Stortinget - Møte tirsdag den 29. januar 2019

Dato: 29.01.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 127 S (2018–2019), jf. Dokument 12:9 (2015–2016) og Dokument 12:25 (2015–2016))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [11:41:14]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Grunnlovsforslag fra Martin Kolberg, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard, Karin Andersen og Abid Q. Raja om ny § 111 (levestandard og helse) og Grunnlovsforslag fra Karin Andersen om ny § 111 i Grunnloven (levestandard og helse) (Innst. 127 S (2018–2019), jf. Dokument 12:9 (2015–2016) og Dokument 12:25 (2015–2016))

Talere

Ulf Leirstein (FrP) [] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle to forslag, som omhandler en ny paragraf i Grunnloven om rett til en tilfredsstillende levestandard og helse.

Litt om bakgrunnen: Menneskerettighetsutvalget, som i sin tid var nedsatt av presidentskapet, avga 19. desember 2011 sin rapport til Stortingets presidentskap. Rapporten er trykt som Dokument 16 for 2011–2012. Begge forslagene vi behandler i dag, fremmes med den begrunnelse som framkommer i nevnte dokument.

Menneskerettighetsutvalget foreslo en ny § 111 om rett til en tilfredsstillende levestandard og helse. Utvalgets mindretall, Carl I. Hagen, sluttet seg ikke til forslaget, jf. særmerknad gjengitt i Dokument 16 for 2011–2012 punkt 11.4.2.

La meg først kort redegjøre for forslagsstillernes begrunnelse basert på nevnte utvalgs begrunnelse.

Utvalget viste til at for at enkeltindivider skal kunne leve et liv i verdighet og samtidig benytte seg av den frihet som alle mennesker er født med, er det essensielt at de mest elementære og grunnleggende menneskelige behov er dekket. Dette er tilgang til mat, vann, klær, bolig og helsehjelp. Utvalget viste videre til at grunnlovfesting av disse rettighetene ikke ville medføre andre rettslige endringer enn selve grunnlovfestingen. I dag sikrer den ordinære lovgivningen både sosial trygghet, tilfredsstillende levestandard og best mulig helse. Etter utvalgets syn ville en grunnlovfesting sikre at statens myndigheter også i framtiden prioriterer det offentliges ressurser på en slik måte at mennesker i Norge kan leve et menneskeverdig liv. Grunnlovfesting ville etter utvalgets syn også kunne være retningsgivende ved utforming av regelverk samt ved iverksettelse av tiltak som kan fremme helse og levestandard i befolkningen.

Så til komiteens flertallsinnstilling. De framsatte forslagene bygger altså på Menneskerettighetsutvalgets forslag og er tidligere framsatt som en del av Grunnlovsforslag 31 for 2011–2012. Ingen av forslagene oppnådde imidlertid det grunnlovsmessige flertall ved behandlingen i Stortinget den gang. Og slik flertallet ser det, har vi en omfattende lovgivning i Norge som er ment å ivareta behovet for sosial trygghet, tilfredsstillende levestandard og best mulig helse. I første rekke gjelder dette folketrygdloven, som skal sikre økonomisk trygghet ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet og alderdom. Folketrygdloven dekker imidlertid ikke alle forhold og suppleres av bl.a. sosialtjenesteloven, pasientrettighetsloven, folkehelseloven, husleieloven m.fl.

I innstillingen mener et flertall, alle medlemmer unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, at dagens lovverk ivaretar den nødvendige lovregulering for å sikre borgerne en tilfredsstillende levestandard og helse.

En grunnlovfesting av denne typen rettigheter vil gjøre det vanskelig for senere stortingsflertall å endre lovgivningen, bl.a. fordi det er Høyesterett som i siste instans tolker rekkevidden av Grunnloven. Over tid vil dette forsterke rettsliggjøringen på bekostning av folkestyret.

Basert på dette foreslår flertallet derfor at forslagene til ny § 111, samtlige alternativer, ikke bifalles.

Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): Med presidentens tillatelse vil jeg ha en prinsipiell tilnærming til dette forslaget, men som for så vidt også er dekkende for sak nr. 5, om kulturell identitet, sak nr. 6, om retten til bolig, og sak nr. 7, om støy. Det er en tilnærming som på en måte gjelder alle disse sakene, og da trenger jeg ikke å ta ordet i hver enkelt sak.

Det har – som det ble sagt – med bakgrunn i Menneskerettighetsutvalgets rapport vært en diskusjon siden den ble overlevert presidentskapet i 2011. Det er en prinsipiell diskusjon om hva vi vil at Grunnloven skal være. Etter min oppfatning er det aller viktigste i Grunnloven folkesuvereniteten. Men så er det selvfølgelig også en viktig rolle for Grunnloven at den skal sortere makten og fordele den mellom de tre konstituerte makter, altså nasjonalforsamlingen, Kongen, dvs. regjeringa, og domstolene, og sikre de grunnleggende menneskerettighetene. Så langt tror jeg alle er enige om at det må være Grunnlovens formål.

Så er det en diskusjon om hvor mange spesielle rettigheter som skal nevnes i Grunnloven – utover det. Vi har kommet til den konklusjonen at ellers gode formål ikke nødvendigvis bør formuleres inn i Grunnloven. Denne gangen – og for det saksnummeret vi nå er på – gjelder det levestandard og helse. Jeg har heldigvis ikke hørt noen som mener at det at det – eller de tre øvrige jeg nevnte – ikke skal grunnlovfestes, skulle bety at en var mindre opptatt av folks levekår og helse, men det er altså vår oppfatning at det best løses gjennom særlov, gjennom meningsbrytning mellom regjering og storting, og at det til sjuende og sist er Stortinget som skal vedta lovene og budsjettene som skal gi tilfredsstillende levestandard og helse.

Vår bekymring er ikke hvert enkelt av disse forslagene – for enkelte av disse forslagene omhandler formål som vi er for – men det er ved en eventuell utvikling over tid der mange av den type forslag skulle komme til å bli grunnlovfestet, at vi er redd for at det i sum kan føre til en større rettsliggjøring på bekostning av makten i denne salen, og i sin gode hensikt faktisk begrense folkesuvereniteten, som jeg mener er det aller viktigste ved Grunnloven.

Det er nevnt i tidligere debatter her i dag – om regjeringa, Kongen, den store makten – og det diskuteres hvor makten ligger, nå med en flertallsregjering og Stortinget. Det viktige prinsippet å huske på i Norge – synes jeg – et prinsipp som jeg er veldig, veldig glad for, er at det høyeste politiske organet i Norge er velgerne i valg, altså valgting. Det er gjennom valg og oppslutning om politikk at en skal få tilslutning til den utviklingen en ønsker innen helse, levestandard og andre rettigheter som vi har etablert i samfunnet – på grunn av en god politisk styring av samfunnet.

Det er vår oppfatning at ikke alle av den type forslag nødvendigvis bør tas inn i Grunnloven. Det er begrunnelsen for at vi stemmer imot det foreliggende grunnlovsforslag og – som jeg nevnte – de tre påfølgende.

Karin Andersen (SV) []: Jeg vil først fremme mindretallsforslaget som står i innstillingen.

Det er slik at Norge har ratifisert menneskerettighetene. Det betyr at det er et sett av regler som skal være styrende og førende for hvordan vi etablerer staten og forholdet mellom staten og innbyggerne.

Jeg er ikke i tvil om at alle partier i denne salen mener at staten skal ha ansvar for velferd og levekår for folk i Norge, men poenget med å grunnlovfeste det er at det er en oppgave for staten å sikre det i konstitusjonen. Det vil ikke endre dagens rettstilstand for de ulike rettighetene som innbyggerne har, men det vil lage et fundament for å trygge rettighetene framover, men også å markere det tydelige ansvaret som Norge som stat skal ha for sine innbyggere. Det er en måte å tenke samfunn og stat på som bygger videre på fellesskapet og enkeltmenneskers rettigheter i det fellesskapet som Norge er.

Det er grunnlaget for, når Norge har ratifisert menneskerettighetene, at det bør nedfelles også i Grunnloven, slik som det ble foreslått da den store utredningen om implementeringen av menneskerettighetene både i lovverk og i Grunnloven ble lagt fram og utarbeidet.

Så både ser jeg i innstillingen og hører i debatten at man diskuterer dette med rettsliggjøring på bekostning av folkestyret. Det er en debatt jeg har undret meg over veldig lenge. For det er da vitterlig folkestyret som har vedtatt rettighetene. Det kan være ulike syn på hvor mye, hvor store og hvor omfattende rettigheter den enkelte innbygger skal ha til de ulike tjenestene, men uansett hvor man legger det nivået, er jo det beslutninger tatt av folkevalgte politiske organer. Den type rettsliggjøring av slike standarder eller velferdsgoder er en del av det folkestyret som man her sier at man føler at man begrenser. Det stemmer ikke. En grunnlovfesting som er foreslått her, vil jo ikke endre på det, for alle partier i denne salen mener at det skal være slike velferdsgoder og velferdstjenester. Jeg regner med at alle partier også er enige om at dette handler ikke bare om bevilgning av penger, men også om det lovverket som gir innbyggerne ulike rettigheter til velferdsgoder.

Jeg synes det er en veldig merkelig debatt. Jeg håper da virkelig ikke at det er slik at man mener at når det gjelder f.eks. mennesker med utviklingshemninger, funksjonshemmede, barn som trenger hjelp av barnevernet, eller de som trenger hjelp når de ikke kan forsørge seg sjøl fordi de er syke eller gamle, burde det egentlig vært avgjort av Stortinget i hver enkelt sesjon om de skal få noe, eller ikke skal få noe. Jeg oppfatter at det ikke er sånn situasjonen er. Jeg oppfatter at det man omtaler her som en rettsliggjøring og som noe nærmest negativt, egentlig er noe vi er ganske enige om alle sammen, hvis det da ikke er slik at det er noen som har tenkt å redusere disse rettighetene ganske kraftig. Da kan jeg skjønne at man også er bekymret for å ta dette inn i Grunnloven, men ikke slik situasjonen er nå, og slik de ulike partiene i hvert fall omtaler sine egne ønsker for ulike rettigheter til enkeltmenneskene. Så den begrunnelsen synes jeg kanskje er den rareste av alle.

Jeg vil også vise til at de andre nordiske land har tatt inn dette i sin grunnlov og konstitusjon, og at det så vidt jeg kan se, ikke gjør noen forskjell på at man der politisk også kan vedta ulike endringer i det underliggende lovverk. En slik grunnlovfesting som mindretallet, SV, foreslår her, vil jo bare stadfeste at staten uansett skal ha dette ansvaret. Så vil dimensjoneringen av det hele tida være en politisk debatt. Men når man nå velger ikke å ta dette inn, kan det også tolkes som et signal om at det kanskje ikke er så viktig for en del partier, slik at de mener at det skal være et bærende element i det ansvaret som styrende myndigheter har i Norge basert på konstitusjonen.

Med dette som begrunnelse ønsker vi at Stortinget vedtar at alternativ 2, som er foreslått, bifalles.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har teke opp det forslaget ho viste til.

Det vert replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) []: Jeg synes representanten Karin Andersen hadde mange gode poenger i sitt innlegg. Jeg tror vi er veldig samlet om mye av det velferdsnivået vi har lagt grunnlag for i denne salen, og det er ingen intensjon om å skulle redusere kraftig i de godene man har lagt opp til, ved at man i dag ikke slutter seg til denne grunnlovsendringen. Men ser også representanten Andersen at det kan bli en utfordring hvis man tar for mange såkalte rettigheter inn i Grunnloven – at man flytter makt fra denne sal og over til Høyesterett, som da i siste instans vil tolke Grunnloven? Ser man at det også kan være en utfordring?

Karin Andersen (SV) []: Jeg ser ingen overhengende fare for det i Norge i dag. Det tror jeg er en litt tenkt og søkt argumentasjon, for dette handler ikke om å putte alle mulige slags rettigheter – enkeltvis – inn i Grunnloven, det handler om å stadfeste at menneskerettighetene, slik Norge har forpliktet seg til gjennom internasjonale konvensjoner, skal være en plikt for statens myndigheter å sikre sine innbyggere. Det betyr at det kan være ulike nivåer på dette, men det kan ikke lenger tolkes sånn at det ikke er en del av det konstitusjonelle ansvaret som staten har påtatt seg, og som vi er enige om at vi skal ha. Det var også et flertall, så vidt jeg husker, i det store, brede utvalget som utredet hvordan vi skulle implementere menneskerettighetene i vår konstitusjon, som svarte ja på det spørsmålet – så veldig søkt er det nok ikke.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg har berre nokre få kommentarar.

Noreg er blant dei OECD-landa som har grunnlovfesta færrast menneskerettar av alle. Av 30 OECD-land er altså Noreg blant dei landa som har grunnlovfesta færrast menneskerettar. Det er ikkje sånn at Stortinget går langt dersom ein hadde gått inn for dei forslaga vi no behandlar, som var ein del av den grunnlovsprosessen vi hadde knytt til å implementere menneskerettar i norsk grunnlov. Vi vil framleis liggje langt etter mange land. Finland, f.eks., går på enkelte område enda lenger i grunnlovfestinga av rettar enn det er grunnlag for i menneskerettane. Så det er ein annan måte å tenkje på. Ein går lenger, ein ønskjer å føre an, medan Noreg har vore veldig tilbakehalden med å implementere menneskerettar i den norske grunnlova, av ulike grunnar.

Der vi har vore langt framme, gjeld statens og rettssystemets grenser, men når det gjeld statens og rettssystemets plikter, spesielt statens plikter, dei sivile rettane, har Noreg framleis ein lang veg å gå. Av alle OECD-land er det 14 land av 30 som har grunnlovfesta tilfredsstillande levestandard. Hadde Noreg gjort dette, ville det ha auka til 15 – berre for å illustrere at dette ikkje er eit eksepsjonelt, uvanleg forslag, dette er vanleg praksis i svært mange land.

Så vil eg også gjere merksam på at det ikkje berre var SV som stod bak dette forslaget, slik det i dag kan sjå ut til. Det var også tre representantar frå Arbeidarpartiet og ein frå Venstre som støtta det da det opphavleg blei føreslått. Det er jo interessant at Stortinget frå ein periode til ein annan har gått frå å vere langt meir villig til å utvikle Grunnlova, til dagens storting, som førebels ser ut til å vere veldig konservativt.

Det er ingenting av det vi behandlar i dag, som kjem til å bli vedtatt, sjølv om det er openberre forhold som vi har ratifisert og implementert i anna lovverk, og der det neste steget burde vere å løfte det inn i Grunnlova, sånn at ein får eit enda sterkare vern i tider med auka uro rundt om i verda, som også kan kome til Noreg. Det er ikkje utenkjeleg at grunnleggjande ting som vi tar for gitt i Noreg, kan bli utfordra på mellomlang sikt.

Eg vil oppfordre enkeltrepresentantar som følgjer eige samvit, om å stemme for å utvide Grunnlova til også å gjelde tilfredsstillande levestandard.

Presidenten: Presidenten vil minna om at når det gjeld grunnlovsforslag, er det enkeltrepresentantar som står bak forslaga, og ikkje partia.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.