Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:02:47]: (komiteens leder og ordfører for saken): I dag skal vi behandle meldingen Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, som på en del områder kan ses på som en oppfølging og forbedring av Samhandlingsreformen.

Komiteen har hatt saken på høring, og vi har opplevd et stort og godt engasjement rundt temaet og innretningen som meldingen har. Komiteen sprikte en god del i starten av arbeidet med den. Det var litt vanskelig å få tak i hvem som var for hva, og hvem som var mot hva. Enkelte partier har underveis vært både for og i mot enkelte deler av meldingen, men vi har jobbet godt og konstruktivt sammen. Enkelte områder er alle partier opptatt av og enige om, og jeg opplever at det har vært stor vilje til å finne omforent tekst som tydelig viser hvor vi står sammen. Jeg mener at det produktet vi nå i dag debatterer, gir et godt bilde på hvor de forskjellige partiene står og hvor skillelinjene går.

Med tanke på det viktige arbeidet som skal foregå ute i kommunene med enkeltmenneskers ulike utfordringer, sykdom og skade, er det fint å konstatere at vi står samlet om hovedutfordringene og mange av meldingens svar og løsninger. I tillegg har komiteen tillatt seg å gjøre meldingen enda bedre ved at vi i innstillingen har lagt til enkelte elementer som det i dag skapes et flertall for. De enkelte partier vil selv redegjøre for sine betraktninger.

Regjeringens politiske plattform gir tydelig uttrykk for den politiske viljen til å forbedre den kommunale helse- og omsorgstjenesten. De kommunale tjenestene er viktige og blir i årene framover stadig viktigere for å møte de samlede utfordringene og befolkningens behov for helse- og omsorgstjenester. Framtidens helse- og omsorgstjeneste skal være pasienten og brukerens tjeneste, der hovedregelen er at ingen beslutninger om meg som pasient skal tas uten meg. Brukerne skal få større innflytelse over egen hverdag gjennom mer valgfrihet. Dette skal gjelde for dem med god helse med behov for enkle konsultasjoner, for dem med kroniske sykdommer og behov for mer oppfølging over tid samt for dem med sammensatte behov og nedsatt funksjon som har behov for spesielt tilrettelagte tjenester. De viktigste grepene som blir tatt, er: flerfaglige team, økt kompetanse og styrket lederskap. En samlokalisering av flere kommunale helse- og omsorgstjenester er et godt utgangspunkt for innovasjon, fagutvikling og nye samarbeidsmåter, både innad i kommunen og mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten.

Brukere og pårørende har vært med i utarbeidelsen av meldingen, fordi de sitter på uvurderlig erfaringskompetanse. Selv om faglig høy kompetanse og god ledelse er avgjørende for å gi trygge og gode tjenester, kommer vi ikke unna den personlige opplevelsen at noen oppfatter tilbudet som dårlig. Tilbakemeldingene fra brukere og pårørende var ganske så klare og entydige, og dette har derfor fått stor plass i meldingen. For øvrig er all helsepolitikk som regjeringen har fremmet, eller som er under arbeid, laget i tett samarbeid med brukere og pårørende. Vi erkjenner at pårørende er viktige ressurspersoner, som skal få sin stemme hørt. Samtidig erkjenner vi at enkelte pårørende selv blir syke fordi vi ikke har anerkjent det stresset og den sorgen de ofte står i. At pårørende nå får en så stor plass i regjeringens arbeid, mener jeg er både viktig og riktig. Jeg vil samtidig minne om at vi ikke må glemme den andre siden av dette, nemlig det faktum at noen ikke har pårørende og derfor trenger ekstra bistand og oppfølging av det offentlige.

I det praktiske arbeidet vil det være et ledelsesansvar å sørge for at ansatte får opplæring, sånn at de også kan dra nytte av den ressursen som aktive brukere og pårørende representerer.

Mange kommuner har i kjølvannet av Samhandlingsreformen valgt å samlokalisere sine tjenester i større grad, og dette har de høstet gode erfaringer med. Regjeringen ønsker med denne meldingen å gå et skritt videre ved å innføre to typer team: primærhelseteam som skal ha ansvar for grunnleggende helsetjenester til hele befolkningen, og oppfølgingsteam for dem med mest sammensatte behov. Primærhelseteam vil legge til rette for forebygging, proaktivitet og egenmestring. Oppfølgingsteam vil ha hovedfokus på grupper som vil ha særlig behov for en koordinator, kunnskapsbaserte prosedyrer og sjekklister, individuell plan og systematisk oppfølging. Tanken er å etablere flerfaglige ambulante team der både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten arbeider sammen.

Jeg tror det er flere enn meg som på nært hold har sett hva det gjør med mennesker når de blir utsatt for sykdom eller skade som tar fra dem deres vante liv. Selv har jeg fulgt en nær venninne gjennom flere år, og jeg har sett at sykdommen stadig tar fra henne mer og mer av hennes selvstendighet. Det skaper sorg, frustrasjon og angst. Jeg er overbevist om at bare det å vite at noen er der og følger med på utviklingen, tilrettelegger underveis, gir råd eller er der for den lille samtalen, ville gjort at man i hvert fall ikke engstet seg så mye eller fikk de nye hjelpemidlene altfor sent. Jeg har også sett at når det ene familiemedlemmet har en alvorlig sykdom, så innvirker det på hele resten av familien.

Fremskrittspartiet har alltid vært opptatt av enkeltmennesker. Derfor er denne teamtenkingen så riktig for oss. Når enkelte partier har vært mer opptatt av grupper, har Fremskrittspartiet gjentatte ganger sett at tilbud er blitt gitt, men det som er blitt gitt, har ikke virket. Dette er sløsing av ressurser og ødeleggende for den enkelte.

Team, koordinator, individuell plan, kompetanse og brukermedvirkning vil gi enkeltmennesker helt nye muligheter. Dette er bra nytt for dem som sliter.

Det er verdt å merke seg at da den forrige regjeringen innførte Samhandlingsreformen, som hadde adskillig større innvirkning og konsekvenser for kommunene, så man ingen grunn til å ha pilotprosjekter. Alle kommuner skulle finne sin egen vei, og de samme feilene ble gjort mange steder. Nå når det fremmes en egen melding som skisserer alle de utfordringene som den gang oppstod, med forslag til løsninger på disse utfordringene, ja, da vil disse partiene ha pilotprosjekter – og det til tross for at man er i mot pilotprosjekter på statlig finansiering av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Jeg konstaterer også at SV og Senterpartiet tviler såpass mye på sin egen politikk at de nå mener at betalingsplikten for utskrivningsklare pasienter bør fjernes. Dette er det ikke et flertall for i Stortinget i dag.

Det er i grunnen kjekt å konstatere at de rød-grønne partiene har konkludert med at kommunene har fått tilstrekkelig med midler til å gi gode helse- og omsorgstjenester og derfor ikke trenger statlige midler. Uansett om man blir en del av statlig finansierte eller kommunalt finansierte omsorgstjenester, har vi opp gjennom årene fått utallige tilbakemeldinger på at både lovverk og finansieringsmodeller står i veien for optimal organisering og tverrfaglighet som metode. Det er derfor viktig at regjeringen nå setter i gang dette arbeidet med tanke på forenkling, forbedring og fornying.

Selv om Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti tror at ethvert forslag om endring handler om noe annet, kan jeg forsikre om at dette handler om å ha fokus på pasienter og svare opp de innspill som er kommet i forhold til de hindre som finnes. Meldingen har som tidligere nevnt et særskilt fokus på kompetanse og ledelse som er grundig beskrevet i meldingen. Jeg velger å ikke gå særskilt inn på alle disse tiltakene, annet enn å si at jeg oppfatter at det er stor enighet om at tiden siden innføringen av reformen, da kommunene gjennom Samhandlingsreformen fikk ansvar for enda mer syke og skrøpelige mennesker, har vist oss at kompetansen manglet i de fleste kommuner, og den mangler fortsatt i dag.

Økt kompetanse handler om å møte dagen i dag og ikke minst om å møte de neste dager, måneder og år. På komiteens reiser i Norge har vi gjentatte ganger fått opplyst om at det er lettere å få mange søkere til ledige stillinger nå enn tidligere. Det er tydelig at stadig flere oppdager at det å jobbe i kommunehelsetjenesten byr på utvikling, utfordringer og varierende muligheter. Regjeringen har derfor forpliktet seg til å sørge for tilskuddsordninger som gir gode muligheter for videre- og etterutdanning.

Selv om Samhandlingsreformen i sin tid samlet de politiske partiene på flere områder, ble den ikke enstemmig vedtatt. Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet stemte bl.a. imot å gjøre loven om kommunale helse- og omsorgstjenester profesjonsnøytral. I en tid da kommunene skulle få enda større ansvar for enda sykere mennesker, mente vi det var helt feil signal å sende til kommunene at kompetanse ikke skulle framheves eller pålegges. Derfor gjeninnføres nå kravet om enkelte profesjoner. Det ligger forslag om gjeninnføring av de profesjoner som opprinnelig lå i loven, med et tillegg fra 2020 om kommunepsykolog. Et flertall i komiteen fremmer også forslag om at kommunene må ha tilgang til ergoterapeut, også dette fra 2020.

Helt siden 1995, daværende John Alvheim i spissen, har Fremskrittspartiet påpekt viktigheten av ergoterapeutenes kompetanse, ikke minst med tanke på å kunne bo hjemme så lenge som mulig, men også med hensyn til forebygging, mestring, tilrettelegging og velferdsteknologi. Det er på tide at kommunene får opp øynene for den verdien det ligger i å ha tilgang til en ergoterapeut.

Det er i tillegg et flertall som ber om en diabetesplan samt en gjennomgang av regelverket rundt henvisninger og bruken av audiografer, med tanke på forenkling og forbedring av ressursbruken.

Noen av partiene har vært bekymret for at vi nå vurderer å åpne for direkte tilgang til fysioterapi, og at dette kan føre til at de som trenger det mest, får dårligere tilgang. Norsk Fysioterapeutforbund viser i den sammenheng til andre land, som viser at dette er feil. En slik innretning har vist seg å gi besparelser på andre deler av helsebudsjettet, og det har gjort det enklere for fysioterapeutene å prioritere dem som trenger det mest. Med dagens ordning kan en slik prioritering ikke gjøres.

For Fremskrittspartiet er ordene «forenkle», «fornye» og «forbedre» med oss i alt vi gjør. Derfor støtter Fremskrittspartiet en slik vurdering.

Komiteen har også vært opptatt av fødselsomsorgen og jordmortjenesten i kommunene. Balansegangen mellom lokalt selvstyre og nasjonale pålegg og øremerking er krevende. Sterke signaler fra storting og regjering når fram til kommunene, men det går for sakte. Dette gjelder innen de fleste områder. Alle partier kritiserer kommunene og fremmer en rekke forslag for å styre dem og låse dem. Men en forsøksordning som svarer opp all kritikken, vil de ikke ha. Det er derfor noen ganger vanskelig å forstå hva enkelte partier faktisk vil. Komiteen er likevel blitt enige om å fremme et forslag hvor vi ber regjeringen sørge for at elektroniske helsekort for gravide kommer på plass. Helsestasjonene og skolehelsetjenesten har fått stor plass under behandlingen av meldingen. Selv om de rød-grønne ikke selv øremerket midler til dette, mener de nå at øremerking er riktig. Jeg kunne akseptert en øremerking hvis dette ble gjort fra dag én, slik Høyre og Fremskrittspartiet valgte å gjøre når det gjelder psykologer. Der gikk vi inn med en gang og ga tilskudd for å stimulere. Men Fremskrittspartiet ønsker ikke å premiere dem som ikke har fulgt opp klare oppfordringer fra storting og regjering, og dermed straffe dem som faktisk tok våre signaler. Det er også svært uklokt å sende slike signaler til kommunene. De vil kjapt ta til seg at om de bare sitter stille, så blir de etter hvert belønnet. Skulle vi likevel øremerket midler til helsesøstertjenesten nå, ville jeg øremerket det til de kommunene som hadde vært flinke. Flinke kommuner skal belønnes, ikke straffes.

Men det er klart at når vi leser om kommuner som f.eks. arbeiderpartistyrte Trondheim som nå får 20 mill. kr ekstra til helsestasjoner og rusarbeid, og de foreslår å bruke mindre enn 5 mill. kr til dette, så forstår man kanskje bedre hvorfor de rød-grønne partiene trenger å detaljstyre.

Avslutningsvis vil jeg kommentere de rød-grønnes totale mangel på å ønske å likestille rusavhengige og psykisk syke med andre pasienter. Arbeiderpartiet går lengst. De skriver nemlig i sine merknader at de ikke ønsker at de rusavhengige skal være den neste gruppen som blir prioritert, og dette til tross for at disse ikke ble prioritert de foregående åtte årene og til tross for at Arbeiderpartiet vet at en opptrappingsplan for rusfeltet er rett rundt hjørnet. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti går imot alt som foreslås av styrking for de rusavhengige. Før sommeren gikk de i mot at disse skulle velge hvor de skulle få sin rusbehandling, nå går de også i mot at disse skal ha rett til øyeblikkelig hjelp i egen kommune på samme linje som alle andre i sin kommune. Og til slutt går de i mot at kommunen skal ha ansvar for dem etter utskriving. Når vi vet at flertallet klarer å bli rusfrie, men at det er det å stå i den nye rusfrie hverdagen som glipper, og når vi vet at dette er på grunn av mangel på ettervern i kommunene, er det oppsiktsvekkende at disse tre partiene ønsker en videreføring av den opplagte svakheten ved dagens system. Heldigvis er det bred borgerlig enighet om at det er de rusavhengige som nå skal prioriteres. Vi har allerede styrket deres rettigheter på flere områder. Den gylne regel er gjeninnført, og antall personer i behandlingskø går stadig nedover, det samme gjør ventetider. Vi har også gjeninnført øremerkede midler til kommunene. Primærhelseteam, eller oppfølgingsteam, vil for dem som sliter med avhengighet eller psykiske plager, bli en adskillig forbedring av deres hverdag og mulighet for å lykkes, og alle pasienter i kommunene skal ha like rettigheter.

Ruth Grung (A) [10:18:03]: Primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er omtrent like store, iallfall når det gjelder budsjett, men de er veldig forskjellige når det gjelder oppmerksomhet. Det ser vi også i dag – det er helt tomt her. Det er nemlig kommunehelse som betyr mest for folks helse. Det er der vi har de fleste kronikere og eldre. Det er der tidlig innsats betyr mest – det å se helse i sammenheng med alle de andre ansvarsområdene som kommunene har, se relasjonen til arbeid, bolig og muligheter til å sette seg inn i forebyggende tiltak.

Det er helt rett at brukerne gir tydelig tilbakemelding på at de savner et mer helhetlig helsevesen, og at de blir mer involvert i sin egen behandling. Blant disse er det veldig mange som opplever at de blir lite sett i den offentlige helsedebatten, og spesielt av oss politikere.

Rusavhengige og den økende andelen av dem med psykiske lidelser opplever at de har blitt mer sett i den senere tid, og det er bra, men vi har også mange kronikere, mange innvandrere med utfordringer når det gjelder spesielt diabetes, mange med hørsels- og synsutfordringer, mange barn og unge som ville fått en helt annen skolehverdag dersom de hadde blitt fanget opp tidligere, mange som har vært utsatt for vold og overgrep, innsatte i fengsler, som har stor hyppighet av helse- og levekårsutfordringer – og nå også helsehjelp til alle i asylmottak.

Kommunehelsetjenesten er preget av fragmentering, dårlige IKT-systemer, mangel på systematisk informasjon om sykdomsbildet i populasjonen, og det er et veldig stort behov for mer kompetanse og ledelse. Arbeiderpartiet har derfor sett fram til primærhelsemeldingen. Det er veldig mye bra i meldingen, men det er også en del mangler. Sosial ulikhet i helse er et tema som vi mener burde vært adressert tydeligere, fordi vi vet at det er de brede tiltakene som gir størst effekt.

Vi konstaterer også at to tredjedeler av oppgavene som meldingen omtaler, skal vurderes eller utredes videre. Arbeiderpartiet mener det er faglig uklokt å eksperimentere med de distriktspsykiatriske sentrene. Når vi endelig har klart å bygge opp et faglig godt tilbud, tror vi ikke det er tid for å eksperimentere med det. Det samme gjelder tannhelse – vi mener at vi har en organisering i Norge i dag som gir god tannhelse, og at det heller ikke er rett å endre på det.

Internasjonalt scorer Norge bra på tilgjengelighet på kveldstid, høy andel av fastleger og generelt høy tilfredshet med helsetilbudet, men vi ligger under snittet når det gjelder kvalitetsmåling og generering av elektroniske pasientjournaler for å få populasjonskunnskap, og vi kommer dårlig ut når det gjelder fragmentert ledelse, og at fastlegene er dårlig integrert i de øvrige tjenestene. Så vi synes det er litt underlig at fastlegene ikke fikk større oppmerksomhet, spesielt knyttet opp mot det med team, for det er viktig også der å adressere hvem som har hovedansvaret.

Arbeiderpartiet mener det er behov for en mer tverrfaglig, effektiv og tilgjengelig primærhelsetjeneste, som nettopp bygger på fastlegenes medisinske ekspertise og gode kunnskap om pasienten. Kontinuitet er særlig etterspurt av kronikere, multisyke og eldre. Vi mener at fastlegene må ha en sentral rolle i utvikling av dynamiske team som tar utgangspunkt i pasientens behov. Det bør være et mål å videreutvikle det som fungerer. Fastlegeordningen er vellykket. Individuell plan og koordinator fungerer for dem som har det. Arbeiderpartiet mener at fastlegene bør få et større ansvar for å utarbeide individuell plan i samarbeid med pasienter, for dem som trenger det. Det tror vi også var meningen da fastlegeordningen ble etablert.

Det å ha kontroll og vite når noe skjer, og hva som skjer, med ens helse gir mestring, og vi mener også at det er helsefremmende. Det bør utvikles veileder for individuell plan for ulike pasientgrupper, som kronikere, rusavhengige, multisyke, demente og pasienter som trenger rehabilitering eller habilitering.

Mange unge er usikre på bruk av familiens fastlege. Ungdom er i en sårbar alder, og vi synes derfor det er litt underlig at vi ikke fikk støtte for forslaget om å gi informasjon til samtlige 16-åringer om hva innholdet i fastlegeordningen er, hvordan en får tak den, taushetsplikt og at en også har mulighet til å velge sin egen fastlege.

Teamorganisering er ikke noe nytt. Vi har det spesielt i hjemmebaserte tjenester, og det fungerer særdeles godt. Det er viktig at vi bygger videre på det som fungerer. Vi har mange kommuner som har opprettet palliative team, psykiatriteam og andre team de ser at de har spesielle målgrupper for i sin populasjon. Men samtidig ser vi at de trenger tettere kontakt med lege og bedre gjennomgang når det gjelder legemidler, så der er det også utviklingsmuligheter.

Det vi er forundret over, er at Nav ikke har en plass i teamene. For veldig mange sykmeldte er akkurat den relasjonen viktig, for dem som står utenfor arbeid, betyr det mye å komme i arbeid. Og så har vi Nav sosial – det å tilrettelegge med bolig og de andre tingene som er viktig i livet, mener vi også vil være helsefremmende. Det å klare å bryte ned de båsene er avgjørende, iallfall for Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet er også opptatt av at vi gjør mer når det gjelder å få på plass god helsedatainformasjon. Helt siden 2009 har Helsedirektoratet arbeidet med kvalitetsindikatorer for pleie og omsorg. Vi savner framdrift på det området. Det er viktig at rapporteringen også blir gjort mest mulig brukervennlig, og det man først rapporterer om, kan brukes i forbedringsarbeidet også lokalt, på det enkelte sted. Vi er glad for at det nå er fortgang i etableringen av et kommunalt helse- og omsorgsregister, for de digitale verktøyene i helse- og omsorgstjenesten representerer noe av det mest ineffektive innen primærhelse og rammer særlig syke og eldre. Vi er derfor glad for at det blir flertall her i Stortinget for at det må langt mer drastiske tiltak til for å sikre elektroniske kommunikasjonsverktøy mellom fastlege og helsestasjon, mellom jordmødre og fødeavdeling og på tvers. Og når det gjelder gravide, er vi selvfølgelig glad for at vi nå også får elektronisk oppfølging.

Tydelig medisinsk-faglig ledelse i kommunene er en forutsetning for å få mer målrettet og dynamisk samarbeid internt i kommunehelsetjenesten. Når vi har vært ute i kommunene, er kanskje det området hvor vi ser det sterkeste skillet, der hvor vi har tydelig ledelse på både institusjonsnivå, i hjemmebaserte tjenester, i ledelse i kommunen, ikke minst når det skal lages samarbeidsavtaler knyttet opp mot spesialisthelsetjenesten.

Øyeblikkelig hjelp er et annet område der Arbeiderpartiet savner tydeligere grep. Det er ikke bra når kun 15 pst. av legevaktene har egen legevaktbil til å rykke ut med. Det er ikke godt nok, og vi tror ikke akuttmedisinforskriften er tilstrekkelig for å løfte dette opp.

Arbeiderpartiet er glad for at både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene under høring var så tydelig på hvor viktig det er med rett kompetanse som en bærebjelke i framtidig helse- og omsorgstjeneste, og spesielt er det å sørge for økt rekruttering av helsefagarbeidere en utrolig stor utfordring. Det er veldig mange profesjoner innenfor helse, og Arbeiderpartiet har falt ned på at vi har tillit til – og vi tror også det er rett med tanke på innovasjon – at kommunene selv velger hvilken type kompetanse de mener er viktig for å kunne gi det beste helsetilbudet til sine innbyggere. Men så er det også viktig, når vi ser på utdanning av nye innenfor helse, at kommunene i dag ikke har plikt til å tilrettelegge for praksisplass. Nyutdannede som da får attraktive praksisplasser i sykehus, blir selvfølgelig formet mot sykehus når man ikke får tilsvarende innenfor primærhelse. Så det er et viktig område, hvis vi skal klare å få en bedre likevekt mellom det som skjer med primærhelse i forhold til spesialisthelse.

Så til noe helt avgjørende, noe vi synes er underlig: Vi hadde forventninger til at ministeren her tok grep når det gjaldt forskning innenfor primærhelse, og adresserte de utfordringene og det bildet som ble vist i HelseOmsorg21 – for det er helt klart at skal vi øke statusen innenfor dette området, er det avgjørende at vi også får mer kunnskap om det som skjer innen primærhelse, ikke minst når det gjelder det forebyggende, innovasjon og velferdsteknologi.

Kommunen er et omfattende og spennende område innenfor helse. Arbeiderpartiet har valgt å fordele det mellom oss som sitter i fraksjonen.

Jeg avslutter med å fremme de forslagene som Arbeiderpartiet står bak, og så blir resten opplyst gjennom de andre representantene for Arbeiderpartiet.

Presidenten: Representanten Ruth Grung har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:28:24]: Dette er en overmoden og viktig melding til Stortinget om nye ideer og bedre løsninger for hvordan vi skal organisere kommunehelsetjenesten for framtiden. For å forstå behovet for endringer må vi egentlig ta utgangspunkt i dagens situasjon.

De som mottar helsehjelp i kommunene, har flere diagnoser og mer komplekse tilstander enn før. Dessverre er tjenestene som tilbys, veldig fragmenterte og lite koordinerte. Brukerne er lite involvert, og det er mangelfull kunnskap om innhold og kvalitet i tjenestene. Vi vet at vi svikter på noen områder.

Det er satset for lite på lederutvikling i primærhelsetjenesten – og det er for lite systematisk kunnskap om ledelse i hele sektoren.

På flere områder er det for dårlig tilgjengelige helsetjenester, og kapasiteten er rett og slett for lav. Tjenestene til dem som trenger hjelp aller mest, er for dårlige, og det er svikt i systematisk oppfølging.

Jeg vet dette høres ut som et trist virkelighetsbilde. Det er ikke slik at alt gjøres feil i dag og at ingen tjenester er gode i kommunene, men det er på høy tid å gjøre et viktig arbeid for å ruste disse tjenestene bedre.

Det er vanskelig å snakke om framtidens primærhelsetjeneste uten å si noen ord om Samhandlingsreformen. I sommer presenterte Norsk Sykepleierforbund en rapport om konsekvensene knyttet til innføring av Samhandlingsreformen. Den var utarbeidet av Telemarksforskning.

Den beskriver hvordan den massive ansvarsoverføringen fra spesialisthelsetjenesten til kommunene – har medført økt arbeidsmengde og betydelig mer komplekse oppgaver. Den forteller at etter at Samhandlingsreformen ble innført, varierer kvaliteten på tjenestene mer enn før. Den forteller om krevende konsekvenser for både pasienter og helsepersonell, fordi reformen ble innført før kommunene hadde fått tid til å bygge opp nødvendig kompetanse. Og rapporten viser oss det vi har vært bekymret for, og som Høyre advarte mot, ved å innføre reformen så raskt, at kompetansehevingen i kommune har vært preget av kurs og ad hoc-opplæring og ikke langsiktig oppbygging av helt nødvendig kunnskap og kompetanse.

Brukere, pårørende og helsepersonell sier tjenestene henger for dårlig sammen. Forskerne sier det, rapporten fra Norsk Sykepleierforbund viser det. Det tar vår regjering på alvor. Derfor er denne meldingen viktig, og den baner vei for nødvendig nytenking i kommunehelsetjenesten. Jeg syns det er grunn til å glede seg over at komiteen finner sammen på mange viktige områder og er enige om mange av de grepene som regjeringen foreslår.

Vi trenger mer helhetlige, nære og koordinerte helsetjenester i kommunene. Vi trenger flere fagfolk med ulike spesialiteter og utdanninger, og de må samarbeide mer om pasientene i team. Regjeringen satser offensivt på utdanning og økt kompetanse – og på lederskap – for det er bare ved systematisk og målrettet arbeid med kunnskaps- og kompetanseheving i hele sektoren vi kan sikre at vi leverer en primærhelsetjeneste som er faglig sterk. Vi fortjener alle å møte en kompetent tjeneste når vi trenger hjelp, enten det er oss selv, våre barn, våre eldre foreldre eller den skrøpelige damen i nabohuset.

Før jeg ble valgt inn på Stortinget, jobbet jeg som sykepleier på sykehjem. Der opplevde jeg hvordan det er å jobbe i team som fungerer. Teamet besto av fagfolk med ulik helsefaglig utdanning, og vi var ledet av en tydelig leder. Sammen vurderte vi hver enkelt pasient, og jeg mener vi leverte helhetlig og faglig sterk helsehjelp. Når meldingen framhever styrken av å jobbe mer i team, vet jeg at det virker. For ergoterapeuten kan noe om tilrettelegging som legen ikke kan. Institusjonskokken kan noe om ernæring som sykepleieren ikke kan. Sammen skaper vi ikke bare trygghet for pasient og pårørende, vi skaper kvalitet, og pasienten blir møtt med respekt for sine behov. Og så er det en ting som er viktig: Vi skapte sammen et arbeidsmiljø som var faglig interessant og motiverende å jobbe i. Og det er ikke helt uvesentlig. Mange av dem som tar helsefaglig utdanning, skal jobbe i primærhelsetjenesten. Det er på høy tid at vi gjør dette til en sektor i helsetjenesten hvor det er interessant, spennende og faglig givende å jobbe.

Vi styrker ikke fagligheten i pleie og omsorg ved å senke krav til kunnskap og kompetanse eller ved la være å måle på kvalitet og innhold i tjenestene. Å innføre kompetansekrav i lovverket møter behovet for mer kompetanse, slik at kommunene må ansette en grunnstamme av ulikt helsepersonell.

Da komiteen var på reise til Edinburgh i Skottland i 2014, så vi hvordan samlokaliserte tjenester gjør helsehjelpen lettere tilgjengelig for innbyggerne, og at når fagfolk er i samme «hus», kan man lettere få på plass gode teamløsninger for pasient og pårørende. Regjeringen ønsker å etablere mer av denne type arbeidsorganisering også i Norge – det omtales som primærhelseteam og oppfølgingsteam – og jeg er glad for at komiteen i stort slutter seg til det.

Fastlegene må få flere å jobbe sammen med på legekontoret. Vi trenger at legene kan prioritere å møte brukere med medisinsk krevende behov. Det trenger vi mer i framtiden. Derfor bør legen ha flere kolleger i sin praksis som kan avlaste henne for flere oppgaver. Det er like viktig for listepasienter som er barn og unge, som de listepasientene som har diabetes, kols eller demens. Og så er det god utnyttelse av ressursene dersom sykepleiere og annet helsepersonell kan følge opp fastlegens kronisk syke pasienter på en mer systematisk måte enn det fastlegene faktisk har tid til i dag. Disse pasientene har behov for strukturert oppfølging. Det er kanskje de brukerne som i dag opplever at de faller mellom mange stoler og får for lite hjelp til å mestre egen hverdag med sykdom.

Men det er også mange i kommunene som trenger mer enn de tjenestene som et slikt primærhelseteam kan levere. Det gjelder f.eks. særlig de skrøpeligste syke og de med alvorlige psykiske helseutfordringer. Derfor må vi formalisere samarbeidet rundt disse pasientene med fagfolk med riktig kjernekompetanse.

På komiteens høring uttrykte flere av de store og viktige pasientorganisasjonene at de ønsker seg spesialiserte diagnoserelaterte team og spesialsykepleiere med kompetanse på en og en lidelse. Det er lett å anerkjenne at de som representerer pasienter med kroniske lidelser som diabetes, Parkinsons sykdom eller demens ser behovet for mer kunnskap om «sin» diagnose i kommunene. Det er også et stort behov for mer kunnskap om dette og om sykdommer vi lever med i mange år. Men ingen mennesker er sin diagnose, og dessverre lever mange av oss med flere. Team for brukere med sammensatte behov bør baseres på funksjon og behov, og ikke bare på diagnose. Vi tror løsningen på dette er kompetente primærhelseteam og oppfølgingsteam. Vi tror også her at avanserte kliniske sykepleiere, fastleger og annet helsepersonell vil spille en utrolig viktig rolle i årene framover. Når vi baserer dette teamarbeidet på pasientens behov, vil det kunne bidra til at flere kan mestre å leve med sykdom bedre og vil kunne bo hjemme lenger framfor å ha behov for sykehusinnleggelse og institusjon. Så tror vi også at det vil styrke og trygge pårørendes viktige rolle, og at det kanskje også vil åpne opp for gode allianser med frivilligheten som gjør en viktig innsats overfor mange som lever med helseutfordringer.

Vi gjør i dag noen konkrete endringer. Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre sørger regjeringspartiene for at ergoterapikompetanse nå er blant de helsefaggrupper som kommunene skal ha plikt til å ha på plass. Vi er strålende fornøyd med at det er en samlet komité som ber regjeringen vurdere regelverket knyttet til audiograftjenester, slik at vi kan få ned lange ventetider og unødvendige flaskehalser i hørselsomsorgen. Vi tar også med dette et viktig grep innenfor psykisk helse og rus. Vi lovfester fra 2020 kommunenes plikt til å ha psykologkompetanse, og kommunene får en forbedret finansieringsordning for kommunepsykologer.

Jeg er glad for at vår regjering tar et kraftig oppgjør med den forskjellsbehandling som vi utsetter rusavhengige og psykisk syke for. Og jeg må si det er nesten ganske rystende at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i innstillingen advarer mot å utvide øyeblikkelig hjelp-ordningen til denne pasientgruppen. Vi vil innføre døgnplikt for øyeblikkelig hjelp i kommunene for psykisk helse og rus fra 2017, fordi det er en selvfølge at også de som er syke på grunn av avhengighet eller en psykisk lidelse, skal ha det samme tilbudet som andre når det gjelder retten til et døgntilbud.

De rød-grønne partiene argumenterer mot øyeblikkelig døgnhjelp og betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter. Begrunnelsen er at kommunene har et for lite utbygd tilbud til pasientene. Det er i virkeligheten to streker under det svaret vi andre har kjent til lenge: at de rett og slett ikke prioriterte disse pasientene da de hadde rent flertall i Stortinget i åtte år.

Det er ikke situasjonen nå. Disse pasientene blir høyt prioritert, og jeg er også svært glad for på vegne av Høyre at vi sammen med regjeringspartner Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre nå snart legger fram en opptrappingsplan for rusfeltet som styrker arbeidet i kommunene.

Denne meldingen viser i sin helhet regjeringens tydelige politiske kurs, hvor vi styrker pasientrollen og hvor vi øker kvaliteten. Det er slik vi skaper pasientens helsetjeneste.

Olaug V. Bollestad (KrF) [10:38:41]: Arbeidet med primærhelsemeldingen har vært både spennende og omfattende, og jeg takker komiteen for god dialog. Om vi ikke har vært enige om alt, har vi vært enige om mye.

De kommunale helsetjenestene må utvikles i takt med den generelle utviklingen i samfunnet vårt, og den må også utvikles i den enkelte kommune. Deler av disse tjenestene har i for stor grad fungert stykkevis og delt, i den forstand at tjenestene har hatt hver sin løpebane. Det er behov for å tråkke opp nye løyper i systemer og i større grad få til tverrfaglig samarbeid. Dette handler om å ivareta den enkelte pasient, og at færre skal oppleve å bli kasteballer mellom de ulike systemene. Ulike modeller for primærhelseteam i kommunene skal utredes i meldingen. Sånne team skal være den instansen som har ansvar for grunnleggende helsetjenester for hele befolkningen. Kristelig Folkeparti ser likevel behov for å avklare hvem som skal ha det overordnede ansvaret for pasientene for å hindre ansvarspulverisering, og at en kan fraskrive seg ansvar i et team. Hensikten med ny organisering må først og fremst være bedre og mer helhetlig pasientbehandling og tilgjengelighet av nødvendig kompetanse. Dette handler om å gjøre ting bedre for pasientene.

Tilgang på rett kompetanse til rett tid kan legge grunnlag for et helhetlig helsetilbud med høy og god kvalitet. Kristelig Folkeparti støtter lovfesting av profesjoner som skal representere kommunens kjernekompetanse, men Kristelig Folkeparti understreker også viktigheten av at en sånn lovfesting av noen profesjoner ikke blir en uttømmende liste, hvor en risikerer at noen profesjoner utelates eller kanskje svekkes. Til syvende og sist kan det gå ut over pasientene. Det er behov for en helhetlig vurdering av hvilke profesjoner som bør lovfestes, hvor sammensetningen av kjernekompetansen i kommunene drøftes inngående. Nettopp for å motvirke ulike løpebaner og fragmenterte tjenester er det avgjørende å sikre ulik kompetanse. Alt dette har ett mål – bedre tjenester for pasientene.

Kristelig Folkeparti ønsker fokus på barn og unge spesielt og deres sårbarhet. Barn og unge som tidlig får psykiske utfordringer – i barne- og ungdomsårene – har større risiko for både å oppleve disse plagene som voksen og å utvikle rusutfordringer og fysiske lidelser. Derfor er det viktig for Kristelig Folkeparti at vi intensiverer arbeidet med å avdekke og bekjempe vold mot barn gjennom førstelinjetjenesten i helsetjenesten. Fastlege, helsesøster, tannlege og ansatte på helsestasjoner og i skolehelsetjenesten må ha gode forutsetninger for å oppdage barn som blir utsatt for vold. Bedre koordinering og samhandling kan tilrettelegge for at flere av disse tilfellene avdekkes. Da er det viktig med kommunepsykologer, da er det viktig at psykologtjenesten blir en del av skolehelsetjenesten, da er det viktig at vi følger opp det vi alle i denne salen var enige om da vi behandlet saken om vold mot barn, at komiteen forplikter seg til å utrede en minimumsnorm for skolehelsetjeneste, fordi vi hadde et mål om å nå disse barna først og fremst.

Derfor har Kristelig Folkeparti vært villig til å øremerke i sitt budsjett nettopp penger til skolehelsetjenesten, som er tverrfaglig, for å nå målet om å oppdage flere barn og forebygge så tidlig som mulig.

Den største veksten i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene de siste årene har skjedd hos hjemmetjenestene, og Kristelig Folkeparti er opptatt av at de tverrfaglige teamene skal møte pasienten både hjemme og på institusjon, for å kunne legge til rette for bedre ordninger for den enkelte, gi forutsigbarhet for pårørende, gi trygghet til å være der når livet er mest sårbart. Oppfølgingsteam blir sentralt.

Kjersti Toppe (Sp) [10:44:00]: Stortinget har vorte invitert til å ta stilling til korleis vi kan få til ei framtidsretta kommunal helse- og omsorgsteneste. Regjeringa har kalt meldinga si Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, og det er ein veldig god tittel. Kommunehelseteneste er veldig viktig. Det er der folk bur, det er der helsetilbodet vert gitt, det er òg der ansvaret må vera, og det er der førebygging skjer.

Det er viktig at helsetenestene er tilgjengelege og desentraliserte. Senterpartiet trur ikkje at løysinga da er større kommunar, men at tilbodet vert gitt der folk er.

Meldinga vert sett på som ei oppfølging av Samhandlingsreforma, som var ei retningsreform, der ein ønskte at veksten i helsetenestane no måtte skje i kommunane, og at ein måtte få til ei betre samhandling mellom primærhelsetenesta og spesialisthelsetenesta.

Eg vil først seia at det sjølvsagt er veldig mykje som er bra i denne meldinga frå regjeringa. Det er mange ting som vert vektlagt, som er viktige, bl.a. behovet for meir tverrfagleg samarbeid og fokus på auka kompetanse i primærhelsetenesta. Ideen om primærhelseteam og oppfølgingsteam sluttar vi oss i hovudsak til og meiner at ideen kan vera god. Vi har i innstillinga påpeikt at vi meiner det er ein del usikkerheit både om omfanget og om kven som sit igjen med det medisinsk-faglege ansvaret, som òg representanten frå Kristeleg Folkeparti var inne på. Vi har òg stilt spørsmål ved finansieringa.

Det står òg i meldinga at primærhelseteam kan verta organisert ved sidan av fastlegeordninga, og vi er veldig kritiske til at det skal vera ein modell. Vi er òg kritisk til – og fremjar forslag imot – at når ein skal utreda finansiering av desse teama, skal ein modell, som i alle fall skal vurderast, vera å avvikla heile folketrygdfinansieringa for kommunale helsetenester. Det er Senterpartiet klart imot, og vi fremjar motforslag mot det.

Vi vert skulda av representanten Kari Kjønaas Kjos for å vera for opptatt av profesjonar, sidan vi setter spørsmålsteikn ved desse primærhelseteama. Det er vi ikkje. Vi blir òg skulda for å vera for lite opptatt av profesjonar når vi ikkje går inn for å lovfesta profesjonar i den kommunale helse- og omsorgstenestelova. Vi står på det som vi gjorde i den raud-grøne regjeringa, med at vi ønskjer at det er kompetansen som det er viktig å få nedfelt i lovverket, og vi er redde for at det kan føra til at nokre profesjonar no får større vanskar med å koma inn, f.eks. aktivitørar, som nærast er utsletta mange plassar.

Samhandlingsreforma kan eg snakka veldig mykje om.

Telemarksforsking vart nemnd, og ja, det har kome kritikk mot at arbeidsoppgåvene vart overførte før kommunen fekk bygd opp sin kompetanse. Nettopp difor er vi kritiske til å innføra betalingsplikt og akutt hjelp-tilbod allereie i 2017 for ruspasientane og psykiatripasientane. Det kan vera å gjenta det som ikkje var godt nok da ein innførte det i somatikken.

Det er store utfordringar når det gjeld rus- og psykiatrifeltet i kommunane. Vi veit at 40 pst. av dei som vert skrivne ut frå behandling, ikkje har bustad. Vi veit at årsverkinnsatsen når det gjeld psykisk helse, ikkje har auka særleg sidan 2008. Vi er ikkje imot betalingsplikt for desse pasientane, men vi er imot å innføra det før kommunane har fått sjanse til å byggja opp tilbodet sitt. Difor føreslår vi at vi skal ha ein femårig opptrappingsplan for psykisk helsearbeid i kommunane, slik at ein etterpå kan innføra desse andre økonomiske ordningane.

Dette er òg ei eldreomsorgsmelding. Vi synest det er få krafttak i meldinga for å få ei betre eldreomsorg. Statleg finansiering er ikkje ein opptrappingsplan. Det er berre å overføra dette til staten. Vi meiner dette må være lokalt.

Vi er glade for satsinga på dagaktivitetsplass, og at det kjem som eit lovfesta krav.

Elles må eg nemne legevakt – eg har berre fire sekund igjen av taletida – for det er veldig viktig, og det håpar eg at vi kjem tilbake til.

Presidenten: Presidenten antar at representanten Toppe vil ta opp forslag.

Kjersti Toppe (Sp) [10:49:05]: Ja, det vil eg.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ketil Kjenseth (V) [10:49:19]: Jeg vil at vi skal se for oss at vi tar med oss lille Per på sju år på en liten tur rundt i helsetjenesten. Han har kanskje behov for å få hjelp av logoped. Han må først innom skolehelsetjenesten for å bli henvist til PPT. Han trenger helt sikkert hjelp fra helsestasjonen. I tillegg er det kanskje noen utfordringer i hjemmet, så en må forholde seg til barnevernet. Han er overvektig og må forholde seg til frisklivssentralen. I tillegg har han ADHD og må forholde seg til BUP. Dette beskriver en utvikling i norsk helse- og omsorgssektor der vi har bygd opp fragmenterte siloer for hver enkelt nesten-diagnose. Særlig for barn og unge og de eldre blir det krevende å skulle forholde seg til at det er pårørende som får ansvaret for å ta med seg den enkelte rundt omkring for å banke på dører og skaffe hjelp.

Det er også slik at norske kommuner i dag er stappfulle. Det er også for fragmentert. Dette henger sammen, og denne meldinga er et langt skritt med hensyn til å samle tjenester og kompetanse og bygge tjenestene rundt den enkelte i stedet for ytterligere å spre dette utover, og å sørge for at vi har stadig færre deltidsstillinger for spesialisert kompetanse.

Når det gjelder barn og unge, er vi nødt til å få en utvikling med flere Familiens hus, der skolehelsetjenesten, helsesøstre, jordmor og helsestasjon for ungdom er samlet i mye større grad, slik at barn og familier ikke trenger å løpe rundt. Fireårskontrollen for barn i barnehager er et annet eksempel på at vi er nødt til å organisere og strukturere dette annerledes. Vi har en struktur fra 1970- og 1980-tallet.

I den fasen vi er i nå i Norge, har vi en fantastisk mulighet i perioden fram til 2020 til å organisere primærhelsetjenesten og helsetjenesten generelt annerledes for å møte de utfordringene vi står foran fra 2025, med en stor andel voksende befolkning over 80 år med stadig flere lidelser. Vi har den økonomiske handlefriheten, vi har en teknologi som rulles ut, bokstavelig talt, og vi har en eventyrlig mulighet til å bygge kompetanse. Det krever at vi som politikere gjør noe med finansieringa. Mange land er på vei bort fra stykkprisfinansiering og går over til rammefinansiering og så over i såkalt «bundled payment», som er omtalt i meldinga, slik at primærnivået får ansvar for å finansiere forløp for en del pasientgrupper. Da er jeg over på diabetes, bl.a., som ett eksempel, der primærnivået kan få et langt større ansvar. Jeg er veldig glad for at vi har fått knesatt at vi skal utarbeide en diabetesplan neste år. Den må ikke være for omfattende, og den må være konkret. Vi er nødt til å sette inn innsatsen tidligere, og poenget med «bundled payment» er jo å få helhetlige pasientforløp og stimulere til å utvikle tidlig innsats, i stedet for det vi driver med i dag: at diabetespasienter er i ferd med å fylle opp dialyseavdelinger rundt om i Norge til 1 mill. kr i året, for den behandlinga er den dyreste å drive. Det er verst for pasienten – og det er verst for samfunnsøkonomien.

Folkehelse og tidlig innsats er viktig. Derfor er det også viktig å ta tak i folketrygden som en finansieringsmulighet for å få til nettopp den tidlige innsatsen, økonomisk sett.

Innovasjon og utvikling er også viktig. Derfor er jeg veldig glad for at ergoterapeutene også skal inn blant de kompetansene som vi skal ha. Det er de som sitter på viktig kompetanse og har viktig kapasitet når det gjelder å ta i bruk ny teknologi, men de er også best av alle til å legge til rette for universell utforming. Det er de som har drevet fram utviklinga innenfor hverdagsrehabilitering, som kan redusere institusjonsopphold og gjøre det mulig for flere som ønsker det, å bo lenger hjemme. De har kanskje også noe kapasitet og mulighet til å ta lederskap, som vi diskuterer her i dag. Eidsberg kommune, f.eks., etablerer en virtuell avdeling der det er teknologisk samhandling rundt pasientene. Her kan ergoterapeutene komme inn med en kompetanse som er mer universell enn silofagene som sykepleierutdanningene og legene stadig dyrker. De skal bli litt seg selv nok.

Til slutt vil jeg få ta opp Venstres ene forslag, som vi står alene om, når det gjelder å utrede en lovfestet rett til oppfølging på avstand for kronikerne – jeg håper de andre snart kommer etter – for det er å sette pasienten i sentrum.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har tatt opp det forslaget han refererte til.

Audun Lysbakken (SV) [10:54:46]: Den meldingen vi skal behandle, er en melding som omhandler mye av det som er viktigst i vårt helsevesen, mange av de tjenestene som når først ut til innbyggerne, og det er mange viktige debatter å ta i forbindelse med den.

Jeg må nok likevel si innledningsvis at fra SVs ståsted er meldingen en skuffelse, fordi den er for lite konkret, og fordi den ikke går inn i to av de tingene vi mener er aller viktigst for å utvikle morgendagens primærhelsetjeneste. Det ene er å finne nye måter å styre på, der vi bruker ressursene bedre, der vi kan erstatte unødvendig byråkrati, ta et oppgjør med måle- og markedsmani og gjenreise en nødvendig respekt for faglighet i de ulike tjenester. Det andre er at vi hadde en klar forventning om at meldingen skulle bringe oss et steg videre i debatten om bemanning, også fordi regjeringen selv har varslet at den ville komme enten med et forslag til en bemanningsnorm eller en veileder i eldreomsorgen, og på forhånd meldte at vi skulle få en avklaring i denne meldingen, som ikke kom. Jeg vil derfor benytte anledningen til å etterlyse nok en gang status for hvor den prosessen er, og hva det faktisk er regjeringen jobber med.

SVs viktigste perspektiv i dette er utviklingen av helhetlige, gode tjenester, og vi er opptatt av å slå ring om fellesskapsløsninger, fordi fellesskap fungerer best. Derfor er ett av de utviklingstrekkene vi ser under denne regjeringen, og som vi har sett i mange blå kommuner, som bekymrer oss, den tiltakende viljen til kommersialisering innenfor helse og omsorg. Det er en motsetning mellom å tenke helhetlig og å stykke opp helse- og omsorgstjenestene i dels offentlige og dels kommersielle tjenester. Det vil dessuten være et effektivitets- og kvalitetsproblem over tid hvis for mange skattekroner forsvinner ut av sektoren i gevinst til kommersielle aktører.

Etter kommunevalget ser vi at det skjer spennende ting når det gjelder måten å styre helse- og omsorgstjenester på, i flere kommuner. Både i Oslo og Tromsø har de nye flertallene nå tatt initiativ til tillitsreformer, altså reformer som skal fjerne unødvendig målstyring, unødvendig byråkrati, gjenreise tilliten til de ansattes faglighet og med det også skape tid og rom for tjenester som er mer på brukernes premisser. Den tillitsreformen som nå skal gjennomføres i Oslo kommune, etter så mange år med stoppeklokkeomsorg og en altfor byråkratisert og markedspreget helse- og omsorgstenkning, tror jeg kommer til å kunne gi eksempler som kan spres over hele landet. Derfor er en av de tingene SV ønsker seg, en nasjonal politikk for mer tillit og mindre byråkrati, som det er lite spor av i denne meldingen.

Vi vet for lite i dag om de store forskjellene vi må anta at det er i bemanning i viktige tjenester, bl.a. på sykehjem og i hjemmetjenesten i eldreomsorgen. Jeg er derfor forundret over at bare Senterpartiet og SV stemmer for et forslag om å få til en fullgod kartlegging av dette. Nettopp den diskusjonen regjeringspartiene sier at de har om bemanning, burde tilsi at de var interessert i å få til et bedre faktagrunnlag for å kunne gjøre denne jobben. I dag vet vi for lite til at vi kan f.eks. i denne salen diskutere helt konkrete forslag til nasjonale bemanningsregler og -normer. Uavhengig av synet på den typen grep, burde det være av interesse for flere partier å få fram de faktaene vi trenger for en mer opplyst debatt om de store forskjellene som vi vet finnes rundt om i helse- og omsorgstjenestene våre.

Til slutt vil jeg bare få gjenta noe jeg sier veldig ofte, og det er at midlene til helsesøstre, helsestasjoner og skolehelsetjeneste må øremerkes. Meldingen hadde vært et fint tidspunkt for regjeringen til å innrømme at de har vært på feil kurs. Jeg registrerer at det ikke skjedde denne gangen heller.

Statsråd Bent Høie [11:00:12]: Det er en viktig stortingsmelding Stortinget diskuterer i dag, rett og slett fordi primærhelsetjenesten og omsorgstjenesten i kommunen er den viktigste og største delen av helsetjenestene våre. Det er likevel også sånn at denne meldingen er historisk, fordi det er første gang det blir lagt fram en egen stortingsmelding som omhandler helheten i primærhelsetjenesten i kommunene.

Politiske diskusjoner på helseområdet handler ofte om enkeltsaker, enkeltdiagnoser, enkelttjenester og enkeltsykehus. Denne meldingen handler om nærhet og helhetlige løsninger i pasientens helsetjeneste.

Vi kan ikke utvikle helse- og omsorgstjenestene uten å løfte blikket og ha en retning for hvor vi ønsker å gå. I arbeidet med denne meldingen har vi gjort nettopp det. Vi har snakket med brukerne, med pasientene. Vi har lagt stor vekt på dialog med dem, med tilsynsmyndigheter og pasient- og brukerombud utover fagmiljøene. Dette ga oss et tydelig budskap om hva som er de største utfordringene, og det er: fragmentering, utfordringer og variasjon når det gjelder kvalitet og kompetanse, ledelse og brukerinvolvering. Dette utfordringsbildet mener jeg også å se av innstillingen at det er bred politisk enighet om. Selv om ikke alle er enige i alle tiltak, håper jeg at vi nå er enige om i hvilken retning vi skal gå.

Samhandlingsreformens utfordrings- og målbilde er bredt forankret i Stortinget. Kommunene har fått en viktigere rolle i å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til befolkningen, men nå må de også settes i stand til å møte framtidens utfordringer. Meldingen om primærhelsetjenesten viser veien her og tar derfor samhandlingsreformen et viktig skritt videre. Jeg er også glad for at vi har fått ganske bred støtte for mange av disse viktige skrittene.

Så vil jeg si og virkelig understreke at kommunereformen er avgjørende for å sette kommunene i stand til å skape framtidens primærhelsetjeneste. Gjennom større kommuner kan vi få bredere og mer solide fagmiljøer, dele kompetanse, skape større bredde i tilbudet og utnytte ressursene bedre.

Denne meldingen og stortingsmeldingen om kommunereformen er derfor to meldinger som i realiteten er siamesiske tvillinger. Det er ikke mulig å slutte seg til det målbildet som ligger i denne stortingsmeldingen, uten at en samtidig støtter opp om behovet for å gjøre en endring i kommunestrukturen.

Primærhelsemeldingen er én av flere meldinger fra regjeringen det siste året, og meldingene må ses i sammenheng. Jeg tenker spesielt på folkehelsemeldingen, som vi nylig har behandlet, de årlige kvalitetsmeldingene, oppgavemeldingen fra Kommunaldepartementet, legemiddelmeldingen og den kommende sykehusmeldingen. Endringene som foreslås i meldingene, tar utgangspunkt i pasientene, brukerne og de pårørendes erfaringer med tjenestene og utviklingen som vi som land går i møte.

Kvalitet og yteevne i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er avgjørende bl.a. for hvilken sykehusstruktur vi kan ha, og for kapasitetsbehovet i spesialisthelsetjenesten.

Vi har behov for en kommunal helse- og omsorgstjeneste

• som er god til å forebygge sykdom

• som bidrar til at brukere og pasienter mestrer livet med sykdom, og at de klarer å leve slik de ønsker, og å delta i samfunnet, og som mestrer sitt eget liv som brukere og pasienter

• som yter gode tjenester til alle med avanserte og sammensatte behov, som er helt avhengig av godt koordinerte tjenester fra flere.

Sykdomsbildet er i endring. Vi lever lenger og har ofte flere sykdommer og helseplager samtidig. Samtidig ligger vi kortere på sykehus, og tilstander som er avanserte og krevende, kommer til å bli håndtert – og håndteres – i kommunene.

Organisering, finansiering og regelverk og tradisjon gjør at de kommunale tjenestene er fragmenterte i dag.

Vi har dårlig tilgjengelighet og kapasitet på flere områder.

De som har store og sammensatte behov, får ikke tjenester som er tilstrekkelig koordinert, og de får ofte for lite medisinsk oppfølging i forhold til den helsetilstanden de har.

Personer som er i risikosonen for å utvikle sykdom, eller som har en kronisk eller langvarig sykdom, får ikke i dag god nok opplæring eller tett nok oppfølging for å forhindre en forverring, og blir derfor sykere enn nødvendig.

Brukere tas ikke i tilstrekkelig grad med i beslutninger om egen helse og behandling. Regelen om at ingen beslutninger om meg, må tydeligere fram i alle deler av helsetjenesten. Dette er også en utfordring på systemnivå, der en planlegger og utvikler tjenesten.

Så har vi også begrensede kunnskaper om de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det gjør det vanskelig å lede, og det gjør det vanskelig å drive systematisk kvalitetsforbedring og forskning.

Meldingen ser på helheten og finner fellesnevnere for mange av disse utfordringene. Meldingen vektlegger tiltak som skal føre til økt kompetanse, bedre ledelse, flerfaglighet, teamorganisering, bedre utnyttelse av IKT og velferdsteknologiske løsninger.

For å ta det første først: Vi trenger flere med kompetanse, vi trenger flere med høyere kompetanse, og vi trenger flere med bred klinisk kompetanse. I budsjettet for 2016 beskriver vi Kompetanseløft 2020, vår plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Riktig kompetanse i helse- og omsorgstjenestene er så grunnleggende at vi mener at dette bør framgå av lov. Opplistingen er selvfølgelig ikke uttømmende, men vi mener det er kompetanse som er helt avgjørende for at det i det hele tatt skal være mulig for kommunene å gi gode primærhelsetjenester. Den type kompetanse bør lovfestes.

Regjeringen vil at de helse- og sosialfaglige utdanningene og videreutdanningen i større grad må tilpasses tjenestens kompetansebehov. Vi vil se på innholdet i utdanningene, behovet for endringer og om noen utdanninger skal kvalifisere til nye roller og oppgaver.

Deling av kompetanse er et viktig tiltak. Meldingen foreslår å speile spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor kommunene. Dette er viktig prinsipielt. Kommunene vil nå få en veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten. Det er et klart uttrykk for at vi likestiller disse to delene av helsetjenesten og erkjenner at begge tjenestene har erfaringer de kan lære av hverandre. Det må også legges til rette for mer kompetansedeling innad i kommunene.

For å utvikle tjenestene og endre arbeidsmåter kreves det god ledelse. Det handler om å planlegge og gjennomføre tjenestene på en god måte. Vi er derfor nødt til å bedre lederutdanningen – og det har vi allerede gjort – og stille tydelige krav til ledelse.

Kommunene har i dag stor frihet til å bestemme hvordan de vil organisere tjenestene. Jeg forventer likevel at de tør å tenke nytt. Slik det er i dag, er tjenestene organisert ut fra personellet og ikke ut fra brukernes behov.

Regjeringen vil skape rom for nytenking, slik at yrkesgrupper med forskjellig kompetanse og som yter ulike tjenester, kan utfylle hverandre.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene skal yte tjenester til mennesker i alle aldre. Pasientene er ikke en ensartet gruppe. Mange står i fare for å utvikle sykdom, andre har en sykdom de må leve med, noen har flere sykdommer på en gang, og andre er veldig syke.

Meldingen beskriver to ulike team: primærhelseteam og oppfølgingsteam. I en gjennomsnitts kommune er det få pasienter med hver diagnose, også de vanlige. Ofte har pasientene flere diagnoser. Derfor må funksjon og behov, ikke diagnose, være styrende for hvordan teamene arbeider.

Jeg ser av innstillingen at det er noe ulik oppfatning av team. Jeg vil presisere at jeg ikke nå snakker om nye siloer, men en måte å arbeide på som skaper fleksibilitet og samarbeid.

Et primærhelseteam er en utvidelse av fastlegepraksisen. Kjernen i teamet er allmennlege, sykepleier og administrativt personell. Teamet er befolkningens primære kontaktpunkt med helse- og omsorgstjenesten. Dette kjerneteamet samhandler med andre og kan utvides med flere.

Primærhelseteam vil videreføre den kontinuiteten i kontakten mellom pasient og behandler som fastlegen står for i dag, samtidig som de koordinerer tjenestene og gir større bredde i tjenestetilbudet. Fastlegen er naturlig leder av dette teamet.

Noen pasienter har behov utover det primærhelseteamet kan levere. Dette er gjerne brukere av hjemmetjenester med behov for en fast kontaktperson, strukturert oppfølging og en individuell plan. Oppfølgingsteamet kartlegger brukerens mål og behov og tilrettelegger og skreddersyr et tilbud, slik at flere kan behandles i eget hjem framfor i sykehus eller institusjon. Sykepleier med bred klinisk kompetanse vil være en naturlig leder av et oppfølgingsteam.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ruth Grung (A) [11:10:29]: Når vi reiser rundt i Kommune-Norge, opplever vi at det er veldig mye kunnskap, mye kreativitet og egentlig vilje og interesse for å prøve ut nye modeller.

Så spørsmålet til helseministeren er: Hvor stor frihet vil man legge til rette for at kommunene får når det gjelder å pilotere ulike modeller og gjennom det få fram den kreativiteten og innovasjonen som iallfall veldig mange av oss opplever er ute i kommunene, slik at en ikke nok en gang opplever at primærhelsefeltet blir styrt ovenfra og ned, men at vi får den kraften som er fra dem som er tettest på brukerne, og som kjenner tjenesten best?

Statsråd Bent Høie [11:11:16]: Vi beholder ideen om kommunens rolle i primærhelsetjenesten – og det kommer godt fram i meldingen – der kommunene har et selvstendig ansvar og frihet til å organisere tjenesten. Men det er ingen tvil om at primærhelsemeldingen både beskriver en retning som vi ønsker at kommunene skal følge, og også ser på virkemidler som kan motivere til det, og så er det også en del i dagens regelverk og systemer som hindrer gode løsninger. Det har vi et ansvar for også å løse nasjonalt.

Jeg har også akkurat samme erfaring som representanten. Det finnes fantastisk mange gode historier, eksempler og piloter rundt omkring. Min bekymring er at det blir for mange piloter og for lite gjennomføring samlet sett, og det skaper for stor variasjon for innbyggerne – det er min store bekymring.

Olaug V. Bollestad (KrF) [11:12:26]: Statsråden sa flere ganger i sitt innlegg at vi må planlegge for framtiden. Og så er det sagt at hver tredje person må velge omsorgsarbeid om vi skal ha det samme nivået som nå når en større andel av befolkningen blir eldre, altså i 2025. Samtidig vet vi at færre unge velger omsorgsyrker. På norske sykehjem i dag deler 130 pasienter én lege, og de har i tillegg gjerne seks–sju sykdommer, og vi skriver folk tidligere ut av sykehus enn før, og kompleksiteten i omsorgstjenesten i norske kommuner blir større.

Hvorledes vil statsråden planlegge for framtiden og sikre kompetansen, slik at vi får rett personell til pasientene i framtidens primærhelsetjeneste?

Statsråd Bent Høie [11:13:33]: Jeg vil takke veldig mye for denne replikken, for det går rett inn i kjernen av det som jeg mener denne meldingen skal bidra til å løse. Jeg tror vi alle sammen erkjenner at det å fortsette som nå er ikke et alternativ nettopp av de grunnene som representanten her tar opp, og da er vi nødt til å tenke nytt. Jeg mener at svaret på det er veldig mye høyere kompetanse, og det eksemplet som trekkes fram når det gjelder legedekningen på sykehjem, er etter min oppfatning et godt eksempel på det. Det vi ser, er at hvis kommunene satser på god legedekning på sykehjem, skaper det en trygghet i tilbudet som gjør at pasienten kan legges færre ganger inn på sykehus, en skaper større stabilitet i bemanningen, en rekrutterer også andre med høyere kompetanse, så realiteten er når vi ser utover Kommune-Norge, at kommuner som satser systematisk på kompetanse, har bedre kvalitet i tjenestene, med gjennomgående og lavere kostnader i tjenestene.

Kjersti Toppe (Sp) [11:14:49]: Eg har eit spørsmål som gjeld KAD-senger, altså kommunale akutte døgnplassar.

I Bergen skal dei no opna ei stor avdeling på ca. 20–30 senger – eg hugsar ikkje akkurat. Problemet er at dei er bekymra for legerekrutteringa til desse store avdelingane, som krev stor, god og stabil kompetanse, fordi regelen er slik at dei legane som jobbar på den store avdelinga, ikkje vil få det som teljande i ei spesialistutdanning viss dei ikkje jobbar 50 pst. på utsida, altså i ein allmennlegepraksis. Eg har tatt det opp i skriftleg spørsmål, men vil gjenta det her: Ser ikkje statsråden behovet for å endra denne regelen for at dei kommunale akuttsengeavdelingane skal fungera på ein god måte?

Statsråd Bent Høie [11:15:51]: Kravet om denne type tjeneste vil tre i kraft fra 1. januar neste år. I veldig mange av de kommunene som har startet opp dette, ser vi fortsatt at ordningen ikke har fått satt seg skikkelig. Beleggprosenten er fortsatt for lav, etter min oppfatning. Vi har overført ganske store ressurser fra sykehusene til kommunene for etablering av disse sengene, og vi er avhengig av at tilbudet fungerer bedre.

Dette er jo egentlig fastlegenes senger, der fastlegene kan innskrive direkte. Jeg tror at mye vil være avhengig av at fastlegene i en kommune føler trygghet for at dette er et godt tilbud, som de kan bruke. Da er god legedekning helt sentralt. Derfor vil vi se på nettopp de forholdene som representanten tar opp, for vi er nødt til å sikre oss at dette blir en interessant og spennende arbeidsplass for flinke leger i framtiden.

Ketil Kjenseth (V) [11:17:05]: I Nederland er sykehjemsmedisin en av de mest attraktive spesialitetene for leger. I Norge har vi ett sykehjem som er godkjent for sykehjemsmedisinspesialisering. Sykehjemsmedisin eksisterer vel nesten ikke på listen over hva leger har verken lyst til å jobbe med eller kan velge.

Utfordringen til statsråden er hvordan vi skal styrke rekrutteringen av sykehjemsspesialister, geriatere og andre som skal jobbe med alle de eldre som kommer til å ha behov for hjelp i pleie- og omsorgssektoren de neste årene.

Statsråd Bent Høie [11:17:48]: Det er dette som er vår felles utfordring, og som vi mener vi løfter fram i denne meldingen. Igjen er det her snakk om det å bygge god kompetanse i primærhelsetjenesten.

Jeg tror at en her må se på det som er selvforsterkende effekter, og det som bringer en inn i en negativ spiral. Skal flere leger ønske å jobbe med sykehjemsmedisin, må de oppleve at de får jobbe på sykehjem sammen med kolleger i store stillinger, i et fagmiljø der det er satset på kompetanse. For eksempel når vi nå jobber med det å ha veiledertjenester i kommunene, er et av de spørsmål som vi virkelig må sikre når vi etablerer dette, at en sørger for at en får god veiledning og veiledning av høy kvalitet. Hvis ikke vil vi kunne risikere at det får en negativ effekt, at folk blir direkte skremt av at de ser at dette ikke er en arbeidsplass hvor de ønsker å jobbe.

Audun Lysbakken (SV) [11:19:05]: I regjeringserklæringen lovet regjeringspartiene at vi skulle få en veileder eller en norm for bemanning i eldreomsorgen. Tidligere i år fikk vi vite at vi skulle få en avklaring av status for dette arbeidet i primærhelsemeldingen. Det kan jeg ikke se at vi har fått. Derfor lurer jeg rett og slett på hva som er status for det arbeidet. Jobber regjeringen med en veileder eller en norm? Når får vi se resultatet av det arbeidet?

Statsråd Bent Høie [11:19:43]: Som jeg også har svart tidligere, handler dette om to ting. Det handler for det første om at vi har de menneskene som skal til for å sørge for at vi har denne dekningen, at vi har denne kompetansen til stede. Det svarer vi ut i Kompetanseløftet 2020, som er omtalt i denne meldingen, men som er beskrevet enda tydeligere i statsbudsjettet, som nå er lagt fram.

I tillegg jobber vi med det som er vårt svar på det som står i regjeringsplattformen: etableringen av en trygghetsstandard, som skal konkretisere hvordan en i sykehjem sikrer god ledelse, organisering, profesjonell praksis og bemanning. Det arbeidet er nå igangsatt. Direktoratet har fått et oppdrag. Der vil en få svar på hvordan dette skal gjøres konkret. Hvordan arbeidet skal utføres, har en allerede fått svar på gjennom vårt igangsatte arbeid med en trygghetsstandard i sykehjem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:20:58]: Regjeringas primærhelsemelding bygger på flere av de meldingene som den rød-grønne regjeringa la fram. Både Samhandlingsreformen og ikke minst Meld. St. 29 for 2012–2013, Morgendagens omsorg, blir trukket fram som viktig grunnlag for den meldinga vi i dag debatterer. Derfor er det mye i primærhelsemeldinga vi kan være enig i, mens andre forslag til løsninger og veivalg ikke er i tråd med det Arbeiderpartiet ønsker for primærhelsetjenesten. Ikke minst er Arbeiderpartiet grunnleggende uenig i den privatiseringa og kommersialiseringa som regjeringspartiene gjør seg til talsmenn for.

Regjeringa legger i denne meldinga opp til at prinsippet om profesjonsnøytralitet skal avvikles, og at enkelte fagprofesjoner skal lovfestes i kommunehelsetjenesten. Dette vil, slik vi ser det, helt klart by på utfordringer. Vi så det tydelig under stortingshøringene om meldinga. Flere av høringsinstansene hevdet med stor troverdighet at deres kompetanse ikke ville bli regnet med når kommunene skal sette sammen helsefaglige team. Ergoterapeuter, musikkterapeuter, vernepleiere og helsefagarbeidere, for å nevne noen, er så absolutt fagfolk som trengs i helse- og omsorgssektoren, og som ikke i utgangspunktet var tatt med i forslaget om lovfesting, men så har ergoterapeuter kommet inn i etterkant.

Arbeiderpartiet mener at prinsippet om profesjonsnøytralitet på en bedre og mer dynamisk måte regulerer kommunens forpliktelser. Et slikt prinsipp ivaretar en større bredde i organiseringa av tjenestetilbudet, samtidig som det åpner for at kvalitetsindikatorer og krav til kompetanse får en større plass i beskrivelsen av kommunenes helse- og omsorgstjenester.

En profesjonsnøytral lov vil gi mulighet for lokale tilpasninger, større handlefrihet og en organisering av tjenestene som understøtter tjenesteytelse på tvers av fagprofesjoner og også samarbeid mellom deltjenester. Dette vil motvirke, som også høringsinstansene framholdt, at lovfestede profesjoner etter helsepersonelloven framstår som mer viktige enn de som ikke er eksplisitt lovfestet.

Vi blir nå stadig flere eldre. Primærhelsemeldinga har i seg sjøl lite fokus på eldrepolitikk, men meldinga viser til at regjeringa har lagt fram Omsorgsplan 2020, og at man også vil utarbeide en demensplan. Det synes jeg er bra, og det er i tråd med det arbeidet vi gjorde på rød-grønn vakt.

De fleste mennesker ønsker å bo i eget hjem så lenge som mulig. Det er et betydelig behov og et stort potensial for å ta i bruk nye løsninger for å møte framtidas omsorgsutfordringer – slik også Stoltenberg II-regjeringa adresserte i stortingsmeldinga Morgendagens omsorg.

Ikke minst er det viktig å øke kunnskapen om og fortroligheten med ulike hjelpemidler som finnes innenfor velferdsteknologi. Her må det arbeides både mot politiske miljøer, fagpersonell og blant brukerne sjøl. Regjeringa må i større grad ta tak i utfordringene med å implementere og finansiere velferdsteknologiske løsninger til bruk både på institusjoner og i hjemmene til mennesker som trenger det.

Det er avgjørende at en finner gode innretninger på finansieringa av den kommunale eldreomsorgen. Det er grunn til bekymring over de store forskjellene kommunene imellom når det gjelder å kunne tilby tilstrekkelig gode tjenester til den eldre befolkninga. Derfor trenger vi å tenke nytt om disse spørsmålene. Arbeiderpartiet er imidlertid skeptisk til regjeringas utprøving av modeller der i alle fall den ene innebærer en slags stykkprisfinansiering av eldreomsorgen. En slik politikk vil gi økt byråkrati, feil bruk av ressursene og svekke den lokale styringa av et viktig politikkområde. Det blir ikke mer penger av at staten overtar eldreomsorgen.

Vi ser allerede nå at mange kommuner vegrer seg for å delta i de forsøkene som regjeringa har invitert til. Arbeiderpartiet mener det er langt enklere og mer treffsikre måter å sikre eldreomsorgen på, som f.eks. å vurdere et øremerket sektortilskudd til dette feltet med beskrivelse av tydelige krav til innhold og kvalitet som tjenestene skal baseres på.

Arbeiderpartiet er enig i at det er viktig og nødvendig at man jobber i team i primærhelsetjenesten. Men vi er ikke sikre på at en modell med primærhelseteam som er organisert som egne privatpraktiserende enheter, som meldinga tar til orde for, er veien å gå. Også flere høringsinstanser, bl.a. Norsk Fysioterapeutforbund, er skeptisk til en sånn modell. Kommunene må ha den overordnede styringa med helsetilbudet for at vi skal levere likeverdige tjenester til alle innbyggerne. Vi legger til grunn at de finansieringsmodellene som i siste instans blir valgt, gir kommunene den styringa som er nødvendig for å levere tjenester med den kvaliteten vi ønsker, og som når fram til alle. Og så mener Arbeiderpartiet, og har framsatt forslag om, at forebygging og helsefremmende arbeid må være et tydeligere anliggende i primærhelsetjenesten enn det meldinga legger opp til.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [11:26:20]: Med Meld. St. 26 for 2014–2015, Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, setter regjeringen pasientenes behov i sentrum for utvikling og endring av helse- og omsorgstjenesten i kommunene.

I mitt innlegg vil jeg fokusere på regjeringens tanker og mål for bedre habilitering og rehabilitering, som i altfor mange år har vært pekt på som et av helse- og omsorgstjenestens svakeste områder.

I Norge er vi flinke til å redde liv, men ikke like flinke til å hjelpe folk tilbake til et verdig liv, til å mestre egen hverdag. Til tross for gjentatte tverrpolitiske ønsker over år om å løfte disse to områdene, opplever vi fremdeles at mange ikke får den hjelpen de trenger.

Jeg er glad for at regjeringen nå jobber med en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering, slik vi lovet i opposisjon, og i tråd med samarbeidsavtalen. Planen skal klargjøre hva som er nødvendige og forsvarlige habiliterings- og rehabiliteringstjenester. Den skal bidra til at ansvarsfordelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten blir tydeligere, og den skal ha et klart fokus på at samhandling mellom de to skal bli bedre.

Til tross for at opplæring er et sentralt element i et rehabiliteringstilbud og helt nødvendig for å skape mestring, opplever vi dessverre ofte at behovet for rehabilitering ikke kartlegges. Hva som er årsaken til dette er vanskelig å si, men trolig har det med manglende kompetanse, ledelse, holdninger og kultur i tjenesten å gjøre.

Helse- og sosialpersonell må lære seg å stille spørsmål om hvorvidt brukeren trenger rehabilitering, for spør man en bruker om hva som er viktig for vedkommende, er svaret ofte at det å kunne mestre daglige gjøremål er viktig. Spørsmålene må derfor stilles ved utskrivning fra sykehus, ved konsultasjoner hos fastlegen, ved sykmelding og ved alle institusjoner der helse- og omsorgstjenesten møter brukere som har redusert funksjons- og mestringsevne.

Når behovet er avdekket, må ledere og personell i tjenesten vite hvordan behovene kan dekkes på en god og kunnskapsbasert måte. Vi må sørge for at tilbudene fins, og at de er tilgjengelige.

Det handler om organisering og arbeidsmetoder. Det handler om helse- og sosialpersonell med rett kompetanse, og det handler om tverrsektorielt samarbeid.

Mange kommuner mangler grunnleggende basiskompetanse for å kunne gi et godt habiliterings- og rehabiliteringstilbud. Ventetiden er lang hos fysioterapeut, og særlig hos fysioterapeut med spesialisert kompetanse. Det er derfor nødvendig å tydeliggjøre kommunenes plikt til å sikre at kapasiteten er tilstrekkelig.

For å sikre kompetanse i kommunene har regjeringen foreslått at fysioterapi og ergoterapi skal bli en lovpålagt tjeneste i kommunen.

Rehabilitering er en tankegang som må gjennomsyre alle ledd og deltjenester i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det kreves god organisering av tjenestene, og at disse utformes etter brukernes behov, mål og ressurser, og ikke bare etter den enkeltes diagnose.

Fordi habilitering og rehabilitering er satt sammen av flere tjenester til en helhet, er dette et krevende område. De ansatte må derfor ha kompetanse på flere felt. De må evne å samarbeide med brukere, med pårørende og med kolleger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten, i tillegg til andre støttespillere i andre samfunnssektorer.

Til slutt: Det er et politisk ønske å samle flere rehabiliteringsoppgaver som i dag ivaretas i spesialisthelsetjenesten, i større og mer kompetente kommuner i forbindelse med kommunereformen. Det vil derfor bli utredet nærmere hvordan en overføring av ansvar for habilitering og rehabilitering fra spesialisthelsetjenesten til kommunen kan gjennomføres som en del av det videre arbeidet med kommunereformen.

Jeg ser virkelig fram til at planen blir lagt fram for Stortinget, men jeg vil samtidig poengtere at eksisterende tilbud i spesialisthelsetjenesten ikke må trappes ned før god og tilstrekkelig kompetanse er bygd opp i kommunene.

Ingvild Kjerkol (A) [11:31:04]: Arbeiderpartiets mål er et samfunn som fremmer god helse for alle, som forebygger sykdom, og som utjevner sosiale forskjeller. For Arbeiderpartiet er målsettingen at de som trenger helsetjenestene, skal oppleve dem som tilgjengelige, trygge, helhetlige og koordinerte.

I vår tid i regjering løftet vi oppmerksomhet mot forebygging og framtidens behov og utfordringer i helsetjenesten. Tidlig innsats og forebygging er en investering i helse for hver og en av oss, men også for fellesskapet. Primærhelsemeldingen peker på mye bra som skal utredes videre, men mangler litt på konkrete tiltak og forslag til nye modeller som dreier innsatsen mot mer samhandling, forebygging og mindre reparasjon.

Psykiske helseplager er vår tids største folkehelseutfordring. Ifølge Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet koster det samfunnet mer enn 185 mrd. kr i året, og det står for 40 pst. av utgiftene til uføretrygd og 40 pst. av utgiftene til langtidssykefravær. Men viktigst av alt: For den enkelte gjør det livet vanskelig. Hvordan psykiske lidelser utvikler seg, er komplekst, men forskning viser at psykiske lidelser kan forebygges gjennom tidlig innsats.

Arbeiderpartiet mener at dette må ligge til grunn for det neste store helseløftet i Norge. Det er behov for en ny opptrappingsplan for forebygging og tidlig innsats for psykisk helse. Utgangspunktet må være på de arenaene hvor folk lever livet sitt. Det må settes inn tiltak før problemene utvikler seg, og når man trenger hjelp, skal den være tilgjengelig raskt.

Gode barnehager, svangerskapsomsorg, helsestasjoner, skolehelsetjenesten og et trygt, organisert arbeidsliv er viktige innsatsfaktorer for god psykisk helse. Arbeiderpartiet vil tilføre øremerkede midler i en opptrappingsfase til helsestasjoner og skolehelsetjenesten i alle kommuner. Vi tror også at mer samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten må til for å møte utfordringene.

Jeg har lyst til å nevne et eksempel fra mitt hjemfylke som vi i Arbeiderpartiet tror er framtidsrettet. I Nord-Trøndelag er ordningen med forsterket skolehelsetjeneste etablert. Gjennom denne ordningen har alle elevene i de videregående skolene i Nord-Trøndelag muligheten til å få inntil fem samtaler med behandlere fra Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk på egen skole. Ordningen er mye brukt av elevene, og i tillegg deltar BUP i møter med skolenes elevtjenester med tanke på veiledning i elevsaker. Dette styrker skolens kompetanse og utviklingsarbeid. Satsingen på psykisk helse vurderes som avgjørende for å kunne nå målet om bedre gjennomføring i videregående opplæring.

Å investere i gode barnehager, skoler, helsestasjoner, skolehelsetjenesten, nærmiljø og ikke minst en god eldrehelse er investeringer i vår framtidige helse.

En av primærhelsetjenestens viktigste oppgaver er å favne dem med omfattende og sammensatte behov. Vi i Arbeiderpartiet mener det er veldig viktig å adressere den utfordringen i helsetjenesten som handler om feil legemiddelbruk. En av de hyppigste årsakene til dårlig kvalitet og skader i helsetjenesten vår er nemlig feil legemiddelbruk. Stortinget skal også behandle legemiddelmeldingen ganske snart. Arbeiderpartiet er for forslaget om at kommunene plikter å gå systematisk gjennom legemiddelbruken på sine sykehjem. En gjennomsnittspasient på sykehjem bruker sju legemidler samtidig, noe som kan være veldig uheldig uten en nøye faglig vurdering. Dette har vært praksis i Trondheim kommune lenge, og vi ser gode resultater av slike tiltak.

Jeg tror dette er den tiden jeg skal bruke på en viktig melding som slår fast sentrale, men også godt etablerte prinsipper om god samhandling, kompetanse og ledelse – alt til beste for pasienten.

Ruth Grung (A) [11:35:59]: Jeg vil starte med å svare på det som har vært sagt knyttet til rus og psykiatri. Det er helt klart at Arbeiderpartiet er for at vi får en smidig og god overgang mellom primærhelsebehandling og spesialisthelsebehandling for denne pasientgruppen. Men da må vi være helt trygge på at det tilbudet er til det beste for pasientene. Når vi har reist rundt og oppsøkt institusjoner, og når vi har snakket med brukerorganisasjoner, gir de tydelig tilbakemelding – også på høringen – om at så mange reinnlegges. Det er ikke til pasientens beste, slik som Arbeiderpartiet ser det, så vi er ikke imot. Men vi har etterlyst en opptrappingsplan på rusfeltet, om å si noe mer tydelig om de kvalitetskravene som er lagt til kommunene, slik at vi i hvert fall har et verktøy og en bestilling inn mot kommunene, og at vi også får erfart hvordan det har vært med hensyn til somatikk, slik at vi også der kan gjøre en forbedring. Det verste som kan skje, er at vi får et dårligere behandlingstilbud for akkurat disse to målgruppene, for jeg vet at det er tverrpolitisk enighet om at denne gruppen skal prioriteres.

Så til det med pilotering og hvordan vi skal klare å finne fram til de gode løsningene. Jeg er litt skuffet over ministerens svar, for det går helt fint an å legge ut en bestilling på det overordnede målet som vi nå vedtar i forbindelse med primærhelsemeldingen, både å adressere at vi skal ha utvikling av forebyggende tiltak som dokumentert effekt, at vi mobiliserer innbyggerne og pasientene og brukernes egne ressurser på en annen måte for individuell tilpasning og en bedre ressursutnyttelse, og å gi et handlingsrom til kommunene for å bruke sin kreativitet.

I likhet med flere av dere har jeg erfaring fra kommunepolitikken. Det er alltid provoserende å få tredd noe nedover seg, framfor å få aksept for den kompetansen man har, og at det legges til grunn for den kreativiteten og innovasjonen som finnes. Så der håper vi at det skjer en endring.

Når det gjelder innovasjon, er det stort behov for det innenfor primærhelse. Jeg har spurt ute i kommunene: Hva betyr mest? Hva forventer dere av oss som stortingspolitikere med tanke på å legge til rette slik at vi klarer å få mer av den rette praksisen ute i kommunene? Da har de sagt at det å ha økonomisk incitament – det trenger ikke å være mye, men det å kunne vise til at gjennom å gjøre det på denne måten, får vi støtte fra staten – er den beste måten å få implementert ny praksis på. Det gjelder musikkterapi, det gjelder velferdsteknologi – det å vise til at du får noe ekstra fra staten, i tillegg til at du legger til rette for rett praksis. Så der har vi også fått veldig god tilbakemelding fra kommunene.

Vi har ikke noe støtte, dessverre, men det får vi nå fange opp. Kanskje det er misforstått slik som vi har formulert det i merknadene våre. Vi er nå alltid optimister og håper at dere kommer etter!

Når det gjelder velferdsteknologi, ser vi at der er iallfall Venstre og Arbeiderpartiet helt på linje, og det kommer vi også til å være videre.

Så er det innkjøp. Vi tror det må adresseres mye tydeligere at kommunene kan bruke innkjøpsmakten sin til å få til innovasjon og nytenkning, ikke minst på tjenesteinnovasjon og ikke bare opp mot produkter og legemidler og det området.

Så har Arbeiderpartiet også, som representanten Ingvild Kjerkol var inne på, adressert at vi kommer til å følge opp når vi får legemiddelmeldingen. Vi ønsker økt bruk av apotek, farmasøyter og å se om det er muligheter også for å få en bedre ressursutnyttelse og bedre lavterskeltilbud.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:40:39]: I går lå det en spennende brosjyre i postkassen – kommunereform i Drammensregionen – og jeg skal benytte anledningen til å snakke om viktigheten av kvalitet i tjenesten og de forutsetningene som er i kommunene. I denne brosjyren ble det påpekt viktigheten av gode og likeverdige tjenester for innbyggerne. Det ble videre pekt på at man har behov for sterke og robuste fagmiljøer, og at kommunene i framtiden vil få utfordringer med å rekruttere fagfolk.

Norge har forandret seg betydelig siden kommunekartet ble tegnet på 1960-tallet: Det har vært en stor befolkningsvekst, det er nye transportmuligheter, bosettingsmønstre, ny teknologi, nye kommunikasjonsmuligheter, og stadig flere og flere oppgaver overføres til kommunene, eksempelvis som følge av samhandlingsreformen.

Kommunene skal jo nå ivareta flere eldre og personer med sammensatte og komplekse sykdommer og lidelser. Jeg er glad for at i en merknad i innstillingen viser flertallet til at dette medfører et behov for større og mer robuste kommuner i Norge – som har de sterke og gode fagmiljøene som kan gi de velferdstjenestene som innbyggerne trenger. Flertallet viser også til at kommunereformen vil gi kommunene flere oppgaver. Kommunene vil få mer ansvar, og de vil etter hvert få et større økonomisk handlingsrom. Så ny kommunestruktur – med større fagmiljøer – kan gjøre kommunene bedre i stand til å levere helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet i tråd med både dagens og framtidens behov.

Denne meldingen, Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, må derfor ses i sammenheng med Meld. St. 14 for 2014–2015, Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner. Noe annet blir å lukke døren til framtiden, for meldingen beskriver så veldig godt de utfordringer som er i den kommunale helse- og omsorgstjenesten i dag. Det er utfordringer, som flere har vært inne på her, det er fragmenterte tjenester, svakhet i samhandling mellom kommune og spesialisthelsetjenesten, lite kunnskap om kvalitet og lite forskning på tjenestene. De fleste som har hatt pårørende i primærhelsetjenesten, vil kjenne seg igjen i denne beskrivelsen.

Det er derfor helt nødvendig å se denne meldingen i sammenheng med kommunereformen, skal vi lykkes med de ambisjonene som er her. Regjeringen har begynt, langt på vei – det er satsing på skolehelsetjeneste, psykologer i kommunene – men dette må det jobbes videre med.

Morten Wold (FrP) [11:43:53]: Det er en stor og viktig melding vi diskuterer i dag. Nærhet og helhet i primærhelsetjenesten er avgjørende for at vi skal kunne betegne den som god. Jeg tror de fleste brukerne av tjenesten gjør det; jeg tror pasientene opplever primærhelsetjenesten som tilgjengelig, trygg, helhetlig og koordinert. Til tross for dette rapporterer mange brukere at tjenestene er for fragmenterte og for lite tilgjengelige. Når brukernes behov endres, må vi også endre innretningen av tjenestene.

På alle områder bringes primærhelsetjenesten fremover, bl.a. på området med flere elektroniske løsninger der dette er naturlig. Det er viktig at vi legger til rette for å gjøre dette mulig. Helse- og omsorgsdepartementet har bl.a. sendt på høring et forslag til regelverksendring som opphever dagens begrensninger knyttet til forsending av legemidler fra apotek, med sikte på innføring neste år. Det er foreslått 25 mill. kr i statsbudsjettet for 2016 til dette formålet, og norske apotek vil da kunne etablere netthandel med salg av reseptpliktige legemidler.

Senterpartiet er, uvisst av hvilken grunn, imot dette. De mener det er vanskelig å se at konsekvensene av mer nettbasert apotekvirksomhet er fullt utredet, og at det er vesentlig at det er fullgod og rask tilgang til medikamenter i distriktene. Da er det kanskje på sin plass å påpeke at nettapotek også vil være tilgjengelige i distriktene. En av bakgrunnene for en slik apotektjeneste er nettopp økt tilgjengelighet for mennesker i distriktene, mennesker som kanskje ikke har et apotekutsalg i sitt eget nabolag.

Det vil i fremtiden være viktig med bedre informasjon om riktig legemiddelbruk for å unngå feilmedisinering. Jeg ser i så måte frem til behandlingen av legemiddelmeldingen, som vi i denne sal snart får på vårt bord. I den viser regjeringen til at legemiddelgjennomgang gir bedre kvalitet i behandlingen, økt pasientsikkerhet, bedre helse for pasienten, og at det kan føre til færre sykehusinnleggelser. Derfor foreslås det å forskriftsfeste en plikt for kommunene til å sørge for systematiske legemiddelgjennomganger for pasienter i sykehjemmene som kommunene har ansvaret for.

Bedre informasjon om legemidler til pasient og helsepersonell vil bidra til at risikoen for feilbruk av legemidler reduseres, og vil gi en bedre etterlevelse av behandlingen. Det handler om å sørge for at de eldre i institusjon og hjemmetjenesten får det de skal ha av legemidler – hverken mer eller mindre.

Ketil Kjenseth (V) [11:47:00]: Til representanten Audun Lysbakken, som stadig vekk snakker om å stoppe stoppeklokkene: Det er bra retorikk, men det Lysbakken og Sosialistisk Venstreparti ikke snakker om i samme åndedrag, er at det vil føre til økte ventelister. Attpåtil vil faktisk SV ikke publisere ventelistene heller, og det er dårlig politikk. Det fører til at pårørende må stille opp mer, og det blir mer krevende å orientere seg i tjenestetilbudet. Det blir sågar mer trykk og press, og det åpner for at en kan bruke ulike virkemidler for å presse seg fram i systemet.

Lysbakken var også innom aktørbildet – og det har for så vidt flere vært – og flere har nevnt at det i denne meldinga åpnes opp for å bruke flere private aktører, og at det blir økt kommersialisering. Det gjenstår å se, men utfordringa er hvordan en skal løse dette med kapasitet uten å ta i bruk mange ulike aktører. Det gjelder særlig det å ta i bruk ny teknologi, der utdanningene i dag har både liten kompetanse og liten kapasitet. Vi er helt avhengig av å bruke en del private aktører for å få teknologikompetansen inn i helse- og omsorgssektoren.

En annen utfordring er å ivareta de ideelle aktørene, som jo er veldig store aktører i noen deler av helse- og omsorgssektoren i dag. Et eksempel fra den rød-grønne regjeringas tid er at en tok fra boligsamvirkene, boligbyggelagene og Norske Kvinners Sanitetsforening incentivene og tilskuddene til å bygge aldersboliger og omsorgsboliger. Det er kanskje et av de mest mislykkede eksperimentene en har gjort i pleie- og omsorgssektoren de senere årene. Det førte til at det har blitt bygd veldig få.

Så til utdanning og rekruttering, for jeg er bekymret for at vi fortsatt satser for lite på fagskolene. Det er mange som har en grunnutdanning relatert til helsefagene. Helsefagarbeiderne er nå helsesekretærer, tannpleiere, aktivitører, fotpleiere, bare for å nevne noe. Jeg ser for få av dem i fagskoletilbudet i dag. Her må vi sette inn en innsats for å få bygd ut fagskoletilbudet, men også for at kommunene i samarbeid med fagskolene legger til rette praksisløp som gjør de utdanningstilbudene mer attraktive.

Bård Hoksrud (FrP) [11:50:11]: Dette er en svært viktig melding som handler om å forsterke og forbedre det tilbudet som allerede i dag blir gitt i primærhelsetjenesten i Norge. Det er viktig å si at det er mye bra som skjer i den primærhelsetjenesten som er der i dag, men det betyr ikke at man ikke skal videre. Man skal mye videre, og man skal gjøre mange viktige og nye grep som ligger i meldingen, som regjeringen foreslår, og som Fremskrittspartiet støtter helhjertet opp om.

Det er utrolig mye bra som ligger her når det gjelder å styrke og bedre eldreomsorgen i kommunesektoren. Ikke minst er 1 200 nye dagaktivitetsplasser for demente som vi kommer med allerede i budsjettet for 2016, et viktig tiltak. Demensplan er viktig å få på plass. Velferdsteknologi er viktig å gjøre noe med og bruke i større grad enn det man gjør i dag, fordi det gir store, nye muligheter. Det er viktig å styrke kompetansen i omsorgsyrkene, spesielt innenfor eldreomsorgen og innenfor omsorgsyrkene generelt, og derfor er jeg veldig glad for at regjeringen legger så stort trykk på at kompetansen skal opp. Teamjobbing, det å jobbe i team og tenke annerledes enn det man kanskje har gjort så langt, er også noe som er veldig positivt. Jeg er veldig glad for at regjeringen setter stort trykk på det, og det er Fremskrittspartiet er veldig enig i.

Et annet område er selvfølgelig ledelse og ledelseskompetanse. Det er viktig å få på plass at vi har skikkelig gode ledere, fordi man ser at det er stor forskjell på avdelinger eller sykehjem eller andre steder som drives med gode ledere, kontra der det kanskje ikke drives med fullt så gode ledere. Derfor er ledelse utrolig viktig, og derfor er Fremskrittspartiet opptatt av og ønsker å få på plass en bemanningsnorm, men det må være en skikkelig god bemanningsnorm. Jeg vet at da vi holdt på med barnehagereformen, brukte man ganske mye tid på å passe på at man fikk på plass en skikkelig og god løsning. Derfor er jeg glad for at statsråden i dag så klart og tydelig sier at dette er noe vi jobber med, men vi må passe på at vi har både kompetansen og menneskene der for å sørge for å kunne legge til rette for å få på plass en god løsning.

Så må jeg si at jeg stusser over å høre Arbeiderpartiets Tove Karoline Knutsen, som sier at det er så stor forskjell på eldreomsorgen i kommunene. Det er jo fordi at vi allerede har et system hvor det er lokalpolitikerne som styrer, og man styrer ut fra de ressursene og de tilgangene man har, og det er stor forskjell. Det er nettopp derfor regjeringen nå ønsker å teste ut en statlig finansieringsordning for å se om man på den måten kan få et likere tilbud og et bedre tilbud til brukerne av omsorgstjenester.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:53:23]: Denne meldingen er et formidabelt løft og helt eksepsjonell når det gjelder vektlegging av kompetanse i primærhelsetjenesten. For en som har viet store deler av livet sitt til utdanning, er det en glede å se det fotavtrykket som kompetanseutvikling har fått. Meldingen setter søkelys på utdanning av helsepersonell, kompetansekrav i lov, kompetansedeling, forskning og innovasjon.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er veldig personellintensive tjenester, og tjenestens kvalitet er avhengig av kvaliteten og de kvalifikasjonene, kunnskapen og holdningene som den personen som utøver tjenesten, har. Jeg skulle egentlig ønske at vi var mer opptatt av det enn av antall personer. Det er faktisk kvalifikasjonene til personene som er det vesentlige.

God kompetanse på riktig nivå, på riktig sted og til riktig tid er en god forutsetning for trygge, gode og effektive tjenester. Praksis må i dag i mye større grad bygge på kompetanse og forskning.

Det er en ganske spennende melding. Den er framtidsrettet. Den åpner for at faggrupper som øker kompetansen, kan utvide virkeområdet sitt. Når det skal utredes om utvalgte grupper kan gis utvidede rettigheter til bl.a. å forskrive legemidler og medisinsk forbruksmateriell på blå resept, og vurderes om flere grupper skal få henvise til andre tjenester, er det som vi kan skue inn i framtiden. Men det betinger at man satser også på kompetanse.

Jeg er spesielt glad for at komiteen viser til at sykepleiere med økt klinisk kompetanse kan få en utvidet og ny rolle i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette skal følges opp med at departementet nå ser på videreutdanningen på masternivå, som tilpasses behovene i den kommunale omsorgstjenesten. Dette skal i første omgang gjelde sykepleiere, og flere grupper vil komme etter. Men dette er nytt og banebrytende.

Kompetanseutvikling kommer ikke av seg selv, og det er gledelig at regjeringen i Prop 1 S har lagt fram en handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenesten.

Skal framtidens helsetjeneste utvikles, må vi ha et mye større innslag av forskning og innovasjon, og brukermedvirkning må i større grad være til stede, skal vi få de gode resultatene. Jeg ser fram til regjeringens lansering av oppfølgingen av HelseOmsorg21-strategien, som skal komme med en handlingsplan.

Sveinung Stensland (H) [11:56:39]: Team er ikke noe nytt, sier representanten Grung i sitt innlegg. Vel, det er sikkert flere ting i denne meldingen som ikke er nytt. Men det som er nytt, er at vi for første gang har en helhetlig plan om primærhelsetjenesten i kommunene. Det er det som er så kjekt i dag.

Utfordringen er at det er for stor variasjon mellom kommunene. Det er for stor variasjon i tjenestene, og det er for stor variasjon i hvordan tjenestene er organisert, og det går også ut over pasientene i noen kommuner.

Som flere har vært inne på, er det frustrasjon. Det blir snakket om fragmenterte tjenester. Jeg tror ikke brukerne bruker ord som «fragmenterte tjenester», men de lurer litt på hvem som har ansvaret, og hvor de skal gå, for å bruke et mer folkelig språk.

Ikke-smittsomme sykdommer er sannsynligvis vår tids største helseutfordring. Forebygging, avdekking, behandling, mestring og rehabilitering av denne sykdomsgruppen er svært viktig. Herunder ligger også forebygging av senkomplikasjoner, som igjen belaster spesielt primærhelsetjenesten.

Diabetes er en av vår tids største helseutfordringer, og derfor er det svært gledelig at partiene Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre nå i dag vedtar at det skal utarbeides en diabetesplan. Det er et lenge etterlengtet tiltak som Diabetesforbundet har slåss lenge for, og her skal vi takke våre venner i både Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet for godt samarbeid om den saken.

Det blir i forskjellige stortingsmeldinger fremmet flere nye, gode tiltak. Flere av disse ligger i meldinger som vi har vedtatt, eller som skal vedtas. Det er viktig å se disse i sammenheng. De store stortingsmeldingene som Helse- og omsorgsdepartementet har lagt frem, er på mange måter den overbygningen vi har for helsepolitikken inn i fremtiden. Det som er en sammenheng her, er at det er for store variasjoner og for mange tilfeldigheter i dagens helsevesen. Men vi ser bedringer. Køene går ned, og ventetidene går ned.

Forebygging er viktig. Her ligger det største ansvaret på den enkelte, men vi må også sette forebygging i system. Men vi må ikke undervurdere verdien av frivillig sektor her. Helse og forebygging er avhengig av frivillig arbeid, og innenfor mange sykdomsgrupper gjør pasientorganisasjonene et svært viktig arbeid.

Et av de sentrale punktene i denne meldingen er økt kompetanse, bedre samhandling og forebyggende team. Vi går bort fra en profesjonsnøytral tilnærming og er tydelige i kravene til kommunenes tjenester. Dette vil selvsagt legge press på kommunene, men det er nå engang sånn at de er vår viktigste aktør i den lokale helsetjenesten.

Denne meldingen øker ambisjonsnivået, særlig med tanke på kompetanse, noe som vil gi økt behov for samarbeid mellom kommunene. Da er det på sin plass å minne om at vi har en kommunestruktur som stort sett har vært uendret de siste 50 årene. Den har ikke tatt hensyn til endringer i befolkningsstruktur, samferdsel og nye, mer avanserte oppgaver innen kommunenes helsetjenester.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Kjersti Toppe (Sp) [11:59:53]: Fleire har vore inne på dette med kommunestruktur, og statsråden sa i innlegget sitt at stortingsmeldinga om primærhelsetenesta og stortingsmeldinga om ny kommunestruktur er siamesiske tvillingar. Å vera siamesisk tvilling er ei medfødd misdanning, så eg synest den samanlikninga er i tråd med det.

Det er ei misoppfatning at ein ikkje kan lykkast med å utvikla gode kommunehelsetenester utan at vi får større kommunar. Den same bekymringa og dei same meiningane kom frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre da vi vedtok samhandlingsreforma. Også da sa dei at dette kunne vi ikkje innføra før vi hadde fått større kommunar. Da vil eg spørja: Kva kommunar har tatt imot dei utskrivingsklare pasientane? Kva kommunar har innført kommunale akuttsenger? Kva kommunar har oppretta lokalmedisinske senter? I kva kommunar har ein dei mest fornøgde brukarane av helse- og omsorgstenestene? Kvar fungerer eigentleg fastlegeordninga best? Kvar er det dei ofte har dei beste rutinane for legemiddelhandtering på sjukeheimar? – Jo, i mindre kommunar. Det er ikkje gjort synleg at det er store kvalitetsforskjellar mellom store og små kommunar, og eg vil tru at det nærmast er motsett. Så eg synest vi skal slutta å gi inntrykk av at det i dag er eit dårleg helse- og omsorgstenestetilbod i dei små kommunane. Eg synest ikkje dei som jobbar der, og som gjer eit veldig godt arbeid, treng å høyra det frå oss som har ansvaret for å skapa gode helse- og omsorgstenester der dei bur.

Føresetnaden for at ei kommunereform skal gi betre og større fagmiljø, er at ein får ei endring i busetjingsmønsteret i Noreg. Det er ingenting som er meir lokalt enn eldreomsorg, som er ein stor del av denne meldinga. Det er ingenting som er meir lokalt enn f.eks. open omsorg. Det er klart at tenestetilbodet må ut der folk bur. Senterpartiet er opptatt av at vi skal ha likeverdige helsetilbod i dette landet, og når ein legg opp til ei reform som i grunnen har sentralisering som noko som ligg i botnen, vil det trua det gode tenestetilbodet som vi har i Noreg, og som har sikra god kvalitet i tenestetilbodet i dei minste kommunane.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:03:04]: Bare et par ord til noe som kom opp i denne debatten. Først til representanten Ketil Kjenseth, som snakket om stoppeklokke kontra tillitsreform, en tillitsreform som for øvrig er prøvd bl.a. i Nederland, som representanten har vist til i andre sammenhenger. En tillitsreform betyr at man setter sammen tjenestene på en annen måte. Man har de samme ressursene, er mer tett på tjenestemottakere og brukere, har mer kontinuitet i hele tjenestetilbudet, og de som er i førstelinja, har mer ansvar inn mot tjenestemottakerne. Det er faktisk ganske mye i slekt med det som denne meldinga handler om, nemlig at man skal jobbe i team. Det er ikke noe verre enn akkurat det, og jeg tror det vil gi en mye bedre, mer tett og god tjeneste for de som er tjenestemottakere. Jeg synes det er veldig spennende det man skal starte i Oslo, og også i min hjemby, Tromsø. Det betyr at man sier nei til privatisering og kommersialisering av disse tjenestene, for skal man få til den tillitsreformen, må man jobbe og tenke annerledes. Kommunen må ha det overordnede ansvaret.

Så til representanten Hoksrud, som snakket om forskjeller mellom kommunene. Som jeg understreket i mitt innlegg, er forskjeller når det gjelder eldreomsorg, ikke alltid knyttet opp mot at det er de største og rikeste kommunene som har den beste eldreomsorgen. Det er faktisk mange små og ikke så velstående kommuner som har gode tjenester til de eldre, en god omsorgstjeneste og eldreomsorg. Da tenker vi at vi må balansere det å sørge for en god finansiering av disse tjenestene med at det er kommunen som skal levere tjenestene, være tett på, føle nærhet til de tjenestene de skal gi til sine innbyggere. En stykkprisfinansiering som er overstyrt av staten, er ikke den rette måten å gjøre det på, men man kan tenke seg en balanse der man har f.eks. et øremerket sektortilskudd – det er litt i slekt med modell nr. to som Fremskrittspartiet og regjeringa har lagt ut til prøving. Men det vi får tilbakemeldinger om fra kommunene og ordførere som jeg har snakket med, er at de ikke tør begi seg ut på dette, for hvis de får modell nr. 1, som en sånn prøveklut, vil de miste all styring med noen av de viktigste tjenestene de som kommune skal gi, og det er de ikke tjent med – altså balansere det å levere gode tjenester og være tett på, som kommunene må være, og det å ha en sikker finansiering til alle kommuner.

Audun Lysbakken (SV) [12:06:16]: Jeg må også få avlegge en bitte liten visitt til representanten Kjenseth for påstanden om at et oppgjør med stoppeklokkeomsorgen skulle føre til lengre ventelister. Den syntes jeg var original, og jeg skulle gjerne fått noe dokumentasjon på at det har skjedd. Tillitsreform handler om det motsatte. Det handler om å bruke den tiden som allerede er til fordeling på brukerne, på en bedre måte. Det handler ikke om mer ressurser, men om å bruke ressursene på en bedre måte og med det også skape en omsorg som er mer på brukernes premisser. Tillitsreform er ikke en idé vi har hentet fra løse luften, men noe som er gjennomført i København i den kommunale omsorgstjenesten der, med veldig gode resultater – mer fornøyde eldre, mer fornøyde ansatte, mer fornøyde innbyggere, uten økte kostnader og ikke lengre ventelister. Jeg vil anbefale representanten Kjenseth å sette seg inn i hvordan tillitsreformen fungerer i København, og vi får et nærmere eksempel når det nye byrådet i Oslo gjør det samme her.

Så vil jeg bare bemerke at jeg synes statsrådens svar på mitt spørsmål i replikkvekslingen egentlig var avklarende. Det forundrer meg litt at det ikke har kommet før. Det er altså trygghetsstandarden som er regjeringens utkvittering av punktet om norm/veileder i regjeringsplattformen. Jeg synes det er litt rart at regjeringspartiene skriver i innstillingen at det skal etableres «en norm/veileder for bemanning og kvalitet i pleie- og omsorgssektoren», for det departementet har sagt om denne standarden, er at den skal handle om god ledelse, organisering og profesjonell praksis – men ikke om økt bemanning. Jeg tolker det slik at Fremskrittspartiets kampsak om bemanningsnorm er avlyst. Jeg synes det er leit, for for en gangs skyld synes jeg Fremskrittspartiet har en god kampsak, som burde gjennomføres. Men det er ingenting i framleggelsen av denne trygghetsstandarden som tyder på at det skal bli en bemanningsnorm.

Torgeir Micaelsen (A) [12:08:47]: Man kan høre på tonen i denne debatten om en viktig melding at dette er et tema der Stortinget på tvers av partigrenser, partigrupper og regjeringskonstellasjoner langt på vei er enig om det som statsråden pent kaller målbildet for hvordan det ser ut nå og framover. Og det er bra. Likevel har regjeringspartiene et veldig behov for ettertrykkelig å gjøre det klart at det er første gang, sier de – i historien, nærmest – at det er laget en melding om primærhelsetjenesten i sin helhet. Det er mulig i den formen det er lagt fram nå, og jeg gir honnør til det som er bra her. Jeg skal kommentere noen ting til slutt.

Regjeringen sier rett ut i meldingen at dette i stor grad bygger på en mye mer radikal reform, vil jeg si, en mye mer vidtgående reform, nemlig samhandlingsreformen fra seks–syv år tilbake. Den handlet om det fundamentale grepet at man i større grad ikke kunne ha en spesialisthelsetjeneste som opererte på ett nivå, helt uavhengig av det som foregikk i kommunene, at en vertikal, integrert helsetjeneste i større grad skulle se dagens lys. Har vi lykkes med det? Nei, det kan man selvfølgelig diskutere, men man er i hvert fall i gang.

Det denne meldingen tar for seg, er mer den interne, horisontale samhandlingen i en kommune – som jeg er veldig enig i at det er et stort behov for – som er for fragmentert. Jeg synes det er bra at noe av det vi har vært opptatt av at ikke skal skje, sier nå også statsråd Høie i salen ikke skal skje. Det er fastlegen som fortsatt skal være navet i oppfølgingsteamene, og man skal ikke etablere nye siloer på utsiden av det som faktisk fungerer. Det er veldig bra.

Flere peker på at det er store kvalitetsforskjeller mellom kommuner, og at det er vanskelig å sammenlikne hva slags tilbud den enkelte bruker eller pasient kan forvente eller får i en kommune. Tove Karoline Knutsen har helt rett når hun sier at det er skillelinjer på tvers av såkalt rike, store og små. Ja, det går på kryss og tvers. Løser denne meldingen det problemet? Nei, ikke i seg selv, til det er problemene og utfordringene for store. Det handler om bemanning. Det har flere vært opptatt av. Det handler om introduksjon av ny teknologi, utover pilotprosjekter i enkeltkommuner, opp i stor skala, sammen med at tjenestene utvikles og organiseres på en helt annen måte, der teknologi, måte å arbeide på og samarbeid og team går sammen. Det må utvikles videre, og Arbeiderpartiet har satt i gang et større arbeid på det som vi ikke er ferdig med, men vi håper at dette kan være startskuddet for nettopp det.

Til slutt vil jeg bare slå fast en gang for alle at det å være for et profesjonsnøytralt lovverk ikke er det samme som ikke å være opptatt av et kompetanse- og kvalitetsbasert lovverk. Jeg tror regjeringspartiene hadde hatt nytte av å lytte til det overveldende flertallet av høringsinstanser som sier det samme som Arbeiderpartiet.

Bård Hoksrud (FrP) [12:12:05]: Først: Jeg tror representanten Lysbakken bør slappe litt av når han er redd for bemanningsnorm innenfor eldreomsorgen. Det er noe som det nå jobbes med, som statsråden også ga klart uttrykk for. Men det er veldig hyggelig at Lysbakken, som var imot dette i åtte år, plutselig har blitt for det etter at han havnet utenfor regjeringskontorene. Det er godt at det går opp noen lysglimt for en når en kommer på utsiden av regjeringskontorene og ut i den virkelige verdenen og ser seg om, for jeg er helt enig i at det er store utfordringer med bemanningen i eldreomsorgen. Det har jeg sett på alle de reisene jeg har vært på, og derfor jobber regjeringen med det, og det er en del av regjeringsplattformen.

Det er litt lystig å høre på representanten Lysbakken, for i de fleste saker prøver Lysbakken å stille seg på kommunenes og lokalpolitikernes side og er opptatt av at lokaldemokratiet må få lov til å styre og bestemme, men i det øyeblikket lokalpolitikerne og lokaldemokratiet ikke gjør det Lysbakken vil at de skal gjøre, som f.eks. med skolehelsetjenesten, skal den samme Lysbakken komme hit og overstyre disse lokalpolitikerne som ikke gjør det Lysbakken mener at de skulle gjort. Da er det vel bedre heller å gjøre som vi sier, f.eks. med eldreomsorgen, hvor man ser det som representanten Tove Karoline Knutsen og andre sier, at det er store forskjeller der ute. Det har det vært i de åtte årene som den forrige regjeringen satt og styrte. Det er noe av det vi faktisk ønsker å gjøre noe med nå, og derfor kommer vi med friske midler til en ny forsøksordning.

Jeg sitter tilfeldigvis også i kommunestyret, og da saken ble tatt opp i kommunestyret mitt, stemte selvfølgelig kommunestyret forslaget ned, med 17 mot 16 stemmer, med Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene i flertall. Men etter voteringen kom flere arbeiderpartirepresentanter bort og sa at de var lei seg, fordi de egentlig ville støtte forslaget. Det er tydeligvis blitt sånn i Arbeiderpartiet at man ikke kan stemme for gode forslag i en del kommuner, man skal stemme imot, fordi man ikke liker det som kommer fra et annet politisk ståsted enn det man selv representerer. Det er jo trist, for det betyr at innbyggerne i min hjemkommune, Bamble, får 9,9 mill. kr mindre til eldreomsorg enn de kunne fått hvis de hadde fått mulighet til å bli med i denne regjeringens forsøksordning. Det er noe Fremskrittspartiet har vært opptatt av å få på plass.

Jeg synes det er litt trist å høre på at man er veldig opptatt av forskjellene, at man ønsker å gjøre noe med forskjellene, men at man ikke har noen løsning på hvordan man skal gjøre noe med forskjellene. Vi mener i hvert fall at vi har en løsning og foreslår en løsning, men den vil noen for enhver pris stemme imot. Det er synd, for denne løsningen ville gitt mer penger til eldreomsorgen rundt omkring i kommunene, som sliter, og derigjennom også bedre bemanning.

Olaug V. Bollestad (KrF) [12:15:17]: Kompetanse er bra. Det er både rett og viktig. Tverrfaglighet er også rett og riktig. Men kompetanse handler om noe mer enn teori og mastergrader for Kristelig Folkeparti, selv om det også er både rett og viktig.

Kompetanse handler om egnethet, om det å forstå og det å se, og ikke minst om å tørre å legge til rette for at andre profesjoner kan gjøre jobben bedre enn man gjør selv.

Men kvalitet handler om noe mer enn folk med rett kompetanse. Kvalitet handler også om at de folkene som er rundt pasientene, har tid – tid til å se, tid til å høre, tid til å bygge tillit. Tid skaper trygghet, tid bygger tillit, tid bygger relasjoner, som er sentralt når vi skal legge til rette for å forstå hva det egentlige problemet er.

Dette ble vi i helsekomiteen tydelig fortalt i forrige uke av dem som er helseproffer innenfor psykisk helse. De ungdommene sa: Det hjelper lite om vi går til mange når ingen ser. Det hjelper lite at helsestasjonsdøren skal være åpen når den er lukket. Det hjelper lite når en har fått litt tillit og lovverket ikke følger med og andre, som ikke skal få vite, får vite.

Derfor blir ikke denne meldingen fullt ut god. Den er veldig god, men vi må klare å følge opp med et lovverk som kan gjøre det sånn at vi faktisk kan få en helhetlig tjeneste for pasientene, hvor pasientene – fra de er små til de er gamle – er trygge på at noen ser. Da handler det også om flere folk. Kompetanseheving alene kan ikke skape rom til tid, rom for at folk ser. Da må vi også ansette flere folk.

Sveinung Stensland (H) [12:18:03]: Det ble en liten kommunedebatt av dette. Representanten Toppe var inne på dette med at mange små kommuner driver veldig bra. Det er sikkert rett – det skulle for øvrig bare mangle. Hvis en ser på overføringer og frie midler per innbygger, har de mye mer å gå på.

Hvilke kommuner får mest i overføringer per innbygger? Vi hadde en debatt om dette da jeg var gruppeleder hjemme i Haugesund. Da sammenliknet vi Bokn kommune med Karmøy kommune og Haugesund kommune, og hadde vi fått det samme i frie inntekter, hadde vi fått i størrelsesorden 50–60 mill. kr ekstra hvert år. Det kunne vi fått mye god helse ut av. Jeg sa i en debatt på lokal-tv at vi kunne hatt enten et ekstra sykehjem i året, eller vi kunne valgt å forgylle alle kirkespir, eller vi kunne hatt fri bar på sykehjemmene. Vi kunne gjort så mye ekstra for sykehjemmene i Haugesund hvis vi hadde fått det samme som de små kommunene – men det gjør vi ikke. Så hvis man skal sammenlikne småkommuner og store kommuner når det gjelder tjenestenivå, må en også være villig til å se på hvor mye penger en får i overføringer fra staten.

Når vi først er inne på dette temaet: Hvilke kommuner sliter mest med å få tak i stabil legedekning? Hvor rapporteres det om at en har 40–50 forskjellige kommuneleger i løpet av få år? Hvor bruker en store millionbeløp for å få tak i leger som slett ikke er utdannet i Norge?

Det er bra når kommuner samarbeider til det beste for innbyggerne, men jeg er av den oppfatning at kommunene må være så store at de er i stand til å løse fremtidens behov for innbyggerne. Jeg er også bekymret for muligheten for små kommuner til å bygge opp gode kompetansemiljøer, som representanten Olaug V. Bollestad var inne på. Det tar tid å bygge opp tillit, og det tar også tid å bygge opp lokal kompetanse.

Når vi først snakker om tillit: Jeg har stor respekt for SV, og for at de ønsker en annen politikk enn jeg. Det er sånn det er i dette gamet. Men jeg vil oppfordre SV til å tenke litt gjennom bruken av ordet «tillit» når det gjelder ansatte. I privat sektor er det en rekke ansatte. Det er faktisk flere ansatte i privat sektor i Norge enn i offentlig sektor. Det kan høres ut som at de som jobber i privat sektor, har andre verdier, andre karakterer og en annen livsinnstilling enn dem som jobber i offentlig sektor. Jeg tar meg faktisk litt nær av det. Vi som har jobbet i privat sektor, er ikke der fordi vi er ondsinnede kapitalister og ønsker å berike oss på fellesskapets goder. Vi er der fordi vi ønsker å gjøre en god jobb, sammen med våre kolleger, for våre kunder og våre brukere. Det er universelt, enten en er ansatt i privat sektor eller i offentlig sektor.

Presidenten: Representanten Kristin Ørmen Johnsen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:21:13]: Kjersti Toppe hevder at det å snakke om kommunereform er å snakke de små kommunene ned. Jeg vil si tvert om. Det er å snakke innbyggerne og de ansatte i kommunene opp, og det er å ønske at de skal få et så godt tilbud og så god kompetanse som mulig. Rekruttering blir en utfordring framover og er det allerede i dag. Vi ser det på hvordan man strever med å løse problemer innen barnevernet og velferdsteknologi. Toppe har ikke noe svar på hvordan man skal få til bedre rekruttering i små miljøer. Framover kommer det til å preges av midlertidige løsninger og vikargalopp. Det borger ikke for kvalitet i eldreomsorg.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:22:18]: Jeg har sagt det før, også i denne sal, at det alltid er interessant å lytte når sosialistiske kolleger snakker om konkurranseutsetting og privatisering i eldreomsorgen. Jeg håper de kjenner forskjellen, men jeg forstår behovet for at det er mye lettere å snakke om det under ett. Jeg er ikke redd for konkurranseutsetting. Jeg er mye mer redd for ensrettingen, begrensningen av valgfrihet og det betydelig mindre mangfoldet vi får om vi ikke tør å la private være med og utvikle helse- og omsorgstjenestene.

Her inne i salen framstilles de private leverandørene av omsorg på en helt annen måte enn hvordan jeg opplever komiteen når vi er ute og ser det i praksis. Vi var sammen på Manglerudhjemmet, en privat aktør som har avtale med Oslo kommune, og som jeg tror vi alle var enige om leverer demensomsorg av høy kvalitet, setter hver enkelt pasient i fokus, møter dem på sine behov og gir nær, varm omsorg. Hele filosofien hos det private Manglerudhjemmet er hentet fra de Hogeweyk, demenslandsbyen i Nederland, hvor komiteen også har vært. Vi var over oss av begeistring – i hvert fall var jeg det – over det de gjorde der nede.

For oss som er mer opptatt av at pasienten skal få gode tjenester enn av hvem som leverer tjenesten, er det godt å se at Oslo kommune måler på kvalitet. Helt siden 2010 har de målt på kvalitet. De private leverer omtrent like bra kvalitet som de ideelle og vesentlig bedre enn de kommunale. Det er dette man forsøker å hylle at man nå skal endre på i Oslo. Det var også interessant å høre Knutsen og Lysbakken snakke om tillitsreform og vise til Buurtzorg-modellen, nabolagssykepleien i Nederland, drevet av et privat firma som har vunnet store deler av disse tjenestene. De startet med fire sykepleiere i ett team. I dag er det 8 000 sykepleiere fordelt over mange land. Det er kommersielt og utrolig spennende nytenking, og det er helt tydelig at det fungerer godt.

I disse debattene når vi diskuterer eldreomsorg, er det helt tydelig hvem som er systemets politikere. Jeg er veldig glad for å tilhøre den delen av norsk politikk som er pasientens politikere.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Audun Lysbakken (SV) [12:25:16]: Det siste var vel et godt eksempel på slikt som – hva skal jeg si – gjør debatten simplere istedenfor klarere. Det vi er uenige om, er hva slags virkemidler som sørger for gode tjenester for pasientene.

Vår innvending mot kommersialisering handler ganske enkelt om at vi ikke vil at skattekroner skal forsvinne ut av helse- og omsorgsvesenet vårt og gå til overskudd i kommersielle selskaper. Vi tror det blir mer penger til omsorg av ikke å gjøre det. Det er en ærlig uenighet, men det det handler om, er hvordan vi får mest mulig ut av pengene.

Så kan jeg forsikre representanten Hoksrud om at jeg ikke har tenkt å slappe av. Vi er her for å jobbe hardt, og jeg har tenkt å jobbe hardt for økt bemanning i eldreomsorgen. Jeg er glad for at representanten Hoksrud nå synes det er lysglimt i SVs politikk. Da jeg sa det jeg sa i sted, var det fordi jeg bladde tilbake og så på presentasjonen fra departementet av trygghetsstandarden. Der står det ingenting om at økt bemanning er målet. Så hvis det er det det handler om, synes jeg departementet kommuniserer dårlig – som en liten kritikk til informasjonsavdelingen der i siste sving av denne debatten.

Presidenten: Representanten Tove Karoline Knutsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:26:28]: Her var det snakk om tillit. Jeg må si at jeg har tillit til mennesker som gjør et ærlig arbeid, f.eks. i eldreomsorgen, uansett hvor de er ansatt. Men når vi snakker om privatisering, er det nettopp det representanten Lysbakken nå snakker om: at vi de siste 10–15 årene har fått de store, veldig kommersielle konsernene inn i denne tjenesten. Jeg har vært hos NOVA i Oslo og sett den forskninga som har vært framlagt, som viser hva som skjer når en får den store kommersialiseringa og de store konsernene inn i eldreomsorgen. Statsråden var også innom det. Den forskninga viser helt entydige resultater. Vi må sørge for at pengene går den korteste veien til de som trenger dem. Da kan de ikke gå inn på kontiene til de store internasjonale konsernene. Det er det det handler om, ikke om de menneskene som jobber i tjenesten. Det er mange gode folk som har gode ideer, som jobber i disse tjenestene, uansett om det er en privat eier, eller om det er kommunalt drevet. Men vi ønsker at pengene og ressursene skal gå den korteste veien til de som skal ha tjenestene.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ketil Kjenseth (V) [12:27:45]: Jeg hører det er greit for Arbeiderpartiet og SV å ha tillit til private gründere så lenge de er i Nederland eller i Danmark, mens man i Norge pakker det inn som tillit. Og da kan vi vise de private aktørene døra. Jeg synes Norlandia har gitt et bidrag til norsk pleie- og omsorgssektor med den kunnskapen de har fra hotelldrift. De har sikkert noe å hente på pleie- og omsorgsdelen, men jeg har sett bedre legedekning på et Norlandia-sykehjem enn jeg har sett i min egen kommune, der Arbeiderpartiet driver sykehjemmene, og der legedekningen er marginal.

Når det gjelder stoppeklokka, er det ingen ambisjon for Venstre å bruke den, men vi vet alle at det er knallharde prioriteringer, og det er ressursene vi snakker om. Jeg har tillit til at ledere som blir satt til det, benytter de mulighetene de har. Jeg har sett mye pleie og omsorg innenfra, og jeg har ikke sett noen med stoppeklokke. Men at man må prioritere i en travel hverdag, det er helt klart. Det er det debatten handler om, og det handler også om, som Sveinung Stensland var inne på, fordelinga mellom små og store kommuner. Og de kommunene som var igjennom en reform i 1964, har fått et betydelig effektiviseringspotensial som de små kommunene ikke har fått.

Presidenten: Representanten Bård Hoksrud har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bård Hoksrud (FrP) [12:29:05]: Ja, jeg tror både Lysbakken og alle andre i denne salen jobber mye og hardt – og det er bra. Men jeg registrerer at Lysbakken ikke har villet svare på eksempelet Trondheim, som er et rød-grønt utstillingsvindu – i hvert fall har de forsøkt å være et rød-grønt utstillingsvindu – selv om jeg ser at det har begynt å blekne ganske mye. Jeg registrerer at han ikke vil si noe om sin holdning om at han skal overstyre politikerne i Trondheim, som da velger ikke å bruke pengene for å bedre skolehelsetjenesten, som er viktig, og SV er opptatt av at man bør overstyre hvis kommunene ikke bruker det og øremerke disse midlene. Men det vil han ikke svare på, og det er jo greit, for det er et signal om at det kanskje ikke betyr så mye når det er rød-grønne kommuner som gjør feilene. Jeg kan se feil i de aller fleste forsetter i kommunesektoren når det gjelder eldreomsorgen. Vi har store utfordringer, og det er derfor regjeringen prøver å gjøre noe med det ved å komme med nye konkrete forslag til hvordan man skal løse det med statlig finansiering.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) [12:30:23]: Ein liten kommentar til Høgres Stensland og Ørmen Johnsen om kommunestruktur: Det er slik at folk er mest nøgd med helse- og omsorgstilbodet i små kommunar, og at dei ofte har kome lengst med å implementera samhandlingsreforma. Så seier representanten Stensland at det er ikkje rart, fordi dei får meir pengar, og vi må sjå på overføringane frå staten. Ja, sjølvsagt har dette med kommuneøkonomi å gjera, og med Senterpartiet sitt opplegg vil både store og små kommunar få meir pengar til å driva helse enn dei får i dag, inklusiv Haugesund. Og det er jo ikkje eit problem – det må aldri verta eit problem at små kommunar faktisk driv gode helse- og omsorgstilbod i dag. At ein må kutta i tilskot til dei små kommunane fordi dei må driva litt dårlegare, vert å snu det på hovudet.

Når det gjeld rekruttering, er det rekrutteringsvanskar i alle kommunar. Eg kjenner godt til Bergen. Dei har veldig store vanskar med å rekruttera sjukepleiarar på sentrale sjukeheimar i store kommunar.

Presidenten: Representanten Sveinung Stensland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sveinung Stensland (H) [12:31:31]: Representanten Toppe prøver her å gi inntrykk av at med deres opplegg vil gruppe 13-kommuner få like mye i overføringer som de små kommunene. Det må jeg bare få lov til å irettesette. Fordi om de kanskje får noe mer, er de ikke i nærheten av den skjevfordelingen vi ser i dag, og jeg synes det er galt at mellomstore kommuner, som jeg selv jobbet hardt for da jeg satt i kommunestyret i Haugesund, hele veien skal sammenlignes med små kommuner, som får en vesentlig bedre overføring per innbygger. Det er et av de store spørsmålene i kommunedebatten: Skal vi som bor i mellomstore kommuner, akseptere at våre innbyggere får vesentlig mindre enn de aller minste kommunene?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.