Presidenten: Etter ønske frå utanrikskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid for innlegg av hovudtalarane frå kvar partigruppe og medlemer av Regjeringa blir sett til 10 minutt, og for dei andre talarane til 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane frå kvar partigruppe og fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.

– Det er vedteke.

Olav Akselsen (A) [15:00:07] (leiar i komiteen): Dagen i dag er historisk. I dag blir ein milepæl nådd. Gjennom ein auke i løyvinga til internasjonal bistand på 17,5 pst. når me målet om at 1 pst. av nasjonalinntekta vår skal gå til dei fattigaste i verda.

Gjennom vedtaket seinare i kveld kan nok eit punkt i Soria Moria-erklæringa kryssast av som følgt opp. Det er bra, men likevel i dag den minst viktige sida ved vedtaket. Det er ingen som lever av prosentsatsar. Likevel er løyvingane til bistand sidan regjeringsskiftet auka med 38 pst., eller, endå viktigare, med 8,3 milliardar kr.

Dette gjev Noreg ei større moglegheit til å bidra i kampen for ei meir rettferdig verd og i kampen mot fattigdom. Norsk innsats reddar kvart år tusenvis av liv og betrar livskvaliteten for svært mange innbyggjarar i dei fattige landa.

Talet på personar som lever i absolutt fattigdom i verda, har heldigvis gått ned. Men enno vil det likevel i overskodeleg framtid vera behov for bistand. Skal me ha moglegheit til å nå FN sine tusenårsmål, må fleire gjera som Noreg og auka sine løyvingar til bistand. Utan bistand vil utviklinga i verda stoppa opp, og tusenårsmåla vil vera utanfor rekkevidd.

Enkelte framstiller det som om bistand står i motstrid til andre tiltak for å få til utvikling, og at stadig meir frihandel er einaste saliggjerande veg. Dette er ikkje tilfellet. Samtidig er det sjølvsagt ikkje slik heller at bistand åleine er nok. Bistand er likevel avgjerande viktig. I tillegg er det viktig å få på plass eit meir rettferdig handelssystem, eit system med klare køyrereglar og konfliktløysingsmekanismar.

Særlege kvotar eller tollfridom for dei minst utvikla landa har vist at marknadstilgang åleine ikkje er nok. Ein må ha noko å eksportera. Eit system for godkjenning, kvalitetskontroll, marknadsføring, logistikk og transport er avgjerande. Aid for Trade har vist seg å vera eit viktig hjelpemiddel.

Anna form for kunnskapsoverføring er òg viktig, anten det gjeld å få på plass fungerande lovverk, konsesjonsystem for naturressursar, skattelovgjeving eller kontrollsystem.

I tillegg er det viktig at utviklingsland får moglegheit til å utvikla eit eige fungerande næringsliv. Manglande kapital er eit problem i mange land. Stor risiko hindrar òg tilgang på utanlandsk privat kapital. Ulike ordningar som stiller med risikovillig kapital, er derfor viktig. Norfund er eit svært viktig norsk instrument for å få det til. Også ulike former for mikrokreditt er viktig. I tillegg til kapital kan Norfund og andre bidra med kompetanseoverføring, kontakt med andre internasjonale institusjonar og privat næringsliv.

Det er i dag stor folkeleg oppslutning om norsk bistands- og utviklingspolitikk. Skal denne oppslutninga stå ved lag, er det avgjerande viktig med kontroll og oppfølging. Oppslag om pengar på avvegar, dårlege prosjekt og misbruk av midlar er svært skadeleg. Betre kontroll er derfor viktig, og eg er glad for at det blir auka fokus på dette, og at ein får auka ressursar til dette formålet. Det er òg svært positivt at Riksrevisjonen har fokusert meir på dette området. Meir overraskande er det at dette er eit av dei områda der Høgre kuttar.

Korrupsjon og misbruk av bistandsmidlar er sjølvsagt verst for dei landa som blir ramma. I mange land er korrupsjon så utbreidd at det er eit av dei største hinder for utvikling. Det er derfor særleg viktig å fokusera på kampen mot korrupsjon og på kontroll og transperens.

Alt tyder på at det er dei minst utvikla landa og dei fattigaste og mest marginaliserte folkegruppene som er og vil bli hardast ramma av klimaendringane. Det er òg viktig at verda samlar seg om å føra ein aktiv og god klimapolitikk for å bidra til ei positiv utvikling for dei fattigaste landa og deira innbyggjarar.

Eit av dei største globale miljøproblema er avskoging. Mykje av denne avskoginga skjer i utviklingsland. Manglande alternativt næringsgrunnlag er ein viktig årsak til rovdrift på skogressursane.

Norsk innsats mot avskoging i utviklingsland, for eit internasjonalt godkjent system for bruk av skog i klimapolitikken og store økonomiske bidrag for å bevara skog har mange positive verknader.

I tillegg til å ta vare på det globale klimaet er dette viktig for lokalmiljøet. Ved å ta vare på skogen tek ein òg vare på artsmangfaldet, tradisjonelle levemåtar og lokal ressursutnytting. Internasjonale tiltak mot avskoging vil òg skapa alternativt livs- og næringsgrunnlag. Norsk satsing på å bevara skog i utviklingsland er god utviklingspolitikk.

Eg er derfor ueinig med dei som prøver å gjera det til eit stort poeng at tiltak mot avskoging er ein del av bistandsbudsjettet. Alle tiltak er sjølvsagt ODA-godkjende ordningar, og satsinga på å bevara skogen går ikkje ut over meir tradisjonell bistand som utdanning og helse.

Eg er ein stor tilhengar av at Noreg skal ha fokus på dei områda der me har særleg kunnskap, eller der me kan bidra utover det reint økonomiske. Eit slikt område er energi. Olje for utvikling er eit viktig program og eit godt konsept for kunnskapsoverføring. Men Noreg har òg særlege kunnskapar om fornybar energi, særleg om vasskraft.

Mangel på føreseieleg, stabil og rimeleg energitilgang, særleg på straum, er eit stort problem i mange land. Dette er til hinder både for utviklinga av eit levedyktig næringsliv og for ein fungerande offentleg sektor. Mange land baserer seg i dag på import av dyr olje til lite effektive straumaggregat eller på forureinande kol, sjølv om dei er rike på fornybare energiressursar.

Etter mitt syn er dette eit område Noreg, med våre kunnskapar, burde ha fokusert meir på. Kanskje burde me få eit nytt program som kunne heitt Rein energi for utvikling – med særleg fokus på vasskraft.

Med ny kunnskap og teknologi kan ein få til svært skånsam vasskraftutbygging nesten utan inngrep, noko som kunne gjeve tilgang på rein, stabil og rimeleg energi i mange utviklingsland, og som ville vera avgjerande viktig for å få til vekst, utvikling og velstand for innbyggjarane i desse landa. Norske selskap, særleg SN Power, men òg regionale energiselskap kan spela ei viktig rolle her.

Òg når det gjeld utanriksforvaltninga, legg Regjeringa fram eit sterkt og offensivt budsjett med ein vekst på over 10 pst.

Nordområdesatsinga må halda fram. Ved å setja dette området høgare på den nasjonale dagsordenen har Regjeringa bidrege til å auka den internasjonale interessa for dei særlege utfordringane ein har i dette området, med tanke på både tryggingspolitiske spørsmål, ressursutfordringar og klimaendringar. Det er viktig for den vidare utviklinga i nord at me greier å få internasjonal merksemd om området.

Vår viktigaste partnar for å få til ei fredeleg og berekraftig utvikling i nord er Russland. Det er viktig å samarbeida med Russland om så mange konkrete spørsmål som råd er. Ressursspørsmål er særleg viktige i dette bilaterale samarbeidet. Å bryta ned dei hindra som er for normal aktivitet over grensa, er òg veldig viktig. Forhåpentleg kan nye visumreglar letta samkvemet mellom våre to land. Eg håpar òg at arbeidet med særlege reglar for dei som bur i grenseområda, vil bera frukter. Auka handel, kulturelt samarbeid, energi- og fiskerisamarbeid og auka turisme er område som vil bidra til å binda våre to land tettare saman.

Samtidig som me samarbeider med Russland om konkrete utfordringar, må Noreg gje klar beskjed når det er utviklingstrekk i landet som me ikkje likar. Det gjeld både den demokratiske utviklinga i Russland, Russland si framferd overfor tredje land og russisk utanrikspolitikk generelt. Noreg stod saman med det internasjonale samfunnet i sin kritikk av Russland sine krigshandlingar i Georgia i sommar.

Lærdomen frå krigshandlingane mellom Russland og Georgia må vera at våpenbruk ikkje er måten å løysa denne typen konfliktar på. Verst gjekk dette sjølvsagt ut over dei som blei direkte ramma, men alle involverte var eigentleg taparar etter krigen. Georgia leid store tap. Sjølv om Russland vann ein militær siger, har landet òg lidd store økonomiske tap og ikkje minst eit enormt tap av omdømme. Det skal kosta å bryta internasjonale spelereglar for konflikthandtering.

Òg neste år vil oppdraget i Afghanistan vera det viktigaste for våre militære styrkar i utlandet. Situasjonen i landet gjev grunn til uro. Me må ha ei brei tilnærming når ein skal løysa utfordringane i det landet, og eg er glad for at det er ein samla komité som sluttar opp om den strategien som Regjeringa har for sin Afghanistan-politikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [15:10:28]: Fra Arbeiderpartiets side hevdes det at det er viktig å bidra til at utviklingsland kan skape vekst gjennom økt handel, at produksjon av varer og tjenester er en forutsetning for handel, og at bearbeiding av råvarer skaper grunnlag for arbeidsplasser og næringsklynger som er avgjørende for at land kan klatre opp utviklingsstigen.

Til tross for disse fagre ord ser vi sørgelig lite fra partiet når det gjelder virkemidler for å få dette til. Man fortsetter i de samme gamle spor som ikke virker.

Skal man få til næringsutvikling, må det investeringer til. Opposisjonspartiene fremmer i dag et fellesforslag om å få utredet dette nærmere.

Hvorfor er man fra Arbeiderpartiets side motstander av å få dette utredet, all den tid man så klart og tydelig sier at man er opptatt av næringsutvikling i utviklingslandene?

Olav Akselsen (A) [15:11:25]: Eg meiner at me i praktisk politikk har vist at me ønskjer ei brei tilnærming for å bidra til at andre land skal få ei positiv utvikling i sin økonomi. Marknadstilgang er eit av dei viktigaste tiltaka på dette området, og derfor har denne regjeringa gjennomført spesielle lettar for ein god del land.

Me ønskjer å satsa aktivt på Aid for Trade, og Noreg har vore ein aktiv pådrivar for å få til ein ny handelsavtale gjennom WTO. Så på ei rekkje område vil Noreg bidra til å få opp handelen. I tillegg til det vil bistanden vera avgjerande viktig fordi mange land ikkje har dei føresetnadene som skal til for å vera med i den internasjonale handelen.

Me meiner at me i dag har dei verkemidla som er nødvendige for å kunna nå ein politikk der me får ei positiv utvikling i dei landa som i dag heng etter.

Finn Martin Vallersnes (H) [15:12:35]: Det er ganske kreativt å trekke den konklusjonen at Høyre arbeider for dårligere kontroll med korrupsjon, men det er ikke det som er spørsmålet mitt.

Etter klimaforliket hadde Høyre forventet at tiltak mot skogforringelse og avskoging ville bli ført i andre deler av budsjettet enn under utvikling og bistand, men nå står det nå der, og det blir på en måte en regnskapsmessig sak om det regnes med i bistanden eller ikke.

Vi er enig i mye av det Akselsen sa i sitt innlegg om viktigheten av klimatiltak og skogstiltakene. Men er Arbeiderpartiet likevel enig i at det er behov for en grenseoppgang og en avklaring av hva som er utviklingsrelaterte tiltak under klimapolitikken?

Olav Akselsen (A) [15:13:26]: For det første synest eg det er dristig av Høgre å stilla dette spørsmålet, fordi Høgre har løyst dette på sin eigen måte ved å kutta i bistand og overføring til dei fattigaste landa og dermed frigjort ressursar som dei kan bruka på andre område.

Så er eg sjølvsagt heilt einig i at det ikkje skal vera noko carte blanche eller at ein skal kunna føra alle slags typar utgifter inn på bistandsbudsjettet. Eg har likevel opplevd at veldig ofte er det det motsette som er utfordringa, nemleg at dei internasjonale køyrereglane me har på dette området, ODA-reglane, er så rigide og vanskelege at dei var ei større utfordring enn å prøva å snika inn utgifter som ikkje høyrer til der. Eg kan i alle fall bekrefta at for Arbeidarpartiet sin del er det slik at pengar som skal gå over bistandsbudsjettet, skal gå til bistand. Det er viktig med openheit om desse pengane, og det er ikkje minst viktig at ein får ei moglegheit til å kontrollera at pengane fører til det som er ønskemålet, nemleg ei positiv utvikling for dei landa som tek imot desse pengane.

Dagfinn Høybråten (KrF) [15:14:36]: Komiteens leder brukte store deler av sitt innlegg til å gratulere seg selv, Regjeringen og Arbeiderpartiet med å ha oppfylt målet om 1 pst. i bistand. Det er en feiring jeg gjerne deltar i, selv om jeg har mine synspunkter på måten man oppnår dette på – det skal jeg komme tilbake til i mitt innlegg.

Representanten Akselsen kom i skade for å si at Soria Moria-erklæringen med dette er oppfylt. Da må jeg nok minne Akselsen om hva som står i Soria Moria-erklæringen. Regjeringen vil

«at bevilgningene til utviklingssamarbeid når målet om 1 prosent av BNI og at innsatsen deretter trappes ytterligere opp i perioden».

Mitt spørsmål til representanten Akselsen er om han ikke er enig i at denne målsettingen ennå ikke er oppfylt. Mitt neste spørsmål er hvordan representanten Akselsen vil sørge for at det blir en opptrapping utover 1 pst. i denne perioden.

Olav Akselsen (A) [15:15:38]: Det er noko som heiter at sjølvskryt skal ein lytta til, for det kjem frå hjarta. I dette tilfellet meiner eg at me alle har grunn til å gleda oss over det som er situasjonen i dag. Når me gjer eit vedtak, har me i fellesskap bidrege til at Noreg gjev 1 pst. av bruttonasjonalinntekt til utviklingsformål.

Så har eg i fleire debattar vore oppteken av at prosent er viktig, for det gjev oss noko å strekkja oss etter. Likevel er det slik at det som er det viktigaste, er kroner og øre. Utviklinga i denne perioden har vist at me brukar atskilleg fleire kroner – 8,3 milliardar kr meir – enn det me gjorde ved inngangen til denne perioden. Det gjev Noreg enorme moglegheiter til å bidra på dette området. Eg meiner Soria Moria-erklæringa no er oppfylt, men samtidig er det viktig å ha nye mål å strekkja seg etter. Så veit me òg at delvis blir denne prosentsatsen avgjord av prisen på olje. Og det er ikkje usannsynleg at når me gjer opp rekneskapen ved halvgått løp i år, er me langt over den eine prosenten, om oljeprisen går ned.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Morten Høglund (FrP) [15:17:07]: I alle kriser oppstår det også endringer som kanskje kan bidra til noe positivt. La oss håpe at det er tilfellet med den globale finanskrisen som vi nå er inne i. Endrede styrkeforhold mellom energiprodusenter og energiimportører kan jo være en slik endring. En ny administrasjon i USA innebærer et endret bilde og kan også gi nye muligheter på den globale arena.

Norge må også vise fleksibilitet i sitt handlingsmønster og bidra til løsninger som forhåpentligvis kan dempe krisens virkninger for de mest sårbare. Fremskrittspartiet fremmer i dag et forslag som tar opp dette problemet, nemlig finanskrisens virkninger for utviklingsland. Vi ber Regjeringen vurdere om det er tiltak som kan gi landene et løft, i en tid som for alle blir vanskelig, men som for noen kan være et spørsmål om overlevelse.

Deler av Afrika, Latin-Amerika og Asia har opplevd finanskriser, demokratikriser og helsekriser i årtier. For dem er dessverre ikke den nåværende krisen noe nytt, men mer en bekreftelse på hvordan det så altfor ofte er. Selv i gode år har de ikke maktet å reise seg og etablere bærekraftige markeder, demokrati som velger ukorrupte ledere, eller gjort nødvendige investeringer med hensyn til folks helse. De rike lands oppskrift har enten handlet om å glemme problemet eller komme med bistand. De land som ble glemt i forhold til bistand, eller som av ulike grunner maktet å stoppe bistandsstrømmen, har ofte klart seg bedre enn de som har blitt værende som bistandsmottakere.

Vi er mange som av og til kaster oss utpå, og som tør å si noe om hva fremtiden vil bringe. Vi treffer ikke alltid like godt. Derfor må noen hver ty til etterpåklokskapens edle kunst. Og at man ikke alltid kan se konsekvensene av egen politikk før den prøves ut, er ikke oppsiktsvekkende. Men når man nærmest konsekvent avviser resultatene når de dokumenteres, er det forbløffende.

Fremskrittspartiet er sikkert ikke bedre til å spå enn andre, men vi har kontinuerlig i denne sal advart mot at en overdreven bistandspolitikk ikke ville bringe Afrika ut av fattigdom. Mens Mugabe fikk norsk bistand, påpekte vi hvor galt dette var. For ti år siden – nesten på denne tid i denne sal – advarte vi og sa at Zimbabwe var på kanten av ruin. Flertallet mente for øvrig at det var for tidlig å konkludere omkring spørsmålet om norsk bistand til Zimbabwe. Våre advarsler ble avvist, ikke engang seriøst debattert. Resultatet er der nå – for alle å se. Vi har klart å holde Mugabe ved makten, vi gav ham det grunnlaget han trengte – ja, Norge snudde, men dessverre for sent. Spørsmålet er hvor mange andre slike tilfeller vi vil få i fremtiden ved at vi fortsetter å holde statsledere ved makten som ikke har et legitimt grunnlag for å sitte der, om det var frie valg.

Vi tåler kritikk for vår bistandspolitikk. Den kan absolutt og helt sikkert forbedres, og det jobber vi kontinuerlig med. Men når representanten Åslaug Haga i en pressemelding i dag anklager oss for å ødelegge Norges omdømme, begynner brikkene å falle på plass.

Fremskrittspartiet jobber med utviklingspolitikk for å redusere fattigdom og for å gi økonomisk vekst. Vi lytter til folk i sør som opplever norsk politikk på kroppen. Vi har forsøkt å lære av tidligere erfaringer. Hvis vi hadde hatt som mål å øke Norges omdømme blant likesinnede land og i internasjonale organisasjoner, hadde vi sikkert valgt en annen politikk. Men om det er Senterpartiets landbruksproteksjonisme som er svaret på et bedre omdømme, er vi tvilende til. Og om vårt forslag om et stort fond for investeringer i utviklingsland er negativt for vårt omdømme, er jeg også usikker på. Jeg tror nok at vi skal klare dette med omdømme ganske greit. Vi aksepterer å være nest best når det gjelder omdømme, så lenge vi er best på utvikling.

Makroøkonomisk har bistanden spilt fallitt. Den har bidratt til at nødvendige endringer og reformer aldri har nådd frem til mange land. Den har ikke dannet grunnlag for økonomisk vekst. Derfor er det viktig med en politikk som erstatter tradisjonell bistand med andre virkemidler. Det handler ikke bare om handel, men det handler også om handel. Det handler om å gi stater som velger demokrati, en mulighet til å kvitte seg med gammel gjeld. Det handler om investeringer i energi og i privat sektor. Det handler om hjelp til tilrettelegging i form av å sørge for at grunnleggende helseutfordringer møtes, og at man får en inkluderende utdanning.

Vi avviser derfor ikke bistand som ett av flere virkemidler – moderat dosert og aldri dominerende, men støttende til bruk i land som viser vilje til reformer, og som trenger assistanse. I vårt alternative budsjett i høst bruker vi mer enn 16 milliarder kr på bistand, inkludert de 1,2 milliarder kr vi har avsatt til helsetiltak på utenlandsbudsjettet vårt. 16 milliarder kr ville vært et veldig stort bistandsbudsjett for bare få år siden. Om vi har funnet den rette balansen, kan vi ikke være helt sikker på. Mindre sikker er jeg på om fordelingen av våre 16 milliarder kr er optimal, men jeg er overbevist om at vårt budsjettalternativ, med åpnere handel og igangsetting av arbeid med et storstilt investeringsfond for de fattigste, er langt å foretrekke fremfor det mer tradisjonelle budsjett som Regjeringen fremlegger.

Få landområder har mottatt så mye bistand over tid som det palestinske selvstyreområdet. Dessverre er det lite som tyder på at gevinsten av denne bistanden har vært positiv. Situasjonen er kompleks, og handler selvfølgelig om mer enn bistand. Men det må være et tankekors når Fafo kan dokumentere at flertallet av den palestinske befolkningen mener bistanden har hatt negativ effekt. Nå konsentreres bistanden til administrasjonen til Abbas. Likevel opplever vi kontinuerlig at f.eks. Fatah-kontrollerte media presenterer hatpropaganda. Særlig alvorlig er dette når barne-TV til palestinske barn brukes kontinuerlig til å formidle et budskap om at hele Israel tilhører palestinerne, og at jøder ikke har noen verdi som mennesker. Hvis vi ikke klarer å få snudd utviklingen i tenkningen om at man skal hate hverandre, vil aldri fred oppnås. I det perspektivet mener vi Norge ikke kan være bekjent av å støtte grupper økonomisk som forlenger hatet og flytter oss stadig lenger unna en fredeligere løsning. Vi er helt enig i at det også er utfordringer på israelsk side, absolutt, og det skal kritiseres når det er nødvendig. Men Norge yter ikke bistand til Israel, og det gir oss et særlig ansvar for det som skjer på palestinsk side. Spesielt er det relevant i en budsjettsammenheng.

Vi opplevde nylig en voldsom terrorhandling i India, som rammet den indiske befolkning sterkt, samtidig som aksjonen hadde et tydelig antivestlig og antijødisk preg over seg. Den føyer seg derfor inn i rekken av terrorhandlinger som rettes mot Vesten. Kampen mot terror er ikke vunnet, og dessverre ble denne aksjonen en påminnelse om hvor viktig det er å fortsette kampen mot den form for ekstremisme vi så her, som vi ser i Afghanistan, og som vi dessverre også innimellom opplever i Norge.

Kampen mot ekstreme holdninger og vold er også en kamp om verdier. I morgen markerer vi at det er 60 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble til. Den har vært et viktig bidrag for grunnleggende verdier og friheter. Dessverre er det ikke slik at etter 60 år er menneskerettighetene akseptert. Det er ting som tyder på at det går i gal retning på enkelte områder. Nå innkaller FNs menneskerettighetsråd til en Durban II-konferanse i april, hvor rasisme og ytringsfrihet skal være hovedtemaer. I likhet med den forrige konferansen er vi redd for at denne konferansen kan spore av på grunn av enkelte lands ønske om å innskrenke ytringsfriheten og nok en gang få utløp for antiisraelske holdninger. Det virker som om enkelte land har en agenda i forhold til å bruke denne typen konferanser på en negativ måte, slik vi opplever det. Det er viktig at land som Norge er tydelige og markerer avstand til alle typer forslag og innspill som underbygger dette. Vi vil ikke nå be Norge om å trekke seg fra konferansen. Canada og Israel har gjort det. Men skulle vi mislykkes i å nå frem med vårt budskap, må det også vurderes. Vi mener det vil være mer effektfullt å være til stede og slå hardt i bordet og forsvare ytringsfriheten enn å utebli. Noen ganger må man true med å bli. Hvis den norske delegasjonen ikke har til hensikt å slå i bordet og forsvare de rettigheter og verdier vi tror på, da er imidlertid alternativet om å bli borte bedre.

Fremskrittspartiet, sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti, legger i forbindelse med denne saken frem et forslag her i salen i dag. Forslaget bør forhåpentligvis være relativt ukontroversielt og noe som hele Stortinget kan slutte seg til. Jeg vil også ta opp de øvrige forslag som Fremskrittspartiet fremmer i denne sak.

Presidenten: Representanten Morten Høglund har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A) [15:27:18]: Nok ein gong er det slik at Framstegspartiet sitt budsjett er «hinsides» alle andre forslag som ligg føre her i salen i dag. Eg er einig i at viss dette blir gjennomført, vil det stilla Noreg i den internasjonale skammekroken – eg trur likevel ikkje det er det viktigaste poenget, eg skal heller ikkje fokusera på alle kutta i år – men då må Framstegspartiet faktisk auka løyvingane i sine eigne budsjett.

Det er slik at når ein les budsjettet, får ein lett moglegheit til å samanlikna det som blir vedteke frå år til år. Det ein ikkje så lett får moglegheit til å samanlikna, er det opposisjonen foreslår, og som blir nedstemt. Men viss ein ser på Framstegspartiet sitt alternative budsjett for i fjor, og samanliknar det med det frå i år, vil ein sjå at det er eit område som litt overraskande har stor vekst i løyvingane, og det er støtta til FN sitt organ for palestinske flyktingar, UNRWA, der Framstegspartiet har femdobla støtta frå i fjor til i år. Sidan dette ikkje har kome nemneverdig fram korkje i merknader eller frå talarstolen, skulle det vera interessant å få vita kva som har skjedd med Framstegspartiet, sidan dei plutseleg finn at det er så viktig å prioritera dette området.

Morten Høglund (FrP) [15:28:26]: Representanten Akselsen bruker ord som «hinsides» og «skammekroken». Når det gjelder ODA-andelen, som andre er opptatt av, er vi på 0,62. Vi nærmer oss faktisk Monterrey-kravet – om det skulle være et mål. Det er nå bedre enn veldig mange andre land, som jeg ikke tror representanten Akselsen ville bruke den type ord om.

Vi har gjort dramatiske kutt på UNRWA tidligere. Vi har endret kuttet, det er helt riktig observert. Vi har tidligere også vist vilje til å justere våre budsjettforslag i tråd med hva som budsjettmessig er mer realistisk å få til. Jeg tror vel vårt første kutt er innenfor en slik ramme og en korrigering av det vi hadde tidligere. Det er ingen vesentlig endring av politikk, men det er rett og slett hva som er budsjettmessig håndterbart i forhold til de endrede rammer som UNRWA vil få.

Ågot Valle (SV) [15:29:38]: Fremskrittspartiet er opptatt av å bidra til en sterk internasjonal fokusering på kampen mot korrupsjon. Korrupsjon er tjuveri fra de fattigste, det er vi sikkert enig om. Jeg etterlyser derfor Fremskrittspartiet i kampen mot skatteparadiser – mot å unndra skatt fra fattige land. Dette er et fenomen som gjør at pengeflyten går fra fattige land til spesielt rike selskaper i nord, uten muligheter for innsyn. Uten skatteparadisene hadde det ikke vært mulig å gjemme vekk korrupsjonspengene.

Fremskrittspartiets representanter har tidligere lovprist skatteparadiser fordi det fører til en sunn skattekonkurranse. Dersom representanten Høglund er enig med sine partifeller, vil jeg påstå at forslaget om å lindre finanskrisa ikke står til troende, for kampen mot skatteparadiser er viktig for finanskrisa.

Morten Høglund (FrP) [15:30:46]: Det å ha en politikk som er global, og som trekker opp rammer for alle lands skattepolitikk, har ikke vi sett gode eksempler på. Vi vet heller ikke om det er formålstjenlig.

Skattepolitikk er et nasjonalt anliggende. At land har ulike profiler og ulik politikk på dette området, aksepterer vi. Vi tror at det meste som det jobbes med på dette området, er veldig lite gjennomførbart. At det er konkurranse her, bidrar også til at statene seg imellom skjerper seg. At det er utslag og eksempler som bidrar til en negativ effekt for mange utviklingsland på dette området, er vi enig i, men det handler først og fremst om å ta tak i disse landenes forvaltningssystemer – skatteinnkreving, det rettsstatlige osv. – og sørge for at de ser seg tjent med å beholde pengene i sine land.

Vi vet at det her er en stor jobb å gjøre. Vi tror ikke vi løser den utfordringen som representanten Ågot Valle tar opp her, ved å foreslå å legge ned de såkalte skatteparadisene.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:32:01]: Det er eit stort skilje mellom Framstegspartiet og dei andre partia i utviklingspolitikken. Innlegget no var for så vidt ikkje særleg overraskande, men eg må seie at eg begynner å lure når eg les innstillinga, der Framstegspartiet uttalar at

«u-landene trenger rettferdig handel fremfor bistand, nettopp for å beholde selvrespekten og for å slippe å bli omringet av barmhjertige samaritaner som kun er opptatt av å plassere seg selv på pidestall gjennom almisser og politisk korrekte uttalelser».

Eg tolkar Framstegspartiet slik at dei meiner at bistand er bortkasta, og ikkje ser at bistand er viktig for å få til handel. Kan ein òg tolke Framstegspartiet slik at dei meiner at det heller ikkje er bruk for miskunnsame samaritanar lenger?

Morten Høglund (FrP) [15:32:49]: Selvfølgelig er det bruk for barmhjertige samaritaner, men – som vi påpeker – alt med måte. At mange fra den rike delen av verden har hatt en eller annen agenda for sitt bistandsengasjement, mener vi er riktig.

Vi har, som jeg påpekte, et bistandsbudsjett på totalt sett 16 milliarder kr, slik vi fremlegger det. Det betyr ikke at vi avviser bistand som et virkemiddel, men vi mener det overdrevet har blitt brukt som et redskap i utviklingspolitikken. Det har ført til at mange stater, ikke minst i Afrika, har fått en klient/offerrolle som ikke har tjent dem. Statsadministrasjonene i disse statene er nå innrettet mer på å hente inn nye donorkroner enn å skape grunnlag for økonomisk vekst i sine egne land og for sine egne innbyggere. Det er en negativ spiral som vi på en eller annen måte er nødt til å bryte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Finn Martin Vallersnes (H) [15:34:09]: Det er for tiden uvanlig mange forutsetninger og rammegivende interaksjoner som påvirker budsjettet for utenriks- og utviklingspolitikk. Det kom tydelig til uttrykk under konferansen om finansiering for utvikling i Doha for vel en uke siden. I det norske bakgrunnsnotatet ble det redegjort for – som statsråden gjorde i sitt gode hovedinnlegg – hvorfor bistanden må settes inn i en helhetlig sammenheng med bl.a. så vel finanskrisen som matkrisen for å være relevant, og for de norske hovedprioriteringene, som er

• tiltak mot skatteunndragelse og kapitalflukt samt behovet for regulering av finansmarkedene

• likestilling og kvinners rettigheter

• klimatiltak der bakgrunnsnotatet sier at det ikke skal gå på bekostning av bistand for utvikling, mens statsråden i sitt innlegg anførte at klimaadaptasjon og utvikling er synonymer

• behovet for å styrke utviklingslandenes innflytelse i den internasjonale finansarkitekturen

• gjeldslette og spørsmål om illegitim gjeld

Om vi sammenholder dette med budsjettet for 2009, kapittel 8.2, heter det under «Regjeringens tematiske satsingsområder»:

«Regjeringen vil videreføre arbeidet innen hovedsatsingsområdene der Norge kan bidra mest. Dette er miljø og bærekraftig utvikling; fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand; olje og ren energi; kvinner og likestilling; godt styresett og kamp mot korrupsjon samt innsatsen innen de helserelaterte tusenårsmålene.»

Jeg skal her ikke gå nærmere inn på den litt haltende sammenhengen mellom de tematiske hovedprioriteringene og selve tallbudsjettet.

Jeg vil fokusere på den økende forståelsen – både her hjemme og ute – for at utviklingspolitikk er mye mer enn bistand, og at andre faktorer kan være vel så viktige som bistanden for å oppnå en positiv og bærekraftig utvikling. Dette var også hovedkonklusjonen i den utredningen Høyre gjorde om utviklingspolitikken våren 2008, hvor vi også imøteså at de totale ressursene vi skal sette inn i dette arbeidet, kan komme til å bli vesentlig større enn i dag, men trolig spredt på ulike budsjetter. Som eksempel imøteså Høyre etter klimaforliket at regnskogsatsingen ville budsjetteres utenom bistandsbudsjettet og bistandsprosenten. Nå er det medregnet. Det reiser spørsmålet om avgrensing – men reaktualiserer også en oppdatering av ODA-kriteriene under DAC. Det vil være avklarende og viktig at departementet kommer tilbake til Stortinget – f.eks. i den bebudede utviklingsmeldingen på nyåret – med en utdyping av hva som er utviklingsrelevante klimatiltak.

Jeg kan forstå at statsråden ser overordnede mål for aktiviteter hjemmehørende i de to ulike departementene han bestyrer. For Stortingets kontrollfunksjon og politiske styring er det imidlertid avgjørende å ha klarhet i hvilke bevilgninger som hører hjemme hvor.

Forskjellen mellom Regjeringens tematiske satsingsområder i budsjettet og de hovedprioriteringene som ble presentert i Doha, illustrerer også et annet tiltakende problem for Stortinget og den politiske styring og kontroll. De lange linjene på dette politikkområdet er i økende grad tema på internasjonale konferanser, som eventuelt munner ut i sluttdokumenter, deklarasjoner eller kommunikeer der landene gir sin tilslutning til intensjonsavtaler og også langsiktige indikative bindinger. Spørsmålet er om en da bygger på et tilstrekkelig omforent grunnlag hjemme, eller om Stortinget bl.a. gjennom årsbudsjettet presenteres for en politikk som er gitt bindende hovedretning på forhånd. Om en slik situasjon utvikler seg for langt, innser jeg at Regjeringen ikke står alene med ansvaret. Det er prisverdig at Regjeringen er aktiv og pådrivende på Norges vegne i internasjonale prosesser og til stede på viktige arenaer. Blir denne arbeidsmåten omfattende, har imidlertid regjering og storting en oppgave i å utvikle en arbeidsform seg imellom som i tilstrekkelig grad ivaretar Stortingets evne og mulighet til kontroll og innflytelse på prioriteringene.

På det utenrikspolitiske området balanseres forholdet mellom Regjeringens prerogativ og Stortingets innflytelse gjennom konsultasjoner i den utvidede utenrikskomiteen. Det utviklingspolitiske området er annerledes.

Nå er det også andre begrensinger på Stortingets innflytelse. Kontroll og styring med nye innovative finansieringsordninger er ett eksempel. Jeg tenker på målsettinger, målstyring, administrativ kontroll og revisjon. Det må være et mål at slike kapitalstrømmer synliggjøres i mottakerlandenes offentlige budsjetter, og at transparens er gjennomgående. Det virker ikke spesielt tillitvekkende når statsråd Solheim under Poznan-møtet ifølge Dagsavisen i går skal ha uttalt følgende om det norske forslaget til finansiering av klimatilpasningstiltak i verdens fattige land – og jeg siterer:

«Forslaget har som mål å sørge for en sikker finansiering som går utenom årlige budsjettprosesser og finansdepartementenes «klamme hender» verden rundt.»

I den grad nye finansieringsordninger er resultatet av tallrike små enkeltbidrag fra mange enkeltmennesker på ulike transaksjoner, tror jeg en bør være forberedt på at det vil være tilsvarende mange som forventer en åpenhet og en tilbakemelding om bruk, effektivitet og måloppnåelse. Her forventer vi at statsråden redegjør for hvordan dette prospektivt planlegges.

Noen eksempler fra inneværende år er illustrerende. Før Mattoppmøtet i Roma i juni utfordret vi statsråden på norske hovedposisjoner i en interpellasjonsdebatt. Stortinget har tidligere i denne perioden – og i den forrige perioden – understreket betydningen av landbruk innen utviklingspolitikken som ledd i fattigdomsbekjempelsen, men statsråden sa lite om hva Norge skulle bidra med, og budsjettet gjenspeiler heller ikke Stortingets oppfordring til å vektlegge landbruksutvikling. Departementets svar på komiteens spørsmål om landbruket oppfatter jeg som en henvisning til at i en internasjonal arbeidsdeling er det andre som får ta seg av dette. For statsrådens forhold til Stortinget burde det være noe problematisk.

Accra-konferansen med oppfølging av Paris-deklarasjonen gikk primo september, mens Stortinget ferierte. Derimot reiste vi en ny interpellasjon til statsråden før Doha-konferansen om finansiering av utvikling. Selv om Doha skulle dreie seg om en bred agenda, ville vi gjerne sikre oss at den positive videreutviklingen fra Accra om bistandens effektivitet, evaluering og videre styrking av mottakerlandenes eierskap ble en del av sluttdokumentet fra Doha. En slik videreføring var også innbakt i deklarasjonen fra Accra. For norsk bistand sier Accra viktige ting om krav til kvalitet i mottakerlandenes forvaltningssystemer, og at dette kan monitoreres. Som forutsetning for å bruke budsjettstøtte mener Høyre dette er helt avgjørende.

I interpellasjonsdebatten var det bred enighet om viktigheten av evaluering, effektivitetsutvikling og forutsetninger for kapasitetsbygging hos mottaker, men i Doha tok ikke Norge dette med, og Accra er da heller ikke mye synlig i Doha-dokumentet. Det var skuffende, og jeg oppfatter det som en nedprioritering fra statsrådens side.

På det utviklingspolitiske området står representantene for både regjering og storting til ansvar for to ulike grupper: velgerne her hjemme og mottakerne ute.

Selv om vi kan la oss beruse i entusiasme over nye innovative agendaer, som innen finansiering og innen klima, er det viktig å beholde bakkekontakten. Våre oppdragsgivere spør ganske enkelt: Ble det noe ut av det i forhold til innsatsen? Har vi ikke et klart svar på det, er det sannsynlig at tilliten til denne politikken gradvis eroderes i samfunnet vårt. Et sterkere engasjement fra statsråden for Accra-agendaen hadde vært et skritt i riktig retning.

Avslutningsvis – summarisk noen viktige temaer for øvrig i 2009: Høyre støtter prioriteringen av innsatsen i Afghanistan, og at gjensidigheten mellom militær og sikkerhetsmessig aktivitet og en byggende sivil innsats er avgjørende. Litmus-testen her er om lokalbefolkningen føler seg okkupert, eller om en i økende grad vinner deres tillit.

Om Norge skal delta i Kongo, avhenger av om vi har kapasiteter som egner seg. Forutsetningen må i alle fall være at oppdraget er basert i FN, at African Union er med, og at styrken har en overlegen størrelse i dette svære landområdet. Parallelt må det legges et koordinert politisk press på de involverte parter, og verdenssamfunnet må ha forberedt å følge opp med en omfattende humanitær aksjon.

Situasjonen i Kongo, Sudan og Somalia aktualiserer FNs videre arbeid med «Responsibility to Protect», R2P, i 2009. Vi forventer at Norge engasjerer seg i det arbeidet vi ser FN har tenkt å trekke i gang på området.

I budsjettet er vi skeptiske til om situasjonen i Midtøsten gir grunnlag for økt norsk innsats. Ingenting skulle glede oss mer enn om vi tar feil, og om f.eks. en ny amerikansk administrasjon skulle skape bevegelse mellom partene.

Og til sist: Høyre mener næringsutvikling er en viktig del av utviklingspolitikken, men har merket seg de ulike oppslagene den siste tiden om NORFUNDs aktiviteter. Det er særlig viktig at offentlig eide bedrifter er bevisste på Corporate Social Responsibility, og vi advarer mot å inngå i partnerskap som vanskeliggjør realiseringen av slike forpliktelser.

Høyre vil også varsle at vi støtter Kristelig Folkepartis forslag til prioriteringer innenfor den nå vedtatte utvidede rammen for rammeområde 4, altså forslag nr. 5.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [15:44:12]: Representanten Vallersnes er genuint opptatt av utviklingspolitikk og bistand. Det er vel også en av årsakene til at Høyre så fortjenstfullt har fulgt opp den bistandspolitikken som har vært ført de siste årene.

I sitt innlegg var representanten bl.a. opptatt av kontroll med hvor bistandsmidlene går. Da må jeg spørre: Er det ikke veldig spesielt at Høyre i finansinnstillingen kutter bevilgningen til departementets administrasjon av utviklingshjelpen med 10 mill. kr og NORADs driftsutgifter med 20 mill. kr? Er ikke nettopp problemstillingen nå at bistandsbudsjettet har økt kraftig, mens administreringen av bistandsbudsjettet har stått stille, og at det også kan være et problem når det gjelder effektivitet, når det gjelder mulighetene for implementering, og ikke minst når det gjelder kontroll?

Finn Martin Vallersnes (H) [15:45:14]: For vår del tror vi det er mulig å effektivisere administrasjonen de fleste steder, og vi kan ikke se at det har skjedd i den grad vi kunne forvente i de nevnte administrasjonene. Men jeg vil ikke trekke noe likhetstegn mellom det og det å redusere innsatsen f.eks. mot korrupsjon. Vi er veldig opptatt av at når det gjelder monitorering, evaluering, oppfølging av forvaltningssystemer i mottakerland og den type ting, må det være innbakt i prosjektene og programmene i utgangspunktet som en del av den kostnaden som ligger i det å gjennomføre programmet. Det er det vi savner, og vi mener at det skulle vært gjort i større grad. Vi mener det i altfor liten grad er prospektivt lagt opp hvordan vi skal gjøre dette som en del av aktivitetene, og ikke bare som en aktivitet for seg selv hjemme.

Bjørn Jacobsen (SV) [15:46:21]: Marshallhjelpa er sett på som ein av dei store historiske suksessane. Hjelpa inneheldt både prosjektstøtte og budsjettstøtte. Eg ser at Høgre uttrykkjer sterk bekymring for den budsjettstøttepraksisen som vi har i Noreg. Ein kan òg spekulere på om ikkje alle dei milliardane som har blitt brukte dei siste åra på militære åtgjerder – som i Afghanistan og i Gaza – heller kunne ha blitt brukte t.d. til budsjettstøtte. Men det er ein annan debatt.

Men det vi veit, er at grunnen til at det er ein viss merksemd rundt debatten inne i salen her, er at dette betyr noko, for det går pengar gjennom dette parlamentet. Her i Stortinget bryr ein seg frå Honningsvåg til Arendal om kva som skjer. Det må også vere ein del av vitsen ved norsk bistand at han går gjennom ein politisk debatt og skaper politiske prosessar i mottakarlanda. Ser ikkje Høgre at dette også er ein god effekt av det å bruke budsjettstøtte?

Finn Martin Vallersnes (H) [15:47:25]: Et glimrende spørsmål – jeg er veldig opptatt av temaet. Jeg vet at bl.a. SV, med stor rett, har vært bekymret over kondisjonaliteter i bistand og utvikling. Når det gjelder politisk kondisjonalitet, om det nå går på frihandel eller privatisering, skjønner jeg det.

Men vi er opptatt av at når det gjelder bruk av budsjettstøtte, må det være mulig, som man også har formulert i sluttdokumentet fra Accra, å sette kvalitetskrav til mottakerlandets forvaltningssystemer, særlig når det gjelder økonomi og finansforvaltning, og man må kunne monitorere utviklingen av kvalitetsparametrene i de systemene. Det kan godt hende at man i utgangspunktet ikke har en god nok kvalitet, men at man er villig til å utvikle det i riktig retning. Hvis den situasjonen foreligger, mener vi det også er grunnlag for å bruke budsjettstøtte. Men hvis det ikke foreligger en slik situasjon, og man ikke er villig til å gjennomgå en utvikling av kvaliteten på forvaltningssystemene, er vi imot å bruke det.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Ågot Valle (SV) [15:48:58]: Vi er veldig glad for at 1 pst.-målet blir nådd neste år. Samtidig er jeg helt enig med representanten Finn Martin Vallersnes og andre som har sagt at det blir mer og mer klart at utviklingen dreier seg om noe mer enn bistand. Utvikling handler om å flytte makt. På konferansen om finansiering for utvikling i Doha – det blir mange referanser til denne konferansen her – var det en som sa: Vi får ikke det vi fortjener, vi får det vi forhandler. Med andre ord: Skal de fattige og de fattige landene oppnå utvikling, må de få styrke til å forhandle og plass ved det bordet det forhandles rundt. Det er bra at den snevre kretsen av land i G8 er utvidet med sentrale land, til G20. Men viktige avgjørelser må behandles i det forumet der alle land kan sitte ved bordet og være til stede, nemlig i FN.

Vi kan heller ikke overlate hovedoppgaven med å løse krisene som har oppstått etter nyliberalismens herjinger til de institusjonene, Verdensbanken og IMF, som etter Reagans og Thatchers oppskrift har praktisert nyliberalistiske krav overfor utviklingslandene. Deres krav førte til mindre stat, mer deregulering og privatisering, mindre mulighet for myndighetene til sjøl å finne løsninger og stå til ansvar overfor sin egen befolkning når det gjelder de løsningene som ble valgt. Dersom hoveddelen av midlene og tiltakene som trengs for å løse dagens kriser, i hovedsak blir lagt til disse institusjonene, kan resultatet bli mindre legitimitet og mindre vilje blant utviklingslandene til å løse den mest alvorlige krisa av dem alle, nemlig klimakrisa.

Hovedarbeidet må tas i FN, men akkurat derfor er det viktig at Norge og andre land fortsetter arbeidet for å effektivisere FN. På konferansen om finansiering for utvikling i Doha, stod striden om dette: Skal finanskrisa følges videre opp av G20, Verdensbanken og IMF, eller skal jobben også gjøres i FN, slik utviklingslandene arbeider for? Heldigvis slo slutterklæringa fast at finanskrisa også skal følges opp i FN, og Norge støttet dette kravet.

Flere tror at finanskrisa bare i begrenset grad slår inn i utviklingslandene. Den oppstod i den rike delen av verden, men den slår hardt inn i de fattigste landene, til tross for at det ikke var de fattigste som var med på å skape krisa. Men det er, som alltid, de fattigste som betaler den høyeste prisen når systemet svikter. De som ikke var vinnerne etter år med økonomisk globalisering, blir nødt til å ta en stor del av regninga i form av penger som skulle vært brukt på å sikre eksistensgrunnlaget – matproduksjon, reint vann, nødvendig infrastruktur, helsetilbud og utdanning. Resultatene av finansspekulasjonene slår inn i realøkonomien, inn i produksjonen – f.eks. i Bangladesh: Tekstilsektoren utgjør der ca. to tredjedeler av de totale eksportinntektene. Bare i september falt ordrene på tekstiler fra USA og EU med hele 7 pst. Hele 2,5 millioner mennesker jobber i denne sektoren, og de fleste av dem er kvinner.

Dersom de rike landene svikter i løftet om å nå 0,7 pst. av BNI i utviklingshjelp, kan flere land derfor synke ned i nedverdigende fattigdom. Derfor er det så nødvendig – ikke bare moralsk – at rike land som Norge forplikter seg, og også ivaretar forpliktelsene, og derfor er det ekstra viktig at vi nådde 1 pst.-målet i 2009. Like nødvendig er det at Norge har en klar stemme i forhold til å styre globalt, innføre nye mekanismer for ny finansiering, og ikke minst være en tydelig og klar stemme i kampen mot skatteparadis, ulovlige kapitalstrømmer og gjeldslette, inkludert illegitim gjeld, slik utviklingsministeren var forbilledlig tydelig på Doha-møtet nylig.

Tax Justice Network påviser et globalt skattejuks, som er en katastrofe for de fattigste landene. På grunn av skatteunndragelse og skattekonkurranse går de glipp av milliarder av skattekroner. For hver krone som gis til bistand, går det ti kroner ut av utviklingslandene. Trevor Manuel, Sør-Afrikas finansminister, sier det slik: Det er en uoverensstemmelse mellom det å støtte økt bistand og samtidig lukke øynene for de store multinasjonale selskapenes handlinger som underminerer skattegrunnlaget i utviklingsland.

Dette skjer dels på grunn av en skattekonkurranse oppmuntret av EU, IMF og Verdensbanken – kappløp mot bunnen, kalles det – og dels fordi 60 pst. av verdenshandelen foregår internt i de store selskapene, og store summer gjemmes bort i skatteparadis. Obama har sagt det slik: På Cayman Islands finnes et bygg som er antatt å huse 12 000 amerikanske selskaper. Det er enten verdens største bygg, eller så er det verdens største skatteunndragelse.

Det hører også til at her er det stor grad av hemmelighold og lite innsyn. Det er håp om at Norge og Tyskland kan få en alliert i Obama. Dette handler om kampen mot korrupsjon, og det handler om å ta et viktig grep internasjonalt i en verden som har kommet ut av styring. Ikke minst handler det om at fattige land skal kunne styrke ressursgrunnlaget og få politisk handlingsrom til å styre sin egen utvikling.

Norge og utviklingsministeren var også tydelig på kvinners rettigheter og likestilling i Doha. Vi har behandlet en stortingsmelding om dette temaet, og det var stor enighet om å sette kvinners rettigheter og likestilling høyt på dagsordenen. Departementet har gitt en god og fyldig redegjørelse for hvordan dette følges opp i budsjettet. Jeg må si at UD kan stå som et godt eksempel for hvordan dette kan gjøres.

Så et forbedringsområde: NORADs gjennomgang av ambassadene viser svakheter ved hvordan arbeidet følges opp. Det skal sies at det er noen lysende eksempler, men komiteen er tydelig på at dette er et ledelsesansvar. Vi ser fram til en aktiv handling fra begge de ansvarlige statsrådenes side. Det er ekstra viktig at ambassadene har god kontakt med endringsaktørene, og det vil ofte være kvinneorganisasjoner på grasrotplan. Komiteen har tidligere slått fast at det er behov for å utvikle et kompetansemiljø som har kunnskap om viktige kvinneorganisasjoner i sør. FOKUS fungerer allerede som et kompetansemiljø, og komiteen har tiltro til at departementet sørger for vi får ressurser til å følge opp arbeidet.

Det ser ut til at det er framgang i flere av FNs tusenårsmål. Men når det gjelder målet om å redusere mødredødelighet og bedre kvinners helse, går det den gale vegen. Det er bare å håpe at noe av det første Obama gjør, er å oppheve The Global Gag Rule, som har vært en katastrofe for fattige kvinners liv og helse. Kvinners reproduktive rettigheter og helsetjenester knyttet til svangerskap og fødsel, retten til trygge og sjølbestemte aborter og innsatsen mot kjønnslemlestelse er helt avgjørende for kvinners maktstilling i samfunnet.

Videre er det også viktig at arbeidet med sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, og sikkerhetsresolusjon 1820, som betyr et forsterket fokus på seksualisert vold og voldtekt i konflikter, forsterkes. Ikke minst viser situasjonen for kvinner og barn i Øst-Kongo dette. Det er bra at utviklingsministeren følger opp dette i bl.a. FN.

Et mangfold av organisasjoner med stort engasjement og kunnskap styrker vårt arbeid for fred og nedrustning. Derfor er jeg glad for at opplysningsarbeidet for fred ble styrket med 1 mill. kr neste år. Det sivile samfunnet arbeidet i lang tid med å få til et forbud mot klasevåpen, og det er en styrke at utenriksministeren tok det arbeidet videre. Fred, kampen mot fattigdom og for bærekraftig utvikling er gjensidig avhengig av hverandre. Et nytt våpenkappløp drevet fram av våpenindustrien og ideen om at kampen mot terror kan vinnes med militærmakt, er en av våre største utfordringer i dag og står i vegen for å løse de andre store utfordringene vi ser.

Masseødeleggelsesvåpen er i strid med grunnleggende prinsipper i folkeretten. Vi har konvensjoner mot biologiske og kjemiske våpen. Det som mangler nå, er en tilsvarende konvensjon mot kjernevåpen. Vi kan ikke tillate atomopprustning, enten det er rakettskjold, russisk forsvar, eller som en del av NATOs strategi. Vi er glad for at Norge støtter arbeidet med en internasjonal konvensjon mot våpenhandel, fordi håndvåpen er de fattiges masseødeleggelsesvåpen.

Så en liten gladsak: I høst kunne flere av oss oppleve Ramzi, kunstneren og fiolinisten som som ung gutt ble kjent som den som utløste den første intifadaen i Palestina. I dag driver han musikkskolen Al Kamandjati for barn i flyktningleirer. Kulturell infrastruktur, musikk for alle, gir muligheter for ungene til å uttrykke følelsene sine på andre måter enn ved å kaste steiner. Et godt eksempel på dette, å gi verdighet og identitet, er UMOJA, «Det flygende kulturteppet», som drives av Norsk Kulturskoleråd. Det er ufattelig at Fremskrittspartiet klarer å foreslå å kutte hver eneste krone i dette programmet.

Presidenten: Den reglementsmessige tida for formiddagsmøtet snart er over, men presidenten vil foreslå at ein gjer ferdig replikkordskiftet før Stortinget tek pause til kl. 18. – Det er ingen innvendingar mot det.

Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [15:59:42]: Jeg finner ikke igjen særlig mye av Sosialistisk Venstrepartis tradisjonelle utenrikspolitikk i innstillingen fra komiteen. Partiets NATO-motstand er nå avløst av en hyllest av NATO som «hjørnesteinen i vår sikkerhetspolitikk», og man slår i tillegg fast: «Ankerfestet for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er vår sterke støtte til» bl.a. NATO og vårt «tette forhold» til EU. SV har tradisjonelt hevdet at de har vært opptatt av menneskerettigheter, og har brukt dette som årsak til at man bl.a. vil boikotte israelske varer.

Menneskerettighetsbrudd i eksempelvis Iran er skremmende, med pisking og henrettelser ved steining. Og i Kina hevdes at man henretter kanskje 10 000 mennesker årlig, uten at det får den samme reaksjon fra SV.

Vil man fra SVs side boikotte varer også fra disse landene? Eller hvis dette er et selektivt virkemiddel fra partiet, hvilke andre reaksjoner vurderer man overfor disse landene?

Ågot Valle (SV) [16:00:44]: Jeg kan forsikre om at vi er stolte over å være med i en regjering som flytter steiner, også i retning av det SV har stått for tidligere.

Jeg kan også forsikre om at vi står ved vår NATO-motstand. Men vi er med i en regjering som bygger på NATO, og som bygger på at vi ikke skal være medlemmer av EU.

Replikanten har nok ikke fulgt helt med i timen når han påstår at vi ikke tar menneskerettighetsbrudd i Iran og Kina på fullt alvor. Det gjør vi sannelig! Derfor er vi veldig opptatt av at menneskerettighetsbrudd f.eks. rammer kvinner i Iran. Men det vi oppfatter som et paradoks, er Fremskrittspartiets forsvar for okkupanten Israels grove overgrep overfor palestinerne og de grove menneskerettighetsbruddene som utøves der.

Finn Martin Vallersnes (H) [16:01:58]: Noen steiner synes tyngre å flytte enn andre, tydeligvis.

Jeg ble så entusiastisk over den replikken jeg fikk fra SV i sted, at jeg må jo bare følge opp overfor SVs representant. Det gjelder budsjettstøtte og forutsetninger for det.

Er SV enig i, slik det fremgår av sluttdokumentet fra Accra, at når det gjelder bruk av budsjettstøtte, er det aktuelt å stille visse krav til mottakeren i form av kvalitetsovervåkning av deres forvaltningssystemer, og at man faktisk setter noen kondisjonaliteter som har å gjøre med at de utvikler kvaliteten på egne systemer, som grunnlag for å få den type bistandsoverføringer?

Ågot Valle (SV) [16:02:49]: Den nyvinninga som kommer i sluttdokumentet fra Accra, er en sterk satsing på det sivile samfunnet, på grasrota, som en kontrollør overfor myndighetene. Gitt det perspektivet er budsjettstøtte og ikke minst eierskap et viktig prinsipp som vi støtter. Men det må altså forutsette at grasrota, parlamentene, blir tatt med, både når det gjelder dialog om utviklingen, og også som kontrollørinstans sammen med andre kontrollørinstanser.

Så er det også slik at i oppfølginga av Doha-runden var vi opptatt av de store kapitalstrømmene ut av utviklingslandene.

Dagfinn Høybråten (KrF) [16:03:54]: Representanten Valle berørte i sitt innlegg innstillingen om kvinner og bistand, som hun på en utmerket måte førte i pennen på vegne av komiteen. Hun viste bl.a. til nødvendigheten av at ambassadene følger opp de føringer som Stortinget har gitt. Det regner jeg med at statsråden har tatt et alvorlig og betydelig ansvar for. Men kanskje burde representanten Valle i rollen som stortingsrepresentant være litt mer opptatt av hvordan statsråden følger opp den delen av bestrebelsene som går på å løfte kvinner i utviklingsland, og som handler om utdanning. Vi er naturligvis enige om at utdanning er en helt sentral, strategisk innsats når det gjelder kvinner i utviklingsland.

Hva vil representanten Valle gjøre med at utdanning konsekvent nedprioriteres som andel av bistanden under denne regjeringen?

Ågot Valle (SV) [16:04:57]: Jeg er glad for at representanten Høybråten er helt enig i at ambassadene skal følges nøye opp med hensyn til hvordan de ivaretar den gode innstillingen vi var sammen om å lage når det gjelder kvinners rettigheter og utdanning.

Når representanten påstår at utdanning blir prioritert ned, stemmer jo ikke det med de opplysningene som nå kommer om at flere og flere jenter får utdanning, og at man ligger mye bedre an til å nå tusenårsmålene om utdanning enn på andre områder, f.eks. mødrehelse. Det er jo et faktum at vi gir en stor bistand til utdanning gjennom f.eks. UNICEF. Det er ikke bare de bilaterale donasjonene som gjelder, men også det som gis gjennom FN. Så skal det være en stor konferanse nå i desember som vil vise at denne regjeringa og denne utviklingsministeren tar dette på ramme alvor, for det er jo grunnlaget for all annen utvikling.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta, og Stortinget tek no pause.

Nytt møte blir sett kl. 18, og første talar på kveldsmøtet er Dagfinn Høybråten.