Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:25:30]: «Romerikes Blad 23. februar 2008 peker på en enorm forskjellsbehandling når det gjelder rett til fysioterapitjenester. Personer med lidelser som krever behandling, må vente i måneder og år fordi kommunene ikke har opprettet tilstrekkelig antall avtalehjemler for fysioterapeuter, og dermed rett til trygderefusjon for pasienten. Mange blir tvunget til å velge en behandler uten avtale og betaler behandlingen av egen lomme for å kunne være i arbeid.
Vil statsråden bidra til at alle får lik rett til trygderefusjon?»
Statsråd Sylvia Brustad [13:26:13]: Dagens finansieringsordning for fysioterapitjenesten ble innført med kommunehelsetjenesteloven i 1984. Kommunene skal sørge for fysioterapitjenester til befolkningen enten ved å ansette fysioterapeuter i kommunale fastlønte stillinger, eller å inngå avtaler om driftstilskudd med privatpraktiserende fysioterapeuter. Ordninga med pasientens rett til trygderefusjon ved behandling hos enhver fysioterapeut ble forlatt i 1984. Det skjedde ved innføringa av kommunehelsetjenesteloven og etableringa av driftstilskuddsordninga.
Før 1984 ble tjenestene i sin helhet som kjent finansiert gjennom refusjonstakster betalt gjennom folketrygden og ved egenandeler. Denne ordninga medførte en svært skjev geografisk fordeling av leger, fysioterapeuter og psykologer. Disse yrkesgruppene ble i stor grad konsentrert i og omkring våre store byer, spesielt i Oslo og i østlandsområdet. Hovedformålet med endringa i 1984 var å oppnå en bedre geografisk fordeling av bl.a. fysioterapitilbudet. For denne regjeringa er det helt vesentlig å legge opp til gode og likeverdige helsetjenester uavhengig av bosted. Derfor har jeg ingen intensjon om å gjeninnføre ordninga fra før 1984, med de skjevfordelingsvirkninger som denne ordninga den gang innebar.
Pasienter som oppsøker fysioterapeut som har inngått avtale om driftstilskudd med kommunen, har rett til stønad til dekning av utgifter til fysioterapibehandling. Denne refusjonsretten følger pasienten og ikke fysioterapeuten.
Det er sjølsagt ikke akseptabelt at kommunenes innbyggere ikke får nødvendig helsehjelp i kommunene innen rimelig tid. Jeg er kjent med at det i enkelte kommuner kan være svært lang ventetid på fysioterapi. Dette kan skyldes at den enkelte kommune ikke ser behovet for å opprette stillinger eller private avtalehjemler til tjenesten, og/eller at etterspørselen er større enn det tilbudet som kan gis. Videre har nærmere halvparten av pasientene som får behandling hos privatpraktiserende fysioterapeuter med driftsavtale, krav på gratis behandling på grunnlag av diagnose.
Regjeringa har nå startet et arbeid der vi gjennomgår finansieringa av fysioterapitjenesten i kommunene, med sikte på økt kommunalt finansieringsansvar. En egen arbeidsgruppe der bl.a. Kommunenes Sentralforbund og Norsk Fysioterapiforbund er med, har vi sett på ulike tiltak som kan bidra til at kommunene får et større finansieringsansvar, og vi har vurdert ulike finansieringsmodeller. Departementet vil, som nevnt i St.prp. nr. 1 for 2007-2008, vurdere gruppas arbeid med sikte på eventuelle forslag til endringer. Det vil vi da komme tilbake til.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:29:03]: Som medlem av arbeids- og sosialkomiteen er jeg selvfølgelig opptatt av utgiftene til sykmeldinger og av å prøve å unngå at folk havner på uføretrygd fordi de faktisk ikke får den oppfølgingen de trenger for å stå i arbeid. Med den store NAV-reformen og velferdsmeldingen som vi har vært igjennom, blir det litt underlig for meg at man på den ene siden står på denne talerstolen og forteller om alt det gode vi skal gjøre for å hjelpe folk til å stå i arbeid, mens man på den andre siden har ledige fysioterapeuter, som igjen krever at man faktisk har ganske mye penger selv for å kunne få behandling. Jeg hadde håpet at statsråden ville se litt på sammenhengen mellom det arbeidsfeltet som jeg er innenfor, og det arbeidsfeltet som statsråden er innenfor, fordi disse feltene henger veldig tett sammen akkurat i denne saken.
Statsråd Sylvia Brustad [13:30:06]: Jeg er helt enig med representanten Kjønaas Kjos i at det er overordnet viktig at vi både greier å beholde flest mulig mennesker i arbeidslivet, av alle mulige grunner, og også greier å få flere tilbake til arbeidslivet - enten de er midlertidig sjukmeldte, eller, som representanten sier, på uføretrygd. Det er mange veier til det, men det er klart at mange vil kunne få hjelp underveis til å komme tilbake, hvis det er helsa det står på. Da vil jo bl.a. fysioterapeuter kunne være én av flere måter å få det til på.
I dag utdannes det om lag 300 fysioterapeuter hvert år, og ca. 150 i utlandet. Det har så langt vært i overkant av hva det offentlige har kunnet sysselsette. Derfor har også sannsynligvis enkelte fysioterapeuter i større kommuner etablert et helprivat tilbud, som da ikke inngår i den kommunale tjenesten. Denne regjeringa er veldig opptatt av at vi skal ha så lik geografisk fordeling av fysioterapeuter som mulig, og vi går nå gjennom dette på bakgrunn av den gruppa som har vært i arbeid, for å se hvordan vi skal få alt dette til å bli enda bedre enn det er i dag.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:31:18]: Det er et annet poeng som jeg har vært opptatt av. Statsråden sier her at man skal se på et økt finansieringsansvar for kommunene. På mitt arbeidsfelt er det staten som vil ha innsparingen ved at det er en god fysioterapitjeneste i kommunene, mens kommunene får utgiftene. Det er litt problematisk å øke tilbudet når man som politiker sitter med budsjetter som ikke gir innsparinger. Det er et generelt problem i kommunene når man sitter med små budsjetter og skal gjøre alle de viktige tingene. Ut fra de signalene statsråden kommer med, hvor hun sier at finansieringsbyrden for kommunene skal økes, ville det være fint å høre hvordan hun har tenkt at det med et slikt system faktisk blir et bedre tilbud.
Statsråd Sylvia Brustad [13:32:18]: Jeg vil understreke at vi ikke har konkludert med at det er det vi skal gjøre, men det er den gruppa som bl.a. representanter for Kommunenes Sentralforbund har vært med i, som har anbefalt at vi bør gå i den retning for å se på om kommunene sjøl kan bidra ved å ta mer av finansieringsansvaret. Tankegangen bak det er vel at hvis kommunene får et helhetlig ansvar for finansiering - altså både inntekter og utgifter - vil de også ha større egeninteresse i å tilrettelegge for flere tilbud og flere hjemler til å ha avtaler med fysioterapeuter eller ansette dem på heltid.
Dette er en viktig problemstilling, og jeg tar sjølsagt med meg de signaler som kommer fra representanten her når det gjelder det arbeidet som vi skal sluttføre, men som vi ikke har konkludert på ennå.