Reidar Sandal (A) [10:02:47]:(leiar i komiteen): Eit heilt grunnleggjande forarbeid med den saka som vi no behandlar, skjedde då finanskomiteen arbeidde med å leggje fram si finansinnstilling. Gjennom innstillinga fekk vi klårlagt dei politiske hovudskiljelinjene, og dei ulike opposisjonspartia la fram sine alternative budsjett. Vi fekk fastlagt dei økonomiske rammene på ulike politikkområde, rammer som er bindande for resten av Stortingets budsjettbehandling.

Den saka som vi no drøftar, gjeld løyvingar på statsbudsjettet for rammeområde 20 Eksportkreditt, rammeområde 21 Finansadministrasjon mv., enkelte tema under Finansdepartementet, enkelte garantiar under Finansdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet, statsbudsjettets 90–99-poster, kapitla som gjeld overføring til og frå Statens pensjonsfond – Utland og fullmakt til å ta opp statslån. For å seie det på ein annan måte: I samband med behandlinga av denne saka har finanskomiteen opptredd som næringskomite på sitt område. Vi har vore bundne av dei rammene som er fastsette i Budsjett-innst. S. nr. I og i Budsjett-innst. S. nr. 1.

Generelt vil eg seie at den innstillinga som vi no behandlar, gir brei tilslutning til Regjeringa sine ulike forslag. I dei aller fleste sakene er det eit breitt fleirtal som står bak innstillinga, mens Framstegspartiet har avvikande syn i ei rekkje saker, der ein anten går mot forslaget frå Regjeringa eller tek opp andre forslag til løyving.

Det er brei einigheit i mange saker, f.eks. når det gjeld den økonomiske ramma for 2008 for Garanti-Instituttet for Eksportkreditt. Derimot har Framstegspartiet i den saka gitt uttrykk for det synet at Regjeringa bør ha fullmakt til å utvide ramma for garantiar. Når det gjeld Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, ber dei Regjeringa komme tilbake til Stortinget i samband med revidert nasjonalbudsjett til våren med forslag om å utvide ramma for GIEKs u-landsordning.

Ei anna sak der det er einigheit i komiteen, gjeld Statens pensjonsfond – Utland. Ein samrøystes komite gir tilslutning til forslaget om å løyve 301 773 mill. kr under kap. 2800 post 50 for neste år. Det er eit stort beløp som blir sett av på statsbudsjettet til det nemnde formålet.

Derimot er det ueinigheit i spørsmålet om det statlege investeringsfondet. Regjeringa foreslår å opprette eit nytt statleg investeringsfond med eigenkapital på 2,2 milliardar kr. Det er tenkt organisert som eit dotterselskap under Innovasjon Noreg. Det skal vere eit eigenkapitalinstrument og vere eit godt supplement til dei andre finansielle verkemidla til Innovasjon Noreg. Formålet med det nye fondet er at det skal vere med på å kommersialisere globalt orienterte og konkurransedyktige innovasjonar og prosjekt. Det skal først og fremst engasjere seg i nyetableringar og tilby langsiktig og risikovillig kapital.

Det er fem område som skal prioriterast i dette arbeidet. Det er miljø, energi, reiseliv, marin sektor og maritim sektor. Av eigenkapitalen på 2,2 milliardar kr skal ein halv milliard brukast til investeringar i marint næringsliv.

Etter mitt syn er det forslaget som her er lagt fram, eit godt underbygt forslag. Det fører til auka verdiskaping ved å gjere direkte eigenkapitalinvesteringar og utøve aktivt eigarskap i investeringsprosjekta.

Regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti støttar forslaget frå Regjeringa. Framstegspartiet uttalar at dei er skeptiske til forslaget som er lagt fram om investeringsfond, og innvendinga knyter seg både til organiseringa av og innretninga på forslaget. I staden foreslår Framstegspartiet å styrkje investeringsstrategien til Argentum Fondsinvesteringer AS med 2,5 milliardar kr.

Når det gjeld dei to andre opposisjonspartia, nemleg Høgre og Venstre, er dei mot forslaget om å opprette eit nytt statleg investeringsfond. Dei uttalar at det fører til ei uheldig styrking av eigarmakta til staten.

Så vil eg knyte nokre kommentarar til toll- og avgiftsetaten og til skatteetaten. I den innstillinga som finanskomiteen har lagt fram, ser vi at Framstegspartiet går mot innførselsmeirverdiavgifta, og dei går inn for eit system med snudd avrekning, som dei kallar det. Framstegspartiet hevdar at det vil spare staten for over 100 mill. kr, og at det vil spare samfunnet for minst 330 mill. kr. Det forslaget som Framstegspartiet her legg fram, fører til ein reduksjon i budsjettet for toll- og avgiftsetaten på 224 mill. kr, eller ein reduksjon på 19,9 pst. i toll- og avgiftsetaten sitt driftsbudsjett. Når det gjeld skatteetaten, foreslår Framstegspartiet ein reduksjon i budsjettet på 408 mill. kr. Det utgjer 10,6 pst. av driftsbudsjettet.

Det er altså slik at Framstegspartiet både i finansinnstillinga og i sitt alternative budsjett, slik det òg kjem til uttrykk her, har foreslått løyvingskutt som er store for dei to nemnde etatane. Kuttet er i sin heilskap foreslått belasta post 1 Driftsutgifter. For toll- og avgiftsetaten ligg det i tillegg inne eit forslag om kutt på 100 mill. kr, med bakgrunn i eit forslag om omlegging til snudd avrekning av innførselsmeirverdiavgift ved import av varer. Framstegspartiet støttar seg til ein rapport frå KPMG om temaet, og denne rapporten konkluderer med at toll- og avgiftsetaten sine kostnader med den noverande ordninga er i denne storleiken.

Ei intern arbeidsgruppe i Finansdepartementet vurderte saka og la fram innstillinga si for ca. eit år sidan, og ho viste at ei omlegging til snudd avrekning ved innførsel berre ville medføre marginale innsparingar for toll- og avgiftsetaten. Derfor anbefaler Regjeringa i budsjettforslaget sitt at innførselsmeirverdiavgifta ikkje skal leggjast om. I sitt alternative budsjett skriv Framstegspartiet at «reduksjonen er følgelig ikke ment å gå ut over tollvesenets bekjempelse av f.eks. narkotika og smugling for øvrig».

Eg trur at verknaden av dei forslaga som Framstegspartiet har lagt fram på dette feltet, definitivt ikkje lever opp til det som dei formulerer som sin intensjon.

Det er altså slik at ca. 65 pst. av etatane sine driftsbudsjett består av lønsmidlar. Dei andre 35 pst. gjeld kjøp av varer og tenester. Eit kutt i den storleiken som Framstegspartiet her foreslår, vil hovudsakleg måtte gjerast på lønsutgifter, fordi andre driftsutgifter i stor grad er bundne opp i faste kostnader, som husleigekostnader, leveranseavtaler, IT-drift osv. Minimum 85 pst. av Framstegspartiet sine kutt må derfor gjerast i lønsutgiftene. Dette vil nødvendigvis innebere stillingsstopp og eit betydeleg omfang av oppseiingar, i tillegg til naturleg avgang. Utgiftene vil bl.a. føre til omstillingsavtaler, venteløn, sluttpakker etc. i eit betydeleg omfang.

Ein stor del av etatane sine budsjett er knytte til lovpålagde oppgåver som er av ein slik art at dei ikkje kan sjåast vekk frå eller utsetjast. Dette medfører at kuttet hovudsakleg vil ramme kontrollaktivitetane, for det er på dette området etatane har moglegheit til å justere aktivitetane – i alle fall på kort sikt.

Ein reduksjon i kontrollaktivitetane vil få svært uheldige konsekvensar på fleire område. Etatane vil bl.a. vanskelegare kunne nå måla om å sikre korrekt fastsetjing både av skattar og av avgifter, inklusiv avdekking av skatteunndragingar og annan økonomisk kriminalitet. Skatteetatane sine bransjekontrollar, f.eks. mot drosjenæringa, er svært arbeidskrevjande, og etaten vil truleg ikkje ha moglegheit til å gjennomføre større bransjekontrollar dersom ein skal følgje Framstegspartiet sitt opplegg. Satsinga på å kjempe mot skatte- og avgiftsunndragingar i samband med arbeidsinnvandring vil også bli vanskelegare å gjennomføre.

Toll- og avgiftsetaten sitt arbeid med å hindre ulovleg vareførsel, under dette grensekontroll, vil også bli klart vanskelegare. Med bakgrunn i at lovpålagde oppgåver må gjennomførast, vil eit kutt på 224 mill. kr føre til stopp i så godt som all kontrollverksemd i etaten. Ein sterk reduksjon i grensekontrollen vil auke trusselen mot samfunnet sin tryggleik på område som narkotika, terror, organisert kriminalitet, miljøfarar, matvaretryggleik, sjukdomar og dyrehelse. Redusert kontrollaktivitet vil i tillegg få store konsekvensar for skatte- og avigftsinntektene.

Etter mitt syn vil Framstegspartiet sitt forslag på desse områda rokke ved viktige sider ved skatteetaten og toll- og avgiftsetaten sitt arbeid. Derfor er det uforsvarleg å gå inn på deira opplegg.

På grunnlag av det som her er sagt, og med basis i innstillinga frå finanskomiteen, vil eg tilrå denne for Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [10:16:47]: Jeg hadde egentlig tenkt å starte med å takke saksordføreren for en objektiv og nøytral gjennomgang av finanskomiteens innstilling. Det holdt veldig bra, nesten helt til slutten. Fram til det siste resonnementet til saksordføreren var det bra framlagt.

Så til det som saksordfører Sandal tar opp på slutten: Ser ikke representanten Sandal noen sammenheng mellom det å gjennomføre effektiviseringstiltak og det å få en del kostnader ned? For eksempel har finanskomiteen i en tidligere sak vært enig om å gjøre forenklinger bl.a. når det gjelder innlevering av selvangivelse. Vi har også nå de senere årene hatt en stor omlegging av hvordan folk leverer inn selvangivelsen – mer går nå elektronisk. Ser ikke representanten Sandal noe effektiviseringspotensial i det?

Jeg viser videre til saken vi skal behandle i Odelstinget senere i dag om tolloven, hvor bl.a. Fremskrittspartiet og Høyre foreslår å gi økt myndighet til Tollvesenet, noe Tollvesenet selv sier vil være effektiviserende for måten de jobber på. Ser man ikke at det faktisk vil være det samme med disse forslagene og det å kunne effektivisere og kutte i kostnader i disse etatene?

Reidar Sandal (A) [10:18:00]: Eg er sjølvsagt oppteken av at vi skal effektivisere og betre dei systema som vi har, anten det gjeld innanfor toll- og avgiftsetaten eller det gjeld skatteetaten. Men ein føresetnad for å seie at effektiviseringa har positive resultat, er nettopp at dei ikkje går til grunnleggjande angrep på det som er kjerne- og basisaktivitetar i desse verksemdene.

Etter mi oppfatning fyller ikkje Framstegspartiet sine forslag dette kravet når det gjeld toll- og avgiftsetaten og skatteetaten, og derfor rammar dei så grunnleggjande ein del av det viktige arbeidet som skal gjerast i etatane når det gjeld skatte- og avgiftsunndragingar. Det er grunngivinga for at eg har gitt uttrykk for sterkt kritiske oppfatningar om Framstegspartiet sitt opplegg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:19:22]: Hvert år forsøker vekslende regjeringer å innbille det norske storting, medier og det norske folk at det ikke finnes mulighet for å spare en eneste krone i offentlig administrasjon – jeg gjentar: administrasjon. Denne virkelighetsbeskrivelsen er det kun Fremskrittspartiet og det norske folk som ikke aksepterer – Fremskrittspartiet fordi vi ser at det stadig iverksettes effektiviseringstiltak i etater, tilsyn og direktorater samtidig som antall ansatte ikke reduseres. Man introduserer IKT over en lav sko og overfører stadig mer av arbeidet til hver enkelt innbygger ved bruk av e-post, Internett eller stille aksept. Til tross for dette øker antall ansatte i offentlig administrasjon.

Det norske folk reagerer, for de arbeider i bedrifter hvor det hele tiden er et konstant fokus på å holde antall ansatte på et minimum, noe som gjør at bedriften tjener penger og lønnen øker. Slike incentiver mangler i offentlig sektor. Mens ansatte i privat sektor har som utgangspunkt å tjene penger for å styrke bedriftens bunnlinje, har offentlige etater det motsatte utgangspunktet. Offentlige etater skal bruke opp sine penger. De skal bruke opp sine årlige bevilgninger, og blir da ofte belønnet med enda høyere bevilgninger neste år. Hvis de ikke bruker dem opp, har de i hvert fall ikke behov for høyere bevilgninger. Slik vurderes det i den offentlige sektor.

I offentlig administrasjon får alle ansatte tilnærmet like lønnsøkninger, basert på kollektive avtaler. Dette betyr at spisskompetanse belønnes dårlig, kreativitet og selvstendig initiativ får dårlig grobunn, eksterne kontaktnett blir ikke belønnet, samtidig som den enkelte ikke har noen finansielle incentiver til å foreslå konkrete besparelser i instansen. I et slikt system er det vi politikere som må være vaktbikkjene, hele tiden fokusere på kostnadseffektivitet og kontinuerlig minne hverandre om at det er naboens lønnsinntekter vi disponerer over statsbudsjettet.

Delmålet – jeg gjentar: delmålet – i enhver omstillings- og effektiviseringsprosess må være at behovet for offentlige overføringer reduseres. Videre må vi hele tiden stille oss spørsmålet om hvorvidt oppgaven som utføres, er en oppgave som det offentlige bør beskjeftige seg med, eller om oppgaven trengs å gjøres overhodet.

Jeg har selv lang erfaring med arbeid i offentlig administrasjon, og jeg sluttet aldri å forbause meg over hvor mye tid vi alle brukte til å informere hverandre. Ikke minst var det mange som hadde en særdeles stor forkjærlighet for såkalte styringsverktøy, virksomhetsplanlegging og aktivitetskalendere, for ikke snakke om skriving av interne notater.

Muligens er det ikke helt enkelt for en statsråd å oppdage at det er slik det forholder seg, men jeg er rimelig sikker på at representanter fra embetsverket som sitter på benken der borte, kjenner seg igjen i beskrivelsen jeg gir.

En helt selvfølgelig måte å få besparelsesprosesser i gang på er å åpne for større fleksibilitet i lønnsfastsettelsen i offentlig administrasjon. Det er jo underlig at det først er når man kommer opp på ekspedisjonssjefsnivå, at prestasjonslønn er innført, da gjennom personlige lønnsavtaler. Dersom førstekonsulenten eller rådgiveren hadde opplevd at det var en klar sammenheng mellom lønn og prestasjon, ville effektiviteten, resultatene og viljen til å stå på ha gjenspeilet dette, og behovet for antall ansatte ville blitt redusert.

Ikke minst i dagens stramme arbeidsmarked burde Regjeringen for alvor ta inn over seg det enorme potensialet som ligger i å få folk ut av offentlig administrasjon og over i privat virksomhet. Dette er en vinn-vinn-situasjon. Staten kan kreve inn mindre i skatter og avgifter, samtidig som private bedrifter får etterlengtet arbeidskraft. Dessverre velger Regjeringen å gå motsatt vei, nemlig å opprettholde en såkalt ventelønnsordning, som med tydelighet viser at forståelsen for at statens penger faktisk er lønnsinntektene til folk flest, er lik null.

Hver gang Fremskrittspartiet bringer opp ønsket om å redusere antall ansatte i offentlig administrasjon, forsøker representanter fra regjeringspartiene å fremstille det som om Fremskrittspartiet kritiserer de ansatte i sektoren, og at vi ikke setter pris på det arbeidet de gjør.

Det er det samme meningsløse argumentet Regjeringen benytter når Fremskrittspartiet kritiserer Regjeringens naive innvandringspolitikk – da er vi angivelig imot innvandrerne, når vi ønsker å redusere overføringene til de selvstendig næringsdrivende i landbrukssektoren – da er vi angivelig imot bøndene, eller når vi ønsker å nedlegge Sametinget – da er vi angivelig imot samene.

Det er selvfølgelig helt meningsløst og helt galt. I så fall måtte man jo bruke den samme logikken hver gang de rød-grønne satte opp en avgift som rammet befolkningen. Det ville i så fall bety at Regjeringen følte direkte avsky for alle andre enn dem som sykler, drikker melk, har 15 grader i stua, er fagorganisert og jobber i landbruket – og slik får vi jo håpe at det ikke forholder seg.

Når en privat bedrift velger å nedbemanne, betyr det ikke at de som må forlate bedriften er udugelige. Nei, de er ikke udugelige, de er overflødige. Bedriften klarer seg med færre ansatte for å produsere de enhetene kundene vil ha, og til den prisen de er villige til å betale. Fremskrittspartiet mener det må være mulig å tenke på samme måte i offentlig administrasjon – uten at staten stakkarsliggjør de overflødige ved å gi dem ventelønn og indirekte forteller disse arbeidstakerne at de ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

I Regjeringens forslag til bevilgninger under rammeområde 21 finner vi at driftsbudsjettene til en rekke virksomheter øker markant. Eksempelvis øker driftsbudsjettet til skatteetaten med nær 13 pst., driftsbudsjettet til Statistisk sentralbyrå øker med 12 pst., og driftsbudsjettet til Kredittilsynet øker med hele 14 pst.

Fremskrittspartiet mener det føres feil politikk, når utgiftene til offentlig administrasjon ligger langt høyere enn forventet lønnsutvikling. Tvert imot mener vi denne sektoren bør vise nøkternhet, ikke minst i en tid da det er kamp om arbeidskraften.

Fremskrittspartiet foreslår at budsjettet til rammeområde 21 reduseres med i overkant av 1,1 milliarder kr, noe som i snitt utgjør om lag 7 pst. av driftsutgiftene. Dette innebærer at Fremskrittspartiet justerer for forventet lønnsutvikling, men at vi avviser driftsøkninger utover en slik justering.

Jeg tar med dette opp samtlige meget gode forslag i innstillingen som Fremskrittspartiet fremmer alene eller sammen med andre partier, og oppfordrer også de øvrige partiene til å stemme for disse.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A) [10:26:17]: Nåværende regjering har vektlagt å bedre kommuneøkonomien for å få en bedre omsorgstjeneste ute i kommunene. Fremskrittspartiet skriver i innstillingen at de ønsker en omlegging av finansieringen av helseomsorgen. Mens vi har lagt vekt på at vi har valgt folk lokalt som best vet hvordan det er, slik at de kan gi et best mulig tilbud, ønsker Fremskrittspartiet å ha en stykkprisfinansiering på helse- og omsorgstjenestene. Jeg vil bare spørre Fremskrittspartiets representant: Hva skal lokalpolitikeren da gjøre – eller skal man ha en administrasjon som skal sørge for at stykkprispengene blir fordelt riktig?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:27:15]: Jeg er glad for å få det spørsmålet. Det de lokale skal gjøre, er å skaffe til veie de plassene som trengs i eldreomsorgen og i skolevesenet. Det er finansieringen som skal skje gjennom stykkprisfinansiering fra staten. Det er fornuftig, da slipper man å få de uverdige tilstandene vi har i dag, og man får lik behandling over hele landet. Det vil si at når de eldre har behov for en omsorgsplass i et sykehjem, kommer garantert finansieringen, som en garanti fra staten til hver enkelt bruker. Kommunen skal selvfølgelig tilrettelegge for at disse får plass. Kvalifiseringen og vurderingen av hvorvidt de trenger en plass, skjer jo også i dag. Poenget er at det må skje et eller annet sted. Det skjer i dag, og det skjer også i fremtiden når staten finansierer. Det er finansieringen vi ønsker å få til staten, slik at vi garanterer at hvert enkelt eldre menneske eller hver enkelt skole får den ordningen de fortjener.

Lars Sponheim (V) [10:28:21]: La meg først få si at det er viktig at vi også i stortingsdebatter går opp noen yttergrenser og diskuterer den typen spørsmål som Tybring-Gjedde er flink til å reise i denne sal – hele tiden spørsmålet om vi har et for stort statlig eller offentlig byråkrati, og om det kan effektiviseres og gjøres bedre. Det henger ikke alltid sammen med innlegg fra andre fremskrittspartirepresentanter, som maser om flere ansatte i offentlig sektor for å løse viktige oppgaver. Det ble ikke minst påpekt i forbindelse med en spørretime for kort tid siden. Men det får så være. Det er ikke det jeg først og fremst vil spørre om. Det gjelder det samlede statlige byråkratiet, som representanten Tybring-Gjedde sier.

Etter å ha fulgt disse spørsmålene tett – spare penger og snu mange steiner i mange budsjettsammenhenger i mange år – er det over et langt tidsrom, 10–15 år, mitt inntrykk at statlig byråkrati i Norge er lite. Det har ikke vokst, med to viktige unntak: Sykehussektoren har vokst betydelig, og politisektoren har vokst betydelig. Det er de to store voksende statlige sektorer i Norge. Beklager Tybring-Gjedde veksten i de to sektorene?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:29:27]: Nei, jeg synes vi politikere skal gjøre det som er viktig, vi skal ta de primæroppgavene vi har, og helse og skole er virkelig noe vi skal prioritere.

Det vi diskuterer i dag, er offentlig administrasjon. Hvis vi ser på driftsbudsjettene og økningene i disse fra fjoråret til i år, jf. eksemplene jeg viste til fra talerstolen, er det en økning på 12–13 pst. – sikkert glimrende begrunnet. Slik var også økningen i Forsvarsdepartementet den gang jeg jobbet der. For 15–20 år siden jobbet det f.eks. fire saksbehandlere, i dag jobber det over 25 i Forsvarsdepartementets sikkerhetspolitiske avdeling – en slags konkurrent til Utenriksdepartementet. Dette er et eksempel på at offentlig sektor tiltar seg arbeidsfelter som det ikke er behov for. Det er ett konkret eksempel. Jeg kan ikke gå inn og detaljstyre hvor man skal kutte, men det er åpenbart at hver enkelt saksbehandler, hver enkelt sjef i offentlige etater hele tiden må spørre seg om de trenger å gjøre denne oppgaven i 2008, eller om de faktisk kan slutte å gjøre den oppgaven, ikke bare fortsette som i fjor og be om økte bevilgninger for å klare nye lønnsøkninger til nye ansatte. Hver enkelt ny prosess som settes i gang i det offentlige, kan begrunnes på individuell basis, men når det kollektive blir for stort og sammenhengen i offentlig sektor blir for stor, da må vi stille spørsmålet: Hvor kan vi kutte?

Marianne Aasen Agdestein (A) [10:30:48]: Jeg har, i likhet med forrige replikant, tenkt å ta opp det samme temaet, effektivitetsbesparelser i offentlig sektor. Jeg synes også det er et godt tema å diskutere, men jeg har en litt annen tilnærming enn det representanten Christian Tybring-Gjedde har. Jeg er opptatt av virkemidlene i så måte.

La oss ta sykehusene, som selvfølgelig er et viktig felt for oss politikere. Det jeg lurer på, er: Mener Fremskrittspartiet at det å øke offentlige budsjetter på sykehusområdet ikke medfører byråkrati? Er det å øke bevilgningene blindt til kommunesektoren, til sykehussektoren og andre offentlige sektorer et incentiv til effektivisering?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:31:40]: Det er veldig kompliserte sammenhenger.

Jeg ser også åpenbart sammenhengen, at økte bevilgninger vil føre til offentlig byråkrati. Derfor er Fremskrittspartiet tilhenger av mer øremerking av midlene, slik at de ikke forsvinner i dette byråkratiet, som representanten Aasen Agdestein viser til. Grunnen til det er at vi ønsker at midlene tilkommer eleven f.eks., altså at de tilkommer den som har behov for tjenestene. Det vil redusere byråkratiet.

Men når vi pumper inn så mye penger f.eks. i skolesektoren, og vi får så elendige resultater ut på den andre siden, er det åpenbart at noe er galt. Selvfølgelig er det noe galt både med undervisningen, med administrasjonen og med byråkratiet i skolesektoren. Det er ikke noen grunn til å legge skjul på det. Nå har ikke Fremskrittspartiet sittet i regjering, men det har representanten Aasen Agdesteins parti gjort nesten kontinuerlig siden den annen verdenskrig, og da må de også ta ansvaret for byråkratiet og for den dårlige læringen som kommer ut av skoleverket.

Rolf Terje Klungland (A) [10:32:41]: Pengebruken er jo et veldig godt argument og vanskelig for Fremskrittspartiet å svare på.

Men jeg skal følge opp litt i forhold til mitt første spørsmål, for på det svarte altså representanten Tybring-Gjedde at det var lokalpolitikerne som skulle ha ansvaret for å finne disse plassene som staten skal betale for. Når så lokalpolitikerne har funnet de plassene, skal de i all hovedsak være i privat drift, sier Fremskrittspartiet. Det skal baseres på anbudsprinsippet. Er det da lokalpolitikerne som også skal sitte og se på anbudspapirene og se på hvordan de skal føres? Hva legger egentlig Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet i lokalpolitikk, hvis det er slik at lokalpolitikerne bare skal finne nye plasser med hensyn til eldreomsorgen, og ikke skal kunne foreta politiske prioriteringer i kommunen, fordi plassene er statlig finansiert allikevel?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:33:46]: Når man har stykkprisfinansiering, vet hver enkelt bruker hva man har å benytte seg av. Da får man reell konkurranse, f.eks. i eldreomsorgen, slik det er i Oslo i dag, hvor man har konkurranse mellom private organisasjoner og kommunal sektor. Hvis kommunen leverer den beste tjenesten, den mest kvalitetssikre tjenesten og samtidig den rimeligste tjenesten, er selvfølgelig kommunen konkurransedyktig. Det skaper incentiver.

Jeg er overbevist om at representanten Klungland, fra han var liten gutt, var med og konkurrerte og prøvde å vinne hele tiden. Det er en del av det man gjør fra man er liten, til man er stor. Men plutselig, når man kommer til offentlig sektor, skal det ikke være noen konkurranse mer. Det tror ikke Fremskrittspartiet på. Konkurranse er sunt, også i offentlig sektor. På alle andre sektorer er konkurranse sunt. Man får den beste prisen og den beste kvaliteten. Kommunen skal skaffe plasser til veie for de eldre, og kommunen skal selvfølgelig tilrettelegge for skoleplasser for elevene. Men det er finansieringen som skal komme fra staten. Den er garantert, og så slipper man å krangle om det i forbindelse med kommunebudsjettene og kutte på de områdene som er viktigst, nemlig eldre, helse og skole.

Presidenten: Replikkordskifte er omme.

Jan Tore Sanner (H) [10:35:10]: Alle de sakene som man nå forsøker å dra opp debatt om, og som også fremgår av innstillingen, ble belyst og diskutert i finansinnstillingen, så jeg har ikke behov for annet enn å vise til den og ta opp de forslag hvor Høyre enten er medforslagsstiller eller har forslag alene.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp de forslag han refererte til.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:35:41]: Vi hadde jo julelunsj i finanskomiteen i går. Jeg skjønner at den har gitt god næring for enkelte til å dra opp mange store og brede debatter.

Undertegnede har ikke tenkt å gjøre det. Jeg vil kun bemerke at i den debatten vi nå har, vil jeg ta opp de forslagene Kristelig Folkeparti har fremmet enten sammen med andre partier eller alene. Jeg vil bare nevne hvilke områder det dreier seg om. Det gjelder i stor grad fondene, Kulturminnefondet, Forskningsfondet og Energifondet, samt det forslaget som går på GIEK og ønsket om at Regjeringen kommer tilbake i revidert med en utvidet ramme for den ordningen.

Avslutningsvis vil jeg bare bemerke at opposisjonen har en merknad knyttet til Kredittilsynet, hvor vi anmoder om at Regjeringen, i forbindelse med framleggelsen av kredittmeldingen, også ser litt nærmere på Kredittilsynets kontrollvirksomhet når det gjelder aktørene i finansmarkedet. Vi kjenner jo alle til den situasjonen vi har hatt de siste ukene, knyttet til et spesielt selskap. Jeg tror nok alle har behov for å se på tilsynene. De skal jo ikke drive noen produktkontroll som sådan, men vi må se på i hvilken grad fordelingen av arbeidsoppgavene er slik at man kommer inn i etterkant og gransker, kontra det å ha et løpende tilsyn og kunne sette foten ned før alvorlige ting skjer. Vi har jo sett at tilsynene i en spesiell inkassorelatert sak nå har varslet en inndragning av autorisasjon.

Det er ikke tid for å felle noen dom over verken det ene eller andre her, men jeg har bare lyst til å si at jeg tror det for allmennheten vil være av stor interesse å få vite hvilke vurderinger også Regjeringen har av dette. Vi ser gjerne at det kommer i kredittmeldingen.

Jeg tar opp de forslagene jeg refererte til.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A) [10:38:36]:Jeg følte behov for å ta denne replikken på grunn av den påstanden representanten Syversen kom med i starten av sitt innlegg. Jeg vil spørre ham om hva han mener, og hva han snakker om. Er det en person, eller er det en sak? Eller er det slik at når et politisk parti skriver lange merknader i en innstilling, så skal det ikke være mulighet for å stille spørsmål om det?

La meg si som den tidligere Høyre-kongen fra Rogaland, Rettedal, sa, at høflighet er en selvfølge, selv om man ikke skal bry seg med å bli glad i folk som en ikke kan ha noe med.

Jeg ønsker at Kristelig Folkepartis representant her sier hva han mente med det han sa i starten av sitt innlegg. Er det feil å stille spørsmål til Fremskrittspartiet angående deres merknader?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:39:34]:Nei, det er det ikke. Det var bare forsøksvis en humoristisk tilnærming til den debatten vi har i dag, som vel noen av oss trodde skulle bli noe kortere enn den åpenbart blir. Klungland vet godt at han kan be om ordet til replikker så mye han vil, og jeg skal med glede lytte til dem og svare på dem. Det kan han være helt sikker på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:40:17]:Vi behandler i dag mange temaer under Finansdepartementets direkte ansvarsområde som departement, og jeg vil bare gå inn på noen sentrale områder.

Først til det statlige investeringsfondet. Fra Senterpartiets side er vi glad for at Regjeringa har fått det på plass. Det er en oppfølging av Regjeringas løfter om en mer aktiv næringspolitikk. Vi er glad for at vi nå altså har fått et investeringsselskap med en kapital på 2,2 milliarder kr. Selskapet skal gå inn på eiersiden og utøve aktivt eierskap. Det skal være både kommersielt og strategisk. Gjennom det skal staten sikre langsiktig risikovillig kapital, og det er knyttet til primært nyetableringer. Eierandelen kan være fra 5–49 pst., altså en svært sentral eier.

Av områdene som er pekt ut, er det fra Senterpartiets side grunn til å fokusere spesielt på energiområdet og klima- og miljøperspektivet. Jeg vil benytte anledningen til å peke på et område hvor selskapet i høyeste grad bør være aktuelt. Vi har den brede forståelsen i denne sal at det ikke er etisk forsvarlig å produsere biodrivstoff på matvarer i Norge. Det er vel en holdning at det heller ikke er noe å ettertrakte at det skjer slik produksjon ute. Ennå er det ikke satt i gang kommersiell drift av biodrivstoff på annet enn matvarer, og det er derfor behov for å se på mulighetene for om ikke Norge bør kunne ta en lederrolle i forhold til å utvikle det som på fint kalles annen generasjons biodrivstoff, eller som på mitt språk enkelt kan kalles tømmerdiesel. Det har langsiktige perspektiver og en teknologiutvikling i særklasse i seg. Jeg vil si at den utfordring som norsk næringsliv på dette området står overfor, i høyeste grad er et aktuelt område hvor statens investeringsselskap bør kunne være et aktuelt virkemiddel.

Når det så gjelder organisering av skatteetaten og kommunal skatteoppkreving, er det viktig for Senterpartiet og Regjeringa å legge vekt på at den skatteoppkrevingen skal ligge hos kommunene, som i dag. På samme måte er det også uaktuell politikk fra Senterpartiets side å tiltre Innkrevingsutvalgets forslag om at kommunale fordringer skal overføres til en statlig ordning. Bakgrunnen for det er at dagens system fungerer jevnt over bra og sikrer den nødvendige nærhet og tilknytning til kommunens øvrige ansvarsområder.

Konkursen i Terra Securities har også satt statens tilsynsorganer i fokus, enten det er Kredittilsynet eller Økokrim som har en rolle dersom det skjer noe kriminelt. Kredittilsynet gjorde jobben sin ved at de tok fra Terra Securities konsesjonen. Saken viser at det som selges av verdipapirer, blir mer og mer komplisert og uoversiktlig, for å si det forsiktig. Samtidig er det en økende internasjonal finansiell ustabilitet, og det er store tap i finansinstitusjonene. Det er ikke bare i USA og Storbritannia, man har det, men i Sveits og også i Norge. Tilsyn og oppfølging av den aktiviteten må få økt fokus, og Kredittilsynet må få økt slagkraft. På statsbudsjettets område er det Økokrim som må få langt større økonomisk mulighet til å sikre en rettferdig konkurranse i finansmarkedet. Selskap som skaffer seg konkurransefortrinn ved å bevege seg utover loven, må følges opp langt sterkere. Det er helt sentralt for et effektivt, konkurrerende marked.

I det vi behandler i dag, inngår betydelige kjøp av klimakvoter internasjonalt. Det er et nødvendig tiltak, men viktigst er hva vi gjør her hjemme, gjennom overgangen til fornybar energi, energieffektivisering og fangst av karbondioksid fra gasskraftverk. Jeg vil nok en gang understreke at disse utfordringene krever et skifte i tenkning, et paradigmeskifte, som vil innebære store kostnader på kort sikt for at vi skal få store inntekter på lengre sikt. Det er en problemstilling som i langt større grad må gjennomsyre Finansdepartementets praktiske politikk framover, dersom vi skal bli troverdige også internasjonalt.

Til slutt: Fremskrittspartiet har et forslag om å fjerne toll på varer fra u-land. En nevner behendig ikke hvilke u-land det gjelder, men sentrale u-land i en slik sammenheng er jo Brasil og Argentina, for her er det jamt over toll på matvarer. Det som da er et hovedpoeng, som Fremskrittspartiet underslår, er at en ved å fjerne ensidig nasjonal toll på varer fra u-land river vekk mulighetene for eksport til Norge fra de virkelige u-land, de såkalt minst utviklede land, de som av FN også er definert som MUL-land. Det er sjølsagt argumentet for at vi fra Senterpartiets side ikke ser noen grunn til å støtte et slikt forslag, og vi er svært tilfreds med at Fremskrittspartiet står alene om det forslaget her i dag.

Lars Sponheim (V) [10:46:18]: For dem som ikke har satt seg inn i den innstillingen vi behandler her i dag, kan debatten virke noe forvirrende med hensyn til hva saken handler om. Men det er litt typisk, for med en sak hvor det er samlet mye forskjellig, fra en komite som arbeider med overordnede spørsmål, så inviteres det i grunnen til at man kan diskutere hva man vil og det har en viss relevans til det som står i innstillingen.

Det er nok også bakgrunnen for at debatten kan reise svært ulike problemstillinger på kort tid. Man kan snakke om alt og ingenting. Jeg kommer til å foretrekke det siste. (Munterhet i salen) Jeg vil bruke tiden min til å ta opp det forslaget jeg har reist i innstillingen.

Presidenten: Representanten Lars Sponheim har tatt opp det forslaget han refererte til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.