Karin Andersen (SV) [11:35:52]: På FNs dag for barn vil jeg gjerne spørre utenriksministeren om følgende:
«Tall fra europeiske organisasjoner som jobber med barn, anslår at én million barn forsvinner hvert år fra Europa. FN-organisasjonen som arbeider mot menneskehandel, UN Global Initiative to Fight Human Trafficking, skriver i sin rapport at 1,2 millioner barn er utsatt for menneskehandel hvert år. Skal dette bremses og stoppes, må land samarbeide forpliktende og hensynet til barna være viktigst.
Hvilke initiativ vil utenriksministeren ta for å bidra internasjonalt til at flere barn blir funnet og bakmenn stoppet?»
Utenriksminister Børge Brende [11:36:43]: Barneforsvinninger er svært alvorlig. Et barn som forsvinner, er ett barn for mye.
Menneskene som smugles gjennom Afrika og Middelhavet, utsettes for ekstreme påkjenninger. Mange av dem er ofre for menneskehandel. Barn er ekstra sårbare og mer utsatt enn voksne. Disse barna har krav på beskyttelse. Det dreier seg om meget alvorlige brudd på barns rettigheter. Personer som kjøper sex og barnepornografi, bistår med forfalskning av pass og reisedokumenter eller deltar i transaksjoner og kriminell profitt, er med på å støtte en svært kynisk bransje.
Regjeringen vil prioritere arbeidet mot menneskehandel høyt. Så langt har den forrige regjeringens handlingsplan mot menneskehandel vært grunnlaget for den norske innsatsen. I tiden fremover vil regjeringen legge stor vekt på å bygge opp kunnskap om internasjonale kriminelle nettverk. Målet er å sette inn effektive tiltak mot bakmennene.
Tilnærmingen vil være bred: Vi vil bl.a. bygge videre på arbeidet med et globalt initiativ mot organisert kriminalitet. Samtidig vil vi forsterke innsatsen mot nye og globale sikkerhetstrusler, som organisert kriminalitet og terrorisme.
Norge har et selvstendig ansvar for å arbeide mot menneskehandel og misbruk av barn. Dette ansvaret tar regjeringen på det største alvor. I vårt globale arbeid ser vi at organiserte kriminelle kjøper beskyttelse eller fritak for straffeforfølgelse i svake stater hvor slikt kan kjøpes. I Sahel-regionen vet vi at smugling av mennesker, narkotika og våpen finansierer opprør og terror.
Det internasjonale arbeidet mot menneskehandel og organisert kriminalitet dreier seg derfor om å finne ofre, men i like stor grad om å avdekke globale kriminelle nettverk og bakmenn. Det er Justis- og beredskapsdepartementet som leder arbeidet nasjonalt, og som er ansvarlig for Schengen-samarbeidet og deltakelsen i Frontex. Vi er avhengig av et bredt sett av virkemidler og kontrollinstanser for å identifisere ofre og ta flere bakmenn.
Fra Utenriksdepartementets side er det brukt store ressurser på å forebygge og bekjempe menneskehandel internasjonalt. Dette gjør vi gjennom et forpliktende samarbeid i FN og Europarådet. Norge har bidratt til å sikre en effektiv overvåkningsmekanisme til Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel, og arbeider for en lignende mekanisme i FN.
Karin Andersen (SV) [11:39:10]: Jeg takker for svaret, og takker for at utenriksministeren tar dette på det store alvor vi må ta det.
Utenriksministeren viser til en del av det internasjonale arbeidet, bl.a. i Europarådet gjennom ekspertgruppa GRETA, som nå er oppe og går, men at det også trengs noen mekanismer. Og sjøl om den er oppe og går, kan man ikke akkurat si at dette er et problem som ikke er der. Noe av problemet med disse internasjonale konvensjonene er jo at medlemslandene ikke er forpliktet eller blir kikket i kortene på hva de faktisk gjør, og at de prioriterer disse tiltakene når de skal slåss om budsjetter, eller når de skal vedta hva de skal bruke ressurser på.
Derfor er mitt konkrete spørsmål når det gjelder oppfølgingen av det globale instrumentet mot menneskehandel, som er Palermoprotokollen, der Norges syn har vært at det skal innføres slike globale overvåkningsmekanismer, med de landene i FN som har skrevet under protokollen: Hva gjør utenriksministeren konkret for å få dette på plass?
Utenriksminister Børge Brende [11:40:26]: Dette er et arbeid som vi følger opp, som den forrige regjeringen startet – ikke minst handlingsplanen og å få på plass denne type overvåkningsmekanismer. Men, som også representanten sier, det er ikke engang alle land som har ratifisert denne avtalen. Det er utrolig viktig at alle land, også der behovene kanskje er aller størst, blir en del av det internasjonale regelverket.
Men håndhevingen av det som ligger i protokollen, at man faktisk gjør det, og har de ressursene som forutsettes, er vesentlig. Jeg vil da, sammen med representanten og andre som er veldig opptatt av dette, tenke igjennom ulike virkemidler som vi kan bruke, i tillegg til det som eventuelt ligger i handlingsplanen, og det den forrige regjeringen gjorde på området.
Karin Andersen (SV) [11:41:24]: I det første svaret til meg, og også i handlingsplanen, pekes det på at når det gjelder menneskehandel med barn, er det først og fremst mindreårige med utenlandsk opprinnelse som har kommet til vårt land eller til andre europeiske land, som er mest utsatt. Det gjør jo at hvordan vi håndterer spørsmålet om mindreårige enslige flyktninger i Europa og i Norge, er veldig vesentlig for å kunne hindre menneskehandel. Det er et politisk vanskelig tema, der de innvandringspolitiske hensynene veldig ofte får forrang foran barns rettigheter og beskyttelse av barn mot f.eks. menneskehandel.
Ser utenriksministeren at måten både Norge og andre europeiske land håndterer spørsmålet om enslige mindreårige asylsøkere på, er med på å sette mange av disse barna i fare?
Utenriksminister Børge Brende [11:42:27]: Det som vi har vært opptatt av her, og det som var premisset for dette spørsmålet, er knyttet til barneforsvinninger og også overgrep mot barn. Der har også Utenriksdepartementet en klar rolle i oppfølging av handlingsplanen.
Når det gjelder bredere innvandringspolitiske spørsmål og behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere, er det et ansvar som ligger under Justisdepartementet.
Men når det gjelder verdiene, at man skal behandle barn med verdighet, og at barn også skal få en ordentlig behandling i Norge, deler jeg representantens verdimessige utgangspunkt.