Gunnar Gundersen (H) [15:27:25]: NOKUTs evaluering av lærerutdanningen slo hardt. Umiddelbart rykket daværende statsråd Djupedal ut og sa:

«Kravene til lærerutdanningen må skjerpes. (…) Dette arbeidet vil departementet umiddelbart starte opp.»

Det ble varslet en stortingsmelding om temaet, nå tidfestet til høsten 2008, men vi vet jo at med denne regjeringen kan «høsten 2008» bli et tøyelig begrep.

Jeg synes lærerutdanningen er et glimrende eksempel på noe jeg oppfatter som en av de største utfordringene i norsk skole.

Stortingsmeldinger skal løse alle utfordringer. I stedet for å løse problemene via de normale ansvarslinjer og gjennom daglig fokusering risikerer man at systemet sitter og venter på at stortingsmeldingen skal presenteres. De overordnede problemstillinger må selvfølgelig analyseres og forfølges gjennom stortingsmeldinger, men når det gjelder innholdsmessige og kvalitetsmessige utfordringer innenfor de retningslinjer man har, behøver man ikke det. Skolespørsmål må dreie seg om at man løser utfordringene på det nivået de skal løses, og at de tas tak i etter hvert som de dukker opp. Det dreier seg om å legge ansvaret der det skal ligge, og følge med på om ansvaret tas av dem som skal ta det.

Lærerutdanningen foregår ved universiteter og høyskoler, som i all hovedsak er statlig eid. Mangfoldet på eiersiden er ikke stort. Institusjonene har fått mer autonomi. Det er riktig og viktig, men autonomi skal heller ikke bli anarki. Det må settes krav og mål, og det må følges opp fra eiers side om kravene oppfylles og målene nås. Dette er aktivt eierskap i praksis. Da kommer spørsmålet: Hvor aktivt har departementet vært for å få styrene til å ta sitt ansvar for kvaliteten ved de ulike institusjonene? Sett i lys av en rapport fra NOKUT som kom for et par år siden, og en rekke avisoppslag, der bl.a. Aftenposten påstod at en fireårig utdanning i praksis var treårig, grunnet et manglende «trøkk» i utdanningen, bør aktiviteten ha vært høy.

Da jeg leste NOKUTs rapport, slo det meg at svært mange av utfordringene i rapporten er det jeg vil kalle rene institusjons- og driftsutfordringer. Hovedkonklusjonen i NOKUT-evalueringen av lærerutdanningen er at kvaliteten på norsk allmennlærerutdanning er altfor varierende. Det understrekes at det er et stort behov for bedre styring av institusjonene. Det er for store variasjoner mellom institusjonenes forvaltning av sitt styringsansvar, og rapporten sier at kulturen for utøvelse av ledelse har et betydelig forbedringspotensial.

Det framgår at våre sentrale ambisjoner om helhet, sammenheng og god profesjonsforbereding i utdanningen ikke vil kunne realiseres uten en vesentlig tydeligere styringsinnsats enn det man finner på de fleste institusjonene i dag. Det handler altså om daglig drift og om departementet har vært seg sin eierrolle bevisst. Har man løpende stilt krav og fulgt opp institusjonenes arbeid slik en eier bør gjøre, og har man strammet inn praksis etter at rapporten forelå?

NOKUT-rapporten beskriver teoriundervisningen og praksisopplæringen som to ulike verdener, og utdanningene preges ofte av små fagseksjoner med svakt utviklet samarbeid og innbyrdes konkurranse. Utvalget mener at en utdanning som er så lite organisatorisk integrert, vanskelig kan levere et godt sammenhengende utdanningstilbud.

Det understrekes meget tydelig i rapporten at det er et klart behov for å styrke den faglige ledelsen av utdanningene ved institusjonene, og at det er behov for en mer aktiv bruk av kvalitetssikringssystemer for å sikre og utvikle utdanningskvaliteten. Dette vil også binde utdanningene bedre sammen.

Det nasjonale nivået får i rapporten en klar henstilling om å bidra til dette. Begrunnelsen for styring av allmennlærerutdanningen er at den står i en særstilling som nasjonal oppgave, og at det derfor må legges til grunn en noe sterkere nasjonal føring enn for de fleste andre utdanninger. Hva har departementet gjort? Dette er praktisk, daglig eierskapsarbeid!

Institusjonene har gjennom lov om universiteter og høyskoler en relativt høy grad av autonomi, og det er styrets ansvar at hele virksomheten drives slik loven forutsetter. Det er styrets visjon og strategi for utdanningen som hele tiden skal være retningsgivende for institusjonene. Derfor er det helt avgjørende for å ha mulighet til tilfredsstillende styring at organisasjonen utformes slik at det ligger til rette for god kommunikasjon mellom de ulike delene av institusjonen. Det er en utfordring for institusjonene å håndtere de nye kontrollfunksjonene som er gitt som styringsinstrument, og evalueringsutvalget er helt klar på at denne oppfølgingen på det tidspunktet ikke var tilfredsstillende. Er dette fulgt opp?

Evalueringsutvalget fant urovekkende lave gjennomstrømningstall for allmennlærerutdanningen. Datamaterialet viser en fullføringsprosent på normert tid på 45 pst. og et frafall på hele 35 pst. Det er store variasjoner mellom institusjonene, noe som skulle tilsi at man har mye å lære av hverandre. Antallet studenter som fullførte på normert tid, varierte fra rundt 30 pst. og opp til 60 pst., og frafallet varierte fra 11 pst. til 51 pst. Det står i rapporten at da utvalget presenterte disse tallene for institusjonene, var det til dels ukjente størrelser for dem, til tross for at institusjonene selv står ansvarlig for innrapportering av tallene til NOKUT. Hva har departementet foretatt seg i forhold til dette? Krever departementet en type jevnlig rapportering som tvinger institusjonene til å gå inn i disse tallene?

Gjennomgangen viste at bare et fåtall av institusjonene hadde gjennomført systematiske rapporteringer og analyser av gjennomstrømning og frafall. NIFU STEP ble satt til å gjøre jobben. Deres undersøkelse viser at studieprogresjonen i allmennlærerutdanningen er svak, og at omvalg og frafall er omfattende. Men det er jo dramatisk at styrene som har ansvaret for kvaliteten ved institusjonene, ikke selv initierte slike analyser, og det er ille om departementet ikke krever det nå.

En annen hovedkonklusjon i rapporten fra NIFU STEP er at det er betydelig variasjon mellom institusjonene når det gjelder fullføringsandelen. Den varierer fra bare 37 pst. til hele 68 pst. Et annet interessant funn er at det viser seg å være en sammenheng mellom karakterkrav og andelen som har fullført utdanningen. Det viser seg å være bedre gjennomstrømning ved institusjoner med reelle karakterkrav. Rapporten til NIFU STEP avslører betydelige svakheter i datamaterialet på grunn av manglende/svak registrering, og bekrefter dermed de indikasjonene NOKUT fikk direkte fra institusjonene.

Rapporten til NOKUT sier:

«Evalueringspanelet vil fremheve som helt sentralt for utdanningsinstitusjonene å sørge for innsikt i nøkkeltall som bruk av ressurser, resultater og gjennomstrømning. Dette er av stor betydning for å kunne vurdere egen innsats, og for å kunne kartlegge behovene for å iverksette tiltak. Til dette arbeidet kreves et kvalitetssikringssystem som inkluderer nøkkeltall på en konstruktiv måte, og som ivaretar program- og instituttnivået i institusjonene.»

Hva har departementet gjort i forhold til dette?

Det er helt avgjørende at departementet utvikler det jeg vil kalle aktiv eierskapspolitikk på dette området, for å unngå at vi må gå tilbake til detaljert sentral styring. Det har ikke jeg tro på, og NOKUT-utvalget ønsker det heller ikke. Departementet må ta grep og sørge for bedre oppfølging og kontroll av institusjonene. Dette arbeidet burde Regjeringen ha igangsatt den dagen NOKUTs rapport forelå. Jeg håper at jeg tar feil, men dessverre synes mål- og resultatstyring av institusjonene ikke å være en prioritert oppgave for dagens regjering.

Både NOKUT og NIFU STEP konkluderer med at det på grunnlag av de tilgjengelige data ikke er mulig å finne sikre sammenhenger mellom inntaksnivå, innsatsfaktorer og resultater. Hovedårsaken er at resultatvurderingen og rapporteringen fra institusjonene ikke holder tilfredsstillende kvalitet. Det er betydelige forskjeller mellom tallene som institusjonene har rapportert til NOKUT, og de tallene som NIFU STEP har hentet fra Statistisk sentralbyrå.

Med mindre statsråden kommer med et overbevisende svar, er det min påstand at Regjeringens manglende fokusering på resultater og resultatoppnåelse medfører at institusjonene ikke har den oppfølgingen som det helt klart er behov for fra nasjonale myndigheter. Å varsle stortingsmeldinger som løsning på utfordringene vil lett føre til at man får en vente og se-holdning i institusjonene. De gjør ikke noe før stortingsmeldingen kommer. I så fall har Regjeringen oppnådd to års hvileskjær også på dette området med sin varsling av en stortingsmelding.

Jeg ser fram til debatten, og håper statsråden kan overbevise meg om at jeg tar feil.

Statsråd Tora Aasland [15:37:43]: Jeg vet ikke hvor mye som skal til for å overbevise representanten Gundersen, men jeg skal gjøre mitt beste.

NOKUTs evalueringspanel har gitt en rekke vurderinger av hvordan kvaliteten i allmennlærerutdanningen kan styrkes. På noen områder gav evalueringen så klare indikasjoner på svakheter at det hastet med å sette i verk konkrete tiltak. De fleste av utfordringene NOKUTs evaluering av allmennlærerutdanningen pekte på, var forhold som institusjonene selv hadde ansvar for. I tillegg pekte de på noen utfordringer som er et nasjonalt ansvar, og som vil kreve mer langsiktige strategier og planer. De nasjonale utfordringene, som f.eks. utdanningens hovedretning, struktur og lengde, vil legges fram i den varslede stortingsmeldingen, som vi for øvrig er i fullt arbeid med, og som ikke hindrer oss i å gjøre annet arbeid parallelt.

Lokalt må den enkelte lærerutdanningsinstitusjon selv ta tak i mange av de utfordringene som ble framhevet i evalueringen, som organisering og ledelse av utdanningen, mangel på praksisnærhet, strammere krav til studentene og en rekke andre utfordringer.

Representanten Gundersen tar opp et viktig spørsmål og viser til at mangler ved en profesjonsutdanning ikke bare er et problem ved et enkelt institutt eller en enkelt leder for denne utdanningen, men også et ansvar for institusjonens øverste ledelse og for styret.

For departementet har det vært viktig å markere at dette er et ansvar for institusjonenes toppledere. Derfor var det første tidligere statsråd Djupedal gjorde etter at han fikk overlevert denne evalueringen av allmennlærerutdanningen, å innkalle alle rektorer, direktører og studiedirektører til en profesjonskonferanse, som ble holdt den 15. mars 2006. Her var hovedtemaet ledelsens ansvar for å gi god profesjonsutdanning og å sørge for god ledelse av utdanningene på alle nivå i universitetets eller høgskolens organisasjon.

Departementet har i 2006 pålagt alle som gir allmennlærerutdanning, å utarbeide en lokal tiltaksplan for oppfølging av evalueringen. Planen skulle omfatte tiltak knyttet til både de forslagene evalueringspanelet gav til den enkelte institusjon, og de generelle påpekingene som gjaldt for allmennlærerutdanningen generelt. Denne planen ble sendt departementet og drøftet på etatsstyringsmøtene våren 2007. På denne måten sikret departementet en dialog med ledelsen og representanter for styret på alle institusjonene om oppfølging av evalueringsrapporten.

I tildelingsbrevet for 2008 er institusjonene bedt om å rapportere fra oppfølgingen av tiltaksplanen. Dette vil bli et av temaene på kommende etatsstyringsmøter våren 2008. Faktisk avholdes det første i dag.

Nasjonalt har også Regjeringen tatt tak i noen av de utfordringene som egentlig er lærerutdanningenes primære ansvar. I statsbudsjettet for 2008 er det avsatt ca. 40 mill. kr til ulike tiltak som skal styrke lærerutdanningene og gi ny kunnskap om dem.

Fordi NOKUTs evaluering pekte på at en av de største utfordringene var å bedre sammenhengen mellom den teoretiske og den praktiske delen av lærerutdanningen, er det startet et treårig prosjekt for utprøving av regionale modeller for bedret samarbeid mellom lærerutdanning og skole- og barnehageeier og et annet til utvikling av bedre praksismodeller. Dette kommer i tillegg til de tiltakene som gjelder samarbeid mellom lærerutdanningsinstitusjonene og kommunene om veiledning av nyutdannede lærere.

Dette viser at daværende statsråd Djupedal tok tak i evalueringen av allmennlærerutdanningen fra første stund. Statsråden var opptatt av å forankre ansvaret for oppfølgingen der det hører hjemme: hos ledelsen for de ulike institusjonene. I tillegg er det tiltak som krever et større grep nasjonalt, og som vil bli omtalt i den stortingsmeldingen som er varslet.

Og med all respekt for representanten Gundersens meninger om at stortingsmeldinger er en måte å skyve problemene foran seg på: Det er noe av dette som er under arbeid hele tiden, som går på å følge opp de enkelte institusjonene. Vi er svært opptatt av at det er mål- og resultatstyring som er vår ledesnor. Vi har satt noen mål, og vi følger som sagt nå opp institusjonene i styringsmøter om hvordan vi når målene.

Men samtidig er vi - etter at jeg overtok statsrådsstolen - blitt overbevist om at det er nødvendig med en egen stortingsmelding om lærerutdanningene og lærerrollen, fordi det er helt nødvendig å se på dette i en helhetlig sammenheng. Vi ønsker å gjøre det ved at vi går inn i en mer prinsipiell vurdering av grunnlaget for lærerutdanningene - vi har flere varianter av det - og høste av også de oppfølgingene vi har hatt av den evalueringen som ble gjort av NOKUT, og legge det til grunn for denne melding. Det forhindrer oss ikke, som sagt, i at vi er aktive - vil jeg si - nettopp i vårt eierskap av institusjonene i en løpende oppfølging av at institusjonene når sine mål. Vi har også ved hjelp av de midlene vi har brukt til dette, gitt noen en forsøksmulighet til å utprøve litt alternative varianter.

Gunnar Gundersen (H) [15:43:04]: Jeg vil takke statsråden for svaret.

Stortingsmeldinger er selvfølgelig nødvendige, og det er åpenbart at vi har utfordringer som må adresseres gjennom en stortingsmelding - det tror jeg vi er helt enige om - bl.a. når det gjelder diskusjonen om femårig utdanning og den type ting. Det er det ingen tvil om. Det som var mitt poeng, er at det ikke må hindre at man utvikler en aktiv eierskapspolitikk, og der hører jeg at statsråden forsøker å si at det har man. Jeg håper at det er riktig, og at den videreutvikles. Det er ingen tvil om at det er styrene og ledelsen ved de lokale institusjonene som har det daglige oppfølgingsansvar, som skal sørge for at dette er gjort. NOKUT-rapporten viser med all mulig tydelighet at det har de kanskje ikke tatt nok tak i tidligere. Det er avslørt en rekke forhold som man må ta fatt i.

Så noterer jeg meg at statsråden også sier at man er opptatt av mål- og resultatstyring. Jeg har gått inn og sett på disse mål- og resultatstyringene. For det første er det flere dokumenter, og så er det utrolig mange mål. Det er så mange mål at det nesten må være umulig for institusjonene å forholde seg til dem - i hvert fall til alle sammen. Her blir det en avveining av hva som skal være viktigst, og det er ganske så vanskelig.

Når det gjelder tiltak etter NOKUTs rapport: Jeg er ganske tett innpå Høgskolen i Hedmark, som har en av de store lærerutdanningene. Der ble det utviklet en 18 punkts tiltaksplan, men jeg har inntrykk av at interessen for den fra departementets side kanskje ikke har vært den helt store. Nå hører jeg statsråden sier noe annet, men det er mitt klare inntrykk. Å bruke den type rapporter aktivt og skape en dialog utenom akkurat det å ha konferanser og den type store møter er ganske viktig for at institusjonene også skal lære av hverandre. Som NOKUTs rapport sier, har man et betydelig potensial i at institusjonene faktisk lærer ting av hverandre. Det er det jeg bygger inn i en aktiv eierskapspolitikk, at man faktisk også sørger for at institusjonene utveksler erfaringer, og at det blir «best practice» som blir gjeldende.

Som jeg også sa i hovedinnlegget, er autonomi viktig - det er der ansvaret ligger - men det må ikke bli ensbetydende med anarki. Det kan det fort bli innenfor en så stor utdanning som lærerutdanningen, hvis ikke departementet sørger for å holde i trådene. Jeg ser fram til den videre debatten og hva den eventuelt vil vise når det gjelder dette spørsmålet.

Statsråd Tora Aasland [15:46:18]: Jeg kjenner meg ikke helt igjen i det bildet representanten Gundersen tegner. Etter nå temmelig nøyaktig seks måneder i statsrådsstolen har jeg vært med på ganske mange møter, også fellesmøter med samtlige styrer for våre universiteter og høyskoler, hvor det nettopp har vært «best practice» - det å lære av hverandre - som har vært viktige tema, og hvor man har tatt opp de utfordringene som styrene står overfor i sin rolle som ansvarshavende i forhold til institusjonene.

Jeg sa at vi har satt i gang en del tiltak. Jeg kan nevne noen av dem som er gjennomført etter NOKUTs evaluering av allmennutdanningen, og som er spesielt rettet mot denne. Man har innvilget to forsøk med lærerutdanning som startet sist høst. Det ene er ved Høgskolen i Telemark, som har en allmennlærerutdanning hvor det legges mer vekt på praksis, og hvor studentene følger en skole i et helt år samtidig som de gjennomfører studier i fag. Vi har også Høgskolen i Vestfold, som prøver ut en ungdomsskolelærerutdanning. Vi har også tiltak i forhold til Forskningsrådet og med hjelp derfra program for praksisrettet FoU for barnehager, grunnopplæring og lærerutdanning. Der har man etablert et forskningsprogram med en samlet bevilgningsramme på 154 mill. kr. Målet for dette programmet er å bidra til kunnskapsutvikling som styrker barnehage, grunnopplæring og lærerutdanning. Det vil fremme FoU-arbeidet i lærerutdanningen, bedre sammenhengen mellom yrkesutdanning og yrkesutøving og bidra til at forskningsbasert kunnskap tas i bruk.

Vi har et samspill med Utdanningsdirektoratet hvor man utvikler gode modeller for å styrke samarbeidet mellom universitets- og høgskolesektor og skole- og barnehageeier. Det er et treårig prosjekt, hvor man tildelte 6 mill. kr i 2007 og 2008. Man har også kartlegging av praksisopplæring i lærerutdanningene. Det er en rapport som Rambøll har utarbeidet, som ble levert høsten 2007, og som hjelper oss i den helhetlige vurderingen. Likedan er det på gang utvikling av gode samarbeidsmodeller for praksisopplæring som er ledet av NTNU i Trondheim og Universitetet i Agder, som fikk 3 mill. kr i 2008 til et treårig prosjekt.

Dette er bare eksempler på de tiltakene som vi nå fortløpende prøver å sette i verk slik at vi hele tiden vil få tilbakemeldinger og evalueringer også fra disse - for å være best mulig skodd til å ta de nødvendige korrigeringene og eventuelt justeringene som må til i forhold til en helhetlig vurdering av lærerutdanningen.

Anna Ljunggren (A) [15:49:23]: Lærerutdanningen er en av de viktigste utdanningene vi har. Læreren skal utdanne den fremtidige befolkningen. Læreren legger grunnlaget for kunnskap og kompetanse hos den enkelte elev. Læreren er avgjørende for at eleven skal lære mer og trives på skolen. Grunnlaget som legges hos barn og unge de første leveårene, former dem og bestemmer hva slags menneske de blir, hva slags kunnskap de tilegner seg og på hvilken måte. Vi trenger godt utdannede og inspirerende lærere som går inn i et yrke som er i stadig omstilling og oppdatering.

Etter at NOKUTs evaluering av lærerutdanningen ble lagt fram i 2006, har strukturen og innholdet i utdanningen vært et «hot» tema. Lærere som yrkesutøvere har til tider blitt fremstilt negativt i samfunnsdebatten. Det er viktig å erkjenne at tida er moden for å ta noen grep innenfor lærerutdanningen. Men store strukturendringer kan ikke løses over natta. Det er viktig å bruke tida godt og lytte til fagfolk.

NOKUT slo fast en rekke utfordringer ved utdanningen. Noen utfordringer var opp til institusjonene selv å løse, og noen var nasjonale utfordringer. Blant institusjonenes utfordringer ble det bl.a. fokusert på mangel på tydelig ledelse på alle nivå, et potensial for forbedring i samarbeidet mellom skoleeier og lærerutdanningsinstitusjoner, på praksis og etterutdanning, og at det bør stilles tydeligere krav til studentenes innsats.

Det er oppsiktsvekkende når hele 40 pst. av allmennlærerstudentene faller fra i løpet av fire år. Det finnes ingen forklaring på hvorfor - om det er de beste eller de svakeste, om de skifter studiested eller studium. Undersøkelser viser en svak sammenheng mellom karakterkrav og gjennomstrømming. Av mange blir det pekt på en mangel i koplingen mellom praksis og teori i lærerutdanningen.

På en skala fra 1 til 5 svarer lærerstudentene gjennomsnittlig 2 på at de under praksisoppholdet fikk en god oppfølging av lærer på høyskolen. Praksisfeltet bør utnyttes bedre og veiledning under praksistida, både på praksisstedet og fra institusjonenes side, er for dårlig. Mange nyutdannede lærere sier at den største utfordringen er å komme ut i skole og på jobb med alt det det innebærer. En tettere oppfølging av den enkelte vil være en løsning på det.

Lærerutdanningen står overfor en rekke store utfordringer. NOKUTs evaluering var oppsiktsvekkende, og vi må ta klare grep for bl.a. å bedre gjennomstrømmingen, kvaliteten, karakterene, styringen og inntakskravene. Evalueringspanelet slo fast at det spesielt er to områder som danner forutsetning for at profesjonssatsingen skal lykkes. Det er helhet og sammenheng, og det er forskningsorientering.

Innenfor helhet og sammenheng bør, ifølge panelet, to områder inkluderes ytterligere. Det er samfunnsorientering og flerkulturell lærerutdanning. Undersøkelser viser at mange barn med minoritetsbakgrunn føler seg lite sett og forstått av læreren. Flerkulturell kompetanse må vektlegges i mye større grad i lærerutdanningen. I tillegg må det arbeides målrettet med å rekruttere flere lærere med minoritetsbakgrunn.

Forskning og utvikling bør knyttes til arbeidet i grunnskolen og kobles mellom skolen og lærerutdanningsinstitusjonene. Studenter bør få anledning til å være med på FoU-arbeidet mens de studerer og når de har sin praksisperiode i skolen. Nasjonale tiltak utover det forsknings- og høyere utdanningsministeren har gjort rede for i dag, som struktur og hovedretning, kommer i den varslede stortingsmeldingen om lærerutdanning, som kommer ved årsskiftet.

Lærerutdanningen kommer til å få en grundig behandling i året framover, både her i salen og fra Regjeringens side. Jeg ser fram til atskillig flere debatter om dette temaet i tida framover.

Anders Anundsen (FrP) [15:53:56]: Jeg vil først få takke interpellanten for å ta opp en veldig viktig problemstilling. Jeg vil også få takke representanten Ljunggren for å illustrere hvor viktig læreren er for den enkelte elev. Det er jo derfor det er viktig å ha disse debattene, og det er derfor det er viktig å ha et sterkt politisk trykk på denne typen diskusjon og debatt.

Fokuseringen på kvalitet i lærerutdanning er ikke et nytt tema. Vi har diskutert kvalitet i lærerutdanningen i veldig mange år, men først etter at NOKUT-evalueringen kom og vel på mange måter slo beina under veldig mye av det vi trodde om norsk lærerutdanning, har debatten tatt skikkelig fart. Det viser seg at det er stor kvalitetsforskjell fra institusjon til institusjon. Det viser seg at kvaliteten på kompetansen til lærerne når de går ut, er ulik. Da kan en tenke i to baner. Det ene er å tenke kortsiktig, altså se hvordan vi kan løse de akutte utfordringene som faktisk er her. Det andre er å tenke mer langsiktig, hvordan vi på lang sikt skal sikre at fremtidens lærere er blant verdens beste.

Jeg føler at statsråden i veldig stor grad skyver ansvaret for dette litt fra seg. Det er riktig at vi i komiteen nå arbeider med et forslag om femårig lærerutdanning - vi får se hvordan det ender. Vi har hatt seminarer i komiteen og behandler dette veldig nøye. Det er ett tiltak som kan virke på veldig lang sikt. Vi er foreløpig ikke i nærheten av noen konklusjoner, tror jeg, men dette er viktig for kvaliteten på lang sikt.

På kort sikt er det viktig å kunne ta noen nasjonale grep, som statsråden er ansvarlig for. Det er ingen, som jeg har oppfattet i hvert fall, som tar til orde for å redusere institusjonenes autonome situasjon. Det er viktig at de skal ha ansvar, at de skal ha muligheten til å følge opp, men det kan ikke føre til at politikere på sentralt hold tar et steg tilbake og sier at vi får vente og se.

Mange institusjoner har allerede gjennomført en del tiltak som har vært viktige. Utfordringen er å gjennomføre tiltak som også virker riktig. Det er der den nasjonale koordineringsoppgaven bør styrkes, og da er vi avhengige av å ha et politisk trykk, også fra statsråden.

Fremskrittspartiet mener at vi skal en femårig lærerutdanning. Vi får se hvor stortingsflertallet ender etter at vi har hatt de rundene vi skal gjennom. Vi viser til at situasjonen i dag er slik at Oslo kommune nå gjennomfører et 50-timerskurs for nyutdannede lærere. Det er et opplegg som de har fått veldig god tilbakemelding på, som er svært vellykket. Men det er en utfordring at det er behov for å ha et etterutdanningskurs på 50 timer for nyutdannede lærere. Det betyr at vi har et vesentlig forbedringspotensial, og det betyr at innretningen på lærerutdanningen generelt må bli annerledes.

I likhet med representanten Ljunggren ser vi også fram til mange, lange og grundige debatter om hvordan vi kan få dette til, i et samspill også med institusjonene naturligvis.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er snart over, og møtet heves.

Behandlingen av sak nr. 2 fortsatte på kveldsmøtet.