Arild Grande (A) [14:15:31]: Åpenhet og innsyn er avgjørende for at folk skal bli informert og engasjert i offentlig virksomhet. Offentlige virksomheter forvalter store ressurser på vegne av fellesskapet. Innbyggerne har krav på informasjon om hvordan disse ressursene forvaltes, slik at vi sikrer et transparent samfunn, at kritikkverdige forhold blir avdekket, og at innbyggerne kan treffe informerte valg.

Frihet til å ytre seg er en grunnleggende rettighet. Det er nedfelt i Grunnloven § 100 og følger også av internasjonale forpliktelser. Ytringsfriheten har bl.a. som formål å bidra til en best mulig opplyst debatt og å styrke demokratiet. Det er den ansattes rett til å ytre seg på egne vegne som er beskyttet. Hvem som skal ytre seg på vegne av virksomheten, styrer virksomheten selv.

Jeg vil våge den påstand at Norge er verdensledende når det gjelder både åpenhet og ytringsfrihet. Det er mange årsaker til det. Vi har over mange år jobbet for størst mulig grad av åpenhet. Mediene spiller en sentral rolle, og ansatte bidrar til det samme. Vi vil at det fortsatt skal være sånn. Norge skal lede an i verden, og offentlig sektor skal lede an i Norge. Det bør være et felles ansvar, men det bør særlig være et ledelsesansvar.

Stortinget har i flere omganger tatt til orde for og fattet vedtak som skal sikre økt åpenhet og beskyttelse av grunnleggende friheter. Dette er viktige forutsetninger for demokratiet vårt, lokalt som nasjonalt. Den 1. januar 2009 trådte den nye offentlighetsloven i kraft. Hensikten med loven var å gi større innsyn i forvaltningen. Da loven ble vedtatt, ba Stortinget derfor om at regjeringen etter noen år skulle foreta en evaluering av loven med henblikk på om intensjonene om mer innsyn hadde blitt oppfylt.

Selv om loven legger avgjørende føringer for praksisen, handler offentlighet og innsyn også mye om kultur og holdninger. Loven baseres mye på skjønn, og det er store kulturforskjeller når det gjelder spørsmålet om åpenhet, mellom kommunene og mellom virksomhetene.

Som flere kjenner til, ble evalueringen av offentlighetsloven nylig lagt fram og viser interessante funn, både at offentlighetsloven i mange sammenhenger fungerer etter intensjonen, og at det er store variasjoner og mye å ta tak i.

Også på ytringsfrihetsområdet har det vært gjort en stor jobb de siste årene. Lovverket har gradvis blitt bedre, og det er mye debatt. Å varsle innebærer å si fra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Arbeidsmiljøloven har siden 2007 hatt tre bestemmelser som regulerer arbeidstakernes rett til å varsle. Her heter det bl.a. at arbeidsgiver skal legge forholdene til rette for varsling. Da varslerbestemmelsene ble evaluert av bl.a. advokatfirmaet Arntzen de Besche i 2013, viste både gjennomgangen og analysen av praksisen en positiv utvikling. Et hovedfunn var at antall saker for domstolene har økt betydelig, og den generelle kulturen for varsling er myket opp.

Dette viser at lovendringer – det som vedtas i dette hus – har en effekt, men at mye fortsatt gjenstår, også på varslerområdet. Vi har bl.a. dessverre sett en rekke eksempler på at varsling til media er kontroversielt og kan øke risikoen for sanksjoner. Kjente varslersaker fra nyere er tid bl.a. Monika-saken og Unibuss-saken, hvor begge varslerne fikk Fritt Ords Pris i fjor for deres modige innsats for å avdekke kritikkverdige forhold i arbeidslivet. Varsling koster, og begge disse varslerne har opplevd stor belastning i etterkant.

Forskningsprosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge» leverte i fjor en helhetlig gjennomgang av ytringsfrihetens kår i Norge. Prosjektet ble ledet av Institutt for samfunnsforskning på oppdrag fra Fritt Ord. I rapporten kommer det fram at offentlig ansatte vurderer sin ytringsfrihet dårligere enn privat ansatte, og at varslere i privat sektor mener å ha oppnådd mer endring enn varslere i offentlig sektor.

Selv om det altså er stor oppmerksomhet og bedring i lovverket, ser vi dessverre en utvikling som på visse områder går i gal retning. Et eksempel er fjorårets SKUP-konferanse, som viste at 40 av de 63 innsendte metoderapportene beskrev til dels betydelige problemer med å få tilgang til offentlig informasjon. I noen tilfeller hadde en vesentlig del av dokumentene aldri funnet veien til postjournalene. Det kan også synes som at ansatte ikke er godt nok kjent med regelverk, og kanskje heller ikke sine rettigheter.

For eksempel gjennomførte Bærum kommune for noen år tilbake en undersøkelse som viste at blant dem som hadde unntatt dokumenter etter offentlighetsloven, svarte hele 36 pst. at de ikke kjente til noen av prinsippene i loven. Bærum kommune skiller seg nok dessverre ikke ut.

Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg lagde i 2011 en åpenhetsindekskåring for alle kommuner i Norge. Den viser til dels betydelige problemer både når det gjelder åpenhet overfor kontrollutvalg, og når det gjelder reglement for taushetsplikt for kommunepolitikere, hvor 82 pst. av kommunene fortsatt har lovstridige regelverk om taushetsplikt. Den viser videre at mange norske kommuner mangler tydelige bestemmelser om at ansatte som utgangspunkt har full ytringsfrihet også i kommunale saker, og at et flertall av kommunene mangler en søkefunksjon for å finne bestemte dokumenter i postjournalen på Internett.

Vi vet videre at kommunene har sviktende journalføring, at det er dårlige valg av systemer i enkelte kommuner, at det gis manglende innsyn i fag- og sakssystemer, og at det i enkelte tilfeller er til dels kryptisk føring av sakslister, møtebøker og journaler, som vanskeliggjør jobben for både journalister og innbyggere som ønsker innsyn.

Offentlighetslovens klageordning skal sikre rask og forsvarlig behandling av krav om innsyn i offentlige dokumenter. Fylkesmannen er klageinstans for innsynsavslag fattet av kommunale organer. Her heter det at klagen skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold, og at innsynskrav som ikke er behandlet innen fem arbeidsdager, skal regnes som et innsynsavslag som kan påklages.

Vi har mottatt flere forslag til hvordan ting kan bli bedre. Det som skiller seg ut, er at kommunene bør utvikle bedre postlister, at man bør inn i Offentlig elektronisk postjournal med muligheter for fulltekstsøk, og at det bør sikres at offentlighetslovens intensjon om mer åpenhet blir ivaretatt, særlig når det gjelder interne dokumenter og anbud når det gjelder offentlige innkjøp. Det er særlig viktig nå som loven nettopp er evaluert og man skal vurdere evalueringen.

Så er det en utfordring at dagens praksis åpner for noe vilkårlig håndtering. Spørsmålet er, når vi ser så mange kommuner hvor det oppleves trenering og lang saksbehandlingstid, om man også burde vurdere former for sanksjoner for å ta tak i de verste tilfellene. Enkelte har tatt til orde for bøter som en mulighet for de aller verste utslagene.

Stavanger Aftenblad gjennomførte i slutten av 2014 en undersøkelse som viste at 106 av 140 kommuner har et ulovlig informasjonsregelverk for sitt kommunestyre. Et av ankepunktene her var at regelverkene pålegger folkevalgte mer taushetsplikt enn loven tillater. Journalister opplever videre særlig at ansatte innen samfunnsviktige sektorer som utdanning, helse og sosial får munnkurv overfor media. Sivilombudsmannen har i flere tidligere uttalelser lagt til grunn som utgangspunkt at arbeidsgiver ikke har adgang til å reagere på en ansatts ytringer med mindre det foreligger en åpenbar risiko for skade på arbeidsgiverens legitime og saklige interesser.

Jeg har sett på brevveksling mellom Sivilombudsmannen og Kommunal- og moderniseringsdepartementet fra fjoråret. I går kom det, kanskje som følge av denne brevvekslingen, en pressemelding fra Sivilombudsmannen hvor han skriver at det er behov for å styrke offentlig ansattes ytringsfrihet, noe som ifølge Sivilombudsmannen kan løses med mer aktiv veiledning fra overordnede myndigheters side. Det kunne vært interessant å høre kommunalministerens betraktninger rundt dette.

Vi har nylig lagt bak oss et lokal- og regionalvalg. Folkevalgte har bedt om og fått folkets tillit. Med det følger det også et stort ansvar – på vegne av fellesskapet og overfor de ansatte. Offentlig sektor skal være garantisten for åpenhet og for de ansattes ytringsfrihet. Nyvalgte kommunestyrerepresentanter har nå en gyllen mulighet til å sette dette på dagsordenen og bidra til en ny åpenhetskultur i det offentlige Norge.

Men jeg tror det også er nødvendig med bidrag fra det offentliges og storsamfunnets side. Derfor er jeg meget interessert i å høre hvordan kommunalministeren kan tenke seg å ta initiativ for å sikre større grad av åpenhet og at kommunene ikke begrenser ansattes ytringsfrihet utover det det er lovlig adgang til.

Statsråd Jan Tore Sanner [14:25:52]: Jeg vil starte med å takke representanten for å ta opp viktige spørsmål. Temaene fortjener oppmerksomhet.

Det er to forhold som tas opp i interpellasjonen. Det ene er innsyn og åpenhet i kommunene og særlig kommunenes saksbehandlingstid ved behandlingen av innsynsbegjæringer. Det andre er ytringsfriheten til ansatte i kommunene.

La oss starte med å være enige om et viktig utgangspunkt, nemlig at kommunene er selvstendige rettssubjekter. Det betyr bl.a. at de har et selvstendig ansvar for å følge regelverket de er underlagt. Dette gjelder også reglene i kommuneloven og offentlighetsloven.

Åpenhet i kommunal forvaltning reguleres bl.a. av kommuneloven, som har regler om møteoffentlighet. Folkevalgte organer skal behandle sine saker og treffe sine vedtak i møter. Utgangspunktet er at møtene er åpne for alle. Hvis møtene unntaksvis skal lukkes, må det skje med lovhjemmel og særskilt vedtak. Alle møtene skal kunngjøres på en hensiktsmessig måte, og sakslisten og andre dokumenter skal være tilgjengelig for allmennheten. Møtereglene skal bidra til å skape tillit til kommunal virksomhet og legge til rette for demokratisk deltakelse og kontroll.

Åpenhet er en forutsetning for et godt og velfungerende lokaldemokrati. Det er viktig at både ordførere og rådmenn er bevisste på hvilket ansvar de har, og at lokalpolitikerne bidrar til at disse viktige verdiene sikres.

Departementet behandler jevnlig henvendelser hvor vi veileder kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn om viktigheten av prinsippet om møteoffentlighet og om hvordan reglene skal forstås. Fylkesmannen driver selv et veiledningsarbeid overfor kommunene og har kontakt med kommunene i saker om møteoffentlighet. Møteoffentlighetsreglene var i 2011 gjenstand for omfattende revidering. Departementet foretar løpende vurderinger av reglene. Hensikten med revideringen og vurderingene er å sørge for regler som sikrer økt etterlevelse og mer åpenhet.

Ganske snart vil jeg fremme en proposisjon hvor regjeringen foreslår å tydeliggjøre at alle møter må kunngjøres, også de møtene som kommunen vet vil bli lukket. Jeg vil også foreslå en presisering om at møter i kommunale foretak skal kunngjøres. Uten forutgående kunngjøring vil reglene om møteoffentlighet være illusoriske. Innbyggerne og presse kan ikke være til stede når de ikke vet at møtene avholdes.

Avgjørelsen om at møter skal holdes for åpne eller lukkede dører, kan bli gjenstand for lovlighetskontroll. I tillegg kan saker om møteoffentlighet behandles av Sivilombudsmannen. Slike kontrollmekanismer bidrar til å sikre etterlevelse og korrigeringer av kommuner som trår feil.

Kommunelovutvalget vil snart levere sin rapport hvor de bl.a. har sett nærmere på møteoffentlighet. Inntil den er levert og har vært på høring, er det ikke hensiktsmessig å foreta en større utredning av kommunenes regler om åpenhet utover de konkrete presiseringene som jeg allerede har nevnt.

Det må også nevnes at på flere områder er kommunene allerede i dag proaktive når det gjelder offentliggjøring av dokumenter. Særlig i plan- og byggesaker, som er veldig viktige for innbyggerne, er det flere kommuner som publiserer dokumenter i fulltekst på sine hjemmesider, slik at alle kan gå inn og lese dokumentene uten å måtte fremme en innsynsbegjæring. I tillegg legger nesten alle landets kommuner møtekalender, innkalling, sakspapirer og møteprotokoller lett tilgjengelig på sine hjemmesider. Dette er viktig for å styrke lokaldemokratiet og bidrar til økt innsikt og engasjement i lokalpolitikken.

Åpenhet i kommunene reguleres også av offentlighetsloven. Denne loven er justis- og beredskapsministerens ansvar. Offentlighetsloven er nylig blitt evaluert, og jeg har sett en foreløpig rapport fra evalueringen. Siden loven og evalueringen ikke er mitt ansvar, vil jeg begrense omtalen. Jeg har imidlertid funnet noen elementer i rapporten det er verdt å få frem i denne debatten.

Intervjuene med representanter fra kommunene viser bl.a. at det har skjedd en utvikling i retning av økt åpenhet i kommunene. Særlig rådmennene er pådrivere for offentlighet, og det er enkelte steder andre enkeltpersoner som er drivkrefter for åpenhet. Dette er gode nyheter og viser at det skjer mye bra i kommunene. Jeg forventer at kommunene overholder de kravene som offentlighetsloven setter til behandlingen av innsynsbegjæringer. Dette gjelder særlig bestemmelsene om rask saksbehandlingstid.

I den nevnte evalueringen kommer det også frem at majoriteten av kommunene har kurs for sine ansatte, hvor opplæring i offentlighetsloven er en del av opplegget. Andre har egne særskilte kurs om loven. Dette betyr at kommunene er opptatt av å følge reglene og allerede har tiltak for å øke kompetansen om hvordan innsynskrav skal behandles. For øvrig er det justisministeren som bør kommentere om og i så fall hvilke ytterligere tiltak som kan iverksettes for å redusere saksbehandlingstiden ytterligere, eller forhindre at noen saker tar uforholdsmessig lang tid.

Det andre spørsmålet gjelder ytringsfriheten til ansatte i kommunesektoren. Her må det innledningsvis nevnes to grunnleggende premisser. Det første er at ansatte i kommunene har – med enkelte unntak – samme ytringsfrihet som enhver annen. Eventuelle begrensninger må ha klar hjemmel. Det kan være regler om taushetsplikt eller den lovfestede lojalitetsplikten til arbeidsgiver.

Det andre er at kommunene er selvstendige rettssubjekter som selv har ansvar for å ivareta sine ansattes rettigheter og plikter. Det er kommunene selv som har arbeidsgiveransvaret. Departementet er som kjent ikke overordnet kommunene når det gjelder denne typen arbeidsrettslige spørsmål. Jeg kan ikke instruere eller vedta reglement for kommunene om slike forhold. Det er derfor viktig at de folkevalgte i kommunene er bevisste sin rolle som øverste arbeidsgiver i kommunen. På samme måte må lederne i kommunens administrasjon være sitt ansvar bevisst og bidra til å skape en kultur for åpenhet og for at de ansatte føler seg fri til å delta i samfunnsdebatten.

Som jeg har sagt fra denne talerstolen tidligere og i andre sammenhenger, er det viktig at kommunene gjør sine ansatte kjent med den vide ytringsfriheten de har, og ikke legger begrensninger på den. Jeg er også opptatt av at de ansatte med sin fagkunnskap kan bidra til en opplyst og kritisk samfunnsdebatt. De fleste kommuner har egne regelverk som berører ansattes ytringsfrihet. Kommunene kan selvsagt ikke vedta reglement eller gjøre andre handlinger som ulovlig begrenser sine ansattes ytringsfrihet. Jeg forventer at kommunene har orden i sine lokalt vedtatte reglementer, og heller ikke på annen måte reagerer mot ansatte som benytter seg av sin lovfestede ytringsfrihet. Uansett går slike lokale reglement ikke foran den ansattes ytringsfrihet etter Grunnloven eller Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

En undersøkelse utført av Norsk Redaktørforening høsten 2014 som gjaldt kommuner i Oslo og Akershus og Akershus fylkeskommune, viser bl.a. at de færreste kommuner har etiske retningslinjer og kommunikasjonsstrategier som direkte bryter med lover og regler. Det forfatterne av rapporten savnet, var en mer offensiv tilnærming og at man aktiv legger til rette for eller oppmuntrer de ansatte til å ytre seg fritt. Jeg er helt enig med rapporten i at her kan kommunene bli bedre. Dette er noe kommunene må jobbe med lokalt, og det må skje i et samspill mellom de folkevalgte og den administrative ledelsen i kommunen.

Selv om reglementene er i samsvar med gjeldende rett, vil problemene ofte oppstå ved tolkningen av reglementet og den ansattes konkrete ytring. Enkelte av sakene man har sett i senere tid, viser at det i større grad er behov for å undersøke praktiseringen av ytringsfriheten og hvilke holdninger lederne har. Dette er problemstillinger kommunene selv er nærmest til å ta tak i.

Staten har gjennom reglene om lovlighetskontroll en viss mulighet til å kontrollere kommunale retningslinjer om ansattes ytringsfrihet. Ansattes ytringsfrihet har også en forbindelse til etikk og målet om en tillitsskapende kommune. Derfor tas dette spørsmålet jevnlig opp i dialogen med KS.

På årets etikkonferanse, som vil finne sted 13. april, vil en del av konferansen omhandle varsling og ytringsfrihet i kommunene. Konferansen arrangeres i samarbeid mellom KS, Transparency International og departementet.

Jeg er glad for at KS’ etikkutvalg har engasjert seg i spørsmålet om åpenhet og ansattes ytringsfrihet. I brev av 14. desember 2015 til alle landets kommuner anbefalte utvalget kommunene «å legge til rette for åpenhet og et godt ytringsklima».

Som representanten Grande sikkert er kjent med, foreligger det nå også et representantforslag til behandling i Stortinget som bl.a. handler om varsling i arbeidslivet. Her er det også et punkt om å fremme lovforslag eller utarbeide forskriftsendringer hvor det presiseres at det ikke er adgang til å reglementsfeste begrensinger i ytringsfriheten.

Siden dette forslaget nå er til behandling, skal jeg ikke forskuttere debatten med å kommentere dette forslaget. Varsling og ansattes ytringsfrihet er arbeids- og sosialministeren ansvar, og det vil i første omgang være hun som vurderer dette representantforslaget.

Arild Grande (A) [14:36:20]: Jeg takker statsråden for et fyldig og godt svar, som på mange måter svarer på de utfordringene jeg har gitt gjennom interpellasjonen, og som vi ser ute i Kommune-Norge når det gjelder både offentlighet og ansattes ytringsfrihet. Jeg er enig i det statsråden sier om at kommunene har et selvstendig ansvar for å sikre offentlighet. Jeg er også glad for at kommunalministeren understreker grunnleggende prinsipper og det ansvaret som folkevalgte og rådmenn har for å sikre både offentlighet og ytringsfrihet, og jeg er glad for at det varsles en proposisjon om møteoffentlighet. Det er et viktig og godt steg i riktig retning.

Jeg tolker statsråden dit hen at når det gjelder lovverket, har man langt på vei oppnådd mye av det som er Stortingets intensjoner, og at det primære kanskje ikke er å se på ytterligere grep gjennom lovverket, men at den største utfordringen i dag kanskje mer dreier seg om kultur, rolleforståelse, og at intensjonene som Stortinget har lagt til grunn i dagens lovverk, oppfylles i samtlige kommuner. Der er det selvfølgelig sånn at det er kommunene selv som har ansvaret for å sikre at lovverket blir fulgt, og at man ikke innfører regelverk som er i strid med det, eller som går lenger enn de innskrenkinger som er mulig. Der mener jeg at i tillegg til at kommunene selv har et ansvar, har vi alle et felles ansvar for å bidra til særlig å beskytte de ansattes ytringsfrihet, og at det kan gjennomføres på mange måter. Det ene er det som statsråden selv peker på, nemlig dialogen med KS. Jeg forutsetter at dette også blir gjenstand for diskusjon neste gang regjeringen har sitt konsultasjonsmøte med KS – og at ansvaret kommunene har for å sikre at lovens intensjon blir oppfylt, og at de ansattes ytringsfrihet blir sikret, der presiseres.

Så kunne jeg gjerne tenke meg å utfordre statsråden på om man også kan tenkes å bidra til det viktige arbeidet som handler om å bedre journalsystemene. Det har bl.a. med kommuneøkonomi å gjøre, men kommunalministeren er samtidig moderniseringsminister, så dette bør være en god og viktig sak for statsråden å oppfordre til. I tillegg: Kan statsråden tenke seg å jobbe med de øvrige departementene som har ansvar for dette – for her er det tydelig at arbeids- og sosialministeren, justisministeren og kommunalministeren har delt ansvar – og kan regjeringen koordinere dette arbeidet bedre?

Statsråd Jan Tore Sanner [14:39:40]: Representanten har forstått meg rett. Vi er enige om viktige prinsipper og verdier både for å sikre åpenhet og for å sikre ansattes ytringsfrihet. Vi har et lovverk og regler som er gode, men som helt sikkert kan bli bedre på noen punkt. Det er grunnen til at jeg nå har varslet noen endringer, og vi har Kommunelovutvalget, som vil komme med sin utredning rundt påsketider, som også ser på viktige sider av dette. Men i bunn og grunn mener jeg at dette handler om bevissthet på alle nivå: hos rådmenn, hos ledere, men også hos våre folkevalgte. Det er viktig at folkevalgte lokalt ser sammenhengen mellom åpenhet, lokaldemokrati og engasjement hos innbyggerne. Der mener jeg vi har en viktig rolle, i å få frem det budskapet. Det er også slik at fylkesmann, departement og KS bidrar med både veiledning og opplæring. I tillegg mener jeg at pressen spiller en viktig rolle nettopp i å være en pådriver for åpenhet. Jeg tror at noe av det viktigste for å få til kulturendring og forbedring nettopp er åpenhet og debatt rundt disse spørsmålene.

Når det gjelder spørsmålet om offentlig post og tilgjengeligheten av denne, har faktisk mange kommuner kommet lenger enn vi har gjort i staten, så jeg har nå tatt initiativ til at vi skal få en ny offentlig elektronisk postjournal, som vil bidra til at vi både får ned kostnadene og får mer åpenhet og tilgjengelighet. Der har noen kommuner gått foran, men også på kommunalt plan kan det gjøres mer og bedre arbeid på det området. Vi kommer i løpet av våren med en ny digital agenda, og det er ingen tvil om at de digitale verktøyene kan bidra til mer offentlighet og bedre tilgjengelighet for både pressen og innbyggerne.

La meg til slutt bekrefte at samarbeidet mellom departementene på dette området er viktig. Her har vi selvsagt god kontakt og dialog med både Justisdepartementet når det gjelder offentlighetsloven og Arbeids- og sosialdepartementet når det gjelder de mer arbeidsrettslige sidene – det er god koordinering på det området. Vi har også god kontakt med KS og deltar på deres konferanser, som bidrar til mer bevissthet og opplæring av folkevalgte og administrativ ledelse.

Heidi Greni (Sp) [14:43:01]: Takk til interpellanten for å ha reist et viktig tema til debatt her i stortingssalen.

Offentlighet og åpenhet er helt grunnleggende i et demokrati. Stortinget må derfor i all sin lovgivning vurdere om en sikrer dette grunnleggende prinsippet godt nok.

Lokaldemokratiet i Norge har betydelige utfordringer når det gjelder åpenhet, uavhengig av styreform. Offentlighetsloven fra 2009 skulle rette på dette og sikre bedre dokumentinnsyn i kommunene. Vi må våge å stille oss spørsmålet om loven går langt nok. En innbyggers mulighet til å sikres innsyn, lokalmedienes mulighet til å overvåke er en kontrollmekanisme som er uvurderlig.

Hvis vi ser tilbake til valgkampen i fjor, var det stort fokus på at Oslo kommune nektet innsyn rundt enkelte forhold knyttet til helse- og omsorgstjenesten. Slike situasjoner er uheldig og er kun egnet til å svekke tilliten til det offentlige. Men for å sikre åpenhet i offentlig sektor er vi også avhengig av at ansatte våger å stå fram og varsle og orientere oss om hvordan situasjonen faktisk er, og at de våger å påpeke kritikkverdige forhold.

Jeg må si jeg er noe overrasket over det store engasjementet enkelte utviser i salen i dag, sett i lys av at vi bare skal gå et drøyt halvår tilbake i tid, juni 2015, for å se at det ble fattet vedtak som kraftig svekket åpenhet, innsyn og medienes mulighet til å gjøre jobben sin. Da vedtok et flertall i denne salen at kommuner med parlamentarisk styreform skulle få utvidet mulighet til å unnta saksforberedende notater til byråd fra offentlighet. Hva sier det at man i 2015 faktisk kommer med forslag i denne salen som i realiteten innskrenker offentlighetsloven? Det viser nok at det trengs mer enn interpellasjonsdebatter i framtiden.

En debatt om offentlighetsloven må ikke bare bli en debatt med fine ord, men den må også ha noen realiteter i seg. Det betyr at man i framtiden bør diskutere realiteter og svakheter ved dagens praktisering av offentlighetsloven. Vi må få på bordet nedsidene av loven og komme med konkrete forslag til hvordan vi kan åpne opp den kommunale forvaltningen mer. En start ville åpenbart vært å reversere det vedtaket Stortinget gjorde før sommeren 2015. Det ville vært en god start.

Jeg imøteser at vi i Stortinget jevnlig kan ha disse debattene.

Frank J. Jenssen (H) [14:46:13]: La meg også få gi interpellanten honnør for å reise en diskusjon om et veldig sentralt og viktig tema. Selv har jeg min bakgrunn før Stortinget dels fra kommunepolitikken, der offentlighet og innsyn i både offentlige prosesser og dokumenter selvfølgelig var veldig sentralt i en ganske stor kommune som Trondheim. Jeg hadde også gleden av å få jobbe i Arbeidstilsynet, som i Offentlig elektronisk postjournal hadde norgesrekorden i innsynsbegjæringer, og der man som etat og som ledelse var godt vant til å forholde seg til et positivt og sterkt ønske fra omverdenen om innsyn i virksomheten. For offentlig virksomhet, enten det er kommune eller stat, har ansvaret for ting som er viktige for folk og for næringsliv.

Debatten er derfor relevant både for ansatte i kommunesektoren og for innbyggerne, for næringslivet, for andre interesser og for offentligheten som sådan. Jeg tror Norge er i en internasjonal særstilling når det gjelder lovverk som gir innsyn og tilgang til informasjon om virksomheten i offentlig sektor, og også i praksis. Men vi har fortsatt utfordringer og et stykke å gå på mange områder. Det er viktig for den demokratiske deltakelsen fra innbyggernes side at de får muligheten til å utvise engasjement, og at de får muligheten til å drive påvirkning av offentlige politiske og administrative beslutninger. Og det er særdeles viktig i et rettssikkerhetsperspektiv at man også skal ha mulighet til å få innsyn i saken sin, få vite hvilke vurderinger som ligger til grunn når vedtak fattes og myndighet utøves, f.eks. Da er det også riktig at det er bekymringsfullt at det er så store ulikheter og så stor variasjon mellom kommunene.

Jeg skal være forsiktig med å si at dette er et holdningsspørsmål – selv om man kan finne eksempler på det også – det handler ikke om holdningen til åpenhet. Jeg tror de fleste, når de tenker seg om, forstår verdien av å utvise stor åpenhet om det som skjer – enten det er i politiske fora eller i administrative etater. I første rekke handler det om kompetanse og kunnskap og om verktøy til å ta i bruk det regelverket vi har når det gjelder offentlighet og innsyn.

Når det så gjelder åpenhet om politiske prosesser og det representanten Greni var inne på, har jeg lyst til å si at når flere på Stortinget tok initiativ til å endre innsynsreglene i de politiske prosessene som byråd og tilsvarende fylkesråd kan ha, handler det om å styrke muligheten for at valgte politikere kan jobbe fram sine politiske løsninger for offentligheten uten at de prosessene må trekkes på bakrommet. Det tror jeg er noe vi dessverre ser litt for mye av, og det kan gjelde uavhengig av om det har vært byråd – der endrer vi det nå – eller om det er i mer tradisjonelt styrte kommuner. Det foregår prosesser mellom politiske partier som ikke er regulert av offentlighets- og innsynsregler, og hvis det er store konstellasjoner, som vi ser enkelte steder, av partier som har brede flertall i et kommunestyre eller formannskap, kommer man til formannskapsmøtet og trenger omtrent ikke engang å begrunne politisk sine standpunkt, man sier bare at nå er man blitt enig i et annet møte, i et formøte, og så blir det slik. Det er en utfordring knyttet til det, men det går en grense for når vi skal gripe inn i de politiske prosessene. Vi må i hvert fall sørge for at det er skikkelig regulert, og det mener jeg vi gjorde da Stortinget vedtok endringene som gjelder for byråd i Oslo og andre steder.

Representanten Greni kritiserer også Oslo kommune for ikke å ha gitt innsyn i avviksmeldinger i eldreomsorgen, noe det var en diskusjon om i valgkampen. Jeg er glad for at det ikke handlet om en prinsipiell motstand mot det, men om en praktisk og administrativ vurdering av kapasiteten, for det er noe med hvor fort man administrativt er nødt til å legge fram sånne ting. Jeg er også glad for at vi har hatt en debatt om innsyn i interkommunale selskap, for det har en tendens til å bli glemt, men der gjelder også disse reglene.

Arild Grande (A) [14:51:44]: Takk for en god debatt blant dem som deltok. Jeg skulle gjerne sett at flere fant grunn til å delta i en såpass viktig debatt som dette faktisk er, for det handler om en helt grunnleggende forståelse av det ansvaret man har som folkevalgt for å sikre at ansattes ytringsfrihet er ivaretatt, og at det er muligheter for innsyn i viktige spørsmål, hvor man forvalter fellesskapets interesser. Det skulle jeg gjerne sett et større engasjement for, men jeg vil takke dem som har deltatt, særlig statsråden, som jeg opplever svarer godt på den utfordringen som gis, og som vi nå har forventninger til i det videre arbeidet for å sørge for at intensjonene, både fra debatten her og i lovverket, blir ivaretatt.

Det er grunn til å merke seg at både den teknologiske utviklingen, som fører til nye medievaner, og at man forventer mye raskere informasjon, stiller større krav til offentlig forvaltning om både innsyn og tempo, noe som det er viktig å svare på og være klar over.

Vi ser også en utvikling med en økende bruk av informasjonsmedarbeidere, på både lokalt og sentralt nivå, som kan føre til – hvis vi ikke er på vakt – et filter mellom innbyggere og offentlig forvaltning og mellom politikere og media. Det er en utvikling som vi har all grunn til å være på vakt mot.

Vi har mange saker som kommer utover våren som gir grunnlag for optimisme når det gjelder det temaet vi diskuterer, både de grepene som statsråden varsler, dialogen som skal være på plass, og representantforslag som skal håndteres i dette huset senere i år, om varsleres vilkår.

Vi har fra Arbeiderpartiets side gjennom vårt demokrati- og medieutvalg også tatt til orde for at alle offentlige instanser bør ta en gjennomgang av regelverk og måter å organisere virksomheten på for å sikre større åpenhet og mer offentlighet. Det gjenstår å se hvordan vi kan følge opp de konkrete forslagene når de kommer på bordet, men en av de viktigste oppgavene framover blir å få en bedring av kulturen lokalt, en koordinering av innsatsen, og at man både i dette huset og i regjering koordinerer innsatsen mellom de ulike fagkomiteene og fagdepartementene, som alle har et felles ansvar for å sikre et sterkere arbeid knyttet til åpenhet og ytringsfrihet.

Statsråd Jan Tore Sanner [14:55:09]: Jeg vil slutte meg til representanten Arild Grandes takk til dem som har deltatt i debatten. Det har ikke vært stor uenighet i dette spørsmålet, men det gjør ikke interpellasjonen mindre viktig, snarere tvert imot er dette et tema som vi må ha en kontinuerlig diskusjon rundt, hvordan vi kan sikre de grunnleggende verdiene i demokratiet vårt, nemlig åpenhet, deltagelse og innsyn.

Jeg er også glad for at man når det gjelder de svakhetene som har vært fremme, ikke bare roper på et nytt rundskriv eller et nytt brev fra statsråden, og så skal utfordringen være løst. Jeg tror de temaene vi har diskutert i dag, er temaer som krever kontinuerlig bevissthet, opplæring, veiledning og diskusjon rundt seg. Nettopp ved å få medias kritiske søkelys på hva som skjer lokalt og nasjonalt, ved at lokale politikere er pådrivere for åpenhet, kan vi også være med på å bidra til økt engasjement hos innbyggerne.

Jeg er enig i at det lover godt. Det vil komme noen forslag i løpet av våren, og vi får også nye diskusjoner om både offentlighetsloven og kommuneloven, men det grunnleggende handler om ledelse og bevissthet rundt disse sentrale verdiene i vårt samfunn.

Presidenten: Dermed er sak nr. 6 ferdigbehandlet.