Ketil Solvik-Olsen (FrP) [20:59:10]: Jeg vil iallfall ha gode ambisjoner om at vi i denne debatten forholder oss til hverandres argumenter, om vi så er uenige, framfor å vri på det som er budskapet. Men la meg gå rett på sak.

Konkurranseevnen i norsk næringsliv og konkurranseevnen under et klimakvotesystem er tema her. Dette er ingen form for utfordring av om en skal ha klimakvoter, eller om en skal ha mål om kutt. Det er også Fremskrittspartiet enig i. Spørsmålet er: Hvordan skal en innrette dette for å få best mulig resultat på kort og på lang sikt, både for verden og for Norge?

Kraftforedlende industri blir det største temaet her. Det er en betydelig eksportnæring i Norge. De kraftforedlende industribedriftene er viktige for sysselsetting og verdiskaping og er hjørnesteinsbedrifter mange steder i landet. Dette er en kapitalintensiv næring som må være langsiktig i sine investeringer, gjerne med en tidshorisont på 40–50 år, og den må ha forutsigbarhet. Den konkurrerer stort sett på det globale markedet.

Jeg har reist rundt i landet, og jeg har etter hvert besøkt de fleste kraftforedlende industribedrifter, fra Lista i sør til Finnfjord i nord. Det er mange temaer som opptar dem, f.eks. prisene på råstoff, som ofte er en global forutsetning som en ikke kan gjøre noe med, og alle konkurrentene blir gjenstand for de samme prissettingene.

Når det handler om arbeidskraft, er Norge et høykostland, men vi har en produktiv arbeidskraft som kan forsvare kostnadsnivået, og da er det helt greit. Det er to temaer som en stadig uttrykker bekymring for: Det ene er energi, som jeg ikke skal berøre her i særlig grad. Det andre er CO₂-kostnadene og rammebetingelsene for dette.

Denne næringen er eksponert i et internasjonalt marked – den lever på marginene. Aluminiumsnæringen har en pris på aluminium, uavhengig av utslipp og uavhengig av ressursbruk. Da kreves det en forutsigbarhet på en del kostnadsrammer. En del av innsatsfaktorene er, som jeg har nevnt, gitt i verdensmarkedet, og en del er gitt av politiske myndigheter.

I forhold til CO₂-kvotemarkedet er det to ting som berører industrien. Det ene er kvotetildeling for deres direkte utslipp. Det andre er CO₂-kostnader som ligger i energiinnkjøpet. Jeg viser spesielt til det europeiske kraftmarkedet, der CO₂-kvotene til kullkraften bringer kraftprisene opp på en måte som bedrifter lokalisert utenfor EU ikke får i sine kraftpriser.

I denne debatten er jeg ikke ute etter at statsråden skal komme med konkrete tall på hvor mye en enkelt bedrift skal få tildelt av kvoter, hva prisen skal være, eller hvordan utviklingen skal være. Jeg er bare ute etter én enkelt ting, og det er en prinsipiell avklaring når det gjelder likebehandling i det norske systemet kontra i EU. Dette kan således være en veldig kort debatt. La meg likevel begrunne hvorfor jeg gjør det.

Det er fordi det har en sammenheng med historikken. Regjeringen har i mange sammenhenger skrytt av at man har det strengeste klimakvoteregimet i verden. Da skulle man tro at det hadde noe å gjøre med at vi er de som klarer å kutte utslippene mest – at vi ikke bruker alle våre kvoter, men faktisk eliminerer en del av dem, og dermed kutter raskere enn det en hadde forutsatt. Men det er ikke det som er tilfellet.

Når man ser på hva som blir definert som et stramt klimakvotesystem, eller som et offensivt klimakvotesystem, handler det om hvor mye man tildeler gratis til industrien. Den norske regjeringen tildeler færre gratis kvoter til industrien enn det de konkurrerende bedriftene gjør.

Nå ble riktig nok ikke dette systemet så galt som det i utgangspunktet lå an til å bli, fordi Stortinget vedtok først klimakvotelov én gang, med betydelige restriksjoner i Norge kontra i EU, men dette ble klaget inn til ESA. Den norske regjeringen tapte, og måtte mer eller mindre tildele kvoter til eksisterende industri for prosessutslipp, på nivå med EU – for energiutslipp, noe mindre.

Problemet ligger i at ny industri, etablert etter 2005, får ingen gratis kvoter av den norske regjering. Det er en favorisering av etablert industri, altså av de som har den gamle teknologien. De som kommer inn med ny teknologi, får et ekstra konkurransefortrinn. Ikke bare må de investere i kapital, men de får også en CO₂-kostnad som konkurrentene som eksisterer i Norge, ikke har. Det er et problem fordi ingen av disse industribedriftene har teknologi som er CO₂-fri.

Hvis man i aluminiumsnæringen kunne vise til at det finnes renseteknologi som er kommersielt tilgjengelig, og som kan eliminere utslipp, hadde det selvsagt vært et poeng, for da hadde man tvunget dem til å investere i renseteknologi umiddelbart. Men den teknologien finnes ikke. Selv om Elkem snakker om sine karbotermiske prosesser, snakker man om noe som gjerne kutter utslippene med 30 pst. – det er altså langt fram til man kutter dem 100 pst. Det gjør bare at man sementerer en industristruktur i Norge der de gamle overlever og de nye investerer andre steder.

Problemet er også at når man reinvesterer, investerer man andre steder. Da ender man opp med at man gradvis, med de vilkårene, bygger ned norsk industri. Det er et problem fordi etterspørselen etter de produktene som norsk industri leverer, ikke endrer seg på verdensmarkedet – den opprettholdes. Det betyr at konkurrenter i andre land vil få økt etterspørsel etter sin produksjon, vil ha grunnlag for å etablere nye produksjonslinjer – og dermed flytter man bare produksjonen, man flytter utslipp. Men man bedrer jo det norske regnskapet. Det virker dessverre som om det er det viktigste i denne saken. Det mener jeg absolutt ikke er det viktigste.

Det Regjeringen burde ha som utgangspunkt, er hva de globale konsekvensene av de nasjonale tiltakene er. Hvis norske tiltak gir både globale reduksjoner av CO₂-utslipp og nasjonale utslippsreduksjoner, er det positivt. Hvis et norsk tiltak gir norske utslippsreduksjoner med globale økninger, er det på ingen måte positivt. Det er det vi ser er konsekvensen hvis en holder fast ved det som er rammevilkårene.

Riktignok er det slik at vilkårene ikke har vart lenge nok til at det har begynt å få veldig synlige konsekvenser. Når man snakker med aktører i næringslivet, og i industrien, er det åpenbart at det er slik de tenker. Det er ingen som legger ned en bedrift over natten, men neste gang de skal reinvestere og neste gang de skal begynne å vedlikeholde, blir det et problem.

Senest i dag snakket jeg med en aktør i en større industribedrift som viste til at når de, som nå er eid av et utenlandsk selskap, overtok denne fabrikken på Vestlandet, hadde tidligere eier over lang tid ikke hatt tro på bedriften og hadde sluttet å vedlikeholde den. De overtok noe som liknet på smelteverket i Nikel – ingenting fungerte. Men fordi de nå hadde et langsiktig perspektiv, hadde de gjennomført et omfattende moderniseringsprogram.

Det er selvsagt konsekvensen. Det første man gjør, er å slutte med vedlikeholdet fordi man vil kjøre bedriften inn i solnedgangen. Denne prinsipielle avklaringen som jeg etterlyser, er derfor svært viktig, for hvis de vet at de kan stole på at den norske regjering vil gi kvoter på samme nivå som man gjør i EU, kan kvotenivået egentlig være hva det vil, fordi de vet de får en likebehandling. Det betyr at marginene deres på CO₂ ikke er annerledes enn det konkurrentene har. Da trenger en ikke frykte for framtiden på akkurat det området.

Etter Stortingets spørretime for halvannen uke siden, et spørsmål om CO₂-kvotetildelingen av Kårstø, ble min bekymring ytterligere økt ved at statsråden sa at det er uten betydning for Kårstø om de får kvotene tildelt gratis, eller om de må kjøpe dem – i forhold til deres produksjonsplan. Det har informasjonssjefen på Kårstø avvist i media. Det er også et problem, for hvis den logikken skal gjelde for Kårstø, kan den like godt gjelde for all industri i Norge, nemlig at det betyr ingen ting om de får det gratis eller betaler for det. Men det betyr ganske mye. Hvis Kårstø skal kjøpe alle sine kvoter på det internasjonale markedet, er det en ekstra regning på 150 mill. kr som konkurrentene ikke har når de får det gratis. Det betyr noe for marginene. Det betyr noe for hvem som stopper produksjonen først når markedet blir dårlig.

I denne debatten er det mange som viser til at når industrien stenger i Norge, er det fordi konjunkturene er dårlige – vi kan ikke påvirke etterspørselen. Nei, det er helt riktig, og det er jeg helt enig i. Men Norge kan påvirke rammevilkårene og dermed lønnsomheten, marginene, som den norske industrien produserer under. Hvis vi har bedre marginer enn konkurrentene, er det konkurrentene som stenger ned først. Selv om etterspørselen går ned, betyr ikke det at alle kutter likt. Det er ikke et ostehøvelkutt som fungerer i industrien. Det er en og en fabrikk, en og en produksjonslinje. Og dermed, hvis vi har bedre marginer for norsk industri, vil de kunne holde produksjonen lenger åpen, mens det er andre som blir svingprodusentene. Derfor er dette så viktig.

Skal du få nyinvesteringer i norsk industri, må du ha de prinsipielle avklaringene. Jeg vil være helt enig i det argumentet som jeg tipper miljøvernministeren vil komme med, at det å måtte betale for kvotene er et større incentiv til å foreta kutt enn å få dem gratis. Det er jeg helt enig i. Men det prinsippet funker bare hvis alle gjør det likt. Når kun Norge gjør det og ikke konkurrentene, betyr det bare at staten får inntekter, industrien får dårligere marginer, og industrien flytter over tid ut av landet. Det er ikke fornuftig for klimaet, og det er ikke fornuftig for norsk industri.

Statsråd Erik Solheim [21:09:31]: Jeg vil først vise til at jeg har svart på et nokså identisk spørsmål fra Solvik-Olsen i en interpellasjon tidligere og en serie ganger svart på veldig parallelle spørsmål i ulike debatter. Spørsmålene er viktige, så det er greit at vi får rik anledning til å komme tilbake til det nå.

Solvik-Olsen innledet med å si at han nå ville søke å få et ordentlig svar og en skikkelig debatt, hvorpå han la inn i veldig mange deler av innlegget sitt noe som da jeg studerte til forberedende i sin tid, ble kalt å agitere mot stråmenn, nemlig holde opp posisjoner som ingen har, eller som politiske motstandere i hvert fall ikke har, for så å angripe dem med stor kraft og tyngde. Så hvis vi skal få den redelige debatten som Solvik-Olsen prisverdig tok til orde for, vil jeg anbefale at han følger opp i praksis.

Det grunnleggende i mitt svar, for å ta det innledningsvis, og som jeg har sagt veldig mange ganger før, er at det Norge skal gjøre, må baseres på at vi har full oversikt over hva EU gjør. Hva Norge skal gjøre? Det må på den ene siden være en balanse mellom det at vi ønsker et så offensivt kvotesystem som mulig, som så raskt som mulig driver fram teknologiske endringer i norsk næringsliv – det vil også være i norsk næringslivs langsiktige interesse – og på den annen side at betydelige deler av norsk næringsliv er i en veldig konkurranseutsatt posisjon, og derfor selvsagt ikke kan pålegges byrder som ikke konkurrerende nasjoners industri har. Ingen har noen interesse av å anlegge et kvotesystem som vil drive industri ut av Norge over til andre steder hvor utslippene ofte vil bli like store.

Prosessen knyttet til det reviderte kvotedirektivet og tilhørende rettssaker er omfattende og komplisert. Regjeringen følger derfor denne prosessen tett, med hyppige møter med EU i Brussel og andre steder om dette.

Mange av detaljene i regelverket under direktivet er fortsatt ikke fastsatt i EU, og det er derfor for tidlig å si hvordan utfallet av endringene i direktivet vil slå ut både innad i EU og for Norge. En av detaljene som fortsatt ikke er fastsatt, er tildelingsreglene for vederlagsfrie kvoter. EU har besluttet å harmonisere reglene for tildeling av kvoter. EUs medlemsstater vil dermed miste retten til å bestemme hvor stor andel av kvotene som skal selges. Vi må ha en klar formening om hvordan direktivet vil slå ut i Norge før vi kan konkludere med hvordan direktivet skal tas inn i EØS-avtalen. Regjeringen er, som jeg sa, i dialog med Europakommisjonen når det gjelder dette spørsmålet.

Regjeringen har som kjent arbeidet for at EUs kvotesystem skulle baseres på at det ikke tildeles vederlagsfrie kvoter etter 2012. Vi har imidlertid også sagt at tildelingsreglene i Norge skal vurderes i lys av EUs politikk på området. Generelt er Regjeringen opptatt av å beholde miljø- og energieffektiv industri i Norge og Europa parallelt med utviklingen av kvotesystemet. Dette er blant de hensyn vi vil ta i arbeidet med det reviderte kvotedirektivet.

Kvotesystemet er kanskje Norges viktigste klimapolitiske virkemiddel. Det reviderte kvotedirektivet utvider omfanget av kvotesystemet fra 2013. Over 50 pst. av klimagassutslippene fra norsk territorium vil da være kvotepliktige. Dette er positivt, da forurenser vil bli stilt overfor en kostnad for sine utslipp.

Som kjent har Regjeringen åpnet for å tildele vederlagsfrie kvoter i inneværende periode, fra 2008 til 2012. Bakgrunnen for dette var at vi ønsket å lette omstillingskostnadene for kvotepliktige virksomheter. Vederlagsfrie kvoter er en ren overføring til den utslippsintensive industrien i Norge. Gratiskvoter øker lønnsomheten til utslippsintensive aktiviteter, og gjør det mer lukrativt for eierne å investere i slike virksomheter. Dette går på bekostning av lønnsomheten til utslippsfrie virksomheter og øker kostnadene for samfunnet for øvrig.

På denne bakgrunn, at Regjeringen har ment at Norge ikke bør legge opp til fortsatt tildeling av vederlagsfrie kvoter etter 2012 i inneværende periode, bestemmer Norge fritt hvor stor andel av kvotene som skal selges. Denne friheten har Norge også anvendt. Om lag halvparten av de norske kvotene selges. Ingen andre land selger like stor andel av kvotene som Norge.

Vi ser nå at EU legger opp til en lengre omstillingsperiode enn det Regjeringen opprinnelig anså som nødvendig. I EU synes mange industribransjer å bli definert som antatt å være utsatt for karbonlekkasje. Disse bransjene vil få tildelt en stor andel gratiskvoter. Her er det selvsagt en betydelig forskjell, når dette skal overføres til Norge, mellom de norske næringsvirksomheter som er lite utsatt for konkurranse, og de som er ekstremt utsatt for konkurranse. En av grunnene til at vi har hatt en CO₂-avgift på oljeindustrien, er at den ikke har vært ansett som en særlig konkurranseutsatt bransje.

Petroleumsvirksomheten er basert på utvinning av naturressurser, og investeringer i næringen gir høyere avkastning enn i andre næringer. I dagens kvotesystem betaler selskapene på norsk sokkel for alle sine CO₂-kvoter uten at dette har gitt vesentlig reduksjon i nivået på de samlede investeringene og utvinningen på sokkelen. Full kvoteplikt og CO₂-avgift har ført til teknologiutvikling og utløst tiltak som har gitt betydelige utslippsreduksjoner i norsk petroleumssektor. La meg legge til her at da CO₂-avgiften ble innført tidlig på 1990-tallet, var det altså en stor strid for næringen selv, som mente at dette ville påføre næringen en helt umulig kostnad. Nå er dette ansett som en dundrende suksess. Høyre og Arbeiderpartiet har slåss om hvem som egentlig hadde farskapet, og hvem som hadde morskapet til denne gigantiske suksessen i norsk miljøpolitikk. Jeg hørte Gro Harlem Brundtland hevde at hun var moren. Ikke lenge etterpå var Arne Sunde ute og fortalte at det var han som var faren. Det viser at det som ble ansett for vanskelig på ett tidspunkt, ofte blir ansett for mye enklere og en suksess på et senere tidspunkt. Men – og det vil være et viktig grunnlag for alle vurderinger – det er en fundamental forskjell på de mer og de mindre konkurranseutsatte delene av norsk næringsliv, norsk industri, når dette skal gjøres opp.

Regjeringens syn har vært at det ikke er behov for gratiskvoter i tiden etter 2012. Det er for tidlig å si hvordan det reviderte kvotedirektivet vil bli innlemmet i EØS-avtalen. Men en viktig del av totalvurderingen rundt direktivet er hvordan det vil påvirke industrien i Norge.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [21:16:08]: Det er riktig at jeg har tatt opp dette temaet før. Grunnen til at jeg tar det opp igjen, er at en jo ikke får klare svar.

Det er ikke snakk om å be om å få vite nøyaktig hvor nivået på tildelingene skal være, heller ikke hva prisen blir. Poenget er å få en bekreftelse fra Regjeringen, at de erkjenner at norsk konkurranseutsatt industri – og det er det jeg har snakket om, ikke lokal industri som ikke er utsatt for konkurranse fra utlandet – må få tildelt kvoter på de samme premisser og vilkår som i EU.

Det er riktig at det foregår prosesser i EU. Men jeg har ikke merket at det er noen land i EU som sier at de skal prøve å ha strengere vilkår enn det EU klarer å få til, snarere tvert imot. I disse landene pågår det en kamp hos dem som har en industri, om å sørge for at EUs regelverk tillater unntaksordninger for eksportindustrien til EU. For vi ser at uansett hvor mye en prøver å jobbe fram globale klimaavtaler, vil det være en overgangsperiode som sannsynligvis blir en smule lang, der industrien i Kina vil få uforholdsmessige konkurransefordeler hvis en har full kvoteplikt og tar kostnadene selv i EU, og de ikke har det i Kina eller i USA. Det er poenget.

Jeg klarte ikke i dette innlegget fra statsråden å høre at han var villig til å si at i prinsippet skal vi være like. Vi skal gjerne jobbe for at det blir strengest mulig, men det som EU bestemmer seg for, er også det som skal gjelde i Norge. Dette skulle vi, som han sa, se an. Det er der den politiske risikoen kommer inn, som næringslivet frykter mer enn noe annet, og som en fikk bekreftet da klimakvoteloven første gang ble framlagt, og som ble opprettholdt selv om klimakvoteloven andre gang ble forbedret. Men den ble opprettholdt for den nye industrien.

«Å agitere mot stråmenn», mente statsråden jeg holdt på med. Nei, jeg gjør ikke det. Statsrådens egen partifelle Inga Marte Thorkildsen snakket flere ganger i forrige periode om at Norge etter 2012 ikke skulle gi gratiskvoter. Tore Nordtun fra Arbeiderpartiet sendte ut en pressemelding 21. august 2008, der han sa at Norge etter 2012 ikke bør ha gratiskvoter, og han håpet at EU la seg på det samme nivået. Han forutsatte det ikke, han bare håpet det. Det er en holdning som er livsfarlig for norsk industri.

Jeg vil også minne om at miljøvernminister Solheim i en spørretime i Stortinget 25. februar i 2009 ikke ville være med på noen unntaksregler for norsk industri, fordi man må ha en høy CO₂-kostnad for å unngå at man overinvesterer i norsk utslippsindustri. Ja, det er den holdningen som jeg frykter, at en ikke forstår at selv om man aldri så mye ønsker å redusere CO₂-utslippet, må man også ta hensyn til konkurransesituasjonen. Dagens kvotesystem er også nok til å se at en ikke likebehandler ny industri med eksisterende industri, eller ny industri i EU. Derfor ber jeg statsråden én gang til: Når vi er ferdig med å prøve å forhandle så strengt som mulig, må vi legge oss på det nivået som EU gjør.

Statsråd Erik Solheim [21:19:33]: Solvik-Olsen hevder at han ikke får svar, men det er jo, med all respekt, fordi han ikke hører etter. Det jeg har sagt nå veldig, veldig tydelig, er for det første: Vi skal vite hva EU gjør. Når EU har kommet med sitt opplegg, skal vi selvfølgelig respondere på det. Vi skal ta behørig hensyn til norsk næringsliv i den prosessen, slik at det ikke blir urimelige konkurransevridninger, som jeg oppfatter er Solvik-Olsens hovedanliggende, og at ikke norsk næringsliv skal komme i en situasjon hvor særnorske tiltak vil gjøre at de kommer i en helt umulig posisjon.

Ingen, og aller minst Regjeringen, er interessert i at vi skal få en utflagging av norsk industri som følge av en prosess som har det stikk motsatte formål, nemlig å bidra til at norsk industri blir mer konkurransedyktig fordi den er i forkant med å tilpasse seg en utvikling som vil komme overalt ellers, og som prisverdig også var en del av Solvik-Olsens egen interpellasjon, da han nettopp pekte på hvordan miljøteknologi og miljøtiltak har bidradd til at Norge er konkurransedyktig på viktige områder. På en god del områder er selve miljøteknologien nettopp det salgbare produktet som Norge er interessert i å markedsføre internasjonalt. La oss nå bare slå fast at vi skal ta behørig hensyn til norsk industri. Det er altså i industriens egen interesse, og, heldigvis, en stor del av norsk industri ser det selv og blir presset til å ta klimahensyn.

La meg også bare si at er det noe som imponerer meg veldig lite, er det Solvik-Olsens henvisning til at Kårstø ønsker gaver fra staten. Med all respekt: Jeg vet knapt noen næringsdrivende som ikke sier ja takk til en stor gave fra staten. Så at informasjonssjefen på Kårstø sier ja, vi vil gjerne ha en gave fra staten, imponerer ikke meg, i hvert fall. Jeg tror at den dagen Fremskrittspartiet kommer i regjering, hvis det skulle skje, og begynner å bli imponert over at deler av næringslivet gjerne vil ha gave fra staten, blir det fint lite penger igjen til folk flest.

Men igjen, for å gjenta og gjenta det som er hovedanliggende: Vi skal ha et kvotesystem som driver fram rask teknologisk endring, som gjør Norge til en miljømessig spydspiss, men vi skal ikke gjøre det på en sånn måte at det blir urimelige konkurransevridninger.

Torstein Rudihagen (A) [21:22:34]: Eg startar med å understreke at for Arbeidarpartiet er det ei klar målsetjing og sjølvsagt veldig viktig at vi har ein konkurransedyktig industri – ein konkurransedyktig kraftkrevjande industri – og eit konkurransedyktig næringsliv elles. Det handlar om arbeidsplassar, det handlar om verdiskaping, og det handlar om at både vi og verda elles har bruk for dei produkta som blir laga her. Og det er vår klare haldning at vi må skape verdiar før vi kan skape og dele.

Sjølvsagt stiller òg Arbeidarpartiet seg bak det som er Regjeringas målsetjing, at ein skal avvikle utdelinga av gratiskvotar etter 2012, men som statsråden har understreka, må dette vurderast i lys av det som blir EUs endelege politikk på det området. Det er vanskeleg å ha noka endeleg løysing på det no.

Dersom det er slik at Framstegspartiet meiner at vi ikkje skal stille krav til industrien, er eg eigentleg veldig ueinig. Det trur eg må vere misforstått politikk. Vi treng ikkje gå lenger tilbake enn til å sjå kva som skjedde i USA då den amerikanske bilindustrien dreiv med ei enorm lobbyverksemd mot miljøavgifter og pålegg på industrien. Under Bush-administrasjonen fekk dei òg veldig stort gjennomslag. Resultatet ser vi: Det er bilindustrien i USA som meir enn nokon annan har tapt på det, nettopp fordi dei no er komne på etterskot når det gjeld miljøvenlege bilar i forhold til konkurrentar.

Så desse krava til industrien handlar eigentleg ikkje berre om å redusere utsleppa, men det handlar rett og slett om at det å vere miljøvenleg i framtida vil vere eit pre i seg sjølv. Det vil vere eit konkurransefortrinn. Det handlar òg om det som òg statsråden understreka: å utvikle teknologien. Det handlar om å utvikle produkta, men teknologien i seg sjølv blir jo òg ein marknad. Både vi politikarar, og ikkje minst industrien, gjer oss sjølve ei bjørneteneste dersom ein ikkje stiller klare krav til dette. Dette er sjølvsagt òg industrien klar over, og derfor tek dei òg eigne initiativ.

Statsråden nemnde at da CO₂-avgifta blei innført på 1990-talet, var det ingen som «tok bølgen» for dette, men no er det tydelegvis veldig stor tilfredsheit med denne ordninga.

Så har eg lyst til å seie at når det gjeld konkurransekrafta i norsk industri og norsk næringsliv, er det ikkje eitt enkeltelement som er med på å bestemme det. Det er totaliteten av desse konkurransefaktorane som har påverknad, ikkje minst det samfunnet som ligg rundt næringa. Det er klart at Noreg er kjempegode på nokre område. På andre område er vi dårlegare. Men så langt har vi ein totalitet som gjer at norsk industri er rimeleg konkurransedyktig. Og slik må det òg vere i framtida.

Heilt til slutt understrekar vi at vi skal ha ein konkurransedyktig og kraftkrevjande industri. Derfor må vi òg sørgje for politisk å ha dei rammevilkåra som gjer oss konkurransedyktige, både i EU og i verda elles. Det vil vere Arbeidarpartiets klare politikk og haldning i tida framover.

Henning Skumsvoll (FrP) [21:26:41]: Mange norske bedrifter konkurrerer på det globale markedet og trenger konkurransedyktige rammevilkår. Fra bedriftene uttrykkes det bekymring for at energikostnader og CO₂-regelverk for industrien er betydelig høyere og strengere enn de er i konkurrentlandene. Dette har vi også hørt tidligere i dag.

I Norge leder industrien an i den teknologiske utviklingen innen energieffektive produksjonsprosesser for produksjon av metaller og materialer på mange områder. Forsvinner denne industrien, er de viktigste forutsetningene for å kunne gjennomføre banebrytende innovasjoner borte.

Etter mange års ansettelse i Elkem Aluminium Lista, nå Alcoa Lista, kjenner jeg denne industrien godt. Elkems egne ingeniører startet i slutten av 1980-årene på en forbedring av Søderberg-ovnene for aluminiumsproduksjon. I løpet av 10–15 år var hele verket bygget om til et moderne verk med utslipp som konkurrerer med den best tilgjengelige teknologien som finnes i dag. Resultatet ble at bedriften reduserte CO₂-utslippet med 350 000 tonn pr. år, tilsvarende 67 pst. Produksjonen er økt med 15 pst., mens bemanningen er redusert med 35 pst. i samme periode. De fleste andre utslipp som bedriften måles på, er redusert med opptil 90 pst. Teknologien er billig, og den er eksportert til mange verk i fire verdensdeler. Hadde ikke Elkems ingeniører stått på for innovasjonen, for å redusere utslippene, ville dette verket antakelig blitt lagt ned i 2011.

Tilsvarende produserer Elkem Solar silisium til solceller, og bruker halvparten så mye energi som med tradisjonell teknologi. Sammen med Alcoa bygger nå Elkem et storskala anlegg på Lista for å produsere aluminium med 30 pst. lavere energiforbruk og mulighet for netto utslippsfri aluminiumsproduksjon ved at CO₂-avgassen kan benyttes til kjemisk produksjon eller energiproduksjon. Så det er helt klart at industrien arbeider hardt for å redusere utslippene. Men hvis betingelsene er forskjellige fra Europa for øvrig, er det vanskelig.

Jeg må også i dagens debatt nevne hva tidligere olje- og energiminister Åslaug Haga uttaler til Teknisk Ukeblad:

«Norsk kraftkrevende industri er basert på fornybar kraft, har tøffe miljøkrav og verdens beste teknologi. Det er meningsløst å flytte ut produksjonen fra Norge. Selv om det er bra for det nasjonale klimaregnskapet, er det ikke bra for det globale regnskapet.»

Dette er jeg helt enig med Åslaug Haga i. Jeg vil derfor utfordre statsråden på om han deler Åslaug Hagas uttalelser om at denne industrien er verdens reneste og bør forbli i Norge.

EU ser på karbonlekkasje som den største trusselen for sin industri i landene, og de reviderte sitt kvotehandelsdirektiv i desember 2008. Der går det fram at de to bærende elementene som har betydning for norsk industri, er at bedrifter utsatt for karbonlekkasje skal få tildelt opp til 100 pst. frikvoter for direkte CO₂-utslipp. Medlemsland kan gjennomføre finansielle tiltak overfor sektorer som er utsatt for karbonlekkasjen som følge av kvotekostnader som videreføres gjennom kraftpris.

I Norge får den industrien kanskje 99 pst. av kraften fra vann, så vi skulle ikke pålagt industrien noen avgift for CO₂. Den avgiften som blir innkrevd, går direkte inn til Statkraft og til staten. Så det er viktig at det føres en politikk der det blir lovt fra Regjeringen at man følger nøyaktig de samme – ikke bare tilnærmet like, men de samme – krav til kvotereguleringer, til frie kvoter, sånn at det ikke blir forskjell i utgiftene for norsk industri og for utenlandsk industri. Det er det industrien sitter og venter på. De har ingen forhåpninger om at det skal bli bedre i Norge. De er innovative, og de vil utvikle bedriftene sine, sånn at det blir minst mulig utslipp, men det må være identiske, like betingelser, ellers forsvinner den industrien.

Siri A. Meling (H) [21:31:57]: Jeg vil først av alt takke interpellanten Ketil Solvik-Olsen for at han har reist denne viktige debatten omkring rammebetingelser som betyr mye for Industri-Norge.

Prosessindustrien er faktisk Norges andre største eksportnæring. Samlet sett er den altså større enn eksportverdien av sjømat fra Norge, og det er som kjent ingen tilfeldighet at nettopp denne industriklyngen er stor. Tilgangen på billig energi har gitt oss et komparativt fortrinn. Mange bygder og steder oppover langs kysten vår er bygd opp nettopp med basis i energitilgang og den kraftforeedlende industrien. Gjennom flere år og generasjoner har vi bygget en kompetanse rundt kraftforedlende industri som gjør at de i dag fremstår med den tyngden de gjør, både nasjonalt og internasjonalt. Denne kraftintensive industrien sysselsetter direkte ca. 28 000 mennesker i Norge, og vi vet at den ofte ligger i distriktene, gjerne i områder hvor alternative arbeidsplasser ikke nødvendigvis er hverdagskost.

Høyre er opptatt av verdiskaping. Vi er opptatt av at mennesker skal ha jobb i hele Norge, og vi er opptatt av å ta ut det potensialet vår kompetanse og komparative fortinn faktisk gir oss. Det er dette som skaper velferdsstaten og trygghet for hver enkelt av oss. Derfor er vi selvfølgelig også opptatt av rammebetingelsene for vår prosessindustri.

Dette er en bransje som hovedsakelig konkurrerer på et globalt marked, hvor prisene også settes globalt. Det er med andre ord en industri som er vant til å konkurrere hver eneste dag, og disse vet at de hele tiden må være proaktive i forhold til det å kunne levere de beste produktene til en best mulig pris for kundene. De vet også at de må videreutvikle seg for å holde posisjonen som ledende aktører. En slik bransje er avhengig av mest mulig konkurransedyktige rammebetingelser i forhold til sine konkurrenter.

Denne industrien fremstår i dag som blant de aktører med den mest miljøvennlige produksjonen som følge av at produksjonen i stor grad er basert på vannkraft, men også fordi vi i Norge har vært flinke til å stille krav om miljøvennlig produksjon, og industrien har vært tilsvarende flink til å innrette seg deretter. Dette innebærer at f.eks. innenfor produksjon av aluminium betyr dette et miljøbidrag jo mer aluminium Norge faktisk kan produsere. Dette er et produkt vi vet verden etter all sannsynlighet bare vil etterspørre i økende grad. Her vil vår industri kunne gi signifikante bidrag til miljøet fordi en eksport av dette stoffet på mange måter kan sies å være eksport av ren fornybar vannkraft i fast form. Dette innebærer at vår aluminium- og metallurgikompetanse kan bidra til å møte de globale energi- og klimautfordringene, og næringen har ambisjoner innenfor dette området. Næringen mener å kunne redusere sine utslipp og bruke mindre energi, den kan hjelpe sine kunder til å redusere sine utslipp og til å bli mer energieffektive. Sist, men ikke minst satses det i betydelig grad på gjenvinning av aluminium, og dette tar bare 5 pst. av energiinnsatsen i forhold til første gangs produksjon av dette metallet.

Klimautfordringen er global, og dette innebærer i praksis at vi i Norge, så vel som i andre land, er tjent med lavest mulig utslipp av klimagasser. Da er det fra Høyres ståsted en enkel erkjennelse å kunne si at vi på ingen måte løser klimautfordringen ved å flytte produksjon fra Norge til andre land, gjerne land med mindre krav til miljøvennlig produksjon, såkalt karbonflukt. Skjer dette med vår prosessindustri, har vi tapt på alle fronter.

Først og fremst har miljøet tapt fordi en flytting av produksjonen sannsynligvis utelukkende vil skje til deler av verden med mindre krav til miljøvennlig produksjon.

Dernest taper vi arbeidsplasser og kompetanse. Dette vil sannsynligvis først og fremst ramme Distrikts-Norge og en del lokalsamfunn hvor prosessindustribedriften gjerne er en hjørnesteinsbedrift.

For det tredje så taper samfunnet skatte- og avgiftsinntekter.

Alle disse tre forholdene er alvorlige nok i seg selv, og selvfølgelig enda mer dramatiske når de opptrer samtidig.

Høyres linje i disse spørsmålene, enten det dreier seg om kvoteregimer, eller ved at det nå kan åpne seg en mulighet for statsstøtte innad i EU, er at vi mener det vil være naturlig at Norge og norske myndigheter legger seg på linje med EU i disse spørsmålene. EU representerer våre nærmeste konkurrentland og har også en del egen industri innenfor dette området.

Jeg vil presisere at dette gjelder den delen av prosessindustrien som leverer globale produkter, og som konkurrerer globalt. Det er denne industrien vi må sørge for har en konkurransenøytralitet i forhold til de ordninger som EU velger å benytte seg av.

EU etablerer nå et kvotehandelssystem for 2013–2020 og synes å være enige om at kvotehandel vil forbli det avgjørende virkemiddelet i klimapolitikken. Videre er de fokusert på at karbonlekkasje må unngås, og at industri som er særlig eksponert for karbonlekkasje, skal tildeles opptil 100 pst. frikvoter for direkte kvotekostnader. Kommisjonen åpner også for at medlemslandene skal kunne kompensere for indirekte utslipp.

Alf Egil Holmelid (SV) [21:37:17]: Eg hadde ikkje tenkt å ta ordet i denne debatten, men det er eit spørsmål som har vore nemnt av fleire, der eg trur det kan vere behov for å gjere nokre presiseringar.

Det er det at EUs kvoteregime inneheld to element. Det eine er kvoteregimet, og det andre er det som mange kallar ei CO₂-avgift på straum. Men det er ikkje det vi snakkar om. Det vi snakkar om i Noreg, er ikkje CO₂-avgift på elektrisk straum. Det vi snakkar om, er marknadspris som endrar seg i EU på grunn av CO₂-regimet på kolkraftverka. Dette kjem gjennom den frie marknaden som Framstegspartiet og andre er så veldig for, slår inn i den norske kraftmarknaden og fører til ein høgare pris på straum.

Det som er poenget, er at det i EUs kvotedirektiv står at det enkelte landet kan velje ulike ordningar for å kompensere for auka kraftpris. Det er ei av årsakene til at det i dag ikkje er mogleg å seie kva for regime Noreg skal leggje seg på. Vi kan oppleve at dei ulike landa i EU handterer dette på forskjellige måtar. Det vil i dag vere umogleg å seie at vi skal gjere som EU, når vi veit at dei ulike landa i EU kan gjere forskjellige ting.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [21:38:52]: Jeg klarer ikke helt å se relevansen til det siste innlegget i forhold til verken Fremskrittspartiets eller Høyres innlegg i denne salen. Vi har snakket om tildeling av kvoter til direkte utslipp, så jeg er helt innforstått med den beskrivelsen en kommer med.

Poenget er jo at Norge i så tilfelle må si at vi legger oss på de beste nivåene EU har, når en ser hva de tillater. Det er der jeg mener at statsråden kommer med tåketale. Jeg er ikke ute etter festtaler om hvor viktig norsk industri er. Det har vi hørt mange ganger. Jeg er ute etter en erkjennelse av at vi skal gi de samme vilkårene for tildeling som det en får i EU.

Statsråden sier at han skal se på hva som legges fram, og respondere på det. Det er ikke det samme som å gi en prinsipiell avklaring. Når vi ser hvordan han forholder seg til Kårstø, har han ikke gitt like konkurransevilkår. Når vi ser at han i talen her har skrytt av at han har solgt mye mer kvoter enn det de andre landene har gjort, er det et uttrykk for at han ikke ser på behovet for å tildele samme mengde kvoter til norsk industri som det en gir til tilsvarende EU-industri.

Men la meg stille statsråden et spørsmål: Mener statsråden at dagens klimakvotelov har samme konkurransevilkår for ny industri i Norge som det er for ny industri i EU? Hvis svaret hans er ja, blir jeg sterkt bekymret, for da står han relativt alene i det spørsmålet. Hvis svaret er nei, er det betryggende, for da har han innsett at den norske klimakvoteloven er konkurransevridende for norsk industri. Jeg blir likevel litt bekymret over hvorfor de med åpne øyne valgte å innføre det. Det nytter ikke bare å si at en er for norsk industri, når rammevilkårene en gir på dette området, ikke reflekterer at konkurranseevnen også skal gjøre at det er mulig å investere og gi trygghet for investeringer i Norge. Når statsråden ser på kvotetildeling som en gave fra staten, fra skattebetalerne, vitner det om en feil holdning som bygger opp under min bekymring. Staten har jo ikke gått ut og kjøpt disse kvotene av noen. Staten har fått dem tildelt vederlagsfritt gjennom Kyotoprotokollen, i tråd med de utslippsrestriksjoner vi har fått gjennom Kyotoprotokollen. Så en kan gjerne si at dette er tapte inntekter – at Solheim ikke får lov å selge dem på EUs kvotemarked. Det er faktisk ikke noe som skattebetalerne må finansiere, men det er snakk om at staten tar inntektene istedenfor å la industrien slippe kostnaden. Det er det vi snakker om. Det er det EU har forstått – at det å pålegge industrien en kostnad ved å tvinge den til å kjøpe flere kvoter enn konkurrentene trenger, vrir konkurransen, og det er uheldig. En kan snakke så mye en vil om at vi skal stimulere til å utvikle teknologi – jeg har stilt flere spørsmål til Regjeringen om å tildele enda flere kvoter gratis hvis industrien forplikter seg til tiltak, i tråd med det norsk industri selv har foreslått. Det blir en annen skål.

Poenget er å sikre den prinsipielle avklaringen når det gjelder likebehandling. Kan statsråden si hvordan han da forholder seg til dagens kvoteregime og se på konkurransevilkårene?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at «tåketale» er et uparlamentarisk uttrykk i denne sal.

Statsråd Erik Solheim [21:42:12]: Jeg kan glede presidenten med at jeg har hørt atskillig verre fra Solvik-Olsen enn akkurat «tåketale».

La meg konsentrere meg om det jeg oppfatter som fire gode innlegg i debatten – fra Torstein Rudihagen, fra Alf Egil Holmelid, fra Siri A. Meling og fra Henning Skumsvoll – og jeg vil konsentrere meg om de to fra opposisjonen. Jeg oppfattet at alle disse fire innleggene hadde én ting til felles, nemlig at vi alle ønsker at norsk konkurranseutsatt industri skal bli i Norge. Det er ingen miljøgevinst om norsk industri blir utkonkurrert. De samme utslippene kommer ofte med dårligere teknologi et annet sted på kloden. Det er grunnlaget for hele det arbeidet vi driver.

Meling nyanserte dette, slik jeg oppfattet henne, på en etter min mening veldig klok måte – det er mulig jeg legger litt for mye i det – ved nettopp å vektlegge forskjellen mellom den konkurranseutsatte delen av industrien og den industrien som ikke er like konkurranseutsatt. Det kan knapt være tvil om at petroleumsvirksomhet ikke er like konkurranseutsatt som aluminiumsindustri. Det er også forskjell mellom konkurranseutsatt industri og industri som opererer på et globalt marked, men som er lite konkurranseutsatt, og industri som konkurrerer på et hjemmemarked uten vesentlig konkurranse. Alt dette skal vi selvsagt gå opp, men – igjen – med den dobbelte målsetting: å beholde industri i Norge og samtidig få til en raskest mulig omstilling i miljøvennlig retning.

Dette ble veldig godt illustrert av Skumsvoll og for så vidt av Meling også. Skumsvoll trakk fram to glitrende eksempler på omstilling i norsk industri. Aluminiumsindustrien er et godt eksempel på en industri som har omstilt seg raskt. Den er langt mer miljøvennlig enn hva den var, og, slik jeg oppfatter det, også mer miljøvennlig enn i veldig mange andre land. Det er i all hovedsak et miljøvennlig produkt. Dette ble skildret godt – det har vært en betydelig grad av omstilling.

Et enda klarere eksempel på omstilling er Elkem Solar, som ble nevnt her. Jeg var selv på åpningen av den bedriften, som har basis i en lang norsk, historisk tradisjon med silisiumteknologi i en klynge – som var et uttrykk som ble brukt – av kunnskap, men med pionerer som var i stand til å ta i bruk dette for å lage – ikke det gamle produktet, men et helt nytt produkt. Norsk aluminiumsindustri og, enda mer, norsk solindustri vil fremmes av at vi klarer å få til et sterkest mulig globalt marked for miljøteknologiske produkter. Jo større det volumet og det markedet blir internasjonalt, jo raskere det utvikler seg, og jo mer Norge bidrar til den utviklingen, jo mer vil det fremme den delen av norsk industri og næringsliv – og den er betydelig – som nettopp har tatt den omstillingsoppgaven som Skumsvoll så godt skildret.

Presidenten: Da er sak nr. 10 ferdigbehandlet.