Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:33:06]: (ordførar for saka): Stortinget skal no handsama Riksrevisjonen sin rapport om akuttmedisinsk beredskap i spesialisthelsetenesta. Dette lyder teknisk og formelt, men handlar i røynda om noko så kvardagsleg og ikkje minst viktig som raskt tilgjenge til medisinsk naudhjelp. Når ulukka er ute, når kriser oppstår, er det avgjerande at folk får hjelp fort, og at hjelpa held mål. Det vil seia at folk skal ha tilfredsstillande og jamgodt tilgjenge til medisinsk naudhjelp gjennom AMK-sentralane, ambulansetenestene og akuttmottaka i sjukehusa. Komiteen er gjennomgåande samd i sine merknader. Framstegspartiet har eigne merknader på nokre punkt.

Når det gjeld ambulansetenestene, peikar Riksrevisjonen m.a. på det uheldige i at ambulansar nokre stader blir nytta til reine transportoppdrag der andre alternativ med føremon burde kunna nyttast. Komiteen har slutta seg til Riksrevisjonen si vurdering av at ambulansetenesta generelt sett bør leggja større vekt på kostnadseffektiv drift, og legg til grunn at departementet følgjer opp dette.

Vi har òg registrert at Riksrevisjonen har funne at tilgjenget til akuttmedisinske tenester varierer mellom helseregionane. Akuttutvalet, jf. NOU 1998:9, tilrådde i si utgreiing at ved akuttoppdrag skal 90 pst. av befolkninga i byar og tettstader kunne nåast av ambulanse innan 12 minutt, medan 90 pst. av dei som bur i grisgrendte strok, skal kunna få same teneste innan 25 minutt. Riksrevisjonen finn at medianventetida for alle AMK-distrikt er 10–15 minutt, men at det til dels er store variasjonar mellom AMK-distrikta. Tid er ofte ein kritisk faktor når det gjeld medisinsk naudhjelp, men fleirtalet i komiteen meiner at den påviste responstida for ambulansetenesta i hovudsak held mål.

Derimot er det god grunn til å vera kritisk til at både liggjetid og ventetid på lækjar i akuttmottak kan vera langdryg. Komiteen er samd med Riksrevisjonen i at dette er svært kritikkverdig. Dei sjukehusa som er med i undersøkinga, rapporterer om liggjetider på mellom ein og fire timar. Ventetida dreg somme stader ut av di det ikkje er lækjarar tilgjengeleg. I tillegg kjem tida det tek før pasientar kan overførast til rett avdeling ved sjukehuset. Her meiner komiteen mykje kan gjerast betre. Det er m.a. viktig at erfarne lækjarar i større grad skal supplera turnuskandidatar ved mottak og vurdering av pasientar i akuttmottaka. Vi legg til grunn at departementet følgjer opp denne påpeikinga òg på eigna vis.

Stortinget har tidlegare meint at det er viktig å stilla faglege krav til ambulanse- og luftambulansetenesta, jf. Innst. S. nr. 300 for 2000-2001. Vi har merka oss at utviklinga går i retning av at stadig fleire i denne tenesta får fagbrev. Det er positivt. Riksrevisjonen peikar samstundes på at den delen av ambulansepersonell som manglar fagbrev, er høgast i dei helseregionane der ambulansepersonellet i gjennomsnitt har lengst ansvar for pasientar under akuttutrykkingar. Med bakgrunn frå ein distriktskommune finn eg grunn til å understreka at det like fullt kan vera slik at den reelle kompetansen er høg, m.a. på grunn av lang tids erfaring med slikt arbeid.

Riksrevisjonen viser elles til at lækjarar på vakt pliktar å vera tilkopla helseradionettet, men at dette ikkje alltid ser ut til å vera tilfellet. Vidare peikar Riksrevisjonen på at medverknad frå primærhelsetenesta ved akuttutrykkingar ikkje er like tilgjengeleg alle stader. Dette er alvorlege funn. Vi legg til grunn at departementet følgjer opp og set i verk tiltak som er eigna til å utbetra desse påviste manglane.

Lat meg mot slutten igjen streka under at tilgang til akuttmedisinske tenester raskt er avgjerande viktig. Komiteen sluttar seg difor til Riksrevisjonen sine vurderingar av at departementet bør leggja stor vekt og vinn på å utvikla betre styringsparametrar på akuttområdet. Dette vil også kunna gi vidare og djupare styringsinformasjon og letta departementet si oppfølging av vidare kvalitetsutvikling av dei akuttmedisinske tenestene her til lands.

Carl I. Hagen (FrP) [10:38:16]: Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å belyse i hvilken grad befolkningen har tilfredsstillende og likeverdig tilgjengelighet til medisinsk nødhjelp, og hvordan ressursene styres, organiseres og utnyttes for å nå de overordnede politiske mål om likeverdige tilbud og høy kvalitet. Egentlig er Riksrevisjonens gjennomgang nedslående for publikum.

Driftskostnadene for ambulansetjenestene i 2004 var 2,3 milliarder kr. Dette utgjør 3,6 pst. av helseregionenes totale driftskostnader til spesialisthelsetjenesten. Kostnadene er høyest i Helse Nord med 574 mill. kr og lavest i Helse Vest med 381 mill. kr.

Riksrevisjonens undersøkelse viser også at ambulanse ofte brukes til rene transportoppdrag, selv om dette kunne utføres med andre transportmidler, f.eks. drosje, som i realiteten i mange sammenhenger er rimeligere. Til dette sier Riksrevisjonen at det reises spørsmål ved om det i alle distrikter rettes tilstrekkelig oppmerksomhet mot en kostnadseffektiv drift av ambulansetjenesten. Det pekes på at ambulansetjenesten enkelte steder brukes til rene transportoppdrag.

Jeg ser frem til statsrådens vurderinger av nettopp dette. Når man ellers vet at det er mangel på penger i helseforetakene, bør de pengene de har, brukes mest mulig effektivt.

Når det gjelder tilgjengelighet og ventetid, varierer også dette sterkt fra sted til sted. I gjennomsnitt må personer med akutt behov for helsehjelp vente ca. 12 minutter fra AMK-sentralen er varslet til ambulanse er fremme. Undersøkelsen viser at pasienter som ankommer sykehusenes akuttmottak, kan risikere å vente lenge før de blir vurdert av lege. Ventetiden kan også bli lang før de blir overført til andre avdelinger i sykehuset. For de sykehusene som har oppgitt slike ventetider, varierer ventetiden fra én time til fire timer. Ventetiden skyldes hovedsakelig at lege ikke er tilgjengelig, og det kan være koordineringsproblemer som gjør det vanskelig å få pasienten plassert i sengepost. Dette problemet synliggjøres også gjennom antallet korridorpasienter.

Hvis det er slik at man setter inn store ressurser på sentraler og ambulanse for å få akutt syke mennesker raskt til sykehuset, er det jo helt uakseptabelt at de, når de først kommer til sykehuset, må vente fra én time til fire timer før lege gjør noe. Man kan altså foreta investeringer i transporten for å kutte noen få minutter, og så går det bort fordi man må vente på lege når man kommer til sykehus. Dette er selvsagt ikke akseptabelt. Riksrevisjonens undersøkelse viser at ventetiden kan bli for lang i akuttmottakene, og i deler av landet er responstiden for AMK-sentralene for lang. Manglende sengekapasitet og korridorpasienter er et hovedproblem, og det er manglende legekapasitet og bruk av turnusleger med liten erfaring. Effektiviteten i resten av sykehuset er avhengig av hvordan akuttmottaket fungerer. Det er viktig å sørge for at det ikke blir flaskehalser andre steder i systemet. Riksrevisjonen legger til grunn at det fortsatt er et potensial for å redusere responstiden i mange distrikter.

Når det gjelder kompetansen i akuttkjeden, var det 44 pst. av ambulansepersonellet som manglet fagbrev i 2004. I tre av fem regioner hadde under 50 pst. av ambulansepersonellet fagbrev. Andelen er lavest i Helse Nord med 27 pst. I Helse Midt-Norge er andelen 38 pst. I disse regionene har personellet ofte ansvaret for pasienten i lengre tid enn i andre regioner.

Under behandlingen av St.meld. nr. 43 for 1999-2000 understreket sosialkomiteen at det var viktig at foretakene i disse regionene kompenserte for den lange transporttiden ved å stille faglige krav til ambulanse- og luftambulansepersonellet. Det kan ikke ses at departementet og foretakene har fulgt opp denne påpekningen fra sosialkomiteen. Riksrevisjonen peker på at bare ca. halvparten av ambulansepersonellet har fagbrev, og at dette er et problem, fordi ambulansepersonellet ofte er alene om å kunne gi pasienten nødvendig behandling i inntil én time før de når sykehuset. Mangelen på kompetanse kan bli kritisk. Riksrevisjonen peker også på at det er tvilsomt om departementet har fulgt opp Stortingets understrekning av hvor viktig det er å stille faglige krav til personellet, og at departementet må klargjøre hvordan forsvarlig tilsyn med pasienten skal sikres. Også legekompetansen i akuttmottakene stilles det spørsmålstegn ved fra Riksrevisjonens side.

Når det gjelder samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten i akuttsituasjoner, viser undersøkelsen at det mange steder er problemer knyttet til kommunikasjon og informasjon mellom nivåene. I enkelte tilfeller har AMK-sentralene og ambulansetjenesten vanskeligheter med å få tak i leger som har vakt i kommunene, fordi disse ofte ikke er tilknyttet helseradionettet. I mange tilfeller er det også et problem at primærlegene sjelden rykker ut til skadested og bistår ambulansepersonellet i akuttsituasjoner. Før ambulansen ankommer sykehuset, er det derfor som regel bare ambulansepersonellet som behandler og vurderer pasienten. Det påhviler derfor ambulansepersonellet et betydelig ansvar og store krav til helsefaglig kompetanse. Riksrevisjonen peker på at kommunikasjonen i akuttkjeden ikke er god nok, og at mange kommuner og primærleger ikke er tilknyttet noe landsdekkende kommunikasjonsnett. Samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten fungerer ikke godt nok. Primærhelsetjenesten har plikt til å bistå ved akutthjelp, men primærlegene rykker sjelden ut for å bistå ambulansepersonellet i akuttsituasjoner, sier Riksrevisjonen. Kanskje derfor bør måten alt dette er organisert på, med ulike ansvarsnivåer, ses på på nytt, også av de øvrige partier i Stortinget.

Når det gjelder styringskrav og dokumentasjon i den akuttmedisinske kjeden, er rapporteringen på dette området, ifølge Riksrevisjonen, mangelfull. De regionale helseforetakene omtaler i liten grad situasjonen og resultatoppnåelsen i akuttkjeden i sine meldinger til departementet. Dette kan etter vår oppfatning departementet gi instrukser om skal inn i de vanlige rapporteringsrutinene.

Halvparten av AMK-sentralene og ambulansetjenestene benyttet et tidsregistreringsverktøy som er egnet til å registrere og rapportere om resultater – altså halvparten. Hvorfor den andre halvparten ikke kan få beskjed om å gjøre det samme, lurer vi på. Riksrevisjonen påpeker at sosialkomiteen har understreket betydningen av at det utvikles bedre kunnskapsgrunnlag på akuttområdet, og har bedt departementet følge nøye med i utviklingen i responstider. Rapporteringen fra helseforetakene er mangelfull, og altså bare halvparten av AMK-sentralene benytter tidsregistreringsverktøy. Det er ikke tilgjengelig informasjon som kan fortelle om utviklingen i responstider, ifølge Riksrevisjonen.

Det går tydelig frem av Riksrevisjonens undersøkelser at departementet ikke har fulgt opp Stortingets merknader og anbefalinger i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 43 for 1999-2000 om akuttmedisinsk beredskap på en rekke områder. Da kan man stille spørsmål om hva som er hensikten med at Stortinget involveres og gir klare beskjeder, når de ikke effektivt følges opp av departementet.

Akuttberedskapen i helsevesenet er et svært viktig område og en vesentlig faktor for borgernes trygghetsfølelse. Særlig er det viktig at ambulansepersonell er utdannet til å klare de krevende oppgaver de kan bli pålagt. At ambulanse benyttes når båre ikke er påkrevet, er sløsing med ressurser og dårlig utnyttelse av kapasitet, i tillegg til at beredskapen svekkes når en ambulanse er opptatt unødig med transportoppdrag og derved ikke tilgjengelig for kanskje et akutt nødstilfelle som kan dukke opp samtidig.

Det er også viktig at lokalsykehus med akuttberedskap er innenfor rekkevidde i en akuttsituasjon. I akuttmottakene bør det være spesialtrente fagpersoner eller fagteam til stede som kan vurdere pasientene og diagnostisere korrekt, slik at tid kan spares og pasientene blir behandlet på riktig nivå. Kapasiteten i de medisinske avdelingene må utvides, slik at problemet med korridorpasienter kan elimineres.

I Dokument nr. 8:36 for 1999-2000 fremmet Fremskrittspartiets gruppe forslag om å utvide sengekapasiteten i medisinske avdelinger i sykehus for å fjerne problemet med korridorpasienter. Forslaget ble av flertallet besluttet vedlagt protokollen, men man var i merknader enig om at en økning av sengekapasiteten var nødvendig. Da går jeg ut fra at det ofte er spørsmål om ressurser, altså penger, i de regionale helseforetakene til ulike tiltak.

I den forbindelse er det jo interessant at statsminister Jens Stoltenberg på en pressekonferanse i dag har slått fast at når det gjelder utbygging av barnehager, skal det ikke stå på penger. Økonomi er altså ikke noe argument som Regjeringen aksepterer for ikke å nå målet om full barnehagedekning i 2007. Jeg etterlyser den samme holdningen fra Regjeringen når det gjelder et forsvarlig medisinsk helsetilbud til befolkningen i Norge. Der må det nå altså spares inn i alle regionale helseforetak. Det er snakk om oppsigelser av personell, om å gå ut i arbeidsledighet enkelte steder, fordi man skal spare penger.

Jeg utfordrer helseministeren til å forklare sammenhengen mellom hvorfor det på det ene området ikke skal stå på penger, mens det når det gjelder et forsvarlig helsetilbud og medisinsk tilbud til befolkningen, nettopp er penger som styrer utviklingen.

Samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten må forbedres, slik at primærlegene kan rykke ut i akuttsituasjoner. Både primærleger og kommunene må tilknyttes nasjonalt kommunikasjonsnett, slik at ressursene kan utnyttes når det oppstår akutte situasjoner, og slik at utnyttelsen av ambulansene kan koordineres best mulig for å unngå misbruk og for å ha en forsvarlig beredskap. De regionale helseforetakene må sørge for at avtalene med også private ambulansetjenesteytere bidrar til at tjenestene dekker behovet, og at responstiden i alle deler av landet er forsvarlig og gir borgerne den nødvendige trygghet i akutte situasjoner.

Jeg vil fremme følgende forslag, som er inntatt i innstillingen:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem sak med gjennomgang av akuttberedskapen basert på Riksrevisjonens rapport og overføringen av ansvaret til de regionale helseforetakene.»

Sosialkomiteen bad altså for noen år siden om en del ting som ikke er gjennomført. Og nå har det gått seks år siden meldingen ble fremmet. Når vi da får en slik rapport fra Riksrevisjonen som sier at det er manglende koordinering, og at den nødvendige organisering av akuttmottakene langt fra er tilfredsstillende, er det ikke nok at Stortinget bare sier det samme som man sa for seks år siden. Vi vil altså ha fremlagt en egen sak fra Regjeringen til Stortinget hvor man nettopp baserer seg på Riksrevisjonens rapport, og også vurderer om overføringen av ansvaret for akuttberedskapen til de regionale helseforetakene egentlig var fornuftig. Hvis man ikke sørger for at noen blir tvunget til å gjennomgå dette på nytt slik at de nødvendige forslagene blir fremlagt for Stortinget, koker det som vanlig bort i kålen. Vi håper derfor på tilslutning til vårt forslag.

Presidenten: Representanten Carl I. Hagen har tatt opp det forslaget han refererte.

Statsråd Sylvia Brustad [10:51:06]: La meg aller først si meg helt enig med Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite og Riksrevisjonen i at rask tilgang til akuttmedisinske tjenester av høy kvalitet sjølsagt er av avgjørende helsemessig betydning. Rask hjelp er også svært viktig for folks følelse av trygghet, slik flere talere har vært inne på. Derfor er dette et felt som både jeg og de regionale helseforetakene legger stor vekt på å forbedre og videreutvikle, og der mye er gjort på kort tid. Jeg skal forsøke å gå gjennom seks viktige punkter etter tur.

For det første til påpekinga av at ambulanser i noen sammenhenger benyttes til rene transportoppdrag. Der mener jeg at dersom denne transporten ikke trenger å foregå med ambulanse, skal den heller ikke gjøre det. Ansvaret for pasienttransport ble som kjent overført fra folketrygden til de regionale helseforetakene fra 2004. Hensikten med denne overføringa var at den instansen som har behov for tjenesten, også skal bære kostnadene. En konsekvens av dette er at en kan vurdere pasienttransport og ambulansetransport i sammenheng. Flere helseforetak har innført såkalte helseekspresser, som er busser for pasienttransport, som et alternativ til ambulanser og drosjer.

Regjeringa har styrket det desentraliserte tilbudet om spesialisthelsetjenester. Det er et arbeid vi skal fortsette. Samtidig vet vi at det skjer en utvikling med økt funksjonsfordeling mellom sjukehusene. Tendensen vil nok være at antallet transportoppdrag vil øke, både mellom ulike behandlingssteder og mellom behandlingsstedene og pasientens hjem. Fleksibel bruk av ulike transportmidler, som det nå er lagt til rette for, er derfor et viktig virkemiddel for å hindre at ambulanseberedskapen blir svekket. Men jeg vil understreke at dette skal videreutvikles, slik at ambulanser brukes til det ambulanser faktisk skal brukes til.

Punkt 2: Når Riksrevisjonen har påpekt at det er variasjoner i responstid, og at det er rom for å forbedre responstidene i enkelte distrikter, kan jeg med en gang si meg helt enig i det. Noen av variasjonene i responstid kan i stor grad forklares ut fra geografiske forhold. I deler av landet hvor folk bor svært spredt, kan det være store avstander mellom skade- og behandlingssted. Vi vet også at det i deler av landet kan være tøffe værforhold.

Alle de regionale helseforetakene jobber med å få responstida ytterligere ned, og det er helt nødvendig. Men jeg vil også si at det er like viktig å øke kompetansen blant ambulansefolk som det er å korte ned responstida enda mer. Mange steder er det slik at ambulansetjenesten har svært få oppdrag. Det gjør det svært vanskelig for personalet å opprettholde god kompetanse i akuttmedisin når det virkelig gjelder. Flere steder blir det mange vaktdøgn der personellet er på vakt, men ikke blir kalt ut på et eneste oppdrag. Risikoen ved å ha mange ambulansetjenester som bare har få oppdrag, er at kvaliteten på tilbudet ikke blir god nok. Det kan bety at befolkningens opplevelse av trygghet ofte ikke samsvarer med det reelle tilbudet.

Flere av de regionale helseforetakene har nå gjennomgått ambulanseplanene ved helseforetakene. Noen steder har det ført til endringer i plassering av ambulansebilene. Det er også innført tomannsbetjente biler og tilstedevakt. Dette er viktige tiltak for å få ned responstida og øke kvaliteten på tilbudet. Regjeringa har som kjent vedtatt å innføre tilstedevakt ved redningshelikoptrene i Banak og i Bodø. Dette er også viktige tiltak som særlig styrker beredskapen og fører til kortere responstid for befolkningen i Nord-Norge.

Punkt 3: Riksrevisjonen påpeker at 44 pst. av ambulansepersonellet ikke hadde fagbrev i 2004. Som kjent trådte forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sjukehus i kraft 1. april 2005. Et viktig punkt i denne forskriften er nye krav til kompetanse i ambulansetjenesten. Et av disse kravene er at minst en av dem som betjener ambulansen, skal ha fagbrev, altså lisens eller autorisasjon som ambulansearbeider. Det er gitt en overgangsperiode på inntil fem år for å tilfredsstille dette kravet, regnet fra 1. april 2005.

Vi har undersøkt status i de regionale helseforetakene, og tallene viser at andelen ambulansefolk med fagbrev har økt betydelig siden 2004, som er det året Riksrevisjonen har undersøkt. Til det vil jeg si at helseforetakene nå arbeider godt med å oppfylle kravet i forskriften innen avtalt frist. Jeg vil bruke et eksempel som viser framgangen: I Helse Midt-Norge har andelen ambulansepersonell med fagbrev økt fra 53 pst. i 2004 til 65 pst. i 2005. I dag er det hele 85 pst. i denne regionen som enten har fullført eller er i gang med et utdanningsløp for å klare kompetansekravet.

Punkt 4: Riksrevisjonen påpeker at AMK-sentralene og ambulansetjenestene i enkelte akuttsituasjoner har vanskeligheter med å få kontakt med vakthavende lege i kommunene. Det er heller ikke bra nok. Det er et problem at kommunal legevaktlege ofte ikke er tilgjengelig på helseradionettet. Det har både Riksrevisjonen og Statens helsetilsyn påpekt. Jeg er svært opptatt av å styrke samhandlingen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten på flere områder, slik at vi får en mest mulig «sømløs» helsetjeneste for hele befolkningen. Stortinget skal seinere i dag behandle Regjeringas forslag om å sette i gang første byggetrinn av nytt landsdekkende digitalt nødnett. Dette er et svært viktig grep for å styrke samhandlingen mellom de akuttmedisinske tjenestene. Spesielt viktig er det at også kommunene ser sitt ansvar og bruker det nye nettet aktivt, i tråd med de kravene som står i forskriften om akuttmedisinske tjenester utenfor sjukehus.

Punkt 5: Riksrevisjonen påpeker at pasientene i mange tilfeller må vente lenge i sjukehusenes akuttmottak før behandling blir gitt, og at det som regel er en turnuslege og ikke en erfaren lege som vurderer pasienten.

Dette er heller ikke bra nok. Jeg har i høst satt ned ei arbeidsgruppe som skal se på innholdet i akuttfunksjonene ved våre lokalsjukehus. Utvalget skal levere en rapport til meg i mars neste år. I oppdragsbrevet til de regionale helseforetakene for 2006 la jeg vekt på at de regionale helseforetakene skulle utvikle tydelige behandlingskjeder ved lokalsjukehusene, bl.a. for akutt sjuke. Mange sjukehus løser slike utfordringer ved å opprette observasjonsposter knyttet til akuttmottaket. Arbeidet med å utvikle gode tilbud for akutt sjuke er i god gjenge. Jeg vil påse at dette fortsetter framover, for her er det ingen tvil om at det fortsatt er et potensial.

Til slutt punkt 6: Riksrevisjonen påpeker at det i liten grad rapporteres om resultater på akuttområdet. Man har derfor reist spørsmål om departementet har nødvendig styringsinformasjon på et så viktig område.

Det er helt avgjørende at departementet har en presis oversikt over styringsinformasjon på det akuttmedisinske området. Jeg har derfor bedt Sosial- og helsedirektoratet om å levere et system for innsamling og behandling av data fra akuttmedisinske tjenester innen utgangen av dette året. Departementet vil følge opp direktoratets forslag på dette området, som jeg ser på som særdeles viktig, slik at vi får et godt rapporteringssystem og gode rutiner også når det gjelder akuttområdet.

Mye positivt har skjedd siden 2004, men jeg er helt enig i at vi fortsatt har en vei å gå. Jeg skal forsikre Stortinget om at vi kommer til å ha stor oppmerksomhet på arbeidet med å heve kvaliteten og kompetansen i tjenestene også framover.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.