Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Helge André Njåstad (FrP) [10:04:03]: (leiar i komiteen og ordførar for saka): Det er hyggeleg å kunna ha ein kommuneproposisjonsdebatt og hyggeleg med besøk frå Finland. Eg hugsar at ein av dei første komitéturane kommunal- og forvaltingskomiteen hadde i denne perioden, var nettopp til Finland for å læra om deira kommunereform. Og viss det er noko me kan vera stolte av i Norden, er det den rolla kommunane har. Kjenneteiknet ved nordiske kommunar er at dei har ein stor plass i demokratiet og ei viktig rolle der.

Før eg går inn på sjølve saka, vil eg takka komiteen for godt samarbeid òg om denne saka. Me har jo hatt ein rimeleg hektisk vår med mange store saker i komiteen, men på grunn av godt samarbeid og at alle har stått på, har me klart å gje innstillingar i alle dei viktige sakene. Eg vil òg takka komitésekretæren og stortingssekretariatet som har stått på i ei minst like hektisk tid for dei, og bidratt til at me har fått på plass innstillingane til Stortinget.

Kommunane er viktige, og kommunane i Noreg forvaltar på vegner av skattebetalarane ein betydeleg del av dei økonomiske ressursane i norsk økonomi. For 2015 utgjorde kommunesektoren sine inntekter 17,5 pst. av BNP for Fastlands-Noreg. Det er brei oppslutning i Noreg om at kommunesektoren har ei viktig rolle som grunnmur i det norske velferdssamfunnet. I merknadene understrekar komiteen at kommunane sin posisjon som arena for eit sterkt lokaldemokrati og som førstelinje for innbyggjarane er viktig. Kommunane representerer både nærleik, tilhøyrsel og moglegheit for innflytelse for innbyggjarane.

Dette er den tredje kommuneproposisjonen som blir lagd fram av Høgre–Framstegsparti-regjeringa. I alle dei åra Framstegspartiet har vore i regjering, har regjeringa lagt fram ein kommuneproposisjon med god auke i kommunane sine inntekter. Dette skil seg ut frå mange andre land, der kommunesektoren ikkje kan drøyma om dei ressursane som blir stilte til rådigheit for norske kommunar. Òg i år blir det ein god auke til landets kommunar og fylkeskommunar. I kommuneproposisjonen legg regjeringa opp til at ein skal auka dei frie inntektene med mellom 3,75 og 4 mrd. kr til hausten. Det vil gje eit auka handlingsrom på inntil 750 mill. kr utover bindingane og demografi og pensjonsutgifter.

Det er inga sjølvfølgje at det skal vera sånne tal. Når me ser ein halvert oljepris, auka arbeidsløyse og auka asyltilkomstar, er det inga sjølvfølgje at kommunane i den tredje proposisjonen på rad får ei auking på det nivået som regjeringa legg til grunn.

Handlingsrommet til kommunane: Det vart jo spådd i forkant av førre regjeringsskifte at ei regjering med Høgre og Framstegspartiet kom til å sveltefôra norske kommunar. No ser me konturane av fasiten, nemleg at kommunane har hatt eit solid resultat. 2015-resultatet er i ei særstilling, og ein må heilt tilbake til 2006 for å finna eit betre resultat. Det viser òg at det handlingsrommet som me stiller til rådigheit for kommunane, når ein trekkjer frå demografi og pensjon, har auka med denne regjeringa samanlikna med dei tre siste åra til den raud-grøne regjeringa. Likevel er me i Framstegspartiet tydelege på å formidla at rammene ikkje vil strekkja til til absolutt alt som kommunepolitikarane ønskjer. Sånn er det alltid, at kommunepolitikarane har eit sterkare ønske om å levera tenester enn det som er mogleg. Sånn vil det alltid vera. Difor formidlar me at det er eit auka handlingsrom, men det er framleis behov for at kommunane må prioritera og driva effektivt med dei kronene dei har.

I år har ein òg i proposisjonen antyda at det kan vera greitt å stilla ei forventing om at kommunane effektiviserer. Me set ikkje det som eit krav for å få innsparing, men me synleggjer at viss kommunane effektiviserer på lik linje med staten, ligg det 1,2 mrd. kr som kommunane kan behalda til å styrkja tenestene sine vidare. Eg trur det er viktig å signalisera dette til kommunane. For når me ser utviklinga bl.a. med kommunar som innfører og aukar eigedomsskatten, er det heilt klart at kommunane i større grad kan ta i bruk eigne moglegheiter for å effektivisera, framfor at ein berre skriv ut og aukar eigedomsskatten.

God kommuneøkonomi er viktig for å sikra velferdstenester til innbyggjarane i heile landet. I kommuneproposisjonen for inneverande år er eg òg glad for at regjeringa presenterer ei retningslinje for ferjeavløysingsordninga, som kanskje er den ordninga som denne komiteen har engasjert seg aller mest i, frå ein i 2014 bestilte ei ordning, til ein i fjor fekk på plass ei ordning. Når regjeringa i denne proposisjonen presenterer retningslinjene, har verkeleg denne komiteen sett spor etter seg i norsk politikk, ved å få på plass ei god ferjeavløysingsordning i 40 år. Det er hyggeleg å registrera at alle partia i dag er einige i dei positive merknadene om ordninga, sjølv om den førre regjeringa sa at ein kunne ha ei 20-års ferjeavløysingsordning, leverer denne regjeringa ei 40-års. Det er veldig hyggeleg at det blir stilt til rådigheit, og eg håpar at fylkeskommunane grip denne moglegheita. Atløy-sambandet i Sogn og Fjordane er kanskje det sambandet som har fått mest omtale i merknadene til komiteen. Der slår komiteen tydeleg fast at den ordninga som ein har funne for det sambandet, bør leggja til rette for at det skal bli realisert.

Eg som kjem frå ein ferjekommune, er sjølvsagd òg glad for signalet om at ein skal oppdatera kostnadsnøklane hyppigare, sånn at ferjefylka som får auka kostnader gjennom nye anbod, vil få ein større del av den totale kaka stilt til rådigheit i framtida. Det er eit viktig signal for alle dei fylkeskommunane som no vurderer å leggja ut ting på anbod og er i anbodsprosesser knytte til nye ferjer.

Proposisjonen i 2016 har med seg endringar av kommunanes inntektssystem. Regjeringspartia, i lag med partiet Venstre, presenterte eit nytt inntektssystem for ei tid tilbake, og det er det regjeringa legg inn, som òg fleirtalet i komiteen sluttar seg til i dag. Det nye inntektssystemet gjer fleire ting, bl.a. oppdaterer ein nøklane, noko ein skal gjera med jamne mellomrom. Ein går òg vekk frå at alle kommunar får ein sum pengar berre fordi dei er ein kommune. Me deler ut distriktsmidlar etter distriktsindeksen til dei som er reelle distrikt. Ser ein på kven som kjem best ut av det nye inntektssystemet per innbyggjar, er det Røst kommune som kjem best ut. Det viser at me lykkast med å ha ein distriktspolitikk, samtidig som me ikkje lenger skal gje pengar til sentrale kommunar som vel å vera små. Der har inntektssystemet som stortingsfleirtalet i dag vil slutta seg til, gått vekk frå den modellen som har gjort det direkte ulønsamt for kommunar å slå seg saman. No får ein eit inntektssystem som er meir rettferdig, og som går meir i den retninga som eg synest er riktig.

Me synest òg det er positivt at regjeringa har god dialog med kommunane om inntektssystemet og denne gongen valde å senda det på høyring – noko ein ikkje gjorde i den raud-grøne regjeringa då ein endra det sist.

Ei av dei største utfordringane kommunane har i dag, er busetjing av flyktningar. Erfaringar viser at det er spesielt krevjande å busetja einslege mindreårige asylsøkjarar fordi det er ei gruppe som har eit større behov for oppfølging enn vaksne. Regjeringa skal jobba fram til statsbudsjettet med å finna fram til ei finansieringsordning som i større grad motiverer kommunane til å busetja einslege mindreårige asylsøkjarar, og regjeringa vil i statsbudsjettet ta stilling til om ein skal gå vekk frå refusjonsordninga og heller gå over til eit fast tilskotssystem. Framstegspartiet er fornøgd med at regjeringa jobbar med å finna betre finansieringsløysingar for å busetja fleire mindreårige asylsøkjarar i kommunane.

Til slutt: Me er jo no inne i sluttfasen av kommunereforma, der kommunepolitikarane spelar hovudrolla. Mange kommunar skal no ha kommunestyremøte dei neste dagane, der ein skal ta viktige avgjerder for å skapa sterke velferdskommunar for framtida. Det er spennande å sjå kor mange som finn saman. Me følgjer med på kommunestyra, litt på web-tv og litt gjennom media, og det er spennande å heia på kommunepolitikarane som no legg grunnlaget for kommunane i framtida. Til no har 24 kommunar gjort vedtak om samanslåing, ytterlegare 254 kommunar er einige om ei intensjonsavtale, og 70 kommunar er i forhandlingar eller i ein utgreiingsfase. Så det er spennande prosessar som skjer, og det bildet som av og til blir teikna i media om at veldig mange seier nei, er ikkje riktig når ein ser på kor mange som faktisk finn saman, og kor mange som faktisk har ein god prosess i lag med sine innbyggjarar for å skapa betre kommunar.

Me meiner at det er viktig å få på plass ein hensiktsmessig kommunestruktur som er betre tilpassa dagens realitetar enn det som var riktig i 1960. Kommunane har vesentleg fleire oppgåver og større ansvar enn dei hadde då førre kommunestruktur vart lagd, og det er viktig at kommunane har fagmiljø og den nødvendige kompetansen for å løysa dei oppgåvene dei har, og dei ønska innbyggjarane deira har. Eg vil ønskja kommunestyra lykke til med den hovudrolla dei spelar fram til 1. juli.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) [10:14:17]: Regjeringspartiene har, sammen med Venstre, inngått en avtale om endringer i det kommunale inntektssystemet. Et av avtalepunktene er at kommunene skal få halvert sitt basistilskudd for å stimulere til kommunesammenslåing, som det heter. En av de paradoksale konsekvensene ved denne endringen er at kommuner med innbyggertall mellom 10 000 og 20 000, som regjeringens eget ekspertutvalg mener er en tilstrekkelig størrelse, mister inntekter. Samtidig innføres det et nytt tilskudd til kommuner som slår seg sammen og får mer enn 10 000 innbyggere. Resultatet av dette blir at kommuner som allerede i dag har mer enn 10 000 innbyggere, straffes økonomisk, mens kommuner som gjennom sammenslåing får mer enn 10 000 innbyggere, skal premieres økonomisk. Eksempler i Njåstads eget fylke er Voss og Bømlo.

Kan representanten Njåstad forklare hvorfor kommuner som allerede er store nok, skal straffes økonomisk, mens kommuner som blir store nok, skal premieres?

Helge André Njåstad (FrP) [10:15:16]: Det blir vanskeleg å ha ei førelesing om inntektssystemet på eitt minutt, men eg skal forsøkja.

Det som har vore standarden i inntektssystemet me har hatt fram til i dag, som den førre regjeringa var arkitekten bak, er at ein tildeler store beløp per rådhus. I overkant av 2 mrd. kr blir tildelte per rådhus. Det gjev seg utslag i at Oslo får 19 kr per innbyggjar, mens Utsira får over 40 000 kr per innbyggjar. Me har sagt at det blir feil å tildela så masse per rådhus som skal gå til administrasjon. Det er betre å tildela per innbyggjar som skal gå til tenesteproduksjon. Difor flytta me delar av tilskota per rådhus over til innbyggjarar, og gleder dei som har store behov for å levera tenester. Det er jo folk som treng tenester. Så logikken bak det nye inntektssystemet er at ein ikkje lenger skal få så masse pengar til administrative tenester, men heller få meir til å levera tenester til innbyggjarane.

Heidi Greni (Sp) [10:16:25]: Til glede for representanten Njåstads rådgiver har jeg tenkt å stille spørsmål om forsøket med statlig finansiert eldreomsorg, et forsøk som viser seg å være helt mislykket. Få kommuner meldte seg til forsøket, og flere av dem som var påmeldt, har trukket seg. Forsøket bidrar ikke til å styrke eldreomsorgen eller sikre bedre tjenester, men medfører at kommunene bytter til modeller som ikke er tilpasset lokale behov, og som ikke ivaretar brukernes interesse. Senterpartiet foreslår, sammen med Arbeiderpartiet og SV, at dette avsluttes i 2017. Mener Fremskrittspartiet at forsøket skal videreføres til tross for de negative tilbakemeldingene som er kommet, og til tross for at det ikke er noe faglig belegg for at intensjonene om at forsøket skal bedre tilbudet til de eldre, vil slå til?

Helge André Njåstad (FrP) [10:17:20]: Eg takkar for spørsmålet. Det er alltid hyggjeleg å få lov til å snakka om Framstegspartiet sin modell for eldreomsorgstenestene. Det er heilt klart at me hadde forventa at fleire kommunar i Noreg hadde søkt. Når staten stiller pengar til rådigheit på toppen av det som ligg i rammene til kommunesektoren, synest eg det er rart at av 428 kommunar er det berre ei handfull som ønskjer å få ekstra pengar å gje til sine eldre. Det er skremmande at veldig mange kommunar trekkjer seg ut av forsøket fordi dei ikkje lenger kan kutta når det gjeld dei eldre. Det viser eit syn på eldreomsorg som me ikkje deler. Me har lyst til å satsa på eldreomsorga, og difor hadde me trudd at fleire kommunar ville stilla seg til rådigheit for eit forsøk så dei får ekstra pengar for å prøva ut ein annan, alternativ modell der staten er tyngre inne på finansieringa, og der det ikkje er kommunebudsjettet som avgjer kva pengar ein får, men behovet til dei eldre i den kommunen som får testa det ut. Me synest det er spennande å prøva, og vil ikkje anbefala å stoppa i 2017 med eit prosjekt som styrkjer eldreomsorga.

Karin Andersen (SV) [10:18:27]: Kommuneøkonomi handler om eldreomsorgen, og Fremskrittspartiet kunne ha vist at de hadde ment alvor med det partilederen sa i valgkampen i 2013, nemlig at eldreløftene fikk koste hva det koste ville. Det er bare skattelette til de rikeste som har fått lov til å koste hva det koste ville. Fremskrittspartiet har avspist de eldre med en forsøksordning som ingen vil ha, fordi den er for dyr og dårlig, med lovendringer som fagfolk og departement er tydelige på at svekker rettighetene til de eldre. Nå i denne proposisjonen foreslår de å fjerne tilskuddet til kommunene til investering til rehabilitering av sykehjemsplasser. SV er enig i at det også trengs nye, men mange gamle plasser trenger å rehabiliteres. Jeg lurer på hva representanten Njåstad vil si til eldre som bor på utdaterte sykehjem som trenger oppussing og modernisering. Hvorfor skal ikke kommunene nå få tilskudd fra staten til å rehabilitere disse sykehjemsplassene?

Helge André Njåstad (FrP) [10:19:33]: Eg takkar nok ein gong for spørsmål om eldreomsorg. Viss det er noko me har vore tydelege på, er det at me skal styrkja eldreomsorga i Noreg. Det var difor vi la på ekstra pengar i statsbudsjettet til eldreomsorg, til forsøksordninga. Eg synest det er litt ironisk når ein har revidert nasjonalbudsjett og salderer det. Fordi ein kommune har trekt seg frå forsøket, blir det meir pengar til overs, fordi kommunane takka nei til å få friske pengar frå statsbudsjettet til eldreomsorg. Eg er heilt einig i at det er viktig med gode sjukeheimsplassar, både nye og rehabiliterte, og sjølv om det blir ei endring i måten ein innrettar tilskota på, tek ein ikkje ansvaret frå kommunepolitikarane for å ha gode sjukeheimsplassar. Svaret til dei eldre er at dei må sørgja for at dei har kommunepolitikarar som satsar på eldreomsorg, ikkje kommunepolitikarar som takkar nei til ekstra pengar frå staten og ikkje grip moglegheitene til å styrkja eldreomsorga. Så skal me heilt garantert stilla opp med tilskotsordningar for å få på plass fleire sjukeheimsplassar, men me går kanskje ikkje så høgt på banen som den førre regjeringa, som lova langt fleire plassar enn dei klarte å innfri.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helga Pedersen (A) [10:21:03]: Arbeiderpartiet ønsker bedre helsetjenester, omsorg og skole. Derfor prioriterte vi mer penger til kommunene da vi satt i regjering, og derfor fortsetter vi å prioritere kommuneøkonomi i våre alternative budsjetter fra opposisjon.

I innstillingen Stortinget behandler i dag, varsler Arbeiderpartiet at vi vil styrke kommuneøkonomien videre i budsjettet for 2017. Vi mener at regjeringens økonomiske opplegg for kommunene er for svakt, og vi vil derfor øke kommunesektorens inntekter med minimum 3 mrd. kr utover regjeringens forslag. Det vil gi mulighet for å gi plass til alle høstbarna, styrke kvaliteten i barnehagen, ansette flere lærere og sikre tidlig innsats i skolen, styrke eldreomsorgen, styrke skolehelsetjenesten og det forebyggende helsearbeidet blant barn og unge, øke innsatsen for integrering og satse mer på fylkesveier, kollektivtrafikk og båtruter.

Til tross for rekordhøy oljepengebruk har regjeringen lagt fram et svakt økonomisk opplegg for kommunesektoren. Etter at utgiftene til befolkningsvekst og pensjon er betalt, samt regjeringens føringer og underliggende vekst i diverse kostnadstunge tjenester er betalt, kan sektoren risikere å ende opp med et reelt negativt handlingsrom i 2017. Flertallet i kommunalkomiteen peker derfor også på at den reelle veksten er svært begrenset.

Dette støttes av KS. Under komiteens høring tidligere i vår bekreftet KS-lederen at regjeringens økonomiske opplegg ikke gir rom for å styrke kvaliteten innenfor skole og eldreomsorg. Det hjelper lite at Høyre og Fremskrittspartiet viser til driftsresultat og økonomiske teknikaliteter, når vi samtidig ser at jobbveksten i kommunesektoren går ned.

Regjeringens viktigste prioritering er fortsatt store skattekutt til dem som har mest fra før. Mer enn 20 mrd. kr har denne regjeringen brukt på skattekutt siden den tiltrådte. Da blir det nødvendigvis mindre penger til å satse på skole og kommunale velferdstjenester. Regjeringen har senket nivået på overføringene til kommunene. Veksten i kommunesektorens inntekter er lavere nå enn den var med Stoltenberg-regjeringen.

Med stramme økonomiske opplegg fra regjeringen må kommunene finne andre inntektskilder. Ifølge regjeringens egne tall har inntektene fra eiendomsskatt økt med 2,5 mrd. kr siden Siv Jensen ble finansminister. De kommunale inntektene fra gebyrer har økt med 7 mrd. kr.

Samtlige partier på Stortinget har gått til valg på bedre skole, omsorg og helsetjenester. Men ikke alle partier er villig til å prioritere det i budsjettene, i alle fall ikke de partiene som sitter i regjering nå. Arbeiderpartiet har mer enn 200 ordførere som er utålmodige etter drahjelp fra regjeringen til å bygge videre ut skole og velferdstjenester i sine lokalsamfunn. Det er jeg sikker på at de har til felles med ordførere også fra alle de andre partiene. Vårt alternative kommuneopplegg ville satt kommunene bedre i stand til å lykkes med dette.

Gapet mellom oppgaver og penger er kanskje aller tydeligst i fylkeskommunene. I flere av kystfylkene våre gjennomføres det store kutt i båt- og fergetilbudene. Det er et stort etterslep på vedlikehold av fylkesveier, og det er for mange ungdommer som ikke gjennomfører videregående opplæring. Fylkeskommunene har, i likhet med kommunene, store oppgaver knyttet til integrering. Derfor mener vi det er et særskilt behov for å løfte fylkeskommunenes økonomi.

Endringer i kommunestrukturen har fått mye oppmerksomhet det første halvåret av 2016. Over hele landet har det vært gjennomført folkeavstemninger. Arbeiderpartiet er for endringer i kommunestrukturen, og derfor har også Arbeiderpartiets mange ordførere og lokale folkevalgte jobbet mye med disse spørsmålene. At man lokalt ser på om kommunegrensene er til hinder for å gi innbyggerne et best mulig tjenestetilbud, er det bred enighet om. Arbeiderpartiet har underveis støttet de lokale prosessene. Nå er vi opptatt av å støtte de lokale beslutningene. Selv om det er noen dager igjen til regjeringens frist går ut, kan vi slå fast at entusiasmen rundt regjeringens kommunereform er lav. Mange folkeavstemninger har endt opp med nei og lav valgdeltakelse. Regjeringens forslag til endringer i det kommunale inntektssystemet og åpning for at fylkesmennene skal komme med egne anbefalinger, uavhengig av de lokale vedtakene, kan ha påvirket de lokale prosessene på en negativ måte.

I stedet for å ha is i magen og stole på frivillighetslinjen Stortinget har lagt opp til, har regjeringen falt for fristelsen til å rasle med pisken i den tro at det ville føre til flere sammenslåinger. Det er problematisk av flere årsaker, ikke minst fordi debattene mange steder har handlet om hvor mye penger man vil tape på å stå alene, og ikke hva som er fordelene og mulighetene ved å slå seg sammen med naboen. Regjeringen har også vært avvisende overfor kommuner som har behov for noe lenger tid for å komme i mål med sine prosesser.

Regjeringen har i liten grad vært villig til å lytte til opposisjonen i disse spørsmålene. Det er imidlertid ikke for sent å gjøre noe med det. Derfor vil vår anbefaling til regjeringen være at de kommunene som trenger mer tid til å konkludere angående strukturendring eller ikke, får utvidet fristen utover 1. juli. Det har vært lagt ned enormt mye tid, penger og ressurser i kommunestrukturdebatten de to siste årene. Derfor vil det være meningsløst om 1. juli-fristen blir et hinder for kommunesammenslåinger som det kan være lokal tilslutning til, dersom man bare har tilstrekkelig med tid til prosess og forankring.

Veien videre handler om at fylkesmennene skal oppsummere prosessene i det enkelte fylket utover sensommeren og høsten. Arbeiderpartiet støtter at fylkesmennene oppsummerer vedtakene i kommunene, men vi mener at fylkesmennene skal respektere de lokale vedtakene sånn at frivillighetslinjen reelt følges. Vi ønsker ikke at fylkesmennene skal tegne nye kommunekart på tvers av beskjedene som er kommet fra lokaldemokratiet.

Når Stortinget neste vår skal behandle kommunereformen, må det være de lokale beslutningene som ligger til grunn, ikke fylkesmennenes. Dette kan ikke være opp til den enkelte fylkesmann å bestemme, her må regjeringen klargjøre hvilke regler som gjelder. På bakgrunn av det fremmer vi forslag i dag som tydeliggjør at fylkesmennenes rolle er å veilede kommunene og oppsummere prosessene, og ikke å overprøve lokaldemokratiske beslutninger.

Rett før jul i fjor sendte regjeringen på høring forslag til endringer i det kommunale inntektssystemet. Midt i kommunenes arbeid med kommunereform kommer regjeringen med forslag som virker inn på selve grunnlaget i kommuneøkonomien, nemlig fordelingen av midler kommunene imellom. Arbeiderpartiet er opptatt av å sikre et inntektssystem som gir en rettferdig fordeling og et likeverdig tjenestetilbud mellom kommunene.

Norge er et mangfoldig land med store og små kommuner både i utstrekning og i innbyggertall. Vi vil ta vare på dette mangfoldet over hele landet. Derfor mener vi at regjeringens forslag etter avtale med Venstre går i feil retning. Nå brukes inntektssystemet som et middel for å gjennomføre regjeringens kommunereform. Vi er kritisk til at dette hensynet går foran målet om et likeverdig tjenestetilbud.

Arbeiderpartiets utgangspunkt er at dagens inntektssystem i hovedsak er innrettet på en god måte etter flere endringer da Arbeiderpartiet satt i regjering. Vi mener dagens innretning på de regionalpolitiske tilskuddene har en god balanse mellom tilskudd per innbygger og per kommune, og vi mener derfor tilskuddet bør ha samme innretning som dagens vekting. Arbeiderpartiet støtter at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet vil vurdere innretning på storbytilskuddet, og vi støtter forslaget om å redusere grensen for å motta veksttilskudd til 1,4 pst.

Til slutt merker vi oss at fjorårets lyse idé om å innføre kommunal selskapsskatt er lagt i en skuff i påvente av bedre tider. Arbeiderpartiet gikk imot det forslaget fordi de fleste kommunene ville tape på det, og fordi skatten og inntektene ville variere med konjunkturene. Det er bra at regjeringen ikke vil gjennomføre dette eksperimentet i 2017, men jeg vil minne om at omstilling i næringslivet og i samfunnet for øvrig er en konstant tilstand i Norge. Derfor burde regjeringen dratt av hele plasteret på en gang og slått fast at dette ikke blir noe av.

Til slutt vil jeg ta opp forslagene Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten: Da har representanten Helga Pedersen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Frank J. Jenssen (H) [10:31:15]: La meg sitere Helga Pedersen i 2010: Kommunestrukturen må endres for å bli funksjonell og bærekraftig. Dersom vi ikke får flere frivillige kommunesammenslåinger, må vi vurdere å sette ned en kommisjon som kan tegne norgeskartet på nytt.

Nå har vel snarere Pedersen og Arbeiderpartiet gjort sitt beste for å ta avstand fra dagens kommunereform, som nettopp er basert på frivillige løsninger, mens sentrale partifeller av Pedersen, som har gjort en viktig innsats for å få til frivillige kommunesammenslutninger, etterlyser drahjelp fra eget parti.

Arbeiderpartiordføreren i Ålesund, Eva Vinje Aurdal, sier det sånn: Jeg har vært kritisk til Arbeiderpartiet i denne saken. Jeg er ikke stolt av partiets håndtering.

Arbeiderpartiordføreren i Harstad, Marianne Bremnes, sa det slik:

«Jeg skulle ønske Arbeiderpartiet hadde guts nok til å være med på denne kommunereformen. Vi må tørre å si at vi vil dette.»

Hvordan vil representanten Pedersen kommentere disse utsagnene fra sine partifeller?

Helga Pedersen (A) [10:32:15]: Dette har nærmest blitt et ritual i kommunedebattene, og som jeg svarer hvert år når jeg blir spurt: Arbeiderpartiet hadde en grundig debatt om kommunestruktur i vår programprosess i forkant av valget i 2013. Da diskuterte vi om vi skulle følge frivillighet eller sette ned en kommisjon for å bidra til nødvendige endringer i kommunestrukturen. Og Arbeiderpartiets landsmøte har konkludert, ikke bare én gang, men to ganger, med at frivillighet skal ligge til grunn. Det har også stortingsflertallet gjort, noe som Høyre i en del sammenhenger har understreket.

Og når vi har landet på den konklusjonen, må vi jo ha tro på det konseptet helt i mål og ha tillit til lokaldemokratiet og de folkene der ute som er eksperter på sin egen framtid. Derfor er vi opptatt av at vi nå skal respektere de beslutninger man kommer fram til lokalt, og ikke bruke inntektssystemet eller fylkesmennene for å tegne kart. Man kan ikke regne seg fram til riktig kommunestruktur.

Helge André Njåstad (FrP) [10:33:29]: Eg merka meg sitatet i svaret på spørsmålet frå representanten Frank Jenssen om at ein må tru på konseptet heilt i mål. Det leier meg inn på spørsmålet mitt, som går på det store fleirtalsvedtaket me gjorde for eitt år sidan, der alle partia på Stortinget, minus SV og Miljøpartiet Dei Grøne, bad fylkesmennene koma med ei tilråding. Arbeidarpartiet var med på det konseptet om at fylkesmennene fekk eit oppdrag.

Så registrerer eg at òg i den saka, til liks med i mange andre saker, endrar Arbeidarpartiet haldning litt etter folkemeininga, og at ein no skal gjera ein annan type vedtak. Eg registrerer òg at Arbeidarpartiet i merknads form kritiserer fylkesmannen i Buskerud for å ha kome med sitt syn. Det er jo litt rart at Stortinget i merknads form kjenner andre enn statsråden innanfor forvaltinga. I så fall er det ein ny praksis. Så spørsmålet mitt er kva representanten Pedersen synest om at Noregs største parti endrar signalet til fylkesmennene, slik ein her tydelegvis har gjort.

Helga Pedersen (A) [10:34:34]: Det gjør Arbeiderpartiet ikke. Fremskrittspartiet leser vel kanskje Arbeiderpartiets merknader som fanden leser Bibelen.

Det er riktig at Arbeiderpartiet var med på det vedtaket i fjor, men hvis Fremskrittspartiet hadde lest grundig det Arbeiderpartiet sa i fjorårets innstilling, understreket vi veldig omhyggelig at frivillighetslinjen skal ligge til grunn.

Det som var kjernen i det vedtaket Stortinget gjorde i fjor, var jo tidsfristen på 1. juli, at fylkesmennene ikke skulle blande seg inn i de kommunale prosessene før 1. juli. Og det er den fristen fylkesmannen i Buskerud har brutt. Vi kritiserer ikke fylkesmannen i Buskerud som enkeltperson, men vi kritiserer at regjeringen ikke har satt foten ned for det, på tvers av et veldig tydelig stortingsvedtak.

André N. Skjelstad (V) [10:35:32]: Å benekte ting en har stått for, kan jo være interessant. Jeg hadde store forventninger til Arbeiderpartiet denne gangen i forbindelse med kommuneproposisjonen. Jeg trodde det nå skulle legges fram et helhetlig nytt inntektssystem, som Martin Kolberg varslet i en debatt med komitéleder Njåstad på Gardermoen. I stedet ser jeg at en velger å se bort fra det og påpeker at en justerte utdanningskriteriet i 2011. Er dette Arbeiderpartiets måte å drive politikk på, at en ikke skjønner at en skal justere nøklene etter hvert, at en må gjøre det i takt med tiden?

Det er også litt interessant det representanten Pedersen benevner som det store etterslepet på fylkesveiene. Jeg bare påpeker at det ikke var noe stort sug blant fylkeskommunene etter å få den gavepakken, som ikke i det hele tatt var indeksregulert den gangen de fikk det fra hennes regjering. Er det sånn at Arbeiderpartiet nå løper vekk fra det de har gjort tidligere?

Helga Pedersen (A) [10:36:40]: Nei, det gjør Arbeiderpartiet ikke, men vi mener at det er behov for å styrke finanseringen av de oppgavene fylkeskommunene har, enten det er fylkesvei, videregående opplæring eller andre ting.

Så tar nok representanten Skjelstad feil når han påstår at vi ikke vil oppdatere kostnadsnøklene. Det har vi ikke reservert oss mot. Men det vi går imot, er å innføre et nytt prinsipp om at man skal skille mellom ufrivillige og frivillige små kommuner. Det er det jo ikke bare Arbeiderpartiet som mener. Det gjelder også de øvrige opposisjonspartiene på Stortinget, inkludert Kristelig Folkeparti, og ikke minst så å si alle fagmiljøene som har uttalt seg om dette i høringen om inntektssystemet og kommuneproposisjonen for neste år.

Dessuten slår dette forslaget ut i hytt og pine: To nabokommuner av samme størrelse risikerer at den ene går i pluss og den andre i minus, og den gruppen som kommer aller dårligst ut, er kommunene med mellom 10 000 og 20 000 innbyggere, som regjeringen i utgangspunktet mente var den perfekte kommunestørrelse.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Frank J. Jenssen (H) [10:38:05]: Kommunene er en del av grunnmuren i det norske demokratiet og det norske velferdssamfunnet. Sammenlignet med andre land har norske kommuner store og viktige oppgaver som betyr mye i hverdagen til folk flest.

Det er bred politisk tilslutning til at det er sånn det skal være. Viktige velferdstjenester løses best av kommuner som kan se oppgaver i sammenheng, og som har mulighet til å prioritere ressursene lokalt – ut fra hva som passer best i det enkelte lokalsamfunn.

Samtidig er det et paradoks hvis det blir sånn at flere oppgaver eller mer ansvar til kommunene vanskeliggjøres fordi de minste eller mest sårbare kommunene ikke makter å gjøre jobben.

Regjeringen foreslår f.eks. å stille krav til hvilken helsefaglig kompetanse kommunene må ha. Forslaget innebærer at alle kommuner skal ha lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesøster, ergoterapeut, psykolog og tannlege. I tillegg tydeliggjøres ansvaret for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.

Dette er en illustrasjon på hva vi i Høyre mener når vi sier at utfordringene for kommunene ikke går over. Framtidens kommuner skal ikke løse fjorårets oppgaver med fortidens kvalitetskrav. Framtiden er i grunnen ganske nær, og den innebærer nye og mer kompliserte velferdstjenester med stadig høyere kvalitet for framtidens skolebarn, barnevernsbarn, pleietrengende og andre.

Høyre ønsker kommuner som ikke bare er i stand til å håndtere slike lovpålagte oppgaver. Oppgavene skal også løses på en god måte. På langt nær alle kommuner klarer i dag å ta selvstendig ansvar for viktige tjenester til innbyggerne. Med flere oppgaver, mer ansvar til kommunen og større krav til kvalitet fra innbyggere og fagmyndigheter vil det bli stadig vanskeligere for mange av dagens kommuner som fra før sliter med rekruttering og sårbare fagmiljøer. Utfordringene går ikke over. De vil tvert imot bli større, og da trenger vi en kommunesektor som er rustet til å ta dette ansvaret. Derfor er kommunereformen igangsatt – ikke for å forandre Norge, men fordi Norge har forandret seg, og fordi Norge vil forandre seg.

Da Helga Pedersen i 2010 uttrykte en lignende bekymring for kvaliteten på tjenestene i mange kommuner, oppsummerte hun det slik til Kommunal Rapport:

«Dette handler om framtiden til velferdsstaten. Derfor er kommunestruktur viktig.»

Dette ville vært gode ord å få gjentatt fra Pedersen eller andre fra Arbeiderpartiet her i salen i dag.

Stortinget vedtar i dag et oppdatert og mer rettferdig inntektssystem fra 2017, et system som sikrer gode velferdstjenester i hele landet, og som fjerner hindringer for kommunesammenslåing. Samtidig forenkler vi de regionalpolitiske tilskuddene, og mer av tilskuddene skal fordeles per innbygger framfor per kommune. Vi vedtar også et nytt regionsentertilskudd. Det er verdt å merke seg at vinterens skremsler fra Senterpartiet om avvikling av småkommunetilskudd og andre påstander er gjort grundig til skamme. Jeg hadde nær sagt selvfølgelig – og som vanlig.

Med det nye inntektssystemet kan ikke kommuner i tettbygde strøk, som velger å være små, på samme vis som i dag sende regningen til resten av Kommune-Norge. Det sier dessverre sitt når inntektssystemet slik det er i dag, faktisk oppleves å være til hinder for sammenslåing – fordi sammenslåtte kommuner over tid taper sammenlignet med dem som ikke slår seg sammen. Jeg registrerer at flere av opposisjonspartiene forsvarer at dette er en fornuftig innretning på inntektssystemet.

Denne regjeringen er den første til å gjøre noe med denne svakheten i inntektssystemet, men vi er altså ikke de eneste som har oppdaget at det er slik.

Arbeiderpartiets tidligere kommunalpolitiske talsperson Ingalill Olsen sa det nemlig slik i den allerede nevnte avisartikkelen fra 2010:

«Økonomisk er det i dag mer lønnsomt for kommuner å samarbeide med andre enn å slå seg sammen. Det vil vi snu. Inntektssystemet kan brukes til å stimulere til sammenslåinger.»

Også dette er hva jeg vil kalle en oppsiktsvekkende klarsynt uttalelse fra Arbeiderpartiet. Og også dette er ord som det ville vært veldig interessant å høre gjentatt av Arbeiderpartiet i dag. Men klarsynet later til å være erstattet av at noen har slukket lyset i Arbeiderpartiets kommunereformdebatt. Da er det kanskje ikke så rart at sentrale arbeiderpartiordførere, som i Harstad og Ålesund, etterlyser klarhet fra eget parti i kommunereformdebatten.

Mange norske kommuner har gjort en god jobb med kommunereformen og hatt grundige diskusjoner om hva som er best for egne innbyggere og næringslivet i framtiden. Skal vi fortsette alene, eller skal vi bygge ny kommune sammen med naboen? Svarene får vi nå framover i juni måned.

Senterpartiet snakker fortsatt litt foraktfullt om ordførerne som har jobbet med dette, at de har sittet og snakket struktur og vært opptatt av grenser. Da kjenner Senterpartiet landets ordførere dårligere enn jeg trodde. Ordførerne og tusenvis av kommunestyremedlemmer har tatt kommunereformen på alvor fordi de er opptatt av innbyggerne sine. Å si noe annet, slik Senterpartiet insinuerer i det offentlige ordskiftet, er en uheldig nedvurdering av norske kommuner, ordførere og lokale folkevalgte.

La meg også minne om at den kommunereformen Stortinget har vedtatt, ikke er den kommunereformen opposisjonen snakker om, hvor det hagler med påstander om tvang og trusler. Kommunereformen baserer seg på frivillighet fordi vi mener at de beste resultatene skapes av kommuner som finner sammen selv, og det er stadig flere som gjør nettopp det. Det er da vi får de beste resultatene – ikke når det skal tegnes kart her på Stortinget eller andre steder. Men det skulle bare mangle at det ikke også skal finnes mulighet for å gripe inn i unntakstilfeller. La meg si det igjen – gjerne med strek under i referatet: unntakstilfeller. Slik er det også formulert i f.eks. Arbeiderpartiets program.

Kommunesektoren oppnådde i 2015 sitt beste netto driftsresultat siden 2006. Inntektsveksten i 2016 ser ut til å bli større enn vedtatt i statsbudsjettet, og i tillegg kommer altså 400 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett til vedlikehold og rehabilitering i kommunal regi. For 2017 legges det opp til fortsatt vekst i de frie inntektene. I en tid der landets økonomi fortsatt er preget av omstilling, varsles det en vekst på mellom 3,75 og 4 mrd. kr, eller ca. 1,1–1,2 pst. Det er altså på linje med veksten som regjeringen Stoltenberg la opp til for 2011 og 2012.

Ja, det økonomiske handlingsrommet som regjeringen har lagt opp til for kommunene, har faktisk vært bedre i årene 2014–2016 enn i de tre foregående årene.

Dette ser ut til å falle Arbeiderpartiet tungt for brystet i innstillingen, for fasiten for vekst ligger jo ikke i den varslede veksten – fasiten finner du når regnskapet er avlagt året etter. Det er for så vidt riktig.

Men det er åpenbart relevant å sammenligne ulike regjeringers forslag til vekst i kommuneøkonomien for kommende år. Hvis man hopper bukk over dette, glemmer man noe veldig viktig. Hvis man følger Arbeiderpartiets logikk, kan det fort forstås sånn at man mener at regjeringen godt kan presentere stramme kommuneopplegg og deretter håpe at kommunene får høyere skatteinngang enn forutsett, slik at regnskapstallene blir penere. Men det vil ikke være en linje å anbefale. Det å sammenligne ambisjonene til regjeringer, er derimot høyst relevant.

Den foreslåtte inntektsveksten legger altså til rette for en styrking av det kommunale tjenestetilbudet. Det økonomiske handlingsrommet øker neste år, og områdedirektør Helge Eide i KS sier det slik i Kommunal Rapport 26. mai:

«Det som til sjuende og sist betyr noe er den frie inntekstveksten. Det er ingen grunn til å klage på den sammenliknet med tidligere år.»

Innenfor denne veksten er også 300 mill. kr begrunnet i styrket rusomsorg. I tillegg til penger til opptrappingsplanen for rusfeltet varsler regjeringen økt ansvar for øyeblikkelig hjelp til mennesker med psykiske helseproblemer og/eller rusproblemer. Det varsles omlegging av tilskudd for å sikre flere heldøgns omsorgsplasser og endringer for å skape bedre innhold i omsorgspolitikken – noen av dem nevnte jeg innledningsvis. Kommunene er avgjørende for å tilby viktige tjenester – regjeringen stoler på og satser på kommunene, nettopp av hensyn til dem som trenger det offentliges hjelp mest.

Inntektsveksten for kommunene fortsetter altså i 2017, men i tillegg peker regjeringen på at dersom kommunesektoren driver en halv prosent mer effektivt enn i dag, kan det kommunale tjenestetilbudet styrkes med ytterligere 1,2 mrd. kr i 2017. Høyre mener det er bra at regjeringen synliggjør dette potensialet, og minner om at vi allerede har innført lignende krav for staten. Men dette er altså ikke en del av salderingen av det økonomiske opplegget for 2017.

Nesten hver femte arbeidstager i Norge jobber i kommunesektoren. I mange kommuner, og innenfor mange ansattgrupper, er sykefraværet høyt. Mange får ikke heltidsstillingene de ønsker, og mange får ikke rekruttert nødvendig kompetanse. Flere gode arbeidsgivere i kommunesektoren – som gir lavere sykefravær, mer heltid og mer kompetente medarbeidere – ville være et veldig positivt bidrag til både kommuneøkonomien, de ansattes trivsel og ikke minst innbyggernes tilfredshet. Og gjennom slike forbedringer er det høyst realistisk å ta ut et effektiviseringspotensial. Det handler om å drive bedre – ikke hardere.

Norge har en regjering som fortsetter å styrke kommuneøkonomien, som gjennomfører en overmoden kommunereform, som fjerner hindringer for kommunesammenslåinger, og som fornyer, forenkler og forbedrer offentlig sektor. Dette er en politikk som kommer innbyggere, næringsliv og kommuner til gode.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Bøhler (A) [10:48:29]: Mens Høyre styrte Oslo, fikk byrådet 850 mill. kr i investeringstilskudd til rehabilitering av sykehjemsplasser innenfor eldreomsorgen. Det var svært viktige ombygginger/saneringer som gjorde at plasser som ellers ville falt bort, kunne brukes videre. Det er veldig vanskelig å forstå skillet mellom det og å bygge nytt.

Høyre er jo kjent for å gå imot detaljstyring av kommunene, og i planene framover for Oslo kommune ligger det prosjekter for 3,2 mrd. kr til sanering/ombygging av sykehjemsplasser, som ellers vil falle bort dersom man ikke får dette investeringstilskuddet med den gamle innretningen som har vært der til nå. Jeg vil spørre Høyre, som som sagt har lagt vekt på at man ikke skal detaljstyre hvordan kommunene løser oppgavene innenfor eldreomsorgen, om man vil revurdere innretningen av investeringstilskuddet på nytt når man ser de tverrpolitiske uttalelsene fra kommunene, f.eks. Oslo, og fra KS.

Frank J. Jenssen (H) [10:49:38]: Bakgrunnen for denne endringen er Arbeiderpartiets løfte om 12 000 nye sykehjemsplasser, et løfte som falt i grus, og som forvitret. Det ble ikke i nærheten av det antallet nye plasser som norske kommuner og norske innbyggere hadde sett for seg.

Det er nettopp fordi vi trenger flere heldøgns omsorgsplasser at regjeringen foreslår å legge om tilskuddet. Det er mulig representanten Bøhler har rett i at det for Arbeiderpartiet kan være vanskelig å se forskjell på oppussing og å bygge nytt. For oss i Høyre og for regjeringen er ikke det veldig vanskelig å se forskjellen. Vi vet at vi har behov for å bygge nye plasser og tilføre eldreomsorgen flere heldøgns omsorgsplasser. Derfor legger vi om dette tilskuddet, men vi gjør det med en overgangsordning, slik at både Oslo og andre kommuner får et par år på seg til å endre sine planer og til å pusse opp de plassene man har planer om å pusse opp de neste to årene.

Heidi Greni (Sp) [10:50:46]: Begrepet «ufrivillig og frivillig små» er sentralt i de endringene som forslås i inntektssystemet. Men det er mange spørsmål og mange rare utslag. Det er et faktum at kommuner med rundt 20 000 innbyggere generelt taper på omleggingen av inntektssystemet, mens de største kommunene vinner. Kommuner med rundt 20 000 innbyggere er større enn det nivået regjeringens ekspertutvalg la til grunn som en effektiv størrelse. Samtidig vet vi at kommuner som blir på mellom 15 000 og 20 000 innbyggere, vinner stort på det nye inntektssystemet.

Et annet rart eksempel er Sør-Fron som ønsker kommunesammenslåing med nabokommunene, men blir avvist. De taper bortimot 4 mill. kr årlig på omleggingen fordi de blir ansett som frivillig små etter regjeringens opplegg. Mener Høyre at Sør-Fron fortsatt skal straffes som frivillig liten, mens den i realiteten er ufrivillig liten?

Frank J. Jenssen (H) [10:51:50]: Jeg tror det må være i Senterpartiets verden og i Senterpartiets inntektssystem at man lager et inntektssystem som er basert på belønning og straff. Slike inntektssystem opererer ikke Høyre med. Vi ønsker et inntektssystem som bidrar til å dekke kommunenes faktiske kostnader og tar hensyn til de kostnadene kommunene ikke kan gjøre noe med selv. Derfor legger vi om inntektssystemet.

Det er mulig Senterpartiet ønsker et inntektssystem som belønner kommuner ut fra størrelse. Det kan jeg for så vidt gjerne se for meg, men det inntektssystemet som vi lager nå, er et enklere, mer forutsigbart inntektssystem. Det interessante spørsmålet er egentlig, til Senterpartiet og alle andre som forsvarer dagens system: Hvorfor er det slik at man forsvarer et system som tvert imot hindrer og gjør det ulønnsomt å slå sammen kommuner? Det er det som denne debatten egentlig mangler svar på.

Karin Andersen (SV) [10:52:56]: Det er ganske puslete når Høyre nå roper på hjelp fra opposisjonen for en reform de sjøl har kjørt i grøfta, med det presset de nå har hatt på kommunene, med økonomisk tvang og alle mulige slags trusler, særlig når vi vet at mange av de store kommunene sliter nettopp med det som Høyre sier er problemet – kvaliteten på tilbudet. Dette er en av de største tidstjuvene som kommunesektoren har vært utsatt for de siste årene, nemlig å tegne nye kart, trekke opp streker og jobbe med det, istedenfor å se hvordan man kan få til de beste tilbudene til befolkningen.

Jeg syns det hadde kledd Høyre bedre hvis de hadde turt å si høyt hva de egentlig mener, nemlig at de mener tvang, for det må de vel mene hvis de sier at de små kommunene ikke gir gode nok tjenester?

Frank J. Jenssen (H) [10:54:04]: Jeg er ikke sikker på om jeg verken forstår eller aksepterer premissen for det spørsmålet, hvis det i det hele tatt var et spørsmål, men heller en påstand. Utgangspunktet må være, og det hadde jeg håpet at SV også var opptatt av, at norske kommuner skal være i stand til å yte gode velferdstjenester til sine innbyggere, at kravet til de tjenestene blir stadig større, og at mange kommuner rent faktisk har problemer med å yte de tjenestene selv. Veldig mange kommuner har to eller færre barnevernsarbeidere. De aller fleste småkommunene mangler psykolog. Disse brukergruppene kommer ofte ikke fram i de brukerundersøkelsene som man gjerne viser til. Jeg hadde håpet at SV var mer opptatt av å sikre et godt faglig tilbud, ikke bare ut fra gårsdagens standarder, men ut fra framtidens forventninger og standarder i norske kommuner, og kunne være med på at da trenger norske kommuner å bygge større og bedre fagmiljøer og ha mer kompetanse hvis de skal være i stand til å løse disse oppgavene på egen hånd – hvis man da ikke mener at interkommunalt samarbeid og overkommuner er det nye idealet istedenfor.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:55:27]: I dag legger vi rammene for Kommune-Norge for 2017, rammer som vi skal konkretisere i høstens statsbudsjett.

Kommunene i Norge har et stort ansvar med en stor oppgaveportefølje. Kommunene skal yte likeverdige velferdstjenester i all sin kompleksitet over hele landet. Tjenestetilbudet skal omfatte alle innbyggerne, fra de minste til de eldste, i ulike livssituasjoner. Det skal være kvalitet, tempo og habilitet i saksbehandlingen med god service og rådgivning for enkeltpersoner, næringsliv og frivillig sektor.

Forslag til kommuneproposisjonen for 2017 har ikke skapt store bølgehøyder i år, i motsetning til noen tidligere år. Det kan skyldes at andre saker har fått oppmerksomheten, men det kan også skyldes at årets proposisjon mer er en framskriving av årets situasjon uten de store omprioriteringene.

Det legges opp til en vekst for kommunene, men noen dans på bordene blir det nok ikke. Når endret demografi- og pensjonsutgifter er sikret, er det ikke så mye handlingsrom igjen. Men det var vi klar over. Norge er i en omstillingstid, og vi må prioritere hardere framover enn det vi har vært vant til.

Representanter fra den forrige regjering sier ofte at kommuneøkonomien var vesentlig bedre før, men glemmer å nevne at de hadde historisk flaks, fordi de slapp å kutte etter å ha prioritert satsingene. Nok om historie!

Sannheten er at det er grunn til å forberede seg på et mer sammensatt bilde i årene framover. Lavere oljepris og mindre investeringer, høyere arbeidsledighet og større antall flyktninger enn hva vi har vært vant til, gjør at vi må tenke og prioritere noe annerledes. Det er viktig å formidle både endringene og rammene nøkternt, slik at det ikke skapes et urealistisk bilde. Våre lokalpolitikere kan da bli sittende med svarteper i kortstokken hvis de må kutte i tjenestetilbudet, mens vi på Stortinget kan prate som om alt skulle vokse. Det har heldigvis blitt mindre av dette de siste årene. Vi kommer lenger med en felles forståelse av utfordringene og fordeling av ansvaret.

Kristelig Folkeparti er tilfreds med at regjeringen utsetter tilbakeføringen av selskapsskatt til kommunene. Det ville gitt en negativ fordelingseffekt, favorisert store kommuner og gitt ekstra belastning for kommuner med høy arbeidsledighet. Kanskje det er en god idé for regjeringen bare å la denne saken ligge i skuffen.

Jeg nevnte utfordringer med stigende arbeidsløshet, og det er Sør- og Vestlandet som er hardest rammet. I revidert nasjonalbudsjett foreslo regjeringen en engangsbevilgning på 250 mill. kr til kommuner i den regionen som har en ledighet over landsgjennomsnittet. I avtalen mellom regjeringen og Kristelig Folkeparti og Venstre ble denne bevilgningen styrket med 150 mill. kr. Dette er midler som kan brukes til vedlikeholds- og rehabiliteringsprosjekter og er et viktig bidrag til aktivitet og omstilling i de hardest rammede områdene.

Vi merker oss ellers at regjeringen i kommuneproposisjonen varsler økt handlingsrom ved behandling av plansaker. Det er vi i utgangspunktet positive til. Forenkling er bra, men ikke hvis det får negative konsekvenser som utfordrer fellesskapet, kunnskapsbaserte fakta, sårbar natur, jordvern eller miljø- og klimaregnskapet.

Som et bakteppe i hele år ligger kommunereformen og regionreformen. Stortinget står foran en omfattende jobb med å oppsummere reformene. Om ett år skal vi ta stilling til et nytt kommune- og regionkart. Det er gjort mye bra politisk håndverk i mange kommuner for å legge til rette for større enheter. Gjennomgangsmelodien mange steder har vært at man gjør mer enn å slå sammen noen eksisterende enheter, man skaper noe helt nytt. Vi merker oss at Senterpartiet bruker enhver anledning til å snakke ned reformen, men de har selv driftige lokale unntak. Kristelig Folkeparti mener som før at mange kommuner absolutt bør delta i det å vurdere en reformering.

Ikke minst er vi tilfreds med at vi nå har kommet et langt skritt videre for å få større folkevalgtstyrte regioner. Det er jeg overbevist om er noe av det viktigste vi kan gjøre for å få en aktiv distriktspolitikk. Regionene må få handlingsrom til å være reelle utviklingsaktører basert på egne fortrinn.

Og vi har, som det framgikk av debatten her forrige onsdag, store forventninger til at staten er den som gir fra seg oppgaver og makt til kommuner og regioner, slik at det blir en reell demokratireform.

Omleggingen av inntektssystemet for fylkeskommunene har vært dramatisk for noen. Det er behov for å styrke tapskompensasjonen ut over de fem første årene etter omlegging. De nye fylkene, eller regionene, må få et inntektssystem med nøkler som vurderer dette i et nytt lys.

Jeg fremmer dermed det forslaget Kristelig Folkeparti er en del av.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Geir Sigbjørn Toskedal har tatt opp det forslaget han refererte til

Det blir replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) [11:00:46]: Kutt på 10 mill. kr som følge av skattesvikt. Reservene brukes nå i 2016. I skole, helse og omsorg varsler rådmannen reduksjoner i alle avdelinger. Rådmannen har i økonomirapporten foreslått å holde en avdeling stengt på bo- og servicesenteret. – Dette er en løypemelding fra Egersund kommune.

I min egen hjemkommune, Marker, varsles det, etter tøffe kutt de siste to årene, at man må kutte ytterligere 5 mill. kr for 2017. Slik fortsetter det for mange av kommunene jeg har snakket med.

Er Kristelig Folkeparti og representanten Toskedal enig med regjeringen i at kommunene får rikelig med, og nok, penger, eller vil Kristelig Folkeparti være med på forslag som vil styrke kommuneøkonomien for 2017 med f.eks. 3 mrd. kr?

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:01:50]: Jeg har vært i kommunepolitikken i seks–sju perioder under vekslende regjeringer og regimer, og jeg har alltid hatt for lite penger. Det har alltid vært en kamp om prioriteringer, og de ulike kommunene prioriterer ulikt. Eksemplet representanten nevner, kan helt sikkert stemme, men det er også kommuner som kan fortelle at de har prioritert på annen måte.

Når det gjelder budsjettet for inneværende og neste år, er det stramt, men vi mener det er fullt akseptabelt. Det har vært en økning på områder som Kristelig Folkeparti har prioritert, og hvor vi er glade for å ha fått til økte rammer. Det gjelder innen helse, skole og annet, og ikke minst den satsingen vi har fått nå mot arbeidsledighet. Så er det opp til den enkelte kommune hvordan man vil prioritere. Men for lite penger vil det alltid være.

Heidi Greni (Sp) [11:03:03]: Inntektssystemet for kommuner med store omfordelinger fra små og mellomstore kommuner til fordel for de aller største er et resultat av avtalen mellom regjeringspartiene og Venstre. Kristelig Folkeparti inngår ikke i den avtalen, eller i de merknadene som avtalepartiene har lagt inn i komitéinnstillingen.

Kristelig Folkeparti er likevel en del av flertallet som sikrer regjeringen støtte for endringer i inntektssystemet, så langt som jeg kan se i innstillingen. Partiet har ikke fremmet andre forslag. Hva er egentlig Kristelig Folkepartis mening om de foreslåtte omleggingene i inntektssystemet?

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:03:44]: Kristelig Folkeparti gikk ut av samarbeidet om inntektssystem, fordi vi mente tidspunktet var feil. Kristelig Folkeparti har hele tiden ment at først burde vi hatt en regionreform og så en kommunereform, der inntektssystemet var klarlagt på forhånd. Det var den direkte grunnen til at vi trakk oss ut av det samarbeidet.

Når det er sagt, forstår Kristelig Folkeparti at inntektssystemet må bygge opp under det som var intensjonen i kommunereformen, slik at vi får stimulert til at det blir nye, bedre og mer effektive kommuner. Det var Kristelig Folkepartis intensjon. Med den bakgrunnen ser vi at det forslaget som har kommet, kan fungere. Så reagerer vi på samme måte som andre på at det er enkelte rare utslag. Da minner jeg om at inntektssystemet kan forandres hvert år, men reformen skal stå i flere tiår.

Karin Andersen (SV) [11:04:54]: SV og Kristelig Folkeparti har vært sterke forkjempere for ordninger som skal ta vare på noen av dem som er mest vanskeligstilt. Derfor har vi gjennom mange år nå øremerket satsinger til økninger i barnevernet, fordi vi har visst at hvis man ikke gjør det, blir det ikke opptrapping i barnevernet.

Nå skal det satses mer på rusomsorg, psykiatri og skolehelsetjeneste i lokalsamfunnet, og det vet vi er helt nødvendig. Men Kristelig Folkeparti er ikke lenger med på å øremerke disse satsingene. Da er spørsmålet til Kristelig Folkeparti: Hvorfor vil man ikke det når man ser av erfaringen fra opptrappingen på barnevernet at det ikke fungerte før man satte en merkelapp på disse pengene? Det betyr at man sier det er en satsing på rusomsorgen, mens det i realiteten kan bli en satsing på asfalt.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:05:56]: Det er nok riktig, som representanten sier, at vi har stått sammen med SV og satset på grupper som trenger det mest, men som ikke går i demonstrasjonstog. Derfor har både rusomsorg, barnevern, helse, helsesøstre og ikke minst tidlig satsing i skolen vært satsingsområder der Kristelig Folkeparti har fått et betydelig gjennomslag, og det har endret en del av virkeligheten for nettopp disse gruppene. Så jeg deler det synet at vi svært gjerne skulle ha øremerket deler av dette, men samtidig har vi tiltro til lokalpolitikerne, at de prioriterer der det trengs. Dette er to gode prinsipper som lett kommer i strid med hverandre: øremerking og kommunal frihet.

Jeg er enig i at det med barnevern kanskje burde ha vært øremerket sterkere, og det er noe som Kristelig Folkeparti absolutt vil vurdere videre.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Heidi Greni (Sp) [11:07:10]: Kommuneproposisjonen for 2017 handler om vesentlig mer enn kommunesektorens økonomiske rammer for neste år. Forslaget til omlegging av inntektssystemet og ikke minst gjennomføring av regjeringens kommunereform har perspektiver langt utover 2017. Dette har også preget debatten.

Likevel – først til regjeringens opplegg for inntektene til kommuner og fylker neste år. Hele komiteen står sammen i en innledende merknad om at det må være samsvar mellom pålagte oppgaver til kommunesektoren og det økonomiske opplegget som Stortinget legger for dette.

Vi rikspolitikere er aktive bidragsytere til å heve innbyggernes forventninger til det kommunale tjenestetilbudet. Vi er ikke like flinke til å sikre det økonomiske grunnlaget.

Det kan virke som den foreslåtte rammeøkningen på 3,75 mrd. kr til 4 mrd. kr gir solid økonomisk vekst neste år. Men som det framgår av regjeringens eget regnestykke, blir pengene spist opp av merkostnader til demografi, pensjon og statlige satsinger. Det er først når en henter inn midler fra de effektiviseringskrav regjeringen setter for kommunesektoren at det blir penger igjen til økt handlingsrom. Senterpartiet fremmer derfor forslag om å øke rammene med 3 mrd. kr fordelt med 2 mrd. kr til kommunene og 1 mrd. kr til fylkeskommunen.

Da kommunereformen ble lansert i kommuneproposisjonen for 2015, ble det lagt opp til at reformen skulle baseres på frivillighet og lokale prosesser. Unntaket, som vi advarte mot, var i helt spesielle situasjoner der enkeltkommuner ikke skulle kunne stanse endringer som ble sett på som hensiktsmessig ut fra regionale hensyn.

Etter hvert som reformen har møtt motbør i kommune etter kommune, er frivillighetslinjen systematisk forsøkt underminert gjennom trusler om tvangsbruk og tiltak som skal gjøre det vanskeligere å bestå som egen kommune. Nytt inntektssystem for kommunene, som jeg skal komme tilbake til, er et eksempel på dette.

Jeg vil også si jeg er sterkt bekymret over den rollen fylkesmannen har fått. Forutsetningene var at KS og fylkesmennene skulle bidra som prosessveiledere. Nå heter det at Fylkesmannen skal oppsummere og vurdere om vedtakene er i tråd med målene for reformen og gi en tilråding om kommunestrukturen i fylket. Slik jeg leser proposisjonen, overfører departementet ansvaret for å trekke konklusjoner om kommunesammenslåing bort fra lokalpolitikerne og innbyggerne og over til Fylkesmannen. Vi snakker ikke lenger om en reform basert på frivillighet og lokale prosesser, men om en reform som har ett rett svar gitt av regjeringen og en sensor, Fylkesmannen, til å sette karakter på om oppgavene er godt nok løst. Jeg håper jeg har flertallet med meg når jeg sier at dette kan ikke Stortinget finne seg i.

Kommunereformen framstår mer og mer som en sentraliseringsreform, der arbeidsplasser flyttes og bosettinger endres. Vi kjenner konsekvensene av den danske reformen. I Aftenposten den 24. mai sier Kaare Dybvad, sosialdemokratisk representant i det danske Folketinget, følgende:

Kommunereformen har endret det danske samfunn for alltid. Forutsatt effektivisering er ikke oppnådd. Tjenestene er ikke blitt bedre, men sentraliseringen har skutt fart. Tettsteder under 20 000 innbyggere, som er inngått i nye storkommuner, er svekket. Det offentlige flyttes inn til de store byene – og befolkningen flytter etter.

Forslaget til nytt inntektssystem, som regjeringen har blitt enig med Venstre om, er begrunnet med å fjerne hindringer for kommunereformen mer enn å sikre likeverdig tjenestetilbud i hele landet. Forslaget til nye kriterier i inntektssystemet vil føre til en systematisk overføring av budsjettmidler til de største kommunene på bekostning av mellomstore og mindre kommuner.

Den sterkeste omfordelingseffekten kommer gjennom omlegging av basistilskuddet til et strukturkriterium som skal skille mellom såkalt frivillige små og ufrivillige små kommuner. Nedvekting av nabo- og sonekriterier i delkostnadsnøklene forsterker omfordelingseffekten.

Det mangler faglig belegg for forslagene som er fremmet. Da Borge-utvalget i 2015 utredet en mulig utforming av inntektssystemet ut fra en forutsetning om at kommunestrukturen er en frivillig kostnad, meldte de pass. Borge-utvalget sa

• at bruk av strukturkriterier vil være basert på skjønnsmessige vurderinger, ikke objektive

• at det er vanskelig å fastsette graden av frivillighet

• at basistilskuddet er et viktig bidrag til likeverdig tjenestetilbud i kommuner med ulik størrelse

– Nå ser jeg at tiden min renner ut.

Til slutt vil jeg ta opp forslaget som er framsatt av Senterpartiet og de forslag der Senterpartiet er medforslagsstiller. Så vil jeg varsle om at Senterpartiet også vil støtte forslag nr. 4, fra Arbeiderpartiet og forslagene nr. 11, 15, 16, 17, 18 og 21, fra Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Da har representanten Heidi Greni tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bjørn Lødemel (H) [11:12:39]: Senterpartiet sentralt peiker gjerne på at interkommunalt samarbeid er ei betre løysing enn å byggje nye kommunar. Enkelte kommunar har opp mot 70 interkommunale samarbeid, og då kan ein spørje kva slags makt som eigentleg ligg i lokaldemokratiet. Eg har merkt meg at Senterpartiet tviheld på at det er ein fordel med uoversiktlege byråkratiske løysingar og vil attpåtil flytte makt ut av kommunestyra. I den største Senterparti-kommunen i landet, Stjørdal, seier ordførar Ivar Vigdenes:

«Kommunesammenslåing bøter på utfordringene interkommunale samarbeid gir og forsterker fordelene. Den erkjennelsen har blitt større i løpet av prosessen, og gjør at jeg er mer positiv til sammenslåing nå enn tidligere.»

No meiner ordføraren i Stjørdal at det beste ville vere å snu det på hovudet – kommunesamanslåing i staden for interkommunalt samarbeid.

Kunne representanten Greni tenkje seg å seie at ho støttar partifellen Ivar Vigdenes, ordførar i den største Senterparti-styrte kommunen i landet, som seier at kommunesamanslåing faktisk kan vere betre enn stadig meir interkommunalt samarbeid?

Heidi Greni (Sp) [11:13:44]: Når et kommunestyre skal vurdere om kommunen skal fortsette som egen kommune eller slå seg sammen med noen, må man vurdere hva som er til beste for innbyggerne i den kommunen. Stjørdal er den storebrorkommunen som ved en kommunesammenslåing ville få tilført kompetansearbeidsplasser og bli senter i den nye kommunen. Det er naturlig at for Stjørdals del ville tungen på vektskåla være de positive utslagene, som ville være mye større enn de negative. Nabokommunene rundt har vurdert dette annerledes. De ville få veldig stor avstand til tjenestene, de ville få mindre innflytelse på lokaldemokratiet, de ser at de ville tape kompetansearbeidsplasser, og de vet at de på sikt ville få en voldsom nedgang i folketallet. De har vurdert det dit hen at det er best å fortsette som egen kommune og ha styring over nærtjenestene selv. Og så vet vi at Stjørdal er like avhengig av det interkommunale samarbeidet i Værnes-regionen som nabokommunene er, og det vil de sikkert fortsette med.

Helge André Njåstad (FrP) [11:15:02]: Eg skal starta med å lesa frå lokalavisa Ytringen 13. mai 2016. Der står det:

«I går gikk flagget til topps foran kommunehuset. Ordfører Per Helge Johansen smilte fra øre til øre. Leka er den økonomiske vinneren i kommunereformen.»

Så kjem eit sitat frå Johansen:

«Dette er en seierens dag for oss og andre ufrivillige småkommuner i Norge. Dette er en seier for det norske demokratiet og velferden. (…)

Sentrale politikere har trodd på oss og tatt hensyn til våre ulemper som ufrivillig småkommune med smådriftsulemper.»

Det er på grunn av at me flyttar pengar frå sentrale småkommunar som kan slå seg saman med naboane sine, til reelle distriktskommunar som har lange avstandar. Korleis vil Senterpartiet beskriva den distriktspolitikken som gjer at Leka, Røst og mange andre reelle distriktskommunar er vinnarane?

Heidi Greni (Sp) [11:15:54]: Det var godt gjort at Njåstad ikke kom på at min egen hjemkommune er i samme situasjon – den kommer positivt ut av inntektssystemet, men det betyr ikke at dette er en endring som er positiv for alle kommuner i Norge. Det er så mange rare utslag i dette. Man kan si at hvis to små kommuner med 1 000 innbyggere slår seg sammen og blir 2 000, er de faktisk store, robuste og veldig godt i stand til å ivareta barnevernet. De får reformtilskudd og kanskje til og med bløtkake og julegave fra statsråden. Men en kommune som har 1 000 innbyggere, skal da straffes på akkurat samme måte. At det slår positivt ut for noen distriktskommuner som ligger langt unna en region med 5 000 innbyggere, betyr ikke at dette er et godt system. Det er et system som ikke har noen logikk i seg. To kommuner som slår seg sammen og blir 2 000 innbyggere, får som sagt en premie. Min hjemkommune blir premiert hvis den slår seg sammen med nabokommunen. Sånn fortsetter denne galskapen oppover … (Presidenten klubber.)

André N. Skjelstad (V) [11:17:15]: Foregående representant var innom Leka. Senterpartiet har siden 1975 sittet 15 år i regjering. Hans Rotmo ga ut noe som kaltes «Fjøsvisa» i 1975, og teksten var følgende:

«Det sentraliseres og det legges ned, ja, det bli ailler slut med det!»

Senterpartiet har sittet 15 år i regjering siden da. Tyder dette på at Senterpartiet, som hele tiden har hatt som mantra å kalle alt det som skjer rundt kommunereform, effektivisering osv. for sentralisering, på mange måter har spilt fallitt som parti, som er så sterkt imot forandring? Det er ikke til å komme fra at i de 15 årene Senterpartiet har sittet, har det ikke blitt noe mindre sentralisering, heller tvert imot. Føler representanten at hun vil be om unnskyldning på vegne av … (Presidenten klubber.)

Heidi Greni (Sp) [11:18:20]: Hvis representanten Njåstad hadde sett lite grann på statistikken, hadde han sett at under åtte år med rød-grønn regjering ble sentraliseringen bremset og til dels stoppet. På slutten av den rød-grønne perioden var det folketallsøkning i nesten alle kommuner i Norge, og det var folketallsøkning i alle regioner. Hvis en ser på nabolandene, er f.eks. Sverige et grelt eksempel på hva som skjer der Senterpartiet ikke har holdt en hånd på rattet i distriktspolitikken. Jeg tror representanten Njåstad var med til Finland da vi var på studietur der. De sa at i Finland var det nødvendig med en kommunestrukturreform, mens vi i Norge faktisk hadde lyktes med distriktspolitikken, i motsetning til de fleste andre nordiske land. De syntes derfor det var underlig at vi snakket om en kommunereform, som faktisk hadde en så god bosettingsstruktur og hadde lyktes med vår distriktspolitikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Presidenten gjør oppmerksom på at selv om Skjelstad kanskje ligner på Njåstad, så heter han fremdeles Skjelstad.

André N. Skjelstad (V) [11:19:36]: Jeg skal love ikke å fare vill med navnene, som representanten Greni.

Venstre mener at et levende folkestyre forutsetter at de lokale folkevalgte organene har rammevilkår og politisk handlingsrom som er tilpasset dagens samfunn og framtidens utfordringer. Kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for barn og unges oppvekstsvilkår samt helse- og omsorgstjenester gjennom hele livsløpet og representerer således selve grunnmuren i velferdssamfunnet.

Venstre mener at det er viktig å styrke lokaldemokratiet ved å flytte makt fra staten til lokale folkevalgte organer og på den måten gi borgerne økt innflytelse over egen hverdag. Kommunestrukturen fra 1960-tallet står i sterk kontrast til dagens reelle bo- og arbeidsmarkeder og serviceområder. Mange av kommunene har ikke lenger mulighet til å ta et helhetlig grep om næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og stadig mer kompliserte og kompetansekrevende offentlige tjenester, bl.a. innen helse og omsorg. Det lokale selvstyret innskrenkes stadig mer av statlig detaljstyring og taper terreng overfor statlige forskrifter og rundskriv. Venstre mener derfor at vi må ha større og sterkere kommuner.

Kommunereformen handler om å flytte mer makt ned og nærmere folk og legge til rette for at borgerne får bedre tilbud i sine nærmiljø. Jeg registrerer at også lokale arbeiderparti- og senterpartipolitikere har kommet til den erkjennelse at interkommunale foretak begrenser innbyggernes innsyn og forringer det lokale selvstyret. Skal man lykkes med å styrke det lokale selvstyret, må man også være store nok til å kunne håndtere nåværende og ikke minst framtidige oppgaver.

Det nye inntektssystemet har Venstre vært en sentral del av, og vi inngikk en avtale med Fremskrittspartiet og Høyre. Jeg vil takke både Høyre og Fremskrittspartiet for det gode samarbeidet.

Inntektssystemet har sterke incentiver for en nødvendig kommunereform, men Venstre har fått gjennomslag for mindre pisk og mer gulrot enn det regjeringen la opp til. Venstre er glad for at vi nå får et inntektssystem hvor det gis mer penger per innbygger og mindre per rådhus.

I reformprosessen har Venstre fått gjennomslag for å halvere gevinst og tap på strukturkriteriet, noe som gjør at kommuner mellom 10 000 og 20 000 innbyggere kommer bedre ut. Venstre har også fått styrket satsing på infrastruktur på 150 mill. kr til nye kommuner som slår seg sammen. Det vil styrke kommunikasjonen i de nye kommunene.

Venstre har også fått gjennomslag for en overgangsordning hvor sammenslåtte kommuner får beholde fullt basistilskudd inntil ny kommune er etablert. Vi er videre fornøyd med at vi har fått på plass et nytt tilskudd til nye kommuner over 9 000 innbyggere som får en regionsenterfunksjon.

Det er også behov for å se storbyene i et nytt lys. Spesielt Bergen og Stavanger har utfordringer med økt ledighet. Venstre har fått gjennomslag for at det utredes en modell der storbytilskuddet tildeles etter flere kriterier enn antall innbyggere, og der tilskuddet gis dels som en andel per kommune og dels som en andel per innbygger. I den forbindelse skal det særlig vurderes hvordan tilskuddet kan styrke storbyene som særlig rammes av oljeprisfall og omstilling av økonomien, herunder Stavanger og Bergen.

Venstre har også fått gjennomslag for at en ny delkostnadsnøkkel for sosialhjelp skal utredes, og en skal bl.a. vurdere om det er mulig å konstruere et kriterium som fanger opp utfordringer knyttet til rus og psykiske helseproblemer. Dette vil komme storbyene særlig til gode.

Det skal også foretas ytterligere utredninger av verdien på kriteriet for psykisk utviklingshemmede i kostnadsnøkkelen for pleie og omsorg. I påvente av det beholdes vektingen av dette kriteriet uendret opp mot dagens delkostnadsnøkkel for pleie og omsorg. I forbindelse med denne framleggelsen skal det også redegjøres for tilskudd til tidligere vertskommuner for institusjoner for psykisk utviklingshemmede og deres pensjonsforpliktelser. Det skal også redegjøres for toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester.

Jeg vil også nevne at det er behov for en gjennomgang av inntektssystemet for fylkeskommunene. Et flertall i komiteen har støttet å styrke tapskompensasjonsordningen utover de fem første årene etter omlegging av inntektssystemet. Et flertall har i forbindelse med regionmeldingen stilt seg bak at inntektssystemet må på plass når vi får nye folkevalgte regioner.

Det er en god dag for Venstre, for vi er glad i offentlig sektor, og vi må også tørre å legge til rette for omstilling. Målet må være et styrket lokaldemokrati, og kommunene må settes i stand til å levere gode velferdstjenester til sine innbyggere. Det har hele tiden vært vår målsetting rundt dette med kommunereformen.

Jeg må også få lov til å påpeke – selv om det kommer litt feilaktig i debatten, som riktignok representanten Njåstad påpeker – at det er de små distriktskommunene som faktisk kommer positivt ut av omleggingen til det nye inntektssystemet, de som har de største distriktsutfordringene. Det er ikke slik, som flere påpeker i debatten, at det er de som kommer uheldig ut.

Så er det slik at de som ikke har distriktsutfordringer, og på mange måter har nytt godene av bare å være små før, kommer ikke like bra ut, for de har ikke de utfordringene som de aller minste med de største distriktsutfordringene har.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) [11:24:44]: Jeg fikk overhodet ikke noe svar av Fremskrittspartiet på mitt spørsmål tidligere i dag – det er mulig at Venstre kan svare. Det gjelder avtalen, hvor et av avtalepunktene er at kommunene skal få halvert sitt basistilskudd for å stimulere til kommunesammenslåing.

Paradokset med og konsekvensen av endringen er at kommuner med et innbyggertall mellom 10 000 og 20 000, som regjeringens ekspertutvalg mener er tilstrekkelig størrelse, skal miste inntekter. Så innfører man nå med Venstre et nytt tilskudd til kommuner som slår seg sammen, og som blir på mer enn 10 000 innbyggere. Resultatet er at kommuner som allerede i dag har mer enn 10 000 innbyggere, skal straffes økonomisk, mens kommuner som gjennom sammenslåing blir på mer enn 10 000 innbyggere, skal premieres økonomisk. Eksempler i Skjelstads eget fylke er vel Verdal og Levanger.

Kan Skjelstad forklare hvorfor kommuner som allerede er store nok, skal straffes økonomisk, mens kommuner som blir store nok, skal premieres?

André N. Skjelstad (V) [11:25:45]: Først tror jeg at vi må rette opp litt når det gjelder lesingen til herr Lauvås.

Kommuner med over 9 000 innbyggere – og ikke 10 000, som representanten Lauvås litt feil påpekte – og som har regionsenterfunksjoner, vil få mulighet til å få et ekstra tilskudd. Vi legger nå til rette for at dette vil bety vekst for dem som slår seg sammen.

Så er det korrekt at noen av kommunene som ikke har de største distriktsutfordringene, med innbyggertall i størrelsesorden 10 000–22 000 – for å være helt presis – ikke har den samme veksten.

Dette er for å få en motor i det, og det mener jeg er bra.

Representanten Lauvås ønsker å premiere for å få flere rådhus. Den politikken står ikke Venstre for. Vi ønsker bedre velferdstjenester. Det er vår politikk på dette området.

Heidi Greni (Sp) [11:26:51]: Mitt spørsmål til Skjelstad går på inntektssystemet.

Venstre står sammen med regjeringspartiene om å gjennomføre omfattende endringer i inntektssystemet. De fleste kommunene vil tape på omleggingen, særlig de mellomstore kommunene, til fordel for de største kommunene i landet.

I en merknad fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre heter det at det «nye inntektssystemet» vil fjerne «hindringer for kommunereform». Det vises til videre:

«Kommuner som vedtar å slå seg sammen i reformperioden får beholde et fullt basistilskudd (…) gjennom en (…) overgangsordning.»

Det sies altså at nytt inntektssystem skal fjerne hindringer for kommunesammenslåing. Samtidig foreslås det overgangsordninger som gir vesentlige merinntekter til sammenslåtte kommuner. Mener Venstre fortsatt at målet for inntektssystemet skal være å legge grunnlag for likeverdige tjenester i hele landet, eller kan Venstre bekrefte mitt inntrykk, at dette nå er underordnet hensynet til å få til kommunesammenslåing?

André N. Skjelstad (V) [11:28:00]: Representanten Greni farer vill, som oftest. Våre overordnede mål, som også har vært avtalepartnernes overordnede mål, er å få til et inntektssystem som gir gode både kvalitative og kvantitative tjenester til innbyggerne i landet.

Så er det dog slik at man skal stimulere til det som også har vært et mål her, å få en kommunereform. Men det er på mange måter på siden av et inntektssystem, for et inntektssystem må vi ha, og det må vi rullere jevnlig – og ikke som de rød-grønne gjorde, bare justerte ut fra utdanningskriteriet, i 2011. Vi har derimot i avtaleteksten at dette må rulleres jevnlig, fordi vi hele tiden er nødt til å ha et inntektssystem som ikke er statisk. Derfor er det viktig også å få det på plass.

Ikke bare har vi en avtale om dette, vi er en avtalepartner når det gjelder inntektssystemet – og ikke bare i merknads form, som representanten Greni påpekte.

Karin Andersen (SV) [11:29:11]: Kommunesektoren er viktig hvis vi skal få redusert klimagassutslippene i Norge, og hvis man skal kunne verge seg mot store endringer som skjer på grunn av ekstremvær.

KS har lagd en rapport som forteller at i kommunesektoren er det ikke barrierer, men det er mangel på positive drivere for å få dette i gang. De positive driverne, sier de, er samordnet statlig politikk, klare og konsistente styringssignal og målrettede statlige støtteordninger.

Jeg trodde Venstre var opptatt av at også kommunesektoren skulle være en pådriver i klimaarbeidet og ta sitt ansvar der, og ikke minst at kommunene skulle ha muligheter til å verge seg mot det ekstremværet som kommer, og de store kostnadene som det vil medføre – for man kan jo ikke ta penger fra eldreomsorgen for å åpne grøfter, f.eks.

Hvorfor støtter ikke Venstre SVs forslag i denne saken?

André N. Skjelstad (V) [11:30:15]: Jeg lurer på om representanten Andersen ikke har fått med seg alt her.

Vi er godt tilfreds med at vi har fått på plass en tilskuddsordning for 2016, en ordning som Venstre og Kristelig Folkeparti har fått på plass sammen med regjeringspartiene. Vi har fått på plass konkrete klimatiltak, som også kan være på kommunenivå, som gjelder klimavennlig areal- og transportplanlegging og ikke minst klimavennlig transport, klimareduserende tiltak i andre sektorer og forprosjektering.

Jeg må si at jeg er litt undrende til det spørsmålet som representanten Andersen kom med her. Er det noe som hele tiden har vært i førersetet for Venstre, er det nettopp å få på plass både gang- og sykkelveier og, ikke minst, noe for å dempe utslipp, også i kommunal sektor. Det er kommunal sektor som er nærmest innbyggerne. Jeg er for så vidt enig med representanten Andersen, men jeg tror hun har fart litt vill her.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV) [11:31:23]: SV er det partiet som satser mest på kommunene. Vi ønsker å øke kommunesektorens inntekter med anslagsvis 6 mrd. kr utover det regjeringen foreslår.

Det gjør vi fordi vi vet at fellesskap virker. Vi ønsker at skolene skal få nok lærere, at eldreomsorgen skal bli trygg og god for alle, at det er nok ansatte der, og at man både kan rehabilitere og bygge nye sykehjemsplasser. Det er et verdivalg SV har gjort. Det blir flere lærere, flere sykehjemsplasser og lavterskeltilbud i psykiatrien med SV, men kanskje litt mindre skattelette til de aller rikeste.

Det å satse på kommunesektoren er også veldig bra hvis man vil redusere arbeidsløsheten, og det blir nyttige arbeidsplasser av det. SV vil øremerke satsingene til rus, psykiatri, barnevern og skolehelsetjeneste. Det er helt nødvendig for å være sikker på at pengene går til det de er bevilget til: at det blir flere helsesøstre, at det blir et lavterskeltilbud til dem som sliter psykisk.

SV legger også inn ekstra penger til klimatilpassing og reduserte klimautslipp i kommunene. Det er nødvendig med en storsatsing der, ikke bare med noen mindre satsinger og ingen systematikk, slik som det er nå.

Vi vet at kvalitet koster. Jeg er litt forbauset over at regjeringen ikke gjør det. Det er riktig at noen småkommuner sliter med kvaliteten, men det er jammen riktig at noen store kommuner også sliter. Så alle som ønsker moderne velferd, er nødt til å satse mer på kommuneøkonomien enn det dagens regjering gjør. Det er et verdivalg, og regjeringen har vist sitt verdivalg, der de store pengene går til de aller rikeste.

Når man diskuterer kommunesammenslåing, høres det ut som om samarbeid har blitt noe stygt og farlig – men det er det ikke. SV er for kommunesammenslåing, når den skjer frivillig. Vi har tatt initiativ til det en del steder og er ikke mot det. Men vi er heller ikke mot interkommunalt samarbeid, for det fungerer svært bra. Geografien endres ikke ved sammenslåing, og det tror jeg alle må være klar over.

Vi er også mot endringer i inntektssystemet som handler om at man skal straffe dem som ikke vil danse etter Fremskrittspartiets, Høyres, Venstres og Kristelig Folkepartis pipe.

Mange av SVs satsinger handler om gjennomføring av det vi ønsker, nemlig en heldagsskole. Det kommer til å bli en realitet i Norge – det ser vi på diskusjonen – akkurat slik det har vært med barnehage til alle, som SV har stått i spissen for i alle år.

Jeg tror alle som har vært i nærheten av eldreomsorgen, vet at det trengs flere ansatte der hvis eldre skal få god omsorg. Derfor satser SV på det.

Vi satser også på opptrapping av barnehageopptak, og at unger som sitter i asylmottak, skal få barnehageplass. Det koster også penger, men det er verdt det.

Vi styrker ordningen med brukerstyrt personlig assistanse. Vi ønsker også økninger i ordningen med statlig medfinansiering på ressurskrevende tjenester, særlig når vi nå ser at funksjonshemmede flyktninger blir sittende på mottak fordi kommunene ser at de ikke har penger til å gi dem det tilbudet de skal ha, i framtida.

Kommunene er også svært viktige når det gjelder å bekjempe barnefattigdom. Tall som regjeringen har, viser at avkortingen av sosialhjelp mot barnetrygd hvert år tar 450 mill. kr fra de fattigste barnefamiliene i dette landet. Da kan jo noen spørre seg om hvorfor disse familiene blir fattige. Dette må det bli slutt på.

Regjeringen sier at de ønsker at rus og psykiatri skal bli en del av samhandlingsreformen. Det ønsker SV også, men ikke før man har bygd opp det tilbudet i kommunene som må til for at disse pasientene som nå skrives raskere ut både av psykiatri- og rusomsorgen, skal få et tilbud som de trenger.

Til sjølve inntektssystemet ønsker SV å fremme forslag om sterkere inntektsutjevning mellom kommunene enn det vi har i dag, og ber regjeringen utrede det. Det er det mange Høyre-ordførere, bl.a. i Vestfold, som også har bedt om.

Vi ønsker øremerkede satsinger på flere områder, og vi ønsker også at regjeringen må se på finansieringen av barnevern i Oslo, i kommuner som har ansvar for både første- og andrelinjetjenesten.

Så vil jeg ta opp forslagene i innstillingen som SV fremmer – bortsett fra forslag nr. 20, for der er det snakk om to forslag som har blitt like, og det tror jeg ikke er nødvendig å fremme samtidig.

Presidenten: Da har representanten Karin Andersen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Mudassar Kapur (H) [11:36:54]: Jeg ser av innstillingen til kommuneproposisjonen at SV foreslår nok en gang å øremerke bevilgninger til kommunene, istedenfor å legge inn penger som frie midler, som kommunene selv kan styre bruken av. Norske kommuner bruker jo tross alt allerede det meste av sine penger på viktige velferdsoppgaver. Problemet med mer øremerking er at kommunene må bruke byråkrater til å skrive søknader og rapporter, og mange kommuner nyttiggjør seg ikke engang midlene på grunn av alt merarbeidet. Mitt enkle spørsmål til Sosialistisk Venstreparti er: Hvorfor mener SV det er bedre å lage øremerking og byråkrati av pengene, som ikke kommer fram til brukerne?

Karin Andersen (SV) [11:37:38]: Da kan jeg jo spørre tilbake: Hvorfor gjør Høyre dette med penger til barnevernet? For det gjør man jo. Man har innsett at hvis man ikke øremerker satsinger på barnevernet, blir det ikke satsing på barnevern.

SV ønsker mer satsing på skolehelsetjenesten, og da øremerker vi pengene. Det er opp til regjeringen å lage enkle ordninger som gjør at kommunene kan søke på dette uten altfor mye byråkrati.

Likeens er det innenfor psykiatri, med lavterskeltilbud i kommunene, som SV ønsker. Vi vet at pengene ikke nødvendigvis går til opptrapping av det tilbudet. Derfor øremerker vi pengene.

Vi har også en økning på 3 mrd. kr i frie inntekter til kommunene, som gjør at kommunene har mye friere rom for å kunne prioritere det de sjøl ønsker å prioritere, med SVs opplegg enn med Høyres og regjeringens opplegg.

Helge André Njåstad (FrP) [11:38:38]: Den øvinga er eit kappløp om kven som legg mest pengar på bordet til kommunane, der SV alltid sørgjer for å dra til litt ekstra i forhold til sine tidlegare samarbeidsparti òg.

Det er alltid interessant å lytta til korleis retorikken endrar seg frå ein er i posisjon til opposisjon. I 2010 då regjeringa med SV la fram ein vekst på beskjedne 1,2 mrd. kr – iallfall i SV-målestokk i dag – sa dåverande kommunalminister, rett nok frå Senterpartiet:

«Me ser rundt oss i Europa, og ser dei forholda andre land har, då blir det vanskeleg å ta heilt på alvor den klagesongen som blir framført frå opposisjonen, og som gjeld ei ramme som gir rom for auka tenestetilbod i takt med endra befolkningssamansetjing.»

Det er litt av det same me opplever i dag. Ein har tydelegvis vore fornøgd med rammene frå den raud-grøne regjeringa. Og så har me for fjerde året på rad lagt meir pengar på toppen sjølv om ein har teke omsyn til demografi og pensjon. Kva er det som gjer at SV meinte det var godt nok med dei raud-grøne, mens veksten som no er lagd inn, ikkje er god nok?

Karin Andersen (SV) [11:39:41]: Jeg kjenner meg ikke igjen i at jeg skal ha sagt at det er en klagesang, og at alt er ille. Det har jeg overhodet ikke sagt. Men SV har ambisjoner og ønsker å prioritere kommunesektoren høyere enn det Fremskrittspartiet gjør. Vi satser mer på eldreomsorg enn det Fremskrittspartiet gjør. Vi satser mer på flere lærere enn det Fremskrittspartiet gjør. Vi satser mer på god skolehelsetjeneste enn det Fremskrittspartiet gjør.

Det er dette verdivalget vi har gjort. Det blir flere lærere og sykepleiere og helsesøstre med SV, men det blir litt færre styrtrike millionærer, kanskje, med SV. Opplegget vårt vil jo gi et godt innspill inn i en situasjon der vi har mange arbeidsledige, for dette er arbeidsplasser – nyttige arbeidsplasser. Hadde Fremskrittspartiet også vært med på å si at vi nå er nødt til å styrke klima- og miljøkompetansen i kommunene, som SV foreslår, hadde det jammen blitt jobb til også noen av de arbeidsledige ingeniørene som har den kompetansen.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:40:54]: Å finne balansepunktet mellom øremerking og kommunalt selvstyre er en krevende sak. Det er det i vårt parti og sikkert i de fleste andre, fordi det er to gode prinsipper som strider mot hverandre. For når man øremerker, er det jo statsstyrt, systemstyrt. Når det er kommunalt styrt, er det lokalt selvstyre, det er tillit til lokalpolitikerne. Dette er et krevende balansepunkt. Jeg ble politisk interessert på 1970-tallet, da vi diskuterte med SF og SV nettopp disse systemene og hvordan vi i samfunnet lettest skulle håndtere statsstyrt kontra lokalt styrt.

For å være litt konkret i dag: Vi hører at en gjerne skulle ha øremerket både til barnevern, helsesøstre og rusomsorg osv. Kan representanten gjøre litt rede for hvor langt SV vil gå i øremerking?

Karin Andersen (SV) [11:41:56]: Nå er det sånn at det budsjettet som representanten Toskedal støtter, øremerker penger til barnevernet. Det har man gjort fordi man har innsett at det var nødvendig. Poenget vårt er at når staten sier at det skal være en satsing på barnevernet, må man sørge for at det blir en satsing på barnevernet. Ellers er det et svik mot dem som sitter og tror at de skal få hjelp og ikke får det.

Sånn mener vi det også må være når vi nå sier at det skal være opptrapping på rus, som ikke er øremerket fra denne regjeringen og det som Kristelig Folkeparti nå støtter. Vi vet at når pasientene blir skrevet fortere ut fra rusomsorgen, må de ha et tilbud i kommunene. Det er vanskelig for kommunene å klare å prioritere det hvis vi ikke øremerker pengene.

Ja, det er dilemmaer rundt dette. Jeg erkjenner det helt åpent. Men hvis staten sier det skal være en satsing, må vi ha virkemidler som viser at den satsingen vi sier vi skal ha, blir gjennomført. Hvis ikke får man legge inn pengene som frie midler og si at det er opp til kommunene.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Rasmus Hansson (MDG) [11:43:15]: Regjeringens prosjekt for å samle landets kommuner i færre og større enheter gjennom folkeavstemninger har vel ikke akkurat ført til at det har skyllet en flodbølge av ja-stemmer over landet. Vi har vel snarere registrert at mange mennesker ikke ønsker å slå seg sammen med nabokommunen. Vi har også registrert at enda flere er usikre eller rett og slett uinteressert, og de har ikke deltatt.

Vi kan analysere disse resultatene opp ad stolper og ned ad vegger, vi kan spørre oss om informasjonen har vært for dårlig, om incentivene ikke har vært gode nok, eller om selve prosjektet rett og slett ikke har vært godt nok. Men uansett utfallet av sånne analyser er det vel nokså opplagt at det prosjektet regjeringen har forsøkt å gjennomføre, ikke har fungert. Det synes Miljøpartiet De Grønne på mange måter er synd, for det er viktig at norske kommuner hele tida tilpasser seg de oppgavene de står overfor, og ikke minst den framtida de skal inn i. Da mener Miljøpartiet De Grønne at også kommunesammenslåinger kan være et av redskapene som skal ligge klart i verktøykassa. I noen kommuner stemmer Miljøpartiet De Grønne imot sammenslåing, og i andre kommuner stemmer vi for sammenslåing, ut fra en praktisk vurdering av hva som er mest hensiktsmessig, og hva som er folkeviljen. Men da Stortinget diskuterte kommunereformen, var flertallet opptatt av:

«Dersom kommunene etter en helhetlig vurdering og etter å ha innhentet synspunkter fra sine innbyggere konkluderer med at sammenslåing ikke er aktuelt på det nåværende tidspunkt, er dette en konklusjon flertallet mener må respekteres.»

Årets kommuneproposisjon har nettopp av denne grunn blitt fulgt med særlig stor oppmerksomhet. Regjeringen har, sammen med Venstre, foreslått endringer i inntektssystemet for kommunene, og i det forslaget premieres kommuner som har sagt ja til sammenslåing, mens kommuner som har sagt nei, kommer dårligere ut. Tilskuddet for smådriftsulemper, f.eks., foreslås differensiert, avhengig av om man er frivillig liten eller ufrivillig liten, så en kommune som ønsker å forbli liten, blir altså straffet. Dette er en politikk vi ikke kan føre. Dette vil si at lokaldemokratiet som regjeringen har etterspurt, etterpå risikerer å bli straffet fordi utfallet ikke blir det regjeringen har ønsket. En sånn politikk risikerer å skape et slags A- og B-lag av norske kommuner.

Miljøpartiet De Grønne er derfor av den oppfatning at gjennomføringen av et revidert inntektssystem for kommunene bør utsettes. Det betyr ikke at vi er imot å endre inntektssystemet. Vi mener tvert om at den situasjonen vi er i nå, og som er en realitet vi må ta inn over oss, bør brukes til en gjennomtenkning av nye muligheter som kan gi et bedre resultat enn de forslagene og tiltakene som hittil har kommet. Vi bør få et offentlig utvalg som gis muligheten til å utrede konsekvensene av et nei i forskjellige kommuner, og fremme forslag til et nytt avgiftssystem hvor også endringene i de regionalpolitiske tilskuddene blir vurdert. Overordnet sett må disse to sakene, som jeg sa i debatten om regionreformen, ses veldig nøye i sammenheng med det grønne skiftet som hele det norske samfunnet skal gjennom, og som alle deler av det norske samfunnet må bidra til, og som kanskje kommunene på mange måter er det aller viktigste elementet i.

Miljøpartiet De Grønne støtter regionreformen, men vi vil ha en grønn regionreform, hvor et grønt skifte er et grunnleggende premiss. Skal vi oppnå dette, må vi også ha en grønn kommunereform. Vi understreker derfor at et nytt inntektssystem for kommunene må legge til grunn at de skal fremme en mer miljøvennlig, mer klimavennlig og mer omstillingsvennlig kommunalpolitikk. Det vil også kreve økte rammer generelt, og De Grønne ønsker derfor å øke inntektsrammen for kommunene med 3 mrd. kr, som dels øremerkes og dels står åpne til å bidra til en grønnere samfunnsplanlegging i kommunene. Da må vi også ha et bredere indikatorsett enn bare økonomiske indikatorer. Leveransene på bærekraftig kommunal utvikling må premieres.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) [11:48:29]: Jeg ble glad når jeg hørte til slutt her at Miljøpartiet De Grønne vil øke kommunenes inntekter. Det er bra.

Nå skal inntektssystemet endres etter forslag fra regjeringen og med støtte fra Venstre. Som sikkert representanten Hansson også har sett, ser vi at svært mange kommuner kommer ut med røde tall, altså taper penger på dette, hvis man ser på KS’ gode tabeller i så måte.

Jeg vil spørre representanten Hansson: Hvilke prinsipper mener Miljøpartiet De Grønne bør være bærende i et inntektssystem for kommunene, da selvfølgelig i tillegg til at det må være veldig grønt?

Rasmus Hansson (MDG) [11:49:15]: At det må være veldig grønt, er ikke noen spøk, hvis man tar inn over seg den debatten som vi hadde i Stortinget i går om konsekvensene av tilslutningen til Paris-avtalen som – og det er viktig å legge til grunn – legger opp til en fundamental endring på veldig mange områder av det norske samfunnet. Det er så grønt som premiss-settet må være.

For øvrig er Miljøpartiet De Grønne et parti som mener at politiske beslutninger bør fattes på lavest mulig nivå, og vi er tilhengere av å overføre oppgaver og midler til kommunene, slik at de i størst mulig grad kan gjøre det. Så er vi også klar over den veldig vanskelige avveiningen mellom å overlate det ansvaret og de ressursene til kommunene og det nasjonale ansvaret som finnes på områder hvor – som vi nettopp har hørt en diskusjon om, f.eks. barnevernet – det er helt nødvendig å sikre seg tilstrekkelig kvalitet. Så vi er ikke dogmatiske, vi er heller ganske lyttende på det feltet.

Karin Andersen (SV) [11:50:33]: Representanten Hansson var i sitt innlegg opptatt av at kommunene må ta klimaansvar og drive med klimatilpassinger. Det er SV også. Derfor har vi fremmet forslag i dag om at kommunesektoren må ha finansielle rammer og bygge opp kompetanse på dette området, slik at de kan nå mål om klimagassreduksjoner og foreta nødvendige klimatilpassinger. Men vi har også et forslag om at det igjen må settes kompetansekrav til kommunene på klima og miljø i kommunal forvaltning. Det var det før, men det har falt bort nå. For SV er det åpenbart at man ikke vil klare disse store og vanskelige oppgavene framover hvis ikke man sikrer seg at man har god kompetanse på disse områdene, både når det gjelder å få redusert klimagassutslippene, og ikke minst også på klimatilpassinger som gjør at mye av kommunal infrastruktur må forsterkes.

Vil Miljøpartiet De Grønne stemme for disse forslagene?

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Rasmus Hansson (MDG) [11:51:38]: Forslagene som representanten Andersen beskriver, høres mer eller mindre identiske ut med forslag vi har liggende inne i vårt alternative statsbudsjett, og så skal jeg innrømme at som ikke-medlem av kommunalkomiteen har jeg ikke total oversikt over alle forslag som er lagt fram, ei heller SVs.

Jeg har stor sympati for det jeg forstår er intensjonene i det Karin Andersen beskriver. Det vi kommer til å bruke litt tid på fortsatt utover dagen, er vurderingen av hvor spesifikke krav det skal stilles til kompetanse. Jeg skjønner at representanten Andersen viser til den MIK-reformen som vi hadde, og som var god, og som vi var tilhenger av. Sjansen er god for at vi går inn for et slikt forslag, men i den grad det er mulig å overlate den typen vurderinger til kommunene, er det vårt primære ønske.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:52:46]: Jeg vil først takke komiteen for grundig arbeid med kommuneproposisjonen for 2017 og spesielt takke regjeringens samarbeidspartier, Kristelig Folkeparti og Venstre, for de gode løsningene vi har funnet i fellesskap i Stortinget.

Med den innstillingen som nå foreligger, har vi lagt rammene for det viktige arbeidet som kommunene skal gjøre neste år. De skal sørge for gode velferdstjenester, en bærekraftig økonomisk samfunnsutvikling, riktig myndighetsutøvelse og sterke, levende lokalsamfunn. Et trygt lokalsamfunn er avgjørende for at vi skal ha gode liv. Vi er helt avhengige av gode kommunale tjenester som skole, helse- og omsorgtjenester og rent vann. Men nesten like viktig er små og store fellesskap i lag og foreninger, i foreldreutvalg og i frivillighetssentraler som gir oss tilhørighet og glede i hverdagen. Hvis vi ønsker å bevare den norske tradisjonen med sterke lokalsamfunn, må vi være villige til å videreutvikle dem i takt med nye tider og utfordringer.

Verden er i forandring. Vi står overfor en urolig internasjonal situasjon med en global flyktningkrise. Mange mennesker har søkt tilflukt hos oss, og kommunene får nye innbyggere som skal inkluderes i våre lokalsamfunn. Bare det siste året ser vi at omstillingen av norsk økonomi kommer raskere og tidligere enn forutsatt. Arbeidstakere mister jobben. Bedrifter legges ned. Familier opplever utrygghet. Lavere oljepris betyr et mindre økonomisk handlingsrom. Det vil også få konsekvenser for offentlige budsjetter, statlige og kommunale. Samtidig rykker vi stadig nærmere den tiden da færre yrkesaktive må sørge for ytelser og tjenester til flere eldre.

Men vi har muligheter, og vi har ressurser. Vi har en høyt utdannet befolkning, vi har høy yrkesdeltakelse, og vi har store naturressurser som har skapt grunnlag for verdiskaping, velferd og arbeidsplasser gjennom generasjoner, og som også vil gjøre det fremover. Vi vil klare oss gjennom disse utfordringene.

Men det krever at vi er villige til å forandre for å bevare det gode velferdssamfunnet vi har. Vi kan ikke styre fremover ved å se i bakspeilet. Det er nødvendig å endre kommunestrukturen fra 1960-tallet for å møte dagens og fremtidens utfordringer. Mange av kommunene er for små for de store oppgavene de har fått de siste 50 årene. Og i årene fremover vil de få økte oppgaver, ikke minst innenfor helse- og omsorgstjenester til eldre, kronisk syke, rusavhengige og psykisk syke. Fylkeslegen i Agder uttrykte i forrige uke stor bekymring for de mindre kommunenes evne til å bære dette ansvaret.

Vi ser også at de mellomstore kommunene i byområdene har utfordringer. Det brukes for mye tid og krefter på nabokrangler og prosesser, noe som forsinker og forhindrer nødvendig utvikling av boliger, transportløsninger og næringsområder. Når kommunene ikke makter oppgavene sine godt nok, øker den statlige detaljstyringen. Vi lovregulerer, øremerker, krever tilsyn, rapportering og kontroll. Mer makt sentraliseres når kommunene blir for små. Dette er en form for detaljstyring som begrenser lokalsamfunnene, og fratar dem det ansvaret og den friheten de bør ha til å styre sin egen hverdag og sin egen samfunnsutvikling.

Vi må gjøre kommuner og lokalsamfunn sterke. Vi må ruste dem for å ta mer ansvar og for å møte tøffere tider med høyere krav og lavere oljeinntekter. Jeg er glad for at lokalpolitikere over hele landet nå ser mulighetene, viser lederskap og skaper sterkere velferdskommuner. Ser vi på både folkeavstemninger og innbyggerundersøkelser, er det betydelig større oppslutning om reformen enn det mediebildet kan tilsi. Det er for tidlig å felle en dom over reformen, men vi kan allerede nå konstatere at vi er kommet lenger på to år enn på de foregående 20 årene. Det går i riktig retning.

Nå er det lokalpolitikerne som skal fatte beslutninger. De skal ta et valg, ikke bare på vegne av dem som har deltatt i undersøkelser eller folkeavstemning, men på vegne av alle innbyggerne, også de kommende generasjonene. Behovet for forandring går heller ikke over etter at Stortinget sluttbehandler proposisjonen om kommunestruktur neste år. Vi må fortsette å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor i årene fremover.

Nettopp derfor er det også nødvendig å forandre kommunenes inntektssystem, et system som var skreddersydd for å sementere dagens kommunestruktur, med for mange små og sårbare kommuner. Vi har nå fått på plass et nytt inntektssystem som gjør det mer lønnsomt å skape sterkere kommuner, et system som gir en mer rettferdig fordeling av inntektene, der mer midler fordeles per innbygger og mindre per rådhus, et system som gir gode støtteordninger og økonomisk forutsigbarhet for kommuner som går sammen, i en tid da mange andre faktorer er usikre. Samtidig har vi sikret at innbyggere i hele landet kan få et godt og likeverdig tjenestetilbud, der vi tar hensyn til at det er dyrere å drive tjenester i spredtbygde områder. De minste kommunene i distriktene får faktisk økte inntekter med denne modellen.

Med de rammene vi har lagt for vekst i kommunenes frie inntekter, vil kommunene ha rom for både å dekke økte kostnader og samtidig videreutvikle sitt tjenestetilbud neste år. Når vi ser utgifter og inntekter i sammenheng, hadde kommunene et bedre økonomisk handlingsrom i årene 2014–2016 enn i de tre foregående under regjeringen Stoltenberg. Det handlingsrommet vi legger opp til for 2017, er på linje med det de rød-grønne varslet i 2011 og 2012.

Regjeringen har sammen med våre samarbeidspartier, Venstre og Kristelig Folkeparti, sikret kommunene gode og forutsigbare økonomiske rammevilkår i denne perioden. Vi har gjort påstandene om sultefôring av kommunene til skamme. Vi har også gitt rom for en særlig satsing på tjenester til rusavhengige innenfor veksten i de frie inntektene. Dette vil bidra til at færre faller utenfor, og flere løftes opp. Samtidig vet vi at kommunene skal gjøre krevende prioriteringer mellom mange gode formål, slik de alltid må gjøre. I år har vi valgt å synliggjøre hvilke muligheter som finnes i å øke handlingsrommet utover det regjeringen foreslår, gjennom en bedre organisering og mer effektiv drift av de kommunale tjenestene.

Produktivitetskommisjonen og andre har påpekt store variasjoner i kommunenes ressursbruk og tjenestekvalitet. Det er åpenbart at mange kommuner kan sørge for bedre tjenester dersom de lærer av de beste på ulike områder. Vi vet at noen kommuner er gode på én ting, og andre kan være gode på noe annet. Dette er ikke minst viktig når vi nå går inn i en tid da vi ikke lenger kan betale oss ut av alle problemene, med oljepenger.

Staten skal være en medspiller for kommunene i arbeidet med å fornye, forenkle og forbedre offentlige tjenester. Det ligger et stort potensial i å digitalisere offentlige tjenester, slik at de blir mer brukervennlige, tryggere og mer effektive. Vi samarbeider derfor med kommunene, bl.a. om å innføre sikker digital post og om å digitalisere søknader om startlån og bostøtte. Vi har iverksatt et prosjekt for klart språk, som gir bedre informasjon og dermed også bedre rettssikkerhet for innbyggerne som mottar henvendelser fra kommunene. Dette skaper en enklere hverdag for både innbyggere og ansatte i offentlig sektor.

Summen av de ulike tiltakene vi beskriver i kommuneproposisjonen, vil gi kommunene gode rammer og muligheter både i 2017 og i årene som kommer. Den vil legge til rette for en nødvendig fornyelse, slik at vi kan bevare den norske tradisjonen med sterke og levende lokalsamfunn i hele landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [12:02:20]: Jeg merker meg med stor interesse at når kommunalministeren vil sammenligne seg med Stoltenberg II-regjeringen, vil han bare sammenligne seg med årene 2011 og 2012, og ikke med hele perioden. Man kan lure på hvorfor det er sånn. Svaret ligger sannsynligvis i at når man sammenligner dagens regjering med Stoltenberg II, var veksten i de samlede inntektene under Stoltenberg II 2,5 pst., mens den nå er falt ned til 1,8 pst. – en betydelig forskjell.

Forskjellene i Norge øker også. De fleste er enige om at skole og utdanning er helt avgjørende for å gi alle barn like muligheter og for å utjevne sosiale forskjeller. Vi vet at én av fire aldri fullfører videregående utdanning. Særlig alarmerende er resultatene i Nord-Norge. Det hører med til bildet at resultatene og gjennomføringen er i framgang, men dette blir satt i spill når de nordnorske fylkeskommunene nå må kutte kraftig i videregående opplæring fordi regjeringen har kuttet 400 mill. kr til Nord-Norge etter endringene i inntektssystemet. Mitt spørsmål er: Tror kommunalministeren at mindre penger er den rette oppskriften for å bedre kvaliteten i videregående opplæring?

Statsråd Jan Tore Sanner [12:03:36]: La meg først si at jeg sammenlignet årene fra 2010 til 2013 med årene fra 2014 til 2016. Da ser vi at vi har lagt til rette for at kommunene har fått et større økonomisk handlingsrom enn i de tre foregående årene. Nå går vi inn i en periode med lav oljeinntekt, og allikevel har vi klart å legge til rette for at kommunene til neste år får en vekst som er på høyde med det regjeringen Stoltenberg la frem i 2011 og 2012.

Når det gjelder de nordnorske fylkene, er jeg helt enig i at en god økonomi for fylkene også er viktig for deres satsing på fylkeskommunene. Men la oss se på Nordland. De hadde et driftsresultat i fjor på 4,2 pst., dvs. om lag på landsgjennomsnittet. Troms hadde et driftsresultat på 4,8 pst., som var over landsgjennomsnittet. Det var kun Finnmark som hadde en vekst som var lavere enn landsgjennomsnittet.

Helga Pedersen (A) [12:04:43]: Jeg registrerer at høyresiden nok en gang prøver å gjemme seg bak driftsresultat og teknikaliteter når realiteten er at i dette tilfellet Nord-Norge må kutte 400 mill. kr i de fylkeskommunale budsjettene etter regjeringens omlegging av inntektssystemet. Det er interessant, sett i relasjon til at Høyre før valget i 2013 lovde at det skulle bli større satsing på samferdsel og på skole. Dette er to oppgaver som i veldig stor grad er underlagt fylkeskommunene. Her ser vi et økende gap mellom de behovene som er, og penger til å løse oppgavene. Båtruter kuttes, vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene øker, og mange fylkeskommuner må nå kutte kraftig i videregående opplæring. Høyre har innfridd løftene sine om skattekutt. Da er mitt spørsmål: Hvorfor er det ikke like viktig for Høyre å innfri sine løfter om samferdsel og skole?

Statsråd Jan Tore Sanner [12:05:45]: Hvis man ser på regjeringens budsjetter, vil man se at kommuneøkonomi har vært viktigere for regjeringen enn skattereduksjoner. Skattereduksjoner er også viktig fordi det bidrar til å skape trygge arbeidsplasser. Det gjør det mer lønnsomt å drive næringsvirksomhet. Skal vi ha mer å dele, må vi også ha mer å skape.

Men la oss gå tilbake til de nordnorske fylkene. Hvis vi ser på de korrigerte frie inntektene – når vi korrigerer for ulike forhold – har Nordland 124 pst. av landsgjennomsnittet, Troms har 120 pst., Finnmark har 122 pst. av landsgjennomsnittet, mens et fylke som Nord-Trøndelag har kun 105 pst. Det betyr at de nordnorske fylkene har et større handlingsrom – også når man korrigerer for avstandsulemper – enn andre fylker andre steder i landet.

Heidi Greni (Sp) [12:06:57]: Da kommunereformen ble lansert i kommuneproposisjonen for 2015, ble det lagt opp til at reformen skulle baseres på frivillighet og lokale prosesser. Unntaket – som Senterpartiet advarte mot – var helt spesielle situasjoner der enkeltkommuner ikke skulle stanse endringer som ble sett på som hensiktsmessige av regionale hensyn.

Nå heter det at fylkesmannen skal oppsummere og vurdere om vedtakene er i tråd med målene for reformen og gi tilråding om kommunestrukturen i eget fylke innen 1.oktober. Den rollen departementet har gitt fylkesmannen, har skapt tvil om prosessveilederrollen er tonet ned til fordel for å være sensor over det kommunale arbeidet og konklusjonene de kommer fram til. Kan statsråden bekrefte at han fortsatt mener at kommunereformen skal baseres på frivillighet og lokale prosesser, og at han derfor legger vekt på at fylkesmennene skal oppsummere de lokale prosessene og gi sine tilrådninger i pakt med det Stortinget la til grunn i 2014? (Presidenten klubber.) Hvis svaret er ja, kan statsråden bekrefte at fylkesmennene vil få det samme budskapet i det lokale … (Presidenten avbryter.)

Statsråd Jan Tore Sanner [12:08:11]: Jeg tror jeg har svart på det spørsmålet minst én gang i måneden i diverse debatter i Stortinget i løpet av de to siste år – og også i leserinnlegg. Utgangspunktet er det samme i dag som det var da reformen ble lagt frem. Det er behov for endringer i kommunestrukturen for å sikre innbyggerne gode tjenester der de bor i dag og i fremtiden. Nå ser vi at mange kommuner går mot sammenslåing fordi de ser at de står sterkere sammen. Det står fortsatt fast at kommunereformen bygger på frivillighet og gode lokale prosesser, men, som Stortinget også har vært tydelig på, at det er unntak i spesielle situasjoner.

Oppdraget som jeg har gitt til fylkesmennene, bygger på vedtak i Stortinget, Stortingets føringer for fylkesmannens rolle, nemlig at fylkesmannen også skal gi en anbefaling. Men det er Stortinget som tar beslutning, ikke fylkesmannen. Det er Stortinget som gjør det.

Karin Andersen (SV) [12:09:25]: Hvis jeg kan følge opp dette litt: Statsråden sier at man må endre strukturen, ellers blir det ikke bra nok. Den som mener det, må vel også være villig til å endre strukturen med tvang? Hvis ikke er det vel ikke riktig det som sies, at dette må til for at kvaliteten på tjenestene skal bli god nok. Det kan vel ikke en statsråd sitte og se på – at kvaliteten på tjenesten ikke blir god nok, men samtidig ikke gjøre noe med det?

Det er rart å se på spillet som foregår nå. Det er folkeavstemninger og brukerundersøkelser som stort sett har vist at folk ikke er enig med regjeringen og Sanner i at kommunesammenslåing med tvang løser problemene. Hva er grunnen til at statsråden, når han mener at man må endre strukturen, ikke er villig til å gjøre det selv?

Statsråd Jan Tore Sanner [12:10:27]: Jeg er litt forundret over at Senterpartiet, i hvert fall på nasjonalt nivå, og SV er så opptatt av at vi skal si at det blir tvang når vi faktisk har slått fast at reformen bygger på frivillighet og gode lokale prosesser. Partiene burde da heller si at det er de enige i. Behovet for kommunereform har vært tydelig helt siden Gunnar Berge og Arbeiderpartiet satte saken på dagsordenen på begynnelsen av 1990-tallet. Så har vi sett at kommunene i dag er for små for de store utfordringene, for de store oppgavene de har. Også i Oslo-området, hvor man kan nå 13 rådhus på 45 minutter – 13 rådhus på 45 minutter – er det behov for å se på større kommuner for å kunne gi en bedre areal- og samfunnsutvikling.

Jeg må få ta avstand fra begrepet «spill». Jeg møter lokalpolitikere fra alle partier. De viser lederskap, og de er opptatt av å skape gode tjenester. De trenger å bli heiet på, ikke at dette blir karakterisert som politisk spill.

Karin Andersen (SV) [12:11:34]: Jeg har ikke sagt at det er de som driver med spill. Jeg sier at det er regjeringen som driver med spill om dette. Vi er opptatt av ærlighet. Vi mener at virkemidlene som legges inn, bør være reformnøytrale, og at kommuner som velger å stå alene, ikke skal straffes. Men det gjør vi også fordi vi ønsker å styrke kommuneøkonomien kraftig, slik at vi får kvalitet på tjenestene, for det er det som er det viktigste grepet.

Jeg skal ta et annet spørsmål, og det handler om Samhandlingsreformen. Regjeringen signaliserer nå at den vil legge rus og psykiatri inn i den. I den forbindelse er jeg bekymret for at kommunene ikke skal klare å bygge opp et godt nok tilbud til disse pasientene lokalt, før man gjennomfører reformen. Den andre samhandlingsreformen har fungert til dels. Noen kommuner har klart det – andre har ikke klart det. Min mening er at man burde ha gjennomført lokale forsøk først. Det burde man ha gjort den gangen, og det bør man gjøre denne gangen.

Vil statsråden ta initiativ til det, slik at vi får dette til å bli en god reform for dem som trenger den?

Statsråd Jan Tore Sanner [12:12:39]: La meg først svare på det første, om at inntektssystemet bør være reformnøytralt. Det er jeg helt enig i, og det er derfor vi foretar disse endringene. Vi kan ikke ha et inntektssystem som sementerer en gammel struktur, når et bredt flertall på Stortinget mener at tiden er moden for endring.

Allerede da Samhandlingsreformen ble lansert av en tidligere arbeiderpartistatsråd, ble det pekt på at det er behov for større kommuner for å kunne gi innbyggerne gode tjenester. Det har nettopp sammenheng med at man trenger større fagmiljøer og flere spesialister. Vi bygger jo opp tilbudet innenfor rus og psykisk helse i kommunene, med konkrete tilskudd som gjør at kommunene vil være bedre i stand til å kunne overta dette ansvaret. De får nå også en forutsigbarhet i gjennomføringen av den reformen.

Marit Arnstad (Sp) [12:13:50]: Det er nok riktig at det er gjort mye godt arbeid lokalt, men det er jo ikke på grunn av regjeringen, det er på tross av regjeringen. Regjeringen har i denne sammenhengen bidratt til kaos, endring av spilleregler underveis, osv.

Det er også riktig at Høyre har jobbet for dette over flere tiår, som statsråden har nevnt i flere av sine replikksvar. At den innsatsen ikke har gitt resultat, skyldes jo mangel på gode argumenter. Det er det som rett og slett er årsaken til det, og det er jo det vi nå igjen ser, når folk stemmer nei i folkeavstemningene.

Statsråden gjentar i dag – han har sagt det mange ganger tidligere – at det er behov for endringer, men at det skal bygges på frivillighet, og at unntak bare skal skje i spesielle situasjoner. I slutten av uka skal Sanner møte landets fylkesmenn. De blir sentrale i det videre arbeidet.

Kan statsråd Sanner entydig bekrefte at hans budskap til landets fylkesmenn i de lukkede rom kommer til å være eksakt det samme som det han offentlig har uttalt fra Stortingets talerstol i dag?

Statsråd Jan Tore Sanner [12:14:52]: Svaret på det spørsmålet er selvsagt ja. Det er ikke forskjell på det som statsråden sier i et lukket og et åpent rom. Statsråden er alltid forberedt på at det som sies i et lukket rom, også kan komme ut i et åpent rom.

Jeg lever godt med at Senterpartiets parlamentariske leder har behov for å karakterisere regjeringen. Men det arbeidet som lokalpolitikerne nå gjør, fra alle partier, også mange fremragende senterpartiordførere – det har jeg lyst å understreke – gjør de fordi de er opptatt av gode tjenester til innbyggerne sine. Jeg mener det er vår oppgave å heie på dem og gi dem støtte i arbeidet. Det vet jeg at Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, har gjort, ved å si at man støtter de lokale prosessene som er der ute. Det er vår oppgave, og det er den rollen også jeg har hatt i de to årene vi har jobbet med reformen. Og det er faktisk 148 kommuner hvor det har vært ja i enten folkeavstemninger eller innbyggerundersøkelser – 207 kommuner hvor det har vært nei. Det kommer mange sammenslåinger, og det er bra for innbyggerne.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jonas Gahr Støre (A) [12:16:15]: Jeg vil gi statsråden rett i at jeg heier på dyktige lokalpolitikere. Det gjør jeg når jeg reiser rundt i landet. Jeg vil også gi alle de andre talerne rett som sier at dette er et spørsmål som folk tar på det største alvor.

Dette er ikke en debatt i og for seg om kommunereformen, men la meg bare gjenta, siden vi er på et ganske viktig kalenderpunkt i denne reformen: Arbeiderpartiet er for kommunereform. Vi er for å løse oppgaver godt for innbyggerne, og vi er for prosesser som kan føre til at vi kan løse oppgaver bedre. Men jeg vil understreke det som også våre talspersoner har sagt i dag, at når premisset er frivillighet, av mange grunner i nasjonen Norge, tror jeg det er veldig viktig for dette husets troverdighet og politikkens troverdighet at det er konsekvens i den linjen. Der ute blant alle dem vi heier på, er det en oppfatning av at det er uklarhet rundt det, at spillereglene endres underveis, og det er uklarhet om hvordan embetsmennene, fylkesmennene, nå bl.a. skal tolke resultater. Jeg tror vi står oss på å være tro mot det som var utgangspunktet for denne prosessen, og at vi er det hele veien inn. Og så tror jeg at vi i mange år framover fortsatt kommer til å være for en reform for å kunne løse oppgaver bedre for folk.

For en som ikke har politikk som hovedinteresse, kan begrepet «kommuneøkonomi» virke ganske fjernt. Det erfarer jeg når jeg er ute i debatter. Og i mine samtaler med folk landet rundt bruker jeg andre ord, først og fremst «barnehage», «skole», «eldreomsorg» og «nærmiljø». Hva slags tilbud ønsker vi? Hvem tar ansvaret for hva? Og hva overlater vi til hver enkelt? Hvordan sikrer vi at alle får gode tilbud, nok kapasitet og god kvalitet?

I fortellingen om Norge er sterke fellesskapsløsninger en rød tråd. Vi får til mer sammen enn hver for oss på veldig viktige områder. Vi ser fra mange undersøkelser at engasjementet og handlingsrommet til politikere i kommuner og fylker spiller en avgjørende rolle for de tjenestene vi alle har nytte av og glede av. Hver eneste dag går tusenvis av ansatte over hele landet på jobb for å gi ungene våre en trygg oppvekst og de eldste en verdig alderdom. De lokale folkevalgte har hovedansvaret, og på den måten sikrer vi at tilbudet tilpasses de lokale forholdene. Oppgaver bør utføres og beslutninger fattes nærmest mulig dem det gjelder. Da løses oppgavene på best mulig måte – i små kommuner, i mellomstore kommuner og i store kommuner.

Det bringer oss til kommuneøkonomien: Hva vi velger å sette av for å løse disse viktige oppgavene, hvilke ambisjoner vi setter oss for at folk skal få dekket sine behov, slik at de igjen kan bidra til samfunnet gjennom arbeid, deltagelse og sosialt engasjement. Og her ser vi skillene i politikken i dag. Regjeringen har siden den overtok prioritert å bruke det økonomiske handlingsrommet i hovedsak på skattekutt. Lederen i KS bekreftet i komitéhøringen i Stortinget at regjeringens opplegg ikke vil gi rom for å styrke kvaliteten innenfor skole og eldreomsorg. Det er en dårlig investering i framtiden.

Vi trenger tvert imot mer ressurser til en kraftfull tidlig innsats i skolen, til å ruste eldreomsorgen, til å ta imot et økende antall eldre og pleietrengende om få år. Og det er jo summen av dette som også gjør bedriftene våre produktive. Folk kan gå på jobb, og de kan skape arbeid og verdier.

Arbeiderpartiet vil øke kommunesektorens inntekter med 3 mrd. kr for neste år. Vi gjør det for at kommunene skal kunne styrke kvaliteten i barnehagene, i skolen og i eldreomsorgen. Det handler selvfølgelig også om kampen mot ledighet, slik vi så det under finanskrisen, der kommunene ble satt i stand til å svare med gryteklare prosjekter som ga effekt. Dersom Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2016 hadde fått flertall i Stortinget, ville kommunenes inntekter i år vært 3 mrd. kr høyere. I tillegg ville kommunene hatt mer penger til tiltak for integrering og bosetting.

De to siste årene har det vært rekordlav sysselsettingsvekst i kommunesektoren, samtidig som satsingsområdene innenfor offentlig velferd skal løses nettopp der. Det er feil prioritering og mangelfull satsing.

Befolkningsvekst, byer som vokser, flere eldre, lokalsamfunn som trenger nye arbeidsplasser, bosetting av flyktninger og klimaendringer er noen av de utfordringene samfunnet vårt må møte. Det må møtes med kommunereform, men felles for alle disse oppgavene er også at det er satt av penger til det i spleiselaget. Da trenger vi en regjering og et stortingsflertall som vil spille på lag med lokalsamfunnene, som vil sette kommunene i stand til å løse de store oppgavene, og som vil vise vilje til å prioritere de viktigste oppgavene først. Det tror jeg også at flertallet av folket kommer til å se når de forhåpentligvis skifter flertallet i denne salen om ett år. Arbeiderpartiet vil bidra til det gjennom å prioritere et økonomisk opplegg for kommunene som faktisk svarer på de oppgavene som skal løses.

Bjørn Lødemel (H) [12:21:15]: Først vil eg korrigere eit spørsmål eg hadde i stad. Det er visst Kongsberg som er den største senterpartistyrde kommunen, utan at det er noka stor sak.

Handsaminga av kommuneproposisjonen viser at det er brei oppslutning om kommunesektoren si viktige rolle som grunnmur i det norske velferdssamfunnet, og ikkje minst om kommunane sin posisjon som arena for eit sterkt lokaldemokrati.

Det er kjekt å slå fast at regjeringa held fram med å styrkje kommunesektoren sin økonomi, slik at kommunane kan møte utfordringane med auka kostnader til folketalsauke og auka kostnader til pensjon, og i tillegg styrkje dei kommunale velferdstenestene.

I motsetning til den føregåande raud-grøne regjeringa er det viktig å peike på at denne regjeringa formidlar rammene på ein nøktern måte, slik at det ikkje blir skapt eit urealistisk bilde av situasjonen. På den måten unngår ein at storting eller regjering skaper store forventingar som lokalpolitikarane vil slite med å innfri.

Kommunesektoren vil alltid stå overfor behov for prioriteringar og fokus på effektiv drift, og då passar det ikkje med raud-grøne glansbilde, slik som det var tidlegare.

Regjeringa og Stortinget arbeider med mange viktige reformer, og i kommuneproposisjonen blir det vist til både kommunereforma og regionreforma. I dag vedtek Stortinget nytt inntektssystem for kommunane, og for få dagar sidan handsama Stortinget også ny inndelingslov og kommunelov, som m.a. skal gjere det enklare og smidigare å gjennomføre grensejusteringar i samband med kommunereforma.

Når det gjeld kommunereforma, vil eg gje stor ros til lokalpolitikarane rundt om i landet som dei aller fleste stadar har gjort ein viktig jobb med å få på plass utgreiingar som eit breitt fleirtal på Stortinget har bede om. No er det vedtaka som står for tur.

Det er behov for større og sterkare kommunar i Noreg. Kommunane er viktige aktørar når det gjeld det offentlege tenestetilbodet til innbyggjarane. Då krevst det sterkare kommunar som også i framtida vil klare å løyse endå fleire og større oppgåver enn i dag.

Stortinget har også handsama regionmeldinga nyleg. Stortinget har slått fast at det skal vere eit nivå mellom kommunane og staten, og at det skal vere om lag ti regionar. Det vidare arbeidet med kommunereforma og regionreforma vil gå hand i hand det komande året, og det er ikkje tvil om at vi går eit spennande år i møte fram til at dette skal avgjerast neste vår.

Regjeringspartia og Venstre sikrar i dag også fleirtal på Stortinget for eit nytt inntektssystem for kommunane. Det nye inntektssystemet har blitt langt betre motteke enn det som opposisjonen trua med gjennom valkampen og inn mot framlegginga. Det tyder på at det treffer rimeleg bra.

Kommunereforma legg til rette for større kompetansemiljø i heile landet, og regjeringspartia og Venstre sikrar fleirtal for å forsterke arbeidet med å lokalisere nye og eksisterande statlege arbeidsplassar utanfor Oslo. Denne lokaliseringa skal særleg vurderast i nye regionsenter, også utanom dei store byane.

Ei av dei store sakene som regjeringspartia og samarbeidspartia har fått til i denne perioden, er den nye ferjeavløysingsordninga for fylkesvegsambanda. Ein starta opp i 2014 med ein komitémerknad frå regjeringspartia og samarbeidspartia, og eit godt og konstruktivt samarbeid mellom desse partia og regjeringa gjer at vi kan setje krona på verket i dag.

Med den nye ferjeavløysingsordninga kan fylkeskommunane delfinansiere slike prosjekt med midlar dei får for ferjesambandet gjennom inntektssystemet. Ordninga legg til rette for at fleire bru- og tunnelprosjekt kan realiserast på fylkesvegnettet, slik at kommunar og regionar kan knytast sterkare saman på ein betre måte enn i dag. Det vil stimulere til vekst og verdiskaping i kystkommunane.

Regjeringa sikrar også gjennom nye retningslinjer at fylkeskommunane ikkje skal tape i inntektssystemet når eit ferjesamband blir korta inn av eit vegprosjekt utan at det blir heilt avløyst. Retningslinjene presiserer at slike prosjekt ikkje er omfatta av ferjeavløysingsordninga.

I mitt heimfylke, Sogn og Fjordane, gjeld dette for Atløysambandet. Det har vore eit sterkt lokalt engasjement for å få ferjeavløysingsmidlar for å realisere Atløysambandet, og særleg ordførar Frida Melvær i Askvoll kommune har gjort ein kjempejobb. No blir det opp til fylkeskommunen å få dette på plass.

Denne våren har stått i dei store reformene sitt lys. Kommunereforma, regionreforma, nytt inntektssystem for kommunane og ny inndelings- og kommunelov viser at Noreg er i ferd med å bli endra. Nokre parti vel å stå utanfor alt som er nytt, andre parti er berre delvis med, men fleirtalet er sterke og klare.

Historia vil vise at det var ei borgarleg regjering saman med samarbeidspartia som la grunnlaget for ein framtidsretta kommune- og regionstruktur som vil leggje til rette for betre offentlege tenestetilbod for innbyggjarane, sterkare lokaldemokrati og vekst og utvikling i heile landet.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:26:23]: Noe av det viktigste og mest utfordrende kommunene kan holde på med, er å sørge for en god politikk for de helt unge og de eldre. Skal kommunene klare det, må regjeringa ha et bedre kommuneopplegg enn det som er lagt på bordet for 2017. Lederen i KS, Gunn Marit Helgesen, var klar og tydelig under kommunal- og forvaltningskomiteens høring: KS mener at regjeringas kommuneopplegg for neste år ikke vil gi rom for å styrke skolen og eldreomsorgen. Når regjeringa prioriterer skattelette til de mest velsituerte foran velferden i kommunene, blir det mindre til skole og kommunale velferdstjenester.

Regjeringa – og særlig Fremskrittspartiet – har gjennom mange år i opposisjon lovet at det ikke skal stå på pengene når det gjelder eldreomsorgen. Det har vist seg å være skrift i sand. En av Fremskrittspartiets mangeårige kjepphester, såkalt statlig finansiering av kommunal eldreomsorg, er forsøkt satt ut i livet gjennom et prøveprosjekt. Det har nærmest kollapset før det har begynt. Kommunene som først takket ja til å bli med, har etter hvert rømt fra prosjektet, hals over hode, én etter én. Av 18 kommuner som meldte seg på, er det nå kun 6 igjen. Mange kommuner vil rett og slett komme dårligere ut enn det de gjør i dag med den såkalte satsingen fra regjeringa. Trøgstad kommune ville ha tapt 6 mill. kr per år, Narvik 40 mill. kr. I borgerlig styrte Stavanger har både Fremskrittspartiet og Høyre kategorisk avvist å bli med fordi kommunen ville ha tapt flere hundre millioner kroner på å delta, ifølge lederen av levekårsutvalget fra Høyre.

Regjeringas andre satsing er såkalt lovfesting av rett til sykehjemsplass. Det høres i utgangspunktet tilforlatelig ut, men sannheten er at man allerede har lovfestet rett til både sykehjemsplass og annen tilpasset hjelp når man trenger det. De fremste fagfolkene på omsorgslovgivning har advart sterkt mot formuleringene i det nye lovforslaget og slår fast at det snarere vil svekke enn styrke rettsvernet for eldre. En lang rekke høringsinstanser, herunder KS, Helsedirektoratet, Norsk Sykepleierforbund og pasient- og brukerombudene har gått imot både dette forslaget og den før nevnte såkalte statlige finansieringen.

Det siste fra regjeringa er at man vil legge om investeringstilskuddet til kommunene slik at det ikke lenger kan gå til renovering av sykehjemsplasser, slik mange har nevnt i denne debatten. Begrunnelsen er at man vil prioritere tilskudd til bygging av nye plasser for å få en antatt netto tilvekst. Det er et resonnement som ikke tåler å bli prøvd mot virkeligheten. Hvis en kommune ser seg nødt til å bygge nytt istedenfor først å oppgradere sine gamle sykehjem, blir det ikke mulig å gjøre begge deler uten støtte – selv om man får en overgangsfase. Da vil man ha en situasjon hvor gamle plasser sannsynligvis vil fases ut etter hvert som nye bygges – og da er man like langt. Trondheim kommune, som har planer for både renovering og bygging, har meldt at omleggingen fordyrer deres planer med over 100 mill. kr, og at planene dermed kan bli vanskelige å gjennomføre.

Fremskrittspartiet og Høyre avviser at deres prestisjeprosjekter for eldreomsorgen har havarert og gjentar istedenfor elendighetsbeskrivelsene av åtte rød-grønne år. Det er et utilslørt forsøk på å flytte fokus fra egne feilgrep. Faktum er at under den rød-grønne regjeringa ble kommuneøkonomien betydelig styrket. Kompetanseløftet ga over 22 000 nye årsverk i pleie- og omsorgssektoren, over 80 pst. av disse med relevant faglig utdannelse. Og selv om vi er ærlige på at vi ikke nådde det antallet nye og renoverte sykehjemsplasser som vi hadde som mål, viser de siste SSB-tallene at det faktisk ble gitt tilsagn om 12 292 plasser i tida 2008–2015, og det ble bygd og renovert 7 694 plasser i samme tidsrom. I tillegg var det svært mange kommuner som under den rød-grønne regjeringa fikk økonomi til å styrke de hjemmebaserte tjenestene.

Arbeiderpartiet vil, ut fra de erfaringene vi har høstet, snu alle steiner for å skape en god eldrepolitikk og likeverdige tjenester til de eldre. Vi vil prøve ut et øremerket sektortilskudd til eldreomsorg knyttet opp mot klare kvalitetsindikatorer og en tillitsreform som skal gi mindre byråkrati, økt tillit til de ansatte og sterkere brukermedvirkning. Vi vil bygge på tillit til lokal kompetanse og kunnskap, helt ulik den byråkratiske overstyringen som regjeringa nå vil innføre, og som både røde og blå kommuner over hele landet har takket nei til.

Arbeiderpartiet foreslår i kommuneproposisjonen at sektorens inntekter i 2017 økes med 3 mrd. kr utover regjeringas forslag. Det er en satsing som monner.

Stein Erik Lauvås (A) [12:31:44]: Det er i kommunene velferden produseres. Det er i kommunene barn og unge får sin barnehageplass og sine første skoleår. Det er i kommunene våre barn og unge får sine første kulturtilbud. Det er i kommunene alle våre frivillige lag og foreninger holder til, og det er i kommunene hjemmehjelp, sykehjemsplasser og andre velferdstilbud til våre eldre finnes.

Det betyr at kommunene har mange krav og mye å leve opp til. Dette vet kommunepolitikerne og ansatte i våre kommuner utmerket godt. By- og kommunestyrepolitikere legger ned mange timers jobb for at egen kommune skal gi riktige og gode tilbud til innbyggerne. De ansatte i kommunenes skoler, sykehjem, teknisk etat og administrasjon gjør en god jobb, og mange av de ansatte i kommunene har et arbeid som gjør at de må gå på jobb mandag som lørdag og til alle døgnets tider. Sykehjemmet stenger ikke, brannvesenet må bemannes og vaktordninger på vann og kloakk må være på plass, for å nevne noe.

Arbeiderpartiet har, som det har vært sagt tidligere her, store ambisjoner på vegne av norske kommuner, men vi kan ikke bare ha ambisjoner, vi må følge opp med en økonomi som gjør at kommunene har mulighet til å levere. Vi må gi våre lokalpolitikere og kommunalt ansatte reelle muligheter til å kunne gi gode og trygge velferdstilbud, slik jeg hører mange her etterlyser og sier er viktig og riktig å ha. Men da blir det altså feil vei å gå når man nå reelt sett svekker kommunenes økonomi og setter i verk et inntektssystem som ikke svarer til de utfordringene som ligger der.

Veksten i kommuneøkonomien for 2017 som regjeringen har foreslått, er ikke det en kan forbinde med satsing. Det er heller en reell fare for at kommunesektoren kan ende opp med et negativt handlingsrom for 2017, når man legger inn føringer som befolkningsvekst, pensjon og alt dette i regnestykket.

Så legger regjeringen inn et effektiviseringskrav på om lag 1,2 mrd. kr. Det er vel ingen av oss som har noe imot effektivisering, men min og mange andres erfaring fra feltet drift av en kommune er at det drives effektiviseringstenkning hver eneste dag der ute i kommunene. Det kan nesten virke som om regjeringen har sittet og tenkt: Hva om vi foreslår effektivisering? Det er det nok ingen som har tenkt på der ute i kommunene før.

Jeg vet ikke hvordan det var med representanten Njåstad, som er tidligere ordfører, og for så vidt også representanten Lødemel, som har vært ordfører i mange år. Jeg var selv også det i noen år. Det er mulig at Njåstad og Lødemel som ordførere hadde masse penger og bare kunne sløse rundt med dem. Det var ikke min hverdag som ordfører – langt derifra. Hver eneste dag jeg var ordfører, var det diskusjoner i administrasjonen og blant politikerne om hvordan vi kunne effektivisere, jobbe smartere, få mer igjen for hver eneste krone. Men nå dukker altså regjeringen opp, ved Sanner, og har tenkt at «effektivisering» er det lureste vi kan gjøre, der henter vi inn 1,2 mrd. kr. Det er et håpløst forslag.

Nå er det slik at det handler ikke lenger om «effektivisering» i en rekke kommuner; nå handler det heller om å ta reelle kutt, og det handler om å øke gebyrer og eiendomsskatt i høyt tempo. Det er det som er realiteten, og det er også det som er resultatet av kommuneøkonomien som har vært ført de siste par årene.

Vi er nødt til å gi kommunene bedre muligheter til å styrke hjemmehjelp, skoler, barnehager, sykehjem og kulturtilbud. Arbeiderpartiet har forslag som vil bidra godt til det. De som sitter i kommunestyrene, de som sitter i utvalgene, de som jobber i kommunene, de vet hvor skoen trykker, og de fortjener et bedre økonomisk opplegg enn det som vi ser regjeringen foreslår her i dag. 3 mrd. kr mer til fylkene og kommunene, slik Arbeiderpartiet foreslår, ville gitt en god håndsrekning til dem som står i dette hver dag. Det ville ikke løst alle problemer, men det ville i det minste vært et godt steg i riktig retning.

Ruth Grung (A) [12:36:52]: Arbeidsledighet, tapte skatteinntekter som ikke blir kompensert, og flere endringer i inntektssystemet som slår dramatisk ut for mange kommuner – og fylkeskommunen – i Hordaland, gjør det krevende å legge til rette for gode tilbud til innbyggerne og sikre framtidig verdiskaping.

Hordaland er et industrifylke der mye av industrien er lokalisert spredt, med nærhet til naturressursene. Det krever god infrastruktur i et fylke med mye geografi, med et sårbart jernbanenett, som på grunn av ras aldri har vært så mye stengt, og 19 fergesamband der flere består av ferger som er så gamle at de ikke gir den forutsigbarheten som kreves. Det rammer bl.a. Austevoll kommune, som er den største kommunen uten fastlandsforbindelse, men som også står for den største verdiskapingen i landet per innbygger.

Omleggingen av inntektssystemet er dramatisk for de fylkeskommunene som kommer dårligst ut. De foreslåtte endringene av datagrunnlaget for kriteriet «innbyggere bosatt spredt», slår dramatisk ut for Hordaland. Hele 44,4 pst. av den totale endringen gjelder Hordaland. Det betyr 40 mill. kr mindre – og uten overgangsordning. Det forundrer at en endring av datagrunnlaget kan slå så mye ut i ett bestemt fylke, som vanligvis beregnes til å omfatte 10 pst. Vel har en vært dyktig på fortetning, men vi visste ikke at vi var så dyktige. Både fylkeskommune og undertegnede har i skriftlig spørsmål bedt om en forklaring på hvordan dette er mulig. Svaret vi har fått, er at man stoler på datagrunnlaget.

Fylkeskommunen fikk også et nedtrekk på 115 mill. kr på grunn av det høye antallet private videregående skoler, som tidligere borgerlige styrer har støttet etableringen av. Fylkeskommunen har ikke hjemmel til å gjøre noe med de private skolene når de nå må tilpasse skoletilbudet som følge av den stramme økonomiske rammen.

De private er hovedsakelig i Bergen og innen studiespesialiserende fag. Fylkeskommunen har nå et svært begrenset handlingsrom til å tilby ungdom i distriktene reell mulighet for valg av framtidig utdanning og yrke. De blir tvunget til å flytte som 16-åringer. Yrkesfag er dyrere, og Hordaland som industrifylke trenger fortsatt ungdom som velger yrkesfag. Industrien er i omstilling og landet må sikre rekruttering til den verdiskapende industrien på Vestlandet. Havbruk og prosessindustri er fortsatt spredt – helt naturlig: de følger naturressursene. Ungdom i by må også få et offentlig studiespesialiserende tilbud og ikke tvinges til å betale for utdanning på private skoler.

Hordaland står overfor store utfordringer når det gjelder å ruste opp kollektivtilbudet i Bergensområdet. Det er velkjent at byen mellom de syv fjell har store utfordringer med luftkvaliteten. Byen er også så kompakt at en større del av den framtidige transportveksten må løses på andre måter enn ved hjelp av privatbiler.

Fylkeskommunen har også fått nedtrekk på 50 mill. kr som følge av avgifter og «moroskatten» på gassbusser. Når hovedforbindelsen mellom Bergen og Oslo er stengt som følge av ras, er det rv. 7 gjennom Hardanger som er omkjøringsvei. Dette er en turistattraksjon fordi store strekninger er så smale, mellom bratte fjellsider og fjord, men de som bruker den til daglig, vet at den er enda mer rasutsatt enn E16. Fylkeskommunen har ikke rammer til å rassikre veien forsvarlig.

For Arbeiderpartiet er det viktig å gi både fylker og kommuner rammebetingelser som setter dem i stand til å gi innbyggerne gode tjenester og nyskaping, både offentlige og i det private. Vi støtter kravet om effektivisering – og det skjer hele tiden – men jeg mener at gevinsten må komme kommunene og innbyggerne til gode.

Høyre lovet bedre kår for storbyene, men vi opplever ikke at de har levert, iallfall ikke i Bergen, selv om Venstre og Kristelig Folkeparti drar det i riktig retning. På samme måte som andre store byer, sliter Bergen med store utfordringer. I Bergen gjelder det spesielt skolebygg, men også utbygging av eldreomsorgen. De store byene, men også mindre kommuner som Ulvik, opplever endringer i investeringstilskuddet, som tidligere talere har vært inne på. Det er utfordrende at man blir bedt om å sette ting på vent, i prosessen med kommunesammenslåing og dermed tilpasse hvor man skal bygge framtidige omsorgsplasser, og samtidig få en endring som gjør at en ikke får forutsigbarhet. Så Arbeiderpartiet ber både regjeringspartier og samarbeidspartier se nærmere på denne overgangsordningen, selv om den er på ti år.

Avslutningsvis: Kommuner og fylkeskommuner må få rammer for å sikre gode tjenester til innbyggerne, men også for å sikre god verdiskaping i hele landet.

Mudassar Kapur (H) [12:42:05]: Til taleren rett før meg vil jeg si at det blir litt ironisk å høre vedkommendes beskrivelse av storbypolitikken til denne regjeringen når man har sett at det er denne regjeringen som sørger for at man finansierer 50 pst. av de store utbyggingsprosjektene i de store byene, som har fått fart på bymiljøavtalene og på boligbyggingen. Vi ser at det for første gang meldes at det igangsettes flere nye boliger enn på mange år. Og selv tilhører taleren et parti som så vidt har greid å snuble seg gjennom en Oslopakke 3, som man ikke greier å stå inne for selv etter at den er forhandlet ferdig. Men det er kanskje en debatt vi kan ta en annen gang.

Over til det jeg hadde lyst til å snakke om i kommuneproposisjonen. Det gjelder bosetting. Da Høyre og Fremskrittspartiet overtok regjeringsmakten i 2013, arvet vi et stort etterslep på bosetting av flyktninger. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i regjering hadde ikke gjort en god nok jobb for å bosette flyktninger som allerede hadde fått oppholdstillatelse. De satt nå med livet på vent, fullstendig passivisert.

Etter at denne regjeringen tok over, har det blitt fart på dette arbeidet. Det har skjedd i en tid der presset samtidig har vært stort. Kommunene bosatte i overkant av 11 000 flyktninger i 2015, og det er en økning på 46 pst. fra 2014. I år har kommunene sagt ja til å bosette over 16 000 flyktninger. Det arbeidet er også godt i gang.

Så kan noen lure på hvorfor jeg snakker om bosetting, når vi allerede har hatt en debatt om innvandring og skal ha en debatt om bosetting. Det er fordi bosettingsarbeidet først og fremst handler om kommunepolitikk. Det er i kommunene folk skal bosettes, og det er der vi må ha de viktigste tiltakene. Og selv om kommunene har økt bosettingen de siste årene, må den økes ytterligere. Det er særlig utfordrende å få bosatt de yngste enslige mindreårige flyktningene. Regjeringen har i 2015 og 2016 hatt en ordning med et generelt ekstratilskudd til kommunene ved bosetting av flyktninger. I 2016 får kommunene også et ekstratilskudd på 100 000 kr per bosatt enslig mindreårig. Dette er kommunepolitikk, dette er kommunepolitikernes hverdag når det gjelder integrering.

En vesentlig faktor for bosetting er selvsagt også tilgang på nok boliger. Denne regjeringen har sørget for å øke tilskuddet til utleieboliger. Videre har denne regjeringen sørget for en rekke forenklinger i plan- og bygningsloven, slik at vi har fått mer fart på boligbyggingen. Dette er viktige tiltak som hjelper kommunene med å planlegge bosettingsarbeidet for de kommende årene, og ikke bare ha en år-til-år-tankegang.

Videre har denne regjeringen forenklet regelverket slik at mange flere kan leie ut en del av sin egen bolig. Hva viser dette? Jo, vi kan alltid ha debatter hvor man viser til mange gode intensjoner om å få fart på bosetting og få fart på boligbygging, men det vi ser, er at der de rød-grønne har hatt mange gode intensjoner og slagord, har denne regjeringen faktisk levert på dette området. Og disse tingene henger sammen.

En annen viktig faktor for kommunene i dette arbeidet er forutsigbarhet. Dette har kommet fram i den dialogen jeg selv har hatt med mange kommuner når jeg har reist rundt. Ikke minst har også KS gitt tydelige signaler om dette. Derfor vil jeg trekke fram at regjeringen i kommuneproposisjonen foreslår å videreføre ekstratilskuddet ved bosetting av flyktninger og enslige mindreårige i 2017. Det blir også varslet at regjeringen i statsbudsjettet for 2017 vil vurdere om dagens ordning med refusjon av kommunale barnevernsutgifter til enslige mindreårige også skal legges inn som fast tilskudd.

Opposisjonen benytter ofte anledningen til å kritisere Høyre og Fremskrittspartiet for at vi ikke gjør nok for bosettingsarbeidet. Arbeiderpartiet har plutselig fått mye mer penger enn før til å drive bosetting, SV ønsker å innføre tvangsbosetting, og Senterpartiet mener som vanlig at alt var bedre før. Derfor er det betimelig å be de rød-grønne representantene om å gjøre en ærlig sammenlikning mellom sin egen innsats og denne regjeringens. Jeg er sikker på at mange vil få en så pass flau smak i munnen at de i ærlighetens navn vil slutte med sin lettvinte og billige retorikk og kritikk i denne saken.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Martin Henriksen (A) [12:46:47]: Det har vært en merkelig opplevelse å høre regjeringspartiene det siste året når de snakker om lokaldemokrati og å flytte makt. Virkeligheten er jo en helt annen. På punkt etter punkt flyttes og tas makt og innflytelse fra bl.a. fylkeskommunene og de regionale folkevalgte. Det viktigste er at det økonomiske handlingsrommet i regionene reduseres – helt gjennomgående. De pengene fylkene selv kan bruke til å satse på det de selv mener er fornuftig, blir det færre og færre av gjennom kutt i regionale utviklingsmidler, nytt inntektssystem og en presset kommuneøkonomi.

Et eksempel på det er statsbudsjettet og inntektssystemet regjeringa la fram for 2016. Nordland, Troms og Finnmark fylker taper til sammen 389 mill. kr på det. Fylker med stor geografisk utstrekning, spredt bosetting og næringsliv taper. Det gir en betydelig overføring av midler fra nord til sør, som samsvarer dårlig med ordene i nordområdesatsingen. Jeg må i ærlighetens navn si at på samferdselsområdet har det til fylkesveier vært en liten økning i midlene til de nordligste fylkene, men det er finansiert av landsdelen selv gjennom kutt i samferdselsbudsjettene og kutt i regionale utviklingsmidler. Regjeringa gir med én hånd, men tar med to hender fra landsdelen. Det tar fra landsdelen og de lokale folkevalgte muligheten til å styre selv.

Og hvis vi snakker om regionale utviklingsmidler – det kunne kanskje vært et mer spenstig begrep på akkurat de pengene – er dette altså midler som lokale folkevalgte kan bruke bedre, smartere og mer effektivt enn dersom det skal gå gjennom Sanners statlige kvern. I nord hadde f.eks. ikke Arctic Race of Norway eller NordNorsk Reiseliv AS vært mulig dersom man ikke hadde hatt regionale utviklingsmidler til disposisjon. Og hvis noen fra regjeringspartiene lurer på hvorfor jeg og mange med meg reagerer på akkurat disse tingene, er det fordi dette er negativt i seg selv og kommer på toppen av en utvikling med økende sentralisering.

Vi har sett en lang rekke forslag om sentralisering i distriktene og i Nord-Norge spesielt: fiskeridirektorat, veterinærinstitutt, mattilsyn, skattekontor, planer om sentralisering av Innovasjon Norge, leveringsplikt – lista er lenger, jeg kunne ha fortsatt. Så kommer altså statsbudsjett, kommuneproposisjon og inntektssystem på toppen av det hele. Skal det faktisk ligge makt lokalt og regionalt hos de folkevalgte, må de ha mulighet til å styre. Det er derfor Arbeiderpartiet foreslår 3 mrd. kr mer til kommunene enn regjeringa til å satse på gode, lokale prosjekter – og ikke på noe en statsråd i Oslo har bestemt at man skal satse på lokalt.

Ketil Kjenseth (V) [12:49:59]: Jeg vil ta utgangspunkt i foregående taler, Martin Henriksen. Arbeiderpartiet er gode på analyse og på å forutse demografiske utviklinger og stoda økonomisk. Men la meg nevne tre reformer som Arbeiderpartiet har stått bak, der intensjonen har vært veldig god, og som alle egentlig har vært enige om: ansvarsreformen, eller HVPU-reformen, fra 1988, som ble gjennomført i 1991, samhandlingsreformen og verdighetsgarantien, som skulle levere 15 000 omsorgsplasser og sykehjemsplasser.

Ansvarsreformen er nøye evaluert. Situasjonen for de psykisk utviklingshemmede er at vi ikke er i mål, 25 år etter at den trådte i kraft. Det er store mangler der ute, og kommunene har ikke tatt det helhetlige ansvaret for å sørge for et godt tilbud. Flere rapporter sier at helsevesenet må være aktivt og oppsøkende for å organisere tjenester til mennesker som har liten evne til å søke hjelp. Vi evner ikke i Norge i dag å ha et slikt helsevesen.

Intensjonen i samhandlingsreformen var den samme. En skulle flytte ansvaret til kommunene, som har det lovpålagte ansvaret i dag for folkehelse, forebygging og for å sørge for færre innleggelser i sykehus. Vi er i den situasjonen at kommunene fortsatt bruker sykehusene og staten i et svarteperspill. Riksrevisjonen har nylig gjennomgått de første årene av samhandlingsreformen, og kommunene er dessverre ikke på vei. Øyeblikkelig hjelp-sengene er et eksempel på det. Fortsatt har vi altså en nødetat i bakevja med hensyn til legevakt, som ikke er godt nok organisert. Kommunene greier ikke å sørge for at vi har uniformerte legebiler, at vi har tilstrekkelige rom til å ta imot pasientene på helg og på kveld, og vi har en utfordring med å rekruttere leger til legevakt.

Når det gjelder verdighetsgarantien, der en skulle bygge 15 000 boliger, har ikke kommunene tatt det ansvaret, og i den situasjonen vi er i nå, må vi diskutere hvordan vi skal organisere dette. Det er ikke pengene det står på. Hvordan skal vi få Kommune-Norge til å gjøre det Stortinget har som ambisjon? Det er den diskusjonen vi er nødt til å ta nå, og frivilligheten ser vi der ute. Innbyggerne er ikke villig til å være med på å ta det ansvaret, hvordan en skal organisere dette. Nå må Stortinget ta det ansvaret. Nytt inntektssystem er et av svarene på det, men vi er fortsatt langt unna å få til en bærekraftig organisering av den norske velferdsstaten.

Line Kysnes Vennesland (A) [12:53:18]: Jeg tror alle i denne salen er enige om at det er i kommunen den viktigste velferden skapes. Da er det viktig at vi sikrer kommunene den økonomien de trenger for å gi velferden den kvaliteten og det innholdet innbyggerne fortjener.

Når jeg snakker med ordførere i Aust-Agder, sier de: Tvert imot. De får ikke det de trenger for å gi de best mulige tjenestene til sine innbyggere. På Sørlandet sliter vi med levekårsutfordringer, og vi trenger et sterkere sikkerhetsnett og velferdstilbud, ikke et svakere. Da er det rart at man i regjeringens nye inntektssystem gjør det slik at 10 av 15 kommuner taper på opplegget.

Det er også litt merkverdig å lese at målsettingen med det nye inntektssystemet er å legge til rette for et likeverdig tilbud over hele landet. Det er merkverdig fordi bl.a. Tvedestrand kommune, som nå er havnet på ROBEK-listen, får 2,1 mill. kr mindre med dette opplegget. Det blir det ikke mer likeverdige tjenester av, og det blir det heller ikke bedre levekår av.

I kommuneproposisjonen kan man lese at det økonomiske opplegget skal gi handlingsrom, og skal styrke tjenestetilbudet. Det gjør det ikke, for det hjelper lite med fagre ord for Ola som trenger hjelp til å bo hjemme så lenge han kan, når hjemmehjelpstjenesten kuttes i fordi kommunen ikke har penger til å bevilge flere timer enn et ganske minimalt tall. Det hjelper veldig lite med skattekutt på 20 mrd. kr til landets rikeste når familien Hansen ikke får barnehageplass, fordi kommunen har måttet kutte det løpende barnehageopptaket de hadde økonomisk frihet til da de rød-grønne styrte. Det hjelper heller ingenting for lille Siri at proposisjonen sier at man skal «oppnå mest mulig velferd», når hun ikke blir fanget opp godt nok av de voksne i barnehagen fordi kommunestyret har opphevet den lokale bemanningsnormen og tillatt flere barn per voksen på grunn av dårlig kommuneøkonomi.

Det er absolutt ingen hjelp i at dette landet styres av en regjering som gir kommunene og fylkeskommunene 3 mrd. kr mindre enn de hadde fått av Arbeiderpartiet.

Dette er virkeligheten i Kommune-Norge. Dette er eksempler som er tatt fra min hjemkommune, Evje og Hornnes. Ikke bare har vi brukt en masse penger på å utrede en kommunesammenslåing som nabokommunene ikke vil ha, men vi opplever arbeidsløshet blant innbyggerne og vekst i innbyggertallet på grunn av asylmottak og flyktninger. Vi burde styrke velferdstilbudet. Da handler det ikke om robusthet eller størrelsen på kommunen, det er ren økonomi.

Arbeiderpartiet ønsker å styrke kommuneøkonomien. Det gjør vi fordi vi velger velferd foran skattekutt.

Marit Arnstad (Sp) [12:56:33]: Den velferden som vi hvert år smykker oss med på internasjonale rankinger over gode land å bo i, er det kommunene som først og fremst gir oss. Det er de som gjør det godt å kunne ha unger på grunnskolen, unger i barnehage, og at eldre får et godt omsorgstilbud. Det er også slik at mange innbyggere i Norge er fornøyd med det tilbudet som kommunene gir dem, og særlig gjelder vel det de mindre kommunene som år etter år blir kåret til de gode kommunene å bo i.

Men det er også store behov i kommunesektoren, og det trengs flere hender og flere ressurser. Derfor fremmer Senterpartiet i dag forslag om en betydelig økning i de økonomiske rammene til kommunene. Vi ser med bekymring på den måten flertallet kommer til å endre inntektssystemet på, endringer som kommer til å slå negativt ut for mange kommuner og tvinge dem til å redusere nettopp velferdstilbudet til sine innbyggere.

Jeg merket meg at representanten Njåstad litt foraktelig omtalte en del av de endringene man gjør, som å redusere tilskudd til rådhusene. Nå er det slik at Borge-utvalget på sin side, som vurderte det såkalte basistilskuddet på et faglig grunnlag, ikke har kalt dette noe rådhustilskudd, men sagt at basistilskuddet er

«et viktig bidrag til likeverdig tjenestetilbud i kommuner av ulik størrelse.»

Det er noe helt annet enn et rådhustilskudd.

Det blir litt hektisk når et flertall i Stortinget skal prøve å insistere på at noe som holder på å rakne, fortsatt er vellykket. Derfor blir det også noe litt hektisk over den rosen av kommunereformen som en del talere har hatt i dag. Representanten Njåstad sa at det er 22 kommuner som nå har vedtatt sammenslåing. Ja, det er det. Og det er 84 som har vedtatt at de ikke skal slå seg sammen. Det er 123 kommuner som har sagt nei i folkeavstemning. Det er 32 kommuner som har sagt ja i folkeavstemning. Så er det 25 kommuner som har et litt splittet resultat, der det er veldig «tight», eller der det har vært mange forskjellige alternativer som gjør det vanskelig å tolke resultatet. Men det er 123 klare nei og 32 klare ja. Valgdeltakelsen har mange plasser vært høy og god. Det er klart at vi har sett en del eksempler på dårlig valgdeltakelse, men valgdeltakelsen har også mange plasser vært veldig god, bl.a. nå sist i Lesja, med godt over 70 pst.

Problemet er at regjeringen har gått baklengs inn i kommunereformarbeidet. I stedet for å starte med å avklare oppgaver og økonomi og deretter diskutere sammenslåing, har de valgt det motsatte. De har tegnet kartet, og nå har de også vanskelig for å høre på folket. Da får en si med Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad:

«Demokrati er på mange måter en fin styreform, så lenge man ikke lar folket blande seg for mye opp i styringen.»

Kjell-Idar Juvik (A) [12:59:54]: Arbeiderpartiet har høye ambisjoner for bedre kvalitet i velferd, omsorg og skole i kommunesektoren. Derfor vil vi styrke kommunesektorens økonomi. På denne måten vil kommunene bli satt bedre i stand til å bygge ut sentrale velferdstjenester for innbyggerne, som barnehage, skole, eldreomsorg, helsetjenester, samferdsel osv. Derfor foreslår Arbeiderpartiet i sitt forslag for 2017 å øke rammen med 3 mrd. kr utover regjeringens forslag. Av dette går 2 mrd. kr til primærkommunene og 1 mrd. kr til fylkeskommunene.

Det gjør at fylkeskommunene gis rom til satsing på tiltak på områder hvor det ikke er det like bra i dag, som fylkesveger, ferge- og hurtigbåttilbud og ikke minst bedre kvalitet i videregående opplæring med en særskilt satsing på yrkesfag, som ikke minst denne salen er opptatt av.

Økningen til fylkene er særdeles viktig for mitt hjemfylke, som kommer dårlig ut med den nye kostnadsnøkkelen, som dagens regjering innførte. Gjøres det ikke endring, vil Nordland alene fra 2020 ha 282 mill. kr mindre per år til velferd og samferdselstiltak.

Tidligere i debatten i dag hørte jeg at resultatet for 2015 for Nordland ble brukt imot behovet for økte rammer til de nordnorske fylkene. Det synes jeg er oppsiktsvekkende. Resultatet fra Nordland fylke viser at de har måttet ta ansvar for Høyre og Fremskrittspartiets politikk og måttet styre etter den. Men dette betyr ikke at de ikke må kutte. Og som tidligere nevnt, har de fortsatt en utfordring på 282 mill. kr hengende over seg i 2020. Da styrer de jo ikke mot underskudd. Da er de ansvarlig og leverer resultater.

Jeg viser også til at vi i dag har en regjering som følger opp Stoltenberg-regjeringens transportplan, og det er bra, men samtidig øker etterslepet på fylkesvegene. Det er nå anslått til å være svimlende 62 mrd. kr i etterslep på fylkesvegene. Og bare for de tre nordnorske fylkene utgjør det 20 mrd. kr. I tillegg kommer store summer til rassikring.

Nei, regjeringen har lagt fram et svakt økonomisk opplegg for kommunesektoren. Etter utgifter til befolkningsvekst og pensjon samt regjeringens sterke føringer, er det lite handlingsrom i denne kommuneproposisjonen.

Lederen i KS understreket tydelig at kommunene ikke styrkes, det er ikke rom for å styrke kvaliteten i skolen og eldreomsorgen. Det blir ikke bedre av at man viser til at man har lagt inn et effektiviseringskrav. Jeg kan love dere at kommunene har drevet med effektivisering i mange år. Jeg har selv vært ordfører. Så det er lite å skryte av å skulle drifte kommuner og fylker på dette grunnlaget i 2017.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:03:13]: Noe av det viktigste arbeidet som skjer i kommunehelsetjenesten, er kanskje det forebyggende arbeidet rettet mot barn og unge. Vi trenger å ruste barn og unge til å bli trygge på seg selv og sine framtidsmuligheter. Der er skolen en viktig arena, men også de forebyggende helsetjenestene, som vi er avhengige av at er tilgjengelige så tidlig som mulig, slik at små problemer ikke skal vokse seg til store og kanskje sykdomsliknende lidelser, er viktige.

Fra en nedgang – jeg gjentar: en nedgang – på ni helsesøsterårsverk i 2013, ser vi nå at det ansettes betydelig flere helsesøstre i kommunene. KOSTRA-tallene fra oktober 2015 viser en vekst på 157 helsesøsterårsverk under vår regjering. Etter den tid har vi i budsjettene satset ytterligere på disse tjenestene, og hittil er kommunerammen styrket med 667 mill. kr. I tillegg kommer en øremerking på 100 mill. kr, som belønner de kommunene som allerede har brukt de frie midlene til å ruste disse tjenestene godt.

Det vi ser nå i kommunene, er svært gledelig, for kommunene føler seg nå trygge på at vi har en regjering som gir dem rammer til å satse sterkt på forebyggende tjenester for barn og unge. Regjeringens satsing stopper ikke ved helsesøstre. Den gjelder hele den forebyggende helsetjenesten. Her er også psykologer viktig, og tilskuddsordningen for psykologer er forsterket, og staten tar på seg 300 000 kr av kostnadene ved hver psykolog som kommunen ansetter fram til vi lovfester denne kompetansen i 2020.

I går ble ungdomshelsestrategien lansert. Den er viktig fordi den viser hvordan myndigheter, kommuner og tjenestene kan bidra sammen for å sikre gode oppvekstsvilkår for barn og unge. Det skal legges til rette for bedre tilgjengelighet til lavterskelhelsetjenester, mer tverrfaglig samarbeid og gode pasientforløp for barn og unge gjennom helsetjenesten. Kommunene sitter med mye kompetanse og stort ansvar for å styre sin innsats mot der innbyggerne trenger det mest, og mot der barn og unge trenger det mest.

Mest av alt ønsker jeg meg større kommuner i fremtiden, for vi er helt avhengig av å ruste de forebyggende tjenestene for barn og unge ved at vi har gode flerfaglig sammensatte team rundt barna. I dag sitter mange fagpersoner mye alene. Det sitter halve jordmødre og halvannen helsesøster rundt i kommunene. Det kan være sårbart. Vi trenger å redusere forskjellene mellom kommunene. Vi trenger at fagfolk kan jobbe sammen i større team. Tallene for 2015 viser at kommunene har god økonomi. De gikk med et overskudd på 12 mrd. kr i fjor. Jeg er glad for at vi har en regjering som satser videre på dette.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:06:35]: Kommunepolitikerne er de som kjenner situasjonen best i sin kommune. Jeg er derfor undrende til den storstilte øremerkingen som de rød-grønne nå gjør seg til talspersoner for. Det er ikke bare overprøving av et lokaldemokrati, men også en underkjennelse av de folkevalgte. Vi tror faktisk at de folkevalgte kan prioritere i sin kommune. Kanskje er det en psykolog eller en fysioterapeut det er behov for i skolehelsetjenesten, ikke en helsesøster denne gangen.

Det er nå 50 år siden forrige gang kommunegrensene ble trukket opp. Da var det som følge av at kommunene skulle håndtere innføring av niårig grunnskole. Siden den gangen har kommunene fått langt større, flere og mer komplekse oppgaver, bl.a. oppgaver innenfor psykisk helse og rus. Det er behov for en kommunereform. Det er selvsagt at det må skje.

Psykisk helse og rus har lenge vært underprioritert og holdt utenfor store og viktige reformer. Det har denne regjeringen endret på. Psykiske lidelser og rusproblemer har dessverre vært – og er fortsatt – tabu i store deler av befolkningen. Men nå har kommunene fått midler til å følge opp dette arbeidet, og det er en opptrappingsplan for rus med en ramme på inntil 2,4 mrd. kr. Og allerede for 2016–2017 er det bevilget 795 mill. kr. Det er behov for kompetanseutvikling i kommunene for å håndtere rusproblemer. Det er behov for gode botilbud, det er behov for arbeidstrening, og det er behov for et bedre samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Midlene kan også gis til frivillige organisasjoner som bl.a. jobber med sosialt entreprenørskap.

Det er veldig gledelig at en aktivitet som er rusfri, nemlig gatelagsfotball, er på fremmarsj. Det gir glede og samhold og gir faktisk et rusfritt friminutt, som en person sa til meg. Gatelag i fotball, som noen av de store fotballklubbene, Lillestrøm, Stabæk og Strømsgodset, jobber med, sammen med rusorganisasjoner og frivillige, er blitt tildelt midler fra Helsedirektoratet. Dette kommer godt med når man skal jobbe videre med rus.

Psykologkompetanse er også en viktig del av framtidens primærhelsetjeneste, og regjeringen har, som forrige taler sa, økt tilskuddet til psykologer. Det gir en mer forutsigbar og mindre byråkratisk rapportering når lovverket trer i kraft i 2020.

Med de store komplekse oppgavene trenger vi en kommunereform. Selv om ikke alle kommuner ser det nå, vil dette ikke slutte.

Heidi Greni (Sp) [13:09:52]: Regjeringens opplegg for endring i inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner har hatt en rekke svakheter. I år er det kommunenes inntektssystem. Nytt inntektssystem for fylkeskommunene ble vedtatt i 2015, og vi sliter fortsatt med ettervirkningen som løses gjennom kompensasjonsordninger.

Det er særlig problematisk at departementet ikke følger opp forslag til justerte delkostnadsnøkler til båt og ferje, slik de tidligere har bebudet, men sier at de nå tar sikte på å legge det fram i kommuneproposisjonen for 2018.

Jeg er derimot glad for at en ordning med ferjeavløsningsmidler for en periode på inntil 40 år endelig er på plass. Senterpartiet og SV foreslo dette ved behandling av kostnadsnøkler for fylkeskommunene i kommuneproposisjonen for 2015. Komitéflertallet fulgte opp i fjor, og nå følger endelig regjeringen opp dette.

Senterpartiet skrev i en merknad ved behandlingen av nye kostnadsnøkler for fylkeskommunene at forslagene var basert på en rekke faktorer som ikke var belyst tilstrekkelig. Det førte til til dels store endringer fylkene imellom. Senterpartiet deler vurderingen som gjøres av andre partier i innstillingen, og er bekymret for hvilke konsekvenser nedgangen i inntektene får for driften i videregående skole og kollektivtrafikk. Dermed blir det behov for å styrke bevilgningene til de mest utsatte fylkene som kompensasjon for underdekningen de får gjennom de vedtatte endringene i kostnadsnøklene.

Fylkeskommunene er i regjeringens forslag til rammer for 2017 bare tilgodesett med 300 mill. kr. Senterpartiet foreslår i sitt alternative opplegg at det gis en økning på 1 mrd. kr til fylkeskommunene utover dette.

Regjeringen mener fylkeskommunene skal styrke sin rolle som utviklingsaktør. Det er Senterpartiet enig i. Men da må fylkene få ressurser til å sikre god infrastruktur og forutsetninger for å bidra til utdanning og næringsutvikling. På disse områdene svikter regjeringen.

Vi legger inn penger til økt vedlikehold og fornyelse av fylkesvegnettet, og vi vil komme tilbake med penger til fylkenes regionale utviklingsarbeid når vi behandler statsbudsjettet til høsten.

Senterpartiet vil også komme tilbake til hvilke fylker som tapte på omlegging av inntektssystemet for fylkeskommunene. Særlig kystfylkene skal kompenseres fram til en ny og bedre begrunnet kostnadsnøkkel er på plass.

Senterpartiet er selvsagt imot forslaget om at småkommunetilskuddet skal inngå i et nytt regionalt-politisk tilskudd. Vi mener at småkommunetilskuddet er en viktig del av helheten og balansen i det kommunale inntektssystemet. Ved en inkurie er vi ikke med på en merknad fra Arbeiderpartiet og SV om dette.

Senterpartiet avviser innføring av et nytt inntektssystem for kommunene basert på regjeringens forslag.

Stein Erik Lauvås (A) [13:13:22]: Kommuneproposisjonen gir god økning til kommunene, sier representanten Njåstad i sitt innlegg. Det er det sterk tvil om. Det motsatte er kanskje mer riktig. Så sier han videre at det er ingen selvfølge, fordi man har lav oljepris osv. Men Njåstad og hans parti hadde ingen problemer med å finne fram 20 mrd. kr i skattelette i år – mest til dem som har mest fra før – men har tydeligvis problemer med å finne penger til fellesskapet, til kommunene.

Så fortsetter representanten Njåstad og sier at det er helt på sin plass med effektiviseringstiltak ute i kommunene, som kan erstatte f.eks. eiendomsskatt. Jeg må lure litt på hvilken virkelighet det er representanten Njåstad egentlig befinner seg i. Det er ikke lenge siden han selv var ordfører. Det må han tydeligvis ha glemt, eller så har de helt andre tilstander på Vestlandet enn vi har alle andre steder i landet. De ordførerne jeg kjenner, har jobbet med effektiviseringstiltak dag ut og dag inn i hver eneste kommune – i hvert fall i Østfold, og de kjenner jeg stort sett alle sammen. Man må undres.

Jeg registrerer at det er en rekke representanter som er sterkt opptatt av den rød-grønne regjeringen. Det får vi si er bra. De faller i hvert fall tilbake på uttalelser som er både seks, syv og åtte år gamle, og vel så det.

Jeg synes det er fint at representanten Jenssen slår riktig fast at de kommunene som ikke vil slå seg sammen med andre, de skal straffes økonomisk. De skal piskes på plass. Men så fortsetter representanten Jenssen og sier at Arbeiderpartiet har slukket lyset i kommunereformdebatten. Nei, representanten Jenssen tar grundig feil. Min opplevelse er at ute i kommunene er det arbeiderpartirepresentantene som kanskje har stått fremst i køen for å diskutere kommunereformen og hvordan man skal få bedre tjenester til innbyggerne. At vi har endt opp med et annet standpunkt enn det representanten Jenssen synes er riktig, det må være en ærlig sak. Men å påstå at det er Arbeiderpartiet ute i kommunene som har slukket noe lys i en debatt om kommunereform – mer feil kan man ikke ta.

Så registrerer jeg videre at innbyggerne i Østfold får ikke som Fremskrittspartiet og Høyre lovet i valgkampen. Jeg bare nevner helt tilfeldig at Spydeberg kommune etter beregningene vil tape 4,5 mill. kr, Askim 2,4 mill. kr, Eidsberg 3 mill. kr og Hobøl 4 mill. kr. Det var ikke dette man ble lovet i Østfold av Høyre og Fremskrittspartiet i valgkampen, men det er dette de får. De får kutt i kommuneøkonomien.

André N. Skjelstad (V) [13:16:36]: Det er en viktig debatt for Kommune-Norge, for nå legges rammene for eldreomsorg og skole. Det er nettopp de tjenestene innbyggerne opplever i hverdagen, og derfor er det viktig at vi har forutsigbare rammer.

Det er også viktig at vi nå får inntektsnøkler som rulleres med jamne mellomrom, så man ikke kan la gårsdagens system ligge i en skuff og støve. Når mobiliteten er større enn noen gang, og det også er trøkk på bl.a. sosialstønad og sosialpolitiske virkemidler, er det viktig å ta høyde for at verden faktisk forandrer seg. Da må jeg si det overrasker meg at bl.a. SV og Arbeiderpartiet ikke er større pådrivere for å få på plass større kommuner, spesielt med henblikk på de utfordringene som er innenfor pleie og omsorg, der det stort sett er 15 pst.-stillinger man får til å begynne med, og man derfor har store problemer med å rekruttere. Det er ingen tvil om at større kommuner også kunne ha gitt et større og bredere fagmiljø der man ikke minst også kunne ha tilbudt større stillingprosenter. For min del handler dette også om likestilling. Jeg syns det er merkverdig at de samme partiene legger lokk over akkurat det, for nettopp rekruttering av fagpersonell ute i kommunen handler også om likestilling.

Distriktene vil bli flerkulturelle framover, og det vil kreve at kommunene må kunne ha større og bredere fagkompetanse enn i dag. Derfor trengs det større fagmiljøer som er i stand til å gi nettopp den type tjenester som vi er opptatt av. Venstre har også vært svært opptatt av å gi gode og forutsigbare rammer for fylkeskommunene, for fylkeskommunene er eiere av våre videregående skoler. Derfor er det med litt forundring jeg hører at noen påpeker at det har vært bedre det som faktisk lå i skuffen før det kom. Vi har vært med og justert, for Venstre har vært opptatt av å gi forutsigbare rammer til de videregående skolene. Jeg må si at det er rimelig bemerkelsesverdig i denne debatten, når enkelte fra Arbeiderpartiet påpeker at dagens regjering bare fyller litt på gavepakken fra arbeiderpartiregjeringen, de tidligere riksveiene, med en innpakning det knapt var gavepapir på, og som viste seg å være en milliardregning ut til nåværende fylkeskommuner. Jeg syns vi må være ærlige på hva vi har å bidra med her, for den gavepakken kostet fylkeskommunene såpass mye, og da er det ikke til å undres over at vi ikke er i mål med å fylle opp de hullene som arbeiderpartiregjeringen sendte over til fylkeskommunene.

Så er det sånn at vi ønsker en regionreform. Det betinger nye kostnadsnøkler for framtiden. Det er vi villige til å være med på, det viser vi også i merknaden til saken som vi vedtar i dag.

Karin Andersen (SV) [13:19:45]: SV bevilger mest penger til kommunesektoren, og det gjør vi nettopp fordi vi ønsker kvalitet i skole og eldreomsorg, fordi vi ønsker at man skal kunne ansette nok fagpersonell. Det er det som er viktig, og det har ikke, som representanten fra Venstre nå var oppe og sa, noe med størrelsen å gjøre. Kommunalministeren sto nettopp på talerstolen og sa at også de store kommunene rundt byene hadde problemer. Så det gjenstår for representanten Skjelstad å legge tall på bordet som viser at det er mindre sannsynlighet for god omsorg, gode stillinger og god arbeidsgiverpolitikk i de små enn i de store kommunene. Det er nok ikke størrelsen det kommer an på der heller, men både vilje og politisk prioritering, ikke minst fra Stortinget. Den prioriteringen gjør SV, i motsetning til Venstre, som har støttet en regjering som bruker de store pengene på skattelette til de rikeste.

Representanten Kapur var oppe og snakket om bosetting i kommunene. Ja, det er riktig at det bosettes flere nå, men ventetidene øker dramatisk. Det er ganske opprørende å høre at når SV ønsker at kommunene skal bosette dem som staten gir opphold, kaller representanten Kapur det for «tvangsbosetting». Det er å bli sittende på mottak som er tvang. Det er å få satt hele livet sitt på vent som er tvang. Så det er vi nødt til å løse.

Vi er også nødt til å sikre at barna blir bosatt. Da må vi øke kommunenes kompensasjon for å bosette barna til 100 pst. Vi er også nødt til å sikre dem som er funksjonshemmede, og som nå blir sittende på mottak lenge fordi kommunene ikke har råd til å betale det det koster å ta imot dem. Den ordningen må også økes.

Jeg tror flertallet her i denne salen skal takke – ikke seg sjøl, men opposisjonen – for at vi hindret fjerning av folketrygdrettigheter for mange av flyktningene, som er skadd av krigen og funksjonshemmede, som med den ordningen regjeringen hadde foreslått, hadde mistet rettigheter i folketrygden til f.eks. uførepensjon. Det hadde blitt dyrt for kommunene, og da hadde man ikke fått bosatt noen.

Så til temaet øremerking, og først til Ørmen Johnsen. Når SV foreslår penger til skolehelsetjenesten, er det feil når Ørmen Johnsen sier at det bare er til helsesøstre. Det er opp til kommunene å bruke de pengene til å styrke skolehelsetjenesten, om det nå er helsesøstre, psykologer eller hvem det er man skal ha. Men poenget er at vi øremerker pengene, fordi erfaringene fra barnevernsatsingen viste at det var nødvendig, og det er det også på dette området. Hvis Tone Wilhelmsen Trøen hadde sjekket sine tall på hvor mange helsesøstre som har blitt ansatt, ville hun ha sett at det er et svært misforhold mellom den summen man har lagt inn, og antall ansatte man har fått.

SV stoler mest på kommunene. Derfor foreslår vi at de skal få en større del av den totale økonomien i Norge, og det skal de få øremerket, men mest i frie inntekter.

Helga Pedersen (A) [13:23:07]: Høyre og Fremskrittspartiet har vært offensive med å love mer og bedre kvalitet i henholdsvis skole og eldreomsorg. Men de valgkampløftene, kan vi konstatere etter dagens debatt, følges ikke opp med penger til kommunene og fylkeskommunene, som skal tilby å levere disse tjenestene.

Når statsråden bruker prosenter og statistikk for å fortelle hvor mye penger de nordnorske fylkeskommunene har, har det ingen gjenklang i realitetene der ute. Kunnskapsministeren har vært høyt på banen for å sende eksperthjelp til Nord-Norge. Det er vel og bra, og ekspertene er hjertelig velkommen. Men det fylkeskommunene trenger for å løfte kvaliteten og for å bidra til at flere elever gjennomfører videregående opplæring, er de ekspertene som skal jobbe i skolen hver dag: kvalifiserte lærere, gode skoleledere og det andre personellet som skal bidra til å få våre elever gjennom.

Når det gjelder eldreomsorgen, har Fremskrittspartiet åpenbart glemt hva de sa før valget, at eldreomsorgen skulle koste hva det koste ville. Nå kommer stortingsflertallet til å vedta et kommuneopplegg for neste år der det altså ikke er rom for å bedre kvaliteten i eldreomsorgen.

Så registrerer jeg også at Høyre og Fremskrittspartiet har litt problemer med å vite hva slags fot de skal stå på i avveiningen mellom statlig styring og lokaldemokratiet. Det er mange dilemmaer knyttet til dette, det skal vi erkjenne. Men det er jo sånn at for at kommunene skal levere eldreomsorg, må de først og fremst ha et økonomisk armslag og deretter handlefrihet til å gjøre det som er nødvendig, og det varierer fra kommune til kommune hva som er behovet. Noen steder er det behov for flere folk i den hjemmebaserte omsorgen, andre steder er det behov for å satse på velferdsteknologi, i noen kommuner er det behov for nye sykehjemsplasser, i andre kommuner er det behov for å pusse dem opp. Det er viktig at Stortinget tar høyde for det, og at den enkelte kommune kan gjøre det som trengs der. Ideen om statlig styring har spilt fallitt, det fungerer ikke.

Så registrerer jeg også at Høyre og Fremskrittspartiet, som for noen måneder tilbake mente at det å lovfeste barne- og ungdomsråd ville være en for stor inngripen i lokaldemokratiet til at de kunne gå for det, nå vil sende inn fylkesmennene for å overprøve kommunene i strukturspørsmålet. Jeg registrerer at både Høyre og Fremskrittspartiet gikk til valg på å redusere Fylkesmannens innflytelse. Nå vil de styrke den kraftig.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:26:28]: Senterpartiet er samd med dei som meiner at det er gjort mykje godt arbeid lokalt. Dette er ikkje på grunn av handteringa til regjeringa, men trass i den uryddige oppførselen til regjeringa.

At Høgres politiske innsats for kommunesamanslåingar gjennom 30 år ikkje har gitt resultat, har si årsak i mangel på gode argument. At Høgre har brukt 30 år gir heller ikkje kommunestyra overflod av tid til å handsame så viktige spørsmål for framtida – det skal gå i hastefart.

Reformiveren til staten har ikkje gitt forventa resultat i statlege etatar. Ressursbruken – korkje i Nav, i politiet eller i Forsvaret – står fram som optimal. Den statlege overtakinga av sjukehusa har heller ikkje vore ei suksesshistorie. Men i staden for å lære av feil og ikkje oppnådde resultat køyrer ein på med nye reformer for sentralisering og svekt folkestyre. I kommunereforma vert kommunane pålagde å lage nye kart – dei nye oppgåvene kom ikkje. Og i innspurten la departementet fram eit nytt, teoretisk og til dels uforståeleg forslag til inntektssystem, som skapte stor usikkerheit og forvirring.

Det er utruleg at ei reform som Høgre har arbeidd for i 30 år, er så dårleg førebudd. Resultatet står fram meir og meir som ein kaotisk fiasko i høve til måla til høgrepartia. Oppførselen til regjeringa og statsrådane overfor kommunane og dei folkevalde i kommunane er respektlaus. Men det står stor respekt av arbeidet som er gjort ute i kommunane.

Statsråd Sanner sa i debatten tidlegare i dag at folk i kommunane gjennomfører desse prosessane fordi dei er opptekne av å yte gode tenester for framtida. Inntrykket mitt er at svært mange kommunar har delteke i prosessane fordi stortingsfleirtalet har pålagt dei å gjere det. Det er iallfall det dei seier til meg. Kva byggjer statsråden uttalen sin på? Og har statsråden tal på kor mange kommunar som ville gjennomført desse prosessane utan pålegg frå stortingsfleirtalet og press frå fylkesmennene, som no får så mykje makt? Embetsmannsstaten er på full fart inn igjen. Eller er dette rett og slett – som så mykje anna – ein laus påstand frå statsråden si side?

Helge André Njåstad (FrP) [13:29:11]: Eg må nesten kommentera nokre av dei helsingane me har fått, spesielt frå Arbeidarpartiet.

Når representanten Pedersen snakkar, kunne ein nesten få inntrykk av at kommunane får mindre pengar neste år enn dei har i år, men det er det motsette som er fakta. Me legg på meir pengar til kommunane. Òg når ein trekkjer frå demografi- og pensjonsutgifter, har dei meir pengar igjen å rutta med. Å framstilla det som magert, blir litt spesielt.

Representanten Pedersen var òg inne på eldreomsorga, og at Framstegspartiet ville stilla meir pengar til rådigheit – ho brukte orda «koste hva det koste ville». Me har sagt at me skal prøva ut i forsøksordninga med ei overslagsløyving, slik at det er behovet til dei eldre som skal styra kva pengar som kjem til kvar kommune. Eg registrerer at det er forbausande få kommunar som har takka ja til å få ekstra pengar til eldreomsorg. Når Arbeidarpartiet har over 200 ordførarar, har dei ein stor del av ansvaret for at kommunane ikkje søkjer om å få dei pengane. Dei arbeidarpartiordførarane som ikkje søkjer på ordninga, kan iallfall ikkje klaga på for lite pengar, for då har dei takka nei då Stortinget stilte ekstra pengar til rådigheit for eldreomsorg.

Så synest eg òg det er litt morosamt at Arbeidarpartiet på side 13 i innstillinga kritiserer regjeringa for å ta æra for ein god skatteinngang i 2015. Blar ein ei side fram, tek dei sjølve æra for ein god skatteinngang i 2011 og 2012. I så fall må ein samanlikna dei åra med kvarandre og ikkje på den eine sida seia at dette skjedde av alle andre grunnar enn regjeringa, mens i deira tid var det berre regjeringa som hadde ansvaret for at ein fekk 10 mrd. kr meir dei to åra.

Eg må òg kommentera litt til representanten Lauvås, som lurer på kva planet eg er på. Eg hugsar veldig godt då eg var ordførar. Det var eg i dei same åra som Lauvås var ordførar i Marker. Eg trur me begge hugsar tilbake til KS-samlingane, der me retta oss etter den raud-grøne regjeringa i mange av åra. Det var ein debatt ikkje så veldig ulik han som er no: Me skulle alle gjerne hatt meir pengar til innbyggjarane våre. Me fekk ikkje det me bad om den gongen heller – slik som det alltid har vore, at ordførarar og lokalpolitikarar ynskjer meir pengar til rådigheit enn det dei får.

Så hadde me sjølvsagt eit enormt trykk på effektivisering i kommunane. Eg hugsar veldig godt at me i mi tid valde å effektivisera for å fjerna eigedomsskatten. Eg skulle ynskja at fleire kommunar hadde gjort slik som me gjorde i Austevoll i den tida, at ein ikkje pålegg innbyggjarane å betala eigedomsskatt, som er urimeleg og urettferdig, men at ein heller driv meir effektivt i kommunal regi. Når ein ser statistikkar over talet på kommunar som tek inn eigedomsskatt, og talet på kommunar som har konkurranseutsett tenestene, f.eks., er det eit stort potensial for at kommunane kan driva meir effektivt. At me peikar på det i denne innstillinga, er ikkje urimeleg.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Frank J. Jenssen (H) [13:32:32]: Jeg har også i denne kommuneproposisjonsdebatten registrert flere innlegg hvor rød-grønne politikere, f.eks. representert ved representanten Martin Henriksen, gir en form for elendighetsbeskrivelse av hvor dårlig det angivelig går i våre nordlige fylker.

Det er riktig at vi gjør omleggingen av inntektssystemet til fylkeskommunene – en overmoden endring som de rød-grønne var enig i at burde gjøres, men som de bare lot ligge i skuffen. Men jeg har lyst til å minne om at Nav den 3. juni melder at det er 2 pst. – rekordlav – ledighet i Troms, og at bedriftene mangler kompetent arbeidskraft. Av og til når man hører Arbeiderpartiet, skulle man tro at dette er fordi regjeringen har sentralisert bort jobbene, og at det nær sagt ikke er noen ting som foregår der – at det verken er arbeidskraft eller andre ting der. Men det er ikke derfor: Det er fordi det føres en politikk i dette landet som gjør at bedrifter ansetter folk, og det er mangel på arbeidskraft. Så det går bra mange steder i landet. Det skulle man ikke tro når man hører på enkelte talere fra de rød-grønne.

Så må jeg få lov til å gi en kommentar til representanten Lauvås – dette er mer en korrigering av noe som må være en åpenbar misforståelse. Lauvås tillegger meg utsagn – jeg skulle ha antydet at det er arbeiderpartiordførere lokalt som såkalt har slukket lyset i Arbeiderpartiets kommunereformdebatt. Jeg har ikke vært i nærheten av å antyde det. Tvert imot: Jeg har brukt taletid i dag på å framheve dyktige arbeiderpartiordførere som ønsker kommunesammenslåing, men som etterlyser klarhet fra sitt eget parti. Det er det jeg har etterlyst når Ålesund-ordføreren sier at hun har vært kritisk til Arbeiderpartiet i saken – ikke stolt av Arbeiderpartiets håndtering av kommunereformen – eller når Harstad-ordføreren Marianne Bremnes sier:

«Jeg skulle ønske Arbeiderpartiet hadde guts nok til å være med på denne kommunereformen. Vi må tørre å si at vi vil dette.»

Dette er lysende eksempler på arbeiderpartiordførere som vil noe, men som har etterlyst klarhet fra eget parti. Det er en klarhet som flere av oss venter på.

Ketil Kjenseth (V) [13:35:18]: For Venstres del er det viktig at vi fortsetter å snakke om velferd. Mye velferd skal produseres nærmest mulig innbyggerne i kommunene. De neste årene står vi overfor store utfordringer i kommunene, med en aldrende befolkning i distriktene og færre og færre unge som kan betjene den aldrende befolkningen. Skal vi få dette til å gå sammen, må vi organisere kartet bedre. Derfor må vi fortsette å snakke om hvordan velferden skal organiseres og produseres.

De 770 mill. kr regjeringa og samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre har sørget for til helsestasjonstjenester og skolehelse, har, representanten Karin Andersen, ført til at langt flere jobber i den sektoren. Det er ikke bare helsesøstre som er ansatt, det er viktig at vi ansetter andre typer kompetanse i disse tjenestene. Det er også på tide at vi organiserer andre typer autorisert helsepersonell til å jobbe i disse sektorene. Vi er faktisk nå i ferd med å gå tom for helsesøstre som kan jobbe på helsestasjon og i skolehelsetjenesten.

Av de 2,4 mrd. kr som er bevilget til opptrappingsplan for rus, er 1,5 mrd. kr øremerket til kommunene for å skaffe boligtilbud. For Venstre er det viktig at vi sørger for å skaffe bolig samtidig med at vi starter behandling, og at vi ikke skal tildele bolig som premie for at man har lyktes med å bli rusfri.

Jeg var innom de nevnte reformene, ansvarsreformen, HVPU-reformen, samhandlingsreformen og de 15 000 nye plassene Arbeiderpartiet lovet skulle bygges i eldreomsorgen innen 2013, som ble 2 000. Det er viktig at vi også snakker om resultatene som kommer av midlene vi putter på. Det er altså ikke bare snakk om milliarder mer, det er også snakk om hvordan vi organiserer.

Siden 1964, da vi hadde forrige kommunereform, har vi altså fått IKT, og 428 kommuner strever betydelig med å få til en samhandling seg imellom, mellom pasientene de skal betjene, og mellom sykehusene. Sykehusreformen fra 2001 har vært fantastisk vellykket. Man har, fra 50 mrd. kr i 2002, puttet på til 140 mrd. kr i 2016. Den har fungert godt for det, den fungerer også brukbart med tanke på å standardisere IKT, hvor kommunene henger betydelig etter.

Vi er nødt til å begynne å organisere dette på en annen måte, og det krever samhandling fra oss politikere, kanskje litt mindre ambisjoner i Stortinget på vegne av kommunene, og litt større ansvar til litt større kommuner.

Presidenten: Helga Pedersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Helga Pedersen (A) [13:38:44]: Jeg registrerer at Fremskrittspartiet vil bruke mer penger på eldreomsorg, men kun i de kommunene som vil gjøre det akkurat på Fremskrittspartiets måte. Det store flertallet kommuner som vil gjøre det på den måten de synes er best ut fra lokale forhold, blir altså avspist med et meget magert kommuneopplegg for neste år.

Jeg registrerer at høyresiden beskylder opposisjonen for elendighetsbeskrivelser. Det mener jeg de ikke har dekning for. Det store poenget er at stortingsflertallet i dag misbruker muligheten til å ruste våre lokalsamfunn for framtiden. Regjeringen har lagt opp til rekordhøy oljepengebruk. Vi har 135 000 arbeidsledige mennesker i landet vårt, samtidig har kommunene en rekke uløste oppgaver og behov for arbeidskraft innenfor skole, eldreomsorg, barnehager og en rekke andre områder. Derfor burde man sette folk og penger i gang med å løse de oppgavene, i stedet for skattekutt. Der har Arbeiderpartiet i opposisjon en annen retning enn regjeringen.

Presidenten: André N. Skjelstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

André N. Skjelstad (V) [13:40:05]: Noen få kommentarer til slutt: Nei, det er ikke slik at det er Arbeiderpartiets folk rundt omkring i landet som slukker lysene i debatten. De er derimot pådrivere. Det er derimot de folkene som partiet har i denne sal, som er med på å prate både reformen og Kommune-Norge ned, dessverre. Jeg synes det er litt forstemmende med en sånn elendighetsbeskrivelse, som jeg knapt har hørt maken til. Jeg oppfatter at det er mange, mange dyktige lokalpolitikere rundt omkring i landet. Beklageligvis er det mange som blir pratet ned av sitt eget parti, og det synes jeg er synd.

I 15 år har Senterpartiet sittet i regjering. Allikevel har sentralisering skjedd. Det er akkurat som om dette har blåst over landet uten at partiet har funnet ut at det har skjedd også mens de har vært i posisjon. Jeg synes det er forundringsverdig.

Ingjerd Schou (H) [13:41:18]: Kommunene hadde et økonomisk rekordår i 2015, og regjeringen styrker kommuneøkonomien ytterligere for det året som vi skal gå inn i, slik at kommunene også kan tilby gode velferdstjenester for innbyggerne. Da synes jeg det er forstemmende å høre både representantene Juvik og Pedersen snakke om at det er et svakt økonomisk opplegg. Da er det bare én overskrift på det, og det er at retorikken skygger for politikken, og retorikken blir viktigere enn politikken.

Vi gjennomfører altså en kommunereform for å få bedre velferdskommuner og fjerne hinder for kommunesammenslåinger. En reform av denne karakter er et middel og ikke et mål i seg selv. Det handler om å gi kvalitativt gode tjenester, likeverdig, til innbyggerne. Regjeringen fornyer, forenkler og forbedrer også offentlig sektor til beste for innbyggerne gjennom å gjøre mer digitalt, forenkle lover og regler og kreve mindre rapportering. Når jeg hører på representanter fra de rød-grønne, som mener at man har drevet med effektivisering før, og at nok alle kjenner en ordfører – og det håper jeg da virkelig – må jeg si at det er vel ikke slik at effektivisering er gjort en gang for alle. Det er bare å nevne noen eksempler fra den statlige forenklingen, som regjeringen har tatt grep om nå, som handler om å finne tidstyver, digitalisere i større grad og forenkle plan- og bygningsloven, og det skulle ikke forundre meg om det fortsatt er potensial for å se etter tidstyver ute i kommunal sektor. Det vet vi alle som har vært ordførere eller i det hele tatt lokalt folkevalgt, at når man ser godt etter og får nye lokalpolitikere inn som ser på det med nye øyne og stiller andre spørsmål, er det fortsatt hele tiden potensial for både å forenkle og fornye, ikke fordi dette grepet i seg selv er et mål, men fordi det bidrar til nettopp å frigjøre midler til bedre velferdstjenester, barnehagetilbud, skoler, tekniske tjenester eller sågar hjemmetjenester. Målet er å forenkle, fornye og forbedre offentlig sektor nettopp for å skape en enklere hverdag for dem som bor der, for innbyggerne, men også for næringslivet.

Regjeringen har altså tatt et solid grep om forenklinger innenfor statlig sektor, og nå er tiden inne til å styrke budsjettene ved ytterligere å effektivisere kommunal sektor. Det er ikke gjort en gang for alle, og det er ikke gjort i dag, det er også et arbeid for framtiden. Det er ikke bare å rope på mer penger, det er viktig det også, men det er ikke bare å styrke med økte midler innenfor kommunal sektor. Det handler også om å se på hvordan man organiserer og hvordan man anvender de midlene som blir stilt til rådighet. Kort sagt: et skikkelig grep for å effektivisere kommunal sektor.

Presidenten: Representanten Heidi Greni har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heidi Greni (Sp) [13:44:31]: Jeg hadde to store spørsmål som jeg håpet å få svar på i debatten her i dag. Det ene har jeg heldigvis fått bekreftet, for statsråden har vært helt tydelig på, og har bekreftet, at kommunereformen fortsatt bygger på frivillighet, at kommunestyrevedtakene skal respekteres, og at fylkesmennene skal oppsummere de lokale vedtakene. Det er jeg grundig glad for at vi har fått bekreftet her i dag.

Det andre har jeg ikke fått noe svar på, og det er logikken bak inntektssystemet. Hvis kommune A slår seg sammen med kommune B, har den plutselig blitt robust fordi den har blitt på 2 000 innbyggere. Da skal den ikke lenger straffes. En kommune med 4 000 innbyggere skal straffes og vil få mindre å drive tjenester for. Det samme gjelder regionsenter, som nå skal få et nytt tilskudd. De som blir på 9 000 innbyggere, skal få et nytt tilskudd, de som har 9 000 innbyggere, skal ikke få det og vil få mindre å rutte med til tjenesteproduksjon. Hvordan henger dette sammen med målet om likeverdige tjenester? Det har jeg ikke fått noe svar på her i dag.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [13:45:48]: Til Grenis kommentar: Nei, og det er nok fordi det ikke henger sammen. Jeg må si jeg er veldig lei meg for at verken regjeringen eller flertallet her vil være enig med SV i å fjerne disse tidsfristene og den økonomiske straffen for dem som bruker lokaldemokratiet til å konkludere annerledes enn det regjeringspartiene og støttepartiene gjør. Hvis lokaldemokratiet skal styrkes, må vi jo høre på dem, og da er det noen tidsfrister som er satt, som har gjort det helt umulig for noen å få til dette. Jeg savner respekten for det demokratiet man sier man er for. Jeg har også hørt at statsråden har satt sin lit til ordførerne, som han mener det er for mange av – så det er mye komisk i denne saken også.

Men så til diskusjonen om de store pengene. Ja, SV har større ambisjoner på vegne av skole og eldreomsorg enn det flertallet har, og vi prioriterer penger til det. Så registrerer jeg at andre partier nå sier at nei, man skal ikke ha noen løfter eller noen ambisjoner. Ja vel, da sier det noe om de partienes prioriteringer.

Kjell-Idar Juvik (A) [13:47:14]: Det er litt merkelig i disse debattene at med en gang man kommer med kritikk eller har noen kritiske bemerkninger, er det det samme som at man snakker ned. Det er ingen som står på denne talerstolen og snakker ned Nord-Norge – tvert imot. I Nord-Norge går det bra, og det skal vi alle være glade for. Men det betyr ikke at utfordringene blir mindre om det går bra i Nord-Norge, når man kutter i bevilgningene til fylkeskommunen, som man gjør i dette tilfellet. Det gjør det heller ikke noe enklere for kommunene å gi et best mulig tilbud hvis man får mindre å rutte med. Og det er ikke vi som sier dette – selv om det er blitt sagt at det er et mantra fra Arbeiderpartiet og fra tidligere ordførere fra Arbeiderpartiet. Nei, da burde man kanskje ha lyttet – jeg går ut fra at i hvert fall komiteens medlemmer var på høringen, hvor KS’ leder var veldig tydelig på hvilken betydning denne proposisjonen har for kommunene til neste år. Gunn Marit Helgesen kunne bekrefte i høringen – og sa – at dette gir ikke rom for å styrke kvaliteten innenfor skole og eldreomsorg. Og hva har vi diskutert i denne salen den siste tida? Jo, det er nettopp å styrke tilbudet ikke minst i skolen, og ikke minst denne salen er utrolig opptatt av å få det til. Det er jeg helt enig i, men da må vi følge det opp når vi kommer til budsjettene, og det er det som ikke henger i hop.

Det er det samme i forhold til fylkeskommunen. Det skulle bare mangle at ikke fylkeskommunene skal styre sin økonomi ut fra de betingelsene de har, så jeg synes det er bra at de har klart å gjøre det. Utfordringen er at trøkket i 2016 og 2017 blir gradvis større, og hvis ikke denne salen eller regjeringen gjør noe med det, så har de, som sagt, 282 mill. kr mindre å bruke til skole, veier og båtsamband fra 2020. Det er en realitet, og det har ikke noe å gjøre med hvor bra eller dårlig det går i Nord-Norge. Det har med økonomien til den enkelte fylkeskommune og den enkelte kommune å gjøre.

Så er det akkurat som om det er noe nytt at man skal begynne å effektivisere. Jeg har vært i kommunepolitikken siden 1987, og hvert år var det en kamp for å få budsjettene i hop, og ikke i minst 2003. I den perioden var jeg ordfører og fikk hovedansvaret for dette, og da vet vi alle hvem som styrte. Om man vil eller ikke, så ble det enklere fra 2005. Det er en realitet, og det viser også tallene. Så jeg synes man bør forholde seg til fakta og ikke – med en gang man påpeker svakheter ved satsingen – si at man prater ned Nord-Norge. Det går bra i Nord-Norge, og det er ikke på grunn av økonomien fra denne regjeringen til fylkeskommunene, det har andre årsaker.

Presidenten: Representanten Stein Erik Lauvås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Stein Erik Lauvås (A) [13:50:28]: Innleggene til representantene Njåstad og Jenssen endrer ikke virkeligheten. Opplegget for kommuneøkonomien som vi håndterer her i dag, er for svakt. Så går representanten Njåstad videre og gir arbeiderpartiordførerne skylda og sier at de ikke vil ta imot flere penger. De har sagt nei til dette eldreomsorgsprosjektet fordi de er flinkere til å regne på kommuneøkonomi enn Fremskrittspartiet. Det kommer ikke som noen overraskelse på meg, det er mulig det gjør det på representanten Njåstad, men det har vist seg at kommune etter kommune taper penger på det opplegget som forsøkes servert, og da sier man nei.

Så går representanten Njåstad videre og snakker om at effektiviseringen er veldig god, men jeg forstår av den neste setningen hans at når han snakker om å «effektivisere», er det det samme som å privatisere. Det var godt at katta kom ut av sekken.

Så er det slik at … der gikk tiden ut.

Presidenten: Ja, det gjorde den. Det er helt korrekt. (Munterhet i salen.)

Ingjerd Schou (H) [13:51:42]: Jeg kan også være sannhetsvitne fra lokalpolitikken på 1980-tallet, men de virkemidlene man hadde til rådighet på 1980-tallet, er annerledes i dag. Det handler bl.a. om digitalisering og mulighetene som foreligger for å effektivisere i både statlig og kommunal sektor for å frigjøre midler til andre viktige oppgaver som innbyggerne trenger. Digitalisering legger til rette for økt verdiskaping og innovasjon og bidrar også til at produktiviteten i både privat og offentlig sektor, og i næringslivet, blir bedre.

I statsbudsjettet for i år er det en betydelig økt satsing nettopp på dette, og det er viktig for å kunne effektivisere også kommunal sektor. Det har betydning at vi tar grep sentralt som også virker lokalt. Arbeidet med forenkling av plan- og bygningsloven er nettopp det. Vi ønsker å styrke lokaldemokratiet – som jeg hører en del andre partier, også i rød-grønn leir, er opptatt av – og fjerne unødvendig byråkrati. Det håper jeg alle er opptatt av. Derfor pågår det nå forsøk med at fylkesmennene samordner og kan avskjære innsigelser fra statlige virksomheter.

Enklere byggesaksregler ble iverksatt 1. juli i fjor, og de nye reglene gjør det enklere for folk å gjennomføre små byggesaker på egen eiendom uten å måtte søke, og kommunen slipper å bruke ressurser på mindre byggesaker. Hva betyr det? Det betyr at man kan bruke ressurser på andre ting. Det handler om effektivisering, det handler om en helt annen type opptatthet av innbyggerne. Denne type byggetiltak utgjør til sammen en femtedel av alle byggesaker i norske kommuner. Det betyr noe for folks hverdag.

Forenklinger for næringslivet er viktig, og regjeringen har hatt og har som mål å redusere næringslivets årlige kostnader for å oppfylle lover og regler med 15 mrd. kr innen utløpet av 2017 – sett i forhold til kostnadsnivået vi hadde i 2011. Arbeidet er i rute, og per i dag er de årlige besparelsene fra arbeidet oppe i 9 mrd. kr.

Det kan vel tenkes at noen av dem som har hatt ordet før meg, mener at man har gjort alt dette effektiviseringsarbeidet før, og at man ikke har det samme behovet – i hvert fall at regjeringen ikke kommer med noe nytt nå. Da er det bare å si: Jo, det gjør faktisk regjeringen, man kommer med nye ting, man bruker nye virkemidler.

Tiden har altså gått siden vi var lokalpolitikere på 1980-tallet og fram til i dag. Det tror jeg at lokalpolitikere og mange ordførere ser og vet å sette pris på, at effektivisering i staten har oppmerksomhet og fokus på det som betyr noe for innbyggerne i den enkelte kommune.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ketil Kjenseth (V) [13:54:50]: Hele denne debatten viser hvor riktig regionreformen blir når kommunekartet skal opprettholdes som det er – ifølge de rød-grønne. Det var sikkert en grunn til at den rød-grønne regjeringa selv satte i gang en regionreform. Eimen av asfalt og kongekrabbe har forduftet – det var innholdet i den reformen. Det var lite av varme hender, og det var lite konkurransekraft i nye regioner som kunne avlaste staten.

Det de rød-grønne slipper for billig unna med i dag, er basistilskuddet til kommunene. De må forklare meg, som er fra Gjøvik, hvorfor seks kommuner i Valdres med 18 000 innbyggere skal få 78 mill. kr i basistilskudd, mens Gjøvik med 30 000 innbyggere skal avspises med 13 mill. kr. Noen av disse diskusjonene er vi nødt til å ta – hvorfor det skal premieres å ha seks kommuner med 18 000 innbyggere på et areal som ikke er så mye større enn Gjøvik. Det er da vi kommer til diskusjonen om den reelle velferdsproduksjonen.

Statsråd Jan Tore Sanner [13:56:07]: Representanten Greni sier at hun ikke har fått svar. Jo, representanten Greni har fått svar, men hun liker ikke svaret hun har fått. Det er realiteten. Vi har svart på spørsmålet om fylkenes inntektssystem. Det er behov for større kommuner også i sentrale strøk. Litt sør for Oslo kan man nå 13 rådhus på 45 minutter. Gamle kommunegrenser hindrer kommunenes mulighet til å få til en god samfunnsutvikling etter hvert som de vokser. Endringene i inntektssystemet er velbegrunnet. Det handler om å fjerne hindringer for sammenslåing – som har bred støtte i Stortinget.

Det andre gjelder fylkesmennenes oppgave. Her har også representanten Greni fått svar, og svaret ligger i Stortingets vedtak, nemlig at

«Stortinget ber regjeringa syta for at fylkesmennene kjem med sin tilråding om kommunestrukturen i fylket etter at kommunane har gjort sine vedtak seinast 1. juli 2016.»

Fylkesmannen har i oppgave å gi en slik tilråding basert på de vedtak som er gjort i Stortinget.

Representanten Helga Pedersen tok opp at det ville være synd om enkelte kommuner som hadde mulighet til å komme i mål, ble stoppet av en frist 1. juli. De blir ikke stoppet av en frist 1. juli. De kan i samråd med fylkesmannen bli enige om å bruke noe mer tid. Det er det kommuner som allerede har fått anledning til.

Representanten Juvik tok opp situasjonen for de nordnorske fylkeskommunene. La meg da vise til at når man ser på inntektene for fylkeskommunene i nord og korrigerer for merkostnadene man har på grunn av reiseavstander og annet, har faktisk Finnmark 122 pst. av landsgjennomsnittet, Troms 120 pst. av landsgjennomsnittet og Nordland 124 pst. av landsgjennomsnittet. Det er etter at man har korrigert for avstandsulemper. En fylkeskommune som Nord-Trøndelag har 105 pst. Det er godt rom for å få til gode tjenester også i fylkeskommunene i nord.

Så hører jeg igjen at Arbeiderpartiet ønsker å bruke mer penger på kommunesektoren – 3 mrd. kr. Hvor skal Arbeiderpartiet hente de pengene fra? Er det slik at Arbeiderpartiet skal bruke mer oljepenger, eller skal man øke skattene for bedriftene med 3 mrd. kr i den situasjonen vi er i nå? Det er en dårlig beskjed til dem som skal skape de trygge arbeidsplassene i 2017. I den situasjonen vi er i, trenger vi flere trygge arbeidsplasser i privat sektor. Vi har ikke behov for økte skatter som gjør det vanskeligere.

Helge André Njåstad (FrP) [13:59:28]: Det var representanten Lauvås som fekk meg til å teikna meg nok ein gong, sjølv om eg synest det var synd at det raude lyset begynte å blinka for han, for han hadde begynt å bli ganske god då han fekk raudt lys. Men han gjev meg anledning til å svara på ein del av dei tinga han sa.

Ein ting som han sa ganske frimodig, var jo at Arbeidarpartiet er flinkare til å rekna enn Framstegspartiet. Eg får ikkje det til å stemma når det er rimeleg enkelt at me legg meir pengar på toppen for dei kommunane som er med i eldreomsorgsforsøket, og når nokre kommunar vel å trekkja seg ut, så blir det plutseleg pengar til overs som ein kan disponera i revidert nasjonalbudsjett. Det fortel meg at ein tek pengar ut av eldreomsorg, og at dei kommunane som ikkje er med, taper pengar. Dei taper pengar av éin grunn: at dei ikkje lenger kan kutta i eldreomsorg, noko me ikkje ønskjer forsøket skal bidra til. Eg trur nok at Arbeidarpartiet bør rekna ein gong til viss dei ønskjer å framstå som eit parti som er meir oppteke av eldreomsorg enn Framstegspartiet.

Så brukte eg ordet «konkurranseutsetjing», og representanten Lauvås tolka det som at eg sleppte katta ut av sekken og snakka om privatisering. Då har han ikkje sett rette katten i alle fall, for det er stor forskjell på privatisering og konkurranseutsetjing. Når me i Framstegspartiet snakkar om konkurranseutsetjing, handlar det om at det offentlege har ansvaret for å finansiera tenestene, men me har ikkje allergi mot dei som skal utføra dei. Det er litt rart at det er heilt greitt òg for Arbeidarpartiet å ha private barnehagar. Eg trur det er greitt for heile Stortinget å ha private legar – dei aller fleste har fastlegar som er private. Men når ein kjem til enkelte tenester, bl.a. tenester innanfor eldreomsorg, slår det inn ein enorm allergi mot at private kan vera med og levera betre tenester. Dei kan utfordra kommunane gjennom at dei kan driva smartare og betre. Eg synest det er rart at ein skal ha utvikla ein slik allergi at det er greitt på nokre felt, mens det på andre er heilt uaktuelt å la private vera med. Me synest det er spennande at private får lov til å utfordra kommunane gjennom smarte løysingar og gjennom å tenkja nytt. Det handlar i det heile ikkje om privatisering, som Lauvås sette ord på det.

Så registrerer eg at det har teikna seg ein del folk, så det er kanskje tidleg å takka for debatten, men eg skal gjera det likevel. Eg synest det har vore ein god debatt i år òg, som har vore ganske føreseieleg med tanke på at det for opposisjonen er ein konkurranse om å levere meir pengar til kommunane. Likevel er det brei einigheit om at kommunane får meir pengar til neste år enn det dei har i år, og det dei hadde i fjor.

Så vil eg heilt til slutt koma med ei lita helsing til pressebenken. Då denne komiteen behandla innstrammingspakken på fredag, gjorde media eit lite nummer av at det var få i salen. Då kan jo eg tillate meg å gjera eit lite nummer av at det er veldig få på pressebenken i dag. I ei så viktig sak for Noreg, som angår lokaldemokratiet og Kommune-Noreg, burde det kanskje vore større engasjement på pressebenken for å fortelja om kva me stiller til rådvelde for Kommune-Noreg neste år.

Presidenten: Representanten Kjell Idar Juvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjell Idar Juvik (A) [14:02:43]: Jeg vil bare avklare en åpenbart feil påstand. Det er noen som prøver å danne et bilde av at Arbeiderpartiet er imot å se på mulige kommunesammenslåinger. Da har de ikke fulgt med. Da har de heller ikke i debatten i dag hørt vår partileder, Jonas Gahr Støre, som faktisk sa noe annet. Våre Arbeiderparti-ordførere gjør jobben sin, slik de er pålagt, med å utrede og se på muligheten. Det har de gjort, også med velsignelse fra oss. Men det er forskjell på om man bruker gulrot eller pisk. Nå registrerer vi at man har gått over til pisk, og det er vi imot. Det skal være en frivillig ordning.

Og uansett hva Sanner prøver å si, må Nordland fylke ned 282 mill. kr i 2020 hvis ikke noe annet skjer.

Så må det vel være like bra med en offentlig arbeidsplass som en privat. I vår regjeringstid skaffet vi 350 000 nye arbeidsplasser. To tredjedeler av dem var i privat sektor. Det er bra for arbeidsledigheten at det også er flere offentlige arbeidsplasser.

Audun Otterstad (A) [14:03:57]: I denne debatten er det blitt framsatt en rekke påstander bl.a. om Arbeiderpartiets budsjettering. Vi har jo nylig inngått et forlik om bedriftsbeskatning. Det er interessant at Høyre og Fremskrittspartiet gjør et poeng av ideologisk baserte skattekutt, nærmere 50 mill. kr hver eneste dag. Og hva har det resultert i? Har det resultert i at arbeidsledigheten går ned? Nei, den går ikke ned. Arbeidsledigheten har gått opp, så det har ikke noen korttidsvarende effekt, og økonomer sier at det heller ikke har noen langtidsvarende effekt. Det det har langtidseffekt på, er private, store formuer og stor kapital.

En av de mer interessante debattene i dag, der jeg tror Stortinget faktisk kan enes om noen fornuftige prinsipper, er debatten om kvalitet i eldreomsorgen. Tidligere har statsråden i kommuneproposisjonsdebattene vist fornuft og lyttet, bl.a. da man skulle plassere kommuner under Fylkesmannen, nesten under tvang, ved å ta opp lån. Da lyttet statsråden og snudde. Derfor prøver vi igjen.

Det gjelder tilskudd til rehabilitering av sykehjemsplasser. I Trondheim er det bygd og pusset opp over 700 sykehjemsplasser de siste 13 årene – 700 sykehjemsplasser! Det resulterte i nesten 350 nye sykehjemsplasser for eldre mennesker som trenger beskyttelse, som trenger hjelp, og som har krav på det. Det denne fjerningen resulterer i, er over 100 mill. kr mindre i tilskudd til å pusse opp sykehjemsplasser. Går ikke det ut over kvaliteten – det å ikke kunne få ny ventilasjon og få friskere luft, det å ikke få båreheiser som sørger for lavere sykefravær ved å lette løftene, det å ikke sørge for moderne løsninger for eldre, så man kan bestille mat, så man får den velferdsteknologien man trenger? Fortjener de ikke det? Er de ikke gode nok? Selvfølgelig er de det. Selvfølgelig fortjener de den hjelpen.

Det er denne rausheten eldreomsorgen handler om. Kvalitet i eldreomsorgen er å se hver enkelt, gi alle som trenger det, enkeltrom, gi dem som ønsker det med sine kjære, et dobbeltrom – et oppusset dobbeltrom. Da kan man ikke si til dem som har bygd ut sykehjemsplasser, som har stått på og tatt et lokalt ansvar, at nei, de eldre som ikke har fått flytte inn i et nytt sykehjem, fortjener ikke den kvaliteten, de fortjener ikke den verdigheten.

Det er et reelt kutt på flere milliarder kroner i eldreomsorgen, som vi skal snu den dagen vi kommer inn i regjeringskontorene i 2017. For Arbeiderpartiet er mer opptatt av kvaliteten i eldreomsorgen og kvaliteten på undervisningen til ungene våre enn av ideologisk baserte skattekutt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:07:06]: Det er vel ikkje berre denne representanten som blir litt skeptisk når kommunalminister Sanner tar fram kalkulatoren sin og presenterer reknestykke. Vi har hatt ein runde med folkerøystingar rundt om i landet, der vi ser korleis folk har trudd på dei.

Statsråd Sanner presenterte her eit reknestykke, som eg lurer på kva gjorde i denne debatten. Han hadde kome fram til at nordnorske fylke har for god økonomi. Det er kanskje mitt einaste spørsmål til statsråd Sanner: Meiner Sanner etter å ha kome fram til det reknestykket at dei nordnorske fylka har ein for god økonomi? Og ved å varsle dette – kva har Sanner tenkt å gjere vidare og ytterlegare? Vi har vore gjennom eit ras av kutt i nord. Og klagene kjem i nord – det kjem ingen klager frå hans eigen heimkommune.

Dei har kutta i næringsutvikling, og alle snakkar om det grøne skiftet, så kven skal stå for dette? I alle fall er det ikkje dei i fylka som skal gjere det, for her har ein kutta massivt. Samanliknar ein med den fylkesvegsatsinga som dei blå-blå politikarane reiser land og strand rundt og skal fortelje om, utgjer ho berre to tredjedelar av dei kutta dei har gjennomført når det gjeld næringsutvikling. Anten har ikkje dei blå politikarane i nord sjølve klart å rekne seg fram til at det dei no reiser rundt omkring og presenterer, er ei ganske dårleg pakke, eller så er dei med på at dette er riktig å gjere: å kutte i nord og late som om det ikkje skjer.

Så er det dette poenget, som nokon påstår, at ein skal ikkje snakke ned Nord-Norge. Nei, det skal vi sanneleg ikkje gjere! For å seie det slik: Det er det ingen grunn til. Men her må regjeringa bestemme seg for kva dei faktisk kan ta heider for. Er det det fantastiske fisket? Kanskje dei blå faktisk kan ta heider for at det er fantastiske gytemoglegheiter i Lofoten, og at det er fantastiske oppvekstvilkår for fisken i Barentshavet? – Det er det dei seier.

Når det gjeld industrimoglegheitene på land i nord, er den industrien vi har i nord, i stor grad knytt til land og ikkje råka av petroleumsøkonomien. Dei blå går omkring og tar æra for det også! Situasjonen i oljenæringa er så dårleg at ein får ei dårleg utvikling for norsk krone. Det tar ein òg æra for. Ein reiser rundt og seier: Sjå kor bra det går i nord! Og så tar ein æra for det på det grunnlaget.

Ein må faktisk bestemme seg for kva ein kan ta heider for. Det einaste ein kan ta heider for, er det ein faktisk gjer. Det blir ikkje fleire lærarar i norsk skule, og det blir ikkje meir tilpassa undervisning med mindre pengar. Om ein verkeleg skal få det til, treng ein fleire tilsette, og ein treng midlar inn i norsk skule. Det blir ikkje fleire kompetente og varme hender i eldreomsorga om ein ikkje kjem med betre økonomi. Det skjer berre ikkje – ein kan ha eit så tårevått innlegg ein berre vil. Difor har SV også 7 mrd. kr i ramma utover det som er regjeringa sitt opplegg. Eg håper dei fleste partia til og med kan støtte det når det kjem til stykket i avstemminga.

Odd Omland (A) [14:10:26]: Jeg hadde ikke tenkt å engasjere meg så veldig i debatten, men etter å ha sittet og hørt på den siste sekvensen, må jeg si det føles utrolig forstemmende å høre at det blir påstått at Arbeiderpartiet snakker kommunereformen ned, og at vi er imot kommunereformen. Arbeiderpartiet har vært for en kommunereform. Våre ordførere rundt om i det ganske land har vært ganske aktive i den sammenheng. Men vi er ikke for en reform der en skal bruke pisk og trusler. Da sier det seg selv hvor dette ender. Det som hele tiden har vært et problem, er jo at spillereglene har blitt endret underveis. Det siste som kom rett før det skulle være avstemminger i mange kommuner, var det nye inntektssystemet der en skiller på frivillighet og ufrivillighet.

Som gammel ordfører må jeg si at jeg skjønner folk veldig godt, og jeg skjønner veldig godt folk i Kvinesdal. De forhandlet fram en intensjonsavtale, men 92 pst. av våre innbyggere sa nei i denne sammenheng, og det kommer av den måten som denne prosessen er kjørt på. Når en har spurt folket om et råd, må en også forholde seg til det rådet – det er min mening. Det er Sanners måte å kjøre reformen på jeg mener er årsaken til at denne reformen kollapser.

Tove Karoline Knutsen (A) [14:12:21]: Det var representanten Njåstad som fikk meg til å ta ordet. Det han sier om statlig finansiering av eldreomsorgen, er rett og slett ikke riktig. Det er ikke slik at kommunene får masse penger på toppen av det man har. Nei, staten tar et uttrekk fra kommuneramma, og så omregner man dette til en statlig sats, legger på en skjerv på inntil 4 pst., og så yter man tilbake til kommunene – som da i tillegg skal bygge opp et byråkrati for å rapportere på disse pengene.

I modell A, Fremskrittspartiets foretrukne modell, er dette holdt i veldig stramme tømmer. Det er slik at Trøgstad taper 6 mill. kr, Tønsberg taper 44 mill. kr, Narvik taper 40 mill. kr – og Helsedirektoratet har bekreftet tallene. Jeg har aldri hørt at helseministeren har klart å tilbakevise det – han har ikke prøvd engang. Når Njåstad og andre snakker om at det er Arbeiderpartiet som har prøvd å få kommunene til ikke å være med på dette, tenker jeg at jaja, det er ca. 100 borgerlig styrte kommuner, og den aller største er Stavanger. Der sitter Fremskrittspartiet og Høyre i styringa av byen, og de sa begge to, så Stavanger Aftenblad hørte og siterte: Nei takk, Siv Jensen, vi vil ikke ha den statlige omsorgen, for sannheten er at vi taper flere hundre millioner kroner dersom vi skulle være med på dette. Det var lederen for levekårsutvalget, Kåre Reiten fra Høyre, som sa det. Derfor syns jeg man skal være litt ærlig i alle fall. Hvis det er noen som kan vise til at kommunene ikke taper, burde det iallfall komme på bordet, for nå er det seks kommuner igjen av 18 som hadde meldt seg opp, og det var både røde og blå kommuner. Her har man forregnet seg lite grann – eller hva man har gjort – men iallfall har kommunene skjønt at dette er ikke noen veldig god idé å være med på, og det blir i alle fall ikke bedre eldreomsorg av det.

Så en liten kommentar til dette med private aktører. Slik jeg ser det, er det veldig stor forskjell på en privatpraktiserende lege eller avtalespesialist, som sjøl jobber i førstelinja i et selskap som kanskje han eller ho har, og store kapitalinvestorer som går inn i sårbar eldreomsorg med ett hovedmål: maksimal avkastning på hver investerte krone. Det er ikke å rakke ned på private investorer, det bare forteller hva som er de faktiske forhold. Det prøver hele tida høyresida å si at ikke er tilfellet, men alle veit at sånn er det.

Statsråd Jan Tore Sanner [14:15:35]: Jeg registrerer at enkelte har et sterkt behov for å karakterisere arbeidet med kommunereformen. Det kan man selvsagt gjøre, men jeg mener det er respektløst. Det er respektløst overfor de mange lokalpolitikere fra alle partier som jobber godt og grundig for å skape gode kommuner for sine innbyggere. Jeg mener at denne saken er for viktig til at vi skal komme med lettvinte karakteristikker den ene eller annen vei, for dette handler om velferden for våre innbyggere. Jeg tror vi alle i denne sal vet at utfordringene i årene som kommer, vokser. Det betyr at vi har et ansvar for å legge til rette for en kommunestruktur som gjør at vi kan få sterke velferdskommuner også i årene som kommer. Dette går ikke over. Dette må vi forholde oss til, og derfor gjennomfører vi arbeidet. Min oppgave er å heie på de mange lokalpolitikerne fra alle partier som gjør en god jobb.

Så faller det åpenbart representantene Juvik og Knag Fylkesnes tungt for brystet at jeg påpeker at fylkene i nord har korrigerte frie inntekter, altså etter at man har tatt høyde for avstandsulemper, som ligger langt over landsgjennomsnittet. En fylkeskommune som Rogaland har 93 pst. av landsgjennomsnittet, og en fylkeskommune som Møre og Romsdal har 99 pst. Dette er ikke Sanners tall, dette er offisiell statistikk. Det er bare en påpekning av hvordan det reelt sett er når man er opptatt av å få frem hvor ille alt er. Realiteten er at det er i Nord-Norge det nå skjer. Det bygges mer vei og samferdsel enn noen gang. Det legges til rette for mineralvirksomhet og industriell virksomhet. Det blomstrer. Arbeidsledigheten har gått ned over tid. Dette skal vi også heie frem og fortsette å legge til rette for.

Det er åpenbart at Arbeiderpartiet ikke helt forstår de økonomiske utfordringene vi nå står overfor, når man sier at man skal bruke 3 mrd. kr mer enn det regjeringen foreslår, på kommunene til neste år. Spørsmålet gjenstår: Hvor skal de pengene komme fra? I en situasjon hvor vi mister lønnsomme arbeidsplasser innenfor olje- og gassvirksomheten, virker det som om svaret er at vi skal øke skattene for annen privat næringsvirksomhet. I den situasjonen vi nå er i, trenger vi flere lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor. Vi trenger flere arbeidsplasser som bidrar til statsbudsjettet, ikke enda flere som lever av statsbudsjettet. Derfor har regjeringen og samarbeidspartiene vært opptatt av at vi må legge til rette for privat næringsvirksomhet, samtidig som vi håndterer de kortsiktige utfordringene. Det har vi gjort gjennom revidert nasjonalbudsjett og budsjettet for 2016, med 5 mrd. kr i tiltakspakke og mye konkret rettet mot Sør-Vestlandet.

Else-May Botten (A) [14:19:02]: Det er interessant å høre regjeringspartienes kritikk av Arbeiderpartiet når det gjelder kommunereformen. Hvis man drar ut i landet, ser man at våre tillitsvalgte har vært svært positive til kommunereformen og det arbeidet som skulle komme i gang. Det er lagt veldig mye arbeid i det, men prosessen som er lagt opp fra regjeringen, innholdet i den og inntektssystemet, har ikke vært spesielt vellykket, slik vi ser det. Det er derfor det også er vanskelig å få landet dette.

Hvis dette er så forlokkende som regjeringspartiene i denne debatten viser til, synes jeg det er veldig rart at ikke flere kommuner slår seg sammen. Det er nemlig sånn at folk i stor grad ikke vil ha denne løsningen.

I valgkampen gikk representanten Helge Orten, fra Høyre i Møre og Romsdal, rundt og sa at med kommunereformen skulle vi få redusert antallet der fra 36 kommuner til 4–5 kommuner. Det synes jeg hørtes ut som et hårete mål, for å si det sånn, men at det absolutt er behov for å se på strukturen, er det ingen tvil om. Det er dessverre sånn at kanskje 4–5 kommuner vil slå seg sammen etter denne reformen, og da vil jeg heller si at det har ikke vært en suksess – en pakke med gulrøtter som folk ønsker å kjøpe. Det er faktisk veldig mange som sier nei til dette.

Til Sanner som snakket om oljepengebruken, vil jeg si at vi i våre budsjett har klart å bruke mindre oljepenger enn regjeringen. Vi klarer å prioritere bedre enn denne regjeringen, som faktisk bare bruker mer og ikke klarer å kutte på noe.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:21:15]: Eg har lyst til å komme med ei lita innrømming. Det er at eg er tilhengjar av kommunesamanslåing. Eg har trua på at Noreg kan ha godt av ei større kommunereform, men ikkje den reforma som vi observerer no. Eg trur kanskje det er det som har skjedd – folk har gjennomskoda kva dette faktisk er. Dei har klart å slå saman to ulike størrelsar, som grenser og kommuneøkonomi. Eg trur at dette set tilbake arbeidet med ei ordentleg kommunereform – ei skikkeleg, god kommunereform – antakeleg med 20–30 år, fordi ein har gått inn i prosessen her slik ein har gjort. Ein har brukt kommunereforma som ei moglegheit til å drive igjennom andre ting – sentralisering, ideologiske prosjekt. Hadde kommunane og folk rundt omkring i kommunane hatt trua på at dette var eit ektefølt ønske om å organisere Noreg betre, skape betre tenester, er eg heilt sikker på at folk hadde blitt med på det. Da hadde eg blitt med på det. Men det er ikkje det som skjer. Ein gjer dette til ein trojansk hest av eit slag.

Det er veldig synd, for da har vi gått glipp av ei historisk, fantastisk moglegheit på grunn av at det er handtert på denne måten. Det synest eg er veldig beklageleg.

Så til Nord-Noreg: Ja, Sanner gjer som hans partifeller i nord også har gjort. Ein reduserer Nord-Noreg til eit spørsmål om asfalt. Så lenge dei kan peike på at det er bygd litt meir veg, må jo nordlendingane vere fornøyde. Ærleg tala! Jaja, vi har kutta mykje meir i næringsutvikling. Jaja, vi har kutta meir i kommuneøkonomien. Men dei har jo fått asfalt!

Eg er ikkje redd for Sanner sine tal, og det fell meg ikkje tungt for brystet å høyre hans tolking av offentlege data, men det eg spør meg om, er: Kva vil Sanner med sine tal? Kvifor har han dette framføre seg akkurat no? Kvifor kikar han på dei tala frå nord? Det bør bekymre ikkje berre folk på venstresida, slik som eg, eller folk frå Nord-Noreg, slik som eg. Det må absolutt bekymre folk som er valde inn på Stortinget frå Sanner sitt parti, å sjå denne utviklinga og sjå korleis deira eigen landsdel blir behandla.

Eg trur også det går fantastisk bra i Nord-Noreg, men som eg prøvde å seie i det førre innlegget, er det jo ikkje på grunn av, det er trass i den politikken som denne regjeringa fører. For å ta gyteområda og kronekursen: Sanner kan ha kontroll over mykje i dette landet, men akkurat det trur eg ikkje han styrer.

Trond Giske (A) [14:24:33]: Jeg tror at hvis vi hadde målt hvilke debatter i Stortinget som angår folk mest, så tror jeg denne debatten kommer veldig høyt på listen. Den går rett på hverdagslivet til folk – får ungene våre god nok skole, får de eldre god nok omsorg, er det et godt barnevern, blir folk tatt vare på, klarer vi å hjelpe folk tilbake til et godt og ordentlig liv hvis de har havnet utpå på et eller annet vis?

Jeg er helt enig med kommunalministeren i at vi må ha en ansvarlig pengebruk, det er noe som Arbeiderpartiet alltid har stått for. Derfor var vi veldig overrasket da den nye regjeringen, som nå har sittet i tre år, ved hver eneste korsvei gikk til oljefondet og hentet ut mer penger. Man har faktisk nesten doblet oljepengebruken siden Solberg overtok i 2013, og man har brukt like mye oljepenger på tre år som den rød-grønne brukte på åtte. Det var vel ikke det man hadde forventet da Erna Solberg i valgkampen 2013 kritiserte oljepengebruken.

I en situasjon med 130 000 arbeidsløse er det riktig å bruke penger. Men når man skal bruke så mye penger, må man spørre seg kritisk: Hva bruker vi pengene til? Hvordan setter vi flest mulig i arbeid samtidig som vi løser viktige samfunnsoppgaver? Regjeringen har gjort sitt valg: 20 mrd. kr i skattekutt. Det er et ærlig valg, man tror at det virker stimulerende på økonomien, og at det bidrar til investeringer og flere arbeidsplasser. Fair enough. Men etter tre år må vi kanskje begynne å spørre: Når kommer denne virkningen? Vi spurte Statistisk sentralbyrå, og de fortalte at deres beregninger viser at 200 mill. kr i skattekutt gir tre arbeidsplasser. Hva kan man innenfor kommunalbudsjettet få for 200 mill. kr? Jo, man kan få en svær skole, man kan få et par sykehjem, man kan få investeringer i veier, man kan få investeringer i bygningsmasse – som jo er private arbeidsplasser, ikke offentlige. Det er aktivitet i økonomien – det er entreprenørfirmaer, byggefirmaer, elektrikere og andre, som kommer i virksomhet. Og de ruster oss for framtiden. Hvordan ruster vi oss for framtiden – for vi vet at vi får en stor eldrebølge som kommer til å trenge omsorg? La oss nå bruke den ledige kapasiteten til å gjøre de investeringene vi vet vi kommer til å måtte gjøre. Det er beregnet at vi taper 35 mrd. kr i året på at vi har den ekstraordinære høye ledigheten. La oss bruke den kapasiteten til å gjøre nødvendige investeringer.

Én ting er Høyre og Fremskrittspartiet, men spørsmålet går jo til Kristelig Folkeparti og Venstre også. Terje Breivik og Knut Arild Hareide fra Hordaland, Iselin Nybø og Olaug Bollestad fra Rogaland – hva har disse skattekuttene gjort for deres fylker? Hvordan bidrar den politikken – med store skatteletter istedenfor å investere i kommuneøkonomien, i skole, eldreomsorg, infrastruktur og oppbygging – til å få ned ledigheten? Det spørsmålet må dere ikke besvare bare til Arbeiderpartiet, men til deres velgere, og jeg tror svaret kommer til å være klart: Man ønsker en annen kurs.

Frank Bakke-Jensen (H) [14:27:49]: Jeg må få svare representanten Knag Fylkesnes, som har en rørende omsorg for landsdelen vår. Nei, det er jo ikke sånn at nordnorske politikere tygger asfalt og tar til takke med det. Det er ganske enkelt sånn at Nord-Norge fikk tredd nedover seg en regionveireform av den forrige regjeringen, der man overlot ansvaret for en stor mengde vei til fylkene uten at man sendte med penger. Den omprioriteringen vi har gjort fra det som heter RUP-midler og over til vei, vedlikeholdsmidler, er en helt nødvendig omprioritering som næringslivet takker for, i og med at vi er en landsdel som særlig i disse tider er avhengig av å ha infrastrukturen på plass og logistikken på plass sånn at vi kan pleie de markedene vi har ute.

Det er smålig, etter min mening, å saldere en debatt på den måten. Det er ganske enkelt sånn at representanten Knag Fylkesnes kan reise nordover, kan ta kontakt med næringslivsorganisasjonene, ta kontakt med bedriftene der nord og spørre om de vil tilbake til dårligere veier, om de vil tilbake til de veibudsjettene de hadde tidligere. De vil ikke det.

Hva har man ellers gjort? Man har en etter- og videreutdanningsreform for lærere, som kommer til å løfte denne landsdelen. Endelig. Den viktigste satsingen vår landsdel står foran nå, er at vi får så gode lærere i skolen at ungdommen vår kan ta den utdannelsen de trenger, sånn at de kan realisere sine muligheter. Det skal ikke være som et tidligere halvmaoistisk samfunn, der politikerne skal bestemme hvilke muligheter ungdommen skal få lov å ha. Vi skal ha så gode skoler at ungdommen fra Nord-Norge skal kunne utnytte sitt potensial, ta de mulighetene som byr seg, hvis de vil ta dem. Det er den skolesatsinga vi gjør nå. Det brukes milliarder på at vi skal få gode lærere i skolen, og det er en skam at representanten Knag Fylkesnes ikke kan ta det med når han skal nevne satsingen i nord – rett og slett. Med sin filosofiske betraktning ellers og sin lettere akademiske tilnærming til ting, burde dette temaet føre til at han gikk opp hit og sa takk, og ikke harselerte med satsinga.

Så er det sånn når det gjelder næringsutvikling, at det er ikke det offentlige og politikerne som plukker vinnerne, det er næringslivutøverne som skaper verdier og blir vinnere selv. De flinkeste skaper gode bedrifter, skaper verdier og lykkes. Det er ikke sånn at det er et offentlig apparat som automatisk plukker de rette. Det er rammevilkårene og skattelette som gjør at vi får et robust næringsliv som skaper verdier, som skaper lønnsomme arbeidsplasser, som skaper trygge arbeidsplasser – det gjelder også i Nord-Norge.

Presidenten: Å si at noe er en skam, er ikke parlamentarisk språkførsel.

Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har hatt ordet to ganger tidligere, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:30:50]: Innanfor den parlamentariske språkbruken: Eg lurer på kva representanten Bakke-Jensen ville sagt på gata, viss han hadde snakka der. Det kan vi berre førestille oss.

La meg berre stille to enkle spørsmål til representanten Bakke-Jensen. Omprioriteringa, som Bakke-Jensen nemner, frå regionale utviklingsmidlar til veg: Har det vore eit éin-til-éin-forhold der? Har Nord-Noreg fått like mykje pengar som det som er blitt tatt frå næringsutvikling når det er blitt overført til veg? Svar ja aller nei på det.

Det andre spørsmålet gjeld etter- og vidareutdanning: Det er eit einstemmig storting som står bak etter- og vidareutdanningsreforma. Uansett kor akademisk henslengd eg er i denne salen, er det eit faktum. Eit einstemmig storting står bak dette, og det var SV, da vi var i regjering, som starta det prosjektet. Det er det inga ueinigheit om. Men når det kjem til dei andre kutta i landsdelen, som Bakke-Jensen ikkje nemner, er det heilt i det blå kva han tenkjer om det. Det verkar som om han rett og slett ikkje har lært å bruke den berømte kalkulatoren til kalkulatorpartiet Høgre.

Hårek Elvenes (H) [14:32:09]: Jeg må si at representanten Giskes innlegg var preget av mye skattepjatt. Denne regjeringen har aldri ment at skattelettelser er egnet til å få fram nye arbeidsplasser raskt. Men Arbeiderpartiet var faktisk enig da Statens pensjonsfond ble opprettet, om at oljeinntektene skulle brukes bl.a. til vekstfremmende skattelettelser, dvs. å skape arbeidsplasser på sikt. Arbeiderpartiet var også enig i at man skulle bruke oljeinntektene til å styrke infrastrukturen og bygge ut samferdsel. Arbeiderpartiet var også enig i at man skulle bruke oljepenger til å styrke forskningen. Overalt der staten kan utgjøre en forskjell, og kun staten kan utgjøre en forskjell, setter Høyre og regjeringen inn virkemidler. I tillegg har regjeringen lagt på bordet 5 mrd. kr til en tiltakspakke. Det er klassisk motkonjunkturpolitikk, som Arbeiderpartiet burde applaudere.

Det fortoner seg merkelig at skattenivået Arbeiderpartiet legger seg på, er det skattenivået som etter alle solemerker skal være det riktige. Skatteøkonomi og skattepolitikk er ingen eksakt vitenskap. Jeg vil henstille Arbeiderpartiet og representanten Giske til kanskje å være litt mer ydmyk for andres innfallsvinkler til skattepolitikken og se seg selv i speilet og minne seg på at Stortinget nylig har inngått et bredt skatteforlik, der Arbeiderpartiet og Høyre ble enig i hovedtrekkene i norsk skattepolitikk, og der skattelettelser er et vesentlig element. Personskatten skal nå reduseres fra 27 pst. til 23 pst., formuesskatten er redusert, og selskapsskatten skal reduseres til 23 pst. Det er å bruke skattepolitikken aktivt til å sørge for at vi får flere arbeidsplasser og høyere sysselsetting i norsk konkurranseutsatt industri og virksomhet. Det er nemlig eksporten vi lever av, og ikke importen.

Presidenten: Uttrykket «skattepjatt» er et morsomt uttrykk, men det er ikke parlamentarisk.

Frank Bakke-Jensen (H) [14:34:38]: Det er sikkert mulig å gå i budsjettene og si at her er ikke én krone fra RUP-midler byttet ut med én krone til veivedlikehold. Men det er ganske enkelt sånn at i budsjettene vi har levert de siste årene, har vi altså økt satsingen på veiinvesteringer og økt satsingen på veivedlikehold så mye at vi nå reverserer. Veiene blir bedre og bedre, det er langt unna det som ble levert av den forrige regjeringen.

Til etter- og videreutdanning for lærere: Nei, det er ikke sånn at det var den rød-grønne regjeringen som startet det. Med SV i statsrådsstolen startet man en ordning der man plukket ut én, to og tre lærere, kanskje to fra en kommune. Ordningen var så dyr at kommunene ikke kunne benytte seg av den. Det var ikke noe faglig løft for lærerkolleger rundt om i kommunene. Tvert imot hadde vi en kø av ordførere som sa at dette er en ordning som er så dyr at vi ikke har mulighet til å benytte oss av den.

Vi har levert et lærerløft av dimensjoner, som løfter kolleger, med flere tusen lærere som hvert år tar etter- og videreutdanning. Det gir en bedre skole. Det tar hensyn til at vi har elever som er avhengig av gode lærere i skolen for å kunne ta den utdannelsen de trenger, for å ha de basisferdighetene de trenger når de går ut av grunnskolen, sånn at de skal kunne gå på videregående skole, og sånn at de skal kunne utnytte det potensialet hvert enkelt individ har. Det er meningen med etter- og videreutdanningsreformen til denne regjeringen. Det er langt unna det som var levert av de rød-grønne. De tenkte ikke en tanke så bra, engang.

Det er en debatt om kommuneøkonomien vi har nå. Derfor er det et poeng at man fra venstresida så enkelt kan reise rundt og smykke seg med det som virker, og si at dette var vi jo alle enige om, da har vi også tenkt det. Nei, det lå ikke til SV å tenke tanken om en sånn etter- og videreutdanningsreform da de satt med makta og statsråden.

Trond Giske (A) [14:36:50]: Jeg synes innlegget fra Elvenes var ganske beskrivende for hvordan Høyre forholder seg til at 135 000 mennesker i Norge nå går uten jobb, at 42 000 ungdommer under 25 år er uten arbeid, at 70 000 unge mennesker under 30 verken er i utdanning eller jobb, at mennesker mister livsgrunnlaget sitt, at mennesker må ta ungene ut av skolen, kanskje flytte et annet sted, kanskje oppleve at de ikke får noen jobb. Det eneste han har å komme med, er at diskusjonen om hvordan vi bruker pengene best for å hjelpe disse menneskene, er skattepjatt.

20 mrd. kr – jeg respekterer det fullt ut. Nå sier Elvenes at det ikke er ment at dette skal virke stimulerende på næringsvirksomheten på kort sikt. Det er mulig det skal virke på lang sikt. Hva er lang sikt for disse menneskene? Er det tre år, er det fem år, er det ti år? Hvor mange år skal de gå ledig før disse tiltakene virker? Vi må kunne ha en alvorlig diskusjon om en rekordhøy pengebruk fra oljefondet brukes på den ene eller andre måten. Vårt alternativ er å bruke oljepengene – ikke fullt ut så mye som Høyre bruker på skattekutt – litt mer til å ruste opp skoler, bygge sykehjem, investere i barn og unges utdanning, sørge for god omsorg, sørge for at både private og offentlige arbeidsplasser rundt omkring faktisk etableres.

Stavanger er en kommune Arbeiderpartiet ikke er i nærheten av å styre. Det er en kommune som har trange budsjetter, som har barbert skolebudsjettene sine og har hatt det tøft for å få endene til å møtes. Tromsø og Bergen er også kommuner som har vært Høyre-styrt, og som nå opplever trange kommunebudsjetter. Jeg tror ikke vi kommer dit at kommunene kommer til å være fornøyd med ethvert budsjett, men finnes det mening i at man sier opp lærere, kutter i bemanningen på sykehjem og utsetter oppussingsprosjekter når altså 135 000 går ledig, og i at disse menneskene skal slutte seg til en kø som er altfor lang? Er det ikke bedre at vi gjør de tingene vi vet at samfunnet vårt trenger?

Jeg vet at Erna Solberg på Høyres landsmøte sa at regjeringens økonomiske politikk nå virker kraftfullt mot ledigheten. La ingen fortelle dere noe annet, sa hun. Vel, 135 000 mennesker kan fortelle noe annet. Hvis ikke disse stemmene når inn til Høyres landsmøte, hvis ikke disse stemmene når inn til Akershus Høyres kontorer, hvis ikke disse stemmene når inn til regjeringskontorene, skal de i hvert fall bli hørt her. I denne sal skal de 135 000 menneskene bli hørt. Vi ser dem, vi hører dem, og vi har en bedre politikk for å hjelpe dem.

La oss slutte sløsingen med oljepenger, la oss slutte sløsingen med arbeidskraften. La oss heller koble de pengene vi har, med de menneskene vi har, og gjøre fornuftige oppgaver, løse problemer i samfunnet og bygge Norge videre. Det ville vært et mye bedre alternativ enn løsninger som på en eller annen sikt muligens kan virke et eller annet sted. Konkrete svar er det de arbeidsløse krever. Konkrete penger er det kommunene trenger.

Hårek Elvenes (H) [14:40:11]: Jeg klarer ikke å finne et annet svar på representanten Giskes oppsiktsvekkende omtrentlighet enn at han har lest stortingsdokumentene svært dårlig – dvs. revidert nasjonalbudsjett. Jeg tillater meg en liten repetisjon, et sammendrag som kanskje kan bidra litt til å løfte informasjonsnivået hos representanten Giske.

Regjeringen har satt av 5 mrd. kr til en tiltakspakke. 250 mill. kr er øremerket vedlikeholdstiltak ved kommunale bygg på Sør- og Vestlandet. 257 mill. kr er øremerket vedlikehold av jernbanen og innføring av nye styringssystemer. Perioden for å motta dagpenger er utvidet fra 30 til 49 uker. Det er opprettet 1 000 nye tiltaksplasser.

Det var en kort gjennomgang. Tiden tillater ikke en lengre gjennomgang. Hvordan representanten Giske kunne tolke mitt innlegg som en manglende respekt for de 135 000 som i dag mangler arbeid, kan bare representanten Giske selv svare på.

Regjeringens politikk virker. Vi ser allerede resultat. I dag la Manpower fram sitt barometer for næringstemperaturen i Norge, og det er gryende optimisme på Sør- og Vestlandet. Ting har snudd, og regjeringens politikk virker.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.