Bent Høie (H) [12:40:02]: Nå foreligger også Helsetilsynets oppsummering av det landsomfattende tilsynet med sykehusene når det gjelder pasienter med tykk- og endetarmskreft. Oppsummeringen viser at av 28 steder som ble undersøkt, var det 17 steder som hadde avvik knyttet til hvordan pasientene ble fulgt opp av de pasientadministrative systemene. Man hadde videre i behandlingsforløpet bl.a. ikke forholdt seg til den medisinsk fastsatte tidsfristen som ble satt ved første konsultasjon. Dette var et av de avvikene som gikk oftest igjen.
Pasienter har lenge beklaget seg over at man ofte opplever å få stadig nye leger ved sykehusene å forholde seg til, og at det ikke er noen som tar et ansvar for pasienten gjennom hele pasientforløpet. Ofte er det pasienten selv eller de pårørende som tar på seg denne rollen, og på den måten bringer videre informasjon fra det ene leddet til det andre leddet. Dette er ikke holdbart, spesielt ikke i en situasjon når dette landsomfattende tilsynet viser at veldig mange av våre sykehus heller ikke har gode nok pasientadministrative systemer. Det som på mange måter kunne blitt ivaretatt av et godt system, blir heller ikke ivaretatt ved at man får oppnevnt en pasientkoordinator.
Dette skjer på tross av at Stortinget og det politiske miljøet har jobbet med dette problemet over lang tid. Forskriften om pasientansvarlig lege ble fastsatt 1. desember 2000. Det er altså snart 13 år siden. Den gangen gjaldt forskriften ved innleggelse i somatiske institusjoner og institusjoner i det psykiske helsevernet, ved polikliniske tjenester før og etter innleggelse og ved gjentagende poliklinisk undersøkelse og behandling. Hensikten med pasientansvarlig lege var å ha en koordinerende funksjon, å ha ett fast holdepunkt for pasientene i helsetjenesten, én lege som kjenner pasientens historie og sikrer seg at pasienten får den behandlingen som man har krav på – ikke minst å ha et kontaktpunkt for pasienten, hvis pasienten har spørsmål til sin egen situasjon. Dette skulle være en funksjon som har ansvar for kontakt mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Erfaringen var allerede i 2004, da Wisløff-utvalget gjorde sitt arbeid, at ordningen ikke fungerte. De viste bl.a. til at Helsetilsynet på det tidspunktet hadde fått tilsynsrapporter som påpekte at ordningen ikke var gjennomført slik lov og forskrift krevde. Wisløff-utvalgets vurdering var at mange hadde manglende respekt for oppfølgingen av ordningen, og at én av grunnene til det kanskje var at denne var for lite treffsikker. De foreslo derfor justeringer i ordningen.
Helseminister Ansgar Gabrielsen hadde som hobby, når han reiste rundt og besøkte sykehus og helseforetak, å spørre etter denne ordningen. Det var i perioden 2004–2005. Det var veldig sjelden noen kunne svare at de hadde etablert denne ordningen. Det som var det vanlige svaret, var at man var i prosess med å få etablert den. Den daværende helseministerens svar på dette var den gangen at hvis han ble stoppet i 60 km/t i en 50 km-sone, ville det hjelpe lite å si til politiet at man var i prosess med å komme ned til 50 km/t. Grunnen til at man bruker denne sammenlikningen, er nettopp at Stortinget har ment at dette er en så viktig funksjon, at det ikke er noe man har gitt i oppdragsdokumenter, rundskriv eller på annen måte, men at det faktisk er noe man har fastsatt i lov.
Forrige helseminister, Anne-Grete Strøm-Erichsen, fulgte opp Wisløff-utvalget og slo fast at ordningen ikke fungerte. Hun sa i Aftenposten 5. februar 2011 at hun så alvorlig på at mange sykehus hadde neglisjert denne ordningen. Den debatten kom som oppfølging av den artikkelen Per Fugelli skrev i samme avis. Han beskrev sitt møte med 37 forskjellige leger i forbindelse med sin kreftbehandling. Flere andre pasienter har beskrevet dette på samme måte.
Regjeringens anbefaling til Stortinget var i forbindelse med ny kommunal helse- og omsorgslov å følge opp Wisløff-utvalgets anbefalinger om å etablere en ordning med pasientkoordinator i stedet for pasientansvarlig lege. Det betyr at man åpner opp for at andre helsefagpersoner kan ivareta denne funksjonen, f.eks. fysioterapeuter og sykepleiere i de tilfellene det er naturlig. Et eksempel kan være pasienter som jevnlig er inne til dialysebehandling ved poliklinikk og møter en spesialsykepleier, eller sykepleier, som er den som best kan ivareta en slik funksjon, fordi det å ha en lege der, som sjelden møter pasienten, til å ivareta en slik funksjon, ikke ville være en god løsning. Dette var også en ordning Stortinget sluttet seg til, selv om det både fra regjeringens og Stortingets side ble presisert at det i de aller fleste tilfellene var mest naturlig at det var en lege som skulle ha denne funksjonen.
Jeg har arvet Ansgar Gabrielsens hobby, nemlig å spørre om dette når helse- og omsorgskomiteen er ute og besøker ulike helseforetak. Svaret i dag er dessverre nøyaktig det samme som svaret var i 2004–2005. Jeg har til nå ikke møtt ett helseforetak som sier at de har gjennomført dette. Noen blir litt usikre i blikket når jeg spør om det, noe som tyder på at de ikke engang er oppmerksom på ordningen, mens andre sier at de er i prosess med å få gjennomført den. Det blir i tilfelle en veldig langvarig prosess, med tanke på at dette allerede var en forskriftsfestet krav 1. desember 2000.
Jeg har også spurt den nåværende helseministeren om hvor mange pasienter som får oppnevnt pasientkoordinator. Det var det for noen måneder siden ikke mulig å få et svar på. Det betyr at det heller ikke er noen nasjonal oppfølging av dette lovpålegget slik det er i dag.
Jeg mener dette er alvorlig. Først og fremst er det alvorlig for de pasientene som kunne fått et tilbud, som er et av de viktigste tilbudene Helsetilsynet etterlyser utenom behandlingen, nemlig et kontaktpunkt å forholde seg til – en som føler et ansvar gjennom hele pasientforløpet, og som kan påse at pasienten faktisk får den behandlingen man har krav på.
Det andre som er alvorlig, er at dette er et pålegg, som jeg har vært inne på, som Stortinget har funnet så viktig at man faktisk har lovfestet det – og likevel blir det ikke fulgt opp. Jeg er klar over problemstillingene som helseforetakene opplever med at de årlige oppdragsdokumentene er svært omfangsrike. Jeg synes det er bra, det arbeidet helseministeren har satt i gang med å gå kritisk igjennom alle de påleggene som gis, og skille det som er viktig fra det som er uviktig, og å få en konsentrasjon. Det tror jeg er helt nødvendig. Men det kan ikke være slik at det Stortinget vedtar i lovs form, blir gjort til et vurderingsspørsmål, om det er hensiktsmessig for foretakene å gjennomføre det eller ikke. Det som er i lovs form, bør bli gjennomført.
Nå har Stortinget også til behandling endringer i pasientrettighetsloven. Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har foreslått å lage et speilbilde av det pålegget som ligger i spesialisthelsetjenesteloven; å ha dette tilbudet som et speilbilde i pasientrettighetsloven, slik at det også blir en rettighet for den enkelte pasient. Jeg tror det kan bidra til at flere får dette, ikke minst at pasienten får en mulighet til å klage og til å ta dette opp hvis man ikke får oppnevnt en pasientkoordinator. Det burde kanskje ikke vært nødvendig, men jeg mener det er det ut fra pasientenes rettssikkerhet og at dagens ordning ikke har vist seg å bli gjennomført.
Erfaringen til leger som har jobbet på avdelinger som har gjennomført dette – for det er ikke slik at det ikke eksisterer pasientkoordinatorer noe sted, noen steder eksisterer ordningen – er at dette ikke er vanskelig, men at det praktisk lar seg gjennomføre. Men det krever at ledelsen tar et ansvar og sier at dette er så viktig at man vil gjennomføre det.
Statsråd Jonas Gahr Støre [12:50:14]: Norske kreftpasienter tilbys utredning og behandling av høy kvalitet. Vi har gode behandlingsresultater for de fleste kreftformer, og for noen typer kreft er vi helt i verdenstoppen. Men selv om gode behandlingsresultater er et hovedmål for kreftomsorgen, er det også viktig å sikre at den enkelte pasient føler seg ivaretatt, sett og hørt. Vi har tidligere i denne sal diskutert at selv om pasienter kan være fornøyd med behandlingen de får på sykehusene, er de mindre fornøyd med kommunikasjonen og oversikten de får. Det å få en kreftdiagnose er i seg selv en stor belastning og setter den enkelte pasient og pårørende i en sårbar situasjon, hvor mange føler angst og usikkerhet for fremtiden.
Kreftpasienter går ofte gjennom komplekse pasientforløp, hvor de veksler mellom fastlege, sykehus og kommunale helse- og omsorgstjenester. Innen spesialisthelsetjenesten er de ofte i kontakt med flere ulike behandlingssteder og avdelinger. Dette kan føre til at kreftpasienter opplever at tjenestene er fragmenterte og ukoordinerte, og at de selv må være koordinator for eget pasientforløp.
For pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte spesialisthelsetjenester skal det oppnevnes en koordinator. Denne plikten ble lovpålagt 1. januar 2012 og er regulert i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5a.
Koordinator skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pasient og sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse med institusjonsopphold og overfor andre tjenesteytere. I lovbestemmelsen står det at koordinator bør være lege, men annet helsepersonell kan være koordinator når det anses hensiktsmessig og forsvarlig.
Plikten til å opprette koordinator er blitt positivt mottatt og har vært ansett som et viktig virkemiddel for å gi pasienter et mer helhetlig og sammenhengende tilbud. Mange kreftpasienter er nå omfattet av lovkravet, men jeg ikke er i stand til å gi et eksakt tall på representantens tidligere spørsmål.
Det er nå litt over ett år siden lovkravet om koordinator trådte i kraft. Tilbakemeldinger fra sykehusene viser at det arbeides godt med å etablere slike funksjoner, men at det varierer hvor langt de enkelte sykehusene er kommet. Jeg vil oppfordre representanten – og alle andre stortingsrepresentanter som er ute på besøk – å følge opp tidligere statsråd Gabrielsens hobby, som det ble sagt, nemlig å stille spørsmål om dette. Jeg må innrømme at jeg selv har gjort det ved et par anledninger. Det viser at man øver et trykk på at en lov også skal følges opp i praksis.
Flere sykehus har opprettet egne kreftkoordinatorstillinger, f.eks. Sykehuset Telemark og Stavanger universitetssjukehus. Andre arbeider med å få slike stillinger på plass. Helse Sør-Øst for sin del har gitt føringer til sine sykehus om opprettelse av kreftkoordinatorer ved kreftavdelingene.
Kreftkoordinatorer er oftest sykepleiere eller annet helsepersonell – ikke leger. Oppgavene til kreftkoordinator er å gi pasienter informasjon om hva som skal skje når, og om rettigheter og ventetider. Koordinator vil også følge opp logistikken i pasientforløpet, og sikre at målet om at kreftpasienter skal starte behandling innen 20 dager etter at henvisningen er mottatt, blir nådd.
I lovbestemmelsen heter det også at koordinator bør være lege. Dette kan ha skapt noe usikkerhet i sykehusene om hvordan lovkravet skal oppfylles for kreftpasienter, og gjennomføringen av lovbestemmelsen kan dermed ha blitt forsinket. Jeg har fått flere tilbakemeldinger som tilsier at kravet om at koordinator som hovedregel bør være lege, er en upraktisk løsning og lite hensiktsmessig bruk av legens tid.
Praktiske koordineringsoppgaver, f.eks. i forbindelse med avtaler, prøvesvar og annen informasjonsoverføring, og løpende kontakt med pasienter og pårørende kan ofte utføres mer hensiktsmessig av annet helsepersonell enn lege, f.eks. sykepleier. Det er gode erfaringer fra andre land med sykepleiere som kreftkoordinatorer.
I morgen legger jeg fram Nasjonal kreftstrategi, som trekker opp de viktigste målene og tiltakene for de neste fire årene. Tiltak for å ivareta pasientenes behov for god informasjon, effektiv utredning og behandling, gode og helhetlige pasientforløp og god informasjonsflyt vil stå sentralt i meldingen.
Jeg vil også om kort tid sende på høring et forslag om å endre kravet om at koordinator som hovedregel bør være lege, slik at sykehusene selv kan vurdere hvem som kan ha denne rollen – som er best egnet til å ta den. Dette vil etter min mening forenkle gjennomføringen av lovkravet, slik at kravet kan innfris raskere, samtidig som det vil bidra til å sikre god kvalitet i oppfølging av kreftpasienter og andre pasienter.
La meg bare til sist si at jeg deler representantens klare presisering av at lov skal gjennomføres. Samtidig – og ikke for å avta trykket på sykehusene og helseregionene – må vi være åpne for at det tar noe tid med tilpasning i den enkelte kliniske hverdag i de enkelte sykehus å få dette godt på plass. Det er mye informasjon som skal samordnes. For mange kreftpasienter vil en koordinator, som består av fastlegen, være av stor betydning for å kunne navigere gjennom den delen av et pasientforløp som hører hjemme i en annen del av helsevesenet vårt enn i spesialisthelsetjenestesektoren.
Bent Høie (H) [12:55:31]: Jeg vil takke helse- og omsorgsministeren for svaret, selv om jeg nok ser at vi igjen, som følge av at sykehusene ikke følger opp det Stortinget har pålagt dem å gjennomføre, senker kravet. Det er det som er svaret.
Det var i utgangspunktet et entydig krav om at det skulle være pasientansvarlig lege. Det ble åpnet opp – under tvil – for at andre kunne ivareta denne ordningen der dette var hensiktsmessig. Det kom klare advarsler i høringsrunden mot det, bl.a. fra Legeforeningen og fra Helsetilsynet, men man valgte likevel å gjøre det fordi det kunne være mer hensiktsmessig.
Nå forstår jeg at helse- og omsorgsministeren tenker å senke kravet ytterligere ved på en måte å akseptere at dette i hovedsak vil handle om andre helsepersonellgrupper. Det skal bli interessant å se høringsinnspillene her.
Det er verdt å presisere at den funksjonen som mange sykehus har, som kalles for kreftkoordinator, er noe annet enn pasientkoordinator og pasientansvarlig lege. De som opptrer som kreftkoordinator, har ofte et mer overordnet administrativt ansvar for på en måte å styre hele pasientstrømmen, mens utgangspunktet for den pasientansvarlige lege – eller det som senere ble pasientkoordinator – var at man skulle ha en person som man hadde en personlig kontakt med, og som også hadde et direkte ansvar for den enkelte pasient. Den tilbakemeldingen som nå kommer fra helseministeren, kan tyde på at det er en ambisjon som regjeringen er i ferd med å forlate, og at man da går over til en mer administrativ funksjon for en pasientgruppe. Det er noe annet enn det som var Stortingets intensjon.
Jeg vil også si at det vil være litt overraskende hvis man gjør denne endringen bare som en forskriftsendring, med tanke på at Stortinget var så tydelig på å beskrive dette da man behandlet lovforslaget – at man med utgangspunkt i det kan få en forskrift som på en måte går til den motsatte konklusjon, nemlig at det ikke lenger trenger å være en lege, men hvem som helst, når Stortinget – og forarbeidene – tydelig er klar på at det bør være den legen som pasienten har et forhold til.
Jeg tror at for mange av disse pasientene, ikke minst for kreftpasientene, er det viktig å ha en lege som de har et forhold til, som den pasientansvarlige legen, og som også har et journalansvar og en del andre funksjoner vedrørende pasienten, noe som også Helsetilsynet påpeker i sine høringsuttalelser.
Statsråd Jonas Gahr Støre [12:58:30]: Jeg har møtt mange leger med lang erfaring som forteller om tiden hvor begrepet «min pasient» var veldig vanlig – leger hadde sine pasienter, og det var pasienter de kunne følge gjennom mange år, nesten gjennom hele livsløpet. Så beskriver de at situasjonen i dag, hvor vi behandler så mange i sykehusene, gjør at akkurat den funksjonen og det eierskapet er annerledes. Derfor er det vår oppgave å sørge for at pasientene som er innom våre sykehus, i stadig høyere antall, de fleste på dagtid, opplever at de får god informasjon, pasientnær informasjon, relevant informasjon og trygg informasjon – og mest mulig fra en person de kan forholde seg til. Det er selvfølgelig ingen ønsket tilstand at folk må forholde seg til veldig mange forskjellige personer.
Jeg vil bare si at når vi nå vurderer denne endringen i kravet til at det må være lege, er det jo fordi flere hensyn kommer opp mot hverandre. Jeg vil ikke uten videre gå med på at det er et tiltak for å senke kravet. Tvert imot håper jeg at det kan være et tiltak som – punkt 1 – kan gjøre det enklere å få sikret at det er en slik koordinator, og – punkt 2 – at det er en erkjennelse der ute i den kliniske hverdagen av at den type informasjon som blir etterspurt, kan ivaretas godt av andre grupper.
Jeg forstår, når jeg besøker sykehus, at det å legge en plan – organisering og bruk av personell i en travel sykehushverdag – også må forstås fra lovgivers side når vi ser hvordan lover gjennomføres i sykehusets hverdag. Det kan da også bli behov for å gjøre justeringer som vi gjør her, men hensikten er i alle fall den samme. Jeg vil bare gjenta at vi skal selvfølgelig lytte til alle høringer og til pasientgruppene. Dette er på ingen måte et uttrykk for at vi vil senke kravet, men vi vil gjøre det enklere å gjennomføre og mer realistisk til det beste for pasientene.
Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.
Håkon Haugli (A) [13:00:41]: På fjorårets helsekonferanse delte Per Fugelli ut et hipp hurra til det norske helsevesenet. Rettferdigheten som preger det norske helsevesenet, er et smykke vi må passe på, sa han.
Han advarte samtidig mot den uro mange pasienter føler, og fortalte at han har vært i kontakt med 37 leger gjennom behandlingsforløpet – en «stim av engangsleger», for å bruke Fugellis eget uttrykk.
Mange kreftpasienter går gjennom langvarig behandling og møter ulike deler av helsetjenestene og mange behandlere. Frykten for at noe kan gå galt, at en beskjed ikke blir videreformidlet, at man ikke møter rette vedkommende, eller at man ikke blir sett, hørt eller forstått kan være en stor belastning som kommer på toppen av alvorlig sykdom.
Interpellanten tar opp et viktig tema. Uansett hvor god faglig behandling som tilbys, går det på tilliten løs når pasienter som trenger en pasientkoordinator, ikke får det. Kreft er alvorlig og rammer 28 000 nordmenn hvert år. For 20 år siden levde halvparten av kreftpasientene fem år etter at de fikk diagnosen. I dag er tallet to av tre. Norsk helsevesen oppnår noen av verdens beste resultater for flere kreftformer, men mange opplever usikkerhet og venter for lenge på utredning og behandling. Å identifisere flaskehalser, organisere seg effektivt og iverksette tiltak for bedre informasjon og koordinert pasientforløp er sentrale oppgaver for sykehusene og en del av oppdragsdokumentene for 2012 og 2013. Både spesialisthelsetjenestene og kommunene har i dag en lovpålagt plikt til å oppnevne koordinatorer for pasienter med behov for komplekse, langvarige og koordinerte tjenester. I den grad det skulle være noen som helst tvil om hva Arbeiderpartiet mener om dette, la meg være helt tydelig: Pasientkoordinatorer er viktige. Den lovpålagte plikten skal selvsagt oppfylles.
Men interpellantens parti ønsker å innføre pasientkoordinator som en individuell rettighet. Stadig flere velferdsløsninger har blitt en lovfestet rett for den enkelte og en plikt for samfunnet. Er dette bare bra? På den ene siden er rettigheter den enkeltes garanti for gode tjenester. På den andre siden kan stadig økt rettighetsfesting føre til at det kun er de med mest ressurser som vinner fram med sine ønsker og behov. Mange snakker om amerikanisering av samfunnet, eller «jussifisering» av politikken, der domstolene til slutt bestemmer hva som er riktig og galt.
Jeg har lyst til å sitere tidligere sosialminister for Høyre, Leif Arne Heløe, som har skrevet om dette i Tidsskrift for Den norske legeforening:
«Valgfrihet og pasientrettigheter er viktige idealer i dagens samfunn. I helsevesenet får legene og andre helseprofesjoner mindre å si, mens pasientene, juristene og administratorene får mer. Fordelingen av helsetjenester blir ikke mer rettferdig og folkehelsen ikke bedre av den grunn.»
Lovfestede rettigheter er sentrale styringsmidler, fordi de binder staten, kommunene og andre aktører, men det finnes også argumenter som trekker i motsatt retning: Et rettighetsregulert system kan bli rigid og dermed ineffektivt, det politiske handlingsrommet blir svekket, rettighetsforvaltning kan skape nye behov for administrasjon og byråkrati, og rettigheter kan bli et redskap for de mest ressurssterke.
Den forrige maktutredningen drøftet rettsliggjøring. Den pekte på at det representerer en maktoverføring til domstolene, og advarte mot utvisking av skillet mellom lovgivning og lovfortolkning.
Arbeiderpartiet mener det er helt nødvendig med pasientkoordinatorer. Vi er glade for loven som pålegger sykehusene og kommunene å sikre at slike koordinatorer er på plass, og bekymret for at de ikke er det. Helseministeren har nettopp redegjort for hva som må gjøres nå for å presisere og utvikle ordningen, og det er gode grep. Å rettighetsfeste er noe annet. Jeg må si jeg er litt overrasket over interpellantens skepsis til at andre enn leger kan ivareta koordinatorrollen. For Arbeiderpartiet er det helt åpenbart at en koordinator må på plass, men det er like åpenbart at jobben kan gjøres godt av en som ikke er lege.
Helsetjenesten må være flink og effektiv, men også snill, sa Per Fugelli på Helsekonferansen i fjor. Det er godt sagt. Et system der vi alle er kunder, og der de sterkeste krever sin rett gjennom domstolene, gir ikke bedre helse og større trygghet.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [13:05:23]: Først takk til interpellanten som holder trykk på denne saken ved å ta opp temaet om pasientkoordinator. Det er meget viktig, for mange pasienter opplever at det er komplisert og vanskelig å finne fram i helsetjenesten. Det er komplisert organisering, funksjonsdelinger som er uforståelige for en lekmann, og behandling på flere forvaltningsnivåer og i ulike deler av spesialist- og primærhelsetjenesten. Det gjør at mange pasienter opplever helsetjenesten som uoversiktlig og fragmentert.
Pasientene bør i større grad få oppleve helhetlige behandlingsforløp. Dette sikrer en primært gjennom endring av pasientrettighetsloven og omlegging av rutiner for behandling, men det er ikke til å komme utenom at også pasientkoordinatorer vil kunne bidra til å hjelpe pasientene raskere gjennom behandlingsapparatet. En slik koordinator vil kjenne de sammensatte systemene og dermed være i stand til i mye større grad å hjelpe pasienten gjennom hele behandlingsforløpet.
Derfor mener Fremskrittspartiet at det er ønskelig med en ordning med pasientkoordinator. Det er skuffende at så mange pasienter i dag ikke opplever å få den koordinatorhjelpen de skulle ha hatt, men må orientere seg i helsejungelen nærmest på egen hånd. Det kan bli en ekstra belastning i tillegg til det sykdomsbildet vedkommende sliter med. Nå er det ikke slik at tiltaket med pasientkoordinator i seg selv er nok, men det er et viktig tiltak. I framtiden ligger løsningen i å etablere helhetlige behandlingsforløp med individuelle tidsfrister og en avklart finansiering. Et godt eksempel på at dette virker, er de danske pakkeforløpene innen kreftomsorgen. Pasientkoordinator er et viktig og riktig skritt i riktig retning, og jeg er overbevist om at dette vil bli en viktig sak for en ny borgerlig regjering etter valget.
Kjersti Toppe (Sp) [13:07:14]: Eg vil takka interpellanten, for han tar opp eit viktig tema. Spesialisthelsetenesta har ei lovpålagd plikt – det var vi einige om: Ein skal oppretta pasientkoordinatorar for pasientar med behov for komplekse, langvarige og koordinerte tenester. Nå ser eg at debatten dreier seg mykje om kreftkoordinatorar, men eg oppfatta at dette var eit tilbod som skulle gå til alle pasientar, uansett diagnose, som hadde behov for komplekse, langvarige og koordinerte tenester, og at det måtte gjerast ei vurdering av kva slags pasientar det var. Ein skulle sikra oppfølging av den enkelte pasienten, slik at ein fekk ei samordning av tenestetilbodet og framdrift i arbeidet, sikra individuell plan – kort og godt at rettane til pasientane skulle verta varetatte.
Eg har lyst til å seia at eigentleg er det litt trist at vi har behov for pasientkoordinatorar i helsevesenet, for ideelt sett burde dette vorte varetatt av avdelingane og den behandlande legen. Men eg er heilt einig i at slik som helsevesenet har vorte, er dette nødvendig i spesialisthelsetenesta, og eg òg vil vera veldig klar på at når vi har lovfest dette som ei plikt som spesialisthelsetenesta skal yta, må det verta følgd opp av helseføretaka.
Vi hadde diskusjonen om det skal vera lege eller anna helsepersonell, då dette vart vedtatt. Det var stort sett einigheit om at ein kunne opna opp for at det ikkje trengte vera lege, men derifrå til at dette skal vera ei ny stillingsgruppe i helsevesenet som skal driva og finna fram blant helsepersonell, vil eg åtvara mot. I mange avdelingar er det naturleg at det er legar, men viss det passar betre nokre plassar at det ikkje er lege, skal ikkje lova forby det. Eg ser jo òg at mange kommunar faktisk opprettar liknande stillingar. Dei kallar det for pasientkoordinatorar, men sånn som eg forstår det, er det stillingar som er for utskrivingsklare pasientar. Det viser at her er det eit helsevesen som har behov for pasientkoordinatorar på fleire område.
Til diskusjonen om det skal verta ein rett: Eg er veldig einig med representanten Håkon Haugli i det han sa om eit rettsbasert helsevesen som går altfor langt, og er usikker på om opposisjonen skal knyta den individuelle retten til diagnose. Skal det berre vera ein rett for kreftpasientar? Det kan vera andre pasientgrupper som har eit like stort behov for det.
Mitt klare standpunkt er at vi må få dagens ordning til å fungera i alle sjukehus og i alle helseregionar, og at det er vegen å gå.
Bent Høie (H) [13:11:10]: Jeg la merke til at representanten Toppe advarte mot en ny type stilling i helsevesenet som skal finne fram blant helsepersonell. Slik jeg oppfatter dagens ordning med pasientkoordinator, av den måten som helseministeren beskrev det – som også kan bli, slik jeg forstår forslaget, standarden – er nettopp den type stilling som representanten Toppe advarte mot, mens hensikten med den eksisterende ordningen, som ikke er tilstrekkelig gjennomført, er at pasienten skal ha én person, fortrinnsvis en lege, å forholde seg til i spesialisthelsetjenesten, som også skal være den som skal ha ansvar for å koordinere opp mot kommunehelsetjenesten.
Jeg mener dette er en ordning som er blitt enda mer nødvendig i 2013 enn den var i 2000, da den ble innført, nettopp fordi helsevesenet i dag er mer fragmentert, mer spesialisert – en problemstilling som jeg vet også representanten Toppe har vært veldig opptatt av. Jeg tror ikke vi kan gå tilbake til det at en har leger i spesialisthelsetjenesten som er mer generalister, og som kan håndtere det meste, nettopp fordi medisin er blitt mer komplisert. Da har pasientene behov for å ha en lege – stort sett – å forholde seg til. Jeg tror også det er en fordel for helsevesenet å ha mennesker som har et helhetlig ansvar for pasientene, og ikke bare basere seg på at systemet skal ivareta den rollen.
Problemstillingen knyttet til rettighetsfesting er interessant. Jeg er enig i representanten Hauglis mer generelle betraktninger – at vi er nødt til å være tilbakeholdende når det gjelder hvor mye i helsevesenet som skal rettighetsfestes, og gjøre det på de helt nødvendige områdene. Men jeg mener ikke at det er et argument som dermed kan brukes mot ethvert forslag om å styrke pasientenes rettigheter. Det bør være knyttet til helt sentrale funksjoner, og jeg mener at dette er en sentral funksjon. Det er en logikk i at når det er en plikt å tilby en tjeneste, bør det også kunne være en individuell rett å få tjenesten.
I forrige uke hadde Pasient- og brukerombudene en landsomfattende samling der helseministeren var til stede den første dagen. Jeg var til stede andre dag. Deres tilbakemelding – fordi de visste at dette var en problemstilling – til Stortinget var at de, som de sa, enstemmig anbefalte Stortinget å gå inn for en rettighetsfesting av denne ordningen, nettopp fordi deres erfaring er at når pasientene har behov for dette, har de også behov for en rettighetsfesting, rett og slett for å få ordningen.
Statsråd Jonas Gahr Støre [13:14:20]: Jeg tror det store bildet er at det ikke er stor uenighet rundt disse spørsmålene. Vi har vedtak å vise til i Stortinget. Vi har vedtak å vise til når det gjelder helseregionene og de regionale helseforetakene ut mot sykehusene. I morgen, i forbindelse med kreftstrategien, vil jeg på ny understreke de forventningene vi har til dette.
Det er som helse- og omsorgskomiteens leder, interpellanten, veldig dekkende sier, at det er et mer komplekst helsevesen. Det er mennesker med alvorlig sykdom, og da trenger vi denne koordinatorrollen. Jeg er også enig med representanten Toppe i at – det kan man på en måte beklage – hadde det vært mer oversiktlig, enklere, hadde man ikke trengt det. Men dette er et forslag som er kommet fordi vi har behov for å bistå pasientene.
Spørsmålet fra interpellanten var: Når kan helseministeren si at alle har det? På det må jeg bare svare at målet er at det skal komme på plass så raskt som mulig, og i en så god form som mulig.
Jeg vil bare gjenta at når vi foreslår å kunne myke opp hvem det er som er koordinator i en slik situasjon, betyr ikke det at det ikke kan være en lege. Hvis det er det fornuftige og det riktige under omstendighetene, går jeg ut fra at ansvarlig sykehus legger vekt på det. Men det kan også være tilfeller hvor det er grunn til å kunne se litt bredere på det, og da blir det en avveining. Hvis det i den praktiske sykehushverdagen viser seg å være veldig komplisert å skaffe en koordinator hvis det må være en lege, er det ikke da bedre at det kan være en annen med god helsefaglig erfaring som kan spille rollen som veiviser gjennom et komplekst system?
Jeg vil også takke interpellanten for å ha tatt opp dette temaet, for å ha minnet om det. Det er vel mer enn ut fra en hobby at han har tatt det opp, det er vel ut fra godt, parlamentarisk arbeid. Jeg kan fortelle at i en ellers veldig god og utålmodig kreftstrategi, som vi legger fram i morgen, er dette fremtredende under målområde 2, der det står at Norge skal bli et foregangsland når det gjelder gode pasientforløp.
Presidenten: Debatten i sak nr. 9 er avsluttet.