Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Presidenten er for øvrig gjort kjent med at av Arbeiderpartiets 25 minutter har Sosialistisk Venstreparti blitt tildelt 5 minutter, slik at taletiden for Sosialistisk Venstreparti blir 10 minutter og for Arbeiderpartiet 20 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:07:35]: (ordfører for saken): Regjeringen har lagt frem en proposisjon om endringer i straffeloven av 1902 om skjerping av straffenivået for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd. Saken er fremlagt fordi den vedtatte straffeloven av 2005 ennå ikke har trådt i kraft, og fordi det har vært et betydelig offentlig ordskifte etter avgjørelser i Høyesterett, hvor landets øverste domstol uttaler at det vedtatte straffenivået i straffeloven av 2005 kun kan implementeres gradvis inntil endelig ikrafttredelse av den nye straffeloven.

Justiskomiteen har hatt en relativt rask behandling av denne saken. Det er nå viktig at Stortinget gjør sitt vedtak, og at de foreslåtte endringer til straffeskjerpelser kan tre i kraft straks, slik at domstolene allerede nå kan ta de nye strafferammene i bruk.

For omtrent ett år siden var det debatt i denne salen med den forrige justiskomiteen og justisminister Knut Storberget om vedtagelsen av den nye straffeloven som skulle gi landet et etterlengtet høyere straffenivå for en rekke alvorlige forbrytelser, bl.a. for dem som vi behandler her i dag. På grunn av en del tekniske utfordringer har ikke den nye loven ennå kunnet tre i kraft, og ingen kan med sikkerhet si når den vil tre i kraft. Vi som er medlemmer av Stortingets justiskomité, får en rekke spørsmål om dette, og det virker uforståelig for folk flest at det skal kunne ta så lang tid før en ny straffelov kan tre i kraft. Men jeg regner med at statsråd Storberget kan gi Stortinget signaler om når vi kan forvente en ikrafttredelse når han skal ha ordet senere i denne debatten.

I debatten for ett år siden uttalte justiskomiteen følgende i innstillingen til saken, Innst. O. nr. 73 for 2008–2009:

«Komiteen understreker at det her legges opp til et ytterligere skjerpet straffenivå for bl.a. grov vold, drap, kjønnslemlestelse og vold i nære relasjoner, både gjennom økte strafferammer, økte minstestraffer og ikke minst gjennom at proposisjonen går gjennom konkrete, utvalgte rettsavgjørelser og angir nytt straffenivå. Komiteen slutter seg til disse anvisningene og understreker at dette er ment å gi klare føringer for hvilket straffenivå domstolene i framtiden skal legge seg på i denne typen saker. Komiteen vil videre understreke at det nye anviste straffenivået er ment å ta til å gjelde straks.»

I den samme debatten uttalte komitéleder og saksordfører fra Arbeiderpartiet, Anne Marit Bjørnflaten, følgende – og jeg tror også vi kan slutte oss til hennes ord:

«Blant annet er komiteen samstemt i at straffenivået for seksuelle overgrep, vold og drap, kjønnslemlestelse og vold i nære relasjoner skal heves betydelig. (…) Vi ønsker at den betydelige straffeskjerpelsen vi legger opp til når det gjelder den individkrenkende alvorlige kriminaliteten, skal ta til å gjelde straks. Dette må politi, påtalemyndighet og domstoler merke seg.»

Dette er svært klare ord fra en stortingskomité, og det forutsettes at en slik klar oppfatning fra et enstemmig storting følges raskt opp av både påtalemyndighet og domstoler. Det er uansett vanskelig å ta en debatt med Høyesterett fra Stortingets talerstol, men det bør ikke være noen tvil om hva som er oppfatningen til landets lovgivende forsamling, og hva som er den allmenne rettsoppfatning blant landets innbyggere i denne saken. Stortinget ga klar beskjed om at de nye høyere strafferammene i den nye 2005-loven skulle tas i bruk straks, og dette var en svært klar beskjed til den tredje statsmakt fra landets lovgivende statsmakt.

Riksadvokaten ba politi- og påtalemyndighet straks å ta i bruk det nye staffenivået og mente det ville være ideelt om det nye straffenivået var etablert når den nye straffeloven trådte i kraft. Det indikerer at straffenivået burde økes relativt raskt.

Høyesterett uttalte i to storkammeravgjørelser den 13. november 2009 at de angitte normalstraffenivåene i motivene til straffeloven av 2005 ikke kunne gis full anvendelse ved straffefastsettelse etter straffeloven av 1902, men at det er først etter ikraftsetting av straffeloven av 2005 motivuttalelsene skal gis full effekt. Dette er klare signaler fra Høyesterett som Stortinget kun kan ta til orientering, men som også viser hvor mye det haster med å få iverksatt den nye straffeloven, slik at Høyesterett ikke har noe valg.

Statsråd Storberget har i det offentlige ordskiftet om denne saken vært relativt tydelig til statsråd å være og gitt klart uttrykk for at han har vært misfornøyd med Høyesteretts vurdering av hvor raskt de nye strafferammene skulle innfases. Han har gitt uttrykk for at hvis domstolen ikke fulgte opp Stortingets vedtak, ville han tvinge den i kne. Derfor kom den saken som vi i dag behandler.

Da regjeringen la frem den nye proposisjonen som vi her behandler, trodde mange at regjeringen skulle følge opp det vedtaket som Stortinget gjorde under behandlingen av straffeloven av 2005 om et betydelig høyere straffenivå for en rekke forbrytelser. Skuffelsen var derfor svært stor da vi oppdaget at regjeringen ikke fulgte opp Stortingets vedtak, men foreslo langt lavere strafferammer enn det som lå i Stortingets vedtak. Riktig nok forslås det en heving av minimumsstraffene, og det vil føre til et høyere straffenivå, men når man samtidig ikke hever maksimalstraffene, vil man ikke få det høyere straffenivået som Stortinget forutsatte under vedtakelsen av straffeloven av 2005. Dersom vi skal få et betydelig høyere straffenivå, må både minimumsstraffene og maksimalstraffene heves, fordi Høyesterett sjelden vil ta i bruk hele strafferammen for normalstraffenivået. Vanlig straffeutmålingspraksis fra Høyesterett er at den øvre delen av strafferammen reserveres de helt spesielle, grovere tilfellene. Normalstraffenivået vil derfor, med de nye lavere strafferammene, ligge betydelig lavere enn hva Stortinget forutsatte ved vedtagelsen av 2005-loven.

I proposisjonen er det heller ikke omtalt hvorfor Regjeringen har valgt å gjøre som den har gjort, og hvorfor fjorårets vedtak ikke er fulgt opp. Det er å gi Stortinget mangelfulle opplysninger, etter min oppfatning.

Det er ikke ukjent at statsråd Storberget tar i bruk sterk retorikk når han ønsker oppmerksomhet rundt sine synspunkter og saker. Spørsmålet er om det i denne saken har vært for mye retorikk og for lite handling. For hvilket signal er det man nå sender til domstolene? Skal nå de vedtatte strafferammene i straffeloven av 2005 legges på hylla frem til ikrafttredelse av loven om et år eller to? Eller kan domstolene, hvis de mener det er riktig, ta i bruk de nye strafferammene? Det er uansett ingen tvil om at Storberget i denne saken må gå tilbake på mye av det han har sagt. La oss ta et tilbakeblikk. Til Aftenposten torsdag 28. mai 2009 uttalte han følgende:

«Skjerp straffene for volds- og seksualforbrytelser. Og gjør det – nå!»

Videre står det:

«Dette er en strafferettslig marsjordre til dommerne. De politiske signalene er entydige fra både Regjeringen og Stortinget, sier Storberget offensivt»

Og videre:

«Regjeringen har ingen «Plan B» med en økt øvre strafferamme hvis Høyesterett går imot økt straff. Den tanken har ikke streifet Storberget, som sier han tvert imot tror mange dommere er glade for klare politiske signaler.»

Jeg tror at det nå er rimelig uklart for Stortinget hva som egentlig er statsrådens oppfatning i denne saken. Og hvilke politiske signaler er det landets dommerstand her skal ta imot? Det kunne være fristende å unnskylde statsråden for denne sterke ordbruken med at vi for et år siden nærmet oss et stortingsvalg og at han derfor ønsket å sende klare signaler til hjemlige innbyggere i Hedmark og andre deler av landet om at vi her hadde med en handlingskraftig statsråd og stortingskandidat å gjøre.

Det som imidlertid i dag og i denne innstillingen er signalet fra regjeringen og regjeringspartiene, er at det vedtatte nye straffenivået i straffeloven av 2005 ikke skal gjelde. Når regjeringspartiene her i Stortinget til og med går tilbake på det forslaget som regjeringen har fremmet for Stortinget, sender man et signal om at det vedtatte straffenivået ikke skal gjelde. Hva slags signal er det å sende? At man begrunner dette med økonomiske og administrative konsekvenser, er utrolig og savner trolig sidestykke i Stortingets historie. Det innebærer altså at man i verdens rikeste land ikke har råd til å øke strafferammene og å bevilge de relativt beskjedne summene det her er snakk om. Spørsmålet er da om man i det hele tatt har råd til å iverksette straffeloven av 2005, eller om denne må vente til regjeringen kan prioritere dette.

I innstillingen til 2005-loven skriver man at det vil ta flere statsbudsjett før man kan få iverksatt konsekvensene av loven fullt ut. I forbindelse med dagens innstilling har verken regjeringen eller regjeringspartiene skrevet noe om hva kostnadene vil være. De økonomiske og administrative kostnadene er det derfor ikke tilstrekkelig redegjort for verken i Prop. 97 L eller i forslaget til straffeloven av 2005.

Jeg tar opp de forslagene som Fremskrittspartiet har fremmet, enten alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Hans Frode Kielland Asmyhr har tatt opp de forslagene han refererte til.

Stine Renate Håheim (A) [18:18:15]: Jeg er glad for at komiteen gir bred tilslutning til regjeringens forslag om å skjerpe straffene betydelig for vold og overgrep, seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse og vold i nære relasjoner.

Det er viktig at samfunnet gir et klart og tydelig signal om at denne typen vold er uakseptabel. Straffenivået er for lavt i dag, og straffeloven 2005 hadde bl.a. som hensikt å skjerpe straffene for denne type lovbrudd. Men de to storkammeravgjørelsene i Høyesterett i fjor uttalte at de angitte normalstraffenivåene skal gradvis trappes opp, og blir først gitt full anvendelse når straffeloven 2005 trer i kraft.

For Arbeiderpartiet og de rød-grønne har det hele tiden vært en prioritet å få opp straffenivået så raskt som overhodet mulig. La det være klinkende klart fra denne talerstolen i dag: Med vårt forslag får vi en betydelig straffeskjerpelse, og vi sikrer oss at denne straffeskjerpelsen trer i kraft nå.

Vold og seksuelle overgrep er et alvorlig samfunnsproblem. For dem det rammer, har det store konsekvenser. Det er krenkende handlinger, og for mange kan det totalt forandre livet og gi langvarige fysiske og psykiske konsekvenser. Samtidig skaper denne type lovbrudd frykt, også hos dem det ikke rammer.

Til tross for at straffenivået for voldtekt er blitt skjerpet de siste årene, ligger straffenivået fremdeles i nedre sjikt av strafferammen. Det er et mål at strafferammene og straffenivået mellom ulike typer kriminalitet står i et rettferdig forhold til hverandre, og derfor har det vært viktig for Arbeiderpartiet og de rød-grønne å få opp straffenivået for voldtekt slik at det samsvarer bedre med straffenivået for andre sammenlignbare overtredelser.

For å få opp straffenivået gjør vi derfor noen viktige grep: Vi øker minstestraffen for voldtekt, og normalstraffenivået skal være betydelig høyere enn i dag. Straffenivået angis ut fra de gjennomgåtte domsbeslutningene i proposisjonen. Og vi gir et tydelig signal til domstolene om at øvre del av strafferammen skal benyttes i større grad enn i dag.

Samtidig er det viktig at vi ikke glemmer det faktum at altfor mange voldtektssaker aldri blir anmeldt, og at altfor mange saker blir henlagt hos politiet. Derfor er det viktig at samtidig som vi setter opp straffene, må vi også styrke kompetansen hos politiet og sørge for at den som anmelder blir tatt på alvor.

En av våre viktigste oppgaver er kampen mot vold i nære relasjoner – en situasjon som for mange oppleves som en daglig terror. Også her er straffenivået for lavt, særlig når det gjelder mishandling av barn. Derfor heves den øvre strafferamme for overtredelse av straffeloven § 219 første straffealternativ til fengsel i inntil fire år og tredje straffealternativ til ti år.

Vi sørger nå for at det blir strengere straffer. Det er et viktig signal om at dette er alvorlig kriminalitet, som samfunnet tar avstand fra, og som skal straffes strengere. Men la oss heller ikke i dag glemme at vi ikke bekjemper kriminalitet ved strengere straffer alene.

En av de store utfordringene når det gjelder nettopp vold i nære relasjoner, er jo at altfor mange ikke anmelder, ikke tør å søke hjelp og ikke greier å komme seg ut av situasjonen. Heldigvis ser vi nå en økning i antall anmeldelser. Det handler nok ikke først og fremst om at det er flere tilfeller, men at flere anmelder. Det handler om politisk fokus, og at vi har greid å løfte et tabubelagt område ut fra husets fire vegger og inn i offentligheten.

Også for vold og drap skal straffene opp. Jeg er glad for at vi gir et tydelig signal om at straffen for uprovosert vold, grov vold og legemsbeskadigelse skjerpes betydelig.

Flertallet går ikke inn for å heve den øvre strafferammen fra seks til åtte år i straffeloven § 229 andre straffealternativ og § 219 annet ledd. Årsaken er de økonomiske og administrative endringene, og dette ville medført at straffeskjerpelsene ikke kunne trådt i kraft med øyeblikkelig virkning. Dette er også godt beskrevet i brevet fra justisministeren til Stortinget.

Men jeg har lyst til å understreke at det ikke rokker ved formålet i proposisjonen, nemlig at straffenivået skal opp. Ved å angi normalstraffenivået og ved å heve strafferammene i § 219 første ledd og § 229 første og tredje straffealternativ vil vi få en betydelig straffeskjerpelse.

For oss har det vært en prioritet å få opp straffenivået raskt. Det ville vi ikke fått til dersom vi hadde hevet strafferammene til åtte år. Konsekvensen av det hadde vært at vi mest sannsynlig måtte vente til tidligst 2011 for å få den ønskede straffeskjerpelsen.

Jeg har lyst til å understreke at endringene som vi gjør i dag i straffeloven 1902, er en overgangsordning fram til straffeloven 2005 trer i kraft. Vi tar sikte på at det skal skje i 2012, og flertallet finner det derfor ikke hensiktsmessig å utsette straffeskjerpelsen i 1902-loven til 2011.

Når Fremskrittspartiet i VG – og på sine egne nettsider – påstår at vi ikke hever straffenivået, er jo det direkte feil. Man kan lure på om Fremskrittspartiet bevisst misforstår, eller om de bare mangler en grunnleggende forståelse for hvordan man sikrer lengre straffer.

Jeg har lyst til å advare Stortinget mot at man ser seg blind på den øvre strafferammen. For den store utfordringen er jo nettopp at normalstraffenivået for denne type lovbrudd er for lavt og ligger i nedre sjikt av strafferammene. Derfor er det et betydelig rom også for å heve straffenivået innenfor dagens strafferammer, og det sikrer vi nettopp ved å angi normalstraffenivået ut fra de gjennomgåtte domsbeslutningene. Denne måten å heve straffenivået på har jo også Høyesterett gitt sin tilslutning til. Og det kan kanskje være på sin plass å sitere fremskrittspartirepresentanten Jan Arild Ellingsen under debatten om straffeloven 2005. Ellingsen sa følgende om denne måten å heve straffenivået på:

«Metodisk synes jeg det er veldig bra, for det er konkretisert, og det er tydelig hva man ønsker å oppnå.»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Og la meg nok en gang gjenta hovedbudskapet, for det kan virke som om ikke alle henger helt med. Med flertallets forslag vil vi få økte straffer for voldtekt. Vi vil få økte straffer for vold, blind vold og grov vold. Vi vil få økte straffer for drap, økte straffer for kjønnslemlestelse, økte straffer for vold i nære relasjoner og økte straffer for misbruk av overmaktsforhold.

I gjennomsnitt foreslår regjeringen å skjerpe straffene med 30 pst., og for enkelte voldslovbrudd er det en straffeskjerping opp mot 100 pst. Det er så langt unna en fallitterklæring som det omtrent er mulig å komme.

Med Høyre og Fremskrittspartiets forslag ville vi kanskje fått et papirvedtak som tok seg godt ut på løpesedler, og på forsiden av avisene. Men jeg driver altså ikke med politikk for å fatte papirvedtak som ikke kan settes ut i livet. Jeg driver med politikk for å få til endring i det virkelige liv. Med de rød-grønnes forslag vil vi få en kraftig skjerpelse av straffene, og de vil tre i kraft med øyeblikkelig virkning. Jeg gleder meg derfor til å stemme for regjeringens forslag.

André Oktay Dahl (H) [18:25:45]: Det er nesten så jeg avslutter med det siste ordet i en bønn, men det skal jeg ikke gjøre.

Goethe uttalte at man burde mistro alle dem som føler en sterk trang til å straffe, mens Edmund Burke uttalte at dårlige lover er kanskje den verste form for tyranni. Det danner kanskje bakteppet for at Bjørneboe på sin side uttalte at ethvert fremskritt er avhengig av at både skrevne og uskrevne lover blir brutt.

Vi behandler altså i dag nok et kapittel hvor vi ikke kjenner konklusjonen på når det vi vedtar i dag, skal tre i kraft, innenfor rammen av den nye straffeloven som vi vedtok i fjor. Det skal jo bli spennende å se hvilken farge det blir på den regjeringen som omsider får gleden av å fremme ikrafttredelsesproposisjonen om den nye straffeloven.

Det er sagt om menneskehetens historie at det er historien om stadig urettferdighet og overgrep fra mannens side overfor kvinnen i den hensikt å tyrannisere henne fullstendig. Jeg håper vi ikke er der i 2010, men uansett var det i hvert fall slik at i den gamle straffeloven var det hensynet til eiendom og verdier som fikk hovedfokus – den vi nå bruker som en slags nødhavn i påvente av ikrafttredelsen av den nye.

Seksuelle overgrep er et stort og omfattende samfunnsproblem, med store og ofte traumatiske konsekvenser for det enkelte mennesket. I Voldtektsutvalgets utredning viste man til at åtte av ti anmeldelser blir henlagt av politiet. Det er fortsatt en stor utfordring i dag. Det er ikke akseptabelt at 90 pst. av alle voldtekter og voldtektsforsøk aldri blir kjent for politiet, og at så få saker som anmeldes, blir oppklart. Til tross for at voldtekt foregår i et så stort omfang, og rammer ofrene hardt, forblir gjerningsmennene nærmest usynlige i straffesakssystemet. Derfor har hele Stortinget vært klar på at det er nødvendig å skjerpe arbeidet mot seksuelle overgrep, og at en ny straffelov må sikre at denne type kriminalitet straffes på en måte som er i pakt med den alminnelige rettsoppfatning.

Litt historikk: Det er som kjent – og sagt flere ganger – ennå ikke klart når den nye straffeloven skal tre i kraft. Det skulle man jo ha trodd, for i etterkant, og i hele valgkampen forut for stortingsvalget, ga justisministeren i media et inntrykk av at nye straffebud var på plass, og nærmest over natten skulle medføre kraftig skjerpede straffer for volds- og sedelighetsforbrytelser, i pakt med Stortingets forutsetninger. Det møtte juridisk motbør. På den bakgrunn ba Høyre i lengre tid om at regjeringen klargjorde hvorvidt man da ville være åpen for å gjøre det man gjør i dag, å legge disse straffebudene inn i straffeloven av 1902. Det ble avvist av regjeringen helt inntil årsskiftet – på nyåret i år. I mellomtiden fremmet vi, fra Høyres side – på basis av Høyesteretts avgjørelse i de to ankesakene i november 2009 – et forslag som skulle bidra til å realisere de løftene som statsråden kom med i hele valgkampen på vegne av et enstemmig storting. Da vi behandlet det forslaget, berømmet vi statsråden og flertallet for å ha snudd ved å komme Høyre og opposisjonen i møte, på et felt hvor vi altså har prøvd å stå tverrpolitisk sammen, da det ble varslet at statsråden kom til å fremme et slikt lovforslag via media – og følge Høyres forslag. På det tidspunktet var det grunn til å rose uten forbehold, for det vitnet om stor politisk handlekraft. Men statsråden ble delvis hentet igjen av sine egne ord, som i denne saken viser seg å være noe større enn virkeligheten, og det viser seg dessverre oftere og oftere. Det politiet som skal sørge for at denne straffeloven skal bli håndhevet, varsler at de må kutte 500 stillinger. Men man flyr altså rundt og kommer med de samme foilene som man gjorde ved budsjettfremleggelsen, da Stortinget ikke kjente eller hadde det hele og fulle bildet med tanke på hva som skulle vise seg å bli driftsbudsjettene i virkelighetens verden etterpå.

Kriminalomsorgen beskriver selv at den er i en krise, mens statsråden sier at Kriminalomsorgen er i en gullalder.

I tilknytning til denne saken blir statsråden på debattsiden i Aftenposten i dag nærmest fornærmet på Aftenpostens lederartikkel fredag 4. juni. Der er det en lederskribent som altså ikke har gjort noe annet enn å sammenholde ord med handling når han beskriver prosessen forut for den loven vi behandler i dag. Selv om man selvfølgelig skal ta denne type kommentarer med en klype salt, så bør det gjøre et visst inntrykk at man fra Aftenpostens side ikke sier at man har fått et inntrykk, men at man har fått befestet et «inntrykk av en utspillsglad justisminister som er dyktig til å få oppmerksomhet om engasjerende enkeltsaker, men som slurver med politikkens mer hverdagslige, men like nødvendige fotarbeid».

Det er grunn til å gi ros for å ta initiativ og vise handlekraft, men det er ikke grunn til å rose den måten statsråden som medlem av en regjering forholder seg til Stortinget som statsorgan på i denne saken. Flertallsstyre er sikkert bra, det kan gi stabilitet og forutsigbarhet, men det kan også gi grobunn for dårligere saksbehandling. Det oppstår jo oftere og oftere såkalte inkurier, som vi må behandle i dette storting, fordi både statsråd og embetsverk dessverre ser ut til å slakke bitte lite grann på kravene. Og jeg må si at man har lagt seg til gode vaner når man altså på debattsiden i Aftenposten i dag nærmest i en bisetning uttaler følgende:

«I regjeringens lovforslag ble dessverre enkelte viktige prosessuelle konsekvenser oversett.»

Og så beskrives det som om justiskomiteen nærmest i ro og mak har rettet opp dette i sin innstilling på basis av innspill fra lagdommere.

Det er ikke lov å sitere fra komitémøter, men det er lov å sitere egne tanker, som jeg tror deles av både den ene og den andre: Denne saken har overhodet ikke blitt håndtert på en tilfredsstillende måte fra regjeringen overfor Stortinget. Jeg ville anbefale, på bakgrunn av den prosessen som faktisk har vært, at statsråden kanskje var bitte lite grann mer ansvarsfull overfor det parlamentet som han er konstitusjonelt ansvarlig overfor, og bitte lite grann mindre forurettet overfor Aftenposten og dem som påpeker avstand mellom ord og virkelighet.

Men som forrige taler ganske så høyrøstet var inne på, så kommer vi faktisk noen skritt videre ved at man følger opp og legger inn en god del av det vi alle er enige om.

Høyre mener imidlertid, i likhet med Fremskrittspartiet, at det er viktig å gjøre et par ting nå, nemlig å øke maksimumsstraffen når personer i høyt betrodde stillinger misbruker sin stilling til å foreta seksuelle overgrep. Det er viktig å sende et signal ved å heve den laveste strafferammen til inntil seks år for legemsbeskadigelse. Vi mener også det er nødvendig å heve straffenivået ytterligere for kjønnslemlestelse mot ungdom, for å understreke hvor alvorlig denne formen for overgrep mot unge er, og ikke minst ha et sterkere søkelys på vold i nære relasjoner ved å heve straffenivået ytterligere i forhold til regjeringens forslag.

I den offentlige debatt har det blitt stilt kritiske spørsmål om hvorvidt den beskrivelsen som ble gitt i forbindelse med behandlingen av straffeloven i fjor hva angår uaktsomt bildrap, var fullt ut dekkende. I departementets gjennomgang da ble det hevdet at dagens rettspraksis var i tråd med intensjonene fra forrige lovendring i 2001, da loven ble endret fordi Stortinget mente at for mange ble dømt for uaktsomt drap. Det som viser seg når man har foretatt en undersøkelse av de siste årenes praksis, er at det ser ut til å være det motsatte. Det virker som om det råder vilkårlighet i både skyldspørsmål og straffeutmåling, samt ulik praksis i ulike deler av landet. Og det foranlediger, etter Høyres mening, en ny gjennomgang av rettspraksis, slik også departementet, via statssekretær Aas-Hansen, har varslet i Bergens Tidende. Jeg kunne tenke meg å få bekreftet av statsråden at det vil bli foretatt en slik gjennomgang som er varslet i media av en av hans statssekretærer. Det er en gjennomgang som vi imøteser med stor interesse, og vi forutsetter at vi blir informert om funnene, og at det eventuelt blir fremlagt nødvendige lovendringsforslag. Det er altså bakgrunnen for at vi i dag ikke støtter Fremskrittspartiets forslag om å endre loven på dette punktet nå.

Så til slutt: Representanten Håheim var inne på – midt inni alt – en del viktige ting når det gjelder hvordan man bekjemper en del av de tingene vi snakker om i dag. Det er helt riktig. Én ting er selvfølgelig at man sørger for at politiet ikke går inn i enda en krise, men det andre er holdninger. Det er en viktig jobb vi alle har å gjøre med tanke på det holdningsarbeidet som må gjøres i forhold til alle de voldtektene som skjer med noen man kjenner. For det er fortsatt slik at jenter med korte skjørt dessverre ses på som fritt vilt blant enkelte, uavhengig av hvilken hudfarge og etnisitet de måtte ha – rett og slett fordi de har et negativt syn på kvinner. Dessverre er det slik at en overfallsvoldtekt regnes som en «skikkelig» voldtekt, mens man i en del andre situasjoner har en tendens til å lempe ansvaret over på den utsatte, i form av at det legges for stor vekt på den fysiske voldsbruken fremfor på totalbildet. Og når det gjelder barn, trenger man jo rett og slett ikke å bruke så mye makt for å få det til å gjøre som en voksen vil, for det holder å manipulere, og jenter og gutter i en sårbar livsfase kan også manipuleres ganske lett. Det er ting som det kanskje ikke er aktuelt å diskutere i dag, men det er et viktig perspektiv å ha når vi skal få denne straffeloven til å virke.

Jeg vil også varsle at Høyre kommer til å støtte innstillingen subsidiært, hvis ikke flertallet skal gjøre det fornuftige, nemlig å støtte det de egentlig mener – i hvert fall gjorde de det i fjor.

Akhtar Chaudhry (SV) [18:36:09]: SV og denne regjeringen er meget opptatt av å forebygge vold i alle former og mot alle innbyggere. Frihet fra vold og trusler om vold er en menneskerett. Straff virker allmennpreventivt, og det gir ofrene en viss oppreisning. Derfor har SV, sammen med våre regjeringspartnere, fra dag én jobbet for å skjerpe straffen for vold, grov vold, vold i nære relasjoner, seksualisert vold og drap. Jeg registrerer at denne linjen har fullt ut støtte i Stortinget.

Over en tid har det utviklet seg et straffenivå for de mest integritetskrenkende handlingene som ligger for lavt i forhold til andre straffbare handlinger. Straffenivået for ulike lovbrudd skal i størst mulig grad gjenspeile hvor alvorlig samfunnet anser et lovbrudd for å være. Et enstemmig storting vedtok i behandlingen av ny straffelov 2005 i fjor å skjerpe straffenivået bl.a. for grov vold, drap, voldtekter, seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse og vold i nære relasjoner. For å sikre en slik heving av nivået ble det gitt tydelige signaler i form av økte strafferammer, heving av minstestraffen og anvendelse av nytt normalstraffenivå. Det ble understreket at det forhøyede straffenivået skulle ta til å gjelde straks. Høyesterett var imidlertid av en annen oppfatning. I to storkammeravgjørelser – som det ble gjort rede for her tidligere – kom de fram til at de angitte normalstraffenivåene i motivene til straffeloven av 2005 ikke kunne gis full anvendelse ved straffefastsettelse etter straffeloven av 1902, men at det først er etter ikraftsetting av straffeloven 2005 motivuttalelsene skal gis full effekt. Høyesterett uttalte at straffenivået skulle heves gradvis fram til endelig vedtakelse av straffenivået. SV og regjeringen tar selvsagt denne ytringen til etterretning og med fatning. Men siden vi hele tiden har vært utålmodige etter å skjerpe straffenivået i de ovennevnte forbrytelser, vil vi bruke vårt mandat som lovgiver til å oppnå de ønskede straffeskjerpelsene raskere enn det domstolen legger opp til gjennom et vedtak i Stortinget i dag.

Etter at saken ble sendt til Stortinget, har justisministeren gjort Stortinget oppmerksom på at enkelte av lovendringene hadde noen økonomiske og administrative konsekvenser som det ikke var redegjort for i proposisjonen. Å heve strafferammen fra seks til åtte år vil bl.a. medføre ubetinget anke og at saken settes med lagrette. Disse konsekvensene vil ikke kunne dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer. For å hindre en ytterligere forsinkelse i ikraftsettelsen av lovendringene har regjeringspartiene derfor foretatt enkelte justeringer. Vi vil derfor beholde strafferammen på seks år for saker etter straffeloven §§ 219 annet ledd og 229 annet straffealternativ. Samtidig har vi gitt klar beskjed om at domstolene i langt større grad skal benytte seg av øvre sjikt av disse rammene. Jeg legger ikke skjul på at den øvre rammen er et viktig signal. Men langt viktigere er det at rammen brukes aktivt, og at normalstraffen ligger høyere enn dagens nivå. Dagens straffeutmålingspraksis knyttet til mishandling i nære relasjoner og voldslovbrudd ligger i det nedre sjiktet av strafferammene. Innenfor de eksisterende strafferammene vil vi kunne heve straffenivået kraftig, og det er det som nå gjøres for disse bestemmelsene. På denne måten får vi en kraftig skjerping av straffenivået for mishandling i nære relasjoner og voldslovbrudd.

La meg avslutte med å understreke det fokuset SV og de andre regjeringspartiene hele tiden har hatt når det gjelder bekjempelse av vold og overgrep. Fornærmede og etterlatte har fått en tydeligere status gjennom straffeprosessen og fått utvidet sine rettigheter, bl.a. gjennom å utvide retten til bistandsadvokat. Vi har etablert seks barnehus for å gi en helhetlig oppfølging av barn som er utsatt for vold og andre overgrep. Riksadvokaten har i de senere år også intensivert arbeidet med å styrke politiets og påtalemyndighetens arbeid knyttet til barns rettsvern på disse områdene. Blant annet har en gått tungt inn i behandlingen av enkeltsaker for å sikre best mulig behandling, og derigjennom bidra til kompetanseoppbygging samt generelt arbeidet for å bedre etterforskningen og den påtalemessige behandling av slike saker. Justisdepartementet er i ferd med å utarbeide et høringsnotat med forslag om at plutselige og uventede dødsfall hos barn alltid skal etterforskes, uavhengig av om det foreligger mistanke om straffbare forhold. Senere i kveld skal vi vedta den såkalte avvergingsplikten etter straffeloven av 1902 § 139. Avvergingsplikten skal bl.a. omfatte mishandling i nære relasjoner og flere typer seksuallovbrudd mot barn.

Med vedtaket vi fatter i dag, vil vi – så fort endringene trer i kraft – få et betydelig strengere straffenivå. Det er det som var målet, og det er det som er målet i dag.

Jenny Klinge (Sp) [18:43:11]: Det skal vere samsvar mellom alvorsgraden i ulike lovbrot og den straffa ein kan få om ein gjer seg skuldig i dei. Når det gjeld vald og seksuelle overgrep, er det opplagt for låge straffer i forhold til lovbrot av annan karakter. For den alminnelege rettsoppfatninga er det sjølvsagt viktig at straffenivået blir auka, slik som den aktuelle lovproposisjonen legg føringar for, og ikkje minst for ofra og dei pårørande er dette viktig.

Når vi i innstillinga i dag føreslår å endre utvalde strafferammer og minstestraffer i straffelova av 1902, er det som ei løysing i overgangsperioden mellom denne straffelova og den sist vedtekne straffelova, av 2005. Det tek noko tid før den nye straffelova kan tre i kraft. For å nå målet om å auke straffene for drap, annan grov vald og seksuallovbrot, endrar vi derfor den gjeldande lova noko. Fleirtalet i Høgsterett har i to storkammeravgjerder gått inn for ei gradvis heving av normalstraffenivået fram mot at straffelova av 2005 trer i kraft. Dette har ikkje vore tilfredsstillande for alle oss som har ønskt at straffenivået skulle opp raskt. Det er ikkje alltid slik at tolmod er ei dygd, somtid skal vi vere utolmodige og handle. Eg er glad for at vi gjennom lovframlegget kan oppnå nettopp å få heva straffenivået snarare enn det Høgsterett elles ville lagt opp til.

No har det vore ein diskusjon omkring tre føresegner der lovframlegga gjekk ut på å auke straffa frå seks til åtte år, og der dei økonomiske og administrative konsekvensane av å vedta desse no ville vere så store at det ville ha kravt betydelege ekstraløyvingar. For at ein slik prosess ikkje skal hindre oss i å sørgje for strengare straffer umiddelbart frå 1. juli, har derfor fleirtalet gått inn for ikkje å auke strafferammene i 1902-lova for akkurat desse tre føresegnene.

Ein kan seie at målet har vore viktigare enn middelet i så måte. Straffelova av 2005 skal etter kvart tre i kraft, og då blir strafferammene åtte år. For snarast råd å sørgje for ei umiddelbar og kraftig heving av straffenivået for mishandling i nære relasjonar og grov vald unngår vi akkurat dei endringane som ville ha forseinka dette i den overgangsordninga som dagens innstilling legg til rette for.

Stortinget gir no utvitydige signal om å heve straffenivået innanfor denne ramma. Eg er glad for den innsatsen som den raud-grøne regjeringa og justisministeren har gjort mot vald og overgrep. Dagens vedtak vil vere nok eit steg i rett retning.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [18:45:58]: Kristeleg Folkeparti er ikkje representert i justiskomiteen, og derfor må eg for min del innrømme at då eg satt og såg på kartet over kva saker som kom opp, såg eg for meg ei enkel behandling av saka. Då eg fekk sjå eit VG-oppslag og seinare innstillinga frå komiteen, blei eg overraska.

Denne saka har jo ei noka særeigen historie: I samband med vedtaket av ny straffelov bestemte Stortinget nettopp å heve straffenivået for vald og seksuallovbrot. Dette stødde Kristeleg Folkeparti. Me har lenge hatt i programmet at ei skjerping av straffereaksjonen for denne kategorien brotsverk, som me har meint har vore for låg, og som òg er i strid med folk sin rettsfølelse, har vore viktig å gjennomføre.

Stortinget uttalte òg at dei skjerpa strafferammene burde innførast straks, sjølv om den nye straffelova enno ikkje var tredd i kraft. Dette ville ikkje Høgsterett heilt vere med på, men ville i staden heve straffenivået gradvis fram mot at ny straffelov tek til å gjelde.

Det var heller ikkje godt nok for Stortinget, og opposisjonen på Stortinget gjekk derfor i spissen for at det skjerpa straffenivået i straffelova 2005 skulle bli vedteke gjennom lovendringar i den no gjeldande straffelova, m.a. gjennom eit representantforslag frå Høgre. Justisministeren følgde denne oppmodinga og lova at det nye straffenivået skulle bli innført straks gjennom lovvedtak i Stortinget. Me var mange som rosa han den dagen, men det har resultert i saka me behandlar i dag, men på ein noko annan måte.

Men så skjer det spesielle at regjeringa ikkje har tenkt på at auka strafferammer får straffeprosessuelle verknader som kostar pengar. Lagrettebehandling og utvida ankerett er nokre av konsekvensane som ein oversåg. Dette vil altså koste meir pengar enn det eit gjennom fleire år sveltefôra domstolvesen kan klare innanfor eksisterande budsjett. Dette løyser ein ikkje ved å løyve dei nødvendige ekstramidlane for å gjennomføre Stortinget sin uttalte vilje, men ved å utsetje innføringa av nye strafferammer.

Dette er, som sagt, utan å overdrive ein særeigen behandlingsmåte som ikkje akkurat gir tillit.

Men det betyr òg at ein vel bort moglegheita til å få eit strengare rettsvern for fleire grupper. Kristeleg Folkeparti står fast på ønsket om å heve straffenivået for valds- og seksuallovbrot, og vil derfor stø fellesforslaga frå Høgre og Framstegspartiet på dette punktet.

Me meiner at omsynet til å få eit straffenivå som i større grad speglar av kor alvorleg samfunnet ser på denne typen handlingar, må vere avgjerande. Me meiner at domstolane må setjast økonomisk i stand til å møte dei utfordringane dette vil medføre.

Eg vil understreke tydinga av å styrkje kapasiteten i domstolane, slik at dei ikkje blir ein propp i straffesakskjeda. Kristeleg Folkeparti er glad for at regjeringa, etter mange år med reelle kutt til domstolane, i årets reviderte budsjett kjem med ein liten auke. Men det er ikkje nok. Skal me hindre nedbemanning og tilsetjingsstopp, må domstolane styrkjast ytterlegare. Om ikkje blir resultatet lengre saksbehandlingstid, vondare rettsprosessar for ofra og mindre rettstryggleik. Det må me unngå.

Til slutt vil eg òg understreke, til liks med representanten Håheim, at straff aleine ikkje løyser alle utfordringane. Derfor må det førebyggjande arbeidet òg styrkjast, og ein må heile tida jobbe med haldningar. Vald, valdtekt og seksuelle overgrep er eit alvorleg problem som kan øydeleggje livet for dei som blir ramma. Psykiske lidingar, traume, frykt og konsentrasjonsvanskar er berre noko av det mange føler på.

Eg ønskjer å ta med det alvorlege, som fleire òg har vore inne på, at veldig mange valdtektssaker aldri blir melde, og av dei som blir melde, endar altfor mange med bortlegging hos politiet. Derfor er det viktig med gode valdtektsmottak og styrkt kunnskap hos politiet.

Me må styrkje kjeda for både førebygging og strengare straffar. Det vedtaket som blir gjort i dag, skyv dessverre det siste ut i tid.

Trine Skei Grande (V) [18:50:10]: Jeg har to likhetstrekk med representanten Ropstad: Det ene er at Venstre ikke sitter i komiteen, og det andre er at jeg stort sett er enig i absolutt alt han sa.

Det var med stor forundring Venstre leste innstillinga da den kom fra justiskomiteen, i forhold til både det regjeringspartiene har stått for i denne sal, og det statsråden har slått seg bryskt på brystet med at han skulle ordne opp i, og som det ikke ble ordnet opp i.

For meg er dette en betraktelig viktigere likestillingssak enn den vi diskuterte tidligere i dag. Dette er kanskje et av de feltene der likestillinga har kommet kortest. Dette er straffeloven vår, en lov laget for menn og menns ære, mens kvinners ære ikke er så viktig. Det var det vi skulle ordne opp i med dette – dette var likestillingsgrepet vårt. Dette var grepet fra dette parlamentet som sa at det å tråkke på kvinners ære er like viktig som det å tråkke på menns ære, og at man faktisk skal dømme det likt. Dette er et av de feltene der vi ser at likestillinga ikke har kommet langt nok, der overgrep mot kvinner ikke er så farlig, mens alle overgrep som menn blir utsatt for, blir verdsatt med høye straffer.

Venstre er et parti som vanligvis ikke roper på høye straffer. Vi har tro på mange andre ting. Men på dette feltet mener vi faktisk at det er en viktig likestillingssak å få økt straffene. Det er en viktig likestillingssak, for det handler om at når kvinners integritet blir krenket, er det like viktig som når menns integritet blir krenket.

Vi var veldig stolt over den jobben som vi fikk satt i gang da vi hadde justisministeren på dette feltet – både i forhold til politiets kompetanse, i forhold til fokus på vold i nære relasjoner, og i forhold til oppbygging av voldtektsmottak. For dette handler ikke bare om at politiet må lære seg å ta det på alvor. Det må også handle om at det er en yrkesgruppe vi ikke nevner i den sammenheng, nemlig leger, som må skru om hodet sitt fra å være den som hjelper, til den som tar opp bevis. Vi vet at veldig mange leger har ikke den kompetansen det innebærer å være bevisopptaker. De har kompetanse om hvordan de skal hjelpe det mennesket som sitter foran dem, men de har ikke alltid kompetanse til å ta opp bevis. Derfor er dette en lang kjede som man må styrke for å styrke dette feltet. Det handler ikke bare om å snu politiets hoder, det handler også om å snu legers hoder, og det handler om å ha et system som er godt nok til å ta imot dette.

Jeg må si at jeg beklager at hvis man blir utsatt for en grov voldtekt, så håper jeg at det er i Oslo, for her er det beste apparatet til å ta imot en, både for å hjelpe, ta opp bevis og andre ting. Jeg mener at den kompetansen vi har i Oslo, burde vært spredd utover hele landet på de måtene vi faktisk kan gjøre det. Her har vi både legeteam og politi som kan å ta det på alvor, og den kompetansen må vi spre utover.

Jeg syns dette er litt trist, for jeg har trodd at dette var en ting vi var samlet om. For meg er dette først og fremst et slag for likestillinga. Det var det vi diskuterte at dette skulle være et viktig grep for. Så vi kommer til å stemme for forslagene nr. 1, 2, 3 og 4. Vi gjør som Høyre – hvis de faller, stemmer vi subsidiært for komiteens innstilling.

Vi syns at det er trist at man bruker lang tid i en debatt på formiddagen på å kjempe for pappas rettigheter til permisjon, som er en liten ting i likestillingskampen, når vi ser at kvinner stadig blir tråkket på, og man ikke tar det til følge i straffeloven. Det er en mye viktigere likestillingskamp.

Statsråd Knut Storberget [18:54:30]: Det må ikke bli sittende igjen som et inntrykk av denne debatten at vi nå er i ferd med ikke å vedta en betydelig straffeskjerping på viktige områder. Jeg holdt på å si – man tar jo både grep for hevet strafferamme for mange viktige lovbrudd, og man sender veldig tydelige signaler, noe som flere representanter også i forrige stortingsperiode, bl.a. stortingsrepresentant Ellingsen fra Fremskrittspartiet, pekte på som en god metodikk.

Et av grunnlagene for å gjøre dette er nettopp det som representanten Trine Skei Grande nå var inne på, men som også flere har vært inne på: Det er en ubalanse i gammel straffelovgivning, som etter mitt skjønn har vært preget av at straffeloven i veldig stor grad er laget av og for menn. Derfor er det lovforslaget som behandles i dag, en markering og et viktig tidsskille for å få et høyere straffenivå for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd.

Jeg er tilfreds med at komiteen er enig i at det gjeldende normalstraffenivået for disse lovbruddene må heves betydelig. Dette gir et tydelig og sterkt signal til domstolene. Og med all respekt, vi har jo allerede merket at det arbeidet som Stortinget og et samlet politikerkorps har signalisert gjennom den framtidige straffeloven, har begynt å virke, med en gradvis opptrapping. Når man nå går inn og endrer eksisterende straffelov på denne måten, er jeg overbevist om at det er et meget sterkt signal som domstolene må legge seg på sinne, og at man får en raskere heving enn det vi ville ha fått hvis vi ikke hadde gjort dette. Det er derfor vi gjør dette.

Heving av straffenivået for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd skal få virkning straks lovendringene er satt i kraft. Ved dette oppnår vi en rask heving av straffenivået i slike saker. Jeg tar sikte på at loven skal sanksjoneres før fellesferien, og at vi kan få en ikrafttredelse fra 1. juli.

I proposisjonen foreslås endringer i utvalgte strafferammer og minstestraffer i straffeloven av 1902. Det er enkelte talere som har vært her oppe og framstilt det som om det ikke er noen endring overhodet – alt er parkert, alt er utsatt. Men man ser jo av lovspeilet – vi har laget et lovspeil i Justisdepartementet som viser hver enkelt bestemmelse – hva man gjør i hver enkelt bestemmelse, og stiller det materialet tilgjengelig for de representantene som er usikre på hva som faktisk gjelder.

Anvisningene på nye normalstraffenivåer som Stortinget har sluttet seg til under behandlingen av Ot.prp. nr. 22 for 2008–2009, om den nye straffelovens spesielle del, gjentas i proposisjonen og suppleres med nyere avgjørelser som har falt etter at den forrige proposisjonen ble fremmet. Denne måten å gjennomføre straffeskjerping på er helt ny.

En gjennomgåelse av rettspraksis har gitt et empirisk grunnlag for konkret å kunne angi fra hvilket nivå straffen skal heves, og hvor mye den skal heves. Hvorfor er det slik at det liksom plutselig ikke skulle ha noen virkning lenger? Det har jo allerede hatt virkning, gradvis dog, men det har hatt virkning, slik at de som nå framstiller det som at dette er – jeg holdt på å si – papir uten kraft, har en tung bevisbyrde. Jeg er sikker på at denne strategien er meget velegnet til å oppnå ønsket straffenivå, fordi domstolene på denne måten får et helt tydelig signal fra lovgiver om hva som skal være normalstraffenivå for disse lovovertredelsene.

Flertallet i komiteen har gjort enkelte justeringer i lovforslaget fra regjeringa: Den øvre strafferammen i §§ 219 annet ledd og 229 annet straffalternativ skal ikke heves fra seks til åtte års fengsel. Begrunnelse for det er gitt av flere. Men det rokker ikke ved det fundamentale i proposisjonen og Stortingets behandling, om at man nettopp ønsker å heve straffenivået innenfor disse bestemmelsene. Hva er det som får representanter til å tro det? Vi vet jo at straffeutmålingstradisjonen i Norge har ligget i nedre sjikt over lang tid, og man har mer enn nok å gå på for å kunne heve straffenivået nettopp slik stortingsflertallet ønsker.

Som flertallet i komiteen anfører, vil ikke de endringene som jeg nå peker på, rokke ved de ønskede hevinger av straffenivået for §§ 219 annet ledd og 229 annet straffalternativ. Men det er fortsatt også mange andre paragrafer man gjør endringer i, slik at det å framstille dette utad, som jeg opplever at Fremskrittspartiet har gjort, som om alt er utsatt, det blir i beste fall misvisende. Det foretas endringer i strafferammene i så vel § 219 første ledd som i § 229 første og tredje straffalternativ. Motivuttalelsene om betydelig skjerping av straffenivået for mishandling i nære relasjoner og for legemsbeskadigelse har dermed en klar lovmessig forankring.

Bak de skjerpelser som nå foreslås, ligger erkjennelsen av straffens allmennpreventive virkninger og av at de enkelte strafferammer og straffenivåer skal avveies mot hverandre og innbyrdes stå i et rimelig forhold. Jeg er, som nevnt, glad for at en samlet komité slutter seg til de betydelige straffeskjerpinger som foreslås. Jeg har slåss for det lenge, jeg mener det er riktig. Det er et av mange tiltak, bl.a. for å få fram alvoret i sakene som gjelder seksuelle overgrep, vold og trusler mot barn og kvinner. Samtidig registrerer jeg at enkelte av komiteens medlemmer ønsker en høyere øvre strafferamme for enkelte lovbrudd. Til dette vil jeg bemerke at regjeringa mener at de hevinger i straffenivåene som nå foreslås, er tilstrekkelig signifikante. Jeg peker på at det generelt er tale om hevinger på omtrent en tredjedel, og i visse tilfeller er det tale om en dobling av straffenivået.

Jeg vil utdype dette noe nærmere: Dagens straffeutmålingspraksis vedrørende mishandling i nære relasjoner og voldslovbrudd ligger i det nedre sjiktet av strafferammene. Dermed vil vi kunne heve straffenivået kraftig innenfor eksisterende strafferammer – de er mer enn vide nok – og det er det som nå gjøres for enkelte alternativer knyttet til mishandling i nære relasjoner og voldslovbrudd. La meg gi to konkrete eksempler:

For overtredelse av § 219 annet ledd, grov mishandling i nære relasjoner, er strafferammen i dag fengsel i inntil seks år. Denne blir ikke hevet nå, men straffenivået for slike overtredelser blir kraftig skjerpet. Eksempelvis avsa Høyesterett i 2009 en dom hvor domfelte fikk fengsel i ett år og fire måneder, Rettstidende 2009 side 1336. Domfelte hadde jevnlig slått, sparket og truet barna. I tillegg hadde domfelte truet med å drepe et av barna. For et tilsvarende saksforhold sies det i proposisjonen at straffen i utgangspunktet bør være fengsel i to år og seks måneder – nær en dobling av straffen.

For legemsbeskadigelse etter § 229 annet straffealternativ er strafferammen fengsel i inntil seks år. Denne blir ikke hevet nå, men straffenivået foreslås betydelig skjerpet også for dette alternativet. I dag er nivået i området fengsel i 90–120 dager for legemsbeskadigelse ved uprovosert vold i form av knytteneveslag mot fornærmedes hode. Straffen for tilsvarende handlinger er i proposisjonen angitt til i utgangspunktet ikke å ligge under seks måneders ubetinget fengsel. Også her blir det altså en dobling av straffenivået, med en metodikk som Fremskrittspartiet for et år siden mente var gunstig for å heve straffenivået, og som jeg oppfatter at også domstolene – dog gradvis – har tatt som veldig tydelige signaler fra et politisk flertall.

I begge eksemplene er strafferammen på seks års fengsel vid nok for slike kraftige hevinger av straffenivået.

Jeg er tilfreds med at en samlet komité slutter opp om de betydelige straffeskjerpinger som nå foreslås for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd. Ved de konkretiserte og begrunnede retningslinjene knyttet til straffenivået gis det tydelige signaler fra lovgiver om hva som skal være normalstraffnivået for de aktuelle lovbruddene. De endringer som komiteens flertall har foreslått, er jeg enig i, fordi de er riktige for å unngå unødige prosessuelle konsekvenser som kunne medført en betydelig forsinkelse for ikraftsettelsen av lovendringene. Samtidig understreker jeg igjen at disse endringene ikke rokker ved at vi for disse to bestemmelsene, § 219 annet ledd og § 229 annet straffealternativ, vil få en kraftig heving i straffenivået.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [19:03:43]: Først må jeg bemerke at statsråden er svært selektiv når det gjelder hva han har hørt, når han refererer til andres innlegg.

Denne saken stiller mange spørsmål, og det er svært få svar. Da Stortinget for et år siden fattet et enstemmig vedtak om høyere maksimalstraffenivå, var statsråden ute og markedsførte dette. Så kommer han til Stortinget nå og skal gjennomføre det, og omtaler ikke med et eneste ord hvorfor han ikke følger opp Stortingets vedtak. Han omtaler heller ikke de økonomisk/administrative konsekvensene.

I tillegg innebærer dette at statsråden innrømmer de mest alvorlige forbrytelsene en strafferabatt i forhold til 2005-loven. Hvilket signal sender dette ut til ofrene for denne formen for kriminalitet?

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Knut Storberget [19:04:47]: Premisset for spørsmålet er galt.

Det er altså sånn at vi i regjeringa og stortingsflertallet mener at den metodikk som man brukte i fjor, å angi konkret hvor normalstraffenivået innenfor et straffebud skal ligge, er et meget tydelig signal for å få hevet straffen innenfor bestemmelsen. Det er det vi gjør.

Jeg mener at når man står overfor straffebud og de to angjeldende paragrafene, 219 og 229 – noen en del av bestemmelsen, ikke hele – peker på konkrete rettsavgjørelser og sier at her skal nivået ligge, på det nivået og ikke på det lave nivået, så er det tilstrekkelig, også når man står overfor en uforandret ramme. Det er her jeg mener – til saksordføreren og med tanke på de argumenter som har blitt ført i pressen, tydeligvis både før og etter at saken ble avgitt i Stortinget – at man faktisk gjør det som er tilstrekkelig for å få det ønskede straffenivået.

André Oktay Dahl (H) [19:05:57]: Bare for å bekrefte: Høyre får med seg at vi også vedtar straffeskjerpinger i dag, siden vi var initiativtakerne til at regjeringen kom med dette forslaget.

Spørsmålet er: På hvilket tidspunkt ble statsråden kjent med de forholdene som gjorde at han måtte sende et sent, oppklarende brev, som fikk konstitusjonell kritikk? Hva er grunnen til at departementet ikke vurderte disse forholdene? Med hensyn til det Stortinget har av informasjonsbehov og med hensyn til saksbehandling, føler statsråden at han har lært noe som han kanskje vil trekke med seg hvis han fremlegger flere lover for Stortinget som handler om straffeloven?

Statsråd Knut Storberget [19:06:31]: Det er andre gang representanten spør meg om tidspunkt.

Jeg har såpass respekt for Stortinget at hvis jeg skal angi dato for når ting kom i departementet, må jeg få sjekke det og komme tilbake til det. Representanten kan gjerne få det skriftlig, slik han fikk det på den forrige forespørselen. Men dette framgår jo av korrespondansen i saken, i hvert fall når vi reagerte overfor komiteen.

Jeg må bare understreke at jeg er veldig glad for at André Oktay Dahl åpnet sin replikk nå med å uttrykke forståelse for at man hever straffenivået i andre bestemmelser enn de to vi nå strides om. Det er viktig i bl.a. offentlig debatt, men ikke minst overfor domstolene, at flertallet, og også Høyre, nettopp gir uttrykk for at det stortingsflertallet nå har gjort, er å heve straffenivået betydelig. Hvis vi begynner å undergrave det, er jeg redd for at signaleffekten overfor domstolene avtar.

Jeg skal være den første til å medgi at denne lovprosessen har gått raskt. Det er fordi vi mener – og ønsker intenst – at straffebudene skal behandles; man skal få strengere straff når man har behandlet dette. Og, som jeg har gjort rede for … (presidenten klubber).

Per Sandberg (FrP) [19:07:51]: Jeg tror alle i salen er klar over at vi øker strafferammene på mange områder, men i denne debatten viser både statsrådens og posisjonspartienes argumenter at angrep er det beste forsvar.

Men jeg vil sitere ut i fra flertallsinnstillingen:

«Flertallet framholder at selv om en ikke hever strafferammene for de nevnte lovbruddskategoriene (…)»

Så man hever altså ikke strafferammene for de nevnte lovbruddskategoriene.

Og i neste runde sier man at det er på grunn av administrative og økonomiske utfordringer.

Da blir mitt enkle spørsmål til statsråden: Hvis man hadde ryddet i de administrative utfordringene og hadde bevilget nok penger, kunne man da ha hevet strafferammene for de nevnte lovbruddskategoriene?

Statsråd Knut Storberget [19:08:48]: Det kunne man, og man kunne brakt mange av disse sakene innenfor direkte ankemulighet og lagrette – det er fullt mulig.

Men det man også kan, er å heve straffenivået innenfor disse to bestemmelsene – det er jo ikke hele bestemmelsen når det gjelder § 219 og § 229. Man kan heve straffenivået også innenfor andre ledd og det andre alternativet i de respektive bestemmelser ved å gjøre de grep som Stortinget nå gjør.

Derfor må jeg bare si at det som er maktpåliggende for regjeringen og stortingsflertallet, er at straffenivået faktisk blir hevet. Når det blir hevet, vil jeg si at jeg synes det er en grei vurdering man gjør seg når man ikke bringer mange saker inn for den prosessordningen som innebærer lagrette.

Og så må jeg ile til og si at jeg også er veldig glad for at Fremskrittspartiet, ved komitélederen, gir uttrykk for at man faktisk hever straffenivået i et betydelig antall saker utover den debatten vi har om § 219 og § 229. For utad – i pressen, og i VG – står det noe annet.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [19:10:00]: Vi er nå i den noe spesielle situasjon at vi har en justisminister som styrer kriminalitetspolitikken etter finanspolitiske hensyn. Det er noe spesielt.

Han innrømmer samtidig at han som statsråd ikke har fått nødvendig gjennomslag i regjeringen for å få gjennomført det straffenivået som både regjeringen og Stortinget tidligere har vedtatt. Det må være et nederlag.

I tillegg oppfatter jeg det slik at iverksettelsen av straffeloven av 2005 nå skyves ytterligere ut, fordi man nå signaliserer at dette vil bli så dyrt at vi ikke har råd til et straffenivå på det nivået som i den loven vi har vedtatt.

Kan statsråden gi Stortinget beskjed om hva det vil koste å innføre det straffenivået som vi har vedtatt etter 2005-loven?

Statsråd Knut Storberget [19:11:08]: Igjen mener jeg saksordføreren framstiller saken helt feil, for dette handler altså ikke om at det er økonomiske og administrative konsekvenser knyttet til straffenivået. Det handler om økonomiske og administrative konsekvenser knyttet til straffeprosessen – at man beveger disse sakene inn i lagretteform. Men straffenivået sikrer vi ved å gjøre de grep som man nå gjør i proposisjonen, i debatten og i vedtaket. Derfor mener jeg det er feil å knytte de mer prosessuelle anførsler opp mot straffenivået, fordi man får det straffenivået man her ønsker seg.

Jeg vil også avvise at jeg i dag har sagt, eller gitt noen antydninger om, at man nå skyver den nye straffeloven ut i tid. Hva slags dekning har man for å si det? Jeg holdt på å si, det er jo nettopp det regjeringa har tatt fatt i, og som vi også får kritikk av opposisjonen for, når vi nå bl.a. bruker noe av midlene ute i Justis-Norge til å ruste opp IKT i politiet, som er en helt klar forutsetning for å få på plass en ny straffelov. Og det gjør vi fordi vi ønsker det så raskt som mulig.

André Oktay Dahl (H) [19:12:19]: Jeg vil presisere mitt forrige spørsmål litt mer når det gjelder tidspunktet. Grunnen til at jeg stiller spørsmål om det, er at vi vil vite hva som er bakgrunnen for at departementet overhodet ikke hadde tenkt på det. Da er det litt viktig å vite: Var det sånn at departementet ikke hadde noen som helst informasjon da man behandlet dette i statsråd og fremla saken for Stortinget? Eller hadde man mottatt noen som helst informasjon om de tingene man oppdaget etter at saken var fremlagt i Stortinget?

Så det andre spørsmålet: Kan statsråden bekrefte, eller avkrefte, at man kommer til å foreta en gjennomgang av rettspraksis knyttet til såkalt uaktsomme bildrap?

Statsråd Knut Storberget [19:13:01]: Når det gjelder det første spørsmålet, er svaret det samme som jeg ga i sted. Når det gjelder dato og klokkeslett for når vi mottok informasjonen, skal jeg sørge for at representanten får korrekt angivelse av det. Det vil jeg komme tilbake til.

Når det gjelder rettspraksis rundt uaktsomt drap, særlig knyttet til bildrap, har jeg konferert om det forholdet med min statssekretær – jeg står bak hennes uttalelser om at det er nødvendig å ha en gjennomgang av dette. Det er ikke sikkert at det handler om de lovmessige bestemmelsene, men det kan hende at det handler vel så mye om både etterforskning og påtalepraksis.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [19:13:56]: Som det tidligere har vært nevnt i denne saken, er det ikke selve straffenivået som har å gjøre med hvorvidt det blir færre forbrytelser. Det har med rettsoppfatningen til folk å gjøre, hvordan folk oppfatter det å begå alvorlige forbrytelser, og det skal også si noe om hvor alvorlig en forbrytelse er.

Uten at dette skal bli en debatt om straff som virker – det er til og med noen som tar til orde for at de vil ha lavere straffer, fordi høyere straffer ikke har noen preventiv virkning, og ikke har noen virkning på de kriminelle: Nå er det slik at en del kriminelle er de vi kaller «gjengangere», som frekventerer fengslene rimelig ofte, mens en del soner for første og eneste gang; de har altså begått en forbrytelse ved en ren tilfeldighet, eller i affekt, og soner den ene gangen. Men samfunnet skal, som sagt, gi signaler til både kriminelle og samfunnet ellers om at kriminalitet ikke lønner seg, og hvor alvorlig kriminaliteten er ved straffeutmålingen.

Jeg tror heller ikke at lengre straff vil være det som virker. Det som virker, er innholdet i soningen. Men likevel, for at vi skal gi de signalene som er riktige overfor samfunnet, og si at det er en alvorlig forbrytelse, har det med straffenivået å gjøre.

Når det gjelder denne saken, blir det sagt at den har fått en rask behandling, og at det har vært gjort raske endringer. Første gang saken var oppe, var for ca. ett år siden, da det ble avklart hvor straffenivået skulle ligge. Nå er vi kommet til den delen av dette året, og representanten Ropstad var bl.a. inne på at han ble overrasket. Jeg skal love at Ropstad ikke var den eneste som ble overrasket da vi så resultatet av denne behandlingen.

Vi hadde forventet at det kom en klar proposisjon fra regjeringen. Men så er det slik at en del av de endringene som ble gjort i loven, vil ha økonomiske konsekvenser, som også representanten Chaudhry var inne på, f.eks. at domfelte da har krav på å få opp anken sin, og at ankesaken skal behandles av jury, som gjør at kostnadene øker.

Det som er rart, er at dette burde noen ha visst etter behandlingen i mai–juni i 2009. Man burde ha visst det da, og man burde ha lagt det inn i statsbudsjettet for 2010. Det ble ikke gjort, og man bruker det som unnskyldning for at man ikke kan kjøre på med de vedtakene som har blitt fattet i denne saken.

La det være hevet over enhver tvil: økning av minstestraffene hjelper. Det vil heve straffenivået. Det er det ingen tvil om. Minstestraffen har vært på ca. to år. Gjennomsnittstraffen for en del av forbrytelsene har vært på to år og ni måneder. Når vi da hever den til tre år, kan det i verste fall si at vi øker straffene med ca. tre måneder.

Nå er vi klar over at det har blitt fattet vedtak i Stortinget tidligere, og det har blitt gitt klare signaler fra et samlet storting til Høyesterett om at straffene skal økes. Da ser vi også, som statsråden sa, at det er en tendens til at vi får et økt straffenivå, noe som er positivt.

Jeg hadde forventet at statsråden hadde vært litt mer ydmyk og innrømmet at noen har tabbet seg litt ut i denne saken, for det er det ingen tvil om. Representanten Håheim holdt et innlegg som var et voldsomt og et engasjert forsvar for en gedigen tabbe som er gjort fra Regjeringen. Det står det respekt av. Men jeg hadde forventet, som sagt, at statsråden ville være litt mer ydmyk og innrømmet at her har vi kanskje driti litt på draget, men vi får prøve å rette dette opp i neste runde.

Presidenten: er rimelig sikker på at begrepet «å drite på draget» ikke er et parlamentarisk uttrykk, og må be om at representanten velger andre måter å beskrive situasjonen på.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [19:19:00]: Uansett er det et dekkende uttrykk!

Presidenten: Det kommenterer ikke presidenten.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [19:19:08]: Som tidligere sagt, har vi en sak foran oss som har svært mange spørsmål. Jeg opplever etter statsrådens innlegg og replikkordskiftet at Stortinget fortsatt ikke sitter med flere opplysninger om de spørsmål som har vært stilt konkret i saken.

Så forsøker statsråden å gi inntrykk av at Fremskrittspartiet har vært imot å heve minstestraffene. Det har Fremskrittspartiet aldri sagt at vi er imot. Fremskrittspartiet støtter selvfølgelig heving av minstestraffene. Det er bra, og det var vi enige om i Stortinget da vi behandlet 2005-loven. Det Fremskrittspartiet kritiserer statsråd Storberget for, er nettopp at man ikke følger opp det hele og fulle vedtaket som ble fattet.

Så sier statsråden at det ikke er selve straffenivået, fra seks til åtte år, som er utfordringen, men det er det straffeprosessuelle. Ærlig talt – dette henger sammen! Det er straffenivået som utløser straffeprosessuelle regler.

Så refererer man til representanten Jan Arild Ellingsen, som var medlem av justiskomiteen i forrige periode, og som mente at dette med normalstraffenivå var en god metodikk. Ja, det støtter Fremskrittspartiet fortsatt. Vi har stemt for det, og har ikke kritisert noen for å angi et normalstraffenivå. Men det er nå grunn til å tro at normalstraffenivået antakeligvis vil bli lavere med lavere maksimalstraffer enn det som man vedtok i forbindelse med 2005-loven.

Det jeg synes er mest beklagelig med dette, er at man nå sender et signal om uklarhet når det gjelder gjennomføringsevnen av straffenivået i 2005-loven. Det er riktig som representanten Morten Ørsal Johansen påpekte i sitt siste innlegg, at det er en del lyse hoder i Justisdepartementet. Og at man ikke har tatt høyde for dette i budsjettene etter at straffeloven 2005 ble vedtatt, er en snodighet som er vanskelig å forstå.

Per Sandberg (FrP) [19:22:06]: (komiteens leder): Jeg skal ikke trekke ut debatten noe videre, for jeg har egentlig fått svar på det viktige spørsmålet, og det går på det svaret som jeg fikk av statsråden under replikkordskiftet.

Det er enkelt og greit slik at regjeringen dessverre ikke greier å gjennomføre det som Stortinget var enig om for ett år siden, og det som også Stortinget var enig om i en ny runde i forbindelse med et representantforslag som har vært behandlet. Det går ut på at 2005-loven og de strafferammene som ble lagt der, skulle gjennomføres. Når det svaret er så enkelt, synes jeg at det forsvaret som posisjonen har lagt til grunn, blir litt merkelig, for man aksepterer at det er situasjonen.

Så tillater statsråden seg å si at i dag er det en viktig markering med de vedtak som gjøres om å øke strafferammene, og at vi nærmest står overfor et tidsskille i dag. Nei, det var i fjor, det, og den gjentakelsen som Stortinget gjorde i forbindelse med representantforslaget fra Høyre. Men så er det sånn at når det gjelder den viktige markeringen og det tidsskillet som skjedde i fjor – og en gang til i Stortinget – reverseres faktisk deler av dette i dag, eller ikke reverseres, men trekkes ut i tid, utsettes, for man tror at minstestraffen da skal reparere for det som man ikke greier å gjøre i dag på grunn av økonomiske rammer. Det synes jeg, ærlig talt, at opposisjonen og statsråden faktisk bør innrømme.

Nå ser jeg at statsråden skal holde et innlegg etterpå. Jeg registrerer at statsråden er bekymret for det inntrykket som er gitt i debatten i det offentlige rom, fordi det nærmest er skapt et bilde av at vi ikke øker, eller skjerper, strafferammene i det hele tatt. Men må ikke statsråden ta noe av den kritikken selv gjennom – unnskyld uttrykket – å være så høy og mørk som både undertegnede og statsråden var fordi vi lyktes så godt for ett år siden med det vedtaket vi gjorde? Da har vi jo lyktes med å gi et inntrykk av at nå skulle straffene skjerpes, og vi har vært veldig bastant på det, særlig i valgkampen, der jeg hadde debatt med statsråden også. Så her har vi jo medvirket selv, og kanskje er det da på tide å være litt ydmyk også i forhold til at man selv har bidratt til å skape et inntrykk av at viktige skjerpelser av straffene nærmest blir utsatt.

Statsråd Knut Storberget [19:25:34]: Man kan jo i ro og mak vurdere hva slags inntrykk som fester seg etter en slik debatt om straffenivået. Ved siden av at jeg blir framstilt som høy og mørk kunne jeg godt tenke meg at et inntrykk som fester seg i befolkningen, er at man foretar en betydelig straffeskjerpelse. Jeg mener det er et framskritt at man fra Fremskrittspartiets side, fra Høyres side, har vært tydelig på det i debatten, og at vi står sammen om det. Det vil være ganske vanskelig å si at det Stortinget i dag gjør, ikke har noen betydning for norsk straffeutmåling. Det ville virke undergravende for hvordan vi ser på vår egen rolle.

Vi foretar altså betydelige økninger når det gjelder f.eks. voldtekt, ikke bare ved at vi øker minstestraffen, men vi ser på strafferammen, og vi angir veldig konkret i proposisjonen hva slags straffenivå man ser for seg. Det er et straffenivå som jeg hilser hjertelig velkommen, og som jeg mener det er godt at vil tre i kraft raskt. Det gjelder minstestraff og straffenivå for seksuelt misbruk av barn – som jo ikke har vært omdiskutert opp imot de spesielle bestemmelsene i denne runden – seksuell omgang med barn, mishandling i nære relasjoner når det i hvert fall gjelder første del av bestemmelsen. Jeg mener at det altså er sånn at noen av oss har klokkertro på at det Stortinget gjorde i fjor, tydelig å angi saker og straffenivå, har effekt for straffeutmålingen. Jeg er overbevist om at man vil se effekt av dette også i framtida. Derfor er det maktpåliggende for meg å få ut av hele debatten som en konklusjon den konkrete strafferammen du står overfor, totalstraffen. Men vi ligger altså i nedre sjikt når det gjelder straffeutmålingstradisjon i Norge – under halvparten, ofte – slik at vi har litt å gå på før vi krenker den øvre strafferammen. Det at man da går ned fra åtte til seks år på to av bestemmelsene, bidrar ikke til å svekke de signalene som går på straffeskjerpelse for de konkret angitte straffebudene.

Så trekker saksordføreren, representanten Kielland Asmyhr, inn at jeg på noe tidspunkt skal ha sagt at Fremskrittspartiet skulle være imot minstestraff. Jeg kan ikke erindre å ha sagt det i mitt innlegg. Jeg mener at jeg ikke har sagt det. Jeg mener at minstestraff ved noen anledninger, slik som her når man hever minstestraffen, faktisk også er ett av mange viktige virkemidler for å få opp straffenivået.

André Oktay Dahl (H) [19:28:40]: Det springende punktet i denne saken er hvilken saksbehandling man har i regjeringen, departementet, og hvilken informasjon man gir til Stortinget.

Nå er det en debatt her om hvem som har lovt mest når det gjelder straff. Den kan vi sikkert fortsette. Men ikke på ett punkt har altså statsråden, som er konstitusjonelt ansvarlig overfor alle som sitter i denne salen, eller kanskje ikke sitter her akkurat nå, men i hvert fall overfor Stortinget som organ – ikke enkeltpersoner, partigrupper, fraksjoner eller hva det måtte være – innrømme noe. Jeg synes virkelig at det hadde vært litt kledelig om man kunne innrømme at denne prosessen som har vært ved behandlingen av denne loven frem til nå, ikke er i henhold til hva Stortinget som organ skal forvente seg.

Dette handler ikke fra vår side først og fremst om at det ikke er noen straffeskjerpelse, det er jo tross alt vi som har tatt initiativ til at denne loven kommer. Men når vi skal vedta en lov, og statsråden utmerket godt bør vite at dette ikke er tilfredsstillende håndverk, hadde det gjort seg å komme med to setninger utover selvskryt og si noe om hvilke rutiner man har i departementet, hva man har tenkt å gjøre fremover for at ikke denne måten å behandle lover på skal bli det vanlige. På vegne av Høyre håper jeg virkelig ikke at dette er måten vi skal behandle så alvorlige spørsmål som straffelovgivningen på.

Jeg har lyst til å utfordre statsråden til å si helt konkret om han, som den øverste ansvarlige for Justisdepartementet, i det hele tatt har tenkt å ta affære overfor den glippen som garantert må ha skjedd, når man altså ikke er kjent med det man i dagens Aftenposten betegner som små prosessuelle ting, som altså er noe helt annet, nemlig at man ikke får fulgt opp Stortingets vedtak fordi man ikke greide å vurdere konsekvensene av egne lovforslag. Vi har sett det tidligere. Ved budsjettbehandlingen var det ukjent for Stortinget at man skulle trekke ut nesten 200 mill. kr fra politiets driftsbudsjetter. Det var det ingen som sa noe om da man skulle behandle budsjettet. Det hadde vært ganske kjekt å vite at man så for seg noe i den størrelsesorden, for det gjør at hele budsjettprosessen, hele behandlingen av et budsjett – på samme måte som dette – nærmest blir en håpløs affære for de partiene som ikke tilfeldigvis er til stede på fraksjonsmøtene til de rød-grønne.

Statsråden har en jobb å gjøre med hensyn til informasjonsarbeid overfor Stortinget, og informasjonsarbeid er altså mer enn å informere media om de høye tanker man har. Mye er gjort bra – det er ikke det det handler om for oss i dag. Det det handler om, er hvilke ting man har tenkt å gjøre for å sørge for at lovbehandlingen fremover blir av en langt annen kvalitet enn det som vi har fått presentert gjennom den siste månedens arbeid i justiskomiteen.

Statsråd Knut Storberget [19:31:51]: Nå trekker jo representanten Dahl fram spørsmålet om budsjettmessige disponeringer, og jeg må med respekt å melde si at når det gjelder de budsjettmessige disponeringer, mener jeg at de disponeringer som nå er gjort, absolutt er i samsvar med både føringer fra Stortinget og for så vidt også de bestemmelser som gjelder mellom storting og regjering. Nå er det litt uklart for meg hvor relevant det er opp mot straffeutmålingsnivået når det gjelder voldsforbrytelser, men hvis man i særdeleshet tenker på spørsmålet om at politiet rustes opp med hensyn til IKT, vil jeg nok si at både Stortinget, representanten Dahl og også andre har fått betydelig informasjon om behovet for det, og at man faktisk må gjøre det.

Så må jeg si at mye av det lovarbeidet som er gjort i forbindelse med ny straffelovgivning i Norge – både når det gjelder den alminnelige delen, og når det gjelder den spesielle delen – har etter mitt skjønn vært et svært godt lovmessig håndarbeid, men når det gjelder disse to bestemmelsene, har man altså valgt å gjøre den endringen som nå foreligger. Jeg syns at det har vært etterfulgt av god informasjon overfor komiteen om hvorfor man gjør det, og hva man faktisk har gjort. Jeg vil nok heller si det slik at det ville vært mye verre om man ikke gjorde det, og at man faktisk tok konsekvensen av det. Så lenge man sikrer at intensjonene for å få straffeskjerping også i de angjeldende lovbrudd blir fullført, kan jeg ikke se at det at man gjør endringer i sjølve strafferammen som får betydning for prosessuelle virkninger – om det skulle gå for lagrette eller ei – skulle ha noen som helst betydning opp mot det som har vært maktpåliggende for et flertall i Stortinget å gjøre noe med, nemlig det å heve straffenivået. Så lenge man får til det, mener jeg at det er det avgjørende i disse sakene.

Så vil jeg si at når det gjelder nettopp spørsmålet om prosess og prosessform for straffesaker, vil Stortinget i framtida ha rikelige muligheter til å få innflytelse også på det, da det vil komme diskusjoner framover, særlig i kjølvannet av det nedsatte utvalget som skal håndtere spørsmålet om lagrette.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [19:34:31]: Jeg ble ganske trist etter statsrådens siste innlegg, for jeg hadde regnet med at statsråden nå, etter denne debatten, kunne ha vært såpass ydmyk at han kom opposisjonen i Stortinget noe i møte når det gjelder den kritikken som vi har gitt uttrykk for, av saksbehandlingen i denne saken.

Det er slik at jeg tror at normalt sett ville en sak av den kvalitet som statsråd Storberget la fram i Prop. 97 L, blitt sendt tilbake til regjeringen. Men nå nærmer vi oss Stortingets møtefrie periode, og alle ønsker å få opp straffenivået ved å øke minimumsstraffene, og man har angitt et normalstraffenivå. Men selve saken er av en svært dårlig kvalitet, og Stortinget har ganske mange spørsmål, som vi heller ikke har fått svar på her i dag. Jeg skal ikke si så mye om komiteens behandling, men det er under komiteens behandling blitt gitt uttrykk for at dette har vært svært utilfredsstillende.

Så sier statsråden at dette har med budsjettmessige spørsmål å gjøre. Ja, det er riktig, men i enhver lovsak er det et kapittel med budsjettmessige og administrative konsekvenser. Der burde statsråden ha gitt en mye mer grundig redegjørelse av de budsjettmessige konsekvensene, for det var jo først etter at komiteen fikk et brev fra lagmennene og deretter stilte et spørsmål til statsråden, at statsråden svarte at jo, dette ville nok få noen flere konsekvenser enn det som det var redegjort for i saken. Så det er ikke komiteen – eller opposisjonen – som ikke har gjort jobben sin her. Det er statsråden som har lagt frem et slett arbeid, og jeg synes at representanten Morten Ørsal Johansen har vært den nærmeste til å treffe innertieren her i kveld.

Presidenten: André Oktay Dahl har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

André Oktay Dahl (H) [19:37:18]: Bakgrunnen for at jeg nevnte informasjonen som ble gitt ved budsjettbehandlingen, om politidekning, er at det begynner å føye seg inn i et mønster der man forveksler pressemeldinger med informasjon til Stortinget. Vi må forholde oss til hva som blir sagt i media, hva som kommer av løfter i tipunktsplaner i pressemeldinger, ikke til formelle dokumenter til Stortinget.

Det kommer et lovforslag som presenteres i media, og det oppfattes som om det er en full oppfølging av hva Høyre har krevd, og hva Stortinget har vedtatt når det gjelder angjeldende straffebud. Alle tar det for gitt, og det står ikke ett ord om at dette ikke er en direkte oppfølging av Stortingets vedtak. Av ulike grunner begynner altså komiteen å grave etter initiativ fra Høyre og Fremskrittspartiet. Det jeg frykter, er at hadde vi ikke gjort det, hadde denne loven bare sklidd igjennom, for det hadde ikke blitt oppdaget. Det er grunnen til at Høyre vil vite hva man har tenkt å gjøre i departementet for å sørge for at denne type prosess ikke skjer igjen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.