Ivar Skulstad (A) [10:59:47]: (ordfører for saken): Innføringen av Kunnskapsløftet denne høsten gir et sterkt og viktig fokus på skolen. Sentrale elementer i Kunnskapsløftet er å sikre bedre tilpasset opplæring og økt læringsutbytte for hver enkelt elev. En samlet komite legger til grunn at Kunnskapsløftet vil møte mange av de utfordringene som Riksrevisjonen påpeker i Dokument nr. 3:10 for 2005-2006, men flere av funnene bør influere på arbeidet med Kunnskapsløftet.

Riksrevisjonen har i Dokument nr. 3:10 gjort en undersøkelse av opplæringen i grunnskolen. Undersøkelsen er i hovedsak foretatt i 2004 og 2005. Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å belyse i hvilken grad forholdene blir lagt til rette for at opplæringen gjennomføres etter opplæringslovens bestemmelser. Dessuten belyser rapporten hvordan opplæringen blir fulgt opp på kommunalt og statlig nivå.

Komiteen står i all hovedsak sammen om de fleste konklusjonene i sin behandling. Men Fremskrittspartiet har lagt inn en egen merknad som bl.a. peker på finansieringssystemet, og Kristelig Folkeparti og Høyre vektlegger i en egen fellesmerknad at undersøkelsen ikke tar tilstrekkelig hensyn til innføringen av Kunnskapsløftet. Jeg regner for øvrig med at de respektive partier selv eventuelt går nærmere inn på og utdyper sine tilleggsmerknader.

Selv om departementet viser til at Kunnskapsløftet er det viktigste svaret på utfordringene i norsk skole, og at reformens fremste målsetting er å bedre skolens forutsetninger for å gi den enkelte elev tilpasset opplæring, mener jeg som saksordfører at flere av funnene i undersøkelsen bl.a. bør influere på det videre arbeidet med Kunnskapsløftet. En vesentlig forutsetning for å gi den enkelte elev godt læringsutbytte er at eleven har tilgang på passende læremidler. Derfor er det viktig at dette avklares med skoleeierne landet rundt. Kompetansen om bruk av og tilgang på tilpassede læremidler er en svært viktig forutsetning for å lykkes med et godt læringsutbytte på den enkelte skole. Skoleledelsen må sørge for å ha et helhetsperspektiv på dette feltet, dvs. å se sammenhengen mellom metode, materiell og planutvikling.

Elever uten spesialundervisning, men med behov for ekstra hjelp er spesielt utsatt. Derfor er det svært viktig at staten og kommunen retter oppmerksomheten mot denne risikogruppen, slik også Riksrevisjonen påpeker. Et godt eksempel på akkurat en slik oppmerksomhet kan være å følge et nylig råd fra Dysleksiforbundet i Norge om at det må stilles mer konkrete krav til skoleeier om å prioritere kompetanseheving hos lærerne på tilpasset opplæring, og at staten allerede neste år må føre et mer risikobasert tilsyn. Et slikt tilsyn vil raskt avdekke hvor lang tid det tar fra et enkeltvedtak er truffet, til det er utarbeidet individuelle opplæringsplaner. Viktig er det også å se på hvordan skoleeier håndterer bekymringsmeldinger fra foreldre og andre. Riksrevisjonen er også tydelig på dette feltet, og her kan det tas viktige og riktige grep raskt der hvor dette ikke fungerer tilfredsstillende.

Komiteen finner det kritikkverdig at mange skoler ikke gjør vurderinger av om undervisningen er godt nok tilrettelagt for å nå målene for opplæring, slik de er pålagt. Undersøkelsen viser også at det i begrenset grad føres tilsyn med gjennomføringen av sentrale bestemmelser i opplæringsloven. Komiteen deler Riksrevisjonens vurdering at tilsyn med enkeltskoler må vektlegges som et supplement til systembasert tilsyn. Komiteen understreker det ansvar departementet har for at tilsynssystemene er etablert, og for at regelverket ikke skal være uklart. Det er med andre ord flere ting som kan forbedres hvis man skal få ønsket effekt av Kunnskapsløftet og dets målsettinger.

Av et nettoårsverk på 1 687,5 time undervises det i 44 pst. i grunnskolen. Resten av årsverket og arbeidstiden er fordelt mellom tid på skolen og tid lærerne disponerer fritt. Det er mulig at det å telle lærernes ulike timer og minutter på denne måten for å presse dem inn i en arbeidsplan, skaper unødig byråkrati uten å gi elevene bedre læringsutbytte. Det er så langt jeg har erfart, bred enighet i alle miljøer om at god skoleledelse er avgjørende viktig. Skoleeiere, skoleledere og lærere ønsker alle en utvikling av skolen gjennom fokus på pedagogikk og undervisning. Skapes det bedre muligheter til å lede og utvikle skolen, vil dette gi positive, langsiktige virkninger.

Videre bør det vurderes om og på hvilken måte landets 4 000 rektorer kan gis større handlingsrom for styring av lærerressursene. Dette kan trolig bidra til en mer positiv gjennomføring av Kunnskapsløftet. Ledelsen står sentralt i kommunens tiltak i skolen, og den må tillegges stor betydning for å utvikle skolen.

Kunnskapsløftet krever gode skoleledere og skoleeiere. De må være utviklingsorientert, og de må jobbe systematisk med å utvikle skolen i praksis. Komiteen peker på at norske lærere er viktige ressurspersoner når fagkunnskap og nye opplæringsmetoder skal utvikles. At læreren er viktig for læringsutbyttet, er åpenbart. Derfor er det viktig at Regjeringen vil prioritere økt lærertetthet, og at elevene på barnetrinnet får flere timer og mer undervisning. En samlet komite mener det vil være behov for en grundig undersøkelse av opplæringen i grunnskolen når Kunnskapsløftet har fått virke en tid.

Avslutningsvis: Selv om det er en selvfølge, vil jeg peke på at skal gjennomføringen av Kunnskapsløftet lykkes, må funksjonshemmede elever sikres de tilpassede læremidlene de har behov for, til riktig tid.

Anders Anundsen (FrP) [11:07:06]: Dersom den norske målsettingen om å bli en vesentlig kunnskapseksportør i verden noen gang skal bli oppfylt, er det en forutsetning at våre barn gis optimale læringsvilkår i grunnskolen. Der legges, på godt og vondt, mye av grunnlaget for læringsinteressen. Dersom opplæringen i grunnskolen svikter våre håpefulle, vil mange aldri klare å ta igjen det tapte. Derfor er det avgjørende at det holdes et sterkt og uavbrutt politisk fokus på hvordan grunnskolen kan bli bedre.

Riksrevisjonens rapport viser oss at det er et godt stykke igjen før vi kan hevde at vi er på rett vei. Riktignok gjennomføres undersøkelsen rett i forkant av den gradvise innfasingen av Kunnskapsløftet, men undersøkelsen illustrerer på en utmerket måte hvilke utfordringer vi faktisk skal møte. En endrer ikke utfordringenes størrelse ved å si at vi har under gjennomføring en reform som dette hus tror skal møte de fleste utfordringer. Kunnskapsløftet kan da ikke være ment som noe annet enn et steg i riktig retning? Innretningen og oppbyggingen av verdens beste grunnskole vil ha et betydelig større omfang enn Kunnskapsløftet. Det er avgjørende at skolen gjøres bedre for hver eneste dag som går, og vi kan ikke lene oss tilbake og vente på at Kunnskapsløftet er gjennomført, for deretter å måle effekten av det. Dersom det er vellykket, i den forstand at elevresultatene forbedres, vil en ha tapt på ikke å ha gjennomført ytterligere forbedringer underveis. Vi kan uansett ikke slå oss til ro, men må fortsatt kjempe frem en enda bedre skole. Spørsmålet er om vi skal fortsette utviklingen underveis eller vente en generasjon på tilstrekkelig empiri. Verden er i hurtig endring, og det er knapt noe som tjener på å være statisk, særlig ikke i utdanningssektoren.

Riksrevisjonen er meget kritisk til en rekke forhold ved norsk grunnskole. Vi har merket oss at det fra alle politiske hold gjennom flere tiår har vært hevdet at skolen skal være en av de fremst prioriterte politiske oppgaver, men likevel avdekker altså Riksrevisjonen mangelfull statlig kunnskap, mangelfull statlig kontroll, manglende bevilgninger og mangelfull oppfølging. Det hevdes sågar at opplæringen i deler av grunnskolen er på grensen av det forsvarlige. Ressurssituasjonen i skolen er meget stram, og omtrent halvparten av rektorene gir uttrykk for at de er i nærheten av et minstenivå for å kunne gi forsvarlig opplæring.

Vi merker oss at kunnskapsministeren ved en rekke anledninger har hevdet at skolen nå får tildelt mer ressurser gjennom Stortingets økte bevilgninger til kommunesektoren. Etter det jeg har forstått, har kunnskapsministeren hevdet at det er viktig med økte ressurser til kommunesektoren for å øke lærertettheten i norsk skole. I sitt svar til Riksrevisjonen hevder imidlertid samme statsråd at det ikke er grunnlag for å hevde at lærertettheten spiller noen avgjørende rolle for kvaliteten i opplæringen. Fremskrittspartiet er enig med departementet i at det er en rekke forhold som påvirker kvaliteten i opplæringen, ikke bare lærertetthet. Det er interessant å merke seg denne endringen i departementets tilnærming.

Det er åpenbart viktig at lærerne er faglig oppdatert og motivert for å gi kommende generasjoner et kunnskapsrikt innblikk i deler av livets reise. Det må legges til grunn at dette også er viktig for lærerens evne til å tilpasse opplæringen til den enkelte elevs behov. Det er imidlertid nødvendig med etter- og videreutdanning for å sette tilpasset opplæring ut i livet. Jeg opplever at kunnskapsministeren i sitt svar til Riksrevisjonen i stor grad gir sin tilslutning til et slikt syn. Derfor er det bemerkelsesverdig at regjeringspartiene gikk mot alle forslag fra opposisjonen i Innst. S. nr. 15 for 2006-2007 som på ulikt vis berørte behovet for oppdatering av eksisterende lærerkrefter. Regjeringen hevder altså at den forstår problemstillingen, men regjeringspartiene stemmer mot forslag om å bedre situasjonen.

Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å se nærmere på hvordan det kan stilles klare og objektive krav til opplæring i grunnskolen. Vi mener det er uheldig at fylkesmennene er tillagt kontrollmyndigheten for den enkelte grunnskole, idet Riksrevisjonens rapport avdekker at det i liten grad gjennomføres systematisk tilsyn med skolen. Fremskrittspartiet ser for seg et nasjonalt kvalitetsorgan etter mønster av NOKUT som kan stå for uavhengig kontroll av grunnskolens kvalitet og oppfølging av sentralt lov- og forskriftsverk.

Vi vil utarbeide klare kvalitetskrav og på den måten bidra til at elevene får oppfylt sin rett til opplæring på en bedre måte. Samtidig vil Fremskrittspartiet forbedre finansieringssystemet slik at skolene ikke opplever den fattigdom de i stor grad opplever i dag. Vi vil innføre en finansieringsordning med direkte, differensiert stykkprisfinansiering til den enkelte skole, basert på elevtall. Differensieringen vil naturligvis måtte ta hensyn til den enkelte elevs behov. Vi mener derfor det er nødvendig med en oppfølgingsreform etter Kunnskapsløftet der det gjennomføres en mer omgripende kvalitetsfokusering og finansieringsendring. Vi ser imidlertid at det så langt ser ut til å bli vanskelig å oppnå tilstrekkelig oppslutning for det i denne sal, men det kan naturligvis endre seg.

Mot slutten vil jeg peke på at Fremskrittspartiet opplever at Riksrevisjonens undersøkelse av opplæringen i grunnskolen er et godt gjennomarbeidet kontrolldokument med tilstrekkelig empirisk grunnlag – som det var riktig å oversende Stortinget. Dersom denne type opplysninger ikke blir sendt Stortinget som egen sak, vil lista for oversendelse av saker fra Riksrevisjonen bli liggende for høyt. Jeg synes det er viktig å peke på det forholdet, siden det var dissens i Riksrevisjonen på dette punkt.

Helt til slutt: Det er sannsynlig at innføringen av Kunnskapsløftet vil bidra til å forbedre en del av de forholdene som rapporten påpeker. Det er imidlertid legitimt å anta at en til tross for innføringen av Kunnskapsløftet vil ha store utfordringer i norsk grunnskole. Derfor må vi ikke komme i skade for å avvente situasjonen, men fortsette løpende informasjonsinnhenting, underveiskorrigeringer av tiltak og supplering med nye tiltak så ofte som det vil være nødvendig. I så henseende er det interessant å merke seg saksordførerens påpekning av at kunnskapsreformen må være under stadig utvikling.

Ola T. Lånke (KrF) [11:13:33]: Saksordføreren gav uttrykk for at det var bred enighet på de fleste punkter i innstillingen. Det skulle kanskje betinge at man ikke behøvde å si så mye i tillegg. Jeg vil likevel fra Kristelig Folkepartis side tillate meg å komme med noen få bemerkninger.

Skole-Norge er under endring, som kjent, og vi er bare i starten av innføringen av den nye skolereformen, Kunnskapsløftet. Reformen skal bli et virkelig løft for elever og lærere og for kunnskapsnivået i skolen. Vi skal få en enda bedre skole enn vi har hatt. Dette må vi stå sammen om å kjempe for å realisere.

Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon om opplæringen i grunnskolen må ses litt i lys av dette. Det er på et vis en undersøkelse av fortiden. Riksrevisjonen har bl.a. belyst i hvilken grad forutsetningene for et forsvarlig opplæringstilbud er til stede i skolen, og skoleeiernes og departementets kunnskaper i forhold til deres mulighet til å vurdere om skolene har et forsvarlig opplæringstilbud.

Det er bekymringsfullt når undersøkelsene viser at opplæringstilbudet ved mange skoler ikke er tilfredsstillende, og at elever som har behov for ekstra hjelp, er spesielt risikoutsatt. Og det er også kritikkverdig at det kan synes som om verken departement eller kommuner har hatt gode nok rutiner og systemer til å ha gode nok kunnskaper om det opplæringstilbudet som gis.

Samtidig er vel ikke dette noe nytt. Evalueringen av Reform 97 viste bl.a. at vi ikke hadde lyktes i å realisere idealet om en opplæring som er tilpasset hver enkelt elev. Det var store og systematiske forskjeller i læringsutbyttet, og en uforholdsmessig høy andel elever tilegnet seg for dårlig grunnleggende ferdigheter. Dette var en del av bakteppet for Kunnskapsløftet.

Det er viktig nå at Kunnskapsløftet bidrar til å gjøre noe med de utfordringene en lenge har sett det er i skolen. Et av hovedformålene med reformen er å bidra til å sikre tilpasset opplæring for alle elever. Reformen møter derfor mange av de utfordringene som Riksrevisjonen tar opp, og som også tidligere talere har understreket.

Kompetente og engasjerte lærere er avgjørende for elevenes faglige utvikling, og for at skolen skal være en god kunnskapsarena. Lærernes kunnskaper og ferdigheter er derfor også av avgjørende betydning for å gi elevene en tilpasset undervisning. Satsingen på kompetanseoppbygging for lærere som Bondevik II-regjeringen startet opp, vil gjøre lærerne bedre i stand til å gi elevene en faglig tilpasset opplæring med utgangspunkt i den enkelte elev. Kompetanseløftet som nå gjennomføres, er en investering i lærerne – og dermed i en bedre skole.

En god skole er en kunnskapspreget skole, men samtidig en skole der alle elevene får mulighet til å utvikle sine evner og anlegg. Kunnskapsløftet har mål og visjoner for framtidens skole som – om en lykkes – vil bedre de forhold Riksrevisjonen tar opp.

Nå er det viktig at reformen blir gjennomført og får virke noen år. Det vil imidlertid kunne være behov for grundige undersøkelser om grunnskoleopplæringen når reformen har virket noe over tid, som også tidligere talere har pekt på.

Per-Kristian Foss (H) [11:17:42]: Jeg synes ikke denne forvaltningsrapporten inviterer til en bred og omfattende debatt om norsk skole. Representanten Anundsens innlegg kunne på en måte gi et inntrykk av det, men la meg si det slik: Det er ikke noe i denne forvaltningsrapporten som jeg tror ikke tidligere har vært kjent fra arbeidet med dokumentet i storting og i regjering. Så hva den gir oss av ny lærdom, er jeg noe i tvil om.

Jeg er også i tvil om tidspunktet for en slik rapport er særlig velegnet. Jeg er enig med representanten Anundsen i at man skal ikke vente i generasjoner på å ha skaffet seg tilstrekkelig empiri, men det hadde kanskje vært interessant om denne rapporten hadde vært avgitt på et tidspunkt da Kunnskapsløftet var i ferd med å bli gjennomført, slik at man hadde kunnet se på gjennomføringsmetoder.

Rapporten vektlegger i veldig stor grad behovet for kontroll. Jeg er noe i tvil om jeg, hvis det hadde vært jeg som skulle prioritere, ville ha prioritert voldsom oppgradering av departementets, fylkesmannens og skoledirektørens kontrollvirksomhet i forhold til å sette inn ressurser på – ikke misforstå uttrykket – å selge Kunnskapsløftet som den meget attraktive pakke det er for skoleverket. Mitt inntrykk er at skoleverket er beredt til å ta Kunnskapsløftet i bruk, bruke de etteropplæringsmuligheter og de reformmuligheter som ligger i det. Det er et sug i skoleverket etter å gjøre noe. Slik sett tror jeg at jeg ikke ville ha satset voldsomt – ikke i første omgang, iallfall – på kontrolltiltak.

En annen ting er hvorvidt behovet for kunnskap i skolen også skaper et behov for kunnskap om skolen, f.eks. offentlighet rundt karakterer, som gjør det mulig å sammenligne skoler. Erfaringene fra Oslo er gode når det gjelder den type offentlighet. Men jeg registrerer at om det er det stor politisk uenighet mellom de nåværende og de tidligere regjeringspartier. Jeg skal ikke utdype det ytterligere.

Jeg er altså i tvil hvorvidt denne forvaltningsrapporten gir oss kunnskaper som influerer på gjennomføringen av Kunnskapsløftet, om den gir oss kunnskaper som ikke var der fra før. Leser man svarene fra departementet – under to ulike regjeringer – er de fulle av kunnskap om den kunnskap som forvaltningsrapporten gir oss.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:20:35]:Nokre få kommentarar til eit dokument som eg eigentleg synest fortener ein betre skjebne enn å bli vedlagt protokollen:

Det er gjennomført omfattande spørjeundersøkingar som gir grunnlag for å setja søkjelyset på kva tilpassa opplæring eigentleg betyr. Tilpassa opplæring, det at den enkelte eleven blir sett og følgd opp, er noko av det viktigaste førebyggjande arbeidet som kan gjerast overfor barn og unge. Det tidleg å bli klar over eventuelle lærevanskar som ikkje kan definerast som så omfattande at det trengst spesialundervisning, det å setja inn tiltak som faktisk kan verka førebyggjande òg på fritida, der samarbeidet er godt med den enkelte heimen, der trur eg det ligg ein stor gevinst i forhold til både seinare utdannings- og yrkesval og vaksenliv.

Eg synest det er bekymringsfullt når eg les at 19 pst. av rektorane i skuleåret 2003–2004 ikkje gjorde anslag og ikkje hadde oversikt over talet på elevar på eigen skule som hadde behov for tilpassa opplæring utover spesialundervisning. Det er heldigvis slik at det var 81 pst. som hadde ei slik oversikt, men det var altså 19 pst. som ikkje hadde det.

Komiteen føreset at Kunnskapsløftet vil møta mange av dei utfordringane som Riksrevisjonen påpeiker. Det same vil òg vera tilfellet med ein betydeleg styrkt kommuneøkonomi. Det gjev større moglegheiter til å styrkja ulike sider av livet på den enkelte skule. Men eg håper at statsråden i sin kontakt med kommunane og Skule-Noreg òg peiker på det enkle, men oppsiktsvekkjande faktum at det må vera ein føresetnad for å få ein betre skule at alle rektorar har oversikt over kva for elevar på eigen skule som treng tilpassa opplæring.

Så synest eg faktisk at denne rapporten er eit nytt innspel – av fleire – som fortel at dersom ein skal ha tilpassa opplæring for den enkelte elev, så kan det ikkje vera stykkprisfinansiering som er løysinga.

Statsråd Øystein Djupedal [11:24:35]:La meg knytte noen få kommentarer til de utfordringene som har kommet, og til Riksrevisjonens rapport, som jeg selvfølgelig har lest med stor interesse, og også til komiteens merknader, som gir viktige påpekninger på mange viktige felt.

Det er slik, som flere talere har vært inne på, at denne rapporten ligger noe tilbake i tid. I ettertid er det foretatt omfattende endringer i norsk skole, ikke minst knyttet til Kunnskapsløftet, som videreføres under vår regjering med fornyet kraft. Det gjør at vi forhåpentligvis vil se at en del av de viktige påpekningene som er foretatt, også er prøvd ivaretatt.

Så er det også slik, som representanten Kleppa var inne på, at kommunene har fått en vesentlig styrket økonomi. Det vil selvfølgelig gjøre det lettere å legge til rette for tilpasset undervisning, så lenge kunnskapsnivået er til stede. Det er en viktig påpekning at man som skoleeier og skoleledelse har en plikt til og et ansvar for å ha oversikt over hvordan situasjonen er i det enkelte klasserom og på den enkelte skole. Vi har i brev til fylkesmennene understreket tilsynet, og ikke minst dette med et forsterket tilsyn, som er nødvendig for å sørge for at man ivaretar denne biten.

Vi er nå midt inne i det største kompetanseløftet for norske lærere noensinne. Til neste år vil vi bruke langt over 1 milliard kr på dette, og hele 375 mill. kr går direkte til videreutdanning av lærere. Det betyr at vi bruker mange penger. Det er helt nødvendig for å styrke kvalitet og kompetanse i skolen. Det vil også kunne gi et svar på noen av de utfordringene som ligger i rapporten.

La meg også trekke fram som det siste poenget at vi i statsråd på fredag fremmet stortingsmeldingen «… og ingen sto igjen», som dreier seg om nettopp det som er hovedtrekket både i rapporten og i komiteens påpekning, nemlig at man skal legge til rette for at hver elev får mulighet til å lykkes og mestre. Det ansvaret må man ta hele veien fra de minste klassene. I meldingen går det fram at vi ønsker å styrke undervisningen for de minste. Tidlig innsats er et veldig viktig nøkkelord for at flere barn skal lykkes i skolen – at man ikke venter og ser, men at man tar ting tidlig, ikke minst knyttet til det å utvikle norsk. Man må beherske norsk språk for at man skal lykkes i skolen.

Jeg har merket meg det som er sagt. Vi skal selvfølgelig følge opp dette på best mulig måte, men vi tror at det allerede er gjort mange ting som peker i riktig retning. Vi håper det betyr at norsk skole etter dette framstår som enda bedre. Norsk skole er veldig god.

La meg bare helt avslutningsvis si at svaret på dette er mer av det vi i dag har, nemlig et helt nytt finansieringssystem for skolen. Det å sende barn rundt i byen med en sjekk er sannsynligvis det motsatte av svaret på dette. Det vil bare føre til enda større differensiering og vanskeligheter i skolen, og ikke gi mulighet til tilpasset undervisning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.