Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter, og at taletiden fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bente Thorsen (FrP) [15:15:39]: (ordfører for saken): La meg innlede med å takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Det er et tema av stor utdanningspolitisk og samfunnspolitisk viktighet som tas opp fra forslagsstillernes side i dette dokumentet.

I dokumentet tas det opp syv konkrete forslag om tiltak for å styrke de grunnleggende ferdighetene i voksenbefolkningen. Voksnes rett til utdanning for å sikre grunnleggende ferdigheter ble innført i 2000. Ordningen er nå blitt mer kjent og i større grad tatt i bruk, men fremdeles er det et stort behov for å styrke innsatsen for å heve lesekompetansen og sikre gode, grunnleggende basisferdigheter i befolkningen.

Det er et problem både for den enkelte og for storsamfunnet. Den enkeltes mulighet til å klare seg noenlunde bra i et informasjonsintensivt moderne samfunn svekkes betydelig dersom en ikke kan f.eks. lese og skrive.

Ifølge tall fra Lesesenteret i Stavanger har 330 000 voksne svært dårlige lese- og skriveferdigheter, mens så mange som 950 000 leser dårligere enn de burde.

Basisferdigheter handler om å forberede til videre utdanning og yrkeslivet, fremme demokratisk deltakelse, utvikle og ivareta kulturelle ferdigheter og bidra til opplevelse og mening for den enkelte. Komiteen understreker det tverrpolitiske engasjementet og enigheten rundt disse prinsippene, og vil arbeide videre med dette.

Av mennesker i arbeidsfør alder som i dag står utenfor arbeidslivet, er ca. 40 pst. av disse også de som har de dårligste leseferdighetene. Arbeidsledige har gjennomgående svakere ferdigheter enn de som er i jobb eller studerer. Komiteen mener at dette viser at samfunnet må styrke innsatsen for å heve lesekompetansen og sikre gode, grunnleggende basisferdigheter i befolkningen. Komiteen er enig i at Program for basiskompetanse i arbeidslivet er et svært viktig supplement til den kommunale voksenopplæringen.

Komiteen framstår som enige i det alt vesentlige av faktabeskrivelser og viktigheten av framtidig fokusering på tiltak som kan styrke voksenbefolkningens grunnleggende ferdigheter. Jeg antar at representantene for flertallet og forslagsstillerne selv vil supplere innholdet ved behov.

Jeg vil så gå over til å kommentere noen av forslagene i saken. Fremskrittspartiet registrerer at fokus på og innsats for grunnleggende lese- og skrivekompetanse har blitt bedre de siste årene. Flere tiltak som foreslås, er under arbeid eller igangsatt. Det gjelder en samlet plan for etter- og videreutdanning for lærere i den kommunale voksenopplæringen. Fremskrittspartiet er enig i at det er et behov for informasjonstiltak for å redusere stigmaet knyttet til manglende grunnleggende ferdigheter. Men ingen er tjent med at det settes i gang en kampanje før vi er sikre på at tilbudet er gjennomførbart.

I dag er det mange utdanningsinstitusjoner og organisasjoner som tilbyr voksenopplæring. Dette gjør at voksenutdanningen er noe fragmentert og i mange tilfeller spredt på en ufordelaktig måte. Fokusering på et bedre samarbeid mellom allerede eksisterende studieforbund og tilbud er derfor viktig.

For Fremskrittspartiet er det viktig å peke på betydningen av at de utdanningstilbudene som gis, ender i en formell kompetanse eller annen relevant kompetanse knyttet til deltakelse i arbeidslivet.

Jeg fremmer herved forslagene som Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til i saken.

Presidenten: Representanten Bente Thorsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Truls Wickholm (A) [15:19:28]: Ifølge OECDs kriterier har nærmere 30 pst. av den norske befolkningen for svake leseferdigheter. Vi er ikke innenfor OECDs grense for ønsket nivå. Men selv om dette tallet er høyt, er Norge faktisk blant de beste landene i OECD. Vi snakker allikevel om opp mot 350 000 mennesker som ifølge hjemmesidene til Lesesenteret i Stavanger ikke har den lesekompetansen de trenger.

Stadig flere jobber krever lesekompetanse. Voksne i aldersgruppen 41–65 år, som er på det svakeste leseferdighetsnivå, har mer enn tolv ganger så stor risiko for å falle utenfor arbeidslivet som det gode lesere har. Nordmenn er et lesende folk, og kravene til basisferdigheter er større i de nordiske landene enn i mange andre land. De siste 10–15 årene har kravene økt både innenfor og utenfor arbeidslivet.

Den demografiske utviklingen er også en utfordring i seg selv. Aldersbæreevnen viser forholdet mellom den yrkesaktive delen av befolkningen og den eldre delen av befolkningen. Dette forholdet vil endre seg kraftig. I 2000 var det 4,7 personer i yrkesaktiv alder per eldre, mens det i 2030 vil bli redusert til 3,5 personer og i 2050 til 2,9 personer. For å møte dette vil det være avgjørende at flest mulig står i arbeid lengst mulig. Da er lesekompetanse en forutsetning. Gode grunnleggende ferdigheter er en viktig forutsetning for stabil tilknytning til arbeidsmarkedet.

Norsk arbeidsliv er i stor grad kunnskapsbasert og stiller store krav til omstillingsevne og innovasjon. Innovasjon og verdiskaping avhenger av en kompetent og produktiv arbeidsstyrke. Framtidens arbeidsplasser trenger kompetanse uavhengig av bransje. Vi må derfor sikre oss at hver enkelt har den basiskompetansen som skal til for å tilegne seg ny kunnskap og være med på omstillingene.

Program for basiskompetanse i arbeidslivet ble opprettet i 2006 og gir bedrifter og offentlige virksomheter anledning til å søke om støtte til grunnleggende opplæring i lesing, skriving, regning og data. Siden 2006 har ca. 13 000 personer fått opplæring gjennom BKA. Evalueringene viser at programmet treffer målgruppen godt. BKA-programmet er et svært viktig supplement til den kommunale voksenopplæringen.

En utfordring i arbeidet med lesekompetanse er også at halvparten av dem som er blant de svakeste, selv synes de leser godt. En del av dem synes også at de leser svært godt. For det første er det vanskelig å innrømme sviktende ferdigheter i en så grunnleggende leseferdig, ferdighet som lesing og skriving … – den er tydeligvis litt sviktende for meg også i dag! Basisferdighetene viser seg også å være svakere jo eldre arbeidstakeren er. Eldre arbeidstakere er derfor en ekstra utsatt gruppe. Innsatsen for å øke svake leseres kompetanse må derfor ses i sammenheng med tiltak for å beholde eldre arbeidstakere i jobb og redusere bruken av førtidspensjon. En ekstra utfordring er at eldre arbeidstakere selv tar mindre initiativ til å delta i opplæringen enn de yngre. Ifølge Lesesenteret i Stavanger nedprioriterer bevisst mange arbeidsgivere også opplæring av eldre medarbeidere. Det er alvorlig, og det påhviler arbeidsgiver et stort ansvar for å motivere arbeidstakere i risikosonen. Dette vil være en nøkkel for å få på plass effektive tiltak som kan bidra til å opprettholde basiskompetanse i forhold til arbeidslivets krav. Opplæring av egen arbeidskraft må være et satsingsområde for alle seriøse bedrifter.

Høyre skal ha ros for å sette dette temaet på dagsordenen i Stortinget gjennom dette Dokument nr. 8-forslaget. Opposisjonen fremmer også en del forslag knyttet til det. Arbeiderpartiet støtter intensjonen i mange av disse forslagene. Det vil man også kunne lese ut fra merknadene. Men vi vil allikevel ikke stemme for forslagene her i dag. Det er også nærmere forklart i merknadene.

Arbeiderpartiet mener at regjeringen tar utfordringen med lesekompetanse for voksne på alvor, og at opprettelsen av en tiårsplan ikke nødvendigvis vil utgjøre en styrking av arbeidet. Regjeringen har de siste årene styrket satsingen på BKA og i tillegg styrket økonomien til kommunen og fylkeskommunen der mye av dette ansvaret ligger. Regjeringen har også satt i gang et prosjekt med å etablere kompetansetillitsvalgte som skal være pådrivere på arbeidsplassen, slik at flest mulig kan ta del i livslang læring.

Med dette ser jeg fram til en videre debatt.

Svein Harberg (H) [15:24:06]: Å gripe fatt i lesekompetansen hos det norske folk, å ønske å forbedre den og spesielt gi ny mulighet til dem som av forskjellige grunner ikke har fått utviklet sin lesekompetanse fullt ut, er å gripe fatt i en av de grunnleggende forutsetningene for å lykkes som samfunn.

Vi vet at det alltid har vært slik at de som kunne lese, skrive, regne og kanskje attpåtil snakke fremmede språk, hadde store muligheter, og de fikk de framskutte posisjonene. Det har likevel historisk også vært god plass for dem som ikke var så skolerte. Endringen i forutsetningene for denne siste gruppen har vært enorm, og stadig nye yrkesgrupper utfordres i en hverdag der faglig påfyll, kvalifikasjonskrav, krav til dokumentasjon, instrukser og bruksanvisninger utfordrer lesekompetansen.

Så må jeg skynde meg å legge til at det slett ikke bare er i de tradisjonelle yrkesfagene denne utfordringen forsterkes. Det gjelder på alle nivåer i arbeidslivet, eller privatlivet for den saks skyld. I et arbeidsmarked med nye generasjoner der bortimot 70 pst. har tatt høyere utdanning, er det en svært viktig oppgave for oss som politikere å gjøre alt vi kan for at alle kan se et eventuelt bytte av arbeidsoppgaver og arbeidsplass lyst i møte. Derfor har Høyre gjentatte ganger de siste seks årene tatt til orde for en systematisk og langsiktig satsing på å få løftet lesekompetansen og grunnleggende ferdigheter også i den voksne befolkningen.

Reaksjonene på våre forslag har vært varierende, fra en svært imøtekommende holdning hos daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal, som fortalte at her var det flere ting på gang, og at han gjerne ville spille på lag med Høyre – vi vet for øvrig fremdeles ikke helt hva som var på gang den gangen – til atskillig mer lunken mottakelse hos senere ministre. I dag opplever vi at regjeringspartiene ikke vil stemme for noen av forslagene våre, og det er mildt sagt overraskende. Jeg registrerer riktignok at merknadene fra regjeringspartiene gir en svært positiv omtale av noen av våre forslag, men de vil altså ikke være med på et samlet og tydelig krav fra Stortinget om økt oppmerksomhet, holdningsendringer, langsiktig satsing og evaluering av arbeidet, slik at vi kan sikre så lik tilgang som mulig til arbeidslivet for flest mulig.

Høyre er glad for at det i opposisjonen er stor enighet om at det bør igangsettes en langsiktig satsing for å sikre voksne som sliter med grunnleggende ferdigheter, hjelp. Det er også stor enighet om at det er viktig å bredde tilbudet på en slik måte at alle relevante offentlige instanser og naturlige samarbeidspartnere involveres for å nå flest mulig. De rød-grønne partiene viser også i denne saken til tiltak som er satt i gang, og vedtak som er gjort, ja, vi får til og med ørsmå glimt inn i bestillinger gjort i de innerste sirkler rundt statsråden. Det er flott. Det som undrer meg, er imidlertid hvordan representantene i sine merknader kan gi ros for at saken tas opp, understreke at det må gjøres mer, for så ikke å stemme for et eneste av forslagene.

Høyre har også tatt til orde for en kampanje som gjør det lettere å erkjenne og ta del i ekstra opplæring i grunnleggende ferdigheter. Det var betegnende å se undersøkelsen nylig som viste at det fra bedriftsledelsens side var påpekt at en betydelig del av arbeidsstokken nok hadde behov for et slikt tilbud, mens det fra arbeidstakerne i de samme virksomhetene kun var et fåtall som mente de trengte det. Nå skal ikke jeg si hva som var det riktige svaret, men det er nok grunn til å tro at det ikke var så lett å innrømme behovet for ekstra opplæring.

Derfor setter jeg pris på Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande som etter å ha sett på og lært om resultatene av bruk av det nye leseprogrammet Pageturner, umiddelbart slo fast: Dette kunne jeg trenge selv, dette skulle vi hatt på Stortinget! – en flott holdning som jeg skulle ønske smittet over på hans partifeller i KUF-komiteen, slik at vi kunne si: Vi vil være tydelige, vi vil at et samlet storting skal stå bak kravet om økt satsing. Vi vil ta alle muligheter i bruk, ikke bare på Stortinget, men ute i de mange bedrifter og organisasjoner med arbeidstakere og medlemmer som har behov for slik hjelp.

Til slutt vil jeg peke på vårt forslag om å lage et program for basiskompetanse i frivilligheten. Vi har programmet for basiskompetanse i arbeidslivet. Programmet fungerer godt, men skulle hatt ressurser til å nå langt flere. Håpet vårt er at ved å opprette et BKF kan vi nå nye grupper voksne, de som kanskje ikke er i arbeidslivet, eller som arbeider et sted der det ikke er BKA-prosjekt. Dersom de kan få et tilbud gjennom en landsomfattende frivillig organisasjon, eller gjennom en frivillighetssentral, vil enda en gruppe voksne kunne gå ut i hverdagen med styrket selvfølelse og nye muligheter.

Til slutt tar jeg opp forslagene Høyre fremmer alene eller sammen med andre, og som ikke tidligere er tatt opp.

Presidenten: Representanten Svein Harberg har tatt opp de forslagene som han refererte til.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:29:06]: Å ikke kunne lese skikkelig når en er voksen, tror jeg mange ser på som fryktelig belastende og i mange tilfeller en skam. En skammer seg over at en ikke kan lese godt nok og unngår å komme i situasjoner der en kan bli «avslørt». At dette kan oppleves som et handikap og en begrensning i dagliglivet og i arbeidssituasjonen, er åpenbart.

I dagens arbeidsliv er det ikke lenger så lett å fungere uten gode leseferdigheter. Resultatet er at mange faller ut av både arbeidsliv og samfunnsliv, med de følgene det har for den enkelte og for samfunnet.

Høytlesning i klassen har nok vært et sant mareritt for mange. Heldigvis har de pedagogiske metodene utviklet seg mye siden det var den gjengse måten å teste leseferdigheter på. Fokus på tidlig innsats for å hjelpe elevene til å knekke lesekoden tidlig og fokus på å trene lesehastighet og leseforståelse vil forhåpentligvis gjøre at ingen går ut av grunnskolen framover uten å beherske å lese.

Trolig er det ca. 400 000 voksne arbeidstakere i Norge som mangler tilstrekkelige ferdigheter i lesing og tallforståelse til å mestre utfordringene i dagens arbeids- og samfunnsliv. Det har derfor de siste årene vært satt i gang en rekke tiltak for å øke leseevnen og leselysten.

Om lesekompetansen går opp nå etter at tiltak er satt i gang, vil det fortsatt finnes mange i vårt samfunn som er dårlige lesere. Det finnes tiltak også for disse, men den største bøygen er nok kanskje å innrømme for seg sjøl at en trenger hjelp, og at en deretter faktisk oppsøker hjelp.

Jeg har lyst til å trekke fram et konkret eksempel fra min egen kommune og en av bygdas taxi- og bussjåfører, som for øvrig er medlem av Senterpartiet. Når en er sjåfør, får en god tid til å tenke, som han sjøl sa. Han hadde erfart at det var mange som sleit med lesing, men at det var få som ville innrømme at de sleit med det. Han luftet derfor ideen om leseopplæringskurs for sin lokale taxileder, som syntes det var et godt forslag, og via via fikk han møte med Karrieresenteret Opus Hadeland. Enden på visa er at de nå har satt i gang et kurs på 50 timer, to ganger i uken à 3 timer. Jeg trekker fram denne historien for å vise hvor viktig det er at vi på alle plan bryr oss.

Det er viktig å sørge for tilbud som gir voksne med manglende leseferdigheter, muligheter til å bli gode lesere. Å tilby dem som i dag står utenfor arbeidslivet, kartlegging, kan være et godt tiltak, men det viktigste er at vi prater om det, slik at det ikke blir et tabubelagt tema.

Jeg tror det også er viktig at de tilbudene som settes i verk, er lett tilgjengelige og har en lav terskel for å ta kontakt. Dersom årsaken til problemet ligger i dårlige erfaringer fra skoledagene, er det viktig at en blir møtt med respekt. Tilrettelagte kurs i samarbeid med arbeidsgiver vil være lett tilgjengelig og en alminneliggjøring av tilbudet.

Utdanningsdirektoratet har allerede fått i oppdrag å lage en samlet plan for etter- og videreutdanning i voksenopplæringen. Å kombinere denne med tiltaksplanen for helhetlig og langsiktig lesesatsing i grunnopplæringen kan bli bra. Det er også igangsatt arbeid med å utarbeide omfattende rundskriv til kommuner om voksnes rett til utdanning.

Det er bra at vi får denne diskusjonen i Stortinget. Det er viktig for oss å legge til rette slik at så mange som mulig får ta del i gleden av å kunne lese, både til nytte og til hygge.

Det kan også være en av nøklene til å få flere inn i arbeidslivet og få mulighet til en meningsfull hverdag. Derfor er det viktig at alle gode krefter trekker i samme retning – og at folk tør å innrømme at de trenger litt hjelp, og at vi legger til rette for at de får den hjelpen de trenger, når de trenger den.

Dagrun Eriksen (KrF) [15:33:04]: For å bryte litt med stigmaet og skammen rundt det ikke å kunne lese er det også viktig å si noe om at det er samfunnet som har sviktet. Det er samfunnet, gjennom skolegangen, som ikke har klart å trekke elever inn slik at de er utrustet på en måte som gjør at de kan møte livet med leselyst og leseglede. Jeg tror det for mange er høye terskler som skal gås over, det er vonde opplevelser som skal brytes igjennom, før man klarer både å innrømme og å si at her har dere sviktet meg.

Det gjøres veldig mye for å få dette på plass. BKA-midlene har vært nevnt av flere, og det tror jeg det er veldig positive og gode erfaringer med. Men det skjer også en del andre ting. Jeg var heldig og fikk besøke Kiwi-skolen – jeg vet at noen andre har vært der – som ligger i Drammen. De driver også med BKA-prosjekter, de vet det bare ikke. De har et opplegg. Selv om du skal stå og sortere flasker, som ofte er den første jobben du får i en Kiwi-butikk før du kan stige litt i gradene, må du gjennom Kiwi-skolen og levere inn noen små spørsmål og svar for å komme på plass. Kiwi-ledelsen oppdaget at det er en del som har manglende lese- og skriveferdigheter blant dem som ansettes hos dem. Kiwi har tatt ansvar og lagt opp til at man har både lesekurs og skrivekurs for dem som er ansatt hos Kiwi. Så det gjøres mye på mange områder for å få dette til.

Det er også slik at private skoler har fått lov til å ha en forskrift hvor de får gi tilbud om videreutdanning til voksne uten rett. Også der er det et møtepunkt for dem som har manglende kompetanse som det kan være viktig å bruke i den sammenheng.

Vi kommer til å støtte forslag nr. 7 – vi står ikke bak det i innstillingen – om å bruke de såkalte BKF-midlene. Vi syntes også det var viktig å få inn studieforbundene, som er et forslag som vi er med på. Men vi støtter altså forslag nr. 7.

Men så: Tidligere i dag hadde vi en debatt i Stortinget om et forslag – ikke i denne komité, men i en annen komité – som regjeringspartiene hadde stemt ned, men som de i dag kom tilbake til og var helt enig i. Det er en gåte for meg at av alle de åtte forslagene som nå ligger på bordet i forbindelse med dette Dokument 8-forslaget, er det ikke ett som regjeringspartiene vil støtte. Og det er heller ingen egne forslag fra regjeringspartiene om hva de ønsker å gjøre i denne saken, som er så viktig for dem, hører vi i innleggene. Det er en gåte for meg, det at man overser det fullstendig når det kommer andre saker. Jeg har hørt regjeringens representanter snakke om at det er demonstrasjonsforslag vi driver med, og jeg vet ikke i hvilke andre saker, om jeg skal si det slik. Det er i denne salen vi utvikler politikk. Er det slik at det er et prinsipp at hvis disse forslagene ikke er kommet fra regjeringen selv, går vi ikke inn på det i det hele tatt, vi nekter å støtte det? Er det slik at regjeringspartiene ikke har noen egne forslag i denne saken – eller er det slik at alle tanker er tenkt, alt er på plass, alt er i orden, og vi kan bare se at dette går videre?

Jeg ønsker meg et regjeringsapparat og noen regjeringspartier som våger å gå inn i de viktige sakene – også når det ikke er dem selv som har tatt initiativet. Det ligger åtte forslag på bordet. Kristelig Folkeparti har gått inn og sagt: Noen støtter vi, noen støtter vi ikke. Jeg opplever regjeringspartier i denne sal som bare sier at når det ikke kommer fra oss, går vi ikke med på det. Denne saken fortjener ikke å bli behandlet på den måten.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:37:34]: Det er mange voksne som ikke husker tilbake på sin egen skolegang med glede. De husker den kanskje som en sammenhengende opplevelse av ikke å kunne mestre og ikke vite helt hva man skulle oppnå, og ikke kunne nå videre med tanke på å utvikle sine egne ferdigheter. Og det er mange voksne som ikke vil komme av seg selv hvis de tilbys noe som minner om den gamle skolegangen. Derfor er arbeidsplassen og tiltak rundt den så avgjørende viktig for å gi voksne mulighet til å forbedre sin basiskompetanse, særlig lesekompetansen. Jeg er glad for at det er et høyt engasjement rundt dette. Det er faktisk slik at det er mange voksne i dagens arbeidsliv og blant de uføretrygdede som ikke har fått noen særlig del i utdanningsgodet, fordi de mistrivdes på skolen og ikke ble sett på riktig måte tidlig.

På områder der det i forslaget etterspørres tiltak, er innsats i stort omfang i gang eller under planlegging som del av oppfølgingen av Utdanningslinja, og det er noe som jeg ser at også komiteens flertall har merket seg. Denne stortingsmeldingen må i seg selv regnes som en langsiktig nasjonal plan for livslang læring spesielt rettet mot dem med svake grunnleggende ferdigheter. Aktuelle tiltak fra denne meldingen er:

• styrking av Program for basiskompetanse i arbeidslivet, tilskuddet er økt til 86,3 mill. kr i 2011

• utvikling av et rammeverk og veiledning for opplæring i grunnleggende ferdigheter tilpasset voksne i regi av Vox

• deltakelse i OECD-undersøkelsen PIAAC, en slags PISA-undersøkelse for voksne, hvor resultatene kommer i 2013 og vil gi bedre grunnlag for å utvikle nye tiltak

• styrket nasjonal koordinering av karriereveiledning

• videreutvikling av realkompetansesystemet så det skal bli mer enhetlig og brukerorientert

Jeg vil kort gå nærmere inn på hvordan regjeringen satser på å utvikle mer relevante og tilpassede tilbud til voksne, som jeg ser at komiteen legger stor vekt på. Voksne uten fullført videregående opplæring utgjør opp mot 700 000 personer. Vi har derfor også økt innsatsen overfor dem med behov for yrkesrettet kompetanse på videregående nivå.

Regjeringen har gjort mye for å styrke arbeidsplassen som læringsarena, og nettopp for denne gruppen er dette et avgjørende moment for at man skal kunne delta. Vox har utformet kompetansemål som beskriver og konkretiserer opplæringsmål som er egnet som grunnlag for å gi en opplæring som er tilpasset voksnes arbeids- og livssituasjon. Det er utarbeidet egne profiler for basisferdigheter på jobben knyttet til en rekke yrker, noe som gjør det enklere for opplæringsansvarlige å utarbeide tilpassede kurs.

BKA har svært god søkning fra arbeidsgivere, og evaluering tyder på at vi når målgruppene veldig godt. Programmet er inne i sitt sjette år, og så langt har det blitt delt ut ca. 200 mill. kr, og rundt 13 000 arbeidstakere og arbeidssøkere har fått opplæring. Søkertallene for årets utlysning er rekordhøye, totalt har Vox mottatt 409 søknader om støtte. Flere virksomheter kan gå sammen om å søke, og derfor inneholder søknadene ca. 700 forskjellige virksomheter. Det betyr at vi er i ferd med å få opp et tilbud som mange synes det er nyttig å benytte seg av, og at det ikke er så høye terskler som det var tidligere, for faktisk å kunne delta.

Jeg støtter i likhet med komiteens flertall intensjonen i forslaget om kartlegging av grunnleggende ferdigheter for dem utenfor arbeidslivet. Vox har utviklet et opplegg rettet mot saksbehandlere i Nav-systemet, slik at disse skal bli bedre til å avdekke behov for grunnleggende ferdigheter for brukere det er relevant for. Jeg har tro på at dette kan være en hensiktsmessig og effektiv måte å nå den aktuelle målgruppen på.

Jeg vil utvikle BKA videre basert på erfaringer og evaluering. Frivillige organisasjoner er allerede med, i og med at studieforbund er invitert til å delta i programmet. Rundt 400 organisasjoner er medlemmer i studieforbund, frivillig sektor har derfor allerede god anledning til å samarbeide med arbeidslivet gjennom BKA. I 2010 hadde 36 pst. av søknadene studieforbund som kurstilbyder.

To ord også om yrkesrettet kompetanse på videregående nivå: Vi vet at i forbindelse med Ny GIV har vi også en betydelig målgruppe blant voksne som allerede er i jobb, eller som kanskje er uføretrygdet i tidlig alder, og som har fått ta lite del i utdanningsgodet, som jeg var innom. Derfor har jeg et veldig sterkt ønske om at vi også skal få større fokus rundt denne gruppen voksne framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [15:42:53]: I tillegg til at arbeidssteder tilbyr utdanning til voksne, er det over 400 godkjente medlemsorganisasjoner som tilbyr voksenopplæring. Men så er det slik at en god del av de tilbudene som blir gitt, ikke gir noen formell eller relevant kompetanse knyttet til deltakelse i arbeidslivet. For Fremskrittspartiet er det viktig at utdanningstilbudet som gis, kan benyttes i arbeidslivet. Vil ministeren sørge for at mer av de offentlige voksenopplæringsmidlene går til grunnleggende ferdigheter – utdanningstilbud som kan benyttes i arbeidslivet?

Statsråd Kristin Halvorsen [15:43:39]: Det er jo denne jobben vi er midt oppe i, og det er helt riktig at studieforbundene står for en betydelig del av dette tilbudet. Når det gjelder basiskompetanse i arbeidslivet, slik som det er nå, vet vi at vi kommer til å ha betydelige utfordringer når det gjelder å kunne tildele midler til alle dem som søker, og hvis det er 700 forskjellige arbeidsplasser, er det vesentlig viktig. Så tror jeg videre det er viktig at vi jobber videre med å tenke formell kompetanse knyttet til det jeg var inne på avslutningsvis, nemlig muligheten til f.eks. å kunne ta et fagbrev knyttet til jobben. Det som er utfordringen når det gjelder basiskompetanse, er at det i stor grad dreier seg om å friske opp kunnskaper fra grunnskolen, og det er veldig få av de voksne som er veldig motivert for å tenke at de skulle tatt grunnskoleeksamen på nytt.

Svein Harberg (H) [15:44:47]: Det er ingen tvil om at basiskompetanse i arbeidslivet er bra og fungerer bra, og jeg tror statsråden er enig med meg når vi sier at vi skulle ønske det var enda flere som kunne være med på det. Det er litt leit at ressursmangelen begrenser tilbudet, men det er altså noen grupper som ikke nås.

Og så registrerer jeg at statsråden viser til andre måter å organisere det på, også på frivillig sektor. Men vårt forslag om å lage en basiskompetanse for frivilligheten er jo for å nå grupper som en ikke når på de andre måtene. Og det er nok mange som kunne nås på den måten, gjennom de landsomfattende frivillige organisasjonene.

Ser ikke statsråden at ved å igangsette et sånt prosjekt ville en løfte opp den muligheten og invitere en ny gruppe mennesker til å få denne basiskompetansen?

Statsråd Kristin Halvorsen [15:45:46]: Jo, det tror jeg er helt riktig, og det er i tilfelle et budsjettspørsmål. Det som kommer til å være utfordringen nå, er at de 86,3 mill. kr som vi har til basiskompetanse i arbeidslivet, kommer til å få bein å gå på, for å si det sånn, fordi det kommer til å være mange flere som ønsker å få tildelinger fra den potten. Og selvfølgelig bør vi ha utfordringer i forhold til grupper som ikke får det tilbudet via sin arbeidsplass – eller kanskje ikke har noen arbeidsplass å få det tilbudet til. Men det er i tilfelle et spørsmål vi får komme tilbake til når vi diskuterer budsjettet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.