Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 30 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter. I tillegg foreslås det gitt 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Thomas Breen (A) [13:59:57]: (ordfører for saken): Aller først vil jeg takke komiteen for samarbeidet under behandlingen av saken, og for så vidt konkludere med at det heldigvis er ganske bred enighet i Stortinget om de store linjene i skattesystemet. Det tyder på at skattesystemet vårt i stor grad, uten altfor store endringer, har bærekraft i framtiden.

Jeg vil begynne med å snakke litt om formålet med skatte- og avgiftssystemet. Det er nemlig å sikre inntekter til fellesskapet, bidra til rettferdig fordeling og bedre økonomiens virkemåte ved bl.a. å gjøre det lønnsomt å ta forskjellige hensyn, som f.eks. miljøhensyn. Skattesystemet bør utformes slik at det ikke påfører skattyterne og myndighetene unødig store administrative kostnader. Det er et mål i seg selv at man skal ha et system som gir legitimitet og oppslutning, slik at de som skal betale, betaler det de skal. Da har man i Norge hatt som mål at dette gjøres best etter prinsippet om at hver enkelt av oss skatter etter evne – altså at det man betaler inn til fellesskapet, avhenger av hvor mye man har i utgangspunktet. Dette bidrar til en rettferdig fordeling og er derfor også et avgjørende element for å sikre legitimiteten for skattesystemet vårt. Jeg ville starte med dette, fordi man fort kan tape denne hovedbegrunnelsen av syne når man begynner å diskutere de enkelte elementene i skattesystemet vårt.

Arbeidet med å evaluere skattereformen har vært bredt anlagt og pågått i departementet i lang tid. Departementet har vurdert de økonomiske sidene ved skjermingsmodellene, likebehandling mellom inntektstyper og virksomhetsformer, fordelingsvirkninger av reformen, virkninger på arbeidstilbudet og administrative konsekvenser. Det har imidlertid av flere grunner ikke vært mulig å vurdere alle virkningene av reformen like grundig. For det første er det vanskelig å skille virkninger av reformen fra andre faktorer som påvirker den økonomiske utviklingen. For det andre har det gått relativt kort tid siden reformen ble gjennomført. Det betyr at kunnskapen om reformens virkninger vil øke etter hvert som en får mer tilgang på data. For det tredje er det tilgjengelige datamaterialet preget av tilpasninger til skattereformen.

I evalueringsprosessen har departementet involvert en rekke eksterne bidragsytere. Det har blitt satt ut tre anbudsoppdrag for å få belyst de økonomiske og administrative virkningene av reformen.

Det har vært avholdt to faglige seminarer med forskere og skatteeksperter fra Norge og utlandet. Departementet har også hatt nær kontakt med forskermiljøene i løpet av arbeidet. Særlig de økonomiske sidene ved aksjonærmodellen og behovet for, og innretningen av, skjermingsfradraget har vært tema for denne dialogen. Det har vært avholdt to møter med en kontaktgruppe med et bredt utvalg av sentrale aktører i norsk nærings- og samfunnsliv. Departementet har mottatt en rekke innspill fra denne gruppen, skriftlig og muntlig, som er behandlet grundig i forbindelse med evalueringen.

Det kan være klokt å starte med å si litt om forløpet til reformen.

Skattereformen 2006 ble gjennomført etter en bred politisk prosess, basert særlig på anbefalingene i NOU 2003: 9 Skatteutvalget. Hovedmålet med reformen var å løse det stigende problemet med at arbeidsinntekter ble kamuflert som kapitalinntekter gjennom tilpasninger til delingsmodellen. Delingsmodellen var gjennom 1990-årene blitt så uthulet at det var enkelt å foreta disse tilpasningene.

Mange som arbeidet i egen bedrift, gjorde nettopp det. Og skattebesparelsen kunne være svært stor ettersom arbeidsinntekt ble skattlagt med inntil 64,7 pst., med arbeidsgiveravgift, mens kapitalinntekt ble skattlagt med 28 pst. Dette skattehullet svekket omfordelingen og var en trussel mot hele skattesystemets legitimitet.

Det var vesentlig for regjeringen da den overtok høsten 2005 at reformen skulle bidra til å styrke omfordelingen gjennom skattesystemet. I tillegg til innføringen av utbytteskatten ble derfor formuesskatten vektlagt som fordelingspolitisk virkemiddel. I motsetning til regjeringen Bondevik II, som la opp til å avvikle formuesskatten, har denne regjeringen rustet den opp ved å styrke fordelingsprofilen og øke likebehandlingen.

Ved å innføre aksjonærmodellen, deltakermodellen og foretaksmodellen skulle en sikre en lik marginalskatt på eierinntekt, uavhengig av om inntekten ble opptjent i et aksjeselskap, et deltakerlignet selskap eller et enkeltpersonforetak – altså få en mer lik beskatning, uavhengig av selskapsform og type kapital.

Eierinntekt over en beregnet risikofri avkastning på den investerte kapitalen skattlegges enten som personinntekt, som i foretaksmodellen, eller som alminnelig inntekt når den utbetales til selskapseierne, som i aksjonærmodellen og deltakermodellen. Skjermingen skulle forhindre at utbytteskatten svekker bedriftenes tilgang på ny, norsk egenkapital, og legge til rette for investeringer og oppstart av ny næringsvirksomhet i Norge.

Selv om skattereglene for de ulike virksomhetsformene av praktiske grunner må variere i enkeltdeler, var det et sentralt mål ved 2006-reformen å gjøre den samlede beskatningen så lik som mulig for de ulike virksomhetsformene. Overskuddet i virksomhetene skattlegges løpende som alminnelig inntekt med 28 pst., uavhengig av virksomhetsform og uttak. Videre er foretaksmodellen, aksjonærmodellen og deltakermodellen basert på det felles prinsippet om å ekstrabeskatte avkastning utover den risikofrie avkastningen.

I aksjonærmodellen og deltakermodellen skattlegges slik avkastning som alminnelig inntekt på eiernes hånd ved uttak, mens den i foretaksmodellen skattlegges løpende som beregnet personinntekt med trygdeavgift og eventuell toppskatt. Virksomhetsinntekten over risikofri avkastning på kapitalen i enkeltpersonforetaket vil også omfatte arbeidsavkastning, og på den måten er modellen også en løsning for å skattlegge næringsdrivende som gjennom sin virksomhet har inntekt fra både arbeid og kapital.

Vi kan slå fast at reformen har virket etter intensjonen. Skattesystemet er blitt mer omfordelende og rettferdig. Vi har langt på vei fjernet tilpasningsmulighetene som var i det gamle systemet. Hvor mye man betaler i skatt nå, er mindre avhengig av hvordan arbeidsinntekten er opptjent, eller hvordan næringsvirksomheten er organisert. Utbytteskatten gjør, sammen med formuesskatten, at de rikeste betaler vesentlig mer i skatt nå enn før, og redusert lønnsskatt har resultert i at folk jobber mer. Samtidig er de administrative kostnadene moderate, og utbytteskatten ser ikke ut til å ha hatt noen negativ virkning på kapitaltilgangen. Det er grunn til å tro at skattereformen har støttet opp om verdiskapingen, den sterke veksten i produksjon, produktivitet og sysselsetting Norge har hatt siden 2004.

Det har vært et viktig mål for den rød-grønne regjeringen at skattesystemet skal bidra til å utjevne inntektsforskjeller i befolkningen, og at skattyterne skal betale skatt etter evne.

Dette er en viktig grunn til at personinntekten skattlegges med progressive satser, at formue og arv over gitte skattefrie beløp skattlegges, at skattegrunnlagene er så brede og så langt som mulig i tråd med faktiske inntekter og formuer, og at det legges stor vekt på å begrense muligheter til å omgå skatt.

For at skattesystemet skal ha den tilsiktede virkningen på fordelingen av inntekt, må skattegrunnlagene gjenspeile de økonomiske realitetene. Like inntekter eller formuer må skattlegges likt. Kompliserte og uoversiktlige regler med store muligheter til fradrag, skatteutsettelser eller omgåelser vil som regel være både enklest og mest lønnsomt å utnytte for høyinntektsgruppene. Resultatet er svekkede fordelingsvirkninger, dårligere ressursbruk, reduserte skatteinntekter og et skattesystem med mindre legitimitet.

Omfordeling gjennom skattesystemet og fordelingspolitikk generelt handler ikke bare om omfordeling mellom personer på ulike inntektsnivåer, men også om omfordeling mellom husholdninger i ulike livsfaser. Flere overføringsordninger har f.eks. delvis en slik begrunnelse.

Utviklingen i gjennomsnittlig skatteprosent før og etter skattereformen kan illustrere hvordan skattereformen har påvirket inntektsfordelingen. I evalueringen er dette godt illustrert når man deler befolkningen opp i ti inntektsdesiler, og sammenligner forholdene fra år 2000 til 2009. For hoveddelen av inntektsfordelingen, opp til 9. desil, virker de direkte skattene klart progressivt, dvs. at gjennomsnittsskatten øker med inntekten. Dessuten har det for disse gruppene vært små endringer i skattebelastningen i løpet av perioden.

For dem med de høyeste inntektene har det imidlertid vært store variasjoner i skattebelastningen, og de direkte skattene har gått fra å være regressive før reformen, dvs. at gjennomsnittsskatten synker med økende inntekt, til progressive etter reformen. Det at de siste 10 pst. mest bemidlede i Norge nå opplever en progressiv beskatning og dermed betaler skatt etter evne som alle andre, mener jeg er et av de viktigste resultatene av reformen. Det er avgjørende for legitimiteten til skattesystemet vårt at det faktisk oppleves som rettferdig. Dette resultatet hadde man ikke fått om man hadde gjennomført de skattelettelsene som lå inne fra Bondevik II-regjeringen.

Hovedårsaken til at man nå har en progressiv beskatning også for de aller rikeste, er og blir formuesskatten. Dette er også et av de temaer som ble mye omtalt da komiteen hadde høring i saken. Jeg vil derfor bruke litt tid på dette. Regjeringen har fra den overtok høsten 2005 vært opptatt av å styrke fordelingsprofilen i skattesystemet, og av at formuesskatten skulle spille en viktig rolle i fordelingspolitikken. I forbindelse med regjeringens oppfølging av skattereformen har derfor formuesskatten blitt et mye sterkere fordelingspolitisk supplement til inntektsskatten enn den var under Bondevik II-regjeringen. De med store nettoformuer betaler nå en større andel av formuesskatten. Kombinasjonen av bredere grunnlag og sterkere økning i bunnfradraget har gjort at om lag 500 000 færre personer betaler formuesskatt enn i 2005, mens de som betaler formuesskatt, bidrar mer per person.

Samtidig er det skjerpet i toppen av desilene ved at man har fjernet aksjerabatten og 80 pst.-regelen. Dette var to ordninger som beskyttet de mest velstående i samfunnet, skapte en dårlig fordelingsprofil, og regjeringen har ikke sett det hensiktsmessig å gjøre dette lenger. Og det støttes da av oss.

Det har også fra en rekke organisasjoner vært jobbet med å få fritak på det man kaller arbeidende kapital i formuesskatten. Dette er godt problematisert i stortingsmeldingen, og det vises her til en rekke utfordringer på hvordan et slikt fritak skal kunne gjennomføres. Et slikt fritak vil bety store problemer for skattemyndighetene, gi mer byråkrati i det offentlige og mer administrasjon i det private næringslivet, føre til et brudd på likebehandling mellom virksomhetsformer og type kapital, og det vil ha en dårlig fordelingsvirkning. Når flertallet støtter regjeringens syn på å avvise og innføre et slikt fritak, er det med disse begrunnelsene, både fordi de hver for seg taler sterkt imot og summen av dem viser at dette blir et klart brudd med intensjonen i reformen. Det å innføre et system som vil premiere dem som har store nok ressurser til å drive skatteplanlegging, som vil gi en urettferdighet og likebehandling mellom f.eks. børsnoterte og ikke børsnoterte aksjer, burde oppta alle som konkurrerer i næringslivet, for å si det på et mer forståelig språk. Det er interessant å observere at opposisjonen ikke har noen problemer med å snakke varmt om å innføre dette, antakelig som en brekkstang for å fjerne hele formuesskatten.

Når man ser på virkningen av formuesskatten i evalueringen, er det på tide at en samlet opposisjon forklarer hva de har tenkt å erstatte den med. Er det noe annet? Skal de sette inn et annet progressivt element i skattesystemet? Eller er det greit at den øverste, eller siste, desilen skal ha et regressivt skattesystem i framtiden?

Dette er, slik de rød-grønne ser det, et helt avgjørende element for å få god forankring og oppslutning om skattesystemet vårt, fordi det oppleves som rettferdig at alle betaler etter evne. Ingen skal kunne snike seg unna. Hvis man bare fjerner formuesskatten uten å erstatte den med noe annet, vil man innrette systemet slik at det faktisk er de som har mest fra før, som i større grad kan snike seg unna skatt.

Jeg vil til slutt anbefale Stortinget om å støtte flertallets innstilling i saken.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:11:40]: Fritaksmetoden innebærer at et holdingselskap kan kjøpe og selge aksjer ved å beholde fortjenesten i holdingselskapet nesten uten beskatning. Denne modellen er for dyr for små investorer, og en liten investor vil da skattlegges fortløpende. Det er slik det fungerer i dag. Det betyr at velstående investorer med mye kapital slipper å betale skatt på hver eneste fortjeneste.

Mener representanten Breen at det er i tråd med dette rettferdige skattesystemet som han selv ga uttrykk for var konsekvensen av skattereformen?

Thomas Breen (A) [14:12:22]: La meg først begynne med å si at evalueringen har vist at reformen i seg selv har skapt et skattesystem som omfordeler bedre enn det gamle systemet. All forskning som er gjort i forbindelse med evalueringen, av både eksterne og interne aktører, viser at omfordelingen treffer bedre når man har et progressivt skattesystem for alle inntektsdesilene. Man har fått en bedre omfordeling også gjennom livsløpet.

Så er det alltid slik at man helt sikkert kan finne elementer også i det nye skattesystemet vårt som kan oppleves som urimelig eller urettferdig. Det er heller ikke slik at alt er skrevet i stein.

Når det gjelder den konkrete tilnærmingen til representanten Tybring-Gjedde, er jeg usikker på om jeg på stående fot kan klare å svare på det, rett og slett. Så det er mulig jeg kommer tilbake med et mer konkret svar i et treminuttersinnlegg senere.

Gunnar Gundersen (H) [14:13:28]: Jeg la merke til at saksordføreren la opp til en kamp om formuesskatten. Den skal han få, men den tar jeg i hovedinnlegget mitt etterpå.

Det jeg hadde lyst til å bringe oppmerksomheten mot, var noe han ikke nevnte, nemlig det flertallet skriver i en merknad:

«Skatt på arbeid ble redusert med 12 mrd. kroner fra 2004 til 2006. Statistisk sentralbyrå (SSB) anslår at om lag 20 pst. på den initiale lettelsen over tid kommer tilbake i form av økte skatteinntekter som følge av økt arbeidstilbud.»

Den merknaden er meget interessant, for dette har noe med dynamikken i skattesystemet å gjøre. Vi fra Høyre er i mange sammenhenger blitt slått i hodet med at dette er lekepenger. Ser saksordføreren, representanten Breen, at de setningene flertallet der har skrevet, slår beina vekk under den enkle skatteretorikken man har lagt seg på, at det er et en-til-en bytteforhold mellom skattekroner og velferd?

Thomas Breen (A) [14:14:29]: Det er liten uenighet om at det finnes dynamiske virkninger av skatteendringer. Det er ingen som har betvilt at det finnes dynamiske virkninger av det.

Når flertallet tidligere har vært kritisk til at man skal legge denne typen virkninger inn i budsjettet for neste år, er det fordi – som SSB selv sier, og som det henvises til – det er høyst usikre tall, usikkerhet i forhold til størrelse og usikkerhet om når de slår inn, altså når de begynner å virke. Så er det også slik at det er ikke bare skatte- og avgiftspolitikken som har dynamikk. Også velferdspolitiske tiltak har dynamikk. Jeg tror nok det er få som vil betvile at f.eks. barnehagesatsingen er en av hovedårsakene til at det nå er flere kvinner i arbeidslivet, og at det også har en stor dynamikk og positiv effekt for både sysselsetting og skatteinngang. Hvis man først skal begynne å forskuttere resultatet av dynamiske effekter i statsbudsjettene, blir det svært krevende å holde oversikt, og derfor er jeg meget tilfreds med at vi tar det år for år.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:16:08]: Fremskrittspartiet mener det er viktig at skattesystemet med jevne mellomrom settes under et kritisk lys. Evaluering av skattereformen av 2006 er derfor velkommen. Skattereformen inneholdt flere elementer som Fremskrittspartiet er enig i, men totalt sett mente vi at konsekvensene av reformen var for uklare. Fremskrittspartiet sluttet seg derfor ikke til reformen. Beklageligvis fikk vi mye rett. Vi har fremdeles formuesskatt, aksjonærregisteret har slitt med mange feil, og systemet fremstår som komplisert for svært mange. Eksempelvis er dagens skattesystem for eierskap i næringslivet for komplisert.

Modellen for beskatning av enkeltpersonforetak, senere navngitt foretaksmodellen, medførte også uheldige skatteskjerpelser og et ugunstig skatteregime. Det er fordi denne typen organisering blir fortløpende beskattet og ikke behandlet på lik linje med f.eks. aksjeselskap, som kan akkumulere overskudd for reinvestering i virksomheten uten uttaksbeskatning.

Systemet favoriserer, slik jeg var inne på i min replikk til representanten Breen, storinvestorer som kan organisere seg med et holdingselskap, der de lar alle aksjeinntekter komme inn nesten fri for utbyttebeskatning etter fritaksmetoden. De kan reinvestere så godt som hele beløpet.

Skjermingsrenten er lik risikofri rente, eller etter skatteverdien av statsobligasjoner med tre års løpetid. Dette blir sikkert komplisert for mange. For inntektsåret 2010 settes den til 1,6 pst. Dette gir i kroner lav skjerming for noen, men høy for andre. For å ta noen eksempler: Hvis man investerer 100 000 kr, vil altså skjermingen bli 100 000 ganger 1,6 pst. – altså 1 600 kr. Har man 1 mill. kr, blir den 16 000 kr og med 10 mill. blir den 160 000 kr. Men hvis man kan investere 100 mill. kr via et holdingselskap, så er det skjermet for utbytteskatt med 1,6 mill. kr. Det vil si at man da ikke betaler utbytteskatt.

Det betyr at skjermingen for mindre beløp betyr lite, mens den for større beløp betyr mye. Skattereformen gjør det med andre ord mulig for storinvestorer å leve av det skjermede utbyttet, eller skattefritak «for dem som har mest fra før», for å benytte meg av terminologien til Arbeiderpartiet og SV.

Fremskrittspartiet ønsket opprinnelig en uttaksmodell som ville veie opp for dette, noe øvrige partier har avvist. Fremskrittspartiet er også skuffet over at målet om likere beskatning av arbeidsinntekt og kapitalinntekt resulterte i økt kapitalbeskatning ved innføring av utbytteskatt fremfor å redusere den generelle skatten på arbeidsinntekt.

I innstillingen til saken om skattereformen viste vi til to modeller som burde vært utredet nærmere som alternativ til dagens modell, Konsummodellen og Flat skatt.

Fremskrittspartiet har på inn- og utpust hevdet at skattelettelser utløser dynamiske effekter, og det var gledelig å høre representanten Breen snu trill rundt på tidligere argumentasjon og si at det er ingen som har vært i tvil noen gang om at det finnes dynamiske effekter på skatt. Det er helt fantastisk, men velkommen etter til representant Breen – hjertelig velkommen i klubben. Skattelettelser fører med andre ord til økt aktivitet, som finansierer deler av skattereduksjonen. Dette synspunktet har møtt motbør, som jeg nevnte, fra partiene på venstresiden. Det er greit å si etterpå at man har ment akkurat det samme hele tiden.

Fremskrittspartiet merker seg imidlertid at Finansdepartementet i evalueringen innrømmer at skattelettelsene i forbindelse med skattereformen av 2006 hadde anslagsvis 20 pst. selvfinansieringsgrad. Det var den selvfinansieringsgraden som statsminister Stoltenberg i denne sal kalte for voodoo-økonomi her for et par års tid tilbake.

En analyse presentert i Samfunnsøkonomen i 2010, der forskere fra bl.a. SSB har studert virkningene av skattereformen, konkluderer med en selvfinansieringsgrad som følge av dynamiske effekter opp mot 35 pst. Dette kommer selvfølgelig an på hvordan man gir disse skattelettelsene for å få den beste effekten av dem.

Kanskje aller mest interessant er erfaringene som den svenske regjeringen nylig har gjort, som ble omtalt i gårsdagens Aftenposten. Det svenske finansdepartementet bekrefter at skattekutt fungerer, og at de dynamiske effektene er tydelige. Den svenske regjeringen har gitt 70 mrd. kr i skattelettelser de siste fire årene, og det svenske finansdepartementet er godt fornøyd med resultatene. Svensk økonomi vokser altså med 5 pst. i året – det dobbelte av den norske vekstraten.

Fremskrittspartiet fremmer årlige skatte- og avgiftskutt på ca. 20 mrd. kr., og det er faktisk veldig fint å få bekreftet at den svenske regjeringen er på linje med Fremskrittspartiet i hvordan skattelettelser bør innrettes, størrelsen på skattelettelsene og konsekvensene av skattelettelser.

Erfaringene fra Sverige viser med all tydelighet at én krone i skattekutt ikke er det samme som én krone i tapt inntekt for staten. Skattekutt gir beviselig flere arbeidsplasser, som igjen fører til økt skatteinntekt. Sammen med andre og gode jobbincentiver vil dette skape vekst og giv for norsk økonomi. Da snakker jeg om vekst og giv i norsk økonomi, ikke ved flere ansettelser i offentlig sektor, men ved verdiskaping i privat sektor, som gjør at vi kan få enda bedre velferd på sikt. Det er litt annerledes enn de 250 000 arbeidsplassene som representanten Micaelsen skrøt av at den norske regjering hadde skapt de siste årene.

Fremskrittspartiet vil derfor oppfordre og utfordre Finansdepartementet til å sette fokus på beregningen av reelle dynamiske effekter ved ulike forslag til skatteendringer – også de forslag regjeringen i utgangspunktet ikke har til intensjon å gjennomføre. Fremskrittspartiet fremmer derfor følgende forslag sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med provenyberegninger for skatte- og avgiftsendringer i statsbudsjettet innarbeide dynamiske effekter på kort og lang sikt ut fra beste estimat. I arbeidet bør regjeringen trekke veksler på erfaringer gjort fra tilsvarende beregninger gjort nasjonalt og internasjonalt. Negative dynamiske effekter ved økte skatter og avgifter skal også innregnes.»

Det vil være naturlig at man i den prosessen henter inn erfaringer gjort i Sverige.

Jeg registrerer at regjeringspartiene planlegger ikke å stemme for et sånt forslag, men det virker litt merkelig for meg ettersom representanten Breen mente at det var åpenbart at disse effektene fantes. Da er det kanskje greit å se litt på hvordan man faktisk skal finne dem, slik at man kan legge om skattepolitikken og få de beste effektene ut av den. Så jeg håper inderlig at finansministeren revurderer det standpunktet, f.eks. gjennom et uavhengig finanspolitisk råd, som jeg skjønner man heller ikke skal stemme for, men kanskje man kan finne andre løsninger, slik at man får de reelle effektene frem, og slik at vi kan diskutere dette ut fra hva de reelle kostnadene ved skattelettelser faktisk er, istedenfor at det bare blir et retorisk og verbalt slagsmål her i salen.

Skattesystemet skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser. I Fremskrittspartiet er man usikker på om den relativt kompliserte aksjonærmodellen gjør nettopp det. I forlengelsen av det er det verdt å poengtere at skatt er uheldig i seg selv, fordi skatt innebærer at man tar ressurser fra et sted der de gir avkastning, og ofte tilfører midlene til mindre lønnsomme eller ulønnsomme prosjekter. Det er altså en politisk beslutning. Skattenivået bør derfor være lavest mulig, og staten bør være ytterst varsom med å beslaglegge borgernes inntekter.

I saken slår regjeringen tydelig fast at skattesatsen for en med eierposisjon i en bedrift, er 48,16 pst. Dette betyr at regjeringen innser at skatten betalt på bedriftens hånd og utbytteskatten betalt på eiers hånd, er som skatt for eieren. Det er Fremskrittspartiet enig i. Dette er også noe som regjeringspartiene tidligere ikke var enig i, for de mente at noen betalte ikke skatt, og at formuesskatten var den eneste skatten som de såkalt rike betalte. Men nå sier man noe annet når man faktisk leser saken.

Dette står imidlertid i kontrast til uttalelser som en rekke rød-grønne kollegaer har kommet med de senere årene, når det av disse er blitt hevdet at uten formuesskatten ville mange såkalt rike ikke betale skatt. Da hopper de samme representantene bukk over det faktum at eierne gjennom sin eierposisjon i en bedrift betaler skatt på eventuelt overskudd i bedriften med 28 pst. Tar eierne ut utbytte, betaler de nye 28 pst. av det resterende overskuddet etter skatt. Dette utgjør en total skatteprosent på 48,16 pst.

Fremskrittspartiet håper derfor vi i fremtiden kan få en litt mer konstruktiv skattedebatt.

Mange av høringsinstansene har påpekt formuesskattens negative konsekvenser for eierskap i norsk næringsliv. Formuesskatten rammer også bedrifter som ikke tjener penger, og suger arbeidende kapital ut av norsk næringsliv. Men budskapet preller av som vann på gåsa i regjeringskontorene. Her brukes det heller ressurser på å finne på nye unnskyldningsmodeller for hvorfor Norge må opprettholde en særnorsk skatt på privat eierskap.

Norsk eierskap, vekst og arbeidsplasser er viktigere enn at SV oppnår en symbolseier i regjeringen. Det er å håpe at statsministeren, finansministeren og næringsministeren innser dette og skjærer igjennom. I et land som har inntekter langt utover behovet, samtidig som stadig flere blir skjøvet over på ulike trygdeytelser, er det direkte uansvarlig å opprettholde en skatt som presser stadig flere arbeidsplasser ut av landet. Muligens er målet at vi alle skal bli rentenister i Statens pensjonsfond, men særlig fremtidsrettet er en slik politikk ikke.

Jeg tar hermed opp forslagene som Fremskrittspartiet står sammen med Høyre, Venstre og Kristelig Folkepartiet om.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har tatt opp det forslaget han refererte, og de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torgeir Micaelsen (A) [14:25:29]: Det hadde vært fristende å bruke replikkordskiftet til å påpeke at det nå begynner å bli ganske mange saker der det største opposisjonspartiet her i salen, Fremskrittspartiet, står veldig alene. Og selv om de har en intensjon om å samarbeide på borgerlig side, så er det nok nå å nevne både handlingsregelen, økonomisk politikk generelt, klimaforliket, pensjonsforliket og nå skattesystemet, hvor altså Fremskrittspartiet langt på vei stiller seg i en egen posisjon, på utsiden av alle de andre. Men la nå det ligge.

Jeg vil tilbake til det som Tybring-Gjedde brukte mye tid på, nemlig de såkalt dynamiske effektene i skattesystemet. Jeg har vært blant dem som har kritisert Fremskrittspartiet for å være ganske frisk i tonen når det gjelder hvordan man kan budsjettere disse, men jeg har aldri betvilt at det ikke finnes ulike dynamiske effekter. Det er jo hevet over enhver tvil.

Problemet i fjor høst var at vi opplevde noe helt nytt, nemlig at ikke fagøkonomene, eller de som tross alt har studert dette, og prøver å finne ut av det, definerer hva som er såkalte effekter, men Fremskrittspartiet selv (presidenten klubber). Hva mener representanten om det?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:26:38]: Ja, president, det er jo vanskelig å høre spørsmålet fra Micaelsen, men det er slik at Fremskrittspartiet forholder seg til de resultatene som foreligger, de utredninger som finnes både i inn- og utland når det gjelder dynamiske effekter. Det er ingen ting som representanten Tybring-Gjedde eller noen andre finner på, men det er beregninger som gjøres av f.eks. et finanspolitisk uavhengig utvalg – slik det finnes i andre land – som kunne sett på disse tingene. Erfaringer gjort i andre land, er at man når man altså setter ned skatten, skaper mer aktivitet, folk får mer i sin egen lommebok, og incentivene for å arbeide er større dersom man faktisk får beholde mer av sin egen inntekt – for det er et gap mellom det og f.eks. hvis noen gjør en beregning på å gå tidlig av med pensjon eller eventuelt velger uførepensjon. Hvis man altså beholder mer av egen inntekt, kan man skape mer, og hvis man står lenger i arbeidslivet, skaper man mer verdier for landet. Det er positivt for alle, og derfor oppfordrer jeg igjen regjeringspartiene og Torgeir Micaelsen til å stemme for forslaget som vi legger frem i salen i dag, så vi faktisk kan finne ut av det istedenfor å stå her og krangle år etter år.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:27:52]: Det er mange ting man kunne ta tak i i representantens innlegg, men la meg ta noen poenger.

Det første spørsmålet mitt er om representanten Tybring-Gjedde anerkjenner verdien av omfordeling over skatteseddelen. Anerkjenner representanten Tybring-Gjedde at offentlig sektor også skaper verdier? Og: Anerkjenner representanten Tybring-Gjedde at et samfunn med små sosiale forskjeller mellom folk, bidrar til verdier som også er viktige for næringslivet, bl.a. økt tillit mellom grupper i befolkningen, lavere kriminalitet, mindre helseproblemer og tilgang til en bedre kvalifisert arbeidskraft enn man ellers ville hatt?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:28:43]: Svaret er ja på alle tre spørsmålene. Poenget er at man må finne den balansegangen som gjør at du skaper mest mulig aktivitet i økonomien, slik at du skaper mest mulig inntekter, som det offentlige kan bruke, slik representanten Thorkildsen elsker, på alle mulige slags gode formål. Da kan man ikke skattlegge folk så mye og så hardt at ikke de vil skape de verdiene, eller at man flytter til et annet land for å skape disse verdiene. Derfor er denne balansegangen ekstremt viktig. Og hvis man ikke finner balansegangen, klarer man heller ikke å hjelpe alle de menneskene som representanten Thorkildsen gjerne vil hjelpe. Den balansegangen har regjeringen ikke funnet, for det kan skapes mer i norsk økonomi. Det er åpenbart at det kan skapes mer i norsk økonomi. Du kan få større inntekter, du kan få større vekst, du kan skape flere arbeidsplasser i privat sektor. Alt dette kan man få til, istedenfor å tro at du kan skattlegge folk så hardt og gi til andre. Ja vel, da stopper Norge opp – sånn kan vi ikke ha det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:29:42]: Som skattepolitisk talsmann for Fremskrittspartiet gjør Christian Tybring-Gjedde en god jobb. Han prøver å heise et ordskifte omkring prinsippene i skattepolitikken. Vi har tidligere fått avklart her at Fremskrittspartiet er imot eiendomsskatt, og fra tidligere vet vi at de er imot formuesskatt. Jeg har forstått det sånn at en i forbindelse med inntektsbeskatningen er for at bedrifter skal ha 28 pst. skatt. Da gjenstår inntektsbeskatning av personer. Jeg forstår det sånn at Fremskrittspartiet ønsker progressiv inntektsbeskatning av personer. Det skal skapes mer fra personer. Spørsmålet mitt er da: Hva har førsteprioritet for Fremskrittspartiet? Er det skattelette for lavinntektsgruppene, eller er det skattelettelse for høyinntektsgruppene?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:30:31]: Den type diskusjoner foregår i vår stortingsgruppe hvert eneste år, og vi ender alltid opp med skattelettelser på de lavere inntektene, for der er det mest å hente på dynamiske effekter. Men så er det viktig at vi heller ikke glemmer at formuesskatten er veldig belastende for mange bedrifter, slik at de kan flytte utenlands, og de arbeidsplassene som de som får skattelettelse, eventuelt skulle jobbe i, vil da ikke finnes lenger. Derfor er det en avveining mellom det å fjerne formuesskatten, som vi sier vi skal gjøre over år – ikke som vi sa tidligere, at vi skulle gjøre på ett år, men over flere år – og ha skattelettelser på lavere og midlere inntekter. Der ligger clouet, at man klarer å samarbeide her. Hvis man fjerner litt av formuesskatten, men reduserer skatten på lavere og midlere inntekter, får man også den beste verdiskaping i norsk sektor og mest arbeidsplasser, som vi alle er tjent med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gunnar Gundersen (H) [14:31:39]: Skattesystemet må, som foregående taler også sa, med jevne mellomrom settes under et kritisk lys. Vi vet at skatt påvirker adferd sterkt og kan stimulere til både uønsket adferd og feilinvesteringer sett fra et samfunnsperspektiv. Skattesystemet skal både fordele og danne et robust grunnlag for økonomisk aktivitet og vekst. Det er en balansegang.

Norge har gjennomført skattereformer i 1992 og i 2006. Denne evalueringen kommer relativt kort tid etter reformen i 2006. Med respekt å melde er resultatet kanskje mer å anse som en «Finansdepartementets selvangivelse» enn en evaluering. Man er såre fornøyd med egne resultater og er svært forsiktig med det kritiske lys. Det er et dårlig utgangspunkt for en bred evaluering.

Departementet gikk høyt på banen da evalueringen ble varslet. Den skulle være bred og involvere eksterne miljøer sterkt. Fasiten – denne meldingen – viser at eksterne miljøer, som f.eks. de store organisasjonene, kun har deltatt på to møter, et innledende møte og et møte der de tre delrapportene ble presentert. I tillegg har det vært avholdt to faglige seminarer med forskere fra Norge og utlandet. Det skal god fantasi til for å kalle det bred involvering.

Jeg tror allikevel at vi kan si at Norge har et relativt velfungerende skattesystem. Det ville ha vært enda mye bedre om regjeringen Bondevik IIs intensjoner hadde blitt fulgt opp. Striden står i stor grad mellom dem med fokus vekst og utvikling og dem med fokus fordeling. Meldingen er imidlertid befriende klar på at Bondevik II la opp til å fjerne formuesskatten. Regjeringen Stoltenberg II har ikke fulgt opp, og heller reversert dette. Når en leser hvor bombastisk det slås fast at formuesskatten har de tilsiktede fordelingsvirkinger, kan en egentlig bare undre seg over om næringsminister Giske har fabulert i søvne når han har skapt forventninger om det motsatte.

En kan vanskelig unngå å se evalueringen som en anerkjennelse av flere av de overordnede grep som ble foretatt av regjeringen Bondevik II. Høyre mener imidlertid at regjeringens ensidige fokus på fordeling svekker viktige forutsetninger for nye arbeidsplasser og framtidig velferd.

Fordelingsvirkningen av formuesskatten snakkes det mye om i meldingen, mens verdiskapings- og arbeidsplasshensynet knapt nevnes. Det diskuteres ikke at skatteøkningen for svært mange betyr at man må ta ut utbytte og tappe bedriftene og arbeidsplassene for kapital som kunne ha blitt benyttet til å styrke bedriften gjennom investeringer, innovasjon og nyskaping. Meldingens gjennomsnittsbetraktninger skjuler at for mange betyr det at man må tappe bedriften for kapital uavhengig av om man tjener penger eller ikke. Skadevirkningene i form av utflytting av kapital og en årlig diskriminering av norsk privat eierskap i forhold til statlig og utenlandsk eierskap diskuteres heller ikke. Det er egnet til forundring, all den tid et av formålene med skattereformen var å «gjøre skattesystemet robust overfor økt internasjonalisering».

Det dramatiske er at det ikke synliggjøres noen interesse for å evaluere hvordan formuesskatten treffer det lokale eierskapet, som er fundamentet for arbeidsplasser i store deler av Norge, spesielt Distrikts-Norge. Dette er et godt eierskap. Det skaper store verdier og sysselsetter fire ganger så mange som de børsnoterte selskapene. Uten dette eierskapet dør aktiviteten i store deler av landet, fordi utenlandske eiere eller staten sjelden er interessert i å overta. Jeg har ennå ikke opplevd at noen rød-grønne politikere forsvarer denne effekten av formuesskatten når man møter disse eierne. Men i stortingssalen passer retorikken mye bedre.

Vi merker oss også med stor tilfredshet at regjeringen bekrefter at det er sterk dynamikk knyttet til skatt i arbeidsmarkedet. Men hvorfor har man ikke tanker om at det også gjelder på andre områder? Det er en stor svakhet ved evalueringen. Vi forventer imidlertid at de konklusjoner man trekker av erfaringene i arbeidsmarkedet, nå setter fortgang i arbeidet med å inkludere dynamiske effekter i departementets skattemodeller. Faren er stor for at skattenivået settes for høyt i Norge, at man dermed svekker vekstevnen, og at gode forslag med klar dynamisk effekt forkastes før de blir utprøvd, på grunn av for svake modeller i Finansdepartementet. Dessuten bidrar denne tregheten til å opprettholde en platt og retorisk skattedebatt om velferd og skattekutt uten rot i virkeligheten. Det er kanskje noe de rød-grønne ser seg tjent med, men som skader Norges vekstkraft og vil bli gjennomskuet på sikt.

For regjeringen tar egentlig nokså effektivt livet av sin forenklede skatteretorikk om at én krone i skattelette innbærer én krone i redusert velferd. Evalueringen slår fast at dynamikken rundt arbeid og skatt er sterk og refererer til beregninger som viser at gjennomsnittlig antall arbeidstimer økte med henholdsvis 26 og 18 timer for gifte kvinner og menn som følge av endringene i minstefradrag og toppskatt, og at om lag 23 pst. av den initielle skatteletten kom tilbake som følge av arbeidstilbudsvirkninger over tid. Hadde vi i Høyre spurt om det samme når statsbudsjettet behandles, hadde vi fått null som svar – og vi hadde antagelig også blitt angrepet for at dette var voodoopenger eller lekepenger.

Selskapsskattens andel av BNP for Fastlands-Norge har økt kraftig etter skattereformen i 1992. Økningen ser ut til å fortsette også etter reformen i 2006. Dette har skjedd til tross for at skattesatsene ble satt betydelig ned i 1992, og bekrefter at skattetilpasning er mindre utpreget etter reformen, men også at et høyt skattenivå ikke er et optimalt skattenivå.

Skatt fra den verdiskapende sektor betyr imidlertid også at bedriftene får beholde mindre kapital til investeringer. Her må det være en balanse. I Norge er nå selskapsskattens andel av BNP for Fastlands-Norge nær 4 pst. Det går klart fram av meldingen. I Sverige er den under 3 pst. – det har vi fått klarlagt i spørsmål til departementet i forbindelse med revidert – til tross for at selskapenes andel av BNP er langt høyere i Sverige.

Spørsmålet kan stilles om skattebyrden blir for høy. Vi har hørt mye om høyt kostnadsnivå og svekket konkurransekraft både fra sentralbanksjefen og andre. Å sørge for at næringslivet har evne til å investere er sentralt for å motvirke skade. Det norske selskapsskattenivået var i internasjonal sammenheng gunstig etter skattereformen i 1992, men andre land har nå senket sitt skattenivå slik at Norge ikke lenger er blant dem med lavest skattesats.

I et slikt perspektiv er jeg dermed overrasket over at regjeringen synes å ha en svært prinsipiell holdning til nøytralitet i beskatningen og til å argumentere mot målrettede tiltak gjennom skattesystemet for å stimulere investeringer og sparing. Aksjesparekonto som kunne gitt privatpersoner samme mulighet som i fritaksmodellen, og investeringsfond for selvstendige næringsdrivende, avvises med svak begrunnelse. Større investorer har allerede etablert aksjeselskap og nyter godt av fritaksmodellen, men regjeringen er sterkt avvisende til å gi samme mulighet til småinvestoren. Departementets motstand mot en aksjesparekonto for personlige aksjonærer blir uforståelig, og svakt begrunnet. Argumentasjonen bærer preg av at man ikke ønsker å stimulere småspareren til å investere i aksjer – og så tilpasses argumentasjonen dette.

Likviditetseffekten av at småsparerne selv kan velge tidspunkt for når de vil ta investert kapital ut av kontoen og til beskatning, er ikke ubetydelig for den enkelte småsparer. Og «store latente skatteforpliktelser» – som det står i meldingen – som departementet argumenterer med, er heller ikke noe argument, da kapitalen ikke kan tas ut av kontoen og benyttes før skatteforpliktelsene er dekket.

Selvstendig næringsdrivende har ubegrenset risiko knyttet til sin næringsvirksomhet. Dette skulle tilsi at det ble åpnet for en mulighet til å skjerme deler av overskuddet fra full personbeskatning for å kunne møte framtidig investeringsbehov. Landbruksorganisasjonene har et spesielt fokus på dette, fordi de ikke har samme mulighet til å velge andre organisasjonsformer.

Høyre har lenge argumentert for et risikotillegg i skjermingsrenten for virksomheter innen foretaksmodellen og synes ikke regjeringens argumenter for det motsatte er overbevisende. Et risikotillegg i skjermingsrenten er naturlig all den tid virksomhetsformen innebærer ubegrenset risiko for eieren.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Torfinn Opheim (A) [14:41:33]: Et av hovedmålene med skattesystemet – ved siden av å finansiere fellesskapet – er at det skal sørge for en rettferdig fordeling. Det tror jeg vi er enige om. Det er viktig både for forståelsen av og legitimiteten til skattesystemet at man skal yte etter evne.

Høyre tar til orde for å fjerne formuesskatten – det har du tydelig presentert i innlegget ditt, Gundersen. Dette skal gjøres uten at det blir dekket inn med en annen skatt. Vi snakker tross alt som 13 mrd. kr.

Synes representanten Gundersen det er helt uproblematisk at de 10 pst. rikeste skal ha lavere skatt enn resten av befolkningen, og at vi med dette går vekk fra prinsippet om at man skal yte etter evne?

Gunnar Gundersen (H) [14:42:25]: Å yte etter evne betyr at man skal yte etter hva slags inntekt man har. Formuesskatten er løsrevet fra inntektsbegrepet – jeg vil ta livet av dette i starten – og er en beskatning av allerede beskattet kapital. Når det er sagt, er det klart at det er ikke uproblematisk – det er jo det jeg sa – det er en balansegang. Men vi ser at skadevirkningene av formuesskatten er så stor fordi den rammer – og det viser jo regjeringen i evalueringen – også dem med lave inntekter. Den er målrettet og treffer selvfølgelig dem med høyest verdier, men den treffer også veldig mange med lave og midlere inntekter, og den treffer ikke minst det lokale eierskapet av samtlige småbedrifter og verdiskapende virksomhet ute i Distrikts-Norge. Den skadevirkningen mener vi er så stor at det oppveier ikke at man da klarer å ta noen av de rike, slik som Arbeiderpartiet argumenterer med.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:43:38]: Debattene om skatt og de ulike skatteforslagene får virkelig fram forskjellene mellom høyresida og sentrum–venstre i norsk politikk. Da vi overtok forslaget fra Bondevik II-regjeringa, som Høyre var en viktig del av, lå det i kortene at man ville ha størst lettelser til de ti prosentene som befant seg øverst i inntektsfordelinga. Så overtok vi forslaget og gjorde endringer som medførte at vi ga lettelser til alle andre enn de ti prosentene som er på toppen av inntektsfordelinga. Samtidig satset vi på en storstilt utbygging av barnehager, som representanten Breen var inne på.

Da har jeg to spørsmål: Det ene spørsmålet er om representanten Gundersen anerkjenner det vi kan kalle dynamiske effekter av utbygging av velferdsstaten, som barnehager. Det andre spørsmålet er om representanten Gundersen er enig i at man ikke kan beregne dynamiske effekter helt flatt, og at det er viktigere å gi skattelettelser til dem som har mindre inntekter enn til dem som har større.

Gunnar Gundersen (H) [14:44:43]: Som mange andre har sagt: Alt henger sammen med alt. Jeg anerkjenner dynamiske effekter av det aller meste, jeg tror de er til stede i de aller fleste sammenhenger – selvfølgelig i sterkere eller mindre grad – så barnehager og alt har helt sikkert sammenheng med dynamiske effekter.

Vi har i våre alternative budsjetter lagt ganske mye vekt på å heve også minstefradraget. Det var også et av de grepene som ble tatt med skattereformen i 2006. Så det er åpenbart at det har store dynamiske effekter også å fokusere på dem med lavere og midlere inntekter. Og det har Høyre gjort, både i skattereformen og i alle statsbudsjetter etter det. Men vi glemmer ikke verdiskapingselementet, at vi faktisk må lage grunnlaget for framtidens næringsliv. Det ser det ut som om replikantens parti har glemt ganske kraftig.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:45:55]: Som representanten Thorkildsen sa, gir sånne debatter mulighet for å avklare de ulike partienes ståsted. Høyre er prinsipielt imot formuesskatt, og jeg har ikke oppfattet det annerledes enn at en er prinsipielt for eiendomsskatt. Når det gjelder inntektsbeskatningen, er Høyre for at bedriftene skal skattlegges med 28 pst., og en er også for at bedriftseierne får en ekstra utbytteskatt når en tar ut overskudd fra bedriften. Da står vi igjen med inntektsskatten for personer. Det nevnes mye her om å skape mer, få dynamiske effekter. Jeg ønsker å få en avklaring fra skattepolitisk talsmann, representanten Gundersen, om hva som har førsteprioritet: Er det skattelettelse for de lave inntektene for personer, eller er det for de høye inntektene, dersom en må velge – noe som enhver regjeringsaktør må gjøre?

Gunnar Gundersen (H) [14:46:54]: Dette vet vel egentlig replikanten svaret på selv. Det har vi gitt i alle våre statsbudsjetter. Vi prioriterer begge deler. Vi fordeler våre skattelettelser på de skattetypene som vi mener er ekstra skadelige i forhold til vekst og utvikling. Dermed tar vi litt på formuesskatt, vi tar litt på minstefradrag, og vi tar litt på å heve innslagspunktet for toppskatten.

Så jeg vil avvise at man her må velge. Vi prøver å fordele det sånn at de skattelettelser vi gir, skal bidra til mest mulig vekst for Norge. Og jeg vil da minne om at en liten økt vekst lett vil kunne gjøre at man fjerner formuesskatten.

Når det gjelder at vi er for utbytteskatten, så var jo det under forutsetning av at formuesskatten skulle bort. Og den forutsetningen står det veldig klart i evalueringen at regjeringen Stoltenberg II ikke har fulgt opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:48:11]: 7. desember i fjor skrev Klassekampen følgende:

«Etter tiår med økende inntektsforskjeller i Norge, ble trenden brutt i 2006. Siden den gang har det ikke skjedd noen økning i inntektsforskjellene i landet.»

2006 var den rød-grønne regjeringas første budsjettår. Med oss fikk vi «en dramatisk endring sammenliknet med utbytteårene i perioden 2002–2005», for å sitere forsker Jon Epland fra Statistisk sentralbyrå. Skatt på aksjeutbytte var hovedårsaken til trendbruddet, en skatt som først ble foreslått av Stoltenberg I, deretter fjernet av Bondevik II, for så å bli gjeninnført av oss, etter forslag fra daværende finansminister Per-Kristian Foss, som selvsagt sørget for å varsle om endringa i god tid. Foss la samtidig opp til å halvere formuesskatten. Slik gikk det imidlertid ikke, og grunnen kan vi finne i regjeringen Bondevik IIs egne analyser. De anslo nemlig at skattereformen de var ansvarlige for, ville gi størst lettelser til de 10 pst. som befant seg på toppen av inntektsfordelinga. Dette kunne vi ikke akseptere. Med Kristin Halvorsen fikk vi så et system hvor vi i stedet ga alle andre inntektsgrupper enn de øverste 10 pst. mindre skatt å betale.

Vi har gjort grep både i toppen og bunnen som har gjort formuesskatten mer rettferdig. De med over 100 mill. kr i formue har fått 3,6 mill. kr ekstra i skatt, men samtidig har vi halvert antallet som betaler formuesskatt, og gitt vesentlige lettelser til andre. En halv million mennesker betaler ikke lenger formuesskatt i Norge som en følge av vår politikk.

Resultatet er at vi endelig har fått et skattesystem som er progressivt, også for de øverste 10 pst. i samfunnspyramiden. Før oss var det omvendt: De rike betalte en mindre andel av sin rikdom i skatt enn det folk flest gjorde.

Høyresida ønsker å gjøre de fleste av landets milliardærer til nullskattytere. Det vil ikke vi. Vi er opptatt av å sikre finansieringa av fellesskapet. Med formuesskatten får vi inn et beløp som utgjør omtrent det barnetrygden koster. Formuesskatten bidrar til mer rettferdig fordeling og et skattesystem som bygger opp under prinsippet om å yte etter evne. Dessuten får vi en mer effektiv bruk av ressursene.

«SSBs tall tyder på at de rødgrønne har lyktes bedre med å bremse forskjellsveksten enn mange har trodd», skrev Klassekampen 7. desember i fjor. Tallene viste også at inntektsforskjellene økte betydelig under den høyredominerte Bondevik II-regjeringa.

«De siste årene har inntektsfordelingen i Norge endret seg lite. Går vi tilbake til perioden 2001–2005, var det derimot en betydelig økning i ulikheten over tid, ved at den rikeste tidelen av befolkningen disponerte en økende andel av totalinntekten»

konkluderte SSB-forskerne Epland og Mørk i en artikkel i Samfunnsspeilet i fjor høst.

Jeg er villig til å vedde mye på at forskjellene mellom fattige og rike i landet vårt vil skyte fart igjen dersom vi får et blå-blått flertall etter neste valg. Da vil vi også se at samfunnet endrer seg. Større klasseskiller fører til redusert oppslutning om velferdsstaten, som igjen fører til større klasseskiller. Større klasseskiller gir økt mistillit mellom befolkningsgrupper, flere helseproblemer og økt kriminalitet. Dette har vi mye forskning på. Deler vi ut store summer i skattelettelser, får vi mindre igjen til velferdsstaten. Velferdsstaten er vårt viktigste verktøy for utjamning mellom ulike sosiale lag, og viktigst er den for dem som befinner seg nederst.

Det hyles og skrikes om at verdiskapinga i privat regi rammes hardt av det rød-grønne regimet. Jeg vil hevde at det er motsatt. Tallene viser at Norge går så det griner. Vi har lavere arbeidsledighet enn noen andre, vi har en relativt høyt utdannet befolkning, og kvinner deltar i arbeidslivet på en måte som setter oss og nordiske land i en særstilling. Vi har lav kriminalitet, godt samarbeid i arbeidslivet, et relativt effektivt byråkrati, en offentlig sektor som faktisk er god på innovasjon, viser det seg, og samtidig et skattenivå som er middels høyt. Vi rangeres høyt på de fleste kåringer over land som gir gode vilkår for næringslivet, samtidig som vi kåres til verdens beste land å bo i.

SV er opptatt av at Norge skal bli enda bedre for det private næringslivet uten at vi river ned det som er grunnlaget for det sterke fellesskapet. Vi vil aldri være med på en konkurranse om å ha lavest skatter, men vi vil gjerne være med på en konkurranse om å gjøre offentlig sektor best mulig egnet som en partner for næringslivet – både i byer og i distriktene. Vi er når som helst med på en konkurranse om å skaffe nok fagarbeidere, nok læreplasser og gode vilkår for kompetanseutvikling gjennom hele livsløpet.

Tilgang til godt kvalifisert arbeidskraft er mye, mye viktigere enn å avskaffe formuesskatten. Som sagt var vi innom dette med dynamiske effekter. Velferdsstatens dynamiske effekter er også godt dokumentert, f.eks. mener Kalle Moene, professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, at barnehagereformen antagelig har vært sjølfinansierende på grunn av kvinners inntog i arbeidslivet.

Jeg syns ikke det kler oss å syte over at også de rike blant oss må bidra etter evne. La oss heller bidra til å gjøre Norge enda bedre for næringslivet, uten at vi river vekk grunnlaget for at Norge skal være et godt land å bo i, enten du kommer fra Holmenkollåsen, Stokke eller Tøyen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:53:27]: Så vidt jeg har oppdaget – og lest for en tid tilbake – har forskjellene økt under den rød-grønne regjeringen. Men det skal jeg la ligge nå, så det behøver ikke representanten Thorkildsen å kommentere.

Jeg tenkte jeg skulle utfordre Thorkildsen på noe som hun kanskje ikke er vant til å bli utfordret på. La oss si at det finnes dynamiske effekter av skattelettelse. Det står i evalueringen, og det er et regjeringsdokument, så jeg regner med at også Thorkildsen står bak dette. Og da tenkte jeg at jeg skulle spørre representanten Thorkildsen: Dersom hun fikk 25 mrd. kr som hun måtte gi i skattelettelser – ikke avgiftslettelser – hvordan ville hun prioritert? Ville hun i likhet med Fremskrittspartiet tatt de lavere og midlere inntektene, og i så fall: Hvorfor ville hun ha gjort det?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:54:11]: Det ville jeg ha gjort, rett og slett fordi det er de som reagerer mest positivt på den typen endringer, i form av å øke sitt arbeidstilbud, for å bruke et økonomisk språk. Med andre ord: De velger å jobbe mer. Derfor har SV alltid vært for at vi skal gi skattelettelser til dem som tjener lite, og vi har alltid vært imot at vi skal gi skattelettelser til dem som tjener mye. For en ekstra krone til folk som Tybring-Gjedde og meg sjøl – nå kan riktignok ikke vi sammenlignes, verken når det gjelder formue eller inntekt, men la det gå – er ikke like mye verdt som for noen som virkelig har lite, og som da ville jobbe mer for å få mer penger i pungen.

Til det som Tybring-Gjedde var innom, nemlig at forskjellene har økt: En undersøkelse fra OECD viste nettopp det. Fra 1986 og fram til 2008 har forskjellene økt, men fra 2006 gikk forskjellene nedover allikevel. Men det har ikke kompensert for den store økninga som har vært fra 1986 og fram til i dag, og som vi ønsker å få ned ytterligere.

Jan Tore Sanner (H) [14:55:28]: Representanten Inga Marte Thorkildsen sa akkurat: SV er imot skattelette til dem som tjener mye, og for skattelette til dem som tjener lite.

Hvordan har det seg da at SV som regjeringsparti, og med finansministeren, aksepterte store skattelettelser til dem med de aller høyeste lønnsinntektene, de som tjener på statsrådsnivå, samtidig som man reduserte skattelettelsene til dem som tjente minst?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:56:04]: Representanten Jan Tore Sanner er helt klar over hva som er årsaken til det. Årsaken er jo at man fikk en erklæring fra regjeringa – Soria Moria I-erklæringa – som baserte seg på at vi skulle ta utgangspunkt i det forliket som lå rundt skattereformen. Men det vi først tok tak i, var jo bl.a. å hindre at man fikk så store lettelser som det var lagt opp til gjennom toppskatteendringene. I tillegg til det fikk vi gjort det aller viktigste, nemlig å hindre at man skulle fjerne, eller i første omgang halvere, formuesskatten. Det var det aller viktigste. Men det vi sto bak, var at vi ga skattelettelser til folk som har lavere og midlere inntekter. Resten er en del av politikken, og sånn er det: Man får ikke igjennom alle sine primære standpunkter.

Jan Tore Sanner (H) [14:56:54]: For det første forelå det ikke noe forlik om skattereformen. Dernest svarte ikke representanten på det spørsmålet jeg stilte, nemlig: Hvorfor kuttet man skattelettelsen til dem med de lave og vanlige lønnsinntektene? Det SV gjorde som regjeringsparti, med Kristin Halvorsen som finansminister, var å akseptere store personskattelettelser for dem med de aller høyeste lønnsinntektene, samtidig som man kuttet i skattelettelsene til dem med de laveste inntektene.

Mitt spørsmål er: Hvorfor kuttet SV i skattelettelsen til dem med de laveste inntektene, ved at man økte minstefradraget mindre enn det den borgerlige regjeringen hadde foreslått?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:57:36]: Det som kjennetegner vår regjeringstid, er jo faktisk at vi har økt minstefradragene, bunnfradragene. Det gjelder i formuesskatten, og det gjelder ellers også. Representanten Sanner vet meget godt hvorfor man gjorde de grepene man ble enige om når det gjelder toppskatten. Det var selvfølgelig et resultat av at man skulle få beskatninga av kapital og inntekt til å være omtrent lik. Det er et hensyn som hadde mange gode grunner. Vi mente at man ikke skulle gi ut så mye i skattelettelser i toppen, men vi hadde sympati med begrunnelsen for å gjøre det. Vi klarte å reversere noe av dette, og har siden konsentrert oss om både å gi ut mer i form av bunnfradrag og å sikre at vi tar inn mer fra dem som har de høyeste inntektene og den største formuen, særlig når det gjelder formuesskatten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:58:50]: Det er personbeskatningen og næringslivsbeskatningen vi skal drøfte nå. Senterpartiet er helt klar på at det er skatt etter evne som skal legges til grunn for personer, og når det gjelder næringslivets beskatning, er det en kombinasjon av at en skal betale skatt til fellesskapet, samtidig som skattesystemet for næringslivet skal være med og utvikle et robust og samfunnsnyttig næringsliv.

Vi skal altså ha en progressiv inntektsbeskatning for personer, kombinert med et betydelig fribeløp i formuesskatten. Det er det regjeringa følger opp, og det er vi svært fornøyd med.

Det store flertallet av personer er lønnsmottakere, men det er også om lag 190 000 personer som er sjølstendig næringsdrivende. De sjølstendig næringsdrivende er en gruppe alle i denne sal snakker vel om, alle ønsker det sterkt, i skrift og tale, og alle ønsker flere sjølstendig næringsdrivende.

Senterpartiet er veldig glad for dette og føler da et spesielt ansvar for å følge opp situasjonen til de sjølstendig næringsdrivende. Sjølstendig næringsdrivende driver næringsvirksomhet med ubegrenset økonomisk ansvar. Det er et prinsipp som er svært viktig, og som er for lite påaktet. Når en driver næringsvirksomhet med ubegrenset økonomisk ansvar – vel, da satser en. Når vi har en virksomhet som gjelder både næring og person, som kommer inn under både næringsbeskatning og personbeskatning, og hvor inntektene varierer, mange ganger mye over år, er det viktig å hensynta sjølstendig næringsdrivendes spesielle forhold. Derfor er det vesentlig at vi tenker nøye gjennom de rammebetingelsene som legges for sjølstendig næringsdrivende.

En rekke sjølstendig næringsdrivende sliter med at de sosiale rettighetene er for svake. Spesielt gjelder det sjølstendig næringsdrivende med høy gjeld. Rentekostnaden i virksomheten skal trekkes fra i foretaksmodellens beregning av personinntekt, og i kapitalkrevende virksomheter med lav egenkapital vil en derfor kunne få svært lav eller ingen beregnet personinntekt. Uten personinntekt mister den næringsdrivende retten til sykepenger, fødselspenger og muligheten til pensjonsopptjening fra folketrygden eller individuelle ordninger. Dette er en svakhet ved foretaksmodellen. Derfor bør det tas initiativ til at skatteloven § 12-11 annet ledd bokstav a endres til at følgende poster kan legges til, istedenfor at de skal, slik som det står i dag. Dermed vil skattyter få en valgfrihet.

Det er også en utfordring når det gjelder avskrivningssatsene for driftsbygninger, spesielt i landbruket, fordi dagens avskrivningssatser er slik at med 4 pst. saldoavskrivning er verdifallet, slitasjen og den reduserte inntektsmuligheten fra bygningen, raskere i virkeligheten enn i skatteregnskapet. Derfor bør avskrivningssatsen økes fra 4 til 8 pst., slik at det blir samsvar mellom verdifall og avskrivningssats. Dermed vil om lag 90 pst. av avskrivningene kunne skje i løpet av en 30-årsperiode, og vi kommer mer på linje med det som er forholdene i Sverige og Danmark.

Det er også slik at når det gjelder skattetrykket for inntekter som reinvesteres i næringen, er det urimelige forhold for sjølstendig næringsdrivende. Gjennom den løpende beskatningen av enkeltpersonforetak er det sammenlignet med aksjeselskapene vanskeligere å finansiere framtidige investeringer med egenkapital. En uheldig konsekvens av skattereformen er skattlegging av realisasjonsgevinster som personinntekt. Dette betyr at en betydelig mindre andel av inntektene fra realisasjoner kan reinvesteres i virksomheten, og i naturlig sammenlignbare land er det ikke naturlig å bruttobeskatte inflasjonsgevinsten. Konsekvensen av denne omleggingen er for lite drøftet i gjennomføringen av skattereformen, og vi håper at det er noe som en kan se nærmere på, bl.a. fordi ved salg av hus er gevinsten skattefri dersom du har bodd der over en viss periode.

Tilsvarende er det jo et gjentakende poeng knyttet til beskatning ved ekspropriasjon, hvor det er vesentlig å drøfte om ikke det bør likebehandles med reglene for betinget skattefritak ved realisasjon av festet tomt.

Tilhørende har vi den varige debatten omkring fritak for formuesskatt ved arbeidende kapital. Det er driftsmidler som ikke gir arbeidsfri inntekt, og bør derfor fritas for formuesskatt.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Gunnar Gundersen (H) [15:04:09]: Jeg oppfattet først at representanten Lundteigen sa at han var ganske fornøyd med de grep og den utviklingen som var på formuesskatt, men så kom han jo til slutt inn på det med arbeidende kapital. Den er faktisk mer enn doblet under denne regjeringen, som på mange måter har gjort formuesskatten til en skatt på næringslivskapital. 10 pst. av denne skatten kommer jo fra landbruket. Så jeg hadde egentlig tenkt å spørre representanten Lundteigen om han virkelig var så fornøyd med de grep som var tatt, og om han er fornøyd med at formuesskatten på mange måter er blitt en beskatning av kapitalen i næringslivet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:04:51]: Det er godt at jeg kan oppklare den misforståelsen.

Det som jeg sa om formuesskatten, var at det er bra at vi har greid å få økt fribeløpene i formuesskatten. Det er en stor, stor forbedring, og det er til de grader i henhold til formuesskattens intensjon, nemlig at enhver borger bør etablere en viss formue for dermed å ha en tryggere situasjon framover.

Når vi så kommer inn i spørsmålet om formuesskatt på arbeidende kapital, er det et spørsmål som drøftes kontinuerlig, og det er ulike vurderinger av hva som er rett å gjøre på det punktet. Senterpartiets standpunkt er at det er urimelig å pålegge formuesskatt på driftsmidler som ikke gir en arbeidsfri inntekt. For det er det som er hele poenget med formuesskatt, nemlig ekstrabeskatning av arbeidsfri inntekt. Dermed er det også riktig å formuesskattlegge aksjer og obligasjoner, for de kan bare gi arbeidsfrie inntekter.

Gunnar Gundersen (H) [15:05:51]: Heving av fribeløpene er nevnt mange ganger. Men det kom jo i forbindelse med innføring av nytt boligskattesystem, og fribeløpene ble ikke inflasjonsjustert ved første mulighet. Så opposisjonens frykt for at dette bare er en langsiktig plan for å øke beskatningen der, tror jeg står ved lag.

Men så noterte jeg meg også at representanten Lundteigen i sitt innlegg hadde en gjennomgang av bl.a. realisasjon av verdier for selvstendig næringsdrivende, som jo beskattes som personinntekt. Den samlede opposisjonen har jo en merknad om akkurat denne problematikken i innstillingen. Jeg undres på hvorfor ikke et regjeringsparti som Lundteigen representerer, også gikk inn på den merknaden, for det var jo nettopp den bekymringen vi ønsket å påpeke at her er det urimeligheter i hvordan man beskatter bl.a. skog ved realisasjon.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:06:56]: Når det gjelder formuesbeskatningen, og deri boligbeskatningen, står vi overfor noen krevende prinsipielle avveininger. Det som er den norske boligtradisjonen, er at det å eie sin egen, nøkterne bolig skal skattesubsidieres. Det står fjellstøtt i Senterpartiet. Det står derimot ikke støtt i Senterpartiet at de som investerer i bolig – bruker boligen som et investeringsobjekt – skal skattesubsidieres. Tvert imot – de bør beskattes likedan som andre som investerer i andre investeringsobjekter.

Når det så gjelder realisasjon og reinvestering, sa jeg i innlegget mitt at det er et spørsmål som regjeringa bør se nærmere på, bl.a. spørsmålet om beskatning av ekspropriasjonsgevinster, som med all tydelighet etter vår vurdering bør likebehandles med beskatning av gevinster i forbindelse med festetomter.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Abid Q. Raja (V) [15:08:17]: Venstre vedkjenner seg på alle måter skattereformen fra 2006. På mange måter var skattereformen nærmest Venstres skattepolitikk i stort: et enklere og flatere skattesystem med lik maksimal beskatning på arbeid og kapital. Den svært urettferdige delingsmodellen som Venstre hadde kjempet mot i over ti år, ble endelig fjernet.

Det er imidlertid enkelte sider ved skattereformen som enten ikke har blitt fulgt opp eller har vist seg ikke å være så hensiktsmessig. Jeg tenker selvfølgelig på at en viktig premiss for hele reformen fra vår side var at formuesskatten skulle gradvis avvikles, og jeg tenker på skattereglene for enkeltpersonforetak. Den siste er en gruppe som uheldigvis og litt tilfeldig har kommet dårligst ut av de store reformene om skatt og pensjon, og som jeg håpet at vi på skattesiden hadde ordnet opp i i dag.

Nå er mye allerede sagt om formuesskatten. Venstre er jo ikke den ivrigste forkjemper for avvikling av formuesskatt på såkalt arbeidende kapital. Vi deler de innvendingene som har kommet om at det er vanskelig å fastsette en definisjon av hvilken kapital som er arbeidende, og frykter at det vil være enkeltpersonforetak og små aksjeselskaper som kommer dårligst ut av en slik ordning. Venstre vil heller bruke den samme reduksjonen på en generell heving av innslagspunktet i formuesskatten og gjeninnføre aksjerabatt. Det vil treffe de mange som urettferdig rammes av formuesskatten i dag. Da tenker jeg på pensjonister, de med lav eller middels inntekt, små bedrifter med betydelige driftsmidler og de som har reell vilje til å ville investere i norsk næringsliv og norske arbeidsplasser generelt – og småbedrifter spesielt.

Jeg er enig i den kritikk som flere har reist om at den evaluering av skattereformen vi har fått presentert, og regjeringens oppfølging av den, i beste fall er mangelfull og subjektiv. Den viser behovet for et uavhengig finanspolitisk råd, som vi nettopp diskuterte tidligere i dag. Det må unektelig være litt rart for næringsminister Trond Giske, som stadig vekk gjentar at formuesskatten bør bort, å være vitne til regjeringens såkalte evaluering av formuesskatten. Her nevnes ikke ulempene denne særnorske skatten har når det gjelder verdiskaping og arbeidsplasser. Formuesskatten betyr at mange helt unødvendig må ta ut store utbytter og tappe bedrifter og arbeidsplasser for kapital, som burde og kunne vært brukt på investeringer, produktutvikling og økt verdiskaping. Heller ikke det faktum at formuesskatten betyr en kraftig diskriminering av norsk privat eierskap i forhold til utenlandsk eller statlig, synes å bekymre regjeringen og regjeringspartiene en smule – bortsett fra Trond Giske, da.

For temmelig nøyaktig et år siden hadde vi en diskusjon i denne sal om forholdene for enkeltpersonforetak basert på et representantforslag fra Venstre om en helhetlig gjennomgang og et representantforsalg fra Høyre om å innføre en ordning med investeringsfond for enkeltpersonforetak. Det var en rimelig selsom opplevelse. Finansministeren var – som alltid – rund i kantene og viste til nettopp den innstilling vi i dag behandler. Han sa også:

«Det at vi nå også skal evaluere skattereformen fra 2006, er (…) en imøtekommelse av (…) at det kan være ting som har endret seg siden 2006, og som gjør at en må se på dette med kapitaltilgang bl.a. til enkeltmannsforetak i lys av det. Jeg vil ikke forskuttere evalueringen, men jeg skal love at jeg også skal ta med meg de synspunktene»

– som opposisjonen her gir uttrykk for.

Mer forvirrende var det hva regjeringspartiene mente: Representanten Lars Egeland fra SV var generelt imot enkeltpersonforetak og sa sågar at SV vil «bekjempe en utvikling der folk som har vært tilsatte, går til fristilling som enkeltpersonforetak».

Representanten Lundteigen fra Senterpartiet lovet at Senterpartiet skulle kjempe knallhardt for en fondsordning i forbindelse med den kommende evalueringen. Han sa bl.a. at beskatningen av næringsvirksomhet burde tilrettelegges, slik at den blir gunstigere for enkeltpersonforetak enn for aksjeselskap, i hvert fall ikke motsatt. Det er nøyaktig stikk i strid med det representanten Lundteigen og Senterpartiet går god for i dag. Og representanten Eldegard fra Arbeiderpartiet toppet det hele med å påstå at det bare var for enkeltpersonforetakene å omdanne seg til AS dersom det var så viktig dette med å kunne sette av kapital. Det siste minner om svært manglende innsikt i og forståelse av enkeltpersonforetakenes hverdag, og det faktum at mange – ikke minst innenfor landbruket – ikke har mulighet til å omdanne seg til AS. De to første, Senterpartiet og SV, viser den totale forvirringen som hersker internt i regjeringen om politikk og virkemidler – og ikke minst holdninger – overfor de minste bedriftene.

Jeg hadde virkelig håpet, på bakgrunn av de signaler som kom fra finansministeren, og ikke minst fra representanten Lundteigen for ett år siden, at vi i dag kunne gjenopprette en urett overfor enkeltpersonforetakene, men nei.

Skattereformen fra 2006 har svært mye bra og fornuftig ved seg. Vi kunne gjort den enda bedre i dag. Det er en mulighet som regjeringspartiene dessverre lar gå fra seg. Det går ut over norsk næringsliv generelt, og enkeltpersonforetakene spesielt. Forhåpentligvis er det bare et tidsspørsmål før dette kan endres permanent. Det kan velgerne gjøre noe med allerede om to år.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [15:13:16]: Både i innstillingen og i sitt innlegg tar representanten Raja til orde for endring i formuesskatten – dette selv om evalueringen viser at de siste års forbedringer i formuesskatten er avgjørende for den gode fordelingsprofilen skattesystemet nå har. Partiet Venstre har historisk sett stått sammen med Arbeiderpartiet i utviklingen av velferd og utjevning. Skattepolitikken er en viktig del av utjevningspolitikken. Evalueringen viser nå at vi har klart å få et skattesystem som sørger for at alle bidrar etter evne, også de rikeste i landet. Kan representanten Raja si seg enig i at dette er bra, og at man med dette har nådd et viktig utjevningspolitisk mål?

Abid Q. Raja (V) [15:14:07]: Venstre har en stolt og viktig tradisjon i å utvikle velferdsstaten. Vi har en god historie å vise til der, og vi er også for en utjevnende politikk.

Når det gjelder å fjerne formuesskatten, er det viktig å nevne at hele tanken til Bondevik II-regjeringen i forbindelse med innføringen av en ny skattemodell i 2006 var at formuesskatten skulle avvikles. Denne regjeringen har valgt å videreføre og beholde formuesskatten. Det er her norsk næringsliv kommer dårligere ut av skattereformen. Næringslivet aksepterte den gangen utbytteskatt mot at formuesskatten på sikt skulle bli avviklet. Slik har det ikke blitt. Jeg mener at slik formuesskatten i dag er, er det faktisk med på å hindre næringsliv. Slik sett er det også med på å minske inntektene til det offentlige og dermed mulighetene for at vi kan gjøre de gode velferdstiltakene som jeg er sikker på at representanten Kristoffersen ønsker å gjøre, og som iallfall Venstre særlig ønsker å gjøre på velferdssiden.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:15:16]: Som jeg sa i stad, lå det i opplegget fra Bondevik II-regjeringa, som Venstre var en del av, at man skulle gi skattelettelser primært til de ti prosentene som befinner seg øverst i samfunnspyramiden. Så overtok vi, og gjorde endringer som innebar at vi ga skattelettelser til alle andre enn de ti prosentene som befant seg øverst i samfunnspyramiden.

En annen side ved fjerning av formuesskatten, som også Venstre her har tatt til orde for, er at de aller fleste milliardærer i Norge ville ende opp som nullskattytere. Ser representanten Raja at man kan få et forklaringsproblem overfor folk flest når vi inviterer til et spleiselag hvor man skal yte etter evne, og de som virkelig kan yte, ikke skal være med på å spleise?

Så lurer jeg også på hvilke skatter representanten Raja har tenkt å øke for å kompensere for inntektsbortfallet, som utgjør ca. 13–14 mrd. kr når formuesskatten skal fjernes.

Abid Q. Raja (V) [15:16:19]: Her om dagen sa en partikollega av representanten Thorkildsen at jeg som vara jo ikke hadde noen særlig kompetanse på det feltet som vi den gang snakket om. Men når jeg nå først har fått tid likevel, vil jeg benytte anledningen til å svare, ut fra det lille jeg kan. Vi i Venstre er ikke for nullskattytere, og vi vil gjerne være med på å drøfte hvordan vi kan være med på å avskaffe formuesskatten og samtidig unngå nullskattytere. Det er faktisk det samme som næringsminister Giske står for.

Når det gjelder dette med formuesskatt, så er det faktisk en myte, representant Thorkildsen, hvis jeg får lov til å påpeke det, at det bare er rikingene som betaler formuesskatt. 20 pst. av dem som betaler formuesskatt i 2011, er faktisk pensjonister og trygdede, og 24 pst. av dem som betaler formuesskatt, tjener mindre enn 500 000 kr. Så det å si at dette er for rikingene, mener jeg er å underslå en sannhet. Dette rammer faktisk de svake svært hardt, og derfor vil vi i Venstre være med på å fjerne den urettferdigheten som formuesskatten innebærer.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:17:32]: Historisk har Venstre stått for skatt etter evne. Imidlertid har det de siste åra skjedd noe fundamentalt, bl.a. det som nå blir framført, at en nå prinsipielt går imot formuesskatt. En erkjenner jo da sjølsagt at eiendomsskatt kommer i stedet, og en erkjenner jo da at hele finanskapitalen slipper unna skatt på akkumulerte verdier. Det er en sterk høyredreining i et tidligere radikalt parti.

Jeg er imidlertid glad for at Venstre har fokus på de sjølstendig næringsdrivende. Når en så ikke har fått fjernet formuesskatten, er det noe rart at en da ikke ønsker å gå inn og restaurere formuesskattens prinsipper, slik at driftsmidler, som i dag formuesskattlegges, slipper formuesskatt fordi de ikke gir noen arbeidsfrie inntekter. Kan representanten forklare hvorfor partiet vil fjerne hele formuesskatten, innføre fritak for finanskapital, og ikke restaurere … (presidenten klubber).

Abid Q. Raja (V) [15:18:38]: Jeg takker Lundteigen for å påpeke at Venstre har en stolt tradisjon med å innføre gode velferdsordninger.

Vi er selvfølgelig for at folk skal betale skatt – det skulle jo egentlig bare mangle. I motsetning til regjeringen, som representanten Lundteigen representerer, vil vi ha et grønt skatteskifte, hvor formuesskatten inngår. Vi vil ha mer skatt på forbruk og miljøfiendtlig atferd og mindre skatt på sparing og eierskap og investering i norsk næringsliv og arbeidsplasser.

Så har jeg lyst til å si at vi trenger ikke nødvendigvis å velge mellom skattelette til de rike og lavtlønte. Jeg viser til Venstres alternative budsjett, hvor vi prioriterer både dem med lav inntekt og redusert formuesskatt. Vårt skatteopplegg er faktisk mye nærmere Senterpartiets primærstandpunkt enn regjeringens eget, og det bør jo egentlig være standpunktet for spørsmålsstilleren.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:19:49]: Først noen generelle betraktninger om skattesystem som sådant: Det kan være mange formål med et skattesystem, men det er i hvert fall tre viktige formål som jeg tror det er verdt å understreke. Det ene er at en skal skaffe fellesskapet inntekter. Det skal skje på en mest mulig effektiv og rettferdig måte, og det skal også være slik at skattesystemet skal gjøre at lønnsomhet før og etter skatt er mest mulig lik.

Dette var prinsipper som lå til grunn for skattereformen i 1992, som undertegnede kjenner godt til. Jeg kom dessverre litt for sent inn igjen i forhold til det aktive arbeidet rundt skattereformen i 2004–2006, men det jeg synes er veldig positivt, er at en har videreført mange av grunnprinsippene fra skattereformen i 1992. Ett slikt grunnprinsipp er behovet for å ha et mest mulig enkelt skattesystem, å ha et skattesystem med et bredt grunnlag og med lavest mulige satser. Det i seg selv tror jeg er et kjennetegn ved det norske skattesystemet som gjør at det norske skattesystemet står seg godt i internasjonale sammenhenger – vi har et skattesystem som er robust, og som står seg over tid, og som oppfyller mange viktige mål ellers i den økonomiske politikken.

Jeg har bitt meg merke i en veldig god merknad på side 17 i innstillingen. Der sier komiteens flertall – alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet:

«Flertallet registrerer at Skattereformen 2006 synes å ha vært vellykket.» – Det er undertegnede enig i. – «Tilpasningsmulighetene i det gamle systemet er i all hovedsak fjernet. Hvor mye man betaler i skatt, avhenger nå langt mindre av hvordan arbeidsinntekten er opptjent eller virksomheten organisert.»

Dette er et veldig godt sitat, som på en måte understreker noe av det som er kvaliteten ved det norske skattesystemet, at det er relativt sett bred enighet om de grunnleggende trekkene i skattesystemet. Men så er vi uenige om satser og en del andre ting.

Jeg vil også påpeke at jeg tror det perfekte skattesystemet som er rettferdig for alle, og som alle er 100 pst. fornøyd med, ikke er oppfunnet. Det kommer heller ikke til å bli oppfunnet, for skattytere er forskjellige, og bedrifter er forskjellige. Jeg synes egentlig at vi i fellesskap skal være stolte over at vi har et skattesystem i verdensklasse. Det synes jeg det er verdt å understreke i dag.

En av de tingene man gjorde i forbindelse med skattereformen, var at man jevnet ut de høyeste skattesatsene ved å redusere skatten på lønn og innføre utbytteskatt. Det var bred enighet om at denne løsningen langt på vei stenger muligheten for å omdanne høyt beskattet arbeidsinntekt til lavt beskattet utbytte ved å utnytte de svakheter som var i delingsmodellen, og som for øvrig fikk veldig rosende omtale da den kom i 1992, men som ble litt dårligere etter hvert.

Jeg mener at reformen har lagt til rette for at viktige beslutninger om investeringer, finansiering og virksomhetsform tas ut fra det som er fornuftig forretningsmessig, og ikke ut fra det som gir lavest skatt. I tillegg til at reformen bidrar til å løse et omfattende tilpasningsproblem, viser også analysene at lettelsene i lønnsbeskatningen har bidratt til økt arbeidstilbud. Ja, det er en viss dynamikk i det, det er det vel ingen som har sagt at det ikke er.

Så er det noen problemstillinger som jeg mener at vi bør legge bak oss. En av disse er den diskusjonen som har pågått i veldig mange år om fritak for såkalt arbeidende kapital. For eksempel vil bankinnskudd, som sjelden blir omtalt som arbeidende, kanaliseres til produktiv virksomhet gjennom kapitalmarkedene. Så et fritak for arbeidende kapital vil svekke formuesskattens fordelingspolitiske betydning vesentlig. Et fritak for alle næringseiendeler, også for aksjeformue, ville gitt et provenytap på rundt 6 mrd. kr i 2011. Det er et faktum at om lag 30 pst. av lettelsen ville ha gått til et lite mindretall med mer enn 3 mill. kr i bruttoinntekt. Fordelingsvirkningen av skattesystemet er viktig for at folk flest skal oppfatte at skattesystemet er rettferdig. Det bidrar til å skape større legitimitet i skattesystemet, men jeg vil også hevde at det bidrar til at produktiviteten i økonomien er bedre enn det den ellers ville ha vært.

Et tema som man – selvsagt – stadig kommer tilbake til, er at norske bedrifter utarmes av skatte- og avgiftssystemet. Så langt jeg har kunnet observere, er ikke det den generelle meldingen vi får tilbake fra norsk næringsliv og internasjonale undersøkelser. Tvert imot er det slik at Norge generelt sett anses som et godt land å investere i, drive næringsvirksomhet i, og skattesystemet får også høy rating.

Så synes jeg også det er verdt å peke på at vi i den perioden som har gått fra 2006 og fram til i dag, har hatt en kraftig vekst i sysselsettingen. Vi har hatt en god vekst i norsk økonomi – vi fikk en mindre nedtur i forbindelse med finanskrisen enn mange andre land. Det skulle også tilsi at vi både har et solid næringsliv og har et skattesystem som bidrar til sysselsetting og arbeid, og det skal vi være veldig glade for.

Så er det enkeltproblemer som selvsagt kan løses. Det betyr f.eks. ikke at formuesskatten ikke kan bli bedre, og at endringer i formuesskatten kan sikre en enda bedre balanse mellom hensynet til fordeling og hensynet til næringslivet. Det har også vært bakgrunnen for de endringer som regjeringen har foreslått og fått vedtatt i formuesskatten, med sterk økning i bunnfradraget, som har gjort at hundretusenvis enten har fått mindre formuesskatt eller har fått formuesskatten helt fjernet.

Selv om evalueringen viser at vi har – og bekrefter at vi har – et velfungerende skattesystem, er det behov for justeringer og forbedringer. Det vil vi jobbe videre med, bl.a. fjerne regelen om korreksjonsinntekt, endre 3 pst.-regelen i fritaksmetoden slik at bare utbytter blir omfattet, og vi skal jobbe videre med et forslag til en regel som avskjærer fradrag for tap på fordring mellom nærstående selskaper. Det er også viktig at vi jobber med slike spørsmål. Dette er ting som jeg vil komme tilbake til i de årlige budsjettoppleggene.

Så til slutt litt mer om dynamiske effekter. Dette er jo et spørsmål som har vært inne i replikkveksling tidligere i dag, og en er selvsagt opptatt av at en skal prøve å ivareta dette i budsjettarbeidet. Men det må gjøres på en forsvarlig måte, for det er ikke noe forhold 1:1. Såkalte dynamiske virkninger er ting som kan oppstå over tid. Selv ved det som er gjort i Sverige med det såkalte jobbfradraget, er det usikre beregninger. Blant annet er et utvalg, som vi har vært innom tidligere i dag, noe mer skeptisk til virkningen enn det som kan synes gjennom intervju med folk fra det svenske finansdepartementet, som det var vist til i Aftenposten for noen dager siden.

Hvordan skatter og avgifter påvirker folks beslutninger om å arbeide, investere og etablere virksomhet er viktige hensyn i regjeringens skatte- og avgiftspolitikk. Men det er usikkerhet om størrelsen og hvor fort de blir gjort gjeldende. Derfor er det mitt syn at en heller bør ligge på den konservative siden når det gjelder å budsjettere virkningen av såkalt dynamiske skatteeffekter, enn å gå for langt. For det er bedre å ha noe å gå på, for anslagene vil uansett være usikre.

Så helt til slutt: De gode resultatene fra evalueringen av skattereformen viser at et stabilt og robust skattesystem basert på noen gjennomtenkte og gode prinsipper er viktig for å ha gode rammevilkår for næringslivet og for å sørge for at fordelingspolitiske hensyn ivaretas. Oljebeskatningssystemet, som har stått så å si uendret fra 1992, og som bidrar til langsiktige og forutsigbare rammevilkår for en viktig del av norsk næringsliv, er et godt eksempel på det. Det er grunnlag for optimisme med tanke på å bevare de systemegenskapene ved et skattesystem som gjennomgående har gitt gode resultater for norsk økonomi.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:30:09]: Jeg kommer tilbake til dynamiske effekter igjen. Nå har vi fått representanter fra Arbeiderpartiet i salen til å innrømme at det finnes dynamiske effekter, og det er jeg veldig glad for. De sier at de har ment det hele tiden, og det er greit nok, det. Men da er det jo ganske sentralt at man finner ut hvor disse dynamiske effektene er størst. Når statsråden i sitt innlegg sier at det må gjøres på en forsvarlig måte, antar jeg at kanskje den mest forsvarlige måten å gjøre det på er gjennom Finansdepartementet. Derfor fremmer vi i dag et forslag om at Finansdepartementet faktisk gjør det.

Men så slutter ikke representanten Breen og representanten Micaelsen seg til det, og da blir jeg litt overrasket over det statsråden faktisk mener. Men gjerne for meg, og for oss, og for dem som stemmer for dette forslaget, om det er på den konservative siden. La det gjerne stå 5 pst. til 20 pst., og nærmere 5 pst. – det er greit for meg. Vi ønsker å få en bekreftelse gjennom erfaringer som departementet kan gjøre gjennom det apparatet de har, og de kan gjerne ta erfaringer fra Sverige og si at det tar flere år før de ordentlige effektene kommer til syne. Vil statsråden være med på det?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:31:15]: Det fins dynamiske virkninger, det mener også Arbeiderpartiet, men de kommer over tid. De dynamiske virkningene ligger i at de kan påvirke det vi kaller arbeidstilbudet, at folk stiller arbeidskraften sin til rådighet og gjør at det slik sett blir flere sysselsatte. Men det å påvirke arbeidstilbudet kan jo skje på flere måter – gjennom utdanning, barnehager mv. Hovedpoenget er at skattelettelser ikke er selvfinansierende. Det er ikke krone for krone.

Jeg viste også til det som de nå sier i Sverige, at det er stor usikkerhet i måten dette jobbfradraget virker på, og dette økonomiske rådet i Sverige er faktisk noe mer usikre på det enn det svenske finansdepartementet.

Hvis det er ønske om en mer grunnleggende diskusjon om dynamiske skattevirkninger, kan jeg godt medvirke til det, men jeg skal ikke stille noen store forhåpninger.

Gunnar Gundersen (H) [15:32:17]: Jeg tror statsråden sa noe sånt som at det var få signaler om at næringslivet ble utarmet på grunn av formuesskatten. Da må han ha vært i andre fora enn det jeg har vært, for det er vel få ting som er så ofte oppe på agendaen i næringslivssammenheng som formuesskatten. Bernander fra NHO sa jo under høringen at formuesskatten nå seiler opp som sak én for næringslivet når man forhører seg rundt i medlemsmassen.

Jeg er på mange måter enig i mange av de betraktningene statsråden gjorde seg rundt arbeidende kapital. Det viser også evalueringen. Man vil fjerne mye av beskatningen på dem med aller høyest inntekt, men formuesskatten vil fortsatt ligge der for dem med mellominntekter og lave inntekter, pensjonister og andre. Ser ikke statsråden at formuesskatten er en ren diskriminering av norsk privat eierskap og sånn sett svekker grunnlaget for ny verdiskaping rundt omkring i landet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:33:31]: Det jeg sa i innlegget mitt, var at det er ikke den generelle tilbakemeldingen fra norsk næringsliv og internasjonale undersøkelser at skatte- og avgiftssystemet utarmer det næringspolitiske landskapet i Norge. Det var i grunnen det jeg sa, og det står jeg fast ved. Det er bare å se på de resultatene som denne økonomien skaper, med lav arbeidsledighet, høy yrkesdeltakelse og en enorm vekst i antall sysselsatte – rundt 250 000 fra 2005 – hvor brorparten av jobbene er skapt i privat næringsliv.

Jeg tror det er viktig at man slår av litt for kjentfolk, men samtidig innser jeg at formuesskatten har noen sider som det er nødvendig å se på. Det er også noe av grunnen til at denne regjeringen har fjernet eller redusert formuesskatten for 900 000. Andelen som betaler formuesskatt, er redusert fra 34 pst. til 17 pst. av det totale antallet skattytere i løpet av perioden fra 2006.

Hans Olav Syversen (KrF) [15:34:38]: Det er godt vi har noen små punkter – relativt små i det store og hele – å kjempe litt om, og formuesskatten er jo en av dem.

Spørsmålet er, siden finansministeren la så stor vekt på fordelingsvirkningene av formuesbeskatningen, om den er viktigere enn et system som fremmer kapital til norske bedrifter og dermed fremmer norske arbeidsplasser og vekst i dem. Det er vel kanskje litt ut fra hvilket ståsted man har. Næringsministeren er jo helt klar på at han mener at dagens formuesbeskatning er en hemsko for norsk næringsliv. Han burde vel i hvert fall ha en viss realitetsorientering mot de miljøer han er i. Mitt spørsmål er: Er han da på bærtur, eller har han glemt den rød-grønne versjonen av fordelingspolitikk?

Presidenten: Presidenten er svært i tvil om ordet «bærtur» er et parlamentarisk uttrykk, men vi får høre på statsråd Johnsens svar.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:35:50]: I mange sammenhenger er «bærtur» et positivt ladet begrep, i den forstand at det å bidra til selvberging gjennom å plukke bær i skauen ikke er så dumt.

Men tilbake til skatt. Det som er viktig, er at denne regjeringen har ingen planer om å avskaffe formuesskatten. Det er punkt én. Grunnen til det er at formuesskatten har en viktig fordelingspolitisk rolle som gjør at legitimiteten til skattesystemet øker. Derimot har denne regjeringen både forbedret og vil jobbe videre med å forbedre formuesskattesystemet. En forbedring skjer bl.a. gjennom at en har økt bunnfradraget kraftig, noe som ikke bare kommer personer til gode, men også selvsagt kommer bedrifter som har små formuer, til gode, og som på den måten har sluppet formuesskatt.

Det er andre ting i skattereformen som også er viktig i den sammenhengen. Skjermingen er et viktig bidrag til å bidra til kapital til norsk næringsliv. Vi skal jobbe videre med å forbedre formuesskatten, men fordelingseffekten av formuesskatten er så viktig at den har vi tenkt å ta vare på.

Abid Q. Raja (V) [15:37:01]: Finansministeren har flere ganger uttalt at det ideelt sett hadde vært en fordel hvis man kunne hatt den samme skattekreditten for enkeltmannsforetak som man har for selskaper. Det er ikke lett å få med seg hva det er som har forstyrret dette ideelle bildet i den evalueringen vi i dag diskuterer. Snarere burde det være slik at konjunktursituasjonen tilsa at det faktisk er mer aktuelt i dag enn da skattereformen ble innført i 2006. Kan finansministeren forklare meg den politiske begrunnelsen, og ikke den teknokratiske, for hvorfor Senterpartiet har gått på nok et nederlag i næringspolitikken, og hvorfor det er god politikk å diskriminere enkeltpersonforetakene kontra andre typer næringsvirksomhet, som f.eks. aksjeselskaper?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:37:47]: Mitt syn og regjeringens syn er at det er ingen systematisk – for å bruke ordet – diskriminering av den ene foretaksformen framfor den andre, men det kan være ulike skatteregler når det gjelder forholdet mellom det å betale skatt her og nå og det å få utsatt skatt over tid. Men hvis man ser på skattebelastningen over tid tror jeg nok at den er ganske jevn, og det er ikke noen systematisk forskjell mellom aksjeselskaper og enkeltpersonforetak i den sammenhengen. Med andre ord: Det ligger ingen skattekreditt i det å være organisert som aksjeselskap, men samtidig vil det være slik at hvis man innførte et lignende system for enkeltpersonforetak, mener vi det bl.a. vil komplisere skattesystemet, og det er en av hovedbegrunnelsene for at vi har det slik som vi har i dag. Så det er ingen systematisk forskjellsbehandling over tid, selv om den ene selskapsformen har utsatt skatt.

Jan Tore Sanner (H) [15:38:54]: Finansministeren la vekt på at utviklingen av formuesskattesystemet skulle bidra til å balansere hensynet til fordeling og hensynet til næringslivet. Så langt har denne balanseringen innebåret at man har økt bunnfradraget til 700 000 kr – det er bra for fordelingen. Samtidig har man doblet skatten på arbeidende kapital – det er ikke bra for næringslivet. Med andre ord: Man har flyttet belastningen for formuesskatt fra – jeg holdt på å si – folk flest og over til skatt på arbeidende kapital.

Så sier finansministeren at regjeringen vil fortsette å utvikle systemet for formuesskatt. Da er mitt spørsmål: Hvor vil man nå endre dette balansepunktet? Vil man gå enda lenger i retning av fordeling, hvor man øker bunnfradraget ytterligere og øker skatten på næringslivet? Eller vil man etter hvert begynne å redusere skatten på den arbeidende kapital, den som rammer næringslivet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:40:02]: Når det gjelder spørsmålet om å dele formuesskatten i to deler – altså en vanlig formuesskatt og en formuesskatt på arbeidende kapital – så har regjeringen i evalueringen sagt at det ikke er aktuell politikk. Det som en vil jobbe videre med, er å se på muligheten for å gå videre etter de sporene man har gjort til nå, og det vil f.eks. innebære økte bunnfradrag. Men de konkrete endringer eller forbedringer som man ønsker å gjøre i formuesskatten, det er ting som man må komme med i forbindelse med de årlige budsjettoppleggene. Slik er det, og slik må det være i den sammenhengen. Men det å ha en formuesskatt som ivaretar viktige fordelingspolitiske hensyn, slik det nå kommer til syne gjennom evalueringen, er viktig for denne regjeringen, for det bidrar til at folk flest føler en større oppslutning om skattesystemet.

Presidenten: Replikkordskifte er omme.

Torgeir Micaelsen (A) [15:41:13]: (komiteens leder): Denne debatten om en – hva skal vi si – ganske stor sak som burde ha mye oppmerksomhet, og som har fått oppmerksomhet i dag, viser jo at i det store og hele er det ganske bred enighet rundt hva Stortinget vedtok i 2006, tilbake til 1992, og at resultatene viser at det Stortinget gjorde, var bra. Resultatene viser jo ganske klart at inntektene til fellesskapet – felleskassen – har økt kraftig. Samtidig har vi fått bredere skattegrunnlag, relativt lave satser, fordelingen har økt; i det hele tatt er det, etter det jeg oppfatter, ganske bred enighet om at dette har vært bra. Da blir jo ofte debatten sånn som den har blitt i dag, at vi tar utgangspunkt i to – hva skal vi si – mindre deler av skattesystemet: Det ene er det jeg vil kalle et litt spesielt tema som i stor grad handler om om skattelettelser eller andre utgifter over statsbudsjettet er selvfinansierende, altså i hva slags grad man har det – og så er det selvfølgelig formuesskatten.

Jeg skal bare ta noen korte betraktninger rundt de to siste som har vært mest fremme i debatten. For det første, formuesskatten: Er det sånn at man fra høyresiden har dekning for å si: I en periode vi nå har bak oss, med stor jobbkraft, mange nye arbeidsplasser, Europas laveste arbeidsledighet, den tredje høyeste sysselsettingsgraden i Europa – i en tid hvor vi har hatt formuesskatt – kan det forsvares å bruke såpass sterke ord som enkelte gjør, å kalle det næringsfiendtlig, osv.?

Jeg tilhører ikke dem som mener at formuesskatten, som mange andre skatter og avgifter, er perfekt. Selvfølgelig har også formuesskatten sine skyggesider, men jeg mener det er urimelig når både resultatene tilsier det og norsk økonomi, hvis man bare kan gå og titte på det og peke på at her er det fullt mulig å drive god næringsvirksomhet med eller uten formuesskatt. Vi kommer jo heller ikke utenom det fundamentale spørsmålet som vi ikke får noe svar på. Jeg er av dem som forsvarer bl.a. inntektene til fellesskapet, at de er på 13–14 mrd. kr, selv om jeg får kjeft her og der for det. Jeg sier at det er nå en gang det, og vi bruker det til veldig gode formål. Men vi har altså de store opposisjonspartiene i denne salen som sier de vil fjerne den, og som ikke forteller hvordan de har tenkt å dekke det inn, som ikke forteller hvordan de har tenkt å møte debatten om at vi igjen kan få nullskattytere i Norge. Jeg bare minner om at 7 mrd. av de 14 mrd. kr vi får inn på formuesskatten betales altså av de 2,5 pst. rikeste i Norge. Når representanten Sanner, som jeg forstår har ordet etter meg, påpeker gjentatte ganger at skatten på såkalt arbeidende kapital er doblet, så er problemet bare at en del av det som representanten sammenlignet med, var jo – hva skal vi si – objekter som hadde enten rabatt, egne regler, som gjorde at man selvfølgelig hadde lavere beskatning enn mange andre – aksjerabatt, skattebegrensningsregler, regler som vanlige folk ikke er i nærheten av å drømme om å få som spesialbehandling. Det er det vi har gjort. Selvfølgelig får jo det da noen effekter, men de pengene har vi altså kunnet bruke til å ta formuesskatten vekk fra – hva skal vi si – vanlige folk.

Jeg ser gjerne både næringslivsledere, fagbevegelsen, norsk økonomi og norske bedriftsledere i øynene og sier at her i Norge har dere vist gjennom resultatene at det er godt å drive næringsvirksomhet i Norge – også med formuesskatt.

Så til denne diskusjonen om dynamiske effekter, som vi kaller det – det er politikerspråk. Det det handler om, er: Når man gir ut én krone, enten over statsbudsjettet til en offentlig utgift eller en skattelettelse, hvor mye penger er det du da kan se for deg at du får tilbake? Det er egentlig det det koker ned til. Jeg kan gjerne ta en ny diskusjon om dette, men det som var det helt nye i fjor høst, var ikke om det finnes den typen effekter – selvfølgelig gjør det det – men det var at Fremskrittspartiet, basert på én enkelt artikkel fra noen forskere i SSB, selv definerte hva de kunne regne med å få tilbake når man ga ut én krone i skattelette. Det var noe helt nytt. Jeg skrev til og med et brev til disse forskerne og spurte: Er det tilfellet at landets største opposisjonsparti kan bruke disse tallene på den måten de gjør? De svarte selvfølgelig tilbake at det kan de ikke – det har man ikke dekning for. Jan Tore Sanner og Høyre har vært patent i dette spørsmålet tidligere, og er vanligvis meget glad i å være konservative og ordentlige med tall. Jeg utfordrer han igjen til å bekrefte at det er mitt inntrykk og ikke Christian Tybring-Gjeddes inntrykk som er det riktige.

Jan Tore Sanner (H) [15:46:31]: Representanten Gunnar Gundersen redegjorde for Høyres hovedsyn når det gjelder viktigheten av et skattessystem som stimulerer sparing, arbeid og investering, og viktigheten av at skattesystemet sikrer inntekter til fellesskapet. Jeg vil ta for meg to begreper, som jeg også mener er viktige i skattepolitikken, det ene er omfordeling og det andre er rettferdighet.

For det første mener jeg det er viktig at skattesystemet skal ivareta en rimelig omfordeling. Derfor er Høyre mot flat skatt, og vi mener at det er riktig at vi som tjener mest, også prosentvis skal betale mest i skatt.

Det jeg derimot har lyst til å ta grundigere tak i, er diskusjonen om formuesskatt og rettferdighet. Da vi gjennomførte skattereformen, innførte vi utbytteskatt. Utbytteskatten er en rettferdig skatt. Det er rettferdig og riktig at penger som tas ut av et selskap til privat forbruk, beskattes på samme måte som arbeidsinntekt. Det er rettferdig at de som tar ut store utbytter, også betaler utbytteskatt.

Det som er urettferdig og sterkt urimelig, er at de personene som lar pengene bli stående i verdiskapende arbeid, i bedriften, i gården, i industrien – skal betale formuesskatt på den kapitalen som står og arbeider og som skaper verdier for fellesskapet! Så stilles spørsmålet: Hvordan kan man fjerne formuesskatten uten å innføre en ny skatt? Sannheten er at vi innførte en ny skatt – vi innførte utbytteskatten. Utbytteskatten drar i dag inn mellom 6 mrd. kr og 7 mrd. kr til fellesskapet. Det er det samme som skatten på arbeidende kapital. Så en nedtrapping av formuesskatten er langt på vei finansiert gjennom innføringen av utbytteskatten. Det var hele poenget med det grepet i den skattereformen som vi la frem.

Jeg må ta en ting til når det gjelder formuesskatten, fordi det sies av og til at det ikke slippes noen nyheter i Stortinget, men det har faktisk finansministeren gjort i dag. Han bekrefter at regjeringen vil fortsette langs samme spor som man har gjort så langt. Det betyr økte bunnfradrag i formuesskatten for folk flest. Det er bra. Men det er svært bekymringsfullt hvis finansministeren nå har signalisert at man ytterligere vil skjerpe skatten på den kapitalen som står i bedriftene og arbeider og skaper verdier og arbeidsplasser.

Så til inntektsskatten. Representanten Inga Marte Thorkildsen fortsatte etter mitt replikkordskifte å gjenta at SV er mot skattelette til de aller rikeste og for skattelettelser til dem som tjener minst. Sannheten er at SV i regjering – og det var faktisk det første finansminister Kristin Halvorsen gjorde – økte skatten på de lave og vanlige lønnsinntektene sammenlignet med Bondevik II-regjeringens forslag ved at man senket taket i minstefradraget. Samtidig opprettholdt SV de store skattelettelsene på de aller høyeste lønnsinntektene.

Så fortsatte representanten Inga Marte Thorkildsen med å si videre at man i regjering hadde økt minstefradragene og bunnfradragene. Vel, det er riktig at man har økt bunnfradraget for formuesskatten, men den reelle endringen i minstefradragene for folk som har lønnsinntekt, har vært tilsvarende pluss-minus 0. Jeg har gått inn og sett på hva som har vært den reelle utviklingen, og sannheten er at den har vært fra minus 0,08 pst., som innebærer en skatteskjerpelse på 20 kr, til en økning i minstefradraget på 0,02 pst., det innebærer en skattelette på 4 kr. Så hvis det er det SV slår seg på brystet av, at man ett år i løpet av seks år har økt minstefradraget slik at det reelt sett innebærer skattelette på 4 kr i løpet av ett år, er det ikke mye å skryte av.

For å summere opp: Det er viktig å opprettholde en omfordeling i skattesystemet gjennom inntektsbeskatningen ved at vi som tjener mest, også betaler mest. Det er viktig å øke minstefradragene, slik at det blir mer lønnsomt å jobbe for dem med de lave og vanlige lønnsinntektene. Det er rettferdig å ha utbytteskatt, men det er urettferdig og urimelig at penger som står i bedriften, skal ilegges formuesskatt.

Gunvor Eldegard (A) [15:51:53]: Evalueringa av skattereforma syner gode resultat. Innføringa av utbytteskatt og forbetringar i formuesskatten har gitt eit meir omfordelande og meir rettferdig skattesystem. Samstundes er skatten vorten mindre avhengig av om ein er tilsett eller driv eiga verksemd og av korleis næringsverksemda er organisert.

Lågare skatt på arbeid har styrkt arbeidstilbodet, og utbytteskatten ser ikkje ut til å ha påverka selskapas finansiering. Dei administrative kostnadene er moderate.

Under høyring i Stortinget var det òg stor semje om det meste i reforma. Rederiforbundet skriv i sitt høyringsnotat:

«Rederiforbundet mener at skattereformen 2006 har bidratt til at skattesystemet i større grad sikrer verdiskaping, effektiv ressursbruk og økonomisk vekst.»

Dette er jo ein god attest.

Ein annan høyringsinstans oppsummerte innlegga på ein annan måte: Dersom formuesskatten er det einaste folk her har noko å utsetja på, så må skattesystemet vera rimeleg bra.

Eg vil difor seia nokre ord om formuesskatten, eg òg. Han gjev gode fordelingsverknader, og han er med på å bidra til eit progressivt skattesystem. For oss i Arbeidarpartiet er rettferdig fordeling eit mål i seg sjølv. Likevel ser eg at for enkelte små og mellomstore bedrifter kan formuesskatten vera ei utfordring, og spesielt i år med underskot. Difor er det veldig viktig for meg å påpeika det som står i meldinga, at regjeringa skal arbeida for endringar som bidreg til meir rettvis fordeling og betre rammevilkår for næringslivet. Regjeringa skal koma tilbake til det i dei årlege budsjetta sine.

Det har vore mykje snakk om skatt på arbeidande kapital. Til dette er det å seia at det er vanskeleg å definera og avgrensa kva som er arbeidande kapital. Eit bankinnskot, t.d., er jo arbeidande kapital all den tid banken låner pengane vidare til verdiproduksjon i bedrifter. Eit sånt forslag vil reversera dei gode fordelingsverknadene frå 2005, det vil gje store administrative utfordringar, og det opnar for skattetilpassing. På sikt kan det faktisk undergrava heile formuesskatten, ein skatt som i dag gjev oss meir enn 14 mrd. kr, pengar som me bruker til skule, helse og eldre.

I Arbeidarpartiet er me opptekne av små og mellomstore bedrifter, og ikkje minst kvinnelege gründerar. Det er viktig å leggja til rette for at folk skal kunna starta opp og driva næringsverksemd her i Noreg. Mange, spesielt kvinner, startar gjerne enkeltpersonføretak. Difor er det viktig at ulike selskapsformer skal handsamast likt. Sidan eg kom inn i finanskomiteen har eg ofte her i stortingssalen høyrt på at ein – spesielt Venstre – snakkar om kor dårleg det er for enkeltpersonføretak i forhold til aksjeselskap. No har me fått dokumentasjon på at reforma har gjeve langt større grad av likebehandling av enkeltpersonføretak og aksjeselskap.

Så har det vore diskusjonar om avsetningsfond for enkeltpersonføretak, for at selskapa skal kunna nytta utsett skatt som kapitalgrunnlag i verksemda. Me har av fleire årsaker valt å ikkje gå inn for dette, bl.a. at det kompliserer skattesystemet, og det skaper behov for auka kontroll og oppfølging gjennom rekneskap og revisjon. Og så: Når me t.d. snakkar om – som eg snakkar mykje om – kvinnelege gründerar og oppstart av bedrifter, er det kanskje andre element enn skatt og fond som er problemet og utfordringane deira. Men det er likevel viktig at me forenklar systemet og at me heile tida har små og mellomstore bedrifter i bakhovudet når me lagar nye reglar, når me ser på skattesystemet. Difor har me t.d. i år – for ikkje så lenge sida – teke bort revisjonsplikta for små aksjeselskap, og me skal koma tilbake til fleire tiltak.

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at vi er i ferd med å nå den reglementsmessige tiden for formiddagens møte.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:56:38]: Det var representanten Torgeir Micaelsen som fikk meg til å ta ordet. Det var et voldsomt skryt han kom med av regjeringen. Det er for så vidt jobben hans, men det er faktisk viktig at man ikke ser seg helt blind på hvor fantastisk man mener dette landet går.

Hvis du tar noen makrotall, er det altså én million mennesker som jobber i offentlig sektor. Det er 700 000 mennesker som har trygd som hovedinntekt. Det er 1,1 millioner pensjonister og det er 1,2 millioner barn og unge. Det er fire millioner mennesker. Vi er fem millioner mennesker i dette landet. Det er én million mennesker som jobber i privat sektor, og som skal skape alle de verdiene – i tillegg til Pensjonsfondet og handlingsregelen til statsråden – som skal sørge for all vår velferd. Da er det vår jobb å skape det aller beste grunnlaget slik at denne velferden og denne veksten kan øke. Da er det uklokt å ha en formuesskatt som jager enda flere private bedrifter ut av landet og legger arbeidsplasser andre steder. Vi må gjøre alt vi kan for å skape flinke gründere, for å få folk med høy utdanning og for å få privat næringsliv til å være i Norge. Det må være jobben vår, og én million mennesker i privat sektor mot fem millioner mennesker er for dårlig. Det burde vært langt, langt høyere tall enn som så.

Og ikke nok med det: Det er alt det skrytet til representanten Micaelsen som gjør at vi skal bruke så mye penger på forbrukssiden på statsbudsjettet at vi ikke klarer å investere det som er nødvendig for å skape veksten når det gjelder infrastruktur, veier og alt det vi må gjøre for å få den nødvendige veksten som disse én million mennesker er tvunget til å skape.

Nå står ikke jeg og sier at de som jobber i offentlig sektor, ikke produserer, ikke er flinke, ikke jobber hardt og ikke skal ha god lønn – det har ikke noe med det å gjøre – men poenget er at hvis alle jobber i offentlig sektor, er det ingen penger å fordele på velferdsoppgaver. Vi må være oppmerksom på privat sektor, og da må vi også legge til rette for at gründere og andre ikke skattlegges fordi de angivelig er så rike at vi andre blir så misunnelige at vi ikke klarer å gå rundt og se på det engang. Det må vi holde oss for gode til. Det er vårt mål å skape en bærekraftig utvikling i dette landet.

Når det gjelder dynamiske effekter: Fremskrittspartiet har snakket om dynamiske effekter fra dag én. Fra dag én, fra vi ble etablert har vi snakket om dynamiske effekter, og vi har hele tiden bedt ulike regjeringer om å finne frem til tall som kan dokumentere hvor høye dynamiske effekter er på ulike type skattelettelser. Det har vært vårt formål. Og når vi da spør SSB, og får tallene fra SSB, tviler man på at tallene er riktig. Man ringer til SSB for å få avkreftet at sånn kan det ikke være. Hvorfor kan ikke da Finansdepartementet – som nå heldigvis statsråden har sagt han skal – sette seg ned å beregne disse ulike dynamiske effektene, og så kan vi forholde oss til de tallene. Da skal Fremskrittspartiet også forholde seg til de tallene som produseres – så lenge de er fremkommet på dokumentert grunnlag.

Presidenten: Neste – og siste inntegnede – taler er Per Olaf Lundteigen. Dersom det ikke blir flere som tegner seg til sak nr. 10, vil vi kunne gå til votering på formiddagens møte.

Lundteigen, vær så god.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:59:54]: Da jeg ba om ordet, var det bare for en kort kommentar til begrepet «rettferdighet». Jeg skal ikke dra opp noen ny diskusjon, president.

Jeg er glad for at representanten Sanner på vegne av Høyre sier at utbyttebeskatningen er en rettferdig beskatning, det er vi helt enig i. Den har i tillegg den effekt at det vil lønne seg for bedriftseieren å holde overskuddet i selskapet.

Rettferdighet i forholdet mellom formuesskatt og eiendomsskatt er imidlertid mye vanskeligere, sjølsagt fordi eiendomsskatt pålegges også den delen av næringslivet som har skatteobjekter som kommer inn under den. Den store forskjellen når det gjelder rettferdighet mellom formuesskatt og eiendomsskatt, er i hvilken grad finansformue beskattes. Det er der spørsmålet står, og det regner jeg med at vi kan få rik anledning til å ta opp igjen senere. Dette er et veldig sentralt spørsmål i norsk skattehistorie og kommer også til å bli det framover. Jeg har ingen tro på at det blir noen annen diskusjon her framover heller.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.