Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Tor Sigbjørn Utsogn til justisministeren, vil bli besvart av forsvarsministeren på vegne av justisministeren.
Tor Sigbjørn Utsogn (FrP) [11:40:34]: Jeg vil begynne med å understreke at selv om dette spørsmålet handler om en spesifikk gutt, er spørsmålet ment å belyse det prinsipielle med barn som verken barnevern eller politi har myndighet til å hindre i å begå nye kriminelle handlinger …
Presidenten: Presidenten må minne om at nå skal bare spørsmålet leses opp. Kommentarer får man anledning til i tilleggsspørsmål.
Tor Sigbjørn Utsogn (FrP) [11:40:55]: Takk skal du ha, president!
«Ifølge Fædrelandsvennen 27. april i år har en 14-åring stjålet 25 biler siden sommeren 2009. Bilene brukes til råkjøring, gjerne i rus. Det er et tidsspørsmål før noen blir drept. Problemene økte dramatisk da barnevernet tok over og ikke kunne holde gutten inne for å hindre biltyveri og ruskjøring. Politiet har heller ikke konkrete maktmidler for å beskytte barna som åpenbart trenger behandling.
Hva vil statsråden gjøre for å gi politiet de nødvendige maktmidler for å forhindre at denne gutten risikerer å bli drapsmann?»
Statsråd Grete Faremo [11:41:38]: Igjen har jeg gleden av på vegne av justisministeren å gi svar:
La meg innledningsvis understreke at det saksforhold som ligger til grunn for spørsmålet, ikke først og fremst knytter seg til politiets oppfølging, men til barnevernets og andre myndigheters tiltak for så vidt som det er tale om en person under strafferettslig lavalder. Jeg ber derfor om forståelse for at jeg ikke kan kommentere det konkrete saksforholdet nærmere.
På generelt grunnlag kan jeg opplyse at brukstyveri av bil og kjøring i ruspåvirket tilstand objektivt sett er straffbare handlinger som ikke bare kan gjøres til gjenstand for straffeforfølging, men som også gir politiet muligheter til å gripe inn med bruk av tvangsmidler overfor gjerningspersonen. Slike tvangsmidler kan bl.a. være begrunnet i hensynet til å hindre gjentakelse av straffbare handlinger og derigjennom beskytte samfunnet og omgivelsene mot skadelige handlinger og farlig atferd.
I den situasjonen som ligger til grunn for representantens spørsmål, er det imidlertid tale om en 14-åring, dvs. en person som er under den strafferettslige lavalder. Dette begrenser politiets muligheter for bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler. Uavhengig av dette vil imidlertid politiet alltid kunne gripe inn og stanse lovbrudd, handlinger som representerer en fare for omgivelsene eller vedkommende selv, eller der det er nødvendig å ta hånd om en ruset person. I slike situasjoner vil politiet kunne ta hånd om vedkommende inntil andre myndigheter, f.eks. barnevernet, kan overta.
Barnevernet har etter barnevernloven § 4-24 hjemmel til – med eller uten samtykke fra den som har foreldreansvaret – å plassere et barn i en institusjon for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker, bl.a. ved alvorlig og gjentatt kriminalitet og ved vedvarende bruk av rusmidler. Slikt tiltak kan under gitte forutsetninger forlenges. Jeg må imidlertid understreke at en nærmere utdypning av barnevernets muligheter for tvangstiltak hører inn under barne- og likestillings- og inkluderingsministeren.
Det helt sentrale i slike situasjoner er å fjerne de underliggende årsakene til handlingene og effektivt forebygge at slikt skjer. Dette er et ansvar som tilligger flere myndigheter i fellesskap og ikke bare politiet. Politiet vil imidlertid med sin lokalkunnskap og sitt kontaktnett, bl.a. gjennom politirådene, kunne bidra til at relevante myndigheter kobles inn. Barnevernet, som representanten viser til, vil i denne sammenheng stå helt sentralt, idet det er barnevernet som sitter på mange av virkemidlene til å håndtere og forebygge uønsket atferd fra barn og ungdom. Særlig gjelder dette unge under 15 år.
Forebygging av kriminalitet er en høyt prioritert oppgave og krever god samhandling mellom forvaltningsnivåene, slik at innsatsen kan bli målrettet, koordinert og effektiv. Regjeringen la sommeren 2009 fram en felles strategi for forebygging, og på samme tidspunkt la Justisdepartementet fram den kriminalitetsforebyggende handlingsplanen «Gode krefter», som inneholder 35 tiltak rettet mot barn og unge for å styrke den helhetlige tilnærmingen til forebygging.
For å forebygge best mulig kreves det tidlig intervensjon, styrket kunnskapsforankring og styrket samarbeid, ikke bare mellom ulike offentlige og kommunale etater, men også mellom disse og foreldrene. Dette er grunnsteinene i det forebyggende arbeidet. Vår satsing på politiråd og Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak, såkalt SLT, gjenspeiles i handlingsplanens tiltak nr. 25, der det legges opp til økt utbredelse av og økt kvalitet på disse samarbeidsfora. Per i dag dekker ordningen med politiråd 341 av landets kommuner. Det helt sentrale i slike situasjoner er altså at man på lokalt plan samhandler godt. Dette krever bevissthet og helhetstenkning hos alle aktører når det gjelder forebygging, og jeg mener at vi gjennom både forebyggingsstrategien og handlingsplanen Gode krefter har lagt et godt grunnlag for å bedre tverrfaglig, tverretatlig samarbeid.
Tor Sigbjørn Utsogn (FrP) [11:46:00]: Jeg takker for svaret. Men samtidig kan vi vel konkludere med at nå-situasjonen og den situasjonen vi har hatt i noen år, ikke ser ut til å bli endret. Det ligger ikke i svaret fra statsråden her noe konkret signal om å ta fatt i eller løse de problemer som nå beskrives over hele landet i media.
Dette handler først og fremst om å beskytte barna fra et langt liv i kriminalitet og et liv i rus. Barnevern og politi er klar over dette tilfellet med en 14 år gammel gutt som har stjålet 25 biler osv. Dette er et akutt behov. Kan statsråden leve med og sove godt med et hjelpeapparat som på dette området tydeligvis spiller fallitt? Vil statsråden sørge for å starte arbeidet – enten med lovendring, forskriftsendringer eller et større fokus på dette – for å trygge barna og omgivelsene i disse tilfellene?
Statsråd Grete Faremo [11:46:58]: Jeg kan egentlig ikke forstå hvordan svaret kan oppleves som om Regjeringen ikke tar fatt i disse problemstillingene. Hele svaret går på å beskrive de ulike tiltak som er iverksatt bare i løpet av den siste tiden, med fokus på denne felles strategien fra sommeren 2009, pluss den kriminalitetsforebyggende handlingsplanen Gode krefter, som inneholder 35 tiltak. Alt sammen er innrettet mot samarbeid mellom etater, mellom faggrupper, for å kunne stille sterkt opp rundt barn og unge som trenger det.
Tor Sigbjørn Utsogn (FrP) [11:48:04]: Takk igjen for svaret. Men grunnen til at jeg sier det jeg sier, er at tiltakene som er beskrevet, ikke løser barnevernsinstitusjonenes akutte behov for f.eks. å holde en ung person tilbake når han sier han skal ut midt på natta. De har ikke anledning til å holde ham tilbake, selv om de vet det betyr kriminelle handlinger. De har ikke lov til å undersøke rommene til disse unge, f.eks. for å beslaglegge narkotika. Her er det en rekke helt konkrete fysiske forhold som må ordnes opp i.
Vi må sørge for at det settes tydelige krav til den enkelte når straffereaksjonen skal iverksettes. Det er også sånn at det hjelpeapparatet vi har, som i utgangspunktet er godt skikket, må trå mer tydelig til på mistanke. Hjelpeapparatet har ikke myndighet til å holde barna på plass for å ta imot det hjelpeapparatet har å tilby. Det må endres på. Kan statsråden fortsette med status quo?
Statsråd Grete Faremo [11:49:14]: Jeg har lyst til å nevne det prøveprosjektet som nå pågår i Bergen. For barn som begår alvorlige kriminelle handlinger, er det innenfor kriminalomsorgen etablert en egen enhet i Bergen, som en prøveordning. Vi jobber også med sikte på å etablere tilsvarende i Oslo. Ettersom det her er tale om barn under strafferettslig lavalder, har ikke politiet de samme tvangsmidlene til å stanse vedkommende på samme måte som når det gjelder personer over 15 år. Dette henger bl.a. sammen med at det fra lovgivers side har vært ansett som uheldig å pågripe og fengsle barn. Innenfor rammen av gjeldende lovgivning jobbes det nå med sikte på flere ulike praktiske tiltak for å imøtekomme de behov som denne gruppen barn reiser.
Presidenten: Da går vi tilbake til spørsmål 3.