Stortinget - Møte torsdag den 14. juni 2018

Dato: 14.06.2018
President: Magne Rommetveit
Dokumenter: (Innst. 408 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [10:25:22]

Innstilling fra Stortingets presidentskap om mandat for og sammensetning av kommisjonen som skal granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner (Innst. 408 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Presidenten vil føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av Stortingets presidentskap.

Vidare vil presidenten føreslå at det ikkje vert gjeve høve til replikkar, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletid, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Første visepresident Eva Kristin Hansen (A) []: Stortinget vedtok 20. juni i fjor å be presidentskapet utarbeide forslag til mandat, navn og sammensetning på en kommisjon som skal granske fornorskingspolitikk og urett begått mot samer og kvener i Norge. Bakgrunnen var et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes, som ble behandlet i kontroll- og konstitusjonskomiteen, som avga innstilling i saken.

Denne saken er viktig for mange. Den er viktig for kvener, norskfinner og samer. Mange av dem har lenge ønsket seg en gransking av den typen vi nå setter i gang. Den er også viktig for det norske samfunnet som helhet, fordi vi nå skal få en grundig gjennomgang av en problematisk fortid og få forslag til hvordan vi kan gå videre sammen i bedre forståelse av denne fortiden.

Kommisjonens mandat, navn og sammensetning som foreslås i presidentskapets innstilling, er et resultat av en grundig prosess. Under arbeidet har det vært tett dialog med kvenske og norskfinske organisasjoner og med Sametinget. Presidentskapet har hatt flere møter med disse og har mottatt innspill og uttalelser både før mandatteksten ble skrevet, og fått kommentarer til mandatutkast underveis i prosessen.

Kommisjonens oppgave er tredelt. For det første skal den gjennomføre en historisk kartlegging for å beskrive norske myndigheters politikk og virksomhet overfor samer, kvener og norskfinner. For det andre skal kommisjonen undersøke ettervirkningene av fornorskingspolitikken i dag. For det tredje skal kommisjonen legge fram forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen. Det vil inkludere å vurdere allerede pågående tiltak for forsoning. Dette er en omfattende oppgave som vil kreve mye av kommisjonen.

Det styrende prinsippet for sammensetningen av kommisjonen har vært at den skal bestå av kvalifiserte fagfolk fra relevante fagområder, som jus, historie, språk og kulturkunnskap. Sametinget og de kvenske og norskfinske organisasjonene ble bedt om å foreslå medlemmer til kommisjonen, og ni av kommisjonens tolv medlemmer er valgt blant disse forslagene. Kommisjonsmedlemmene representerer likevel bare seg selv og sin kompetanse og er ikke representanter for noen av de berørte partene. Presidentskapet mener at den kommisjonen som nå foreligger, er veldig sterk.

Det har vært viktig for presidentskapet å få en kommisjonsleder som både nyter bred tillit og har den erfaring og tyngde som kreves for å sikre god framdrift i arbeidet. Presidentskapet er derfor glad for at Dagfinn Høybråten har sagt seg villig til å tre inn i kommisjonen som leder.

Presidentskapet foreslår at kommisjonens navn blir «kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner», og at den gis kortnavnet «sannhets- og forsoningskommisjonen». Presidentskapet er klar over det kan reises innvendinger mot begrepet «sannhet» som betegnelse på en offentlig kommisjon. Likevel mener presidentskapet det bør veie tungt at det er sterk støtte til en sånn betegnelse blant flertallet i de berørte miljøene, og at sannhets- og forsoningskommisjonen allerede har festet seg som et uoffisielt navn mange steder.

Når det gjelder tidsplanen for arbeidet, har presidentskapet lagt vekt på at det er avgjørende at kommisjonen får tid til å bygge tillit og utføre oppgaven på en grundig og kvalitativt god måte. Presidentskapet foreslår derfor at kommisjonen får frist til 1. september 2022 med å ferdigstille sitt arbeid og overlevere sin rapport. Det innebærer at kommisjonen ikke får avsluttet sitt arbeid i inneværende stortingsperiode. Selv om det kanskje ville vært ønskelig, er det presidentskapets vurdering at hensynet til kvaliteten på arbeidet må veie tyngst.

Det knytter seg store forventninger til resultatet av kommisjonens arbeid. Presidentskapet mener at det foreslåtte mandatet og kommisjonens sammensetning gir et godt utgangspunkt for den viktige oppgaven som venter.

Ingalill Olsen (A) []: Først vil jeg takke for Eva Kristin Hansens redegjørelse.

Da forslaget om å oppnevne en kommisjon kom opp i offentlighet, må jeg innrømme at jeg som finnmarking faktisk var litt skeptisk. Jeg var redd for at det ville bli en dyrking av tidligere tiders urett, med fokusering bakover og ikke fokusering på å se framover, til nytte for de folk dette gjelder. Men ønsket om kommisjon var der. Det er det Stortinget gjør noe med nå, og da må vi sørge for at det som skal bearbeides, blir bearbeidet på en sånn måte – og med sikte på å komme videre.

For meg er en av de tingene denne kommisjonen bør se på, begrepet «identitet». Jeg skal ta mitt eget fylke som eksempel. Finnmark var flerkulturelt lenge før ordet fantes. Der bodde det nordmenn, samer, kvener, finlendere, folk med russiske aner – i det hele tatt en nordkalottmiks. Og vi har mikset oss. Vi er et blandingsfolk. Vi snakker norsk, samisk, kvensk eller finsk, men i Finnmark har vi allikevel en felles identitet: finnmarking. Denne identiteten er dyrekjøpt. Den er ikke kommet av seg selv. Den er oppstått av utenforskap, av ikke å være norsk nok, av ikke å kunne norsk godt nok, av å være lengst unna makten og – dessverre – også av en dose selvforakt.

Allikevel har vi overvunnet det. Vi har lært å akseptere oss selv, å være stolt av vår del av landet, det vakre, ville, ressursrike nord, der naturen har vært et overflødighetshorn, med fisk, vilt og bær – og, ikke minst, nok til alle. I jorda er det mineraler, i sjøen fisk, og under sjøen er det olje og gass – bare for å nevne noe. Nord er en ressursrik region. Vi som bor der, har etter hvert forsonet oss med oss selv. Vi er som vi er. Vi finnmarkinger har en sterk og mangfoldig felles identitet. Det er den som holder oss sammen.

Det var tukling med denne identiteten som gjorde at 87 pst. av oss sa nei til sammenslåing med Troms da vi hadde folkeavstemning. Motstanden har dype historiske røtter. Det har ikke det knappe flertallet som vedtok å tvangssammenslå Troms og Finnmark, forstått. Det oppleves som en fortsettelse av tidligere tiders urett mot befolkningen.

Jeg håper kommisjonen oppfyller sine intensjoner, og at arbeidet kan brukes til økt selvrespekt i nord og økt respekt for nord i sør. Jeg har lyst til å si at vi som representerer nord, slutter oss til sammensetningen av kommisjonen. Den er god og bred. Jeg har også lyst til å gi dem et råd med på veien: Involver folk det gjelder! Da kan vi få et godt resultat av dette.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Fyrst vil eg støtta meg til det som representanten Hansen sa frå presidentskapet. Det er eit samla presidentskap, og me er glade for at me har fått forslag til mandat og kandidatar til kommisjonen på plass.

Frå Senterpartiets side er det viktig at me no klarar å ta tak i dette, lèt det få ein grundig gjennomgang, slik at ein får sett på dei utfordringane som ligg her – og ikkje minst dei følelsane som ligg i desse folka. Det er ikkje tvil om at det er sterke krefter, som mange føler dei ikkje har fått fram.

Arbeidet med mandatet har vore interessant. Møta med representantar for Sametinget, Norske Kveners Forbund, Kvenlandsforbundet og Norsk-Finsk Forening viser at det òg er ganske ulikt utgangspunkt for kva dei ser føre seg at dette arbeidet skal bringa. Det er viktig at alle grupper vert høyrde og får fram synspunkta og historiene sine. Sjøsamane, lulesamane og sørsamane er døme på minoritetar som òg må takast med i arbeidet til kommisjonen. At han har fått frist fram til 2022, trur eg bør gje tid til at alle kan verta høyrde, at ein kan få tid til å få folk til å våga å snakka, at òg dei som har historier som ikkje er så lette å få fram, ikkje er så enkle å dra fram – som dei kanskje har prøvd å fortrengja og gøyma – kan ein få fram. Eg trur at kommisjonen innanfor denne tidsramma bør ha god moglegheit til å få gjort eit godt arbeid og verta ferdig innan fristen.

Målet for arbeidet må vera fleire. Det er viktig å få fram kunnskap, at alle føler dei får fram synspunkta sine. Men eg vonar òg at me kan få fram den mangfaldige kulturen som er der oppe, at resten av landet kan verta meir obs på kor mykje dei har å tilføra oss, kor spennande historia er, og korleis ein kan få historia til å lyfta oss framover, læra oss å verta meir tolerante og klara å sjå verdien i mangfaldet.

Så ser eg at enkeltorganisasjonar ikkje er heilt fornøgde med kommisjonen og samansetjinga, men eg vil seia eg føler at alle har fått vera med og kome med forslaga sine. Eg trur me har kome fram til eit godt kompromiss, der me har ei gruppe som kan gjera eit godt arbeid, viss me legg rammene for det.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Først vil eg seie at eg er veldig tilfreds med at ein lang prosess no har kome til ein slutt, for denne gong. Han begynte med eit representantforslag frå SV, og eg vil seie at Stortinget har tatt imot forslaget på ein veldig klok og god måte – eg vil nesten våge å seie eksemplarisk måte – gjennom heile prosessen. Arbeidet presidentskapet har gjort i førebuingane til saka, med stor grad av involvering av dei kvenske, norsk-finske og samiske miljøa gjennom ein lengre prosess, er veldig bra og set standarden for korleis kommisjonsarbeidet skal gå framover. Eg vil seie at her har presidentskapet gjort ein framifrå jobb.

Eg ønskjer å knyte nokre kommentarar til kva vi no er i ferd med å setje i verk. Dette er djupe spørsmål for staten Noreg, på mange måtar, og på eit vis eit oppgjer med ei historie vi har hatt, som vi ønskjer å løyse så godt vi kan gjennom dette kommisjonsarbeidet, og peike ut ei tydeleg retning for korleis vi kan kome oss på ein betre stad seinare. I det ligg på mange måtar ei erkjenning av at dette har vore eit problemfylt område, og at fornorskinga ikkje berre er noko som har vore, som er over, og som vi ikkje treng å sjå på no, men er noko som vi treng å ta eit større historisk oppgjer med.

Det er ein tendens for Noreg at vi ofte har problem med å sjå heile landet, altså at statsperspektivet ofte strøymer ut frå det som ein kan sjå frå hovudstaden, mens ein er for lite flink til å ta utgangspunkt i alle dei andre sidene som dette landet har, deriblant det samiske og det kvenske miljøet, som ikkje har sine tyngdepunkt i hovudstaden. Så har vi også hatt ein tendens til, som stat, at vi skyv problema frå fortida under teppet. Eg meiner denne saka er eit døme på at vi no tar eit oppgjer med ei fortid på ein eksplisitt og tydeleg måte, som eg meiner også skal peike ut retninga for framtida for korleis Stortinget skal stille seg til nye problemstillingar, som forhåpentlegvis ikkje skal oppstå, men kan oppstå framover. Feil i vår fortid skal vi ta eit oppgjer med.

Når det gjeld fornorskinga, har ho antakeleg ikkje – dette vil kommisjonen gå inn på – vore ein sentral statleg ideologi, men ei tenking vi har sett på ulike samfunnsområde, som har gitt utslag i ulike geografiske område i lang tid tilbake. Fornorskinga kan ein framleis sjå effektane av i dag. Det er altså eit bilde med mange fasettar som kommisjonen skal gå inn i, der ein treng å trekkje opp eit større historisk landskap, men også peike på dei ulike geografiske effektane av heile fornorskinga totalt og korleis den verknaden slår ut i dag.

Eg er veldig glad for at ein gjekk bort frå at dette skulle vere ein slags hurtigarbeidande kommisjon, at presidentskapet såg at dette arbeidet treng tid viss det skal bli skikkeleg, og at ein våga å sjå utover denne stortingsperioden. Frykta mi var at dersom ein hadde ein veldig kort prosess, ville det bli problematisk i seg sjølv, ein ville ikkje få gjort særleg mykje meir enn nokre innleiande undersøkingar. Dermed ville ein få ein halvvegs prosess, som ville gjere heile prosjektet vanskelegare å ta opp att seinare.

Så vil eg seie at mandatet har blitt veldig bra: tredelt, med historisk inngang, ein ser på verknaden. Verknaden er ikkje tidsett, ein ser så langt tilbake som mogleg, men også inn i vår tid, viss naudsynt, og det meiner eg er veldig viktig. Det vanskelege spørsmålet er: Framover – kva no, når ein kjem så langt?

Sjølvsagt er det alltid vanskeleg når ein skal kome med samansettinga av ein slik kommisjon. Det må vere ei blanding av dei ulike gruppene, nokre frå storsamfunnet der osv. Frå sørsamisk hald har det vore peika på at ingen med sørsamisk bakgrunn er der. Ein har kompetanse på det sørsamiske der, men ein har på ein måte ikkje den sørsamiske dimensjonen i det. Antakeleg vil fleire andre grupper peike på det same. Då trur eg det er veldig viktig at kommisjonen brukar moglegheita for referansegrupper aktivt. Til slutt vil eg leggje til at den nordiske dimensjonen er veldig viktig, og eg ber kommisjonen om å ta tak i arbeidet som føregår i både Finland og Sverige, så raskt som mogleg.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Da jeg vokste opp på 1970- og 1980-tallet, lærte jeg aldri å respektere den samiske kulturen, det samiske urfolk. Jeg oppfattet det slik at undertrykking av urfolk var noe som skjedde andre steder, i Amerika, Afrika, Amazonas – ikke her. Faktisk var det først gjennom mitt arbeid med samer som kolleger og i min rolle som lærer og psykoterapeut for personer med samisk avstamning at jeg fikk et dypt innblikk i og kunne føle hvilke skader og senskader vi, det norske folk, har påført det samiske folk opp gjennom de siste generasjonene.

Jeg er usikker på hvor mange i mitt nettverk i Sør-Norge som egentlig har tatt inn denne delen av vår historie, så for meg var det en kraftfull oppvåkning å være nær denne uretten, de sterke følelsene som følge av strukturell vold mot urfolk i generasjoner her hos oss. Derfor hilser Miljøpartiet De Grønne realiseringen av denne kommisjonen velkommen. Vi har også store forventninger til kommisjonens arbeid og anser dette som starten på et arbeid som forhåpentligvis vil endre fordommer og holdninger av negativ art mot samer, kvener og norsk-finner.

Kommisjonen skal i sitt arbeid ta for seg mange viktige områder som sammen har vært en del av fornorskingen, og skal jobbe med konsekvensene som denne har hatt for generasjoner av mennesker i landet vårt. Vi er også glade for at den får mer tid på seg, opptil fire år, og registrerer at Sametinget og Samerådet ikke har innvendinger mot sammensetningen.

Mandatet ser også bra ut, men vi må benytte anledningen til å understreke følgende fra mandatet:

«Kommisjonen skal først og fremst kartlegge fornorskingspolitikkens konsekvenser for samers og kveners/norskfinners mulighet for bruk og praktisering av eget språk, egen kultur og tradisjonelle næringsveier.»

Vårt poeng er at fornorskingspolitikken fortsatt pågår – til dags dato – og gjelder inngrep i samenes tradisjonelle næringsvei, reindriften. Det finnes fortsatt fornorsking i naturforvaltningen av Sápmi, men dette temaet vil nå være opp til kommisjonen selv å velge å behandle.

Når vi stemmer for dette forslaget i dag, håper vi at det vil bli en større del av kommisjonens arbeid. For holdningen i det offentlige har også hatt konsekvenser for tradisjonelle samiske områder i den perioden fornorskingen var offentlig politikk. Så kommisjonen må da sørge for at naturforvaltningen i Sápmi blir tatt opp som en del av fornorskingen. Styresmaktene har beklaget fornorskingen i skolen. Det er bra. Men fornorskingen i naturforvaltningen holder fortsatt fram. På Fosen i Trøndelag pågår det nå en kamp om å bevare reinbeiteområder som forsvinner på grunn av utbyggingen av Europas største vindpark. Samene anser dette som et brudd på ILO-konvensjonen, da reindrift i disse områdene fungerer som kulturbærer, innbakt i landskapet som en del av Norge der de samiske områdene er marginale kulturmessig. Dette er brudd på mer: Norge har også ratifisert FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27, som i norsk språkdrakt lyder:

«I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.»

Dette er videre implementert i vår grunnlovs § 108, den såkalte sameparagrafen. Men begge disse konvensjonene og paragrafene blir i dag overkjørt, av både styresmaktene og rettsvesenet, slik at f.eks. utbyggingen på Storheia på Fosen pågår med full og ikke-reparerbar styrke mens saken ennå ikke er ferdigbehandlet i retten.

Så vi forventer at kommisjonen ikke bare begraver seg i gammel urett mot det samiske folk, men også ser på dagens urett. Miljøpartiet De Grønne forventer derfor at kommisjonens arbeid vil bidra til at slike situasjoner opphører. Det betyr at FNs artikkel 27 blir tatt på alvor og ikke bare brukt som en retorisk rundingsbøye før den blir overkjørt av storsamfunnets økonomiske interesser. Da vil vi ikke lenger framover få oppleve flere Fosen-saker – så takk til forslagsstillere og presidentskap for godt arbeid.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: Senterpartiet er glad for og stolt over at vi har denne saken på bordet. Utgangspunktet for innstillingen er en innrømmelse av at det har vært begått stor urett og sågar overgrep mot den samiske og kvenske befolkning under den harde fornorskingstiden. Nå skal det opprettes en kommisjon som skal dokumentere historien og forsøke å forklare dagens situasjon på bakgrunn av dette.

Vi lyktes nesten med å utslette deres kultur. Folket har lidd – smerte, skam, fortvilelse og sorg. Det er dype sår som så vidt har begynt å gro. Historien er mørk når vi ser tilbake på den. Mye i historien ligger ennå skjult, og diskrimineringen og undertrykkingen foregikk på så mange nivå.

Erfaringene fra andre land som har gjort dette arbeidet, viser nødvendigheten av å bruke god tid og sette av nok ressurser. Erfaring viser at det vil komme mye fram under prosessen, og det er viktig å ha et apparat klart for å møte dette.

Det finnes en gammel fane fra 1919 sydd av kvinneforeningen i nedre Tana. På fanen er det påsydd følgende tekst: «Mors hjerte blør når hennes barn ikke vil kjennes ved henne» – en enkel setning som rommer en så stor sorg, samtidig som den viser hvor dyrebart språket og kulturen er. Denne fanen viser fornorskingshistorien med noen få ord.

Alle i Norge skal kjenne til og lære om denne historien. Og vi skal ikke bare rote opp i alt det trasige og be om unnskyldning, målsettingen er å rette opp i den urett som er begått, og å styrke det samiske og kvenske samfunn. Sannheten skal bringe den forståelsen og støtten som er nødvendig for å utvikle disse. Deres kultur skal kunne være levende, og ungdom skal representere det samiske og kvenske samfunn med stolthet. Da begynner vi å snakke om forsoning.

Runar Sjåstad (A) []: Det er vel ingen tvil om at Norge har bedrevet en aktiv fornorskningspolitikk over mange år. Historien har vist oss at mange er utsatt for til dels grove overgrep. Effekten av den politikken og alle de årene den er bedrevet, er ennå ikke kjent, og det er vel noe av det kommisjonen skal få fram. Samtidig har det vært en vanskelig sak for mange. Også mange av dem som har følt fornorskningspolitikken på kroppen, har vært i tvil og tvilt seg fram til om det var riktig å sette ned en kommisjon. Mange gamle sår blir åpnet, mange debatter som mange har styrt unna, vil komme fram.

Derfor er det utrolig viktig, mener jeg, at man har et bredest mulig mandat til den jobben som skal gjøres, at man har bredest mulig kompetanse i det enkelte kommisjonsmedlemmet, men også samlet sett. Det er viktig at man får en kartlegging, at man undersøker virkningene av fornorskningspolitikken i dag.

Det er viktig, sånn som det ligger her, at man skal foreslå tiltak for videre forsoning. Det er ikke tvil om at kommisjonen kommer til å bli møtt med skyhøye forventninger. Mange av de forventningene kommer nok til å bli vanskelig å innfri, for det er mange som sitter med personlige opplevelser, personlige forventninger, forskjellige forventninger.

Jeg tror det viktigste er at man er tilgjengelig, at man er lyttende, at man spiller på de samiske, de norsk-finske og de kvenske miljøene og organisasjonene. Jeg tror det verste vi kan få ut av dette, er hvis noen, når jobben er ferdigstilt, sitter igjen med et inntrykk av at deres historie ikke ble lyttet tilstrekkelig til. Det kan ikke være noen fasit på hva som er riktig og galt, når det er folks personlige erfaringer. Mange har nok følt dette som grupper, men mange har også følt det på kroppen privat, som enkeltpersoner.

Jeg tror at kommisjonen blir møtt med skyhøye forventninger, men jeg tror den sammensetningen og det mandatet gir den et godt utgangspunkt for å gjøre en god jobb, så jeg ser fram til at den trer sammen og får begynt sin jobb.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.