Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torgeir Micaelsen (A) [13:40:40]: (komiteens leder og ordfører for saken): Finanskrisen som rammet verden høsten 2008 og utover 2009, hadde store konsekvenser mange steder. Det er ingen tvil om at land hvor finansnæringen utgjør en stor andel av økonomien, ble særlig hardt rammet. Det beste eksemplet på det er kanskje Island. Island er på mange måter kommet i en ulykkelig situasjon, i den forstand at islendingene selv har stemt på noen politikere som langt på vei tillot om ikke å eksperimentere, som kanskje er å ta hardt i, men som i hvert fall tillot en ekspansjon av en type næringsliv utover landets grenser, som jeg snart skal komme tilbake til. Rett før finanskrisen hadde faktisk de islandske bankene forpliktelser overfor utlendinger tilsvarende om lag ni ganger bruttonasjonalproduktet. En særegen innenlandsk boble forsterket krisen. Nå kreves det – betimelig nok – økonomisk opprydning og støtte fra det internasjonale samfunnet.

Helt siden høsten 2008 har det vært Regjeringens linje å gå foran i det internasjonale samarbeidet for å stabilisere Islands økonomi. Det har det vært bred støtte for også her i Stortinget. Islendingene har på mange måter ingen bedre venn i verden enn Norge, men som jeg skal komme tilbake til, tror nok jeg – og også flertallet i finanskomiteen – at islendingene er avhengig av flere venner i verden enn bare Norge i den situasjonen de nå står overfor.

Det er, og har vært, en tverrpolitisk enighet om at Norge skal være solidarisk med Island i den vanskelige situasjonen landet er kommet i. Selv om islendingene selv må bære et betydelig ansvar for krisen som landet har kommet opp i, har den norske regjeringen tatt flere initiativ og vært pådrivere internasjonalt for ulike former for hjelp og støtte. Det er bra.

For vi kan ikke betale Island ut av den krisen økonomien deres er oppe i. Det viktigste nå er å få på plass grunnlaget for at IMFs styre kan behandle og godkjenne neste gjennomgang av stabiliseringsprogrammet. Det er dette islandske myndigheter er opptatt av, og det er også dette den norske regjeringen arbeider for. Bare gjennom et bredt samarbeid kan Island gjenopprette den tilliten og troverdigheten islendingene selv er avhengig av, og som islendingene selv sier er det viktigste for at de også i framtiden kan ha et næringsliv som har tillit utover de islandske grenser.

De såkalte innskuddsgarantiforpliktelsene som følger av islandske filialbankers etablering i EØS-området, har vært en viktig del av diskusjonen om støtte til Island. I mange land var det dekning i filialbankene for de kravene innskyterne hadde etter garantiordningen, bl.a. gjaldt det i Tyskland og Norge. Vi husker alle de norske myndighetenes raske og tillitvekkende håndtering av bl.a. Kaupthings filial her i Norge.

Når det gjelder Landsbankis filialer i Storbritannia og Nederland – de såkalte IceSave-filialene – var imidlertid situasjonen slik at kravene klart oversteg verdiene i selve filialen. For å sikre at ikke vanlige folk i Storbritannia og Nederland skulle betale for det som skjedde, gikk britiske og nederlandske myndigheter inn og forskutterte utbetalingen til innskyterne i IceSave. Det er disse utbetalingene de to landene satte fram krav om refusjon for overfor den islandske stat. Og det er her kronen på verket er, eller kjernen i problemet ligger, for det er fortsatt ikke enighet mellom de tre landene om vilkårene for tilbakebetalingen. Det er enighet om at Island skal gjøre opp for seg, islendingene selv sier det, men de er ikke enige i de betingelsene som er blitt satt, foreløpig.

Jeg mener det er grunnlag for å tro at de forhandlingene som er gjenopptatt etter at islendingene selv hadde avholdt folkeavstemning om et forslag som nok mange mener var utdatert – de hadde jo allerede framforhandlet seg til et bedre forslag enn det som lå på bordet – vil føre til minnelig enighet på et eller annet tidspunkt. Det er så mange som har interesse av at både Storbritannia, Island og Nederland kan komme fram til en minnelig løsning.

Norge har ikke gjort de konkrete IceSave-avtalene mellom de tre landene til en betingelse for videre utbetaling av lånet til Island. Men norske myndigheter har vært helt klare på at islendingene må følge sine internasjonale forpliktelser, bl.a. EØS-forpliktelser i henhold til innskuddsgarantidirektivet.

Jeg vil avslutningsvis si at jeg har veldig stor sympati – både i offentligheten og også her i salen – for Kristelig Folkepartis prisverdige engasjement for vårt broderfolk på Island. Men jeg vil tro at vi her i Norge kan gjøre islendingene mer en bjørnetjeneste hvis vi ensidig skulle sette i verk en masse tiltak som islendingene selv ikke har bedt om ennå. Jeg tror at Island er avhengig av en bred internasjonal støtte for det som blir foreslått. Det kommer Norge til å støtte. Hvis situasjonen skulle utvikle seg i den forstand at islendingene vil trenge mer assistanse fra Norge, er jeg helt sikker på at norske myndigheter er villige til å stille opp.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:46:10]: Aller først ønsker jeg å komme med noen refleksjoner knyttet til det juridiske grunnlaget for IceSave-avtalen mellom Nederland, Storbritannia og Island. Islands tilslutning til EØS-samarbeidet på begynnelsen av 1990-tallet innebar bl.a. at islandske banker fikk anledning til å konkurrere på lik linje med andre banker i resten av Europa. Det er altså ikke slik som komitélederen antyder, at det var noen uansvarlige mennesker som satte i gang noe rart borte på Island, som vi kunne få inntrykk av. Det er en avtale – EØS-avtalen – som også Norge er en del av, og norske banker ekspanderte også gjennom samarbeid med andre land i andre land. Forskjellen er at Island er et veldig lite land og har en veldig liten økonomi.

Konsekvensen var at Islands tre store banker valgte å ekspandere sin virksomhet i utlandet, for det var der kundepotensialet var størst. Av samme grunn valgte europeiske banker ikke å opprette bankfilialer på Island, for der var det ikke nok kundegrunnlag.

Gjennom ekspansjon i andre land hadde de tre islandske bankene på det meste en omsetning som var ti ganger høyere enn Islands bruttonasjonalprodukt. Denne veksten skjedde både mens bankene i hovedsak var statlig eid, og etter at bankene ble privatisert på begynnelsen av 2000-tallet.

Finansnæringens kollaps på Island reiser mange spørsmål. Enkelte av disse er juridisk svært kompliserte og er på mange måter upløyd juridisk mark. Det overhengende er selvfølgelig: Kan en stat stilles økonomisk til ansvar dersom deler av det private næringsliv påtar seg økonomiske forpliktelser overfor utlendinger næringslivet ikke selv er i stand til å overholde? Med andre ord: Er det virkelig slik at Island som nasjon står juridisk og økonomisk ansvarlig for tap som de private islandske bankene har pådratt seg? IceSave-avtalen bygger på et slikt prinsipp, og det er nettopp dette prinsippet mange islendinger mener er galt, derav den store folkelige motstanden mot IceSave-avtalen. Det er altså ikke – igjen – slik, som komitélederen prøver å antyde, at Island gjør opp for seg. Island har ikke inngått noen forpliktelser, det er tre private banker som tidligere var offentlig eid, som har inngått forpliktelser, og det er der det juridiske dilemma er.

Det at Stortinget i dag diskuterer situasjonen knyttet til Island, er av stor viktighet. Det er helt naturlig at Norge som nasjon stiller opp for våre venner på Island. For Fremskrittspartiet er det viktig å påpeke følgende:

• Vi er glad for at det nå er stor tverrpolitisk enighet om støtten til Island. Det muliggjør at også fremtidig støtte kan gis og gjennomføres raskt.

• Statsgarantien for lån fra Norges Bank til sentralbanken på Island fikk enstemmig tilslutning av Stortinget i fjor, og var et viktig vedtak.

• Norge som bidragsyter er helt på topp i forhold til våre naboland, og viser med dette vår vilje til å støtte Island.

Innstillingen som finanskomiteen har lagt frem, er tilnærmet enstemmig, men jeg har lyst til å trekke frem følgende merknader som er av særskilt viktighet for Fremskrittspartiet, og som vi forventer at Regjeringen legger klar vekt på:

«Flertallet understreker at Norge ikke har gjort de konkrete IceSave-avtalene mellom Island, Nederland og Storbritannia til en betingelse for videre utbetaling av lånet til Island.»

Dette er jo på mange måter problematikken som forslaget til Kristelig Folkeparti reiser, og gjør forslaget fra Kristelig Folkeparti overflødig. En slik klar uttalelse fra komiteen bekrefter at Norge er villig til å bidra – uavhengig av diskusjonen mellom Island, Storbritannia og Nederland. Videre siteres fra innstillingen:

«Flertallet viser til at det viktigste nå er å få på plass grunnlaget for at IMFs styre kan behandle og godkjenne neste gjennomgang av stabiliseringsprogrammet.»

Her forventer Fremskrittspartiet at Regjeringen, gjennom sin representasjon og eventuelle innflytelse i IMF, sørger for at en slik styrebehandling kan bli gjenstand for en snarlig avklaring, og at Storbritannia og Nederland ikke bruker konflikten uenighet knyttet til IceSave til å trenere videre behandling i IMFs styrende organer.

For Fremskrittspartiet er det helt avgjørende at Norge er villig til å lytte – og handle raskt – dersom Island ber om ytterligere bistand, ut over det som er gitt gjennom statsgarantien i fjor. Fremskrittspartiet mener Norge må være villig til å strekke seg langt for å bistå islendingene. Norge som nasjon – med våre finansielle muskler – skal gå i bresjen for en slik bistand, dersom Island skulle ha behov for ytterligere støtte i form av lån e.l. Men for Fremskrittspartiet er det også viktig at vi følger opp det Island selv ønsker, og ikke det vi eventuelt tror at islendingene trenger.

Så kan jeg jo legge til at Fremskrittspartiets stortingsgruppe var på Island i helgen. I tillegg til å ha lava opp til knærne hadde vi møter både med dagens politikere og gårsdagens politikere. Det var tidligere statsminister Haarde, det var leder av selvstendighetspartiet Bjarni Benediktsson og i tillegg flere andre. De bekrefter det som jeg nå sier, at det store juridiske spørsmålet er hvorvidt Island står ansvarlig som nasjon for forpliktelser pådratt seg av tre privateide banker. Det stiller et veldig vanskelig spørsmål. Det har ingenting med det som lederen av komiteen antydet, at Island gjør opp for seg. Island er i denne sammenhengen ingen enhet, og det er Islands argumentasjon.

Gunnar Gundersen (H) [13:51:16]: Jeg vil bare komme med noen kommentarer. Jeg tror ikke jeg skal blande meg så mye opp i verken diskusjonen om islandske politikeres dugelighet eller den juridiske betraktningen.

Det jeg i og for seg konstaterer, er at Island ønsker å komme til en avtale selv, de har ikke egentlig bedt om det som ligger i forslaget fra Kristelig Folkeparti. Det tror jeg, som også saksordføreren sa, er uhyre viktig. Island trenger flere venner enn bare Norge, selv om Norge selvfølgelig stiller seg solidarisk med det som har skjedd der oppe, og ønsker å bidra til å finne løsninger. Derfor er vi så langt fornøyd med det Regjeringen har gjort. Jeg noterer meg også at utenriksministeren kommenterte det i sin redegjørelse i dag, og at situasjonen åpenbart følges nøye. Det er viktig for Høyre også at man skiller IceSave fra det som er IMFs rolle og betingelsene for at stabiliseringsprogrammet skal gjennomføres. Det har vi fått forsikringer fra Regjeringen om, så der er vi fornøyd.

Jeg tror også det er litt viktig å understreke at Island ikke er noe utviklingsland. Island er et uhyre velutviklet samfunn med en meget sterk verdiskaping og arbeidsevne. Islendingene jobber hardt, og ifølge brevet finansministeren har sendt komiteen, og også andre beregninger jeg har sett, kommer ikke gjeldsbelastningen til Island, selv etter at man har fått ordnet opp med IceSave, til å være avskrekkende i forhold til hva mange andre land har. Så det er viktig å sette dette litt i perspektiv. Jeg tror Island selv ønsker å rydde opp, det skal vi lytte til, og så skal vi bidra når IMF mener det er riktig å gå neste steg i stabiliseringsprogrammet.

Lars Egeland (SV) [13:53:29]: Den internasjonale finanskrisen var bare anledningen som førte til krisen på Island. Den egentlige grunnen var en nyliberalistisk politikk inspirert av Reagan og Thatcher. Forhåpentligvis vil Islands erfaringer nå være et eksempel til advarsel for alle. Nyliberalismen og nyliberalistisk politikk har klart og tydelig spilt fallitt.

Islands økonomi var dominert av tre store banker, Glitnir, Landsbanki og Kaupthing og 10–12 islandske finansielle forretningsfolk som gjennom de siste ti årene før krisen bygde opp omfattende forretningsimperier. Bankene og forretningsfolkene var vevd tett sammen gjennom gjensidige lån og investeringer, som ble kalt for det islandske brorskap. En voldsom økonomisk ekspansjon var basert på massiv låntaking i utlandet. Det gikk bra så lenge kredittmulighetene var rikelige og renta lav. Med sammenbruddet i USA brøt også den islandske pyramideøkonomien sammen.

Det ble lagt til rette for den økonomiske politikken da det i 1995 kom en ren borgerlig regjering til makten i Island under statsminister David Oddsson fra Uafhængighedspartiet. Med erklært forbilde hos Reagan og Thatcher iverksatte han en rendyrket liberalistisk økonomisk politikk med massive privatiseringer, nedskjæringer av offentlig sektor og total liberalisering av næringsliv og bankvesen.

Finanskapitalen fikk makten i Island og dikterte politikken, og med det nye totale frihetsrommet begynte oppbyggingen av det som ble kalt «den nordatlantiske tigerøkonomien». Problemet var bare at ekspansjonen var basert på overdreven og hasardiøs låntaking, og man bygde opp himmelhøye finansielle korthus som var ekstremt sårbare.

Det gikk som det måtte gå: Bankvesenet gikk over ende, renta har steget, og en ny regjering sliter nå med å rydde opp. Mange mennesker er rammet tungt av krisen, og jeg skjønner godt deres raseri og avmaktsfølelse når de rydder opp etter spekulantkapitalistene og de politikerne som jeg skjønner at Fremskrittspartiet har besøkt på Island i helgen.

Island garanterte fullt ut for de islandske innbyggernes innskudd da Landsbanki gikk over ende, og nå står regjeringen på løftet om også å påta seg forpliktelser overfor IceSaves utenlandske kunder. Men det har, som kjent, vært stor strid om betingelsene.

Islands økonomiske problemer handler om mer enn IceSave. Først og fremst handler det om at tilliten til islandsk økonomi må gjenreises. Derfor har Island framforhandlet et stabiliseringsprogram sammen med Det internasjonale pengefondet. Denne avtalen innebærer også et visst skifte i IMFs politikk ved at det nå ikke stilles krav om reduksjon i offentlige tjenester og økt privatisering, men tvert imot stilles krav om økt politisk kontroll med spekulasjoner og pengetransaksjoner.

Det er viktig for Island at landet får godkjentstempel ved IMFs gjennomgang av stabiliseringsprogrammet. Etter SVs mening er det ingen grunn til at landet ikke skulle få et slikt godkjentstempel. Norge har arbeidet for dette i IMF. Norges posisjon er at annen transje av lån til Island nå bør kunne utbetales fordi Island har vist at de står ved sine forpliktelser. Det er mye viktigere for Island å få godkjentstempel og lån fra IMF enn at Norge hjelper landet alene.

Nederland og særlig Storbritannia har oppført seg brutalt mot Island. Det er all grunn til å støtte Island i bestrebelsene for å få en bedre IceSave-avtale. Det kan være grunn til å frykte at EU vil sørge for at IMF-godkjenningen blir utsatt for å fungere som et press for at Island skal godta Storbritannias og Nederlands betingelser for IceSave. Det vil etter min mening være en ny situasjon som Norges regjering og Islands regjering da må forholde seg til, hvis vi må konstatere at en slik situasjon har oppstått.

Som nordiske brødre har vi hatt nær kontakt med Island og har gitt den hjelpen de ber om, og det bør vi fortsatt gjøre. Island har ønsket en bred økonomisk hjelpepakke, og Norge bør bruke sin internasjonale innflytelse til å bidra til det. Så må vi samtidig lære av Island og bidra til å bekjempe nyliberalistisk økonomisk politikk og demme opp for skadevirkningene av denne, både i Norge, i Island og i alle andre land.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:58:43]: Senterpartiets stortingsgruppe har hatt et sterkt engasjement for å bistå islendingene i en sak som viser at vi trenger en ny internasjonal rett. Garantiordningene for innskudd var ikke og er ikke lagd for en slik kollaps som skjedde på Island. Kritikerne av den frie kapitalbevegelsen som enkelte hyllet sterkt, framhevet risikoen for en slik kollaps, men det ble ikke satt inn nødvendige mottiltak mot det.

I Klassekampen 28. januar 2010 skrev jeg bl.a.:

«Norge kan ikke stå som passive tilskuere til islendingenes nød. Vi må strekke ut handa – og slik ta vårt valg.»

Og videre:

«Norge bør vise tydelig hvor vi står i en situasjon hvor det islandske folk blir forsøkt tvunget til løsninger uten at forpliktelsene er avklart gjennom internasjonal tvisteløsning.»

Forslaget fra Kristelig Folkeparti som vi nå behandler, ble fremmet før den islandske folkeavstemninga. Ved folkeavstemninga den 6. mars, da jeg var til stede på Island og opplevde det bisarre resultatet at bare 1,6 pst. av dem som stemte, gikk inn for avtalen, så vi altså hvordan det gikk. Det var i en situasjon hvor statsministeren og finansministeren, som også er partiledere for de to regjeringspartiene, ikke stemte. De stemte ikke for avtalen. Det er jo rimelig spesielt, men kan dog forklares, for når den islandske presidenten sa nei til Alltingets flertallsvedtak om å gå for avtalen, førte det til nye forhandlinger om en bedre løsning. Avtalen var for dårlig, man var for dårlig forberedt, og det var også for dårlig internasjonal støtte.

Etter at den islandske presidenten intervenerte, har jo Island fått større internasjonal støtte. Det er gledelig at den også er kommet fra Norge. Men den kanskje viktigste støtten er fra USA.

Det som skjedde, var at ved et slikt nederlag ved folkeavstemninga ble den politiske krisen på Island forsterket. Men det førte til noe godt, ved at opposisjonen ble trukket mer aktivt med i forhandlingene. Både Selvstendighetspartiets leder og lederen for det islandske «Senterpartiet», Framsóknarflokkurinn, er jo nå trukket inn i forhandlingene i referansegrupper.

Etter den 6. mars har det skjedd lite i forhandlingene om IceSave, altså forhandlingene mellom Island på den ene sida og Storbritannia og Nederland på den andre sida. Men det som nå skjer, er at det er en langt mer profesjonell opptreden fra islandsk side. Det, kombinert med større internasjonal støtte, gjør at det er forhåpninger om at det kan bli en avtale som i større grad tar stilling til de forpliktelser som den islandske stat har kommet i. Vi får altså en forsmak på noe som bør kunne bli en ny rett i slike situasjoner.

Det som jo er hovedpoenget for Island, i tillegg til at de skal betale for sine forpliktelser, er jo å stabilisere økonomien, da først og fremst kronekursen. Det som står i innstillinga, er gledelig. Det står der, avslutningsvis:

«Denne pakken er etter flertallets syn ikke koblet til utfallet av Icesave-forhandlingene, så lenge betingelsene oppfylles etter det programmet som er avtalt med IMF, herunder at Island honorerer sine EØS-forpliktelser. Flertallet viser til at den islandske regjeringen veldig klart sier at betingelsene oppfylles, og mener derfor Norge bør være åpne for å diskutere dette programmet i IMF.»

Det er viktig. Så står det også i innstillinga, som flertallet står bak:

«Flertallet vil understreke at dersom det kommer andre forespørsler fra Island om støtte, vil Norge selvsagt diskutere dette.»

Island har fortsatt et svært høyt rentenivå. Det høye rentenivået på Island er et av de store problemene for næringslivet på Island, for det medvirker til at det blir for lite interessant å investere. Samtidig har Island fortsatt kapitalkontroll i forhold til utlandet. Det er etter vår vurdering viktig at det blir videreført, slik at en derigjennom kan beholde det instrumentet, slik at det er lettere å redusere rentenivået.

Det er interessant at på Island har en kunnet devaluere sin valuta og dermed få økt konkurransekraft og dermed øke eksporten. Det er viktig for at islendingene skal komme ut av dette, altså ved at en får høyere eksport enn import, for det er den verdiskapingen som skal betale de forpliktelsene de er kommet inn i.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:04:01]: La meg først ta opp forslaget fra Kristelig Folkeparti som står i innstillingen.

For det første har jeg lyst til å si at jeg er glad for den utviklingen saken har fått på norsk hold siden forslaget ble lagt fram. Jeg er meget tilfreds med at finanskomiteen nå klart sier at man er beredt til å gi lån til Island uavhengig av IceSave-avtalens skjebne. Det er viktig å få på plass. Det har ikke alltid vært like klart om det har vært tilfellet.

Jeg ser av ABC Nyheter i februar at da SVs partigruppe behandlet denne saken, ble det sagt at Norge hadde endret holdning, slik at forutsetningene om en IceSave-avtale ikke lenger sto ved lag. På spørsmål fra journalisten om ikke dette var en ny holdning, svarte finanspolitisk talsmann i SV, Egeland:

«Ja, det syns jeg og. Derfor måtte jeg spørre to ganger om dette var offisiell holdning.»

Egeland ville ikke offentliggjøre hvem fra Regjeringen som informerte stortingsgruppen om dette.

Med andre ord er det klart at uklarheten knyttet til om det ble satt betingelser om at IceSave-avtalen skulle gjennomføres før det ble snakk om lån via IMF, i tilfelle har vært langt inne i regjeringspartienes stortingsgrupper. Derfor blir det litt spesielt, synes jeg, å late som om det ikke har vært et diskusjonstema. Men la meg nå legge det til side og si at jeg er veldig glad for at det ikke lenger er noen uklarhet om at en slik forutsetning ikke stilles fra norsk hold.

Så gjelder det hva som nå skjer. Det er helt klart at det var en blodavtale Storbritannia og Nederland presset Island til før jul i en utrolig vanskelig situasjon for Island på det tidspunktet da de var helt avhengige av, for å få noenlunde stabilitet, å gå med på nesten hva det skulle være.

Mange har stilt spørsmål om det juridiske rundt dette, både på Island og andre steder. Det skal jeg for så vidt la ligge, bare konstatere at det nå er forhandlinger på gang.

Det som er det viktige spørsmålet nå, er om IMF blir brukt i et spill hvor Storbritannia og Nederland bruker IMF til å tyne Island. Det har jeg en sterk følelse av skjer, selv om man ikke helt har klart å få dette på bordet. Men gjennom sine sterke posisjoner og som medlemmer av EU kan vi ikke se bort fra at det er dette som er i ferd med å skje. Det er i en slik situasjon, hvis alt låser seg på grunn av Nederland og Storbritannias holdninger, som da også blir førende for IMF og flertallet der, vi håper og tror at Norge ved en eventuell forespørsel er villig til å stille opp med kreditt overfor Island. Og vi snakker altså ikke om almisser, vi snakker om lån på alminnelige vilkår.

Tiden vil vise hva som blir resultatet av de pågående forhandlinger. Vi kan i hvert fall konstatere at selv Nederland og Storbritannia må ha innsett at de vilkårene de fikk framforhandlet i første omgang, var totalt urimelige, ellers ville de vel ikke ha gått med på å revurdere sine posisjoner slik de nå er.

Jeg er glad for at i hvert fall flertallet her ikke låser seg til å forutsette at alt må skje gjennom IMF, men – hvis det skulle vise seg å bli en stengt dør – at det er åpning også for andre muligheter.

Jeg vil bare si til slutt, siden det ble sagt at Island ikke har meddelt seg i denne saken: Den 5. mars sa statsminister Sigurdardottir:

«Vi ser det som veldig uberettiget å koble løsning av Icesave til å utbetale lån fra Det internasjonale valutafondet IMF og fra de nordiske landene.»

Og hun sa videre at det «ville vært veldig viktig» for Island at de skandinaviske landene utbetalte kriselån til Island før IceSave-striden var løst. Så dette er et tema også på høyeste hold på Island.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:09:10]: Jeg viser til det brevet jeg har sendt finanskomiteen om saken, og at det helt siden den islandske finanssektoren brøt i sammen i 2008, har vært Regjeringens linje å gå foran i det internasjonale samarbeidet for å støtte Island. Det er også slik at Norges rolle i så måte har blitt verdsatt av den islandske regjeringen.

Den norske regjeringen har ikke gjort de konkrete IceSave-avtalene mellom Island, Nederland og Storbritannia til en betingelse for videre utbetaling av det norske lånet til Island. Det som imidlertid er en betingelse, er at styret i Det internasjonale pengefondet, altså medlemslandene i IMF, godkjenner neste gjennomgang av Islands stabiliseringsprogram, og at Island står ved sine EØS-forpliktelser, noe den islandske regjeringen ved flere anledninger har understreket at Island gjør. Disse betingelsene er felles for de nordiske lånene.

Både statsministeren, utenriksministeren og jeg har vært i god kontakt med våre islandske kollegaer under marsjen. Vi har understreket at Norge står ved sine forpliktelser overfor Island, og at vi stoler på den islandske regjeringens forsikringer om at Island vil overholde sine internasjonale forpliktelser. Derfor har vi også sagt at vi håper den nye situasjonen ikke vil føre til ytterligere forsinkelse i stabiliseringsprogrammet.

Vi har gitt de øvrige nordiske land og det nordisk-baltiske styremedlemmet i Pengefondet beskjed om at Norge ønsker styrebehandling av framdriften for Islands stabiliseringsprogram så raskt som mulig, og at Norge vil støtte en godkjennelse. Det er administrasjonen i Pengefondet som må beslutte når det er hensiktsmessig å gjennomføre neste styrebehandling.

Både IMF og Island er avhengige av støtten fra det internasjonale samfunnet for å gå videre. I denne saken vil støtte fra de europeiske land spille en særlig rolle. Selv om det ikke er noen formelle forbindelseslinjer mellom IMF-programmet og IceSave, ser det ut til at håndteringen av IceSave også vil være av betydning for å oppnå slik støtte.

Jeg registrerer at det etter presidentens nei har oppstått en ny usikkerhet i andre europeiske land om Islands vilje til å oppfylle sine forpliktelser når det gjelder innskuddsgarantier i henhold til EØS-avtalen. Island trenger å dempe den usikkerheten for å sikre seg tilstrekkelig internasjonal støtte.

Jeg er enig med representanten Syversen i at det vil være uakseptabelt om Nederland og Storbritannia bruker IMF som en brekkstang for å få Island til å påta seg større byrder enn det landet er forpliktet til. Vi har imidlertid ikke noe grunnlag for å si om dette er tilfellet. Samtidig er det viktig ikke å så tvil om at EØS-forpliktelser må tas alvorlig, ikke minst av både Island og Norge, som EØS- og EFTA-land.

Jeg legger stor vekt på at støtten til Island skjer innenfor et internasjonalt samarbeid, og at de nordiske landene står sammen i så måte. Gjennom et slikt samarbeid får Norges støtte størst effekt. Dette er også understreket i Innst. S. nr. 221 for 2008–2009, der en behandlet garanti for lån fra Norges Bank til den islandske Sedlabanki, som den heter.

Så vil jeg til slutt minne om at Island er et velutviklet og velstående land, med et bruttonasjonalprodukt pr. innbygger som ligger over gjennomsnittet i Europa, selv etter nedturen og sammenbruddet i det islandske bankvesenet. Islands økonomi er dynamisk, og konkurranseevnen er god. Islendinger har også ord på seg for å være arbeidsomme – og flinke til å holde orden i og rette opp økonomien når det kreves. De har i tillegg overskudd på handelsbalansen med utlandet. Arbeidsledigheten i 4. kvartal i fjor var på om lag 6,7 pst. I så måte ligger Island under det som er gjennomsnittet i Europa, der Norge er et av de få landene som ligger lavere, mens f.eks. både Finland, Storbritannia og Sverige ligger høyere enn dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Peter N. Myhre (FrP) [14:14:03]: Jeg merker meg at finansministeren understreker at Norge står ved sine forpliktelser, og at han sier at støtten inngår i et internasjonalt samarbeid. Alt dette er vel og bra, og det skal finansministeren ha ros for.

Det jeg vil spørre om, er: Hva gjør Norge i tillegg? Det dreier seg om et nordisk land. Vi føler et helt spesielt ansvar overfor et land som inngår i den nordiske familien, og ønsker å støtte Island litt utover det som er vanlig i en situasjon der et land har kommet opp i et uføre, slik Island har. Så spørsmålet mitt er: Hva gjør vi mer enn å stå ved våre forpliktelser og inngå i et internasjonalt samarbeid?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:15:04]: Etter mitt syn vil fortsatt den beste løsningen for Island være å få fullført IMF-programmet. Så vil jeg si til representanten Myhre at vi også har hatt – som jeg også viste til i innlegget mitt – god kontakt med våre kollegaer på Island i hele denne fasen, og vi har vært villige til å bidra, sammen med andre land, i en fase av IceSave-forhandlingene.

Dersom Island selv hadde ønsket det, hadde vi vært villige til å stille opp, men jeg kan ikke gå mer i detalj på hva det i så fall ville innebære, men jeg kan forsikre om at vi har vært villige til å stille opp for Island, men det må i tilfelle være Island selv som må komme med en konkret henvendelse til Norge om det.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:16:00]: Jeg er enig med finansministeren i at det er et arbeidsomt folk vi her snakker om, og de skal nok greie seg, men problemet er selvfølgelig at i en gitt situasjon har de ikke penger – de har ikke likviditet. Du kan være så arbeidsom du vil, men når du har forpliktelser og ikke har penger til å betale dem med fordi det er stopp i lånetilførselen, hjelper det jo svært lite.

Jeg vil nå bare få bekreftet at Regjeringen, i en gitt situasjon – dersom det låser seg helt i forholdet mellom Island og IMF, kanskje fordi Nederland og Storbritannia bruker det som brekkstang – er Norges posisjon at man selvfølgelig vil vurdere å gi separate lån, dersom det blir en forespørsel om det.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:16:57]: Jeg vil bare vise til svaret på den forrige replikken. I tillegg vil jeg også opplyse om at den islandske statsministeren har tatt opp med vår statsminister muligheten for at Norge kan utbetale sin del av lånet, selv om det skulle bli en utsettelse i IMFs behandling. Dette har vår statsminister tatt til etterretning, men samtidig understreker vi at det norske lånet er en del av et felles nordisk bidrag innenfor rammen av IMF.

Jeg vil understreke det jeg sa i sted, at i denne fasen vil vi gjøre det vi kan for at låneprogrammet blir satt på dagsordenen i IMF, og at de nordiske lands bidrag i så måte kan gjennomføres etter den planen som ligger der.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Svein Roald Hansen (A) [14:18:08]: Dette engasjementet for å hjelpe Island i den vanskelige situasjonen de har kommet i, har selvsagt mye sympatisk over seg.

I EFTA-parlamentarikerkomiteen har vi også fulgt denne saken, tatt den opp på ulike måter, og samtalt om den med våre islandske kolleger.

Det som er viktig å holde tak i, er at Island ønsker en bred internasjonal hjelpepakke, som de nå har fått, og som de har fått den første utbetalingen fra. Det er viktig at vi gjør det vi kan for at det kan gå videre.

Islendingene sier selv at de vil overholde sine internasjonale forpliktelser. Blant disse er altså å ikke forskjellsbehandle innskytere i Island og andre land når det gjelder innskuddsgarantien. Det er en del av forpliktelsene de har etter EØS-avtalen.

Kristelig Folkeparti sier i innstillingen at det kan virke som om Storbritannia og Nederland bruker sin makt til å få Island til å måtte betale mer enn det som er rimelig. Representanten Syversen brukte vel uttrykket «blodavtale» i sitt innlegg, hvis jeg hørte riktig.

Men hva er det Kristelig Folkeparti mener er rimelig at Island skal dekke? Finnes det noe annet utgangspunkt enn innskuddsgarantien? Den summen det er snakk om – det er vel 30 milliarder norske kr – vil jo også bli – noen mener til dels kraftig – redusert når man har gjort opp verdiene i boet, som vil dekke, noen mener kanskje opptil 80 pst. av den summen, noe som vil bety en betydelig lettelse i den belastning som avtalen ellers ville innebære.

Nå har statsråden forsikret om at hvis man kommer i en situasjon der man ikke kommer videre med lånepakken, vil Norge vurdere om vi kan bidra med vår andel alene, eller i forkant av at dette kommer i gang igjen. Jeg tror vi også må ha i bakhodet at hvis Norge skulle være den eneste som bisto med lån, ville vi måttet påta oss den forpliktelsen som ligger i å sørge for at Island følger stabiliseringsprogrammet – det som IMF gjør. Jeg er ikke sikker på om det hadde vært en like behagelig oppgave overfor dem vi betrakter som et broderfolk og gode venner i Norden.

Det er en uhyre vanskelig situasjon på Island. Den ble ikke bedre etter at presidenten nedla veto og saken ble sendt til folkeavstemning. Jeg vet ikke om det er det beste bidraget at vi nå forespeiler islendingene andre løsninger som kan høres lettere ut i den situasjonen den islandske regjeringen står i. De har – jeg hadde nær sagt – kanskje nok med sin egen president i så måte.

Peter N. Myhre (FrP) [14:21:24]: I 1864 ble Danmark angrepet av Østerrike og Preussen – to av Europas stormakter. I et storpolitisk spill ble Danmark offeret og hadde selvfølgelig ingen sjanse til å forsvare seg mot overmakten.

Her i Norge ble Henrik Ibsen rasende og skrev diktet «En broder i nød». Sverige og Norge kjente ingen forpliktelser til å hjelpe Danmark. De hadde ikke skrevet under noen avtaler om å gjøre det, og forholdt seg derfor i ro mens danskene forsvarte seg fortvilet mot overmakten.

Men hvis Ibsen hadde levd i dag, ville han ha skrevet «En broder i nød II». Vi har å gjøre med et nordisk naboland som er i nød. De har kommet opp i en situasjon som var helt uforutsigbar, og som i dag gjør at Island ikke har noen synbar vei ut av miseren.

Når det fra norske myndigheter sies at vi står ved våre forpliktelser, og at den støtten vi eventuelt skal gi, inngår i et internasjonalt samarbeid, er ikke det nok. Vi burde kjenne et sterkere ansvar i og med at det dreier seg om det landet som kanskje står aller nærmest Norge historisk, politisk, kulturelt og sågar geografisk. Svært mange mennesker i Norge krever at Norge strekker seg litt lenger enn vi hadde gjort om dette hadde dreid seg om et hvilket som helst annet land i hele verden, og det bør Regjeringen merke seg.

Presidenten: Presidenten er faktisk i tvil om sammenligningen med et militært angrep på Danmark er parlamentarisk relevant i denne sammenhengen, men lar det passere.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:23:43]: Finansministeren sa til meg på vei opp at diktet hadde en relevans, og det støtter jeg meg til i hvert fall! Jeg synes det var et kraftfullt innlegg av representanten Myhre.

Jeg har lyst til å kommentere Svein Roald Hansens spørsmål: Hva er det vi egentlig mener med urimelige vilkår eller blodpenger, som jeg sa. Det er ikke det at man ikke skal sørge for å gjøre opp for seg overfor innskytere. Poenget er at Nederland og Storbritannia jo har gjort opp overfor disse innskyterne, og de vil ha pengene tilbake fra Island. Det vil de ha på betingelser som er helt urimelige, med en rentesats som er helt urimelig pluss, pluss.

Jeg må si jeg er litt overrasket over spørsmålet. Hvis det er slik at Arbeiderpartiets talspersoner her mener at den opprinnelige avtalen, som ble inngått mellom Island og Storbritannia og Nederland, er rimelig, går man snart lenger enn Nederland og Storbritannia selv, som har gått med på å justere sine posisjoner.

Jeg må si at jeg også hører at Norge skal stå ved sine forpliktelser. Jeg må si at jeg framover er spent på hva det i praksis vil bety. Vil det bety at man ikke motarbeider en løsning? Det er det minste. Spørsmålet er i hvilken grad man vil være en pådriver for å få til en løsning innenfor IMF. Jeg velger å tolke finansministeren positivt. Jeg har også lyst til å minne om hva statsminister Sigurdardottir i Island sa for kort tid siden om denne forsinkelsen som nå oppstår:

«Denne forsinkelsen bremser vår økonomiske gjenoppbygging og ødelegger vår kredittverdighet.»

Jeg håper at vi ikke bare viser våre – hva skal vi si – vyer for det nordiske samarbeidet i festtaler, men også viser det i praksis. Inntil det motsatte er bevist, regner jeg med at også Regjeringen arbeider etter de linjer.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:26:24]: Jeg har bare en liten kommentar.

Jeg ser av innstillingen at det er en særmerknad fra Fremskrittspartiet som har falt ut. Det var representanten Syversen som gjorde meg oppmerksom på det. Nå husker ikke jeg den ordrett, men jeg vil likevel gjerne gjøre salen og presidenten oppmerksom på at det skal en særmerknad fra Fremskrittspartiet inn i innstillingen. Hvordan dette gjøres praktisk, vet jeg ikke, men jeg har sagt fra.

Presidenten: Da har representanten Tybring-Gjedde gjort oppmerksom på at det er en feil i Innst. 196 S. Innstillingen vil bli beriktiget.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.