Marit Nybakk (A) [15:33:51]: Jeg tar ordet som den egentlige saksordfører for St.meld. nr. 25. Jeg har i ettertid forstått at reglene er slik at dersom saksordføreren har vararepresentant inne under avgivelsen, vil vararepresentanten også automatisk bli satt opp som saksordfører. Jeg får ta på min kappe at jeg ikke var klar over dette, for da hadde jeg selvfølgelig lagt avgivelsen til en annen dag - ikke det at det spiller så stor rolle.

Så til meldingen om NATOs virksomhet i året som gikk. Når man leser de årlige meldingene om NATO, det gjelder altså ikke bare denne, er det tre ting som etter min oppfatning er slående.

Det ene er NATOs utrolige tilpasningsdyktighet og evne til endringer og modernisering i forhold til de endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelsene.

Det andre er at NATO-alliansen i minst like stor grad som EU har vært et stabiliserende element i de nye demokratiene i Øst- og Sentral-Europa. Denne delen av NATOs virksomhet de siste to tiårene har ikke alltid vært like kjent eller påaktet.

Det tredje er NATOs evne til konstruktive kompromisser, selv om utgangspunktet for landene har vært forskjellig. Fra norsk side har man ved flere korsveier oppnådd viktige politiske resultater.

En rekke land i Øst- og Sentral-Europa var på 1990-tallet opptatt av å sikre sin selvstendighet gjennom NATOs kollektive sikkerhet og EUs økonomiske og politiske fellesskap. NATO-toppmøtet i 1997 gav klarsignal til Polen, til Ungarn og til Tsjekkia. I dag omfatter NATO 26 land. Albania og Kroatia blir også snart medlemmer. Jeg mener også at Vest-Balkans framtid med økonomisk utvikling og stabilitet ligger innenfor en euroatlantisk ramme. I tillegg vil på et eller annet tidspunkt Ukraina og Georgia bli trukket nærmere inn i alliansen, men der er det fortsatt mye igjen når det gjelder det å kvalifisere seg til medlemskap.

Meldingen slår fast at NATO-samarbeidet i 2007 var preget av sterk vilje både hos USA og hos de europeiske allierte til å søke felles løsninger på felles sikkerhetspolitiske utfordringer innenfor rammene av NATO. Denne viljen bygger på en felles erkjennelse av at et sterkt transatlantisk interesse- og verdifellesskap er nødvendig for å håndtere de utfordringene som alliansen står overfor.

Det har etter presidentvalget i Frankrike oppstått en ny dynamikk i den franske holdningen til NATO. Selv om Frankrike fortsatt prioriterer forsvars- og sikkerhetspolitikken innen EU, gjør presidenten det klart at det ikke skal være noe konkurranseforhold mellom EU og NATO.

NATO har i dag 50 000 tropper engasjert i fredsoppdrag på tre kontinenter og er derved blitt en hovedfaktor ved siden av FN for global sikkerhet. Den største operative utfordringen er, og vil være i lang tid framover, ISAF-operasjonen i Afghanistan. ISAF opererer etter mandat fra FNs sikkerhetsråd. Samtidig har Norge gått i bresjen også innen NATO-alliansen for å styrke arbeidet for utvikling i Afghanistan. Det er nå viktig at verdenssamfunnet støtter Kai Eide i hans arbeid, noe giverlandskonferansen i Paris også gav forhåpninger om.

Et felt der NATO kan komme til å spille en viktig rolle framover, er når det gjelder våpenkontroll, nedrustning og ikke-spredning. Her er det spennende at NATO er i gang med arbeidet for å lage et nytt strategisk konsept. Atomvåpenpolitikken og ikke-spredning vil her være helt sentrale temaer, sammen med transatlantisk dialog, forholdet mellom EU og NATO, samarbeid om militære kapasiteter, bruk av NATO Response Force og oppfølgingen av Sikkerhetsrådets resolusjon 1325, om kvinner i sikkerhetspolitikk og når freden skal bygges.

Til slutt: Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har en særmerknad i innstillingen om Regjeringens holdning til USAs mulige planer om et rakettskjold i Europa, og hvordan NATO skal håndtere dette. Jeg går ut fra at de selv vil begrunne sin mindretallsmerknad.

La meg understreke at Norge naturligvis i den saken, som i andre saker, tilkjennegir i NATOs organer det som er vårt primærstandpunkt. Det gjør alle medlemsland i forskjellige saker. Slik forhandler man seg fram til et sluttkommuniké, der Norge denne gangen fikk gjennomslag for forpliktende formuleringer om nedrustning, om våpenkontroll og om ikke-spredning. Jeg viser for øvrig til at rakettskjoldsaken ble grundig behandlet i denne salen 20. mai, og viser til mitt innlegg da. For øvrig vil vel den saken komme til fulle i neste års melding om NATOs virksomhet, nemlig virksomheten i 2008.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.