Bård Vegar Solhjell (SV) [15:11:08]: (ordførar for saka): Det er grunn til å forvente fleire innlegg i denne saka, ikkje fordi ho er viktigare enn den samla aktiviteten til Sivilombodsmannen, men fordi ho har vore meir omdiskutert. Eg skal bruke litt tid på saka på vegner av komiteen.

Det er etter vårt beste skjønn, som det kjem fram i merknadene, ei svært viktig sak av fleire grunner. Det er det som er bakteppet for at ein heldt eiga høyring i saka, og at vi har brukt ein del tid på ho. For det første er saka viktig fordi det er svært sjeldan at ei særskilt melding frå Sivilombodsmannen når Stortinget. Når Sivilombodsmannen sendte oss den særskilte meldinga, var det ifølgje han sjølv og embetet, som det kom fram i høyringa, fordi dei har oppfatta saka som så viktig at dei ville melde frå om ho. Det kom òg fram av det Sivilombodsmannen sa, at han nok hadde sendt den særskilte meldinga òg utan det direkte ønsket frå Stortinget om at ein godt kunne ta imot fleire særskilte meldingar.

Den andre grunnen er at ikkje berre er sakene i meldinga viktige, men det er ei melding som handlar om sjølve fundamentet for Sivilombodsmannens autoritet. Ein samla komité viser i innstillinga til forarbeida til lova om Stortingets ombodsmann for forvaltninga, der det står:

«Ombudsmannens eneste reaksjonsmiddel vil være at han gir uttrykk for sin mening om saksforholdet. Og det er en grunnleggende forutsetning for hele ordningen at både klageren og vedkommende forvaltningsmyndighet i allminnelighet vil godta og bøye seg for hans oppfatning. Ombudsmannen skal først og fremst virke gjennom sin sterke autoritet.»

Eg understrekar det, for det viser at nettopp saka gjeld sjølve evna Sivilombodsmannen faktisk har til å utføre det mandatet som Stortinget – altså vi – har utstyrt han med.

For det tredje gjeld dette to saker som er svært forskjellige. Den eine saka er prinsipielt viktig. Det har betydelege moglege konsekvensar for mange om ein skulle gjere om på saka og forfølgje ho. Det dreier seg om ei lovtolking. På den eine sida er det svært viktig at det Sivilombodsmannen gjer, vert følgt opp. Men det har sjølvsagt betydelege konsekvensar utover saka i seg sjølv. Dermed er det forståeleg at eit departement ser meir nøye på det, og forstår at det har konsekvensar.

Den andre saka er sjølvsagt svært viktig for dei involverte. Men ho har ingen store konsekvensar utover si eiga sak. Dermed skulle ein kunne seie at det nok vil vere lettare, med mindre konsekvensar, å følgje opp utsegnene frå Sivilombodsmannen. Men poenget er at sakene i sum er så ulike og dekkjer eit så breitt saksfelt, at ein må kunne seie at det dekkjer ulike slags saker, der det er vanskeleg å sjå for seg ein felles grunngjeving for kvifor ein ikkje skulle kunne følgje utsegnene.

Det fjerde punktet er at saka òg er viktig fordi Sivilombodsmannens rolle er særleg viktig i arealforvaltningssaker. Det er, som vi naturlegvis veit, ein betydeleg konflikt og diskusjon rundt forvaltninga av areala våre. Men det er sjeldan slike saker hamnar i rettsapparatet. Som det kom fram under høyringa, er det veldig få som har ressursar til det. Dermed vil det i ein god del tilfelle vere slik at Sivilombodsmannen er den einaste reelle instansen for kontroll med forvaltninga.

Så i sum meiner eg at desse fire momenta tydeleggjer at denne saka, utover det vanlege, er viktig, og at det var nødvendig med ei grundig behandling, noko som òg kjem fram i merknadene.

Eg vil derfor ta for meg hovudmerknadene, som komiteen – det vil seie i dei fleste tilfella eit fleirtal – har stilt seg bak. Eg reknar med at mindretalet vil gjere greie for sitt syn.

For det første seier fleirtalet – alle unnateke Høgre og Framstegspartiet – at det er særleg uheldig om forvaltninga ikkje følgjer utsegnene til Sivilombodsmannen når det gjeld tolkinga av lover Stortinget har vedteke. Det same fleirtalet går vidare med å seie seg uroa over at «Kommunal- og moderniseringsdepartementet held fast på si (…) lovtolking etter at Sivilombodsmannen har kome med sin uttale som tolkar loven annleis». Det er òg sånn at det same fleirtalet meiner at dersom handlemåten til departementet eigentleg uttrykkjer eit politisk ønske om å liberalisere bygginga i strandsona, er den riktige måten å gjere det på å endre lovverket, framfor å utfordre lovfortolkinga til Stortinget. Og ein reagerer på at departementet held fast på si lovforståing, sjølv etter at Sivilombodsmannen ved avsluttinga av saka sa at lovforståinga til departementet ikkje kunne vere riktig. Eit fleirtal i komiteen – denne gongen utan Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti – seier òg at det skal svært gode grunnar til for at eit departement skal la vere å ta omsyn til lovfortolkinga til Sivilombodsmannen, og har vanskeleg for å sjå at Kommunal- og moderniseringsdepartementet legg fram ein god nok argumentasjon i dei sakene som Sivilombodsmannen no varslar om. Med dette bakteppet er det at komiteen – denne gongen ein samla komité – gjer noko som nok er litt uvanleg i ein slik sak. Det er ikkje uvanleg at vi minner forvaltninga om at Sivilombodsmannen er tillitsmann for Stortinget, og at det er ei grunnleggjande føresetnad at både klagaren og vedkomande forvaltningsstyresmakt vil føye seg etter ombodsmannen, men det er meir uvanleg at vi vel å fremje eit forslag til vedtak, som lyder:

«Stortinget ber regjeringa i styringa av sentralforvaltninga ha som ein føresetnad at ein i alminnelegheit godtek og bøyer seg for oppfatninga til Sivilombodsmannen.»

Eg er glad for at heile komiteen har valt å stille seg bak det forslaget, noko eg oppfattar som eit uttrykk for at komiteen i stort deler eit syn på Sivilombodsmannens viktige rolle, og forstår at det er svært viktig at alle delar av forvaltninga faktisk følgjer opp vedtak. Eg trur det har vore viktig å gjennomføre ein grundig prosess i denne saka og at eit fleirtal kjem med den klare kritikken som ein har i saka.

Med det anbefaler eg innstillinga til komiteen.

Martin Kolberg (A) [15:18:39]: (komiteens leder): Jeg vil begynne dette innlegget med å relatere det litt til den foregående saken, og bare si at vi for Arbeiderpartiets del støtter sterkt opp om Sivilombudsmannens alminnelige arbeid og den status som Sivilombudsmannen skal ha for at man kan utøve den forpliktelsen som man har med hensyn til det å følge opp den enkelte borgers rettigheter i forhold til forvaltningen. Det er en viktig del av vårt demokrati, og det er en viktig forutsetning for at den enkelte kan få ivaretatt sine juridiske og – jeg vil si – faktiske samfunnsmessige rettigheter. Det var en alminnelig betraktning, men jeg har lyst til å si det veldig tydelig fordi det er en del av det hele.

Så vil jeg bare vise til saksordførerens innlegg her, som var et veldig godt innlegg, og som på alle områder egentlig dekker det som er Arbeiderpartiets syn og mitt syn i denne saken. Noen betraktninger og refleksjoner er det allikevel nødvendig å komme med, synes jeg.

Det er, som saksordføreren sa, veldig sjelden at Sivilombudsmannen fremmer slike særskilte meldinger. Jeg vil si det slik – og jeg ser at Sivilombudsmannen og hans folk er til stede her i Stortinget nå – at de nå hører at jeg synes at det er bra at de gjør det. Jeg synes i det hele tatt at ombudene skal bruke den rettigheten som de har, kanskje litt oftere også, i den forstand at vi da får opp en prinsipiell diskusjon som det ofte er litt vanskelig å få til i forbindelse med de alminnelige årsmeldingene som vi har til mer alminnelig og generell behandling. Derfor er det en oppmoding fra meg fordi det reiser viktige problemstillinger, og vi får opp de prinsipielle diskusjonene.

Det er nettopp det denne saken handler om. Denne saken handler om Sivilombudsmannens autoritet i forhold til forvaltningen. Tilsynelatende er det altså slik at det er en alminnelig enighet, tverrpolitisk, her i Stortinget om forståelsen av det Stortinget har vedtatt når det gjelder Sivilombudsmannens autoritet og forvaltningens plikt til å følge opp de synspunktene, retningene og oppfatningene som Sivilombudsmannen har. Men jeg er ikke helt sikker når det gjelder ett punkt, og jeg håper at denne debatten kan avklare akkurat dette punktet, for det er dette det egentlig handler om. I forbindelse med årsmeldingen var det én ting som vi ikke hadde nok oppmerksomhet på, og som jeg tror at representanten Tetzschner sikkert kan håndtere i innlegget etter meg, men i innstillingen om årsmeldingen for 2015 går Høyre og Fremskrittspartiet ut av en merknad som lyder slik:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, understreker at det er en helt grunnleggende forutsetning for at dette oppdraget respekteres av myndighetene.»

Altså: Man følger Sivilombudsmannen. Dette punktet er de ikke med på. Det er en liten nyanse i dette som er viktig å få oppklart, for det er her uenigheten egentlig går, og det er litt bemerkelsesverdig at særlig Høyre i disse sammenhengene plasserer seg litt på siden av forståelsen som ellers har bred tilslutning i Stortinget. Det er det dette handler om, og derfor er det viktig å få klarhet i hva som er regjeringspartienes syn på dette i disse sammenhenger.

Det er, som det ble sagt fra saksordførerens side, også et veldig bredt saksfelt som presenteres i denne særskilte meldingen, og dokumenterer behovet for å få diskutert dette prinsipielt. Det er helt klart at vi kan ikke ha den situasjonen, som vi har i denne saken, at departementet ikke hører på Sivilombudsmannen som har en så veldig god dokumentasjon for sitt standpunkt. Det mener jeg veldig tydelig. Så Arbeiderpartiet for sin del støtter helt og fullt opp under forslaget, og jeg regner med at statsråden senere i denne debatten vil kommentere det, at det er nødvendig for Stortinget faktisk å vedta noe i denne saken for å markere tydelig hva som er Stortingets intensjon med Sivilombudsmannens autoritet. Det i seg selv vil være en veldig tydelig markering av hvor Stortinget står: Stortinget står bak Sivilombudsmannen.

Michael Tetzschner (H) [15:24:04]: Det var jo en flott utgang av oppbygningen at man står bak Sivilombudsmannen. Jeg kan slutte meg til den delen av utsagnet som er uttrykk for en generell velvilje overfor en verdifull institusjon. Men det betyr ikke at de lover som Stortinget har hjemlet Sivilombudsmannen i, og de forutsetninger som har ligget til grunn for hele instituttet, ikke lenger gjelder. Jeg vil utdype det litt nærmere.

Det er nemlig slik at uansett hva vi som enkeltpersoner måtte mene om de enkelte sakene som har vært presentert i forbindelse med denne særskilte meldingen, er det fra Stortingets side en villet rettslig realitet at Stortinget ikke har ment å ville tillegge Sivilombudsmannen en bindende avgjørelseskompetanse. Det betyr at Sivilombudsmannen ikke kan overprøve eller ugyldiggjøre et ellers lovlig fattet vedtak. Det er han nødt til å leve med, selv om han ikke liker alle utslagene dette medfører.

Begrunnelsen for innføringen av ombudsmannsordningen på forvaltningens område var at den skulle være et supplement til ordinær domstolsprøvelse. Den skulle være et billig, enkelt og forholdsvis raskt tilbud til enkeltpersoner som mente seg urimelig berørt av forvaltningsvedtak.

Den forenklede saksbehandlingen hos Sivilombudsmannen er ikke alltid tilstrekkelig for å vurdere saken ut fra f.eks. relevante mothensyn, slik full kontradiksjon i en ordinær rettsbehandling kan tilby. Sivilombudsmannens funksjon viser sin særlige berettigelse der urimelighet overfor en konkret part blir påpekt – gjerne i møte med et overivrig byråkrati – og hvor en slik vurdering av en ekstern og respektert faglig instans fører til at det aktuelle forvaltningsledd innser relevansen og vekten av de argumenter som er tilført saken, og følgelig innretter seg etter uttalelsen fra Sivilombudsmannen. Det er den autoritet som Stortinget har forutsatt. Det er nemlig slik i vår tid at det er ingen som umiddelbart kan påberope seg å ha stillingsautoritet. De tidene er forbi. Den autoriteten man må ha, må man bygge opp ved faglig dybde og kunnskap. Det er den form for autoritet det siktes til, i hvert fall når vi i denne sammenhengen har henvist til den autoriteten. Det vil være selvmotsigende å si at det svekker Sivilombudsmannen fordi han blir motsagt. Hva slags autoritet er det? Det må være en veldig dårlig faglig begrunnet autoritet som ikke tåler litt motstand og mothensyn og motargumenter. Det er ikke stillingsautoriteten vi snakker om her, det er det faglige kunnskapstilfang som sakene får gjennom behandlingen hos Sivilombudsmannen. Jeg ser ikke bort ifra at det er mange ikke helt optimale forvaltningsavgjørelser som nettopp gjør en slik kritisk gjennomgang fra Sivilombudsmannen nødvendig og verdifull.

Sivilombudsmannen har i sin melding under punkt 2 selv uttalt:

«Sivilombudsmannens uttalelser er ikke juridisk bindende, og ombudsmannen kan heller ikke omgjøre avgjørelser truffet av forvaltningen. Stortinget har likevel forutsatt at forvaltningen retter seg etter uttalelser fra ombudsmannen.»

Jeg er veldig enig i disse vurderingene. Jeg er også glad for å høre at det i praksis skjer i de fleste saker. Kanskje Stortinget skulle orientert seg mer om statistikken når det gjelder hvor mange saker som egentlig ikke følges opp. Det kunne vært interessant styringsinformasjon.

Sivilombudsmannen fortsetter og sier:

«Sivilombudsmannen er oppnevnt av Stortinget for å kontrollere forvaltningen. Det er derfor særlig uheldig dersom forvaltningen ikke følger ombudsmannens uttalelser om tolking av lover Stortinget har vedtatt. Dette undergraver ombudsmannens mulighet til å utføre sitt oppdrag og svekker den parlamentariske kontrollen av forvaltningen.»

Da tror jeg kanskje man ved neste korrekturlesning bør se gjennom disse formuleringene en gang til. Stortinget bruker faktisk parlamentarismen til å kontrollere forvaltningen. Det er regjeringen som er toppen av forvaltningen, og det er den Stortinget eventuelt må rette sine krav og kontroll mot. Ellers ville vi fått det inn bakdøren. Særlig hvis det er slik at Stortinget sier at enkeltsaker som vi på denne måten indirekte får ta stilling til, skulle knyttes nærmere til en parlamentarisk kontroll. Da ville vi få noe vi ikke bør ønske oss i vår forfatning, nemlig en parlamentarisk kontrollinstans og dermed kort vei til partipolitikkens domene i løsningen av konkrete enkeltsaker. Stortingets største og fornemste oppgave er å utforme generelle rettsnormer, og så overlate til rettsapparatet og forvaltningen å utøve disse ut fra etablerte kriterier.

Jussen kan av og til med sin systemlogikk frembringe resultater som overfor en enkeltperson kan virke urimelig. Sivilombudsmannens styrke ligger i å gå inn og betrakte slike utslag fra den lille manns perspektiv og om nødvendig anbefale en annen løsning. Hvis lovreglene er til hinder for dette, må man bli gjort oppmerksom på svakheter i lovverket, som Stortinget kan gjøre noe med som lovgiver. Ytterligere vil jeg peke på at det i saker er adgang til å medvirke til fri saksførsel, der saken kan bli fullt ut avklart i retten. Dette mener jeg bør være en særlig aktuell fremgangsmåte der to privatpersoners interesser konkurrerer, og hvor behovet for en riktig juridisk løsning er stort.

Jeg har lyst til å understreke hvorfor jeg mener at en uavhengig domstolsbehandling er å foretrekke som løsningsmetode i slike saker. Det er fordi domstolene løser de sakene som blir forelagt dem, men uten å ha initiert dem. Man kan si at Sivilombudsmannen heller ikke initierer de sakene som blir forelagt, men han har en så vid utsilingsfullmakt at han i praksis kan velge de sakene han synes er spesielt interessante å forfølge. Da kan man komme i den situasjonen at det er Sivilombudsmannen som gjennom sitt utvalg velger den ene private partens side mot den andre og deretter fungerer som en representant for denne. Det gir ikke stor legitimitet for den av de private partene som taper, og som faktisk i henhold til våre spilleregler må avfinne seg med resultatet.

Uten å gå inn sakens enkeltheter har det i den særskilte meldingen vært vanskelig å få øye på den lille mannen som har lidd under et urimelig forvaltningsvedtak. Tvert imot, jeg har oppfattet det dit hen at den lille mann har fått byggetillatelse gitt av forvaltningen, og som kanskje saksbehandleren hos Sivilombudsmannen hvis han hadde vært ansatt i en kommune, ville ha nektet vedkommende. Hvis jeg skulle gi Sivilombudsmannen et råd – som han selvfølgelig står helt fritt til å følge – måtte det være å bruke særmeldingsadgangen til særlig å belyse nærmere kjerneområdet for Sivilombudsmannens oppgave, nemlig der systemlogikken i forvaltningen har medvirket til konkret urimelige resultater for enkeltmenneskene. Her ser det ut til – hvis jeg kan tillate meg den spissformuleringen – at det er systemlogikken og de ideelle interessene som har fått gjennomslag overfor de konkrete grunneierinteressene, det som oppleves på borgernivå.

For øvrig skal jeg avrunde disse betraktninger med å henvise til vår statsskikk som er basert på maktfordelingsprinsippet. Det kunne like gjerne hete «maktoppdelingsprinsippet», slik at ingen instans skal bli overmektig. Det betyr at det er Stortinget som skal treffe vedtak om hvilke generelle rettsnormer som skal gjelde. Konkret rettsanvendelse legges til den forvaltning som er gitt hjemmel for dette, eller til domstolene. Det er denne tenkningen som ligger bak Stortingets valg om at uttalelser fra Sivilombudsmannen aldri har vært tenkt gjort rettslig bindende.

Som en følge av dette kan det oppstå, og jeg vil legge til at det bør oppstå, situasjoner der et kompetent forvaltningsorgan som har truffet et gyldig vedtak, opprettholder sin lovforståelse, selv om Sivilombudsmannen har en annen.

Til slutt: Jeg fikk noen utfordringer fra komitéleder. Jeg mener jeg har svart på dette med autoritet, at autoriteten ikke er stillingsautoriteten, men den faglige dybden Sivilombudsmannen kan tilføre en sak.

Under henvisning til overveielsene som Stortinget gjorde da loven om Stortingets ombudsmann for forvaltningen ble vedtatt, vil jeg hevde at hvis Stortinget den gangen hadde sett for seg at det skulle være er et én-til-én-forhold mellom ombudsmannens uttalelser og forvaltningens effektuering, ville vi ikke hatt noe ombudsmannsinstitutt. Da ville vi hatt en forvaltningsdomstol. Det har Stortinget uttrykkelig ikke gått inn på.

Jeg presiserer for øvrig når det gjelder forslaget som er kommet fra en enstemmig komité hvor også vi står bak, at det er helt uproblematisk for oss å støtte det forslaget, fordi vi ser at forvaltningen i stor grad som oftest følger de rådene de får fra Sivilombudsmannen. Dessuten kommer et slikt vedtak ikke til å endre Sivilombudsmannens kompetanseområde eller arbeidsoppgaver. For øvrig vil jo forarbeidene som fulgte utarbeidelsen av vedtaket av Sivilombudsmannsloven, fortsatt stå seg som lovforarbeider, uansett hvordan vi velger å utforme ordene i et vedtak i dag.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:35:38]: Kristelig Folkeparti har ikke, verken i media eller ved behandlingen av saken i komiteen, tatt stilling til de to konfliktsakene som er omtalt i den særskilte meldingen. Det er etter vår oppfatning ikke Stortingets rolle og oppgave å konkludere i favør av noen part her. Vi holder oss til de prinsipielle sidene som sakene reiser, knyttet til ombudsmannens rolle. Det har vært viktig for oss.

Når vi mente det var riktig å invitere til høring om denne særskilte meldingen, var det for å belyse departementenes oppfølging av uttalelser fra Sivilombudsmannen. De to sakene som er omtalt i den meldingen, var også utgangspunktet for saken, og det var disse som aktualiserte problemstillingene. Tilnærmingen skal være prinsipiell og – etter vår oppfatning – knyttet til Sivilombudsmannens rolle og mandat, som er gitt av Stortinget. Når forvaltningen – heldigvis unntaksvis – ikke følger Sivilombudsmannens anbefaling, og når det leveres en særskilt melding til Stortinget, slik det nå er blitt gjort, så går vi inn i problemstillingene som saken aktualiserer, men altså uten å ta substansielt stilling til utfallet av saken om bygging i strandsonen eller i dispensasjonssaken. Det framgår også av våre merknader. Det er den prinsipielle tilnærmingen til hvordan Sivilombudsmannens tilrådinger følges opp, som etter vår mening er interessant.

Det er viktig at komiteen og Stortinget har oppdatert kunnskap om Sivilombudsmannens rolle og departementenes forståelse av denne rollen. Det er Stortingets oppgave å se til at det mandatet ombudsmannen er gitt av Stortinget, også gjenspeiles i samspillet mellom ombudsmannen og departementene.

Sivilombudsmannen skal, som Stortingets tillitsmann, bidra til at den offentlige forvaltningen ikke gjør urett mot enkeltmennesker. Sivilombudsmannen utfører derfor et veldig viktig kontrollarbeid for Stortinget. Under henvisning til sivilombudsmannsloven § 12 annet ledd har ombudsmannen nå i en særskilt melding orientert Stortinget om to saker der Kommunal- og moderniseringsdepartementet ikke har fulgt ombudsmannens uttalelser, og dermed heller ikke har fulgt Sivilombudsmannens lovtolkning.

Sakene er av ulik karakter. Ombudsmannen viser til at de på hver sin måte likevel er av en slik art at han har funnet grunn til å gjøre Stortinget oppmerksom på dem. Han understreker at manglende oppfølging fra forvaltningen av Sivilombudsmannens uttalelser er svært uheldig og kan undergrave Sivilombudsmannens mulighet til å utføre sitt oppdrag og i neste omgang bidra til å svekke hans legitimitet.

Kristelig Folkeparti har forståelse for dette synspunktet. Det er særlig uheldig dersom forvaltningen ikke følger ombudsmannens uttalelser om tolking av lover som Stortinget har vedtatt. Dette undergraver etter vår oppfatning den muligheten ombudsmannen har til å utføre sitt oppdrag, og svekker den parlamentariske kontrollen med forvaltningen.

I løpet av relativt kort tid har det som sagt vært to saker hvor Kommunal- og moderniseringsdepartementet ikke har fulgt ombudsmannens uttalelser. Det gjelder i en stor prinsipiell lovtolking, og det gjelder i en sak av mindre prinsipiell betydning. En må derfor kunne spørre seg om departementet grunnleggende sett følger egne intensjoner om at man som hovedregel skal følge Sivilombudsmannens uttalelser, og om man yter Sivilombudsmannen den respekten som Stortinget har lagt til grunn for selve ordningen. Det er naturlig at dette spørsmålet stilles uten at man dermed går inn og tar stilling til de materielle sidene ved de to konkrete sakene.

Det er i den sammenheng også verdt å merke seg at det er en samlet komité som i merknadene minner forvaltningen om at Sivilombudsmannen er tillitsmann for Stortinget. Og selv om Sivilombudsmannens uttalelser ikke er juridisk bindende, er det en grunnleggende forutsetning for ordningen at både klageren og vedkommende forvaltningsmyndighet i alminnelighet godtar og aksepterer Sivilombudsmannens uttalelser.

Kristelig Folkeparti stiller seg derfor bak det forslaget til vedtak som fremmes i innstillingen, og viser ellers til saksordførerens grundige gjennomgang av saken.

Abid Q. Raja (V) [15:41:03]: Jeg tar i utgangspunktet ordet veldig kort for først å gi ros til saksordføreren for godt og grundig arbeid med saken, ikke minst under høringen, men også her, og støtter i utgangspunktet innstillingen slik den foreligger. Hvis man leser den, står Venstre inne på merknader sammen med saksordføreren og Arbeiderpartiet og utgjør flertallet i en rekke av de merknadene.

Slik jeg også kommenterte under høringen, støtter vi i Venstre fullt opp om Sivilombudsmannen, hans rolle og uavhengighet. Vi mener det er en viktig del av vårt demokrati, og vi mener overhodet ikke det var upassende eller uriktig på noen som helst måte å bringe saken inn til Stortingets oppmerksomhet slik de gjorde, slik vi lett kunne få inntrykk av at iallfall ett parti mente var problematisk. Vi har alle hatt tidligere liv før vi ble politikere, og som advokat hadde jeg også stor glede av å bringe enkelte saker inn for Sivilombudsmannen. Jeg opplevde at det var en nyttig aktør å være i kontakt med, og jeg opplever også som politiker at det er en nyttig og viktig aktør i vårt demokrati.

Når man har fri taletid, kan man fort bli fristet til å kommentere enkelthetene i høringen, og også etter at vi nå har hørt representanten Tetzschner gå inn på maktfordelingsprinsippet og alt det som hører med der, er det veldig lett å la seg rive med og begynne å kommentere alle de delene, men jeg skal avstå fra den fristelsen. Men jeg noterte meg at det var enkelte etterspill fra noen andre advokater som hadde sett høringen, og det var litt pussig – man kunne i hvert fall lett få det inntrykket, slik enkelte andre fikk det inntrykket utenfra – at representanten Tetzschner da hadde forsøkt å belære nåværende sivilombudsmann, som har vært tidligere høyesterettsdommer og for så vidt også professor i juss, og kanskje vil regnes som en som kan forvaltningsloven og skjønner maktfordelingsprinsippet ganske godt. Etter høringen var det enkelte utenforstående som da skrev denne artikkelen i avisen og mente det var en pinlig seanse.

Med de ordene vil jeg bare si at jeg slutter fullt opp om Sivilombudsmannens autoritet, ikke minst institusjonen som den finnes, og jeg er 100 pst. overbevist om at Sivilombudsmannen fullt ut forstår både forvaltningslovens regler og maktfordelingsprinsippet.

Rasmus Hansson (MDG) [15:43:49]: Sivilombudsmannen er Stortingets kontrollorgan over forvaltningen. Han er en viktig bidragsyter til maktfordelingen mellom forvaltning, Storting og domstol. En av de fremste oppgavene til Sivilombudsmannen er å hindre at forvaltningen øver urett. Etter en egen lov skal han rapportere til Stortinget både årlig og når det ellers er formålstjenlig. Han er altså et av de redskapene Stortinget har utstyrt seg med for å passe på at regjeringen følger de lovene Stortinget har gitt.

Derfor er det uheldig når forvaltningen i to saker som vi diskuterer i dag, velger å se bort fra Sivilombudsmannens uttalelser. Sivilombudsmannens uttalelser er selvsagt ikke juridisk bindende, dette er det ingen uenighet om, og han kan heller ikke omgjøre avgjørelser truffet av forvaltningen. Men sivilombudsmann Falkanger har påpekt tydelig overfor komiteen at Stortinget har forutsatt at forvaltningen retter seg etter uttalelser fra Sivilombudsmannen. Når forvaltningen velger ikke å gjøre det, er en av hovedfunksjonene til Sivilombudsmannen også å kunne rapportere dette til Stortinget, og det var det Sivilombudsmannen gjorde i denne saken da han leverte særskilt melding til Stortinget.

Det at forvaltningen velger å se bort fra Sivilombudsmannens syn i disse særskilte meldingene, kan bidra til å undergrave ombudsmannens mulighet til å utføre sitt oppdrag og dermed i prinsippet svekke den parlamentariske kontrollen med forvaltningen. De to sakene som vi her snakker om, de to særskilte meldingene, er av ulik karakter. På hver sin måte har de likevel så stor prinsipiell betydning for ombudsmannsordningen at det er bra at Stortinget ble oppmerksom på dem, og Miljøpartiet De Grønne er glad for at Sivilombudsmannen benyttet sin adgang til å varsle dem til Stortinget. Ingen av disse sakene er i seg selv kontrollkomiteens anliggende, men de viser veldig tydelig det prinsipielt viktige i Sivilombudsmannens oppfølging av sakene. Den mest prinsipielle saken er altså den som gjelder byggeforbud i strandsonen og hvorvidt det har virkning for eldre reguleringsplaner, og her er Sivilombudsmannen helt klar i sin tolkning på at byggeforbudet i strandsonen også skal gjelde for eldre reguleringsplaner, og sier at «strandsonen utbygges i strid med lovgivers intensjon».

Fredrik Holth og Nikolai Winge fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet fikk for godt og vel to år siden oppdrag fra Miljøverndepartementet om å utarbeide en ny veileder for juss i strandsonen. Daværende miljøverndepartement var stort sett enig i disse lovtolkningene, men var uenig på ett punkt, nemlig at byggeforbudet i strandsonen ikke skulle ha virkning for eldre reguleringsplaner som åpner for utbygging. Denne veilederen er ennå ikke publisert. Det er selvfølgelig ikke opp til Miljøpartiet De Grønne å avgjøre om det skyldes den juridiske uenigheten, men det er iallfall uheldig at dette gjenstår som et uavklart punkt.

Departementet har i forslag til endring av plan- og bygningsloven som ble sendt på høring i august, foreslått at deres tolkning presiseres i lovteksten. Departementets lovforståelse baserer seg altså på å ta disse mulige lovendringene som er departementets syn, på forskudd. Derfor er Sivilombudsmannens uttalelse svært prinsipiell og kan få store praktiske konsekvenser, for den innebærer nemlig at alle kommuner som har eldre reguleringsplaner i strandsonen, må utarbeide nye planer eller endre planene, slik at de ikke gir hjemmel for å tillate utbygging. Det er fullt forståelig at dette er et tungt politisk problem, men det er altså meget vesentlig å avgjøre hvordan denne saken skal tolkes og hva som er lovgivers intensjon, og det er svært vesentlig at vi tar hensyn til hva Sivilombudsmannen sier i et sånt spørsmål, fordi denne saken viser hvor stor konsekvens det har om man velger den ene eller den andre tolkningen.

Etter Miljøpartiet De Grønnes oppfatning er dette et veldig godt eksempel på at departementet må ta Sivilombudsmannens syn til etterretning og omsette det i praksis ved å sende budskapet om den riktige lovtolkningen ut til kommunene. Dersom dette ikke skjer, dersom vi fortsetter å ha en situasjon hvor departementet ser bort fra Sivilombudsmannens lovtolkning, får man altså også en situasjon hvor det er høyst uklart i hvilken grad det er nødvendig for departementer å etterkomme ombudsmannens syn i tilsvarende prinsipielle saker.

Statsråd Jan Tore Sanner [15:49:38]: I innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen er det gitt følgende tilråding:

«Stortinget ber regjeringa i styringa av sentralforvaltninga ha som ein føresetnad at ein i alminnelegheit godtek og bøyer seg for oppfatninga til Sivilombodsmannen.»

Denne tilrådingen er jeg enig i.

Stortingets ombudsmann for forvaltningen har en svært viktig rolle ved sin kontroll av forvaltningens avgjørelser. Selv om Sivilombudsmannens uttalelser formelt sett ikke er bindende, må slike uttalelser som hovedregel og i alminnelighet følges opp av forvaltningen for at ordningen skal fungere etter sin hensikt. Derfor er det bare i helt spesielle tilfeller forvaltningen ikke følger ombudsmannen.

En oversikt fra Sivilombudsmannen som er sendt til Stortingets utredningskontor i januar i år, viser at dette har skjedd i 25 saker fra 2004 og frem til i dag. 20 av disse sakene ble behandlet av den forrige regjeringen. Ved en tilfeldighet har dette nylig skjedd i to saker som ligger under Kommunal- og moderniseringsdepartementet. I disse to sakene kom departementet etter en grundig faglig vurdering til at det var riktig å opprettholde tidligere standpunkt etter uttalelsen fra ombudsmannen. Samtidig ble det avdekket behov for å klargjøre gjennom endring i plan- og bygningsloven, som følges opp videre.

Som nevnt mener jeg at Sivilombudsmannen har en svært viktig rolle ved sin kontroll av forvaltningen. Ombudsmannen skal etter ombudsmannsloven § 3

«søke å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger».

Det er viktig at den enkelte borger kan klage til Sivilombudsmannen og ikke må gå til domstolene.

De to konkrete sakene som tas opp i meldingen, gjelder mindre tiltak der det er gitt tillatelse etter plan- og bygningsloven. Det er naboer som har klaget til ombudsmannen. Det dreier seg ikke om enkeltpersoner som ikke har fått tillatelse, men reelt sett saker der det er uenighet mellom naboer.

Den viktigste og mest prinsipielle av de to sakene gjelder byggeforbudet i strandsonen og forholdet til eldre reguleringsplaner uten særskilt byggegrense. Dette er et generelt spørsmål om tolkning av plan- og bygningsloven, og det er dette lovtolkningsspørsmålet departementet har behandlet.

Departementets tolkning støtter seg på lovens overgangsbestemmelse og har vært lagt til grunn av departementet helt siden plan- og bygningsloven av 27. juni 2008 trådte i kraft 1. juli 2009. Det betyr at denne lovtolkningen har vært lagt til grunn av den forrige regjeringen og av nåværende regjering.

Det ble i saksordførerens innlegg stilt spørsmål om hvorvidt praktiseringen var et politisk ønske om liberalisering. Det kan jeg tilbakevise. Her har vi fulgt samme praktisering som den forrige regjeringen. Departementets standpunkt fører til at kravet om en særskilt angitt byggegrense bare gjelder for nyere planer. Det innebærer at planer vedtatt før 1. juli 2009, fortsatt gjelder selv om de ikke har byggegrense. Innstramningen av byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen, som skjedde i plan- og bygningsloven av 2008, var bare ment å virke fremover. Det var ikke meningen å sette til side tidligere vedtatte planer. Dersom dette hadde vært meningen, ville det hatt så store økonomiske og administrative konsekvenser at det ville blitt nærmere omtalt i lovproposisjonen.

La meg også vise til Miljøverndepartementets veiledning av fylkesmenn, kommuner og andre. I Miljøverndepartementets veileder T-1491 Kommuneplanens arealdel, utgitt i 2012, står det følgende på side 92:

«Under henvisning til overgangsbestemmelsen i § 34-2 fjerde ledd er bestemmelsen forstått slik at byggeforbudet ikke gjelder der hele eller deler av forbudssonen er lagt ut til byggeområde i plan som er vedtatt etter plan- og bygningsloven 1985.»

Dette viser at departementene har vært konsekvent i sin veiledning av hvordan denne loven skal fortolkes.

Det tidligere Miljøverndepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementets standpunkt har vært lagt til grunn i lang tid og gir etter min mening en fornuftig løsning i praksis. Departementet har derfor foreslått at dette presiseres i loven. Det vil skape uryddighet dersom tolkningen skulle endres i en mellomperiode frem til loven endres. Å endre tolkningen ville dessuten føre til at en rekke tidligere byggetillatelser måtte gjennomgås og eventuelt tas opp til ny behandling. Mange familier, mange enkeltpersoner som har oppført tiltak i tiltro til gitte tillatelser, ville blitt berørt, og det ville blitt unødvendig saksbehandling.

Den andre saken gjelder oppføring av en garasje i et område som i kommuneplanens arealdel er avsatt til byggeformål. Saken gjelder dispensasjon fra bestemmelser i kommuneplanen, som stiller krav om reguleringsplan før det kan bygges. Departementet kom frem til at det var grunnlag for å gi dispensasjon fra kravet om reguleringsplan for å bygge denne garasjen i dette konkrete tilfellet. Dette gjelder et lite tiltak som ikke berører viktige interesser, og heller ikke konsekvenshensyn gjorde seg gjeldende.

Til slutt vil jeg presisere at jeg mener at avgjørelsen i disse to sakene ikke svekker Sivilombudsmannen. Tvert imot viser sakene, meldingen og høringen i etterkant at ombudsmannens rolle er svært viktig. Det er behov for en uavhengig kontrollinstans som kan peke på svakheter i forvaltningens avgjørelser, og som kan bidra til å avklare vanskelige rettsspørsmål.

Bård Vegar Solhjell (SV) [15:57:11]: Eg synest det har vore ein veldig grei runde om denne saka, så eg skal berre plukke opp eit par av dei momenta som har kome opp i løpet av saka, og runde av.

For det første: Representanten Tetzschner sa at Stortinget kanskje burde orientert seg meir om statistikken og kor ofte vedtak faktisk vert følgde. Det er vel eigentleg akkurat det Stortinget i dette tilfellet har gjort. Som statsråden nettopp var inne på, fekk vi levert eit notat frå utgreiingsseksjonen der ein systematisk gjekk igjennom kor ofte vedtak faktisk vert følgde opp og ikkje vert følgde opp. Det vart supplert med brev til Sivilombodsmannen, med ein del spørsmål knytte til det, og, vidare, brev til statsråden. Det bildet som teikna seg, var heldigvis at i grove trekk vert vedtak frå Sivilombodsmannen følgde av sentralforvaltinga og av forvaltinga generelt.

Så har Sivilombodsmannen òg gjennom årsmeldinga si påpeikt at det finst visse nyansar i det bildet. Ein ting som komiteen samrøystes påpeikte i den førre saka, var at kommunane synest å vere noko svakare i å følgje opp vedtak frå Sivilombodsmannen enn andre instansar.

Denne saka kom ikkje til uttrykk fordi det er eit generelt problem i samfunnet at ingen bryr seg om kva Sivilombodsmannen seier – då ville det nok ha vore ei litt anna type sak vi hadde hatt her. Det er det spesifikke forholdet at eit departement i to saker som er veldig ulike – og dei einaste to sakene der dei har fått ein uttale mot seg – lét vere å følgje uttalen, og at Sivilombodsmannen valde å sende ei særskild melding fordi sakene var alvorlege, som gjer at eit stort fleirtal i komiteen, dvs. alle unntatt Høgre, valde å ha høyring, og at eit stort fleirtal, alle unntatt Høgre og Framstegspartiet, har uttrykt ulike former for kritikk gjennom merknader.

Det andre er – kort til statsråden – om dei politiske sidene ved dette. Det er ingen tvil om, som det kom fram gjennom høyringa, som vi kjenner godt til, at fortolkinga var den same under førre regjering – og under førre statsråd, kan det leggjast til. Det eg sa i merknaden min, var ikkje meint å antyde eller spørje om det var eit politisk ønske, men eg siterte frå merknadene, som seier at dersom det var eit politisk ønske om endring, måtte ein valt ein annan veg enn i denne saka.

Det er igjen viktig å påpeike at denne saka ikkje kom opp ut frå at eit fleirtal her har eit anna politisk syn – for alt eg veit kan det vere ulike politiske syn på desse to sakene og korleis vi vil ha vedteke ting i dei – men ut frå det faktum at Sivilombodsmannen har bringa fram begge sakene på den måten dei skal, etter mandatet sitt. Det same gjeld den politiske sida ved det, som òg representanten Tetzschner tok opp. Han sa at dette ikkje gjeld den vesle mannen, for den vesle mannen fekk jo byggjeløyve. Vel, lova skal vere lik for både den vesle og den store mannen, og både for han som får byggjeløyve, og han som ikkje får. Sivilombodsmannen har her bringa fram sakene, den eine ut frå ei lovfortolking og den andre ut frå sjølve vedtaket. Det er veldig sentralt at vi ikkje politiserer Sivilombodsmannens embete ved f.eks. å leggje til grunn at ein kritikk har større verdi dersom ein person ikkje får byggjeløyve, enn dersom han får byggjeløye.

Heilt til slutt berre til eit spørsmål som kom opp, først frå komitéleiaren og så frå representanten Tetzschner, om Sivilombodsmannens autoritet byggjer på faglegheita hans. Eg er i grunnen einig i det representanten Tetzschner sa, at Sivilombodsmannens autoritet må byggje på faglegheita hans, ikkje at det er ein automatikk i at forvaltinga skal følgje opp, sjølv om ho i det store og heile skal det. Men der eg trur vi er ueinige, er at fleirtalet i komiteen vurderer Sivilombodsmannens faglegheit som svært solid i desse to sakene. Som det står i innstillinga, meiner vi han argumenterer svært godt i sakene, og at dei er så forskjellige at det er vanskeleg å finne eit fellestrekk for at dei ikkje skulle kunne følgjast opp. Vi synest at motargumenta til at dei ikkje er følgde opp, er svake.

Så er eg einig med statsråden i at Sivilombodsmannens autoritet per no ikkje er svekt gjennom desse sakene. Men dersom det skulle vere sånn at ei særskild melding frå ombodsmannen berre sklei forbi, utan at nokon brydde seg, utan at det vart følgt spesielt opp i Stortinget, kunne det kanskje verte antyda at han kunne verte svekt. No vil eg tvert imot seie at Sivilombodsmannens autoritet består, ja kanskje endå er styrkt, gjennom Stortingets behandling av desse to sakene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.