Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [15:26:43]: (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid, og spesielt Inga Marte Thorkildsen for den innsatsen hun har lagt ned som saksordfører fram til hun for en knapp uke siden ble utnevnt til statsråd for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Samtidig vil jeg ønske til lykke med nye oppgaver for statsråden.

Så skal jeg si litt om prosessen med fordelingsmeldingen. Regjeringen satte i april 2008 ned et utvalg som skulle se på drivkreftene bak utviklingen i inntektsforskjellene. Bakgrunnen var behovet for mer grunnleggende kunnskap om utviklingen i økonomiske forskjeller over tid, om hvilke drivkrefter som påvirker utviklingen, og hvilke tiltak som kan motvirke økende forskjeller. Utvalget ble bedt om å komme med forslag til tiltak, og skulle legge spesiell vekt på tiltak som kunne bidra til å hindre at økonomiske forskjeller forsterker seg over tid. Fordelingsutvalget la fram sin rapport i mai 2009.

Utvalget slo fast at den nordiske modellen med sterke, skattefinansierte velferdsordninger, jevn lønnsstruktur og gode offentlige utdannings- og helsetjenester har mange viktige, likhetsskapende trekk. Et annet hovedbudskap fra rapporten var at tilknytning til arbeidslivet er den viktigste enkeltfaktoren som hindrer lavinntekt for den enkelte, og at tidlig forebygging er det mest effektive tiltaket for å sikre slik tilknytning til arbeidslivet for flest mulig. Utvalget mente forebygging bør starte i barnehagealderen. Investering i barn og barnehager betaler seg ved at barna tar mer utdanning og deltar mer i arbeidslivet når de blir voksne.

Den rød-grønne regjeringen har lyktes med å redusere forskjellene. Mens inntektsforskjellene økte fra midten av 1980-tallet til midten av 2000-tallet, har de blitt redusert siden 2006. Dette er et brudd med den internasjonale trenden, hvor forskjellene fortsetter å øke. Norge er blant landene i verden med minst forskjeller i levekår. Lavinntekt går også i mindre grad i arv enn i de fleste andre land. Godt utbygde velferdsordninger bidrar til å redusere forskjellene.

Rettferdig fordeling er en bærebjelke i den norske modellen og bidrar til å styrke tilliten mellom mennesker og oppslutningen om fellesskapsløsningene. Med Skattereformen fra 2006 har vi fått på plass et mer omfordelende skattesystem som er med på å ivareta prinsippet om skatt etter evne. Stortingsflertallet har holdt det samlede skatte- og avgiftstrykket på 2004-nivå, men gjort betydelige grep for å skape en bedre fordeling innenfor rammene som skatteløftet gir.

Til tross for at forskjellene har blitt redusert de siste årene, har andelen med lavinntekt holdt seg stabil. Sammensetningen av dem med lavinntekt har imidlertid endret seg. Det har blitt færre eldre med lavinntekt, men en økning med hensyn til barnefamilier, spesielt innvandrerfamilier. I disse tilfellene handler det ofte om barnerike familier med én forsørger. Det understreker viktigheten av å lykkes med integrering og likestilling samt et godt og rimelig barnehagetilbud, slik at begge foreldrene kan arbeide og skaffe seg inntekt.

Den viktigste strategien framover blir da fortsatt å føre en aktiv politikk for å sikre høy sysselsetting og lav ledighet. Arbeid er den viktigste forsikringen mot lavinntekt for den enkelte. Høy arbeidsdeltakelse er også en forutsetning for at velferdssystemet skal kunne videreføres. Vi har i stor grad lyktes med det. Norge har Europas laveste ledighet. Det er skapt 300 000 nye arbeidsplasser under sittende regjering. Trygg økonomisk styring og et anstendig og velregulert arbeidsliv er avgjørende i denne sammenhengen.

Handlingsplanen mot fattigdom inneholder en rekke tiltak som skal gi hjelp til grupper som faller utenfor. Kvalifiseringsprogrammet er det viktigste av tiltakene i handlingsplanen. Siden oppstart har et stort antall langtidsmottakere av sosialhjelp og andre som står langt fra arbeidsmarkedet, fått bistand til å komme i arbeid gjennom ordningen.

De rød-grønne partiene legger særlig vekt på barn og unges levekår gjennom tiltak som styrker foreldrenes yrkestilknytning, arbeid for likelønn – ettersom mange fattige barn er barn av enslige forsørgere, som oftest kvinner – arbeid for integrering, ettersom barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i lavinntektsgruppen, og vektlegging av barns rettigheter og hensynet til barns oppvekst i veiledningsmateriell til ny lov om sosiale tjenester.

Regjeringen varsler i meldingen at den vil utrede hvordan aktivitetsstøtte til barn og unge i familier berørt av fattigdom kan ivaretas. Det kan være krevende med en sånn type aktivitetsstøtte, men vi imøteser utredningen.

Med det anbefaler jeg innstillingen.

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:32:00]: For noen år tilbake lanserte Fremskrittspartiet slagordet «Fremtiden skapes – den vedtas ikke». Det er i sannhet et genialt slagord – for å skryte litt av partiet – som står seg stadig bedre i et land som i svært mange sammenhenger tror at politiske vedtak vil bringe vekst og velstand. Alle partier er i mer eller mindre grad skyldige i en slik tenkning.

Rød-grønne sosialister har en grunnleggende mistro eller skepsis til alle som lykkes. De sier allikevel at de vil legge til rette for at folk skal kunne lykkes. Men skulle en person faktisk gjøre suksess, skape arbeidsplasser og tjene en hel masse penger, går skepsisen og misunnelsen hånd i hånd.

Målet om likhet gjennom kapitalismen er en selvmotsigelse. Markedskrefter gir utvikling og velstand, men aldri likhet. Likhet er en politisk umulighet og naturstridig. Mange land har allikevel forsøkt. Alle har mislyktes. Planøkonomi gir stagnasjon, fattigdom og korrupsjon – noe som igjen betyr ulikhet. Mens kapitalismen og markedsøkonomien gir incentiver til vekst, slik at samfunnet samlet sett blir rikere, holder planøkonomi og sosialisme de kreative og flinke nede og gir incentiver til å sluntre unna. I den grad sosialisme betyr likhet, er det lik fordeling av fattigdom vi snakker om.

Sosialisten har aldri forstått at man ikke hjelper de svake ved å kutte hodene av de sterke – eller sagt på en annen måte: Man hjelper ikke de fattige ved å flå de rike.

Fremskrittspartiet ønsker at flest mulig skal lykkes. Vi synes det er flott at folk tjener penger. Vi synes det er strålende at penger tjent på ærlig vis gjennom markedet gjenbrukes i markedet. Markedsøkonomien har brakt hundrevis av millioner av mennesker ut av fattigdom, nettopp fordi markedsøkonomien har en «trickle-down»-effekt. Når det regner på presten, drypper det på klokkeren. Det spiller nemlig ingen rolle at de rike blir rikere, så lenge de fattige også blir rikere. Og en slik utvikling er kun mulig gjennom markedsøkonomien.

I arbeidet med denne meldingen stilte Fremskrittspartiet spørsmål til Finansdepartementet vedrørende forskjellene i dagens Norge og om hvorvidt de er blitt større eller mindre under dagens regjering. Svaret er at forskjellene ikke er signifikant annerledes i dag enn de var under foregående regjeringer. Sannheten er at alle grupper i lønnet arbeid har fått en langt høyere levestandard, mens forskjellene mellom de ulike gruppene er omtrent de samme. Under den rød-grønne regjeringen har imidlertid antall mennesker som lever utenfor det regulære arbeidslivet, økt kraftig. Det er med andre ord langt flere mennesker som mottar penger til sitt livsopphold fra Nav i dag, enn noen gang tidligere. Det er nettopp disse menneskene som sakker akterut i dagens samfunn.

Finansministeren har gjentatte ganger understreket at arbeidskraft er den beste ressursen samfunnet har. Det er jeg enig med ham i. Dersom arbeid igangsettes gjennom oppstått behov i arbeidsmarkedet, er arbeid samtidig den beste formen for fattigdomsbekjempelse.

I et oppslag knyttet til mulig innføring av eiendomsskatt uttalte LO-leder Roar Flåthen i fjor høst følgende til Dagens Næringsliv:

«Jeg blir fly forbannet når jeg ser de villaene i Holmenkollåsen (…)»

– Unnskyld språket, president.

Her slipper LO-lederen katta ut av sekken. For det første kan man jo undres over hvordan LO-lederen har fått tilgang til villaene han er så sint for at finnes, men langt mer alvorlig er det at lederen av Norges største arbeidstakerforening viser så stor forakt for konsekvensene av markedsøkonomien. Jeg har for så vidt forståelse for at LO-lederen forsøker å gjøre seg til en mann av folket, men sannheten er jo at markedsøkonomien har gjort selv Flåthen til kapitalist, men at han velger å bruke sin millionlønn på andre ting enn bolig i Holmenkollåsen.

Man kan og bør selvfølgelig understøtte mennesker som ikke er i stand til å understøtte seg selv. Slike bevilgninger vil imidlertid aldri føre til permanent reduksjon av fattigdom. Ingen samfunn har noen gang klart å omfordele seg ut av fattigdom. Fattigdom bekjempes ikke gjennom økonomiske overføringer, men gjennom deltagelse i arbeidsmarkedet. I Norge krever deltagelse i arbeidsmarkedet i nær sagt alle sammenhenger at man er i stand til å snakke norsk. Videre krever stadig flere yrker grunnleggende ferdigheter, enten det gjelder yrkesfag eller akademiske fag.

Vekslende regjeringer har de siste årene tillatt en stadig økende innvandring. Dette har i særlig grad funnet sted gjennom familiegjenforening, som ofte er familieetablering gjennom arrangerte ekteskap. I mange sammenhenger er dette mennesker med liten eller ingen utdannelse, hvor også analfabetisme er utbredt. Det er naturligvis lite trolig at voksne mennesker som verken kan lese eller skrive, vil kunne bli en arbeidsressurs i et kunnskapsbasert samfunn som vårt. Dette er altså en villet politikk. Men jeg skal la det ligge.

Fremskrittspartiet har som mål å få flere til å delta i samfunnet, og vi tror slik deltagelse må finne sted på alle plan. Skal man lykkes på arbeidsmarkedet i Norge, er man helt nødt til å tilpasse seg de behovene som arbeidsmarkedet etterspør. Dette krever en betydelig grad av egeninnsats.

Vår hovedoppgave som politikere er ikke omfordeling av goder fra en person til en annen eller fra en gruppe til en annen gruppe. Vår hovedoppgave er å legge til rette for at samtlige får muligheten til utdannelse, og at samtlige får muligheten til å bruke sitt talent. Utdanning er derfor åpenbart et område som bør finansieres av fellesskapet.

En minste felles multiplum-skole er ikke til hjelp verken for de svakeste eller de flinkeste elevene. Skal vi lykkes i fremtidens konkurransesamfunn, må vi legge til rette for at også de flinkeste får utfordringer i skolen. Vi bør applaudere at noen er mer intelligente enn andre, at noen er mer kreative enn andre, og at noen utviser mer interesse for læring enn andre.

På samme måte som vi dyrker våre idrettshelter, bør vi også dyrke dem som har begavelser innenfor praktiske og akademiske fag, for mens våre idrettsstjerner gir oss en opplevelse og nasjonal stolthet, har våre skolebegavelser muligheten til å gi oss fremtidige eksportinntekter og arbeidsplasser. Med andre ord: Mens idrettshelten gir oss en umiddelbar tilfredsstillelse, gir entreprenøren oss varig velferd.

Fremskrittspartiet registrerer at de rød-grønne forsøker å omskape den nordiske modellen til et sosialdemokratisk prosjekt – og kanskje først og fremst som et sosialistisk prosjekt. Det er historieløst.

Norsk historie er ikke preget av sosialisme, ei heller av sosialdemokrati. Norsk historie er kontrastfylt. Man finner pietisme, hardt arbeid, konsekvensetikk, individualisme, tradisjonsbinding, konfliktskyhet, standhaftighet. Men man finner også eventyrtrang, for å se på de nordmennene som dro til Amerika: Selv der ble de boende på samme sted, så mye at de ble kalt «homesteads». I de senere år har nok den norske folkesjelen fått litt påfyll av selvgodhet, noe som ironisk nok bekreftes i regjeringspartienes merknader i denne saken. Ovennevnte verdier er uansett en del av vår kulturarv, og det er nettopp kulturarven som danner grunnlaget for dagens samfunnsform. Kall den gjerne en nordisk modell, men særlig mye sosialisme inneholder den ikke.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde unnskyldte selv sin språkbruk på et punkt som gjaldt et sitat, og det tror jeg han gjorde klokt i.

Jan Tore Sanner (H) [15:40:07]: Det var knyttet store forventninger til fordelingsmeldingen. Resultatet må være en stor skuffelse.

Gjennom flere år har mange av Stortingets – og det offentliges – debatter blitt henvist til fordelingsmeldingen, for der ville man se regjeringens strategier. Jeg tror vi alle husker Kristin Halvorsen, som under valgkampen i 2005 slo fast at fattigdommen kunne avskaffes. Hun sa:

«Dette er jo ikke vanskelig, dette handler om politisk vilje.»

På tross av sin ordrikdom vil dette dokumentet bli stående som et monument over brutte løfter, manglende strategi og tiltak for å bekjempe fattigdom.

Etter snart syv år med rød-grønn regjering har vi langt flere barn som lever i fattigdom, vi har flere bostedsløse, ventetiden og køene til rusbehandling har økt, og skolen lykkes ikke med å kompensere for sosiale forskjeller. Disse fire områdene er sentrale for å måle om vi lykkes med å bekjempe fattigdom.

Det siste, nemlig at skolen ikke lykkes med å kompensere for sosiale forskjeller, er kanskje det mest alvorlige, for hvis skolen ikke lykkes, ja så vil resultatene forplante seg i tiårene fremover. Unntaket – og det finnes heldigvis et unntak – er Oslo. I Oslo, hvor Høyres skolepolitikk er satt ut i livet, er det ifølge en av regjeringens rapporter påvist at man lykkes i større grad med å kompensere for sosiale forskjeller mellom elevene. Vi burde lære litt av dem som lykkes.

Denne stortingsmeldingen burde handle om hvordan vi skal løfte dem som har falt utenfor, eller dem som er i ferd med å falle utenfor. Men når man leser gjennom innstillingen, får man nesten inntrykk av at formuesskatt er det som skal bekjempe fattigdom. Jeg tok tilfeldigvis et lite søk og fant ut at formuesskatt er behandlet 22 ganger i innstillingen. Formuesskatt kan bidra til å bekjempe norsk eierskap og norske arbeidsplasser, men det bidrar ikke til å bekjempe fattigdom.

Jeg er glad for at det er bred enighet blant norske partier om at det er viktig å bekjempe fattigdom. Jeg synes det er skuffende at regjeringspartiene under behandlingen av denne innstillingen ikke har vist noen vilje til å forsøke å sy alle partiene sammen om strategier og tiltak for å bekjempe fattigdom.

Jeg er derimot glad for at de fire ikke-sosialistiske partiene på mange områder har skrevet seg sammen i denne innstillingen. Det vi bl.a. er enige om, er verdien av den nordiske modellen – eller den norske modellen, som vi også velger å kalle den. Det er en modell som verken tilhører venstresiden eller høyresiden, men som gjenspeiler en del sentrale verdier som de nordiske samfunnene bygger på. Jeg synes det er verdt å understreke at dette ikke er en politisk modell, men at det er sentrale verdier som har vist seg bærekraftige og slitesterke både i oppgangstider og i nedgangstider. Men denne modellen er ikke skapt en gang for alle. Den må fornyes. Den bidro vi til å fornye på 1980-tallet. Den har vi bidratt til å fornye gjennom den siste sentrum–Høyre-regjeringen, både ved å legge til rette for verdiskaping og ved å utvikle gode velferdsordninger. Det er viktig å understreke at den nordiske – eller den norske – modellen handler om den trygghet som gode velferdsordninger skal gi, men den handler også om frihet og mangfold, om frivillighet, om evne til å ta risiko, og om markedsøkonomi og et fleksibelt arbeids- og næringsliv.

Jeg vil gjerne også understreke at verdien av små inntektsforskjeller er viktig for Høyre. Vi mener at det er en del av den norske eller nordiske modellen, og at relativt små sosiale forskjeller også er noe av limet i vårt samfunn – hvor direktørens datter går på samme skole som arbeiderens sønn, og hvor relativt små inntektsforskjeller og flat struktur i arbeidslivet bidrar til mindre hierarki og et mer effektivt arbeidsliv.

Høyre er nesten monomant opptatt av arbeidslinjen. Og hvorfor er vi det? Jo, fordi arbeid er veien til velferd, både for den enkelte og for oss som samfunn. Selvsagt skal de som ikke kan arbeide, kunne leve et verdig liv og ha økonomisk trygghet, men det er nødvendig med en tydeligere strategi for hvordan færre skal komme på Nav, og hvordan de som kommer på Nav, skal få raskere og bedre oppfølging.

I går ble mange av oss for første gang, men jeg skjønner at det er et begrep som har levd i en del ungdomsmiljøer over tid, introdusert for begrepet å «nave», som visstnok skal handle om at man kan ta seg et friår og leve på trygd. Det skal vi ta alvorlig. Hvis slike holdninger er i ferd med å spre seg blant våre ungdommer, er vi på fullstendig feil kurs.

Høyre er opptatt av at vi må bryte noen av de trendene, og da handler det først og fremst om å skape en bedre skole, hvor vi løfter de barna som er i ferd med å falle utenfor. Vi vet at de barna som ikke lærer å lese, skrive og regne i grunnskolen, i større grad faller ut når det kommer til videregående skole, og at altfor mange av dem finner veien til uføretrygd når de skulle vært ute i arbeidslivet.

Jeg henviste innledningsvis til at man i Oslo har klart i større grad å kompensere for de sosiale forskjellene. Og hva er det man har gjort? Jo, det handler om tre viktige punkter. Det handler om at elevene får flere ressurser – at det kanaliseres flere økonomiske ressurser til skoler hvor det er mange elever som er dårlige i norsk. Det handler om å satse på dyktige lærere, slik at det på skoler hvor det er mange elever med dårlige norskkunnskaper, gis ekstra lønn til de gode lærerne. Det introduseres gode mentorordninger, slik at det blir attraktivt å jobbe ved de skolene, og det gis flere undervisningstimer. Ja, noen av disse elevene får et helt ekstra år med undervisningstimer, slik at de kan løftes opp på et høyere nivå.

Høyre er opptatt av at vi skal satse på bedre lærere. Vi vet – og det er dokumentert gjennom internasjonal forskning – at gode lærere i løpet av noen år kan kompensere for de sosiale forskjellene mellom elever. Dette er vi nødt til å prioritere høyere.

Så er Høyre også opptatt av at de som kommer til Nav, skal få raskere og bedre oppfølging. Derfor har vi over tid snakket om viktigheten av å innføre aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere. Vi vet at det fungerer. Når man får et oppdrag, når man får lov til å arbeide, senker man igjen barrieren for å tre helt inn i arbeidslivet. Vi ønsker et forsterket og utvidet oppfølgingsløp for unge uføre, og vi er opptatt av at mennesker som går på attføring, skal få bedre opplæring i lese- og skriveferdigheter. Vi vet at nesten halvparten av dem som går på attføringstiltak, mangler grunnleggende lese- og skriveferdigheter, og uten grunnleggende lese- og skriveferdigheter faller man også raskere ut av arbeidslivet igjen.

Og så er vi opptatt av at vi skal ha et raust og inkluderende arbeidsliv. Der mener vi at staten og det offentlige i større grad kan gå foran. Det er mange private bedrifter som har vist seg som pionerer. Det bør verdsettes. Blant annet gjelder det Telenor, som har spesielle programmer for å hjelpe personer med funksjonshemminger. Vi mener at staten og det offentlige i større grad bør gå foran.

Helt til slutt vil jeg bare understreke viktigheten av frivilligheten og de sosiale entreprenørene. Vi vet at frivillige organisasjoner gjør en enormt viktig oppgave. Det samme gjør sosiale entreprenører med hensyn til å inkludere barn som kommer fra sosialt svake familier, i frivillige aktiviteter. Det at alle kan være med på felles arenaer, er viktig i kampen mot fattigdom.

Geir-Ketil Hansen (SV) [15:50:23]: Fordelingsmeldingen er en av de viktigste meldingene dette stortinget behandler. Små forskjeller og lite fattigdom er en av de helt sentrale kjennetegnene ved det norske samfunnet, og er helt sentralt for de kjennetegnene som gjør at FN gjentatte ganger har kåret Norge til verdens beste land å bo i.

Jeg er svært glad for at et samlet storting i forbindelse med denne meldingen erklærer at «det er et mål at de økonomiske forskjellene skal reduseres, og at vi skal ha et samfunn uten fattigdom». Selv om det er et betydelig sprik mellom mål og virkemidler for en del av partiene som stiller seg bak dette målet, viser dette at i Norge er det ikke mulig å vinne valg hvis man ikke er opptatt av små forskjeller.

Den nordiske modellen har gitt trygghet og frihet til innbyggerne i en helt annen grad enn samfunn som baserer seg på markedsliberalistiske løsninger. Rettferdig fordeling handler ikke om å hindre folk i å bli rike. Det handler om å bevare et samfunn med høy tillit mellom mennesker, slik at vi sikrer oppslutningen om fellesskapsløsninger, samtidig som vi får bedre forutsetninger for å lykkes med omstilling i arbeidslivet. Dette gir igjen grunnlag for et mer produktivt arbeidsliv.

Universelle offentlige tjenester bidrar til bred oppslutning om spleiselaget. Utstrakt bruk av behovsprøving, høye egenandeler og privatisering fører på sin side til at den brede middelklassen i mindre grad vil være interessert i å bidra. Å øke forskjellene gjennom skattelette til dem som har mest fra før, og kutte i universelle velferdsgoder vil derfor være et angrep på hele den nordiske modellen.

Forskning viser at de samfunnene som har minst inntektsforskjeller – de nordiske landene og Japan – klarer seg best. De som har størst forskjeller – bl.a. USA og Storbritannia – klarer seg dårligst.

Forskjellene i Norge er små sammenlignet med andre land. Det gjelder både når vi ser på inntekt og formue, og når vi tar med andre forhold som påvirker levekår, som utdanning, helse, bolig og andre velferdsgoder. Samtidig har forskjellene økt sterkt i Norge de siste to tiårene. Utviklingen skjøt fart på 1980-tallet. Fra 2005, da den rød-grønne regjeringen tiltrådte, har forskjellene igjen blitt redusert.

Innføring av skatt på aksjeutbytte har gjort det vanskelig å slippe unna en progressiv inntektsbeskatning gjennom å omdefinere lønn til kapitalinntekt. Omlegging av formuesskatten har medført at denne skatten i langt større grad beregnes ut fra reell rikdom, mens økte bunnfradrag har betydd skattelette for småsparerne. Til sammen betaler de rikeste i Norge nå langt mer skatt enn de gjorde i 2005. Sammen med høy vekst i sysselsettingen og tiltak som økte minstetrygder, økt bostøtte og innføring av kvalifiseringsstønad har dette bidratt til at forskjellene er redusert siden 2005, selv om lønnsforskjellene isolert ikke er blitt mindre.

Utviklingen siden 2005 er et brudd med en trend i retning av økte forskjeller siden 1980-tallet. Dette er en utvikling vi ikke ser i land som Sverige, Danmark, Tyskland og Storbritannia, der forskjellene er stabile eller øker.

Mens forskjellene er redusert de siste årene, har andelen med lavinntekt holdt seg ganske stabil.

Jeg er bekymret for at det er en økende andel barn i Norge som tilhører familier med vedvarende lavinntekt. Dette gjelder spesielt barn i barnerike familier med innvandrerbakgrunn og barn av enslige forsørgere, ofte alenemødre. Barn har rettigheter som vi som samfunn plikter å ta på alvor, og de rammes spesielt hardt når foreldrene har det vanskelig. Fattige barn opplever det som særlig belastende at de ofte havner utenfor sosiale fellesskap. Dette kan prege dem negativt gjennom hele livet.

For å forhindre dette trenger vi tiltak som kan hjelpe barn på kort og lang sikt. Det handler om en kombinasjon av universelle fellesgoder, inntektssikring og målrettede tiltak, som et velfungerende barnevern og tiltak som skal gi foreldre mulighet til å delta i yrkeslivet. Det oppsøkende tiltaket Ny sjanse er ett av flere eksempler på tilbud som kan hjelpe de aktuelle familiene til en bedre økonomisk og sosial situasjon. Andre viktige tiltak er gratis kjernetid i barnehagene, aktivitetskort og barnetrygd.

Dette er likevel ikke nok, og det er derfor også nødvendig med målrettede tiltak. Regjeringen har økt de laveste trygdene til 2 G og sørget for at de følger lønnsutviklingen i samfunnet. Bostøtten er utvidet til å gjelde flere grupper, og stønadsbeløpene er økt. Kvalifiseringsprogrammet som skal hjelpe folk som står langt unna arbeidslivet, over i jobb og aktivitet, er innført. Dette er noen av tiltakene som sammen med kraftig økt sysselsetting har løftet mange ut av fattigdom.

I fordelingsmeldingen har regjeringen lagt fram for Stortinget tiltak for bedre fordeling og bekjempelse av fattigdom. Dette er et godt grunnlag for fortsatt reduksjon i økonomiske forskjeller i Norge og for intensivert innsats mot fattigdom.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:55:32]: Fordeling av inntekt bestemmes gjennom et komplisert samspill mellom en rekke strukturelle og økonomiske forhold. Fordelingsutvalget beskrev hvordan lønnsdannelsen, øvrige rammevilkår i arbeidslivet, bolig- og kredittmarkedet, skattesystemet og overføringene, demografisk utvikling, økonomisk utvikling og internasjonale forhold påvirker fordelingen.

I Senterpartiets tradisjon og politikk ligger et fundament som innebærer en aktiv demokratisk styring av kapitalismen innenfor nasjonalstaten. Kapitalismen må korrigeres og styres for å sikre brede, langsiktige samfunnsmessige mål, som f.eks. jambyrdige forhold mellom folk og reell konkurranse i næringslivet.

I denne debatten om fordelingsmeldinga velger jeg å bruke min knappe tid på arbeidsmarkedet – lønns- og inntektsdannelsen i samfunnet. Arbeidsmarkedet er det første og viktigste forhold for fordeling av økonomiske verdier mellom folk. Dersom ikke dette er organisert slik at det blir jambyrdige forhold mellom folk, vil det ikke være mulig å sikre dette gjennom økte skatter eller bedre velferdsordninger.

Kjernen i det som kalles den norske modellen, beskrives av senterpartifolk som jambyrdige økonomiske, sosiale og kulturelle forhold mellom folk i ulike deler av landet. Den norske modellen tilhører den røde og grønne pol i norsk politikk. Denne jambyrdigheten som mange hyller, men som i dag er utsatt for kraftig svekkelse i det praktiske liv, er et resultat av en lang historisk-politisk debatt med ulikt partipolitisk syn på fordeling av privat eiendomsrett, innholdet i privat eiendomsrett, fordeling av verdiskaping mellom lønnsmottakere og arbeidsgivere, rammevilkår og maktforhold mellom råvareprodusenter – f.eks. fiskere, jordbrukere, skogbrukere – kontra industri og handelsledd.

Jambyrdighet og å ta hele landet i bruk – desentralisering – er viktig for den grønne pol i den rød-grønne regjeringa. For Senterpartiet er det f.eks. viktig å sikre og videreutvikle landsomfattende tariffavtaler i fagbevegelsen. Det er viktig å styre maktforholdene i samfunnet slik at framgang i teknologi og arbeidsproduktivitet også kommer lønnsmottakere og sjølstendig næringsdrivende til gode som økt realinntekt. Små lønnsforskjeller og tilgang til kompetent arbeidskraft oppmuntrer bedrifter til innovasjon og investering i teknologi.

Lokal og nasjonal knapphet på arbeidskraft er avgjørende for den norske modellen. Som følge av EØS-avtalen har vi fri bevegelse av arbeidskraft. Det utvikler seg en stadig sterkere holdning som underminerer den norske modellen, ved at stadig flere jobber eller arbeidslivsbransjer ikke anses gode nok for nordmenn. Mange nødvendige arbeidsoppgaver svekkes derfor i sosial anseelse og respekt som følge av arbeidsinnvandring, noe som i neste omgang vil begrunne enda mer arbeidskraftinnvandring. Som rød-grønne politiske ledere står vi derfor overfor et valg – enten å oppgradere disse jobbene økonomisk, sosialt og kulturelt, eller gå til fattigere land og etterspørre enda mer billig arbeidskraft til bruk i Norge.

EØS-avtalen kobler vårt arbeidsmarked til det europeiske arbeidsmarkedet, med helt andre maktforhold mellom kjøper og selger. Det betyr i utgangspunktet at en norsk arbeidsgiver kan velge mellom norske og utenlandske ansatte og ansette den som er best og billigst. Fagbevegelsen er sjølsagt stadig mer på vakt ettersom den erfarer de økte negative konsekvensene. Motstanden mot EUs vikarbyrådirektiv er et glitrende eksempel. Den får nå støtte blant folk som tidligere uttalte seg svært positivt om EØS-avtalen.

Fagbevegelsen arbeider – innenfor EØS-avtalen – iherdig for å beskytte sine medlemmer mot å bli rammet av det lavere lønnsnivået i andre EU-land, så ikke det skal smitte over på det norske.

Vår regjering bygger ut lovverk og kontrollbyråkrati for å redusere utviklinga med sosial dumping. Likevel er det ikke til å komme forbi at fri flyt av arbeidskraft vil innebære økende makt til dem som ønsker – eller aksepterer – økte inntektsforskjeller blant folk. Dette er partiet Høyres tradisjon og varemerke.

Tenk på en demning mellom to vannmasser med ulikt overflatenivå. Finnes det et aldri så lite smutthull, vil forskjellene forsvinne. Ett lands kostnadsnivå utjevnes saktere, og dermed får svake grupper i arbeidslivet dårligere realinntekt.

Denne utvikling skjer over hele landet, men kanskje tydeligst i byene. I Oslo er det lett å se virkninga av at en ikke behøver å tilby arbeidsfolk en norsk levestandard for å få noen til å utføre nødvendige oppgaver. Det er tydeligvis nok å tilby folk noe bedre vilkår enn det en kan få der en kommer fra, for fattigdom er et voksende problem. Oslo er tydeligvis ikke i stand til å skaffe seg tjenesteytere innenlands.

Det blir også stadig mer selskapseid jordbruksdrift, i stedet for den norske modellen – familieeie. I dette jordbruket er den samme utviklinga kommet svært langt og undergraver sjølsagt yrkesutdannelse og rekruttering fra interesserte og dyktige norske ungdommer. Fri flyt av arbeidskraft mellom land med svært ulik økonomisk situasjon og maktforhold på arbeidsmarkedet er den største trusselen mot den norske tradisjonen med jambyrdige forhold. Derfor bør dette temaet være blant de viktigste som regjeringa drøfter nøye i de dokument som oversendes Stortinget på bakgrunn av NOU, utenfor og innenfor Norges avtaler med EU.

Hans Olav Syversen (KrF) [16:00:45]: Jeg tror det var Odvar Nordli som på slutten av 1970-tallet kunne meddele det norske folk at det ikke lenger fantes fattigdom i Norge. Nå kan det være ulike definisjoner som gjør at man ser det på litt ulike måter, men jeg våger faktisk den påstand at det var sentrumsregjeringen som tok opp spørsmålet om fattigdom reelt sett i Norge på ny, da den styrte fra 1997. Det var også Bondevik II, Høyre- og sentrumsregjeringen, som la fram en ordentlig plan for å redusere fattigdommen. Det er klart at man stiller seg lagelig til for hugg når man velger å fokusere på noe som ikke lar seg fjerne med et pennestrøk. Det er ikke alltid bare snakk om politisk vilje – for å fortsette der representanten Sanner begynte, i forhold til et av regjeringspartienes ganske lettvinte omgang med dette ganske vanskelige temaet.

Jeg vil benytte anledningen til å peke på det som vi som politikere kanskje bør fokusere på – som peker litt framover – å bekjempe barnefattigdommen. Flertallet sier mye pent om hvordan man bør bekjempe den, men det er ingen konkrete tiltak. Det er vel heller ingen overraskelse for noen, tror jeg, at Kristelig Folkeparti har prøvd å få regjeringspartiene med på noen konkrete tiltak for å bekjempe barnefattigdommen. Det går på direkte målrettede tiltak, som vil medføre en bedre levestandard for dem som er mest utsatt: økt engangsstønad, billigere barnehager for fattige familier, holde kontantstøtte og barnetrygd utenfor utmålingen av sosialhjelp – meget målrettede tiltak som kunne betydd en forskjell. Det har regjeringspartiene ikke ønsket å være med på. Da blir det selvfølgelig mer ord og lite handling, men det tar vi til etterretning.

Jeg er selvfølgelig opptatt av det som regjeringen og hele Stortinget har sagt, at arbeidslinjen er uhyre viktig for å bekjempe fattigdom. Men den er ikke tilstrekkelig. Det er også grupper som ikke kommer inn under denne arbeidslinjen, som trenger et sikkerhetsnett som gjør at man får en anstendig levestandard.

For å nevne noen tiltak som jeg og Kristelig Folkeparti mener er nødvendige for at vi skal nå de faglige målsettinger som vi egentlig tverrpolitisk stiller oss bak, vil jeg peke på følgende, som vi fra Kristelig Folkepartis side prøver å følge opp i våre budsjetter: Det går på å etablere flere tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne: Det går på å gi fritak for egenandeler for helsetjenester og medisiner for minstepensjonister, uføretrygdede og kronisk syke. Det går på fritaksordning for betaling for tannbehandling for langtidssosialmottakere og deltakere i kvalifiseringsprogrammer. Det går på å normere økte sosialhjelpssatser, og det går på å sørge for bedre rusforebygging og rusbehandling. Vi ønsker å styrke tiltaksordninger for barn og unge i bysamfunn, og vi ønsker å øke lånerammene i Husbanken, slik at Husbankens sosiale boligbygging kan intensiveres.

Jeg er sikker på at de rød-grønne også har lagt merke til at vi i vår skatteprofil ønsker å gi skattelette for dem som tjener minst, mens vi i budsjettet for inneværende år la inn skjerpelse for dem som tjener aller mest. Det tåler de godt, og det er et utmerket signal for å vise at vi ønsker et samfunn hvor forskjellene ikke skal være for store.

Det er viktig for meg å si i denne sammenhengen: Det er ikke et poeng å bekjempe rikdom, først og fremst, og tro at man gjennom det bekjemper fattigdom. Det viktige er å bekjempe fattigdommen. Da må vi tillate at noen tjener bra, men også bidrar i fellesskapet. Av og til får jeg den følelsen fra den rød-grønne regjeringen og deres representanter at det er litt omvendt, at det viktigste er å bekjempe rikdommen, og så har man ikke det samme engasjementet som man hadde – vil jeg si – for å sørge for at det blir færre fattige. Men de rød-grønne kan vite at hvis de skulle ønske å komme med konkrete forslag, kanskje i revidert, er vi mer enn villige til å gå inn i nye samtaler for å få til noe også på dette området.

Borghild Tenden (V) [16:06:00]: Det er heldigvis en nesten enstemmig komité som i innstillingen viser til at det er nær sammenheng mellom bekjempelse av fattigdom og arbeid for små forskjeller, som peker på at det å sikre flest mulig jobb med skikkelig betaling er en grunnleggende forutsetning både for små forskjeller og for å bekjempe fattigdom, at en sterk velferdsstat sikrer alle innbyggerne tilgang til utdanning, gode helsetjenester og verdig eldreomsorg, og som har et godt sikkerhetsnett for dem som ikke kan jobbe – at alt dette vil redusere risikoen for at borgerne opplever fattigdom.

Det er dette vi liker å kalle den nordiske modellen, en modell som regjeringen og venstresiden det siste året har forsøkt å tilrive seg et slags monopol på å tilhøre. Sannheten er at modellen tilhører verken høyre- eller venstresiden, men gjenspeiler noen felles verdier, som representanten Sanner også var inne på – noe vi står sammen om, uansett regjering, basert på universelle velferdsordninger som er innført av ulike regjeringssammensetninger opp gjennom tidene. Det betyr selvfølgelig ikke at vi tenker likt om alt. Vi er ulike partier med ulike utgangspunkt. Venstres liberale ideologi tar utgangspunkt i det enkelte mennesket. Alle skal ha frihet til å bruke sine evner til beste for seg selv og samfunnet, men like selvsagt er det at de som virkelig trenger samfunnets hjelp til å leve et verdig liv, skal få det. Frie samfunn har gode fellesskapsinstitusjoner og et sosialt sikkerhetsnett for alle.

Fattigdom rammer enkeltmennesker – ofte uventet og tilfeldig og av sammensatte årsaker. Venstre ønsker en stat som bekjemper sosial urettferdighet, men som er pragmatisk når det gjelder de virkemidlene som tas i bruk. Det viktigste er utgangspunkt i den enkeltes behov, ikke forsvar for reglene. Vi i Venstre kaller det å sette folk først.

Det må jo unektelig være et paradoks for en regjering som lovet å avskaffe fattigdommen, at det etter seks års regjeringstid har blitt flere fattige barn i Norge. Ifølge SSB er det nå 74 000 barn under 18 år som lever i familier med vedvarende lav inntekt. Det er 6 500 flere enn da denne regjeringen overtok makten i 2005.

I innstillingen skriver regjeringspartiene at regjeringen gjennom fordelingsmeldingen har lagt fram for Stortinget tiltak for bedre fordeling og bekjempelse av fattigdom. Det stemmer ikke. Det er ikke noen fornyet satsing mot fattigdom i fordelingsmeldingen, slik Venstre ser det, men det er en opplisting over det regjeringen har gjort de siste seks årene, og som beviselig har ført til flere fattige barn og barnefamilier – ikke færre. Det er heller ingen fornyet satsing fra regjeringspartiene. Sannheten er at det ikke fremmes ett konkret forslag verken i meldingen eller i innstillingen.

Det er et par ting jeg undres over: Det er bemerkelsesverdig at det enkelttiltaket som nær sagt alle som var i komiteens høring påpekte som det viktigste, nemlig økte sosialhjelpssatser, ikke er nevnt av flertallet. Heller ikke det svært forsiktige forslaget fra Fordelingsutvalget om at de veiledende satsene for sosialhjelp burde følge lønnsutviklingen i samfunnet ellers, har fått gehør hos flertallet. Det andre er flertallets innstilling til at skattesystemet skal brukes til omfordeling ved at de med høyest inntekt skal betale prosentvis mer i skatt, mens det skal være nøyaktig den samme barnetrygd om familieinntekten er 300 000 kr eller 3 mill. kr, eller den samme prisen for barnehager og SFO. I mitt hode er dette ulogisk – også ulike velferdsordninger bør brukes aktivt for å gi økt fordeling og til og med bekjempe fattigdom.

Som representanten Sanner sa i sitt innlegg, påsto SVs tidligere leder, Kristin Halvorsen, en gang at det å bekjempe fattigdom utelukkende handlet om politisk vilje. Jeg kan ikke gå god for den påstanden, men jeg er enig i at det å bekjempe fattigdom også er avhengig av politisk vilje. Den viljen er dessverre fraværende i den innstillingen vi i dag behandler, hvor det bare er Venstre som fremmer avvikende forslag til regjeringens status quo-politikk.

Venstre er ved en inkurie ikke en del av flertallet som på side 9 i innstillingen ber regjeringen vurdere om det er nødvendig med ytterligere tiltak, f.eks. gjennom kvalifiseringsprogrammet, for å få personer med sammensatte og sosiale problemer ut i jobb. Dette er en henstilling til regjeringen som vi helhjertet slutter opp om, og som logisk framgår av vårt forslag nr. 24. Det ulogiske er at ingen av partiene som står bak flertallsmerknaden, støtter Venstres forslag.

Jeg tar til slutt opp Venstres 25 konkrete forslag for å bekjempe fattigdom spesielt rettet mot barn og barnefamilier. På vegne av de 74 000 barna som lever i fattigdom, er jeg skuffet over at ikke flere støtter disse.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [16:11:17]: Norge er et av de landene der det er minst forskjell på folk. Det er bra på mange måter. Det er bra for landets konkurranseevne, og det er bra for dem som bor i Norge.

Små inntektsforskjeller bygger opp under målet om likeverd, demokrati og solidaritet. En jevn fordeling gir innbyggerne bedre muligheter til å få utdanning, arbeid, en trygg bolig og god helse. Derfor satser vi på omfattende fellesskapsløsninger, et godt sosialt sikkerhetsnett, et godt utdanningssystem og et godt utdanningssystem for alle.

Noe av det viktigste i dette er at trepartsamarbeidet og de som deltar i organisasjonene i arbeidslivet, har sørget for at de som har de laveste lønningene, henger med i inntektsutviklingen. Vi har greid å kombinere jevn fordeling og et sosialt sikkerhetsnett med økonomisk vekst. Som et resultat av vår samfunnsmodell er vi blant de land med jevnest inntektsfordeling i Europa.

Arbeid er bærebjelken i regjeringens fordelingspolitikk. Derfor skal vi føre en ansvarlig økonomisk politikk som sikrer lav ledighet og høy yrkesdeltakelse. I tillegg må vi kvalifisere, utdanne og utvikle arbeidskraften og ha et arbeidsliv der alle gis muligheter, for det er avgjørende for jevn fordeling i framtiden. Det er grunnen til at vi har satset på utdanning og et inkluderende arbeidsliv.

Vi kommer tilbake til en annen side av fordelingspolitikken i neste sak, så jeg skal spare mine synspunkter til den – det handler om kapitalinntekter, formuesskatt, og det som har skjedd etter 2005, som har gitt en jevnere inntektsfordeling gjennom omfordelinger i skattesystemet.

I mange år har andelen av befolkningen som har inntekt under lavinntektsgrensen, vært stabil. Den har holdt seg stabil til tross for at økende innvandring har gitt et betydelig påfyll nederst i inntektsfordelingen. Det har sammenheng med at mange kommer seg ut av fattigdom etter få år. Blant annet opplever mange innvandrere god inntektsøkning etter noen år i Norge. Det er også gledelig at forekomsten av lavinntekt blant innvandrere har gått ned siden 2004. Men fordi innvandrere totalt sett har blitt flere, har antallet innvandrere med lavinntekt økt. Derfor blir integreringspolitikken viktig framover. Selv om andelen med lavinntekt i befolkningen er den samme, er nå sammensetningen av gruppen lavinntekt en annen, med færre pensjonister og flere innvandrere. Men samtidig har familier med lavinntekt økt. Det er en viktig utfordring. Unger har krav på trygghet, gode oppvekstvilkår og gode muligheter for utvikling. Å gi alle unger like muligheter til en god start i livet bidrar til sosial mobilitet. Derfor retter vi en særlig innsats mot ungene gjennom satsing på barnehager, skoler, en aktiv fritid og et godt barnevern.

Det er ingen tvil om at den beste forsikringen mot fattigdom er deltakelse i arbeidslivet. Det er det bred enighet om. Innsatsen for et mer inkluderende arbeidsliv, sysselsettingsstrategi for funksjonshemmede og særlige tiltak for å hjelpe flere innvandrere inn i arbeidslivet er en viktig del av innsatsen mot fattigdom.

Jevn fordeling er en verdifull kvalitet ved det norske samfunnet. Det er en kvalitet vi vil verne om, men det kommer ikke av seg selv, det krever kontinuerlig oppmerksomhet og innsats. Regjeringens melding gir et godt grunnlag for dette arbeidet. Samfunnet og fellesskapet skal være så sterke at mennesker ikke behøver å frykte for å bli svake: Det kan være et viktig utgangspunkt i det arbeidet – at vi stiller opp for hverandre i det nære og gjennom et sterkt fellesskap og bidrar gjennom fellesskapsløsninger, at vi får til en god balanse mellom egenansvar og fellesskapets ansvar, at vi får en god balanse mellom generelle ordninger og målrettede tiltak, at vi får en god balanse mellom arbeidslinjen på den ene siden og fattigdomsfeller på den andre siden, kan gjøre at folk kommer seg ut i arbeidslivet.

Vi måler utviklingen i økonomiske størrelser. Samtidig er det også viktig at vi kan måle utviklingen med andre størrelser. Derfor har regjeringen i nasjonalbudsjettet utviklet indikatorer for såkalt bærekraftig utvikling. Et viktig mål framover blir også å inkludere livskvalitetsverdier inn i disse indikatorene, slik at vi kan måle samfunnet på andre måter enn kun gjennom økonomiske størrelser.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [16:16:42]: Stadig flere barn vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt. Dette er ofte familier som lever av offentlige overføringer. 81 pst. av barna som lever i en fattig husholdning, har innvandrerbakgrunn.

Tall fra ulike instanser viser at familier som lever av stønader, jevnlig sender penger til slekt og venner i opprinnelseslandet. For somaliere gjelder dette 74 pst. Totalt sendes flere milliarder stønadskroner ut av landet hvert år. Med andre ord: Penger fra spleiselaget fordelt på fattige familier i Norge, slik at disse skal kunne gi sine barn en trygg og materielt sett god oppvekst, ender som ukontrollert bistand til andre land.

Mener finansministeren dette er god bruk av skattebetalernes penger? Dersom ikke, hva vil finansministeren foreta seg for å hindre at ulike overføringer ikke ivaretar intensjonen?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [16:17:41]: For det første er det viktig at mennesker skal ha muligheter for en trygghet gjennom deltakelse i arbeidslivet. Derfor er integreringspolitikken viktig.

For det andre er det slik at de som ikke er i stand til å forsørge seg gjennom egen inntekt, også skal ha trygghet for at de har til livsopphold, slik at de skal kunne ha et godt liv i den sammenhengen.

Det vil alltid være slik at mennesker, enten det er innvandrere eller andre, kan føle solidaritet og ansvar for sine egne, foreldre og andre. Det er ikke uvanlig i et samfunn at du f.eks. hjelper dine foreldre, som man også ser er tilfellet hos innvandrere som sender penger til sine foreldre i utlandet. Det er en del av den nestekjærligheten som jeg synes det er viktig å ta vare på.

Så må vi i tillegg selvsagt ha ordninger som gjør at vi kan kontrollere inntektsstrømmer inn og ut av Norge på en god måte, men det er en annen debatt.

Jan Tore Sanner (H) [16:18:52]: Det er til syvende og sist resultatene man skal måles opp mot. Jeg redegjorde i mitt innlegg for fire punkter hvor regjeringen ikke har lyktes: Det har blitt flere fattige barn, det har blitt flere bostedsløse, at ventetidene og køene ved rusbehandling har økt, og man har ikke lyktes med å kompensere for sosiale forskjeller mellom elevene i skolen. Det er resultatet etter snart syv år med rød-grønt styre.

Mitt spørsmål til finansministeren er om man ved utløpet av denne stortingsperioden vil oppleve færre fattige barn, færre bostedsløse, kortere ventetider for dem som har behov for rusbehandling, og at skolen i større grad lykkes med å kompensere for sosiale forskjeller.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [16:19:51]: Jeg er enig i at det er resultatene som teller i politikken.

I løpet av denne perioden har det blitt 250 000 flere sysselsatte. Det aller viktigste bidraget med hensyn til barnefattigdom er å få mennesker ut av lavinntektsfeller, få mennesker ut på en slik måte at de kan sikre seg et godt utkomme for seg og sine. Det er det aller viktigste.

Så er det utfordringer på en lang rekke områder som vi skal ta tak i. Ja, vi skal sørge for at rusmiddelbrukere skal få et bedre liv, og at mennesker skal få en større mulighet for å mestre sitt liv: Men jeg holder fast ved at det viktigste resultatet av vår politikk er at flere kommer i jobb, at vi har økt sysselsettingen med 250 000. I perioden 2001–2005 var det bare en tiendedel økning i sysselsettingen i forhold.

Presidenten: Presidenten vil tillate at representanten Sanner får en replikk nummer to.

Jan Tore Sanner (H) [16:20:55]: Jeg registrerer at statsråden ikke svarte på mitt spørsmål, men heller skrøt av at det er blitt flere sysselsatte. Men det hjelper jo ikke at det blir flere sysselsatte når man ikke øker sysselsettingsprosenten. Realiteten er at den økte sysselsettingen ikke engang kompenserer for at vi er blitt flere som er i arbeidsfør alder. Hvis man ser på sysselsettingsprosenten – hvor mange som faktisk er i arbeid i arbeidsfør alder – har den stått stille siden 2005. Blant funksjonshemmede har den gått ned siden 2005.

Jeg må nesten få lov til å gjenta mitt spørsmål: Når det gjelder de konkrete resultatene, vil vi se færre barn som lever i fattige familier, vil vi se færre bostedløse, vil vi oppleve kortere ventetider for dem som har behov for rusbehandling, og vil skolen i større grad oppleve å kompensere for sosiale forskjeller?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [16:21:58]: Jeg skjønner godt at representanten Sanner gjør det han kan for å prøve å minimalisere den sterke veksten vi har hatt i sysselsettingen. I denne perioden har vi opplevd det største økonomiske tilbakeskrittet siden annen verdenskrig gjennom finanskrisen. Vi har kommet ut av den med Europas laveste ledighet, en vedvarende lav ledighet og en vedvarende høy sysselsettingsandel. Vi må ikke prøve å prate ned de gode resultatene av politikken.

Så skal vi videre. Vi skal styrke kvalifiseringsprogrammet. Vi skal ha en god sysselsettingsstrategi for utsatte grupper. Vi skal jobbe videre med integrering. Vi skal jobbe videre med frafall i skolen. Vi skal jobbe videre med å skaffe flere læreplasser til dem som vil lære seg et yrke og vil ut i arbeidslivet. Det er en viktig del av politikken. Så får vi måle resultatene når vi kommer til slutten av denne perioden. Men det er én ting jeg er ganske trygg på, og det er at Høyres politikk, som er et angrep på fellesskolen (presidenten klubber) – gjennom økt privatisering av skoleverket – tror jeg er å gå i motsatt retning.

Presidenten: Det må statsråden i så fall komme tilbake til.

Hans Olav Syversen (KrF) [16:23:17]: Det kunne være fristende å si at hvis man gjør det for dyrt å gå på privatskoler, er det i hvert fall ikke noe godt bidrag. Og dit er regjeringen på god vei.

Ellers er jeg enig med statsråden i at livskvalitet kan være så mangt – det er ikke bare snakk om kroner og øre. Vi ser med forventning fram til ytterligere indikatorer som kan bidra til å måle våre verdier i dette samfunnet i mer enn BNP. Det vet han at Kristelig Folkeparti har tatt opp mange ganger i denne sal.

Men til det konkrete, for det kommer vi ikke utenom. Min påstand er at det vi absolutt bør gjøre noe med, og som peker langt utover et budsjettår, er barnefattigdom. Vi har fra Kristelig Folkepartis side foreslått tre områder hvor vi kan gjøre noe i fellesskap, bl.a. når det gjelder engangsstønad og barnehagesatser. Vi har fått et klart nei fra regjeringens side. Er ikke dette prioritert?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [16:24:21]: Når det gjelder utviklingen av livskvalitetsindikatorer, skal vi jobbe med det, i tillegg til dem som allerede er i nasjonalbudsjettet, i kapittel 3. Det blir et viktig område framover.

Representanten Syversen har tatt opp noen konkrete forhold. Til sosialhjelpssatser: Det som er viktig her, er at dette er en kommunal ytelse. Det jeg er redd for, er hva det vil kunne bidra til dersom en vedtar f.eks. nasjonale minstenormer. Én ting er det kommunale selvstyret, det andre er at en kan stenge folk inne i fattigdomsfeller. Men det at folk gjennom sosialhjelpen skal ha en mulighet til å klare seg på en god måte, er viktig.

Når det gjelder barnehagesatser, har kommunene allerede i dag en mulighet til å gradere barnehagebetalingen. I retningslinjene står det at kommunene skal ha slike ordninger på plass.

Jeg tar imot den invitasjonen som representanten Syversen hadde. Vi får prate videre om disse spørsmålene.

Borghild Tenden (V) [16:25:35]: I forlengelsen av representanten Syversens spørsmål og i et fordelingsmessig perspektiv har jeg et spørsmål til finansministeren når det gjelder barnetrygd.

Som jeg nevnte i mitt innlegg, betaler de som har 300 000 kr i inntekt, og de som har 3 mill. kr i inntekt, ofte de samme satsene. De mottar det samme tilskudd fra staten i barnetrygd, og de samme familiene skal motta nøyaktig de samme subsidiene i form av maksimalpris knyttet til oppholdstillatelse i barnehager og i SFO. Hva mener finansministeren om dette?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [16:26:13]: Når det gjelder satsingen på tiltak for barnefamilier de siste årene, har vi i denne regjeringen prioritert tjenester. Det betyr at en har hatt en kraftig utbygging av barnehagesektoren – og deriblant ordningen som gjelder betalingen i barnehager. Prisene blir lavere for hvert år når det gjelder barnehager. Det å holde barnehageprisen nominelt uendret utgjør om lag 400 mill. kr årlig. Som jeg sa i mitt svar på en replikk fra representanten Syversen, kan kommunene gradere overfor dem som har lav betalingsevne, og kommunene skal ha slike ordninger.

Når det gjelder barnefamilier, tror jeg at den linjen vi har valgt, å satse på tjenester, er viktig av mange grunner. Vi vil fortsette med dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Micaelsen (A) [16:27:31]: (komiteens leder): Det hadde vært fristende å starte med noen kommentarer rundt representanten Tendens nye begrep, nemlig «oppholdstillatelse» i barnehagene, men jeg skal la det ligge. Jeg tipper det var en liten forsnakkelse, men det var en veldig god en!

Her er det mye å snakke om. Jeg vil velge å gi noen kommentarer på et litt mer overordnet plan. Jeg ser at det er flere andre som har tegnet seg, som sikkert kan utdype ulike sider i saken.

Først: Jeg forstår at noen synes det blir krevende når vi skal snakke om resultatene i et land som Norge. Hva er fakta? Etter min mening er det samfunnet som har utviklet seg i Norge gjennom mange tiår, et samfunn som økonomer, både i Norge og i resten av verden, ikke trodde det skulle være mulig å skape. Det er et samfunn som i bunnen baserer seg på en markedsøkonomi, en frihetstankegang, som motoren i både næringsliv og verdiskapingen. Men den er ikke uhildet eller – skal vi si – ikke-styrt, for den fungerer i samkvem med sterke organisasjoner i arbeidsliv i tredje sektor og en sterk stat. Når man kombinerer det beste fra de tre forskjellige verdenene, får vi det som mange kaller den nordiske eller den norske modellen, der vi har, etter økonomenes forgodtbefinnende, for høye skatter, altfor stor grad av omfordeling, en for sterk stat, en for stor velferdsstat og for sterke rettigheter for vanlige folk. Da skulle det ikke være mulig å skape et slikt velstandssamfunn som det Norge har utviklet seg til å bli.

Det er motbevist. Nå har pendelen snudd. Nå er det mange økonomiske miljøer, både i Norge og i resten av verden, som vender blikket mot Norden, mot Norge, for å se på hvordan denne økonomisk-politiske modellen har fått utvikle seg gjennom mange år, og som har skapt det som for de aller, aller fleste er en enorm velstandsøkning materielt. Men – og det er her jeg kommer til poenget – det har også skapt et land der forskjellene tross alt er små, i internasjonal sammenheng. Det omfordeles i en helt annen grad enn i andre deler av verden, og andelen med lav inntekt er lav. Det betyr ikke at Kristin Halvorsen ikke hadde rett da hun sa det er et spørsmål om politisk vilje. Det var det hun sa. La meg bare forsvare min utmerkede kollega, som også satt i finanskomiteen, den tidligere finansministeren, for hun sa aldri at det kunne fjernes med et pennestrøk – det er ingen som har klart å finne det sitatet. Men hun sa at det var snakk om politisk vilje. Og er det noe dette Stortinget har anstrengt seg for – og da mener jeg på tvers av mange partier opp gjennom årene – så er det å prøve å gjøre et eller annet for å løfte folk ut av fattigdom.

Problemet er bare at de som var fattige, eller de som var definert som lavinntektsgruppe i 2005, er ikke de samme i 2012. De som jeg møtte som var fattige da jeg møtte første gang på Stortinget, var bl.a. minstepensjonister, for å ta et eksempel. De er ikke lenger i denne statistikken. Hvorfor ikke? Det er fordi regjeringens parlamentariske grunnlag her i salen – det var kanskje enstemmig til og med – har økt pensjonene og trygdene til et nivå som gjør at det er mer levelig.

Så har samfunnet utviklet seg. Vi har fått en innvandring – vi har fått en demografisk utvikling som gjør at ting er annerledes. Derfor er jeg også den første til å innrømme at dette er ikke lett. Dette er ikke ukomplisert, og det er ikke noen «quick fix»-løsninger som gjelder her.

Så sier noen, også i innstillingen, at regjeringspartiene er mer opptatt av å bekjempe rikdom enn å bekjempe fattigdom. Det må jeg si – med all respekt – det er ikke riktig. Hva skulle være alternativet? Blir det færre fattige av at de rikeste i Norge ikke bidrar til felleskassen? Det er tydeligvis det som ser ut til å være resonnementet, av to årsaker: Hvis man tar vekk beskatningen for dem som har mest i dette samfunnet, får vi flere skatteinntekter. Det er noen som mener det, at lavere skatt gir høyere inntekter. Eller det kan være andre ting, som jeg ikke rekker å komme inn på nå.

Jeg mener det må være mulig å se den klare sammenhengen, som er meget godt uttrykt i fordelingsmeldingen som finansministeren la fram, nemlig at det er en sammenheng mellom i hvor stor grad omfordelende samfunnet er, hvor stor likhet det er i samfunnet, og i hvor liten grad man har lavinntekt. Det viser meldingen veldig tydelig.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Laila Thorsen (A) [16:32:56]: Fordelingsmeldingen er en fin oversikt over regjeringens fordelingspolitikk og innsatsen mot fattigdom. Vi har mye å vise til av gode resultater og ordninger, som er kommet på plass de siste 100 årene. Jeg er spesielt opptatt av arbeidslivet, at alle skal ha sin plass der. Her er vi vellykket som nasjon, men det er likevel utfordringer for enkelte grupper.

Det er i dag en utfordring for ungdom å komme seg ut i arbeidslivet om de ikke har fullført videregående skole. Ny GIV er et godt tiltak, men her må en følge nøye med på resultatene. De som ikke fullfører skolen i det hele tatt, er veldig utsatt. De vil også ha problemer med å få de jobbene som ufaglærte gjerne fikk før på bensinstasjoner og i dagligvarekjeder, der studenter og folk med fagbrev gjerne går foran i dag. Da kan veien til varig trygd bli kort eller bli et langt løp med sosiale tjenester og et liv i fattigdom.

Det beste vi kan gjøre for ungdommene, er å få dem kvalifiserte til arbeid på sitt vis. Arbeids- og velferdsetaten har en rekke virkemidler for å få folk i arbeid. Det er oppfølging av dem som er sykmeldte, oppfølging av dem som mottar dagpenger, arbeidsavklaringspenger, økonomisk sosialhjelp, kvalifiseringsprogrammet, lønnstilskudd, tidsubestemt lønnstilskudd, arbeid med bistand, arbeidspraksisplasser ofl. Disse må ikke bli en sovepute for å få folk ut i sitt eget liv. Vi kan tenke oss tanken at vi selv har en arbeidspraksisplass over lengre tid – da vil drømmen om fast arbeid og egen lønn for egen innsats melde seg.

Jeg ønsker meg et samfunn der flere arbeidsgivere er med og tar et samfunnsansvar og har ulikhetene ansatt hos seg. Det er flere arbeidsgivere som er flinke til dette i dag, men her har vi en jobb å gjøre.

Fattigdom er flere ting. Det viktigste redskapet vi har for bekjempelse er arbeid. Jeg kjenner en dame som er enslig og har en sønn. De to har bodd sammen i mange år alene, så langt tilbake som jeg kan huske. Hun var flere år utenfor arbeidslivet. Sønnen hennes, som gikk i barnehage med guttene mine, sa alltid når jeg skulle hente guttene mine: Laila, du er så veldig glad, du. Det var gøy å høre at en gutt syntes jeg var glad, men jeg gjorde meg også noen tanker. Jeg visste at moren hans lå på benken hjemme, på sofaen i stua, utenfor aktivitet og utenfor arbeidslivet. Stønadsordningene til moren gikk på hell, og hun begynte å jobbe. Fra sidelinjen kunne du se en mamma som blomstret opp. Den lille familien fikk seg etter hvert en liten hvit Honda, gutten begynte i en av byens fotballklubber, og han strålte på en annen måte når jeg traff ham. Han fortalte om sine opplevelser i stedet for at han fortalte meg hvor glad jeg var.

Alle barn blir rikere om de har foreldre som er i arbeid – ikke bare økonomisk, men vi foreldre får en annen dimensjon med oss hjem. Alle barn skal ha rett til opplevelsen av å delta i en fritidsaktivitet. Hvis ikke foreldrene har råd til dette, høres det i denne salen i dag ut som om det ikke finnes ordninger. Det er en rekke ordninger, men disse brukes ikke godt nok. Dette må vi følge opp.

Folketrygdloven er på rundt 800 sider. Den er både et vitnesbyrd og et resultat av 100 års aktiv utbygging av sosial trygghet – et bevis på den bæresøylen folketrygden er i samfunnet vårt. Her kan vi ikke bare velte dette ved å gjøre kjappe, kvikke vedtak. Vi må videreutvikle velferdsordningene på en god og smart måte.

Dag Ole Teigen (A) [16:37:47]: Fordelingsmeldingen redegjør på en god måte for regjeringens arbeid for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom.

At samfunnet kjennetegnes ved jevn fordeling, er et viktig mål i seg selv. At godene fordeles jevnt mellom oss, oppleves rettferdig og bidrar til sosial stabilitet og samhold. Gjensidig tillit på tvers av generasjoner, geografi og grupper er gode verdier å bygge samfunnet på. Universelle velferdsordninger gir like muligheter og er viktig for middelklassens oppslutning om samfunnsmodellen.

Målt med Gini-indeksen er inntektsfordelingen i Norge jevnere enn i de fleste andre land, og forskjellene i Norge er redusert de siste seks årene. Blant dem med vedvarende lavinntekt er enslige forsørgere, unge aleneboende og mennesker med innvandrerbakgrunn overrepresentert.

Til tross for finanskrisen har norsk økonomi vært god i perioden. Det er skapt en kvart million nye arbeidsplasser. Lav ledighet har bidratt til bedre fordeling. Lav ledighet og høy sysselsetting er avgjørende både for nasjonaløkonomien, husholdningenes økonomi og omfordeling. Et viktig bidrag til lav ledighet er trygg økonomisk styring som tar hensyn til rentenivå, kronekurs og konkurranseevne.

Man kan ha flere tilnærminger til sammenhengen mellom jevn fordeling og økonomisk vekst. Men det er mye som tilsier at jevn fordeling bidrar positivt til økonomisk vekst. Jevn fordeling kan bidra til å opprettholde etterspørsel i nedgangstider og redusere svingninger i økonomien.

I Dagens Næringsliv 18. juni 2010 var professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo inne på et annet perspektiv, nemlig at den europeiske gjeldskrisen krever pensjonsreformer og innstramninger. Hvis forskjellene i samfunnet allerede er store og økende, kan nødvendige reformer framstå som urimelige og være mindre gjennomførbare.

Både overføringer og skattesystemet påvirker fordelingen. Universell tilgang til helsevesen og utdanning kan bidra til økt produktivitet, i tillegg til jevnere fordeling. Økt minstepensjon har redusert forskjellene. God tilgang til utdanning bidrar til å få fram talenter, og til at flere, uavhengig av sosial bakgrunn, får mulighet til å virkeliggjøre sitt potensial. Økonomisk ulikhet skaper ulikhet i helse.

At marginalskatt på arbeid betyr mer for arbeidstilbudet for dem med lav arbeidsinntekt enn for dem med høy arbeidsinntekt, er et argument for at progressive skattesystemer bidrar til både økonomisk vekst og omfordeling. Gjennom skattereformen 2006 utjevnet man marginalskatt på arbeid og kapital. Reformen ga dermed både et bedre skattesystem og gode fordelingsvirkninger. De siste årene er det også gjort betydelige endringer i formuesskatten, med høyere bunnfradrag og mer rettferdige verdsettingsregler for bolig. I sum har dette bidratt til å gjøre skattesystemet mer progressivt. Tidligere var skattesystemet regressivt for tidelen med høyest inntekt.

Boligmarkedet påvirker fordelingen på flere måter. Husholdningenes gjeld henger mye sammen med boliglån, og svingninger i rentenivå påvirker dermed fordelingen. Økte boligpriser gir økte forskjeller mellom dem som eier og dem som leier, i favør av dem som eier.

God fordelingspolitikk krever helhetstenkning og brede strategier. Sammen med velferdspolitikken og skattepolitikken er også boligpolitikken blant de viktige områdene som påvirker fordeling, forskjeller og fattigdom.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) [16:41:26]: Å bekjempe forskjeller er viktig når det gjelder både penger og makt, fordi vi skaper mer når det er små forskjeller. Det gir mer trygghet og tillit mellom folk i samfunnet. I arbeidslivet skapes verdier. Penger fordeles, og makt fordeles hvis vi sikrer sterke organisasjoner som ivaretar vanlige folks interesser og rettigheter. Det er grunnen til at Norge er blitt et godt samfunn.

Det er riktig at arbeidslivet er viktig, og at svært mange flere av dem som står utenfor arbeidslivet i dag, kunne kommet inn hvis vi gjorde ting bedre enn vi gjør i dag. Men jeg vil allikevel advare sterkt mot å tro at alt kan løses gjennom arbeidslinjen. Vi er også nødt til å sikre dem som ikke kan få jobb fordi helsa svikter, eller fordi de har store problemer. Derfor vil jeg advare sterkt mot de angrepene jeg ser på velferdsytelsene som skal forsørge syke og utslitte folk som ikke kan jobbe mer. Det er da vi skaper fattigdom.

Problemet med høyrepartiene – og da mener jeg ikke Kristelig Folkeparti – og deres angrep i dag er ikke at det ikke er barnefattigdom, og at den har økt. Problemet er at all politikken de ønsker å føre, vil gjøre det verre. Det er altså ikke lenger siden enn før jul at vi behandlet ny uføretrygd. Da foreslo også partiet Venstre, som i dag har mange forslag om redusert barnefattigdom, kutt i barnetilleggene til de fattigste barnefamiliene – til folk som er for syke til å være i jobb. Da blir det flere fattige barn.

Høyre og Fremskrittspartiet foreslo å ta 1 mrd. kr fra de enslige forsørgerne, som er den andre gruppen av fattige barnefamilier – 1 mrd. kr i ett jafs. Dette er penger de kunne brukt mens de utdannet seg og kvalifiserte seg til arbeid. Vi ser at de som gjør det, kommer ut av fattigdommen. Problemet er at kritikken kommer fra partier som helt systematisk angriper det som disse familiene skal leve av.

Jeg har to rapporter her; jeg får tid til bare den ene nå. Det er Navs rapport, som sier noe om hvordan det er å leve med lite penger. I den står det:

«Å leve i fattigdom fører heller til passivitet, marginalisering og isolasjon enn til økt aktivitet.»

Arbeid lønner seg. Nav sier også at vi må legge mindre vekt på bekymringen for at sosialhjelp kan være avhengighetsskapende og fungere som en fattigdomsfelle. Nei, at folk og barnefamilier har noe å leve av, skaper snarere en mulighet til å komme ut av en vanskelig situasjon heller enn å forbli i den. Så vi har mye igjen å gjøre.

Lise Christoffersen (A) [16:44:48]: I dag kom det nye ledighetstall. Resten av Europa sliter. Ledigheten her er på 2,6 pst. minus 9 pst. fra i fjor. Dette kommer ikke av seg selv, men er resultatet av en målbevisst politikk fra regjeringen. Arbeid er det viktigste virkemiddelet i kampen mot fattigdom og sosiale forskjeller.

Fordelingsmeldingen går bak de store tallene. Noen grupper henger etter. Antall fattige barn har økt, mange med innvandrerbakgrunn. Inntektsmobiliteten blant innvandrere er lavere enn ellers. Vi aner kimen til et samfunn der sosiale forskjeller ikke bare består, men også følger etniske skillelinjer. Det er et samfunn vi ikke ønsker. Erfaringene fra en del andre europeiske land skremmer. Vi har unngått sosial uro og sterke motsetninger i befolkningen. Det må vi fortsette med. Det er i alles interesse, selv om Fremskrittspartiets talsperson, Tybring-Gjedde, ikke ser ut til å ha tatt det poenget.

Meldingen understreker rask bosetting, kvalifisering, opplæringstilbud i skolen, språk og samfunnskunnskap som helt grunnleggende for integrering og økonomisk selvstendighet blant innvandrere. «Ny sjanse» videreføres med særlig fokus på innvandrerkvinner. Det er bra, og vi får muligheten til en enda mer konkret debatt om målrettede virkemidler i den varslede integreringsmeldingen. Individuell tilrettelegging må stå sentralt i den debatten. Innvandrere er nemlig like forskjellige som alle andre. Mange innvandrergrupper er mer utdannet enn resten av befolkningen, som filippinere, polakker, russere, indere og unge fra Iran og Kina. Dårligst ut kommer personer fra Somalia, Pakistan, Thailand og Tyrkia. Motsatt ser vi at unge med innvandrerforeldre fortsetter på videregående skole og deltar i yrkeslivet som andre, men samtidig bor over 30 000 innvandrerbarn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Det har en tendens til å gå i arv.

Det er store kjønnsforskjeller, spesielt blant ikke-vestlige. Innvandrermenn har det bedre enn innvandrerkvinner. Sju av ti lengeboende pakistanske kvinner står helt utenfor arbeidslivet. Årsakene er flere, sosial kontroll, kjønnsroller, mange barn, dårlig språk, lav utdanning og diskriminering. Tiltak for dem gir bedre velferd for barn. Drammens Tidende hadde nylig en flott artikkel om ti innvandrerkvinners drøm for livet i Norge. Det var alt fra jobb i ambulanse, lege, sosionom, eget firma til en 50 år gammel pakistansk kvinne som for første gang fikk egne penger i forbindelse med en sommerjobb ved tøysentralen på Drammen sykehus. Hun hadde også en drøm: Jeg vil ut av kjøkkenet og finne en jobb, aller helst på tøysentralen, med trivelige kolleger og en aktiv arbeidsdag. Jeg håper å få en praksisplass i første omgang. Det bør hun få, til beste for seg, familien og verdiskapingen i samfunnet som helhet.

Lars Egeland (SV) [16:48:06]: Vi kan ikke fordele oss til velstand, sier Fremskrittspartiet, som mener at økte forskjeller stimulerer økonomien. Sammen å betale for fellesskapets tjenester etter evne kaller Fremskrittspartiet for konfiskasjon. De andre opposisjonspartiene følger opp samme spor ved å kritisere det de kaller regjeringas ensidige fordelingsfokus.

Jo, vi kan faktisk fordele oss til velstand. Det er dette klassekompromisset som kalles den nordiske modellen. Samfunn med små forskjeller er de mest produktive. Effekten av økonomiske incentiver er sterkt overdrevet og har den samme virkningen som narkotika: Du må ha stadig mer av det. Små forskjeller virker produksjonsfremmende, samtidig som folk får det bedre. Det er dette Wilkinson og Pickett dokumenterte i boka «The Spirit Level». Vi kan gå til den norske professor Ottar Hellevik som i sine monitorundersøkelser viser at det er de med størst inntekt som har størst tendens til å mene at de har mindre enn andre, og være mest misfornøyde. Likheten mellom narkotika og ulikhet er også at har du først begynt på den galeien, er det krevende å slutte – det akselererer. Det er det vi har sett i den vestlige verden de siste 20 åra. Det er dette som skapte finanskrisa, som like gjerne kan kalles en ulikhetskrise med opphopning av formue på få hender og en stagnasjon og tilbakegang hos flertallet, mens Norge under den rød-grønne regjeringa er et bemerkelsesverdig unntak. Vi har snudd trenden, og SV mener at vi bør ha ambisjoner om å snu trenden enda sterkere. Undersøkelser viser at folk i Norge og i Europa vil ha mer likhet. At fordeling også er nøkkelen til å bekjempe fattigdom, er åpenbart.

Fattigdom er et relativt begrep. Det handler om at du ikke har råd til de tingene som andre betrakter som en selvfølge, om mennesker som marginaliseres fordi andre stikker av med rikdommene. Fattigdom er utenforskap. Driverne for økt fattigdom er økte lederlønninger og økte kapitalinntekter. Sånn skapes relativ fattigdom, som må bekjempes.

Samtidig må vi sørge for å øke andelen til dem som har lavest inntekt. Det handler om å få folk i jobb, men det handler, som flere har sagt, også om å ta godt hånd om dem som ikke kan jobbe. Jeg deler ikke bekymringen for at vi har så mange på trygd. Det viktige er jo at vi har mange som jobber. Resten handler bare om hvordan vi sikrer velferden til dem som ikke kan jobbe, og de er færre i vårt samfunn enn i de fleste andre land.

Alf Egil Holmelid (SV) [16:51:01]: For to år sidan lanserte NHO og Bernander slagordet «velferdsfella». Det er eit slagord som spreier falske mytar, eit slagord som spreier mytar om at moderate forskjellar og ein god velferdsstat er ein trussel mot verdiskaping og mot innovasjon.

Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti bidreg til dei same feilaktige mytane når dei i innstillinga hevdar at regjeringa satsar for sterkt på fordelingspolitikk i skattepolitikken, og at det er eit problem for verdiskapinga. Men det er å setje problemstillinga fullstendig på hovudet. Det er ikkje sånn at det er moderate forskjellar og ein god velferdsstat som er problemet for verdiskaping og innovasjon. Det er nettopp den fordelingspolitikken der skattepolitikken er viktig, som er grunnlaget for den norske modellen, for den nordiske modellen, som har klart seg veldig godt når det gjeld både produktivitetsutvikling og verdiskaping. Det er moderate forskjellar og eit egalitært samfunn som gjer at vi har ein effektiv arbeidsstokk, sjølvstendige arbeidarar og godt samarbeid på alle nivå i ei bedrift. Det er nettopp det som er konkurransefortrinnet for norsk arbeidskraft, og som gjer at vi klarer oss i den internasjonale konkurransen. Vi såg det bl.a. tydeleg i Nordsjøen, korleis norske arbeidarar på alle nivå i organisasjonen hadde større handlekraft enn arbeidarar frå land som hadde lengre kommandolinje og større forskjellar, og som i dei lågaste nivåa i organisasjonen ikkje torde å ta ansvar og måtte vente til sjefen hadde gitt klarering. Det er eit eksempel på at dei moderate forskjellane faktisk er produktivitetsfremmande i praktisk arbeidsliv.

Ein effektiv velferdsstat er også eit godt grunnlag for innovasjon. Det frigjer ressursar å ha ein trygg velferdsstat og gode velferdsordningar å byggje livet sitt på. Eg var saman med Erna Solberg og Trine Skei Grande i ein debatt for vel to år sidan, der bl.a. årets kvinnelege gründer presenterte bakgrunnen for at ho var der ho var. Då var det kanskje mange som trudde at ho skulle seie noko om det veldige skattetrykket i Noreg. Nei, det ho sa, var at hadde vi ikkje hatt full barnehagedekning i Noreg, så hadde ho ikkje stått der ho stod i dag – då hadde ho ikkje vore gründer i dag. No er det på tide at vi sluttar å snakke om velferdsfella, vi må snakke om velferdsspringbrettet. Vi må dele for å skape.

Aksel Hagen (SV) [16:54:09]: I fordelingsmeldinga og den tilhørende innstillinga er det skrevet mye om utdanning – fra barnehage og oppover til voksne eldre. Det er bra. Her er jeg litt usikker på om jeg skal si «de eldre» eller «oss eldre».

I et moderne kunnskapssamfunn skal folk ha rett og mulighet til utdanning gjennom hele livet, mest mulig uavhengig av etnisitet, kjønn, alder, kunnskaps- og ferdighetsnivå, økonomi, arbeidslivstilknytning og geografi. Et grunnleggende element i SVs kunnskapssyn er nemlig at alle skal ha tilgang til gratis utdanning, kunnskap og forskning. «Ulike mennesker – like muligheter» og «Del godene», i dette tilfellet utdanningsgodene, er gode SV-slagord i så måte.

Kunnskap er berikende for livskvaliteten. Alle har evne til å lære noe gjennom livet, og de fleste har lyst til å lære gjennom hele livet. Den tid må være forbi da vi ser på utdanning som noe den enkelte gjør seg ferdig med i ungdommen eller som ung voksen, nærmest et engangsstunt. Nei, utdanning er noe en ønsker å ta, eller ser seg nødt til å ta, gjennom hele livet – enten for å friske opp gammel kunnskap og kompetanse, for å bygge ut grunnutdanninga videre eller omskolere seg, eller rett og slett fordi kunnskap er moro, kunnskap er trivsel, kunnskap er folkehelse.

Arbeidslivet, som samfunnslivet, vil framover generelt stille økte krav til oppdatert kunnskap og kompetanse. Da er det klokt av det samme arbeidslivet og samfunnet å oppmuntre til og legge til rette for at folk enklest mulig kan utdanne seg. Vi er ikke helt der i dag. Derfor bør utdanninger primært være åpne. Det skal være lett å komme inn, men sjølsagt skal det være krevende nok å gjennomføre og komme kompetent ut. Særlig er det viktig at vi får mer på stell når det gjelder våre innvandrere og ikke minst arbeidsinnvandrere. La oss ta varmt imot dem, offensivt gi dem god, gjerne yrkesrettet, norskopplæring, en raus og tillitsfull realkompetansevurdering og en mulighet til raskt å fylle eventuelle kompetansehull, gjerne mens de står i arbeid. Tilsvarende må næringslivet og offentlig sektor – og organisasjoner, for den saks skyld – i større grad enn i dag se på opplæring og kompetanseheving som en kontinuerlig aktivitet. Da dreier det seg ikke om å bygge ut velferdssamfunnet videre. Nei, det dreier seg om hva et moderne samfunn må legge til grunn, hva slags kunnskapssyn et moderne samfunn må legge til grunn, for rett og slett å ikke bare være en god velferdsstat, men også bli en god verdiskapingsstat.

Vi er på rett veg, men vi må senke kostnadene ved å studere, vi må styrke rettighetene og pliktene til utdanning med lønn på arbeidsplassene og i arbeidslivet, og ikke minst må Nav-systemet få på plass en likeverdighet mellom arbeidslinja og utdanningslinja.

Trine Skei Grande (V) [16:57:33]: Vi har i dag fått en ny drøftingsoppgave fra regjeringa til behandling.

For meg handler politikken om vilje. Det kan være vilje mot noe, eller det kan være vilje til noe. I dag får vi bevist hva folk er mest imot. Regjeringa er mest imot rikdom, Tybring-Gjedde er mest imot innvandring, Venstre er mest imot fattigdom.

«Hva er fakta», sa Torgeir Micaelsen, og fulgte opp med: «Etter min mening er …». Jeg mener at når man skal forholde seg til fakta, skal man ikke forholde seg til en mening, men til fakta. Nå kommer jeg med et faktum. Faktum er at det er blitt flere fattige barn under denne regjeringa. Det burde vært hovedfokuset. Det er Venstres hovedfokus. For å bekjempe barnefattigdom er det viktig å ha en skole som faktisk utjevner forskjellene. Til det har vi lagt inn en rekke forslag.

I valgkampens innspurt var det mange som snakket om fattigdom, spesielt blant barn. Vi inviterte til et bredt forlik for å bekjempe fattigdom, spesielt barnefattigdom. Lars Sponheim tok til orde for det i en av de siste debattene han var med i her. Det første forslaget Venstre la fram da denne stortingsperioden begynte, var forslaget om å bekjempe barnefattigdom. Da fikk vi beskjed om at det var hyggelig, og at det var mange gode forslag, men vi skulle vente på fordelingsmeldinga. Vi har lagt fram mange forslag hele tida og fått beskjed om at vi skulle vente på fordelingsmeldinga.

I valgkampen sto jeg en rekke ganger og diskuterte fattigdom, der alle partier var for SIFO-satser på sosialhjelp. Det forsvant. Det er morsomt at Holmelid faktisk husker en valgkampdebatt, for det trodde jeg kanskje regjeringspartiene hadde glemt. For de aller fleste lovte i valgkampen at de skulle holde seg til SIFO-satser når det gjaldt sosialhjelp. Det er det bare Venstre som har fulgt opp. Jeg må si til Karin Andersen at angrep kanskje er det beste forsvar, men her har vi tross alt lagt inn en rekke forslag i flere år. Det vi har fått beskjed om, er å vente på denne fordelingsmeldinga, og så kommer det en drøftingsoppgave. Vi hadde faktisk forventet at regjeringa skulle ha litt vilje til å bekjempe fattigdom blant dem som faktisk aldri har gjort noe for å havne der, nemlig barna, som vi vet at det har kommet flere og flere av. I stedet kutter man i tilskudd til enslige forsørgere i budsjettene, og man går inn for en rekke andre kutt – men det er vanskelig å vise følgene når man skal stemme her.

Dette er verdens heldigste regjering, det er ingen regjering i historien eller på planeten som har så stort handlingsrom! Likevel velger man å ikke prioritere det. Det er ikke skattenivået eller overføringer som er problemet, problemet er at man må ha tiltak som når akkurat dem som trenger det. Venstre har i dag lagt fram 25 forslag, og så får vi se om man er villig til å vise vilje, eller om man bare vil ha en drøftingsoppgave.

Kjersti Toppe (Sp) [17:01:00]: Fordelingsmeldinga handlar på mange måtar om kjernen i politikken, nemleg det å fordela levekår og verdiar mellom grupper i samfunnet. I fordelingsmeldinga, som regjeringa har lagt fram for Stortinget, er det tiltak for å sikra samfunn med små forskjellar gjennom god fordeling og tiltak mot fattigdom.

Men fordelingsmeldinga er òg ei sentral helsepolitisk sak. Når vi som politiske makthavarar fordeler levekår som inntekt, arbeid, utdanning, bustad, mat og miljø, fordeler vi òg rammevilkår for helse. Politikken har stor helsemakt. Forskjellar i levekår gir forskjellar i helse. I dag er statistikken klar, desto høgare sosioøkonomisk status, desto betre helse. Desse forskjellane har ikkje blitt reduserte med velstandsutviklinga i samfunnet. Tvert om har helseforbetringane vore størst i grupper med høgare sosial status. For å jamna ut helseforskjellar må vi òg jamna ut forskjellar i levekår, og det krev tverrsektoriell innsats. Fordelingsmeldinga er på mange måtar ei folkehelsemelding i praksis.

Fordelingsutvalet slo fast at tilknyting til arbeidslivet er den viktigaste enkeltfaktoren som hindrar låginntekt, og at tidleg førebygging er det mest effektive tiltaket for å sikra den tilknytinga for flest mogleg. Tidleg førebygging er nøkkelen til betre fordeling og dermed betre helse i befolkninga. Sjølv om forskjellane i det norske samfunnet er små, er det bekymringsfullt at det innanfor dette er ganske markerte sosiale helseforskjellar. Menn på Sagene i Oslo kan forventa å leva til dei er 68 år, mens menn i bydel Vestre Aker i snitt lever til dei er over 80. Helse er viktig for alle, men føresetnadane for å oppnå god helse er høgst ulike.

Ein effektiv måte å driva tidleg førebygging på er å endra rammevilkåra for helserelatert åtferd, dvs. å ta i bruk strukturelle verkemiddel. Det kan vera å byggja sykkelvegar, auka avgift på tobakk og usunn mat, eller forbod mot røyking på serveringsplassar. Slike strukturelle verkemiddel har dokumentert effekt, og vi har gode tradisjonar i Noreg for å ta i bruk strukturelle verkemiddel på tobakk- og alkoholområdet. Men innanfor ernæring, fysisk aktivitet og psykisk helse har vi ein langt svakare tradisjon for å bruka sterke og effektfulle tiltak. Det er ingen grunn til at vi ikkje skal gjera det same på ernæringsområdet, som vi i dag har gjort på tobakk- og alkoholområdet – å bruka avgiftssystemet for å gjera sunn mat billegare og usunn mat dyrare, t.d. ved å justera sukkeravgifta. Vi må òg vurdera restriksjonar på marknadsføring av usunn mat, spesielt overfor barn og unge.

Utviklinga i dag er slik at kosthald og fysisk aktivitet på mange måtar er i ferd med å bli det neste store klasseskiljet – eit klassespørsmål. Det meiner eg vi ikkje kan tillata, vi må bruka politikken til å leggja til rette for dei sunne vala, gjera dei sunne vala enklare, og vi må tora å gjera radikale politiske grep for å få dette til.

Jan Tore Sanner (H) [17:04:20]: Debatten har vært preget av mange honnørord, og det er ikke vanskelig å slutte seg til de aller fleste. Men jeg merker meg at når de rød-grønne partiene skal skryte av hva man har oppnådd, handler det mer om hva man har klart å skrape på toppen enn hva man har klart å løfte i bunnen.

Det er all mulig grunn til å glede seg – som finansministeren også gjør – over lav arbeidsledighet. Men det er et ubestridelig faktum at sysselsettingsprosenten er nøyaktig den samme i dag som det den var i 2005. Siden finanskrisen slo til, har sysselsettingsprosenten gått ganske kraftig ned. Siden 2008 har de aller fleste arbeidsplassene kommet i offentlig sektor. Det er også en realitet at sysselsettingsprosenten blant personer med funksjonshemming har gått jevnt og trutt ned siden 2006. Dette er utfordringer man må ta tak i, hvis man skal sikre arbeidslinjen også i årene som kommer.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bruke noe særlig tid på SV, for det virker som om partiet er i ferd med å forberede seg på en tilværelse i opposisjon. I hvert fall høres representanten Karin Andersen ut som en opposisjonspolitiker og virker i liten grad beredt til å ta ansvar for egen politikk. Andre SV-ere virker som om de sitter fast i den gamle klassekampdebatten, i stedet for å se på hva som er de nye klasseskillene i det norske samfunn. De nye klasseskillene går mellom dem som er i jobb, som har tilknytning til arbeidslivet, og den økende gruppen som på varig basis er utenfor arbeidslivet, ikke fordi man er syk og ikke kan jobbe, men fordi man mangler grunnleggende ferdigheter.

Til slutt: Finansministeren sa i replikkordskiftet med meg at var det én ting som var sikkert, så var det at Høyres privatisering av skolen ikke var løsningen. Men Høyre har aldri foreslått å privatisere skolen – aldri! Aldri har Høyre foreslått å privatisere skolen. Men vi ønsker å slippe til noen flere friskoler enn de som har et religiøst fundament eller en alternativ pedagogikk. Det betyr at man kan etablere et teknologigymnas, det betyr at man kan etablere en yrkesskole som en friskole – men privatisering handler det ikke om. Det finansministeren derimot må gjøre, er å se til Oslo, for der har man klart å føre en god skolepolitikk som kompenserer for sosiale forskjeller. Lær av hva som gjøres, istedenfor å bringe til torgs påstander som er direkte løgnaktige.

Irene Johansen (A) [17:07:44]: Man må være Høyre-mann for å tro på den historien som representanten Sanner forteller her fra talerstolen, om hvor elendig det står til her i landet etter seks års rød-grønt styre, med unntak av Oslo. Med unntak av Oslo – og hvorfor det? Jo, angivelig fordi i Oslo styrer Høyre, og fordi Høyres skolepolitikk har gjort underverker med hensyn til å skape mer likhet og fjerne sosiale forskjeller. Har man da også mindre fattigdom i Oslo enn i resten av landet?

Det er ikke riktig, det bildet representanten Sanner og de andre høyrepartiene prøver å skape. Høyrepartiene prøver å omskrive historiefortellingen ved å gjøre den norske modellen til noe alle kan slutte seg til, og som alle har vært med på å utvikle. De påstår at de verdiene den norske modellen representerer, er allmenne norske verdier – ikke sosialdemokratiske, i hvert fall. Mener høyrepartiene at de vil føre en fortsatt rød-grønn politikk om valget i 2013 skulle gi et annet flertall enn i dag? Da er det nemlig ikke nødvendig å skifte regjering. Mener høyrepartiene at det har vært full enighet om utviklingen av den norske velferdsstaten, slik den framstår i dag?

Den norske modellen kjennetegnes av fellesskapsløsninger som skal gi alle like muligheter og frihet til å leve det liv de ønsker, ikke bare de få som har råd. Den kjennetegnes ved små inntektsforskjeller, høy produktivitet og velferdstjenester som er universelle.

Norge er blant landene i verden med minst levekårsforskjeller. Det har vi fått til gjennom spleiselaget som vårt skattesystem representerer, og gjennom et godt samarbeid med partene i arbeidslivet.

Jeg merker meg at Høyre prøver å ta eierskap til det velferdssamfunnet som vi har i dag. Samtidig glemmer de å fortelle om de endringene de vil gjøre om de kommer til makten, slik de gjorde sist de satt i regjering. Høyre har aldri jobbet for fellesskapsløsninger, de har aldri jobbet for små inntektsforskjeller.

Når det gjelder skolen i Oslo og framhevelsen av den, vil jeg peke på at senest i forrige uke, da komiteen var på komitéreise i Singapore, fikk vi stor ros for den kvaliteten som vi har på norsk skole. Det ble framhevet at norske elever, norske arbeidstakere, er etterspurt fordi de har en kvalitet og en kompetanse som de har tilegnet seg gjennom den norske skolen, og som man ikke får i puggeskolene i Asia, nemlig kreativitet og evne og vilje til å bruke kunnskapene de har tilegnet seg. Det bør Høyre og Osloskolen merke seg.

Gunnar Gundersen (H) [17:10:45]: Her kommer det nok en Høyre-mann!

Det var et relativt svulstig innlegg av representanten Micaelsen som fikk meg til å ta ordet. Det er ganske godt gjort å stå og snakke om det norske samfunnet og hvor godt vi har det i Norge, uten så mye som å nevne olje – eller sågar også Kinas bemerkelsesverdige framgang. Det som har skapt det Norge vi har nå, er en kombinasjon av det lykketreffet at vi fant olje, og det at vi har fått et betydelig bedret bytteforhold grunnet Kinas framgang, med mange billige varer som vi importerer.

Så snakket han om frihetstankegangen, og at det er så mange utenlandske økonomer som kommer og studerer Norge. Jeg undrer meg over det. Det de i hvert fall finner, sto det om i Dagbladet i går: Heritage Foundation hadde funnet ut at Norge hadde droppet fra 30. til 40. plass på frihetsstatistikken – siden 2005. Så det er ikke så mye å slå seg på brystet med. Jeg har aldri hørt noen som fra denne talerstolen har snakket om at de rike ikke skal bidra, men det er snakk om at vi kanskje ønsker å diskutere en skatt – og den diskusjonen skal vi ta etterpå – som svekker norske arbeidsplasser gjennom måten den fungerer på.

Så har jeg lyst til å komme med noen kommentarer til finansministeren, for jeg synes nok han var rimelig lite raus i replikkvekslingen med representanten Sanner. En finansminister vet utmerket godt – og det får vi som svar i nesten hvert eneste spørsmål vi stiller – at det ikke er noen momentantilpasning i økonomien. Mye av sysselsettingsveksten fram til 2008 skyldtes en fantastisk høykonjunktur, og det skyldtes mange av de grepene som den borgerlige regjeringen tok i perioden fram til 2005. Såpass romslige tror jeg vi skal være.

Det som statistikken viser, er at etter 2008 har det, som representanten Sanner sa, nesten ikke vært vekst i privat sektor, det har utelukkende vært sysselsettingsvekst i offentlig sektor. Sysselsettingsgraden har gått ned, og siden vi diskuterer fordelingsmeldingen, har faktisk sysselsettingsandelen blant fysisk utviklingshemmede gått ganske kraftig ned.

Jeg synes også finansministeren kunne ta en titt ut av vinduet når han kommer fra Hedmark til Oslo. Han vil oppleve et todelt Norge. Det er ikke mye smitteeffekt av oljen. Sosialdemokratiene har styrt siden 1945. Det var i dette fylket å «nave» oppsto som begrep, og det er et fylke som dreneres for private arbeidsplasser, nettopp fordi vi i dag har en økonomi som nesten utelukkende er basert på olje. Så en viss ydmykhet hadde jeg faktisk forventet når det gjelder en del av de utfordringene.

Hans Olav Syversen (KrF) [17:14:00]: I replikkvekslingen mellom undertegnede og finansministeren avsluttet finansministeren med å si at vi får fortsette å «prate» om disse spørsmålene. Det er kanskje akkurat det vi føler at det har vært litt for mye av i behandlingen av denne saken – prat.

Vi hadde fra Kristelig Folkepartis side et mål, og som representanten Skei Grande sa, har det vært stilt store forventninger til at virkemidler skulle komme i denne meldingen, fordelingsmeldingen. Det er gode drøftelser, men det er prat. Så vi tenkte at ok, vi skal utfordre regjeringen på tre områder som regjeringen selv sier er en utfordring, bl.a. faren for økt barnefattigdom, også fordi denne regjeringen fjerner kontantstøtten for et årskull, noe som faktisk medfører at en del barnefamilier vil gå ned i levestandard hvis det ikke kompenseres på noen som helst måte for dem som faller utenfor en del ordninger. Jeg har nevnt de tre utfordringene: sosialhjelpen, graderte satser i SFO og barnehage, og engangsstønaden. Det var altså ikke noe ønske om handling, det var mer et ønske om å prate. Det konstaterer vi, men jeg kan ikke si annet enn at det skuffer meg.

Så var representanten Holmelid inne på skattepolitikk og fordeling. Det er klart at vi kan snakke om skattepolitikk som et fordelingsvirkemiddel, men det vi sikter til i vår merknad, er jo bl.a. formuesbeskatningen. Spørsmålet blir jo til syvende og sist: Skal man innrette den slik at den i realiteten hindrer å skape norske arbeidsplasser? Da har vi et problem. Jeg tror stadig flere ser at der er vi i ferd med å havne. Jeg tror ikke det er fordi man vil ha mindre fordeling at Roar Flåthen og LO eller næringsminister Giske mener at det er på tide å gjøre noe, det er antakelig fordi man ser at dette hindrer verdiskaping, som igjen gir grunnlag for å kunne drive god fordelingspolitikk med offentlige kroner, bl.a.

Vi er enig i veldig mange av Venstres forslag. Vi valgte i denne innstillingen å legge det inn i merknader, men legger man dette ved siden av hverandre, ser man at det er et stort samsvar mellom to gode sentrumspartier.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:17:08]: Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Først til Trine Skei Grande, som har forlatt salen: Det er ikke slik at jeg ikke liker innvandring eller innvandrere. Innvandrere og innvandring er helt utmerket, men med en innvandring som vi ikke klarer å integrere, som vi ser i dag, og som vi ikke klarer å verdiassimilere når det gjelder likestilling, likeverd, ytringsfrihet, personlig frihet og sekulære rettsregler, og når f.eks. – som representanten Lise Christoffersen sa – det er kulturforskjeller som gjør at kvinner er hjemme, og man ikke klarer å få folk ut, og man får for mange til Norge for fort, vil det bare fortsette. Det er bevist og bevist, ikke bare i Norge, men i alle land i hele Europa. Da er det mulig at man skal si fra at dette går for fort. Men det er altså en villet politikk.

Til representanten Torgeir Micaelsen, som sa: «Vi har fått en innvandring.» Vi har fått en innvandring – som om noen har fått det fra ett eller annet sted. Nei da, det er politikk vedtatt av regjeringen, bortsett fra EØS-innvandringen. Det er politikk vedtatt av regjeringen, enten gjennom internasjonale avtaler eller gjennom egen politikk. Det er ikke til å komme unna. Så kan man mene det ene eller det andre om det.

Her løper altså sosialist etter sosialist opp på denne talerstolen og kritiserer kapitalister – kapitalister som gjør det mulig for dere sosialister å sitte her og tjene en million. Det er kapitalistene som gjør at dere har muligheten til å sitte her i salen som stortingsrepresentanter og tjene en million. Likevel er det kapitalistene dere skal stå her og kritisere. Hvem er det ellers som kan betale lønningene til dere sosialister, hvis det ikke er kapitalistene som skaper verdiene i det norske samfunnet? Det er nødt til å være dem – eller er det slik at alle skal bli rentenister av Statens pensjonsfond? Jeg begynner å lure, for når man hører enkelte av representantene her, virker det nesten slik.

Men det er altså slik i dag at 30 pst. ikke fullfører videregående skole. Det er slik at matematikkunnskapene på videregående skole er svært svake – og så sitter man her og skryter av at det er små forskjeller! Ja, det er små forskjeller. Det har sine gode sider, men det har også sine negative sider. Det synes jeg også statsråden kan innrømme, istedenfor ensidig å fremheve at jo likere, jo bedre. Vi har hatt samfunn som har prøvd å få det helt likt. Det har gått helt feil, og det er mange samfunn som har prøvd det. Så man er nødt til å ha incentiver også, og det går an å lykkes. Det er klart at når du hele tiden får høre at det spiller ikke noen rolle med skolen, eller at de beste holdes tilbake, og hvis du ikke har muligheter til å tjene penger og du blir kritisert hver gang du tjener penger, da får du ikke den kreativiteten og viljen til å stå på. Nettopp noen til å skape muligheter for andre, skape arbeidsplasser, slik at også andre kan få inntekter – slik at sosialistene kan sitte her og kritisere – det er det vi trenger. Det vi trenger, er flere kapitalister, flere som skaper verdier og arbeidsplasser, ikke flere som kritiserer dem som skaper verdier.

Karin Andersen (SV) [17:20:19]: Det er en realitet at i samfunn som har lik fordeling, skapes det mer. De er mer produktive. De har i tillegg bedre helse, og de har mer trygghet og mindre kriminalitet. Det må være det viktigste for oss som ønsker å være seriøse når det gjelder dette.

Så har det vært en debatt her om de fattige barnefamiliene, og det er jeg glad for. Venstre har fremmet en del forslag. Blant annet sier Venstres leder at det nå står på vilje, og at de bare har fått en drøftingsoppgave. I dag tidlig tok jeg meg bryet med å lese byrådserklæringen i Oslo – den byen vi har med flest fattige og størst forskjeller. Jeg lette litt etter disse forslagene som er lagt fram her i dag, og jeg fant dem ikke. Så hvis det står på vilje, må det vel kanskje være sånn. Jeg håper Venstre sørger for at dette blir en del av det grunnlaget Venstre skal regjere denne byen på, for det er her mange av barna bor. Veldig mange av disse barna og familiene trenger sosialhjelp.

Vi har sørget for at det nå har blitt et tilsyn med hvordan sosialhjelpen fungerer i kommunene i Norge. Dessverre var resultatet nedslående, fordi sosialtjenesteloven forplikter oss ikke bare til å hjelpe folk i en økonomisk vanskelig situasjon, man skal løfte dem ut av den vanskelige situasjonen, og man skal sørge for strukturer som gjør at fattigdom ikke oppstår. Men denne rapporten viser dessverre at i 45 av 50 kommuner brytes loven. Da er det faktisk ikke så rart at veldig mange av de mest vanskeligstilte ikke kommer ut av fattigdommen, fordi de har det vanskelig, og fordi man ikke tar tak i de bakenforliggende årsakene.

Vi har hatt en debatt de siste dagene om arbeidsplikt for sosialhjelp. Det står i sosialtjenesteloven i dag at man kan ha aktiviteter, dvs. man skal ha det. Men man må jo følge opp folk på en ordentlig måte som gjør at de kommer seg på beina, har mestring – for å si det sånn, ser lyset i tunnelen – og ikke bare snakke som om dette handler om å piske noen av de mest vanskeligstilte med det vondeste livet til å gjøre et eller annet meningsfylt fordi det skal være så innmari disiplinerende og god moral. Det virker ikke!

Jeg er ganske fortvilet over at vi ikke får gjort mer enn det vi gjør, men jeg vil i hvert fall oppfordre dere som sitter med makt i denne byen, som har de fleste fattige, til i hvert fall å iverksette den politikken dere sier dere har der. Her er det mange på sosialhjelp som trenger oppfølging, som ikke får det, og som vil ha det. Det er mange på sosialhjelp som virkelig kunne greid seg bedre hvis kommunen ved Nav hadde fulgt opp sine forpliktelser, som de har etter lov om sosiale tjenester.

Aksel Hagen (SV) [17:23:45]: En kommentar til Jan Tore Sanner, som sier at Høyre aldri har foreslått å privatisere norsk skole. Høsten 2005 og 2006 foreslo Kristin Clemet at antall private elevplasser i grunnskolen skulle øke med 6 800 – det er en vekst på 50 pst. – og på videregående skole-nivå med 15 000, fordelt på 75 skoler. Det er en vekst på 150 pst.!

Jeg var fylkespolitiker i Oppland på den tida. Hadde dette gått gjennom, ville de ha punktert hele strukturen vår på videregående skole ved å legge videregående privat skole – jeg gjentar: privat skole – på Lillehammer og på Gjøvik. Dette er å privatisere videregående skoler i Oppland, og det var et forsøk på å privatisere videregående skoler i hele landet.

Så en litt humoristisk kommentar til Gunnar Gundersen. På Facebook-sida mi i går skrev jeg: «Så takk og pris for at vi ikke havner høgt på denne rankingen!» Det var stiftelsen Heritage Foundation som foretok denne undersøkelsen. En av årsakene til at vi kom for dårlig ut, var at vi er bare et moderat fritt land. Vi hadde en altfor voldsom offentlig sektor – den var for ekspansiv. Denne stiftelsen går nemlig inn for en begrenset offentlig sektor – Limited Government – og offentlig styring. Det er en stiftelse som legger vekt på at vi skal pleie amerikanske «values», som de sier, og de er veldig for «strong national defense». Jeg er glad vi ikke kom på høyt på den rankingen.

Presidenten: Presidenten vil minne om at det er flere saker igjen på dagsordenen.

Lars Egeland (SV) [17:25:37]: Til representanten Tybring-Gjedde vil jeg egentlig bare si: Skapte disse kapitalistene de millionene helt alene? Bar de mursteinene sjøl, som Bertolt Brecht spør i diktet om den lesende arbeider?

Til Jan Tore Sanner som mener at vi skraper bare på toppen istedenfor å løfte i bånn. Poenget er jo at vi gjør begge deler! Og det poenget som han ikke går inn på i det hele tatt, er at det faktisk er spennet fra bånn til topp som er viktig. Vi har et relativt fattigdomsbegrep.

De nye klasseskillene, sier Sanner, er mellom dem som er innenfor arbeidslivet, og dem som er utenfor. Ja, det er et viktig klasseskille, men det er ikke det eneste. Spør en lavtlønnet deltidsarbeidende. Spør vikarer. Det er mange som ville være helt sikker på at klasseskillet er langt mer enn innenfor og utenfor arbeidslivet. På den annen side har Høyres mest avanserte side aldri vært akkurat klasseskiller.

Det altså viktig å ha to tanker i hodet samtidig. De som er utenfor, skal ikke være fattige. Vi skal ha et godt trygdesystem, som er godt nok til å ta vare på dem, og der har regjeringa løftet i bånn ved å øke trygdene for dem med de laveste trygdene. De skal kunne leve med god samvittighet. Det å ha slike trygder er faktisk også en del av lønnsdannelsen i Norge. Så skal folk hjelpes inn i arbeidslivet, men ikke ved å sultes, for det virker ikke.

Til Kristelig Folkeparti: Jeg har stor sans for Syversens innlegg, men vi har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet. Virkemidlene er: gratis kjernetid i barnehage, lave barnehagesatser, lav egenbetaling, universelle goder. Dette er saker som regjeringa har gjort en stor innsats på, og hvor det fortsatt bør og vil bli satset, som det også er beskrevet i meldinga.

Så vil jeg minne om at Fordelingsutvalget pekte på at et av de store problemene som skaper barnefattigdom, er kontantstøtten som holder mødrene hjemme, hindrer integrering og dermed skaper vedvarende fattigdom.

Alf Egil Holmelid (SV) [17:28:04]: Det er faktisk, oppi alt alvoret her, litt moro å høyre når Jan Tore Sanner prøver å stå fram som ein god sosialdemokrat. Eg føler jo at han gjer sitt beste for å skjule sin blå politikk med ein lysegrøn retorikk, og når han hevdar at Høgre aldri har prøvd å privatisere norsk skuleverk, trur eg han må gå og snakke med sine kollegaer som har styrt nokre av dei departementa som har med den typen ting å gjere.

Eg var også lokalpolitikar då Høgre sat med makta. Hadde dei fått gjennomslag for den privatiseringa som dei skulle gjere i Vest-Agder, hadde det knapt vore nokon offentleg vidaregåande skule i Vest-Agder, bortsett frå i Kristiansand. Det var vel ikkje berre snakk om privatisering, men ei sterk sentralisering, og det står jo lite i samsvar med den lovprisinga av mindre forskjellar som Jan Tore Sanner har presentert i andre samanhengar.

Så skal ikkje eg minne Jan Tore Sanner på kva for by som har flest fattige, for det er det andre som har gjort før her i dag. Så eg skal avslutte med ein liten kommentar til Hans Olav Syversen. Det er mogleg at han tenkjer berre på kapitalskattlegging når han har uttalt i merknaden sin at han synest at regjeringa legg for stor vekt på fordelingspolitikk i skattepolitikken, men sånn som merknaden er formulert, er det heilt tydeleg at ein er misnøgd med fordelingspolitikken i skattepolitikken i eit breiare perspektiv.

Gunnar Gundersen (H) [17:29:51]: Det er greit å konstatere at Aksel Hagen og jeg tilhører forskjellige partier. Jeg vil både ha sterkt forsvar og begrense offentlig sektor, og jeg mener det er grenser for hva både offentlig sektor og politikk kan stelle med. Så det er veldig greit å konstatere at vi hører til helt forskjellige partier.

Men det som gjorde at jeg hadde lyst til å ta ordet, var privatisering. Det er ikke så underlig at begrepsforvirringen er total i SV rundt det, for det inneholder jo «privat». Men de tallene som det ble referert til, var friskoletall. Friskole er noe helt annet. Da skal det offentlige betale, og folk skal få en valgfrihet når det gjelder hvilken skole man skal gå på. Det er det de rød-grønne er imot. Man er imot å slippe andre krefter til for å løse utfordringene i skolen, og det er ganske uforståelig i lys av de utfordringer som norsk skole har.

Privatisering betyr at den enkelte skal betale skolegangen selv. Da snakker vi om noe helt annet. Er det noen som kommer til å stå for privatisering innenfor norsk skole, er det de rød-grønne, hvis man ikke tar tak i og klarer å løse de utfordringene skolen står overfor. Da begynner folk å velge å betale skolegangen selv og gå utenom det offentlige systemet. Vi ser det innenfor helse. Der er veksten innenfor private helsetjenester kraftig økende utenom den offentlige finansieringen. Det er privatisering.

Trine Skei Grande (V) [17:31:47]: Jeg merker meg at SV syns at Venstre er den store fienden i fattigdomsbekjempelse. Jeg merker meg at det som jeg trodde skulle være en dugnad ved å komme med forslag, blir avvist og slått handa av. Jeg merker meg at representanten Karin Andersen er veldig lei seg for alt man ikke får gjort i regjering, og det skjønner jeg. Men jeg skjønner ikke hvorfor man da skal gå i strupen på Venstre når vi faktisk kommer med forslag.

Nå har statsråd Halvorsen kommet i salen. Jeg sto sammen med statsråd Halvorsen på Youngstorget og diskuterte sosialhjelpssatser. Da var jeg og statsråd Halvorsen helt enige om at vi måtte gjøre noe med sosialhjelpssatsene. Hvis representanten Karin Andersen hadde lært seg at hun ikke bare må lese erklæringer, for da kan man jo falle for fristelsen til å lese Soria Moria-erklæringa, der man skal fjerne fattigdommen, men heller se på hvilken praktisk politikk som er gjennomført, hadde hun sett at det faktisk er sånn at Oslo på sosialhjelpssatser ligger over andre kommuner. Hvis en går gjennom alle budsjettvedtak de siste fem åra, har Venstres budsjettforlik ført til økning av sosialhjelpssatsene i Oslo, fordi vi syns det er viktig, og fordi vi, når vi mener noe i en valgkamp, står for det etterpå også. Vi tror at dette når akkurat de menneskene som har behov for å få litt pusterom for å kunne få orden på livene sine. Fattigdom i dag er ikke så strukturert laget som det var i gamle sosialdemokratiske systemer. Fattigdom oppstår på steder og i familier der du ikke venter det, fordi noe skjer. Fattigdom er ikke så strukturert og det er ikke et klasseskille lenger, fordi det oppstår på ulike steder til ulike tider. Det betyr at vi må ha et sammensatt virkemiddelapparat.

Det er derfor vi har foreslått at staten skal gjøre 25 ting for å nå det. Har noen flere gode ideer, kan vi gjerne stemme for dem – man må gjerne legge dem fram i salen her, man må gjerne komme med dem. Vi skal gjerne bidra til en dugnad for å få det til. Alt vi har foreslått her, har vi også foreslått i budsjettene. Alt dette henger sammen. Vi står for det over tid, og vi står for det både når pengene skal bevilges og forslagene skal fremmes. Hvis det er noen flere som har gode forslag, så gjerne.

Denne dugnaden var det faktisk vi som inviterte til, og det var vi som fremmet kampen mot barnefattigdom, som første sak i denne stortingsperioden. Da fikk vi beskjed om å vente, for det skulle komme en melding, det skulle komme så mange tiltak. Isteden fikk vi en drøftingsoppgave, en drøftingsoppgave som gikk på at å fjerne forskjeller er viktig for å ha et godt, demokratisk samfunn, noe som jeg er helt enig i. Det betyr ikke at vi kan lene oss tilbake og si at beklageligvis har det blitt flere fattige barn, men det kan vi ikke bry oss om. Jo, det må vi bry oss om, og det må vi ha tiltak på. Vi bør heller diskutere tiltakene enn å gå i strupen på andre partier.

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har hatt ordet to ganger før og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jan Tore Sanner (H) [17:35:02]: La meg bare slutte meg helt til representanten Skei Grandes avslutning, nemlig at vi burde ha brukt både behandlingen av saken og denne debatten til å utmeisle felles strategier og felles tiltak for å bekjempe fattigdom.

Det var hyggelig at representantene fra SV fikk anledning til å gyve litt løs på det som de kaller for «privat skole». La meg bare understreke at jeg brukte mitt innlegg til å snakke om den offentlige skolen, der 98 pst. av elevene går. Det er Høyre opptatt av. Jeg registrerer at SV er mest opptatt av de to prosentene som går i privatskoler. Det er for ordens skyld flere privatskoler i dag enn det var i 2005. Det beklager ikke jeg, men det er ikke privatisering, det er spørsmål om mangfold i tilbudet.

Representanten Lars Egeland likte ikke at jeg påpekte at det SV har holdt på med, er å skrape i toppen og ikke løfte i bånn. Realiteten er at man har skrapt i toppen og ikke løftet i bånn, fordi det er flere fattige barn, fordi det er flere bostedsløse, fordi det er lengre ventetider og lengre køer for dem som ønsker rusbehandling, og fordi man ikke har klart å kompensere for sosiale forskjeller i skolen.

Helt til slutt: Venstre la frem sine 25 forslag i avgivelsesmøtet (Presidenten klubber.). Det er grunnen til at Høyre ikke har gått inn på dem, men det er mange gode forslag som vi er enig i.

Presidenten: Tiden er ute, Sanner.

Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [17:36:30]: Til representanten Sanner: Det stemmer ikke at vi ikke har løftet i bånn. Vi har løftet minstepensjonene opp til to ganger grunnbeløpet, det er ikke få milliarder. Vi har løftet bostøtten, slik at også enslige og mange familier som før ikke kunne få bostøtte, får det. Vi har innført kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad. Det er også en rekke andre tiltak, bl.a. uføretrygden, som vi behandlet rett før jul. Hvis det hadde gått slik som høyrepartiene i Stortinget da mente, hadde ytelsen til flere av dem som er for syke til å være i arbeidslivet, vært kuttet vesentlig.

Dette er SV glad for at vi har fått til. Så er det mye som står igjen.

Jeg oppfatter ikke at Venstre er en hovedfiende i fattigdomspolitikken i det hele tatt. Men jeg oppfatter at det hadde vært …

Presidenten: Da var taletiden ute. Ett minutt går fort!

Karin Andersen (SV) [17:37:31]: Det gikk fort!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.