Finn Martin Vallersnes (H) [11:41:29]: Dette har vi ventet på så lenge, heter det. Det har vært reising både i departementet og i Stortinget, men denne interpellasjonsdebatten klarte vi omsider å beramme til i dag, rett før jul. Og det er jeg glad for.

Siden WTOs Doha-runde brøt sammen i sommer, har det vært uvisst hva som ville skje med hensyn til en eventuell sluttføring av forhandlingsrunden, men også med hensyn til satsing på alternativer. Fra norsk side er det ikke minst betimelig å spørre om konsekvensene for norsk eksport, men også for u-landenes markedsadgang, med det betydelige engasjement vi i Norge har i forhold til utviklingshjelpen. Det er derfor viktig å vite om Regjeringen mener det er realistisk at WTO-forhandlingene vil fortsette.

Nå er det bare to uker siden budsjettdebatten her i salen om utviklingshjelpen, hvor mange var mer opptatt av måltall enn av samspillet mellom flere faktorer, der handel med utviklingslandene var en av de vesentligste. Da vi fra Høyres side etterlyste en bredere tilnærming, henviste flere av regjeringspartienes talere til at en videreføring av WTO-forhandlingene ville ivareta det hensynet. Men er dét realistisk?

Ikke bare har en kjørt seg fast rent tematisk. I tillegg utløper president Bushs forhandlingsmandat til sommeren, og kongressvalget i USA nå i november bidrog vel også til å redusere mulighetene.

Jeg skal ikke her og nå spekulere i om en overdreven fokusering på defensive interesser har ført oss inn i en blindgate som koster oss dyrt med hensyn til våre offensive interesser innen eksport av varer og tjenesteytende næringer. Det er i alle fall åpenbart at den negative virkningen av sammenbruddet fører til at så vel Norge som de fleste andre land søker mot alternative løsninger.

Resultatet ser vi: Det er en oppblomstring av interessen for bilaterale frihandelsavtaler, Free Trade Agreements. EFTA har for sin del inngått 16 slike frihandelsavtaler, har også ferdigforhandlet med Egypt og forhandler videre med Canada, Golf-statene, Thailand og Algerie. Det er også meldt i nyhetene at Norge vil prioritere nye avtaler med India, Japan, Kina og Russland. Gjennom EFTA er Norge i dag medlem av ett av verdens to største nettverk av frihandelsavtaler. Avtalene omfatter til sammen rundt 50 land, med et potensial for eksport av norske produkter til ca. 850 millioner forbrukere. Bare EU har et nettverk av frihandelsavtaler som kan måle seg med det.

Denne type bilaterale forhandlinger dreier seg ikke bare om varehandel, men også bl.a. om handel med tjenester, om investeringer, konkurransevilkår, opphavsrett og tekniske standarder. Det er derfor ganske oppsiktsvekkende at SV og også Senterpartiet i det stille har godtatt handelsavtalen mellom EFTA og landene i det sørlige Afrika, SACU, som inneholder klausuler av det slaget de som partier var imot i WTO-forhandlingene. Avtalen vil ikke bare sikre norsk fisk fri adgang til markedene i Sør-Afrika, Namibia, Botswana, Lesotho og Swaziland. Disse landene forplikter seg også til å slippe til norske investorer på akkurat samme vilkår som deres eget næringsliv. Slike investeringsavtaler som forbyr positive særvilkår for innenlandske aktører, har vært svært omstridte, også innen WTO. Omstridt er også avtalens mål om at landene skal åpne sine offentlige innkjøp for import utenfra.

Disse sakene er blant de omstridte, såkalte «Singapore-temaene» som, ved siden av landbruket, har hindret enighet i WTO-runden. Det er derfor grunn til å spørre om Regjeringen legger andre krav, standarder og normer til grunn for frihandelsavtalene enn de gjorde i WTO-forhandlingene.

EFTA er imidlertid ikke alene på denne banen. Både USA og EU er aktive, og her er på en måte et slags kappløp om tilgang til markedene i raskt økende økonomier i andre deler av verden. I oktober varslet EUs handelskommissær Peter Mandelson at unionen ønsker å fremforhandle tosidige handelsavtaler med land som India og Russland. Under Stillehavstoppmøtet i Vietnam i november i år lanserte USA og New Zealand planer om et frihandelsområde som strekker seg fra USA til Russland og fra Chile til Australia: Et område som omfatter 40 pst. av verdens befolkning og 56 pst. av BNP.

Det vi ser her, er at verdens statsledere legger om planene for å kompensere tapet av en global frihandelsavtale med å inngå bilaterale og regionale avtaler. Ifølge Peter Mandelson ønsker EU seg – på samme måte som EFTA – noe mer enn bilaterale avtaler om industrivarer. De skal også regulere tjenester, investeringer, konkurransepolitikk og offentlige innkjøp. De store taperne i denne prosessen er de små og fattigste landene, som ikke har noe særlig å tilby i forhandlingene om bilaterale avtaler. Derfor blir dette i enda større grad en prosess der kjøttvekta teller.

En annen taper er Verdens handelsorganisasjon, WTO, som er svekket som organisasjon etter sammenbruddet i Genève. Mangelen på en ny, global handelsavtale vil trolig føre til at stadig flere handelskonflikter oppstår og blir klaget inn for WTO, og at mange av dem vil være rettet mot de største aktørene, særlig EU og USA. Det alvorlige spørsmålet da er om en svekket WTO også vil føre til manglende respekt for WTO som tvisteløsningsorgan. I så fall blir det den sterkestes rett som gjelder, og ikke så greit å være blant verdens små land.

Det er på denne bakgrunnen jeg etterlyser Regjeringens syn på en rekke saker:

• hvordan en vurderer status i WTO-forhandlingene

• konsekvensene for Norge av den økende bilateraliseringen

• alternative handelspolitiske strategier eller virkemidler som Regjeringen vurderer

• hva Norge kan gjøre i denne situasjonen for å møte u-landenes behov, som ledd i vårt totale engasjement for å utvikle fattige land i sør

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:48:45]: Jeg deler representanten Vallersnes’ vurdering av at manglende enighet om en avtale i WTO-forhandlingene er uheldig. Vallersnes’ interpellasjon er betimelig, og gir en god anledning til å orientere om status for forhandlingene her i denne sal og kanskje få en debatt om noen av de utestående spørsmål.

Doha-forhandlingene ble suspendert i juli i år. Det skjedde til tross for en allment uttrykt vilje til å sluttføre forhandlingene, og til tross for at mange mente at avstanden ikke var større enn at det ville ha vært mulig å bygge bro over motsetningene. De store aktørene signaliserte vilje til å bevege seg, under forutsetning av at andre beveget seg. Problemet er – og dette er jo en klassisk problemstilling – at ingen av dem ønsker å bevege seg først, av frykt for at konsesjonene blir innkassert uten at man får noe tilbake fra de andre.

Utover høsten har det imidlertid blant WTO-medlemmene bygget seg opp en utålmodighet og et ønske om å komme i gang igjen med forhandlingene. I et møte i komiteen for overoppsyn med forhandlingene den 16. november i år gav WTOs generaldirektør Lamy klarsignal om at forhandlingsformennene kunne gjenoppta sitt arbeid, i kraft av signaler fra medlemslandene.

På tross av suspensjon har det vært hektisk møtevirksomhet de siste månedene, og den formannsledede møtevirksomheten har de siste ukene altså begynt å komme i gang igjen. Ingen kan imidlertid si med sikkerhet hvordan den videre prosessen vil utvikle seg.

Tidsmessig må medlemslandene forholde seg til det faktum at den amerikanske presidentens forhandlingsmandat løper ut den 30. juni 2007. Signalene fra USA er blandede i forhold til om den amerikanske kongressen vil forlenge mandatet. Det er også usikkert i hvilken grad det franske presidentvalget neste vår vil påvirke EUs forhandlingsstrategi. Lykkes man ikke i 2007, kan forhandlingene bli utsatt i flere år framover. I beste fall vil den gradvise og uformelle igangsettelsen av tekniske – og etter hvert politiske – samtaler føre til ny bevegelse.

De sentrale spørsmål hvor det vil måtte skje konkret framgang, er spørsmålene om tollreduksjoner for landbruksprodukter, reduksjoner i landbruksstøtten og tollreduksjoner for industrivarer. I tillegg står de tunge partene et godt stykke fra hverandre på områdene tjenester og handel med varer utenom landbruk. Som i andre sammenhenger, er det også her slik at «alt henger sammen med alt». Det må kort og godt komme politisk vilje til bevegelse for at vi skal komme videre. Det er også nødvendig at resultatet gir reelle, nye muligheter for utviklingslandene. Premissene lagt i Doha i 2001 krever det.

Foreløpig er det få tegn til bevegelse i disse spørsmålene. Etter mitt syn er det ikke nødvendigvis slik at avstanden mellom partene er uoverstigelig, som jeg sa. Det er snarere slik at forhandlingssituasjonen har gjort det svært krevende å ta de første steg videre. Norge er avhengig av et sterkt og forpliktende multilateralt handelsregime, med klare kjøreregler for å kunne møte globaliseringens utfordringer. Som vinneren av årets Nobels fredspris, Dr. Yunus, sa det i sin tale så billedlig og treffende:

«For meg er globaliseringen som en hundrefelts motorvei som går på kryss og tvers av kloden. Hvis det er fritt fram for alle på denne motorveien, vil alle feltene bli overtatt av kjempelastebiler fra verdens store økonomier. Rickshawene fra Bangladesh vil bli presset ut av motorveien. For å skape en vinn-vinn-situasjon må vi ha trafikkregler, trafikkpoliti og trafikkmyndigheter for denne globale motorveien.»

Regjeringen mener at Norges interesser er tjent med at denne Doha-runden lykkes. Det er åpenbart for våre offensive interesser og for vårt ønske om å støtte utviklingslandene i å få nye muligheter i et tempo og omfang som er tilpasset deres egen utvikling. I tillegg vil en utsettelse av forhandlingene kunne føre til enda tøffere krav på våre defensive interesser – landbruk – på et senere tidspunkt. I tråd med den samstemte tilslutning Stortinget har gitt ved flere anledninger tidligere, fortsetter derfor Regjeringen å arbeide aktivt for å få i havn et godt og balansert resultat fra Doha-forhandlingene.

Samtidig som vi arbeider med å få i havn en omfattende avtale, ser vi at antallet bilaterale eller regionale frihandelsavtaler har økt sterkt de siste årene, noe representanten Vallersnes tok opp i interpellasjonen og i innlegget. Samtidig med WTO-forhandlingene ventes denne utviklingen å fortsette – og i økende grad. Flere land, bl.a. EU, har signalisert at de kommer til å intensivere dette arbeidet.

Denne utviklingen må ikke undergrave verdien av det multilaterale handelssystemet. Konsekvensene kan bli redusert klarhet i det handelspolitiske regelverket internasjonalt, og en vridning av konkurranseforholdene på en måte som ikke tjener til økonomisk vekst og utvikling. For i et slikt forhandlingsklima er det de store landenes interesser som kan bli dominerende, mens mindre og mellomstore land kan bli skadelidende, fordi forhandlingsmakten er så ujevnt fordelt. Våre økonomiske interesser er best tjent med velfungerende multilaterale handelssystem.

Selv om våre primære mål er knyttet til et sterkt multilateralt system forankret i WTO, kan vi heller ikke forholde oss passive til at våre konkurrenter inngår avtaler som diskriminerer norsk næringsliv. Regjeringen er opptatt av at norsk næringsliv har like gode vilkår som konkurrentene, og vi legger særlig vekt på parallellitet med EU.

I denne sammenheng fremmes norske eksportinteresser også gjennom aktiv, men målrettet bruk av EFTAs frihandelsavtaler, som et positivt supplement til det multilaterale regelverket i WTO. EFTA-avtalen har som mål å sikre at norske bedrifter ikke blir diskriminert som følge av at land inngår handelsavtaler. Dette er særlig viktig for fiskerinæringen.

Til nå har EFTA-landene inngått 16 ulike handelsavtaler med totalt 20 land. Det pågår forhandlinger med Canada, Egypt og Thailand og Gulf Cooperation Council. Som potensielle partnere i et mer langsiktig perspektiv prioriterer Regjeringen de store markedene som India, Japan og Kina, og Russland og Ukraina når disse landene blir medlemmer av WTO.

For det første er det Regjeringens klare målsetting at avtalen gjennom EFTA ikke bidrar til å skape et uoversiktlig system av divergerende eller motstridende bestemmelser, og for det andre at de er i samsvar med og støtter WTOs prinsipper og regelverk. La meg si at avtalen med de sørafrikanske landene, som Stortinget gav sin tilslutning til i høst, er en asymmetrisk avtale som gir SACU-landene bedre betingelser enn EFTA-landene.

Doha-runden skal, som kjent, være en utviklingsrunde. Dette støtter Norge.

Om vi ikke lykkes med et sluttresultat for disse forhandlingene, risikerer vi at gjennomføringen av de allerede oppnådde framskrittene for utviklingslandene kan bli utsatt – ja, det er en fare for at de faller helt bort. Da tenker jeg først og fremst på avviklingen av eksportsubsidier for landbruksvarer, der vi oppnådde enighet i Hong Kong for et år siden – disse er de desidert mest ødeleggende subsidier for utviklingslandene – og gjennomføring av toll- og kvotefrihet for 97 pst. av alle produktene fra de minst utviklede landene, MUL-landene.

Jeg vil i denne sammenheng nevne at Norge allerede har innført toll- og kvotefri markedstilgang, ikke bare for 97 pst., men for alle varer fra MUL innenfor den norske tollpreferanseordningen for utviklingsland. Denne målsettingen om å styrke fattige lands mulighet og evne til handel er et viktig punkt i Soria Moria-erklæringen. Regjeringen har her fulgt opp det gode arbeidet som ble påbegynt under forrige regjering når det gjelder å foreta en gjennomgang av den norske tollpreferanseordningen. Norsk Utenrikspolitisk Institutt har på oppdrag fra Utenriksdepartementet gjort en omfattende studie som grunnlag for denne gjennomgangen, og jeg forventer i den nærmeste framtid å motta rapporten fra en interdepartemental arbeidsgruppe som har drøftet mulige forbedringer. Jeg vil komme tilbake til Stortinget ved egnet anledning når denne pågående gjennomgangen er avsluttet.

Regjeringen mener at noe av det viktigste Norge kan bidra med for å møte utviklingslandenes behov, er å arbeide for at det blir et forhandlingsresultat som tar hensyn til disse landenes interesser, både gjennom økt markedsadgang for deres eksportprodukter og ved at de får den nødvendige fleksibilitet til å gjennomføre egne forpliktelser. Det er også viktig at utviklingslandene får bedre mulighet til å konkurrere på like vilkår i forhold til de rike landenes subsidierte landbruksvarer, og i tillegg, og ikke minst, at utviklingslandene får bedre mulighet til å øke handelen seg i mellom, altså sør-sør-handelen.

Regjeringen arbeider dessuten for å fremme et internasjonalt handelsregime hvor hensynet til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet og utvikling i fattige land tillegges avgjørende vekt.

Samtidig må vi konstatere at selv om handel er en nødvendig forutsetning for å skape økonomisk vekst, er det ikke en tilstrekkelig forutsetning. For å kunne utnytte mulighetene ved å delta i internasjonal handel er det et stort behov for langsiktig kapasitetsbygging. Derfor støtter vi handelsrelatert bistand, Aid for Trade, og vi har i de senere år vært den største bidragsyteren til de multilaterale fond for handelsrelatert faglig bistand.

Avslutningsvis: Etter suspensjonen av WTO-forhandlingene i sommer har Regjeringens første prioritet vært å få i gang igjen forhandlingene om de sentrale spørsmålene. Som et ledd i dette arbeidet har jeg tatt et initiativ overfor fem andre medlemsland – Canada, Chile, Indonesia, Kenya og New Zealand – til en dialog om hvordan vi sammen kan bidra til en gjenopptakelse av forhandlingene. Dette er land med ulike syn på de ulike områdene. Det er land fra nord og sør som har ulike interesser, men som deler en overordnet interesse om at WTO-forhandlingene lykkes. La meg understreke at målsettingen med arbeidet ikke er å forhandle fram ferdige løsninger. Det kan bare finne sted i en sammenheng der alle WTOs medlemsland har anledning til å delta og påvirke utfallet. I den nevnte gruppen har det likevel vært avholdt tre substansielle møter på høyt embetsnivå, og arbeidet vil bli videreført over nyttår. Det er et arbeid som har blitt positivt mottatt i forhandlingsmiljøet som et bidrag til å holde samtalene i gang. Det er også et arbeid – for å si det på vegne av Norge – for å holde Norge inne, slik at vi er posisjonert den dagen forhandlingene kommer i gang.

Jeg håper mitt svar til representanten Vallersnes har vist at vi fra vår side skal gjøre vårt for å bidra til en gjenopptakelse av reelle forhandlinger, og til at vi får et godt sluttresultat, der vi kjenner igjen Doha-løftene fra 2001. Det er viktig for vår egen velferd, og det er viktig for utviklingslandenes evne til å bekjempe fattigdom gjennom forbedrede handelsmuligheter.

Finn Martin Vallersnes (H) [11:58:46]: Jeg takker utenriksministeren for svaret. Mens vi sitter og venter – jeg hadde nær sagt på Godot – på om det blir til noe mer med WTO, er det en aktuell situasjon å håndtere. Jeg har lyst å være litt mer konkret på to områder. Det ene er hvordan vi styrker Norges muligheter gjennom de bilaterale avtalene som fremforhandles. Det andre er hva vi kan gjøre på u-landssiden.

Når det gjelder Norges muligheter ved internasjonalisering av norsk næringsliv, må det være helt vesentlig for oss å sørge for likeverdige rammevilkår for vårt næringsliv og for våre konkurrenters. Der er det flere virkemidler. Ett virkemiddel som har vært trukket frem det siste året, er investeringsbeskyttelsesavtaler. Dette ble kommentert av departementet i et brev til Stortinget datert 24. mai i år. Dette er altså avtaler som beskytter norske investeringer i utlandet og utenlandske investeringer i Norge, og omfatter bestemmelser om likebehandling, kapitalbevegelser, rett til erstatning ved ekspropriasjon og adgang til tvisteløsning. Norge har altså ikke inngått nye investeringsbeskyttelsesavtaler siden midt på 1990-tallet, bortsett fra med Singapore, men i de siste årene er det blitt mer vanlig å inkludere bestemmelser om nettopp slik investeringsbeskyttelse i handelsavtaler. Det gjøres i stor grad av andre, også mellom industrialiserte land. Årsaken til at dette har gått ut av de norske avtalene, er vel så vidt vi i dag skjønner, først og fremst gjensidighetsvirkningene internt i Norge, som har vært ansett som problematiske når det gjelder å inngå slike nye avtaler. De to hovedspørsmålene som er reist, er forholdet til Grunnloven og forholdet til myndighetenes reguleringsadgang.

Våre EFTA-partnere, Sveits, Island og Liechtenstein, ønsker å inngå slike investeringsbeskyttelsesavtaler i tilknytning til sine frihandelsavtaler gjennom EFTA, og det setter oss i en litt vanskelig situasjon. Det ble sagt i brevet fra departementet i mai at de tar sikte på at statssekretærutvalgets arbeid om dette skal fremlegges for Regjeringen i høst. Jeg tok opp dette i et brev til departementet den 1. november, med svar den 8. november, hvor det ble vist til at man arbeider aktivt med saken og vil komme frem med en mal for norske posisjoner snarest mulig.

Jeg vil spørre om det kan forventes snart. Jeg tror det er vesentlig for at våre avtaler skal bli likeverdige med våre konkurrenters. Handelsfremme innen utenrikspolitikken må være helt vesentlig, så vi forventer det snarlig.

Og så til slutt, når det gjelder hva vi gjør for å få u-landenes konkurransevilkår bedre: Kan vi forvente at Regjeringen vil følge opp Høyres forslag fra budsjettdebatten, om å utvide tollfritaket for varer fra hele u-landsgruppen, ikke bare MUL-landene? Og kan vi forvente ytterligere tiltak når det gjelder å hjelpe dem til bedre kompetanse og kvalitet på sin eksport?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:02:08]: Jeg slutter meg til representanten Vallersnes’ understreking av betydningen av å sikre Norge mest mulig like vilkår som de våre konkurrenter har.

Representanten gav en presis oppsummering av arbeidet vårt når det gjelder investeringsavtaler. Det er riktig det han der sier, at dette har stått stille i mange år fra norsk side. Vi har arbeidet ganske grundig med dette for å finne løsninger på noen av de formelle og rettslige spørsmål som er knyttet til det. Jeg kan opplyse om at vi på nyåret regner med å ha et opplegg klart for dette gjennom det arbeidet vi har gjort, og vi håper at vi da kan få et klarsignal til å gå videre sammen med våre EFTA-partnere.

Når det gjelder utviklingslandenes situasjon og det representanten Vallersnes nevner, viser jeg til mitt innlegg – at vi vil legge avgjørende vekt på at dette finner sin løsning i de pågående forhandlingene, hvis og når de skulle komme opp å stå igjen. Jeg viser også til det arbeidet som vi gjør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt for å få en kartlegging av de preferanseordningene som finnes, med sikte på å kunne gi økt handelsadgang på bakgrunn av det materialet.

Olav Akselsen (A) [12:03:50]: Eg har inntrykk av at i enkelte miljø, også her til lands, rår den haldninga at det var greitt at det gjekk som det gjekk med WTO-forhandlingane, og at det ikkje hastar med å ta desse opp igjen.

Eg er svært ueinig i ei slik haldning. Det er negativt både for Noreg og for verda at det ikkje var mogleg å få til ein ny WTO-avtale. Noreg har ein av dei opnaste økonomiane i verda. Ein svært stor del av det me produserer her i landet, blir eksportert, og ein svært stor del av det me brukar her til lands, blir importert frå utlandet. For Noreg vil det vera ein klar fordel med avklarte køyrereglar og mekanismar for å hindra brot på desse køyrereglane. Sjølv om ein avtale vil føra til store utfordringar for delar av Noreg og norske bransjar, særleg for landbruket og landbruksrelatert aktivitet, er det ingen tvil om at det òg for Noreg vil vera ein stor fordel å få på plass ein WTO-avtale.

Noreg er knytt til EU, som er vår viktigaste marknad, gjennom EØS-avtalen. Det gjev ei god avklaring på mange område, men det finst òg unntak, og eit av desse unntaka er fisk. Der har me opplevd ein svært ustabil situasjon gjennom mange år. Òg når det gjeld USA, har me opplevd at det har vore handelspolitiske hindringar i vegen. Frå å vera ein stor og veksande marknad for norsk laks, blei i realiteten USA som marknad stengd.

Eit meir avklart WTO-regelverk vil styrkja norsk eksportindustri, og det vil òg gjera det lettare for norske myndigheiter i samtale med andre land at ein har eit avklart regelverk med tvisteløysingssystem i ryggen.

Det er òg klart at ein WTO-avtale vil vera ein stor fordel for dei fleste u-land. Dagens system, med store handelshindringar, bidreg effektivt til å stengja ute mange u-land frå verdsmarknaden. Det er nødvendig å få til handel for å få til utvikling, og u-landa er derfor dei største taparane når det gjeld samanbrotet i forhandlingane. Derfor er det dårleg nytt når utanriksministeren antydar at det kan ta fleire år før forhandlingane blir tekne opp att. Den siste runden i WTO blei kalla utviklingsrunden fordi ein skulle ta særlege omsyn til u-landa sine behov. Sjølv om ein ikkje lykkast i å koma fram til ein endeleg avtale, var det store framsteg under forhandlingane. Ein blei einig om å få til meir rettferdig handel, bl.a. ved å fjerna eksportsubsidiane og innføra fordelar for dei fattigaste landa. Det som er viktig no, er at desse framforhandla delane av avtalen ikkje går tapt. Eg vil derfor spørja utanriksministeren: Vil ei eventuell gjenopptaking av forhandlingane byggja på det som allereie er inngått i dei forhandlingane som ligg der? Vil ein prøva å utvikla desse vidare? Eller er det slik at ein må gå tilbake til start?

Eg har òg eit spørsmål om det er slik at ein må ha full einigheit på alle punkt, eller om ein kan sjå for seg ei moglegheit der ein kan trekkja ut enkeltelement og så prøva å gjennomføra det, f.eks. når det gjeld eksportstøtte. Finst det ei moglegheit for å fjerna eksportstøtteordningane, sjølv om ein ikkje har ein totalt ferdig, framforhandla avtale? Det same gjeld særlege fordelar for dei fattigaste landa. Det viktigaste no er iallfall å få prosessane i gang igjen, og kanskje kunne ei slik tilnærming vera med og påverka det.

I fråværet av framforhandla avtalar er det no ein prosess der det er mange alternativ, som bilaterale frihandelsavtalar. Desse prosessane går føre seg for fullt, og det er viktig at dette ikkje er med på å undergrava WTO-prosessane. Me ser at desse avtalane faktisk kan vera med og bidra til det motsette, nemleg til nye handelshindringar. Det er òg slik at i desse forhandlingane som no går føre seg, vil det vera nokre land som ikkje får tilgang. I ein god del av forhandlingane vil det òg vera veldig ujamne partar som forhandlar, slik at ein kan få ein svak part som dermed må inngå dårlege avtalar for i det heile å få moglegheit til marknader for sine produkt.

Morten Høglund (FrP) [12:09:10]: Jeg vil først få lov til å takke interpellanten for at han tar opp en særdeles viktig problemstilling, som han også belyste veldig godt i sitt innlegg.

Til utenrikskomiteens leders innlegg vil jeg si at jeg fullt ut støtter beskrivelsen av viktigheten av en WTO-avtale. Jeg er enig med ham i at det å få på plass et multilateralt avtalesett er avgjørende og prioritet nr. 1, derom må det ikke herske noen tvil. Men jeg tror likevel vi skal tørre – nesten uavhengig av hvordan utviklingen blir i forhold til WTO – å være offensiv med hensyn til frihandelsavtaler. Jeg føler for så vidt at Regjeringen er i ferd med å være det, men vi må ha det nødvendige, politiske trykk. Jeg skal ikke dvele veldig mye ved dette, men jeg har vel ikke alltid – og det gjelder ikke spesielt denne regjeringen – følt at det har vært nok politisk støtte og nok støtte fra de miljøer som må jobbe aktivt med disse prosessene for frihandelsavtalene – altså, det multilaterale og WTO har vært det overordnede. Frihandelsavtalene har vært noe på siden, noe underordnet og noe mindre viktig. Jeg håper at frihandelsavtalene blir løftet opp, at man setter til side tilstrekkelig kapasitet – både i våre relevante departementer og i EFTA-sekretariatet – til å fremforhandle avtaler i den grad det er politisk mulig. Vi vet at dette varierer nesten fra måned til måned; nye åpninger kommer, og nye dører lukkes.

Parallellitet med EU har vært poengtert. Det har vært nærmest en kjøreregel fra EFTAs side fra dag én, og det var vel noe av grunnlaget for at man startet med disse frihandelsavtalene. Utenrikskomiteen har i enstemmige innstillinger i tilknytning til noen avtaler sagt at man er villig til å gå litt lenger. Vi har også sett at EFTA faktisk har gjort det. Man har ikke nødvendigvis hengt seg opp i hvor EU har gått først, men man har vært villig til å bryte nytt terreng og se på nye muligheter. Kanskje kan EFTA, som en noe mindre aktør enn EU, ha andre muligheter og se andre åpninger enn det en tung aktør som EU kan. Vi skal utnytte det potensialet der det er mulig.

Vi ser det ikke minst når det gjelder den asymmetriske avtalen som nå ble godkjent her i Stortinget, med SACU-statene. Utenriksministeren beskrev dette veldig godt. Det gir større innrømmelser til utviklingslandene enn det gjør til EFTA-landene. Det har et positivt utviklingsfremmende element og kan være en mal for fremtidige avtaler med den type land.

Jeg skal ikke bruke tid i dette innlegget på å beskrive synet på hvordan Norge bør vekte de defensive og offensive interessene. Fremskrittspartiet har gjort det i andre sammenhenger. Jeg vil bare understreke at vi selvfølgelig ikke har endret oppfatning i så måte, og vi mener at det gjelder like mye i WTO som i en frihandelsavtalesammenheng.

Mitt hovedbudskap er at vi gir tilstrekkelig og nok tyngde til finansavtaleforhandlingene, og at vi kjører det frem, nesten uavhengig av hvordan det går med WTO. Det ene ekskluderer ikke det andre.

Børge Brende (H) [12:13:22]: Det er synd at vi på Stortingets siste dag i år ikke kan markere at vi har en vellykket Doha-avtale i havn. Det er synd for Norge, som også utenrikskomiteens leder understreket i sitt innlegg – jeg kan slutte meg til det – og det er synd for verden. Det er trist for bomullsbønder i Afrika, og det er trist for fattige jordarbeidere i Brasil. Vi vet at en forutsetning for å kunne nå FNs tusenårsmål om å halvere antall fattige innen 2015, er at den fattige del av verden også får vekst og muligheter til å eksportere. Derfor er det også for mange fattige land viktig med markedsadgang, og derfor skulle Doha-runden være en runde som la stor vekt på utviklingsperspektivet.

For Norge er det trist, for, som et lite land med 4,6 mill. mennesker, vil vi alltid være avhengig av et multilateralt, sterkt og forutsigbart regelverk. Norge kan uansett ikke som et lite land regne med å kunne konkurrere med de aller største blokkene – vi står også utenfor EU – når det gjelder å skaffe oss et regelverk som er så godt for Norge som det vi kan få gjennom et forutsigbart regelverk i WTO. Hvis man nå får en ny runde som blir vellykket, er det selvsagt også fordeler og ulemper for Norge. Men summen av en slik runde vil alltid ha færre ulemper enn den situasjonen som vi nå ser, hvor også Norge må prioritere det bilaterale.

Norge har en åpen økonomi. Vi tok veldig mange belastninger allerede på 1970-tallet når det gjelder å åpne vår økonomi. Vi står ikke, slik som EU gjør nå, overfor store trusler når det gjelder tekstileksport, klær og sko. Vi åpnet våre markeder. Det førte til ganske tøffe omstillinger i Norge på 1970-tallet, men nå har vi gleden av at vi kan importere rimelig, og vi kan også eksportere aluminium, ferrosilisium, solcellepaneler og lignende til disse viktige markedene. Dette er en vinn-vinn-situasjon både for mellominntektsland, fattige land og for et rikt land som Norge.

Når man først har havnet i den situasjonen at man er i ferd med å få en forsinket ny prosess knyttet til det multilaterale regelverket, er jeg selvsagt også enig med interpellanten – det kom vel kanskje ikke som noen bombe – og de talerne som har talt etterpå, i at da må også Norge ivareta sine nasjonale interesser. Det gjør vi gjennom EFTA-samarbeidet. EFTA er faktisk verdens niende største økonomi, hvis en slår sammen BNP i disse landene, så man utgjør også en forhandlingsblokk som kan få gjennomslag.

Da synes jeg det er viktig at vi nå viderefører et arbeid med at Norge også opptrer som en pådriver for å ivareta ikke minst fiskerinæringens interesser gjennom de nye frihandelsavtalene. Vi har fått Sør-Korea på plass, vi har fått SACU-landene på plass, og det er muligheter for en bilateral avtale med Kina, sammen med Island, og vi har også muligheter vis-à-vis Japan. Jeg har også hørt gode nyheter knyttet til India. Det kunne være interessant å høre om utenriksministeren fikk noen tilbakemeldinger om muligheten for en EFTA-avtale eller en bilateral frihandelsavtale mellom Norge og India under sitt besøk der.

Så kommer vi til dette med de bilaterale investeringsbeskyttelsesavtalene, BITS. Dette har vært en meget vanskelig sak også i EFTA-sammenheng. Både Sveits og Island holder det mot Norge at vi ikke greier å få avklart vårt synspunkt og vårt forhold til Grunnloven på dette punkt. Det har medført at f.eks. våre naboland i Norden har inngått flere investeringsbeskyttelsesavtaler. Og når vi nå ser denne fusjonen som det ligger an til mellom olje- og gassvirksomheten i Hydro og Statoil, og statsministerens begeistring over dette i går, innebærer jo det at vi må investere i mange land også i den tredje verden. Da trenger man forutsigbarhet for sine investeringer, ellers kan man bli ekspropriert, og man har ikke den nødvendige sikkerhet. Det jeg kunne tenke meg, er at utenriksministeren sier noe sterkere normativt om behovet for den type investeringsbeskyttelsesavtaler for norsk næringsliv når vi nå i større grad også må gå ut for å sikre våre interesser, slik andre land har gjort, og også for å få flere EFTA-avtaler i boks, slik at vi får bedret samarbeidet vårt med de andre EFTA-landene.

Ågot Valle (SV) [12:18:59]:Alle som er opptatt av multilaterale løsninger, må arbeide for at det i verden finnes regler for verdenshandelen – det er helt klart. Det er, som mange har vært inne på, særlig viktig for et lite land som Norge, men det er også viktig for utviklingslandene. Men det må være regler som virkelig er egnet til å løfte fattige land og fattige folk ut av fattigdommen.

Norge har en regjering med en plattform der en har forpliktet seg til både å ta hensyn til offensive norske interesser og til interessene til utviklingsland. Det står klart i Soria Moria-erklæringa at i WTO-forhandlingene skal Regjeringa arbeide for å fremme norske interesser, men samtidig opptre som en støttespiller for land som fremmer interessene til den fattige delen av verdens befolkning. Det er også klart at i WTO-forhandlingene skal vi ikke ta fra fattige land styringsrett og virkemidler som har vært viktige for å utvikle vårt eget samfunn til et velferdssamfunn.

Det var nok mange grunner til suspensjonen i sommer. Delvis var det nok et svarteperspill mellom EU og USA, spesielt på det som går på eksportsubsidiene, men det er også slik at u-landene er bedre organisert, for de har forskjellige interesser, og de artikulerer klarere krav om politisk handlingsrom.

En indisk politiker sa på et parlamentarikermøte om WTO som jeg var på i Genève for et par uker siden, at en forhandler ikke vekk levebrødet til de fattigste.

Jeg er enig med utenriksministeren og flere andre her som har sagt at noe av det viktigste man oppnådde på Hongkong-møtet, var nettopp en avtale, en enighet, om å avvikle eksportsubsidiene. Det er viktig at dette arbeidet fortsetter, og at det blir satt ut i livet gjennom en WTO-avtale. Men like viktig er det at når, forhåpentligvis, forhandlingene gradvis tas opp igjen, må det føre til en reell utviklingsrunde, som Doha-runden var ment å være.

Det er jo ikke slik at bare de fattige landene får adgang til de rike landenes markeder, så løftes de automatisk opp av fattigdommen. Det kan bare skje dersom vi får til regler som gir større fordeler til de fattigste. Et asymmetrisk bytteforhold krever asymmetriske regler for at byttet skal virke utjevnende.

Jeg synes det er viktig å ta lærdom av den norske historien. Norges økonomiske historie forteller noe om hvordan vi sikret vekstvilkår for næring etter næring ved å skjerme bestemte næringer mot altfor brutal utenlandsk konkurranse den tida de trengte det mest, og for å sikre at ressurser, teknologi og kompetanse ble igjen i Norge for å bygge landet. Ingen industriland har utviklet seg uten en slik skjerming.

Det er viktig at utviklingspolitikken og handelspolitikken vår henger sammen, og at faglig bistand gis til næringsutvikling rettet mot produktiv sektor for å øke landenes bearbeidingsgrad og bearbeidingskapasitet. Men det er også viktig å sikre landene politisk handlingsrom og gi dem bistand i tøffe forhandlinger, f.eks. i de forhandlingene som nå foregår mellom EU og ACP-landene om «Economic Partnership Agreement».

Jeg vil i den sammenheng trekke fram den avtalen som også flere har omtalt, nemlig avtalen som EFTA hadde med de afrikanske SACU-landene. Det er en asymmetrisk avtale som gir landene spesielle beskyttelsesmekanismer og fleksibilitet, særlig når det gjelder jordbruks- og industrivarer, og som utvikler nye industrier og styrket markedsadgang til EFTA-landene. Den gir landene rett til å treffe visse handelstiltak dersom det oppstår problemer med handelsliberalisering. Dette er viktig både fordi landene kan bruke denne avtalen for alt den er verdt i forhandlinger med EU, og fordi Regjeringa har tolket WTO-regelverket slik at det gir rom for asymmetriske avtaler i regionale og bilaterale frihandelsavtaler.

Flere har omtalt behovet for frihandelsavtaler. Jeg tror det er viktig at også Stortinget deltar i debatter rundt premissene for disse frihandelsavtalene, slik at en kan ivareta norske interesser, og slik at det kan føre til utvikling i de landene som trenger utvikling.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [12:24:40]: Først vil jeg takke for den grundige orienteringen fra utenriksministeren. Jeg vil deretter understreke at for Senterpartiet er det viktig at forhandlingene gjenopptas og fører til bedre og mer balanserte handelsregler for utviklingslandene enn dem vi har i WTO i dag, i det eksisterende regelverket.

Regjeringserklæringen fra Soria Moria slo fast at denne regjeringen vil bidra til at utvikingslandene kan gjøre seg nytte av samme virkemidler som vi kjenner fra vår egen historie – virkemidler som sikret oss velferdsstaten, industrialiseringen og bidrog til å plassere Norge blant industrinasjonene. Det er med stor tilfredshet jeg ser at en samlet utenrikskomite og Stortinget har lagt vekt på at det er viktig også for Norges næringslivssatsing i utviklingsland å ha fokus på produksjon, sysselsetting og egne markeder. Det er et utgangspunkt som de fleste land har hatt før de ble store eksportører av varer som holdt prisen i det internasjonale markedet – bearbeidede varer.

Utenriksministeren siterte nobelprisvinneren, Mohammed Yunus, som så globaliseringen som en hundrefelts motorvei der rickshaw-ene i Bangladesh må gi tapt hvis de ikke får spesielle forhold som kan sikre dem rom. I Christian Aid i England bruker de et tilsvarende bilde under kirkekaffen når de vil sette fokus på verdenshandelen, både WTO og frihandelsavtalene mellom EU og de tidligere koloniene, ACP-landene. Det lyder omtrent slik: Dere skal lage nye trafikkregler. Målet er for det første å få mest mulig transport over på privatbiler, og for det andre at bilene skal kjøre fortest mulig og ikke utgjøre hindre for hverandre og farten.

Jeg har latt meg fortelle at når kirkelyden i England kommer til spørsmålet om det er fartshindrende å stoppe opp for trafikkskadde, og kommer til at det er det, så blir det gjerne opprør mot spørsmålet som blir stilt. Det kan jeg i grunnen godt forstå.

Jeg er glad for at denne regjeringen støtter utviklingslandene i at de må ha anledning til å benytte politiske virkemidler som også Norge har gjort seg nytte av. Jeg vil be utenriksministeren utdype på hvilken måte Regjeringen jobber for å sikre slike rettigheter, med fokus på sysselsetting og produksjonskapasitet, og som vil gi anledning til å stoppe opp for trafikkskadde, både for å gi hjelp og for at de kan finne sin egen vei til et verdig liv.

Som jeg nevnte innledningsvis, er det viktig at eventuelt nye forhandlinger bidrar til et bedre og mer balansert regelverk til beste for fordelingen i verden. Men i påvente av dette er det viktig å bruke det eksisterende regelverket. Senterpartiet er godt fornøyd med at Regjeringen har høyt fokus på tvisteløsninger mot EUs bruk av antidumping når det gjelder norsk oppdrettsfisk. Dette er en helt ubegrunnet handelshindring som vi må utfordre. Senterpartiet er meget fornøyd med at et samlet storting valgte å legge spesiell vekt på antidumpingsregelverket, og at Regjeringen skulle gi prioritet til disse forhandlingene og Russlands medlemskap i WTO for å sikre forutsigbare rammevilkår for norsk eksport av oppdrettsfisk.

Til slutt: Jeg er opptatt av hvordan Norge opptrer når vi bidrar til «spagettibollen» av frihandelsavtaler. Stortinget ratifiserte i høst en frihandelsavtale med SACU, stater i det sørlige Afrika. Regjeringen kalte denne avtalen en asymmetrisk avtale mellom utviklingsland og EFTA. Jeg vil hevde at dette er en avtale som har gitt disse landene mer enn det de antakelig kommer til å få i WTO.

Det er av stor viktighet at Norge og EFTA anerkjenner at WTO gir anledning til slike asymmetriske avtaler. Meg bekjent har EU hevdet det motsatte og stiller tøffe og urimelige krav til ACP-landene med den begrunnelse at WTO ikke gir slike muligheter.

Ser utenriksministeren noen andre slike regionale avtaler som har bidratt til mer hensynsfulle handelsregler enn det som vi oftest hører om, og det som WTO foreløpig ser ut til å komme til?

Lars Sponheim (V) [12:30:18]: Det er grunn til å undre seg over dagens sakskart når Stortinget valgte å legge en interpellasjonsdebatt som dette på den siste dagen før juleferien, hvor vi vet at det sosiale presset for å holde korte innlegg og ha en kort debatt er veldig stort. Men jeg må allikevel si at når en ser at det er mulig å ha en såpass reflektert og viktig debatt i årets siste stortingsmøte før jul, synes jeg det er Stortinget verdig.

Jeg vil også gi uttrykk for at jeg er veldig glad for at det mer enn det jeg har opplevd på mange år i denne sal, synes å være bred enighet om at det er viktig at vi får på plass en WTO-debatt. Jeg har ofte deltatt i WTO-debatter i denne salen de siste årene, og det har vært til dels urimelige angrep og et forsøk på å skåre lettvintheter der ute som definitivt, om de ikke har gjort forhandlingene vanskeligere for Norge, i hvert fall har vært en unødvendig stressfaktor i vanskelige forhandlinger. I så måte er utenriksministeren i en god situasjon. Han vet at han har Stortinget bak seg – og ikke minst opposisjonen i Stortinget bak seg – i ønsket om at Norge skal lykkes med å bidra så mye som vi kan til å få på plass en WTO-avtale så fort som vi kan.

Det er en debatt som har pågått, og som pågår, om spørsmålet om den bilaterale veien til handelsordninger i forhold til den multilaterale veien, WTO-avtale. Jeg tilhører nok dem som opp igjennom årene har ønsket at vi skulle slippe å gå for langt på de bilaterale veiene gjennom EFTA i påvente av og et ønske om å få på plass en godt fungerende WTO-avtale. Litt forenklet sagt – det er jo mye bedre at alle biler i et trafikkmønster må forholde seg til de samme trafikkreglene enn at to og to bilførere skal avtale seg imellom hvordan de skal passere hverandre, hvor fort de skal kjøre, osv. Det vil være mye enklere, ikke minst for de svakeste trafikantene, som mange har vært innom. Så selv om det er viktig – ikke minst når andre setter opp tempoet når det gjelder bilaterale avtaler – å sørge for ikke å forsømme seg på det området, vil jeg framholde at det viktigste vi kan gjøre, er å bidra til å lykkes i WTO-sammenheng, selv om bilaterale avtaler alltid vil supplere et slikt multilateralt avtaleverk.

Hvis det skjer – og vi kan håpe på det – at denne våren og vinteren tar forhandlingene reelt av i WTO igjen, må det være vår oppgave å sørge for – og jeg synes denne debatten kan ha bidratt til å sette en slik tone – at det også blir en debatt i Norge som handler om den utviklingsrunden som WTO-avtalen må bli, og at ikke alle lobbymillionene fra landbruksorganisasjonene skal lykkes med å gjøre dette til en innenlands norsk landbrukspolitisk debatt igjen. U-landene fortjener å få den oppmerksomhet om hva en WTO-avtale kan bety for dem.

Jeg skal ikke bruke mye tid på å kvittere ut den landbrukspolitiske siden ved dette annet enn å si det jeg har gitt uttrykk for så mange ganger, og som jeg mener, og det er at norsk landbrukspolitikk står overfor store forandringer i WTO-retning, helt uavhengig av om det blir en WTO-avtale eller ikke. Det bygger på det enkle resonnement at vi blir rikere, men matmarkedet i Norge vokser ikke. Det betyr at skal matprodusenter følge med på inntektsutviklingen, må det bli færre av dem. Men veldig mange i norsk landbruk kan gjøre andre ting, nemlig å produsere opplevelsesverdier og miljøverdier, og det er det atskillig lettere å tilpasse en politikk til i WTO-sammeheng. Det er en vei man må gå uansett. Men landbrukspolitikken må endres. Det er nok der noen av utfordringene ligger, for det endrer på maktforholdet i det norske samfunn og kanskje ikke så mye på selve landbruket.

Jeg er opptatt av, og vi var innom, MUL-land og tollfritaket. Jeg så i en notis i en av dagens aviser at det ikke er særlig store tall på handelen fra MUL-land til Norge. Heller har den stagnert. Det sier oss at det å ha nulltoll ikke er tilstrekkelig for å få på plass gode handelsløsninger med de fattigste landene. Derfor er det viktig, som utenriksministeren var innom, å ha oppmerksomhet på handelsrelatert bistand. Jeg tror faktisk det kanskje kan være et område hvor det kunne være ønskelig å tenke enda mer nytt med hensyn til hvordan man kan få på plass en varestrøm fra MUL-land til Norge. Det er erfaringer innenfor f.eks. økologisk landbruk med å etablere såkalt helkjedeavtaler, der statlige midler smører og får på plass varestrømmer på noen områder. Det er en idé som en kunne overføre til dette området. Jeg tror nøkkelen er å få på plass noen varestrømmer som teller noe, og så vil handelen kunne generere ny handel.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Karin Yrvin (A) [12:35:34]: En av Norges framtidige utfordringer er hvordan vi skal klare å bevare velferdssamfunnet samtidig som vi møter økt konkurranse. Dette krever innsats langs flere dimensjoner. Vi må sørge for å ha en konkurransedyktig industri gjennom en ansvarlig finanspolitikk, tilgang på arbeidskraft og satsing på forskning og infrastruktur. Vårt næringsliv må også ha mulighet til å handle med utlandet ved hjelp av internasjonale avtaler, og det må ha hjelp til å åpne dører i nye voksende markeder. Vi må gjøre det på et grunnlag som viser at globalisering fortsatt har folkelig støtte.

Jeg var i Hongkong under en at de tøffe rundene i Doha-forhandlingene, og jeg ble skuffet over resultatet, trass i Norges og utenriksministerens konstruktive bidrag. Det er vårt ansvar – sammen med våre partnere i WTO – å få til et suksessfullt resultat. Dette må være – og er – Regjeringens førsteprioritet, og det er vi glad for. Vi er nødt til å få lagt et bærekraftig fundament for arbeid, økonomisk vekst og velferd. Hvis dette ikke blir en suksess, vil kostnaden, særlig for de landene som ikke er så godt stilt som vårt, være tragisk. Om vi lykkes, vil mulighetene være enorme. Vi kan ikke gi opp arbeidet vårt for en friere og en mer rettferdig handel.

Kinas integrasjon i verdensøkonomien kan stå som et eksempel på globaliseringens muligheter og utfordringer. Etter at landet ble medlem i WTO i 2001, har det hatt en enorm vekst. Takket være denne utviklingen er millioner av mennesker løftet ut av fattigdom, og det har også hatt en positiv utvikling for verdensøkonomien som helhet. Strømmen av billige varer fra Kina har bidratt vesentlig til at vi har sett en betydelig vekst i verdensøkonomien – og med lav inflasjon – de siste årene. Mange mennesker med lav inntekt har fått økt realinntekten sin. Samtidig er det ikke noen tvil om at land som Kina har store utfordringer, og utenriksministeren har tidligere redegjort i Stortinget for hvordan miljøutfordringene samt arbeidstakers rettigheter og bedrifters samfunnsansvar vil bli tillagt økende vekt i våre kontakter med land som Kina. Denne vektleggingen må følges opp av næringslivet.

At næringslivet tar samfunnsansvar vil være en sentral faktor for om vi over tid klarer å lykkes i å utvikle et rettferdig, humant og bærekraftig arbeids- og næringsliv i alle deler av verden. Det handler om å etablere et fundament for menneskelig verdighet i forholdet mellom mennesket og kapitalen. Det er klar sammenheng mellom ansvarlig bedriftsatferd og muligheten til å skape og få oppslutning om en globalisering som er til gode for alle.

Arbeidsvilkår som går på helse, miljø og sikkerhet løs, skal ikke brukes som et konkurransefortrinn. Gode standarder må heller ikke brukes proteksjonistisk som et instrument, men som et virkemiddel for å skape en plattform som gir grunnlag for en globalisering vi alle kan tjene på. Samtidig går selvsagt debatten om hvor slike standarder skal ligge, kontinuerlig. Jeg synes f.eks. det er bedre at en kvinne i et utviklingsland har en jobb å gå til med lavere standard enn i Norge enn at hun ikke har et arbeid. Vi vet fra Norge at veien til å få gode standarder er lang, men gjennomførbar.

Like viktig som bedrifters samfunnsansvar og gode standarder er et godt utbygd sikkerhetsnett. Jeg etterlyser en debatt om hvordan også andre i andre land skal få det samme sikkerhetsnett ved omstilling på grunn av globalisering som det vi har i vårt eget land.

Vi må også være sikre på hvordan vi skal møte konkurransen fra lavkostland. Vi kan aldri konkurrere med lave lønns- og arbeidsvilkår, vi skal det heller ikke. Vi skal konkurrere på de områdene hvor vi kan – kvalitet, erfaring, kunnskap og nyskaping. Derfor har man bl.a. bevilget mer midler til næringsrettet forskning. Det satses på utdanning. Det satses på en sterk offentlig sektor.

Samtidig som vi på denne måten blir mer handelspolitisk konkurransedyktig, åpnes nye markeder, og det må vi vite å utnytte. Våre økonomiske og handelspolitiske relasjoner er i stadig dynamisk utvikling. Det arbeides massivt gjennom EFTA for å få til frihandelsavtaler med Kina, India, Japan og Russland og med andre land i tilsvarende utvikling.

Jeg ser at opposisjonen er utålmodig når det gjelder BITS. Det har de vært lenge, også da de satt i posisjon. Så man må nesten også i så kompliserte saker gi en nytiltrådt regjering minimum av tid til å løse slike vanskelige saker.

Jeg vil også forsvare SV og Senterpartiet, som fra talerstolen ble beskyldt for nå å gå nye veier i handelspolitikken. De støttet også, så vidt jeg husker, Singapore-avtalen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:40:55]: Når nobelprisvinner Mohammad Yunus kritiserer Telenor for dobbeltmoral, har han klart et poeng, men han var for høflig til å peke på den norske staten.

Det er behov for en rolleavklaring mellom Norge som eier, handelspartner og bistandsaktør. I forbindelse med fredsprisutdelingen vakte Mohammad Yunus oppsikt ved å kritisere partner Telenor for å ta ut fortjeneste på over 367 mill. kr fra Grameen Phone i fjor. Yunus mente at dette er penger som gjennom reinvesteringer lokalt kunne kommet de fattigste til gode. Han mener også at Telenor bryter en intensjonsavtale om å overlate eierandeler til de fattige kvinnene, som er brukere av Grameen Bank. Visjonen er å omdanne selskapet til et forretningsforetak bygd på sosialetiske prinsipper. Telenor står i dag i veien for denne visjonen.

At Telenor har vært en uvurderlig del av Grameen Phones mikrokredittsuksess er det liten tvil om, heller ikke at Telenor spiller en vesentlig rolle i oppbygginga av telekommunikasjonssektoren i Bangladesh. Men når Norge gjennom Telenor både driver bistand og forretning kommer vi uvegerlig opp i et troverdighetsproblem.

Både Norad og Norfund har bidratt med midler for å bygge opp infrastruktur innenfor telekommunikasjon i Bangladesh, og Telenor har stått for selve utbygginga. Grameen Bank hadde alle kundene og tilliten i en enorm kundebase som bare kommer til å vokse. For meg ser det ut som om Norge har sviktet sitt bistandsansvar. Det er ikke bare næringsutvikling i sør vi skal drive med, men vi skal støtte en nasjonsbygging.

I Soria Moria-erklæringa sier denne regjeringa:

«Regjeringen vil legge til grunn at WTO-avtaleverket ikke må ta fra fattige land styringsrett og virkemidler som har vært viktige for å utvikle vårt eget samfunn til et velferdssamfunn.»

Vi vet hvordan vi skal få dette til. Men hvor er sporene av dette i bistandspolitikken, på telesektoren i Bangladesh eller i Thailand eller i andre land der Telenor opererer?

Gjennom GATS-avtalen i WTO stilte Norge ved regjeringa Bondevik krav om liberalisering av teletjenester for bl.a. å muliggjøre større eierandeler for Telenor. Den rød-grønne regjeringa trakk dette liberaliseringskravet av prinsipielle grunner. Det var rett, og det var flott.

Sist uke fikk vi vite at WTO-forhandlingene om innenlandsreguleringer i GATS hadde startet opp på nytt. «Nå skal WTO tukte politikerne» stod det i en kronikk av Dag Endal fra FORUT i Dagbladet. På seminar i Utenriksdepartementet forstår jeg at det er stor uklarhet og uenighet om hva WTO skal regulere på området.

Norge har trukket tilbake liberaliseringskravet til Bangladesh, men liknende krav er opprettholdt i flere andre land, som f.eks. Thailand og Malaysia. Telekommunikasjon regnes fremdeles som en offensiv norsk interesse. Samtidig satser Norad fremdeles tungt i denne sektoren. Samtidig lurer jeg på hvordan det skal gå på energisektoren når Norge nå skal satse stort med bistandsmidler her. Skal vi bistå med regler for kompetanseoverføring, strenge konsesjonsregler og hjemfall, eller får vi en ny Telenor-sak der det vi lærer bort, er den råe kapitalismens sannheter. Skal oljen i Afrika og Latin-Amerika bidra til utvikling i regionene, eller skal vi ta fortjenesten sjøl?

Jeg merket meg nobelprisvinnerens foredrag. Jeg har lyst til å sitere to avsnitt derfra, som jeg tror vi også har godt av å høre her hjemme:

«Kapitalismen fokuserer på det frie markedet. Det hevdes at jo friere markedet er, desto bedre vil kapitalismen gi svar på spørsmålene om hva, hvordan og for hvem. Det hevdes også at individets søken etter personlig vinning vil gi et optimalt kollektivt resultat.

Jeg går inn for å styrke friheten i markedet. Men samtidig er jeg veldig misfornøyd med de begrepsmessige begrensningene som markedsaktørene pålegges. Dette springer ut av ideen om at næringsdrivende er endimensjonale mennesker, som bare har ett formål med sin forretningsvirksomhet, nemlig profittmaksimering. En slik fortolkning av kapitalismen isolerer de næringsdrivende fra de politiske, emosjonelle, sosiale, åndelige og miljømessige dimensjonene i livet. Dette ble kanskje innført som en fornuftig forenkling, men det fjernet det som er selve essensen i menneskenes liv.»

Dette er noen viktige ord som vi bør ha med oss, og som vi bør lytte til, for det var nettopp denne holdninga som var med på å bygge opp Norge som et velferdssamfunn.

Ved å kopiere den norske hjemfallsretten og anvende den på telesektoren kan fredsprisvinnerens visjon om lokalt eierskap oppfylles. Det er det som bør være norsk linje når vi i framtida skal overføre vår kompetanse gjennom norske delvis statseide selskaper og norske bistandsmidler.

Til slutt: Regjeringas koherensutvalg settes ned i dag. Jeg håper at utenriksministeren og utviklingsministeren vil bidra til at WTO-forhandlingene i GATS ikke hindrer den nasjonsbygging og demokratibygging som Regjeringa har visjoner om å støtte via bistanden.

Finn Martin Vallersnes (H) [12:46:18]: Jeg vil takke alle deltakerne for gode bidrag til en debatt som jeg synes var viktig og god, og som vi vil måtte komme tilbake til med jevne mellomrom. Jeg registrerer at det er en bred enighet om at prioritet nr. 1 er å få på plass en WTO-avtale.

I mitt innlegg innledningsvis forsøkte jeg å illustrere noen av de negative virkningene, ikke minst for små land som vårt, man vil kunne få av et svekket WTO.

Uansett om vi konsentrerer oss om spillereglene i WTO og forhandlingene der eller om frihandelsavtaler, er det snakk om en del balanser som må oppnås. Det er på den ene siden balansen mellom våre egne offensive og defensive interesser. Det vil fortsatt være et tema som vi uten tvil vil få anledning til å komme tilbake til flere ganger. Men jeg føler meg ganske overbevist om det er et ganske dynamisk tema, som vil endre seg over tid, fordi norsk næringsliv og også tjenesteytende næringer er inne i en periode hvor de i økende grad fanges opp av internasjonaliseringen og globaliseringen, slik at våre egne behov er i forandring. Det må vi fange opp.

Den andre balansen er selvfølgelig mellom våre norske interesser og u-landenes interesser. Tidvis vil disse komme i motstrid. Det må vi da løse. Jeg synes vi har hatt en fruktbar tverrpolitisk debatt om hvordan vi ønsker å håndtere dette.

Det er flere av oss som er opptatt av å stimulere til handelsfremmende tiltak for u-landene, bl.a. ved ytterligere fjerning av tollbarrierer. Men det har også vært snakk om å styrke u-landenes evne til å bygge opp sine lokale og regionale markeder på veien mot sin globalisering. Stikkord her er vel både kvalitet på det de leverer, og bygging av kompetanse. På dette området imøteser jeg økt satsing og også atskillig kreativitet for å komme videre.

Siden dette er det siste møtet før jul, og siden det er mitt siste innlegg i dette året, vil jeg benytte anledningen til å ønske presidenten og utenriksministeren en god jul.

Presidenten: Presidenten vil gjerne gjengjelde det gode ønsket.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:49:06]: Hadde det nå vært parlamentarisk korrekt å synge en julesang, kunne jeg være fristet til å gjøre det, men jeg anser at det er å gå litt over streken.

Jeg vil få takke interpellanten for å ha reist en debatt som har gitt oss en veldig god diskusjon. Skulle vi komme i gang igjen med WTO-forhandlingene på nyåret, føler jeg, som det ble sagt her, at vi har en god støtte i det som da kan komme av harde og krevende forhandlinger.

Jeg skal forsøke å svare ganske kort på noen av spørsmålene.

Til representanten Akselsen: Kan man bevare det som er oppnådd, og kan man gjøre noe bare på disse områdene for de fattige? Kommissær Mandelson tok opp dette tidligere i år. Det var interessant å merke seg at de fattigste landene motsatte seg dette. De vil ha helheten. Hva som skjer dersom dette helt klart skulle bryte sammen, slik at de må vente flere år, holder jeg åpent. Da kan det hende at man prøver å ta et grep for å sikre det som er oppnådd. Jeg mener det ville være en tragedie om vi nå skulle få gjenopptakelse av eksportsubsidier, når vi ser 2013 som et mulig mål for å avvikle dem.

Så tror jeg nok at det kan ligge noen nyanser mellom representanten Høglund og Regjeringen når det gjelder frihandelsavtaler og pådriverrollen der, men ikke mange. Vi forsøker å kombinere dette på best mulig måte, søke de mulighetene som kommer. Som representanten Brende sa, er EFTA niende største aktør globalt, og det er vårt instrument. Så er det jo slik som salen er klar over, at vi har en fordeling her, slik at det er nærings- og handelsministeren som har EFTA-avtalene og utenriksministeren som har WTO.

Nå er representanten Brende godt vant med BITS-problemstillingen. Når han oppfordrer Regjeringen til å få fortgang her, kan jeg bekrefte at vi gjør det vi kan for det. Vi bygger jo på en god tradisjon med å være grundige i denne saken. Det er ikke enkelt, for det rører ved en del krevende spørsmål. Men jeg har som sagt ambisjon om å komme i mål med dette på nyåret.

Vi har opprettet en arbeidsgruppe i India for å evaluere mulighetene for en handelsavtale. Da jeg var der borte, ble det enighet om å jobbe videre med det. Det håper jeg vi får til på nyåret. Jeg er optimistisk i så henseende.

Når det gjelder nasjonale sikkerhetsklausuler, som representanten Samuelsen var innom, vil jeg si at WTO-avtalen er full av det. Den er full av fleksibilitet. Det snakket vi om allerede i Doha-runden for utviklingslandene. Så man må påta seg mindre forpliktelser, ha lengre tid og hele unntak.

Da er jeg over på det som representanten Lundteigen var opptatt av, nemlig at man må ha regulering av kapitalismen. Noen vil kunne si at WTO er et forsøk på en helhetlig regulering ved at man lager kjøreregler, lager rammer. I fravær av en WTO-avtale har vi iallfall en form for jungelens lov som ikke er særlig attraktiv.

Til representanten Sponheim vil jeg bare understreke at det ikke er særlig økning fra MUL-landene. Det er jo et uttrykk for at det å gå i null på toll og kvoter, ikke i seg selv gir handel. Forslaget han hadde om å stimulere slik handel, er av dem vi kan ta med oss og studere nærmere.

God jul!

Presidenten: Takk, likeså!

Debatten i sak nr. 5 er gjennomført.