Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Knut Werner Hansen (A) [11:30:03] (ordfører for saken): Saken vi i dag behandler, har vært tatt opp fra Stortingets side i mange sammenhenger. Saken ble grundig behandlet i St.meld. nr. 24 for 2004–2005 Erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvanskar. I den sammenheng vedtok Stortinget at erstatning til tidligere barnehjems- og spesialskolebarn på grunnlag av opphold i barnehjem eller spesialskole i perioden 1945–1980 skulle skje gjennom tilpasning av Stortingets billighetserstatningsordning – rettsferdsvederlag.

Som kjent er kravene til bevis senket, både sammenlignet med den alminnelige erstatningsretten og den ordinære billighetserstatningsordningen. Det skal videre legges mindre vekt på hvilke følger det som skjedde, har fått for den enkelte. Det skal legges avgjørende vekt på en egenerklæring og en bekreftelse på barnehjemsoppholdet. Den øvre beløpsgrensen ble også hevet til 300 000 kr. Man kan også søke om billighetserstatning etter denne ordningen selv om man har fått erstatning fra kommunale erstatningsordninger for tidligere barnehjemsbarn.

Muligheten for å søke om billighetserstatning avskjærer imidlertid ikke adgangen for denne gruppen til å gå til erstatningssøksmål mot staten på grunnlag av det samme forholdet.

Under behandlingen av saken i Stortinget støttet en samlet familie-, kultur- og administrasjonskomité det daværende Barne- og familiedepartementets vurdering av at det ikke var behov for endringer i den alminnelige erstatningsretten tilpasset denne gruppen. Komiteen forutsatte imidlertid i en merknad at foreldelse ikke blir gjort gjeldende i saker som omhandler denne gruppen. Komiteens forutsetning var et viktig moment i statens vurdering av foreldelsesspørsmålet i den ene saken som har vært behandlet i rettssystemet. Staten måtte imidlertid også ta med flere andre prinsipielle og viktige momenter i den helhetlige vurderingen av om foreldelse skulle påberopes.

Hovedtanken bak reglene om foreldelse av erstatningskrav er at den skadelidte bør oppfordres til å framsette sitt krav innen rimelig tid etter at skaden er konstatert. Bevishensyn taler for dette, ettersom bevis for hva som har skjedd – ikke minst hva som var årsaken til skaden – vil bli svekket eller gå tapt med tiden.

De fleste hensyn som foreldelsesreglene hviler på, gjør seg gjeldende i saker som dette. Dokumentbevis er tapt, og vitner og oppgitte overgripere er gamle og eventuelt også døde, og dermed avskåret fra å bidra med sin oppfatning av det som skjedde og imøtegå alvorlige beskyldninger som framsettes. Eventuelle vitneutsagn vil dessuten være preget av at faktum ligger rundt 40 år tilbake i tid.

De bevisproblemer domstolene vil stå overfor i barnehjemssakene, underbygges av at Stortinget foretok en særskilt tilpasning av sin billighetserstatningsordning for denne gruppen. Hovedregelen er at erstatningskrav foreldes tre år etter at den skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Denne fristen er ment å gi den skadelidte rimelig tid til å vurdere om et erstatningssøksmål bør anlegges.

I den saken som har vært behandlet i rettsapparatet, og hvor staten påberopte foreldelse, var denne subjektive treårsfristen ute, i tillegg til de objektive fristene. Saksøker var for øvrig gjennom et forlik med Bergen kommune i 2002 tilkjent en samlet erstatning på 725 000 kr for de samme faktiske forhold som ligger til grunn for søksmålet mot staten. I tillegg vil vedkommende kunne søke billighetserstatning for oppholdet på barnehjemmet etter Stortingets tilpassede billighetserstatningsordning.

I den nevnte saken ble det særskilt forhandlet om foreldelsesspørsmålet i tingretten og i lagmannsretten. Det har således ikke vært forhandlet om realiteten i saken, herunder ansvarsgrunnlag for staten og årsakssammenheng mellom handlingene og skaden. Staten ble frifunnet i tingretten og i lagmannsretten, og anken ble ikke tillatt fremmet for Høyesterett. Lagmannsretten uttalte for øvrig at komitéuttalelsen i Innst. S. nr. 217 for 2004–2005 ikke er til hinder for at staten gjør gjeldende foreldelse i denne saken.

Til slutt vil jeg understreke det flere statsråder har framført overfor Stortinget, at foreldelsesspørsmålet vil bli konkret vurdert i hver enkelt sak som måtte bli reist mot staten. Den omtalte merknaden fra komiteen vil inngå som et sentralt moment i beslutningsgrunnlaget.

Spørsmålet om staten skal påberope seg foreldelse i disse sakene, vil også alltid bli vurdert i tråd med den «forsiktighetslinjen» som gjelder for staten, slik justisministeren redegjorde for i sitt svar til justiskomiteen vedrørende forslaget om endring i foreldelsesloven i forbindelse med barnehjemssakene.

Jeg anbefaler komiteens tilråding. Jeg antar at mindretallet i komiteen vil ta opp sitt forslag.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:36:51]: Dette er tredje gang vi skal behandle saken om foreldelse i forbindelse med erstatning til barn i barnehjem og spesialskoler i perioden 1945–1980.

At vi i det hele tatt behandler dette spørsmålet igjen, er svært tragisk, særlig med tanke på hvilke forventninger dette stortinget har skapt hos mennesker som fikk sine barneår ødelagt av vold, overgrep og mishandling i offentlige institusjoner – institusjoner som altså skulle gi barna en trygg oppvekst, noe foreldrene til disse barna ikke alltid hadde evne eller vilje til. Foreldre overlot ansvaret for sine barn til det offentlige fordi de var nødt til det. Kanskje var det økonomiske grunner, kanskje var det mangel på husvære, eller kanskje var det en enslig mor som ikke hadde noe annet valg hvis hun skulle ha mulighet til å få seg en jobb. Og det offentlige tok barndommen fra en rekke barn her i landet – ved at de levde i konstant frykt og utrygghet.

Da disse utrolige sakene først ble avslørt i Bergen, trodde man at det dreide seg om en institusjon eller to, men det skulle snart vise seg at dette var noe som foregikk over hele landet.

Det ble først opprettet et nytt billighetserstatningsutvalg for å håndtere disse sakene. For ikke veldig lenge siden ble det opprettet enda ett, fordi man ikke fikk køene av saker unna. Saksbehandlingstiden er fremdeles bortimot to år – to år som mange av disse menneskene kanskje ikke engang har. Vi vet at disse sakene har blitt behandlet forskjellig i de ulike kommunene som plasserte disse barna på institusjoner eller i spesialskoler. Noen kommuner gir full erstatning, andre gir ingenting.

Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen behandlet saken om erstatning til barnehjemsbarna og spesialskolebarna i 2005. Da trodde vi at vi var ferdige med saken. Ingen skulle skåre billige politiske poenger på bekostning av andres elendighet. Og det var en samlet komité – som saksordføreren helt riktig sa – som var enig i dette. Til tross for at noen av partiene nok kunne ha tenkt seg å gjøre formuleringene tydeligere, valgte vi altså å stå sammen og ha konsensus om det som ble innstillingen til Stortinget, og som et samlet storting sluttet seg til, nemlig at foreldelsesfristen ikke skulle gjøres gjeldende i disse sakene.

Statsråden sier i sitt svar til komiteen nok en gang at den omtalte merknaden – og da snakker vi om foreldelsesfristen – «vil inngå som et sentralt moment i beslutningsgrunnlaget». Et sentralt moment? Stortingets merknad skal være retningsgivende i tolkninger, og her skulle det ikke være nødvendig med tolkninger. Et samlet storting stod bak merknaden. Et samlet storting gav håp til ofre for offentlig vold, for offentlige seksuelle overgrep og for offentlige mishandlinger. Men så velger altså regjeringspartiene nok en gang å begå et offentlig overgrep.

Dette trenger man ikke å tolke. Representanten May Hansen var til stede i komiteen under hele behandlingen av denne saken i forrige periode. Det var også representantene Eirin Faldet, Torny Pedersen og Trond Giske fra Arbeiderpartiet, og vi var alle enige. Regjeringsadvokaten har nå åpenbart fått det siste ordet i saker av denne typen, hvor noen retter et privat søksmål mot staten. Han uttaler at den enstemmige merknaden fra komiteen ikke er rettslig bindende, for hvis komiteen den gangen mente at foreldelse ikke skulle gjøres gjeldende, ja så måtte Stortinget ha utformet en egen lovparagraf, eller man burde ha gitt regjeringen instruksjoner om hvordan disse sakene skulle håndteres. Det var jo nettopp det Stortinget gjorde. Vi sa at foreldelsesloven skulle settes til side i disse sakene. Vanskeligere var det ikke. Jeg beklager at jeg bruker så mye tid på dette, men jeg finner det nødvendig, siden noen åpenbart trenerer eller ikke ønsker å følge Stortingets intensjoner.

Så blir da den første saken prøvd for retten, hvor Regjeringsadvokaten nok en gang er inne i bildet og påberoper seg foreldelse. Og når vi leser svarbrevet fra statsråden til komiteen, blir det hele fullstendig kaos. Hun hevder i sitt brev at denne subjektive treårsfristen var ute, i tillegg til de objektive tidsfristene. Lagmannsretten tok ikke stilling til om hvorvidt den subjektive treårsfristen hadde begynt å løpe. Det er altså ikke korrekt, det som står i svarbrevet fra statsråden. Hun hevder også at den objektive 20-årsfristen var utløpt. Ja, den er gjerne det, når sakene går tilbake til 1945. Ingen av de sakene som behandles i billighetserstatningsutvalgene i dag, er innenfor den objektive 20-årsfristen. Den yngste av disse sakene er faktisk 29 år.

I tillegg unnlater statsråden å opplyse komiteen om at Stortinget i 2004 opphevet den objektive 20-årsforeldelsesfristen når det gjelder saker om skadeforvoldelse mot barn og unge under 18 år. Med denne lovendringen ble det vektlagt at hensynet til de skadelidte skulle veie tyngre enn hensynet til bevisenes styrke og skadevolderens behov. Man kan vel si at disse barna faller inn under denne kategorien – eller gjelder ikke dette når det er staten som er den saksøkte? De skal med andre ord få sin billighetserstatning, som de skal ta imot med glede, og så skal de sette seg pent ned og være takknemlige – uten å få mulighet til å få prøvd saken sin for domstolene. Hvor er menneskerettighetene? Hvor er rettssikkerheten?

Ikke bare det at statsråden har unnlatt å fortelle alt, men at de rød-grønne partiene på Stortinget støtter dette, er over min fatteevne. Man spekulerer om hva som er motivet. Kan det vise seg at det er at dette blir for dyrt for staten, eller at det blir for mye arbeid? Jeg kan ikke finne noen andre motiver. Å klappe med den ene hånden for så å slå med den andre er ikke politikere verdig.

Jeg har et håp om at regjeringspartiene nå snur i tolvte time i denne saken, slik at den ikke blir stående som nok et eksempel på et trist kapittel når det gjelder barnehjemsbarna og spesialskolebarna. Hvis vi skal ha noen som helst tro på og respekt for hva som blir sagt i denne sal og fra denne talerstol, må det skje.

Jeg tar opp forslaget fra opposisjonen.

Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har tatt opp det forslaget hun refererte til.

May Hansen (SV) [11:44:44]: Bakgrunnen for dette forslaget – som foregående taler sa, har vi behandlet det tre ganger i denne stortingsperioden – er St.meld. nr. 24 for 2004–2005, som omhandler en tragisk side av norsk barnevernshistorie. Mange har fått sin barndom og sitt voksne liv ødelagt. Kartleggingsutvalget, som ble oppnevnt i 2003, har slått fast at det foregikk omsorgssvikt og alvorlige fysiske, psykiske og seksuelle krenkelser på barnehjem og spesialskoler.

Kartleggingsutvalget konkluderte med at det i perioden 1945–80 har vært en betydelig forekomst av vold og seksuelle overgrep i barnevernsinstitusjoner, og at de fleste overgrepene har de ansatte stått for. Ved behandling av St.meld. nr. 24 slo en samlet komité fast at mange tidligere barnehjemsbarn og barn fra spesialskoler har vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep av alvorlig karakter. Komiteen pekte også på at det kunne være vanskelig å få erstatning etter de alminnelige erstatningsreglene, bl.a. på grunn av manglende ansvarsgrunnlag, manglende dokumentasjon og ikke minst foreldelse. På bakgrunn av dette vedtok Stortinget en særlig tilpasning av Stortingets billighetserstatning. Kravene til bevis ble senket. Det skal legges avgjørende vekt på en egenerklæring og en bekreftelse på barnehjemsoppholdet. Erstatningsbeløpet er på inntil 300 000, og det gjelder kun denne gruppen.

Vi vet at arkiver og papirer fra institusjonene er mangelfulle og til dels fraværende. Det var derfor viktig for komiteen å presisere at det skulle gjøres en tilpasning både i beviskrav og i erstatningsutmålinger for denne gruppen. Det ble også presisert at erstatningen etter en tilpasset erstatningsordning ikke vil avskjære personer fra denne gruppa muligheten for å gå til erstatningsrettslig søksmål på bakgrunn av de samme forhold.

Det er et stort ansvar når det offentlige går inn og overtar ansvaret for barn som er utsatt for omsorgssvikt. I St.meld. nr. 24 for 2004–2005 pekes det på at staten hadde et ansvar som overtilsyn gjennom Sosialdepartementet ved barnevernsinspektørene og etter hvert gjennom fylkesmennene ved barnevernssekretærene. De politiske styresmaktene hadde også et ansvar for lov og regelverk i tillegg til det overordnede ansvaret for det aktuelle fagområdet. Det er derfor ikke mulig å peke på en klar ansvarsfordeling mellom staten, kommunen og private. Ansvarsforholdet må vurderes konkret i hver enkelt sak.

SV har i ettertid av behandlingen av meldingen vært opptatt av at erstatningsordningen skal fungere fleksibelt og tilpasset. Det har vært viktig å få ned saksbehandlingstida slik at de det gjelder, ikke må vente så lenge på et svar. Her er det på flere områder gjort forbedringer – det gjelder saksbehandlingstid, og det er nedsatt flere utvalg for å få dette på plass.

SV står selvsagt bak den merknaden vi den gangen var med på. Vi forutsetter fra SVs side at komiteens merknad om foreldelse legges til grunn i disse sakene. Jeg vil vise til at det i St.meld. nr. 24 for 2004–2005 henvises til Innst. O. nr. 18 for 1995–1996, hvor det står:

«Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle en foreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp, ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil eller forsømmelse mot barn og unge. Komiteen mener det ville være klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene.»

SV er også opptatt av at vi framover må sikre oss mot at det skjer overgrep og omsorgssvikt i barnevernet. Det er derfor helt nødvendig med kvalitetssikring og et kontroll- og tilsynsapparat som funger.

Til sist: Jeg mener at representanten – og tidligere statsråd – Dåvøy for så vidt har noe av skylden for at vi har kommet i den situasjonen vi har, fordi det ble klart presisert overfor oss at det ikke var nødvendig med en lovendring.

Laila Dåvøy (KrF) [11:50:15]: Dette er en svært viktig sak, og det er ikke første gang den settes på dagsordenen, som flere har sagt.

Da jeg som statsråd fremmet St.meld. nr. 24 for 2004–2005 om erstatningsordninger for barn i barnehjem og spesialskoler for barn, hadde jeg aldri forestilt meg at jeg skulle stå her tre år senere og måtte forsvare det Bondevik II-regjeringen og et samlet storting var enig om, nemlig ikke å påberope seg foreldelse i erstatningssaker som gjelder tidligere barnehjemsbarn.

Allerede i stortingsmeldingen ble dette tatt opp. Jeg tillater meg å sitere et par avsnitt fra meldingen:

«Det er utarbeidd eigne retningsliner for behandlinga av slike krav, jf. kgl. res. av 20. desember 2002. Det er ein viss praksis for at staten ikkje gjer gjeldande forelding.»

Videre vil jeg sitere fra samme melding, som igjen siterer fra justiskomiteens Innst. O. nr. 18 for 1995–96:

«Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle en foreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp, ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil eller forsømmelser mot barn og unge. Komiteen mener det ville være klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene.»

Dette er altså fra justiskomiteens innstilling for 1995–96.

Da komiteen behandlet stortingsmeldingen, ville den forsikre seg enda sterkere, og sa at den forutsatte at foreldelse ikke ble gjort gjeldende i saker som omfatter denne gruppen. Det er en veldig klar og sterk formulering.

De tidligere barnehjemsbarna – og jeg tror jeg tør påstå alle sentrale politikere – oppfattet det slik da komiteen behandlet stortingsmeldingen, at foreldelse ikke ville være et problem framover. Det hadde vi faktisk avklart.

Til tross for dette: Ved den første erstatningssaken som ble reist mot staten, besluttet den daværende barne- og likestillingsministeren i Stoltenberg II-regjeringen – jeg mener det må ha vært Karita Bekkemellem – at foreldelse skulle gjøres gjeldende. Dermed har dagens regjering klart å gjøre Stortingets klare føringer og beslutninger om til et juridisk spørsmål. På gjentatte spørsmål fra ulike opposisjonspolitikere svarer Regjeringen med juridiske argumenter. Senere har regjeringspartiene i Stortinget akseptert en slik praksis.

Verken jeg, opposisjonspartiene eller tidligere barnehjemsbarn forstår hvordan det er mulig å gjøre dette mot en allerede sårbar gruppe mennesker, mot enkeltpersoner som har lidd stor urett, og som det offentlige ikke klarte å beskytte.

For meg dreier ikke denne saken seg om jus, men om en verdig behandling og avslutning av mange enkelttragedier.

Regjeringen og regjeringspartienes stortingsrepresentanter har hatt alle muligheter i tre år til å foreslå og fremme lovendringer – hvis det er jusen som er problemet. Det har de ikke gjort. Saken er pinlig for en rød-grønn regjering som gir inntrykk av å tale de svakes sak.

Det er aldri for sent å snu. Jeg vil derfor på det sterkeste be regjeringspartienes stortingsrepresentanter i denne sal i dag om å avslutte denne tragiske saken ved å støtte mindretallets forslag.

Odd Einar Dørum (V) [11:54:51]: Først et lite vitnemål: Jeg har i andre faser av mitt liv sittet i den andre enden av ansvarsskalaen og prøvd å skape løsninger for mennesker, og har da hatt mange juridiske dokumenter rundt meg. Og jeg vet i hvert fall én ting – at hvis det ikke gjøres et håndverksarbeid for at det juridiske er i orden, hjelper det ikke om Stortinget vedtar gode meninger. Jeg skjønner for så vidt veldig godt dem som har oppnådd en enstemmig merknad, for enstemmige merknader medfører ofte en lykkestund for stortingsrepresentanter. Men kalddusjen min får være at enstemmige merknader i og for seg ikke holder, med mindre den andre siden er innstilt på å følge opp. En enstemmig merknad fra Stortingets side er ikke det samme som et romertallsvedtak, som et lovvedtak eller som en annen type vedtak. Det er faktisk derfor jeg er med på et forslag: for å fremme et vedtak. Så kan man kanskje i etterpåklokskapens navn si at det burde vært tatt opp før, men da satt jeg i en litt annen sammenheng, og det var ikke naturlig. Men med min innsikt i dette, nemlig de menneskene det gjelder, gruppen det gjelder, og med den maktesløshet jeg til dels har følt – sågar i denne stortingsperioden, da jeg prøvde å oppnå rettferdighet for de krigsseilerne som hadde hatt den vanskjebne at de bare satt i Vichy-regimets leirer, men ikke andre steder, og som ikke oppnådde noe, og de siste er i ferd med å dø – vet jeg veldig godt at vi har et ansvar.

Så husker jeg selvfølgelig i en annen rolle i mitt liv, alle de gangene med en pågående opposisjon – jeg syntes alltid at den hadde en moralsk rett til å løfte sakene.

Og så vil jeg gjerne si at sakene er vanskelige.

Jeg er enig med dem som nå sier at barn er i en veldig sårbar situasjon, og det er jo et uttrykk for at Stortinget har skjønt det. Og så vidt jeg husker, opphevet vi i 2004 den 20-årige foreldelsesfristen ved skadeforvoldelse mot barn og unge under 18 år. Da har Stortinget skjønt at slik har det vært, og da gjorde man et lovgrep. Egentlig burde man nå istedenfor å prøve å legge seg så tett opptil hverandre som overhodet mulig – jeg ser at regjeringspartiene gjør det de kan med det, gitt situasjonen – ha vært i en praktisk dugnadssituasjon for å sørge for at de menneskene det gjaldt, var skadesløse. La meg gjerne si det slik at jeg har for mange ganger i mitt liv levd som ombud og følt at jeg har stanget hodet i veggen, fordi det formelle systemet har gått meg imot. Derfor er jeg med åpne øyne og med vitende og vilje med på det praktiske forslaget i dag, for jeg tror ikke det er så mange andre måter å gjøre det på. Det vil være regjeringspartienes utfordring å finne en praktisk løsning, hvis de i realiteten mener det som lå i den enstemmige merknaden. Det vil det være.

Så er det helt klart slik at man etter lang tid ikke husker de juridiske argumentene. De har jo i andre sammenhenger ført til at vi har prøvd å lage fornuftige erstatningsordninger, billighetserstatningsordninger. Men på noen områder blir det veldig spesielt, og det er grunn til å minne om hvordan en rekke norske kommuner har gått ganske tungt inn i alvoret i forbindelse med barnehjemsbarn. Vi kjenner situasjonen i denne byen, i Oslo, hvor man virkelig har gått inn og skjønt at dette har vært noe man har vært nødt til å rydde opp i. Det har ikke vært politisk strid om det. Det har vært grunn til å ta det veldig på alvor.

Mitt bidrag – basert på den kunnskap livet har gitt meg – er at det mest praktiske og fornuftige man kan gjøre for å oppnå noe som helst, er å be om at man støtter det forslaget som er framlagt, for der bes Regjeringen opptre på en slik måte at det blir praktisk mulig. Hvis ikke vil enhver ansvarlig og seriøs statsråd være i klemma mellom a) lovgivningen, b) Regjeringsadvokatens mange og tunge notater, som er til internt bruk i regjeringskvartalet, og c) sitt blødende hjerte for saken. Siden hensikten her er at det blødende hjertet skal nå fram, er det praktiske uttrykket å stemme for forslaget.

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:58:55]: Ved behandlingen av St.meld. nr. 24 for 2004–2005, Erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvanskar, vedtok Stortinget at erstatning skulle skje gjennom en tilpasning av Stortingets billighetserstatningsordning.

Kravene til bevis er her senket. Det skal legges mindre vekt på hvilke følger det som skjedde, har fått for den enkelte. Det skal legges avgjørende vekt på en egenerklæring og en bekreftelse på barnehjemsoppholdet.

Den øvre beløpsgrensen ble hevet til 300 000 kr. Det kan søkes om slik billighetserstatning selv om man har fått erstatning fra en kommunal vederlagsordning. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har mottatt nærmere 2 000 søknader om erstatning etter den tilpassede billighetserstatningsordningen.

I innstillingen til stortingsmeldingen støttet komiteen departementets vurdering, at det ikke var behov for endringer i den alminnelige erstatningsretten tilpasset denne gruppen. Komiteen forutsatte imidlertid i en merknad at foreldelse ikke blir gjort i disse sakene.

Staten har i et erstatningssøksmål fra et tidligere barnehjemsbarn påberopt seg foreldelse. Komiteens forutsetning var et viktig moment i vurderingen av foreldelsesspørsmålet. Staten må imidlertid også ta med flere andre prinsipielle og viktige momenter i den helhetlige vurderingen av om foreldelse skulle påberopes.

Hovedtanken bak reglene om foreldelse av erstatningskrav er at den skadelidte bør framsette sitt krav innen rimelig tid etter at skaden er konstatert. Bevisbyrden taler for dette, ettersom bevis for hva som har skjedd, hva som er årsaken til skaden, vil bli svekket eller gå tapt med tiden. De fleste hensyn bak foreldelsesreglene gjør seg gjeldende i saker som dette. Dokumentbevis er tapt, og vitner og oppgitte overgripere er gamle og eventuelt også døde og dermed avskåret fra å kunne bidra med sin oppfatning og imøtegå alvorlige beskyldninger som framsettes. Vitneutsagn vil være preget av at saken ligger rundt 40 år tilbake. De bevisproblemer domstolene vil stå overfor i barnehjemssakene, underbygges av at Stortinget foretok en særskilt tilpasning av sin billighetserstatningsordning for gruppen.

Hovedregelen er at erstatningskrav foreldes tre år etter at den skadelidte fikk, eller burde ha skaffet seg, nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Denne fristen gir den skadelidte rimelig tid. I saken hvor staten påberopte seg foreldelse, var denne subjektive treårsfristen ute, i tillegg til de objektive fristene. Saksøker var for øvrig, gjennom et forlik med kommunen, allerede tilkjent en erstatning på 725 000 kr for de samme faktiske forhold som ligger til grunn for søksmålet mot staten. I tillegg vil vedkommende kunne søke billighetserstatning for oppholdet på barnehjemmet etter Stortingets tilpassede billighetserstatningsordning.

Jeg vil avslutningsvis presisere at foreldelsesspørsmål vil bli konkret vurdert i hver enkelt sak som blir reist mot staten. Merknaden fra komiteen vil inngå som et sentralt moment i dette beslutningsgrunnlaget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:02:42]: Jeg har lyst til å spørre statsråden om en av de tingene hun nevner i sitt svarbrev til komiteen, hvor det står:

«I den saken som har vært behandlet i rettsapparatet og hvor staten påberopte foreldelse var denne subjektive treårs fristen ute, i tillegg til de objektive frister.»

Når det gjelder barn og unge – og man må jo kalle disse barnehjemsbarna «barn og unge» – var ikke statsråden kjent med at den objektive 20-årsfristen ble vedtatt fjernet av Stortinget i 2004? Og er ikke statsråden kjent med at lagmannsretten ikke tok stilling til at den subjektive foreldelsesfristen på tre år var utgått?

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:03:37]: Tingretten behandlet både den subjektive treårsfristen og den objektive tiårsfristen og konkluderte med at begge disse var utløpt. Lagmannsretten konsentrerte seg om den objektive 20-årsfristen. For øvrig var ikke lagmannsretten uenig i tingrettens konklusjon med hensyn til treårsfristen.

Laila Dåvøy (KrF) [12:04:09]: Jeg føler at vi alle sliter med denne saken. Vi vil veldig gjerne gjøre det beste for disse tidligere barnehjemsbarna.

Jeg har ett spørsmål – som forundrer meg litt – som jeg har tenkt på siden denne rettssaken kom opp. Det var da staten første gang påberopte seg foreldelse. Hvorfor valgte ikke Regjeringen i stedet å gå til det skrittet å gjøre noe med lover og regler for at Stortingets intensjoner skulle oppfylles, framfor å grave seg ned i jusen sammen med regjeringsadvokaten og si at dette ikke lar seg løse? Hvorfor i all verden gikk man ikke andre veien og løste det enten praktisk eller juridisk? Det skjønner jeg ikke.

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:04:56]: I rettssalen er det, som representanten Dåvøy vet, behov for å grunngi når man skal avsi en dom. Altså: Det må være grunnlag for å avhøre vitner og vite om påstander kan imøtegås. Derfor må staten i disse sakene foreta en individuell vurdering. Det betyr ikke at man påberoper seg foreldelse i alle saker, men det må være grunnlag for å føre sakene i henhold til de bevisene som føres fram.

Denne merknaden fra komiteen og fra Stortinget har vært vurdert rettslig. Det er et viktig moment når staten foretar en beslutning om man skal påberope seg foreldelse eller ikke i den enkelte sak, men det er ikke en lov som er besluttet i Stortinget.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:05:55]: Jeg hører hva statsråden sier, men nå er det nå slik at denne merknaden også kommer fra regjeringspartiene sammen med resten av Stortinget. Jeg stiller meg litt undrende til at man ikke i det minste moralsk overfor disse 2 000 – kanskje enda flere – som har vært utsatt for vold og overgrep fra det offentliges side, vurderer det og legger merknaden til grunn som retningsgivende, og ikke bruker argumenter som at vedkommende som gikk til sak, faktisk hadde fått 750 000 kr fra kommunen, for det har lite eller ingenting med denne saken å gjøre. Det sa vi også helt klart ifra om i merknadene til St.meld. nr. 24 for 2004–2005.

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:06:52]: Det er jo bl.a. etiske vurderinger som har ligget til grunn for at vi har vært opptatt av Stortingets billighetserstatningsordning. For en del av barnehjemsbarna har det vært vesentlig å bli trodd. Det å bli avhørt i en rettssak med vitner – som kanskje er døde – kan være vel så belastende som å få en erstatning fra Stortingets billighetserstatningsordning, hvor man kun legger vekt på hva vedkommende selv forteller om, og med bevis på at man har vært på det aktuelle barnehjemmet på den bestemte tiden. Jeg mener det har vært viktig i denne saken. Det viktigste har vært at barnehjemsbarna skal bli trodd, selv om ikke alt kan bevises i ettertid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olemic Thommessen (H) [12:08:00]: Representantene Woldseth, Dåvøy og Dørum har på en utmerket måte redegjort for de dilemmaer og problemstillinger som vi har diskutert i denne saken. Jeg viser spesielt til representanten Dørums betraktninger rundt problemstillingene til det å gjennomføre Stortingets ønske. Det er jo litt til ettertanke at her sitter vi med et storting som egentlig er enig i sak, men hvor muligheten til faktisk å gjennomføre det som er Stortingets vilje, strander. Jeg kan ikke si at jeg synes posisjonen har redegjort utfyllende for hvorfor det ikke skal være mulig. Det er et spørsmål om vilje til å sette dette gjennom. I den sammenheng synes jeg det er grunn til å henlede oppmerksomheten på den gruppen vi snakker om. Dette er en gruppe som har behov for noe klart å forholde seg til, et klart signal. De trodde de hadde fått det. Da er det ekstra viktig å bekrefte det, synliggjøre at dette er Stortingets vilje. Stortinget bestemmer i dette landet, og da blir det slik som Stortinget bestemmer.

Det er ikke noe vanskelig, fra et juridisk synspunkt, å forstå at merknader har en annen vekt enn vedtak, osv. Men det har jo tross alt ikke vært tvil om hva vi har ment. Vi har ment det som merknaden sier, og da bør man faktisk holde seg til det. Det har også vært, synes jeg, ganske gode grunner for hvorfor man ikke gikk dypere inn i denne materien og foretok vedtak den gangen. At vi – og vi er Stortinget i denne sammenheng – ikke har greid å holde orden, og ikke har greid å formulere oss på en formell måte gjennom vedtak som gjør at dette kan settes igjennom på en troverdig måte, bør ikke lastes dem som her er sakens kjerne: de som har behov for en klar linje.

Jeg synes dette er en sak til stor ettertanke. Det er en sak til ettertanke når det gjelder hvordan Stortingets vilje faktisk kan effektueres i sin alminnelighet. Og det er en sak til ettertanke med hensyn til vår evne til å imøtekomme en avgrenset gruppe mennesker. Vi pådrar oss ikke noen store problemer ved å imøtekomme dem. Jeg synes det er kjedelig at vi faktisk ikke greier å gjøre det på en fyllestgjørende og ordentlig måte.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:11:30]: Det er et tema innenfor denne saken som vi ikke har snakket så mye om. Jeg var så vidt innom det i mitt innlegg. Men jeg har lyst til å fokusere litt på det.

Blant barnehjemsbarna og spesialskolebarna er det voksne som ønsker å få prøvd saken sin for retten. De har vitner, de har dokumenterte bevis, men får altså ikke muligheten til det. De vil bare ha stadfestet gjennom retten at det de sier, er riktig, og de vil ha en dom på staten for det den har gjort. Det man gjør, er å avspise dem med litt penger, som en erstatning. Det er jeg veldig glad for. Mange av dem trengte det. Det var sårt tiltrengt. Men de som faktisk ønsker å få saken sin prøvd for retten, har ikke muligheten til det, til tross for at vi har et samlet storting som sier at man skal sette foreldelse til side i disse sakene. Men vi har altså en regjeringsadvokat, og vi har en statsråd som sier at vitnene er gamle og døde, og at det er vanskelig for dem som ønsker å ta disse sakene opp. Men tro meg: De som faktisk tør å gå så langt, orker å gå så langt at de vil prøve saken sin for retten, orker også å stå i det, fordi for dem er det svært viktig.

Men skal vi, i det demokratiske Norge, nekte dem å få saken sin prøvd for retten fordi disse sakene er 29 år gamle? Jeg synes at det strider mot alle gode rettsprinsipper. Jeg synes for øvrig også at det strider mot menneskerettighetene at man ikke skal få prøvd saken sin. Det synes jeg er fryktelig leit.

Til slutt: SV sa nettopp at de stod bak merknaden. Slik jeg har jobbet med SV i denne komiteen i de siste åtte årene, ville jeg ha trodd at når SV sa det, så mente de det. Men de velger altså nå allikevel ikke å støtte opposisjonen i det forslaget. Det står ikke noe annet i det forslaget som vi nå vil ha fundert, at man skal «sikre at staten ikke påberoper seg foreldelse». Det vi har skrevet som en merknad, og som SV da støttet, vil vi nå bare ha som et vedtak. Jeg håper, med de signalene som representanten Hansen kom med fra talerstolen for et lite øyeblikk siden, at SV støtter opposisjonen i det forslaget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.