Morten Høglund (FrP) [10:36:13]: (ordfører for saken): Dette er et stykke nybrottsarbeid, både fra Regjeringens og fra Stortingets side. Forebyggingsaspektet ved humanitære katastrofer har blitt systematisk gjennomgått. Ikke det at arbeidet nå er avsluttet, snarere tvert imot, dette er antakelig bare begynnelsen på noe vi kontinuerlig må ha et blikk på.

Meldingen la en god ramme for komiteens arbeid. Med sine godt over hundre forslag til tiltak kan den ikke sies å mangle ambisjoner. Utfordringene blir nok heller å kunne prioritere og evne å iverksette alt det gode.

Komiteen har etter min oppfatning hatt sammenfallende interesser i denne sak, også i synspunkter. Derfor er det i de fleste tilfeller en enstemmig komite som står bak innstillingen. Det arbeid som nå skal gjøres, vil være kontinuerlig, og er således ikke noe én regjering skal utføre alene. Da er det godt at Stortinget på alle viktige spørsmål i denne sak er samlet.

Fremskrittspartiet har noen egne merknader, og jeg skal komme litt tilbake til disse senere.

Noe av det viktigste komiteen understreker, er at det er nasjonale og lokale myndigheter rundt om i verden som er ansvarlige for å forebygge og hindre humanitære katastrofer. Ingen, heller ikke Norge, kan eller vil avlaste noen for det ansvaret, men vi kan fra norsk side bilateralt eller multilateralt bidra med støtte og kompetansefremmende tiltak som setter lokale og nasjonale myndigheter bedre i stand til å løse sin oppgave. Vi ser at land som har hatt en bedret materiell utvikling, som f.eks. Kina, håndterer sine utfordringer nå på en helt annen måte enn f.eks. for 30-40 år siden. Derfor er fattigdomsbekjempelse og god utviklingspolitikk viktig for å hindre at jordskjelv, tsunamier og andre katastrofer blir humanitære katastrofer. Meldingen og innstillingen gjør i utgangspunktet ingen forskjell på om katastrofen er menneskeskapt eller naturskapt. For dem som rammes, kan det også være likegyldig. Det viktige er å helst hindre at katastrofer skjer, dernest å begrense den negative virkningen mest mulig. Nye utfordringer krever nye løsninger. Derfor ber komiteen Regjeringen ta initiativ i FN for å drøfte behovet for en egen definisjon når det gjelder såkalte klimaflyktninger.

Matvaresikkerhet er et brennaktuelt spørsmål i disse tider, og det blir også belyst i denne sak. Innstillingen peker særlig på forholdet mellom vann og mat, som ofte er svært avgjørende. Vann er grunnleggende, og det å gi alle tilgang til denne ressurs er avgjørende for å sikre matsikkerhet og unngå katastrofer av ulik karakter.

Tilpasning til den lokale situasjon er et nøkkelord. Fravær av stengte grenser og godt regionalt samarbeid kan hindre katastrofer, derfor er det viktig å fremme regional integrasjon og vilje til å løse disse fundamentale problemene over landegrensene. På dette punkt velger Fremskrittspartiet i sine merknader å gå litt dypere i materien og slå et slag for handel med såkalt «virtuelt vann», som er et uttrykk for hvor mye vann som behøves for å produsere et produkt eller en tjeneste.

Tilpasning til klimaendringer er avgjørende for å møte dagens og morgendagens utfordringer. Redusert sårbarhet for sivilbefolkningen er viktig, og her vil overføring av kompetanse være avgjørende. I denne sammenheng blir urbanisering også viktig å adressere. Det gir andre utfordringer i dag enn om en slik plan skulle vært laget for bare 20 år siden. Væpnede konflikter, epidemier, dårlige helseforhold, dårlige sanitærforhold, hiv/aids er også viktige stikkord for å forstå de utfordringer de fattigste land står overfor. Hver for seg eller altfor ofte sammen er disse forhold nok til å endre en situasjon fra alvorlig til katastrofal. Robustheten i mange fattige land er på et så lavt nivå at evnen til å takle flere komplekse utfordringer mangler. Jeg vil også legge til at for å lykkes med dette må også godt styresett adresseres. Uten politiske ledere som føler et ansvar for egen befolkning, vil lite skje. Altfor ofte strander gode forsøk på endringer på at lokale og nasjonale ledere har helt andre agendaer enn f.eks. internasjonale donorer.

Kvinners og barns stilling ved ulike katastrofer er noe komiteen er bekymret for. Deres stilling er som regel mest utsatt, og deres behov må adresseres spesielt. Regjeringens fokus på kvinners sårbarhet og rettigheter ved humanitære katastrofer er viktig. Komiteen vil også be om at man tar med seg et spesielt fokus på jenter, som dessverre er særlig utsatt. Et barneperspektiv er viktig og skal legges til grunn, men vi ber også om et spesielt fokus på jenters situasjon.

Komiteen har i sine merknader vektlagt betydningen av lokale markeder og å øke den lokale kjøpekraften som respons på humanitære katastrofer, dette for at humanitær katastrofehjelp ikke skal ødelegge lokale markedsstrukturer. Nå som vi ser ut til å stå foran en alvorlig matvarekrise og Norge bl.a. øker sine bevilgninger gjennom FNs matvareprogram, er det viktig at dette etterleves, og at man ser på alternative måter for å hjelpe folk med mat enn ved en gammeldags matutdeling, slik at man ikke skaper nye strukturelle problemer med matdistribusjonen.

Jeg vil også fremheve komiteens merknad om å få på plass avklarte eiendoms- og bruksrettigheter.

Komiteen viser i innstillingen til den peruanske økonomen Hernando de Soto, som slår fast at problemet for verdens fattige verken er at de er hjelpeløse, eller at de ikke har ressurser, men at de er eiendomsrettsløse. I Latin-Amerika og Afrika er det særlig problemer knyttet til kvinners rett til eiendom.

Klima- og miljøutfordringene må etter komiteens mening stå sentralt i den norske humanitære innsatsen. Det handler om ikke å bidra til miljøforringelse og å satse på forebygging av klimarelaterte naturkatastrofer. Komiteen peker her på behovet for kunnskap om klimaendringer.

Fremskrittspartiet synes ikke at meldingens bruk av den såkalte Stern-rapporten gir den nødvendige edruelighet når vi skal adressere klimautfordringene, og mener det hadde vært fornuftig å benytte seg av andre kilder når man skal diskutere disse utfordringene.

Regjeringens ønske om å øke støtten både økonomisk og faglig til varslingssystemer i forbindelse med naturkatastrofer får komiteens støtte. Det å koble norske fagmiljøer til dette arbeidet internasjonalt er positivt.

Fredsbygging og nedrustning er viktig. Her har Regjeringen høye ambisjoner. Det er både riktig og noe som komiteen vet å verdsette. Fremskrittspartiet er ikke uenig i satsingen på å gjøre FN bedre i stand til å løse konflikter og det å bygge opp under eksisterende miljøer på området, men vi er noe mer tvilende til om det er riktig å satse på å bygge mer slik kompetanse i Norge. Vi registrerer at det allerede i dag synes å være flere aktive miljøer i Norge på dette området. Målet må være fred, og ikke at det nødvendigvis skapes av en nordmann. Vi registrerer at vi står alene om skepsisen til å satse ytterligere på fredsbyggingskapasitet i Norge.

I høringene som komiteen gjennomførte på denne saken, tok Røde Kors opp et tema som komiteen håper Regjeringen vil merke seg, og det er behovet for å liberalisere nasjonale restriksjoner ved innførsel av varer og personell i forbindelse med krisehjelp. Det er svært uheldig at livsviktig hjelp blir stående på grensen til et land rammet av katastrofe, på grunn av nasjonale regelverk som hindrer rask respons på katastrofens utfordringer.

Meldingen er til tross for det relativt beskjedne omfanget svært innholdsrik på tiltak. Verken komiteen eller jeg i dette innlegget har sett det som nødvendig å kommentere alle forhold. Komiteen ser derimot frem mot å følge Regjeringens oppfølging av denne meldingen, for det er klart at her er det mye å ta tak i, og det vil også være behov for en prioritering av oppgaver.

Dessverre er det jo ikke slik at katastrofene nå tar en pause mens vi får iverksatt alle gode tiltak. Veien må bli til mens vi går, og noen av de spørsmål som meldingen og innstillingen reiser, er allerede blitt mer aktuelle i det korte tidsrommet som har gått fra innstillingen ble avgitt, og til dagens debatt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [10:45:22]: FNs klimapanel anslår at klima- og miljøendringene vil kunne føre til 150 millioner nye flyktninger innen 2050. Klimaendringene er også en av de tre store risikofaktorene som vi står overfor, som kommer til å skape flere og større humanitære katastrofer, som man også i meldingen legger ekstra vekt på.

Erkjenner Fremskrittspartiet at klimatrusselen vil føre til slike alvorlige katastrofer? Er Fremskrittspartiet enig i at vi er nødt til å være føre var, ved å gjøre alt det vi kan, ikke bare for å tilpasse oss de endringene som vi vet kommer, men også for å bremse ytterligere klimaendringene ved å kutte i CO₂-utslipp, slik at vi, med den kunnskapen som vi har til rådighet, kan si at vi gjorde i hvert fall det vi kunne for å forhindre ytterligere humanitære katastrofer i framtiden?

Morten Høglund (FrP) [10:46:16]: Fremskrittspartiet har i Stortinget fremmet et omfattende forslag, med mer enn 30 tiltak, for å ta tak i utfordringen knyttet til bl.a. utslipp av CO₂. Det viser at vi tar denne utfordringen særlig på alvor.

Vi oppmuntrer også, sier vi helt klart, til mer forskning på dette temaet, både når det gjelder forebygging, og når det gjelder om det er mulig å bekjempe klimatrusselen. Vi må ikke sette oss ned og være fornøyd med noe av det vi foretar oss. Så vi er åpne for å diskutere. Men det vi registrerer, er at enkelte liksom er helt ferdig med debatten: Klimaspørsmålet er opp- og avgjort, og dette er oppskriften på hvordan vi skal løse det.

Vi møter denne utfordringen med et åpent sinn. Men jeg vil si at med de mer enn 30 tiltakene som vi har foreslått i denne sal, viser vi at vi overhodet ikke har avvist at denne trusselen er alvorlig. Tvert imot, vi føler at vi har tatt den virkelig på alvor.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Marit Nybakk (A) [10:47:42]: Humanitær bistand er nødvendig i krisesituasjoner. Likevel, politikk er viktigst - varige strukturelle endringer som forebygger katastrofer, fjerner fattigdom og sikrer en bærekraftig utvikling. Utviklingspolitikk betyr at et land har kapasitet til å beskytte sine borgere mot konflikt og krise og mot klimaødeleggelser, og gi dem tryggere rammer for menneskelig og økonomisk utvikling.

Forebygging er avgjørende for å nå FNs tusenårsmål og forhindre økt og ny fattigdom som følge av en krise, jf. dagens situasjon. Sårbarhet for humanitære katastrofer og miljøødeleggelser er i stor grad synonymt med fattigdom. For å nå tusenårsmålene må vi sikre at de enkelte lokalsamfunn er robuste. Derfor må også det langsiktige norske utviklingssamarbeidet bidra til forebygging av humanitære katastrofer, herunder det å styrke lokalt beredskap.

På denne bakgrunn er dagens stortingsmelding forbilledlig og hadde fortjent større oppmerksomhet enn det den hittil har fått. Dette er en global sårbarhetsmelding, med en erkjennelse av at samspillet mellom humanitær og langsiktig bistand er viktig, men også samspillet mellom bistand og viktige strukturelle utviklingsprosesser.

Klimatiltak er en forutsetning for å nå FNs tusenårsmål, men også for å forebygge katastrofer. Fattige samfunn er særlig sårbare for klimaendringene, bl.a. fordi de er avhengige av klimasensitive ressurser, som lokal forsyning og mat. Mange av verdens fattige er direkte avhengige av miljøet, som næringsvei gjennom jordbruk, skogbruk og fiske. Trolig vil også de fattigste bli hardest rammet av forurensning i luft og vann og av matproduksjon som ikke er bærekraftig.

FNs klimapanel sier at vi kan få flere tilfeller av sykdom og dødsfall ved hetebølger, flom, storm, branner, tørke og forørkning. FNs mål om å redusere barnedødeligheten med to tredjedeler betinger tilgang på rent vann og god ernæring.

Komiteen har i innstillingen pekt på at klimaflyktninger ofte faller utenfor de rettigheter og den assistanse som flyktninger har krav på etter FNs flyktningkonvensjon. Dette var også saksordføreren inne på. Mange av dem er internt fordrevne. Og det er antakelig noe av problemet her, fordi de oppfattes som migranter.

På mange måter står vi her overfor upløyd mark, folkerettslig. Oxford University har anslått at 150 millioner mennesker kan være på flukt som følge av klimaendringer i 2050.

Når komiteen ber Regjeringen ta et initiativ i FN til å drøfte en folkerettslig definisjon av de folkegrupper som forflytter seg på grunn av forørkning, flom, snøsmelting eller andre klimaendringer, er det for å kunne være i forkant. Blant forskere er det i dag uenighet om definisjonen, særlig fordi årsakene til migrasjon ofte er mangeartede. Brian Gorlick fra UNDP, FNs utviklingsprogram, bruker uttrykket «klimafordrevne», altså «environmentally displaced persons». Han foreslo på et klimaseminar for et års tid siden følgende definisjon:

«Mennesker som er fordrevet fra eller som føler seg tvungne til å forlate sitt faste hjemsted, fordi deres liv, levebrød og velferd er blitt utsatt for stor risiko som resultat av negative miljømessige, økologiske eller klimatiske prosesser og hendelser.»

Sikkert er det at vi trenger en debatt om klimarelatert migrasjon i bred forstand.

I meldingen vektlegges sterkt kjønnsperspektivet ved katastrofer, og det vises til at det dør vesentlig flere kvinner enn menn i kriser. Jeg vil i den sammenheng også vise til det saksordføreren sa om jentebarn. Syv av ti som rammes av sult, f.eks., er kvinner. Kvinner og småjenter på flukt er særlig utsatt for vold og seksuelle overgrep i forbindelse med væpnede konflikter. Siden flertallet av verdens fattige faktisk er kvinner, er de også mer sårbare, selvfølgelig, i katastrofesituasjoner. Dette gjelder faktisk også et rikt land som Japan, der det under jordskjelvet i Kobe i 1995 døde halvannen gang så mange kvinner som menn, rett og slett fordi eldre kvinner bodde i dårlige hus.

Jeg viser for øvrig til den norske handlingsplanen for å følge opp FNs sikkerhetsresolusjon 1325, og ikke minst til den kommende komiteinnstillingen til St.meld. nr. 11 for 2007-2008 og den debatten vi da får her i salen.

Regjeringen har i meldingen listet opp en rekke tiltak - jeg husker i farten ikke hvor mange - for å forebygge katastrofer, dette som en handlingsplan. Det er prisverdige forslag. Kanskje bør det lages en prioriteringsliste. La meg her peke på det som står om sør-sør-samarbeid og regionale partnerskap, bl.a. styrking av samarbeidet med regionale organisasjoner i sør med sikte på mer systematisk erfaringsutveksling og kapasitetsbygging. Jeg viser til at komiteen understreker at det overordnede fokuset er å styrke lokale myndigheter i deres arbeid med forebygging og gjøre lokalsamfunn mer robuste - eller skape en mer robust sivil beredskap, hvis man vil kalle det det.

La meg til slutt vise til at komiteen, i likhet med meldingen, understreker at det humanitære imperativ og FNs tusenårsmål staker ut hovedkursen for hvordan vi skal møte de globale utfordringene.

Jeg har ikke sagt noe om matvarepriser. Men den økningen vi ser nå, kan skyve hundre millioner mennesker ut i fattigdom, ifølge Verdensbankens president. Det er i dag et møte i London, som vi vet. Kanskje hadde vi hatt behov for en egen debatt om dette temaet i denne salen, f.eks. i form av en interpellasjon. I denne omgang vil jeg nøye meg med å si at selv om nødhjelp må settes inn midlertidig, er det igjen den langsiktige kursen som er viktig. Den må være noe helt annet enn kortsiktig nødhjelp. Politikk er igjen viktigst.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Bjørn Jacobsen (SV) [10:55:07]: Dette er ei bra melding. Vi får ein god diskusjon utan at det er ei krise - sjølv om det alltid er kriser, er det ikkje ei akutt krise på toppnyheitene no.

Det er ikkje lenge sidan det i norsk målestokk skjedde ei stor krise i Ålesund. Dette gjekk inn på mange. Eg vil gå endå lenger tilbake i historia til Ålesund, for det er nokre erfaringar å take med seg med tanke på kriser og førebygging, også korleis ein handterer kriser, og kva ein kan lære av kriser med tanke på kva som skjedde då Ålesund brann. Då det skjedde, var det i Romsdals amt ein kar som heitte Alexander Kielland. Han var amtmann der oppe. Han var skikkeleg sint, for han fekk ikkje lov av Oslo til å take jekta si ned til Ålesund for å drive bergingsarbeid. Det var ein stor konflikt om kven som skulle ha det ansvaret. Kielland skreiv på sin gode måte om dette, og var det noko han kunne, så var det å skrive om det.

Men så fekk han lov til å leggje til med jekta i Ålesund og begynne å organisere redningsarbeidet og sjølvsagt også den naudhjelpa som kom fram til Ålesund. Det var mat. Han klarte å påvise at dette var så dårleg organisert at mat låg og rotna, osv. Vi ser jo at når vi prøver å hjelpe, er det ikkje alltid vi får det til på ein like god måte. Men vi må ikkje gløyme at desse problema har vi også hatt i Noreg. Dei er godt beskrivne av amtmannen i samband med katastrofen i Ålesund - organisatorisk var det uavklart kven som skulle hjelpe, og det praktiske arbeidet var heller ikkje til hjelp. Så vi skal ha med oss i det vidare arbeidet at dette ikkje er berre enkelt, og også at Noreg har slite med denne typen organisering.

Så veit vi at talet på krigar går ned, men dessverre aukar talet på humanitære katastrofar. Det gjer derfor denne debatten vi har i dag, endå viktigare. Vi skal ikkje take den gamle debatten om at naudhjelp på ein måte fortrengjer langsiktig bistand. Det kan og bør gå hand i hand.

Vi skal passe på å få til politikkutvikling av katastrofar - aldri så gale at det ikkje er godt for noko. Representanten Høglund og eg var i Sri Lanka etter tsunamien. Der fekk vi med eigne auge sjå at ein ikkje klarte å varsle, sjølv om det tok ni timar frå maremotoen eller tsunamien oppstod til bølgjene nådde Sri Lanka. Det var ikkje eit einaste varslingssystem. Hadde eg i det heile nemnt i Møre og Romsdal at eg ikkje var oppteken av redningsskøyter eller redningshelikopter, hadde eg blitt sparka ut av denne salen på momentet. Men vi merka jo at kravet om varsling, om redningsutstyr osv. frå den delen av Sri Lanka, Hambantota, ikkje nådde fram til hovudstaden. Så det vi kan lære, er at politikk må uansett til. Det må til politikkutvikling, og det må få konsekvensar for nokon om rednings- og varslingsarbeid ikkje er til stades. Vi veit frå erfaringar i Noreg at det må vi stå til svar for som politikarar. Dette må vi også ha med oss i arbeidet når vi er ute og prøver å hjelpe til, for det må bli ei styrking av lokale myndigheiter, men det må òg vere openheit for det politiske, lokale presset til åtgjerder, som alltid vil vere der.

Eg ser at komiteen har skrive enormt mange merknader. Eg skal take for meg dette med klimaendringar og vatnet si rolle som konfliktårsak, men også som ein tilretteleggjar for fred. Endeleg har vi kome dit hen at det utvida sikkerheitsomgrepet no er sjølvsagt å diskutere. For det er det store: Vi veit at vi ikkje berre kan bruke kuler og krut. Vi må tenkje mykje, mykje breiare for å få til ei løysing på konflikthandteringar. Klima er på Pentagons liste over truslar, Sverige har det oppe på den største fotskalaen sin. Det blir berre meir og meir vanleg at det er klimaet som gjeld. Det er der utfordringane ligg. Eg oppfattar også at Framstegspartiet seier at det er ikkje tvil om at klimaet er viktig å take for seg.

Det finst ein masse menneskerettar som på ein måte har relevans for miljøet, og dei viktigaste av desse er dei rettane som går på tilgang til livsopprettande ressursar, slik som vatn og mat. Desse menneskerettane kjem berre til å komme meir og meir fram, og dei skal sjølvsagt gå hand i hand med dei sivile rettane. Men vi veit at det vil vere grunnlaget for å hjelpe folk til å takle den kvardagen dei kjem ut i når dei blir ramma av humanitære katastrofar.

Vassmangel er ein kritisk faktor i samband med dei fleste humanitære katastrofane og kan føre til betydeleg konflikt. Med tiltakande klimaendringar blir dette forsterka ytterlegare. Ser vi på faren for valdelege konfliktar grunna vassmangel, blir denne faren særleg forsterka når militært sterkare statar eller regionar ligg nedstraums i forhold til militært svakare statar. Vasskonfliktar spring også ofte ut av utviklingsprogram som privatiserer vasstilgangen utan at dei nødvendige omsyna blir tekne til dei fattige sine rettar. Det er først og fremst Kina, India, Mexico, Peru, Midtausten, det sørlege Afrika og Sentral-Asia som har erfart og i framtida vil erfare konfliktar om drikkevasstilgang.

Det er samtidig viktig å understreke at sjølv om kampen om vatn ber i seg kjelder til konflikt, kan denne ressurskampen også utnyttast til å fremme fred. Vatn har oftare vore ei kjelde til samarbeid enn ei kjelde til konflikt. Der folk er avhengige av felles vassressursar, blir dei tvinga til kontakt, av den enkle grunn at vatn er den ressursen vi som menneske er mest avhengige av. Dermed blir det både meir konflikt og meir samarbeid når det livsviktige vatnet skal forvaltast. Det er derfor ikkje vanskeleg å finne vasskonfliktar - når ein leitar etter dei. Men det er heller ikkje vanskeleg å finne atskilleg fleire fredelege løysingar, som er komne ut av tilsvarande ressurskampar.

FNs program for miljø og utvikling har lista opp ca. 3 600 forskjellige samarbeidsavtalar om vatn som har blitt registrerte opp gjennom historia. Desse viser at sjølv blant verdas verste fiendar har ein komme fram til einigheit om vatn. Eit av dei beste eksempla på dette gjeld Israel og Jordan, som har halde jamleg kontakt med omsyn til handteringa av Jordanelva heilt sidan 1953 - dette trass i at desse statane offisielt var i krig frå 1948 til 1994. Det same ser vi når det gjeld Indian River Commission, som har fungert gjennom to krigar mellom India og Pakistan.

På denne bakgrunnen er det opplagt at ei fokusering på vatn både når det gjeld konfliktbygging og når det gjeld fredsbygging, vil vere viktig i tida som kjem.

Meldinga om førebygging av humanitære katastrofar er eit uttrykk for at Regjeringa ser desse store linjene og dermed legg til rette for politikkutvikling som det viktigaste. Men ein må sjølvsagt også stille opp med ressursar i form av langsiktig førebyggjande bistand og naudhjelp når det trengst, utan at det går ut over førebygging og politikkutvikling.

Erna Solberg (H) [11:03:22]: Store deler av denne innstillingen gir en klar og bred tilslutning til stortingsmeldingens grep og strategier i forhold til de temaene som tas opp. Det er altså ingen grunn til å si at det er noen stor politisk uenighet verken om behovet for å forebygge humanitære katastrofer eller om hvilken politikk vi skal ha i forhold til dette. Jeg har likevel lyst til å komme med noen kommentarer til noen av de utfordringene som ligger her.

Det er jo slik at inntil for få måneder siden kunne iallfall jeg - og sikkert også mange andre - si at vi var på vei til å nå noen av tusenårsmålene våre for verden sett som en helhet. Vi hadde en utvikling der flere mennesker kom ut av fattigdom, der man på globalt nivå kunne nå målet om å halvere antallet mennesker som levde på mindre enn 1 dollar dagen. Utfordringen de siste månedene har bl.a. medført at det å leve på 1 dollar dagen - eller å ha kommet over 1 dollar dagen - ikke er en god parameter lenger, for når maten er blitt så mye dyrere, betyr det at selv om pengemengden kan øke, kan katastrofen for dem som likevel har kommet over, være større enn om de hadde vært under. Det sier også noe om at perspektivene raskt kan flytte, for vi kommer i en situasjon nå hvor land vi ikke trodde ville ha matvaremangel eller manglet mulighet til å kunne fordele mat til en rimelig penge, er blitt et betydelig større og vanskeligere spørsmål. Det sier noe om at det er vanskelig å forebygge, fordi alt henger sammen med alt, og at en kan forsøke å forebygge konflikter og problemer, men det kan plutselig dukke opp nye utfordringer på andre områder.

Noe av det viktigste, synes jeg, er å være klar over og ha med seg i hodet at det er to forskjellige årsaker til humanitære katastrofer. Det ene er naturgitte katastrofer, som det er vanskelig - iallfall i hovedsak - å forebygge. Det gjelder å ha et viktig og raskt utrykningsapparat for å hjelpe til. En av de interessante tingene som har skjedd de siste årene, er å se hvordan NATOs omlegging av egen sikkerhetsstrategi bl.a. har medført at man har kapasiteter som kan hjelpe i katastrofesituasjoner. Det har vært uvant å tenke seg at NATO skulle bidra med helikopter- og flyhjelp i forbindelse med jordskjelvet i Pakistan, hvis man bare går ti år tilbake i tid, hvor det ikke var sett på som naturlig. Det betyr at det å ha hurtige mobile kapasiteter for å hjelpe, uansett om det er det humanitære hjelpeapparatet, om det er logistikk/støttefunksjoner eller det er det militære, bidrar til at vi også i større grad kan hjelpe når det gjelder naturkatastrofer. Det må vi tilstrebe å ha. Jeg mener at det er viktig å bruke penger på å ha beredskap av den typen, både i forhold til frivillige organisasjoners beredskap og i forhold til egne lands beredskap, for å kunne rykke ut raskt og effektivt når noe skjer. Og vi må ha åpenhet for at også militært personell og militære styrker da kan brukes, og ikke gå i den fallgruben og si at det er farlig å blande det humanitære og det militære når det dreier seg om en akutt naturgitt katastrofe. Det blir av og til noen teoretiske diskusjoner, som jeg mener vi skal legge til side når folk på det tidspunktet trenger nødhjelp og akutthjelp.

Det andre er at det finnes mange menneskeskapte - både kortsiktige og litt mer langsiktige - katastrofer. Naturødeleggelser, vannkonflikter og ørkenspredning er naturgitte og er nødt til å møtes med en langsiktig forebyggende strategi for å gjøre noe med klimaspørsmålene. Men det er selvfølgelig slik at også andre konflikter - etniske og religiøse - bidrar til katastrofer. På det området møter vi ofte andre problemstillinger, som jeg ikke synes vi diskuterte godt nok i komiteen, men som vi bør tenke gjennom. Det er hvordan vi klarer å få FN til å fungere bedre som et apparat når en av konflikthaverne er nasjonale myndigheter i et land. Det er der vi i stor grad møter mange av problemene når det gjelder å kunne intervenere og hjelpe når katastrofen er der. Det gjelder Darfur og hvordan Sudans regjering forsøker å legge flest mulige hindringer i veien for at folk kan komme inn for å hjelpe, stabilisere og løfte situasjonen. Men det gjelder også å kunne se på hvordan den sultkatastrofen som gjentagende ganger nå har skjedd i Nord-Korea, skjer med myndighetene i landets aksept, uten et ønske om å få hjelp fra andre fordi det dreier seg om den nasjonale og systemmessige prestisje.

Jeg synes vi trenger en utfordrende diskusjon om hvor langt menneskerettighetene går, og hvordan FN-systemet håndterer dette. Det er en av de debattene vi bør forsøke å sette på den internasjonale dagsordenen, nemlig verdigheten til menneskeliv, uansett om det dreier seg om å være i konflikt med enkeltlands regjeringer og systemer og hvordan vi kan bryte gjennom dette. Mye av maktbalansen internasjonalt de siste årene kan tyde på at det er flere land med større internasjonal makt som ikke aksepterer behovet for å gå inn og hjelpe enkeltgrupper i en nødssituasjon. De har fått større makt enn de hadde for bare ti år siden. Det er i så fall et tilbakeskritt i verdenspolitikken som vi burde gjøre noe med.

I sum mener vi at de grepene som tas og som lanseres i denne stortingsmeldingen, koordineringen og behovet for å ha en helhetlig politikk, er riktige. Men vi føler også at det er viktig å tenke på hurtig reaksjonsevne på ulike plan, det gjelder både innen humanitære organisasjoner, militær kapasitet og norske myndigheters kapasitet. På det området mener jeg også at vi i løpet av de siste ti årene har kommet langt i Norge. Mange av de frivillige organisasjonene har bygd opp et veldig godt apparat. Vi må sørge for at vi også bidrar til å understøtte det, for å kunne være til stede raskt i en gitt krise- eller konfliktsituasjon.

Da er det også viktig å sørge for at deres tilstedeværelse aksepteres og respekteres. Den største trusselen i dag mot mye av det humanitære arbeidet er kanskje ikke vår evne til å finansiere eller delta, men lokal respekt for dem som skal gjøre jobben. Vi ser flere og flere situasjoner hvor det er trusler rettet mot frivillige humanitære organisasjoner som forsøker å hjelpe mennesker på stedet. Det er en utfordring som jeg ikke har alle svarene på, men som vi er nødt til å ha et ganske sterkt fokus på hvis vi skal få de mekanismene vi har etablert, til å fungere godt i fremtiden.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:10:42]: Det er gledelig at det går framover i det globale katastrofeforebyggende arbeid. Fortsatt dør folk på grunn av katastrofer som jordskjelv, flom, tørke, ekstremt uvær og epidemier, men antall omkomne i naturkatastrofer er gått ned i senere år.

Hvor ligger så den største utfordringen nå? Jo, i det faktum at 70 pst. - sju av ti ofre - er fra verdens fattigste land. Det viser at det katastrofeforebyggende arbeidet må ha en sterk, fattigdomsorientert utviklingsprofil. Det er de fattige som er mest sårbare. Det får vi nå stadig nye påminnelser om. Media er full av alarmerende meldinger om en kraftig bølge av prisvekst på basismatvarer som hvete og ris. Den bølgen kan bli en ny tsunami som rammer verdens fattigste. Underernæring, sult og død kan bli følgen for dem som bare har 1 dollar dagen å leve for, og som ikke klarer de høyere matvareprisene. De fattigste er de mest sårbare.

Dette krever sterkere innsats fra rike land. Vi må styrke målrettet nødhjelp til de mest sårbare gruppene. Regjeringens varslede bidrag på 60 mill. kr til Verdens matvarefond er et skritt i riktig retning, men ikke tilstrekkelig. Vi må skjerpe kravene til klimapolitiske tiltak, f.eks. hva som kreves for akseptabel produksjon av biodrivstoff, slik at vi ikke lar klimapolitikken gå på de fattigstes bekostning. Vi må også styrke langsiktige tiltak for landbruksutvikling i utvalgte fattige utviklingsland, slik at de blir mindre sårbare for virkninger av klimaendringer og ekstreme værsituasjoner.

Bondevik II-regjeringen la fram en handlingsplan for styrket utviklingssamarbeid på landbrukssektoren. Den er dessverre ikke fulgt opp som forutsatt etter regjeringsskiftet, men jeg håper det nå begynner å skje, etter at en enstemmig utenrikskomite etterlyste oppfølgingen i fjor høst. En slik styrket bistand på landbruksområdet kan også sette fattige u-landsbønder bedre i stand til å utnytte de muligheter som skapes om prisene på deres matvareprodukter blir varig høyere. Da må økonomiske stormakter som EU og USA slutte med de massive eksportsubsidiene som har ødelagt fortjenestemulighetene og dermed livsgrunnlaget for så mange småbønder i f.eks. Afrika.

Jeg er enig med representanten Nybakk i at Stortinget bør ha en egen debatt om disse spørsmålene, og jeg kan opplyse om at jeg allerede har meldt en interpellasjon til Regjeringen om hvordan Norge skal møte den matvarekrisen som er under full utvikling i verden.

Humanitære katastrofer kan ha forskjellige årsaker, fra naturkatastrofer til krig, konflikt og politisk vanstyre. Det siste er Zimbabwe et tragisk eksempel på. Fra å være et av Afrikas kornkamre har landet fått sin økonomi rasert av president Mugabe, og store deler av befolkningen er sendt i landflyktighet eller i intern nød. Utenriksminister Gahr Støre kan gjerne ta med følgende melding til statsminister Stoltenberg: Regjeringen har Kristelig Folkepartis fulle støtte i sin prisverdig klare tale mot Mugabe-regimets håndtering av valgresultatet i Zimbabwe.

Etter Kristelig Folkepartis syn er det viktig at utenrikskomiteen i denne innstillingen klargjør den nære sammenhengen som er mellom nødhjelp og mer langsiktig hjelp. Det dokumenteres glassklart. Ut fra dette stadfestes to hovedmålsettinger for det forebyggende arbeidet: I samsvar med det humanitære imperativ må vi redde liv, lindre nød og sikre beskyttelse av mennesker i krisesituasjoner. For det andre er forebygging avgjørende for å motvirke økt fattigdom og sikre bærekraftig utvikling.

I pakt med dette er det en enstemmig komite som slår fast at det humanitære imperativ og tusenårsmålene staker ut hovedkursen for hvordan vi skal møte de globale utfordringene. For Kristelig Folkeparti er dette en viktig enighet, helt i tråd med vårt konsekvente og sterke engasjement i utviklingspolitikken. Vi er bare halvveis i gjennomføringsperioden for FNs tusenårsmål, og må ikke miste fokus. Forpliktelsene må følges opp, gjennom økt innsats for utdanning for alle, gjennom styrking av vaksineprogrammer og helsetjenester i u-land, osv.

Det vil sikkert ikke forbause at Kristelig Folkeparti er tilfreds med at hele komiteen bruker Universitetet i Stavanger som sannhetsvitne på at den politikken den foreliggende meldingen trekker opp, er i godt samsvar med de prioriteringer som Stortinget sluttet seg til i behandlingen av Bondevik II-regjeringens St.meld. nr. 35 for 2003-2004 om felles kamp mot fattigdom, og innstillingen til den meldingen. Hele utenrikskomiteen er enig i prinsippet om den klare sammenhengen mellom nødhjelp og forebyggende bistand. Skal det katastrofeforebyggende arbeidet lykkes, er det nødvendig med langsiktig utviklingsbistand som styrker u-landenes evne til å mestre sine utfordringer.

Det er først og fremst når det kommer til det å trekke den praktisk-politiske konsekvensen av den politiske enigheten, at enigheten slår sprekker. Fremskrittspartiet faller av når komiteen trekker den logiske konsekvens, nemlig at industrilandene må følge opp sine bistandspolitiske forpliktelser og gi innsatsen for FNs tusenårsmål høyere prioritet. Men det er jo noe å glede seg over likevel, for straks man går fra å trekke praktisk-politiske konsekvenser til igjen å beskrive virkeligheten, er Fremskrittspartiet atter med i komiteens brede enighet. Ja, allerede i første setning etter dissensen er komiteen enig om at nødhjelp og langsiktig utvikling må ses i sammenheng hvis man skal oppnå effekt i utviklingssamarbeidet.

Jeg velger å glede meg over denne erkjennelsesteoretiske enighet mer enn jeg ergrer meg over spriket i viljen til å følge opp i praktisk, solidarisk utviklingssamarbeid. Og jeg vil gjerne gi saksordføreren, representanten Høglund fra Fremskrittspartiet, ros for hans ordførerskap i denne saken. Men jeg kan ikke dy meg, jeg må legge til at hvis hans teoretiske erkjennelse også i større grad hadde påvirket Fremskrittspartiets praktiske politikk, hadde vi hatt enda mer å glede oss over.

Det er f.eks. positivt at hele komiteen, uten dissens, merker seg at FNs klimapanel varsler at følgen av klimaendringen for Afrikas del vil bli lengre tørkeperioder, økte problemer med lav matvaresikkerhet, sultkatastrofer og økt vannmangel. Så får vi i ulike sammenhenger jobbe enda hardere for å få bred oppslutning om de nødvendige tiltakene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [11:17:12]: Er representanten Høybråten enig med meg i at hadde de praktiske resultater av bistanden vært slik vi hadde forventet, hadde det vært enda mer å glede seg over?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:17:28]: Selvsagt er det, som representanten Høglund aldri lar en sjanse gå fra seg til å minne om, eksempler på bistandsprosjekter som ikke er vellykket. Men i stedet for å lete med lupe etter alle eksemplene på hva som ikke har lyktes, synes jeg at Fremskrittspartiet burde endre fokus og løfte fram det vi får til - og det er det sannelig mange eksempler på både i norsk bistand og internasjonal bistand generelt - og så bruke det til å forsterke det gode, få til mer av det som faktisk lykkes, slik at de menneskene vi snakker om, som er avhengig av at det lykkes, faktisk får en bedre hverdag og overlever.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:18:38]: Senterpartiet vil uttrykke stor tilfredshet med at vi har fått fram en melding om norsk politikk for å forebygge humanitære katastrofer. Det er også gledelig at det stort sett er en enstemmig komite som står bak innstillingen til denne meldingen.

Likevel vil jeg benytte anledningen til å komme med en del utfyllende merknader. Først og fremst vil jeg fokusere på en nærværende og økende humanitær utfordring, som flere andre talere har vært inne på, nemlig den matvarekrisen vi opplever i verden i dag. Det er en melding om at matvareprisene har økt med 85 pst. de siste årene, og at prisen på ris faktisk har økt med 100 pst., og det er den kornsorten som er viktigst for mange av verdens fattigste.

Det er mange faktorer som kan forklare den situasjonen som vi har kommet opp i, men la meg få peke på én faktor som vi i alle fall har muligheten for å gjøre noe med. I dag har vi en økende bruk av landbruksareal til produksjon av vekster som går til biodiesel. Det er et tegn på at den rike verden benytter en kanskje lettvint måte å komme seg ut av et klimaproblem på. Jeg registrerer at Evo Morales, president i Bolivia, er kritisk til sine naboer i Sør-Amerika som har valgt å bruke landbruksareal til produksjon av vekster som kan brukes til biodiesel. Gordon Brown, statsministeren i Storbritannia, har også uttalt seg kritisk til EUs mål om 10 pst. bruk av biodiesel, og den tyske miljøvernministeren arbeider med et forslag om forbud mot bruk av korn til produksjon av biodiesel.

Det er et paradoks at i enkelte deler av verden bruker noen mennesker hele 70 pst. av sin inntekt til mat, mens vi i Norge bruker omkring 10 pst. Vi må føle en moralsk forpliktelse til å utnytte i alle fall vårt nasjonale landbruksareal til matproduksjon, og jeg håper at vi kan være en pådriver i kampen for å berge mest mulig landbruksareal nettopp til nødvendig matproduksjon. Jeg er enig med representanten Marit Nybakk og representanten Høybråten i at dette trenger vi en debatt om her i landet og i denne sal.

Det neste temaet jeg vil fokusere på, er økende vannmangel og at dette, som flere har vært inne på, kan utgjøre en betydelig trussel i framtiden. Lesotho og Zambia er eksempel på land i Afrika som har betydelige vannressurser, men som ikke har evner til å utnytte dem til fordel for egen befolkning. Det kunne være betimelig å få en evaluering av situasjonen i området og årsaken til den mangel som vi har der. Det er viktig at vi kan bidra med teknologi og kunnskapsoverføring og også bidra økonomisk til utvikling og en bedre bruk av vannressursene. Men jeg vil være betenkt hvis vi går i retning av å få en privatisering av disse livsviktige ressursene. Det vil kunne skape ny konflikt i framtiden. Derfor er det viktig at vi i et slikt utviklingsarbeid har et nært og godt samarbeid med sentrale og lokale myndigheter i aktuelle utviklingsland, og at disse viktige ressursene blir styrt av lokalbefolkningen i framtiden.

Og så vil jeg innom et siste tema, som, så vidt jeg har oppfattet, ingen har berørt. Det gjelder den kommende konferanse om klasevåpen i Dublin, 19.-31. mai. Her har vi fått den gledelige utvikling at det i dag er 100 land som er med i arbeidet for å få en begrensning av et våpensystem som medfører betydelige humanitære problem. Der må det være et mål at vi får et mest mulig omfattende forbud. Jeg vet at det jobbes med det som kalles et kvalifisert forbud, og at Norge er i front i dette arbeidet. Vi konstaterer det med tilfredshet. Men vi står overfor meget vanskelige avveininger i dette arbeidet, bl.a. å få klare definisjoner på hva som er de mest skadelige typer våpen i dette systemet. Likeledes har vi en betydelig utfordring med hensyn til å få til en god avvikling av lager og forhindre at denne våpentypen blir spredd til fattige land i den tredje verden, med de katastrofale følger det kan få.

Avslutningsvis vil jeg si at dette er en solid og god begynnelse på et arbeid som vil bli langvarig, og som vi er nødt til å lykkes med.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:26:33]: Jeg vil innledningsvis berømme Regjeringen for å ha lagt fram en stortingsmelding om et veldig viktig tema. Jeg deler fullt ut vurderingen om at det er en mangelfull helhetstenkning når det gjelder nødhjelp, overgangsbistand og langsiktig utviklingssamarbeid.

Det er derfor et klart behov for å se dette i sammenheng og forhindre at ulike former for bistand motvirker hverandre. Forutsigbar og koordinert giverlandsvirksomhet er ett av flere viktige element for å lykkes når det gjelder forebygging av humanitære katastrofer. Og fra FNs Field Trip i januar i år: Da katastrofeorkanen Felix traff de fattigste av de fattige i Nicaragua, var det flott å høre at nettopp FNs koordinerende innsats var avgjørende for å redde menneskeliv.

Videre vil Venstre understreke betydningen av nærhetsprinsippet. Det må ligge til grunn for vår forebyggende innsats. Det er her viktig å trekke på lokal kompetanse, strukturer og markeder. Dette gjelder så vel utarbeidelse av sårbarhetsanalyser som gjennomføring av konkrete forebyggende tiltak.

Det er dem en katastrofe går ut over, som best vet hvor de er mest sårbare, og hvilke tiltak som kan være mest effektive. Jo større grad av lokalt eierskap det er i det forebyggende arbeidet, jo mer effektivt tror jeg det vil bli, og jo bedre vil et lokalsamfunn være rustet til å møte en humanitær katastrofe. Dette krever en tilretteleggende rolle for et donorland som Norge - ikke detaljstyring.

Nærhetsprinsippet og eierskap når det gjelder egen utvikling, er for øvrig hovedelementer i Venstres utviklingspolitiske plattform, som vi nylig har lagt fram. Jeg er overbevist om at sårbarhet knyttet til humanitære kriser reduseres betraktelig gjennom å fremme et variert næringsliv. Mange små og mellomstore bedrifter vil kunne komme raskere i gang igjen etter en katastrofe enn f.eks. en stor hjørnesteinsbedrift. Videre vil mange små og mellomstore bedrifter kunne bidra med varer og tjenester som er nødvendige, både med henblikk på det forebyggende arbeidet og på gjenoppbyggingsfasen etter en katastrofe. Jeg mener derfor at fremme av et variert lokalt næringsliv, med mange små og mellomstore bedrifter, faktisk er et effektivt tiltak for å redusere et samfunns sårbarhet.

Jeg har i arbeidet med innstillingen også vært opptatt av kvinners utsatte stilling i forbindelse med humanitære katastrofer. I mange tilfeller defineres kvinner og barn inn i en offerrolle. Dette gjelder også i forbindelse med krig og uroligheter og i forbindelse med underutvikling og fattigdom generelt. I mange tilfeller er dette berettiget. Men dette bør ikke overskygge det faktum at kvinner også kan framstå som en betydelig ressurs i sine lokalsamfunn. Det gjelder bl.a. med hensyn til å fremme ro og stabilitet etter en humanitær katastrofe, og å få i gang igjen det lokale næringslivet. I flere afrikanske land spiller f.eks. kvinner en sentral rolle innen jordbruket. I Bangladesh er kvinner pålitelige kunder til finansieringsinstitusjoner som yter mikrokreditt.

Det bør derfor komme tydeligere fram at så vel kvinner som kvinneorganisasjoner er en ressurs i arbeidet med å forebygge humanitære kriser. Dette gjelder både i forhold til forebygging, respons og langsiktig gjenoppbygging. En bedre forståelse av kvinners sårbarhet så vel som mulighet for å framstå som en ressurs blir derfor svært viktig i forhold til utforming av politikk og konkrete tiltak knyttet til forebyggende nødhjelpsinnsats.

Klimarelaterte katastrofer forventes å tilta i hyppighet, og de vil i framtiden kunne generere stadig flere klimaflyktninger. Dette er Venstre opptatt av. Mange av disse vil ende opp som internflyktninger. Som et forebyggende tiltak mener jeg at statusen til disse flyktningene bør avklares i forhold til FNs flyktningkonvensjon, som også komiteen er enig om. Når en klimarelatert katastrofe er inntruffet, bør man vite hvilken formell status og hvilke rettigheter disse flyktningene har. Dette vil gjøre arbeidet med å hjelpe dem mye lettere.

Klimarelaterte katastrofer er som regel knyttet til vann. Tilgang til rent vann er ofte en svært avgjørende faktor i forbindelse med en humanitær krise, og kan inneholde et betydelig konfliktpotensial, som også flere andre representanter har nevnt. Med tiltagende klimaendringer kan dette forsterkes ytterligere. Jeg har derfor savnet en mer helhetlig og samlet behandling av dette med vann innenfor rammen av forebygging av humanitære katastrofer. Vann er nevnt en rekke ganger, men da i ulike sammenhenger. Det skulle kanskje vært et eget kapittel som bare omhandlet dette viktige temaet.

Klimaendringer er også en av flere grunner til at det er sterkt stigende matvarepriser i verden i dag. Jeg har også, som flere andre, avslutningsvis lyst til å dvele litt ved dette, da dette kan bidra til nye humanitære katastrofer knyttet til sult. I flere land ser vi at sultne menneskemasser lager opptøyer på grunn av høyere priser på matvarer. Dette gjelder f.eks. på Haiti, hvor regjeringen nylig ble veltet og en rekke mennesker ble drept. Det har også vært til dels voldelige uroligheter i Egypt, Filippinene, Kamerun, Mauritania, Mosambik, Senegal og Bolivia - for å nevne noen land. FN varsler at dette bare er et forvarsel, og at ytterligere prisstigning kan medføre mer uroligheter.

Dette er svært alvorlig. Det kan medføre at mange års innsats for å fremme utvikling i en rekke fattige land kan bli reversert. Videre vil langsiktig bistand måtte vike for kortsiktig nødhjelp for å lindre sult og avverge humanitære katastrofer.

Mulighetene for å nå FNs tusenårsmål kan bli betydelig svekket. Dette gjør at avsnittet om matvaresikkerhet i St.meld. nr. 9 for 2007-2008 har fått en enda sterkere aktualitet enn da meldingen ble skrevet. Satsingen på matvaresikkerhet bør derfor styrkes, bl.a. ved å stimulere produksjon av mat, stabilisere priser og bekjempe spekulasjon rettet mot verdens råvarebørser, som er viktig for ernæring. Dette er store oppgaver som Norge bør søke å løse multilateralt og sammen med andre ressurssterke land.

Jeg mener at Norge, med en liten og velfødd befolkning, har et betydelig moralsk ansvar for å bidra til å forebygge framtidige humanitære katastrofer nettopp knyttet til sult.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:34:12]: Det har vært en interessant debatt, og jeg vil berømme komiteen, og særlig saksordføreren, for å ha brakt dette fram til en veldig interessant innstilling. Man kan spørre seg i ettertankens tid: Nytter det hva et lite land som Norge, som til tross for høy bistand tross alt er en liten aktør, gjør eller ikke gjør? Den holdningen tror jeg ikke noen som er i denne sal, har til politikk. Det er fordi vi tror på at politikk nytter, at vi er her. Da vil jeg si at vi har oppnådd veldig mye med denne meldingen, nemlig at vi nå har fått et kunnskapsløft, tror jeg, alle sammen: administrasjonen som har utarbeidet den, Stortinget som har debattert den, og den felles innstillingen som samler oss om det. Det er en stor styrke for oss videre. Jeg tror at vi nå kan delta i de internasjonale fora med et veldig oppdatert og moderne budskap om dette, og det er der Norge skal være.

Så skjønner jeg at komiteen ikke har ønsket å kommentere alle de 112 konkrete punktene. Det er ikke et uttrykk for manglende prioritering fra Regjeringens side, men det er en illustrasjon på hvor vi må sette inn oppmerksomheten på disse punktene. Vi jobber jo nå med å konkretisere hvor vi skal sette inn innsatsen, litt i lys av i hvilke fora det skal skje, møter og anledninger vi får framover.

Så vil jeg også understreke betydningen av den lokale forankringen, som vi har lagt vekt på. Skal vi lykkes, må det være lokal kapasitetsbygging vi fokuserer på. Det krever altså lokal respekt for de tiltakene vi setter inn. Det må bli viktig i den langsiktige utviklingspolitikken, men også i det humanitære arbeidet. Her er kontakten med de norske organisasjonene av stor betydning.

Så har det vært pekt på at vi i møte med klimaendringene har reduserte utslipp veldig i fokus. Der har Norge ambisjoner, og den debatten har vi tatt i andre sammenhenger. Men vi har mindre i fokus den delen av klimapanelets tilrådning som går på tilpasning. At vi må ha et stort fokus på det, har denne meldingen, håper jeg, bidratt til. Det er en krevende utfordring, fordi det altså er flere dimensjoner som kommer sammen: hvordan man skal tilpasse seg de endringene vi vet kommer til å komme, og bygge kapasitet til det. Jeg tror igjen vi har fått en forsterket kapasitet til å gjøre den jobben gjennom meldingen.

Så vil jeg si et par ting til punkter som har vært oppe i debatten. Til dette med klimaflyktninger: Det er et krevende tema. Det er helt riktig at det er blitt tatt opp og diskutert, men vi må også diskutere dette med en grad av - hva skal jeg si - nøkternhet og forsiktighet. Komiteen ber om at Regjeringen tar et initiativ i FN for å få en definisjon av begrepet «klimaflyktninger». Det er problematiske sider ved det. Det er som regel flere grunner til at et menneske begir seg på flukt. Å dokumentere at det skyldes klima og miljøendringer, er vanskelig. De fleste er ikke flyktninger, nødvendigvis, de krysser ikke internasjonale grenser, men er internt fordrevet i eget land, som også er en definisjonsutfordring. Følgelig vil de altså ikke bli dekket av Flyktningkonvensjonen, noe også Flyktninghjelpen har påpekt.

Vi trenger allikevel en debatt om klimarelatert migrasjon i bred forstand, og den er nå i startfasen. FNs generalsekretær, Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen og ECOSOC har engasjert seg i saken. Vi trenger også mer kunnskap og forskning om hvilke nye beskyttelsesbehov det vil få for lovverk på utlendingsområdet med hensyn til hva dette utviklingstrekket fører til. UD har støttet et utredningsarbeid av Flyktninghjelpen som offentliggjøres i dag. Det vil danne grunnlaget for vår dialog med FN om disse spørsmålene, i første rekke med FNs høykommissær for flyktninger, og også FNs koordinatkontor for samordning av humanitære aktiviteter, OSHA.

Komiteen ber også Regjeringen om å utarbeide praktiske retningslinjer for frørehabilitering i katastrofesituasjoner. La meg kommentere det. Det finnes i dag retningslinjer på området, men de blir ikke fulgt i praksis. For å øke bevisstheten omkring bruken av såkorn i norsk humanitær bistand arrangerer UD, i samarbeid med Caritas, et seminar 14. mai i år. Her ønsker vi å utveksle erfaringer på området og drøfte hvordan norske frivillige organisasjoner kan anvende eksisterende retningslinjer i sitt arbeid.

La meg også si at betydningen av kvinners og jenters stilling har blitt understreket her. Det er et perspektiv Regjeringen deler fullt ut. Her står selvfølgelig sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet sentralt, og det kommer vi til å ta videre i vårt arbeid på det området.

Så ønsker komiteen at Regjeringen skal bidra aktivt til å påvirke andre stater til å endre nasjonal lovgivning i tråd med internasjonal lov for katastroferespons. Det er et godt poeng. Her vil jeg vise til Den 30. internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-konferansen, hvor også regjeringene deltar, som vedtok ved konsensus i fjor en resolusjon som vedtar retningslinjer for å lette og regulere internasjonal hjelp ved katastrofer, og som oppfordrer stater til å ta i bruk retningslinjer på nasjonalt nivå. Konferansen består, som sagt, av Den internasjonale Røde Kors-komiteen, ICRC, Røde Kors-forbundet, alle nasjonalforeninger og alle statsparter til Genèvekonvensjonen, herunder Norge, selvfølgelig. Røde Kors-forbundet arbeider nå med å følge opp dette vedtaket ved å tilby faglig og økonomiske assistanse til utvalgte land som skal oppdatere sitt nasjonale regelverk. Norges Røde Kors har signalisert at de vil søke UD om støtte til dette arbeidet, og det er vi i utgangspunktet positive til.

Så la meg si at jeg er enig med Fremskrittspartiets medlemmer av komiteen i at vi trenger å styrke FNs evne til konfliktløsning og fredsbygging. Det er nettopp det Norsk ressurssenter for fredsbygging, NOREF, skal bidra til. Dette er altså ikke et nytt norsk forskningssenter. Hovedformålet er å bidra til at fredsbyggende aktiviteter blir planlagt og utført med best tilgjengelig kunnskap og ekspertise, og at forskere og analytikere får tilgang til den kunnskapen som opparbeides av operativt personale i felt. Dette vil både FN og andre dra nytte av. NOREF vil ligge i skjæringspunktet mellom forskning og praktisk fredsbygging. Selv om senteret er forankret i én institusjon, Fafo, legges det opp til et nært samarbeid og bred kontakt med norske og internasjonale miljøer.

Til sist: Jeg vil egentlig ikke bidra til å flise opp den brede enigheten som er i salen, men jeg vil slutte meg til representanten Høybråtens påpekning av Fremskrittspartiets smule distanse mellom hvorvidt pengene følger konsensus i en innstilling. Når jeg hører på representanten Høglund, er jeg i grunnen enig med ham hele veien. Men jeg sitter samtidig med listen over Fremskrittspartiets kutt i alternativt budsjett for 2008, og det har omfattende kutt. Bistanden til Afrika kuttes med 88 pst., bistanden til Asia kuttes med 98 pst., bistanden til Midtøsten kuttes med 60 pst., bistanden til Latin-Amerika kutes med 85 pst., osv. Også overgangsbistand er et sentralt tema - med et kutt på 72 pst., FN med et kutt på 61 pst. og multilaterale finansinstitusjoner med et kutt på 85 pst. Vel, her taler også pengene i forhold til hva man er villig til å sette inn for å følge opp politikken. Men poenget med dette innlegget var å gi ros til komiteen for å ha avgitt en god innstilling og gitt et godt grunnlag for å arbeide videre med dette viktige området.

Anette Trettebergstuen (A) [11:41:34]: Jeg skal ikke bidra til å forlenge debatten, men jeg mener at dette er en ganske viktig melding, som egentlig fortjener en bredere debatt enn det vi har hatt her i dag. Det er en utrolig viktig melding, og jeg er veldig glad for den brede enstemmigheten komiteen har fått til i sine merknader. Det er viktig.

Meldingen har et veldig riktig fokus - den fokuserer på forebygging. Det å tenke forebygging er alltid mer hensiktsmessig enn å drive brannslukking når skaden først har skjedd, enten det gjelder i justispolitikken, i helsepolitikken eller i utviklingspolitikken. Jeg er derfor veldig glad for at vi har fått denne meldingen som fokuserer så sterkt på våre muligheter til å bidra til å forebygge humanitære kriser. Det er viktig fordi vi vet at det internasjonale samfunnet i økende grad står overfor situasjoner hvor sårbare land rammes av konflikt og naturkatastrofer. Det er nødvendig å fokusere på hva vi kan gjøre for å forebygge disse humanitære krisene, være føre var i stedet for å forsøke å bidra til å reparere når ulykken først er ute.

Dette har vi også gode muligheter til å gjøre. Det er ikke slik at humanitære kriser oppstår av seg selv og rammer vilkårlig. Vi har kunnskapen om hvilke forutsetninger som er til stede der det skjer en humanitær krise. Fattigdom, sult, helseepidemier, tørke og andre miljøproblemer, krig, er alle faktorer som skaper humanitære kriser. Humanitære kriser forsterker også disse faktorene. Der det er vannmangel på grunn av tørke, slår helseepidemier ut, konflikt forsterkes eller skapes på grunn av mangel på vann, og folk flykter når avlingene svikter, f.eks. Alt henger sammen med alt, som Gro så presist sa det.

Jeg er veldig glad for at komiteen i merknadene er enige om at selve fundamentet i utvikingspolitikken vår om å nå FNs tusenårsmål vil være noe av det beste og riktigste forebyggingsarbeidet vi kan gjøre. Verdenssamfunnet har kunnskapen om hva som skal til for å gjøre det. Utfordringen er jo om vi har viljen til å handle, viljen til i økende grad å tenke forebygging i stedet for brannslukking, slik meldingen fokuserer på dette. Et eksempel er at det dessverre er enklere å mobilisere giverviljen hos stater og hos enkeltmennesker når skaden og krisen allerede er inntruffet og bilder av sultne barn ruller over tv-skjermene, enn når f.eks. representanter for de humanitære organisasjonene advarer mot at avlinger kan slå feil på lengre sikt, og framover kan skape krise. Det er en utfordring.

Meldingen fokuserer spesielt på tre faktorer som gjør at antallet kriser øker og vil øke, deriblant klimaendringene. Klimaendringene har, og får framover, en viktig betydning for utviklingen. Klimaendringene vil føre til store ødeleggelser og katastrofer, spesielt, som nevnt i meldingen, for de svakeste menneskene i de svakeste statene i verden.

Det er ingen tvil om at det er en viktig sammenheng mellom utvikling og klima og miljø. Da UNDP lanserte den årlige Human Development Report i 2007, fokuserte de på konsekvensene av klimaendringene for den menneskelige utviklingen. Jeg vil også anbefale å lese International Alerts rapport om sårbare stater og hvordan klimaendringene forsterker og skaper konflikter.

Samtidig som de milliardene av mennesker som lever under fattigdomsgrensen, er de minst ansvarlige for de dramatiske klimaendringene, er det de som må betale den høyeste prisen.

FN rapporterer at 98 pst. av alle miljøkatastrofer fra 2000 til 2007 mest rammet utviklingsland, og at mangel på sikringsmekanismer for klimaendringer gjør at store landbruksområder vil svekkes eller gå tapt framover. Klimaendringene vil f.eks. føre til at produksjonstapene i Afrika sør for Sahara kan komme opp på 25 pst. i 2050 hvis trenden fortsetter som i dag. Isbreene i Himalaya vil fortsette å smelte som følge av klimaendringene. Det vil føre til redusert vannføring i de store elvene i Sørøst-Asia, spesielt om sommeren. Det vil igjen få store konsekvenser for millioner av mennesker i Sørøst-Asia. Nilen i Nord-Afrika er også svært utsatt for klimaendringene. I 2020 regner FNs klimapanel med at mellom 75 millioner og 200 millioner afrikanere vil være utsatt for økte problemer med vanntilgang som følge av global oppvarming. Større deler av Afrika vil bli for tørr for jordbruksproduksjon.

De største effektene av klimaendringene forventes altså å komme i de områder av verden som allerede har begrensede klima- og naturbetingelser, som allerede lider under det, og som har den laveste tilgjengelige beredskapen.

Vi har altså kunnskapen om koblingen mellom klimaendringene, tilgang på vann, matproduksjon og -sikkerhet, og om koblingen mellom klima og helse. Vi vil få mer vannmangel og tørke, som vil skape sult, flyktningstrømmer, konflikt og spredning av sykdom.

Derfor må man ta inn over seg - hvis man mener alvor med ønsket om å forebygge og forhindre humanitære kriser - at klimaet er i endring, at det er menneskeskapt, og at dette krever både forebygging og tilpasning.

Jeg er veldig glad for at det er en rød tråd i Regjeringens politikk: viljen i denne meldingen til å sette ord på de store utfordringene, til å peke på grepene som må tas dersom vi skal klare å drive våre bidrag til å forebygge humanitære kriser, anerkjennelsen av klimatrusselen, at den gjør alvor av den viljen og fokuserer på miljø og klima i den langsiktige utviklingspolitikken, og så vel i den nasjonale miljøpolitikken gjennomfører konkrete tiltak når det gjelder utslipp.

Meldingen er viktig, som jeg sa, fordi den fokuserer på forebygging og ikke bare på reparering når skaden har skjedd. Vi sikter rett når vi sier at målet er at land selv skal ha beredskapen og ressursene som trengs for å håndtere katastrofer, og vi sikter rett når ambisjonen vår er å bidra til å utrydde fattigdom.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bjørn Jacobsen (SV) [11:48:14]: Eg skal heller ikkje bidra til å forlengje debatten, men berre ordne ein god overgang til neste sak.

Vi skal opp til amtmannen i Romsdalen igjen. Det han sa, var at endeleg skjer det noko her. Han syntest det var kjedeleg. Han fekk det som mange av oss som har jobba med bistand, naudhjelp og katastrofar, har opplevd, eit kick.

Eg synest at vi i dagens debatt har teke eit endeleg oppgjer med det at naudhjelp skal setjast framfor langsiktig planlegging og førebygging. Og ikkje minst med ein utanriksminister til stades som har jobba i Raudekrossen, er eg fullstendig overbevist om at vi no har fått den rette balansen. Dette er ikkje for å snakke stygt om naudhjelpa, men no set vi dette i den rette samanhengen. Og i høve til amtmann Kielland har det teke litt over 100 år. Eg synest det er litt godt å kunne feire det.

Vi veit òg at Nobelkomiteen gjev fredsprisen til treplanting og til mikrokreditt. Dette stadfestar endå meir at dette heng i hop med anna politikkutvikling. Ressursane må sjølvsagt på plass. Så veit vi at i kvart einaste fylke er det fylkesmannen, Raudekrossen, Folkehjelpa og kommunane som organiserer dette arbeidet. Og i det organisasjonsarbeidet kan det komme mykje god politikkutvikling rundt omkring i landet. Kanskje er det viktigaste bidraget vårt å bidra til den politiseringa av både konfliktar og katastrofar, og så må vi sjølvsagt stille opp med dei pengane som skal til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.