Stortingspresident Dag Terje Andersen [10:09:04]: Som presidenten sa, har vi til behandling Representantforslag 14 S fra Trine Skei Grande og Borghild Tenden, fremmet på vegne av Venstre. Dette er et forslag med nesten samme ordlyd som tidligere forslag som har vært behandlet ved tre anledninger, i 2000–2001, 2003–2004 og 2007–2008.

Som ved tidligere behandlinger foreslår Presidentskapet at forslaget ikke bifalles. Bakgrunnen, og begrunnelsen, for det er i veldig stor grad den samme som ved tidligere behandlinger av tilsvarende forslag, nemlig at vi oppfatter det slik at det er en kvalitet ved Det norske storting at det er veldig åpent og tilgjengelig, og at det er lett for norske borgere å få kontakt med Stortingets representanter. Det mener vi fortsatt skal være situasjonen. Og når det gjelder det konkrete innholdet i forslagets punkt 1, som omhandler Stortinget, ville jo ikke det ha vært et register bare for profesjonelle lobbyister, men et register over enhver person som ønsker å ta kontakt med en stortingsrepresentant. Det mener vi vil redusere en viktig kvalitet ved demokratiet, nemlig den lette tilgangen til Stortinget.

Vi har denne gangen hatt en relativt grundig gjennomgang av andre lands forskjellige former for lobbyregistrering og funnet at det er lite å hente av erfaring knyttet til forslagets innfallsvinkel, nemlig ved rett og slett å ha et register for ankomst til Stortinget. For eksempel har man i EU-parlamentet laget en ordning der man kan registrere seg som lobbyist og dermed få adgangstegn til EU-parlamentet, men det er altså en helt annen løsning enn det som blir foreslått i representantforslaget. Det betyr ikke at Presidentskapet ikke synes at mange av implikasjonene knyttet til lobbyvirksomhet er verdt å diskutere – og det har vært en god og bred diskusjon om det de siste månedene. Det i seg selv bidrar til bevissthet rundt hvem som påvirker de politiske prosessene. Vi mener altså at det er en viktig debatt, men i stor grad en annen debatt enn det som adresseres i det framlagte representantforslaget.

Vi vet f.eks. at mye av de profesjonelle PR-byråenes virksomhet nettopp ikke ville bli omfattet av et register i Stortinget, fordi den i veldig stor grad foregår enten ved å møte Stortingets representanter utenfor Stortinget eller, kanskje i all hovedsak, ved å være rådgiver for dem som møter i Stortinget – men ikke selv møter i Stortinget – f.eks. i forbindelse med høringer. Allikevel synes vi det er viktig å ha en levende diskusjon om det, og her mener jeg vi har noe å lære av andre land. For den type ordninger som i vesentlig grad finnes i andre land, er det vi f.eks. har lagt inn etter vedtak i 2005, om karantene for politikere som enten kommer fra den type PR-byråer og som pr. definisjon har ukjent kundemasse, eller for den saks skyld for dem som går ut av politikken og inn i den type PR-virksomhet. Intensjonen med vedtaket i 2005 var å organisere dette på en god måte. Dette har nå vært praktisert siden 2005, med diskusjoner f.eks. om hvem av dem som er til behandling i Karanteneutvalget, som får karantene, og ikke minst hvem som ikke får karantene, og forskjellen mellom dem som får karantene, og dem som får saksforbud. Presidentskapet mener det er viktig å se på alle disse tingene med bakgrunn i den erfaringen vi har. Derfor ber vi Regjeringen om å komme med en vurdering av erfaringene med karantenebestemmelsene.

Jeg har lyst til å understreke at i den offentlige debatten om dette spørsmålet har det vært påstått at det å ha karantenebestemmelser er til hinder for at man kan gå fra politikk til privat næringsvirksomhet og, ikke minst, fra privat næringsvirksomhet til politikk. Jeg er opptatt av at vi skal ha med representanter for privat næringsliv i Norge også i politikken. Men det er altså ikke slik at en konsulentbransje som har skjult medlemsmasse, og som har som formål å påvirke beslutninger i storting og regjering, er det samme som en hvilken som helst jobb i privat sektor i et selskap der man vet hvem man jobber for. Noe av det spesielle med bransjen – og da tenker jeg på den profesjonelle delen av bransjen – er nettopp at man har skjult kundemasse. Et mindretall i Presidentskapet vil kanskje si noe om en del av innstillingen som handler om nettopp det. Samtidig er det slik at det er mange, f.eks. en del advokater, som bidrar med rådgivning om hvordan man skal kommunisere med og påvirke offentlig myndighet, og de har i lovs form beskyttet retten til – de er faktisk pålagt – å holde skjult hvem som er deres klienter. Det er altså mange dilemmaer ved dette spørsmålet.

Så er det et annet tema som har vært sentralt i debatten, og som Presidentskapet også har brukt tid på. Det er spørsmålet om tidligere stortingsrepresentanters adgang til Stortinget. Det er jo sånn at en del tidligere stortingsrepresentanter også bistår med å veilede om hvordan man skal forholde seg til den offentlige og politiske beslutningsprosessen. Det ble i forrige stortingsperiode avklart, eller vedtatt, at tidligere stortingsrepresentanter ikke kan ta med seg andre inn. Man kan altså ikke være vert i Stortinget med utgangspunkt i sitt adgangskort til Stortinget. Det synes jeg var en viktig presisering, for det har jo også skjedd at Stortingets representanter kan være noe usikre på om tidligere kolleger er her profesjonelt, eller om de er her nettopp som tidligere kolleger. Presidentskapet er innstilt på å tydeliggjøre nettopp dette, at den invitasjonen som ligger i det å ha et adgangstegn til Stortinget, er selvfølgelig for å kunne besøke Stortinget og tidligere kolleger som tidligere representant, ikke ment å skulle være et adgangstegn som brukes i en annen, profesjonell sammenheng. Presidentskapet er altså klar på at dette skal tydeliggjøres.

Så vil jeg til slutt få lov til å si at det har vært mange diskusjoner knyttet til folk som kommer fra PR-bransjen, folk som går til PR-bransjen, og i noen tilfeller også vararepresentanter som jobber i PR-bransjen. Det er også Presidentskapets oppfatning at det ikke er alle ting vi kan klare å regulere med lov. Til syvende og sist er det altså slik at Stortingets representanter ikke er ansatt av Presidentskapet. De er faktisk ikke ansatt av noen. Presidentskapet kan heller ikke be en som er varamann til Stortinget, om å slutte i den jobben vedkommende har, for å begynne i en annen jobb. Til syvende og sist handler dette også om at partiene er seg bevisst hvordan de forholder seg til sine kandidater, og hvordan partier og kandidater vurderes av sine velgere. Noe av dette skjønnet vil også i framtiden måtte ligge nettopp i demokratiets vesen. Det er et spørsmål om tillit, og det er i stor grad et spørsmål om partienes ansvar for at den tilliten opprettholdes.

På den bakgrunn vil jeg anbefale at Stortinget vedtar innstillingen som nå foreligger fra Presidentskapet.

Svein Roald Hansen (A) [10:18:01]: Jeg tror vi alle er enige om betydningen av å beskytte den verdien som ligger i å ha et åpent storting og lett tilgang til oss stortingsrepresentanter, og betydningen av stor åpenhet rundt politiske prosesser.

Nå ser jeg av innstillingen at Presidentskapet ser Venstres forslag slik at det bare er møter eller påvirkningsforsøk her i huset som omfattes av forslaget om en registrering. Jeg må innrømme at jeg stusser litt over denne definisjonen. Det kan godt hende den er i tråd med hvordan Venstre definerer sitt eget forslag, men jeg stusser likevel litt over denne definisjonen av begrepet «Stortinget», for jeg mener det vanskelig kan begrenses til bygningen. Jeg mener det må forstås slik at det omfatter Stortingets organer og oss representanter. Det er nå engang vi som utgjør Stortinget. I hvert fall ville dette fort bli en problemstilling hvis forslaget var blitt vedtatt og resultatet ble – som stortingspresident Dag Terje Andersen pekte på, og som det pekes på i innstillingen – at møtevirksomheten ble flyttet over gaten til Grand Hotel. Da tror jeg man fort ville få en ny definisjon av begrepet Stortinget.

Derfor må vi unngå å byråkratisere dette. Vi må ha regler som er praktikable. Jeg tror vi alle i løpet av en uke har mange henvendelser som kan falle inn under kategorien påvirkningsforsøk, selv om interessene bak eller saken det dreier seg om, kan være av ulik omfang og tyngde, og særlig hvis vi er bekymret for at tunge økonomiske interesser lettere skal vinne fram enn interesser med små ressurser.

Jeg var i går på et møte i FN-sambandets regi i Skien. På vei til stasjonen etter møtet tok lederen opp med meg en gammel kampsak for denne organisasjonen, nemlig å få gjort FN-dagen til offisiell flaggdag. Det var et forsøk på å påvirke. Skulle det vært notert i et slikt register eller ikke? For dette er en sak av begrenset omfang, for å si det forsiktig. Men hva hvis han hadde forsøkt å uttrykke ønske om økt bevilgning til FN-sambandet? Ville det da vært innenfor eller utenfor en registreringsplikt?

Poenget med at jeg nevner disse banale eksemplene, er at grensedragningen mellom hva som skulle holdes utenfor, og hva som skulle være innenfor plikten til å registrere, veldig fort – i det daglige – kunne vise seg å bli krevende. Politikk er jo i sitt vesen en dragkamp mellom ulike hensyn og interesser, og jeg tror det aller meste av det som skjer i den dragkampen – enten det er forsøk på å sette dagsorden eller å ivareta sine interesser – skjer i det offentlige rom, og ofte med utstrakt og velvillig bruk av media. Jeg har i hvert fall til gode å oppleve at noen i det skjulte har forsøkt å påvirke utfallet av en sak gjennom meg, enten som stortingsrepresentant, som politisk rådgiver eller som statssekretær i regjeringsapparatet. Det mest alvorlige eksemplet på skjulte forbindelser som jeg kjenner til når det gjelder stortingsrepresentanter, er tidligere stortingsrepresentant og statsminister Kåre Willochs ekstralønn, først fra Rederiforbundet og deretter som et spleiselag mellom Rederiforbundet og Industriforbundet. Men slike forhold skal vi jo nå ha åpenhet om i registeret over økonomiske interesser.

Derfor støtter vi flertallets innstilling, som er i tråd med de vurderinger som det også har vært bred enighet om tidligere, når det gjelder forslaget om å opprette et register. Jeg mener nøkkelen her er åpenhet om kontakten mellom interesseorganisasjoner etc. og Stortingets organer og oss som representanter. Her har vi alle et ansvar for at åpenheten ivaretas.

Jeg er enig i det stortingspresident Andersen nevnte, at det kan være nyttig å ha en gjennomgang av adgangsgrunnlaget til dette hus, også når det gjelder tidligere stortingsrepresentanter, slik at både vi som er her og tar imot besøk, og de som kommer på besøk, er seg bevisst i hvilken egenskap de besøker oss. Det er jo ikke skrevet inn i Grunnloven, så vidt jeg vet, at tidligere stortingsrepresentanter skal ha adgang til dette huset på linje med sittende stortingsrepresentanter. Så den kollegiale ordningen er også noe man kan tenke igjennom nødvendigheten av.

Så foreslår Presidentskapet en gjennomgang av karantenebestemmelsene. Det er vi enig i. Jeg vil vise til den begrunnelse som ble gitt i innlegget. Vi må få et regelverk hvor bestemmelsene hviler på klare hensyn, også for å gjøre jobben for Karanteneutvalget enklest mulig slik at en får et klarest mulig beslutningsgrunnlag.

Det trengs en grundig gjennomgang, for også her er det hensyn som må veies mot hverandre. Et slikt åpenbart hensyn er selvsagt den innsideinformasjonen man kan ta med seg fra en jobb, særlig i regjeringsapparatet, men også her i huset, til den neste. Hvor lang tid skal det gå før den er foreldet? Det nettverk man tar med seg, foreldes atskillig langsommere, hvilket er et problem i forhold til tidsspennet man skal ha på karantene. Skal det skilles mellom de som etablerer egne rådgivningsfirmaer og de som ansettes i informasjonsbyråer eller i media, eller de som ansettes i organisasjoner som ønsker den type kompetanse innomhus? Vi må også tenke gjennom problemstillingene rundt yrkesforbud, selv om det vil være av midlertidig art. Hvis veien tilbake til det sivile yrkesliv etter en tid her i huset, spesielt i Regjeringen, blir for kronglete – hva gjør det med rekrutteringen til politikken? Demokratiet hviler på at folket velger sine egne representanter, og derfor har vi ytterst få begrensninger på hvem som er valgbare til denne sal. Vi må også ivareta det hensynet at folk har vært i denne sal og i regjeringskontorene og skal tilbake til det sivile – og kanskje komme tilbake til politikken igjen. Det er litt som i fotballen – mange vandrer mellom banen og reservebenken. Det skal det også være rom for i politikken. Derfor er det vi skal passe på at de ikke foretar seg ting som ikke tåler dagens lys, når de er på reservebenken eller når de er på banen.

Jan Tore Sanner (H) [10:24:36]: Jeg slutter meg i det alt vesentlige til de vurderinger som ble foretatt av stortingspresidenten og representanten Svein Roald Hansen, og Høyre støtter konklusjonen til flertallet i Presidentskapet.

La meg også innledningsvis si at Høyre er glad for at Presidentskapet ber om en gjennomgang av karantenebestemmelsene. En slik evaluering vil være fornuftig av flere grunner, nå som de har vært praktisert i en periode. Jeg viser bl.a. til de spørsmål som har vært stilt ved overgangen fra politikk til rådgivning det siste året. Men jeg mener også det er viktig å reise problemstillingen overgangen mellom rådgivning og politikk, særlig knyttet til regjering, hvor det ikke er kjent hvilke kunder rådgiverne har hatt før man eventuelt trer inn i en politisk stilling i et departement. Det er en problemstilling som det vil være nyttig å gå skikkelig gjennom.

Når det gjelder selve forslaget, har, som sagt, både stortingspresidenten og representanten Svein Roald Hansen gått igjennom hvilke argumenter som taler imot, og jeg slutter meg i det all hovedsak til det.

Det ene spørsmålet er: Er det offentlighetens rett å vite hvem stortingsrepresentanter snakker med, og hva man snakker om? Jeg er enig i at det er viktig med åpenhet rundt en beslutningsprosess, men til syvende og sist er det de beslutninger vi som politikere fatter, som skal evalueres, og ikke hvem vi til enhver tid snakker med. Jeg mener det kaster et mistenkelighetens lys over representantenes informasjonsinnhenting. Det er beslutningene som skal evalueres, og jeg mener det er viktig at vi som representanter har frihet til å snakke med hvem vi vil, når vi vil.

Det andre er spørsmålet om man oppnår det som er hensikten – nemlig åpenhet. Hvis man definerer åpenheten til å gjelde møter som foregår i Stortinget, eller i lokaler i tilknytning til Stortinget, vet vi at slike møter veldig raskt vil bli flyttet ut av Stortinget hvis man ikke ønsker at det skal være åpenhet rundt det. Da er spørsmålet om forslagsstillerne har oppnådd det man ønsket.

I tillegg er det spørsmålet om et slikt register vil bidra til å heve barrieren for å ta kontakt med Stortinget. Jeg tror ikke at de lobbyistene eller de store selskapene som man her har et ønske om åpenhet rundt, vil føle noen slik barriere, men det er kanskje andre grupper som ikke har den samme interesse av å bli registrert når de har et møte med en representant.

Det siste er at dette forslaget heller ikke dekker annen informasjonsflyt som måtte skje mellom lobbyister og politikere i form av telefonsamtaler, mailer eller notater. Dermed tror jeg at forslaget blir et slag i luften, hvor man ikke oppnår det man ønsker, nemlig større åpenhet. Jeg tror også det er viktig at vi som representanter opprettholder friheten til å møte hvem vi vil, når vi vil, og til å snakke om hva vi vil.

Akhtar Chaudhry (SV) [10:29:00]: Åpen påvirkning er en helt legitim del av det norske demokratiet. Det er – og skal være – en høy dør og en vid port for folk som ønsker å besøke Stortinget for å framføre sin sak og sine argumenter. De demokratiske problemene oppstår først når forsøkene på påvirkning gjennom betalte informasjonsrådgivere foregår i det skjulte. Mens tradisjonell lobbyvirksomhet kjennetegnes av profesjonelle lobbyister som fremmer saken på vegne av andre, er situasjonen i Norge at selskap som driver med informasjonsrådgivning, opptrer som usynlige bakspillere for oppdragsgiverne, som selv har kontakt med politikere.

Venstres forslag er rettet inn mot tradisjonell lobbyvirksomhet, og selv om et slikt lobbyregister er en god idé og SV støtter intensjonene bak forslaget, vil et lobbyregister alene ikke løse det problemet vi er ute etter å løse.

For det første vil et lobbyregister raskt kunne bety at kontakten mellom Stortinget og lobbyistene flyttes ut av Stortinget, og da er vi like langt, selv om jeg hadde håpet – og jeg er nesten sikker på – at stortingsrepresentantene respekterer de lovene de selv vedtar. Men som andre før meg har sagt, er faren til stede for at en slik lov likevel vil kunne bli omgått.

For det andre er ikke hovedproblemet i dag at Stortinget rennes ned av profesjonelle lobbyister. Snarere vil jeg si at det kunne gjerne vært flere som kom til Stortinget og sa ifra hva de mente om politikk, hva de mente var viktig for Norge, hvilken vei de mener utviklingen bør ta. Det er bl.a. derfor SV har gjennomført mange lobbykurs for interesseorganisasjoner, for at de skal lære seg triksene gratis, de triksene som andre må betale dyrt for. Det er derfor SV også har arrangert egne innspillsrunder for statsbudsjettet, senest nå i vinter, som vi kaller «Gi SV beskjed», hvor mange små – kjente og ukjente – interesseorganisasjoner får komme og møte stortingsrepresentanter og gi innspill til neste års statsbudsjett.

Det som er viktig i denne saken, er det vi i andre sammenhenger kaller – om presidenten tillater det – for «profesjonelle bakmenn». Det som jo har gjort denne saken aktuell, er at kjente politikere, som tidligere stortingsrepresentant Carl I. Hagen og tidligere representant og statsråd Bjarne Håkon Hanssen, har blitt ansatt i profesjonelle rådgivningsselskaper som leier ut sine tjenester, også lobbyister, for gode penger til de selskapene og de interessene som har råd til å betale for dem.

Det er her problemene oppstår, når profesjonelle bakmenn selger sine råd om hvordan man skal vinne fram i demokratiet, for flere tusen kroner timen, til dem som har råd til å kjøpe disse rådene. Da er ikke lenger påvirkningen åpen og direkte, men indirekte og skjult. Det er de med mest penger som har råd til å kjøpe seg de dyreste tjenestene. Derfor har SVs inngang i denne saken først og fremst vært å gjøre noe med det faktum at informasjonsrådgivningsselskapene i dag ikke oppgir hvem de har som kunder, og i hvilket omfang, og at det er her vi bør gjøre noe. SV mener derfor at informasjonsrådgivere bør være åpne om hvem de har som oppdragsgivere. Uten en slik åpenhet vil et slikt lobbyregister som Venstre foreslår – og som vi i SV synes er en god idé – være nødvendig, men ikke tilstrekkelig.

Det bør eksistere tilgjengelige kundelister for å få fram i lyset hvilke organisasjoner, bedrifter, offentlige myndigheter og politikere som har betalt for deres tjenester. SV har derfor tatt til orde for at Regjeringen burde legge fram forslag til endring av selskapslovgivningen med sikte på å pålegge selskaper hvor hele eller deler av virksomheten går ut på informasjonsrådgivning for oppdragsgivere som driver myndighetskontakt, full åpenhet om hvem som er deres oppdragsgivere.

Så registrerer jeg at partiene på Stortinget, med unntak av SV og Venstre, ikke ønsker å gå nærmere inn på forslagene om å stramme inn overfor profesjonell lobbyvirksomhet overfor Stortinget. Det synes jeg er beklagelig. Jeg hadde spesielt håpet at de partiene som har vært i vinden i forbindelse med at tidligere partitopper har meldt overgang til informasjonsrådgivningsselskaper den siste tiden, ville vært med på å markere tydelighet og stramme inn overfor dette for å ta et klart og tydelig standpunkt i saken. Jeg registrerer at det ikke skjer.

Jeg har imidlertid med glede registrert at det finnes en enighet i Presidentskapet om å se på karantenereglementet, og ser fram til denne gjennomgangen. Det betyr at saken går framover, om enn med liten hastighet.

Jeg tar dermed opp mindretallets forslag fra Presidentskapet.

Presidenten: Representanten Akhtar Chaudhry har tatt opp de forslag han refererte til.

En kommentar fra presidenten: Jeg tror at representanten Akhtar Chaudhry står seg på å bruke begrepet «profesjonelle rådgivere» om det han kaller «profesjonelle bakmenn» i denne tjenesten.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:35:57]: Det er sjelden jeg begynner et innlegg i salen med å si at jeg er enig i alt det Jan Tore Sanner sa. Det er jeg i dag. Jeg er også enig i alt det Svein Roald Hansen sa – det er jeg litt oftere, men ikke alltid det heller. Det er stor grad av enighet.

Den salen vi sitter i, ble av Langlet tegnet som en åpen sal med rotunden, slik at salen skulle være ute blant folket. Vi er i et rom som det var tenkt åpenhet rundt. Når vi har debatter, er det alltid folk på galleriet. Alle debatter som er her i salen, er åpne. Alle saker som kommer til Stortinget, blir fremmet gjennom denne talerstolen, og alle vedtak blir fattet i denne salen. Alt skjer åpent når beslutninger fattes i Stortinget, og hele arbeidsformen og hele Stortingets historie er preget av åpenhet.

Det er mange gode intensjoner bak forslaget til Venstre. Grunnen til at Senterpartiet kommer til å stemme sammen med flertallet i Presidentskapet, er at vi ikke tror det kommer til å løse noe problem. Vi er også litt usikre på hva som er problemet. Det er en stor styrke i det norske stortinget at vi har dyrket ombudsmannsrollen, at vi har møter med mange om mangt. De fleste møtene er med ordførere, LO og ulike typer interessegrupper. I de fem årene jeg har vært på Stortinget, har det vært veldig få møter med såkalte profesjonelle lobbyister fra lobbybyråer. Det er et lite fenomen, men de står bak.

Spørsmålet er jo også: Hvordan skal man klare å lage et system som fanger opp alle de møter og alle de kontaktpunkter som den enkelte stortingsrepresentant har med ulike aktører? Det systemet er ikke mulig å lage, og da blir det fort mistenksomhet og uro i stedet for at vi løser problemet.

Så er det flere som har hatt innlegg før som har sagt at det kan medføre at det er møter utenfor, i stedet for at det er møter i huset, hvis vi skal ha et system som bare registrerer møtene i huset. Det ønsker vi i hvert fall ikke. Stortinget skal være den felles politiske møteplassen. Det er her diskusjonene skal skje, og alle skal kunne komme hit. Hvis det er en varsler i UDI eller en eller annen plass som reagerer på noe, skal han også kunne komme til Stortinget og vite at hans sjef e.l. ikke skal kunne lese i et register at vedkommende har hatt kontakt med oss som er folkets representanter, og som skal tørre å være maktkritiske og tørre å snakke også med dem i systemene som ikke er fornøyd med makta. Det var punkt 1.

Punkt 2 er karanteneregelverket. Jeg synes det er veldig fornuftig nå, etter at vi har kjørt regelverket fra Bondevik II-regjeringen, å ta en gjennomgang og se hva som er styrkene, og hva som er svakhetene. Vi fikk en stor debatt i fjor høst om personer som gikk fra regjeringsapparatet over i PR-bransjen. Nå har vi erfaringer nok til å ta en evaluering. Vi kan stramme inn der det er behov for det, og eventuelt gjøre andre endringer rundt det regelverket. Så Senterpartiet støtter Presidentskapet der.

Så er det også fornuftig, det president Dag Terje Andersen tar til orde for, å ha en gjennomgang av tidligere stortingsrepresentanters virke her på huset. Det er i vår alles interesse at det er ryddighet og klare regler rundt det. Der har det vært en del tvilstilfeller, som jeg også selv har erfart. Derfor er det godt at en nå tar en runde og ser på det regelverket.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:39:15]: Forholdet mellom lobbyister og kommunikasjonsbransjen på den ene siden og politikerne på den andre har blitt aktualisert gjennom flere enkeltsaker i media i den senere tid. Ikke minst har karantenereglene for Regjeringens medlemmer blitt gjenstand for oppmerksomhet. Derfor mener også Kristelig Folkeparti at det er viktig og riktig at Stortinget i dag ber Regjeringen gjennomgå erfaringene med karanteneregelverket og presentere erfaringene for Stortinget.

Når det gjelder Venstres forslag om en registreringsordning for lobbyister, har Kristelig Folkeparti kommet til at ulempene med det er flere enn fordelene.

Det er en viktig verdi at det er lave terskler for å henvende seg til beslutningstakerne. Denne nærheten mellom folk, organisasjoner, bedrifter og lokalsamfunn på den ene siden og sentrale politikere på den andre er det verdt å verne om. Kristelig Folkeparti frykter at den registreringsordningen som er foreslått, kan bidra til høyere terskler. De profesjonelle aktørene klarer seg alltid, men vanlige folk kan oppleve at det butter imot når man tar kontakt. Dessuten kan et register bidra til at representantene avgrenser strengere hvem de lytter til, av frykt for at det skal skapes et inntrykk av at man er «i lomma» på den ene eller den andre. I så fall kan registeret resultere i at den viktige og positive delen av lobbyvirksomheten hemmes.

På den annen side er det et faktum at lobbyvirksomhet har utviklet seg til å bli mer profesjonell med årene. Større åpenhet rundt denne virksomheten er ønskelig, og her deler Kristelig Folkeparti forslagsstillernes intensjoner. Mer åpenhet kan bidra til at borgerne får bedre innsyn i viktige deler av den politiske beslutningsprosessen og økt tillit til at de politiske beslutningene tas på rett grunnlag.

Men Kristelig Folkeparti setter spørsmålstegn ved om det foreslåtte registeret vil være egnet og effektivt for å skape den ønskede åpenheten. Annen kontakt enn det personlige oppmøtet på Stortinget skal f.eks. ikke registreres. For eksempel faller mail- og sms-kontakt utenfor. Møter som holdes andre steder, faller også utenfor. Derfor er det naturlig å spørre om den skisserte ordningen vil bidra til et riktig bilde av lobbypåvirkning overfor Stortinget.

Ordningen kan også få uheldige effekter ved at møter som av en eller annen grunn holdes utenfor Stortinget, blir mistenkeliggjort. Gjør man det fordi man vil slippe registrering? Det vil være en åpenbar oppfølging fra pressen. Den andre siden av dette er jo nettopp at de møter og kontakter som det kan være størst grunn til offentlighet om, bevisst legges utenfor Stortinget.

Ingen av våre nordiske naboland har innført en slik registreringsordning som foreslått. Flere land har tatt denne debatten og har konkludert slik som flertallet gjør i dag.

Etter disse motforestillingene vil jeg si at det også er gode argumenter for Venstres forslag, og Venstre skal ha honnør for en klar linje i arbeidet for åpenhet i offentligheten. Kristelig Folkeparti deler Venstres intensjon om større åpenhet, men er ikke overbevist om at den foreslåtte ordningen vil være et effektivt redskap i så måte. Og det er viktig for Kristelig Folkeparti å holde terskelen lav for enkeltborgere når det gjelder å ta kontakt med beslutningstakerne.

Utfordringene knyttet til lobbyisme må uansett møtes med klare holdninger fra den enkelte stortingsrepresentant og partigruppe når det gjelder hvem man vil møte, osv. Dersom denne debatten bidrar til større bevissthet rundt dette, er det positivt og viktig i seg selv.

Trine Skei Grande (V) [10:44:43]: Det forslaget som behandles i dag, fra Venstre, er ikke et forslag om lobbyisme. Det er et forslag om åpenhet.

Lobbyisme er bra for demokratiet. Lobbyisme er faktisk grunnlaget for demokratiet, for det handler om at vi som stortingsrepresentanter får belyst saker på en helt annen måte.

Jeg tror at det er veldig lite vi gjør som vi har behov for å skjule. Jeg tror faktisk det ikke er noe av det vi gjør som vi har behov for å skjule. Men vi er i en tid da man merker at politikerforakten øker, da tilliten til avgjørelser vi tar, synker, da konspirasjonsteoriene om hvem som snakker sammen, blir flere. Da må vi gjøre noe. Da må vi sette i verk tiltak for å øke tilliten til vårt demokrati.

Tilliten til demokratiet baserer seg på ett ord: åpenhet. Det er sjølve tankegangen knyttet til demokratiet, åpenhet rundt beslutninger, åpenhet om hvem som har påvirket – åpenhet og tillit.

Når det står representanter her og sier at hvis noen hadde visst hvem man skulle ha møte med, hadde det avgrenset hvem man hadde lyttet til. Mener man virkelig det? Mener man at hvis noen hadde visst om et møte, så hadde man ikke hatt det? Hvis representanten Bekkevold skulle hatt det, hva slags møte skulle det ha vært? Hva slags møte kan man tenke seg at politikere ikke skulle ha hvis noen hadde fått vite om det? Da bør de kanskje ikke ha det møtet, hvis man har sånne typer møter.

Det går ikke an å lovregulere alt. Det er jeg veldig enig i. Veldig mange av systemene her i huset er basert på tillit. Veldig mye av lovreguleringa her i huset og i demokratiet vårt er basert på tillit. Men her forutsetter man på en måte at hvis vi lager et system over hvem som påvirker oss, så kommer noen til å utnytte det. Det er et system vi ikke har tillit til at noen kommer til å følge, der vi ikke har tillit til at stortingsrepresentantene kommer til å opplyse det, da kommer stortingsrepresentantene helt sikkert til å finne en annen arena å snakke på. Det er en grunnleggende mangel på tillit til at noen skal bruke et sånt system.

Venstre har foreslått en rekke ting knyttet til åpenhet opp gjennom historien, og vi har stort sett møtt de samme argumentene hver gang. Jeg vil bare vise til historien da vi vedtok åpne høringer her på Stortinget. Da var det akkurat de samme argumentene, at da kom høringene til å bli uinteressante, da kom ingen til å interessere seg for hva som skjedde der, da kom ting til å bli flyttet inn i lukkede rom, og høringene kom til å miste sin interesse. Det er på samme måte som da vi kjempet for åpne komitémøter rundt omkring i kommunestyrene. Hvis det ble åpenhet, sånn at noen fikk høre hva politikerne sa på disse komitémøtene, så kom de til å bli helt uvesentlige. Det var ingen som kom til å bry seg om dem. Det kom ikke til å skje noe viktig på et komitémøte i en kommune fordi det ble åpenhet. Det er akkurat de samme argumentene.

Det samme gjaldt da vi skulle innføre offentlighetsloven. Det er mange ting som ikke blir organisert i forhold til offentlighetsloven. Det er veldig mange ting som ikke er med i offentlighetsloven. Betyr det at man er imot offentlighetsloven fordi den ikke regulerer absolutt all kontakt i en saksbehandlingsprosess? Det er ikke noe om sms i offentlighetsloven heller. Jeg er interessert i å få vite om noen er imot offentlighetsloven fordi den ikke regulerer absolutt all kontakt.

Senterpartiet syns det er kjempeviktig at vi holder hemmelig hvem vi har møte med, fordi det kanskje kommer en varsler. Jeg er enig i det. Kanskje vi skal lage et unntak for varslerne. Men det er ganske rart at Senterpartiet mener akkurat det, for det er det samme partiet som stemte imot at vi skulle ha anonym varsling da vi skulle ha dette inn i lovverk. Det er det samme partiet som mente at det ikke skulle være mulig å være anonym varsler overfor en bedrift, men som syns det er veldig viktig at vi skal ha mulighet til å holde alle møter hemmelig, knyttet til dette.

Det ble sagt tidligere her: Jeg har til gode å møte noen som skal møte oss i det skjulte. Jeg har også til gode det. De aller, aller fleste er stolte over å ha vært her. Jeg kan faktisk ikke komme på noen som ikke er det, enten det er ved å fortelle ved middagsbordet når de kommer hjem at de har vært her, eller det er en bedrift eller en interesseorganisasjon som gjerne skriver i årsmeldinga si at de har vært her. Hvorfor er det da så viktig å holde det hemmelig? Hvorfor er det da så viktig at vi ikke skal fortelle at vi har møtt dem, når de gjerne skryter av at de har møtt oss?

Jeg bruker et eksempel her, for jeg syns det er et godt eksempel. Vi har i min tid på Stortinget opplevd flere ganger at stortingsrepresentanter har kjempet for å få medisiner over på blå resept-ordninga. Det syns jeg er et godt eksempel på åpenhet. Jeg tror at mange av dem som har kjempet for det, er interesseorganisasjoner for sykdommer. Som diabetiker vet jeg at det er viktig å få de nye legemidlene fort over på blå resept-ordninga. Tilliten til systemet, tilliten til de vedtakene vi har fattet, blir svekket fordi noen tror at det er legemiddelselskapene som har gjort at vi har fattet dem. Hvis vi hadde hatt åpenhet om hvorvidt det var interesseorganisasjoner eller legemiddelprodusentene som hadde påvirket, hadde det økt tilliten til våre vedtak. Jeg tror at åpenhet rundt påvirkning på vedtak øker tilliten til våre vedtak.

Jeg er også for gjennomgangen, som Presidentskapet snakker om, når det gjelder karantene og adgangskort for tidligere representanter. Jeg ser ingen grunn til å begrense noe når det gjelder tilgangen til dette huset. Men det jeg syns er viktig, er å få vite om en stortingsrepresentant er her på kaffeslabberas, eller om han har 50 000 kr i året for å kjempe for ei bru. Da vil jeg vite hvilken bru. Jeg vil ha oversikt over hva det er tidligere stortingsrepresentanter er betalt for å gå her og lobbe for. Så må de gjerne gjøre det. Da vet jeg, når en setter seg ved kaffebordet mitt, hva han har som tema og vil snakke med meg om. Det er greit. Det er åpenhet som er løsninga når det gjelder tilliten. Det er åpenhet som kan motvirke den tillitskrisen som noen av de tidligere stortingsrepresentantene har bygd opp under.

Det er blitt sagt at mistenkelighetens lys blir kastet over noe når man har åpenhet rundt det. Nei, det er faktisk helt motsatt. Det er mistenkelighetens lys som kastes over noe når man ikke har åpenhet.

Geir Pollestad (Sp) [10:51:53]: Lobbyvirksomhet er et gode. Stortingets arbeid skal være kjennetegnet av å være åpent og av å være tilgjengelig. Jeg tror det i stor grad er tilfellet i dag. Men vi må erkjenne at makten i samfunnet er skeivt fordelt. Noen har større ressurser enn andre og kan derfor påvirke mer. De har mer makt. De har mer ressurser til lobbyvirksomhet. Så jeg har stor sans for Venstres forslag.

Men det er noe inne i dette. Det er tre vilkår jeg vil ta fram. Det ene er at det kun skal gjelde dem som oppsøker Stortinget. Det andre er at det kun er de som oppsøker Stortinget for å påvirke, som skal omfattes, og at det er begrenset til saker som er til behandling i Stortinget. Jeg tror ikke Venstres forslag treffer det behovet vi har.

I forrige periode, eller før jeg ble valgt inn på Stortinget, fikk jeg kjennskap til det som kanskje er landets mektigste lobby, nemlig den såkalte oljelobbyen. Dette er ikke en lobby som er kjennetegnet ved at de står i resepsjonen i Stortinget eller i departementet og venter på den politiske ledelsen. Det som kjennetegner mektige lobbyorganisasjoner, er jo nettopp at de vet at statsforvaltningen er stor, og de setter inn store ressurser på å jobbe inn mot mektige embetsmenn og byråkrater i departementer og direktorater. Dette vil ikke Venstres forslag fange opp. Jeg mener dét er en langt mer interessant debatt.

Så kan man også se på hva man kan gjøre for å senke terskelen, for å øke tilgjengeligheten og for å øke åpenheten på Stortinget. I høst, da vi diskuterte budsjett og hadde budsjettprosess, var det åpne høringer. I min komité og i mange andre komiteer måtte man si nei til organisasjoner som ønsket å komme med innspill og kommentarer til budsjettet i de åpne høringene. Men de mest ressurssterke og de største organisasjonene var på plass i alle komiteer.

Så tror jeg at vi som folkevalgte må stå til ansvar overfor våre velgere, og det er dét som er garantien for åpenheten. Når en hører på representanten Skei Grande, kan en få inntrykk av at det er et forbud mot åpenhet. Det er det ikke. Hver enkelt representant og hvert enkelt parti kan ha full åpenhet om sin lobbyvirksomhet. Det blir litt søkt når representanten Skei Grande snakker om en tidligere stortingsrepresentant som skulle lobbe for en bro, og at hun da vil vite hva han eller hun lobber om. Jeg vil jo tenke at denne lobbyisten er en dårlig lobbyist hvis hun har hatt dette møtet uten å vite hva denne tidligere stortingsrepresentanten lobber for.

Det er partiene og den enkelte representant som skal bidra til åpenhet. Jeg tror ikke at dette er siste gang vi har denne typen debatt. Jeg tror vi må ta debatten i et enda bredere perspektiv der maktbegrepet er mer sentralt enn det som jeg oppfatter det er i Venstres forslag. Det er tema som pressen har tatt opp, og som er en oppfølging av den tabloide pressens behov og ikke behovet til folk der ute for åpenhet og tilgjengelighet til Stortinget.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:56:14]: Eg er veldig for lobbyisme fordi lobbyisme er organisert påverknad. Vi politikarar bør etter mitt syn la oss påverke så mykje som mogleg, meir enn i dag. Dersom den påverknaden kan vere organisert og god, er dét mykje betre enn at han er uorganisert og dårleg – så det er eg for. Derfor er dette slik eg les dette forslaget og innstillinga, forslag som sikrar gode vilkår for påverknad, men som kanskje kan bidra til to viktige forhold ved det som er viktige.

For det første: Eg er for påverknad og lobbyisme, men eg vil samstundes at det skal vere moglegheit for påverknad for alle – at flest mogleg skal kunne nytte seg av han på ein god måte. Derfor er det m.a. som representanten Chaudhry har sagt, at SV arrangerer lobbykurs, der vi rett og slett prøver å bidra med vår beste kunnskap om korleis ein kan påverke godt. Alle andre tiltak som dreg i same retning, er etter mitt syn positive.

Den andre viktige delen av dette er at det må vere størst mogleg openheit og kunnskap om den påverknaden som skjer i eit samfunn. Derfor vil eg takke Venstre og representanten Skei Grande for både innlegget og forslaget, som eg oppfattar har å gjere med openheit. Etter mitt syn er det to gode grunnar bak forslaga som no vert fremma.

For det første er eg av den oppfatninga at det er av interesse, òg prinsipielt sett, for allmenta, å vite kven stortingsrepresentantar og politisk leiing i departementa faktisk møter. Det er viktig og interessant kunnskap. Lat meg gi eit konkret eksempel: Dersom Miljøverndepartementet behandlar ei viktig vernesak av eit eller anna slag, møter dei då verneinteressene og næringsinteressene omtrent like mykje, eller er det eit veldig skeivt forhold? Kven av organisasjonane og miljøa som har teke kontakt, får faktisk møte, og kven får det ikkje? Det trur eg faktisk er ganske interessant å vite. Eg trur det kan føre til offentleg og viktig debatt i ettertid, dersom det viser seg at det ikkje er eit rimeleg forhold her, og det kan gi kunnskap om korleis det politiske systemet fungerer, og kven som når fram og ikkje. Det same trur eg ein kunne sagt for alle departement og for Stortinget.

Den andre viktige grunnen er: Eg meiner, som det er sagt tidlegare, at påstanden om at det kan føre til eit mistenkjelegheitas lys over påverknad dersom vi har meir openheit om det, er det stikk motsette av det som er riktig. Les avisene, då – det siste halve året. Avisene er jo fulle av mistenkjelegheitas lys av påverknad no!

Eg la merke til at det står i innstillinga at dersom ein innfører eit slikt register som er foreslått, kan det skape eit feilaktig inntrykk av påverknaden. Eg må jo seie at eg trur det hadde vore riktigare å seie at det kan skape eit riktig inntrykk av påverknaden, fordi ein faktisk då ville få kunnskap, ikkje basere seg på mytar, om kva for påverknad som skjer i samfunnet.

Mange her har vedkjent at dei enno har til gode å oppleve det som kan kallast skjult påverknad. Eg er òg i den klassen, men eg la særleg merke til at representanten Hansen sa – ein representant som eg samarbeider så godt med i komitear, særleg på grunn av hans svært lange erfaring i politikken på veldig mange ulike nivå – at han aldri har opplevd det. Eg trur òg det er utruleg lite av det. Men nettopp derfor – dersom det er så lite skjult påverknad som føregår – kvifor er det då eit problem at vi faktisk får eksakt kunnskap om han i staden for å basere oss meir på førestellingar om at det skjer mykje av den typen påverknad?

Eit anna argument som vert brukt ein del her i salen, som mange har teke opp, er at mykje påverknad vil flytte ut av huset om vi skulle registrere det, f.eks. ned til Grand. Eg må leggje til at om ein har eit møte som ikkje toler offentlegheitas lys, ville ein kanskje ikkje flytte det til Grand, men til ein eller annan stad – eg veit ikkje, men eit nedlagt industrianlegg i Groruddalen eller noko slikt kan ein førestelle seg.

Eg må berre seie at dersom det er mange slike møte på Stortinget, då treng vi i alle fall langt meir omfattande tiltak enn eit lobbyregister. Men eg føler meg nesten sikker på at det er utruleg få slike møte. Eg trur tvert imot det vil fortsetje å vere slik at FN-sambandet og andre har sine møte på Stortinget fordi det er eigentleg heilt greitt at folk får vete kven ein møter, og det kan bidra med ny kunnskap. Eg trur ikkje at denne problemstillinga vil oppstå.

Så seier representanten Slagsvold Vedum, som eg vanlegvis er heilt einig med – i alle fall i denne salen, heldt eg på å seie – at eit eksempel på dette kan vere ein varslar. Det var eit godt eksempel. Då ville ein sikkert ha drege ein annan plass og hatt det møtet. Ville det ha vore noko som helst problem i høve til eit lobbyregister at det dei få gongene det skjer, ikkje vert registrert, men vert teke på ein annan måte? Nei, sjølvsagt ikkje. Det er ikkje det som er hensikta med eit lobbyregister.

Mange har prøvd å seie at det kan vere mange praktiske problem. Eg kjenner utruleg få reguleringar og lover der det ikkje er ein del praktiske problemstillingar som oppstår når ein skal innføre dei. Det vil det vere her òg. Det vil det vere i alle liknande situasjonar. Men dei er løyselege dersom føremålet er godt. Det er det i desse tilfella.

Så er det fleire, f.eks. representanten Pollestad, som seier at vi må gå etter andre og breiare tiltak enn berre eit lobbyregister for storting og regjering. Det er eg òg heilt einig i – absolutt. Men det kan ikkje på nokon måte vere ei hindring for at vi òg skal gjere dette tiltaket.

Eg vil avslutte med å seie at eg er glad for at Presidentskapet foreslår ein gjennomgang av karantenereglane no. Det trur eg er klokt i lys av det siste halvårets debatt. Eg vil òg peike på at det er ei rekkje andre ting enn det som er foreslått her, som vil vere viktig, f.eks. spørsmålet om openheit om kundeforhold. Det er eg rimeleg sikker på vil kome til å presse seg fram i løpet av få år. Her er det faktisk slik at bransjen sjølv har kome atskilleg lenger enn det fleirtalet her har. Det er fleire aktørar i bransjen som sjølve opererer med openheit om alle kundeforholda sine. Mange har teke til orde for at ein bør innføre regelverk på dette området.

Eg møter denne debatten med låge skuldrer, for eg føler meg heilt sikker på at det her, som i resten av samfunnet, gradvis vil bevege seg mot meir openheit på dette området. Det går berre litt saktare enn det burde gjort.

Svein Roald Hansen (A) [11:03:37]: Representanten Trine Skei Grande startet sitt innlegg med å si at dette ikke er et forslag om register, men et forslag om åpenhet, og at vi ikke har behov for å skjule noe. Jeg mener det er helt feil å si at fordi vi ikke har et register over hvem vi møter, så er det ikke åpenhet. Man må ikke sette likhetstegn mellom å registrere og åpenhet. Det er åpenhet.

Da jeg satt i møte med tidligere kollega Øystein Singsaas, som kom for å snakke med oss om redningshelikopter – han innledet mailen med at han er helikopterselger, for at det ikke skulle oppstå noen tvil om på hvilket grunnlag han kom – gjorde vi det i stortingsrestauranten. Det er ganske krevende å skjule et slikt møte i stortingsrestauranten.

Jeg vil ta avstand fra den koblingen mellom det å registrere det vi gjør, og det å si at fordi vi ikke gjør det, er det skjult. Det mener jeg er helt feil. Men det er slik Venstre alltid argumenterer: Hvis man er imot ethvert forslag til endring og justering i offentlighetsloven, er man imot åpenhet. Men det er ikke slik det er.

Trine Skei Grande sa, jeg tror det var til representanten Bekkevold: Hvilke møter ville man ikke hatt hvis man måtte registrere det? Jeg tror ikke det ville vært noe problem. Men det finnes møter som ikke burde være registrert, for her snakker vi ikke bare om Stortinget, vi snakker også om regjeringen, f.eks. i en fastlåst forhandlingssituasjon knyttet til lønnsoppgjøret. Da bør det være mulig for en statsråd å ta en underhåndskontakt som ingen kan slå opp og se er tatt.

Det finnes situasjoner hvor vi i politikken må ha et fortrolighetsrom som det offentlige ikke skal ha krav på å titte inn i. Det er det bred enighet om. Vi har det i komiteene på Stortinget. Vi har det i Regjeringen. Det er nedfelt i offentlighetsloven beskyttelsen av regjeringsnotater og regjeringens interne overlegninger. Og vi må kunne ha det i samtaler oss imellom. Det er ikke sikkert det rød-grønne regjeringsalternativet hadde vært mulig hvis man ikke kunne ha et fortrolighetsrom hvor man kunne snakke sammen og utvikle tillit og legge grunnlaget for det. Det tror jeg også opposisjonspartiene vil erfare hvis de forsøker å utvikle det andre steder, i det offentlige rom – der går det som regel ikke så bra.

Men igjen – det er altså ikke slik at ting ikke har skjedd hvis det ikke er på tv. Det er ikke slik at ting ikke er offentlig hvis det ikke står i et register.

Så brukte representanten Skei Grande kampen for å få enkelte medisiner over på blå resept, som jo ble ført av profilerte representanter her i Stortinget. Så lurer vi på hvem som sto bak: Var det industrien, eller var det interesseorganisasjonene? Så vidt jeg kan huske, var det i hvert fall ingen som la skjul på det – det var ikke særlig hemmelig at interesseorganisasjonene var opptatt av dette. Så kan man lure på om det ligger noe økonomiske interesser bak. Det går det i så fall an å bore i. Vi har en presse som har en oppgave, og vi kan stille spørsmål. Vi kan innkalle til høring, og vi kan stille de spørsmålene i høringen. Det er ikke slik at det er registeret som er garantien for åpenhet.

Så berørte Trine Skei Grande – og det gjorde også stortingspresidenten, Dag Terje Andersen, i sitt innlegg – noe som vi kanskje må se nærmere på, nemlig våre tidligere kolleger, som altså har fri adgang til dette huset. Av og til kommer de på vegne av noen. Av og til har de med seg noen lokale ordførere som skal ha bygd en bro, og av og til har de med seg NAF eller hva det nå måtte være, og av og til har de ikke med seg noen. Så lurer vi på: Er det nå en tidligere kollega som jeg snakker med om dette og hint, eller har han antennene ute, fordi han har en avtale med organisasjonene x og y om å ha ører og øyne oppe og hjelpe til – for det finnes. Ja, da er det to ting vi kan gjøre. Enten kan vi begrense adgangen og si at nei, når du er ferdig her på huset, har du ikke adgang. Skal du ha adgang, må du ha avtale. Da har han en avtale med oss, og da vet vi hvorfor han har avtale. Eller så får vi stille spørsmålet: Hva sitter du her og slarver om nå? Hvorfor spør du meg om det? Hvem er det du bringer dette videre til? Der har vi alle da en gard å sette opp.

Jeg tror dette må løses på flere måter, og registre er ikke løsningen på de problemstillingene som ligger rundt dette med åpenhet.

Jeg takker representanten Bård Vegar Solhjell for tillitsfull uttalelse. Jeg må ta en liten reservasjon i forhold til hans innledning om at vi bør la oss påvirke mest mulig. Jeg vil si at vi må lytte mest mulig. Og det jeg hører, går av og til i litt motsatte retninger, slik at det da å la oss påvirke av alt vi hører, kan føre til litt spagat. Vi må ikke komme i den situasjonen at vi er deres ledere, så vi må følge dem. Da kan vi virre litt rundt i ulike retninger. Så vi skal lytte, men av og til må vi også lede.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.