Lene Vågslid (A) [13:10:52]: Me har fått ein gjengangar av eit omgrep i Noreg som begynner å bli litt slite, som for dei fleste på bygda eller i dei mindre byane betyr nedlegging eller samanslåing. Ordet «robust» har blitt eit slite ord, og det er nok fordi det blir bruka litt for ofte om for mykje og som eit svar i seg sjølv på for mange vanskelege og viktige spørsmål om endringar i samfunnet vårt, spesielt i dei mindre samfunna våre.

Årsaka til at ein spesielt dei siste åra har snakka meir og føreslått ytterlegare tiltak for å styrkje denne robustheita, er kanskje at enkelte tenester og tilbod i landet ikkje er gode nok. Men er det berre difor? Samanslåing av enkelte tenester kan vere eit verkemiddel for betre tenester, men absolutt ikkje alltid. Med dagens regjering får eg eit inntrykk av at samanslåing oftare er målet enn verkemiddelet.

Eg er redd for at me alle trur litt for ofte at me flyttar på ansiktslause byråkratar når tenester eller funksjonar blir slått saman eller sentraliserte. For all del – Arbeidarpartiet er ikkje imot alle endringar, men me meiner at sentraliseringsiveren til regjeringa, slik han er no, er vel sterk.

Kanskje har me andre også eit og anna å erkjenne i etterpåklokskapen. Eg trur ikkje at alle sentraliserande grep, som er gjorde med våre stemmer opp gjennom åra, nødvendigvis alltid har ført til betre tenester. Me kan heilt klart gjere forbetringar. For eksempel meiner eg at Helse Sør-Øst som føretak har blitt for stort, og eg er bekymra over storleiken på fleire direktorat.

For mindre lokalsamfunn, som f.eks. min heimkommune Tokke, er nedlegging av arbeidsplassar svært alvorleg. Me har dei siste månadene stått i ei vanskeleg og bekymringsfull sak der Statkraft i regionane aust og vest skal slå seg saman, og ein vurderer å slå saman driftssentralane. Det vil kunne bety at min heimplass, Dalen, vil kunne miste mange arbeidsplassar ved at desse blir flytta ut. Dette blir ikkje avgjort politisk, men eg er redd for at dette dessverre er eit teikn i tida, eller ein konsekvens av ein trend som blir velsigna av dagens regjering. Alt skal vere større, og det skal vere robust.

For Notodden i Telemark, ein gjennomsnittleg by i innbyggjartal, ville det vore alvorleg dersom ein miste tingretten, slik Justisdepartementet eigentleg ville. Det ville betydd at me miste kompetansearbeidsplassar. Det ville bli ein mindre tilgjengeleg rettsinstans for brukarane, og Notodden ville heilt klart bli ein mindre attraktiv by og region for juristar og andre relevante yrkesgrupper. Eg er glad me stoppa dette. Eg er glad for at Høgre og Framstegspartiet snudde i den saka.

Når ein fjernar ein arbeidsplass eller ein funksjon frå ein stad, får det ein konsekvens. Sjølvsagt er det ikkje alltid negativt. Eg meiner f.eks. at me har mykje att for tettare samarbeid mellom kommunane når det gjeld polititenester, så lenge publikum opplever eit betre tilbod, og dersom ein kan organisere seg på ein betre måte, slik at midlane blir bruka betre og tenestene blir betre, er me positive til det. Men det er for mykje føleri og synsing i mange av dei såkalla sentraliseringsdebattane. Dei er for lite kunnskapsbaserte, på begge sider ofte, for å seie det slik. Seinast i debatten om tingrettsstruktur, som var i justiskomiteen, blei det hevda frå dei største tingrettane at dei kvalitativt var betre enn dei små, utan at det kan dokumenterast, utan at me har kunnskapsbasert dokumentasjon på at det er tilfellet. Frå andre hald kan det i debattar kome påstandar om at lokalkunnskap alltid er avgjerande. Det er sjølvsagt ikkje slik heller.

Kvalitet i tenestene er det viktigaste, men kva er kvalitet? Eg har eit inntrykk av at nasjonalpolitisk tek ein seg ofte ikkje tid til å gjere gode nok utgreiingar eller kartleggingar før ein gjennomfører enkelte endringar. Handlekraftiveren blir kanskje større enn viljen til å gjere ting grundig. Eg synest at ofte blir debattane for mykje baserte på synsing.

Eg meiner at alle, frå alle politiske parti, må trekkje pusten litt, ta ein tur opp i ein luftballong og sjå ut over landet vårt og tenkje litt over korleis me vil at Noreg skal sjå ut om 10, 20, 50 eller 100 år. Me er privilegerte som sit her på tillit frå dei ulike fylka våre og får ta del i samfunnsplanlegginga. Eg vil gjerne at det framleis skal bu folk i bygdene, tettstadene, småbyane og storbyane. Urbaniseringa skjer, og me kan ikkje binde folk med tau til bygdene, men eg trur ikkje me treng det dersom me klarer å gjere noko anna politisk enn berre å oppretthalde. Me må også skape vekst. Me som representerer delar av Distrikts-Noreg, veit at me stort sett står i ein kamp om å oppretthalde.

Me må utvikle fleire sentrum av landet og unngå at enkelte byar blir supermakter, og at alt skal dit. Ei betre og jamnare fordeling av statlege arbeidsplassar vil påverke busetjingsmønsteret. Eg trur at me alle, i audmjukskap, må bli betre og flinkare til å sjå ting i ein faktisk samanheng. Kva betyr det for eit fylke eller ein region at ein slår saman mange tenester, at enkelte bedrifter legg ned, at det i tillegg ikkje er vekst i talet på arbeidsplassar i det private næringslivet eller ein ikkje får tilført nye statlege oppgåver? Det er klart det er svært krevjande og negativt for eit fylke eller ein region.

Eit kompetansemiljø, eit kvalitativt godt kompetansemiljø – kva er det? Ofte i debattane om både samlokalisering og sentralisering blir det sagt at det er viktig å få til eit betre og meir robust (!) fag- og kompetansemiljø. Eg trur det er fleire tenester der ein kan bli betre om ein arbeider med andre. Eg trur også at det har noko å seie om ein tek imot 40 fødslar i året, eller om ein tek imot 300 fødslar i året. Eg trur det har noko å seie at ein har andre å drøfte problemstillingar med. Men det siste er kanskje ikkje så krevjande i 2016. Som ein tingrettsdommar frå Vestlandet sa i haust då me diskuterte domstolsstrukturen i justiskomiteen: Ho hadde både telefon, e-post og Skype. Me har vel aldri vore meir teknologisk dyktige enn no, og moglegheitene for desentralisering av mange fleire, både statlege funksjonar og tenester, har kanskje slik sett aldri vore betre.

Me er alle for smartare, meir effektive og kvalitativt gode løysingar. Eg vil tru me alle meiner det er lurt at me ikkje alle brukar tid på å lage dei same tinga. På same måten er det viktig at når nokon finn ei god løysing, blir det spreidd til andre einingar. Der har me framleis mykje å hente. Me ser det i politiet. Me ser det i Nav, og me ser det i eit breitt spekter av andre etatar og selskap. Men løysinga er ikkje å flytte all utvikling inn i eit direktorat i Oslo, for å setje det på spissen. I staden bør ein ta utgangspunkt i dei plassane som alt er gode, og byggje opp nasjonal kompetanse for så å spreie det rundt. Det vil kunne gje god kvalitet, gode synergieffektar, og det gjev arbeidsplassar rundt om i landet. Me har gode eksempel på dette dersom ein ser f.eks. på barnehuset i Tromsø eller Arena Bioenergi Innlandet.

Regjeringa har sjølv eit mål som lyder slik: Regjeringa vil sikre at det framover blir ei fordeling av statlege arbeidsplassar som bidreg til å utvikle robuste arbeidsmarknader i alle delar av landet.

Formåla lyder slik:

«Den statlege lokaliseringspolitikken skal, ved oppfølginga av desse retningslinjene, medverke til

• – ei fordeling av statlege arbeidsplassar som bidreg til å utvikle robuste arbeidsmarknader i alle delar av landet

• – lokalisering av statleg tenesteproduksjon som i størst mogleg grad sikrar befolkninga i alle delar av landet god tilgang til statlege tenester

• – at nye og omlokaliserte statlege verksemder i hovudsak blir lokaliserte utanfor Oslo

• – at kostnadseffektivitet og effektiv oppgåveløysing vert inkludert i vurderinga av lokaliseringsalternativ»

Då er mitt poeng og intensjon med interpellasjonen både å spørje statsråden og få ein debatt om kva statsråden legg i dette. Kva legg han «i robuste arbeidsmarknader i alle delar av landet», og kva konkret plan har statsråden og regjeringa for å sikre denne fordelinga og gjerne på ein betre måte enn det som er tilfellet i dag?

Statsråd Jan Tore Sanner [13:20:35]: Jeg vil takke interpellanten for at hun tar opp temaet distrikts- og regionalpolitikk med vekt på lokalisering av statlige arbeidsplasser. Jeg kan også starte med å si at jeg er enig i flere av de momentene som interpellanten tar opp i sin interpellasjon.

Norge har levedyktige byer, tettsteder og spredtbygde områder i alle landsdeler. Her skiller vi oss fra mange europeiske land. Jeg mener det er et fortrinn. Vi lykkes godt i Norge, og vi bor over hele landet. Det er to hovedforklaringer på det. For det første har vi grunnlag for verdiskaping over hele landet, bl.a. på grunn av rike naturressurser. For det andre har vi en bevisst distrikts- og regionalpolitikk.

Naturressursene har gjennom historien dannet grunnlag for verdiskaping, arbeidsplasser og bosetting. Slik er det fortsatt, og det skal vi bygge videre på. Suksessen i Nord-Norge er bare ett eksempel. Mens store deler av Sør-Vestlandet nå opplever nedgangstider og økende arbeidsledighet, har ledigheten gått ned i nord. Et mangfoldig og vekstkraftig næringsliv bidrar til nye arbeidsplasser og økende skatteinntekter. En kraftig satsing på infrastruktur gjør veien til markedene kortere og arbeidsmarkedene større.

Vi sier ofte at Norge er i omstilling, og det stemmer. Den økonomiske veksten vi har sett de siste tiårene er i ferd med å avta. Oljeprisene er mer enn halvert. Mange bedrifter nedbemanner. Andre går konkurs. Det rammer mange familier og lokalsamfunn. Klimautfordringene krever også nye løsninger. Det er bred enighet om at Norge står overfor en nødvendig omstilling for å kunne trygge jobber og sikre velferden, og for å møte klimautfordringene. En god distrikts- og regionalpolitikk er en del av svaret.

Regjeringen har satt i gang en rekke reformer i offentlig sektor. Det gjør vi – ikke for å forandre Norge, men fordi Norge er forandret. Å tviholde på strukturer fra 1950-, 1960- og 1970-tallet er ikke svar på de utfordringene vi står overfor i tiårene som kommer. Reformene skal gi innbyggerne et bedre tilbud der de bor, nå og i fremtiden. Veksten i statlige arbeidsplasser, som har kommet i og rundt de største byene, er en trend som begynte allerede på 1990-tallet. Dette skyldes i liten grad flytting av statlige oppgaver fra distriktene til de store byene, som interpellanten legger til grunn, men vekst i eksisterende statlige enheter. Veksten har derfor kommet der store statlige enheter er plassert. Det har vært spesielt stor vekst ved universiteter og høyskoler, men også innenfor justis og samferdsel. Regjeringen arbeider aktivt for levedyktige byer, tettsteder og spredtbygde områder i alle landsdeler. Det er først og fremst private bedrifter som over tid kan sikre verdiskaping, arbeidsplasser og bosetting. Derfor satser regjeringen på bedre infrastruktur, kompetanse, innovasjon og vekstfremmende skattereduksjoner.

Statlige arbeidsplasser har også betydning, bl.a. fordi de er viktige kompetansearbeidsplasser i lokale og regionale arbeidsmarkeder. Statlige arbeidsplasser bidrar til en større kompetansebase i arbeidsmarkedene, med flere rekrutteringsmuligheter for bedrifter og større karrieremuligheter for arbeidstakerne. Regjeringen har derfor forbedret og tydeliggjort retningslinjene for lokalisering av statlige arbeidsplasser og statlig tjenesteproduksjon. Hovedregelen ved opprettelse av ny statlig virksomhet er at minst tre alternative lokaliseringssteder bør vurderes.

Videre skal det legges vekt på lokalisering i regionale sentra, der virksomheten har størst potensial for å bidra til det lokale tilbudet av arbeidsplasser. Ved omlokalisering eller strukturendringer skal mulighetene i eksisterende regionstruktur vurderes. Et eksempel er Mattilsynet, som ved reduksjon av antallet forvaltningsnivåer og regioner bl.a. valgte å stryke fagmiljøet i Sortland med nytt regionkontor for Nord-Norge.

Regjeringen har også besluttet å lokalisere det nye Valgdirektoratet til Tønsberg, Skatteklagenemnda til Stavanger, Regelrådet til Hønefoss, Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten til Bergen og å opprette nye arbeidsplasser tilknyttet Forbrukerrådet i Tromsø. I tillegg har regjeringen besluttet å legge det nye veiselskapet til Kristiansand-regionen, et nytt Nasjonalt IT-senter for norske sykehus til Bergen samt å opprette Sykehusbygg HF med base i Trondheim. Dette vil bygge videre på de sterke kompetansemiljøene som allerede er på disse stedene. Så langt innebærer dette at over 300 arbeidsplasser er flyttet ut eller besluttet etablert utenfor Oslo – så langt. Til sammenlikning var antallet i den siste rød-grønne regjeringsperioden kun 200.

Et godt eksempel på bygging av et sterkt fagmiljø over tid finnes på Røros. Etter at Stortinget hadde vedtatt opprettelse av et eget kulturminnefond i 2002, besluttet daværende miljøminister Børge Brende at fondet skulle etableres på Røros. Fra den spede starten, med en organisasjon bestående kun av daglig leder i 2003, består nå Norsk Kulturminnefond av 17 ansatte. Sammen med andre miljøer er det nå bred kompetanse innen kulturminnevern og bygningsvern på Røros, som også er viktig for resten av landet. Den statlige virksomheten bidrar til at Røros er et attraktivt og levende sted, som bl.a. er grunnlaget for verdensarvstatus og for handel og turisme på Røros.

Over tid vil gode faglige og produktive miljøer være det beste virkemidlet for å sikre sysselsetting, uansett hvor man bor i landet. Dette er kjernen når vi snakker om – kall det – robuste eller mangfoldige arbeidsmarkeder. Et dynamisk og variert næringsliv er en forutsetning. Derfor bedrer vi rammebetingelsene for dem som vil etablere nye arbeidsplasser. Sterke næringsmiljøer krever også kompetansemiljøer. Vi ruster Norge for fremtiden gjennom å heve kvaliteten på kunnskap, og ved å satse på forskning og innovasjon. Vi satser mer på det som skaper vekst og utvikling. Derfor har vi også valgt å vri noe av den distriktspolitiske innsatsen over til investeringer i fylkesveier og annen infrastruktur. Det gjør arbeidsmarkedene større og veien til markedet kortere. Samtidig spisser vi de distriktspolitiske virkemidlene og retter dem mer mot næringsliv og sysselsetting. Innenfor disse rammebetingelsene vil det ikke være motsetning mellom by og land. Tvert imot vil det være en gjensidig avhengighet mellom ulike deler av landet. Jeg mener at distriktene og byene sammen kan og må gjøre hverandre gode.

Poenget må være et samspill mellom byer av ulik størrelse og med distriktene, som legger til rette for verdiskaping, arbeidsplasser og attraktive lokalsamfunn over hele landet. Målet er å utnytte mulighetene overalt der folk og ressurser finnes, også i distriktene. Byer over hele landet har en viktig rolle i å produsere tjenester for innbyggere og næringsliv, i byen og i omlandet. Samspillet mellom by og distrikt kan illustreres ved at det er lettere for en havbruksbedrift på Nordlandskysten å skaffe seg ny bank enn for en ny bank å skaffe seg en ny bedrift.

Tidlig i 2017 vil jeg legge frem en melding for Stortinget om en politikk for bærekraftige byer og sterke distrikter. Det er et nødvendig grep, for nettopp å styrke alle deler av landet. Vi ønsker en politikk for både større og mindre byer og tettsteder, samt deres omland, som til sammen gir sterke regioner, en politikk som er tilpasset lokale og regionale forhold over hele landet, en politikk som ser mer på sammenhengen enn på forskjeller. Denne meldingen angår alle deler av landet, og for meg er det viktig med en prosess som lar hele landet komme til orde. Vi har derfor lagt opp til en åpen prosess med innspillsmøter med bedrifter, med kommuner, med fylkeskommuner, med akademia og egne nettsider hvor både næringsliv, kunnskapsmiljøer, politikere og andre kan komme med sine innspill.

Poenget er at vi må utvikle en politikk som får frem samspillet mellom byene og distriktene. Vi må sørge for vekst i privat verdiskaping. Det er næringsliv og arbeidsplasser som legger grunnlaget for bosetting, selvsagt i et samspill med statlige arbeidsplasser, som bidrar til et mer mangfoldig arbeidsliv over hele landet.

Lene Vågslid (A) [13:31:01]: Eg takkar for svaret frå statsråden. Eg er nok litt usikker på om me legg den same betydinga i kva det vil seie å ha ein bevisst distriktspolitikk, og eg synest kanskje det var litt lite erkjenning av kva slags utfordringar vi står overfor i dei delane av landet som opplever reelt for sterk grad av sentralisering. Men det kan me jo kome meir tilbake til i debatten.

Eg er einig med statsråden i at me ikkje skal tvihalde på gamle strukturar frå 1950-talet, og i Arbeidarpartiet er me konstruktive slik sett. Eg har m.a. vore med i politireformforliket, der alle partia på Stortinget var einige om at me måtte ha færre politidistrikt, f.eks.

Men sjølv om dei statlege retningslinene seier at ein f.eks. alltid skal vurdere nullalternativet, så opplever ein ikkje alltid at det blir gjort. Som eit eksempel, og no blir det kanskje eit litt slitsamt eksempel, men seinast då vi vurderte tingrettsstrukturen i haust, såg ein jo at det var altfor dårlege prosessar, tynne kartleggingar, så å seie «frå-kvarandre-kartleggingar», og vurderingar som ikkje stod i stil til kva ein eigentleg skal gjere.

Litt av poenget mitt er, og det kan godt vere ei sjølverkjenning frå Arbeiderpartiet, at me må bli betre til å basere forslag til endringar på dokumentert kunnskap og gode utgreiingar, for ofte er det nok den einskilde sin iver etter å flytte på ting som blir litt for sterk.

Så ser me kanskje òg litt ulikt på kva som er desentralisering. Det er veldig bra at mykje hamnar utanfor Oslo – elles hadde det ikkje vore så mykje att av landet. Men det er klart at Trondheim og Bergen er òg ganske store byar, og eg har ei bekymring for at i dei ulike regionane i landet blir det eitt sentrum som trekkjer til seg alt – at me blir for dårlege til å spreie det ut i regionane og fylka.

Det blei snakka litt om kulturminnevern, og der har eg òg eit eksempel. Når det gjeld kulturpolitikken, er det bekymringsfullt at meir og meir av kulturpolitikken hamnar i Kulturrådet fordi Kulturrådet er i Oslo. Og me som ikkje er herifrå, veit at ting sett herifrå ikkje alltid kjem heile landet til gode. Eg vil stresse at me frå alle parti må bli flinkare og betre til å peike på at ting må ut. Men alt er ikkje svart, og det er mykje som framleis blir desentralisert. Eg berre håpar og ønskjer at me kan bli endå betre til å sjå det heilskaplege biletet, og kva slags konsekvensar det f.eks. får for eit fylke som Telemark – heilt tilfeldig valt – som kan miste mange statlege arbeidsplassar samtidig som ein mistar mykje innanfor næringsliv. Det gjer noko med attraksjonskrafta til ein region, og det må me ha høg politisk bevisstheit på.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jan Tore Sanner [13:34:35]: Jeg forstår den uroen som mange føler, særlig når man får en kombinasjon av at arbeidsplasser både i offentlig og privat sektor flytter. Men spørsmålet er litt hvordan vi tar tak i dette. Jeg kommer nå rett fra et møte med alle landets fylkesordførere. Min klare melding til dem er at nå kan vi sammen utvikle et sterkt regionalt nivå som kan bidra til desentralisering og til god regional utvikling i alle deler av landet. Man kan velge å se på det slik at enten må vi nå holde fast ved det vi har, eller så kan man si at nå tar vi et lederansvar i vår region. Så utvikler vi den, gjør den attraktiv for etablering av private arbeidsplasser, gjør den attraktiv for lokalisering av statlige arbeidsplasser – jeg tror på det siste. Jeg har stor tro på at vi skal klare å ta vare på den sterke verdien i Norge, nemlig at vi har et land hvor det bor folk på små og store steder over hele landet. Men vi oppnår ikke det ved bare å sitte og tviholde på at alt skal være som det var – jeg oppfatter heller ikke interpellanten dit. Jeg tror noe av det grunnleggende, særlig i distriktspolitikken, må være at naturressursene ligger i distriktene. Det er et fantastisk utgangspunkt, for med naturressursene, med verdiskapingen vi får til, skapes det arbeidsplasser og bosetting. Det må være det grunnleggende. Så er jeg helt enig i at statlige arbeidsplasser og kompetansearbeidsplasser bidrar til å styrke arbeidsmarkedene, og det bidrar til et mer mangfoldig næringsliv.

Dette er selvsagt ikke svart-hvitt, men det er allikevel en realitet at i løpet av de to første årene har vi klart å flytte eller etablere flere statlige arbeidsplasser enn det man klarte i hele den forrige fireårsperioden. Det er over 300 nå, mot kun 200 i forrige fireårsperiode. Så kan man si at det er heller ikke nok, men det er allikevel en retning, og det er en konsekvens bl.a. av etableringen av de nye retningslinjene, som bidrar til – og det tror jeg er viktig – en klar bevissthet om hvordan vi skal håndtere etablering av statlige arbeidsplasser. Men her må vi sørge for et samspill mellom stat og kommuner og sterke regioner. Det er, mener jeg, et vindu nå for å få til en balansert utvikling, få sterke regioner, sterkere kommuner, som gjør at vi kan sikre folk gode tjenester der de bor, både nå og i fremtiden.

Stein Erik Lauvås (A) [13:37:23]: Jeg vil også takke representanten Vågslid for å ta opp et svært viktig tema, som angår hele landet.

Vi har jo også distriktskommuner i Østfold, spesielt kommunene langs svenskegrensen er mer eller mindre rene distriktskommuner, med de utfordringene og de mulighetene det gir. Jeg bor selv i en av dem, Marker kommune, så jeg er litt kjent med hvordan virkeligheten der kan se ut.

Sentralisering er ikke et gode i seg selv. Selv om noen later til å mene og tro at det er slik, er det nok ikke det. Sentralisering er en utfordring dersom vi fremdeles mener at det er viktig å ta hele landet i bruk. For min egen del er det ikke tvil om at vi er tjent med å sørge for at vi har aktivitet og bosetting landet rundt. Med en aktiv distriktspolitikk er det fullt mulig å sørge for at næringsutviklingen og bosettingen blir slik at vi faktisk kan ta alle våre ressurser i bruk – i landbruk, i små og mellomstore industri- og produksjonsbedrifter og selvfølgelig innen tjenesteytende næringer, for ikke å glemme opplevelsesnæringene, innen f.eks. jakt og fiske. Her har distriktskommunene i Norge store muligheter.

At vi må ha såkalte robuste løsninger som evner å sørge for en helhetlig utvikling, er det ikke noen stor uenighet om, men om det er riktig medisin som nå blir forskrevet, er jeg mer usikker på. Vi ser at det kuttes kraftig i regionale utviklingsmidler landet over. Kommunene har ikke lenger økonomi som gjør dem i stand til å drive en effektiv næringsutvikling og stedsutvikling sammen med private aktører. At kommunene får muligheten til å drive slike utviklingsprosjekter sammen med det lokale næringslivet, er en styrke. Jeg vet selv at man finner mange gode løsninger på næringsutvikling i et samarbeid mellom kommune, stat og lokalt næringsliv, og det er mange ulike prosjekter. Det kan være enkel skilting til ulike ting, det kan være opparbeiding av industrifelt, strategiske næringsutviklingsplaner som begge parter lager og forplikter seg til å følge, og det kan være konkrete tiltak som vil hjelpe turistnæringen. Eksemplene er mange.

Jeg mener å kunne se at denne jobben, som kommunene er svært viktige i, er i ferd med å bli bortprioritert i mange kommuner fordi man mangler midler. Kommunene har på mange måter mer enn nok med å finne penger til sin alminnelige drift. Det viktige Interreg-samarbeidet, som jeg fikk være med og drive med svenske kommuner, i Østfold, står også i fare for å klappe sammen, for nå har ikke de norske kommunene lenger de midlene som trengs å legges inn i den fellespotten som et Interreg-prosjekt faktisk krever. Det er bekymringsfullt, og det var dette de regionale utviklingsmidlene bl.a. ble brukt til. Derfor ville det vært fornuftig i en situasjon der vi ser at arbeidsledigheten stiger – litt ulikt i landet, riktignok – at kommunene og fylkene fikk tilført mer midler til nettopp å drive denne type utviklingsarbeid sammen med de private aktørene. Det ville vært veldig riktig å gjøre det med tanke på at det å skape de nye arbeidsplassene kanskje er den viktigste oppgaven vi har.

Jeg vil avslutte med å stille noen spørsmål: Hvordan vil statsråden sikre at kommunene og fylkeskommunene fremdeles kan være en viktig motor i næringsutviklingen? Jeg tror vi må innse at kommunene og fylkene har vært en viktig motor, og de kommer fremdeles til å være det, men da må de få muligheter. Ser statsråden at det kuttet man har gjort i regionale næringsutviklingsmidler over de siste to årene, gir mindre muligheter for det viktige offentlig–private næringsutviklingsarbeidet? Hva vil statsråden gjøre for at utviklingen av nye arbeidsplasser i distriktene kan styrkes?

For øvrig ser jeg fram til meldingen statsråden her omtalte, som skal komme i 2017. Den kommer til å føre til en svært viktig debatt, for det handler om å ta hele landet i bruk på en fornuftig og god måte.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:42:32]: Jeg vil også få lov å takke interpellanten for en viktig interpellasjon, og statsråden for en grundig gjennomgang av det som er gjort til nå, og litt om tankene framover på et viktig felt.

Vi er mange som kommer fra mindre steder, og som kjenner godt til kvalitetene der, enten det er gjestfrihet, stor dugnadsånd, fantastiske jaktmuligheter eller skispor som er som støpt i betong, uten at man må gå i lange køer for å bruke dem. Men vi er også mange som ser at det er utfordrende med tanke på jobbmuligheter, at det ikke nødvendigvis er de mest attraktive eller de mest spennende arbeidsplassene å flytte tilbake til, og kanskje ofte det som er en stor utfordring, nemlig å finne arbeidsplasser til begge ektefeller som ønsker å flytte hjem eller flytte ut av storbyen etter at man er ferdig med studiene.

Og her er vi ved kjernen, det viktige: at en politisk er med på å påvirke utviklingen av samfunnet. For det er jo ikke nødvendigvis sånn at folk flytter til byene fordi de blir tvunget til det. Det er naturlige grunner til at en gjør det, og det er ikke nødvendigvis noe negativt. Men det skaper noen utfordringer for de store byene, det skaper noen utfordringer med hensyn til press på boliger og for så vidt på areal, for å få plass. mens det skaper andre utfordringer for de mindre stedene som får nedgang i bosetningen, og som har større utfordringer med å opprettholde den attraktiviteten på tilbudene som de skulle ønske. Derfor er det viktig at vi politisk sørger for en fordeling. Jeg tror i alle fall at vi skaper et bedre Norge dersom en fordeler også de statlige arbeidsplassene rundt om i landet, og at de ikke sentraliseres rundt de store byene.

Det handler om maktspredning, og der synes jeg statsråden, og også regjeringen, har vært opptatt av å bygge samfunnet nedenfra, det å bruke som argumentasjon at det er viktig at ikke alt sentraliseres, særlig rundt Oslo. Men det handler også om kompetansebygging: å bygge videre på de regionale sentrene som vi allerede har. For det finnes sterke næringsklynger og faglig kompetanse innen mange sektorer rundt om i landet, og det vil jo være hensiktsmessig å styrke disse miljøene også med statlige arbeidsplasser. Det betyr også at man kan flytte ut statlige arbeidsplasser til steder som har relevant kompetanse innenfor det feltet, og ikke nødvendigvis bare flytte ut arbeidsplasser for å flytte dem ut.

Så ser vi at antall offentlig ansatte i departement og direktorat de siste årene har økt ganske kraftig, og det er i seg selv et argument for også å la andre deler av landet ta del i den veksten som har vært. Derfor er vi glade for at utflytting ligger inne i oppgavemeldingen som ble vedtatt i fjor vår, og som ikke minst etter påtrykk fra Venstre og Kristelig Folkeparti ble spisset. Vi var også med på å legge dette som en viktig premiss i kommuneproposisjonen og for så vidt også i budsjettarbeidet og gjennom de forhandlingene vi har vært i med regjeringen. Derfor vil jeg også peke på at det har vært suksessutflyttinger av statlige arbeidsplasser tidligere, f.eks. Sjøfartsdirektoratet, Kystverket, Petroleumstilsynet, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og mange flere. Det kan være utfordrende og tunge prosesser når en drar dem i gang, men når en ser tilbake på det, ser en at det er skapt viktige kompetansemiljøer og viktige kompetansearbeidsplasser rundt om i landet.

Derfor vil det også være et viktig krav fra Kristelig Folkeparti i arbeidet med regionreformen, som statsråden også snakket om, å sikre utflytting av arbeidsplasser. Vi vil følge det opp når meldingen kommer nå i vår, og vi vil også følge det opp ved årsskiftet, eller over i neste år, når meldingen – og høringen – om storbyer og tettsteder i forhold til regional utvikling kommer.

Dette vil også være viktig i forbindelse med omorganiseringen av regionnivået, som statsråden er inne på, når vi skal gå fra 19 fylker og over til et ukjent antall regioner. I den forbindelse er nettopp flytting av oppgaver og makt fra departement og direktorat og ned til de nye regionene viktig. Det kan bety at nye funksjoner og arbeidsoppgaver kan tillegges statlige funksjoner, og at en sentralisering er utenkelig.

Så planlegges det et nytt regjeringskvartal og arbeidsplasser til ca. 5 000 ansatte. Det synes jeg også statsråden bør ha som et viktig argument for å se på om man kan flytte ut andre statlige arbeidsplasser, slik at en kan ta i bruk de ledige lokalene og flytte ut eventuelle andre plasser.

Victor Norman er en mann som jeg har stor sans for, og jeg har stor respekt for det han gjorde og gjennomførte. Jeg håper at når denne perioden er over, kan jeg si det samme om Jan Tore Sanner, at han var med på å flytte ut mange viktige statlige arbeidsplasser.

Heidi Greni (Sp) [13:47:54]: Takk til interpellanten for å reise en uhyre viktig debatt her i salen i dag. Skal vi oppfylle Stortingets målsetting om å opprettholde dagens bosetningsmønster, må det kraftfulle virkemiddel til.

I regjeringens politiske program heter det at regjeringen vil styrke vekstkraften der den er, og samtidig sikre grunnlaget for gode levekår i alle deler av landet. Det er et tvetydig budskap fra regjeringen som jeg opplever at statsråden i sitt svar til interpellanten følger opp med tvetydige svar.

Realiteten er at gode levekår i alle deler av landet forutsetter arbeidsmuligheter for folk. Når regjeringen er så tydelig på at satsingen på vekst skal komme der det allerede er vekst, så bidrar den overhodet ikke til gode levekår i alle deler av landet.

Vi har i de tre statsbudsjettene regjeringen har hatt ansvar for så langt, fått bekreftet regjeringens fullstendig manglende distriktspolitiske ambisjoner. Midler til regional utvikling over Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett er disse tre årene kuttet med over 800 mill. kr. Regjeringen sier at dens bidrag til distriktspolitikken er økte bevilgninger til infrastruktur. Dessverre leveres det ikke i praksis. Bevilgningene til bredbåndsatsing, som er så viktig for næringslivet i distriktene, kuttes. Samferdselsbudsjettet følger forutsetningene i Nasjonal transportplan, men ikke mer enn det.

Interpellanten fokuserer på den regionale fordelingen av statlige arbeidsplasser. Hun har helt rett i at utviklingen går i gal retning, siden vi de senere årene har sett at flere statlige oppgaver er blitt flyttet fra distriktene til de største byene. Det er nok å nevne politireformen, sykehusreformen, forslag om sentralisering av Innovasjon Norge, skattekontorreformen og forslag om å flytte tingrettene. Noe av dette har blitt stoppet, men sentraliseringsskruen har blitt skrudd kraftig til under denne regjeringen.

Utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo er et tilbakevendende tema, der ulike regjeringer har tatt initiativ uten stor betydning. Regjeringen Bondevik II og regjeringen Stoltenberg II gjennomførte utflytting av ca. 1 000 statlige arbeidsplasser hver. Paradokset er at under de samme regjeringene var det en sterk økning av statlige arbeidsplasser i Oslo. Vedtak om utflytting av 2 000 arbeidsplasser fikk stor oppmerksomhet, mens etablering av over 10 000 nye statlige arbeidsplasser i Oslo de samme årene skjedde i det stille.

Fra Senterpartiets side må vi erkjenne at våre ambisjoner om bedre fordeling av statlige arbeidsplasser heller ikke ble fulgt opp på en god måte da vi selv satt i regjering. Jeg tror ikke det først og fremst skyldtes Senterpartiet. Status da vi sist sjekket, var at 29 pst. av alle statsansatte er lokalisert til Oslo. Det er mer enn det dobbelte av byens andel av folketallet i landet.

Forskjellen på den rød-grønne regjeringen og vår nåværende er altså ikke knyttet til utflytting av arbeidsplasser, men til sentralisering av dem som er etablert rundt om i landet. Mange kommuner vil miste lensmannskontoret i årene fremover etter Stortingets tilslutning til politireformen. Hvis helseministeren får det som han vil med sine forslag i sykehusreformen, vil det skje en stor overføring av arbeidsplasser fra lokalsykehus rundt om i landet til sykehusene i de større byene. Tjenestetilbudet til folk i distriktene blir dårligere, og arbeidsmarkedet de samme plassene svekkes som følge av sentralisering av statlige arbeidsplasser. For mange lokalsamfunn er dette er dramatisk situasjon, som forsterkes av sentraliseringskraften som ligger i kommunereformen.

Regjeringen vedtok i november 2014 nye retningslinjer for lokalisering av statlige arbeidsplasser. De kom i etterkant av at Stortinget hadde behandlet forslag om utflytting av statlige arbeidsplasser, men endte opp med et vedtak der regjeringen ble bedt om å fremme tiltak for å sikre at ny statlig virksomhet som hovedregel ble lokalisert utenfor Oslo.

Det er Kommunal- og moderniseringsdepartementet som har gitt retningslinjene og er ansvarlig for å følge dem opp. Jeg synes ikke svarene statsråden har gitt i dag om hvordan de skal følges opp, og hvilken effekt de har hatt, er særlig oppløftende. Realiteten er at det har blitt retningslinjer uten særlig betydning. Det er trist å registrere. Fraflytting fra distriktskommunene skyldes ikke at flere ønsker å bo i en stor by. Det skyldes mangel på arbeidsplasser i distriktene, noe som tvinger folk til å flytte dit det er relevante arbeidsplasser.

André N. Skjelstad (V) [13:53:03]: Jeg så litt fram til denne debatten i utgangspunktet, for jeg synes interpellanten hadde en god inngang til interpellasjonen. På bakgrunn av de siste innleggene blir jeg litt overrasket over at en her velger å skue bare bakover og ikke se på mulighetsrommet.

Det har aldri vært slik, i hvert fall ikke for Venstre, som har vært en pådriver for nettopp det vedtaket som ble fattet om utflytting av statlige arbeidsplasser – og heller ikke fra Kristelig Folkepartis side – at det har vært noen intensjon at det bare skulle være til de største byene. Vi har vært veldig tydelige på at dette også må gjelde de regionale sentrene. Et eksempel som statsråden kjenner godt til, er Lotteritilsynet i Førde, som er et godt eksempel i så måte, og flere av oss har tatt til orde for at vi mener at dette vil være med på å bygge godt opp under en pågående regionreform. Og det er ingen tvil om at her må en også se på det som er – for å bruke uttrykket til Nils Arne Eggen – «godfotteorien», hva er det et område er god på? I så måte har jeg tatt til orde for – for også å være litt lokal – Steinkjer og SLF, som jeg synes er naturlig i så henseende. Det finnes mange områder der dette er nødvendig.

Vi kan ikke gjøre dette bare fordi det er nødvendig, men også for – ikke minst – å bygge opp under statlige arbeidsplasser i de nye regionene, for 65–70 pst. av morgendagens ungdom, og dagens ungdom, tar høyere utdanning. Da er vi også nødt til å møte den utfordringen dette vil medføre i et nytt arbeidsmarked. Derfor er det viktig at vi også får en balansekraft opp mot hovedstadsområdet, og ikke bare tenker på den klassiske, gammeldagse distriktspolitikken der en flytter ut til den «yderste nøgne ø». Her er det også nødvendig å se at en er nødt til å ha et marked, et arbeidsmarked, som er med på å stimulere muligheten til vekstkraft. Derfor tror jeg at en del av dette ikke er gårsdagens svar, men det er de nye svarene, og det er ikke nødvendig at alle har det fullstendig klart for seg, for en del av dette handler også definitivt om en desentralisering.

Da den foregående regjering opprettet 10 000 arbeidsplasser i hovedstadsområdet, var det en mye større grad av sentralisering enn det vi har sett i moderne tid. Det bruker ikke foregående taler så veldig mye tid på, men det er også en vekstkraft – som ikke er med på å skape vekst ute i distriktene.

Jeg tror at det som vi vedtok om statlige arbeidsplasser, vil stå seg. Flere av oss er selvfølgelig veldig interessert i å være pådrivere for dette. Som representanten Ropstad nettopp nevnte – når vi nå får en regionmelding, vil det være viktig å dra fram de nødvendige tiltakene i forbindelse med den. Det vil være viktig at områder som f.eks. området interpellanten kommer fra – hun er fra Telemark – også har en balansert utvikling når det gjelder vekstkraften rundt statlige arbeidsplasser. Det er ikke nøkkelen i seg selv, men det vil definitivt være med og bidra til en stimulans i de områdene som kanskje ikke har den vekstkraften fra før. Det tror jeg vi også er nødt til å ha med oss i det videre bildet, uten å grave oss ned og se det svart-hvitt i forhold til noe en gjerne ønsker å komme med.

Jeg tror at vi nettopp gjennom regionmeldingen skal være svært tydelige. Jeg var så heldig å være på en konferanse forleden der Victor Norman innledet, der han også fortalte om utfordringer ved å flytte ut. Jeg tror ikke dette vil komme av seg selv. Jeg tror vi definitivt er nødt til å vise med en tydelig vilje at vi ønsker det. Vi husker tilbake til da det ble prøvd sist, i stort omfang, at det vil være noen motkrefter. Men en må gjerne komme med motkrefter. Jeg tror at vi skal lykkes med dette, og jeg tror det er viktig å lykkes for landet som helhet. Derfor tror jeg vi er nødt til å se på dette ikke bare gjennom de store byene, men også gjennom de regionale sentrene. Men de regionale sentrene er nødt til å ha et arbeidsmarked med vekstkraft nok til at vi kan fylle på med statlige kompetansearbeidsplasser, for dette er også det som er med på å bygge hele landet. Vi kan ikke bygge bare deler av landet, vi må bygge hele landet.

Karin Andersen (SV) [13:57:32]: Vi skal bygge hele landet. Det er fordi det er store verdier i hele landet. Det er muligheter, det er mennesker, det er gode liv og verdier som det er verdt å ta vare på og utvikle. For det lille kan bli veldig stort, og det lille kan være helt avgjørende for en helhet som gjør at det er et godt land, og at man har utnyttet alle mulighetene som er der.

Sentraliseringen går litt mer av seg sjøl – det er veldig sterke krefter som en sjelden trenger å jage på. Det er det regjeringen gjør. De ønsker å forsterke sentraliseringen og overser det store tapet man da vil få – både som land og på mange steder i landet – ved ikke å utvikle og se på mulighetene i lokalsamfunn over hele landet.

I mitt eget fylke vokser reiselivet kraftig. Det er positivt. Men jeg tror ikke det er noen som tror at dette reiselivet kan leve i et vakuum. Det må være et fungerende lokalsamfunn der, det må være folk, det må være noen som lager lokal mat og spesielle opplevelser, slik at det er noe positivt rundt det reiselivsprosjektet som er der.

Det er jo slik at statlige og kommunale, offentlige, stillinger og det nettverket som det gir, ofte er med på å balansere, trygge og legge et grunnlag for annen virksomhet rundt omkring i lokalsamfunnene. Det er utrolig viktig. Da handler det om å se konsekvensene hvis man kutter for mye i dette, sentraliserer for mye – kaller det effektivisering, mens det i realiteten er sentralisering – og heller ikke alltid får bedre faglige resultater, slik som regjeringens kamp for å få sentralisert skatteinnkrevingen, der de runde på runde har gått på en smell, fordi det åpenbart er feil. Dette er jobber som gjøres like godt lokalt.

Så det handler om mange ting. Regjeringen har kuttet voldsomt i de distriktspolitiske virkemidlene, og det er SV svært uenig i. Men en av de symboltunge sakene de har hatt, handler ikke om å rive opp sentrale arbeidsplasser og flytte dem ut, det handler om en stor og viktig distriktspolitisk satsing som den rød-grønne regjeringen hadde ferdig. Det er den store arkivsatsingen på Tynset, som lå i budsjettet da denne regjeringen overtok, som de med et pennestrøk fjernet. Det var mange kompetansearbeidsplasser i en distriktskommune som viste at den hadde kompetanse og kapasitet til å ta imot dette, der alle angjeldende etater som skulle inn, støttet det forslaget som lå der, og viste at det var den beste satsingen, at det var den beste faglige muligheten til å løse en ny, stor og viktig oppgave. Til stor forskrekkelse – ja, det er vel grunn til også å nevne at her var det en kommune, et lokalsamfunn, som hadde lagt ned 30 mill. kr–40 mill. kr for å støtte staten i den satsingen den hadde lagt opp til – kommer altså regjeringen og med et pennestrøk fjerner dette, riktignok først etter at den ene statsråden etter den andre hadde vært flere runder og lovt at jo, det blir nok. Det viste seg at det ikke var sant.

Nå er alt i det blå, men resultatet blir vel at det havner i Trondheim, et sted der det er sterke miljøer fra før, der regjeringspartiene antakeligvis har sterke nettverk. Det betyr at man har gått glipp av en gyllen mulighet til å få til en stor satsing i et område av Norge som er en utkant, men der utdanningsnivået er veldig høyt, og der man i mange år også har vist stor evne til å ta i bruk moderne teknologi.

Det er veldig trist, og det er veldig kritikkverdig av regjeringen at de ikke har fulgt opp dette, som lå gryteferdig og var der, og som kunne blitt et prestisjeprosjekt for denne regjeringen. De kunne ha fått æren – jeg ville ha godtatt det hvis det hadde skjedd at de hadde tatt æren for det, for det er så viktig.

Dette var et politisk røvertokt av de sjeldne, det var et av de dårligste distriktspolitiske grepene jeg har sett noen regjering har tatt. Det viser rett og slett at man ikke vil få til sjøl det som alle faginstanser sier er den beste løsningen – når den ikke ligger midt i sentrale områder. Det er der denne regjeringen vil satse, mens SV vil satse i hele landet.

Ingvild Kjerkol (A) [14:02:43]: Takk til interpellanten for å ha gitt Stortinget en mulighet til å debattere viktige saker.

Akkurat slik interpellanten sa, og for så vidt også statsråden sa i sitt svar, har Norge i langt større grad enn andre land greid å utjevne både sosiale og økonomiske forskjeller og også å skape levedyktige lokalsamfunn i alle deler av landet. Det har ikke kommet av seg selv. Man kan si at man har greid å bremse en utvikling som er uunngåelig. I Arbeiderpartiet mener vi at vi fortsatt bør gjøre det, for bare sånn kan vi lykkes med å ta alle landets ressurser i bruk. I tiden vi står i, og i tiden som ligger foran oss, blir det en betydelig oppgave.

Det er lett å enes om at det er regionene i Norge som står for verdiskapingen. Regionene i Norge har noen kjennetegn. De har sine næringsstrukturer, de har sine kunnskapsmiljø, som utfyller hverandre i en nasjonal sammenheng, og flere av dem hevder seg meget godt internasjonalt. For å si det slik som også statsråden sa det: Verdiene inn til statskassen, eksportverdiene, ligger ute i distriktene.

Vi vet hvordan dette utvikler seg over årtier. Store sentrale kommuner vinner, mens små distriktskommuner taper når det gjelder utvikling innen næringsliv og bosetting. Likevel finnes det gledelige unntak. Men det overordnede bildet i Norge er sentralisering, altså at stadig flere bor og jobber i sentrum og færre i distriktene. Disse endringene skyldes at folk flytter mot sentrum, og slik sett blir også fødselsoverskuddene større der og synker i periferien. Det er klart at slik har det vært i årtier. Det som er litt bekymringsfullt nå, og som vi skal være veldig obs på fra denne sal, er at vi nærmest får en generasjonseffekt. Det blir i løpet av de neste ti til tyve årene en ganske radikal endring i alderssammensetningen i veldig mange av distriktskommunene våre, samtidig som veksttakten i Oslo er giret opp enda et hakk. Oslo er nå den hovedstaden i Europa med absolutt størst vekst. Denne kampen om den delen av arbeidskraften som kjøper hus og søker barnehageplass, blir enda tøffere for de delene av landet som ikke tilbyr hele spektret av urban livsstil og yrkesmessig mangfold for folk med høy utdannelse. Dette vet vi. Derfor trenger vi også en kraftfull politikk for å møte det.

Jeg blir glad når jeg hører at statsråden har vært i fylkesordførerkollegiet. Jeg har også vært der. Jeg anbefaler statsråden å jobbe mer med det kollegiet framover. Jeg ser fram til regionalmeldingen nå i vår. Jeg ser også fram til den bebudede meldingen om storby og distrikt i 2017. Det er lett å dokumentere sammenhengen mellom pendlermuligheter og regional utvikling. Det er sånn at jo lenger bort fra sentrum en kommer, jo mer er man avhengig både av god infrastruktur, av regional planlegging og av en offensiv stat som også ser muligheten for å bygge kompetansemiljø utenfor hovedstaden. For Arbeiderpartiet er det fortsatt sånn at det gamle slagordet «By og land, hand i hand» gjelder, men det vil ikke stå seg i framtiden uten en mer radikal politikk. Grunnen til at vi har greid å holde denne skansen tidligere når vi har opplevd tilsvarende brytningstider, er vår evne til organisering, vår evne til å bygge kunnskap og vår felles vilje til å foredle naturressursene for fellesskapet.

Jeg kunne tenkt meg at statsråden var enda mer frampå, men jeg synes det viktigste her er at vi deler analysen. Så vil jeg bare gjenta at det å spille på den regionale kraften som ligger i de ulike regionene våre, er det som vil være viktigst når vi skal sikre inntekten for velferdssamfunnet vårt framover.

Lene Vågslid (A) [14:07:51]: Tusen takk for ein god debatt. Eg er veldig einig i det statsråden seier om at det er viktig med eit samspel mellom stat, regionar og kommunar. Men det er viktig med eit samspel internt i regjeringa òg. Statsråd Sanner synest eg hadde ei veldig positiv tilnærming til debatten, men det er ikkje bestandig eg synest justisministeren har det – eller helseministeren for den sakas skuld.

Her er eg litt ved kjernen av problemstillinga mi: at òg me i Arbeidarpartiet, når me er med og behandlar andre saker og samarbeider og kritiserer regjeringa, må sjå ting i ein samanheng. For Telemark er det ikkje spesielt populært at politimeisteren ikkje skal vere der lenger, men slik blir det. Men når ein får eit større politidistrikt, ein mistar lokalsjukehus, fengselsplassar blir lagde ned og lista går vidare, så gjer det noko med ein region, og det er samanhengen der me må sjå på, vere litt sjølvransakande alle saman, at når me skal gjere store endringar, så må me sjå dei i ein samanheng, for det har for enkelte regionar i Noreg ein tendens til å slå litt verre ut enn for andre.

Eg òg ser fram til den stortingsmeldinga som er varsla, men me kan ikkje vente på ho. Me må jobbe med saka no, i det samspelet som statsråd Jan Tore Sanner har med fylkesordførarane, og som me har med kommunane. Representanten Ropstad viser òg til byråkrativeksten, og det er på ein måte eit lite paradoks. Me har tidlegare høyrt m.a. frå Jan Tore Sanner at det hemmar oppgåveløysinga, og me er vel alle for å redusere byråkratiet, men dersom ein i så fall må utvide noko av det, kvifor må alt hamne i Oslo.

Så er eg einig med representanten Greni i at ein må satse meir på dei områda som slit med vekstkrafta, og det føler eg blir gjort i for liten grad.

Noko må ein sentralisere. Enkelte tenester ser ein at kan bli betre dersom ein samlar dei i større einingar, men slik er det ikkje med alle, og difor lurar eg på kva statsråden legg i ein robust arbeidsmarknad, og kva statsråden meiner er dei viktigaste suksessfaktorane for ei betre spreiing av arbeidsplassar, for eg håpar han er einig med meg i at me kan bli betre enn det me er i dag, sjølv om ein kan vise til tal i høve til at det blir flytta ut ein del arbeidsplassar. Det siste er om statsråden er einig med meg i at ein bør satse meir på eksisterande fagmiljø ute, og at me saman forsøkjer å unngå å byggje vidare ut direktorata i Oslo.

Statsråd Jan Tore Sanner [14:11:00]: Jeg vil igjen takke interpellanten for mange gode momenter og også analyse. Det er veldig lett i denne debatten å hoppe ned i grøfta og argumentere for ett virkemiddel som er svaret på alt. Hvis det hadde vært slik at regionale utviklingsmidler hadde vært svaret på sentralisering kontra desentralisering, tror jeg vi alle kunne vært enige om det. Det er ikke riktig, slik det ble hevdet fra enkelte i debatten, at regjeringen kutter i de distriktspolitiske virkemidlene. Tvert imot. Det vi gjør, er at vi omprioriterer noe, og samlet styrker vi dem. Det har litt å gjøre med hva man tror virker for å få til vekst og utvikling i hele landet. Vi har sterk tro på at det å bygge ut infrastruktur og ikke minst fylkesveier bidrar til at veien til markedene blir kortere, og at arbeidsmarkedet blir større, og at det kan bidra til vekst og utvikling i hele landet.

Så tror jeg også, som interpellanten er inne på, at vi må være enige om at det har vært noen samfunnsmessige endringer i løpet av de siste 150 årene som går i retning av at folk flytter fra små steder til større, men også til mindre byer. Det har sammenheng med samfunnsmessige endringer som utdanning og utdanningsnivået å gjøre. Har man en lang utdannelse, ønsker man å bruke den kanskje i et større fagmiljø. Det som er vår utfordring, og som vi må sikre, er at vi får til det gode samspillet mellom små og store byer, omland og distrikt. Jeg mener vi har det beste grunnlaget for å få det til nettopp ved at ressursene ligger i distriktene. Enten det er marine ressurser, hav og havbruk, om det er mineraler, om det er skog- og jordbruk eller fornybar energi, så ligger ressursene i Distrikts-Norge, og det er et fantastisk utgangspunkt for at vi fortsatt skal ha både arbeidsplasser og bosetting i hele landet.

Så må vi – og det er jeg også enig i – sikre at statlige arbeidsplasser også etableres regionalt. Den veksten som har vært i de store byene, har i stor grad sammenheng med at det er der universiteter og høyskoler ligger, og når vi satser mer på universiteter og høyskoler, blir det også flere ansatte. Når man styrker helsevesenet, blir det også flere statlige ansatte i helsesektoren, men det å sikre at en også har kompetansearbeidsplasser på mellomstore og små steder, tror jeg kan bidra til at en får mangfoldige og sterke arbeidsmarkeder i hele landet.

Presidenten: Da er sak nr. 5 ferdigbehandlet.