Presidenten: Før vi går videre med debatten, har presidenten en viktig informasjon.

Som de fleste vil være kjent med, har det vært et branntilløp i kjellerregionen i stortingsbygningen tidligere i dag. Det ble utløst av boring i en strømkabel. For å få skiftet ut den skadede kabelen må strømmen i stortingsbygningen kobles ut mens arbeidet pågår. Utkoblingen vil skje kl. 24.00 i kveld, og arbeidet er anslått til å ta et par timer. Nødstrømsaggregat vil bli koblet inn, men det vil bare forsyne bl.a. nødvendig lys. Det betyr at de fleste datamaskiner i kontorene i stortingsbygningen ikke vil kunne brukes etter kl. 24.00 og utover natten. Det er altså bare stortingsbygningen som er berørt, ikke andre bygninger.

Presidenten håper at dette er akseptabelt for representantene. Det kan jo være fint med litt stearinlys – og penn og blekk gir julestemning.

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:02:21]: I lys av strømutkoblingen får vi prøve å begrense oss i debatten her, slik at vi ikke provoserer til altfor lange utskeielser.

De store pengene på Utenriksdepartementets budsjett går til Norges bistand til utviklingsland. Her har Norge en sterk tradisjon som en solidarisk nasjon. Vår nasjon er vel kjent for innsatsen for å gi verdens fattigste folk en bedre framtid, for å bidra til konfliktløsning og fred og for å kjempe for demokrati og menneskerettigheter. Det må fortsatt være Norges kjennetegn.

Regjeringens forslag til bistandsbudsjett for 2009 utgjør i denne sammenheng et paradoks. På den ene siden gir det en stor vekst i bevilgningsrammen, noe jeg har gitt, og vil gi, honnør for. På den andre siden blir mesteparten av økningen tatt av tiltak for asylsøkere i Norge og dernest det nye klimaprosjektet for å redusere utslipp av klimagasser til atmosfæren. I sum gjør dette så store innhogg i bistandsrammen at øvrig bistandsvirksomhet i utviklingsland så vidt opprettholder sin realverdi om man korrigerer for prisstigningen. Faktisk kommer et flertall av de klassiske budsjettkapitlene for utviklingsbistand ut med direkte kutt eller nedgang i realverdi. Det er lenge siden en slik stagnasjon var tilfellet.

Til og med blant Regjeringens fem prioriterte satsingsområder kommer noen ut med nedgang. Og for første gang i denne stortingsperioden gir Regjeringen innledningsvis ingen oversikt over hvor store påplusninger som gis på de fem prioriterte satsingsområdene. Det viser hvor trangt det til slutt ble for den fattigdomsbekjempende bistanden til u-land, selv om totalrammen altså øker formidabelt.

Fra Kristelig Folkepartis side foreslo vi i finanskomiteens budsjettinnstilling å øke bistandsrammen med 331 mill. kr utover Regjeringens forslag. Sammen med en omdisponering fra formål her i Norge til formål i utviklingsland økte vi bistandsvirksomheten i u-land med godt over en halv milliard kroner. Slik fjernet vi de reelle kuttene på mange, men ikke alle budsjettkapitlene innen bistandsområdet. Kristelig Folkeparti forslag ville bl.a. økt innsatsen i Afrika med om lag 450 mill. kr og økt de frivillige organisasjonenes innsats med rundt 150 mill. kr.

Kristelig Folkepartis forslag om å øke bistanden utover 1 pst. av brutto nasjonalinntekt falt i Stortinget. I utenrikskomiteens innstilling foreslår Kristelig Folkeparti derfor omdisponeringer som vil gi Afrika vel 200 mill. kr mer og frivillige organisasjoner rundt 100 mill. kr mer. Sektorvis øker vi utdanningsbistanden med 100 mill. kr, helse og vaksine med 100 mill. kr, og dessuten øker vi den forsømte innsatsen for landbruk og matvaresikkerhet.

Som vanlig under den rød-grønne flertallsregjeringen er Stortingets rom for å endre budsjettet lite. Ett av våre forslag – som bare Kristelig Folkeparti gikk inn for i finansinnstillingen – har imidlertid fått flertall i utenrikskomiteens innstilling. Det er vårt forslag om å øke støtten til Fredskorpset med 5 mill. kr for å sikre opplæringen også av dem som skal ut i tjeneste i regi av det nye utvekslingsprogrammet ESTHER. Vi er glad for dette gjennomslaget for Fredskorpsets viktige arbeid.

Kristelig Folkeparti er for øvrig med i det flertall som gir 1 mill. kr ekstra til organisasjoner som arbeider for fred og menneskerettigheter, og vi er med i flertallet som vil ha bedre opplæringstiltak i Norge for mindreårige asylsøkere.

Da Regjeringen, ved finansminister Kristin Halvorsen, presenterte statsbudsjettet i denne sal, sa hun helt feilaktig følgende:

«Vi prioriterer internasjonal solidaritet ved å være den første regjeringen som når målet om å bruke 1 pst. av bruttonasjonalinntekten til bistand.»

Dette er dobbelt feil, og det blir ikke mer riktig av at det er gjentatt av komiteens leder her i debatten i dag. Andre land har bevilget minst 1 pst. av BNI til bistand før, og for det andre har skiftende norske regjeringen gjort det i lang tid, fra midten av 1980-årene til midten av 1990-årene.

Det er også feil å si, som representanten Akselsen sa, at Regjeringen med dette innfrir Soria Moria-erklæringen. For der står det vitterlig at man skal nå målet om 1 pst. av BNI og deretter trappe bistanden ytterligere opp i perioden. Det siste er ikke gjort. De hadde sjansen, men stemte imot da Kristelig Folkeparti allerede i fjor foreslo 1 pst. av BNI til bistand, og stemte også imot da vi i finansinnstillingen nylig foreslo å øke bistanden utover 1 pst.

Så langt rammen for bistandsbudsjettet. Hva så med innretningen? Her er det noen store trender som må bemerkes, og jeg vil framheve tre.

For det første: Svakere fattigdomsfokus. Det ser vi først og fremst i en lavere prioritering av de fattige landene i Afrika sør for Sahara. I stedet har vi sett tendenser til mindre geografisk konsentrasjon av bistanden under denne regjeringen.

For det andre: Nedprioritering av utdanning. Det var en enstemmig utenrikskomité som i sin tid støttet at utdanningsbistandens andel av bistandsbudsjettet skulle økes. Den nådde 13,5 pst. i 2005 – altså før regjeringsskiftet. Utenrikskomiteen har i denne stortingsperioden etterlyst fortsatt opptrapping av bistanden til utdanning, noe komiteen også gjør i årets budsjettinnstilling. Men dessverre har Regjeringen hvert år foreslått budsjetter som innebærer en nedprioritering av bistanden til utdanning. På to år – fra 2005 til 2007 – ble utdanningsbistandens andel redusert fra 13,5 pst. til 10 pst. av norsk bistand. Fortsetter trenden, vil utdanningsbistandens andel være halvert når regnskapet for periodens to siste år gjøres opp. Det skjer midt i perioden da vi med kraft skulle følge opp FNs tusenårsmål, hvor tilgang til utdanning for alle er en av hovedsakene.

For det tredje: Klimasatsingen gis ikke addisjonelt, slik opposisjonspartiene i klimaforliket bad om. Den betales innenfor bistandsrammen, slik at målrettede utviklingstiltak i u-land nå får en redusert andel av bruttonasjonalinntekten i forhold til de siste årene. Konkrete tiltak for å hjelpe utsatte befolkningsgrupper i u-land med klimatilpasningstiltak har vi lenge bidratt med gjennom bistanden fra norsk side, for forørkning og klimaendringer er intet nytt under solen. Hovedformålet med slik bistand er sosial og økonomisk utvikling i u-land.

Det nye er satsingen hvor hovedformålet er å redusere klimagassutslipp av hensyn til det globale klima. Kristelig Folkeparti er en pådriver for dette, ja vi var sammen med Venstre og Høyre med på å presse Regjeringen til å godta dette i klimaforliket for et års tid siden. Men vi hadde håpet at den delen som går utover det som med rette kan kalles klimatilpasning, skulle komme addisjonelt, altså i tillegg til den ordinære bistanden. Også FNs klimakonvensjon fastslår prinsippet om addisjonalitet.

Vi tror det kan bli vanskelig å få utviklingslandene med på storstilte klimatiltak hvis de ser at pengene til klimasatsingen fører til at øvrig, genuin bistand får en synkende andel av industrilandenes bruttonasjonalprodukt. De fattigste landene vil da igjen bli de største taperne. Den globale klimasatsingen vil nok da i hovedsak gå til mer industrialiserte land. Det kan bli et alvorlig stridstema på klimamøtet i København til våren.

Fra Kristelig Folkepartis side ønsker vi å få belyst spørsmålet om addisjonalitet grundig i den stortingsmeldingen som Regjeringen legger fram på nyåret. På et slikt grunnlag må vi så vurdere om Stortinget bør komme med tilleggsbevilgninger alt i revidert nasjonalbudsjett for å vise at Norge mener alvor med at klimasatsingen kommer som et tillegg til etablerte bistandsnivåer.

Andre talere fra Kristelig Folkeparti vil ta opp andre temaer i budsjettinnstillingen, bl.a. det som gjelder nordområdene, der en samlet opposisjon har gått inn for en satsing i forbindelse med planene om en transportkorridor øst–vest over Narvik. Det er en viktig sak som jeg håper Regjeringen vil følge opp. Vi vil også komme tilbake til andre sider av bistandsbudsjettet i senere innlegg.

La meg understreke at vi fra Kristelig Folkepartis side er glad for den støtte som Høyre subsidiært gir til den fordeling som vi foreslår innenfor utenrikskomiteens tildelte ramme. Jeg regner med at presidenten vil legge opp voteringen slik at det blir mulig for flere å stemme for det forslaget.

For øvrig tar jeg opp forslaget fra Kristelig Folkeparti. Jeg tar også opp forslag nr.1, som er et fellesforslag fra opposisjonspartiene.

Presidenten: Representanten Dagfinn Høybråten har tatt opp de forslagene som han viste til.

Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A) [18:11:17]: Regjeringen og Stortinget må sikre at det er muligheter til å evaluere og måle resultatene av vår omfattende bistand. Kristelig Folkeparti kritiserer i innstillingen at Stortinget ikke har fått tilfredsstillende rapporter om bistandsresultater. Norske bistandsorganisasjoner gjør en kjempeinnsats på bistandsområdet og forvalter milliardbeløp. I innstillingen er Kristelig Folkeparti det eneste partiet som ikke vil stille krav til bistandsorganisasjonene når det gjelder effektivitet og resultatmåling i bruken av midler Stortinget bevilger. Hvorfor?

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:12:00]: Kristelig Folkeparti er i spissen når det gjelder å kjempe for god bistand, kvalitativt høy bistand og en oppfølging av bistandsresultatene som gjør at vi kan gripe inn der hvor det skjer feildisponeringer, der hvor midler ikke forvaltes på en måte som er i tråd med retningslinjene. Det må skje uavhengig av hvem som utøver oppdraget på Norges vegne. At vi ikke har sluttet oss til en helt spesiell bemerkning i innstillingen, rokker ikke ved dette hovedsynet. Det skal selvfølgelig stilles krav til alle, også til de frivillige organisasjoner, og særlig fordi vi ønsker at de frivillige organisasjoner skal ha en større rolle i bistanden framover enn det Regjeringen har lagt opp til.

Ågot Valle (SV) [18:13:06]: I mer enn 40 år har palestinerne levd under en stadig mer brutal okkupasjon fra Israels side. Antall bosettinger har økt til tross for at Israel har forpliktet seg til å trekke tilbake de bosettingene som er der. Muren strider mot internasjonale konvensjoner. Den stjeler mer og mer land fra palestinerne og hindrer palestinerne i å dyrke jorda si.

(Over høytaleranlegget: Det er ikke registrert brann i bygningen.)

– Stadig ydmykelser på sjekkpunkter undergraver palestinernes rettigheter. Det er ikke tvil om hvem som er okkupanten, og hvem som er de okkuperte; likevel insisterer Kristelig Folkeparti på at man skal dele ansvaret likt mellom okkupanten og de okkuperte i den situasjonen som er nå.

Når skal Kristelig Folkeparti innse at det er en uholdbar situasjon, at det ikke blir fred i Midtøsten uten en rettferdig fred for palestinerne? Og hvordan ser Kristelig Folkeparti for seg en slik fred?

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:14:14]: For det første var det betryggende å få melding underveis her om at det ikke er brann i bygget. Det kan man ikke si om situasjonen i Midtøsten, den er høyst eksplosiv.

Svaret på representant Valles spørsmål om Kristelig Folkepartis holdning finnes i innstillingen. Det framgår av merknader Kristelig Folkeparti er med på, sammen med regjeringspartiene og delvis sammen med andre opposisjonspartier, at vi nettopp ønsker en fredsløsning som stiller krav til alle parter, også til Israel, som stiller krav på alle de punkter representanten Valle var innom. Men vi er kritiske til en holdning som ensidig retter kravene mot staten Israel, og som ikke aksepterer de grunnleggende prinsipper for Israels rett til eksistens og stans av terrorvirksomhet, som hele det internasjonale samfunnet har stilt seg bak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Åslaug Haga (Sp) [18:15:41]: Budsjettinnstillinga viser at det er brei enighet i Stortinget om utenrikspolitikken og utenriksbudsjettet, men med ett viktig unntak, Fremskrittspartiet. Det er brei enighet om at en helhjertet satsing på internasjonalt samarbeid og bistand må være del av utviklingspolitikken, med ett viktig unntak, Fremskrittspartiet. Det er brei enighet om at dialog og brobygging er fundamentet i norsk utenrikspolitikk, med ett viktig unntak, Fremskrittspartiet.

Senterpartiet tar Fremskrittspartiets budsjett på alvor. Vi blir skremt av det vi ser. Hvis Fremskrittspartiets alternative budsjett ble vedtatt i Stortinget, ville det rasert Norges omdømme internasjonalt. De dramatiske kuttene på bistand til Afrika, Asia, Midtøsten og Latin-Amerika, til deltakelse i den globale klimakampen, til fredsarbeid og til FN og alle globale institusjoner der Norge samarbeider, ville i sum ødelegge Norges muligheter til å bidra konstruktivt internasjonalt. Det ville isolere oss fra viktige prosesser, og bety en total endring av vårt forhold til resten av verden.

Det er dramatisk når Fremskrittspartiet kutter over 2,4 milliarder kr av et budsjett på 2,8 milliarder kr til langsiktig bistand til Afrika. Det er like uansvarlig når partiet kutter 425 mill. kr av et budsjett på 500 mill. kr til Midtøsten, eller fjerner nærmere en halv milliard kr fra posten for miljø og bærekraftig utvikling.

Vi registrerer at Fremskrittspartiet påberoper seg å delta i et bistandskritisk ordskifte. Kuttene de legger opp til, viser at dette kun er tilslørte forsøk på å avskaffe all bistand. Ja, for det slås fast i denne innstillinga at Fremskrittspartiet er prinsipielt imot langsiktig bistand, som de beskriver som

«ordningen med tvungne bidrag til statlig utviklingshjelp gjennom beskatningen».

Man er altså imot bistand over statsbudsjettet. Denne tvungne statlige utviklingshjelpen skal angivelig bidra til

«å svekke den enkeltes personlige ansvarsfølelse og giverglede.»

Med brei penn slår Fremskrittspartiet også fast at statlig utviklingshjelp i det store og hele har vist seg å være «lite effektivt og svært kostbar å administrere». Med all respekt: Det er langt fra mulig å påstå at alle former for utviklingsarbeid som har vært organisert med offentlige bidrag, har vært mislykket. Jeg kan anbefale besøk til en rekke skoler, helseinstitusjoner osv. rundt omkring på kloden.

Fremskrittspartiet forsøker ikke engang å gi svar på hva avskaffelsen av demokratisk valgte myndigheters bidrag til utvikling skal erstattes med. Vi må anta at de ikke har, og at det ikke fins, alternativer. Det vil si at de svakeste i verden vil lide ytterligere med Fremskrittspartiets politikk.

Fremskrittspartiet omtaler bistand som «almisser» og «politisk korrekthet». Fra 1. januar 2009, altså rett over jul, skal de fattigste i Afrika miste det aller meste av vår støtte. Jeg veit ikke om en skal le eller grine når det framheves at deler av de frigjorte midlene skal gå til norske ambassaders arbeid mot piratkopiering i Asia! Her står vi overfor et parti med regjeringsambisjoner, som vil gjøre Norges omdømme som et solidarisk land til en saga blott.

Det er ingen overraskelse at Fremskrittspartiet også angriper miljøsatsinga i budsjettet, og det i ei tid der absolutt alle internasjonalt er enige om at klimautfordringene fordrer en kraftfull innsats i internasjonalt miljøsamarbeid. Norge har alle muligheter til å bidra i miljøkampen. Vi har også et særlig ansvar for å bidra, fordi vi er blitt styrtrike på eksport av fossil energi, sjølve hovedkilden for miljøbelastninger. Fremskrittspartiet vil med stor styrke svekke Norge som en ansvarlig miljønasjon.

Sjelden har vi vel fått en bedre illustrasjon på det etter hvert så berømte borgerlige kaoset enn i dette budsjettframlegget. Jeg kan vanskelig se hvordan Høyre, for ikke å snakke om Kristelig Folkeparti og Venstre, skulle klare å forhandle fram en regjeringsplattform med Fremskrittspartiet, Fremskrittspartiets ekstreme utgangspunkt tatt i betraktning.

I dag sulter 950 millioner av verdens befolkning, og tallet er økende. FNs matvareorganisasjon anslår at verdens matproduksjon må dobles fram mot 2050–2060 om vi skal kunne brødfø alle. Handelspolitikken som har vært ført, har virket imot en slik utvikling. Produksjonen av mat de siste 20 åra har økt mindre enn forbruket.

Fremskrittspartiets svar til de fattigste er, som nevnt, å privatisere bistanden basert på enkeltpersoners giverglede, og i tillegg til dette å foreta en massiv handelsliberalisering.

Mat er det minst egnede produktet å overlate til markedsmekanismer aleine. Matvarekrise er ikke bare et resultat av endrede klimatiske forhold, men også i aller høyeste grad resultat av en feilslått handelspolitikk som øker bistandsavhengigheten. Markedseksperimenter fjerner oss fra en oppfyllelse av FNs første tusenårsmål om å halvere verdens fattigdom. «Trickle-down»-effekten, at det skal dryppe på klokkeren når det regner på presten, som mange hevder er markedsliberalismens og den økonomiske globaliseringas fremste biprodukt, virker ikke for nærmere 1 milliard mennesker. Vi kan ikke godta at det skal være den optimale verdensordenen.

Fremskrittspartiet bruker budsjettinnstillinga til å skape et bilde av oss og de andre, der oss er Vesten og de andre er arabiske land. Vi er alle enige om at det er mye som gjenstår før det er demokrati og ikke-korrupte samfunn mange steder, men hvem tjener på en virkelighetsforståelse der noen på blodig alvor forsøker å få oss til å tro at det fins hele folk og kulturkretser som står på stedet hvil og er avsondret fra alle former for utvikling, at det eksisterer dramatiske og nærmest uoverkommelige gap mellom oss og det Fremskrittspartiet kaller «de arabiske landenes triste skjebne».

Senterpartiets vurdering er at Fremskrittspartiets holdning til multilateralt samarbeid og til store deler av verdens land og folk er en del av en konfliktskapende ideologi som vi faktisk har grunn til å tro at nå forlater Det hvite hus etter åtte år med feilslått politikk. Fremskrittspartiet representerer etter vår vurdering holdninger som vil skape en farligere og mer utrygg verden. Vi forstår ikke hvordan Norge skal kunne møte verden med Fremskrittspartiets tankegods som ballast. Det strider fullstendig mot norsk utenrikspolitisk tradisjon, som er basert på solidaritet og dialog.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet hevder å ha Norges interesser, og det aleine, som sin rettesnor i utenrikspolitikken. Vel, vår vurdering er at Fremskrittspartiet med sitt budsjettopplegg i så fall holder Norges befolkning for narr. Det kan vanskelig oppfattes som annet enn galt å påstå at vi er best tjent med en utenrikspolitikk bygd på egoisme, fiendebilder og isolasjon. Som et lite land er vi fullstendig avhengig av et velfungerende internasjonalt samarbeid. Dette må dyrkes, ikke rives opp med rota. Dialog og samarbeid er den beste garantien vi kan gi for en tryggest mulig framtid for vanlige folk i Norge. Derfor er jeg glad for at ei rød-grønn regjering representerer en fullstendig annen utenrikspolitikk enn den vi ser fra det kanskje største opposisjonspartiet i Norge, Fremskrittspartiet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [18:24:20]: Det er interessant å registrere at den utenrikspolitiske talskvinnen for et av regjeringspartiene ønsker å bruke hele sin taletid på å gå til angrep på Fremskrittspartiet. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen når hun snakker om fiendebilder, isolasjon og total mangel på dialog. Jeg tok nettopp til orde i mitt innlegg for betydningen av dialog også med land vi ikke er enige med. Når vi snakker om gapet i forhold til de arabiske statene, er det jo nettopp de forhold som befolkningen lider under: manglende ytringsfrihet, manglende religionsfrihet og krenkelse av rettigheter for kvinner og barn.

Når det gjelder bistanden, er ikke representanten Haga enig i og innser hun ikke at den bistandspolitikken som har vært ført, ikke har ført frem, og at det er på tide å tenke nytt? Representanten glemte å nevne vår idé om et stort investeringsfond som nettopp kan stimulere til en riktig form for utvikling.

Åslaug Haga (Sp) [18:25:32]: Senterpartiet har valgt å ta budsjettinnstillinga fra Fremskrittspartiet på alvor. Vi har gått igjennom setning for setning i innstillinga, og jeg må si at det er et så dramatisk annet utgangspunkt enn det vi har tradisjon for i norsk utenrikspolitikk, at jeg mener det er viktig å få saken belyst. Derfor valgte jeg å bruke mitt innlegg på å beskrive Fremskrittspartiets utenrikspolitikk. Jeg mener det er nødvendig at folk er klar over at hvis de stemmer på Fremskrittspartiet, stemmer de på en helt annen utenrikspolitisk kurs enn den vi er kjent med i Norge. Og jeg tror at storparten av det norske folk er meget tilfreds med at vi har hatt en utenrikspolitikk som er bygd på solidaritet, som er bygd på forståelse for miljøutfordringene, og som baserer seg på dialog. Fremskrittspartiets politikk er bruddet med denne politikken. Det bør folk vite.

Finn Martin Vallersnes (H) [18:26:57]: Det er nesten for galt å legge seg opp i denne bilaterale feiden her, men siden representanten Haga var innom også matproduksjon og tydeligvis er opptatt av den langsiktige svikten i matproduksjonen, ble det for fristende å ta en replikk på det. Jeg minner om at vi hadde en handlingsplan for utviklingssamarbeid på landbrukssektoren i 2004, og komiteen har nå henvist til den og bedt Regjeringen følge opp. For når man går inn i det foreliggende budsjettet, finner man ikke mye igjen av den langsiktige landbrukssatsingen som del i utviklingsarbeidet. Som jeg sa i innlegget mitt tidligere i dag, har komiteen stilt det som spørsmål til Regjeringen, og svaret vitner jo om at man mener at det er en oppgave som andre får ta seg av i en internasjonal oppgavefordeling. Er Senterpartiet fornøyd med den ambisjonen fra Regjeringens side?

Åslaug Haga (Sp) [18:27:57]: Det er jo litt synd at Vallersnes ikke vil blande seg inn i «denne bilaterale feiden» som han sier, for det kunne vært innmari artig å ha visst hvordan Høyre har tenkt å samarbeide med Fremskrittspartiet om utenrikspolitikken innenfor de rammene som Høyres leder har definert som ønskelig, nemlig et bredt anlagt borgelig samarbeid. Men det var ikke spørsmålet.

Når det gjelder matproduksjon og satsinga på det innenfor bistanden, gjelder de samme reglene som de alltid har gjort, nemlig at Regjeringa skal følge opp det Stortinget bestemmer. Det innebærer at vi skal ha en satsing på landbruk, og det bare forutsetter jeg at utviklingsministeren følger opp. Etter min vurdering bør det være en satsing som foregår både bilateralt og multilateralt, men her står det en multilateralist som mener at det er en kanal som vi veldig ofte ikke utnytter godt nok.

Morten Høglund (FrP) [18:28:57]: Jeg registrerte at representanten valgte å hoppe bukk over mitt spørsmål. Jeg vil på nytt gi henne anledning til å svare på spørsmålet om ikke den fallitt, i hvert fall de manglende resultater fra bistanden over mange år som vi har sett, gir grunnlag for nytenkning og å stille kritiske spørsmål. Hvis representanten fortsatt ikke vil svare på det, kan hun svare på spørsmålet knyttet til de arabiske lands situasjon: Er det ikke vår plikt og vår rett å løfte opp situasjonen for befolkningen også i den arabiske del av verden, og påpeke mangler ved f.eks. menneskerettigheter når vi ser det?

Åslaug Haga (Sp) [18:29:42]: Jeg kan svare på begge spørsmålene.

Jeg er fundamentalt uenig i at bistanden har spilt fallitt. Jeg er fundamentalt uenig i at vi ikke kan se gode resultater av bistanden. De resultatene kan man reise rundt og se i svært mange utviklingsland. Og vi skal alltid vurdere om vi kan gjøre ting bedre. Det gjør vi kontinuerlig når det gjelder bistanden.

Vi har lært masse om hvilken form for bistand som fungerer i de 40–50 åra vi har holdt på med det. Det er en kontinuerlig læringsprosess. Den skal vi fortsette med. Men svaret er ikke det Fremskrittspartiet velger å gi, som er å kutte, kutte og kutte. Det vil få dramatiske konsekvenser for verdens fattige.

Så er jeg opptatt av at vi skal se på menneskerettighetssituasjonen og demokratiutvikling over hele kloden. Vi har våre svakheter. Andre land har sine svakheter, som vi gjerne kan definere som større. Det jeg reagerer voldsomt på i Fremskrittspartiets presentasjon av dette, er at man ønsker å skape – helt bevisst – et skille mellom de og vi.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Anne Margrethe Larsen (V) [18:31:16]: Globalisering og en sunn markedsøkonomi har løftet flere mennesker ut av fattigdom de siste tiårene enn noen gang tidligere. Denne utviklingen skyldes bl.a. velfungerende nasjonale og internasjonale markeder. I tillegg kommer sterkere forpliktelser overfor sivile og politiske rettigheter samt et fungerende internasjonalt samarbeid på mange områder.

Men omtrent en milliard mennesker har liten eller ingen nytte av globaliseringen. Noen blir til og med fattigere og enda mer marginalisert. Deres situasjon vil bli ytterligere svekket av den globale finanskrisen. Den slår inn i realøkonomien til de fleste land med stor styrke. Dette påvirker fattige utviklingsland via redusert handel, færre investeringer og mindre hjemsending av penger. Følgene av finanskrisen kan dermed bli dramatisk for mange fattige land.

Sett i lys av dette frykter jeg at den positive utviklingen vi har sett, hvor globaliseringen løfter hele folkegrupper ut av fattigdom, kan bli reversert. Jeg frykter at mange som har klart å arbeide seg ut av fattigdom, faller ned i den igjen. Middelklassen, som har vokst i mange land, og som fremmer politisk stabilitet og økonomisk vekst, kan dermed begynne å krympe. Dette ser jeg som svært uheldig.

Dette gjør at mulighetene for å nå tusenårsmålene kan bli betydelig svekket. Vi kan bli satt flere år tilbake i kampen mot fattigdom.

Jeg mener at finanskrise, matvarekrise og klimaendringer gjør at vi ikke kan redusere vår bistand. Jeg ønsker en debatt om innretning av bistanden velkommen, sammen med et sterkere fokus på kvalitet versus kvantitet. Men lille Norge bør ikke i dagens situasjon, med krise i verdensøkonomien, kutte ned på bistanden og bli seg selv nok.

Jeg vil i det følgende gå gjennom noen av hovedtrekkene i den politiske profilen som Venstre har lagt inn i budsjettet.

Som en sosialliberaler mener jeg at utviklingsland skal styre og eie sin egen utvikling. Dette er enkelt å si, men verre å følge opp i praksis. Den fine retorikken vi hører fra mange hold, lyder ofte hul. Vi vil at de gode intensjonene skal settes ut i livet. Mer konkret mener jeg at vi bør styrke samarbeidslandenes mulighet og evne til å foreta egne valg og styre egen utvikling. Den skal ikke styres fra Stortinget. Vi bør med andre ord ikke tre våre egne politiske prioriteringer nedover samarbeidsland. Dette griper inn i selve strukturen til bistandsbudsjettet vårt. Politiske styringssignaler legges inn, noe ikke minst den rød-grønne regjeringen har fulgt opp. De binder budsjettet opp i prioriteringer som profilerer Regjeringens politikk. Regjeringen har også plassert relativt store beløp i generelle poster som gir frihet til å disponere midler ut fra løpende politiske vurderinger. Dette fremmer ikke nødvendigvis mottakerorientering.

Venstre ønsker å styrke konsentrasjonen av den samlede bistandsinnsatsen. Dette gjelder så vel tematisk som geografisk. Norge gir i dag bistand i en eller annen form til godt over 100 land. Ved å spre bistanden så tynt utover svekker vi kanskje effektiviteten og kvaliteten. Jeg mener at Norge ikke bør ha som mål å bli et mini-FN. Hvis vi vil for mye, får vi til slutt ikke utrettet noe som helst. Dette blir også påpekt i OECDs siste gjennomgang av norsk bistand.

I Regjeringens forslag til budsjett har Afrika fått en betydelig mindre prosentvis vekst enn Asia og Midtøsten. Dette svekker relativt sett satsingen på fattigdomsbekjempelse i Afrika, noe som er en trend Regjeringen har fulgt opp over de siste år. Venstre foreslår for sin del å øke bevilgningen til Afrika med 50 mill. kr i forhold til Regjeringens budsjettforslag.

For å bidra til å fokusere bistandsinnsatsen ytterligere har Venstre gått inn for å redusere Regjeringens satsing på Latin-Amerika. Jeg mener den langt på vei er ideologisk begrunnet. Videre bidrar den til å svekke fattigdomsorienteringen i bistanden, da de fleste land i regionen er mellominntektsland.

Ellers stiller Venstre seg bak økningen i bevilgninger til Asia og Midtøsten. Dette gjelder først og fremst Afghanistan og de palestinske områdene. Vi har imidlertid lagt inn et lite signal om at det er en begrenset forvaltningskapasitet, spesielt i Afghanistan. Hvis bistanden fra Norge og andre giverland trappes opp i tiden som kommer, vil dette fort kunne hemme effektiviteten.

Venstre er vel så opptatt av kvalitet som kvantitet. Nå viser det seg at til tross for svært gode intensjoner om å styrke kvaliteten på bistanden, følges ikke dette opp med bevilgninger av Regjeringen. Ifølge Finansdepartementet gikk 1,8 pst. av bistanden til kvalitetssikring i 2004. I 2007 sank denne andelen til 1,5 pst. I foreliggende budsjett ser vi ingen økning av betydning. Dette mener jeg er noe for svakt når vi vet hvilke store beløp som går til bistand. Dertil kommer at vi gjennom de siste ti årene har hatt en formidabel vekst i bistandsbudsjettene.

Dette gir et klart inntrykk av at kvalitetsforbedringen kommer noe haltende etter. Kan vi ha sett oss blinde på 1 pst.-målet? Sett i lys av dette foreslår Venstre betydelige økninger til kvalitetssikring i neste års budsjett. Disse midlene skal øremerkes uavhengig evaluering med sikte på å lære av feil og mangler knyttet til igangsatte eller avsluttende bistandsprosjekter. Denne lærdommen skal på en systematisk måte inngå i beslutningsgrunnlaget for framtidig bistand.

Videre skal bevilgningene brukes til å videreutvikle nye tilnærminger og metoder for evaluering og kvalitetssikring. Dette gjelder både på nasjonalt nivå og i samarbeid med likesinnede giverland. Mottakere av bistanden bør i større grad trekkes med i dette arbeidet. Generelt mener jeg at bevilgningene til kvalitetssikring og evaluering bør øke i takt med veksten i bistandsbudsjettet.

Venstre har styrket den humanitære innsatsen i forhold til Regjeringens forslag. Dette gjelder både med hensyn til overgangsbistand, nødhjelp og humanitær bistand. Dette mener jeg bør utgjøre en permanent og integrert del av norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Videre må tiltak på disse områdene ses i sammenheng med klimatiltak, konfliktforebygging, langsiktige utviklingstiltak og gjenoppbygging.

Videre mener jeg at arbeidet med å sikre bedre beskyttelse av mennesker på flukt bør gis en spesiell prioritet. Ofte ligger det i overgangen fra nødhjelp til mer langsiktig bistand store muligheter for å lindre nød og gjøre befolkningen mindre sårbar. Gitt omfanget og hyppigheten av katastrofer som utspiller seg ulike steder i verden, bl.a. i Kongo, forventer jeg at det blir en økt etterspørsel etter denne type humanitær bistand i framtiden.

Venstre er også glad for at en samlet komité nå stiller seg bak forslaget der Regjeringen bes vurdere å opprette et program for å styrke kontakten mellom den vestlige verden og muslimske land, spesielt når det gjelder barne- og ungdomsorganisasjoner og politiske partier.

Jeg har lyst til å framheve at Venstre vil satse mer enn Regjeringen på å kanalisere bistand gjennom det sivile samfunn. De har ikke mottatt økte bevilgninger i takt med økningen i bistandsbudsjettene i de siste årene.

Jeg mener at norske frivillige organisasjoner har en kompetanse og et kontaktnett i samarbeidsland som er av stor betydning. De nedlegger en stor innsats, både som operatør av konkrete bistandsprosjekter, som pådriver og ikke minst som vaktbikkje.

Så har jeg lyst til å komme med et ønske oppunder jul: Selv om frivillige organisasjoner langt på vei er avhengige av offentlige midler, håper jeg at de ikke svekker sin rolle som kritikere av enhver regjerings politikk.

Helt til slutt vil jeg si at Venstre støtter Kristelig Folkepartis forslag nr. 5 vedrørende rammeområde 4, og er med på forslag nr. 6, opprinnelig fra Morten Høglund i Fremskrittspartiet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [18:40:47]: Venstre er med på en merknad som fyrer av en kraftsalve mot Regjeringens nordområdepolitikk. Jeg siterer:

«Til tross for at Regjeringen har økt bevilgningene til nordområdene i perioden, har den ikke klart å levere de løsningene som trengs.»

Og videre:

«Disse medlemmer savner overblikket, kunnskapsfokuset og svarene på strategiske, økonomiske og kommunikasjonsmessige utfordringer i nord.»

Du verden!

Mitt spørsmål til representanten Larsen er: Hvilke løsninger vil Venstre levere? Hvilket overblikk er det Venstre har når det gjelder nordområdepolitikken, som Regjeringen mangler? Det går nemlig ikke fram av innstillingen.

Anne Margrethe Larsen (V) [18:41:29]: I nordområdesatsingen har vi påpekt at dette med landsdelssatsingen og satsingen på en nordområdeplan vedrørende naboland og andre havområder ikke er tydelig nok. Det Venstre har sagt – jeg kan henvise til merknaden – er at vi ønsker enda mer satsing på kunnskap, miljø og geopolitiske endringer i dette området.

Ågot Valle (SV) [18:42:11]: Igjen foreslår Venstre å kutte bistanden til Latin-Amerika og begrunner dette med at det er en ideologisk basert støtte – som om noe er upolitisk i denne verden!

Jeg må si at jeg forstår ikke denne holdninga. For det første er det støtte til demokratiske land med demokratisk valgte ledere som representerer marginaliserte grupper, som f.eks. Evo Morales i Bolivia. Hans motstandere er rike folk som ikke vil dele ressursene med fattigfolk. Norske tiltak er fattigdomsorienterte og i stor grad rettet mot urfolk og kvinner som lever i ekstrem fattigdom sjøl om dette er mellominntektsland. Flere tiltak er i forhold til biologisk mangfold og helt i tråd med handlingsplanen for miljørettet bistand.

Hvorfor denne ideologisk baserte motstanden fra Venstres side mot å støtte kampen mot fattigdom i nye demokratier som har kvittet seg med diktatorer og militærstyre?

Anne Margrethe Larsen (V) [18:43:17]: Venstre har i alle disse årene sagt at vi vil satse på Afrika fordi vi mener at det er det mest sårbare kontinentet. Når det nevnes Latin-Amerika og landene der, er det veldig flott at mange av disse landene nå har fått mer demokratiske innretninger, men i forhold til fattigdomsorientering, i forhold til at man ikke må spre bistanden på for mange land, i forhold til den ideologiske begrunnelsen som Valle nevner, og i forhold til mellominntektsland mener vi at det er diskutabelt i hvilken grad vi skal støtte disse landene. Jeg bare nevner Nicaragua som et stikkord, der vi gir 65 mill. kr – mye av det i budsjettstøtte – til et noe diskutabelt styre med Ortega i spissen.

Derfor har vi valgt å fortsette å støtte Afrika.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [18:44:30]: Helheten i denne innstillingen er en bred og gjennomargumentert støtte til ressursbruken bak norsk utenrikspolitikk. Det er det en budsjettdebatt handler om. Det er bra. Vi i Utenriksdepartementet merker oss merknadene nøye, har studert dem, og det er mye interessant å lese der – mye klokt også. Denne brede støtten er jo også interessant i lys av at vi nå kan notere at vi nærmest har gjennomført målsettingene som ligger i Soria Moria-erklæringens internasjonale kapittel.

Jeg merker meg at Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen med regjeringspartiene i mange saker. Det gjør også Høyre på en del områder, og i år som i fjor er det Fremskrittspartiet som er den reelle utenrikspolitiske opposisjonen i denne sal. Jeg vil egentlig berømme Fremskrittspartiet for å ha gått grundig og tydelig til verks og skrevet det ut i merknader – mange av dem er klart artikulert – og ha våget å flytte på penger, store penger. Så er det noe læring underveis også. I fjor ville Fremskrittspartiet kutte 100 mill. kr på drift i Utenriksdepartementet. Plutselig er ikke det viktig i år. Det tror jeg er klokt, men det minner om at her går pengene litt veggimellom.

Jeg er ikke enig i Fremskrittspartiets merknader og pengeflyttinger, og at det er forskjeller mellom oss – regjeringspartiene – og Fremskrittspartiet, er naturlig og klargjørende. Men, som representanten Haga sa, det politisk interessante må være forskjellene mellom Fremskrittspartiet og de andre borgerlige partiene, som – noen av dem iallfall – har intensjoner om å danne regjering med Fremskrittspartiet. Statsråd Solheim vil ta for seg mange av disse områdene, går jeg ut fra, men kutt på 85 pst. til Afrika, 85 pst. til Asia, 85 pst. til Midtøsten, 85 pst. til Latin-Amerika – det er noe med Fremskrittspartiet og 85 pst. Jeg har ikke oppdaget helt hva det er som gjør at vi når målene ved å gå ned til 15 pst., men et eller annet må det være. Det er noe i denne framstillingen som sier at det må være mulig å tenke nytt på bistand, og jeg tror ikke Norge har hatt en bistandsminister/utviklingsminister på lenge som har åpnet for det, åpnet for kritiske vurderinger. Men det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haken, og det er i grunnen hele hodet som går i Fremskrittspartiets operasjon.

Jeg vil dvele et sekund ved Midtøsten. Fremskrittspartiet og Høyre foreslår henholdsvis 85 pst. og ca. 50 pst. kutt i regionbevilgninger til Midtøsten. Her vil jeg få lov til å sitere den meget gode merknaden av Kristelig Folkepartis medlem i komiteen, som viser til at

«doblingen av regionbevilgningen til Midtøsten ikke innebærer noen økning i den samlede støtten til palestinske områder, men er et uttrykk for at bevilgninger som i 2008 har gått via for eksempel kapitlet for humanitær bistand nå søkes kanalisert gjennom regionbevilgningen».

Det er helt riktig, så her er det et ganske dramatisk kutt. Fremskrittspartiets politikk, som i denne innstillingen også vektlegger betydningen av at Norge jobber tett med USA, er her et klart brudd med vår utenrikspolitikk. For her har Norge gjennom Annapolis-prosessen, vårt AHLC-formannskap, kunnet føre an i å sette palestinske myndigheter i stand til å opprettholde mulig drift fram mot tostatsløsningen. Det Fremskrittspartiet foreslår her, vil jo trekke i den andre retningen – kategorisk.

Så er det en spesiell sak som ligger meg på hjertet. Det er støtten til UNRWA, støtten til noen av de svakeste menneskene som er: palestinske flyktninger. Det er kommet 5 millioner nye av dem siden slutten av 1940-årene, mennesker som er født inn i flyktningstatus. I fjor ønsket Fremskrittspartiet å kutte 80 pst. i støtten til UNRWA. Denne gangen har man altså begrenset seg til 50 pst. Jeg kan si fra denne talerstol at på nyåret – henimot revidert nasjonalbudsjett – vil Regjeringen foreslå en ytterligere økning av støtten til UNRWA. UNRWAs programmer er jo den støtten vi har til utdanning, til opplæring, til tiltak for barn og unge og kvinner som ikke er ideologisk, og som hindrer at disse menneskene faller i ekstremistenes grep. Men her er forslaget fra Fremskrittspartiet igjen, etter mitt skjønn, ikke et gjennomtenkt prosjekt, får jeg håpe, men altså kutt for å bruke pengene på noe annet – på oss selv.

Så mener jeg at representanten Høglund i sitt innlegg sa mye klokt rundt Durban 2 – den store konferansen om rasisme. Han sa at prosessen kan spore av, han sa at enkelte land har en klar agenda – det er i og for seg ikke kritisk – at Norge bør være tydelig, og at vi bør true med å bli. Det siste er jeg helt enig i. Jeg mener det er galt å trekke seg ut av kontroversielle prosesser med kontroversielle temaer. Vi skal være der. Men vi skal også være der på en klok måte, og det betyr at vi i utgangspunktet ikke opptrer med et Vesten mot resten-perspektiv, at vi søker å inngå allianser og forståelse med andre land, i Afrika, Latin-Amerika, og ikke blir trukket inn i dette ideologiske forsøket på å la enkeltland og situasjoner kuppe det viktige arbeidet som skal gjøres. Intensjonen i det forslaget som er fremmet, mener jeg er gjenspeilet i den politikken Regjeringen fører, og jeg har ikke noe problem med å følge opp det.

Til nordområdene: Dette er ikke en nordområdedebatt – vi får sikkert anledning til det flere ganger på nyåret. Men jeg mener også at man her, iallfall på Utenriksdepartementets områder, gir stor tilslutning til de sporene vi følger. Vi har en 22 punkts nordområdestrategi, som vi leverer på, punkt etter punkt, og vi er i rute. Det er noen påplussinger, fra Fremskrittspartiet og fra Høyre. Det kan jeg leve med, det er ikke utelukkende negativt for en statsråd å se at opposisjonen vil mer på et område vi har satt på dagsordenen. Det er kommet sterke ord om manglende satsing på denne nordvestkorridoren. Det er et godt prosjekt – det har nå blitt konsensus om å foreslå 2 mill. kr til det. De summene det har vært snakk om for å få prøveprosjekter i gang tidligere, var iallfall titalls millioner kroner. Men som jeg har sagt i denne sal tidligere, vi er opptatt av denne saken og kommer til å følge med på den.

Oslo rådhus hadde forrige onsdag viktige markeringer, som førstkommende onsdag, i morgen. I forrige uke ble det enighet blant 100 land om å undertegne en konvensjon om forbud mot klasevåpen, og i morgen får Marrti Ahtisaari fredsprisen for sitt freds- og forsoningsarbeid. Dette er altså to veldig viktige temaer – nedrustning og arbeid for fred og forsoning. Vår utenrikspolitikk skal ha som ambisjon å bidra til sikkerhet og velferd og kamp for klima, for Norge, og derfor bidrar vi til det brede internasjonale arbeidet for stabilitet og sikkerhet. Det betyr at vi skal opprettholde det jeg kaller verdikjeden i norsk utenrikspolitikk, fra sikkerhet ved grensen til bidrag til sikkerhet der ute, som igjen får stor betydning for oss. Det er her Fremskrittspartiet egentlig skiller lag med, jeg vil si, alle de andre partiene, nemlig det å ha respekt for hele verdikjeden i utenrikspolitikken og ikke kutte den av på midten.

Vi står overfor store, krevende oppgaver i 2009 – budsjettet reflekterer det. Våre viktigste satsinger er Afghanistan, Midtøsten, Sudan – de tre enkeltområdene. Det er krevende prosesser. I en av dem er norske kvinner og menn engasjert, og vi arbeider for å se muligheten for også å fylle opp Soria Moria-erklæringens mål om å kunne bidra med norske styrker til FNs arbeid i Afrika. Vi har en krevende nabo i øst, som også medfører store muligheter, Russland i nord, en viktig del av nordområdesatsingen. Norsk utenrikspolitikk vil få hendene fulle. Vi kommer med to viktige meldinger på nyåret – en fra utviklingsministeren og en fra utenriksministeren, fra samme departement – som gir anledning til å diskutere de brede retningslinjene for utenrikspolitikken. Vi har i dag et sammenfall mellom tre kriser, finans, klima, mat/fattigdom. Det er en svært alvorlig situasjon, og på dagen før 60-årsjubileet for menneskerettighetserklæringen kan vi jo oppsummere med at alle tre krisene handler om menneskets verd og menneskets rettigheter. Utfordringen politisk, etter mitt skjønn, blir: Kan svaret på finanskrisen, som nå viser seg å være en helt uvanlig mobilisering av statlig regjeringskraft rundt om i verden, med store pakker vedtatt av parlamenter og regjeringer sammen, samtidig bidra til å adressere utfordringene på klima og mat? Er det f.eks. mulig i tiltakene for å skaffe folk jobb å satse på de prosjektene som også kan gjøre noe på infrastruktur i forhold til klima?

Jeg hørte i Stockholm i går på Sir Nicholas Stern, mannen bak Stern-rapporten, som snakket om klimautfordringen, og han vektla nettopp dette som en ganske unik mulighet.

Her blir det spennende å se på den amerikanske administrasjonen, om president Obama klarer å gjøre det han sier, nemlig å bruke finanskrisen som en mulighet til å hoppe over forurensende steg innen bilindustrien, innen energiforsyningen osv. Det blir også en viktig målsetting for norsk utenrikspolitikk inn i 2009 å etablere et tidlig, godt og tillitsfullt forhold til den nye amerikanske administrasjonen som hele verden ser mot. Det er enorme forventninger, men det er tross alt bedre at det er forventninger enn at det er en kynisk tro på at alt vil være som før.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [18:53:56]: Tallet 85 er ikke spesielt magisk for Fremskrittspartiet. Vi bruker, som jeg tidligere har sagt, 16 milliarder kr på bistand i dette budsjettet, som er rekord for oss, uten at det er noe vi vil vektlegge veldig mye.

Jeg er veldig glad for de signalene utenriksministeren gav i forhold til Durban 2. Jeg er enig i hans analyse av at det ikke må bli Vesten mot resten. Samtidig har det vært viktig for oss å fokusere på at vi må stå fast på noen verdier. Den trend vi mener å se, er at enhver slik konferanse prøver å flytte noen grenser, og det har ikke gått i en mer liberal og åpen retning. Er ikke utenriksministeren bekymret for at det kan bli utfallet, og at vi dessverre fort kan havne i en situasjon med Vesten mot resten, uten at det er dit vi ønsker å komme?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [18:55:01]: Jeg deler den bekymringen, men vi må da være oppfinnsomme i måten vi møter den på. Jeg tror f.eks. det at vestlige land samler seg om et resolusjonsvedtak, legger det på bordet og sier «dette eller ingenting», er en dårlig start. Det som vi har sett i denne utviklingen, er at islamske stater – foreningen, organisasjonen – har ønsket å få med andre land i sør på den type resolusjoner som jeg tror både representanten og jeg er kritiske til.

Man har lyktes gjennom diplomatiske kontakter å hindre at f.eks. afrikanske og latinamerikanske land åpenbart umiddelbart hopper på det sporet, som vil ta fokuset vekk fra det som er viktig for dem: spørsmålet om rasisme, likebehandling og menneskeverd. Det stiller krav til oss om noe annet veldig viktig i tiden når det gjelder utenrikspolitikk, nemlig å kunne inngå nye allianser, bygge tillit med Indonesia, Brasil, Sør-Afrika og Nigeria – viktige stater i den tredje verden. Vi skal stå fast på våre verdier, men vi skal også forsøke å arbeide kreativt, og, som representanten sier, vi skal true med å bli.

Finn Martin Vallersnes (H) [18:56:15]: I anledning 60-årsjubileet for FNs verdenserklæring om menneskerettigheter i Bergen 11. november, understreket utenriksministeren at Regjeringen har laget retningslinjer for hvordan vi best kan støtte og beskytte MR-forkjempere i praksis.

Russland er ett av verdens farligste land for journalister og aktivister. Europarådets rapportør for MR-forsvarere utpeker det russiske Nord-Kaukasus som den mest kritiske regionen. Grunnet situasjonen i Nord-Kaukasus har Helsingforskomiteen fremmet søknader om overføring av forfulgte MR-forsvarere til flyktningkvoten siden 2003. Personer som ble forfulgt fordi de snakket ut om overgrep, fikk beskyttelse i Norge. Ordningen er i praksis avviklet under den rød-grønne regjeringen.

Norsk praksis overfor asylsøkere fra Nord-Kaukasus er basert på en virkelighetsbeskrivelse i strid med kilder som FN og Europarådet. Norsk tilnærming synes for tiden preget av et utenrikspolitisk overoptimistisk syn på Russland. Kan vi forvente en mer realistisk holdning til menneskerettigheter i Russland fra Regjeringens side?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [18:57:22]: Jeg mener vi har et realistisk syn på politikken i Russland og på demokratiutviklingen, som er viktig å følge, og som ikke utvikler seg positivt på alle områder.

Vi har nær kontakt med Helsingforskomiteen på området knyttet til menneskerettighetsforkjempere og arbeidet de gjør der. Komiteen mottar også støtte til dette arbeidet.

Jeg må sette meg noe grundigere inn i den praksisen som representanten Vallersnes mener har opphørt under den rød-grønne regjeringen. Det er i alle fall ikke under min ledelse truffet noe vedtak om å endre tidligere praksis, så det må jeg altså sette meg noe nærmere inn i.

Det jeg kan bekrefte, er at Norge i denne regionen, gjennom norske frivillige organisasjoner, humanitære organisasjoner og MR-organisasjoner, yter en ganske rundhåndet støtte for å sette disse organisasjonene i stand til å arbeide og knytte kontakter, bl.a. med MR-forkjempere.

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:58:25]: La meg si meg helt enig med utenriksministeren i at det er viktig i tiden framover å forsøke å se finanskrisen, fattigdomskrisen og klimakrisen i sammenheng, og se om det går an å møte de tre store globale krisene med tiltak som virker sammen. Jeg ser fram til et samarbeid med Regjeringen om akkurat det.

Jeg vil ta opp det utenriksministeren sa om at Regjeringen arbeider med hvordan en kan følge opp Soria Moria-erklæringen når det gjelder styrker til Afrika i FN-regi. Så langt har man ikke lyktes med å få oppfylt det. Jeg vet at Regjeringen har signalisert at den vil arbeide langsiktig med å prøve å få til styrker i Kongo. Men det haster med både å møte de humanitære behovene og å forsøke å bidra til fred i dette området. Spørsmålet er hva Norge kan gjøre for å støtte den fredsprosessen som FN nå er i gang med i Kongo.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [18:59:34]: Det er riktig at vi ikke har lyktes med å stille med norske styrker til FN i Afrika, men vi var veldig nær, og det stod ikke på oss. Jeg hadde i dag anledning til å gjenta overfor den sudanesiske ambassadøren vår beklagelse over at det ikke ble mulig for Norge og Sverige å bidra med den styrken vi hadde investert i, og forberedt og trent så godt som vi hadde. Men vi arbeider videre med det. Vi må altså arbeide langsiktig i forhold til Kongo, og forsvarsministeren har redegjort for at vi med dagens styrkeoppsett ikke har mulighet til svare positivt på denne appellen. Det må vi da arbeide videre med, og jeg kan ikke forskuttere det akkurat her og nå.

Vi vil støtte FNs forhandlingsprosess, tidligere president Obasanjos arbeid. Der er vi rede til å stille også med ressurser for å gjennomføre det. Så tror jeg det har stor betydning det vi kan støtte gjennom våre humanitære organisasjoners nærvær, gjennom oppfølging av FN-resolusjon 1325, vold mot kvinner, gjennom vårt beskjedne, men allikevel virkningsfulle diplomati – utviklingsministeren har akkurat vært i regionen – overfor Kongo, overfor nabolandene, ikke minst Rwanda. Så på et bredt spekter må Norge trykke på som Norge, og også gjennom de multilaterale kanalene.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Margrethe Larsen (V) [19:00:44]: Jeg har et spørsmål om en svært aktuell og alvorlig situasjon om nødhjelp.

Norge gav 40 mill. kr i nødhjelp til Zimbabwe etter at president Robert Mugabe fra Zanu-PF og opposisjonslederen Morgan Tsvangirai kom til enighet om deling av makten torsdag 11. september i høst.

EU og USA valgte for sin del å opprettholde sanksjonene mot landet inntil reelle demokratiske endringer var på plass. Utenriksministeren framholdt den gangen at det var avgjørende at statsminister Tsvangirai fikk internasjonal støtte til å ta tak i de akutte humanitære problemene befolkningen møter.

Siden september har vi jo sett at dette landet har gått fra vondt til verre, og at deler av den nedkjørte befolkningen nå lider under kolera – ja, vi hører hver dag om nye tilfeller. Regimet har med all mulig tydelighet vist at de ikke har maktet å gjennomføre nødvendige demokratiske reformer.

Da er mitt spørsmål: Har den hjelpen hatt en tiltenkt effekt? Og burde vi, sett i lys av det som skjedde i september, ventet med å yte denne hjelpen?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [19:01:58]: Svaret på det siste spørsmålet er nei. Det er fortsatt ingen hjelp fra Norge til myndighetene i Zimbabwe, eller til Robert Mugabe, for å si det rett ut. Det er humanitær hjelp via FN og via humanitære organisasjoner som kan nå en desperat nødtrengende befolkning med hjelp. Vi kan ikke – iallfall bør vi ikke – holde folket i Zimbabwe som gisler for uvettet på toppen av det regimet som utspiller seg. Derfor sa vi på det tidspunktet at det er viktig at vi fortsetter med en hjelp som kan nå dem i landet som trenger det, uten at vi samtidig gir noe i retning av regimet. Og i det øyeblikket det skjer en reform som vi kan tro på, og som er troverdig, og som er i pakt med demokratiske ønsker i Zimbabwe, skal Norge være tidlig ute. Vi har samarbeid med Sverige, og vi har samarbeid med EU for å vise at demokrati er noe som blir anerkjent.

Men jeg kan bekrefte at de millionene vi bevilget i september, ikke var penger til Robert Mugabe. Det var humanitære penger til en nødlidende befolkning.

Morten Høglund (FrP) [19:03:00]: Siden dette antakelig er siste gang i år utenriksministeren er i Stortinget, ønsket jeg at utenriksministeren kunne kommentere WTO-situasjonen. Det rapporteres – vi ser det av nyheter i dag – at man mislyktes i går med å få til et resultat, og at dette skal skyldes USA og bomull – velkjente problemstillinger.

Hvordan ser utenriksministeren på utsiktene? Og vil en ny administrasjon i USA etter utenriksministerens oppfatning kunne endre den amerikanske holdningen til sine egne bomullsprodusenter, og at vi dermed får et resultat som vi alle ønsker oss?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [19:03:41]: Jeg trodde et øyeblikk at representanten skulle ønske meg god jul, men jeg skjønner at det er mer alvorlig enn som så.

Vi har vært i nær kontakt med ledelsen i WTO de siste dagene og var egentlig forberedt på å reise til Genève i morgen tidlig fra norsk side for å delta i et siste forsøk. Når Pascal Ami ikke har kalt inn, er det fordi han mener at avstanden er for stor. Han tar ikke sjansen på et risikoprosjekt nå som har større sannsynlighet for å feile enn å lykkes i den situasjonen som er. Det er mulig den innkallingen kommer om én uke, altså neste helg istedenfor denne helgen.

Bomull er et sentralt, vanskelig tema som vi ikke fikk behandlet i sommer i det hele tatt, og som vi hadde meget krevende tak om i Hong Kong for tre år siden. Men det er bare ett av temaene. Det handler også om sikkerhetsmekanismene som India trenger for å åpne for import av landbruksvarer. Det er et India/USA-tema. Det handler om et Kina/USA-tema på handel med ikke-landbruksvarer, og det handler om bomull.

Vil den nye administrasjonen stille seg annerledes? Det er et åpent spørsmål. Fra valgkampen har kandidatene vektlagt ganske sterk beskyttelse av amerikanske interesser, så jeg tror ikke uten videre det. Men samtidig har Obama også lagt vekt på sterk tro på de multilaterale sporene, og vi får håpe at han da vil benytte seg av sjansen til å bidra konstruktivt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Nybakk (A) [19:05:11]: Mens vi i utenrikskomiteen satt og avgav budsjettinnstilling, for øvrig inkludert bistandsbudsjettet, satt politiske ledere og organisasjoner i Doha for å drøfte finansiering av utvikling.

Konferansen bekreftet det som skjedde i Monterey i 2002, og de målene som ble meislet ut der, understreket betydning av frihet, fred og sikkerhet i tillegg til menneskerettigheter, likestilling og demokrati – dette som forutsetning for utvikling. Selv om møtet sterkt understreket betydningen av bistand, viste også slutterklæringen at bistand bare er en del av pengeoverføringene til u-land, riktignok en viktig del.

Det er viktig at rike land som Norge har et høyt bistandsnivå. Men innretningen må være både strategisk og målrettet. Bistanden må også bidra til å øke landenes egne inntekter og deres evne til å finansiere egen utvikling.

Det er en milepæl – og flere har sagt det – at Norge i 2009 når målet om 1 pst. av bruttonasjonalinntekten for å bidra til utvikling i fattige land. Norge går nå foran i OECD-området for å nå FNs tusenårsmål innen 2015. Det er åtte ambisiøse mål, bl.a.:

• en halvering av verdens fattigdom

• full grunnskoleutdanning til alle barn, gutter og jenter

• en reduksjon av barnedødeligheten med to tredjedeler

• en reduksjon av dødeligheten blant kvinner i barsel med tre fjerdedeler

Norge har tatt på seg et særskilt ansvar for de helserelaterte tusenårsmålene. I Afrika sør for Sahara er de farligste dagene i livet den dagen du blir født, og de dagene du setter barn til verden. Derfor legger norsk bistand og utviklingspolitikk stor vekt på kvinners reproduktive helse. Jeg vil også vise til det som Ågot Valle sa i den forbindelse. Vi har også forpliktet oss til å bidra med 1 milliard dollar over en tiårsperiode for å få ned barnedødeligheten og for å sikre at barn vokser opp. Jeg vil understreke at trygge fødsler, trygg barsel, kamp mot kjønnslemlestelse og sikre aborter er en viktig del av de helserelaterte tusenårsmålene.

I dagens innstilling øker en samlet komité støtten til IPPF – Den internasjonale føderasjon for familieplanlegging – med 10 mill. kr, til 50 mill. kr. Denne organisasjonen har også et parlamentarikernettverk med bl.a. norske deltakere.

Så foreslår komiteens flertall 1 mill. kr ekstra til Norsk senter for demokratistøtte. Det vil det bli fattet vedtak om her i kveld. La meg understreke at jeg mener at støtte til politiske partier kan organiseres på en mye bedre måte enn det som gjøres i dag. Derfor er det også viktig med en evaluering. Men jeg vet positivt at det står Kvinner Kan-kurs i kø og venter på støtte, og at det er viktig med en økning også i det året man evaluerer Norsk senter for demokratistøtte.

Det sivile samfunn i u-land er viktig, men vi får ikke til et velfungerende demokrati uten reelle politiske partier. Støtte til politiske partier har altfor lenge vært undervurdert i bistanden. Det gjelder for så vidt også aktiv støtte til parlamenter, som er selve grunnlaget for et demokratisk system. Flere av oss har gjennom noen år besøkt land der parlamentarikerkollegaer innstendig har bedt oss om økonomisk støtte for å kunne fungere som folkevalgte i skjøre demokratier. Det er ofte parlamenter og parlamentsmedlemmer uten noen økonomisk støtte til det arbeidet de gjør.

Til slutt: Mens verdens statsledere signerer protokollen fra Doha og vi jubler over et historisk bistandsbudsjett, dør Zimbabwes befolkning som fluer. Her står vi overfor utviklingspolitikkens virkelig store dilemma: Hvor langt kan en despot drive sitt land og sitt folk mot avgrunnen uten at FNs vedtak fra 2005 om Responsibility to Protect kan gjøres gjeldende? Hva er forskjellen på nedslakting av folkegrupper, som i Rwanda, og den langsomme og pinefulle døden som Mugabe utsetter sitt folk for? Hadde Doha-møtet noen løsning for Zimbabwe bortsett fra å skrive lange og omstendelige erklæringer om nødvendigheten av demokrati og godt styresett? Zimbabwes barn trenger ikke bare vår oppmerksomhet. Zimbabwes barn trenger at vi handler.

Øyvind Vaksdal (FrP) [19:10:21]: I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett har vi også i år kuttet innenfor bistand og utvikling, som flere allerede har vært inne på.

Vi vil fra vår side ikke være med på at man ukritisk fortsetter med å pøse på med mer penger til utviklingsland, uten at man har kontroll med hva pengene går til, eller om de i det hele tatt har noen positiv effekt for mottakerne. Vi kan ikke sitte rolig og se på at det ene og alene er bistandens størrelse i kroner eller i prosent av BNI man har fokus på. For oss er kvaliteten på bistanden mye viktigere enn kvantiteten.

Den ene skandalen har avløst den andre innen bistandssektoren, og hver eneste gang får vi høre fra statsråden at nå skal alt bli så mye bedre med kontroll og revisjon, mens lite og ingenting skjer. Til tross for at flere og flere nå har fått en kritisk holdning til hvordan vår bistand er organisert, fortsetter Regjeringen videre i det samme sporet som før, uten krav til at bistanden virker eller kommer fram og uten noe som helst krav til bistandsmottakerne.

Målet for norsk bistand har vært og må fortsatt være at man skal bringe mennesker ut av fattigdom og gjøre dem i stand til å stå på egne ben økonomisk. Passiv pengestøtte uten krav eller kontroll virker på ingen måte motiverende på mottakerne. Man oppnår i stedet både passivitet og klientifisering.

Fremskrittspartiets utviklingspolitikk tar sikte på å løfte mennesker ut av fattigdom og skape grunnlag for vekst og utvikling gjennom å bygge ned toll- og handelsbarrierer, sletting av illegitim gjeld, sikring av eiendomsrettigheter, satsing på helse og utdanning og økt satsing på bruk av mikrokreditter. Vi vil i tillegg stimulere til økte investeringer i utviklingsland gjennom et statlig investeringsfond. Alt dette skal imidlertid være gjenstand for grundig evaluering, resultatmåling og regnskapskontroll.

Fundamentet i en bærekraftig utviklingspolitikk må bygge på prinsippet om at utviklingslandene i framtiden skal klare seg uten bistand.

Vi mener at frihandel er en vinn-vinn-situasjon både for u-landene og for norske borgere. Finans- og matkrise må ikke bli unnskyldninger for å innføre enda mer proteksjonisme i verdenshandelen. Vi tar konsekvensen av dette og foreslår i vårt alternative statsbudsjett å fjerne toll på varer fra alle utviklingsland på OECD-listen. Handelsliberalisering fra vår og andre lands side er imidlertid ikke nok alene. Man må i tillegg arbeide for å bygge ned de regionale handelshindringene som kan bestå av både tollmurer og byråkratiske hindre.

Til tross for omfattende gjeldslette gjennom flere år er fortsatt mange utviklingsland tynget av stor gjeld, og dette bidrar dessverre også til å hindre en positiv økonomisk utvikling. Stater som villig har lånt penger til regimer som ikke har hatt legitimitet i befolkningen, har selv et medansvar for denne negative utviklingen. Ved gjeldsletteforhandlinger må det imidlertid knyttes betingelser til godt styresett, korrupsjonsbekjempelse, demokratiutvikling og ansvarlighet.

Vi registrerer med undring at til tross for den brede politiske enighet rundt den norske gjeldslettepolitikken, har Regjeringen redusert bevilgningen til dette formål. Fremskrittspartiet vil ikke være med på dette kuttet og styrker derfor posten til gjeldslettetiltak.

Jeg vil til slutt vise til at vi i vårt utenlandsbudsjett avsetter 1,2 milliarder kr til bekjempelse av livstruende sykdommer og verdensomspennende epidemier som hiv/aids, malaria, tuberkulose og HPV-viruset. Disse midler ønsker vi brukt både til sykdomsbekjempelse og til sykdomsforebygging, i tillegg til opplysningsarbeid og vaksineprogrammer. Fra vår side bruker vi altså mer enn noen andre på sykdomsbekjempelse.

Vi bruker også mer penger på tollreduksjoner som vil fremme handelen med fattige land, og vi øker posten til gjeldslettetiltak.

I tillegg ønsker vi altså å innføre et investeringsfond som vil bidra til næringsutvikling og fattigdomsbekjempelse.

Alt dette er tiltak som vil ha gode og varige virkninger for mange utviklingsland og gjøre dem i stand til å stå på egne ben økonomisk. Det er jo det som er hensikten og målet.

Bjørn Jacobsen (SV) [19:15:32]: For snart åtte år sia i denne salen, under voteringa, skjedde det plutseleg ein liten kjedereaksjon som var første skritt i Noreg for å bli kvitt klasebomber. SV hadde lagt inn eit forslag, og plutseleg sa Kristeleg Folkepartis dåverande parlamentariske leiar, Einar Steensnæs: Vi stemmer for det forslaget. Haakon Blankenborg frå Arbeidarpartiet sa: Vi stemmer også for det. Vi veit at Kristeleg Folkeparti alltid er til å stole på når det gjeld å gjere den humanitære situasjonen betre. Dei eg ikkje har nemnt, men som også er stolte over det vi fekk til i førre veke i Oslo, kan berre melde seg på i debatten om dei vil skryte av det Noreg faktisk har gjort – gått føre på eit så viktig område.

Så veit vi at utviklingsministeren ikkje har ein sjanse i havet om det er altfor mange klasebomber i eit område der ein prøver å drive utviklingspolitikk. Dette er verkeleg å politisere bistanden, når Regjeringa på eit så godt område klarer å få dette til effektivt. Det kan ikkje bli betre.

Så veit vi også at frå forsvarshald har det blitt gjort mykje bra arbeid. For når Forsvaret sa at vi treng ikkje norske klasebomber, vi kan rett og slett klare oss godt utan norske klasebomber, vi treng artilleri for å forsvare Noreg, då viser det at dette arbeidet gjev gode resultat. Så skal vi sjølvsagt ha med oss at dette med klasebomber ikkje er nedrusting mellom statar, men ei humanitær nedrusting for sivile. Det er statars tryggleik som ein set opp mot individas tryggleik. Det er ikkje å fjerne spenninga mellom statar, men å sivilisere krigføringa. Dette understrekar også det som har vore nemnt tidlegare i denne debatten, om R2P, og det gjer faktisk at individets rettar kan bli sette opp mot statars integritet. Dette arbeidet vil FN fortsetje med.

Så veit vi også at går vi vidare i forhold til resultat, skal vi ta Framstegspartiet på alvor når dei etterspør resultat i bistanden. Og sjølvsagt er det ingen som er imot å ha gode resultat. Men vi må også vere med på at det skal verke på ein best mogleg måte. Og det å fjerne bistanden er ikkje måten å få det til på. Eg veit om eksempel der bistand heilt klart verkar mot si hensikt, men då må vi kvitte oss med den bistanden og gjere annan bistand betre. Så for all del: Framstegspartiet skal ha ære for at dei tør å utfordre at ein vil ha best mogleg bistand. All ære for det. Men resultatet må ikkje bli at ein fjernar all bistand, for det vil ikkje på noko vis kunne stå seg internasjonalt.

Så veit vi at vi også klarer å få til samkjøring, ikkje minst i Afghanistan, både mellom utviklingspolitikk, utanrikspolitikk og ikkje minst forsvarspolitikk. Vi veit at her er vi kanskje med på å leggje grunnlaget for framtidige internasjonale operasjonar. Noreg har stilt med dei sivile åtgjerdene som skal til. Det står att å sjå om resten av det internasjonale samfunnet vil få det til.

Men dette klasebombevedtaket som blei gjort i førre veke, viser at Noreg er i front på dette området og tør å ta dei første skritta. Noreg blir høyrt både i NATO og i FN. No er han ikkje til stades, men vi har til og med fått nominert presidenten i dette huset som kandidat til generalsekretærjobben i Europarådet, det største av alle europeiske parlamentarikarforum. Det kan òg love godt. Det viser at Noreg er i front. Norsk politikk blir høyrt – ikkje berre fordi vi stiller med mange bistandspengar, men sjølvsagt fordi vi har ein god politikk å ha med oss ut.

Ser vi på om vi har lykkast i forhold til f.eks. vår gode nabo Russland, veit vi at Noreg er heilt avhengig av eit godt forhold til Russland. Vi kan ikkje vere med i ein forsvarsallianse som skulle finne på å irritere Russland unødig. Det ville aldri vere i Noregs interesse. Derfor er det gode arbeidet Noreg har gjort i NATO med å prøve å få opp kontakten mellom NATO og Russland, veldig bra i forhold til både diplomati og å få den spenninga som eventuelt har vore der, til å bli mindre.

Så veit vi at i forhold til kva som er kvalitetsbistand og kva som skal vere offentleg godkjend bistand, gjer Noreg ein god jobb i IDA og DAC i forhold til kva som skal vere offentleg godkjend bistand, ODA-bistand. Det vi veit, er at vi klarer å halde på ei armlengds avstand at militære åtgjerder skal vere det. Så får vi innsjå at det å kjøpe skog, også er god bistand når den skogen på eit vis blir verna. Det vil vere i alles interesse.

Statsråd Erik Solheim [19:20:54]: Jeg vil starte som komiteens leder, Olav Akselsen: Dette er en historisk dag. Det er første gang i norsk historie vi når 1 pst. i bistand. Sammen med Sverige er vi det eneste landet som har klart dette – i hele verden. Vi kan ikke sende opp fyrverkeri inne i stortingssalen, men det er all mulig grunn til å feire. Og det er all mulig grunn til å sende en takk til de partiene – regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre – som har bidratt til at vi er der vi er i dag. Jeg vil også tilby en pakt med Kristelig Folkeparti: Hvis Kristelig Folkeparti kan love ikke å løpe rundt og gjøre hva det er mulig å gjøre for å trekke denne store begivenheten ned, så skal jeg love hver gang å huske på og bidra til at Kristelig Folkeparti får sin del av æren for at vi er der vi er. For om ikke Kristelig Folkeparti under Bondevik-regjeringen hadde fått dette opp én promille hvert år, hadde det vært mye vanskeligere for den rød-grønne regjeringen å føre denne stafettpinnen i mål med det gode og flotte resultatet vi nå har.

La meg så bruke mye av innlegget til å kommentere innlegg i salen, og la meg starte med Fremskrittspartiet. Åslaug Haga har meget grundig påvist hvordan Fremskrittspartiet undergraver det vi andre synes er viktig, nemlig solidaritetslinjen i utenrikspolitikken. La meg prøve å påvise hvordan Fremskrittspartiet slår seg selv på munnen og undergraver sin egen logikk.

Hvis man synes det er utrolig viktig i utenrikspolitikken og i utviklingspolitikken, som Fremskrittspartiet hele tiden framfører, å ha et godt forhold til USA, hvorfor da undergrave de to sidene ved norsk utenriks- og utviklingspolitikk som amerikanerne er mest interessert i? Det ene er vår klima- og nordområdepolitikk. Det andre er vårt bidrag i fredsprosesser og lokal og regional konfliktløsing. Det vil ikke være lett for utenriksministeren å være leder for giverlandsarbeidet i de palestinske områdene, og derfor være relevant for amerikanerne, hvis vi ikke har noen penger å bidra med. Det er ikke mulig for verken utenriksministeren eller meg å bidra vesentlig og på en effektiv måte i Sudan – hvor f.eks. presidentkandidaten fra det republikanske parti hadde en av sine nærmeste politiske rådgivere, Williamson, som spesialutsending – hvis vi ikke har penger å bidra med. Det vil heller ikke være mulig i Nepal eller Burundi eller Afghanistan eller noe annet sted. Interessant nok har Fremskrittspartiet forstått logikken i at man trenger penger i Afghanistan. Men hvorfor man ikke trenger penger i Palestina eller Sudan eller Burundi eller Nepal eller Sri Lanka, er umulig å forstå. Realiteten vil jo selvfølgelig være at vi ville være helt irrelevante på alle disse områdene for amerikanerne hvis Fremskrittspartiet skulle gjennomføre sin politikk.

Dette ble illustrert til fulle på Fremskrittspartiets landsmøte. Da hadde man invitert en kritiker fra Uganda som sa mye interessant om bistand. Men vedkommende ønsket å avvikle bistanden til det landet hvor han er engasjert i politikken. Fremskrittspartiet hoppet umiddelbart på det, og mente at vi burde avvikle bistanden til Uganda. Men så påviste jeg overfor Siv Jensen at Uganda er jo USAs viktigste politiske allierte på det afrikanske kontinentet – iallfall én av dem. Det var det første landet som sa seg villig til å sende soldater til Somalia da amerikanerne bad afrikanske land om det. Da ble det plutselig stor usikkerhet om det var så lurt å kutte i bistanden til Uganda likevel. Jeg tror Fremskrittspartiet har en meget betydelig jobb å gjøre, ikke bare med å overbevise oss andre om at de er solidariske, men enda mer for å få en indre sammenheng i sin egen politikk. Å angripe Regjeringen for å svikte i korrupsjonsbekjempelse, samtidig som man ikke vil ta opp kampen mot skatteparadiser, er jo også et annet eksempel på denne typen manglende logikk.

Høyres Finn Martin Vallersnes tok opp et meget viktig tema, som jeg skal innrømme at vi ikke har tenkt nok gjennom så langt, og det er det norske forslaget som nå står meget sentralt i de internasjonale klimaforhandlingene, om å ta 2 pst. av karbonmarkedet og øremerke til tiltak for klimatilpasning. Det er mye diskusjon om det. EU bad Norge om et eget møte om det i Poznan i går. Så det er et meget sentralt forslag. Men skulle vi lykkes med det, vil også spørsmålet om på hvilken måte den konstitusjonelle kontrollen med dette skal foregå, hvordan kontrollsystemene skal bygges opp og en rekke slike spørsmål, melde seg, noe vi – også tilskyndet av det Vallersnes sa – skal ta en mye grundigere gjennomgang av. Men la oss også ha in mente at vi er i startfasen i denne diskusjonen. Det vil neppe bli gjennomført identisk med det forslaget Kristin Halvorsen i sin tid la fram. Vi er i dialog med mange, og vi må utvikle forslaget. Men å bruke karbonmarkedet er den eneste realistiske måten å få den store ekstrafinansieringen av klimatilpasning som vi trenger.

Vallersnes var også inne på eierskap og budsjettstøtte. Jeg har ingen problemer med å si at det er kondisjonalitet knyttet til budsjettstøtte. Vi gir ikke budsjettstøtte til diktatorer. Jeg er også enig med Venstre i at vi må ta en ny runde og se på situasjonen i Nicaragua, hvor man ser meget foruroligende trekk. Vi gir budsjettstøtte til land hvor det er et minimum av kontrollinstanser i form av revisjonstiltak, opposisjon, kontroll i nasjonalforsamlingen osv. – ikke på norsk nivå, men der det finnes elementer av disse. Selvsagt er det kondisjonalitet når vi gir budsjettstøtte, akkurat som det er kondisjonalitet på en serie andre områder i norsk bistand. Det er noe helt annet enn den spesifikke formen for kondisjonalitet som Verdensbanken og pengefondet var kjent for.

Ågot Valle tok opp FNs rolle i finanskrisen. Det støttet Norge i Doha. Det vil vi støtte. Men jeg må også erkjenne at G20 sannsynligvis kommer til å være det mest avgjørende forumet for debatter på dette området, slik at vi må både bidra inn i det systemet og gjennom FN og på en serie andre måter. Kvinnesatsing er selvsagt helt sentralt.

Både Kristelig Folkeparti og Venstre har tatt til orde for mer konsentrasjon av bistanden, men omtrent uten å komme med et eneste forslag om hva det skal kuttes ned på. Men man har en rekke forslag til hvor man bør gjør mer, i tillegg. De nye landene hvor Norge har økt bistanden de senere år, er Madagaskar, Burundi, Liberia og nå Kongo. Hvis det er ønske om å kutte i noen av disse, la oss iallfall få det på bordet, så vi kan ha en realistisk debatt om dette. Det eneste forslaget jeg hører om nedkutting i bistand – altså ikke bare å legge flere ting oppå det Regjeringen gjør – gjelder Latin-Amerika. Men la oss huske at storparten av pengene til Latin-Amerika går til skogtiltak, som vi alle er enige om. Den nest største delen av pengene går til olje for utvikling, som hele Stortinget også har vært enig i. Den tredje største mottakeren er IDEA, den svenske organisasjonen som ledes av tidligere statssekretær Vidar Helgesen. Jeg oppfatter at det også har vært bred enighet om at det er godt å støtte deres demokratitiltak.

Jeg har ingen problemer med å innrømme at bistanden til Latin-Amerika er ideologisk motivert. Den er basert på ideologien som heter demokrati. Det er en veldig viktig ideologi. Demokrati i Latin-Amerika viser seg nå ved at man har to kvinnelige presidenter, man har en fagforeningsleder som president, man har en urbefolkningsrepresentant som president, og man har de fattiges biskop som president i Paraguay. Man har fått en kjempeutvidelse av bredden i demokratiet, akkurat på den samme måten som vi har hatt i Norge, der først bondebevegelsen, så arbeiderbevegelsen og så kvinnene og urbefolkningsrepresentantene har kommet inn i politikken. Det fortjener støtte. Denne ideologien, som heter demokrati, bør vi alle gi støtte til.

Til slutt: Jeg vil understreke det utenriksministeren var inne på, for det er til sjuende og sist det aller viktigste nå: Hvordan kan vi koble sammen den kortsiktige håndteringen av finanskrisen i vårt eget system, i form av den krisepakken som Regjeringen nå konsulterer opposisjonen om, og som vil komme til Stortinget i januar, hvor det vil komme kortsiktige sysselsettingstiltak? Men vi må også bidra til å dreie norsk økonomi i en mer langsiktig, grønn retning, med den samme logikken internasjonalt: Hvordan få til reguleringer av global økonomi og global stimulering som bidrar til en grønnere økonomi? Det som gir grunn til håp, er framfor alt at de viktigste lederne i verden har vært så tydelige på dette området. Da tenker jeg ikke på norske politikere, som også har vært tydelige på det, men både Obama, den kinesiske statsminister, Wen, og Sarkozy, på vegne av det franske formannskapet i EU, har alle vært helt krystallklare på at man vil sikre at de fattigste landene ikke lider under denne krisen, at man skal bruke klimakrisen til å dreie økonomien i en grønnere retning, og at man aldri vil bruke finanskrisen som unnskyldning for ikke å gjøre noe for klimaet. Det er løfterikt. Det er alltid et sprang mellom politiske ord og handling, men det er også veldig, veldig viktig at de politiske ordene sies, fordi det setter rammene for hva som blir gjort.

De fattigste landene kan komme til å bli rammet, ikke så mye av bistandsreduksjoner som av mindre eksport, færre investeringer, mindre turisme og mindre penger sendt hjem fra innvandrere f.eks. her i landet. Land som får alle disse problemene oppå hverandre, kan komme til å få meget betydelige problemer som følge av finanskrisen.

Jeg har ingen problemer med det forslaget som Fremskrittspartiet her har satt fram. La oss se på om det er enkelte utviklingsland blant Norges viktigste samarbeidspartnere som vi skal gjøre spesielle tiltak overfor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [19:31:09]: Jeg vil først få si at jeg er fornøyd med de signalene som er gitt når det gjelder Nicaragua. Jeg hadde også håpet at regjeringspartiene hadde vært med på de merknadene vi har i budsjettinnstillingen, men det er viktig at statsråden gjør noe her.

Når det gjelder det å gjøre seg relevant for USA, virker det som om det er en rød tråd først og fremst i Regjeringens politikk, slik som statsråden her argumenterer. Vi er selvstendige i forhold til USA når det gjelder mange internasjonale spørsmål – vi har ingen problemer med det.

Hørte jeg virkelig statsråden si at alle burde gå inn for å fortsette bistanden til Uganda, fordi de gjør mye godt som USA setter pris på? Antakelig hørte jeg feil. Er ikke statsråden enig i at det er bekymringsfulle trekk ved utviklingen i Uganda, og at Museveni mer og mer inntar en autoritær holdning, som det er viktig å påpeke for å prøve å bidra til at Uganda blir demokratisk, slik vi ønsker det, og slik vi har tro på er best for befolkningen i Uganda?

Statsråd Erik Solheim [19:32:19]: La meg først si at jeg tror vi alle er bekymret for utviklingen i Nicaragua, hvor det ble satt betydelige spørsmålstegn ved lokalvalget nettopp, og hvor man har en abortpolitikk som er mer rigid enn i noe annet land i verden, så vidt jeg vet. Den bekymringen vil komme til uttrykk ved at vi vil ta en ny gjennomgang av våre samarbeidsprogrammer med Nicaragua, bl.a. når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det er mulig å fortsette å gi budsjettstøtte. Hvilke konklusjoner som blir trukket der, vil selvsagt avhenge av utviklingen i Nicaragua, men vi kommer gjerne tilbake til Stortinget med vurderinger av det på et senere tidspunkt.

Når det gjelder forholdet til USA, er det Regjeringens oppfatning at det er helt avgjørende å ha et godt forhold til USA. Jeg hørte Martti Ahtisaari nettopp si at det nesten ikke er mulig å skape fred i noen konfliktområder i verden uten et godt samarbeid med USA. Så vi vektlegger det samarbeidet, både når det gjelder fredspolitikk, når det gjelder bistand, og når det gjelder miljø. Det betyr ikke at vi alltid er enig med amerikanerne, men vi vektlegger det samarbeidet.

Det må være et ekstra stort tankekors for Fremskrittspartiet, som nærmest har gjort forholdet til USA til sitt eneste kjernepunkt i utenrikspolitikken, at nettopp det vil lide mest under Fremskrittspartiets egen politikk.

Finn Martin Vallersnes (H) [19:33:41]: Jeg synes utviklingsministeren gjør en formidabel innsats for å fremme innovative finansieringsordninger – jeg opplevde det på nært hold i Doha. Jeg synes det er et solid arbeid.

Hvis det ikke var fordi jeg antok at jeg må ha misforstått, tror jeg mitt sparsomme hår hadde reist seg på hodet da jeg fikk en slags oppfatning av at en ikke har tenkt i forkant på hvordan man skal revidere, administrere, kontrollere og monitorere hva man bruker disse pengene til, og hvordan det skjer. Det er klart at en har nasjonale institusjoner både på giversiden og på mottakersiden. Man har Bretton Woods, man har private institusjoner. Det finnes sikkert ulike måter å gjøre dette på, men jeg må vel tro at man har vært inne i den tankegangen allerede, og har lagt det opp i forkant, for ellers må jeg si at jeg synes det er sterkt betenkelig.

Statsråd Erik Solheim [19:34:44]: Vi har selvsagt tenkt på hvordan pengene kan brukes. Men det er to elementer her. Det vil være vanskeligst å få global enighet om hvordan pengene skal bringes inn. Det er der det norske forslaget om 2 pst. kommer inn. Så trenger man også en global enighet om hvordan pengene skal brukes. Her kan man tenke seg både FNs nåværende organisasjoner, man kan tenke seg Verdensbanken, og man kan tenke seg å opprette nye organisasjonsstrukturer under FNs klimaforhandlinger. Alle disse elementene er mulige. Men det er klart at skulle man lykkes med en så vesentlig finansiering som dette, snakker vi om helt andre beløp enn det som forvaltes av FN-organisasjonene i dag. Så må vi selvfølgelig også se på styringsstrukturer og kontrollmekanismer for det.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [19:35:35]: Kristeleg Folkeparti er godt fornøgd med at bistandsbudsjettet no er på 1 pst. – me ville til og med gå vidare. Men me stiller samtidig alltid spørsmål ved bruken av pengane, som i 2007, då Statkraft gjennom SNPower gjekk inn og kjøpte vasskraftselskapet Electroandes av eit amerikansk selskap. Då skaut Norfund inn 525 mill. kr, som gjekk rett i lomma på det amerikanske selskapet. Det me oppnådde, var auka norsk eigarskap. Likevel blir slike oppkjøp rapporterte som norsk offisiell utviklingshjelp. Hadde det derimot vore støtte til utbygging av eit vasskraftverk, der midlane kanskje hadde gått lokalt, hadde det vore greitt, men her går altså verdiane rett til Noreg, og pengestøtta går til det amerikanske selskapet. Korleis kan ein statsråd frå SV forsvare at dette blir ført som offisiell utviklingshjelp?

Statsråd Erik Solheim [19:36:34]: Først vil jeg takke KrFUs leder for at de ikke fortsetter med det jeg i avisene har karakterisert som surmuling, og for at vi nå sammen kan glede oss over at vi har fått bistandsbudsjettet opp i 1 pst.

Jeg synes at dette er en helt relevant diskusjon, som det er all mulig grunn til å ta. Min oppfatning er at Bondevik-regjeringen satset altfor lite på næringstiltak i utviklingsland, at de hadde en for kritisk og defensiv holding til næringslivets betydning. Den store lærdommen vi har fått fra land spesielt i Asia, som Kina, Vietnam, Sør-Korea osv., er hvilken enorm kraft som ligger i private investeringer. Derfor ønsker jeg å stimulere flere av dem.

Et helt sentralt område for Norge å få til flere private investeringer på, er vannkraftutbygging. Vi har lang kompetanse i det. Er det noe utviklingsland virkelig trenger, er det mer ren energi. Vannkraft vil i mange tilfeller kunne erstatte meget forurensende produksjonsmåter, som f.eks. generatorer, tungoljefyrte kraftverk, kullkraftverk osv. Så vi trenger mer og ikke mindre vannkraft.

Anne Margrethe Larsen (V) [19:37:44]: Som jeg nevnte i mitt innlegg, er Venstre opptatt av kvalitet på bistanden, og ifølge de tallene vi har fått fra Finansdepartementet, gikk mindre enn 1,5 pst. av det totale bistandsbudsjettet til kvalitetssikring i 2007. Dette mener jeg er for lite, når vi tenker på de store beløpene som vi nå bruker på bistand – og under helt forskjellige forhold. Jeg mener det er så viktig å opprettholde en bred politisk støtte om bistand i framtiden blant befolkningen. Derfor er det viktig å fokusere på kvaliteten.

Derfor har jeg lyst til å spørre utviklingsministeren hvorfor ikke hans gode intensjoner om å styrke kvaliteten på bistanden følges opp med mer penger i dette statsbudsjettet. Eller vil det bli fokusert mer på dette i neste års varslede bistandsmelding?

Statsråd Erik Solheim [19:38:39]: Det er et veldig godt og viktig spørsmål, men jeg tror vi oss imellom også må være enige om at det faktisk er et dilemma her, fordi kvalitetssikring av bistand, slik det oppfattes av representanten, nødvendigvis betyr flere norske stillinger. Det er flere mennesker, et embetsverk, som skal kontrollere bistanden, samtidig som jeg oppfatter veldig den stemningen som er blant mange, at man vil sikre at pengene kommer ut. Så det er en balanse i det. Jeg mener vi er omtrent på den balansen. Vi har gjort veldig mye for å kvalitetssikre. NORADs evalueringer er en veldig viktig del av det. Vi har opprettet et kontrollsystem for korrupsjonsbekjempelse som jeg tror konkurrerer med alle andre i verden – antakelig er det det beste, i hvert fall er det blant de beste, med en egen kontrollenhet i Utenriksdepartementet, med et advokatfirma koblet opp mot dette, med varslingsplakat osv.

Både når det gjelder kontroll og når det gjelder effektivisering og det å sikre kontinuerlig evaluering, er vi kommet videre. Men det er en kontinuerlig diskusjon framover, etter min oppfatning, om akkurat hvor balansen ligger, gjennom hjemlige stillinger som driver evaluering og kontroll av pengene ut til mottakerne.

Morten Høglund (FrP) [19:39:53]: Vi er glad for at Regjeringen har et godt forhold til USA. Det bør enhver norsk regjering ha, men i likhet med Regjeringen har også Fremskrittspartiet selvstendige vurderinger. Og statsråden overdriver den betydning USA måtte ha for vår utenrikspolitikk.

Tilbake til Nicaragua. Vi har tatt dette opp før i salen, og statsråden har vært imøtekommende i forhold til utfordringene. Oppfattet vi statsråden riktig når vi oppfattet ham dit hen at han er villig til å true med å holde tilbake budsjettstøtte dersom man ikke ser positive fremskritt i Nicaragua, og dersom utviklingen fortsetter i like gal retning som den har gjort det siste året?

Statsråd Erik Solheim [19:40:39]: Jeg vil ikke formulere det på den måten: å «true med å holde tilbake budsjettstøtte». Jeg vil heller si at norsk budsjettstøtte fordrer at det i et land som får budsjettstøtte, er rimelige betingelser for at støtten skal kunne fungere. Det betyr at det er en kvalifisert opposisjon, at det er en parlamentsbehandling, at det er revisorsystemer – kort sagt at disse betingelsene må være på plass for at budsjettstøtte skal fungere. Jeg er urolig over utviklingen i Nicaragua, jeg legger ikke skjul på det. Vi får følge den framover, og så får vi eventuelt i dialog trekke konklusjonene i løpet av neste år.

For øvrig vil jeg si at det er jo litt oppsiktsvekkende når Fremskrittspartiet mener at vi overdriver betydningen av USA. Jeg mener at Fremskrittspartiet må gå tilbake til sitt eget tenkeloft og virkelig vurdere om man kan ha det samme forholdet til USA som vi i dag har, hvis man skulle ruinere de to områdene som amerikanerne virkelig er interessert i i Norge. Det er vår rolle i regionale konflikter – ikke minst utenriksministerens rolle i Midtøsten – og det er klima- og nordområdepolitikken. Det er det de kommer til Norge for å diskutere, det er det de vil diskutere når vi er der. Dropper vi det, blir det fint lite igjen å snakke om.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Vidar Bjørnstad (A) [19:42:10]: Internasjonalt samarbeid er viktig for å sikre norske interesser, men også viktig for å få gjennomslag for de verdier vi mener at internasjonal utvikling skal basere seg på.

Vi må bruke alle tilgjengelige arenaer for innflytelse og påvirkning – på nordisk, europeisk og transatlantisk nivå og på FN-nivå. Mulighet for påvirkning har mindre med landstørrelse å gjøre enn med den offensive holdning og de verdier man går inn i diskusjoner med.

Jeg vil berømme Regjeringen og vår utenrikspolitiske ledelse for en tydelig og synlig økt aktivitet internasjonalt, enten det gjelder nordområdene, NATO, Europa, klimaendringer eller initiativ og medvirkning til å løse saker av stor internasjonal betydning. Til det siste må jeg nevne konvensjonen om forbud mot klaseammunisjon, som ble undertegnet av over 100 land her i Oslo i forrige uke.

Samtidig er det nødvendig med folkelig forankring. Det er i dette perspektivet flertallet, alle partier med unntak av Høyre og Fremskrittspartiet, vil øke bevilgningen til bl.a. frivillige organisasjoner som jobber med fred og konfliktløsning, og slik mobiliserer et folkelig engasjement.

Innenfor rammen av dagens tilknytningsform til EU gjennom bl.a. EØS-avtalen fører Regjeringen en aktiv europapolitikk. Hovedhensikten er å ivareta norske interesser og påvirke beslutninger i EU som vi vet i stadig større grad får konsekvenser for Norge.

Jeg leste med interesse dagens politiske kommentar i VG om ikke-medlemskapet i EU, beskrevet som lovgivning pr. kopimaskin, og at påstanden om det demokratiske underskuddet i EU hadde mer relevans i forhold til Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen. Vi trenger absolutt å ha en «møtende» holdning og diskusjon, slik jeg tror utenriksministeren har uttrykt det, til det veivalg Island tar på bakgrunn av sin pågående debatt om den framtidige tilknytningen til EU.

Jeg har registrert at noen vil ha en grundig ekstern evaluering av EØS-avtalen ut fra et mer overordnet perspektiv, utover den kontinuerlige gjennomgangen som gir godkjentstempel fra et praktisk-politisk ståsted. Det kunne være interessant.

Sett i lys av den tid det har tatt å utrede ett direktiv, tjenestedirektivet, må vi vel anta at en gjennomgang av EØS-avtalen sannsynligvis vil ta flere år.

Regjeringen har innenfor rammene av EØS-avtalen fulgt opp ambisjonene om en aktiv europapolitikk overfor Stortinget på en god måte, med tidligere involvering og bredere forankring i dialog om og påvirkning av EU- og EØS-saker som formål.

Jeg er også fornøyd med Regjeringens bidrag til et større omfang av informasjon og debatt i det offentlige rom om slike saker, både ved midler i budsjettet til informasjon om europasamarbeid og ved etablering av Nasjonalt Europaforum.

Det er nødvendig at Regjeringen kontinuerlig analyserer utviklingen i EU ut fra perspektivet påvirkning. Her kan jeg nevne stikkord som lansering i EU av sektorovergripende strategier og lovgivningspakker, Europaparlamentets økende betydning og tendens til bilateralisering innen EU.

Norge bidrar med store beløp gjennom EØS-finansieringsordningene til å minske de økonomiske og sosiale forskjellene i Europa. Utenrikskomiteen er opptatt av å styrke de bilaterale forbindelsene mellom Norge og mottakerlandene gjennom ordningene. I forhandlingene om nye bidrag må det legges større vekt på innslag av norsk forvaltning og samarbeidsprosjekter med norske aktører innenfor prioriterte områder. Det vises i denne sammenheng til innspill fra arbeidslivets parter om å inkludere den sosiale dimensjon som målsetting og arbeidslivets parter som målgruppe for utvikling av samarbeidsrelasjoner mellom Norge og de nye EU-landene. Den nordiske arbeidslivsmodellen er en viktig eksportvare, og samarbeid kan bidra positivt når det gjelder problemet med sosial dumping.

Komiteen er tilfreds med at Norge er en stor bidragsyter til å styrke det sivile samfunn i mottakerlandene, bl.a. med opprettelse av NGO-fond. Myndighetene må her medvirke til at også mindre organisasjoner, som f.eks. barne- og ungdomsorganisasjoner, kan ta del i utviklingen av samarbeidsprosjekter.

Jeg har lyst til å poengtere to momenter i forhold til nordområdene, for det første den økte oppmerksomheten mot nordområdene og de spesielle problemstillingene en står overfor der, og hvordan den har økt i Norden, Europa og over Atlanteren. Samarbeidsrelasjoner utvides utover det bilaterale forholdet til Russland. Den nordlige dimensjonen i EU er utvidet til å omfatte Barentsregionen. Det er positivt med større forståelse for utfordringene i nord og behovet for omfattende løsninger, bl.a. basert på FNs havrettskonvensjon.

Det andre poenget er forholdet til Russland. Det er ønskelig med og behov for et godt samarbeid med vår nabo i øst, men vi skal samtidig ha en åpen dialog og framføre betimelig kritikk enten det gjelder utviklingen i Russland, menneskerettigheter, ytringsfrihet eller overreaksjon i konflikten med Georgia. Russland må holdes ansvarlig i forhold til de institusjoner de er medlem av, f.eks. Europarådet, og de internasjonale konvensjonene de selv har undertegnet. Mitt poeng er at Norge og Europa må fortsette å utvikle samarbeidet med Russland ut fra gjensidig avhengighet, men uttrykke klar og tydelig kritikk når det skjer brudd på internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [19:47:52]: Norges utenrikspolitikk blir stadig mer politisk korrekt, og aller helst skal vi innta standpunkter som ikke provoserer noen. Nåde dem som stiller seg tvilende til om Norge bør bidra med penger og fredsmekling i Kongo, Sri Lanka, Nepal, Burundi, Sudan eller Midtøsten. Som innbyggere i et rikt land skal vi ha konstant dårlig samvittighet for kriger og konflikter, selv på de mest fjerntliggende plasser på jordkloden.

Bevisbyrden for Norges gigantiske utenrikspolitiske engasjement ligger imidlertid hos den politisk korrekte eliten. Bevisbyrden ligger hos alle dem som påstår at Norges interesser best blir ivaretatt dersom vi engasjerer oss i konflikter i Afrika, Asia og Sør-Amerika.

Det er de politisk korrekte som må begrunne hvorfor Norge har et moralsk ansvar for å bidra til løsning av konflikter vi som nasjon ikke har noen kulturelle eller historiske forutsetninger for å forstå. Det er de politisk korrekte som må kunne vise til land og områder hvor bistand har ført til vekst og velstand. Det er de politisk korrekte som må kunne nevne land og områder hvor bistand har ført til mindre økonomisk avhengighet og etablering av grunnleggende demokratiske rettigheter.

Det er verken barmhjertig, snilt, fornuftig, rettferdig eller moralsk riktig stadig å øke bistanden til land og områder som fremdyrker stadig nye despoter og tyranner, og som samtidig ikke unner sin egen befolkning helt elementære rettigheter eller velferd.

Det vitner ikke om god moral å fortsette å øse ut milde gaver til land og områder som samtidig bruker enorme summer på overdådig luksus for landets elite. Det er heller ikke god moral å videreføre bistanden til land som bruker enorme summer på våpen.

Jeg er ikke alene om å etterlyse en utenrikspolitikk og en utenriksminister som tør å ta modige utenrikspolitiske valg.

Jeg, og mange med meg, etterlyser en utenriksminister som sier klart og tydelig at president Robert Mugabe i Zimbabwe er en tyrann som har sviktet sitt folk og ruinert sitt land. Og vi etterlyser en utenriksminister som i internasjonale fora slår fast at Robert Mugabe er en rasist som har konfiskert landeiendommer fra landets hvite produktive farmere.

Jeg etterlyser en utenriksminister som ikke aksepterer at Norges bistand til de palestinske områdene blir misbrukt til indoktrinering av palestinske barn. For samtidig som Norge overfører budsjettstøtte til Fatah, formidler bistandsmottakerne hatpropaganda på statlige tv-kanaler. På disse tv-kanalene opptrer seks–sju år gamle jenter med hijab, og forteller at Israel ikke eksisterer. Her vises det dukketeater hvor Det hvite hus blir omgjort til en moské, og hvor president George Bush blir drept med kniv. Her forfalskes jødenes historie. Det påstås at alle jøder er ondskapsfulle, og at de ikke fortjener å leve.

Det burde ikke være noen vanskelig utenrikspolitisk balansegang å fortelle de palestinske selvstyremyndighetene at Norge ikke vil bidra med én eneste krone før denne hatpropagandaen fjernes fra statlig tv. Nei, vi har faktisk en moralsk plikt til å si akkurat det.

Norge har bygget sin velstand på handel med andre nasjoner. Dette har kun vært mulig fordi andre land har fått tilgang til vårt marked. Under WTO-forhandlingene stod utviklingslandene i kø for å få tilgang til de vestlige markedene, ikke for å konkurrere med vår produksjon av avansert teknologi, men for å konkurrere på de områdene hvor deres konkurransefortrinn er åpenbare. Men til tross for at vår egen utvikling og velstand ble skapt på grunnlag av tilgang til andre lands markeder, er ikke dette noe vi unner dagens utviklingsland å dra fordelen av.

Jeg savner en utenriksminister som sier klart og tydelig at internasjonal handel bidrar til vekst og velstand, og som ønsker andre land velkommen til å selge sine produkter i vårt marked.

Iran har over flere år hatt et program for anriking av uran. De fleste observatører mener at Iran har ambisjoner om å utvikle atomvåpen, og at landet sannsynligvis vil lykkes i løpet av de neste to årene.

Hele den sikkerhetspolitiske stabiliteten i Asia og Midtøsten vil endres, dersom Iran lykkes med sine ambisjoner. Når vi vet at Irans president ønsker å fjerne Israel fra kartet og kaste alle jøder på havet, er et Iran med atomvåpen en trussel for alle frihetselskende mennesker.

Men hva mener Norge om dette? Hittil har Norge forholdt seg taus til denne svært alvorlige utfordringen. Kan utenriksministeren bekrefte at Norge ikke vil akseptere et Iran med atomvåpen, og at Norge vil støtte alle nødvendige tiltak for å hindre at dette skjer? Eller er svaret dialog, uansett utfordring?

Og hva med en av verdens aller største utfordringer, nemlig befolkningsveksten? FNs demografiske prognoser viser at verdens befolkning vil øke med mer enn 200 millioner mennesker hvert eneste år fremover. Befolkningseksplosjonen vil finne sted i ustabile områder, hvor økonomisk vekst og velstand er liten.

Hvor er Norges røst i forhold til dette? Hvorfor er ikke Norges utenriksminister ute og advarer mot denne utviklingen? Hvorfor kaller ikke utenriksministeren en spade for en spade og sier rett ut at denne utviklingen ikke er bærekraftig, og at landene må bryte sine religiøse og kulturelle tabuer slik at veksten kan begrenses?

De siste årene har vi vært vitne til stadig flere og mer groteske angrep fra muslimske ekstremister. Dette er mennesker som med grunnlag i sin forståelse av islam hevder at de har en plikt og en rett til å drepe mennesker som ikke bekjenner seg til deres ekstreme form for islam, inkludert alle oss i denne salen. Hver gang et slikt angrep finner sted, er Norges respons like forutsigbar som den er intetsigende. Da må vi ha mer dialog og ikke noen mottak som kan provosere islamistene. Innbakt i slike kommentarer ligger en lett gjennomskuelig frykt, som langt overgår viljen til å forsvare demokratiske verdier og universelle rettigheter.

Tidligere professor ved Princeton University Bernard Lewis skriver i sin bok «Cultures in Conflict» følgende:

«It may be that western cultures will indeed go; the lack of conviction of many of those who should be its defenders and the passionate intensity of its accusers may well join to complete its destruction. But if it does go, the men and women of all continents will thereby be impoverished and endangered.»

Åsa Elvik (SV) [19:53:32]: Takk og lov, eg skal no bidra til at debatten blir meir springande.

Sidan Ågot Valle i sitt innlegg på vegner av SV har teke for seg dei meir breie perspektiva, skal eg, ikkje overraskande, ta for meg nordområda. Gjennom dette budsjettet som vi vedtek i dag, blir nordområdesatsinga styrkt med om lag 1/2 milliard kr. Det betyr at vi i løpet av denne perioden har styrkt satsinga på nordområda med om lag 1 milliard kr. At nordområda blei det strategiske hovudfokuset til denne regjeringa, betyr faktisk at det visest i praktisk politikk. Det visest i tiltak som handlar om samfunnsutvikling i den nordlege landsdelen, f.eks. gjennom regionale forskingsfond, gjennom satsing på reiseliv og gjennom at vi no brukar 1 milliard kr på næringsutvikling i nord. Men det visest også i tiltak som handlar om f.eks. kartlegging av havbotnen, satsing på polarforsking, styrking av oljevernberedskapen, som er formidabel i neste års budsjett, og i form av auka løyvingar til arktisk samarbeid. Desse tiltaka viser at nordområdepolitikk handlar om samansette mål. Det handlar om ressursforvalting, det handlar om sikkerheitspolitikk og om suverenitet. Og utleia av desse storpolitiske måla handlar nordområda også om sysselsetjing og om busetjing. Derfor treng ein denne breidda i tiltaka. Poenget er at nordområda ikkje hadde vore så interessante for Noreg hadde det ikkje vore for at det bur ein heil haug med folk på toppen av verda.

Global maktpolitikk er i stor endring. I mai stod eg her og peika på Kina si rolle i verdspolitikken, at den kinesiske økonomien veks 10 pst. årleg og har gjort det i 30 år, og at Kina eig store delar av USA si gjeld. Eg peika på at hushaldingsgjelda i USA er 140 pst. av inntekta, samtidig som landet har akkumulert eit handelsunderskott på 5 000 milliardar dollar i løpet av dei siste ti åra. Eg skulle ønskje at eg hadde banka i bordet då eg sa det!

Midt oppe i ei internasjonal finanskrise skal ein vere forsiktig med å seie noko sikkert om framtida. Det einaste vi veit, er at verda kjem til å forandre seg. Då kan det vere ei intellektuell øving å forsone seg med at historia si utvikling ikkje skjer lineært. Finanskrisa har vore ei nyttig påminning om det. Det manglar framleis ein del i det internasjonale samfunnet på at vi tek klimakrisa på like stort alvor.

Det er når vi ser mot nord, at vi lettast kan forstå dei sikkerheitspolitiske utfordringane i vår tid, ikkje først og fremst dominert av militære truslar – nei, først og fremst dominert av klima og miljø og av utfordringar knytte til ressurssikkerheit i vidaste forstand. Derfor er det så viktig at denne regjeringa har gjort nordområda til det strategiske hovudfokuset. For geopolitikken er tilbake. Geografiske forhold er viktige i global politikk. Det er framleis avgjerande for nasjonale interesser, og det viser seg stadig meir aktuelt i samspelet mellom statane, og dermed også i maktforholdet mellom statane globalt.

I lystig lag blir det sagt at det Noreg og Russland først og fremst har til felles, er ein stor nabo i aust. Russland blir gjenreist og reorientert. Landet driv sjølvhevding, som alle andre suverene statar driv sjølvhevding.

Sist veke var eg på besøk hos Kystvaktskvadron Nord på Sortland og fekk ei interessant brifing om status pr. i dag. Det er stadig interessant å vere hos Kystvakta, fordi då kan ein følgje med på korleis ting stadig forandrar seg i forholdet til Russland. Det besøket var nok ei påminning om at vi i utøvinga av nordområdepolitikken er nøydde til å balansere mellom behovet for samarbeid på den eine sida og nødvendigheita av å hevde av norske interesser på den andre sida. Dei siste åra er det gjort viktige grep på begge områda. Eg vil spesielt trekkje fram Regjeringa sin innsats mot ulovleg fiske, som viser seg å gi resultat, men nye utviklingstrekk gjer at det ser ut til at ein treng forsterka innsats og ein litt annan innsats i tida som kjem.

Så vil eg gjerne trekkje fram behovet for dialog med Russland, både når det gjeld atomsikkerheit, fokus på helse og sosiale utfordringar, næringssamarbeid og folk til folk-samarbeid.

Noreg har store interesser i nord, men vi har ikkje minst eit stort ansvar i nord. I dag trur eg at dei fleste i den norske offentlegheita oppfattar denne store fokuseringa på nordområda som noko sjølvsagt. Det er det ikkje. Det er ein konsekvens av politiske val og politiske prioriteringar, initiert av dette fleirtalet. Det var ikkje slik før dette fleirtalet tok over. Det budsjettet som vi vedtek i dag, er ei slik prioritering som forsterkar fokuseringa på nordområda.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Marit Nybakk (A) [19:59:02]: Det er 60 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble undertegnet, og som saksordfører for det kapitlet i innstillingen som dreier seg om menneskerettigheter, har jeg lyst til å knytte noen kommentarer til det.

Utenriksbudsjettet legger stor vekt på at arbeidet for å fremme menneskerettighetene er en integrert del av både utenriks- og utviklingspolitikken. Kamp for menneskerettighetene dreier seg om å verne det enkelte mennesket mot undertrykkelse og mot overgrep. Hvert enkelt individ – menn, kvinner og barn – er enestående, med ukrenkelige rettigheter. Det er ikke slik at noen menneskerettigheter gjelder i dag og andre i morgen. Det er heller ikke slik at noen gjelder for menn og noen for kvinner. Menneskerettighetene må være universelle og kan ikke, for ikke å si aldri, være kulturrelative. Vi kan ikke akseptere andre normer på grunn av kultur, tradisjon eller religion. Det er altfor mange som de siste tiårene har fortiet overgrep av redsel for å bli stemplet som kulturimperialister. Vi skal f.eks. ikke akseptere at mannlige eliter eller familieoverhoder bruker kultur som argument for vold mot kvinner, enten det dreier seg om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller kriminalisering av abort.

Flere av oss har i de siste årene arbeidet for å få kjønnsbasert undertrykking inn som et grunnlag for å få politisk asyl i Norge, slik som f.eks. Canada har. Det er særlig av hensyn til kvinnelige asylsøkere fra Iran at vi også mener det må være en permanent utlendingsattaché ved ambassaden i Teheran.

Norges arbeid for menneskerettigheter har særlig hatt som mål å beskytte og styrke sårbare grupper, i tillegg til å redusere risikoen for konflikt og bidra til en stabil samfunnsutvikling. Og det legges stor vekt på bl.a. arbeidet mot dødsstraff og for ytringsfrihet.

Vi er også opptatt av å beskytte og styrke dem som forsvarer menneskerettigheter. Det er behov for ulike typer konkrete virkemidler, både i det nasjonale og det internasjonale arbeidet for å styrke menneskerettighetene. Ett virkemiddel er menneskerettighetshus som en del av Human Rights House Foundation. Det er etablert syv hus, bl.a. et i Hviterussland. I neste runde kan det være riktig å rette søkelyset mot Kaukasus, bl.a. Aserbajdsjan og Georgia.

Kan jeg helt til slutt få nevne PEN-prosjektet «Forfatternes Hus» i Afghanistan, som er en uhyre viktig institusjon i et sårbart samfunn. Jeg vil gi ros til Regjeringens og Utenriksdepartementets satsing på dette huset, som jeg tror kan bety veldig mye for forfattere i et land hvor det ikke er så lett med ytringsfrihet.

Jan Sahl (KrF) [20:02:20]: Jeg merket meg at representanten Åsa Elvik er imponert over Regjeringens nordområdesatsing. Men min erfaring fra den landsdelen hun kommer fra, er at det er ikke like stor jubel i Nord-Norge for nordområdesatsingen totalt sett.

Den 1. desember 2006 presenterte Regjeringen sin nordområdepolitikk i Tromsø med statsminister, utenriksminister og med et større antall ministre på nordnorsk jord enn noen gang tidligere. Det ble det gjort et viktig poeng av. Nå skulle alle departementene på banen for tidenes nordområdesatsing. Vi har passert 1. desember 2008, og jeg vil påstå at det sitter en skuffet landsdel tilbake. Det ble med en offensiv utenriksminister – han skal ha ros for arbeidet på det utenrikspolitiske området – ellers er nordområdesatsingen etter mitt syn like tynn som det heftet der en har oppsummert hele satsingen. Det er nemlig slik at de midlene som er kommet, er plukket fra de ulike departementenes budsjetter, og de ville ha stått der enten vi har en nordområdesatsing eller ikke i veldig stor grad. Men la nå det ligge.

Jeg vil konsentrere meg om et stort nordområdeprosjekt som er viet spesiell oppmerksomhet i innstillingen. Kristelig Folkeparti er sterkt opptatt av prosjektet New Corridor gjennom Narvik, basert på eksisterende jernbanenett gjennom Sverige, Finland, Russland og Kina. En samlet opposisjon har sluttet seg til merknaden fra Kristelig Folkeparti og bevilget 2 mill. kr til forberedelse og prøvedrift i prosjektet. Det har nå gått en prosess med New Corridor fra 1998 og fram til denne regjeringen tiltrådte. Noe av det første utenriksministeren gjorde, var å legge prosjektet dødt, etter mitt skjønn, når en nektet å gi midler til prøvedrift og undersøkelse av om korridoren var gangbar.

På et skriftlig spørsmål til utenriksministeren mottok undertegnede et defensivt og skuffende svar. Utenriksministeren viste til at han hadde fått positive tilbakemeldinger fra Kasakhstan, Kina og Russland, men han hadde ikke fått avklaring på reelle kommersielle interesser og reelle brukere, og konkluderer derfor med at han fortsatt vil sitte på gjerdet.

Det var jo nettopp det pengene skulle brukes til av selskapet da man gikk i gang med å skulle få til en prøvedrift av denne strekningen. Mitt spørsmål er: Vil utenriksministeren ta utfordringen fra opposisjonen på alvor og støtte det nye forsøket på å få transportkorridoren Kina–USA, med Narvik som knutepunkthavn, realisert? En del av dem som opprinnelig var med, prøver nå å få dette på banen igjen. Det ville ha vært interessant å få et svar fra utenriksministeren i løpet av debatten.

Olav Akselsen (A) [20:05:34]: Lat meg først seia at eg trur ein gjer ein stor feil dersom ein prøver å redusera nordområdesatsinga til berre å vera eit spørsmål om kroner og øre. Det har vore fokusert på dei spesielle problema som ein har i nord, og ikkje minst på det å få internasjonal merksemd når det gjeld desse tinga, som har vore ein viktig og avgjerande del av arbeidet. Gjennom å setja dette på dagsordenen har ein òg i mykje større grad greidd å få internasjonal merksemd om dei spesielle utfordringane.

Bakgrunnen for at eg ber om ordet, er at eg kort vil kommentera tre av dei forslaga som er fremja. Når det gjeld forslag nr. 1, er det slik at Finansdepartementet no skal ha ein gjennomgang av dei etiske retningslinene for Statens pensjonsfond – Utland sine investeringar. I den samanhengen skal ein òg sjå på investeringsprofilen, inkludert forslag som går i retning av det som er omtalt i dette forslaget. Eg trur derfor at intensjonane i forslaget er ivaretekne.

Når det gjeld forslaga nr. 3 og nr. 6, har høvesvis statsråd Solheim og utanriksminister Gahr Støre omtalt dei i positive ordelag, og dei skal vera i tråd med det som er Regjeringas politikk. Eg vil derfor be dei som har fremja desse forslaga, om at dei gjer om forslaga til oversendingsforslag, slik at vi slepp å få ei votering over desse i kveld.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [20:07:17]: Me kan vere stolte av den innsatsen Noreg har gjort for utviklingsland. Me kan vere stolte av det budsjettet som ligg her, der me faktisk har ein auke til verdas fattigaste. Me treng demokratiarbeid i eit land som t.d. Kviterussland, som eg besøkte i helga, der studentar blir kasta i fengsel eller ikkje får moglegheit til å fullføre utdanninga si fordi dei driv opposisjonsarbeid. Me treng utdanning og betre helse i eit land som Kenya, der fattige faktisk døyr av enkle sjukdomar som me kunne hjelpt dei med. Me treng næringsutvikling i eit land som Uganda, der det er eit enormt potensial. Då er det trist å sjå det partiet som ønskjer å kutte brutalt i den bistanden som har vist seg å vere vellukka, og som me veit vil funke i åra som kjem.

Men samtidig må eg òg seie at den bistanden me gjev, òg på mange måtar blir litt utviska. Det er nemnt eit prosjekt, Statkraft og SNPower, der me brukar offisiell utviklingshjelp til å tøye praksisen ved å kjøpe selskap i utlandet som ikkje eigentleg er konkrete utviklingsprosjekt. Samtidig veit me òg at t.d. regnskogmilliardane er blitt tekne av bistandsbudsjettet, der me veit at grunngjevinga er at klima og fattigdom heng så tett saman. Men den same argumentasjonen blir ikkje like god når miljø- og utviklingsministeren i NRK roser Statoils oljeutvinning frå tjæresand og kallar det for ein suksess – det er i alle fall sitert slik.

Me har eit ansvar for verdas fattigaste. Me har eit ansvar for klimaet. Me har kanskje eit endå større ansvar fordi me har ei enorm moglegheit til å kunne gjere noko på grunn av den rikdomen som me har, og den måten som me har bygt opp rikdomen på. Men me er òg forplikta til å fortsetje opptrappinga av reell bistand. Det betyr at me må spisse bistanden og ikkje vere med på å tøye praksisen for kva som blir kalla offisielt utviklingsarbeid, kva som blir kalla ein effektiv og reell bistand. Derfor er det viktig at me understreker at det budsjettet som kjem no, òg skal gjennomgåast for å tydeleggjere at den bistanden me gjev, er etter ein standard som òg OECD ønskjer at han skal vere.

Dagfinn Høybråten (KrF) [20:10:15]: Debatten har vist bred enighet om hovedlinjene i norsk utenriks- og bistandspolitikk. Det forhindrer ikke at det er store forskjeller mellom enkelte partier i denne salen og flertallet, ikke minst når det gjelder bistandspolitikken. Det er også bekreftet i denne debatten. Vi trenger allikevel en kritisk debatt oss imellom som er tilhengere av høye ambisjoner i bistandspolitikken, nettopp fordi det vil gjøre bistandspolitikken bedre.

Nå tilbød statsråden en fredsavtale med Kristelig Folkeparti. Hvis vi sluttet å dra storheten i dette ekspansive bistandsbudsjettet ned, skulle han slutte å beskylde Kristelig Folkepartis leder for å være i slett lune – det var noe slikt jeg oppfattet av innlegget. Da må jeg si at vi fra Kristelig Folkepartis side hele tiden har markert at det er et bra budsjett som er lagt fram, og det er grunn til å feire det. Men jeg vil kanskje bemerke at statsråden ikke trenger å omskrive historien for å få grunn til å feire det, slik han gjør når han sier at det er første gangen Norge har oppnådd 1 pst. av BNI i bistand. Det vet han ikke er tilfellet.

Det er heller ikke slik fordi om vi er glad for at bistandsbudsjettet øker, at det ikke kan være rom for nødvendige kritiske grenseoppganger, og det har vi til hensikt å fortsette med. Så statsråden må nok belage seg på at han vil møte bistandskritikk fra to fronter også i fremtiden. Men jeg vil ta hans utfordring på det konstruktive og vise til det som er sagt om forholdet mellom klimatilpasningsbistand og det som primært er globale tiltak for atmosfæren. Er statsråden villig til å gå inn i en grenseoppgang mellom disse ytterpunktene i den meldingen han har varslet for Stortinget? Det vil jeg gjerne ha svar på.

Til slutt vil jeg vise til at det i debatten er gjort klart både fra Venstres og Høyres talere at man subsidiært vil stemme for Kristelig Folkepartis fordeling innenfor rammen, og jeg ber om at man legger opp voteringen slik at det blir mulig.

Mens jeg har ordet, vil jeg også si at slik statsrådene og komiteens leder har formulert seg når det gjelder intensjonen og støtte til intensjonen i forslag nr. 1, kan vi som forslagsstillere gjøre det om til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Presidenten vil etterkome oppmodinga om ei slik voteringsrekkjefølgje.

Inge Lønning (H) [20:13:43]: Vi lever i omskiftelige tider, og det slår til og med inn i Det norske storting ved at roller har en tendens til å skifte. Jeg har med interesse registrert at i denne debatten har Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann argumentert for at Norge må frigjøre seg fra USA i utenrikspolitikken, mens en SV-statsråd har argumentert meget varmt og entusiastisk for det motsatte standpunkt, nemlig at det viktigste hensynet i norsk utenrikspolitikk er at vi ikke må irritere USA. I forrige stortingsperiode vil jeg tro at det hadde innbrakt ham karakteristikken «puddel» fra hans partileder som da var SVs talsperson i utenrikskomiteen. Men rollene skifter, og tidene skifter.

Den viktigste grunnen til at jeg bad om ordet var allikevel statsråd Solheims forsvar for prioriteringen av Latin-Amerika fra den nåværende regjering. Statsråden sa at den ideologi som ligger til grunn for dette, heter demokrati. Det er en kreativ form for språkbruk, og en meget uhensiktsmessig form for språkbruk. «Demokrati» er ikke et veldig presist begrep, og det er heller ikke begrepet «ideologi». Presisjonsnivået blir drastisk mye lavere i begge begreper hvis man setter likhetstegn mellom dem. Demokratiet som styreform er ikke i noen meningsfull betydning av begrepet en ideologi.

Da må jeg nok si at jeg har vesentlig større sans for Winston Churchills berømte utsagn om demokratiet – det var skrevet midt under den andre verdenskrig: Det eneste som kan sies til fordel for demokratiet som styreform, er at alle alternativer er enda verre. Det høres kynisk ut, til gjengjeld er det en meget realistisk måte å begrunne demokratiet på, som er langt å foretrekke fremfor den form for entusiasme som jeg hadde følelsen av at statsråd Solheim la til grunn for sin definisjon av begrepet.

Det ville ikke være klokt, etter mine begreper, å la norske preferanser i utviklingspolitikken styres av den til enhver tid foreliggende grad av begeistring hos utviklingsministeren for enkeltpolitikere eller partier i de land man skal rette utviklingshjelpen inn mot. Det vil gi en konjunkturbundethet som ikke kan være tjenlig verken for Norge eller for de land som tar imot slik utviklingshjelp.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [20:16:55]: Det er i og for seg ikke overraskende for meg at representanten Tybring-Gjedde savner meg i en del diskusjoner. Jeg må berolige ham med her i dag at jeg vil ikke være i stand til å tilfredsstille eller lege det savnet på noe vis.

Jeg har respekt for at debatten her i Stortinget er en debatt mellom opposisjon og regjering. Vi har tatt imot både merknader i innstillingen og innlegg her med interesse og med respekt. Men det undrer meg, må jeg få lov til å si, at ikke andre representanter på borgerlig side føler seg inspirert til å mene noe om det innlegget representanten Tybring-Gjedde framførte.

For det første fant jeg at det stod i sterk kontrast både i tone og innretning til de normalt ganske sindige innleggene vi får fra representanten Høglund, som er talsperson for Fremskrittspartiet. Men det får nå være variasjoner innenfor alle partier. Jeg tror at vi, representanten Tybring-Gjedde og jeg, har ganske ulik forståelse av hva det vil si å ha mot når det gjelder å drive utenrikspolitikk. Jeg tror vi har et ganske ulikt syn på hva det vil si å være elite når det gjelder å drive utenrikspolitikk, og fremme et syn som etter mitt skjønn uttrykker en vestlig elitistisk holdning til økonomi og fordeling, utenrikspolitikk og rettferdighet i vår verden. Jeg kan være helt tydelig på at Norge skriftlig, muntlig, direkte og fra alle talerstoler har vært kritisk så det holder overfor Robert Mugabe i Zimbabwe og avbrutt den statlige bistanden. Vi har vært tydelige i IAEAs styre, bilateralt og i alle fora når det gjelder Irans atomprogram. Vi er også helt tydelige når det gjelder alle typer hatkampanjer og hatargumentasjon. Det siste mener jeg at representanten Tybring-Gjedde bør tenke på selv, i den ganske oppsiktsvekkende analysen han gav når det gjaldt befolkningsutviklingen, hvor han la ansvaret for en økende befolkning på visse religioner og visse kulturer. Det gjennomført i praktisk politikk mener jeg vil være et skremmende bilde.

Så vil jeg si til representanten Sahl at han kommer med mange gode innlegg når det gjelder nordområdene, som jeg verdsetter. Hans engasjement for korridoren i Narvik er ektefølt, og jeg skal følge det opp. Situasjonen i 2006 var et plutselig behov for over 30 mill. kr for å gjennomføre et forsøksprosjekt midt i perioden. Det hadde vi ikke budsjettmidler til, og vi var nødt til, på grunn av prosjektets manglende kvalitet, å si nei til det. Jeg registrerer at det nå handler om at en samlet opposisjon går sammen om å bevilge 2 mill. kr til det formålet. Det er uvisst for meg om det er nok til å gjennomføre prøve, men vi skal vurdere situasjonen.

Så må jeg si at representanten Sahl ved flere anledninger har stått med nordområdedokumentene og sagt at her er fine ord, men ikke noe innhold – og vært meget kritisk til det. Det respekterer jeg, men jeg har ikke funnet noe annet i Kristelig Folkepartis alternative budsjett enn de 2 mill. kr til denne korridoren. Jeg kunne ønske å få et svar på dette: Hvor er det store løftet i penger – i kroner og øre – på nordområdesatsingen i budsjettinnstillingen fra Kristelig Folkeparti? Jeg har i hvert fall ikke fått det med meg.

Morten Høglund (FrP) [20:20:10]: Utenrikskomiteens leder, representanten Akselen, ønsket at vi kunne gjøre om noen av forslagene til oversendelsesforslag.

Når det gjelder forslag nr. 1, har allerede representanten Høybråten sagt noe om det, og vi deler den oppfatningen. Allikevel må jeg få lov til å si at vi er litt usikre på om enigheten er så fullkommen som det kanskje her ble fremlagt. Det får vi se på. Vi føler vel at det på sett og vis er en avstand, men vi vil gjerne se Regjeringens vilje til å komme oss i møte.

Forslagene nr. 3 og 6 er vi innstilt på å gjøre om til oversendelsesforslag.

Statsråd Erik Solheim [20:21:10]: Jeg er glad for at Kristelig Folkepartis negative holdning til det som har vært lagt fram av Regjeringen, nå har snudd til en positiv grunnholdning, og at vi da kan være enige om at det er veldig bra det som skjer her i dag.

Det er ikke riktig at det ikke er første gang – det er første gang vi har oppnådd 1 pst. av BNI i bistand. Den 1 pst. som ble nådd på 1980-tallet, ble nådd på et helt annet beregningsgrunnlag, som overhodet ikke kan sammenliknes med det vi har i dag. Når jeg ikke har brukt tiden på å tilbakevise det, er det i respekt for Reidun Brusletten. Hun utrettet store og viktige og flotte ting i norsk bistand. Hvorfor i all verden skal jeg bruke tiden min på å dokumentere at det som skjedde da, er noe helt annet det som skjer nå?

Jeg var på et møte med Reidun Brusletten nettopp, hvor hun til og med bad forsamlingen be for meg! Jeg synes det var flott. La oss ikke få en slik meningsløs krangel mellom folk i denne forsamling som på de grunnleggende spørsmål, egentlig er helt enige – i kontrast ikke minst til Fremskrittspartiet.

Tjæresand har jeg aldri noensinne uttrykt en eneste positiv holdning til. Tvert imot, jeg har uttrykt mange kritiske spørsmål til Statoils valg om å satse på tjæresand i Canada. Det vil jeg fortsette med å gjøre. Derimot er det slik at når kanadiske myndigheter nå forsøker å utvikle karbonfangst og -lagring som svar på den kritikken som kommer mot tjæresandutvinning, er det en positiv respons som også kan gi Canada og Norge ting å samarbeide om – for karbonfangst og -lagring er en viktig teknologi å utvikle for verden, enten den brukes på tjæresand eller på kull eller olje.

Representanten Tybring-Gjedde snakket om folkevekst. La meg da bare si at det er en velprøvd oppskrift på å redusere folkevekst i verden – den har virket alle steder – og det er utvikling. Alle steder hvor man får til utvikling – ikke minst utvikling når det gjelder kvinner – utdanning, kunnskap og økonomisk framgang, synker folketallet som en stein. Og det spiller ingen rolle om det er i land med kristne, jøder, muslimer, hinduer, buddhister, sikher eller hva det måtte være – det virker alle steder. Og det er akkurat den oppskriften som Fremskrittspartiet da motsetter seg gjennom sin praktiske politikk.

Så til slutt til Inge Lønning. Jeg klarer virkelig ikke med min beste vilje å forstå at det er så vanskelig for Høyre å uttrykke glede over det som skjer i Latin-Amerika – en bred bevegelse i land etter land. Små, elitistiske eliter og militærdiktaturer som har styrt nesten alle land i Latin-Amerika de siste ti årene, erstattes nå av bredt forankrede demokratiske prosesser, som igjen bringer urbefolkningsrepresentanter, kvinner, fagforeningsledere og katolske biskoper til makten.

Churchills viktigste bidrag under den annen verdenskrig – siden det er blitt trukket fram – i tillegg til å stå fast i 1940, var at han, mer enn noen annen, formulerte hva konflikten handlet om. Han formulerte den annen verdenskrigs ideologi, nemlig demokrati og menneskerettigheter. Det førte rett inn i FNs menneskerettighetserklæring i 1945, og det førte til avkoloniseringen. Det var ikke lenger mulig å opprettholde kolonistyret som følge av den ideologi som Winston Churchill mer enn noen annen hadde formulert, selv om han var i allianse med Stalin og andre under annen verdenskrig. Så jeg fastholder: Demokrati er en meget viktig ideologi, og ikke minst Churchill har bidratt til dens spredning i verden.

Jan Sahl (KrF) [20:24:48]: Jeg vil først takke utenriksministeren for hans imøtekommenhet når det gjelder New Corridor. Jeg skal være like raus og si at jeg tror at vår utenriksminister har et sterkt engasjement for New Corridor, men det har stått i stampe i en periode. Den perioden startet da engasjementet stoppet opp fordi man ikke fikk statlig støtte til å videreføre korridoren. Mitt poeng er at en gruppering av dem som var engasjert i startfasen – pluss fylkeskommunen pluss Jernbaneverket – i forrige uke hadde et møte, der de sa at vi går i gang og ser om det er mulig å svare på utenriksministerens krav til oss. Men da trenger de midler, og så vidt vi har fått oppgitt, er disse i størrelsesordenen 2 mill. kr – 3 mill. kr. Vi fant 2 mill. kr som vi kunne legge inn, og en samlet opposisjon står bak det.

Når så utenriksministeren utfordret meg på innholdet i nordområdesatsingen totalt sett, står jeg fast på det jeg har sagt. Jeg har gitt ros til utenriksministeren for et sterkt engasjement for nordområdene på det utenrikspolitiske området – det har vi all grunn til å være stolte av – men de øvrige ministrene som var med i Tromsø, ser vi veldig lite til, og vi ser lite av det i de øvrige budsjettene.

Når utenriksministeren etterlyser Kristelig Folkepartis satsing på området, finner man ikke det på Utenriksdepartementets område – der er det en opplisting av hva Regjeringen selv har lagt inn – men man må gå inn i Kristelig Folkepartis alternative budsjett og se på hva vi har lagt inn av midler, f.eks. til infrastruktur i Nord-Norge. Der har det vært en jevn tilbakegang i denne regjeringsperioden, og samferdselsministeren svarer med å si at det ikke lå flere prosjekter i Nasjonal transportplan. Nasjonal transportplan er en retningsgivende rammeplan, og det er stor skuffelse i landsdelen over at det ikke er kommet mer midler til infrastruktur når vi har tidenes satsing på området, ifølge samferdselsministeren. Det er bare ett av de områdene som jeg savner her.

Jeg har påpekt før at hvis man ser på hva som er prioritert og tatt med i det som er samlet opp på Utenriksdepartementets område, kan man jo spørre seg om seismisk skyting utenfor Troms og Nordland, om tiltak for ulovlig og urapportert fiske, om prosjektering av nytt isgående forskningsfartøy er spesielle nordområdesaker, eller om slepebåtkapasiteten som er vedtatt for lenge siden, om nytt kraftverk i Ny Ålesund, om planleggingsmidler til vegløsninger i Kirkenes er ekstraordinære midler, eller om dette ville ha kommet uansett.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [20:28:08]: Først til utenriksminister Støre som reagerte på tonen i mitt innlegg. Det kan jeg godt forstå. for jeg var litt rask. Det er litt fordi man skal komme seg gjennom et manuskript – jeg hadde faktisk en side igjen som jeg skulle ha vært igjennom også. Jeg skal ikke ta den nå. Men så har vi åpenbart litt sprekere debatter i finanskomiteen, hvor den tonen ikke er så veldig uvanlig, enn man har i utenrikskomiteen.

Så til utenriksministeren som sier at han er veldig klar på en rekke av de punktene jeg tok opp, i de lukkede fora, i brevs form osv. Det hadde jo vært interessant om den type holdninger også kan gis uttrykk for slik at det tilflyter det norske folk – hva vi faktisk mener om Irans atomvåpenprogram, og hvilke sanksjonsmuligheter vi har dersom Iran utvikler atomvåpen. Men det får vi altså ikke høre noe om, bortsett fra at det kommer til uttrykk i de lukkede rom.

Så til utviklingsminister Solheim som snakker om reduksjon i befolkningsveksten, og at det skjer gjennom utvikling. Ja, det er helt sikkert riktig, men poenget er at bistand ikke gir utvikling. Bistand gir ikke utvikling – handel gir utvikling. Og dersom vi hindrer handel, får vi ikke utvikling, og befolkningsveksten øker. Ifølge FN, som er yndlingsforumet til denne regjeringen, er altså økningen på 200 millioner mennesker hvert år frem til 2030. Da vil det være 10,8 milliarder mennesker på jordkloden – forutsatt at denne bistanden fortsetter, for jeg regner med at det ligger inne i prognosene. Så det vil altså ikke hjelpe. Da må man sette inn andre tiltak, og da må man tørre å snakke om noen tabuer. Det må man faktisk tørre å gjøre.

Så til representanten Akselsen som hadde en veldig interessant kommentar. Han sa at nordområdesatsingen ikke bør være et spørsmål om kroner og øre, men om resultater. Det er jo interessant, for nesten hele denne debatten har jo vært om bistanden – det har vært en debatt om kroner og øre, og ikke om resultater. Det er åpenbart at det ikke er så viktig med kroner og øre i nordområdene, men det er veldig viktig med kroner og øre når det gjelder bistand.

Så til representanten Nybakk som var veldig opptatt av at verdiene, som hun ikke spesifiserte, ikke skulle være kulturrelative, ikke ta hensyn til religion osv. Hun ville ikke kompromisse på dette. Det er vi helt enig i, men da må man spesifisere det. Hva er disse verdiene – ytringsfrihet, likestilling, enkeltmenneskets frihet og sekulære rettsregler? Det er merkelig at representanten Nybakk er veldig for bistand til land som regelmessig, kontinuerlig, bryter disse rettighetene, og for bistand til land som faktisk har dette som en del av sin sharia-lovgivning. Dette er land som får bistand fra Norge, og som regelmessig bryter menneskerettighetene. Istedenfor kunne man sagt helt klart og tydelig: Dette aksepterer ikke vi. Våre skattebetaleres penger skal ikke gå til land som bryter menneskerettighetene helt systematisk.

Inge Lønning (H) [20:31:15]: Jeg bad om ordet for å føre samtalen med statsråd Solheim et lite skritt videre. Jeg registrerte at han var nødt til å forlate salen for å frekventere et nominasjonsmøte i et parti som står ham nær. Det har jeg forståelse for, men jeg går ut fra at dette blir brakt til hans kunnskap, slik at vi kan fortsette samtalen ved en senere anledning.

Jeg registrerte at statsråd Solheim overhodet ikke tok utfordringen når det gjelder SVs forhold til USA, som har gjennomgått en ganske radikal omvendelse – så vidt jeg kan konstatere. Hvis jeg ikke er helt feil orientert, står det fremdeles i SVs partiprogram for inneværende stortingsperiode at USA er den største fare for verdensfreden. Da er det jo et paradoks hvis det viktigste styringssignal for utenrikspolitikken til denne regjeringen er at man skal innrette seg slik at det faller i behag i Washington. Det må vitterlig kunne karakteriseres som et paradoks.

Når det gjelder statsråd Solheims gjentatte begeistring for Latin-Amerika – det høres jo nærmest ut som om det er en vekkelse på gang over hele det latinamerikanske kontinent – må jeg nok si at det ville vært en fordel med en mindre generaliserende holdning til en politisk virkelighet som er så sammensatt, og som har så mange motstridende tendenser i seg. Jeg tror ikke at øyeblikkets begeistring for maktskifter, uansett hvor på kloden det er, bør styre hvilke land Norge skal konsentrere sin bistandsinnsats mot. Det vil veldig fort kunne føre til tilfeldigheter og svære konjunktursvingninger i norsk politikk.

Aller sist: Jeg tror ikke slektskapet mellom Winston Churchill og Erik Solheim er direkte iøynefallende. Jeg tror nok fremdeles Winston Churchills holdning var betydelig mer realpolitisk og betydelig mindre idealistisk enn den som preger statsråd Solheim. Det er riktig at Winston Churchill under den annen verdenskrig samarbeidet med Stalin – og det kan være nyttig å minne om begrunnelsen for det. Da Hitler startet sin invasjon i Russland, sa Winston Churchill følgende i Underhuset: Dersom Hitler invaderer helvete, er vi alliert med Satan. Det er en realpolitisk tilnærming som jeg ikke tiltror statsråd Solheim å være i stand til å annamme.

Presidenten: Representanten Dagfinn Høybråten har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Dagfinn Høybråten (KrF) [20:34:26]: Min korte merknad går på følgende: Man gjør ikke seg selv stor ved å gjøre andre små.

Jeg synes at vi må kunne fastslå at Norge har hatt 1 pst. av sitt bruttonasjonalprodukt til bistand tidligere, både under arbeiderpartiregjeringer og under ikke-sosialistiske samarbeidsregjeringer. Selvfølgelig var grunnlaget et annet, men det betyr bare at vi var fattigere i 1986 enn vi er nå. Det var derfor atskillig tyngre å nå 1 pst.

Ellers slutter jeg meg til statsrådens rause omtale av Reidun Bruslettens innsats og den raushet som hun har vist tilbake. Den deler vi.

Siden statsråd Solheim ikke er her, skal jeg ikke plage utenriksministeren med å svare på det spørsmålet Solheim ikke svarte på. Jeg bare konstaterer at det fortsatt gjenstår et ubesvart spørsmål om hvorvidt Regjeringen vil foreta en skikkelig grenseoppgang mellom klimatilpasningsbistand og det som er en regelrett global tilpasning i forhold til atmosfæretiltak.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.

(Votering sjå side 1240)