Kari Lise Holmberg (H) [10:03:46]: Et stort flertall av partiene har lenge vært enige om innvandringspolitikken. Det er bred enighet om at Norge skal ta imot og hjelpe de menneskene som har behov for beskyttelse, både flyktninger som har behov for asyl etter Flyktningkonvensjonen, og de som kommer inn under andre internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter. Det er også bred enighet om å gi beskyttelse av andre sterke menneskelige hensyn.
Regulert innvandring er viktig. Men Høyre mener selvsagt at tiltak for å begrense grunnløs innvandring ikke må bryte med internasjonale forpliktelser. Det er imidlertid avgjørende å lage et regelverk innenfor det handlingsrommet vi har. Høyre registrerer med beklagelse at Regjeringen så langt har gått i feil retning på flere områder. Innvandringspolitikken er liberalisert, og det er sendt ut signaler om dette til omverdenen. Ifølge tall og beregninger fra Utlendingsdirektoratet har dobbelt så mange til nå søkt om asyl sammenliknet med samme periode i fjor. Asyltilstrømningen er nå den sterkeste siden 2003, og nye prognoser viser at det vil komme minst 10 000 asylsøkere både i år og neste år - det dobbelte av tidligere anslag.
Årsakene kan være flere. Men det er et faktum at våre naboland Sverige og Danmark har strammet inn sin asylpolitikk. Andre europeiske land har gjort det tidligere. Men Norge ser ut til å gå i motsatt retning, og det bekymrer oss i Høyre. Vi er bekymret fordi vi vet hva det betyr av arbeid og ressurser å håndtere et så stort antall asylsøkere. Da Erna Solberg ble kommunalminister i 2001, ventet 18 000 mennesker på behandling av sin asylsøknad. UDI hadde store problemer, men etter mye arbeid og mange politiske vedtak med bredt flertall i Stortinget ble det ryddet opp i asylinstituttet, og køene ble gradvis redusert til et nivå på 5 000 i året.
Et godt fungerende flerkulturelt samfunn er avhengig av aksept i befolkningen, og god integrering forutsetter at politikken på innvandringsområdet er tilfredsstillende og fungerer godt, at den er oversiktlig, og at den er håndterbar. Nå er jeg redd for at varsellampene begynner å blinke. De første bekymringsmeldingene kom på nyåret. I januar stilte jeg statsråden spørsmål om prosent over avslag og innrømmelse og om Norges situasjon i forhold til andre land i Nord-Europa. På det tidspunktet var statsrådens forklaring bl.a. Schengen-områdets utvidelse i desember 2007 samt sommerens forskriftsendringer.
Svaret gav også en bekreftelse på at Norge har en av de høyeste innvilgelsesprosentene i Europa. Statsråden sa dessuten at det foreløpig ikke ser ut som andelen barn er blitt vesentlig høyere på grunn av forskriftsendringene. Nå vet vi imidlertid at antallet asylsøknader fra personer som ved ankomst oppgav å være enslige mindreårige, har blitt mer enn fordoblet i 2008 sammenliknet med samme periode i 2007. Det er nærliggende å minne om tidligere diskusjoner om både ankerbarn og alderstesting. For å få fotfeste i Norge kan barn bli sendt hit mens foreldrene selv velger å vente på familiegjenforening. Når det gjelder både alderstesting og DNA-undersøkelse, vil Høyre ha strammere regelverk, og det har vi foreslått. Barns beste er overordnet, men vi må ikke være naive.
I mars spurte jeg statsråden hvorfor returavtalene med Irak og Somalia var stoppet opp. Forklaringen kom, men ikke noe om hvorfor svenskene får til det den norske regjeringen ikke greier. Jeg håper statsråden i dag kan forklare akkurat det.
UDI er forberedt på at de høye ankomstene vil vedvare en tid framover. Det er ingen tegn til at dette er en forbigående situasjon. Det tror jeg statsråden også ser, og det er med undring jeg har fulgt de siste dagers nyheter der SV og Senterpartiet går ut mot sin egen statsråd. Statsråden vil ha asylinnstramning, men blir kraftig imøtegått av sine samarbeidspartier i Regjeringen. Nok en gang kommer vi til å se at intern uenighet fører til handlingslammelse, og vi har sett det før. Statsråden ville ha aldersgrense og tilknytningskrav, SV ville det ikke, og da ble det heller ikke noe. Nå virker det som om SV vil ha ren omkamp om underholdskravet.
Det er påfallende at i hele forrige periode stod Høyre og Arbeiderpartiet svært ofte sammen i innvandringsspørsmål. Nå forsøker Arbeiderpartiet og statsråden å foreta innstramninger, men blir illojalt motarbeidet av SV og Senterpartiet. Det kan se ut som om Arbeiderpartiet er i ferd med å miste kontrollen på innvandringsfeltet. Det ville være synd, for det beste for Norge og det norske samfunnet er bred enighet på dette viktige feltet.
De forslagene som Aftenposten presenterte den 6. mai, vil kunne få Høyres støtte, antakelig med noen betingelser. Forslaget om SOS-barnebyer må diskuteres med aktuelle partnere og Høykommissæren for flyktninger. Forslaget ser ut til å være dårlig håndtert så langt, men etter min mening er det interessant.
Høyre mener Regjeringen har valgt å føre en mer liberal politikk på utlendingsfeltet. Den nye utlendingsloven vil på flere områder signalisere til omverdenen at Norge kan være et greit land å velge seg ut. Dette er grunnen til at vi i behandlingen av utlendingsloven bl.a. valgte å gå imot Regjeringens utvidede flyktningbegrep. Norge er i utlandet kjent for å være den flinkeste i klassen til å implementere EUs statusdirektiv, men i dette tilfellet valgte Høyre for sin del å være avventende. Vi mener at det utvidede flyktningbegrepet som Regjeringen legger opp til, vil føre til en økt tilstrømning av personer til Norge som søker beskyttelse, og et økt antall som vil få opphold.
For oss er det viktigst å sikre at de som søker seg til Norge og får opphold, faktisk er de som har behov for beskyttelse. Vi må unngå å sende ut et bilde av Norge som forteller at hvis en bare først kommer seg hit og en holder ut gjennom trenering av saker, bortfall eller forfalskning av dokumenter og ankebehandlinger, vil en til slutt få opphold. Vi må ikke komme dit at vi premierer det å trenere. En politikk som bygger opp under dette, er en politikk som fører mange mennesker ut i et uføre. Regjeringens treårsregel mener vi er et bidrag til dette. I Høyre har vi av den grunn stemt mot både forskriftsendringene og endringene i utlendingsloven om at det kan gis oppholdstillatelse dersom retur ikke er gjennomført innen tre år etter saksopprettelse.
Konsekvensene for alle dem som feilaktig tror det er så greit å få opphold i Norge, gjør at vi er nødt til å ha en annen politikk. Vi må være konsekvente og rettferdige. Vi må faktisk, selv om det kan være vanskelig, si nei til opphold til mennesker som vi egentlig individuelt sett synes vi burde sagt ja til.
Høyre går inn for strengere krav til underhold enn det Regjeringen har lagt seg på. Jeg synes det er positivt at regjeringspartiene har kommet Høyre i møte i forhold til prinsippet, men vi mener at beløpet burde være mer realistisk. Vi mener også at det burde vært en unntaksregel som i noen tilfeller gjorde det mulig å ta hensyn til inntektspotensialet til den som kommer til landet, ikke bare til den som er her fra før. Så mener vi det er viktig å få til en ordning som mer effektivt behandler og avgjør ankesakene. Derfor har vi foreslått et såkalt kjæremålsutvalg.
Asylsøkere med avslag forblir altfor lenge i landet, blir gående i vakuum og kan lett komme inn i en negativ spiral som fører til kriminalitet. Regjeringen bør gjøre langt mer for å effektuere negative vedtak. Vil statsråden ta tak i dette forsømte feltet, som også er med på å gi et uheldig bilde av Norge?
Jeg imøteser statsrådens svar på min interpellasjon.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:13:02]: Representanten Holmberg har rett i at Norge nå opplever den sterkeste tilstrømningen av asylsøkere siden 2004. Samtidig er det viktig å understreke at prognosene for asyltilstrømningen er, og vil være, usikre. Dersom de slår til, vil det komme om lag 10 500 asylsøkere til Norge i 2008, mens anslaget var på 5 500.
Vi har også tidligere sett store endringer; Eksempelvis økte asylankomstene under Bondevik I-regjeringen fra 2 300 i 1997 til 8 500 i 1998. Det ser ut som svingningene er relativt større i Norge enn i de fleste andre vestlige mottakerland. Men også en del andre land har hatt store svingninger, eksempelvis økte tilstrømningen til Nederland med 89 pst. fra februar 2006 til februar 2007.
Antallet personer som oppgir å være enslige mindreårige asylsøkere, økte fra 349 i 2006 til 403 i 2007, mens andelen som oppgir å være enslige mindreårige, var henholdsvis 6,6 pst. i 2006 og 6,2 pst. i 2007. Per 31. mars i år var det kommet 211 som oppgav å være enslige mindreårige asylsøkere, en andel på 8,5 pst. I 2006 og 2007 ble i overkant av 40 pst. av dem som oppgav å være enslige mindreårige, vurdert å være mer enn 18 år på vedtakstidspunktet.
Det siste året har mange vestlige land fått flere asylsøkere enn de foregående årene. Totalt sett er det for de vestlige landene en økning på om lag 10 pst. Irak har vært det største opprinnelseslandet de siste to årene, men utgjør en mindre andel i Norge enn i en del andre land, som Sverige. De neste store gruppene er tsjetsjenere, eritreere, serbere og statsløse - i hovedsak palestinere. Det var en økning for alle disse gruppene fra 2006 til 2007. Innvilgelsesprosenten vil variere noe over tid. Utviklingen i 2008 viser at andelen som får avslag, har økt fra 39 pst. pr. 31. mars 2007 til 55 pst. pr. 31. mars 2008.
Økningene i Norge skyldes altså en økning i ankomstene fra mange land, og ikke som tidligere en dramatisk økning i ankomstene fra noen få land, som Bosnia-Hercegovina i 1993 og Kosovo i 1998-1999. Den store tilstrømningen i 2001 og 2002, på henholdsvis 14 780 og 17 480 asylsøkere, var også fordelt på mange land. Til forskjell fra i dag kom det da store grupper asylsøkere fra Øst-Europa og tidligere Sovjetunionen. Dette var grupper som ikke hadde behov for beskyttelse, og en stor andel fikk avslag på sin asylsøknad etter en såkalt hurtigprosedyre. De siste årene fordeler ankomstene seg på opprinnelsesland der andelen innvilgelser er stor. Tiltak som har effekt, er derfor ikke like innlysende.
Det er vanskelig å si noe sikkert om årsakene til den økte asyltilstrømningen til Norge og enkelte andre europeiske land. Én av hovedårsakene er trolig en negativ utvikling i mange opprinnelsesland, som Irak, Afghanistan, Palestina, Kosovo, Sri Lanka og Eritrea.
Hvordan politikken i Norge på dette området oppfattes utad i forhold til andre sammenlignbare land, som f.eks. Sverige og Danmark, har nok også stor betydning. Denne regjeringen har ikke foretatt vesentlige endringer i innvandringspolitikken de senere årene. Det er gjort noen justeringer i liberaliserende retning, bl.a. når det gjelder barn. På den annen side ble UDIs praksis for etniske tsjetsjenere uten tilknytning til russisk føderasjon endret i august 2007. I tillegg endres nå praksis i UDI for kosovoserbere, slik at asylsøknader kan vurderes opp mot både Kosovo og Serbia som opprinnelsesland. Dette er tiltak som innebærer innstramninger.
I Sverige er det gjort enkelte innstramninger den senere tid. Praksis er endret for asylsøkere fra Irak, slik at den nå i all hovedsak tilsvarer den praksis vi har her i landet. Sverige har også fått en avtale om returer til Irak, mens Norge i flere år har returnert asylsøkere til Irak uten en tilsvarende avtale - riktignok i begrenset omfang. Selv om det altså ikke er gjort vesentlige endringer i norsk politikk på området de siste årene, kan endringene i Sverige likevel bidra til at det utad dannes et bilde av en relativt mer liberal norsk politikk på området nå.
De økte asylankomstene er utfordrende å håndtere, både med tanke på saksbehandlingskapasitet, opprettelse av nye statlige mottaksplasser og bosetting og integrering. Det er bl.a. behov for å etablere 3 000 nye statlige asylmottaksplasser.
De økte asylankomstene gjør også at vi har behov for å gjennomgå om vår praksis overfor bestemte grupper atskiller seg fra praksis i våre naboland og andre sammenlignbare land. Jeg vil komme nærmere tilbake med en første redegjørelse om årsaker og eventuelle tiltak i revidert nasjonalbudsjett for 2008.
Samtidig vil jeg understreke at asylpraksis og vurderingen av behovet for beskyttelse i stor grad er regulert av Flyktningkonvensjonen og andre menneskerettskonvensjoner Norge er forpliktet av, f.eks. Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Personer som har et reelt beskyttelsesbehov, skal selvsagt få det.
Jeg vil derfor avslutningsvis bemerke at det allerede er satt i verk enkelte tiltak som vil kunne få betydning for asyltilstrømningen. Jeg vil spesielt nevne arbeidet for å returnere personer med endelig avslag på sin asylsøknad eller med ulovlig opphold. Det ble i 2007 gjennomført tvangsmessige returer til 109 land. Vi returnerer en større andel av dem som får avslag, enn mange andre land. Vi har sendt anmodning til en rekke land om inngåelse av tilbaketakelsesavtaler, og vi er i ferd med å styrke flere norske utenriksstasjoner med spesialmedarbeidere som skal arbeide med å verifisere ID-opplysninger, forhindre menneskesmugling og legge til rette for gjennomføring av returer.
Kari Lise Holmberg (H) [10:21:31]: Jeg takker statsråden for svaret.
Det er bra at statsråden ser nøye på dette området, og at han tar det på alvor. Det har jeg inntrykk av at statsråden gjør. Jeg imøteser revidert nasjonalbudsjett og hvilke tiltak som vi der kan se nærmere på, så får vi ta en politisk debatt om de tiltakene.
Det foruroliger statsråden at det er en økning i ankomstene fra mange land. Jeg skjønner at det er vanskelig å si noe entydig om årsakene, for her er det mange faktorer som spiller inn, og det er en rekke årsakssammenhenger som en må se på.
Selvfølgelig har de internasjonale forholdene veldig mye å si. Krig, sult og naturkatastrofer kan vi gjøre lite med. Det jeg synes er viktig i denne saken, og det som bekymrer meg med hensyn til at Regjeringen nå har gått i en mer liberal retning, er at selv om det ikke er noen vesentlige endringer, så er det mange små endringer. Og vi vet jo at mange bekker små gjør en stor å. Vi har noe så enkelt som jungeltelegrafen. Og det at omverdenen kan få et bilde av Norge som et greit land å komme til, der politikken kanskje er litt uforutsigbar og skifter ofte, er ikke et bilde som er positivt og som jeg ønsker at Norge skal ha ute i verden. Høyre ønsker en streng, rettferdig og konsekvent innvandringspolitikk.
Statsråden nevnte i sitt innlegg spesielt Nederland - som også har en økning - og også andre europeiske land. Jeg er kjent med at det innenfor EU arbeides med et felles rammeverk innenfor asylpolitikken - en asylpakt. Det er bred enighet i EU om at det er behov for et politisk dokument som legger rammer for immigrasjons- og asylpolitikken i et utvidet EU under Lisboa-traktaten. Asyl, rammer for lovlig innvandring og Frontex er sentrale elementer. Dette er ment å være et politisk dokument, noe alle medlemslandene ser et behov for.
Ute i Europa innser landene at ulik rettspraksis på området er et problem. Et eksempel er at det er ikke forsvarlig at det ville vært null prosent sjanse for en tsjetsjener til å få innvilget asyl i Hellas, mens det er 50 pst. sannsynlighet for at vedkommende ville fått asyl i Frankrike - en sammenlikning som i høyeste grad også har relevans for Norge.
Immigrasjon er ikke noe nytt i europeisk sammenheng, men det er helt klart at situasjonsbildet har endret seg - ikke bare i forhold til verdenskatastrofer, men også i forhold til utvidelsene i EU, Lisboa-traktaten og selvsagt utviklingen i verden. Lisboa-traktaten stipulerer i seg selv en felles politikk som støtter opp om nasjonal innvandringspolitikk. Og da vil jeg spørre statsråden: Hvilken betydning mener statsråden dette vil ha for Norge?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:24:59]: La meg først si at jeg synes at representanten Holmbergs analyse her er ganske klok. Det er som sagt sammensatte årsaker til det vi nå opplever, og det er ingen tvil om at mengden konflikter ute i verden har noe å si for asyltilstrømningen.
Ellers tror jeg man er på rett spor ved å si at Norge ikke har foretatt noen vesentlige endringer i sin innvandringspolitikk, men det er foretatt noen justeringer. Noen av dem er innstramninger, og noen er liberaliseringer, men det oppleves utad som en form for liberalisering. Når andre store asylankomstland, som f.eks. Sverige, samtidig foretar noen innstramninger - ikke vesentlige innstramninger i forhold til norsk praksis, men det oppleves utad som en tilstramning - fører summen av den type effekter til at flere asylsøkere søker mot Norge enn tidligere.
Det vi nå vurderer i departementet og i Regjeringen, er om vi gjennom revidert nasjonalbudsjett kan komme med noen tiltak som vil gi noen signaler som korrigerer den oppfatningen som utad er knyttet til norsk asylpolitikk. Stortinget skjønner jo at vi nå er inne i finalevurderingen. Revidert nasjonalbudsjett skal jo komme til uken, og debatten går friskt, ser jeg - så konklusjonen kommer i revidert budsjett til uken. Formålet med dette er som sagt å korrigere det jeg mener er et noe feilaktig inntrykk av de endringene som har skjedd i asylpolitikken både i Norge og i andre land.
Det siste representanten Holmberg tar opp, er spørsmålet om den utviklingen vi nå ser i EU, og hvilken betydning dette har for Norge. Representanten Holmberg har jo fått Regjeringen med på å lage en egen stortingsmelding som skal bearbeide dette temaet. Jeg skal ikke konkludere på den meldingen før vi har gjennomført gode prosesser, men det er ingen tvil om at hvis Europa går i retning av en mer felles asylpolitikk, vil det ha stor betydning for Norge - selvfølgelig! Jeg mener også at det langt på vei er ønskelig, og at det er uheldig at det føres ulik asylpolitikk innenfor Schengen, fordi det skaper mye større problemer enn det skaper muligheter for det enkelte land.
Tore Hagebakken (A) [10:28:21]: En del av dem som utgjør den økte tilstrømningen til Norge, er folk som trenger beskyttelse fra krig, tortur og forfølgelse. Andre ønsker seg simpelthen et bedre liv uten fattigdom. Nordmenn flest er solidariske og vil at vi skal hjelpe dem som trenger beskyttelse, og at disse må få et godt tilbud og en mulighet til å bygge en framtid i landet vårt.
Samtidig er Norge et lite land, og det er begrenset hvor mange vi kan ta imot og hjelpe på en ordentlig måte. Derfor må vi begrense innvandringen. Det er ikke lenge siden vi oppnådde bred enighet i denne salen om hovedlinjene i norsk asyl- og flyktningpolitikk i den nye utlendingsloven. Nettopp fordi dette dreier seg om enkeltmennesker og ikke minst situasjoner utenfor vår kontroll, er det viktig å ha en prinsipiell tilnærming til denne utfordringen. Det at vi nå opplever økt tilstrømning av asylsøkere til Norge, bør ikke brukes som et påskudd for å endre kriteriene for på hvilket grunnlag vi skal gi beskyttelse og asyl.
Noen i denne salen vil kanskje benytte denne situasjonen til å ta til orde for å myke opp reglene, mens andre - og det føler jeg meg i hvert fall ganske sikker på - vil gå radikalt i den andre retningen, med en mye mer restriktiv politikk. Jeg vil advare mot begge deler. Tiltak vi måtte ønske å sette i verk, må være innenfor prinsippene vi ble enige om ved behandlingen av utlendingsloven; noe annet, synes jeg, blir for korttenkt.
Det er helt klart en utfordring ved det vi nå opplever: at det kommer så mange flere asylsøkere hit enn prognosene tilsa for noen få måneder siden. Som statsråden var inne på, er det mange og sammensatte årsaker til denne økte tilstrømningen. De som trenger beskyttelse, må vi ta imot på en god måte, men det kommer altså en del mennesker hit som ikke har behov for beskyttelse, og de må få avslag. Raskere saksbehandling er særlig viktig. Det bør videre komme tiltak som sikrer raskere effektuering av vedtak. De tiltak som vil måtte komme, skal altså ikke føre til at vi sender ut mennesker som har krav på beskyttelse. Det er det viktig å understreke. Men jeg er overbevist om at tilstrømningen vil gå ned dersom vi lykkes bedre med retur av dem som får avslag.
Samme dag som den nye utledningsloven ble vedtatt, bad Stortinget Regjeringa om å vurdere å igangsette en prosess for å belyse Norges utfordringer når det gjelder en helhetlig migrasjonspolitikk i lys av utviklingen i Europa. Problemstillingene knyttet til hele migrasjonsfeltet er av de store utfordringene i vår tid. I dette arbeidet bør vi søke langsiktige løsninger, kanskje særlig i asylspørsmålet.
Per-Willy Amundsen (FrP) [10:31:52]: Det er svært interessant å høre statsråden i dag. Det er en rimelig ydmyk statsråd, som går langt i å imøtekomme det Fremskrittspartiet har hevdet veldig lenge, men som en tidligere ikke har hørt ytret fra Arbeiderpartiets side, nemlig at Europa er et slags asylmarked. Det er et marked hvor lykkejegere som av økonomiske årsaker ønsker å komme til Europa, søker minste motstands vei og forsøker å få asyl på uriktig grunnlag i de europeiske stater, som fører den mest liberale asylpolitikken. Per i dag er Norge kanskje det landet som gjør det, i hvert fall blir det oppfattet slik. I en situasjon hvor Danmark og Sverige strammer inn, er det helt riktig, som interpellanten sier, at Norge, dessverre, går i motsatt retning, i liberaliserende retning. Da er det helt logisk at man får som resultat at asyltilstrømningen til Norge øker. Dette er en konsekvens av at man i realiteten fører en slags konkurranse innad i Europa om å ha den asylpolitikken som minst tiltrekker seg lykkejegere.
For folk som trenger reell beskyttelse, er ikke dette en problemstilling, for det vil de få uansett hvilket land de prøver å søke beskyttelse i i Europa. Dermed blir det også feil når statsråden går ganske langt i å vise til internasjonale konvensjoner, og at vår handlefrihet ikke er særlig stor på dette området. Det er klart at det er fullt mulig for Norge å føre en langt, langt strammere asylpolitikk, uten å bryte Flyktningkonvensjonen eller andre internasjonale avtaler Norge er forpliktet av. Det ser vi bare ved å se på den politikken som føres i en rekke andre europeiske stater.
Det er for Fremskrittspartiet åpenbart at det nå er nødvendig med rimelig raske tiltak på plass for å begrense asyltilstrømningen på kort sikt, og da var det jo interessant å lese i Aftenposten og i Dagsavisen i forrige uke om lekkasjene om tiltak som statsråden har tenkt høyt om innad i departementet. Hvor tidlig dette var på notatblokken, ser man jo når man spør SOS-barnebyer om de er kjent med disse tiltakene. De bekrefter altså at nei, vi har aldri fått en slik forespørsel fra departementet, vi leste det første gang i avisen, og - understreket de samtidig - dessuten er vi imot et slikt tiltak. Det viser hvor tidlig dette var i fasen internt, men likevel nådde det ut. Så tar det 24 timer, og så står rød-grønne politikere og skyter etter egen statsråd. Jeg må si at jeg har sympati for den vanskelige oppgaven statsråd Bjarne Håkon Hanssen har når han åpenbart ser nødvendigheten av å stramme inn norsk asylpolitikk, men opplever at egne folk, som representanten Reikvam, personer fra Senterpartiet, og ikke minst egen ungdomsorganisasjon, AUF, bare bruker noen få timer på å ta avstand fra og skyte etter disse forslagene.
For Fremskrittspartiet er det åpenbart at vi har behov for store innstramninger, og det må komme på plass rimelig raskt. Vi venter i spenning på hva som kommer i forbindelse med revidert, og håper at statsråden kommer med flere tiltak. Fremskrittspartiet vil i hvert fall støtte de tiltakene som har vært gjengitt i media den siste uken, selv om vi mener at vi bør gå langt lenger i å stramme inn norsk asylpolitikk. Det som er åpenbart, er at det må tiltak på plass raskt. Da er det sørgelig å registrere at intern uenighet innad i den rød-grønne regjeringen ser ut til å stoppe nødvendige tiltak.
Bent Høie (H) [10:37:11]: Bakgrunnen for at Høyre tar opp dette temaet, er at vi ser at erfaringene fra tidligere år når en har hatt en veldig høy tilstrømning av asylsøkere, er at avslagsprosenten stiger kraftig, og veldig mange mennesker blir boende på asylmottak i Norge over lang tid under forhold som ikke er en fordel verken for dem eller for Norge.
Så hensikten med å reise denne problemstillingen nå, er å prøve å begrense en utvikling som fører til at flere mennesker legger ut på en lang reise til Norge, selger det de har av små midler i det landet de kommer fra, og setter både seg og sin familie i dyp gjeld for å prøve å få opphold i Norge. At mennesker prøver på det, er det jo ofte - sannsynligvis i de aller fleste tilfellene - gode grunner til, men det betyr ikke at de nødvendigvis har behov for beskyttelse. Skal Norge ivareta sine internasjonale forpliktelser med hensyn til å gi mennesker som har behov for vår beskyttelse, opphold, riktige forhold, gode forhold, og skal vi føre en god integreringspolitikk og sørge for en skikkelig bosetting i kommunene, er vi avhengig av at vi holder tilstrømningen av de menneskene som ikke vil få opphold i Norge uansett, nede på et minimum.
Derfor er det ønskelig å holde antallet nede, men innvilgelsesprosenten høy. Der gjorde den forrige ministeren som hadde ansvaret for dette området, Erna Solberg, en betydelig jobb for å rydde opp på et område der dette hadde glidd ut. Men vi ser jo ennå langtidsvirkninger av den høye tilstrømningen som var i Norge tidligere, fordi mange mennesker har blitt værende igjen i dette systemet. En må hindre at det skjer igjen.
Derfor er vi, når vi leser i avisene, glad for at ministeren har konkrete, gode forslag på blokken for å hindre en slik utvikling. Dette er forslag som på ingen måte, etter vår oppfatning, bryter med hovedlinjene i den nye utlendingsloven som ble vedtatt i Stortinget for ikke så lang tid siden. Disse tiltakene bør lett kunne gjennomføres og vil ha Høyres støtte for å bli gjennomført - selv om vi selvfølgelig har flere tiltak utover disse.
Derfor vil det være interessant nå å høre representantene fra regjeringspartiene Senterpartiet og SV i den videre debatten bekrefte at de har den samme virkelighetsoppfatningen som statsråden gav uttrykk for i sitt innlegg, der statsråden på mange måter delte interpellantens vurdering angående beskrivelsen av situasjonen og behovet for å sette inn tiltak. Statsråden sa også helt tydelig at han ville komme tilbake med tiltak i revidert nasjonalbudsjett som korrigerte inntrykket av at Norge nå førte en mer liberal asylpolitikk, og som har ført til en økt tilstrømning. Da vil det være viktig å høre i dag at Senterpartiet og SV deler en slik beskrivelse, og at de også er villige til å være med i Regjeringen på å komme med de nødvendige tiltakene som må på plass - og de må på plass nå.
Vi ser allerede at kommunene sliter veldig med å bosette dem som skal bosettes, og som nå står i kø for å bli bosatt. Vi ser at UDI nå sliter med å øke kapasiteten for å bygge ut asylmottak igjen etter at de har vært igjennom en krevende runde med å legge ned asylmottak. Det er klart at en slik opp og ned-politikk på dette området ikke er heldig for landet, og det er heller ikke heldig for de kommunene som berøres av dette. Det er krevende for lokalsamfunnene med opprettelse av asylmottak, og ikke minst ser en et stort engasjement i forbindelse med nedleggelse av asylmottak. Så en slik opp og ned-politikk tjener ingen. Det tjener i hvert fall ikke de menneskene som har behov for vår beskyttelse og vår hjelp.
Akhtar Chaudhry (SV) [10:42:37]: Det er tydelig forskjell på hvordan vi ser på verden, forholdene, utfordringene og løsningene, og ikke minst hva vi vektlegger, og hvordan. Mens Høyre legger vekt på en streng og rettferdig asylpolitikk, mener SV at vi skal ha en human og rettferdig politikk. I det ligger det en stor forskjell.
Det raser mange kriger og konflikter i verden. Irak, Tsjetsjenia, Afghanistan og Somalia er tydelige eksempler. Endrede klimaforhold gjør at i land som Burma og Bangladesh mister mennesker hus og hjem, levebrød og liv. I Palestina lever folk i et åpent fengsel under en grusom okkupasjon og begynner å mangle surstoff, for å si det slik.
Alt dette gjør at lidende og forfulgte mennesker søker beskyttelse, mat og trygghet. Dette gjør at folk blir desperate og søker seg vekk fra krig, vold, utrygghet og sult. Det beste vi nordmenn kan gjøre, er å bidra til at konfliktene i verden forebygges og løses, at klimautfordringene tas på alvor og forebygges, og at ressursfordelingen i verden blir bedre, slik at flere fattige får mat på bordet, helsetilbud og utdanning.
Men det finnes noen akutte utfordringer. Vi i SV mener at det økte antallet søkere stiller oss overfor viktige utfordringer her hjemme. Det er derfor nødvendig med tiltak for å håndtere den økningen vi nå ser i antall asylsøkere. En grunnleggende forutsetning er at de tiltakene som iverksettes, etter vårt syn må bygge på følgende politiske grunnlag, som også er slått fast i Soria Moria-erklæringen:
«Regjeringen vil føre en human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk. Norge har en klar moralsk forpliktelse til å ta sitt ansvar for mennesker som trenger beskyttelse. Regjeringen vil bygge flyktning- og asylpolitikken på internasjonale rettsprinsipper uttrykt gjennom menneskerettighetene og flyktningkonvensjonen.»
Når representanten Holmberg nå spør etter nye tiltak på bakgrunn av en pressemelding som viser økte tall i første kvartal, spør jeg meg: Hva slags tiltak er det som faktisk blir etterspurt? I dagens verden er det 40 millioner mennesker på flukt. Og som jeg var inne på: Mennesker forlater hjemstedene sine på grunn av voldelige konflikter, sult og nød. Vi kunne ønske at Norge kunne bidratt mer til å få ned antall flyktninger i verden. Dessverre er det ikke bare Norges politikk som påvirker dette. I verdensmålestokk blir derfor Norges innsats liten, men den er utrolig viktig for de flyktningene som har muligheten til å komme hit. Samtidig må vi ikke glemme at Norges innvilgelsesprosent i asylsaker er lav, sammenliknet med andre land i Europa.
Dette perspektivet må etter SVs og min mening også være en del av debatten om tiltak i forbindelse med de nye tallene. Etter vår mening forutsetter en rettferdig asylpolitikk klare regler og internasjonalt samarbeid. Det er viktig med en effektiv saksbehandling basert på tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier. Det er dette som må ligge til grunn når eventuelt nye tiltak skal vurderes i asylpolitikken.
La meg avslutningsvis slå fast at de som ikke har grunnlag for asyl i Norge, skal få avslag raskt - og slik gjøres det altså i dag. Det framsettes påstander som om alle som kommer til Norge, automatisk får asyl. Hvis så var tilfellet, hadde vi hatt en helt annen situasjon i Norge. Da hadde vi ikke hørt alle de klagene i mediene som vi i dag hører. Så jeg vil avvise den påstanden.
Det er et par ting jeg gjerne skulle tatt opp her nå, men jeg ser at tiden ikke strekker til. Jeg får eventuelt komme tilbake til det senere.
Bjørg Tørresdal (KrF) [10:47:30]: Et overordnet mål i flyktningpolitikken er å sørge for beskyttelse til dem som trenger det, uavhengig av antall. Hvis noen i denne salen kan si hvor mange mennesker det er som trenger beskyttelse, tror jeg de blir svar skyldig. Det må ikke være antallet som styrer oss, men hensikten med og målet for vår asylpolitikk. Den skal være human, den skal være konsekvent, den skal være rettferdig. Det er faktisk de som har behov for beskyttelse, som skal få opphold. Vi må se enkeltmennesker, ikke grupper. Alle mennesker har rett til å bli møtt med respekt og individuell behandling. Det ligger til grunn for vår politikk. Men det er utfordrende når tilstrømmingen av asylsøkere til Norge øker, og fristelsen til å bruke anledningen til å stigmatisere hele folkegrupper eller religiøse grupper blir tydeligvis stor for enkelte. Det er trist å høre hvor nedlatende representanter fra Fremskrittspartiet omtaler de menneskene som kommer til Norge.
Vi skal ikke lukke øynene for den nye situasjonen og de utfordringene det medfører. Det er viktig at vi undersøker årsakene til den økte tilstrømmingen, og at det blir satt i gang tiltak for å motvirke det ut fra det vi vet om årsakene, og ikke bare fordi vi er ivrige etter å sette i gang tiltak. Vi ønsker tiltak mot ubegrunnet tilstrømming av asylsøkere. Det er veldig bra at statsråden har sagt at det kommer en redegjørelse om dette i revidert nasjonalbudsjett. Den diskusjonen er det viktig å ta, for det forplikter oss enda mer når tilstrømmingen øker.
Etter som søknadene blir behandlet, må vi prøve å se om dette er grunnløse asylsøkere, eller om det er mennesker som har behov for beskyttelse. Størrelsesordenen på de to gruppene, de grunnløse og de som virkelig har et behov, vil gi oss en pekepinn på hvilke tiltak vi må sette i gang. Som statsråden sa, er det nå et høyere antall enn tidligere som får avslag - 55 pst. fram til april i år mot 39 pst. fra nyttår til april i fjor. Det ser altså ut til at trenden kan gå mot at flere asylsøkere uten behov for beskyttelse finner fram til den norske grensen. Det må vi ta på alvor.
Det finnes ikke noen enkel forklaring på den økte strømmen av asylsøkere til Norge nå. NOAS har påpekt at det faktum at Sverige strammer inn og har fått en returavtale med Irak, kan sende signaler til smuglere i Irak. I den forbindelse er det interessant å se hva Norge får til når det gjelder en returavtale med Irak. Menneskesmuglere avgjør ofte hvor asylsøkere skal dra. Ifølge Kripos får 80-90 pst. av alle asylsøkere hjelp av et smuglernettverk.
NOAS’ generalsekretær, Morten Tjessem, sier at de viktigste faktorene for at de strømmer til landet vårt, er konfliktsituasjonen i det landet de flykter fra, og mottakerlandets rykte. Og det må være klart for oss at Norge har rykte på seg for å være et land som respekterer menneskerettighetene, med god økonomi og gode velferdsordninger. Det har betydning for at vi får en økt tilstrømming. Vi er av FN kåret til å være et av verdens beste land å bo i. Det blir for enkelt å si at årsaken til den økte tilstrømmingen er en liberal innvandringspolitikk. Vi har et godt rykte, det er godt å bo her. Det er en like viktig årsak.
Personer som verken får innvilget asyl eller oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge, plikter å forlate Norge innen en gitt frist. De som ikke returnerer frivillig innen utløpet av utreisefristen, skal bli hentet og sendt ut av politiet. Dette arbeidet med å effektivisere retur av personer uten lovlig opphold, er viktig. Primært er det ønskelig at de skal returnere til hjemlandet frivillig. Det er satt i gang et program for frivillig retur til Nord-Irak. Det er meget positivt. De skal kunne vende tilbake til sitt hjemland med verdighet og med mulighet til å starte på nytt.
Samtidig må vi se realiteten i øynene. Ideelt skulle vi ønske at alle som fikk endelig avslag, ville forlate landet. Men det er noen som velger å gå under jorden og bli papirløse innvandrere. Årsakene er individuelle. Kanskje er de ikke klare til å akseptere at deres forsøk på innvandring har mislyktes. De har investert mye, både sosialt og økonomisk, i sine forsøk på å få opphold i et nytt land. De ønsket å lykkes, men har mislyktes. Vi må ta på alvor at det ikke er så enkelt som å si retur, retur, retur overfor denne menneskegruppen. Vi må ta det på alvor og ha tiltak også for det.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:52:47]: Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til debatten som jeg har hatt gleden av å sitte og høre på.
Jeg vil begynne med Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen, som jeg synes har en veldig lettvint tilnærming, for han omtaler alle som kommer hit, som «lykkejegere». Det å ha den tilnærmingen tror jeg stigmatiserer voldsomt, for de aller fleste som prøver å komme hit, kommer fra dyp nød og prøver å komme i en bedre situasjon. Dette er ikke lykkejegere, det er folk som søker en bedre framtid, og det er det ikke noe galt i. Men vi ønsker jo ikke å ha en politikk som gjør at alle som er i nød, skal kunne få opphold i Norge. Det er mange som velger å reise og sette liv, helse og økonomi i fare for å komme hit, og den dagen de kommer hit, ser de at de har misforstått hvordan norsk asyl- og innvandringspolitikk fungerer, og de blir returnert. Faren er at de da sitter i gjeld, og at en del av dem også har ofret liv og helse på veien for å klare å komme seg til Vesten, i troen på å få et bedre liv. De er ikke lykkejegere, det er folk som prøver å komme seg ut av nød. Men vi kan ikke ha en innvandringspolitikk i Norge som gjør at alle som har en dårligere økonomisk situasjon enn det vi har, kan få opphold, og derfor må de returnere. Det er et problem hvis man før man kommer hit, setter seg i et stort økonomisk og menneskelig dilemma.
Den gruppen som har det aller verst, er de som blir sendt som pakkepost over hele verden. Dette skjer hvis man har en politikk som stimulerer til at enslige mindreårige asylsøkere, eller barn, blir sendt rundt i verden i troen på en bedre framtid her. For veldig mange, ofte kalt ankerbarn, tror jeg det er en stor ulykke å bli brukt i et slikt spill, f.eks. å bli sendt fra Sri Lanka til Norge. Vi må ikke føre en politikk som gjør at vi får en unødig stor tilstrømning, for det er ikke godt for de folkene som er en del av det systemet.
Det har i debatten også blitt hevdet at Senterpartiet på en måte har uttalt seg kritisk om et forslag som ikke er offentlig. Det er ikke riktig. Vi har ikke uttalt oss kritisk om et forslag som ikke er offentlig. Her er det en diskusjon, og vi er helt på linje med statsråden og statsrådens tilnærming i hans svar på interpellasjonen. Så den diskusjonen kan vi bare legge helt bort. Vi har ikke vært en aktør i den samfunnsdebatten.
Så er det et faktum at det er en økende tilstrømning, og det er en utfordring. Vi må finne løsningen på å ha innstramningen innenfor den flyktning- og asylpolitikken som et bredt Storting var enig om da vi vedtok ny utlendingslov. Jeg føler meg trygg på at de tiltak og de tilpasninger som Regjeringen vil varsle, er godt innenfor den rammen, og at vi da også vil kunne stå oppreist etter det. Men den økende tilstrømningen er også en utfordring i forhold til bosetting, og der må vi se på tiltak for hvordan vi kan klare å få en raskest mulig bosetting, slik at ikke folk blir værende for lenge i mottak, eller for lenge i et vakuum når de har fått opphold.
Vi må også se på hvordan saksbehandlingskapasiteten hele tiden kan bli bedre, og hvordan man kan returnere folk fortest mulig, for det verste du kan gjøre både overfor oss som samfunn og overfor folk, er at de blir gående i et vakuum over lang tid, som en brikke i et system. Her tror jeg det politiske Norge er ganske samlet.
Avslutningsvis vil jeg bare gi den kommentaren at jeg tror det er et bredt flertall i Stortinget som vil kunne samle seg om de eventuelle tilpasninger som trengs, og som gjør at en ikke stimulerer til at folk som ikke har mulighet til å få opphold, kommer hit, for det er det verste for dem det angår. Det er også dyrt og vanskelig for vårt samfunn, og det fremmer ikke integrering. Det er bare ett parti som på en måte står helt på siden, og som ønsker helt andre tiltak, og det er Fremskrittspartiet.
Trine Skei Grande (V) [10:56:53]: Det å fjerne helt tilstrømningen av asylsøkere og flyktninger er egentlig ganske enkelt: Det er en verden der vi ikke har sult og nød. Det er en verden der vi ikke har krig. Det er en verden der vi ikke har miljøkatastrofer. Hvis vi hadde hatt en perfekt bistandspolitikk, en perfekt miljøpolitikk, et aktivt Norge når det gjelder fredsarbeid, der man aldri noen gang hadde støttet at det ble krig, hadde vi heller ikke hatt denne utfordringa.
Jeg skal ikke bruke anledningen til å påpeke hvem som kutter i bistand, hvem som er imot at Norge driver fredsarbeid, hvem som var for krigen i Irak, og hvem som er mot satsinga på miljø, for man blir så sår når man påpeker den inkonsekvensen.
Det som forundrer meg, er den skiftning i tonen som har kommet i denne salen fra man diskuterte utlendingsloven. Høyre virker nesten å være på en litt annen planet når de snakker om hvor stort problem dette fører til når det gjelder arbeid og ressurser, mens jeg ikke kan huske at det var noen forslag til store innstramninger fra Høyre da vi diskutere dette for kun kort tid siden.
Venstre er også for å ha en rettferdig, gjerne streng, men human innvandrings- og flyktningpolitikk. Jeg er også for at man har spesielle tiltak. Vi støttet Erna Solbergs tiltak da vi så at det kom veldig mange ubegrunnede søkere fra de gamle sovjetrepublikkene. Det var ikke søkere som hadde grunnlag for asyl, og vi prøvde å få til en så rask og grei saksbehandling av hver enkelt som overhodet mulig. Det var tiltak som Venstre støttet. Det er egentlig ganske interessant internasjonalt det som ble gjort da. For hvis du ser deg rundt i verden, f.eks. på grensa mellom Mexico og USA og grensa mellom Spania og Afrika, ser du hvilket stort press store levekårsskiller er ved grenseskillene. Norge klarte faktisk - til sammenligning - å etablere et samarbeid der kanskje det største levekårsskillet i hvert fall for kun noen få år siden var, nemlig mellom Norge og Russland. Ved den grensa der det er størst levekårsskille i verden, klarte man faktisk å etablere et system som handler om handelssamarbeid, utvikling og det å prøve å hjelpe hverandre videre, noe som kanskje mange andre land faktisk burde ha lært litt av.
Jeg vil ikke på noen måte støtte en uttalelse der en beskylder denne regjeringa for å ha tatt mange grep for å få en mer lemfeldig, mer human eller mer rettferdig flyktningpolitikk, spesielt ikke når det gjelder kvinner og barn. Jeg skjønner ikke hvorfor SV har en lav profil på dette området. Det er ikke snakk om en bølge av barn. Det er snakk om ca. tre skoleklasser av alle verdens barn, som har kommet ekstra. Det syns jeg er en utfordring vi faktisk bør klare.
Det som er den store utfordringa, og hvor jeg egentlig støtter statsrådens betenkeligheter, er hvordan vi skal klare å holde hastigheta i behandlinga, være rettferdige og klare å ta unna strømmen når den internasjonale situasjonen er slik at stadig flere drives på flukt, og stadig flere opplever at de ikke har muligheter.
Krigen i Irak har ført til et enormt press på Norden. Når man påstår at Norge har tatt den store støyten, har man ikke sett på hva Sverige egentlig har gjort. Sverige har gjort en kjempeinnsats når det gjelder å ta unna strømmen av krigsflyktninger fra Irak. Jeg må si at når man ser det, er man veldig stolt over å ha tilhørt den regjeringa som faktisk sa nei til den krigen. Jeg syns at de som sa ja til den invasjonen, bør skamme seg når man ser hva det fører til av nød for folk.
Venstre er gjerne med på en innsats for å sørge for at vi holder hastigheta i behandlinga, at vi sørger for at vi klarer å ha en rettferdig behandling, og at hele systemet vårt klarer å møte den strenge og vanskelige situasjonen som verden har kommet i. Vi er også åpne for å diskutere flere internasjonale avtaler så lenge det er en human og rettferdig flyktningpolitikk man blir enig om å ha internasjonale regler for.
Kari Lise Holmberg (H) [11:02:00]: Jeg synes debatten i dag har vært konstruktiv i det store og hele. For meg virker det som om vi har en stor grad av felles forståelse for de store trekkene og de store linjene. Så er det nyanser, og jeg må få lov til å kommentere noen av dem.
Jeg mener at SV er noe virkelighetsfjerne, at de ikke tar inn over seg de problemene som vi faktisk har på enkelte områder på innvandringsfeltet. Det synes jeg er beklagelig. Det blir på en måte en idealisert verden.
Så gjør man et nummer av at man skal ha en human innvandringspolitikk. Ja, selvfølgelig er vi enig med Akhtar Chaudhry i at vi skal ha en human innvandringspolitikk. Vi forholder oss til alle internasjonale konvensjoner og menneskerettighetene. Det er like viktig at Norge fører en regulert innvandringspolitikk som er konsekvent. Det er først når den er konsekvent, at den blir rettferdig.
Så synes jeg nok at Venstre må ha glemt noe fra odelstingsdebatten om utlendingsloven, nemlig at Høyre fremmet en del forslag, og gikk imot en del forslag i liberal retning. Så jeg undrer meg litt over at tonen i dag er en annen enn den var under odelstingsdebatten. Det er fremmed for meg.
I likhet med SV er også jeg bekymret for at et titalls millioner mennesker er på flukt i denne verden. Men det er nå engang slik at Norge ikke kan hjelpe alle, og nettopp derfor er det nødvendig å ha en politikk som er konsekvent, og som vi kan håndtere. Det vil igjen være positivt for vårt samfunn, for integreringsprosessen og for vårt flerkulturelle samfunn, som vi har, og som vi fortsatt kommer til å ha. Da er det faktisk utrolig viktig at vi håndterer hele innvandringsfeltet.
Når det gjelder Kristelig Folkeparti, sier de at det er viktig med et godt rykte, og det er bra at andre land vet at Norge er et godt land å bo i. Det er jeg ikke uenig i, men vi kan ikke gi et bilde av Norge utad som et attraktivt asylland, fordi det vil gi falske forhåpninger til mange mennesker. Mange mennesker tar alt de har av eiendeler og bruker også kriminelle nettverk for å komme seg til Norge, fordi de tror det er lettere å få asyl her enn det egentlig er. Det er da vi får problemer med å håndtere det.
Jeg synes nok at Fremskrittspartiet er provoserende nedlatende i sin beskrivelse av lykkejegere og asylmarked. Verden er ikke så enkel. Verden er utrolig vanskelig. Altfor mange land er fattige og trenger bistand fra den rike del av verden. Jeg er enig i de beskrivelsene som SV har på dette området.
- Nå er taletiden min ute. Det siste jeg da vil si, er at norsk politikk må i stor grad også favne om de utviklingsmulighetene vi kan gi verden for øvrig, så vi avhjelper problemene i den fattige delen av verden.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:05:37]: Jeg vil også starte med å takke for debatten og takke for mange - om ikke alle - konstruktive innlegg. Jeg tar med meg mange av de vurderingene som har kommet fra talerstolen, i det sluttarbeidet vi nå gjør i Regjeringen knyttet til revidert nasjonalbudsjett.
Jeg har bare lyst til å komme med en siste betraktning, og det dreier seg om at jeg og Regjeringen er veldig opptatt av at Norge skal ta sitt internasjonale ansvar når det gjelder det faktum at det finnes millioner der ute som er på flukt, som er utsatt for forfølgelse, og som flykter i fare for sitt eget liv og for å bli utsatt for tortur og uverdig behandling.
Det jeg synes er riktig ille med en situasjon som kan oppstå hvis vi får mange som søker asyl i Norge med basis i et feil grunnlag, altså ikke behovet for beskyttelse, er at vi da fort kommer i den situasjonen at vi bruker veldig mye ressurser på å håndtere det på en human og skikkelig måte. Jeg kommer nå med revidert nasjonalbudsjett på mitt område til uken. Bare det å opprette 3 000 nye statlige asylmottaksplasser og 25 nye statlige asylmottak - det er klart det vil koste penger. Hele apparatet vårt vil bli veldig bundet opp med å behandle søknader, ha folk i asylmottak, øke bosettingen for dem som får innvilget asyl, osv. Det verste med det er jo ikke at vi må bruke de pengene på disse menneskene, men at det begrenser vår mulighet til å ta imot flyktninger. Vi bruker så store ressurser på å håndtere den store asylstrømmen at vår mulighet til raskt å kunne øke f.eks. mengden kvoteflyktninger, altså øke den mengden vi tar av dem som sitter i leirene under fortvilte livsforhold, og som er anerkjente flyktninger av FNs høykommissær, jo svekkes når så mange ressurser må brukes på å håndtere flere saker der grunnlaget ikke er behovet for beskyttelse. Det synes jeg er det største paradokset i en utvikling som eventuelt kan komme ut av kontroll på dette området, og det gjør at all min og Norges humanistiske tradisjon sier meg at det er mange hederlige motiv for å si at asyltilstrømningen til Norge må håndteres på en fornuftig måte. Det er det Regjeringen tar sikte på.
Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er da avsluttet.