Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Presidenten vil videre foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:04:24]: (ordfører for saken): La meg først av alt få lov til å takke komiteen for et godt samarbeid i forbindelse med regjeringens forslag om å oppheve studentsamskipnadsloven § 6 sjuende ledd. I denne bestemmelsen stilles det i dag krav om tilslutning fra to tredeler av styrets medlemmer ved beslutning om større låneopptak, oppstart av ny virksomhet, utvidelse av eksisterende virksomhet som har et kommersielt formål, eller større endringer i studentskipnadenes interne organisering.

Komiteen ser viktigheten av velfungerende og selvstendige studentsamskipnader for å sikre et likeverdig tilbud over hele landet. Komiteen er videre tilfreds med at det er gjort et betydelig arbeid i sektoren med å styrke samskipnadenes styrekompetanse. Det er for øvrig stor tilslutning til regjeringens forslag i komiteen.

For Fremskrittspartiet er det et prinsipp at avgjørelser skal tas nærmest dem beslutningen berører. Derfor er det gledelig at regjeringen fremmer et forslag som gir studentene tilbake råderetten over egen hverdag og eget studietilbud. Fra 1939 til 2013 var det et viktig prinsipp at studentene hadde full råderett i samkipnadsstyrene, hvor de kunne ta avgjørelser i samskipnadene på vegne av sine medstudenter. Denne demokratiske praksisen ble dessverre fjernet av den rød-grønne regjeringen. Til tross for stor motstand blant samskipnadene, studentorganisasjonene og institusjonene, ble det innført en bestemmelse med den konsekvens at studentene mistet flertallet i viktige saker.

Fremskrittspartiet var imot innføringen av den rød-grønne og lite studentdemokratiske bestemmelsen, og vil derfor støtte regjeringens forslag om å reversere bestemmelsen. Jeg er også glad for at et stort flertall i komiteen gir sin tilslutning til forslaget som i praksis gir studentene tilbake råderetten over samskipnadene.

Studentorganisasjonene, samskipnadene og institusjonene hilste Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens forslag velkommen. Regjeringspartiene er for, Venstre og Kristelig Folkeparti er for, samt SV og Senterpartiet er for å fjerne bestemmelsen. Det eneste partiet som motsetter seg dette forslaget, er Arbeiderpartiet. Det er underlig at et parti med sosialdemokrati som sin politiske ideologi ikke ønsker å sikre studentdemokratiet. Det er et paradoks at Arbeiderpartiet snakker om sine demokratiske prinsipper når det ikke gjelder for alle.

Leder av Arbeiderpartiets kunnskapsutvalg, Jette Christensen, uttalte for noen få uker siden at det er «lurt å slutte med noe som er dumt og begynne med noe som er lurt». Det som virkelig hadde vært lurt, var at Arbeiderpartiet faktisk sluttet med det som var dumt, selv om det var de som innførte denne bestemmelsen, og begynte med noe som er lurt, nemlig å fjerne en bestemmelse som hindrer studentene råderett over egen hverdag. Så er ikke tilfellet, og Arbeiderpartiet fortsetter å motsette seg prinsippet om studentenes selvråderett og undergraver studentenes brukerstyring.

Pengerotet hos samskipnadsstyret i Narvik har lenge blitt brukt i denne debatten for å vise hvor galt det kan gå. Den fadesen ble også brukt som argument for å innføre bestemmelsen om kvalifisert flertall i samskipnadsstyrene i 2012. Likevel var denne beslutningen enstemmig i Narvik, så lovendringen som tok makten fra studentene, ville ikke utgjort noen forskjell.

Arbeiderpartiet har tydeligvis et prinsipp om at viktige beslutninger bør ha brede flertall for å være gyldig. Hvorfor må ikke dette da gjelde også andre institusjoner? Bør det ikke da være sånn at viktige avgjørelser i Stortinget må ha brede flertall? Bør ikke regelen gjelde for f.eks. opptak av lån i aksjeselskaper? Jeg kan ikke se at Arbeiderpartiet har fremmet forslag om krav til brede flertall i f.eks. aksjeselskaper, og det blir dermed åpenbart at dette er en mistillit til studentene. Argumentasjonen for å stå på sidelinjen i denne saken er svak. Arbeiderpartiet burde ha lært av Senterpartiet og SV og fulgt fjellvettregel nr. 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu.

Fremskrittspartiet har tillit til studentene. Det er studentene som benytter seg av velferdstilbudene fra studentsamskipnadene. Og det er studentene som står sine medstudenter nærmest. Jeg kan ikke tenke meg en større motivasjon for å gjøre en god jobb og ta avgjørelser som kommer alle studenter til gode også i framtiden.

Kompetansen i styrene er god, noe som tilsier at alminnelig flertall er tilstrekkelig for å sikre gode og godt forankrede vedtak. Det er en seier for studentene at denne saken i dag får flertall. Med Fremskrittspartiet og Høyre i regjering får studentene mer makt over egen hverdag.

Sigmund Steinnes (A) [10:09:47]: Bakgrunnen for denne lovendringen var en revisjonsrapport fra Kunnskapsdepartementet som hadde avdekket at flere samskipnader var dårlig styrt og slet med underskudd. Argumentet fra daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen var at beslutninger som hadde blitt fattet i studentpolitikken, rettferdiggjorde en skjerping av beslutningsreglene. Intensjonen var at å styrke flertallskravet skulle bidra til å forebygge dårlig økonomisk styring. Det betyr selvsagt ikke at det er en garanti mot at det fortsatt kan gjøres uheldige vedtak, men det er ikke tvil om at det vil være med på å øke kvaliteten på vedtakene.

Denne saken handler ikke om de studentene som sitter i styret, og det handler heller ikke om mistillit til studentene. Det er faktisk normal praksis både i private og offentlige virksomheter å sette høyere krav enn rent flertall når spesielt viktige beslutninger skal tas. Alle aksjeselskap krever f.eks. to tredjedels flertall i generalforsamlingen når det skal fattes vedtak om bl.a. kapitalforhøyelse, å dele opp selskapet og slå selskapet sammen med andre. Når dette kravet foreligger, så begrunnes det ikke med mistillit til det alminnelige flertallet, men det er i akkurat slike saker, i viktige saker til avgjørelse, at bidragene og perspektivene fra de øvrige styremedlemmene blir viktige for å fatte veloverveide og gjennomtenkte vedtak.

Styreleder i Studentsamskipnaden i Trondheim uttalte 3. november 2014:

«I samskipnadene er det vanlig praksis at vedtak fattes med enstemmighet etter lengre diskusjon. Når en beslutning tas, er normen at hele styret skal stå bak den. (…) Han tror derfor at de praktiske implikasjonene av endringen vil være små, ettersom de fleste beslutninger som fattes i samskipnadsstyret er konsensusbaserte uansett.»

Det betyr at styrene alltid tilstreber å få til vedtak der hele styret står bak, og det er helt i tråd med intensjonen i dagens lov. Det er prisverdig, og det er et sterkt signal om at de tar sin samfunnsoppgave på høyeste alvor. For å sikre at disse store verdiene kommer studentene til gode er det viktig å sørge for at beslutninger som får langvarige økonomiske konsekvenser for studentenes velferd, er nøye vurdert og bredt forankret. I de tilfeller dette ikke er like framtredende i styrene, så vil loven fungere som en sikkerhetsventil og vil være med på å styrke kvaliteten i avgjørelsen der den økonomiske risikoen økes.

Høgskolen i Østfold har også i sitt høringssvar påpekt viktigheten av at vi beholder lovens krav om to tredjedels flertall. De påpeker betydningen av lovens verdi der man øker den økonomiske risikoen vesentlig.

At man nå har satset på å øke kompetansen i styrene, er flott, og det er viktig. Økt kompetanse og kravet om to tredjedels flertall i viktige saker utfyller hverandre på en god måte og vil være et godt bidrag til å sikre kvalitet på vedtakene i neste omgang, og det vil sikre studentenes velferd og ivareta deres viktige samfunnsoppdrag.

Studentsamskipnadene skal tilby studentene rimelige velferdstjenester som studentboliger, helsetjenester, barnehager og kantiner, noe som bidrar til å sikre lik rett til utdanning i Norge. Dette samfunnsoppdraget er så viktig at det kreves mer enn ren symbolpolitikk.

Dagens lov slår fast at studentsamskipnadene fortsatt skal være studentstyrt – studentene skal ha lederen og flertallet i styrene – og vi må huske på at de fleste vedtakene blir gjort med alminnelig flertall. Det er bare unntaksvis at kravet om to tredjedels flertall slår inn.

Arbeiderpartiet ønsker ikke å gå inn for den foreslåtte endringen i loven. Vi tror på Studentsamskipnaden og har stor tillit til studentene og ønsker å styrke rollen deres ytterligere. Dette tror vi større og bredere forankring av viktige beslutninger vil føre til. Det er viktig å sikre en velfungerende, robust og likeverdig studentvelferd i hele landet.

Norunn Tveiten Benestad (H) [10:14:44]: Med dette lovforslaget gir regjeringa studentene tilbake tillit til å kunne styre samskipnadene. Fra 1939 til 2013 var det et grunnleggende prinsipp at studentene hadde full råderett og flertall i samskipnadsstyrene. Da sørget den rød-grønne regjeringa for at dette prinsippet ble skrinlagt, mot Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstres stemmer.

Studentskipnadene, som har som oppgave å ta seg av studentenes velferd ved det enkelte lærestedet, er egne rettssubjekter. Studentvelferden er en viktig del av det å utvikle et godt studentmiljø. Og hvem har større interesse av et godt studiemiljø og gode velferdsordninger enn studentene selv? Nettopp derfor hadde studentene flertall i styret, slik at de kunne ta viktige avgjørelser som angikk dem selv. Studentenes medvirkning og styring av egen studentvelferd er etter vårt skjønn et grunnleggende element i hele samskipnadsordningen.

Kravet om tilslutning fra to tredjedeler av styrets medlemmer i enkeltsaker representerte uten tvil en innskrenkning i studentenes brukerstyring. Det ønsker ikke Høyre. Derfor foreslår også regjeringa den endringen vi nå behandler.

Studentsamskipnadene forvalter store verdier på studentenes vegne, og de har et stort samfunnsansvar. Derfor har Høyre vært opptatt av at det legges til rette for kompetanseutvikling i styrene, slik at samskipnadene er godt organisert og verdiene og ressursene forvaltes på best mulig måte. Her har vi merket oss at studentene har lagt ned et betydelig arbeid. Det er vi glad for.

Vi har også merket oss at i innstillingen i denne saken har Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti skiftet side, og nå slutter seg til det borgerlige flertallet. I innstillingen gir disse partiene klart uttrykk for at de nå ser at lovendringen fra 2013 var uheldig for studentdemokratiet og den brukerstyrte studentvelferden.

Det må være lov å skifte mening. Men vi konstaterer også at Arbeiderpartiet nå er alene om å ønske å fortsette ordningen fra 2013, og ikke anerkjenner argumentene for å endre loven. Det er da naturlig å spørre om Arbeiderpartiet ikke har tillit til studentene, og om hvorfor de ikke viser det her i dag. At dette er viktig for studentene, er det ingen tvil om. Anders Kvernmo Langset, leder av NSO, ga klart uttrykk for det da han i en pressemelding 31. oktober 2014 sa:

«Det er en gledens dag å se det varslede forslaget på bordet om å vise tillit til studentene. Nå er det bare for Stortinget å gjeninnføre studentstyringen.»

Det er det vi gjør nå – vi gjenreiser tilliten til studentene. Det er bra og i fullt samsvar med denne regjeringas øvrige satsing på studentvelferd og utdanningskvalitet.

Jeg minner om at vi etter regjeringsskiftet har økt studiestøtten utover prisvekst. Bevilgningene til studentboligbygging har økt – og det legges opp til dobbelt så mange som i snitt ble bygget under den rød-grønne regjeringa. Valutajusteringen for lån og stipend til utenlandsstudentene er viktig for dem det gjelder. Og en av de mest gledelige sakene har vært lovfestingen av retten til utsatt eksamen i forbindelse med fødsel. Det er blant de saker som viser at regjeringa er opptatt av studentenes velferd og hverdagsliv. En bedre sykestipendordning, som gjør det mulig å kombinere sykepenger fra folketrygden med stipend fra Lånekassen, er også et slikt eksempel.

Kvaliteten og tryggheten i hverdagslivet som student er viktig for mulighetene til å lykkes med studiene. Det samme er det å være en del av et godt, sterkt studiested, med kvalitetsorienterte fagmiljøer. Strukturarbeidet i UH-sektoren er drevet av målsetting om tyngre fagmiljøer. Arbeidet med kunnskapsministerens varslede melding om kvalitet i høyere utdanning er viktig for dagens og morgendagens studenter. Vi trenger studenter med klare stemmer inn i disse debattene og utviklingsarbeidet.

En forutsetning for å delta og bidra aktivt er å bli verdsatt og vist tillit. Vårt vedtak i denne saken er en slik tillitserklæring til studentene.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:19:02]: Senterpartiet mener at det er et viktig prinsipp at studentene skal ha flertall i samskipnadene. Det har vært Senterpartiets holdning hele veien og et overordnet prinsipp helt siden etableringa av studentsamskipnadene.

Med krav om obligatorisk medlemskap i en samskipnad har det hele tida ligget til grunn at studentene sjøl skal ha ansvar for styring av samskipnadene. Det betyr at studentene skal ha råderett over egen velferd og ansvar for økonomistyring og studentenes interesser.

Vi mener at lovendringa i 2013 førte til et brudd med dette prinsippet, sjøl om intensjonen om å forebygge dårlig økonomistyring var god nok. Det er viktig at de som sitter i studentsamskipnadene, er veldig bevisst på det ansvaret de påtar seg på vegne av sine medstudenter. Det gjelder ikke minst økonomiske disponeringer. Opplæring i styrearbeid er derfor svært viktig også i studentsamskipnadene.

Vi støtter derfor regjeringas forslag om å endre loven.

Iselin Nybø (V) [10:20:16]: Den 27. februar 2014 spurte jeg kunnskapsministeren, i et skriftlig spørsmål, om han ville reversere endringene i studentsamskipnadsloven som reduserte studentenes makt i styrene. Ministeren sa den gangen ja. Nå står vi her, nesten ett år etterpå, og reverseringen er et faktum.

Venstre har hele veien vært imot den endringen som gjorde at man krevde to tredjedels flertall for enkelte beslutninger, for dette handler om tillit, og dette handler om demokrati. Og om man ikke tenker at dette er en viktig sak i hverdagen til studentene, så handler det om den tilliten vi viser dem, det handler om å si at det er de som står nærmest beslutningene, som best vet hvordan det bør forvaltes. Vi har notert oss at da den endringen ble gjennomført, var det til stor motstand både fra studentsamskipnadene, studentorganisasjonene og flere institusjoner, som var skeptiske den gangen det ble innført.

Vi mener også i Venstre at denne endringen ikke har vært positiv for studentdemokratiet og den brukerstyrte studentvelferden, som flere har vært inne på. Jeg er derfor glad for at vi nå som det er et nytt flertall på Stortinget, kunne ta tak i denne endringen og reversere den, slik at studentene igjen kan føle at vi har tillit til dem, at vi tror på at det er de som sitter nærmest sakene, som best kan vurdere hva som er rett.

Så er det riktig, slik som det er sagt her, at i de fleste sakene handler det om å få et bredt flertall. Det vil det fortsatt handle om. Det vil fortsatt være et mål at man skal styre sammen, til det felles beste, men tilliten som man den gangen tok fra studentene, får de nå tilbake igjen. De har også vært veldig tydelige på at dette er en ønsket reversering, og at de er veldig glad for det som skjer nå. Derfor synes jeg også det er veldig kjekt at det er såpass mange som står bak, og jeg synes det er noe underlig at Arbeiderpartiet velger å stå på det som de den gang gjorde, selv om de ser at det er et sterkt ønske blant dem det gjelder, om å få reversert endringene.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:22:56]: Eg er ein av dei som har sin bakgrunn frå studentpolitisk arbeid, og på Universitetet i Tromsø var eg veldig aktiv i ein kort tidsperiode – som dei fleste studentar er – i studentaktivt arbeid. I Studentsamskipnaden i Tromsø hadde studentane sjølve valt ikkje å ha fleirtal i styret. Det har også vore periodar der vi valde ikkje å ha styreleiar sjølve, ein har på ein måte valt å ta frå seg sjølv fleirtalet i styret. Poenget er at det har studentane valt sjølve. Grunnen til at vi gjorde det, var at vi – kanskje i ei sjølvransaking – såg at for å passe på at ikkje eit stadig skiftande studentfleirtal kan føre til at studentvelferda blir sett i fare, så valde vi sjølve å lage enkelte ordningar som kunne hindre det. Deriblant var det, da vi valde ein annan styreleiar, ei erkjenning av kompetansen i vår eiga gruppe. Men det var vi sjølve som valde det.

Det er kanskje det som er prinsippet i denne saka: Kven er det som skal bestemme korleis studentsamskipnadane skal styrast? Denne lovendringa har sin bakgrunn, som har vore ein viktig vekkjar for heile samskipnadssektoren. Samskipnadane i Noreg er ekstremt forskjellige. Nokre er store, nokre er små. Samisk høgskole, med 159 studentar, har ein vesentleg forskjellig samskipnad enn samskipnaden til Universitet i Oslo og alle høgskolane i Akershus, som truleg er og alltid vil vere den største samskipnaden, og har ein heilt annan tilgang på kompetanse.

Det som skjedde i tida rundt denne lovendringa, der ein samskipnad var nær ved å gå konkurs, ein situasjon som lova ikkje veit korleis ein skal halde seg til, var det grunn til å sjå på. Og når vi no går til ei endring av lova, der studentane igjen har fleirtalet i styret som kan gjennomgå store investeringar, så står det framleis eit spørsmål igjen: Kva gjer vi dersom ein samskipnad går konkurs? Det arbeidet meiner eg vi no framover må sjå på. Det er ikkje berre snakk om prinsipp, her må vi ha eit lovverk som fungerer også i dårlege tider.

Når SV no har snudd i saka, så er det ikkje til å leggje skjul på at det i SV var stor diskusjon da dette forslaget kom opp i regjering i førre periode og blei gjennomført. Vi var mange, for å seie det sånn, som var ueinige, vi meinte at prinsippet om studentstyrt velferd er viktigast, også tatt i betraktning dei praktiske sidene ved dette. Vi meiner studentstyrt velferd må vere det overordna, og så må vi skape eit lovverk som tar føre seg alle eventualitetar som kan oppstå, ikkje at ein går inn og fratar studentar den styringsretten.

Dersom ein tar eit historisk blikk på samskipnadane i Noreg, så var dei på mange måtar ein av frontløparane til den norske velferdsstaten. Det var gjennom deira stipendordningar studentane sjølve finansierte stipend til dei som ikkje hadde like god råd, og det var slik ein starta arbeidet i retning av ei utdanning for alle – frå utdanning for dei få til utdanning for alle. Det blei starta av studentsamskipnadane og blei seinare offentlege ordningar. Det same på bustadfeltet. Sånn er studentsamskipnaden eitt av fleire eksempel på korleis velferdsstaten har hatt sine forløparar i sivilsamfunnet.

Å ta som utgangspunkt at studentar er mindre kompetente, at dei kanskje ikkje er heilt myndige og dermed ikkje kan danne eit fleirtal som kan ta store avgjerder, meiner vi er feil, men vi treng ei lov som tar inn over seg at ting kan skje. Vi veit at det er nokre samskipnadar rundt omkring der det kan kome saker. Det meiner eg ministeren bør ta med seg vidare. Ideelt sett burde vi hatt ei lov her som ikkje berre gjorde noko med prinsippet, men som også tok hand om dei eventualitetane som kan oppstå i tida som kjem, for det kan hende at kontrollkomiteen får ein jobb å gjere, og da burde vi ha gjort jobben i førekant.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:27:53]: Studentsamskipnadenes virksomhet ble første gang regulert gjennom Stortingets vedtak av lov om Studentsamskipnaden i Oslo av 16. juni 1939. I den første lovgivningen ble bl.a. studentsamskipnadenes samfunnsoppdrag definert til å være:

«Studentsamskipnaden har til oppgave å hjelpe frem studentenes økonomiske kår og deres kulturelle og kroppslige utvikling under studiene.»

Det er vakkert formulert.

Under den forrige regjeringens periode ble det gjennomført en lovendring som medførte begrensninger i studentenes muligheter til fullt ut å bestemme over studentsamskipnadenes drift og struktur. Studentene mistet sin suverene posisjon til å bestemme over hvordan studentsamskipnadene skal jobbe for å fremme «deres kulturelle og kroppslige utvikling under studiene».

Studentsamskipnadene forvalter store verdier, og de har et viktig samfunnsoppdrag. Der er derfor avgjørende at de er organisert og styrt på en måte som sikrer en forsvarlig og best mulig forvaltning av disse ressursene. Ved forrige endring i loven ble det gjennomført flere andre grep som hadde til hensikt å styrke studentsamskipnadene og kontrollen med virksomhetene. Det mener jeg var viktige og riktige grep. Jeg opplever også at sektoren selv er opptatt av å drive profesjonelt og effektivt, og ser at dette er satt tydelig på dagsordenen i de fora hvor departementet møter samskipnadene.

Jeg er glad for at komiteen avgir en innstilling i tråd med regjeringens forslag om å oppheve dagens § 6 syvende ledd i studentsamskipnadsloven, hvor det er stilt krav om at beslutninger om større låneopptak, oppstart av ny virksomhet, utvidelse av eksisterende virksomhet som har et kommersielt formål, eller større endringer i studentsamskipnadens interne organisering, krever tilslutning fra to tredeler av styrets medlemmer. Jeg merker meg at det er noen partier som har endret mening om saken – SV og Senterpartiet – og det synes jeg er fornuftig.

Til Arbeiderpartiet, som fortsatt er bekymret: Jeg kan berolige med at vi vil løpende vurdere om studentsamskipnadsregelverket inneholder tilstrekkelige sikringsmekanismer for å ivareta samskipnadenes evne til å produsere god studentvelferd over tid. Som sagt mener jeg at mange av endringene og sikringene som også kom på plass ved lovendringen, var riktige og derfor må beholdes, og gjør også at det er enklere å kunne fatte vedtaket vi fatter i dag.

Sikring av god og likeverdig studentvelferd i hele landet vil også bli vurdert spesielt i sammenheng med den pågående prosessen rundt struktur i universitets- og høyskolesektoren.

Studentenes medvirkning og styring av egen studentvelferd har vært et helt sentralt element i studentsamskipnadsordningen. Dagens krav om tilslutning fra to tredeler av styrets medlemmer i enkelte saker undergraver etter min mening studentenes brukerstyring, og derfor bør den også fjernes.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigmund Steinnes (A) [10:31:31]: Som jeg sa i innlegget mitt, er det normal praksis både i private og offentlige virksomheter at man setter høyere krav enn rent flertall når viktige beslutninger skal tas. Det er en ordning som er akseptert, og som ikke skaper noe debatt. Jeg har personlig deltatt i forskjellige styrer, og hver gang jeg opplever at det kreves to tredjedels flertall, skjer det noe med skjerpingen til styrerepresentantene, og det betyr at det er viktige vedtak som skal gjøres.

Jeg ønsker å stille to spørsmål til ministeren. Er ministeren enig i at i slike viktige avgjørelser er bidragene og perspektivene til de øvrige styremedlemmene viktige for å fatte veloverveide og gjennomtenkte vedtak?

Neste spørsmål er: Hvilken vurdering har ministeren lagt til grunn når han ikke ønsker to tredjedels flertall i studentsamskipnadene i avgjørelser som bl.a. øker den økonomiske risikoen, sammenlignet med andre private og offentlige virksomheter, som faktisk har den regelen i dag?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:32:35]: Vurderingen av to tredjedels-regelen i andre virksomheter har jeg vel stort sett – bortsett fra dem som er i vår sektor – verken makt eller myndighet til å gjøre noe med, og det er helt sikkert fornuftige regler og skranker å ha.

Det som er spesielt med studentsamskipnadene, er nettopp at de fra første stund har vært studentenes egen virksomhet. Som representanten Knag Fylkesnes påpekte, er det mulig at studentene lokalt finner ut at de f.eks. skal ha en ikke-student som styreleder eller på andre måter pålegger seg selv begrensninger, men det mener jeg at studentene selv må kunne bestemme.

Til svar på spørsmål nr. 2: Jeg mener at flere av de regelendringene som har kommet, bl.a. med krav til styrets kompetanse, ivaretar dette på en god måte. Selv om det har vært problemer i noen studentsamskipnader, mener jeg ikke at de problemene har vært så store at denne regelen må til.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:33:49]: Som eg var inne på i mitt innlegg, er det framleis nokre utfordringar i studentsamskipnadene. Vi veit at det er nokre av samskipnadene som har utfordrande økonomi, og at det kan kome saker. Sidan vi har ein lov som regulerer dette, ligg ansvaret for å ha ein god lov med omsyn til å føresjå eventualitetar, hos oss. I den samanhengen er konkurs eit eksempel der loven ikkje er dekkjande. Kva skjer da? Har ministeren tenkt å fremje forslag i Stortinget som går inn på det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:34:37]: I prinsippet kan samskipnader gå konkurs, men det er klart at i realiteten, hvis situasjonen skulle oppstå, vil det være svært vanskelig rett og slett å godta. Så sa jeg også i mitt innlegg at vi hele tiden må vurdere om de reglene vi har, er tilstrekkelige og gode nok for å sikre oss mot f.eks. den type eventualiteter. Det er en vurdering som departementet gjør, og hvis vi kommer frem til at det trengs endringer, f.eks. for å gjøre noe med problemstillingen som representanten beskriver, vil vi selvfølgelig komme tilbake til Stortinget med det. Men jeg kan ikke her og nå si at det er en konklusjon vi har trukket, det kan jeg ikke.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kristian Støback Wilhelmsen (H) [10:35:39]: Siden 1939 har studentene styrt sitt eget velferdstilbud gjennom muligheten til å ha flertall i styrene til studentsamskipnadene. Når samskipnadene driver med studentvelferd, er det et godt prinsipp at de skal være studentstyrt. Men det er ikke bare et godt prinsipp – det har også gitt god studentvelferd.

Dessverre forlot man prinsippet om brukerstyring, som hadde fungert fra 1939 til 2013, og den rød-grønne regjeringen sørget for at studentene måtte ta til takke med brukermedvirkning.

I realiteten er kravet om to tredjedels flertall en sikkerhetsventil mot et simpelt flertall som kan bestå av studenter. Det er ikke mange andre måter å tolke det på enn som et tydelig signal om at man ikke har tillit til at studentene kan ta ansvar for egen velferd. Det kan ikke være sånn at noen vedtak om studentvelferd er for viktige til at studentene skal kunne ta avgjørelser til beste for seg selv og dem de representerer.

Kravet om to tredjedels flertall er heller ingen garanti mot dårlig styring av samskipnadene – særlig ikke når vi vet at når man tidligere har tatt for stor risiko, har man gjort det enstemmig. Derfor er det heller ikke behov for krav om kvalifisert flertall, med mindre man ikke har tillit til studentene.

Høyre har vært imot dette kravet siden den rød-grønne regjeringen presenterte det. Vi har vært imot fordi prinsippet om brukerstyring har fungert bra fra 1939 til 2013, vi har vært imot fordi kravet om to tredjedels flertall ikke løser noe som helst, og vi har vært imot fordi vi har tillit til at studentene er de første til å ta gode beslutninger på vegne av seg selv og andre studenter.

Det er flere som fortjener ros i denne saken. Regjeringen fortjener åpenbart ros for å foreslå lovendring. Alle partier på borgerlig side fortjener ros for å ha kjempet imot kravet om kvalifisert flertall hele veien. Senterpartiet og spesielt SV, som hadde kunnskapsministeren som innførte dette kravet, fortjener også ros for å ha ombestemt seg og for å innrømme at det ikke var riktig å ta tilliten fra studentene.

Helt til slutt er det også på sin plass å skryte litt av Arbeiderpartiet, som ikke gir seg, og som står igjen alene i kampen mot studentenes mulighet til å styre sitt eget velferdstilbud, til tross for heftige protester og motstand fra studenter og sektoren for øvrig.

Kristin Vinje (H) [10:38:09]: Vi har omtrent 245 000 studenter ved norske universiteter og høyskoler, og bare her i Oslo-regionen har vi mer enn 62 000 studenter. Antallet studenter har vokst enormt, og når vi ser tilbake på historien, er det mye som har skjedd i norsk høyere utdanning.

I Norge har vi bl.a. studentvelferd i verdensklasse, og det kan vi være stolte av. På et av mine besøk hos Velferdstinget i Oslo og Akershus, som er knyttet til samskipnaden, fikk jeg i gave en bok om studentvelferd, en historie om hvordan studentsamskipnaden ble til. Ideen bak å etablere et velferdstilbud for studenter i Oslo kom nettopp fra studentene selv. Med god hjelp av politikere, statsadministrasjonen og ansatte ved Universitetet i Oslo førte det til at det den 16. juni 1939 ble vedtatt en lov om studentsamskipnaden i Oslo.

I dag er alle universiteter og statlige høyskoler tilknyttet en studentsamskipnad, som skal sørge for velferdstilbud til studenter: boliger, spisesteder, barnehager, helsetjeneste osv. Studentsamskipnaden her i Norge har en langt mer omfattende og ikke minst lovfestet og formell rolle enn tilsvarende organisasjoner i utlandet. At den på toppen av det hele er studentstyrt, gjør den til et enestående fenomen i internasjonal sammenheng.

Den endringen vi vedtar i dag, som egentlig er en reversering av den rød-grønne regjeringens innskrenking av studentenes innflytelse over egne velferdstilbud, får et bredt flertall. Det er veldig bra. Det er bare Arbeiderpartiet som står fast ved sitt syn.

Det er viktig å påse at regelverket for studentsamskipnadene inneholder tilstrekkelige sikringselementer, men å gripe inn med krav om tilslutning fra to tredjedeler av styrets medlemmer i enkelte saker er ikke veien å gå. Det er synd at Arbeiderpartiet motsetter seg at studentenes selvråderett skal være det styrende prinsipp. På den måten undergraver de studentenes brukerstyring.

Vedtaket i dag betyr at studentene får tilbake den tilliten de har hatt helt fra etableringen av landets første studentsamskipnad ved Universitetet i Oslo og frem til 2013, da den rød-grønne regjeringen endret loven. I den historieboken må det føyes til et mørkt kapittel, men heldigvis kan studentene nå igjen ta viktige beslutninger om velferdsgoder på vegne av medstudenter med dagens vedtak i Stortinget.

Trond Giske (A) [10:41:00]: (komiteens leder): Dette er ikke verdens største sak, men når flertallet sier at dette dreier seg om hvorvidt beslutningene skal tas nærmest mulig studentene, må det sies å være en ganske stor avsporing. Beslutningene skal selvsagt fortsatt tas i styret i samskipnadene. Spørsmålet vi diskuterer, er om enkelte beslutninger krever et kvalifisert flertall. Det er kjent fra mange organisasjoner.

Hvis prinsippet var at studentene fullt ut skulle råde over sine samskipnader, er det mye i lov om studentsamskipnader som må endres. Kanskje må loven i det hele tatt legges ned. Det er jo et eget rettssubjekt styrt av studentene.

I § 2 er det faktisk departementet som bestemmer om samskipnader skal opprettes, nedlegges eller slås sammen. Hvorfor overlater man ikke det fullstendig til studentene og samskipnadene selv?

I § 3 sies det at man ikke kan tilby tjenester for andre med mindre de går med overskudd, og det skal skje i begrenset omfang. Hvorfor overlater man ikke det til studentene, hvis det er sånn at det skal være full selvråderett i samskipnadene?

I § 6 sier man at utdanningsinstitusjonen skal ha representant i styret. Hvorfor overlater man ikke det til studentene å bestemme, hvis det er sånn at man skal ha full råderett?

Man kan ikke stå her på talerstolen og si at dette skal studentene fullt ut bestemme, når man fortsatt er for en lov om samskipnadene som legger ganske klare føringer på hva de skal drive med, og hvordan de skal være sammensatt.

Så er det en liten detalj som står igjen, nemlig: Skal store låneopptak, store beslutninger med lange føringer, ha to tredjedels flertall? Ja, da vil det være slik at hvis man maksimerer studentrepresentasjonen i styret, må man enten ha med seg den ene fra utdanningsinstitusjonen eller en av de ansatte for å ha to tredjedels flertall for å gjennomføre det. Det er det vi diskuterer, det er den mikroskopiske forskjellen mellom flertallet og mindretallet her.

Det var den oppryddingen som ble gjort etter at det hadde vært rot. Den var nødvendig. Det er gjort en god jobb i samskipnadene, det er gjort en god jobb fra departementet med å skolere og følge opp samskipnadene. Men det er store verdier som forvaltes.

Grunnlaget i det er at loven gir samskipnadene en rett til å kreve en avgift fra studentene – studentene er pliktig til å betale dette. Det er derav forpliktelsene til å følge en del paragrafer i loven kommer. Når vi også – noen av oss – mener at man kan stille et ekstra krav til en slags langsiktighet på store låneopptak og store avgjørelser, er det litt forunderlig at det er det konservative partiet Høyre som nå er veldig imot en slik paragraf. Men at dette skal være en stor og viktig prinsipiell sak om studentenes selvråderett: Det er det rett og slett ikke.

Trine Skei Grande (V) [10:44:09]: Jeg er egentlig litt enig i det siste som representanten Giske sa, at det er litt rart at det er Arbeiderpartiet som er på den ene sida og Høyre på den andre, tradisjonelt sett. For meg handler studentsamskipnadsloven om litt av kjernen i hvordan den norske velferdsstaten er bygd opp. Der har det historisk sett hendt at Høyre har bremset litt, og at Arbeiderpartiet har vært litt mer kreative. Da er det dessuten enda litt mer forunderlig når det nå snur og er helt omvendt. For hva er tankegangen bak mange av velferdsinstitusjonene som er bygd opp i Norge? Jo, de er bygd opp knyttet til frivillighet og sjølorganisering. Det har ikke vært andre som har kommet inn og hjulpet de fattige, det er de som faktisk har slitt sjøl, som har organisert seg og bygd opp strukturer som har brakt dem framover, på samme måte som studentene har vært aktive aktører i å utvikle samskipnadsstrukturen i Norge, og også loven.

Det er klart at det er ting her som gjør at man ikke har fullstendig studentstyre, men det er fordi studentene har ønsket det. Studentsamskipnadsloven er jo ikke kommet på grunn av statlig overstyring, men fordi man har ønsket en lik struktur – å utvikle en struktur som har klart å skape de verdiene vi i dag har. Man kan forvalte disse verdiene på en klok måte, og det har studentene vist siden før krigen at man har klart. Gjennom å bygge opp de verdiene som ligger der i dag, har strukturen alltid fungert. Det er en del av den måten vi bygger velferdssystemer på i Norge. Dette er et kjempegodt eksempel på akkurat det.

Dette er den loven som studentene vil ha. Og hvis noen mener at lovendringa er ubetydelig, kan man ikke ferdes mye i studentkretser, for dette var utrolig provoserende for de fleste som jobber med studentpolitikk, og det skal feires når det føres tilbake. Så det er noen som mener at dette er lite, men de det angår, mener at dette er stort.

Jeg mener også at det er på sin plass å skryte veldig av SV og Senterpartiet, som jeg har skjønt hadde det vanskelig da vi vedtok dette sist – og sann mine ord: Jeg sa at dette kom til å bli reversert, og nå blir det reversert. Det er bra for studentene, men det er også bra for måten vi tenker på om hvordan vi bygger velferdssystemer og samskipnadene rundt studentpolitikken vår – at det skal være studentene sjøl som er drivkrafta i å utvikle det. Det har vist seg å fungere veldig godt i de aller, aller fleste tilfeller i Norge siden før annen verdenskrig. Det er ingen grunn til at det ikke skal fungere veldig godt framover, men det ansvarliggjør studentene på den måten at det ikke går an bare å gjøre det som er populistisk og enkelt, men at man faktisk må ha ansvarlige valg bak alt man gjør. Det tror jeg gir klokere beslutninger, og jeg tror at det forvalter verdiene som de eier sammen, på en bedre måte. Så dette er bra.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.