Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Henrik Asheim (H) [13:21:07]: (ordfører for saken): Jeg viser til Dokument 8:15 S fra representantene Anne Tingelstad Wøien og Janne Sjelmo Nordås. I dokumentet fremmes det i alt fire forslag som jeg vil redegjøre for. Jeg vil likevel begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken og representantene for å løfte et viktig tema, selv om konklusjonene er noe forskjellige mellom partiene.

Uenigheten i komiteen har i all hovedsak dreid seg om forslaget om å gjøre om de nasjonale prøvene til utvalgsprøver. Jeg vil derfor benytte mesteparten av mitt innlegg til å redegjøre for synet til komiteens flertall i denne saken, ikke minst fordi jeg tror at forslagsstillerne og mindretallet vil redegjøre godt for sitt syn senere i debatten.

De nasjonale prøvene ble innført som en del av Kunnskapsløftet i 2004 og som et svar på at man på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet fikk internasjonale undersøkelser som både avdekket at norsk skole ikke var god nok til å lære bort, og at vi hadde altfor liten kunnskap om hvordan skolene presterte. Vi visste også altfor lite om forskjellene mellom hvordan kommunene presterte, og hvordan den enkelte skole leverte. Derfor trengte man et verktøy – noe som kunne vise hvordan vi bedre kunne kartlegge kunnskapen. Vi trengte rett og slett kunnskap om skolen for å få mer kunnskap i skolene.

Så har disse prøvene blitt endret flere ganger underveis, og et bredt flertall har forsvart prøvene. Senest forrige høst ble det avlagt nasjonale prøver av 360 000 elever. 5. og 8. trinn hadde dem da i engelsk, lesing og regning, og 9. trinn hadde dem i lesing og regning.

Derfor er jeg noe overrasket over at Senterpartiet og SV nå vil fjerne dette verktøyet og erstatte det med utvalgsprøver. Dette er et verktøy som 65 pst. av skolelederne i norsk skole sier at er viktig for lærernes mulighet til å utvikle skolen og utdanningen, og som 85 pst. av skoleeierne – altså kommunene og fylkene – oppgir at er et viktig og godt verktøy for å utvikle skolen lokalt.

Da må jeg si, med all respekt for forslagsstillerne og mindretallet som støtter forslagene, at jeg har problemer med å forstå hva det er som får utdanningspolitikere til å foreslå å frata skolen et slikt verktøy som den selv oppgir er viktig for å få mer kunnskap inn i klasserommene. Utvalgsprøver vil være noe helt annet enn nasjonale prøver og et langt dårligere verktøy for skolen. Det kan være typisk sosialistisk å tro at man kan hjelpe hver enkelt elev ved å regne ut gjennomsnittet, men det tror ikke flertallet. Skal man hjelpe hver enkelt, så må vi hjelpe hver enkelt.

De nasjonale prøvene er fornyet og forbedret. Forslag nr. 2 fra representantene dreier seg om at man må få en bedre måte å legge frem prøvene på. Her mener jeg at Kunnskapsdepartementet har vært i forkant av representantene og allerede gjort det. Med fire helt enkle grep har man nå fått en ny og mer presis skala. Man måler nå skolers og kommuners utvikling, ikke bare årlige resultater. Lærerne får et nytt digitalt verktøy som det er lettere å sette seg inn i, og som er mindre byråkratisk å bruke, og det legges ikke til rette for rangering mellom skoler.

Det betyr at verktøyet nasjonale prøver er noe som vi hele tiden har fornyet og forbedret. Men det er en stor forskjell på det og å gjøre som forslagsstillerne foreslår, nemlig å fjerne prøvene.

Et tredje forslag fra forslagsstillerne er å redusere de samlede kravene til rapportering i skolen. Her opplever jeg en bred – ja, faktisk enstemmig – enighet i norsk politikk om at det er en viktig del av skolepolitikken. Men i denne konteksten må jeg bare få si at en tidstyv ikke er alt som tar tid. Vi gjør ting i skolen som tar tid, og som det er viktig at vi gjør fordi det kartlegger og gir oss dokumentasjon om elevenes læring. Det har elevene krav på. Det bør vi fortsette med.

Et fjerde forslag i dokumentforslaget fra representantene er å frata kommunene muligheten til å stille lokale krav til kartlegging og dokumentasjon. Dette oppfatter flertallet som et ganske klart brudd med den skolepolitikken vi har ført i Norge i alle år, nemlig at det er lokale skoleeiere, kommuner og fylker, som har ansvaret for å utvikle kunnskapspolitikken i sitt lokalsamfunn. Jeg må si at summen av først å frata skoleeierne det som 85 pst. av kommunene oppgir at er et viktig verktøy for å gi mer læring i klasserommet, for deretter å nekte dem å innføre andre verktøy for å kartlegge kunnskapen, gir et forslag som er mildt sagt overraskende. At det kommer fra Senterpartiet, et parti som normalt slåss for det lokale selvstyret, er enda mer overraskende. Med det ønsker jeg en god debatt.

Christian Tynning Bjørnø (A) [13:26:17]: Kartlegging av kompetanse er viktig for å kunne målrette opplæringen slik at læring faktisk skjer, og pedagoger og lærere har i alle år kartlagt for å kunne tilpasse undervisningen til elevenes beste. Det er en metode det er bred enighet om at har effekt, og representantforslaget vi diskuterer i dag, har heldigvis ikke til hensikt å betvile dette. Men selv om det er bred enighet om kartlegging som metode, er det betimelig med en diskusjon rundt hvilken kartlegging som har best effekt. Vi må stille oss spørsmålet: Hva er det som er målet med kartleggingen? Jeg mener vurdering for læring skal være et overordnet prinsipp for testing av elever i den norske skolen. Kartleggingen bør altså ha en hensikt utover det å kun være en rapportering og kontroll av skolesystemene.

Som saksordføreren var inne på, har de nasjonale prøvene blitt endret flere ganger i løpet av sin levetid til det bedre. Det er bl.a. utarbeidet veiledningsmateriell som skal sørge for at resultatene ikke bare blir en rapportering på systemnivå, men at de brukes til pedagogisk utviklingsarbeid på skole- og elevnivå. Men det er nok også riktig å si at mange steder havner dette aspektet litt i skyggen. Det blir bekreftet av NIFUs evaluering av nasjonale prøver som ble gjennomført i 2013. I denne evalueringen sier lærerne at den ønskede effekten av prøvene forsvinner fordi de ikke har tid til å gå inn i hver enkelt elevs resultater på en måte som fremmer læring i klasserommet. Dette funnet understreker at det er nødvendig å se tidsbruk og kartleggingssystemet i sammenheng.

Ofte opplever jeg at frustrasjonen rundt den lokale kartleggingen er større enn frustrasjonen rundt den nasjonale. I opplæringsloven har vi sagt at kommunene må ha et forsvarlig system for vurdering av om kravene i opplæringsloven blir fulgt, og at det skal legges fram en kvalitetsrapport til diskusjon i kommunestyret årlig. Det er en tendens til at dette koker ned til tall, grafer og det å få flest mulig resultater på bordet. Jeg mener ikke at den lokale kartleggingen skal forbys, men det kan være nødvendig å diskutere sterkere føringer på omfanget av den lokale kartleggingen. Er det kanskje sånn at vi med PISA, TIMSS, PIRLS, nasjonale prøver, obligatoriske kartleggingsprøver og den lokale kartleggingen gjennomfører en del unødvendig dobbeltkartlegging? Med dette som bakteppe har Arbeiderpartiet i innstillingen til representantforslaget foreslått at regjeringen kommer tilbake med en sak der det totale kartleggingssystemet i skolen gjennomgås. Saken skal inneholde en vurdering av om dagens system er innrettet på en måte som sikrer effektiv tidsbruk og reduserer byråkrati, samtidig som det ivaretar nasjonal og lokal skoleutvikling til beste for elevenes læring.

Det er vi som legger føringer for hvordan prøvesystemene oppfattes og brukes i skolen. Endringene i prøvene fra 2014, som bl.a. gjør det lettere å måle endringer over tid, er i utgangspunktet positive, men endringene knyttet til offentliggjøring er jeg sterkt skeptisk til. Dette fører til et rangeringsfokus på systemnivå og ikke først og fremst læring i klasserommet. Fokuset flyttes fra Petter på 10 år og hans leseferdigheter til en graf og nettopp et gjennomsnittstall. Det er ikke god vurderingspraksis.

Lærernes tid og reduksjon av unødvendig byråkrati er utgangspunktet for representantforslaget. Her deler vi forslagsstillernes bekymring. Vi ønsker derfor å stemme for punktene 2 og 3 i forslaget, som har til hensikt å gjøre prøvene mer effektive og målrettede, og at det settes et høyt trykk på å redusere det totale skolebyråkratiet. Og bare for å understreke det: Det siste handler om mye, mye mer enn kun kartlegging.

Med dette fremmer jeg Arbeiderpartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Christian Tynning Bjørnø har tatt opp det forslaget han refererte til.

Bente Thorsen (FrP) [13:30:59]: Skolen er en av de største og viktigste velferdsgodene i vårt samfunn. Her legger barn og unge grunnlaget for sin framtid. Skolens hovedformål er å bidra med læring til barn og unge og legge til rette for at elever kan tilegne seg kunnskaper og ferdigheter og bli selvstendige individer.

Nasjonale kartleggingsprøver er et av verktøyene for at lærere, skoleledere, skoleeiere og foreldre skal få informasjon om i hvilken grad skolen lykkes med å utvikle elevenes kompetanse. Norske elever presterer omtrent på gjennomsnittet i OECD-området, og en tredjedel av elevene fullfører ikke videregående opplæring. Vi er rett og slett ikke gode nok til å fange opp og følge opp elever som har lærevansker, eller som trenger ekstra utfordringer. Nasjonale prøver bidrar med informasjon om eleven, skolen, kommunene eller fylkeskommunen har behov for ekstra oppfølging for å oppnå de ønskede resultater.

86 pst. av skoleeierne sier i NIFUs evaluering av nasjonale prøver for 2014 at resultatene er viktige for utviklingen av skolene i kommunene. Skoleeiere og skoleledere har et viktig ansvar, og at disse har kunnskap om skolenes resultater, er en forutsetning for å kunne videreutvikle skolen.

Representantene ber regjeringen sørge for at de samlede kravene til rapportering og dokumentasjon i skolen reduseres. Fremskrittspartiet støtter intensjonen om å redusere byråkrati i skolen, og mener det er viktig at lærerne bruker mest mulig av sin tid rettet mot elevene. Det er derfor gledelig at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen allerede er i gang med å redusere byråkratiet i skolen.

Kunnskapsministeren mottok like før jul i fjor rapporten «Rapporterings- og dokumentasjonskrav i skolesektoren». Den er utarbeidet i et samarbeid mellom KS og Kunnskapsdepartementet.

Regjeringen har vært tydelig på at arbeidet med å redusere byråkratiet i skolen vil bli prioritert. KS og departementet vil følge opp prosjektets hovedmål som er å redusere det totale omfanget av dokumentasjons- og rapporteringskrav i Skole-Norge. Dette skal gjelde både nasjonalt og kommunalt pålagte krav. Likevel er det spesielt at Senterpartiet foreslår at det ikke kan stilles lokale krav til kartlegging. Forslaget innebærer i praksis å forby et aktivt skoleeierskap på lokalt nivå og vil svekke kommunenes handlingsrom.

Forslaget innebærer en ny modell for de nasjonale prøvene, der prøvene gjennomføres som utvalgsprøver. Fremskrittspartiet er opptatt av at skoleeiere og skoleledere skal bruke prøveresultatene til å forbedre elevenes resultater på skolen. Den primære hensikten med de nasjonale prøvene er at resultatene tas i bruk til å videreutvikle elevene. Med denne hensikten lagt til grunn, mener Fremskrittspartiet at modellen som representantene her foreslår, har noen vesentlige svakheter.

Utvalgsprøver vil bare gi resultater på nasjonalt nivå, noe vi allerede får informasjon om gjennom internasjonale undersøkelser. Dersom bare et utvalg av elevene gjennomfører prøvene, vil ikke lærere få informasjon om enkeltelevers resultater. Dermed undergraver forslaget noe av hensikten med de nasjonale prøvene.

Med modellen som her foreslås, vil ikke lærere kunne bruke nasjonale prøver til oppfølging og pedagogisk utvikling, og skoleeiere vil ikke ha den nødvendige styringsinformasjon om elevenes kompetanse i lesing, norsk og engelsk. Videre vil det bli vanskeligere å identifisere kommuner med spesielt sterke eller svake resultater, noe som gjør det vanskelig å kartlegge kommuner som trenger ekstraoppfølging, eller som har en god skole som de kan dele med andre. Representantene ber regjeringen sørge for en presentasjon av resultatene, for de nasjonale prøvene gir mer presis og riktig informasjon enn per oktober 2014, da dette representantforslaget ble fremmet.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har nylig gjort flere endringer i presentasjonen av de nasjonale prøvene, og fra desember 2014 ble resultatene fra prøvene presentert på en ny skala som gjør det mulig å måle endring over tid. Det betyr at de nasjonale prøvene nå er et enda viktigere og et bedre styringsverktøy for skoleledere og skoleeiere.

Fremskrittspartiet er fornøyd med at presentasjonen av resultatene fra de nasjonale prøvene er bedret og endret, og at regjeringen allerede er i gang med å redusere det samlede omfanget av rapporterings- og dokumentasjonskrav i skolen.

Anders Tyvand (KrF) [13:36:23]: Testing i skolen er noe som opptar mange. Noen anser tester som viktige styringsverktøy som er avgjørende for utviklingen av et godt skoletilbud, mens andre ser på testing av elever som unødvendige byråkratiske tidstyver som stjeler oppmerksomhet bort fra læring, og som svekker undervisningen, snarere enn å styrke den. Så går det kanskje an å ha en viss forståelse for begge syn.

Hvis det blir for mye krav om testing, måling og rapportering i skolen, kan det oppleves som en byrde, både for lærer og elev, og det er kanskje en risiko for at når man først begynner å teste en ting, så blir man veldig opptatt av akkurat det man har bestemt seg for å teste. Faren ved det er at vi får et litt for snevert perspektiv på det som foregår i skolen. Faren er at man blir så opptatt av å score best mulig på de ulike testene at man mister av syne andre viktige aspekter ved læringen. Vi risikerer å gå i den fella som Arve Tellefsen advarte mot tidligere i denne uka, at vi gjør elevene til «regnemaskiner». Den fella må vi ikke gå i, for det samfunnet vårt trenger, er ikke flere regnemaskiner, men hele mennesker.

Men samtidig vet vi jo at kartlegging og tester også har en verdi. Nasjonale prøver er et viktig verktøy for lærere, for skoleledere og for skoleeiere. Det er viktig å ha informasjon om resultater for å kunne utvikle skolen videre. Det gjør det mulig å finne ut hva som fungerer, og hva som ikke fungerer, i skolen, og det gjør det mulig å dele «best practice», og det gjør det mulig å sette inn ressurser og tiltak der det trengs. Og jeg tror at hvis disse prøvene gjøres om til utvalgsprøver, vil vi miste mye av verdien på lokalt nivå. Så vi bør i alle fall ikke gjøre dette uten en grundig utredning av konsekvensene og eventuelt en kartlegging av behovet for supplerende prøver, tilpasset skole- og kommunenivå.

Så er det viktig at prøvene utformes og gjennomføres på en måte som ikke krever altfor mye tid av lærere og elever, og at både utformingen og presentasjonen av resultatene gjøres på en slik måte at det gir best mulig utbytte for lærere, skoleledere og skoleeiere.

Så tror jeg det er viktig at disse testene og kartleggingene ikke i altfor stor grad bidrar til å skape et konkurransesamfunn, der elevene hele tiden er deltakere i en konkurranse om å gjøre det best mulig. Det vil ikke være heldig for læringen, det vil ikke være heldig for den sosiale utviklingen, og det vil ikke være heldig for fellesskapet, som man er nødt til å etablere for at elevene skal ha et godt læringsmiljø.

Så har jeg en viss forståelse for at forslagsstillerne vil forhindre at det kan stilles lokale krav til kartlegging og dokumentasjon. Jeg antar at bakgrunnen for dette forslaget er noen tilfeller der test- og rapporteringsregimet har tatt litt av, og det kjenner vi jo til flere eksempler på. Men jeg tror likevel det er ufornuftig å innføre en slik bestemmelse, for det vil hindre kommuner i å gjennomføre kartlegginger som kan være hensiktsmessige for å adressere lokale problemstillinger.

Jeg tror vi trenger de nasjonale prøvene. De er et viktig verktøy for utviklingen av skolen, men vi må samtidig passe på at ikke testregimet vokser seg for stort, at ikke testene snevrer inn synsfeltet vårt, og at ikke skolebyråkratiet blir for overveldende. Jeg håper derfor at samarbeidet mellom departementet og KS om å redusere rapportering og dokumentasjon i skolen vil bære frukter.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:40:50]: I forslaget vårt retter altså Senterpartiet søkelyset mot det såkalte kvalitetsvurderingssystemet generelt og omfanget og innretningen av de nasjonale prøvene spesielt.

Det som har slått meg i arbeidet med denne saken, er hvordan både media, skoleledere, foreldre og av og til noen lærere overvurderer hva som kan leses ut av resultatene. Nasjonale prøver ble ikke innført fordi vi ønsket å hjelpe den enkelte elev til å lære bedre. Nasjonale prøver ble innført for å måle hvor den enkelte elev og klasse sto i forhold til andre elever og klasser, og hva myndighetene hadde satt som kompetansemål for trinnene. Det var òg grunnen til at det ble bråk, masse bråk, da prøvene ble innført. Prøveresultatene ble offentliggjort, og resultatene ble rangert i media.

La meg ta det med en gang, særlig til representanten Asheim: Senterpartiet ønsker ikke å avvikle nasjonale prøver. Hensikten med representantforslaget er altså ikke å avskaffe prøvene, men å klargjøre formålet og forbedre systemet. Vi mener nasjonale prøver gir viktig informasjon til skolemyndigheter ved å sjekke ut status. Vi registrerer også at Utdanningsforbundet og skolelederne støtter oss i dette.

Men det må være samsvar mellom den tida og de ressursene som lærere og elever bruker til disse prøvene, og den gevinsten som det gir. Dersom målet er å gi tilbakemelding til alle elever og lærere for å tilpasse undervisninga og justere kursen, er det ikke nasjonale prøver som er det rette redskapet, for alle elever deltar jo ikke i dem. Da synes jeg det hadde vært mye mer fornuftig om en hadde gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å lage kartleggingsprøver som lærerne kunne benytte. Når det advares mot å regne et gjennomsnitt av utvalgsprøver, må jeg minne om at det faktisk er det som blir gjort nå. De nasjonale prøvene rangerer til under og over middels – lavere oppnåelse, middels og over middels.

All forskning og erfaring viser at det er formativ og læringsstøttende tilbakemelding som er viktig for å sørge for at elevene oppnår framgang. Nasjonale prøver kan i veldig begrenset grad benyttes til å sammenligne fra år til år, sjøl om det gjøres endringer i år. Det er ulike elevgrupper, spørsmålene er ulike, og sjøl om det nå er jobbet fram ankerspørsmål som skal legitimere prøvene bedre, er det sånn.

Vi mener det særlig er tre grunner til at prøvene bør gjøres til utvalgsprøver. For det første vil utvalgsprøvene redusere presset på å sette av tid i ordinære timer for å øve på prøvene. Det blir dermed mer tid for læreren til å drive med reell undervisning for alle elevene. For det andre vil det gjøre det mindre interessant å rangere skoler i media, og for det tredje vil det spare ressurser, både hos dem som skal gjennomgå prøvene i byråkratiet, og hos lærerne. Nå har vi akkurat hatt et eksempel på hvor mange prøver dette ble til sammen.

Etter Senterpartiets mening er testhysteriet i ferd med å bre om seg i et omfang som vi ikke er tjent med. Vi er positive til informasjon og innsyn, vi er tilhengere av læringsstøttende prøver, av karakterstøttende prøver, kartleggingsprøver og brukerundersøkelser, men vi mener det er på tide å sette en grense for hvor mange prøver elevene skal utsettes for. Etter vår mening er det i ferd med å gå over i en parodi, og det er derfor vi mener at kommunene ikke bør kunne innføre enda flere tester enn det som myndighetene allerede tilbyr i dag. Det gjør inntrykk på oss når foreldre og lærere forteller om hvordan målstyring og testregimer påvirker undervisninga, og ikke minst påvirker elevene. Et av disse vitnesbyrdene kommer fra en mor som sjøl er lærer, som heter Gunhild Nohre-Walldén, i en kronikk for en tid tilbake. Der skriver hun hvordan hun som mor opplever det hun beskriver slik:

«Oslo-skolens maniske bruk av testing og kartlegging speiler et trist og tragisk syn på læring og vurdering.»

Når hennes daværende femteklassing ble vurdert etter hele 127 konkrete læringsmål gjennom skoleåret og i løpet av 1.–7. klasse skal gjennom ca. 350 tester, gir det et tydelig bilde som vi som utdanningspolitikere må ta på alvor.

Å gjøre nasjonale prøver til utvalgsprøver er ikke akkurat noen revolusjon, men det er et skritt i en retning. I dag vet jeg at klassene øver på nasjonale tester i forkant for å være gode til å løse oppgavene når de får dem. Gir det troverdighet til at en tester det elevene faktisk kan – «teach for test»? Ikke etter vårt syn. Spørsmålet om nasjonale prøver er kun et element i et testregime som er i ferd med å løpe løpsk. Ikke bare stjeler det tid fra undervisninga og snevrer inn undervisninga, det forleder både politikere, skoleledere og foreldre, og mest alvorlig: Det gjør at enkelte elever mister motivasjonen og «dør» litt hver dag.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslagene?

Anne Tingelstad Wøien (Sp): Ja. Med det tar jeg opp forslagene nr. 2–5 på vegne av Senterpartiet og SV.

Presidenten: Representanten Anne Tingelstad Wøien har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Iselin Nybø (V) [13:46:09]: Jeg har stor sympati for intensjonen bak forslaget fra Senterpartiet, for en av de viktigste oppgavene vi står overfor i skolen i dag, er jo å redusere byråkratiet sånn at lærerne får mer tid til lærergjerningen, får mer tid til å følge opp den enkelte eleven. Men det er likevel nødvendig å ha noen målinger i skolen, og da er det viktig at de målingene vi har, er nyttige verktøy i lærerens arbeidshverdag. De nasjonale prøvene er også viktige for skoleeieren, som kan bruke disse til å sikre seg kunnskap om hvordan ting er nå, hvordan utviklingen har vært, og hvilken utvikling man ønsker seg.

Ting tyder imidlertid på at hoveddelen av byråkratiet oppstår når fylkene og kommunene skal dokumentere at de ulike resultatene blir fulgt opp. Det er derfor viktig at tidsbruken rundt rapportering og dokumentasjon i skolen kan holdes på et minimum. Nylig ble det lagt fram en rapport om rapporterings- og dokumentasjonskrav i skolen. Vi i Venstre ser med forventning fram til at den kunnskapen som framkommer der, skal brukes til å redusere tidsbruken lærerne har til denne typen arbeid, sånn at mer tid kan brukes på elevene.

Så er det også sånn at Venstre nå har et Dokument 8-forslag om reduksjon av byråkrati til behandling i komiteen, der vi egentlig uttrykker et ønske om å få redusert byråkratiet som helhet med 25 pst. Jeg mener at byråkratiet i skolen ikke bare handler om tester, det handler om det totale byråkratiet. Derfor mener jeg at sånn saken ligger her, kan det være litt snevert hvis vi bare skal angripe det byråkratiet som handler om nasjonale prøver – eller testingen – når byråkratiet handler om så mye mer. Men jeg ser at Senterpartiet og SV har fremmet et forslag, forslag nr. 4, som tar opp i seg totaliteten i dokumentasjonskravene og byråkratiet. Det er et forslag som Venstre ønsker å støtte, altså forslag nr. 4.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:48:34]: Skolen var tema da president Barack Obama gav sin årlege State of the Union-tale for tre år sidan. Obama var bekymra for utviklinga i amerikansk skole, der ei enorm fokusering på standardiserte testar, rangering og konkurranse truga kvaliteten på heile skolesystemet. Og for å sitere Obama:

«… grant schools flexibility: To teach with creativity and passion; to stop teaching to the test».

Utviklinga i Noreg i retning av eit testregime er ikkje like sterk, men vi går i same retning. Derfor vil eg rose Senterpartiet for forslaget om å redusere omfanget av testar i skolen og gjere dei nasjonale prøvene til utvalsprøver. Dette er heilt i tråd med SVs program over mange år.

Viss vi vil auke kvaliteten på den norske skolen, setje enkeltelevens behov i sentrum og gje lærarane ein større fagleg fridom og autonomi, er dette eit av dei viktigaste forslaga vi i utdanningskomiteen behandlar i år.

SV bad utgreiingsseksjonen på Stortinget om å lage ei oversikt over testar og kartleggingar i grunnskolen i dei ti største norske kommunane. Denne oversikta finst ikkje offentleg i dag. Ho viser at i tillegg til dei nasjonale prøvene, dei internasjonale undersøkingane som Noreg deltek i, PISA, TIMSS, PIRLS, ICCS og ICILS, dei obligatoriske kartleggingsprøvene og dei friviljuge kartleggingsprøvene, har ei rekkje av kommunane innført eigne kartleggingsprøver og system som altså kjem i tillegg til det som er pålagt nasjonalt.

Lat meg ta lesing som eit eksempel. Drammen skil seg klart ut med flest obligatoriske verktøy i norsk lesing med test på alle trinn. Også Kristiansand og Tromsø har innført obligatoriske prøver på fleire trinn, i tillegg til dei friviljuge kartleggingsprøvene som er gjorde obligatoriske. Fredrikstad har «Kartleggeren» i norsk, Kristiansand har «Bokstavtesten», Oslo har «Osloprøven», Stavanger har «Carlsten leseprøve», Tromsø har «Kartleggeren i lesing». Liknande eigne testar og kartleggingar er innførte i matematikk og engelsk.

Lærarane treng testar for å sjå korleis elevane ligg an i faga. Lærarane bør derfor stå fritt til å utforme dei testane dei behøver for å følgje opp sine elevar. Men dei nasjonale prøvene gjev ikkje slik informasjon. Dei nasjonale prøvene er ikkje utforma for å gje støttande tilbakemelding til den enkelte elev og styrkje dei i deira læringsarbeid. Dei kan ikkje brukast til det. Og mange av dei pålagde kommunale prøvene er av akkurat same karakter. Lærarane har ikkje bede om dei.

Dei nasjonale prøvene seier heller ikkje noko om kva for skolar som driv godt læringsarbeid. Dei kan i beste fall seie noko om kva for skolar som har dei flinkaste elevane, men dei seier ikkje noko om kvar dei beste lærarane er. Først og fremst er dei nasjonale prøvene ei stadfesting av kva slags foreldrebakgrunn skolens elevar har.

I ei undersøking utført av Utdanningsforbundet i januar i år svarar 71 pst. av forbundets leiarmedlemmer at dei er imot publisering av dei nasjonale prøveresultata på skolenivå. Også eit klart fleirtal, 69 pst. av dei spurde skoleleiarane, seier seg heilt eller delvis einig i at ei slik offentleggjering ikkje vil heve kvaliteten på undervisninga i skolen.

Når resultata frå dei nasjonale prøvene er blitt valutaen på ein skolemarknad der skolane konkurrerer mot kvarandre og blir målte mot kvarandre, der rektorane har rektorkontraktar der betre karakterar fører til auka løn, og der lærarane fortel at svake elevar blir haldne borte frå prøvene – da har nasjonale prøver blitt eit hinder for god skoleutvikling, ikkje eit verktøy.

Denne testkulturen gjer noko med måten vi ser på skolen på. Lat meg ta Osloskolen som eit eksempel, Høgres utstillingsvindauge. Der ser ein på skolane som kunnskapsbedrifter som skal produsere resultat. Skolene er resultateiningar med målbare og eintydige mål. Byrådet har 48 måltal for Osloskolen. Rektor er ansvarleg for å nå desse måla, og den enkelte lærar er ansvarleg for å nå karaktermåla for elevane sine. Det er sterke koplingar mellom resultatoppnåing, påskjøning og sanksjonar. Styringsparametrane er retta mot elevresultata, f.eks. nasjonale prøver. Rektorkontraktane, som er hemmelege, har 86 resultatmål. Gode resultat gjev lønsauke, dårlege resultat gjev ikkje det.

For SV er ikkje skolen ein fabrikk som skal produsere resultat. Det er ein samfunnsinstitusjon, som byggjer på eit breitt samfunnsmandat og eit breitt kunnskapssyn. Skolen skal ta utgangspunkt i behova og nysgjerrigheita til kvar enkelt elev. Det lærarane treng, er ikkje meir overstyring, men større fagleg fridom. Skal vi lukkast med det, må testpresset i den norske skolen reduserast. Testpresset er ein drivar for overflatelæringa, den læringa som hjelper deg på prøva i morgon – ikkje den læringa som går i djupna, som heile samfunnet skrik etter, og som alle elevar treng.

Eg kunne tenkt meg at statsråd Røe Isaksen ein eller annan gong sa det same som Obama: Vi gjev skolane og lærarane fridom til å lære bort med kreativitet og engasjement, til å sleppe å bruke verdifull undervisningstid på stadig nye testar.

Læring skal ikkje handle om testen, men om eleven.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:53:56]: Jeg vil takke representantene Anne Tingelstad Wøien og Janne Sjelmo Nordås for representantforslaget om de nasjonale prøvene. De nasjonale prøvene er et sentralt verktøy for å sikre kvaliteten i norsk grunnopplæring, så selv om jeg setter pris på at debatten tas opp, er jeg uenig i forslaget.

Jeg er opptatt av at vi skal bruke de nasjonale prøvene som det viktige verktøyet de er. Det betyr at vi hele tiden må jobbe med å forbedre dem og ha en åpen og kontinuerlig debatt om bruken av dem, ikke minst hvordan vi skal få resultatene til å legge grunnlaget for en bedre skole, hvor elevene lærer mer.

Forslagsstillerne ønsker å endre systemet med nasjonale prøver til utvalgsprøver. Forslaget innebærer å ta fra lærerne et nyttig pedagogisk verktøy som er i bruk i klasserom rundt om i landet. Kvaliteten på prøvene er det grunn til å tro at nå er svært god, og de tilbakemeldingene vi får fra forskere, lærere, skoleledere og skoleeiere, tyder også på det.

Fra 2014 er det også gjort grep som har ført til at kvaliteten er blitt enda bedre. Punkt 1: Resultatene presenteres på en ny skala som gir en mer presis og detaljert informasjon om prøveresultatene. Fra og med 2014 blir det også mulig å måle skolers og kommuners utvikling over tid og se trender. Og punkt 3: Lærerne har i tillegg fått et nytt digitalt verktøy som gjør det raskere og enklere for læreren å sette seg inn i og bruke resultatene. Dette gir læreren bedre muligheter til å bruke de nasjonale prøvene som grunnlag for videre læring for alle elever, både for den individuelle læreren og for lærerne i lag.

I tillegg til å være et godt verktøy for lærerne i klasserommet gir de nasjonale prøvene skoleledere og nasjonale myndigheter et godt kunnskapsgrunnlag for videre kvalitetsarbeid i skole og kommune. Gjennom kunnskapsgrunnlaget fra prøvene får vi et godt utgangspunkt for å identifisere utfordringer og sette inn målrettede tiltak for å sikre forbedringer på skolen, ikke minst i de kommunene som trenger det mest. Det er en mulighet som jeg ikke synes vi skal gi fra oss, og jeg synes heller ikke vi skal ta den fra de lokale skolemyndighetene.

På nasjonalt nivå gir nasjonale prøver nyttig informasjon. Informasjon fra prøvene brukes bl.a. som grunnlag for kvalitetsutvikling på nasjonalt nivå. Med den nye ordningen for nasjonale prøver vil man fremover kunne se utvikling også over tid. I tillegg gir de nasjonale prøvene forskere muligheten til å gjøre videre analyser, f.eks. for å se på sammenhengen mellom elevenes bakgrunn og skoleresultateter. Koblet med registerdata kan man se på om det foreligger systematiske skjevheter i læringsutbyttet, f.eks. etter elevenes kjønn, bosted eller sosiale bakgrunn. Det er kunnskap som vi alle har godt av å ha, og som man skulle tro ikke minst venstresiden var interessert i å få.

Representantene Tingelstad Wøien og Sjelmo Nordås ber regjeringen fremme forslag om at det ikke kan stilles lokale krav til kartlegging og dokumentasjon utover det som kreves i forskriftene til opplæringsloven. Det forslaget innebærer i praksis å forby et aktivt skoleeierskap på lokalt nivå. Opplæringsloven med forskrifter stiller minimumskrav til skoler og skoleeiere. En begrensning på kommunene som forbyr aktivt skoleeierskap utover dette, er jeg kritisk til. Det vil være formelt sett i strid med prinsippene for rammestyring, men politisk må jeg også si at det er et brudd med ideen om lokaldemokrati – at lokale politikere som møter befolkningen i butikken, på skolen og på skolefritidsordningen, er i stand til å fatte fornuftige beslutninger, og at det skal ha konsekvenser hvem man stemmer på, også ved lokalvalg.

Samtidig mener jeg at det er viktig å skille denne diskusjonen fra den overordnede diskusjonen om tidsbruk i skolen. Det er et mål for denne regjeringen å minske den samlede dokumentasjons- og rapporteringsbyrden i skolen. Det kan også innebære at vi må se kritisk på noen av prøvene. Gjennom hele 2014 har Kunnskapsdepartementet derfor samarbeidet med KS om et særskilt prosjekt som har gjennomgått det samlede omfanget av dokumentasjon og rapportering, og som også har kommet med anbefalinger om hva som kan prioriteres bort. Der er det mange gode forslag, og vi håper å få flere gode forslag også fra sektoren. Men konklusjonen fra det prosjektet er at nytten ved gjennomføringen av de nasjonale prøvene forsvarer kostnadene og bør beholdes, og det er en konklusjon jeg sier meg enig i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tynning Bjørnø (A) [13:58:52]: Som jeg også påpekte i innlegget mitt, opplever jeg ofte at skolefolk er mer kritiske til den lokale kartleggingen enn til den nasjonale. Både forrige tidsbruksundersøkelse og prosessene rundt tidstyvrapporten, som ble overlevert før jul, problematiserer dette. Lederen av Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied, sa i etterkant av overleveringen av rapporten til det som omhandlet den lokale kartleggingen: Kunnskapsministeren må ta affære og gi tydeligere nasjonale føringer.

Mitt spørsmål til kunnskapsministeren blir derfor: Vil ministeren gi tydeligere nasjonale føringer for kommunene og fylkeskommunene på omfanget og nivået av den lokale kartleggingen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:59:36]: Svaret på det er nei, hvis det betyr at vi skal sette et slags maksimumstak eller en øvre nasjonal grense for hva slags prøver man kan ha lokalt.

Når det er sagt, mener jeg at det er fornuftig å lytte til lærerne, også lokalt i kommunene. Og det er klart at det kan tenkes at man får et omfang av prøvene eller en innretning på rapporteringen som er mer «nice to know» enn «need to know», for å bruke et dårlig norsk uttrykk. Men meg bekjent er ikke det situasjonen i noen av kommunene i Norge i dag.

Hvis man ser på f.eks. Oslo og hvor mange prøver de har i tillegg til dem som enten er obligatoriske fra statlig hold eller som tilbys til skoleeier fra statlig hold, er det ikke fryktelig mange. Om det er fem, seks eller syv i løpet av ti års grunnskolegang, husker jeg ikke, men det er altså ikke et overveldende antall. Uansett synes jeg det er en god idé at vi her, nasjonalt, setter et minstekrav, og så mener jeg at vi skal ha aktive lokale skoleeiere, og at lokaldemokratiet skal få fungere.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:00:52]: I denne saken er statsråden og jeg veldig uenige. Statsråden sa i sitt innlegg at dette var et nyttig pedagogisk verktøy. Han sa også på radioen i dag tidlig at det er et av de viktigste verktøyene lærerne har. Jeg lurer på hvordan statsråden kan si det når visselig ikke alle elevene deltar, og lærerne sjøl mener at dette ikke gir den optimale kunnskapen – altså de nasjonale prøvene.

Jeg lurer også på om statsråden i det hele tatt er bekymret for om det samlede test- og kartleggingsregimet i skolen kan bli for stort, og om det ikke er sånn at vi som nasjonale myndigheter må trekke oss tilbake, altså fjerne noe sånn at kommunene eventuelt kan ha sine prøver.

Jeg lurer på hvordan statsråden kan si at dette er det pedagogisk mest nyttige verktøyet all den tid ikke alle elever en gang deltar i de nasjonale prøvene.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:01:56]: Jeg mener at det er et veldig viktig pedagogisk verktøy. Det skyldes bl.a. omleggingen av de nasjonale prøvene som er gjort i år, hvor det blir lettere både for læreren og for skolen å bruke de nasjonale prøvene som utgangspunkt for å gi bedre undervisning – tilpasse undervisningen med målrettet opplæring.

Så er det viktig å si at det er ikke slik at de nasjonale prøvene erstatter en god lærer. De nasjonale prøvene kan kun fungere hvis de er et verktøy for en god skoleledelse og gode lærere.

Det er forskjellig i hvilken grad man på skolene benytter seg av de mulighetene som ligger i de nasjonale prøvene, men hvis man ser på tallene og utviklingen over tid, vil man se at når det gjelder de nasjonale prøvene, er aksepten for dem og bruken av dem i lærerkorpset sannsynligvis blitt større, og de er mer akseptert enn tidligere. Det er flere som bruker dem også.

Så har vi andre viktige verktøy som jeg mener er minst like viktige, f.eks. kartleggingsprøven på de første trinnene – nettopp for å oppdage de elevene som trenger skolen aller, aller mest. Dem er jeg også for at vi skal opprettholde som obligatoriske prøver.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:03:11]: SV bad utgreiingsseksjonen på Stortinget gjennomføre ei kartlegging av omfanget av kartlegging, prøving og testing i dei ti største kommunane i Noreg. Så viser det seg at det ikkje finst nokon slik nasjonal oversikt. Når ministeren seier at det er eit forsvarleg nivå og omfang av dei lokale prøvene rundt omkring i kommunane – utan at ministeren har oversikt over omfanget av det – korleis kan det ha seg?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:03:46]: Jeg sa «meg bekjent», men hvis det er slik at representanten spør meg som statsråd, f.eks. gjennom et skriftlig spørsmål eller i den ordinære spørretimen, om hvordan situasjonen er i de ti største kommunene, er jeg helt sikker på at det vil være ganske uproblematisk å få et svar på det, for alle kommunene som eventuelt har ekstra prøver i tillegg til de obligatoriske og frivillige nasjonale prøvene, har en god oversikt over det.

Jeg mener det er viktig ikke å gjøre denne diskusjonen veldig abstrakt. Det er en interessant og viktig og litt abstrakt diskusjon om mål og resultatstyring som er viktig å ta, og som kan være problematisk, men det betyr ikke at alle de virkemidlene vi har i skolen, automatisk er dårlige eller burde undermineres. Det SV og Senterpartiet foreslår nå, er å underminere en av de ordningene som har hatt best utvikling over tid, har god aksept i sektoren, gir nyttig informasjon og gir en mulighet for skoleeiere til å kunne gjøre skolen sin bedre.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:04:52]: Dette er jo ikkje ein abstrakt diskusjon. Det er eit spørsmål om kor mange konkrete prøver og kartleggingar som er i skolen, i den konkrete skolen, som ministeren her beviser at han ikkje har oversikt over omfanget av. Gjennomgangen til utgreiingsseksjonen viser at det er eit langt større problem enn det til og med SV frykta i denne situasjonen. Det viser faktisk at til og med Oslo ikkje er verst i klassen. Det er andre kommunar som har enda fleire prøver og kartleggingar enn dei. No er det avklart den mangelen på kunnskap som kunnskapsministeren har.

Når det gjeld metodefridom: Når kommunestyre pålegg skolane og lærarane å ta i bruk spesifikke kartleggingsprøver som dei sjølve ikkje ønskjer, meiner ministeren at dette kan vere i strid med lærarens metodefridom?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:05:46]: Det er ingen ting som tyder på at det å ha ekstra prøver ved siden av de nasjonale prøvene, som noen er obligatoriske, noen frivillige – hvorav de fleste av de obligatoriske vi har i dag, kom under den rød-grønne regjeringen, i hvert fall flere av dem, fornuftige prøver også, f.eks. kartleggingsprøver – er mot loven eller brudd på opplæringsloven på noen som helst måte.

Så er det en forskjell på hvor detaljert man griper inn i lærerens arbeidshverdag. Men at vi skal ha noen overordnede verktøy som gjør at vi både kan si noe om skolens resultater over tid, og som i tillegg som en bonus nærmest også kan være gunstig for de skolene som velger å bruke det som et verktøy for å få målrettet undervisningen enda bedre, for å finne ut hvilke elever som trenger ekstra oppfølging, mener jeg er en fordel, og det er en fordel vi burde beholde. Så skal vi jobbe med å få redusert den samlede byråkratiseringen og det samlede rapporteringskravet i norsk skole, men vi skal ikke starte med de viktigste prøvene vi har, først.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:06:49]: Eg vil oppfordre ministeren til å dra tilbake til departementet og setje seg inn i omfanget av kartleggingsprøver som er i norsk skole i dag, før han konkluderer med at det er tilfredsstillande nivå på det i dag. Metodefridom er det som var bakgrunnen for Sandefjord-opprøret. Lærarane sa nei til å gjennomføre testar som dei meinte gjekk sterkt imot den opplæringa som dei skulle gjennomføre i klassen. Det disiplinerte dei til å utføre undervisning på bestemte måtar.

Mitt avsluttande spørsmål til ministeren er: Vil ministeren fortsetje å gje kommunane rett til å tvinge lærarane til å gjennomføre bestemte kartleggingsprøver?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:07:34]: Nå er jeg litt usikker på hva representanten egentlig spør om. Hvis han spør om vurderingsskjemaene som ble utarbeidet i Sandefjord kommune, hadde de meg bekjent ikke noe med noen kartleggingsprøve eller vurderingsprøve å gjøre. Så er jeg helt enig i at det finnes eksempler på at man kan utarbeide målstyringsverktøy som er så detaljerte og så omfattende at de gir så mye informasjon at det nærmest ikke er godt å vite hva man skal bruke den til, som også kan være vanskelig for læreren å forholde seg til.

Så må jo spørsmålet fra representanten være: Ønsker jeg et nasjonalt forbud mot flere prøver enn det som er obligatorisk i dag? Svaret på det er nei. Det mener jeg er et ansvar som lokale skoleeiere har. Det har også hendt en gang iblant at SV har stått opp for det lokale selvstyret. Det gjør man åpenbart ikke i denne saken, og det verste i denne saken er at man heller ikke står opp for det systemet som har bidratt til at vi har fått en mulighet til å sjekke resultatene i norsk skole, noe som har vært til det beste for oss alle.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Henrik Asheim (H) [14:08:58]: Som saksordfører må jeg jo takke for debatten. Det kan hende at den blir litt forlenget, men jeg vil uansett takke for debatten så langt.

Historien er veldig klar: Vi fikk på begynnelsen av 2000-tallet det som man den gangen kalte for et PISA-sjokk, men som i realiteten var et sjokk over norsk skoles prestasjoner, nemlig at hver femte elev ikke kunne lese og skrive godt nok til å forstå alt innholdet i en avis eller skrive en jobbsøknad, og at 20 pst. av elevene scoret på eller under kritisk nivå i matematikk. Det var ingen ting som var varmt eller sosialt med den skolen. Det er ingen ting som er varmt eller sosialt med å holde resultatene hemmelig, heller. Derfor laget man nasjonale prøver – en kartlegging for å vise hvordan det sto til. Det ga et verktøy til skoleeierne, til kommunestyrene ute i hele landet, som da kunne sette inn de ekstra ressursene på de skolene som hadde problemer. Hvis man har to ungdomsskoler i kommunen sin og den ene presterer bedre enn den andre, er det jo veldig viktig at man vet det, for da kan man jo løse det problemet i stedet for at det bare blir liggende som en hemmelighet i kommunen.

Da disse nasjonale prøvene ble innført, sa en del lærere til daværende kunnskapsminister Kristin Clemet: Jeg trenger dem nesten ikke, for jeg kan fortelle deg hvordan resultatene er på de forskjellige skolene, for jeg mottar dem på ungdomsskolen min, og jeg vet hva som er forskjellen. Nå er det åpenhet om de resultatene, og da kan man også gjøre noe med dem.

Det er blitt uttrykt bekymring for tidsbruken, og det er jeg enig i. Tidsbruken må ikke bli for omfattende, derfor har man også gjort disse endringene nå som betyr at lærerne bruker mindre tid på å få den samme informasjonen. Men jeg må bare gjenta at hvis det er noe man skal bruke tid på i norsk skole i tillegg til å lære barna å lese, skrive og regne skikkelig, så er det å få vite hvor vi leverer, og hvor vi har et forbedringspotensial.

Så er det helt riktig som representanten Tingelstad Wøien sier, at det ble noe bråk da de nasjonale prøvene ble innført. Det hender at det blir bråk når man innfører noe som er nytt i norsk skole. Men selv de som den gangen demonstrerte kraftig imot, er jo i dag tilhengere av nasjonale prøver, fordi det viste seg at dette var helt nødvendig, dette var noe man gjorde for å få informasjon.

Jeg syntes det var nesten litt hyggelig at representanten Knag Fylkesnes fortalte at han hadde bedt om en kartlegging for å finne ut om kartlegging. For hvorfor gjorde representanten Knag Fylkesnes det? Jo, av og til må man be om en kartlegging for å finne ut hvordan stoda er. Det er egentlig en god anerkjennelse av viktigheten av å kartlegge resultater i skolen.

SV og Senterpartiet sier at de nå vil frata kommunene som skoleeiere retten til å innføre egne prøver. Det eksemplet som blir brukt mest, særlig fra SVs side, er Oslo. Vel, i september er det valg i dette landet. Da er det valg i alle kommunestyrer og fylker i Norge, og da kan jo SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet – de rød-grønne partiene – gå til valg på å snu opp ned på Oslo-skolen. Det har de prøvd å gjøre før, den gangen avviste velgerne det, men de er velkommen til å forsøke det igjen. Det er det som er lokaldemokrati – det at velgerne bestemmer hvem som skal styre i kommunen, ikke at vi skal overstyre dem i denne sal.

Kristin Vinje (H) [14:12:09]: Siden SVs representant så skråsikkert uttaler seg om Oslo-skolen, må jeg få knytte noen bemerkninger til akkurat det. SV skyter mot høyresiden, og de er opptatt av å redusere byråkratiet. Ja da, SV, det er også Høyre, selvfølgelig, og det jobbes det med, men har vi egentlig et ensidig testregime i Oslo-skolen? At staten pålegger kommunen å gjennomføre 14 obligatoriske kartleggingsprøver og nasjonale prøver i løpet av den 13-årige grunnopplæringen, gjør oss vel ikke til et testregime? At Oslo kommune har sju egne Oslo-prøver i tillegg, kvalifiserer vel heller ikke til å omtale Oslo-skolen som et testregime? Og når det er sagt: SV har selv styrt den nasjonale skolepolitikken de siste åtte årene – i en periode der 94 pst. av lærerne i en undersøkelse gjennomført av Utdanningsforbundet i 2011 var helt eller delvis enige i påstanden om at lærerjobben blir stadig mer byråkratisert. Det gjorde SV lite med i regjering.

Selv om mye er bra i norsk skole, er det åpenbart at vi har mange utfordringer, og en av dem er at vi ikke klarer å motivere barna våre tilstrekkelig til å utnytte sitt eget potensial. Vi lærer dem rett og slett ikke godt nok det de bør lære seg.

Oslo-skolen oppnår de beste resultatene på nasjonale prøver i landet, uansett om elevene måles i regning, engelsk eller lesing. I Oslo har vi satset hardt på kartlegging, og vi har full åpenhet om hvordan skolene presterer. Og det som er det beste, er at vi greier å løfte elevene som sliter mest, og samtidig utfordre de flinkeste, noe som er viktig i en by med en så sammensatt elevflokk som vår, hvor fire av ti elever har minoritetsbakgrunn.

Forskere som har fulgt utviklingen i norsk skole tett, mener at nasjonen har mye å lære av Oslo-skolen. I Oslo er det en klart lavere andel av elevene som tilhører dem med svakest faglig nivå, enn på landsbasis. I tillegg vet vi at barn med lavt utdannede foreldre gjør det bedre i Oslo enn i landet for øvrig. Det viser at Høyres skolepolitikk, slik den praktiseres i Oslo, ikke bare skaper de beste resultatene, men også bidrar til å skape sosial mobilitet, og det er svært viktig.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:14:38]: Det er jo litt komisk at her har vi ein debatt om kartlegging, og så er SV det einaste partiet som har kartlagt kartlegginga, mens den eine etter den andre Høgre-representanten kjem opp på talarstolen og uttalar seg skråsikkert om situasjonen rundt omkring i det ganske riket – og så har dei inga peiling i det heile om korleis det står til rundt omkring i kommunane. Det er fascinerande. Takk for det poenget, Asheim!

Vi har mykje å lære av Oslo-skolen, men ikkje nødvendigvis positivt. Det gode, det flotte arbeidet som skjer i Oslo-skolen, skjer antakeleg trass kommunepolitikarane sitt strev med å kartleggje og kartleggje og kartleggje. Når vi får høyre av foreldra at barna deira går igjennom over 300 testar, eller førebuingar på testar, eller kartlegging, i løpet av eitt år, da bør nokon vakne! Det eg lurer litt på her, er: Kor ligg lojaliteten i denne saka? Skal den liggje hos eleven, eller skal den liggje hos kommunestyrerepresentantane sin rett til å kunne påleggje kva type metode, kartlegging, prøvar som skal skje rundt omkring i klassene?

Eg er sjokkert over at vi har eit fleirtal i denne saka som berre ser kommunestyra sine behov. Her er det rett og slett behovet til eleven som må vere styrande for heile opplegget. Vi veit – frå forskarhald, frå lærarhald, frå foreldrehald – at omfattande bruk av testing påverkar måten du legg opp undervisninga på, det påverkar moglegheita til å drive tilpassa opplæring, tilpassa kvar enkelt barn sitt behov. Og viss ein ikkje har oversikt over omfanget av det i norsk skole i dag, har ein ingenting i ei sak som denne å gjere.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.