Stortinget - Møte tirsdag den 4. desember 2018

Dato: 04.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 63 S (2018–2019), jf. Dokument 3:1 (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [11:21:59]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens oppfølging av forvaltningsrevisjoner som er behandlet av Stortinget (Innst. 63 S (2018–2019), jf. Dokument 3:1 (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Det er grunn til å tro at den akkurat vedtatte taletidsfordeling ikke blir benyttet fullt ut, men jeg syns det er riktig allikevel som saksordfører å gi noen få kommentarer til et dokument der det er stor grad av enighet. Jeg takker komiteen for godt samarbeid også i denne saken.

For det første ser vi og har ingen kommentar til at status når det gjelder statens arbeid med CO2-håndtering, først rapporteres i 2019. Vi har heller ingen kommentarer til at sju av de ni omtalte rapporter ikke trenger å følges videre, selv om vi påpeker at både når det gjelder utnyttelse av forskningsstrukturen på Svalbard, og når det gjelder elektronisk meldingsutveksling i helse- og omsorgssektoren, er det grunn til å følge de sakene videre.

Så er det to saker som skal følges videre. Det ene er internkontrollen med anskaffelser i Statens vegvesen, Dokument 3:4 for 2014–2015, som vi er enig i. Men jeg vil spesielt nevne den saken som heter Dokument 3:11 for 2013–2014, om barnefattigdom. Det var også et tema i gårsdagens budsjettdebatt her i Stortinget. Når vi ser at utviklingen fra 2013 til 2016 er en økning fra 8,6 pst. til 10,3 pst. av barn som lever i familier med vedvarende lav inntekt, kan vi vel si at vi som velferdssamfunn ikke har lyktes. Derfor er vi glad for at Riksrevisjonen vil følge den saken videre. Det er det viktig at de gjør.

Jeg vil også understreke at det ikke er denne komiteens oppgave først og fremst å peke på tiltak framover, men at det blir viktig at både regjeringa – representert ved flere departementer – og Stortingets fagkomiteer grundig følger opp den utviklingen med at vi i et land som har bedre forutsetninger enn de fleste, ser at flere og flere lever i vedvarende fattigdom. Det har vi som samfunn ansvar for å ta vare på. Jeg er glad for at Riksrevisjonen ønsker å følge det videre. Jeg oppfordrer selvfølgelig regjeringa, men også fagkomiteene på Stortinget til å følge nøye med i den saken framover.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Riksrevisjonen la i 2014 frem sin undersøkelse om arbeidet mot barnefattigdom. Den viser bl.a. at mange kommuner gjør for lite arbeid for at lavinntektsfamilier skal kunne delta sosialt, og at den statlige innsatsen for å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge ikke var god nok.

Arbeidet mot barnefattigdom er en viktig sak for regjeringen. Vi arbeider for å øke den sosiale mobiliteten gjennom å inkludere flere i arbeidslivet og redusere risikoen for at levekårsutfordringer går i arv. Økningen av barn som lever under vedvarende lavinntekt, ser vi at skjer i familier med innvandrerbakgrunn.

Dette er en konsekvens av den politikken Norge fører når det gjelder innvandring og integrering, men det betyr ikke at vi ikke skal gjøre en innsats for å sørge for at de barna skal ha like muligheter for gode oppvekstvilkår, til å være en del av fellesskapene våre – og sørge for at de barna får gode muligheter. Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, skal ha de samme mulighetene til å skape sin egen fremtid. Derfor er regjeringens strategi for barn som lever i fattigdom, rettet mot å forebygge at barnefattigdom går i arv og dempe negative konsekvenser av å vokse opp under vedvarende lavinntekt. Strategien har bidratt til å nå målene om å dempe de negative konsekvensene av å vokse opp i familier med lavinntekt og forebygge at barnefattigdom går i arv.

Det er behov for fortsatt sterk innsats på området. Regjeringen prioriterer dette høyt, departementet vurderer nå hvordan arbeidet skal organiseres videre. Tiltakene i strategien er imidlertid i store trekk videreført, og regjeringen har i tillegg iverksatt en rekke tiltak for å styrke innsatsen ytterligere.

Regjeringen har over flere år styrket nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom. Den skal bidra til at alle barn får mulighet til å delta i en fritidsaktivitet, at alle barn kan være en del av fellesskapet vårt og ikke stå utenfor og se på at vennene drar på fotballtrening eller på speideren.

Vi har økt bevilgningen til familievernet, til foreldrestøtte. Vi har økt bevilgningene til helsestasjon, skolehelsetjenesten, barnevernet, rus- og psykiatriomsorgen og arbeidet mot vold og overgrep. Denne regjeringen har innført rimelige barnehageplasser for familier med lav inntekt og en nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehagen for alle barn i familier med lav inntekt, fra barnet er tre år. Vi har sørget for at ungdommer i lavinntektsfamilier får mer i skolestipend og har satt i gang et prøveprosjekt med gratis deltidsplass i SFO.

I vårt budsjettforslag for 2019 la regjeringen opp til en vesentlig styrking av innsatsen rettet mot barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, og dette er nå ytterligere skjerpet gjennom budsjettforliket med Kristelig Folkeparti. Denne avtalen sikrer bl.a. økning i barnetrygden og i engangsstønaden.

Men det viktigste vi kan gjøre, er å sikre at foreldrene kommer i arbeid. Den eneste måten å sørge for at barn i vedvarende lavinntektsfamilier faktisk får en bedre hverdag på, er at mor og far kommer i jobb. Dessverre er det sånn at vi ser at mange av innvandrermammaene ikke jobber. Der er vi i gang med å se på hvilke tiltak vi skal gjøre for at innvandrermammaene kommer ut i jobb. Hva er det som hindrer det? Er det vanskeligheter med å komme inn på det norske arbeidsmarkedet og få seg en jobb, eller skyldes dette andre utfordringer? Dette må vi vite mer om for å sette inn riktige tiltak, for vi kan øke bevilgningene. Vi kan fortsette med å øke bevilgningene for å løse disse problemene på kort sikt, men det som virkelig vil hjelpe på lang sikt, er at foreldrene kommer seg i jobb. Dette har veldig høy prioritet for regjeringen, for det er bare på den måten vi kan redusere antallet barn som lever i vedvarende lavinntektsfamilier.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.