Stortinget - Møte fredag den 1. juni 2018

Dato: 01.06.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 6 [12:04:47]

Interpellasjon fra representanten Tore Hagebakken til eldre- og folkehelseministeren: «Brukerstyrt personlig assistanse, BPA, ble rettighetsfestet fra 1. januar 2015 etter mange års innsats fra funksjonshemmedes organisasjoner. I Helse- og omsorgsdepartementets egen evaluering, utført av Rokkansenteret, konkluderes det med at rettighetsfestingen så langt er en betinget suksess. Dette målt opp mot myndighetenes konkrete målsettinger, ikke minst knyttet til likebehandling, og sett på bakgrunn av utviklingen i totalt antall brukere, antall kommuner med BPA-brukere og utviklingen i antall klagesaker. En erfaringsrapport utført av Norsk Handikapforbund viser blant annet at antallet personer som er innvilget BPA, har gått ned etter rettighetsfestingen, og at timetallet som innvilges, også er redusert. Videre er omgjøringsprosenten knyttet til klager til fylkesmannen på mer enn 40 prosent. Kommunene synes også i større grad å bestemme hva assistentene skal brukes til. Hvordan mener statsråden at BPA-retten bør forvaltes, og hvilke virkemidler må til for å oppnå Stortingets intensjon med denne rettigheten»?

Talere

Tore Hagebakken (A) []: Brukerstyrt personlig assistanse, forkortet BPA, ble rettighetsfestet fra 1. januar 2015, etter mange års innsats og kamp, vil jeg si, fra funksjonshemmedes organisasjoner. I løpet av de siste månedene har det kommet ulike evalueringsrapporter om utviklingen av BPA etter rettighetsfestingen. Helse- og omsorgsdepartementets egen evaluering er utført av Rokkansenteret, og her sies det bl.a.:

«Vår konklusjon er at rettighetsfestingen så langt kan karakteriseres som en betinget suksess. Den er en betinget suksess vurdert opp imot konkrete målsettinger som myndighetene har til rettighetsfestingen, ikke minst til likebehandling, men også sett på bakgrunn av utviklingen i antall brukere, i antall kommuner med BPA-brukere og utviklingen i antall klagesaker.»

Også KS har gjort en evaluering av BPA, som bl.a. påviser at det er ulike forventninger til innhold og organisering av BPA mellom kommuner og personer som har søkt BPA, og organisasjoner som representerer målgruppen. Videre har det kommet erfaringsrapporter fra flere organisasjoner av funksjonshemmede, som viser at organisasjonenes og deres medlemmers forventninger til BPA ikke er innfridd med den praksis som i dag utføres.

En av disse erfaringsrapportene er utført av Norges Handikapforbund. En spørreundersøkelse blant medlemmer som er innvilget BPA-tjenester både før og etter rettighetsfestingen, påviser utviklingen. Denne erfaringsrapporten viser at antallet personer som er innvilget BPA, har gått ned etter rettighetsfestingen, og at timetallet som personer er innvilget, også er redusert. Videre viser denne erfaringsrapporten noen utviklingstrekk som vi må ta på stort alvor, i lys av Stortingets forutsetninger da rettighetsfestingen ble vedtatt.

Det kan se ut til at den kommunale kontrollen med hva den enkelte arbeidsleder bruker innvilget timetall til, har økt. Ifølge denne erfaringsrapporten er det 60 pst. som etter rettighetsfestingen mener at kommunene begrenser hvordan den enkelte kan bruke sine tildelte timer, og at kommunene vil bestemme hvilke oppgaver BPA-brukeren skal bruke assistenten til. Blant dem som var innvilget BPA før rettighetsfestingen, var det 48 pst. som opplevde slike begrensninger, altså en forskjell på 12 prosentpoeng.

Erfaringsrapporten viser også at det er svært mange som klager på første vedtak. Blant de 245 medlemmene i Norges Handikapforbund som svarte på spørreskjemaet, var det 31 pst. som svarte at de måtte klage på vedtaket. Det er også kjent at fylkesmennene ved første gangs klagebehandling opphever – eller mer sjeldent omgjør – de kommunale vedtakene i faktisk mer enn 40 pst. av sakene.

En rapport fra Helsedirektoratet utført av Rambøll i 2010 viste at BPA var viktig for utdanning og arbeid. Det kommer fram i den rapporten at blant BPA-brukere over 18 år var det adskillig større andel med fullført universitets- eller høgskoleutdannelse enn blant funksjonshemmede for øvrig. 33 pst. av BPA-brukerne hadde universitets- eller høgskoleutdanning, mot 23 pst. blant funksjonshemmede generelt. I erfaringsrapporten er det dessverre også historier om personer som måtte avslutte studier fordi de ikke har fått nødvendig antall BPA-timer. Som vi alle vet, er utdanning sjølsagt avgjørende for mulighetene til arbeid.

Jeg synes det er grunn til å minne om at da Stortinget vedtok BPA-retten, uttalte en enstemmig helse- og omsorgskomité:

«Komiteen støtter regjeringens visjon om et samfunn der alle kan delta, og deler synet på brukerstyrt personlig assistanse som et bidrag til å nå målet om et aktivt og mest mulig uavhengig liv for personer med funksjonsnedsettelse. Komiteen viser til at brukerstyrt personlig assistanse er en alternativ måte å organisere tjenestene praktisk og personlig bistand (…) på for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov. Innenfor rammen av vedtaket og reglene for arbeidslivet kan brukeren styre hva assistenten skal gjøre, og til hvilke tider og hvor assistansen skal gis. Arbeidslederrollen gir brukeren innflytelse over egen livssituasjon. Målet er å bidra til at brukeren får et aktivt og mest mulig uavhengig liv til tross for funksjonsnedsettelsen.»

Videre uttalte komiteen:

«Komiteen vil understreke viktigheten av tydelige retningslinjer, slik at ordningen blir så lik som mulig i kommunene.»

Evalueringsrapportene som er presentert, tyder på at vi ikke har kommet dit som intensjonene fra Stortinget var, og at det heller går feil veg. Det sentrale spørsmålet er om vi har etablert de nødvendige og riktige virkemidlene som skal til for å oppnå Stortingets intensjon og vedtak. Jeg vet at det pågår en debatt i og blant funksjonshemmedes organisasjoner og leverandører av BPA om hva som er nødvendige tiltak for at BPA skal bli et godt virkemiddel for å oppnå sjølstendighet og samfunnsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne.

Jeg synes det er mange grunner til å fokusere på hvordan BPA praktiseres og fungerer for dem den er til for, snart tre og et halvt år etter at Stortinget gjorde sine vedtak rundt rettighetsfesting – derfor denne interpellasjonen. Jeg har ikke klare svar på hva som er de beste løsningene, men ønsker dialog med alle som ser situasjonen som brukere, og – jeg vil legge til – de som er myndigheter i denne sammenhengen. Så hvordan mener statsråden at BPA-retten bør forvaltes, og hvilke virkemidler mener hun må til for å oppnå Stortingets intensjon med denne rettigheten?

Statsråd Åse Michaelsen []: Ordningen med brukerstyrt personlig assistanse, altså BPA, er en ordning som engasjerer mange. Det er bra. Det store engasjementet gjør at vi får diskutert vanskelige problemstillinger på en god måte. Er det en ordning som har vært mye diskutert den siste tiden, er det BPA-ordningen.

Jeg vet at BPA betyr mye for dem som har en ordning som fungerer bra, og det er enda flere som ønsker seg en BPA-ordning ute i kommunene. En bruker som fikk BPA samtidig som vedkommende gikk av med pensjon, sier ifølge evalueringen at

«ordningen er av uvurderlig betydning for at jeg kan fortsette å leve et aktivt liv med frihet til engasjement i samfunns? og organisasjonsliv. Jeg kan gjøre egne valg i dagliglivet, og slipper i langt mindre grad å be om hjelp, – noe som styrker selvfølelse og selvbilde, samt gir en viss frihet og handlingsrom i eget liv.»

For en som har nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand, betyr BPA mye for muligheten til å jobbe, ta utdanning og leve et aktivt og selvstendig liv. I kommunene der de virkelig evner å ta i bruk BPA-ordningen i samarbeid med brukerne, gir dette mestring og muligheter. Det var nettopp det som var begrunnelsen for å rettighetsfeste denne ordningen – ønsket om å sikre mennesker med stort behov for praktisk bistand bedre muligheter til å ta ansvar for eget liv og velferd.

Jeg forstår veldig godt at personer med nedsatt funksjonsevne ønsker de samme mulighetene som alle andre til å leve et aktivt liv. Jeg mener vi skal strekke oss langt for å oppnå dette. Samtidig møter man en vanskelig problemstilling, som blir stadig viktigere når det blir stor knapphet på ressurser, nemlig hvor langt den offentlige hjelpeplikten skal strekke seg. Her er vi ved det som er kjernen i debatten rundt BPA-ordningen: Hva er BPA-ordningen i dag? Men ikke minst: Hva bør den være?

Jeg har fulgt debatten over tid. Vi har vært på ulike arrangementer for å lytte til brukerne og organisasjoner. Vi får brev og e-poster fra brukere, pårørende og andre interessenter, som forteller om gode og også dårlige erfaringer med BPA. Vi har også fått rapporter om rettighetsfestingen fra ULOBA, Norges Handikapforbund og KS. Vi får godt innsyn i hvordan virkeligheten ser ut gjennom følgeevalueringene, rapportene og innspillene.

Oppfatningene er mange og sprikende. ULOBA forteller om store forventninger til rettighetsfestingen som ikke er innfridd, og om en ordning som ikke fungerer som det likestillingsverktøyet som Independent Living-bevegelsen har kjempet for. Norges Handikapforbund viser til at det er stor avstand mellom ordningens intensjoner om likestilling og samfunnsdeltakelse og den virkeligheten som funksjonshemmede møter. De mener at utviklingen går i gal retning etter rettighetsfestingen, og at assistansebehovene på mange viktige områder ikke blir dekket. KS mener at norske kommuner strekker seg langt for å innfri rettighetene i BPA-ordningen og viser til at de aller fleste søknadene om BPA innvilges.

Departementets følgeevaluering viser at de fleste brukerne er fornøyd med BPA-ordningen. De mener at ordningen bidrar til samfunnsdeltakelse og selvstendighet, men flere opplever det som krevende å være arbeidsleder. Den viser også at flere brukere ønsker seg flere timer, og at for lavt timetall medfører mindre mulighet til å innfri mål om mer samfunnsdeltakelse og -aktivitet.

Jeg pleier å si at desto mer kunnskap vi har om BPA-ordningen, desto bedre grunnlag har vi for å ta de riktige grepene for å sikre personer med nedsatt funksjonsevne aktive og selvstendige liv. Samtidig må jeg erkjenne at det er utfordrende at rapportene og tilbakemeldingene tegner et så vidt uklart bilde av dagens situasjon. Samtidig viser virkelighetsbeskrivelsen at det et sted på veien har oppstått et forventningsgap mellom nasjonale forventninger og de lokale forpliktelsene. BPA-ordningen er en måte å organisere allerede tildelt tjeneste på. Det er et viktig moment. Ordningen er ikke en tjeneste i seg selv, og den utløser ingen rett til andre tjenester enn dem brukeren for øvrig ville hatt krav på.

Norges Handikapforbund skriver dette om at tildeling av timer til BPA-ordningen skal tilsvare de tjenestene man hadde forut for en BPA-ordning:

«Det hadde vært uproblematisk dersom det var slik at de tradisjonelle tjenestene eller de tjenestene personen fikk før BPA oppfylte behovene til å delta i samfunnet. Men alle vet at de tradisjonelle tjenestene gjør det i veldig liten grad.»

Når man bygger opp noe rundt eksisterende tjenester, vil rammene rundt disse tjenestene fremdeles bestå, f.eks. de rettslige rammene rundt sosiale tjenester eller helse- og omsorgstjenester. Dette innebærer bl.a. at kommunene ikke har plikt til å tilby tjenester utenfor kommunen. Dermed kan det bli vanskelig for brukerne å ta med seg BPA-assistenten på hytta, til et studiested i en annen kommune eller på andre aktiviteter som ligger utenfor kommunegrensen. Det betyr også at forsvarlighetskravet vil kunne påvirke hvem som kan få en BPA-ordning, og hvilke tjenester og behov som kan legges inn i en slik ordning. Dermed er det viktig at vi ser på hvilke rammer vi ønsker skal omgi ordningen. Dette vil igjen gi noen svar på spørsmålene jeg nevnte innledningsvis, nemlig hva BPA-ordningen er i dag, og hva den bør være.

Så ønsker jeg også å nevne dette med klager til Fylkesmannen, som representanten her tar opp. Jeg vil først og fremst understreke at det er bra at brukerne har adgang til å klage, og at de bruker denne muligheten dersom de mener at de ikke har fått de tjenestene de har krav på, eller at det er noe feil med tjenestetilbudet. Dette er viktig fordi man gjennom klagesaksbehandlingen får trukket opp rammene for og innholdet i rettigheten. Når representanten viser til at disse tallene muligens ligger noe høyt, er det viktig å huske at dette er en relativt ny ordning. Vi må derfor ha forståelse for at det vil være behov for å avklare innholdet i rettighetsbestemmelsen, og at noen kommuner kanskje tråkker litt feil til å begynne med. På sikt vil klagebehandlingen hos Fylkesmannen trolig føre til en mer lik praksis blant kommunene, slik at klagetallene ikke nødvendigvis behøver å være et faretegn.

Det at vi har ulik behandling ute i kommunene, er jeg ekstra opptatt av. Det er også den meldingen jeg får når jeg reiser rundt og snakker med brukere. Når man snakker på tvers, ut ifra hvilke kommuner man er i, opplever man at man får forskjellige svar på forskjellige tilbud. Slik skal vi ikke ha det.

Jeg har mottatt flere forslag fra brukere, enkeltpersoner og organisasjoner om måter man kan endre ordningen på, til det beste for brukerne. Norges Handikapforbund mener rettigheten må utvides og styrkes. Likestillings- og diskrimineringsombudet og ULOBA mener at BPA-ordningen må ut av helselovgivningen, og dette er en av flere muligheter regjeringen og departementet nå vurderer.

Vi skal tegne opp en vei videre for BPA-ordningen, men det er viktig at vi ikke forhaster oss. Vi må ta de riktige grepene for å sikre at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse fungerer slik som vi ønsker at den skal gjøre.

Tore Hagebakken (A) []: Takk til statsråden for svaret. Jeg er enig i at dette er en ganske sammensatt tematikk. Statsråden fokuserer på at vi må finne ut hva denne ordningen skal være, men jeg vil vel si at vi langt på veg har sagt noe om det, både i lovverk og ellers. Statsråden sier at vi skal tegne opp en veg framover, og bruke tid på det, men vi kan ikke bruke for lang tid.

Mitt formål er ikke å kritisere den ene eller den andre part for at BPA-retten er – så langt – en «betinget suksess», for å bruke departementets egne ord. Mye kan være krevende av ulike grunner. Jeg vil allikevel, sjøl om det sitter langt inne for en som har vært ordfører i mange år, reise spørsmål om den statlige styringen med kommunene må styrkes, på flere måter, på dette feltet for å virkeliggjøre Stortingets intensjoner – og det uavhengig av hvilken kommune en bor i når en trenger BPA-ordning. Her er Fylkesmannens rolle og myndighet viktig.

Vi har det jeg vil kalle et sterkt lovverk, som er presisert gjennom rundskriv. Likevel er mange av avslagene på søknad om BPA av en slik art at kommunene det gjelder må være klar over at de er lovstridige, mener Norsk Forbund for Utviklingshemmede, NFU, som jeg, sammen med Norges Handikapforbund, har hatt dialog med om dette. I klagesaker har Fylkesmannen myndighet til å sette vedtak til side og be kommuner om å rette seg etter merknader fra Fylkesmannen. Men Fylkesmannen kan også omgjøre vedtak, noe det er langt mer sjelden at fylkesmennene gjør. Når kommunens vedtak oppheves av Fylkesmannen, betyr det at kommunen må fatte nytt vedtak, og det er nærmest blitt slik at den som holder ut lengst, er den som vinner saken, hevder NFU. Dette må vi gjøre noe med. Jeg vil gjerne høre statsrådens synspunkter på det.

I presseoppslag har min gode komitékollega Erlend Larsen fra regjeringspartiet Høyre uttalt at regjeringa vil komme med noe om BPA i løpet av høsten 2018. Er det det statsråden også egentlig sier, eller er hun lenger ut i tid?

Etter det jeg får opplyst, har ingen av de berørte organisasjonene blitt invitert til samtaler eller en annen form for dialog med regjeringa eller med politisk ledelse i Helse- og omsorgsdepartementet om dette. Så jeg etterlyser hvordan statsråden har tenkt å involvere brukernes organisasjoner i sin vurdering av hva som er viktige og nødvendige grep omkring utviklingen av BPA.

Brukerorganisasjoner konstaterer at lov og forskrift i en del tilfeller ikke ser ut til å være nok. De har etterlyst forskrift for ytterligere å tydeliggjøre hva BPA er, og hva kommunenes forpliktelser er overfor den enkelte bruker som er innvilget BPA, slik at rettssikkerheten til den enkelte blir sterkere. Vurderer statsråden forskrift?

Statsråd Åse Michaelsen []: Jeg er helt enig med interpellanten i at nå har vi fått innspill fra de ulike organisasjonene, brukere osv., og at vi også, når vi nå skal lande og se på hvilke tiltak, hvilke ordninger som løser de utfordringene som vi er kjent med her, skal ta med disse og se bredt på dette. Det betyr at jeg ønsker å gjøre dette kvalitetsmessig bra, og – nå er vi i begynnelsen av juni – jeg ønsker også å ha fortgang i det. For jeg er helt tydelig på at jeg ser behovet for å innrette BPA-ordningen mest mulig mot det behovet som brukerne har. I hvilken form det skal komme når det gjelder rettighetsfesting, hvordan vi involverer Fylkesmannen, og hvordan vi får kommunene sånn sett til å erkjenne det ansvaret de har, må vi se på. Men jeg er helt overbevist om at et tverrpolitisk storting, som også har fattet vedtaket, er i lag med oss når det gjelder å klare å løse dette.

Så jeg kommer tilbake med sak på dette når vi vet hvordan vi skal gjøre de nødvendige endringene, den evalueringen som må til, og i fellesskap med Stortinget utarbeide det som vil komme brukerne best mulig til gode.

Erlend Larsen (H) []: Jeg vil begynne med å berømme interpellanten for å løfte en sak som betyr veldig mye for veldig mange.

Jeg får stadig henvendelser fra frustrerte funksjonshemmede som forteller at kommunen de bor i, ikke tilbyr tilfredsstillende BPA-tjenester. Det er også mange kommuner som ikke forstår hva BPA skal være, og gir et helt annet tilbud enn det de funksjonshemmede ber om eller har behov for.

Brukerstyrt personlig assistanse skal gi funksjonshemmede likestilte muligheter for å delta på skole, i arbeid og på fritidsaktiviteter. Assistenten skal være brukerens forlengede hender – alt etter hva den funksjonshemmede trenger bistand til – slik at brukeren skal få mer og bedre styring på egen livssituasjon. BPA er rett og slett et likestillingsverktøy som gir den funksjonshemmede muligheten til å ta styring over sitt eget liv og til å delta på alle samfunnets arenaer på lik linje med alle oss andre. BPA er et viktig verktøy for den funksjonshemmede og gjør det mulig å studere eller delta i arbeidslivet. Og som representanten Hagebakken fra Arbeiderpartiet sa, har også funksjonshemmede en høyere «drop-out»-prosent i skoleverket enn funksjonsfriske, noe som sannsynligvis har en sammenheng med at de får for liten tilgang til assistenter – som er særdeles beklagelig.

Organisasjonen Uloba og Norges Handikapforbund har gjort hver sin undersøkelse som tyder på at funksjonshemmede får for få assistenttimer, at de kun får assistanse til å dekke basisbehov, samt at ordningen ikke gjør det mulig å ha en aktiv fritid eller delta sosialt. Rapportene viser også at kommunene gir et veldig ulikt tilbud. Dette er svært uheldig og ikke i tråd med intensjonene bak ordningen. Enkelte kommuner misforstår hva BPA er, og løser dette med hjemmehjelp. Funksjonshemmede er ikke pasienter – de har bare ikke full bevegelighet.

BPA er en tjeneste hvor den funksjonshemmede er arbeidsleder og har personalansvar. Det er en tjeneste hvor private løsninger er vel så gode som kommunale. Det er heller ikke kommunen som skal bestemme når og til hva assistenten skal brukes. Brukerstyrt personlig assistanse betyr at den funksjonshemmede har egen fast assistent, som han/hun har arbeidslederansvar for. Brukeren rekrutterer assistenten selv og har ansvar for å lære han eller hun opp. Innenfor det tildelte timetallet er det brukeren som bestemmer hvilke oppgaver assistenten skal utføre, og det er brukeren som setter opp arbeidsplaner for assistenten. Samlet gir dette større valgfrihet og uavhengighet for den som har behov for tjenester.

Som følge av misforståelsen i enkelte kommuner vil mange funksjonshemmede flytte ordningen ut av helselovgivningen. De ønsker å tydeliggjøre at BPA-ordningen ikke er en helsetjeneste, men et frigjøringsverktøy. Andre funksjonshemmede mener at det ikke er noe galt med lovgivningen, men at det er praktiseringen av lovverket som er utfordringen.

Det er kommunene som har ansvar for å gi et godt BPA-tilbud. Da BPA-ordningen ble rettighetsfestet i 2015, fikk kommunene 300 mill. kr for å kompensere for de økte kostnadene. Året etter økte tilskuddet med 205 mill. kr. Dette er penger som skal gjøre hverdagen bedre for de funksjonshemmede, noe kommunene bør respektere. For å understreke dette sendte helse- og omsorgsministeren et brev til alle landets ordførere i 2017, der han oppfordret kommunene til å gi de funksjonshemmede den tjenesten de skal ha.

Det er dessverre flere kommuner som gir avslag på søknader om BPA, på tross av at det er åpenbart at den funksjonshemmede fyller kriteriene som blir stilt. Dette fører gjerne til at foreldrene, som har en høy belastning fra før, må kjempe for å få en lovpålagt rett. Det er svært beklagelig og kritikkverdig av de kommunene det gjelder. Det offentlige bør ikke slite ut funksjonshemmede og deres pårørende, men støtte og hjelpe dem slik at de klarer seg selv – slik BPA er ment å være. Den ekstraordinære belastningen skaper store problemer for mange familier, mens kommunene som trenerer søknadene, på sin side sparer betydelige beløp for hvert år som går. Dette er svært betenkelig og så pass betenkelig at staten burde vurdere å kreve tilbake beløpet kommunene har unnlatt å bruke på de menneskene pengene er tildelt.

Jeg ser derfor fram til at statsråden kommer tilbake med erfaringer, slik at vi kan se videre på hva vi kan gjøre for å få til bedre BPA-løsninger for de funksjonshemmede.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Jeg vil starte med å takke representanten Hagebakken for å ta opp en veldig viktig sak. Det var stor jubel i 2015, da denne ordningen ble lovfestet, blant alle dem som er avhengige av hjelp for å kunne fungere normalt i samfunnet – for å kunne ta utdanning, for å kunne være i jobb, for å kunne komme seg ut av huset for å delta på fritidsaktiviteter og det som vi, som greier oss selv, tar for gitt. Dette handler rett og slett om en mulighet til å leve et liv.

Det er mange som kjemper en kamp mot kommunen sin, som holder på med klagesaker, og som i mellomtiden – i påvente av å få den hjelpen de trenger – må bruke venner, kjæreste, ektefelle og familie for rett og slett å greie å ha et tilnærmet normalt liv. Spørsmålet er hva alle dem som ikke har det, bruker. Det er ganske åpenbart slik at en del av dem nok ikke får lov til å leve et liv, slik som alle oss andre.

Jeg har møtt en av dem, Christi i Vardø. Nå ble det dessverre mest fokusert på at jeg og representanten Hoksrud ble skjelt ut av ordføreren – og det var vel egentlig et bilde på hvordan Christi har blitt behandlet i denne kommunen. Det viktigste i denne saken er rett og slett bildet av hvor forskjellig kommunene behandler slike saker. Christi bodde i Bamble. Der fikk hun masse hjelp, hun var fornøyd med det tilbudet kommunen ga, hun følte hun fikk lov til å leve et liv, slik som alle andre. Hun møtte kjærligheten i Vardø, flyttet dit med forsikringer om at hun skulle få hjelp når hun kom dit. Først fikk hun ingenting, så fikk hun litt etter hvert, men enda den dag i dag er det langt unna det nivået Christi trenger for å kunne leve et godt liv uten at kjæresten og vennene hennes må stille opp på alt.

Det viser hvilken forskjell det er mellom kommunene, og jeg mener at slik skal det ikke være. Derfor er jeg glad for at statsråden er så tydelig på at regjeringen vil jobbe med å se på endringer av regelverket og følge opp denne saken, for dette handler om at pleietrengende personer – som er handikappet, som trenger hjelp for å få hverdagen til å gå rundt – skal kunne leve et godt liv.

I mellomtiden, mens regjeringen jobber med dette, er vi altså helt avhengige av at kommunene tar sine innbyggere på alvor, at kommunene møter dem med respekt, og at kommunene tar signal når Fylkesmannen gir beskjed om det. Saken til Christi er et godt eksempel på det. Kommunen fikk tilbake beskjed om at de måtte se på saken på nytt, og så langt har det ikke ført til noe. Derfor håper jeg at alle som sitter i salen – og det er flere partier som ikke er representert, det merker jeg meg – i etterkant av dette gir beskjed til sine lokalpolitikere om at man må respektere det lovverket som gjelder, og sørge for å ta ansvar for at innbyggerne deres får det tilbudet de har krav på.

Dette handler om rettssikkerheten til brukerne. Det handler om rettigheter som må sikres. Det er vi nødt til å jobbe for både på lokalt nivå og på nasjonalt nivå, for vi kan ikke ha det slik som det er nå.

Karin Andersen (SV) []: Nå er det flere som har vært oppe her og sagt at sånn kan vi ikke ha det, og så lurer man veldig på hva man skal gjøre. Det er ikke så mye å lure på. Det man må gjøre umiddelbart, er å forskriftsfeste hvordan dette skal tolkes i kommunene, slik SV har foreslått – og som Fremskrittspartiet og Høyre har stemt ned. Så de forskjellene vi ser nå, kan man rette på hvis man vil, men man har ikke villet.

I tillegg har man lagt så strenge begrensninger på hvem som får, og knyttet det til helsetjenester og utmålingen av dem. Alle som er oppe her, viser tydelig at de skjønner at denne ordningen er noe annet enn det. Men der har man lagt inn noen krav som gjør at en får for lite, og ikke det en trenger for å kunne leve et sjølstendig liv.

Brukerstyrt personlig assistent er et hjelpemiddel, ikke en helsetjeneste. BPA bør flyttes til folketrygden, slik SV foreslår – at det blir en rettighet i folketrygden som betales av staten og ikke er avhengig av hvilken kommune man bor i. Da slipper man også unna alt det som statsråden var oppe her og sa – at den ene lovgivningen er slik, og den andre er slik, og kanskje en ikke kan ta med seg BPA når en skal utdanne seg et annet sted, eller en skal gjøre et eller annet i en annen kommune eller et annet fylke. Da blir disse problemene med det tekniske i lovverket borte.

Om man får en rullestol, kan man selvfølgelig ta med seg den akkurat hvor man vil. Så er det klart at det er avhengig av om man har en arbeidsavtale med assistenten som inneholder dette. Det er altså på tide at brukerstyrt personlig assistent blir en rettighet i folketrygden, slik som andre hjelpemidler er det – for det er et hjelpemiddel det er.

Det handler ikke om å få nødvendig helsehjelp, det handler om å kunne leve et sjølstendig liv, gjøre de tingene som man ikke kan sjøl, fordi man har en funksjonsnedsettelse som gjør at man ikke kan gjøre det vi andre gjør. Det handler om å ha sjølbestemmelse i eget liv.

Jeg har fått henvendelser under behandlingen av kommunelovsaken. Vi har lokalpolitikere som er valgt inn i kommunestyret, men som må si fra seg vervet sitt fordi de ikke får brukerstyrt personlig assistent som gjør at de kan fungere. Det er da jeg ser litt hen til den debatten vi hadde i stad også, der statsråden er oppe og sier at de som opplever å bli sviktet i systemet og å ligge der og gråte og ikke få medisiner – eller de som ikke får brukerstyrt personlig assistent – skal si fra sjøl. Problemet er at det er nesten umulig for mange av dem.

Når det gjelder BPA, er det mange som sier fra, men de blir ikke hørt. Det er det som er problemet. De sier fra både lokalt og sentralt. Men i og med at regjeringen plent har nektet å lage en forskrift som viser hvordan kommunene skal praktisere dette, slik at rettighetene ikke blir redusert, i hvert fall ut fra det nivået som er i dag, kommer dette til å fortsette, fordi stortingsflertallet og regjeringen har lagt mest vekt på det lokale sjølstyret i denne saken, ikke på rettighetene til dem som trenger assistanse for å kunne leve et helt normalt liv og ta de samme valgene i livet sitt som vi andre gjør.

Så jeg gjentar det: Regjeringen kan umiddelbart lage en forskrift som viser hvordan dagens lov skal tolkes, for alle kommunene – slik at vi blir kvitt denne forskjellsbehandlingen. De kan selvfølgelig også legge inn andre regler for ordningen, slik at den blir bedre og faktisk kan dekke det behovet som disse menneskene har. Det kan de gjøre i høstens budsjett, og de kan også i høstens budsjett foreslå å flytte hele ordningen over til folketrygden slik at det blir en rettighet som til andre hjelpemidler, for det er det dette er.

SV kommer til å foreslå det om igjen, og jeg håper nå at de representantene fra regjeringspartiene som har vært oppe her – og også Arbeiderpartiet, som har hatt ordet i saken – er enig med SV i dette. For dette må gjøres. Vi trenger ikke sitte og klø oss i hodet lenger for å finne ut hva vi skal gjøre – vi vet hva vi kan gjøre. SV kommer til å foreslå det, og jeg regner med at da blir det flertall for det neste gang vi tar det opp.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Jeg vil gjerne stille Stortinget det samme spørsmålet som Mari Storstein stilte Bent Høie i dokumentarfilmen hun lagde som student på dokumentarfilmlinjen på Lillehammer: Hva er frihet for deg?

For meg som kan sykle og gå hit, formidle mine tanker, forme demokratiet, studere hva jeg vil, jobbe med det jeg ønsker, besøke min gamle mor, lage maten jeg vil ha, når jeg vil, kunne gå til sengs når det passer meg, og komme inn på alle utesteder fordi en trapp ikke hindrer meg, er det kanskje vanskelig å se svaret. For meg kan slik frihet fort bli en selvfølge, men for mange som trenger en BPA-ordning, er situasjonen en ganske annen.

I dag ligger ordningen under helse og omsorg og tolkes vidt forskjellig fra kommune til kommune – ja, til og med fra bydel til bydel i Oslo av og til. I den ene kommunen kan det legges til rette for at den med nedsatt funksjonsevne får realisere seg selv, studere, reise ut av kommunen, være arbeidsleder som styrer hverdagen, og til og med kommer inn på de tilrettelagte utestedene når hen vil henge med venner en sommerkveld. I nabokommunen kan man ende opp på institusjon, eller oppleve at man får en hjemmehjelp med veldig knapt tilmålte timer. I den kommunen vil man bli isolert, miste muligheten for selvrealisering. Politisk deltakelse vil bli et fremmedord, og alt det andre som vi ser på som en selvfølge i demokratiet, vil være en fjern drøm.

I Kristiansand kommune bor det 91 000 mennesker. Det er faktisk like mange personer med nedsatt funksjonsevne som sier de helst vil stå i jobb, som i hele Kristiansand kommune, men det kan de ikke på grunn av manglende tilrettelegging, ifølge Bufdir. Dagens BPA-ordning fører til at flere nordmenn sliter med psykiske lidelser fordi vi som styrer landet, ikke klarer å se dem, ikke lytter ordentlig og ikke greier å legge til rette for deres verdighet og deres frihet.

Hvordan i alle dager skulle du, president, ha utført jobben fra presidentstolen om du hadde rullestol? Du hadde ikke kommet deg opp dit uten assistanse, for selv ikke maktens sal er tilrettelagt. Se for dere at Stortinget bare var tilpasset fjellklatrere, slik at det var klatrevegg opp i Vandrehallen istedenfor heis og trapper. Hadde ikke vi alle da fått problemer med å utføre vår jobb? Ville vi kanskje da forstått hvordan personer som blir funksjonshemmet, opplever møtet med samfunnet? Er det ikke da vår fordømte plikt som folkevalgte å legge til rette for at folk skal kunne fungere optimalt ut fra sine forutsetninger her i Norge?

Det er ingen som er tjent med at folk faller utenfor samfunnet vårt, slik dessverre mange gjør i dag. Folk faller utenfor til tross for at vi har forpliktet oss til FNs rettigheter for funksjonshemmede, og vi har ikke et lovverk som følger opp forpliktelsene vi har inngått. Da f.eks. Miriam Ibsen, funksjonshemmet, flyttet fra hjemstedet til en annen kommune for noen år tilbake, måtte hun slutte i politikken. Hun fikk avslag på viktige hjelpemidler i den nye kommunen. Hvordan kan vi leve med en ordning som gjør at Miriam, eller flere andre med nedsatt funksjonsevne, sier de ikke kan delta i politikken lenger, fordi de har flyttet fra en kommune til en annen?

La oss derfor gjøre BPA-ordningen universell, og la oss følge opp den intensjonen vi alle er enige om ligger i avtalen. Til det trenger vi et forpliktende lovverk som følger opp våre lovnader, også til FN. Vi i Norge har en vei å gå. Det første vi kan gjøre, er å se på om det er helse og omsorg som er rett sted å ha BPA-ordningen, eller om det tvert imot er dagens politikk som gjør folk syke. Da er kanskje nasjonale trygdeordninger et bedre sted. Vi trenger iallfall flere som Mari, filmskaperen, og Miriam, lokalpolitikeren, i samfunnet – folk som engasjerer seg, som vil skape både film og politikk. Det minste vi da kan gjøre, er å legge til rette for at de med en slik indre drivkraft til å delta, kan få brukt den.

Tore Hagebakken (A) []: Først vil jeg takke dem som har deltatt i debatten. Vi kunne gjerne ha vært flere, men jeg håper allikevel at denne interpellasjonen – det var i hvert fall min hensikt – skal være et lite bidrag til at denne viktige rettigheten blir gjenstand for en skikkelig gjennomgang, slik at det vi faktisk har vedtatt i Stortinget, og vi har hatt mange gode målsettinger, blir en realitet.

Slik jeg oppfatter denne evalueringen som departementet har fått gjennomført, er det særlig dette med mangel på likebehandling som løftes fram som en utfordring. Dette er en sak som grunnleggende virkelig handler om folks frihet, men den handler også om likebehandling. Når det er mangel på likebehandling, kan en vanskelig se for seg at man får gjort noe med det uten at en gjør noen nasjonale grep. Da er spørsmålet: Hvilke nasjonale grep er da de beste?

Så har SV sin løsning her, men i tillegg trekker også SV, som jeg gjorde, opp spørsmålet rundt dette: Er det nødvendig med en forskrift – forskriftsfesting? Det er tydeligvis slik at lovverket, som framstår som ganske så tydelig, og rundskriv ikke er nok. Så jeg må igjen stille spørsmål til statsråden: Vil hun være med på å vurdere en forskrift, eller hvordan ser hun på det?

Så til Fylkesmannens rolle: Når det blir runde på runde fordi Fylkesmannen opphever vedtaket, ikke omgjør det, skal vi da gi Fylkesmannen flere fullmakter? Det er da det rører ved gamleordføreren i meg, men «lell da gut!»: Bør vi vurdere om Fylkesmannen på en eller annen måte skal få som oppdrag i større grad rett og slett å omgjøre vedtak? Eller så går tida, og dette er en ganske slitsom prosess, særlig for brukeren. Så jeg vil gjerne høre en kommentar rundt det, slik at vi avbyråkratiserer dette nå, for å bruke det uttrykket.

Jeg synes det jeg hører, lover godt, og det som kommer hit til Stortinget, er forhåpentligvis ganske fast i fisken og, for å bruke et moderne uttrykk, gjør en forskjell.

Statsråd Åse Michaelsen []: Jeg synes det har vært en god debatt. Selv om ikke så mange har tatt ordet, synes jeg likevel det har kommet fram mye bra og mange gode synspunkter. Jeg ble direkte oppfordret av interpellanten med hensyn til om jeg også var villig til å vurdere en forskrift. Ja, absolutt, jeg er villig til å se på alt. For jeg tenker at vi skal få denne ordningen på stell, og det har vært et tydelig ønske fra dette stortinget at dette er en ordning som vi alle vil ha, og så er det å få kommunene med på laget. Jeg tar på alvor alle forslag vi har fått inn i forbindelse med ordningen, og som vi mener kan bidra til å gjøre ordningen så god som mulig.

Nå er regjeringen i denne vurderingsprosessen, og jeg vil derfor ikke her og nå ta eksplisitt stilling til hvorvidt vi vil følge opp innspillene fra Likestillings- og diskrimineringsombudet om at BPA bør ut av helselovgivningen. Jeg tar også med meg interpellantens andre synspunkter og også representanten fra SVs forslag, som også var knyttet til forskriftsvurdering. Det er viktig for oss nå og også en del av den debatten vi har hatt, å definere hva denne ordningen skal inneholde når vi ser at kommunene ikke treffer, eller bevisst eller ubevisst ikke ser det behovet som er i deres kommune.

Så må vi også være litt obs på at den siste evalueringsrapporten, som nå ligger til grunn for vurderingene våre, kom for kort tid siden. På den ene siden ser vi at BPA-ordningen er en organisering av praktisk bistand, og dermed kanskje har en naturlig tilknytning til helse- og omsorgstjenesten, men vi ser også at en stor omlegging av ordningen nå kan ha potensial til å påvirke etablerte ordninger som fungerer godt i dag. Så det er mange hensyn å ta.

Men igjen, jeg tar med meg alle innspillene. Nå skal vi sette oss ned og gjøre et stykke arbeid, og så håper jeg at vi skal få Stortinget med på laget sånn at vi kan lande BPA-ordningen på det området som den er ment å være, og at den faktisk kan brukes til beste for brukerne der ute.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er då omme.

Presidenten vil føreslå at sakene nr. 7–9 vert handsama under eitt. – Det er vedteke.