Morten Høglund (FrP) [11:06:29]:(ordfører for saken): Det er en glede å kunne presentere en enstemmig innstilling fra utenrikskomiteen i denne saken, som følger av et innspill fra tre representanter i Høyre om et meget aktuelt tema i et land geografisk plassert midt i Europa, og hvor utviklingen i flere år har vært svært bekymringsfull. Er det måter Norge kan bidra på, som kan fremme en positiv demokratisk utvikling, bør vi se på det. Komiteen har gjennomført høringer med miljøer og organisasjoner som har særlig kjennskap til utviklingen i Hviterussland, og mottatt mange gode innspill i så måte. Denne høringen fremstod på en måte som en idédugnad, hvor ulike forslag har kommet opp. En del av forslagene som komiteen mener man bør jobbe med, er inntatt i innstillingen.

Et hovedproblem i forhold til utviklingen i Hviterussland de senere år – og utviklingen har vel snarere gått i negativ retning – er en isolasjon som i stor grad er selvpålagt. Mangelen på kontakt og mangelen på tilgang på impulser for befolkningen fra omverdenen er en fellesnevner. Det at vi kan bidra på ulike måter for å spre informasjon inn i Hviterussland, i den grad det er mulighet for den hviterussiske befolkning å oppleve en verden utenfor og få inspirasjon, er viktig. Dette gjelder ikke minst i forhold til ungdomsgrupper, studentmiljøer og også andre grupperinger, men kanskje særlig ungdom og studenter er grupper det er naturlig å jobbe seg inn mot.

Nå kan man jo spørre seg: Hvorfor har ikke befolkningen i Hviterussland protestert i større grad? Hvorfor har de ikke tatt et enda større ansvar for å fremme en raskere demokratisk utvikling, slik vi f.eks. har sett i land som Ukraina og Georgia, og som vi tidligere så i Øst- og Sentral-Europa? Nå tror jeg det er mange forklaringer på det, ikke minst hviterussiske myndigheters relativt totalitære trykk på befolkningen. Når man reflekterer over Hviterusslands situasjon, tror jeg man skal ta inn over seg landets historie, som sikkert ikke er unik, men det hviterussiske land – og dets innbyggere – har opplevd å være en slagmark i historien. Den ene hær etter den andre har vandret over hviterussisk territorium, med en befolkning som har lidd stor overlast. Man skal ikke bruke lang tid på å snakke med hviterussere før man forstår at her er historien viktig, og den betyr mye, naturlig nok.

De siste årene har derfor fremstått som relativt stabile i en historisk sammenheng. Stabilitet og fred har selvfølgelig en stor verdi. Samtidig har det hviterussiske regimet gitt en viss grad av økonomisk trygghet, ikke minst til de sosialt vanskeligstilte og til pensjonister. Man har i hvert fall overfor egen befolkning klart å fremstille det som om man er en oase av fred og økonomisk stabilitet, i motsetning til omverdenen, som virker utrygg og å være i stor endring. Så lenge man har hatt tilgang på billig energi fra Russland, har man hatt muligheten til å opprettholde en viss grad av økonomisk stabilitet. Lønningene har kommet i tide i de statlige foretakene, og ikke minst har pensjonistene fått – dog en liten – pensjon, men pensjonen har kommet. Det har nok vært viktig for at regimet har kunnet klare å eksistere.

Ulike internasjonale organisasjoner vil spille en rolle her. Det kan ikke være noe mål for Norge alene å ta på seg ansvaret for å fremme en endring i Hviterussland. Ulike organisasjoner vil spille ulike roller her. Vi peker i innstillingen bl.a. på FN og OSSE der Hviterussland de facto er medlem, og her kan man komme i en dialog. Jeg kjenner litt til OSSEs arbeid på området og vet at det der foregår en del. Jeg er også glad for å si at innen OSSEs parlamentarikerforsamling er det nå en fornyet aktivitet på gang, og man har en konstruktiv dialog med hviterussiske politikere. Man evner her å ta opp også de vanskelige spørsmålene, og det er åpne kanaler. Jeg tror vi på den ene siden må jobbe med denne dialogen og disse kanalene, samtidig som det på den annen side må foregå målrettede sanksjoner fra bl.a. Norge i regi av EU. Disse tingene må det jobbes med parallelt.

Folk til folk-samarbeid er et nøkkelord i den innstillingen vi legger frem. Man må søke å finne kontakter under myndighetsnivå. Jeg nevnte student- og ungdomsgrupper, i den grad man kan motivere innen fagforeningsgrupper, ikke minst menneskerettighetsgrupper og den demokratiske opposisjonen i Hviterussland. Mange kontaktpunkter på bred basis er viktig.

Komiteens enstemmige innstilling avsluttes med at man ber Regjeringen utarbeide en bred strategi i forhold til hvordan vi skal håndtere situasjonen i Hviterussland. Det er i tråd med forslaget fra de tre Høyre-representantene. Vi vet at Regjeringen gjør et godt arbeid på dette området. Dette er en forsterkning og en oppfølging av det – og kanskje en del ideer som Regjeringen kan ta med seg om hvordan man kan konkretisere arbeidet fremover og styrke det, slik at vi forhåpentligvis innenfor ikke altfor lang tid kan se at utviklingen i Hviterussland kommer mer i tråd med det vi opplever i Europa for øvrig.

Vidar Bjørnstad (A) [11:13:29]: Det er en veldig god, enstemmig og viktig sak vi behandler her i dag.

Hviterussland er på mange måter Europas bakgård og er det siste diktatur, som vi i Europa må bry oss med i enda større grad. Derfor er jeg glad for at Regjeringen i statsbudsjettet økte støtten til det sivile samfunn i Hviterussland. Dette er sårt trengte penger som det kan komme mye godt ut av, og er ikke minst helt nødvendig og avgjørende om man vil bidra til en demokratisk utvikling i landet.

Å støtte opp om det sivile samfunn og opposisjonen i landet er det mest effektive omverdenen kan gjøre i kampen for demokratisering. Hovedutfordringen ligger i hvordan man best mulig kan organisere bruken av midlene vi bevilger. For det er langt fra slik at støtte til opposisjonen i Hviterussland er en enkel oppgave å formidle eller administrere.

Vi vet at forholdene for organisasjoner og opposisjonelle blir stadig verre. Under Lukasjenkos regime har Hviterussland blitt stadig mer autoritært og er i dag et regime med utstrakt bruk av sensur, undertrykkelse og direkte forfølgelse av politisk opposisjon. Det meste av pressens virksomhet og organisasjonsliv foregår undergrunns, all den tid slik virksomhet er blitt kriminalisert av Lukasjenko og folk som anses for å være opposisjonelle, forsvinner eller blir arrestert. All aktivisme slås det ned på. De som holder ut og tar kampen til tross for alt dette, fortjener vår støtte, og de skal vite at verdenssamfunnet følger med og støtter dem.

Skal det skje en endring og et skifte til en mer demokratisk utvikling i Hviterussland, må det skje innenfra gjennom bidrag til at det sivile samfunn kan spire og ta kampen opp.

Over ti år med isolasjonspolitikk fra omverdenen kan vel ikke akkurat sies å ha endret mye eller beveget makthaverne i ønsket retning. Det er avgjørende at hviterusserne ikke slutter å få høre at demokratisering og respekt for menneskerettighetene vil gi økonomisk og politisk deltakelse i Europa, og at verdenssamfunnet fortsetter å presse regimet, men samtidig må det gjøres mer for å bygge og støtte intern opposisjon og ikke minst øke bevisstheten om manglende rettigheter i deler av befolkningen. Lukasjenko hevdet å ha vunnet 83 pst. av stemmene i et valg som ble fordømt av vestlige observatører i vinter. Den reelle støtten han har i befolkningen, er vanskelig å spå, men det overrasker ikke meg om den hadde gitt ham ryggdekning for en periode til i presidentstolen om så valget hadde vært demokratisk. Så lenge den jevne hviterusser ikke føler overgrepene og ikke lengter etter endring, vil lite skje for å avverge overgrepene mot demokratiske prinsipper og menneskerettigheter.

Situasjonen for studentene har forverret seg, for som så mange andre steder er det først og fremst blant studentene man finner de mest politisk bevisste, og det er dem det slås hardest ned på når myndighetene skal vise muskler. Studenter som holder på med uskyldige aktiviteter som det å dele ut løpesedler, henge opp plakater og være med i fredelige demonstrasjoner, har både blitt utvist fra sine universiteter og blitt arrestert den siste tiden.

Det er derfor avgjørende ikke bare å fordømme myndighetenes overgrep, men å støtte ungdoms- og studentbevegelsene konkret og mer omfattende. De er muligheten til framtidig opplysning, opprør og demokratisk endring for Europas siste diktatur.

Fikk du aldri oppleve Sovjetunionen, men lurer på hvordan det var – ta en tur til Hviterussland, reklameres det med i en reisekatalog. De har rett i det, og Lukasjenko drømmer stadig om å gjenopprette unionen. Landets ti millioner innbyggere fortjener derimot noe bedre. Så lenge det ved valgene i Hviterussland ikke betyr noe hvem som stemmer, men hvem som teller stemmene, må vi gjøre alt vi kan for å støtte de demokratiske kreftene i Hviterussland.

Inge Lønning (H) [11:17:45]: Alle som kjenner Stortingets arbeid, vil vite at det forekommer relativt sjelden at representantforslag får samlet tilslutning fra hele Stortinget. Derfor er det spesielt gledelig å kunne notere at dette representantforslaget har fått hele utenrikskomiteens helhjertede oppbakking.

I går holdt Finlands statsminister Matti Vanhanen i sin egenskap av president i Det europeiske råd et bemerkelsesverdig innlegg i Europaparlamentet i Brussel, der han omtaler EUs utvidelsesproblematikk rent generelt og avviser det standpunkt at det finnes en geografisk grense for Europa som skulle være mulig å trekke et eller annet bestemt sted i terrenget. Enhver slik grensedragning, sier Vanhanen, ville være meningsløs.

De eneste grenser som finnes for Europa som politisk prosjekt, er de grensene som er basert på verdier, og som er nedfelt i de kriterier man har definert for i det hele tatt å komme i betraktning som søkerland for å oppnå medlemskap i EU. Etter å ha fremført disse generelle betraktningene sier Vanhanen følgende:

«Byggingen av Europa er et prosjekt som er under utvikling, samtidig som det fortsatt finnes svarte demokratiske hull som Hviterussland like i nærheten. En skam for Europa, der skulle ikke finnes noen slike steder igjen i Europa.»

Det er meget sterke ord fra en statsleder som ellers ikke er kjent for å bruke store ord i utrengsmål. Men det som gjør Vanhanens innlegg i Europaparlamentet enda viktigere, er at han i et senere avsnitt i den samme talen også setter dette i forbindelse med EUs naboskapsforhold til Russland, som er den store utenrikspolitiske utfordring for Europaunionen i årene fremover. Vanhanen har naturligvis rett i at et regime som Lukasjenkos regime i Hviterussland ikke ville ha vært tenkbart hvis det ikke hadde vært for Russlands politiske interesser. Lukasjenko ville for lenge siden ha vært borte dersom det ikke hadde vært for den helhjertede støtten fra Putin, og fordi Putin har definert dette som en del av Russlands maktinteresse og festet grepet om Hviterussland sterkere og sterkere. Det er jo ikke vanskelig å se hva som er de realpolitiske forhold bak det. Det dreier seg om den fremtidige energipolitikk i Europa og Russlands muligheter for å bruke energipolitikken som maktpolitisk pressmiddel overfor andre stater.

I den siste delen av sin tale i Europaparlamentet i går sier Matti Vanhanen følgende:

«Jeg er slett ikke sikker på at Russland beveger seg i riktig retning. Vi trenger å se en sterkere forpliktelse på demokrati, på rettssamfunnet og markedsøkonomien. Vi ønsker ikke at Russland skal bevege seg i en autoritær retning. Vi har gode grunner til å være opptatt av hvilken vei utviklingen i Russland tar.»

Til å komme fra en finsk statsminister er dette også et usedvanlig klart og sterkt budskap. Det er grunnleggende viktig, når Regjeringen skal følge opp Stortingets anmod-ninger i dette representantforslaget, at man hele tiden har dette perspektivet med i bildet – fordi de politiske problemer i Hviterussland i så høy grad henger sammen med de politiske problemer i Russland. Derfor er det også viktig at norsk politikk når det gjelder å bidra til en mulig oppmykning og en mulig demokratisk utvikling fra innsiden i Hviterussland, er koordinert med norsk politikk overfor Russland. Som vi alle vet, er det en minst like stor utfordring for Norge som det er for medlemslandene i EU, å finne de riktige politiske virkemidlene i vår kommunikasjon med Russland.

I et intervju i november med journalister fra Ukraina uttalte Lukasjenko at det egentlige valgresultatet – som man kunne glede seg over – viste en oppslutning på 93,5 pst. Men for at prosenttallet ikke skulle virke for påfallende, og for at det skulle virke litt mer tilforlatelig for utenverdenen, hadde han gitt beskjed om at man skulle redusere det til 86. Man kan selvfølgelig betrakte dette som en vits, men egentlig er det dypt alvorlig. Det viser hva personer kan tillate seg når de tilstrekkelig lenge har vært enevoldsherskere i et samfunn.

Nå er situasjonen den at Putin har strammet det økonomiske grepet om Hviterussland ganske betraktelig. Alle de økonomiske særfordelene han gav for at Lukasjenko skulle få den nødvendige oppslutning ved valget, har han trukket tilbake. Man er altså kommet til det stadium da regningene skal betales. Samtidig kommer EU etter all sannsynlighet til å trekke tilbake de økonomiske handelsfordelene Hviterussland har nytt godt av. Det vil dreie seg om milliardbeløp i amerikanske dollar pr. år over det hviterussiske statsbudsjett. Denne økonomiske skvissituasjonen vil kunne ramme befolkningen på en måte som ingen ønsker. Dilemmaet ved alle former for handelssanksjoner i denne verden er at de, for at de på litt lengre sikt skal kunne ramme rette vedkommende, nemlig representantene for det undertrykkende regimet, som regel rammer galt. Det reelle dilemmaet må vi se i øynene.

Det viktige ved det forslaget som er fremsatt, er at vi fra norsk side leter i den andre enden av virkemiddelskalaen for å finne de positive virkemidlene, slik at man kan etablere kontakt med den hviterussiske befolkning og – ikke minst – med den politiske opposisjonen i Hviterussland.

Den hviterussiske opposisjonsleder, Milinkevitsj, mottok for sin kamp for menneskerettighetene for kort tid siden den høyeste utmerkelsen som tildeles innenfor EU-systemet, nemlig Sakharov-prisen. Det er et usedvanlig sterkt signal fra Brussel overfor regimet i Minsk.

Det er grunn til å understreke at dersom man politisk skal ha noen muligheter for å fylle det svarte demokratiske hull med noe annet, er det den europeiske integrasjonsprosessen og den politiske innflytelse EU er i stand til å utøve, som er det kortet man må satse på.

Det er egentlig bare ett element jeg savner i utenrikskomiteens enstemmige innstilling, og det er henvisningen til det nordiske samarbeidets betydning i denne sammenheng. Nordisk Ministerråd har satt av ikke ubetydelige pengemidler for å støtte demokratiutvikling i Hviterussland. Sammen med EU er Nordisk Ministerråd en av de største sponsorene for European Humanities University, eksiluniversitetet for hviterussiske studenter. Det ligger i Vilnius.

Sist lørdag hadde jeg gleden av å representere Nordisk Råd ved 15-årsmarkeringen for Baltic Assembly. Dit hadde man også invitert en hviterussisk opposisjonspolitiker til å overbringe en hilsen. Jeg tillot meg i den sammenheng å ta opp et forslag om at Nordisk Råd og Baltic Assembly i løpet av 2007 i fellesskap skal invitere til et seminar hvor man forsøker å få samlet både hviterussiske eksilpolitikere, opposisjonspolitikere og representanter for regimet. Bare gjennom små skritt i retning av en reell samtale er det mulig å nå målet: et demokratisk Hviterussland.

På lang sikt vil den aller viktigste investeringen imidlertid være den investeringen vi gjør når det gjelder utdanningstilbud til ungdom fra Hviterussland. Da har det veldig god mening at det eksiluniversitetet som er etablert, nettopp heter European Humanities University. Det understreker Matti Vanhanens poeng, at det er det verdibaserte fellesskap i Europa det dreier seg om, og ikke tilfeldige geografiske grenser.

Presidenten: Presidenten har aldri tidligere etter innlegg fra talerstolen kommet med ytringer – verken av positiv eller av negativ karakter – men i dette tilfellet vil jeg tillate meg å si at jeg slutter meg til ethvert ord som her ble sagt.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:29:45]:Situasjonen for den hviterussiske opposisjonen er blitt ytterligere forverret etter presidentvalget 19. mars i år. Flere opposisjonsledere og aktivister er blitt fengslet etter lukkede rettssaker der dommere har ilagt straffer hjemlet i den kriminelle straffelov. Videre foregår det en systematisk diskriminering av opposisjonelle i forbindelse med tildeling av studieplasser, studiefinansiering og jobber. Det slås ned på all kritikk av regimet.

Vestlige lands tiltak mot Hviterussland har i hovedsak vært å legge begrensninger på hviterussiske ledere ved å nekte dem visa. Blant annet har EU og USA truffet slike tiltak, etterfulgt av Norge. Visanekt antas ikke å ha noen stor praktisk betydning, men en signaleffekt. Dette ble klart etter at ledelsen i Minsk framførte protester i OSSE.

I tillegg har vestlige land truet med å fryse konti, noe som har vist seg å være vanskelig, da de ikke så lett lar seg oppspore. Parallelt med dette har EU holdt fram økonomiske incentiver: Hvis Hviterussland slipper politiske fanger fri og lar være å forfølge opposisjonelle, tilbys økonomiske fordeler.

Venstre mener det er viktig å øke presset mot regimet i Minsk, både bilateralt, gjennom multilaterale fora og gjennom økt støtte til den hviterussiske opposisjon. Lukasjenko må få erfare at presset mot ham øker, både innenfra og utenfra. Han må innse at hans regime er uønsket i dagens Europa. Venstre stiller seg derfor bak Regjeringens plan om å øke støtten til opposisjonen til 9 mill. kr for 2007. Videre stiller vi oss bak anmodningen fra Stortinget om at det utarbeides en strategi for demokratistøtte til det sivile samfunn og opposisjonen i Hviterussland.

Strategien bør legge vekt på å støtte partier som representerer den demokratiske opposisjon, menneskerettighetsgrupper og NGO-er samt frie fagforeninger og studenter. Det bør bl.a. gis stipend til studenter, professorer og forskere som er blitt sagt opp på grunn av politisk aktivitet, eller blitt fratatt mulighet til å finansiere sine aktiviteter. Videre bør familiene til de opposisjonelle som sitter i fengsel, få hjelp. Dette bør skje via så vel formelle som uformelle kanaler.

Videre bør strategien legge vekt på møteplasser, beskyttelse og informasjonsspredning. Et sentralt siktemål bør være å svekke informasjonsmonopolet til regimet. Dette kan skje gjennom støtte til uavhengige journalister og skribenter, bedre tilgang til frie internettmedier, støtte til trykking og støtte til frie etermedier som sender program til Hviterussland fra utlandet.

Venstre har følgende kommentarer til strategien:

De fleste tiltakene rettet mot Hviterussland har i hovedsak to relativt små målgrupper: de som tilhører regimet, og den synlige delen av opposisjonen. Mellom disse sjiktene befinner de fleste av Hviterusslands ti millioner innbyggere seg. For å nå fram til disse bør strategien styrke folk til folk-samarbeid mellom Norge og Hviterussland. Visabestemmelser bør lempes på, og flere gratis visa bør deles ut. Videre bør strategien bidra til en bredere kontakt mellom det norske og det hviterussiske sivile samfunn, gjennom bl.a. støtte til besøksreiser og -opphold. NGO-er som ønsker å engasjere seg, bør få bistand fra norske myndigheter.

En annen kommentar går på at strategien bør koordineres med tilsvarende innsats fra andre vestlige land. Norske myndigheter bør samarbeide tett med dem, herunder bl.a. EU og USA, for å koordinere og målrette demokratifremmende tiltak. Videre bør multilaterale organisasjoner som FN og OSSE, der Hviterussland er medlem, brukes aktivt. Jeg vil her også peke på samarbeidet i Nordisk Råd, med sikte på å hjelpe opposisjonen i Hviterussland, som representanten Lønning nettopp har nevnt.

En tredje kommentar går på risiko forbundet med opposisjonell virksomhet i Hviterussland. I fjor vedtok regimet en lov som gjør det straffbart for hviterussere å ha kontakt med andre land eller utenlandske organisasjoner dersom denne kontakten bringer Hviterussland i miskreditt. Dette medfører en betydelig risiko for opposisjonelle som tar imot hjelp utenfra. Videre setter det grenser for hvor mye utenlandsk støtte de kan ta imot, og hvor effektivt de kan nyttiggjøre seg den.

En stor del av den norske støtten har gått via den norske Helsingforskomiteen, som har sine egne kanaler og samarbeidspartnere. Dette vil jeg berømme komiteen for.

Til slutt vil jeg peke på Russlands sentrale rolle. Venstre mener det vil være av spesielt stor betydning å videreføre dialogen med russiske myndigheter. De bør bidra til å legge press på Lukasjenko. Russland har riktignok tilkjennegitt at de vil heve den gunstige prisen de har på gassleveranser til Hviterussland. Dette vil trolig få høyst merkbare følger for regimet. Det vitner om at forholdet mellom Minsk og Moskva ikke er det aller beste.

Russlands fremste anliggende er imidlertid neppe å fremme demokrati i Hviterussland. Mye tyder på at Russlands hensikt er å tvinge en tidligere vasall til lydighet og få økt kontroll over Hviterusslands energisektor. Det gjenstår å se hvilke følger dette vil få for regimet i Minsk.

Mye tyder på at presset mot Lukasjenko vil øke fra flere hold i tiden som kommer – fra Russland, fra det internasjonale samfunn og fra den indre opposisjonen i Hviterussland. Hvordan regimet håndterer de forestående lokalvalgene, vil kunne gi en indikasjon på hvor effektivt dette presset virker.

For Venstres del er det viktig å understreke at alle politiske budskap adressert regimet i Minsk, og all hjelp til opposisjonen, bør ha ikke-vold som gjennomgående tema. De ikke-voldelige omveltningene i Ukraina og Georgia setter en standard som Hviterussland også bør følge.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:37:09]:Jeg skal ikke forlenge en ellers veldig god, interessant og viktig debatt om det som representanten Lønning kalte et sort hull. Det er en god definisjon på hva som skjer i Hviterussland.

Jeg vil bare understreke at Regjeringen, som denne sal vet, er opptatt av å støtte demokratiske krefter i Hviterussland. Vi er i ferd med å utarbeide en politisk strategi for vår innsats og å øke bistanden fra 5 mill. kr til 9 mill. kr neste år. Den innsatsen vil rettes mot opposisjonen og det sivile samfunn, til deres hjelp. Folk til folk-samarbeid vil være særlig viktig, og vi vil videreføre støtten til norske frivillige organisasjoner som samarbeider med opposisjonspartier og menneskerettighetsorganisasjoner i landet. Vi vil bidra til å skape møteplasser for opposisjonen både inne i og utenfor Hviterussland. Det vil særlig bli fokusert på ungdomsmiljøer og kulturorganisasjoner samt medier og studentutveksling, slik det er tatt til orde for i innstillingen. Fra norsk side prioriterer vi også arbeidet for menneskerettigheter og demokrati i Hviterussland gjennom Europarådet og OSSE, og da i samarbeid med flere land. Vi legger vekt på ikke å gi støtte til prosjekter eller tiltak som kan tas til inntekt for president Lukasjenkos regime, mens vi har sluttet oss til EUs sanksjoner som er rettet mot regimet. Det gjelder f.eks. utvidet innreiseforbud for regimet og frysing av konti.

La meg legge til at de kommentarene som er falt om Russland, slutter jeg meg til ved å si at det hersker uklarhet rundt Russlands retning med hensyn til hvor demokratiet vil lande, og om det er et demokrati. Det er et av de store politiske usikkerhetsmomenter vi står overfor i vår del av verden. Samtidig er det en bedre situasjon – og vi må vektlegge det – i Russland og i det østlige Europa enn det var for 10–20 år siden, slik at hovedstrømmen har gått i riktig retning, men vi har altså de sorte hull og kritiske utviklingstrekk.

Det jeg til slutt vil understreke, er at i forhold til denne strategien rettet mot Hviterussland har vi også i Utenriksdepartementet lagt vekt på å ta en gjennomgang av vårt tradisjonelle menneskerettighetsarbeid mot denne delen av Europa. Her hadde vi jo én spesiell erfaring under den kalde krigen og under kommunistsamfunnene, hvor norsk menneskerettighetsarbeid hadde en betydelig profil og innretning. Vi har av naturlige årsaker hatt en annen fokusering de siste årene på grunn av utviklingen i denne delen av Europa. Men både innsatsen mot Hviterussland og det som nå skjer i Russland i forhold til det sivile samfunn – ytringsfrihet og assosieringsfrihet – gjør det naturlig å se på menneskerettighetsarbeidet i et helhetlig perspektiv i denne delen av Europa.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.