Presidenten: Denne interpellasjonen vil bli tatt opp av representanten Dagfinn Høybråten.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:28:47]:De fleste mennesker som har vært på sykehus, kan fortelle om noe som ikke burde ha skjedd. En pasient fikk infeksjon i såret etter en operasjon, røntgenbilder ble forvekslet, det ble gitt feil medisin, osv.

Selv om noe gikk galt, behøver ikke det bety at noen gjorde en feil. Det kan kalles uheldige hendelser og defineres som «en utilsiktet og uønsket følge av medisinsk undersøkelse og/eller behandling».

En uheldig hendelse får ikke alltid uheldige følger. Til sammenligning skjer det ofte nestenulykker i trafikken. Men ofte får uheldige hendelser følger, som f.eks. forverring av symptomer og plager, forlenging av sykdom og behandlingstid og – i verste fall – død. Konsekvensene varierer derfor sterkt.

En viktig side ved konsekvensene er at de ikke bare er kroppslige, men også psykiske. For noen kan bitterhet og skuffelse vare livet ut. Det er av stor betydning for den enkelte hvordan det som gikk galt, blir håndtert. På den ene siden kan det bortforklares, på den annen side kan det ryddes opp i og beklages. Både pasient, pårørende, personell og, til slutt, helsetjenesten blir ofre når noe skjer som ikke skulle ha skjedd. Det tapper sykehuset for penger gjennom mer behandling, det skaper frustrasjon, og det ødelegger samholdet.

Når uheldige hendelser i helsetjenestene settes på dagsordenen, handler det i denne sammenheng ikke om å finne syndebukker. Menneskelige feil skyldes ofte forhold den enkelte ikke hadde kontroll over.

Årsakene til uheldige hendelser er mange: feilvurderinger av hva en pasient kan tåle av behandling, tekniske feil i utførelsen av behandlingen og utilstrekkelig kunnskap hos den som behandler. Men også systemfeil, dvs. uheldig organisering, dårlige rutiner, stress, dårlige eller manglende retningslinjer og dårlig samarbeid er viktige årsaker. Dette kan i varierende grad forebygges. Ifølge en undersøkelse på Harvard University kan 58 pst. av slike hendelser forebygges.

Det er knyttet usikkerhet til en vurdering av hvor mange uheldige hendelser som skjer i helsetjenestene. Statens helsetilsyn sammenlikner de tall vi har om dette, med toppen av et isfjell. Det er ikke betryggende. Med andre ord er det grunn til å tro at det er store mørketall. Det er grunn til å anta at hele 10 pst. av pasientene på norske sykehus opplever uheldige hendelser. Det vil si at dette utgjør et alvorlig problem. De bør derfor forebygges, først og fremst av hensyn til pasientene selv, man også av hensyn til pårørende, de ansatte og helsetjenesten. Tilliten til helsetjenesten svekkes når noe går galt. Økonomisk betyr det mye å kunne forebygge uheldige hendelser, for det fører til tapt produksjon av helsetjenester og økt liggetid dersom man ikke klarer det.

Flere forhold peker i retning av at en rekke uheldige hendelser vil skje i framtiden dersom vi ikke gjør noe for å forebygge dem. Økende alder på befolkningen, mer komplisert medisinsk behandling, sterkere spesialisering, urealistiske krav til helsetjenesten fra pasientene og pårørende og stadig større krav til effektivitet og rasjonalisering på sykehusene virker inn.

Hva skal så til for å redusere disse hendelsene?

Det er nødvendig å fokusere mer på pasientsikkerhet i norske sykehus og iverksette tiltak for å trygge tjenestene. Kanskje er det viktigste grepet å skape en kultur for å rapportere de tingene som ikke skulle ha skjedd, for deretter å bruke det til å lære av det.

Arbeidsmiljøet må preges av åpenhet, tillit, romslighet, hjelpsomhet og samarbeid for å kunne redusere forekomsten av uheldige hendelser. Det er viktig å erkjenne at det ligger i medisinens natur at alle kan gjøre feil før eller senere. I forebyggingsarbeidet må denne erkjennelsen formidles i utdanningene til helsepersonell. Helsetjenesten kan ikke lære av sine feil hvis den ikke innrømmer sine feil. Det er kanskje noe av problemet ved ikke å ha et helhetlig meldesystem for denne typen hendelser.

Å innrømme feil må ikke oppleves som et personlig nederlag. Derfor er det viktig å skape trygghet omkring rapporteringen. Alle hendelser og nestenhendelser må rapporteres til sikkerhetsledelsen ved sykehuset. Alle hendelsene, iallfall de alvorlige, må rapporteres videre til et nasjonalt senter for pasientsikkerhet. Det vil gi både lokal forankring og nasjonal oversikt og nasjonalt ansvar.

Det norske meldesystemet i dag gir ikke et godt nok grunnlag for å lære av uheldige hendelser. Meldesentralen i Statens helsetilsyn får meldinger om alvorlige hendelser fra fylkeslegene, som har fått meldingene fra sykehusene. Til tross for tiltak for å gjøre disse meldingene mer anonyme vil personell fortsatt få en følelse av å bli avslørt og bli framstilt som syndebukker. Dette vil være til hinder for at de melder om uheldige hendelser. Dessuten vil jeg hevde at dagens system for meldinger er altfor oppdelt, fragmentert, uoversiktlig og lite tjenlig i forhold til det som må være hovedhensikten med hele dette arbeidet, nemlig å sikre og følge opp kvaliteten på tjenestene.

Jeg vil foreslå følgende:

• 1. Det må skapes kultur for å melde om uheldige hendelser.

• 2. Meldingene bør være anonyme. Det kan sikres gjennom en nasjonal enhet og uten at sanksjoner er knyttet til disse meldingene.

• 3. Den nasjonale enheten må få inn mange nok hendelser for å se dem i sammenheng. Det enkelte sykehus har ikke nok hendelser av de mer sjeldne slagene.

• 4. Den nasjonale enheten må jobbe målrettet med hele dette feltet.

Den norske lægeforening etterlyste under sitt landsstyremøte sist uke et meldesystem for feil, uten at det skal medføre straff, og der man kan melde anonymt. De ønsker at utilsiktede hendelser skal brukes til læring og forbedringsprosesser. Legeforeningen la også fram en undersøkelse som viste at nesten én av ti nordmenn er bekymret for å bli feilbehandlet ved innleggelse i sykehus i Norge.

Nasjonal enhet for pasientsikkerhet er etter hva jeg kjenner til, etablert i disse dager. Det vil sikkert statsråden si mer om. Det er bra, og det er et viktig skritt på veien for å lære av uheldige hendelser. Men enheten er etablert uten et nasjonalt, anonymt og helhetlig meldesystem. Enheten mangler derfor en viktig kilde for informasjon og kunnskap for å styrke pasientsikkerheten.

I Australia, Danmark og England er det etablert helhetlige nasjonale systemer for å melde uheldige hendelser anonymt og uten straffetiltak. Kunnskapen sammenfattes, og det iverksettes tiltak for å redusere forekomsten av slike forhold.

I Australia har arbeidet med pasientsikkerhet pågått i mange år. Det er utviklet et rapporteringssystem, et klassifikasjonssystem og et analyseapparat som utgjør en helhet. Rapporteringssystemet innebærer en mest mulig fullstendig og detaljert rapport om hendelsen. Den kan være anonym, den er frivillig, og den er garantert uten konsekvenser for den som rapporterer. I Danmark rapporteres alle utilsiktede hendelser og nestenhendelser. Rapporteringen er anonym hvis ønskelig og garantert uten straffereaksjon. Arbeidet er forankret lokalt, men koplet til et nasjonalt nettverk. Dette må følges opp med en tilbakemelding til personalet, tiltak og et målrettet forebyggende arbeid. I England rapporteres alle uheldige hendelser, små og store. Det kommer inn vel 60 000 rapporter hver måned. I Sverige er det utarbeidet en forskrift for kvalitet og pasientsikkerhet som legger ansvaret for uheldige hendelser på ledelsen, og det er utarbeidet en håndbok for arbeidet.

Etter min mening står den norske helsetjenesten i fare for å stenge av for viktig informasjon som kan hjelpe tjenesten til å bli bedre, ved ikke å ha et helhetlig organisert meldesystem. Jeg understreker at dette er noe annet enn de tilsynsfunksjoner knyttet til alvorlige feil og mangler som Statens helsetilsyn må ha. Dette er en kanal for læring. Etter min oppfatning trengs det en nasjonal, samlet kanal for slik læring av uheldige hendelser. Det vil gi bedre kvalitet, og det vil gi økt trygghet for den enkelte om at ting som skjer, men som ikke skulle ha skjedd, faktisk blir fulgt opp. Det vil også gi en trygghet rundt rapporteringen som gjør at den enkelte medarbeider tør å si ifra når noe går galt, og ikke lar være å si ifra om noe som er ganske viktig, av frykt for represalier. Det kan være avgjørende for at kvaliteten i tjenesten skal bli bedre.

Jeg har følgende spørsmål til statsråden – fortsatt på vegne av representanten Dåvøy: Vil statsråden sørge for at det etableres et nasjonalt meldesystem for uheldige hendelser i helsesektoren, som sikrer anonymitet og er uten straffetiltak, slik at man kan lære av disse hendelsene og oppnå bedre pasientsikkerhet på norske sykehus?

Statsråd Sylvia Brustad [12:38:05]: Jeg vil gjerne slutte meg til interpellantens og representanten Høybråtens påpeking av at vi må satse på tiltak som forebygger feil og uhell i helsetjenesten. Det er også helt avgjørende at det legges til rette for å lære av de feil som er gjort, slik representanten Høybråten påpekte. Vi må både lære og forebygge på alle nivåer. For å få en spydspiss i dette arbeidet har jeg besluttet å opprette en ny, uavhengig enhet som skal fremme pasientsikkerheten i norske sjukehus. Pasientsikkerhetssenteret skal spille på lag med helsetjenesten i arbeidet med å lære av og forebygge uønskede hendelser.

Uheldige hendelser på sjukehus og hvordan disse skal meldes, har vært et tema både i vårt land og internasjonalt gjennom flere år, og som kjent prøver nå flere land ut ulike modeller. England, Danmark og Sverige har, slik representanten Høybråten også var inne på, etablert meldingssystemer av relativt ny dato. Fra Danmark vet vi at den nyetablerte, anonyme meldeordninga får inn stadig flere rapporter om uheldige hendelser til den sentrale databasen. Erfaringene så langt er, slik jeg er blitt kjent med, både positive og negative. Det påpekes foreløpig bl.a. flere utfordringer med et anonymt meldesystem, bl.a.:

• Informasjon og opplæring i bruk av systemet krever tid og ressurser.

• Det antas fortsatt å være underrapportering.

• Analyse og statistikk brukes forholdsvis lite.

• Oppfølging av meldingene fra sentralt hold oppleves ikke helt tilfredsstillende.

• Det etterlyses bedre tilbakemeldinger og læringsinformasjon fra den nasjonale «meldesentralen» tilbake til helsetjenesten.

Meldingssystemet har eksistert i for kort tid til å påvise antall feil som er redusert etter at systemet ble innført.

Den svenske regjeringa har nylig foreslått en tiltakspakke for økt pasientsikkerhet som bl.a. inneholder et styrket system for avviksrapportering. Socialstyrelsen ønsker å opprettholde et system med ikke-anonyme meldinger, og man tenker seg å stille krav om at helsepersonell skal rapportere til ansvarlig behandlingsnivå innen sju dager etter at en uheldig hendelse er erkjent. En interessant forskjell mellom den svenske og den danske modellen ligger, slik jeg ser det, i synet på anonymitet. Vi vet også at denne diskusjonen pågår hos oss, og jeg er kjent med at også Legeforeningen nylig hadde dette oppe på sitt møte.

Vi var som kjent tidlig ute i Norge med å pålegge plikt til å registrere feil og uheldige hendelser. Vi valgte for mange år siden å legge prinsippene om internkontroll til grunn også i helsetjenesten. Dette er regler som pålegger alle som yter helsetjenester, å ha rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge uønskede hendelser. Helsetjenesten har med andre ord plikt til å ha et system for læring og forbedring. De uønskede hendelsene skal gjennomgås med tanke på årsaker og konsekvenser, og der det er fare for at alvorlige hendelser kan gjenta seg, skal det iverksettes tiltak for å hindre det.

Jeg vil kort redegjøre for de viktigste meldeordningene. For det første har vi meldeplikten etter lov om spesialisthelsetjeneste § 3-3. Ifølge denne bestemmelsen skal helsepersonell melde alvorlige hendelser som medførte eller kunne medført skade på pasient, til Helsetilsynet i fylket. Dette skal så melde videre til Meldesentralen i Statens helsetilsyn. Denne meldeordninga har som mål å avklare bakgrunnen for uheldige hendelser og forebygge at tilsvarende hendelser skjer igjen. Ordninga har altså læring og kvalitetsforbedring som formål, og ikke straffereaksjon, slik det ofte blir framstilt. Disse meldingene brukes også av Helsetilsynet i fylkene som informasjonskilde og som grunnlag for dialog med helseforetakene om kvalitetsforbedringer. Meldingene brukes også til risiko- og sårbarhetsvurderinger når Helsetilsynet velger områder for tilsyn.

I 2005 kom det inn 1 945 meldinger om alvorlige hendelser til Meldesentralen. Helsetilsynet antar at det skjer flere alvorlige hendelser som burde ha vært meldt. 34 pst. av de meldte hendelsene førte til betydelig personskade i 2005. Av disse var det 6 pst. som skyldtes feil ved bruk av legemidler. Over halvparten av hendelsene gjaldt forhold som kunne ført til betydelig personskade.

Helsetilsynet mener det er viktig å opprettholde denne meldeordninga – først og fremst for å trygge pasientene, men også fordi den er nyttig ved utøvelsen av tilsynet med helsetjenesten. I en anonym meldeordning vil de alvorlige hendelsene være vanskelige å spore. Det vil være vanskelig å gå tilbake til hver enkelt alvorlig hendelse, analysere hvorfor den skjedde, og så sette i verk forebyggende tiltak mot liknende hendelser. Helsetilsynet mener det er viktig å ha større åpenhet rundt melding av feil og uønskede hendelser, og at det ikke er tilrådelig å avvikle dagens meldeordning.

Det finnes som kjent også en rekke andre meldeordninger, slik representanten Høybråten var inne på, gjennom Sosial- og helsedirektoratet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Statens legemiddelverk, Arbeidstilsynet, politiet og helsemyndighetene.

Alle helseregionene arbeider nå med å få på plass nye systemer og elektroniske verktøy for håndtering av alle typer uønskede hendelser, også pasientskader. Fra 1. januar 2004 har Norge som kjent hatt et anonymisert system for overvåking av blodprodukter. Dette er et system som er basert på frivillighet. Systemet er effektivt når en skal avdekke uheldige hendelser, og det har allerede ført til forbedringer i regelverket som gjelder denne tjenesten. Dette er en anonymisert modell som jeg gjerne vil skal fortsette, og vi vil bruke erfaringene i arbeidet med å utvikle gode meldeordninger for resten av Helse-Norge.

Sjukehusene i Helse Øst er i ferd med å ta i bruk elektroniske meldesystemer for klager, avvik og hendelser. Meldingene skjer åpent innenfor sjukehusene, men informasjonen er anonymisert når den sendes videre.

For å få inn mange meldinger er det en lav terskel for å bruke systemene. Haukeland Universitetssjukehus har også kommet langt med å innføre et elektronisk meldesystem med lav terskel. De har, så vidt jeg kjenner til, god erfaring med systemet, der meldingene først blir behandlet i faggrupper og deretter brukes til læring. Jeg kommer til å interessere meg sterkt for erfaringene med disse modellene.

Gjennom disse nye meldesystemene kan det hentes fram anonymiserte oversikter og rapporter som kan videreformidles til den nasjonale enheten for pasientsikkerhet ved Kunnskapssenteret, som nylig er opprettet.

En arbeidsgruppe med representanter fra Legeforeningen, Norsk Sykepleierforbund, brukerorganisasjonene, regionale helseforetak og Sosial- og helsedirketoratet har vurdert de meldeordningene vi har i dag. De mente at det ikke var tilrådelig å avvikle noen av de etablerte ordningene. Ifølge denne gruppa var det heller ikke enkelt å innlemme dem i en ny, felles meldeordning der hensynet til anonymitet for den som melder, ville redusere muligheten for å analysere hva som hadde skjedd og forebygge nye hendelser.

Arbeidsgruppa pekte på at vi allerede har veldig mye informasjon om feil og uønskede hendelser i de meldeordningene vi har i dag, og at det er lite å vinne på å etablere en helt ny nasjonal meldeordning. Utfordringa, slik arbeidsgruppa ser det, er at vi ikke bruker informasjonen til å lære av feil og forebygge skader. Arbeidsgruppa anbefalte derfor at vi opprettet en nasjonal enhet for pasientsikkerhet, og det har jeg gjort. Denne enheten skal bl.a. drive med informasjon, undervisning og nettverksarbeid om hva som kan og bør gjøres for å bedre pasientsikkerheten. Arbeidet skal bidra til å bygge en god meldekultur i helsetjenesten. Målgruppa er helsetjenesten, brukere, ansvarlige myndigheter og tjenesteprodusenter. Enheten skal få informasjon fra de meldeordningene vi har, og skal samarbeide tett med Norsk Pasientskadeerstatning og Helsetilsynet.

I årets oppdragsdokument til de regionale helseforetakene har jeg sagt at uønskede hendelser skal rapporteres til Nasjonal enhet for pasientsikkerhet. Helseforetakene skal samarbeide med enheten om hvilke data som skal sendes og i hvilken form dette skal gjøres. De skal stimulere helseforetakene til å bruke den nye enheten som grunnlag for læring og skadeforebygging. I Nasjonal helseplan er det også slått fast at enheten skal melde fra dersom det viser seg at vi har utilstrekkelig informasjon om feil og uhell til å drive ordentlig skadeforebyggende arbeid. Jeg har derfor ikke satt bommen ned for nye initiativ i forhold til framtidige meldingssystemer. Dersom den nasjonale pasientsikkerhetsenheten finner at vi har for dårlig kunnskapsgrunnlag, slik at vi faktisk ikke vet nok til å kunne lære, analysere og forebygge uheldige hendelser i norsk helsetjeneste, vil jeg selvsagt lytte til de råd jeg får om det.

Vi tar pasientsikkerhet i helsetjenesten på alvor, og det er det grunn til. Åpenhet er viktig, og vi må endre kulturen blant helsepersonell for å melde om uønskede hendelser. Nasjonale helsemyndigheter skal oppmuntre helsetjenesten til å ha stor oppmerksomhet på alt som kan gjøres for å skape trygge tjenester og unngå skader. Et helhetlig arbeid for å styrke pasientsikkerheten er trolig ikke avhengig av å fange opp så mange som mulig av alle de utilsiktede hendelsene og nestenuhellene som skjer. Fra andre land vet vi at vi bare trenger et lite antall meldinger for å fange opp hva som skaper farlige situasjoner i helsetjenesten. Derfor er jeg mer utålmodig etter å sette i gang tiltak for å redusere uhell i framtida enn etter å iverksette nye meldeordninger for å registrere uhellene som allerede er skjedd.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:48:31]: Jeg takker statsråden for svaret, som jeg synes var fyllestgjørende og bredt anlagt – men som, etter mitt syn, viser problemet ved det systemet vi har i dag. Det er et mangfoldig antall meldinger, ulike systemer har sine forskjellige meldeordninger, og de beskytter sine meldeordninger ved å fortelle at man må ha det akkurat slik det er nå. Det kan godt hende at de har rett i det, men jeg synes det er underlig at man da i en rekke andre land, og langt større land enn Norge, klarer å få til enhetlige systemer, slik som f.eks. i Australia, der man har mange års erfaring med at dette fungerer bra.

Det er allikevel avgjørende at den enkelte pasient, den enkelte borger, føler seg trygg på at feil og uheldige hendelser i helsetjenesten blir registrert og fulgt opp. Med det systemet vi har i dag, vil jeg hevde at norske pasienter ikke kan føle seg trygge på at uheldige hendelser blir registrert og fulgt opp. Det er en viktig forutsetning for at vi skal ha en god helsetjeneste med nemlig pasienttrygghet og -sikkerhet, som lider under dagens system.

Statsråden sier at man er sterkt opptatt av pasientsikkerheten, mest opptatt av å lære av de feilene man får registrert og å få gjort noe med dem. Jeg er for så vidt enig i at det er det viktigste – at man gjør noe med det man faktisk konstaterer og registrerer. Men det bekymrer meg at statsråden følger de råd hun har fått fra de underliggende etater og instanser som hun refererte til, som vil holde på sine egne ordninger framfor å se til de land som har gode erfaringer med å ta helt nye og samlende grep rundt dette. Det er jeg skuffet over.

Jeg konstaterer likevel at statsråden ikke var helt fullstendig avvisende, at hun vil lytte til innspill som sikkert vil komme i denne debatten, men også innspill fra den nye nasjonale enheten for pasientsikkerhet. Jeg vil oppfordre statsråden til å sørge for at det blir innhentet erfaringer – ikke bare fra Danmark, som har veldig kort erfaring med dette, men også fra Australia, som har mange års erfaring.

Kanskje bør man også ta en titt på hvordan en annen virksomhet som har menneskers liv mellom sine hender hver eneste dag, nemlig luftfarten, gjør dette med registrering av feil. Der har man også mange års erfaring med denne type meldesystemer. Jeg tror, i all ydmykhet, at helsetjenesten har noe å lære.

Statsråd Sylvia Brustad [12:51:43]: Det er ingen uenighet mellom representant Høybråten og meg om at det må bli enda bedre der det ikke er bra nok, og at alt som kan gjøres, må gjøres for å hindre at det skjer uønskede hendelser. Når det allikevel skjer, må det læres av det. Det ligger også til grunn for mitt svar.

Jeg forsøker å legge til rette for det gjennom det nye nasjonale senteret for pasientsikkerhet som er opprettet ved Kunnskapssenteret. At vi der vil få et miljø som skal lære av og få oversikt over hva som faktisk skjer av feil, har jeg store forhåpninger om.

Vi har, som sagt, valgt å beholde de meldeordningene som dreier seg om de mest alvorlige hendelsene, gjennom Statens helsetilsyn. Jeg mener det er viktig. Jeg vil også orientere Stortinget om at Helsetilsynet nå er i ferd med å revidere den blanketten som brukes for å melde feil, og tilsynet er heller ikke fremmed for at navn på melder kan utgå der, slik at her er det prosesser i gang.

God kvalitet forutsetter at sannsynligheten for feil og uønskede hendelser er redusert til et minimum. Det er kjempeviktig. Da er det også viktig at enhver leder i vår helsetjeneste har en kultur, en oppførsel og en måte å lede på som gjør at de som jobber der, faktisk tør å melde fra, slik at en kan lære av det. De som jobber med dette til daglig, sier også at det å spore er viktig for å kunne lære av det. Det er noe av ulempen med et anonymt system, og det er veldig ulik erfaring med hvordan det fungerer. Jeg skal sjølsagt i den videre prosessen både lytte til og lære av de erfaringer som gjøres i andre land, men det er på den enkelte arbeidsplass hovedarbeidet på dette området må gjøres, for å sikre pasientene et best mulig tilbud der de kan være trygge. Jeg er ikke låst for all framtid på dette området, men jeg synes at vi nå skal gi den nye enheten en sjanse til å se på hva de får til. Men jeg er mer enn villig til å innhente enda flere erfaringer fra andre land.

Det pågår også i vårt land interessante forsøk med, og vi har modeller for, anonyme meldingssystemer. Det betyr at jeg ikke har satt ned bommen for hva som skal skje framover, men pr. nå mener vi at det er viktig å prøve ut den nyetablerte enheten for pasientsikkerhet, og at det faktisk er et poeng at vi også har systemer som gjør at en kan spore hva som egentlig skjedde, for at systemet skal kunne lære av det – ikke for å ta enkeltpersoner, men for at en skal kunne lære, for på den måten forhåpentligvis å forebygge at liknende hendelser skjer i framtida.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [12:55:00]: Temaet som interpellanten tar opp, er viktig. Pasientsikkerhet må alltid stå sentralt og i fokus for å bedre kvaliteten i det norske helsevesenet, både for å unngå påkjenninger for den enkelte og ikke minst ut fra samfunnsøkonomiske hensyn.

Det er et mål for oss å hjelpe og å behandle sykdom, men vi kan aldri være aktsomme nok når det gjelder pasientsikkerheten, for det kan bestandig skje uhell, skade, sågar dødsfall, på grunn av at noe uforutsett skjer som ikke skulle skjedd.

En rapport fra 1999, «To Err Is human: Building A Safer Health System», anslo at 98 000 døde på grunn av svikt i helsetjenesten i USA. Rapporten viser derfor at menneskelig svikt aldri kan unngås, og at noen tiltak må gjøres for å bedre pasientsikkerheten. Det er også der vist til at en hele tiden må fokusere på å ha en bedre organisering, som også interpellanten var inne på, og et kvalitetssystem for å unngå pasientskader. Da Kunnskapssenteret utredet dette i «Pasientsikkerhet i sykehus – kunnskap eller kampanje?» fra 2007, fant de ut at ikke alt i den rapporten kunne overføres til norske forhold, men at det var viktig å ta med det som kunne være overførbart.

Pasientsikkerhet er først og fremst forbundet med riktig behandling, det å unngå medisinske feil eller nestenfeil, men det går også på å vite hva slags behandling som hjelper, hva som er best dokumentert, og når den skal brukes, altså en sikkerhet for en bedre behandling.

Det finnes allerede mange systemer, som statsråden også har vært inne på, som skal fange opp de feilene som skjer, og som skal meldes, og som ligger til grunn for de forbedringene som etterlyses. Dette må brukes aktivt, og det må skapes kulturer på den enkelte arbeidsplass som gjør at det er legitimt å melde, og legitimt å gjøre noe med det. Europarådet, WHO og EU anbefaler jo: «No name, no shame, no blame». Foreløpig har vi med navn, men resten bør gjelde også for Norge.

Det er en oppgave å følge opp og forbedre de forholdene som avdekkes; om ikke, vil alle de meldesystemene vi har, bli systemer som ikke brukes, eller som ingen hefter seg ved.

Informasjon og kunnskap må spres til hver enkelt som har med pasienter å gjøre, og vi må ha gode verktøy for å identifisere mulige farer for sikkerheten. Det er også nødvendig å se tilbake på hva som er gjort i utlandet, og å forbedre det så vi kan overføre det til norske forhold.

I 2006 anbefalte Europarådet sine medlemmer å fokusere på pasientsikkerheten og å forebygge uønskede hendelser i helsevesenet. Det er dét den nye enheten kan bidra med. Den kan støtte opp om helsetjenestens arbeid med å registrere, analysere, lære av og forebygge feil og utilsiktede hendelser. Siden senteret skal drive pedagogisk virksomhet og ikke føre kontroll, tilsyn eller sette i verk tiltak som allerede ligger til ansvarlige myndigheter, er det etter mitt synspunkt på det nåværende tidspunkt unødvendig at dette senteret skal være et nytt meldeorgan.

Enheten skal ha tilgang til relevant informasjon, som statsråden har referert til, fra de nasjonale miljøene, fra sykehusene, fra Statens helsetilsyn og fra Norsk Pasientskadeerstatning. Det kan føre til at mye god informasjon gis uten at nye systemer lages. Vi vet altså veldig mye om hva som skjer, og hvor viktig det er å ta det med seg aktivt i hverdagen og implementere det i alle deler av helsevesenet. Den kunnskapen vi allerede har, må vi ta med – til beste for pasientene.

Statsråden avsluttet med at hun var åpen med hensyn til hva som vil skje i framtiden, og hvordan dette videre skal organiseres. Jeg har stor tiltro til at det blir fulgt opp videre, slik at vi til enhver tid får det beste pasientsikkerhetssystemet som vi kan klare å ha her i Norge. Det har jeg stor tillit til skjer.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:59:55]: Først av alt vil jeg få takke interpellanten som har tatt opp denne interpellasjonen, for han setter faktisk en veldig viktig sak på dagsordenen. Jeg tror i hvert fall at det lave antall rapporterte hendelser som vi får fra helsevesenet i dag, egentlig bør være et varsko om at vi har et system som ikke fungerer optimalt, for vi får jo ofte melding om hendelser som ikke er blitt rapportert. Det er helt forståelig, for når man vanker i dette miljøet til daglig, kan jo redselen for forfølgelse og sporbarhet, som statsråden viste til, nettopp medføre at den enkelte blir redd for å si ifra. Jeg tror at det lave antall innrapporterte hendelser i seg selv viser at det er grunn til å gjøre noe med systemet.

Vi snakker jo om hvor viktig det er med «whistle-blowing» i andre sektorer, for å få vite hva det er som skjer, og hvor viktig det da er at den enkelte blir beskyttet, nettopp mot at det skal bekjentgjøres hvem det er som står bak selve meldingen. Dette er jo ikke for å straffe noen. Dette er nettopp fordi helsevesenet er helt avhengig av å få vite hva det er som skjer, også av uheldige hendelser, for å kunne lære av det, som også statsråden var inne på i sitt svar til representanten Høybråten.

Jeg tror at den debatten som vi har i dag, er særdeles viktig, fordi vi viser at vi tar dette på alvor. Vi setter det på dagsordenen. Også i denne salen viser vi at vi faktisk vil ha en debatt om dette, for å gi en del innspill knyttet til det. Det er helt åpenbart at det må en kulturendring til for å vise at det faktisk er lov til å si fra om hendelser, ja, ikke bare at det er lov, men at det nærmest må være en forpliktelse. Vi må alle ha én ting for øyet, og det er å gjøre behandlingen og hverdagen best mulig for pasientene og dermed gi dem den beste pasientsikkerheten.

Det er også viktig at melding må kunne gis anonymt, nettopp fordi den som rapporterer, er avhengig av å ha trygghet selv, slik at det ikke på den sykehusavdelingen, eller hvor man jobber, blir en tilbakesporing til den enkelte. Det går jo i en del sammenhenger an å legge sammen to og to når man plutselig får et besøk av Helsetilsynet eller andre som skal gjennomgå disse sakene. Det kan gå på konkrete tilfeller, og da kan det – i en del tilfeller i hvert fall – være svært lett å finne ut hvem det er som står bak.

Jeg tror ikke at det ene nødvendigvis utelukker det andre. Nettopp det at myndigheter, særlig knyttet til alvorlige hendelser, skal kunne ha den sporbarheten og kunne iverksette tiltak som eventuelt å få Helsetilsynet til å foreta en undersøkelse, er ikke nødvendigvis til hinder for at man også kan ha et anonymisert system, for å ha det knyttet til opplæring, gjennomgang og endring av rutiner. Man er helt avhengig av dette for at helsetjenesten skal bli bedre.

Jeg støtter statsråden fullt ut med tanke på at vi ikke må komme i en situasjon der dagens tilsynsordning skal endres – for den er viktig – for dette går også på det sikkerhetsmessige. Derfor skal vi følge den biten opp. Men det er også viktig at vi har den anonymiserte biten. Det blir helt meningsløst å opprette en nasjonal enhet for pasientsikkerhet hvis ikke innputten er tilstrekkelig for å gjøre den jobben, nemlig å komme med innspill knyttet til nye rutiner, måter å gjøre ting på, slik at vi som pasienter hele tiden kan føle trygghet for at alt gjøres til det beste – for det gjør man der ute. Helsetjenesten forsøker hver eneste dag å hjelpe så mange pasienter som overhodet mulig, uten å gjøre noen feil, men feil oppstår, selv om vi slett ikke liker det.

Spørsmålet er: Hvordan griper vi an de feilene for å gjøre ting bedre, slik at færrest mulig blir utsatt for uønskede hendelser i framtiden? Da tror jeg det er viktig at vi gjør nettopp slik interpellanten her er inne på. Vi må få på plass et system som vi kan lære av, der vi kan få en skikkelig innputt, for et system eller en rutine blir aldri bedre enn den kunnskapen vi legger inn i det. Da må vi også finne flere arenaer som vi kan få informasjon fra. Om den så er anonymisert, tror jeg faktisk at det er viktig, fordi det gir en trygghet for at man skal kunne være anonym og ikke bli forfulgt på grunn av at man rapporterer.

Helt avslutningsvis må jeg bare få lov til å si at vi må ha så enkle rutiner som overhodet mulig, uten skjemavelde. Det er helt vesentlig.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Inge Lønning (H) [13:05:30]: Interpellasjonen dreier seg om spesialisthelsetjenesten og det som foregår til daglig i alle norske sykehus.

Det er viktig, men la meg innledningsvis bare minne om at dette er ikke hele bildet når det gjelder pasientsikkerhet i Norge. Det er i dag et stort oppslag i Dagsavisen som omhandler forholdene for pasienter i våre sykehjem, og som viser til at det er svært mye som tyder på at det er alvorlige og ganske systematiske mangler når det gjelder medisineringen av et stort antall eldre i sykehjem. Det betyr at spørsmålet om pasientsikkerhet er enda mye mer omfattende enn det som interpellanten har vist til i interpellasjonen.

I Helse- og omsorgsdepartementets budsjettforslag for 2005 ble det vist til at såkalte uheldige hendelser årlig fører til 2 000 dødsfall og 15 000 varige skader på pasienter. Dette baserer seg på en rapport som ble utarbeidet av professor Peter F. Hjort på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet i 2003. Svakheten ved rapporten er at den ikke baserer seg på spesifikt norske tall, men på en beregning ut fra tilsvarende gjennomførte undersøkelser i andre land, overført i forhold til antall sykehusinnleggelser i Norge. Ikke desto mindre er det grunn til å anta at tallene er noenlunde treffende for virkeligheten. Under enhver omstendighet er det et tankekors at kvalitetssikringstiltak synes å være lavere prioritert i helsetjenesten enn de er i de fleste bedrifter i dette land som driver med produksjon, eller enn tilfellet er – som interpellanten viste til som parallell – i sivil luftfart. Man skulle jo forvente at der hvor det dreier seg om levende mennesker, skulle kvalitetssikringstiltak være vesentlig sterkere og vesentlig høyere prioritert enn der hvor det gjelder produksjon av varer.

La det også være nevnt at når jeg leser Helsetilsynets rapporter, som kommer fortløpende, slår det meg at det forbausende ofte i rapportene vises til at tilsynet har påpekt nøyaktig de samme feil tidligere ved gjennomgang av de samme deler av helsetjenesten, uten at det har skjedd noen bedring i mellomtiden. Det må bety at til tross for at det finnes forskrifter, og til tross for at det finnes lovbestemmelser, er det en ikke ubetydelig treghet innebygget i systemene som gjør at dette på ledelsesnivå – statsråden viste med rette til at dette er et lederansvar, selvsagt er det det – ikke prioriteres høyt nok i den daglige virksomhet.

Nå er det grunn til å peke på at det ikke bare er et spørsmål om rapporteringsrutiner, det er også et spørsmål om hva man måler i forhold til, altså om hvilke standarder man opererer med.

I forrige stortingsperiode ble det satt i verk en del tiltak fra departementets side når det gjaldt å utarbeide ny veileder til forskrift om intern kontroll i sosial- og helsetjenesten. Det ble etablert ti nasjonale, medisinske kvalitetsregistre i regi av de regionale helseforetakene. Disse kvalitetsregistrene er også en vesentlig informasjonskilde når det gjelder å avdekke feil og mangler. Det ble innført 18 nasjonale kvalitetsindikatorer for spesialisthelsetjenesten, både når det gjelder somatiske sykehus, og når det gjelder psykisk helsevern. Disse indikatorene skal være et vesentlig grunnlag for styringsinformasjon på institusjonsnivå.

Jeg har ingen ferdig konklusjon når det gjelder et eventuelt anonymt meldingsregister på nasjonalt nivå. Det finnes argumenter for, og det finnes argumenter imot. Men la meg peke på at den yrkessolidaritet som preger ikke minst legerollen, i utgangspunktet er en positiv form for solidaritet, men bare på den betingelse at solidariteten med brukerne, pasientene, har forkjørsrett. Der hvor det er kollisjon mellom de to solidaritetshensyn, skal hensynet til pasienten ha forkjørsrett.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:11:01]: Pasientsikkerhet skal stå i sentrum for all pasientbehandling. Det må skje på alle nivåer, fra den enkelte sykehusavdeling, gjennom kvalitetssikringsarbeid lokalt, til regionale og nasjonale tiltak som fremmer pasientsikkerheten i våre sykehus.

Som statsråden redegjorde for, er det en rekke meldingssystemer, og det er viktig at det er forskjellige meldingssystemer på ulike nivåer. Det er avgjørende at feil blir oppdaget. Enten det gjelder medisinsk utstyr eller det gjelder andre avvik utført av helsepersonell, må en ha en intern kontroll som avslører avvik. Den interne kontrollen skal bidra til rutiner som både avdekker, retter opp og forebygger avvik eller uønskede hendelser.

Nasjonal enhet for pasientsikkerhet skal altså samle kunnskap og skape anvendbar læringsinformasjon til helsetjenesten, til brukere av helsetjenesten og til ansvarlige myndigheter om tiltak som kan settes i verk for å bedre pasientsikkerheten. Det er også vesentlig at denne enheten skal være uavhengig. Den skal drive informasjonsarbeid, undervisning og nettverksarbeid som bygger på god meldekultur og fremmer erfaringsoverføring. Videre står det i retningslinjene at enheten for pasientsikkerhet skal

«fremme god meldekultur i helsetjenesten ved at enhetens virksomhet bygger på informasjon som er anonymisert og trygg».

Statsråden lukker ikke døren – dvs. hun brukte uttrykket: setter ikke «bommen ned» – for at en eventuelt skal se på meldingssystemene. Det mener jeg for så vidt er en klok tilnærming. Men vi har meldingssystemer på forskjellige nivåer i dag, som mange mener er ganske gode.

Problemet er kanskje ikke at ikke folk melder fra. For noen uker siden var helse- og omsorgskomiteen på besøk hos Statens helsetilsyn. Lederen, Lars E. Hanssen, påpekte at den store utfordringen ikke var at ting ble meldt, eller at ting ble avdekket. Den store utfordringen var rett og slett at det var mangel på læring innen organisasjoner rundt omkring, og at det var et ledelsesproblem. Som også representanten Lønning nevnte, fortsetter mange i samme spor selv om avvik er avslørt. Derfor er kanskje – som vi hørte – den viktigste oppgaven for enheten for pasientsikkerhet, under Kunnskapssenteret, å bidra til at læringspotensialet fra uønskede hendelser som rapporteres, nyttiggjøres på en god og samlet måte i helsetjenestene.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:15:07]:Rapportering av hendingar og feilbehandling er først og fremst eit spørsmål, trur eg, om bedriftskultur. Det er i alle fall ei vurdering som eg har gjort sjølv, på bakgrunn av at eg har vore direktør på eit lokalsjukehus i elleve år. Den erfaringa eg har derifrå, er at det kan vere veldig stor skilnad i meldekultur mellom dei enkelte avdelingane. Vi veit jo at meldekulturen er svært ulik òg mellom sjukehusa i landet vårt. Betring av bedriftskulturen og meldekulturen trur eg er eit viktig leiaransvar på den enkelte institusjonen, men det er sjølvsagt òg viktig at den øvste leiaren for norske helseføretak, statsråden, har problemstillinga som dagens interpellant har teke opp, sterkt i fokus.

Eg er einig i at sjølve meldesystemet naturlegvis kan betrast, men som også representanten Nesvik var inne på tidlegare, må eit meldesystem vere enkelt å bruke. Blir systemet for komplisert å bruke og for byråkratisk – eg har sett desse skjemaa, det er elles mange forskjellige skjema – er altså byråkratiet systemet sin verste fiende. Det er særs viktig å få system som er operasjonelle på ein fornuftig måte, eller som i alle fall blir oppfatta som fornuftige av aktørane. Vi veit at her er det konkurranse om tida.

Det aller viktigaste for betre rapportering til beste for pasientane er, som eg allereie har vore inne på, å betre meldekulturen. Då er det også mange aktørar som har eit ansvar. Vi har dei tilsette generelt, naturlegvis, vi har dei tillitsvalde, vi har fagforeiningar, som t.d. legeforeiningar, sjukepleiarforbund, avdelingsleiing, ja, lista kan gjerast nær sagt uendeleg lang. Hovudansvaret for betring av meldekulturen og bedriftskulturen ligg, etter mitt og Venstre sitt syn, hos toppleiinga, hos føretaksstyra og til sjuande og sist hos ansvarleg statsråd. Men også vi som debatterer saka her i dag, kan bidra til betring av meldekulturen så vel som av bedriftskulturen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [13:18:18]:Jeg synes debatten illustrerer et sterkt engasjement på tvers av partiene for den viktige problemstillingen som er tatt opp her, nemlig hvordan hele helsetjenesten, både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, kan bli mer lærende i forhold til de hendelser som ikke burde ha skjedd.

Jeg tror det videre er illustrert at det er et behov for en forenkling og mer helhet i systemet. Vi får ta til etterretning at statsråden vil gå litt skrittvis fram, men jeg vil understreke at jeg tror det er nokså åpenbart et behov for en gjennomgripende endring i kulturen. Hvis kulturen styres av frykt: frykt for å bli rapportert, frykt for å få straff, frykt for å bli syndebukk, blir det ingen lærende kultur. Det gjelder i alle organisasjoner, men det gjelder ikke minst i en så offentlig eksponert tjeneste som helsetjenesten. Derfor tror jeg det er klokt å legge opp til et samlet system som gir maksimal læringseffekt, og som samtidig har lavest mulig terskel i forhold til å melde, slik at man får den strømmen av kunnskap, og får den gode læringssirkelen i gang.

Representanten Skjælaaen sa at problemet er ikke at det ikke meldes. Vel, når Statens helsetilsyn i sin evaluering av meldeordningen sier at dette er toppen av et isfjell, tror jeg de er i nærheten av å peke på et problem – for å si det mildt. Og når Helsetilsynets direktør taler om mangel på læringsevne i organisasjonen, altså evne til å følge opp de tingene som blir påpekt av tilsynet, peker han også på et grunnleggende problem i helsetjenesten.

Det som dette til syvende og sist går tilbake på, er jo: Kan norske pasienter stole på at helsetjenesten er i stand til å lære av sine feil, er i stand til å erkjenne dem, melde dem og følge dem opp på en systematisk og god måte? Jeg vil gjerne spørre statsråden om hun mener at det er slik. Hvis hun svarer ja, er det utmerket. For min del vil jeg tillate meg å sette et spørsmålstegn ved om det er tilfellet. Jeg synes ikke vi som politikere skal slå oss til ro med det. Tvert imot synes jeg vi burde gå i bresjen for å skape en helt annen kultur rundt disse spørsmålene i den norske helsetjenesten. Det skylder vi de tusener av pasienter som hver eneste dag hengir seg i tillit til at helsetjenesten i Norge faktisk er god på dette.

Statsråd Sylvia Brustad [13:21:28]:I forhold til det siste spørsmålet fra representanten Høybråten: Jeg er ikke fornøyd med alt som skjer i helsevesenet i dag, ei heller i spørsmålet om en alltid lærer av sine feil, for det skjer ikke alltid. Derfor slår heller ikke jeg og Regjeringa oss til ro. Det er derfor vi vil videre, og det er derfor vi nå også har opprettet den nye enheten.

Så til representanten Lønning, som viser til et oppslag i Dagsavisen i dag som viser at det er flere steder enn i spesialisthelsetjenesten vi har utfordringer. Det er jeg helt enig i. Det nye senteret vårt skal først og fremst se på spesialisthelsetjenesten, men deretter skal de også se på hvordan kommunene kan komme med i et nasjonalt system. Det tror jeg det åpenbart også er behov for.

Jeg er glad for at åpenhet nå er mer i fokus, fordi det er nødvendig å vite når uønskede hendelser skjer, hva som skjedde, hvor det skjedde, når det skjedde, og hvordan hendelsen utviklet seg. Det er også nødvendig for dem som var involvert i den hendelsen, å få tilbakemelding, faktisk, for å kunne lære av det. Det er bra at det nå er mer omforent i våre regionale helseforetak, slik jeg oppfatter det, at det skal være mer åpenhet rundt dette.

La meg bare bruke et eksempel. I Helse Øst tar de nå innad i foretaket i bruk et elektronisk meldesystem som baserer seg på åpenhet. Der er de enige om at meldinger i utgangspunktet skal signeres, og så skal de sendes til nærmeste leder. Så kan foretaket ta ut rapporter om ulike uhell og hendelser som har skjedd, og hva som karakteriserer disse. Disse rapportene er sjølsagt anonyme og kan sendes til nye sentre for pasientsikkerhet. Med andre ord: Åpenhet om hendelsene internt, men anonymitet eksternt. Jeg tror det ligger mye her som en kan og bør lære noe av.

Så til Statens helsetilsyn, som nå reviderer det nye skjemaet til meldesentralen. Der er det nå slik at helseforetakene framhever at de jobber med å få mer åpenhet omkring meldinger om uønskede hendelser, og en ordning med frivillig underskrift vil undergrave det arbeidet. Men i meldesentralens database, dit Helsetilsynet melder sine uønskede hendelser, registreres for øvrig nå verken pasientnavn eller navn på helsepersonell. Det fylles ut på det papirbaserte skjemaet, men legges altså ikke inn i databasen. Med andre ord: Her er det mange måter å gjøre det på, og jeg er helt enig med representanten Nesvik i at det ene utelukker ikke det andre. Vi må ha systemer som gjør at pasienter kan være trygge så langt det overhodet er mulig, på det tilbud som helsetjenesten gir, og når det skjer feil, som vi selvfølgelig må prøve å redusere til et absolutt minimum, skal det være systemer som sørger for at det læres av de feilene, for å hindre at det samme skjer i framtida. Dette jobber jeg veldig aktivt med overfor de regionale helseforetakene. Jeg har nå også pålagt dem at alle tilsynsrapporter fra Statens helsetilsyn skal behandles i styrene. Det var ingen selvfølge før. Det er også ett grep for at dette skal tas enda mer på alvor enn det i noen sammenhenger har vært gjort fram til nå.

Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.