Stortinget - Møte tirsdag den 18. desember 2018

Dato: 18.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 103 S (2018–2019), jf. Prop. 22 S (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 4 [10:02:03]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Endringer i statsbudsjettet 2018 under Klima- og miljødepartementet, unntatt kap. 1473 (Innst. 103 S (2018–2019), jf. Prop. 22 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 40 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletiden – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Representanten Ketil Kjenseth, komiteens leder og ordfører for sakene, ser ikke ut til å være i salen. Da går vi videre til representanten Espen Barth Eide.

Espen Barth Eide (A) []: Bakteppet for denne debatten kunne ikke vært mer alvorlig. Vi har i rask rekkefølge fått rapporten fra FNs klimapanel, IPCC, om 1,5 grader, vi har hatt et etter forholdene vellykket klimatoppmøte i Katowice, og vi har hatt framleggelsen av Klimarisikoutvalgets rapport her hjemme. Alle disse hendelsene, rapportene og begivenhetene bør vi ta med oss når vi nå skal diskutere det som på mange måter må være rammen rundt all politikk i årene framover. Det er et alvorlig varsku, og vi vet mer enn noen noen gang har visst før oss om alvoret i klimaendringene. Det er rett og slett så alvorlig at det er vi som lever nå, det er vår generasjon, som avgjør hvordan livsbetingelsene vil være for samtlige generasjoner som kommer etter oss.

Drivhuseffekten er egentlig ganske enkel å forklare. Jorden ligger i rimelig god avstand til solen. Vi får tilstrekkelig varme inn, og tilstrekkelig varme forlater oss igjen til at vi har nettopp det klimaet som har skapt livsbetingelsene på jorden slik vi kjenner den, med små naturlige variasjoner. Når vi pumper opp og forbrenner store mengder fossilt drivstoff og på andre måter bidrar til CO2-utslipp, får vi et lag av klimagass som ligger rundt jorden. Det begrenser hvor mye av varmen som kommer ut igjen. Like mye kommer inn som kommer ut, og jorden blir stadig varmere.

Da jeg ble født, som ikke er så lenge siden, hadde vi lykkes i å varme opp jorden med ca. 0,25 grader. I de årene som har gått siden, har vi altså nådd 1 grad. Det er ikke bare jeg, det er et internasjonalt «samarbeid» som har bidratt til denne oppvarmingen. Men vi ser en eksponentiell økning framover.

Vi vet at det er forskjell på 1,5 og 2 grader. Noe av det viktigste med IPCC-rapporten er nettopp at vi har fått innsikt i at den forskjellen må vi legge mer vekt på. Parisavtalen har som mål å begrense oppvarmingen på jorden til 2 grader, men helst til 1,5 grader. Vi ser nå at det kan være at selve tippepunktene der hvor selvforsterkende effekter inntrer, metangass slippes ut fra permafrosten når den tiner, havisen smelter, man får mindre refleksjon ut igjen osv., kan skje mellom nettopp 1,5 og 2 grader. Det haster veldig å gjøre noe med dette, så dette må være et imperativ, ikke minst for et land som Norge, som har en viktig stemme i det internasjonale arbeidet.

Jeg har allerede nå lyst til å anerkjenne at den innsatsen som klima- og miljøminister Elvestuen gjorde i Katowice, helt klart bidro konstruktivt til den avtalen vi tross alt fikk. Mange har sagt at Katowice kunne vært bedre. Det er jeg enig i, men det må måles opp mot den internasjonale tilstanden vi er i nå, hvor vi bare sammenlignet med 2015 har et mye dårligere internasjonalt klima enn vi hadde. Da hadde vi f.eks. USA i en lederrolle. USA oppførte seg bedre enn mange ville ha trodd, men ikke til sammenligning så bra som de gjorde i 2015. En del andre ting har også skjedd som gjør at vi må si at dette var ganske vellykket. Så det er et stort alvor, og dette er noe folk merker.

Det har lenge vært slik at den innsikten som klimaforskerne har gitt oss, har vært teoretisk forståelig, men vanskelig å kjenne igjen i hverdagen. Jeg tror det siste året, med tørke, skogbranner, enda mer flom og skred, har gitt også nordmenn en økt bevissthet om at dette er noe som er her og nå, ikke noe som kommer til å skje i det lange løp. Så vi må ta dette på ekstremt stort alvor. Det må være rammen rundt all politikk.

Den gode nyheten er like god som den dårlige er dårlig, og den gode nyheten er at vi også har mer innsikt enn vi noen gang har hatt i hvordan dette kan løses. Vi vet at det er mulig å framstille energi nok på jorden gjennom fornybare kilder på noe sikt. Vi vet at det går an å finne fram til teknologi for karbonfangst og -lagring, selv om det er langt igjen til vi har vellykkede storskalaløsninger. Vi vet at veldig mye av prosessindustrien kan omstille seg til lavkarbon- og nullutslippsløsninger, og at det gjøres masse spennende arbeid der ute for å få til det. Norge har gjennom mange års innsats fra mange regjeringer blitt et foregangsland i elektrifisering av transportsektoren. Vi har rekord i antall elbiler per innbygger. Vi får til elektriske ferger. Det er mye som går bra når det gjelder elektrifisering, og jeg mener at vi skal sette oss det målet at all transport i Norge kan bli fossilfri – utslippsfri – innen nær framtid, godt hjulpet av Avinor, som mener at all innenriks lufttransport kan bli elektrisk innen 2040, og som selv sier at da de kom på den ideen, hørtes den litt hårete ut – hvis det er et tillatt ord, president – men at de nå ser at den nesten er lite ambisiøs, så fort som utviklingen går på dette området. Så utfordringen vår er å ta alvoret inn over oss og gripe alle mulighetene.

Det er ganske bred enighet om det Norge gjør ute. I den grad det er noen uenighet i denne salen, går den vel så mye på hva vi gjør hjemme, og på hvor tydelig vi skal sette våre egne nasjonale utslippsmål. Jeg savner gode svar på hva som er Norges egne ambisjoner. Jeg er en varm tilhenger av at vi går sammen med EU om å ha felles krav og mål. Jeg har også stor tro på det europeiske kvotesystemet i kvotepliktig sektor, altså ETS-systemet, men jeg mener at når det gjelder ikke-kvotepliktig sektor, bør vi klare å sette oss det målet at vi oppfyller de kravene på egen hånd uten bruk av den såkalte fleksibilitetsmekanismen.

Så mener jeg at vi må slå fast så fort som mulig at vi gjør i Norge det Arbeiderpartiet allerede gjorde i sitt alternative budsjett, nemlig lage et utslippsbudsjett. Det går rett og slett på den enkle innsikten om at skal vi styre fornuftig mot et nullutslippssamfunn i nær framtid, må vi vite hvordan vi disponerer de utslippene vi har igjen. Da har jeg lyst til å gjenta noe her som jeg også sa i en tidligere debatt, men som det er utrolig viktig å ta inn over seg. Statsbudsjettet kommer hvert år, og det man ikke får gjennomslag for i år, kan man prøve på på nytt. Men utslippsbudsjettet er endelig. Skal vi sikte mot 2 graders oppvarming, har vi 20 år igjen med dagens forbruksnivå. Skal vi sikte mot 1,5, har vi betydelig færre. De lærde strides om hvor mye, men det er veldig få år igjen, og nå har Katowice på mange måter vært en bekreftelse på at det er 1,5 vi bør styre mot. Dette er utslipp vi har igjen på vegne av alle som kommer etter oss. Det er ikke utslipp vi har igjen i vår generasjon. Det er utslipp alle generasjoner har igjen, så det er relativt friskt å mene at det er greit at vi slipper ut alt det som er igjen å slippe ut på jorden. Derfor mener jeg at vi må ha et utslippsbudsjett, og at vi også må kunne måle. En god nyhet fra Katowice-toppmøtet er at man nå har en regelbok. Det vil gjøre det mye enklere å kunne måle på tvers av land, men vi må også vise at vi kan gå foran, og vi bør øke våre ambisjoner, og vi må ha våre egne nasjonale ambisjoner.

Så mener jeg at vi også må ha sektorvise ambisjoner og sektorvise planer og sektorvise målestokker for om vi lykkes. Vi har foreslått et CO2-fond for næringslivets transport. Vi mener at den beste måten å gjøre dette på, er å gå inn i et partnerskap med næringslivet selv, altså med dem som driver med transport, slik at vi kan ha den samme suksessen med lastebiler og varebiler som vi har hatt med personbiler i Norge. Det skal gjøres gjennom et fond som også næringslivet er med på å strukturere og disponere. Vi mener den løsningen er bedre enn den regjeringen har foreslått, selv om vi også anerkjenner at de er opptatt av problemstillingen. Her har vi ulike syn på hvordan det skal gjøres. Det samme må vi gjøre i alle andre sektorer. Det skjer utrolig spennende ting i norsk industri, hvor mye av prosessindustrien, som i dag er en betydelig bidragsyter til utslipp, nå prøver å utvikle karbonfrie lavutslippsløsninger og utslippsfrie løsninger og fortsatt kan drive produksjon.

Det er faktisk sånn at hadde vi hatt 200 år på oss og ikke 20, kunne vi egentlig lent oss tilbake og latt markedet løse mye av dette, for mye av dette kommer gjennom markedet på sikt. Men vi har ikke den tiden. Derfor trenger vi en aktiv næringspolitikk som aktivt tilrettelegger for at man i markedet gjør de mest fornuftige valgene og også belønner dem som gjør de kloke valgene. Vi må bli mye flinkere til å ta inn over oss behovet for en økt ressursproduktivitet, altså at vi bruker ressursene ikke én gang, men mange ganger – det som også er kjent som sirkulærøkonomi. I dette ligger det ikke bare en mye bedre forvaltning av naturen, men det ligger også gode næringsmuligheter, gode muligheter for jobber og arbeidsplasser.

Til slutt har jeg lyst til å nevne som en innledning til denne debatten at tematikken om rettferdig omstilling, som ikke minst fagbevegelsen har satt på dagsordenen, er helt utrolig viktig fordi vi står foran omstillingsgrep som er større enn noe vi noen gang har vært med på. Vi kommer til å måtte være et helt annet sted om 10, 20 og 30 år enn der vi er i dag. Folks liv vil bli forandret. Det kan vi ikke unngå. Mange vil rope på kontinuitet der forskjell trengs, der endring trengs. Den må være inkluderende og rettferdig, og det er også viktig, og jeg håper det også kan prege den debatten vi nå skal ha om et veldig viktig tema.

Jeg vil også ta opp det forslaget som Arbeiderpartiet er med på, og ser frAm til en god debatt i dag.

Presidenten: Representanten Espen Barth Eide har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Stefan Heggelund (H) []: Det som er bemerkelsesverdig med dette timinuttersinnlegget, er hvor blottet det var for en beskrivelse av Arbeiderpartiets konkrete klimatiltak. Det er jo fordi de har lagt fram et alternativt budsjett for klimapolitikken som ikke er nyskapende, ikke er originalt, ikke er unikt på noen som helst måte. Det er også fint at representanten Barth Eide framsnakker regjeringens klimapolitikk, selv om han later som om han ikke gjør det. Så er det selvfølgelig trist at han underbygger myten om at vi ikke har nasjonale klimamål i Norge.

Men jeg har et spørsmål om CO2-fondet, fordi Arbeiderpartiet påstår at det er de som har kommet med dette forslaget. Det er det jo ikke, det kan alle med øyne og ører se og høre. Men i dette ligger det avgiftsfritak. Arbeiderpartiet har bevilget 700 mill. kr for å få i gang alle disse avgiftsfritakene, og så later de som om det (presidenten klubber) ikke er reelle forhandlinger. Hvorfor vil de bare hoppe på en modell de har fått fra et annet sted, istedenfor å ha en god dialog (presidenten klubber igjen) med næringslivet om hvordan dette skal gjennomføres?

Espen Barth Eide (A) []: Til representanten Heggelunds åpningsinnlegg vil jeg si at det var et bevisst ønske fra meg å si at dette er en problemstilling vi bør stå sammen om, og som er så stor at den kanskje ikke egner seg for den mest banale polemikken om hvem som gjør mest. Men hvis Heggelund vil det, skal jeg love å komme tilbake i debatten med mange eksempler på at vårt budsjett er langt bedre, bl.a. at vi har bevilget 3 mrd. kr mer til en lang rekke konkrete tiltak som mine medrepresentanter en etter en vil underbygge i løpet av debatten. Så han skal ikke være bekymret for at ikke Arbeiderpartiets program kommer opp. Jeg ville trekke opp en bredere ramme, også fordi komitélederen ikke var til stede da debatten begynte.

Til det konkrete spørsmålet fra representanten vil jeg si at jeg mener at den beste måten å få til denne omstillingen på, er å gjøre den i partnerskap med dem den berører mest. Jeg synes det er svært verdifullt at både NHO og de delene av NHO som er opptatt av dette, i samråd med LO har ønsket å lage nettopp den modellen hvor de er medeiere i omstillingen. Det viktigste her er ikke å få inn avgiftene. Det har av og til vært påstått at Høyre er mer opptatt av markedet enn oss (presidenten klubber). Her er det et eksempel på at vi faktisk ønsker å bruke markedet (presidenten klubber igjen) i riktig retning, og jeg ønsker å få Høyre med på det.

Presidenten: Presidenten vil innledningsvis i denne debatten minne om at taletiden i replikkene er 1 minutt, og det bør representantene overholde.

Terje Halleland (FrP) []: Arbeiderpartiet leverte et klimagassutslippsvedlegg til årets budsjett, som er prisverdig nok. I såkalt ikke-kvotepliktig sektor velger Arbeiderpartiet å se vekk fra muligheten til å bruke EUs kvotesystem for å oppfylle norske klimaforpliktelser. Som alle vet, hefter det stor usikkerhet ved framtidige kostnader i tilknytning til klimagassutslipp. På forespørsel til Finansdepartementet fikk jeg oppgitt at et sånt vedtak som Arbeiderpartiet gjør her, kan koste opptil 2 mrd. kr årlig og nesten 20 mrd. kr i løpet av denne perioden. Med prisforskjeller som har vært mellom hjemlige kutt og kjøp av kvoter ute, kan man få ti ganger større utslippskutt for akkurat den samme summen. Er ikke klimapolitikken til Arbeiderpartiet å få størst mulig reduksjon av klimagassutslippene fram til 2030?

Espen Barth Eide (A) []: Vi har to viktige formål i denne delen av klimapolitikken. Det ene er å redusere utslippene, det andre er å sørge for at Norge er tidlig ute i å gripe mulighetene. Da har vi gjort et viktig skille mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Som representanten er fullt klar over, er vi varme tilhengere av det som heter ETS, altså det europeiske kvotemarkedet i kvotepliktig sektor. Det var vi før, det er vi nå, det var Norge før, og det er Norge også nå.

Så har man altså foreslått et nytt tiltak, nemlig at man også i ikke-kvotepliktig sektor, altså hjemlig transport, lokaltransport, avfallshåndtering, skal kunne kjøpe tiltak i Bulgaria til erstatning for å gjøre noe hjemme. Det mener vi er feil. Vi mener at et land som kanskje mer enn noe annet land på kloden har tjent seg rik på utslipp, bør kunne være ambisiøs nok til å ta disse kravene hjemme. Dessuten tror vi at norsk næringsliv vil tjene på å omstille seg tidlig, slik man har gjort, når det er omstillinger man likevel må gjøre. Det kommer til å koste penger, men det er betydelig dyrere ikke å gjøre disse grepene, for da må man altså gjøre det senere, og man mister muligheten f.eks. til å utvikle næringsklynger ved å være tidlig ute.

Geir Pollestad (Sp) []: Det er vel ingen vågeleg spådom å seia at klima og rovdyr kjem til å vera to tema som pregar denne debatten. Då er mitt spørsmål om Arbeidarpartiet meiner at regjeringa følgjer opp rovdyrforliket. Eller er Arbeidarpartiet einig med Senterpartiet i at òg Hobøl- og Mangen-flokkane burde vore skotne, som rovviltnemndene anbefalte?

Espen Barth Eide (A) []: Jeg ser fram til mange gode innlegg ikke minst fra Senterpartiets representanter om ulv i løpet av dagen, så det er godt at vi får dette fort på banen.

Vi har bidratt til bred enighet i Stortinget, og vi mener at det viktigste på dette punktet er at Stortingets vedtak oppfylles. Vi har ulvesoner og ikkeulvesoner, og vi har noen bestandsmål. Når bestandsmålene overskrides, skal man begynne å redusere overskuddet. Vi deler Senterpartiets bekymring for at regjeringen her kan ha lagt seg utenfor det Stortinget har vedtatt, og vi kommer til å be om i løpet av dagen en tydeligere avklaring av hvordan regjeringen mener at dette er i tråd med de vedtakene Stortinget har fattet. Hvis ikke må man korrigere kursen i forhold til det.

Lars Haltbrekken (SV) []: Representanten Barth Eide ga en viktig og god beskrivelse av de utfordringene som verden står foran. Skal vi klare å begrense den globale temperaturøkningen til godt under 2 grader og aller helst 1,5 gradsd, må mye kull, olje og gass bli liggende i bakken. Vi kan ikke engang ta opp alt vi har funnet.

Når vi har funnet for mye fossil energi, er mitt spørsmål til Arbeiderpartiet: Hvorfor går partiet da inn for å bruke penger på neste års statsbudsjett for å lete etter enda mer fossil energi, som må bli liggende i bakken?

Espen Barth Eide (A) []: Vi er opptatt av at også olje- og gassbransjen skal ha forutsigbarhet, og at man ikke gjør endringer i oljeskattregimet over natten. Om de endringene eventuelt skal komme, skal det gjøres etter grundige og inkluderende prosesser, så man vet hva man gjør, for dette er et stort og viktig saksområde.

Men jeg har lyst til å trekke oppmerksomheten mot det Klimarisikoutvalget sier, nemlig at alle sektorer, og derfor også olje- og gassektoren, må stressteste sine modeller og sin planlegging med hensyn til både statens økonomiske klimarisiko, altså det som følger av f.eks. fallende etterspørsel i framtiden, selve klimapolitikken og også kompatibilitet med Parisavtalen. Jeg regner med at vi kommer til å få en diskusjon framover om hvordan disse tingene henger sammen, men for neste års statsbudsjett fortsetter leterefusjonsordningen som den har gjort i år.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder og ordfører for sakene): Ny teknologi gir enorme muligheter. Nye måter å organisere på gjennom å dele mer på ressursene, bruke flere ganger og bruke lenger kan redusere ressursuttak. Noen ynder å kalle det å skape og dele. I Venstre kaller vi det et grønt skifte.

Skal verden lykkes med å begrense oppvarmingen ned mot 1,5 grader, må de globale utslippene kuttes ned mot 0 innen midten av dette århundret. Deretter må vi rett og slett ha negative utslipp. Med rikelig tilgang på grønn fornybar energi har Norge en unik mulighet til å være et foregangsland. Som en stor eksportør av fossil energi har vi et moralsk ansvar for å gå i front i den grønne omstillingen.

Norsk klimapolitikk må ha mål om å kutte utslipp raskest mulig, utvikle teknologiske og sosiale løsninger som gjør det mulig for verden å nå nullutslipp, bidra til at Norge når nullutslipp før midten av århundret, og omstille norsk økonomi. Denne omstillingen må også bidra til en utvikling som sikrer det biologiske mangfoldet og et bærekraftig velferdssamfunn.

Representanten Barth Eide innledet med et innlegg som viser at det er bred enighet i Norge om vårt bidrag, og så er det noen politiske skillelinjer som preger debatten. Én ting er skatt. En annen del av debatten er hvor mye innenlands kontra hvor mye utenlands. Som vi sikkert også skal få høre gjennom debatten i dag, er: Hva betyr vern i den totale betydningen av å ta vare på klimaet? Er det to forskjellige debatter? Nei, det er det selvfølgelig ikke.

Jeg velger å starte med skattedebatten, for den er faktisk en viktig del av denne debatten.

Når SV vil bruke 20 mrd. kr mer fra fellesskapet og ta det inn, synes jeg at en får lite ny politikk ut av det, annet enn å si at en vil putte på litt mer enn de tiltakene som regjeringen foreslår. Arbeiderpartiet går ned til nesten 10 mrd. kr mer. Det er også ganske mye penger, og de får enda mindre ny politikk ut av det. I tillegg vil Arbeiderpartiet bruke ganske mye penger på klimabudsjettering, som er en ytterligere byråkratisering. Når vi ennå ikke har startet med rapportering, som er første mål vi skal inn i, bør vi ta det først og begynne med å rapportere.

Debatten om innenlands og utenlands er en viktig debatt, men når det gjelder utslippene i Europa, er det viktig for Norge å bidra til at teknologi blir prøvd ut der hvor den både kan gi stor effekt og kanskje også er billigere å prøve ut enn i Norge. Norge er et lite land, så det å bruke den dynamikken og pengene effektivt er veldig viktig.

Når det gjelder debatten om vern, er det slik at tap av natur er en av vår tids store utfordringer. Vi mister arter nesten dag for dag. Det er en viktig del av de endringene som skjer i klimaet, og som også er vårt ansvar. Vi skal overlevere kloden til neste generasjon – egentlig i bedre stand enn da vår generasjon tok den over. Det er en kjempeutfordring for oss. Det innebærer å ta vare på artsmangfoldet. Det innebærer også at vi har tatt på oss et forpliktende ansvar internasjonalt for å bevare de fem store rovdyrene. Det er viktig for å gi neste generasjoner samme opplevelse av natur som vi har.

Teknologiutviklingen er viktig, og Venstre har vært en pådriver bl.a. for å få etablert Nysnø, gått i bresjen for Enova, gått i bresjen for klimalov, for den del. En viktig del av denne debatten er at energi- og miljøkomiteen er i ferd med å bli en type ny næringskomité. Vi ser et næringsliv som kommer og ønsker seg tøffere krav, nærmest nullutslippskrav, i Norge for å bruke det som en treningsarena, testarena for å skape seg et marked og eksportmuligheter ut. Det er også en spennende utvikling, og det er et offensivt næringsliv som banker på døra og er nesten mer offensivt enn vi i Stortinget er.

Vi ser også at forbrukerne endrer vaner. Nå i 2018 blir en elbil Norges mest solgte bil, men vi må ha lange linjer, for det er 15 år siden vi startet med dagens elbilpolitikk. Så vi må sørge for at disse offensive satsingene får litt tid på seg for å oppnå det som vi som politikere ønsker. Det er en kombinasjon av offensive tiltak og offensiv skattepolitikk som drar oss videre, og også en offensiv næringspolitikk er utrolig viktig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Espen Barth Eide (A) []: Representanten Kjenseth sa mye riktig og bra om sammenhengen mellom klimapolitikk og næringspolitikk. Han gjorde den samme observasjonen som jeg gjør, at mye av næringslivet etterlyser strengere krav – for det kan nettopp være drivkraften. Er representanten komfortabel med at man nå egentlig ikke skal ha selvstendige nasjonale krav, verken i kvotepliktig eller ikke-kvotepliktig sektor, men at alt skal tas sammen med EU? Når vi spør regjeringen om hvor mye som skal tas hjemme, er svaret: Mest mulig. Jeg opplever at det er fryktelig vanskelig å måle om man har oppnådd å ta «mest mulig», for det er et ganske romslig begrep. Ville det ikke vært lurt faktisk å være såpass ambisiøs at vi sier at vi iallfall på ikke-kvotepliktig sektor klarer å stille våre egne krav – og da selvfølgelig med de incitamenter og tiltak som skal til for at man faktisk skal klare å oppfylle dem? Er ikke det en riktig måte å gå fram på for et land som Norge, som har tjent seg styrtrik på utslipp, og faktisk vise at man kan gå i front?

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg takker for spørsmålet.

Nå er det slik at vi er i sluttfasen i forhandlingene med EU om en felles strategi. Målsettingen er å kutte 40 pst. innen 2030. Det er et veldig konkret mål. Så har vi sagt at det er et gulv, og ikke et tak. Eksemplet er ikke-kvotepliktig sektor i transportsektoren, hvor vi har et mål om å kutte 50 pst. Det er et enda mer ambisiøst mål, det er utrolig ambisiøst. Det betyr at vi må bytte ut mye fossilt drivstoff. Vi må bl.a. produsere mer biodrivstoff i Norge, også i samarbeid med våre nordiske naboland, for å klare den omstillingen. Atskillig flere elbiler må vi også begynne å bruke, og vi må bruke mer biogass og hydrogen. Så det er offensivt.

Når man sier at vi ikke har noen mål – vi har veldig konkrete målsettinger for å kutte. Så får vi se. Vi skal inn i regjeringsforhandlinger over nyttår. Vi er i ferd med å få på plass avtalene med EU, og vi kom i mål i Katowice med en forpliktende oppfølging av Parisavtalen. Så alt ligger til rette for at Norge kan ta mer sats.

Espen Barth Eide (A) []: Vi ønsker avtalen med EU velkommen. Vi synes det er på høy tid at den kommer, og vi gleder oss over at det nå ligger an til at det blir en god avtale. EU viste seg i Katowice å ligge helt i front sammen med de mest ambisiøse landene. Det er veldig bra, og vi bør samarbeide nært med dem. Det er det ingen uenighet om, så vidt jeg vet, her i salen. Uenigheten går på om vi likevel skal ha selvstendige nasjonale mål, for når regjeringen og regjeringspartiene svarer på dette spørsmålet, er det de målene vi setter oss sammen med EU. Men nå har EU overoppfylt sine 2020-mål, og Norge ligger ikke an til å oppfylle sine 2020-mål. Bør ikke vi i tillegg sette noen mål for oss selv, i hvert fall i ikke-kvotepliktig sektor? Det var noe ingen tidligere tenkte på å gjøre internasjonalt, for kvotepliktig sektor ble jo til fordi det nettopp var de spørsmålene som egner seg best for internasjonalt samarbeid, mens søppelhåndtering lokalt og lokal transport osv. egner seg for lokale løsninger. Hadde det ikke vært enda bedre, sier jeg igjen, om vi hadde turt å stille egne nasjonale mål og ikke bare vise til et bredt mål som vi har sammen med mange andre land?

Ketil Kjenseth (V) []: Som jeg viste til, har vi nå satt oss et 50 pst.-mål i transportsektoren. Det er et veldig konkret mål, og det er enda mer offensivt enn 40 pst. Så er det nå laget en grunnlagsrapport for å gå i forhandlinger med landbruket om å kutte der, så vi er på tur til å heve ambisjonene og gjøre sektorvise avtaler. Vi diskuterer når det gjelder transportsektoren. Hvilke virkemidler de skal få, er ett eksempel, men vi kommer etter her, og dette går i takt. Men rammeverket for de internasjonale samarbeidsavtalene har vært viktig å få på plass i 2018, og så kan vi gå i gang.

I budsjettinnstillinga nå ligger det for første gang sektorvise opptellinger av hvilke utslipp vi har. Det er også grunnlaget for å gå tøffere til verks: Hvilke utslipp er det vi kan ta ut raskere, og selvfølgelig på billigst mulig måte? Der må vi gjøre en jobb når vi nå skal levere til både EU og FN i 2020. Vi skal begynne å rapportere, og da må vi også stramme til.

Sandra Borch (Sp) []: Det var bra at representanten Kjenseth kom til debatten, for jeg var litt redd jeg skulle gå glipp av en replikk på rovdyr.

Som Venstre sikkert er godt fornøyd med, kom vedtaket om å overkjøre Rovviltnemndas forslag om uttak av 17 ulver innenfor ulvesonen i går. Bestandstallet på ulv er langt over det et bredt flertall på Stortinget har sagt at det skal være, og Miljødirektoratet har klart slått fast at ulvebestanden ikke ville være truet dersom Rovviltnemndas vedtak ble opprettholdt. Vedtaket i går sier at man skal ta ut to, kanskje tre ulver innenfor sonen. Det er et vedtak som overhodet ikke vil bidra til å få ned bestandstallet.

Bestandsmålet på ulv er i dag på fire–seks ynglinger. Vi har i dag et bestandstall som nesten er det doble. Er Venstre opptatt av å følge rovviltforliket og forholde seg til bestandsmålet, eller er de fornøyd med å ha satt Fremskrittspartiet og Høyre på sidelinjen og kunne styre rovviltpolitikken helt etter eget skjønn?

Ketil Kjenseth (V) []: Dette er en viktig del av debatten, så jeg takker representanten Borch for det spørsmålet. Som jeg sa i mitt innlegg, er det viktig å ta vare på rovdyrene også i den klimaomstillingen vi står i.

Representanten sa at vi nå har overkjørt Rovviltnemnda, men det er ikke riktig. Det er en tøff beslutning som regjeringa har tatt. Man tar ut den såkalte Slettås-flokken og ikke de to andre revirene. Det er ikke å overkjøre, men å overprøve – for de enkelte rovviltnemndene har ikke nasjonal myndighet hver for seg. Det er en nasjonal styring av rovviltpolitikken.

Vi er opptatt av den. Vi putter på mer penger for å forvalte. Statens naturoppsyn er bedre til å ta ut, de er god til å sitte på post og treffe når det gis fellingstillatelser. Det er viktig. Vi må ligge i forkant. Vi må også putte på mer midler der det skal skje omstilling, og der rovdyrene har prioritet, må det virkemidler til for at den omstillingen skal skje.

Lars Haltbrekken (SV) []: For noen dager siden kunne vi høre at landsstyret i Venstre mente at Jeløya-plattformen var utdatert på klimapolitikk, og at vi vet mer i dag enn det vi visste da den ble skrevet. Til det er å si at da Jeløya-plattformen ble skrevet, visste vi også utrolig mye om den alvorlige klimatrusselen som verden står foran. Men la nå det ligge.

Budskapet fra Venstre var at i forbindelse med de nær forestående regjeringsforhandlingene skal klima prioriteres mye tøffere. Jeg vil da utfordre representanten Kjenseth til å fortelle oss tre ting som Venstre ønsker å slåss for på klimaområdet i en ny regjeringsplattform.

Ketil Kjenseth (V) []: Ja, det var jo en veldig konkret utfordring.

I den uttalelsen som representanten Haltbrekken nok har lest, tror jeg ikke vi sa at Jeløya-plattformen er utdatert. Tvert imot er det en veldig god plattform. Men det går an å heve ambisjonene, og det er det vi skal prøve å gjøre i de nye regjeringsforhandlingene.

Vi sier at det er mulig å øke ambisjonsnivået for kutt til 55 pst. i Norge. Det er veldig ambisiøst, og her skal folk, lommebøker og bedrifter henge med – så det er en tøff utfordring. En annen utfordring, som vi så langt i debatten har snakket lite om, er klimatilpasning. Det må vi også gjøre mer av, for klimaendringene har allerede skapt utfordringer. Vi kommer til å måtte leve med både våtere, villere og for den del tørrere vær i perioder, og det krever at vi må gjøre tiltak i Norge for å tilpasse oss og leve med noen av de naturkatastrofene som vil komme de neste årene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Stefan Heggelund (H) []: Norge er et foregangsland, det er flust med historiske pionerer for energi. Vannkraften og elektrisitetens muligheter var et stort tema allerede på slutten av 1800-tallet i landet vårt. Vårt moderne samfunn er bygget på at vi tok i bruk elver og fossefall til kraftproduksjon. Fornybar vannkraft er vår bærebjelke og vil være det i overskuelig framtid.

Norge er en energinasjon. I forrige århundre ble et av de største industrieventyrene skapt i havet vårt. I dag sysselsetter petroleumsnæringen om lag 180 000 mennesker, og de står for ca. hver syvende krone på statsbudsjettet. Vi eksporterer norsk olje og gass til mange land. Oljen blir brukt til flere formål, bl.a. petrokjemi, mens gassen er bidragsytende til at f.eks. Storbritannia kan kvitte seg helt med sitt kull.

Teknologisk er Norge i front når det gjelder energi. Det er avgjørende i en verden der ca. én milliard mennesker lever uten. Kampen mot internasjonal fattigdom handler også om dette. Vår nasjons kompetanse er helt uvurderlig i dette arbeidet. Mulighetene ved energisamarbeid har også EU åpnet øynene for, og nå skal vi samarbeide om fornybar energi i Europa, noe som tjener Norge økonomisk og industrielt, men også er viktig i et klimaperspektiv.

Vår kompetanse skal ikke forringes, den skal utvikles og røktes. Derfor styrker vi forskningsinnsatsen for økt bærekraftig verdiskaping, sysselsetting og for å redusere klimagassutslipp. I lang tid har vi også sett hvordan teknologiutvikling på sokkelen bidrar til teknologiutvikling i helt andre fag, f.eks. medisin. Den ingeniørkunsten vi ser i norsk fornybarindustri og på sokkelen, vil være avgjørende i den grønne omstillingen.

For lenge har verden gjort for lite for å få ned klimagassutslippene. Menneskeskapte klimaendringer er i dag vår største utfordring, selv om man ikke skulle tro det med tanke på oppmøtet i presselosjen her i dag. Resultatet av klimaendringer kan vi se allerede i dag, også i Norge. Verst går det likevel ut over verdens fattige. Klimaendringer skader naturen og endrer menneskers livsvilkår. Det ville være direkte ukonservativt ikke å kjempe mot klimaendringene.

Selv om mediene lot 1,5-gradersrapporten drukne i sukkeravgift og gluten, er den en kraftig påminnelse om hva som kan skje dersom hvert enkelt land alene og alle land sammen ikke gjør nok. Jeg forstår at enkelte kan bli lei av å høre disse tingene, og faren er at dette etter hvert utvikler seg til å bli floskler. Samtidig er det en plikt også å snakke om det og fortsette å sette det på dagsordenen. Med forslaget til budsjett og budsjettenigheten med Kristelig Folkeparti leverer de fire partiene et svært offensivt klimabudsjett. Ja, det er det grønneste budsjettet som er levert i Norge.

Jeg skal ta noen av hovedprioriteringene, men la meg også nevne at vi nå rapporterer på klimagassutslipp, for første gang. Det måtte et borgerlig flertall til for å få det til. Jeg har registrert at det har blitt arrangert klimademonstrasjoner mot budsjettet. Vel, de demonstrasjonene baserte seg på at regjeringen har brakt på det rene hvor mye som må kuttes hvis vi skal nå våre mål for 2030.

Dessverre oppsto det en myte, en helt feilaktig framstilling, om at regjeringen kun vil kutte 13 pst. fram til 2030. Det er helt feil. Rapporteringen hjelper oss derimot med å se hva som vil kuttes med allerede vedtatt politikk. Vi har sagt at klimapolitikken skal forsterkes hvert år, slik vi også bidro til å forsterke klimapolitikken til de rød-grønne partiene.

I budsjettet legger vi opp til fortsatt satsing på å kutte både hjemme og ute. Vi bevilger mer penger til å gjøre norske arbeidsplasser grønnere. Vi bevilger mer penger til klimainvesteringer i norske bedrifter. Vi opprettholder og forsterker vår sterke satsing på å få utslippene ned i transportsektoren. Vi bevilger mer penger til Klimasats i kommunene. Vi setter i gang arbeidet med grønn skipsfart. Og ikke minst: Vi fortsetter det offensive arbeidet med CO2-håndtering, som vil være nødvendig for at verden skal nå sine klimamål.

På klimatoppmøtet i Katowice fikk Norge en lederrolle, bl.a. på grunn av våre sterke satsinger nasjonalt og internasjonalt. Vi øker bevilgningen til verdens regnskog og sikrer midler til arbeid som gjør det lettere å avdekke skogkriminalitet. Vi bevilger mer penger til fornybar energi i u-land, slik at disse landene kan hoppe over fossilfasen. Det er et avgjørende punkt for å forhindre utbygging av kull.

Også på naturvern styrker vi arbeidet. Vi har tatt lederrollen i arbeidet mot marin forsøpling og plast i havet. Norge har tatt lederrollen i verden. Vi viderefører satsingen på skogvern, vi fortsetter det viktige arbeidet med økologisk grunnkart, og vi styrker nasjonalparkene våre.

Jeg er glad for budsjettenigheten med Kristelig Folkeparti. Sammen viser de fire partiene at klimainitiativet fortsatt ligger på borgerlig side.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsmund Aukrust (A) []: Det var mye å gripe fatt i som vi sikkert får mer tid til å diskutere i løpet av debatten, men jeg har lyst til å ta tak i et av Høyres viktigste klimaløfter. I 2012 ble klimaforliket inngått her på Stortinget. Siden 2013 har Høyre hatt statsministeren og styrt landet. De gikk til valg på å love å forsterke klimaforliket. Når vi nå nærmer oss 2020, vet vi hva som er dommen. Klimaforliket blir ikke forsterket. Det blir ikke engang overholdt. Det er dommen etter fem år med Erna Solberg som statsminister. Kan Stefan Heggelund bekrefte at klimaforliket ikke blir forsterket, men tvert imot brutt med politikken fra denne regjeringen?

Stefan Heggelund (H) []: Det ville vært veldig rart og kanskje litt overraskende hvis jeg skulle bekrefte noe sånt. Det kunne ikke falt meg inn. Vi har forsterket klimaforliket, og vi ligger nærmere å nå 2020-målene enn noensinne. Man må tilbake til 1995 for å finne lavere klimagassutslipp i Norge. Klimagassutslippene går ned med denne regjeringen, både i kvotepliktig og i ikke-kvotepliktig sektor. Som om ikke det var nok, er norsk klimapolitikk nå mer ambisiøs enn den noensinne har vært. Vi har mer ambisiøse mål for 2030 enn vi noensinne har hatt. Vi har koblet vår klimapolitikk opp mot EU, noe som sikrer en helhetlig strategi og sektorvise ambisjoner. Det er noe nytt i norsk klimapolitikk, og det fikk vi aldri fra den rød-grønne regjeringen.

Man skal lytte når Arbeiderpartiet snakker om klimapolitikk. Dette er tross alt et parti som har vært opptatt av klima i om lag fem minutter nå, og som i sitt eget alternative budsjett bruker utslippstall de har hentet fra regjeringen, så det er ikke spesielt imponerende innsats fra deres side i år.

Åsmund Aukrust (A) []: Det ble sagt at Arbeiderpartiet har vært opptatt av klima i fem minutter. Vel, hele begrepet bærekraftig utvikling kommer fra Arbeiderpartiets leder og Norges statsminister Gro Harlem Brundtland. Det faller på sin egen urimelighet.

Men jeg har lyst til å fortsette å følge opp mitt spørsmål, for Stefan Heggelund sa at vi aldri har vært nærmere å nå 2020-målene. Vel, nå i slutten av 2018 skulle det være en selvfølge at vi var nærmere enn i 2012. Ellers hadde det vært en total katastrofepolitikk denne regjeringen har ført. Igjen har jeg lyst til å spørre Stefan Heggelund: Mener han at vi kommer til å forsterke klimaforliket og overoppfylle målsettingene for 2020, eller er han enig i det statsministeren og klimaministeren har uttalt i debatter, at det er svært usannsynlig at vi kommer til å nå klimaforliket for 2020?

Stefan Heggelund (H) []: Antakelsen om at kutt i norske klimagassutslipp bare kommer av seg selv fordi årene går, er Arbeiderpartiets logikk – så vi ligger nå nærmere 2020-målene fordi vi er nærmere 2020, har feiret noen nyttårsaftener og hatt det hyggelig sammen. Det er jo ikke sånn klimapolitikk fungerer. Det er ikke tilfeldig at utslippene går ned. Det er ikke tilfeldig at man må tilbake til 1995 for å finne like lave utslipp i Norge. Det er fordi vi har hatt en offensiv og ambisiøs satsing, f.eks. i transportsektoren, der utslippene fortsetter å gå ned, nettopp fordi vi iverksetter konkrete tiltak for å få utslippene ned i det som kanskje er vårt største nasjonale ansvar, ikke-kvotepliktig sektor. Problemet til Arbeiderpartiet er at vi nå gjennomfører en klimapolitikk som får utslippene ned, som er vellykket, som skaper oppmerksomhet internasjonalt, og som gjør at vi tar en lederrolle, også når det er klimatoppmøter. Det burde Arbeiderpartiet glede seg over istedenfor å kritisere.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Forrige uke ble EU og Norge enige om neste steg for en avtale for oppfyllelse av utslippsmålet for 2030. Der ligger bl.a. regelverket for bokføring av skog- og arealbruk, og jeg registrerte at representanten Heggelund snakket noe om den historiske ressursforvaltningen i Norge. I et sånt lys er det noe merkelig å merke seg at Høyre har vært med på å få vedtatt et mål om 10 pst. vern av all skog i Norge, samtidig som vi vet at verden trenger all den biomassen vi kan få, for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5–2 grader. Vern av skog og nye restriksjoner fører til at det blir mindre biomasse fra skog tilgjengelig, og det kan begrense muligheten for karbonnegative løsninger. Forrige uke ropte treindustrien i Trøndelag varsku om at verneplanene vil gjøre det vanskeligere å få tak i råstoff. EU-avtalen kan i tillegg bli en kraftig hindring for bruk av skog.

Hvordan vil Høyre i regjering sikre at norsk skogindustri får rammebetingelser i EU-avtalen som sikrer økt hogst og bruk av skog som klimaløsning?

Stefan Heggelund (H) []: Representanten Myhrvold kjenner utmerket godt til de merknadene vi hadde da vi behandlet klimameldingen, og det er helt riktig som representanten sier, at vi også skal ha et aktivt skogbruk i Norge. Men jeg synes det er litt pussig å få dette spørsmålet fra en representant som ønsket å strupe norsk biodrivstoffnæring. Nå er man liksom opptatt av bionæringen, men da Senterpartiet satt i regjering, gjorde man alt man kunne for å ødelegge for utviklingen av denne næringen i Norge. Det har vi rettet opp i.

Frivillig skogvern i Norge er også viktig i et klimaperspektiv, fordi skog binder karbon. Det har alle andre enn Senterpartiet fått med seg. Jeg tror det kunne være greit i denne debatten å høre fra de andre rød-grønne partiene hva de mener om at Senterpartiet vil kutte ca. 130 millioner i skogvernet i Norge.

Lars Haltbrekken (SV) []: Nå tror sikkert representanten Heggelund at jeg skal spørre ham om palmeolje, men det skal jeg ikke. Det finnes mye vi er uenige om i klimapolitikken, men noe er vi enige om, og det er Stortingets klimamål om at utslippene i Norge skal være på maks 48,6 millioner tonn i 2020. Nå nærmer vi oss eksamen, og vi har fortsatt en del mangler på utslippskuttene, for å si det mildt. Da må vi spørre oss selv: Har vi virkelig prøvd å gjøre det vi kan, eller har vi ting vi burde sette i verk? Det er bedre å nå målet ett eller to år for sent enn bare å gi det opp. Jeg har derfor to utfordringer til representanten Heggelund. Vil Høyre bli med på å stille krav om nullutslipp av klimagasser i nye oppdrettstillatelser, og vil Høyre være med på å stille krav om bruk av hydrogen i supplyflåten til offshorenæringen?

Stefan Heggelund (H) []: Det hadde vel egentlig vært bedre om representanten Haltbrekken hadde spurt om palmeolje istedenfor å komme inn på tema som allerede har vært nevnt i denne replikkrunden. Jeg vil minne om at jeg har snakket om 2020-målene. Vi ligger nærmere å nå dem enn vi noensinne har gjort. Det kommer ikke av seg selv. SV gikk til valg på å ikke nå 2020-målene. Jeg synes det er pussig hver gang SV snakker om 2020-målene, for det er nyhetsartikkel på nyhetsartikkel fra valgkampen om SVs klimasatsing, men man ville ikke nådd 2020-målene med det SV presenterte i valgkampen i 2017. Så leverer de en rekke forslag som visstnok skal bidra til å nå 2020-målene. De har noen sammen med Arbeiderpartiet, som Arbeiderpartiet også nevner i sitt alternative klimabudsjett. Vel, en rekke av disse tiltakene skal jo iverksettes i 2020 eller senere, så de vil heller ikke bidra til å nå 2020-målene. Vi har altså en realistisk politikk.

Når det gjelder de to tingene representanten spurte om, vil jeg si at vi satser på en nordisk hydrogenstrategi – dette jobbes det med – og vi jobber med grønn skipsfart for å få ned utslippene fra havnæringene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Halleland (FrP) []: Jeg ønsker å takke for et godt samarbeid i komiteen. For sjette gang på rad er Fremskrittspartiet med på et flertallsbudsjett som skal gjøre innbyggernes hverdag litt enklere.

Det finnes utrolig mange tiltak å bevilge penger til, enten det er gjennom kommuner, helseforetak eller Nav. Men det er vesentlig færre måter å skaffe inntekter på. For ikke å starte en debatt om forskjellige måter å skattlegge enkeltpersoner og næringslivet på – som andre kan betydelig bedre enn meg selv – vil jeg heller gå rett på mitt poeng: Vi har vært særdeles heldige i Norge som har inntektene fra petroleumsnæringen. Rundt 170 000 sysselsatte i næringen bidrar alene med over 230 mrd. kr bare for å få årets budsjett i havn. Hvor lurt det er, kan sikkert diskuteres, men ingen kan bestride at disse pengene kommer fra én sektor alene, nemlig virksomheten vår på norsk sokkel.

I debatten om klima er stadig flere bekymret for konsekvensene av hva som skjer når det gjøres vedtak som medfører leting, funn og investeringer på norsk sokkel. Jeg mener det er på tide å utfordre de samme på konsekvensene om disse investeringene ikke blir gjennomført. Jeg hører stadig oftere, av stadig flere, om å nedlegge petroleumsnæringen. Riktignok brukes litt finere ord, som utfasing og styrt avvikling. Men er det noen som tror at det å si ifra i dag at i 2035 skal det ikke produseres olje og gass på norsk sokkel, gjør at konsekvensene kommer i 2035? Da er en litt mer enn bare naiv.

I løpet av få måneder ville titusenvis være arbeidsledige, og det ville få store konsekvenser for finansieringen av norsk velferd. Hvorfor våger ikke denne avviklingsgjengen å fortelle innbyggerne i dette landet om konsekvensene av en slik politikk? Ingen tør å fortelle innbyggerne at dette kommer til å gå utover velferdstilbudet vårt. Det vil gå ut over tilbudet til de eldre og skoletilbudet til våre barn og føre til kraftige endringer av samfunnet vårt. Jeg håper noen tar denne utfordringen og forteller meg det. For denne gjengen er helt avhengig av vår politikk for å finansiere sin egen.

Klima skal ligge til grunn for holdninger om nedlegging av norsk sokkel. Sannheten er nok at om vi avvikler norsk sokkel, vil verdens utslipp stige. Men det er bare på kort sikt, blir det sagt – 10–20 år. Og jeg som har trodd at det haster.

Verden vokser med et Tyskland årlig. Mange hundre millioner mennesker er uten tilgang til energi. Skal vi nekte dem det? Hvis vi ønsker å gi verdens innbyggere de samme mulighetene som vi selv har fått, må vi legge til rette for økt energiproduksjon, men vi må legge til rette for en så klimavennlig energiproduksjon som mulig. Norsk gass gir Europa muligheten til å redusere sine utslipp. Om vi svikter norsk petroleumsnæring, svikter vi Europa, og vi svikter kampen for et bedre klima. Det er ikke bare petroleumsnæringen som er av betydning. For nesten all produksjon som skjer i Norge, har et mindre klimaavtrykk enn det vi ser utenfor våre grenser.

Parisavtalen har Norge sluttet seg til, og i såkalt ikke-kvotepliktig sektor har vi frivillig inngått en avtale med EU om å kutte 40 pst. av våre utslipp innen 2030. Nå kommer flere og flere og sier at målsettingen ikke er god nok, at vi må kutte mer, og i tillegg skal alle kutt tas i Norge. Jeg har inntrykk av at det ikke er så veldig gjennomtenkt, men det er mer som tenk på et tall eller inspirert av best i klassen. Men her er ingen interessert i å diskutere konsekvensene. Hvor skal vi ta denne reduksjonen? Det er en grense for hvor mye vi kan kutte i transport. Da står nemlig næringsliv og landbruk for tur. De fleste partiene ønsker fremdeles norsk landbruk og norsk matproduksjon. Med slike krav legger vi ned norsk matproduksjon, og så begynner vi å importere den samme maten. Vi produserer verdens reneste aluminium, men den dagen piloten ble åpnet på Hydro Karmøy, steg utslippene i Norge. Blir denne produksjonen flyttet fra Norge, blir sikkert innlandsutslippene betydelig bedre, men de globale utslippene kommer til å øke.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Runar Sjåstad (A) []: NVE leverte i desember 2016 en rapport som slår fast at dagens bevilgningsnivå gjør at mange sikringsprosjekter ikke kan gjennomføres. Videre viser NVE til at økte bevilgninger ville kunne føre til reduserte kostnader for samfunnet ved flom- og skredhendelser. Forrige budsjett fra denne regjeringen leverte ikke på det området, og dette budsjettet leverer heller ikke. Arbeiderpartiet har foreslått en økning på 150 mill. kr. Nå har Fremskrittspartiet kommet med en rekke saker til Stortinget og bedt om hjelp fra andre enn regjeringspartnerne. Vil man kunne vurdere det også dersom man ikke når fram – og sikre innbyggere i flom- og skredutsatte områder bedre i framtidige budsjetter?

Terje Halleland (FrP) []: Denne regjeringen satser – og har satset gjennom hele perioden – på sikring mot flom og skred. Vi har hatt en jevn økning på et område som er veldig utfordrende. Behovet for sikringsmidler er økende, og vi vet at vi står foran mange og store utfordringer. Jeg ser at det har satt seg en holdning om at det er kutt i disse budsjettene, men en misforstår lite grann. Vi hadde et par krisepakker som gjorde at bevilgningene steg enormt over et par år. Nå har en tatt vekk igjen de såkalte krisemilliardene, men vi ligger altså ennå på et høyere nivå. Og det skal vi gjøre, vi kommer til å satse videre på dette. Vi har stor økning innenfor kartlegging som skal til for å se hvilke ressurser som må settes av i framtidige budsjetter.

Runar Sjåstad (A) []: Jeg kritiserer ikke for kutt, men jeg kritiserer for manglende økning i bevilgningene. For vi vet at det er mye billigere å forebygge enn å reparere, og ikke minst er det mindre belastning på de innbyggerne som lever i flom- og skredutsatte områder.

Terje Halleland (FrP) []: Ja, og som jeg sier: Vi kommer til å prioritere – og har prioritert – dette området. Men det som er viktig nå, er å se på omfanget og få kartlagt situasjonen framover. Uansett hvem som vil styre framover, er en nok nødt til å bevilge mer penger, og innenfor dette området, som så mange andre områder, er det fornuftig å gå inn og forebygge i stedet for bare å reparere.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg har merket meg at representanten Halleland har vært litt misfornøyd med egen regjerings rovdyrpolitikk de siste dagene, og særlig angående vedtaket om ulv. Jeg har også merket meg at representanten har tatt til orde for at det trengs en lovendring for å få skutt flere ulver for å komme ned på bestandsmålet. Jeg kan opplyse at i dag er det fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet sendt et brev hvor man ber regjeringen komme tilbake til Stortinget for å redegjøre for vedtaket om lisensfelling av ulv. Her ber vi regjeringen nettopp redegjøre for om det trengs en lovendring for å kunne oppfylle de vedtakene Stortinget har gjort om bestandsmål og uttak av ulv.

Vil Fremskrittspartiet støtte Senterpartiet i at regjeringen bør komme til Stortinget og redegjøre for hvordan vi skal nå bestandsmålet for ulv?

Terje Halleland (FrP) []: Nå kjenner ikke jeg forslaget, så jeg kan ikke si om jeg kommer til å støtte eller ikke støtte det, men jeg kan si såpass mye om situasjonen rundt vedtaket som kom i går, at det er noe Fremskrittspartiet er skeptisk til. Vi har et rovviltforlik som vi legger opp til og ønsker skal følges. Når man ikke klarer å følge et så tydelig flertallsforslag fra Stortinget, må det være verktøykassen til statsråden som ikke er fylt så han kan gjennomføre ønsket fra Stortinget. Da sier vi at vi må se på mulighetene vi har til å gi statsråden de verktøyene han har behov for for å gjennomføre Stortingets politikk.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg synes det var mildt sagt oppsiktsvekkende at representanten Halleland bruker hele sitt innlegg – med det bakteppet vi har, med FN-rapporten, som viser hvor travelt vi har det for å unngå at vi får 1,5 graders oppvarming, eller i verste fall mer enn det, og de store konsekvensene det har – kun på å snakke for en oljeproduksjon, som vi vet skaper utslipp. Det er det bred enighet om. Det det er politisk uenighet om, er hva som er Norges ansvar – å fortsette næringen i Norge, eller å avvikle den.

Men jeg vil gi representanten en mulighet til å snakke litt om klimapolitikken til Fremskrittspartiet, for vi har nylig også hørt at representanten Hallelands kollega i energi- og miljøkomiteen ønsker å fjerne fordelene for elbiler. Noe av grunnen til at vi skal ha de fordelene, er for å klare å nå Stortingets mål om at alle nybiler i 2025 skal være nullutslippsbiler. Mitt spørsmål er: Hvordan skal Fremskrittspartiet ellers klare å oppfylle målet om nullutslippsbiler i 2025, og hvordan skal Fremskrittspartiet ellers klare å nå Stortingets mål i klimapolitikken?

Terje Halleland (FrP) []: Norge bruker nå over 10 mrd. kr på å subsidiere elbilnæringen. Hvis man samtidig skal ha en realistisk politikk og står for et parti som ønsker å nedlegge alle inntektene våre, men samtidig øker alle utgiftene våre, vil den dø ut over tid.

Det Fremskrittspartiet sier, er at de på ett eller annet tidspunkt vil komme med en ny elbilpolitikk. Den har vært særdeles vellykket, men det kommer til et punkt der det blir så vanlig å ha elbil at man må få det samme avgiftsregimet på den bilen som på andre biler. Så kan man diskutere om det skal være i 2019, 2021 eller 2023, men det er altså det som er tanken bak det.

Når det gjelder norsk olje- og petroleumsindustri, foregår 2 pst. av den totale produksjonen i Norge. Det vil sikkert gjøre vondt, og det vil sikkert være godt for noens samvittighet å nedlegge den industrien, men det betyr altså ingen ting for verdens klimagassutslipp.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Samme dag som regjeringens forslag til statsbudsjett ble lagt fram, fikk vi også FNs siste klimarapport. Innholdet burde ikke overraske noen, selv om det virker som om det gjorde det. Tiden er i ferd med å renne ut om vi skal klare å nå målet om ikke å overstige en temperaturøkning på 2 grader.

Noen har forsøkt å framstille Senterpartiet som klimasinke, men Senterpartiet har, siden de første klimarapportene kom, vært opptatt av å minimere konsekvensene av klimaendringene. Vi har til og med vært i en regjering som valgte å satse postene sine – da flertallet i denne sal tvang igjennom byggingen av et ulønnsomt gasskraftverk. Senterpartiet sto i spissen for innføring av grønne sertifikater i den rød-grønne regjeringen, og Senterpartiet har også vært pådriver for skifte i personbilparken i Norge.

Senterpartiet mener Norge må ta en tydelig lederrolle internasjonalt i omstillingsarbeidet for å nå klimaforpliktelsene sine. Omleggingen i bærekraftig retning gir store muligheter for utvikling av ny norsk industri, teknologiutvikling og kompetanse. Derfor satser vi gjennom å øke risikokapitalen i klimainvesteringsfondet Nysnø til 1 mrd. kr, vi bruker 200 mill. kr gjennom satsing på klimavennlige ferjer og båter, noe som vil fortsette å stimulere og videreutvikle norsk maritim kompetanse, teknologi og industri. Det er også på overtid å få på plass et CO2-fond for omstilling av næringstransporten – et fond som vil gi raske utslippskutt og bidra til utrulling av eksisterende og ny teknologi. Senterpartiet øker også støtten til klimaforskning i husdyrproduksjonen for at også landbruket skal være med og ta klimaansvar.

Bærekraftig bruk av naturressursene har bidratt til geografisk og sosial utjevning i landet vårt, men også til å hindre eller å bremse klimaendringer. Den rene norske vannkraften er et eksempel på det. Skogen er en annen ressurs som kan bidra til klimaløsninger, til nye industrieventyr og til helhetlige, grønne verdikjeder. Trær som vokser, opptar og binder karbon. Trær som råtner, slipper ut karbon. Det er sånn – det har vært sagt før: Alt som kan lages av olje, kan også lages av trevirke. Dette innebærer enorme muligheter for norske ressurser. Derfor styrker vi i vårt budsjett arbeidet med tiltak i skogbruket.

Senterpartiet er i den forbindelse alvorlig bekymret over at Norge nå ser ut til å overlate til EU å styre forvaltningen av norske skogressurser. Senterpartiet kan ikke godta at Norge gir fra seg muligheten til å bestemme hvor mye skog som skal hugges i Norge. Vi er derfor meget bekymret for hvilke signaler regjeringen vil gi til EU før nyttår. Ni av elleve scenarioer vil nemlig begrense norsk skogbruk. Bare ett vil med rimelig sannsynlighet sikre grunnlaget for å utnytte avvirkningsmulighetene vi har, uten å få bokført utslipp fra skog.

Det vil være en tilnærmet skandale om regjeringen setter oss i en situasjon der det blir skapt usikkerhet rundt muligheten til å øke hogsten av norsk skog, eller – enda verre – at vi kommer i en situasjon der vi risikerer å måtte betale EU for å få lov til å ta i bruk norsk natur og norske ressurser på en bærekraftig og klimavennlig måte.

Senterpartiet er også bekymret over at regjeringen ikke tar konsekvensen av klimaendringene inn over seg. Vi har de siste årene sett økende tendens til ekstremvær – enten det er tørke, flom eller skred, alt med stort skadepotensial og store utgifter for både det private og det offentlige. Både NVE og kommunenes organisasjon, KS, har meldt at det med regjeringens opplegg ikke er mulig å iverksette tilstrekkelig med forebyggende tiltak på området. Senterpartiet foreslår derfor, i tråd med anbefalingene fra NVE, å øke bevilgningene til flom- og skredsikring med 200 mill. kr utover regjeringens forslag. I tillegg kommer en satsing på flom- og skredforebyggende tiltak langs fylkesveiene.

Jeg må også si det er overraskende og ikke så rent lite arrogant når regjeringen velger å se bort fra Stortingets klare vedtak om å utrede og legge fram en utjevningsmodell for nettleie. I stedet peker man på fusjoner av nettselskaper som en god løsning. Jeg tror mange i Distrikts-Norge er sterkt uenig i dette. Lokale nettleverandører har ofte høyere både effektivitet og sikkerhet i sitt nett enn hva de store nettselskapene har kunnet tilby. Dessuten står de for arbeidsplasser og kompetanse i hele landet. Senterpartiet foreslår derfor en utjevningspost på 40 mill. kr inntil en ny modell er på plass.

I vår la Vitenskapskomiteen for mat og miljø fram et klart råd: Villsvin bør ikke få etablere seg i norsk fauna. Det var derfor gledelig å høre statsråd Elvestuen i en interpellasjonsdebatt tidligere i høst si at han ønsket å bekjempe villsvinenes inntog i norsk natur. Dessverre er det langt fra ord til handling, og vi har ennå ikke sett forslag til handling. Senterpartiet har derfor lagt inn midler i sitt alternative budsjett til bekjempelse av en art som kan medføre alvorlige konsekvenser for helse og for norsk mat.

Til slutt: Gårsdagens avgjørelse om ikke å felle ulveflokkene på Mangen og i Hobøl er på linje med nettleiesaken en oppvisning i den største arroganse. Økningen i forbyggende tiltak er selvfølgelig ingenting verdt når man ikke tar ut bestandsmålet.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslag?

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det ønsker representanten. Jeg tar med dette opp Senterpartiets forslag i sak nr. 2 – og også de forslagene Senterpartiet har sammen med Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Representanten Ole André Myhrvold har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Renate Sølversen (H) []: Mange kommuner og fylkeskommuner jobber godt med å utvikle prosjekter som bidrar til å få ned utslippene lokalt. Prosjektene dreier seg om alt fra å bygge klimavennlige offentlige bygg, som skoler og barnehager, og å få ladestasjoner til prosjekter for å redusere matsvinn og gjøre grønnere innkjøp. Vi er helt avhengige av at kommunene er i førersetet for en positiv utvikling i lokalmiljøet. Kommunen og fylkeskommunen er ofte forbilder, og Klimasats-ordningen gir dem muligheten til å være det.

Klimasats har i 2018 gitt støtte til 252 gode, viktige lokale tiltak. Mitt spørsmål er om Senterpartiet, som vanligvis pleier å slå et slag for kommunene, er komfortabel med å være det partiet som gir minst penger til Klimasats i neste års budsjett.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Senterpartiet mener at kommunene har en helt avgjørende rolle på Klimasats-siden, og vi har også det inne i vårt budsjett. Vi mener at kommunene må sikres forebyggende tiltak, og derfor gir vi 200 mill. kr ekstra til forebyggende tiltak i kommunene, hvor mange av midlene ligger. Kommunene har en helt sentral rolle, men så langt har kommunene selv meldt inn at de ikke har tiltak nok til å få brukt de midlene som har ligget i Klimasats-ordningen. Det var signalene vi fikk i budsjetthøringen.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: I september i år var flere medlemmer av Stortingets energi- og miljøkomité, inkludert undertegnede og representanten Myhrvold, i Indonesia. Vi var samstemte om at dette var et viktig initiativ og et viktig satsingsområde. Bevaring av regnskog er et godt klimatiltak, men det er også en god måte å bevare naturverdier og utrydningstruede dyrearter på. Alle partier, inkludert Senterpartiet, mente at det var et godt tiltak.

Senterpartiet ønsker nå imidlertid å kutte 200 mill. kr til bevaring av de samme regnskogene som det var viktig å bevare i september – hvorfor?

Ole André Myhrvold (Sp) []: Senterpartiet er opptatt av regnskogprosjektet og ønsker å støtte det. Det vi har vært skeptisk til, er den økningen regjeringen la inn, ut fra de rapportene som har kommet fra regnskogprosjektet i Brasil. Vi ønsker å støtte regnskogprosjektet, men vi må ha sikkerhet for at pengene blir brukt til det de skal, at det er en effektiv bruk av dem. Da vil vi være med og støtte det i framtiden, men i år så vi det ikke opportunt å legge inn den økningen som regjeringen gjorde, nettopp på bakgrunn av de riksrevisjonsrapportene vi har fått.

Lars Haltbrekken (SV) []: Det er snart jul, og da har vi alle noen ønsker. Noen her i salen har ytret ønske om at vi skal diskutere palmeolje. Jeg synes det er fint å oppfylle gode, viktige ønsker.

Mitt spørsmål til representanten Myhrvold er: Hvorfor svikter Senterpartiet norskprodusert biodrivstoff basert på norske fornybare ressurser og under finansdebatten vi hadde i Stortinget for noen uker siden, stemte imot en avgift som ville kastet palmeoljen ut av de norske bilene, og i stedet stimulert til produksjon av norsk biodrivstoff?

Ole André Myhrvold (Sp) []: Det er nettopp fordi vi ikke har sikkerhet for at det vil stimulere norsk biodrivstoffproduksjon. Norsk biobransje selv sier at de er svært skeptisk til den type avgift, fordi de mener det vil kunne svekke dem.

Vi ønsker helhetlige, langsiktige verdikjeder også for biodrivstoff og støtter opp under ethvert tiltak. Senterpartiet vil faktisk prøve å ta til orde for et nasjonalt forlik, slik at vi kommer på banen. Jeg tror det er tverrpolitisk enighet i salen om at vi ønsker å stimulere til produksjon av norsk biodrivstoff i framtiden, men slik som det er nå, klarer man ikke å komme fram til omforente tiltak som bygger opp under den industrien vi trenger.

Ketil Kjenseth (V) []: Representanten Myhrvold bekrefter iallfall at Senterpartiet har fått med seg FN-rapporten, og at tida er i ferd med å renne ut. Jeg forstår behovet for å forsøke å grønnvaske politikken noe, men ungdomspartiet, Senterungdommen, sa jo i Nationen 20. november at Senterpartiet «sover i timen» når det gjelder klimapolitikken.

Når det gjelder biodrivstoff, satt Senterpartiet i den rød-grønne regjeringa, som endret veibruksavgiften og sørget for at biodrivstoffabrikker i Østfold, i representantens eget hjemfylke, ikke ble bygd. Det å gi en fossilrabatt på nesten 1 mrd. kr vil ytterligere forsinke overgangen til nullutslippsbiler. I tillegg gir Senterpartiet en rekke CO2-rabatter til næringslivet som gjør at man utsetter overgangen til ny teknologi. Hva er sammenhengen i Senterpartiets klimapolitikk egentlig?

Ole André Myhrvold (Sp) []: Senterpartiet er opptatt av omleggingen til det grønne skiftet. Heldigvis er det slik at fabrikken for biodrivstoff i Fredrikstad er i gang igjen. Det er vi veldig glad for. Vi mener at det må iverksettes flere tiltak for å få i gang biodrivstoffproduksjon i Norge. Vi må ha en opptrapping av omsetningskravet. Vi kan f.eks. ha en dobbeltelling for avansert biodrivstoff. Den må opprettholdes.

Når det gjelder dette med drivstoffavgiftene, er det slik at det langt på vei er bekreftet at regjeringens avgiftsøkning er en fiskal avgift. Dessuten er det slik at for de syklende klasser innenfor Ring 2 i Oslo er det greit med en økning i drivstoffavgiften, men i store deler av dette landet bor faktisk folk rundt omkring. Senterpartiet er også opptatt av å forhindre økte sosiale og geografiske forskjeller. Da er ikke dette veien å gå. Da trenger vi differensierte klimatiltak.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lars Haltbrekken (SV) []: «Dere sier at dere elsker barna deres over noe annet, men likevel stjeler dere framtida deres rett foran øynene på dem.»

Disse ordene tilhører Greta Thunberg, den svenske jenta som i høst gjennomførte sin egen skolestreik i protest mot den tafatthet verdens politikere møter klimakrisen med. I forrige uke deltok Greta, sammen med en rekke andre, i de internasjonale klimaforhandlingene i Polen. Med rette er hun sint på politikere som snakker i store ord, men som ikke gjør nok for å løse klimakrisen. Foran hundrevis av delegater ga hun klart uttrykk for at hun har lite til overs for flertallet av dagens politikere. Hun sa:

«Dere er ikke modne nok til å fortelle sannheten som den er. Til og med den byrden sender dere videre til oss barn.»

Hadde vi hørt på alle Greta-ene som var her da klimaforskerne kom med sine første advarsler om at mennesket var i ferd med å endre klimaet på kloden, ville vi ha løst klimakrisen allerede. Vi ville ha stabilisert temperaturøkningen, unngått at det meste av korallrevene forsvinner, at millioner av mennesker drives på flukt fra klimaendringene, og at matproduksjonen i store deler av verden vil gå ned.

Men vi lyttet ikke. Vi brukte tiden på å diskutere om advarslene var reelle. Var det virkelig sånn at vi var i ferd med å endre klimaet? I dag ser vi konsekvensene. Denne sommeren var det ekstrem tørke. Minst like vanlig i framtiden blir det med styrtregn og flom, som innbyggerne i Skjåk og Luster opplevde i høst.

Men det er et håp. Vi har fortsatt et tidsvindu hvor utslippene kan kuttes og de verste konsekvensene av klimatrusselen unngås, men da må hvert eneste statsbudsjett framover være tidenes mest ambisiøse miljøbudsjett. Først da klarer vi å kutte utslippene og ta vare på naturen. Derfor satser Sosialistisk Venstreparti på å støvsuge samfunnet for utslipp vi kan fjerne. For som vi leser på salgsplakatene i januar: Alt skal bort.

En hovedårsak til at utslippene i Norge er så høye, er olje- og gassektoren. De har økt sine utslipp med nesten 80 pst. siden 1990. Skal vi komme noen vei, er vi nødt til å innse at lykkelandet må tas over i en ny fase. Vi kan ikke lete etter flere karboner under havoverflaten som skal hentes opp og brennes. Det er funnet for mye. Vi må bruke de store pengene på et næringsliv som kutter utslipp, og som tar oss inn i framtiden. Vi må bruke kompetansen fra oljenæringen i fornybarnæringene. Derfor foreslår SV bl.a. i sitt budsjett at det bygges en demonstrasjonspark for havvind. I tillegg må vi få en forpliktende plan for satsing på CO2-fangst og -lagring. Usikkerheten som har vært, må bort en gang for alle, sånn at Norge kan ta en viktig rolle internasjonalt.

I debatten i dag har vi allerede hørt regjeringen skryte av at de norske utslippene har gått ned de siste årene, men vi vet alle hva dette skyldes. Det skyldes en klimapolitikk som bader i palmeolje, regnskogødeleggelse og økte utslipp andre steder på kloden. Her hjemme styrer regjeringen bevisst mot å bryte Stortingets mål for utslippskutt innen 2020.

Men andre land har vist at det går, at det går an å ha gode liv, at det går an å ha en god velferdsstat, og allikevel ha lave utslipp av klimagasser. Landet Greta Thunberg bor i, har klart det. Svenskenes utslipp er halvparten av en gjennomsnittsnordmanns utslipp.

Det er ikke bare klimaendringene som truer. Både i Norge og internasjonalt skjer det et omfattende tap av naturmangfold. Hovedårsaken er nedbygging av areal, men tapet av naturmangfold truer hele vårt livsgrunnlag. Naturen renser luften vi puster i, vannet vi drikker, og jorda vi dyrker maten vår i. Den gir oss klær, medisiner og materialer. Derfor har SV i budsjettet økt støtten til å ta vare på truet natur.

Jeg startet med ordene til den svenske jenta Greta Thunberg. Avslutningsvis vil jeg låne ordene fra Penelope Lea, miljøagent her i Norge:

«Jeg setter pris på menneskene, på de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner. Jeg setter pris på bladene, jeg setter pris på trærne, og jeg setter pris på jorda og fremtiden.»

Med det tar jeg opp det forslaget SV står bak, og det forslaget vi har sammen med Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Liv Kari Eskeland (H) []: Denne regjeringa har gjennom alle åra satsa på forsking og utvikling i petroleumssektoren. Det har gjeve betre arbeidsmiljø, betre utnytting av infrastruktur, betre utnytting av investeringar og betra CO2-utsleppa monaleg. Det har gjeve ein formidabel overføringsverdi til fornybarsektoren, bl.a. til havvind. I tillegg kjem komponentar som har fått overføringsverdi innanfor medisin.

Regjeringspartia ser verdien av å halda fram dette arbeidet – SV gjer det ikkje, i og med at løyvingane i budsjettet i år er strokne frå SVs side. Ser ikkje SV verdien av å føra vidare dette arbeidet? Og ønskjer SV at Noreg skal vera ei sinke på området, med større utslepp og dårlegare utnytting av den infrastrukturen som er etablert, enn dei landa me likar å samanlikna oss med?

Presidenten: Halleland – nei, beklager! Haltbrekken. (Munterhet i salen)

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg har oppfattet det slik at kamerat Halleland kommer etterpå.

Takk for spørsmålet. Som jeg nevnte i mitt innlegg, er petroleumsnæringen hovedårsaken til at norske utslipp har økt kraftig de siste 30 årene, og også en hovedårsak til at vi ikke ligger an til å nå våre klimamål. Det viktigste enkelttiltaket for å kutte utslipp i petroleumsnæringen har vært CO2-avgiften. Uten den ville utslippene fra petroleumsnæringen vært betydelig høyere enn i dag. Derfor foreslår vi å øke CO2-avgiften for å kutte utslippene i oljesektoren ytterligere.

Når det gjelder pengene til forskning, vil vi i framtiden bruke de store pengene på forskning på fornybar energi framfor på å stimulere oljenæringen enda mer.

Terje Halleland (FrP) []: SV er blant de partiene som ønsker å utfordre økonomien i den norske velferdsstaten ved å nedlegge norsk oljeindustri. Jeg håper at kamerat Haltbrekken bruker litt tid framover på å fortelle sine velgere om hva slags samfunn han legger opp til med SVs politikk.

SV skal ha for at de skryter mye av regjeringens skattepolitikk, men de mener at det ikke er noen sammenheng mellom skattelette og flere arbeidsplasser. Siden arbeidsplasser er veldig viktig for alle de tre partiene i den tidligere, rød-grønne, regjeringen og samtlige har økt skattene i sine alternative budsjetter, regner jeg med at det er økt skatt som bidrar til flere arbeidsplasser. Hvor mange arbeidsplasser tror SV at en skatteøkning på 20 mrd. kr vil føre til?

Lars Haltbrekken (SV) []: Det er helt riktig, som kamerat Halleland sier, at regjeringens skattepolitikk ikke er det som skal til for å gi flere arbeidsplasser. Tvert imot er det det som skal til for å skape større forskjeller i et samfunn hvor forskjellene øker. Vi ser prioriteringene fra regjeringen, store skattekutt til de rikeste, mens hvis man ser på SVs budsjett, er det dem med minst som kommer desidert best ut.

Vi vil stramme til for de rikeste i samfunnet, slik at de bidrar mer, også i omstillingen av samfunnet. Vi vet at vi er nødt til å gå bort fra en oljeøkonomi, både når vi skal løse klimakrisen, og når vi skal sørge for flere arbeidsplasser i dette landet. Da er vi nødt til å satse på de fornybare næringene, som har framtiden foran seg.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Bruk av palmeolje bidrar til nedhogging av regnskog. Det kunne representanten Haltbrekken og undertegnede se ved selvsyn da vi besøkte Indonesia tidligere i år. Samtidig er vi enige om at andelen biodrivstoff i transportsektoren skal økes. Faktum er at det er langt igjen før vi når målsettingene for andelen norskprodusert og bærekraftig biodrivstoff.

Senterpartiet er sterkt tilhenger av biodrivstoff, fordi det gir høy klimanytte, og fordi det kan skape verdier og arbeidsplasser som er bygget på fornybare ressurser, som norsk skog. SV og Senterpartiet skiller derimot lag når det kommer til bruk av skog. Der SV foreslår vern, ønsker Senterpartiet aktiv bruk og forvaltning av den fornybare ressursen. Med bakgrunn i SVs syn på skogvern: Hvordan vil SV sikre at vi får helhetlige verdikjeder for produksjon av avansert biodrivstoff basert på norske ressurser?

Lars Haltbrekken (SV) []: Det er helt riktig at SV ønsker og har helhjertet støttet opp om det nasjonale målet om å verne 10 pst. av skogen i Norge. Grunnen til dette er at halvparten av de utrydningstruede dyreartene i dette landet bor i skogen. Vi vet også at ødeleggelse av deres leveområder er noe av det som truer dem aller mest. Men når vi sier at vi ønsker 10 pst. vern, betyr det også at det står igjen en relativt stor andel skog som kan brukes. 90 pst. er ikke et lite tall, og det er klart at det å stimulere til en fornuftig biodrivstoffsatsing, særlig basert på avfall fra skogen, er viktig. I så måte ser vi det også som et viktig tiltak å få kastet ut den skadelige palmeoljen, slik at vi gir rom for det norske biodrivstoffet, som har mye større bærekraft.

Ketil Kjenseth (V) []: Representanten Haltbrekken sa i sitt innlegg at han ville støvsuge Norge for klimatiltak, og det er en god ambisjon. Men i realiteten støvsuger jo SV norske småbedrifter for over 11 mrd. kr gjennom formuesskatt. De vil altså øke skattenivået med 20 mrd. kr, og det tar fra småbedriftene – som er langt de fleste, 80 pst. av norske arbeidstakere jobber i en bedrift med færre enn ti ansatte – kapital og muligheter til nettopp å bidra i den grønne omstillingen. Det er ikke å støvsuge for tiltak.

Når det gjelder bilavgifter, vil SV øke dem med 4,8 mrd. kr, mens Senterpartiet vil kutte dem med 1 mrd. kr. Det var en kameratslig tone mellom representantene Haltbrekken og Halleland, men SV og Haltbrekkens bestevenn er jo Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum. Hvordan skal han få dette til å gå i hop, når det er et så stort sprik i opposisjonen når det gjelder virkelig å støvsuge for de tiltakene, og når det spriker så når det gjelder penger?

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg var fristet til å svare at da kan jeg jo be om råd fra representanten Kjenseth, som har erfaring med å sitte i regjering med Fremskrittspartiet. Men jeg har tro på at det finnes grønne krefter også i Senterpartiet. Vi har kritisert Senterpartiets avgiftspolitikk i deres framlagte alternative statsbudsjett. For å si det sånn: Dette ville de ikke ha fått gjennomslag for i en rød-grønn regjering, som hadde kommet til å kutte norske utslipp. SV la i fjor fram en plan for hvordan vi skulle nå Stortingets klimamål, og en av måtene vi skulle gjøre dette på, var å kutte utslippene i transportsektoren.

Vi er forbi det punktet i Norge der forurensing kan gjøres billigere. Det må i årene framover bli dyrere å forurense. Men så må vi (presidenten klubber) sørge for en omfordeling som gjør at (presidenten avbryter) folk allikevel kommer godt ut.

Presidenten: Da er tiden er ute, og replikkordskiftet er omme.

Tore Storehaug (KrF) []: La meg begynne med å takke komiteen for eit godt samarbeid med å få i hamn innstillinga som ligg her. Sidan ingen andre har gjort det, vil eg òg takke vår nye komitésekretær Marit Halleraker. Det krev ein viss fleksibilitet og innsats – frå både vår eiga og hennar side – å møte energi- og miljøkomiteen. Eg er glad for at vi no har klart å få ei god budsjettinnstilling og ein god prosess.

Eg trur òg vi alle kjenner oss privilegerte som får lov til å jobbe med dei tematikkane vi no diskuterer. Energipolitikk og kanskje spesielt klima- og miljøpolitikk er noko av det mest spennande og viktigaste arbeidet som skjer i Stortinget. Det handlar om bakteppet vi har for klima- og energipolitikken vår, som kanskje framfor alt blei veldig tydeleg i dagane då statsbudsjettet blei lagt fram. Det blei lagt fram på same tid som IPCC-rapporten sa noko om kva det vil seie å nå 1,5-gradersmålet.

Eg skal ikkje gå gjennom alle funna i den rapporten. Det held for meg å trekkje fram at havforsuringa kjem til å bli så mykje verre med 2 grader enn med 1,5 grader, at forskjellen er om vi vil ha korallrev eller ikkje mot slutten av dette hundreåret – eller at forskjellen vil vere stor for dei av våre medmenneske som lever på meir utsette stadar enn oss, anten vi snakkar om avlingane deira, om moglegheitene deira til å fiske og hauste av ressursane i havet, om havnivået som kjem til å stige, eller om ekstremtørka som kjem til å råke dei som ikkje er like privilegerte som oss. Det er eit dystert bakteppe.

Statsbudsjettet 2018 var òg fyrste gongen vi fekk sjå rapportering etter klimalova i statsbudsjettet. Eg liker å tru at mykje av debatten etter at statsbudsjettet blei lagt fram, òg var prega av at vi har klart å få på plass rapportering etter klimalova, og at ho i så måte har tent etter hensikta, som er å flytte norsk klimadebatt og gjere at vi har meir objektive talgrunnlag for å føre diskusjonane våre framover. Det tekniske berekningsutvalet er enno ikkje oppe og går, men arbeidet med å rapportere etter klimalova blir styrkt, og det blir sett av meir midlar til det etter budsjetteinigheita som no ligg mellom Kristeleg Folkeparti og regjeringa. Det synest eg er bra, for vi treng meir objektivitet, og vi treng meir framdrift i måten vi driv klimapolitikken på.

I Kristeleg Folkepartis alternative statsbudsjett har vi føreslått påplussingar for drygt 0,5 mrd. kr, og vi har føreslått ei trinnvis oppfølging av det grøne skatteskiftet som vi må gjennom. Forliket vårt har enda med eit rimeleg godt statsbudsjett som blei enno betre, og eg er glad for at løyvingane til økologisk grunnkart er auka, at klimasatsløyvingane, som dei siste åra har ført til gode klimatiltak i eit stort tal kommunar, òg blir styrkte. I ein del klimadebattar vi har, er jo svaret lova, og så lurer alle på kva spørsmålet var. Eg er glad for at vi har fått ei stor påplussing i det som kom i forslaget frå regjeringa, og at det har blitt styrkt vidare. Og eg er fornøgd med at vi òg har klart å styrkje innsatsen mot marin forsøpling. Det er eit tverrpolitisk engasjement i denne salen for å styrkje den innsatsen. Regjeringa har levert eit godt stykke arbeid, og no får vi òg på plass føringar i budsjettet som seier at vi vil ha ei styrking i Nord-Noreg, der ein i dag ikkje blir dekt av Skjærgårdstjenesten eller andre.

Energimiksen for framtida er mykje meir kompleks enn den vi har i dag, og på biodrivstoffeltet betyr det at vi steg for steg må endre regelverket, slik at vi får ut det biodrivstoffet som har høgast klimarisiko. Kristeleg Folkeparti er difor godt fornøgd med å ha fått gjennomslag for dette i budsjettforhandlingane.

Forskjellane i nettleiga er problematisk og rammar innbyggjarane i kraftfylka og distrikta unødig hardt. I vårt samfunn er tilgang til straum eit heilt nødvendig gode. Når nettenestene er eit naturleg monopol der kundane ikkje kan velje ein annan leverandør, er det ei offentleg oppgåve å sikre like eller likare prisar i heile landet. Eg blei skuffa over svaret som regjeringa kvitterte ut, der dei argumenterte for at ein ikkje trong politiske verkemiddel, men at konsolideringa var verkemiddelet, og eg er glad for at vi har fått på plass ein verbal som gjer at vi får eit betre kunnskapsgrunnlag og held oppe kampen for likare pris for forbrukarane.

Klimautfordringane er globale, og i verbalane legg vi òg ei føring om at Stortinget ber regjeringa gjennom norsk klimafinansiering sikre at utviklingsland får støtte i kampen mot kolkraft og til fornybare kjelder. Det same gjer vi når det gjeld å få i gang arbeidet med garantiordninga for fornybar energi i utviklingsland. Det blir ofte sagt at ingen kan gjere alt, men alle må gjere noko. Eg trur i alle fall ein kan seie det på klimafeltet – at alle saman må gjere meir. Det gjer dette statsbudsjettet, men vi er ikkje i mål, og dette må bli det fyrste av fleire statsbudsjett som blir grønare enn nokon gong før.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Det er et betydelig gap mellom Stortingets klimamål og dagens vedtatte klimatiltak og virkemidler. Det er et klart behov for å forsterke klimaforliket og presse på for flere tiltak.

Det er all grunn til å tro at Kristelig Folkeparti går inn i regjering i løpet av kort tid. Mitt spørsmål til representanten Storehaug blir: På hvilken måte vil landets befolkning merke en endring i klimatiltak av at Kristelig Folkeparti har gått inn i dagens Høyre?Fremskrittsparti-styrte regjering? Venstre har vi sett lite til.

Tore Storehaug (KrF) []: Den påstanden vil eg for det første seie at eg er ueinig i. Eg meiner at budsjettframlegget som regjeringa la til grunn, viste at ein i regjeringa har prioritert fleire summar som Stortinget har måtta prioritere opp, at det låg inne i statsbudsjettet denne gongen, og eg meiner at Kristeleg Folkeparti skal kunne klare å styrkje det endå meir når vi går inn i regjering.

Eg har ambisjonar om at både landets befolkning og resten av verda skal merke at Kristeleg Folkeparti går inn i denne regjeringa, både når vi seier at klimaet i sør skal vere ein prioritet for ei ny regjering, og at ein har ønskt å betre klimarapporteringa, slik at vi får betre framskriving og får flytta klimadebatten i riktig retning.

Så meiner eg òg at vi er nøydde til å ta ein debatt om den fasen som norsk oljenæring er inne i, og i så måte har eg merka meg representanten Haukeland Liadal, som på den eine sida seier at vi må drive meir klimapolitikk, og at det må gjelde på alle felt, men så fort Kristeleg Folkeparti løfter debatten om norsk oljenæring, seier ho at det er alvorleg, og at det trugar det føreseielege for næringa.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Jeg takker for svaret.

For å bevege oss i retning av et nullutslippssamfunn må 2030-målene konkretiseres mer på hver enkelt sektor med hovedvekt på transport, bygg, landbruk og avfall, som ikke er en del av EUs kvotesystem. Vi må gå foran, og vi må vise at det er mulig å kutte betydelig i egne utslipp gjennom konkrete tiltak her hjemme.

Mitt oppfølgingsspørsmål til Kristelig Folkeparti vil være: Hvor mye tenker Kristelig Folkeparti at det er mulig at vi kan kutte?

Tore Storehaug (KrF) []: Det er veldig mange usikre moment ein skal ta stilling til når ein skal svare på det, og det trur eg òg dei forhandlingane som ein no er inne i, i lag med EU, viser.

Mykje av grunnen til at eg er glad for at vi no har ei rapportering etter klimalova, er at det sørgjer for at ein har ein objektivitet som gjev eit betre grunnlag for å sjå kvar Noreg faktisk er på veg, med summen av den politikken vi fører. Det blir styrkt etter budsjetteinigheita.

No jobbar vi med å få på plass eit teknisk berekningsutval som òg skal gje moglegheit til meir objektivitet i korleis vi driv klimapolitikken. Det meiner eg at Kristeleg Folkeparti, i lag med Arbeiderpartiet, som òg støtta forslaget om ei klimalov, har vist at vi vil ha, og det kjem vi til å følgje opp.

Ole André Myhrvold (Sp) []: I fjor sto Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sammen i kampen for likere nettleie i landet. Sammen fikk vi flertall for et forslag som krevde at regjeringen skulle utrede og legge fram et forslag som sikret utjamning av nettleie, uavhengig av hvor man bor eller driver næring. Svaret regjeringen ga oss i dette statsbudsjettet, var nedslående. Stortingets vedtak var overhodet ikke fulgt opp. Det var kun konstatert at det var utredet tidligere, og at fusjoner av nettselskap var den beste metoden for utjamning av nettleie.

I denne budsjettinnstillingen står Kristelig Folkeparti sammen med nettopp regjeringspartiene og krever en ny utredning. Er Kristelig Folkeparti enig i at regjeringen har sviktet i sitt framlegg til Stortinget? Og hvordan mener Kristelig Folkeparti at de skal få gjennomslag for kravet om likere nettleie i kompaniskap med partier som har strittet imot det gjennom mange år?

Tore Storehaug (KrF) []: Eg slo jo fast i innlegget mitt i stad at eg var skuffa over regjeringa si oppfølging av det vedtaket, som både Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti hadde ivra for å få på plass. Det eg er veldig fornøgd med med det verbalforslaget som no ligg føre, er at ein nemner spesifikt at ein òg skal sjå på frimerkeprinsippet og på korleis ein kan jamne ut dei delane av nettleiga som ikkje kan påverkast, som at landet vårt ser forskjellig ut, at topografien er forskjellig, og at det er historisk ulikskap som gjer at ein i dag har forskjellig nettleige i ulike delar av landet.

Eg meiner at det som er viktig for å få framdrift i denne debatten, er at ein òg sørgjer for at ein har eit betre faktagrunnlag om kva alternativ vi faktisk diskuterer, og som gjer at eg håpar vi kan få på plass ei systemendring, i motsetnad til den endringa som ein fekk på plass i raud-grøn tid, som eigentleg var ei lappeordning over statsbudsjettet som eg meiner ikkje leverte godt nok for å få jamna ut desse forskjellane.

Lars Haltbrekken (SV) []: Som vi alle har fått med oss, har det vært en del diskusjoner i Kristelig Folkeparti i høst, men én ting synes alle å være enige om, og det er at klima er viktigst. Derfor vil jeg også, slik jeg utfordret representanten Kjenseth, utfordre representanten Tore Storehaug. Hva er de tre konkrete klimasakene som Kristelig Folkeparti ønsker gjennomslag for i regjeringsforhandlingene med Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre?

Tore Storehaug (KrF) []: Eg trur det første kjem til å vere at vi treng eit løft for resten av verda når det gjeld kampen mot kol. Når andre land òg i dag planlegg å byggje kolkraftverk som skal stå og pumpe ut CO2 i uoverskodeleg framtid, er vi nøydde til å kome med ein politikk òg frå norsk side som viser at dette er ei utvikling vi ikkje er nøgde med.

Så kan eg òg nemne at vi ønskjer å sjå ei betre klimarapportering, og at den rapporteringa òg kan bevege seg i retning av å gje oss framskrivingar, som òg vil gje oss moglegheit til sjå på korleis vi skal nå dei sektorbanene som vi må nå for å kunne drive ein god klimapolitikk i ikkje-kvotepliktig sektor.

Eg meiner vi er nøydde til å ta debatten om norsk oljepolitikk og korleis vi kan vri han i ei meir restriktiv retning, anten det handlar om ekstra sårbare område eller om korleis vi bør ha eit meir provenynøytralt skatteregime.

Og det må handle om skatteregimet vårt «as such» – unnskyld, president, det var ikkje meininga å bruke engelsk – for eg trur vi òg treng ein debatt om korleis vi skal få fart på det grøne skatteskiftet.

Då fekk representanten fire for tre!

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg tror jeg vil begynne med å innrømme at i denne debatten har en enslig grønn representant veldig mye på hjertet. Og så er jeg litt spent på fortsettelsen – hvordan dette kommer til å begynne og å ende.

Når flere viste til det bakteppet vi hadde, FNs klimarapport, som viser hvor stort alvor vi står overfor, som viser forskjellen på 1,5 graders og 2 graders oppvarming av kloden, og hva som skal til for at vi skal unngå 1,5 graders oppvarming, er det – og dette sier jeg ikke for å skryte, jeg sier det fordi jeg mener det er veldig alvorlig – bare Miljøpartiet De Grønne som viser i sitt statsbudsjett, gjennom et karbonbudsjett, hvordan vi kan nå målet om en halvering av utslippene våre fram til 2030.

Regjeringen, vet vi, har laget en framskrivning som legger opp til bare en tredjedel av kuttene som trengs. Når vi spør, svarer klima- og miljøministeren at regjeringen har planer om nye tiltak som skal gjøre at vi kommer i mål – men det er det ikke budsjettert for. Det er derfor, kjære sal, folk har demonstrert utenfor Stortinget i mange uker nå. Det er ikke fordi man har misforstått hva regjeringen har lagt fram i budsjettet. Vi tror ikke at det er regjeringens mål å kutte bare 13 pst., men regjeringen svarer ikke på hvordan man skal komme i mål. De har heller ikke budsjettert for en politikk som gjør det. Det er derfor vi er utålmodige.

Det eneste vi vet, er at statsminister Erna Solberg allerede har vist at hun ikke tar klimamål tungt. Regjeringen bryter 2020-målet med et skuldertrekk. De mangler kontroll i klimapolitikken. Det burde ikke dette storting ha akseptert.

Norsk politikk står i en spagat. Fra klimatoppmøtet i Polen nylig, hvor klima- og miljøministeren jobbet for å få på plass det regelverket som trengs for å oppfylle Parisavtalen, gjentok klima- og miljøministeren for pressen hvor viktig det er at vi klarer å unngå 1,5 graders oppvarming. Men her hjemme har vi ikke politikken som trengs, verken i denne salen eller i regjeringen, for å kunne hindre 1,5 graders oppvarming.

Regjeringen later som om det ikke er noen sammenheng mellom oljepolitikken og klimapolitikken, men hver gang statsminister Erna Solberg jubler for et nytt oljefunn, jubler hun for mer flom og ekstremvær. Klimarisikoutvalget, som nylig la fram rapporten sin for regjeringen, slår fast det som De Grønne har sagt lenge: Jo mer ambisiøs den globale klimapolitikken blir, jo mindre vil norsk olje være verdt. Det gjelder også gassen. Det betyr risiko for Norge.

Som om ikke det var nok, la EU-kommisjonen i november fram forslag til en ny klimastrategi – mens vi i denne salen stort sett har vært opptatt av Kristelig Folkepartis gjennomslag i budsjettforhandlingene. Klimastrategien følger opp Parisavtalen og legger opp til en dramatisk nedgang på 70 pst. i energiimporten til EU i årene framover. Det vil ramme norsk olje- og gasseksport kraftig og mye hardere enn det Det internasjonale energibyrået har tatt høyde for. Merk deg det, president – for jeg har også lagt merke til hvordan regjeringspartiene har stor tillit til det Det internasjonale energibyrået redegjør for.

Å investere i olje- og gassleting nå er å satse på at verdens klimapolitikk mislykkes. Likevel subsidierer regjeringen oljeselskapene med milliarder – vi kan telle 20 mrd. kr til sammen, med leterefusjonsordningen, friinntekter, diverse avskrivningsregler, gode renteordninger – fordi man ønsker at de skal lete etter mer.

De Grønnes alternative statsbudsjett viser hvilken vei vi er nødt til å gå. De Grønne går inn for en gradvis og styrt avvikling av oljeindustrien. Vi vet at vi ikke kan fortsette å investere og lete etter mer olje og gass når vi allerede har funnet mer enn vi kan brenne. En styrt avvikling, hvor vi slutter å investere i nye prosjekter, vil være bra for miljøet og klimaet. Det vil være bra for de ansatte i oljebransjen og for norsk økonomi – mye bedre enn en krasjlanding fordi klimapolitikken globalt virker.

Miljøpartiet De Grønne bruker til sammen 20 mrd. kr på klima i sitt alternative statsbudsjett:

  • Vi begynner de store overføringene som trengs for å rense de største utslippene innen industrien, ved å sette av 3 mrd. kr til fullskala karbonfangst og -lagring i et fond, som selvfølgelig må vokse.

  • Vi oppretter også et fond for støtte til elektrifisering av næringstransporten.

  • Vi styrker Enova kraftig, til 1 000 nye ladestasjoner for elbil, til elektrifisering av kysttrafikken.

  • Vi setter også av en folkemilliard som enkeltmennesker kan søke på for å oppnå kutt i sin hverdag.

Jeg kunne ha fortsatt lenge.

Kristelig Folkeparti skal nå inn i regjeringsforhandlinger. Partiet har varslet at klimaet er deres viktigste forhandlingssak. Jeg forventer at de følger opp med konkrete tiltak – også når de kommer i havn med regjeringsplattformen.

Presidenten: Då er det klart for replikkordskifte.

Aase Simonsen (H) []: Regjeringen øker i dette budsjettet bevilgningen til geologisk kartlegging av kontinentalsokkelen med inntil 50 mill. kr. Dette er en økning som har sammenheng med kunnskapsinnhenting i Barentshavet nå, med innsamling av 3D-seismikk over en stor grenseoverskridende struktur på delelinjen mot Russland, noe som vil gi oss detaljerte kunnskaper om ressurspotensial på norsk side av delelinjen. Det er kjent at det er samlet inn seismikk på russisk side, og mitt spørsmål til representanten Bastholm er hvorfor ikke Miljøpartiet De Grønne mener at også Norge skal øke sin kunnskap om dette viktige området inn til delelinjen mot Russland. Vi bør vel ha kunnskap om hva og hva slags ressurser vi har til rådighet – eller er det viktig for Miljøpartiet De Grønne at det er nettopp Russland som eier ressursene?

Une Bastholm (MDG) []: Hvis saken om seismikkskyting i Barentshavet bare hadde handlet om å innhente kunnskap, kunne nok jeg og representanten fra Høyre skålet for det med en juleakevitt. Først vil jeg si at jeg har merket meg den nye forklaringen på denne satsingen hos regjeringen på å skyte seismikk i Barentshavet med at man skal øke kunnskapen, men det vi alle vet, er at den kunnskapen ønsker vi også for å kunne fortsette med olje- og gassutvinning, og lansere leteområder i dette området, som for øvrig er veldig sårbart. Det er et veldig sårbart område for artsmangfoldet i havet, noe vi for øvrig vet altfor lite om, og det er en utvinning som vi vet at vi ikke trenger, fordi vi allerede har funnet mye mer olje og gass enn vi kan ta opp. Det er det ene. Det andre er at når Europa ønsker norsk gass akkurat nå, betyr ikke det at de ønsker det i 2020, 2030, 2040, som de investeringene vi gjør i dag, er det som en her legger opp til.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: At MDG vil skrinlegge Norges største og viktigste næring, kom ganske tydelig fram i innlegget som ble holdt nå. Men i tillegg å påstå at det er bra for de ansatte i næringen, må framstå som veldig underlig, spesielt for de 200 000 menneskene som sysselsettes i denne næringen, og må jo være en underlig julepresang fra Miljøpartiet. Dette er Norges viktigste næring, men allikevel vil MDG bruke de pengene som næringen bringer inn på statsbudsjettet, i sitt eget alternative statsbudsjett. Hvorfor har MDG lagt opp til å bruke oljepenger i sitt statsbudsjett, når de faktisk vil avvikle den samme bransjen som de får inntektene sine fra?

Une Bastholm (MDG) []: Miljøpartiet De Grønne bruker vesentlig mye mindre oljepenger enn det regjeringen gjør.

Jeg vil gjerne komme tilbake til dette tallet som gjentar seg, med 200 000. Det er veldig viktig at Stortinget har klart for seg at det ikke er 200 000 mennesker som jobber på oljeplattformer. Det er rundt 50 000, og så er det veldig mange som jobber i tilknyttede næringer. De folkene kunne fått oppdrag fra andre enn oljesektoren, hvis vi bare hadde satset på en offensiv grønn næringspolitikk. Og det er det man bør gjøre, bl.a. ved å bruke mye mer penger til incentivordninger på ulike måter til elektrifisering av kysten, som verftene, f.eks., ville kunne levert til. Men det betyr ikke at ikke oljenæringen er viktig for oss, det betyr i hvert fall ikke at de inntektene ikke har vært viktig for Norge gjennom historien, men det er en horisont som står foran oss, som er veldig tydelig. Den sier for det første at energimarkedet i verden endrer seg. Det betyr risiko for Norge som energiland og energieksportland. For det andre har vi klimaendringene, som vi er nødt til å ta inn over oss. Og Miljøpartiet De Grønne mener at Norge må ta det ansvaret vi har, og ta ansvar for utslipp som det at vi tar opp olje og gass, fører til.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Undertegnede deler bekymringen til representanten Bastholm fra Miljøpartiet De Grønne vedrørende klimaendringene. Men i Politisk kvarter 16. november hevdet representanten Bastholm at regjeringens avgiftsøkninger kun var fiskale. Hennes eget parti vil øke miljøavgiftene med 45 mrd. kr. Spørsmålet mitt er: Hvordan mener representanten Bastholm dette ivaretar hensynet til sosial og geografisk utjevning? Eller er det ikke et mål for Miljøpartiet De Grønne at klimapolitikken skal ta slike hensyn?

Une Bastholm (MDG) []: Det er hyggelig å få snakke om skatter og avgifter også i energi- og miljøkomiteens budsjettdebatt. Jeg har allerede vært i en slik debatt, siden jeg også sitter i finanskomiteen, men la oss også ta den her. Den debatten i Politisk kvarter som jeg tror representanten viser til, handlet om flyseteavgiften. Der sier regjeringen direkte selv i statsbudsjettet at dette regnes som en fiskal avgift, dvs. en inntekt til staten, og man vet ikke klimaeffekten av det. Jeg mener det er høyst problematisk, jeg mener man bør bruke miljøavgifter til det de skal gjøre, nemlig å endre adferd, og da bør man ikke planlegge for å få inntekter fra den avgiften. Tvert imot skal man jo planlegge for at inntektene går ned. – Så det var til den debatten som representanten tok opp.

Avgiftspolitikken til Miljøpartiet De Grønne er grønnere, men det vil ikke nødvendigvis føre til mer avgifter for den enkelte familie, for det enkelte medlem. Vi har regnet på det, vi ser at det er rundt 400 kr per familie per år dersom det er en gjennomsnittlig familie med gjennomsnittlig forbruk av bilreiser og flyreiser, og med en gjennomsnittlig inntekt.

Ketil Kjenseth (V) []: Miljøpartiet De Grønne henter mye inspirasjon fra De Grønne i Tyskland, og der har de hatt et «Energiewende». De legger opp til storstilt omlegging, å vinne mye på fornybar energi, men også veldig mye sol. Miljøpartiet De Grønne skal ha for at de går for mange radikale tiltak og utfordrer forbrukerne, innbyggerne, på radikale omlegginger – å spise mye mindre kjøtt f.eks. – og de vil avgiftsbelegge voldsomt og trekke inn mye avgifter. Men jeg er litt overrasket over at Miljøpartiet De Grønne ikke spiller mer på lag med forbrukerne med tanke på mer solceller på taket f.eks. – det er ingen radikal omstilling, egentlig – og i stedet snakker om folkefinansieringsfond. Det er litt vanskelig å forstå – hva er det? For vi legger jo penger i Enova, vi utbetaler støtte til dem som legger solceller på tak, f.eks., så pengene går jo ut. Hvorfor disse radikale forslagene som står i veien for en mer dynamisk omlegging?

Une Bastholm (MDG) []: Akkurat når det gjelder sol, har Miljøpartiet De Grønne en rekke tiltak for å bidra både til at det blir lettere for folk å ta den utgiften det er å installere solcelleanlegg, og bidra til at markedet kommer mer opp. For det er i installeringen bøygen egentlig er nå, så der foreslår vi bl.a. momsfritak, og i skatte- og avgiftspolitikken vår har vi også tiltak der.

Det var litt uklart for meg hvorfor representanten viste til Tyskland her, bortsett fra at de gjør mye på sol, for Norge har full anledning til å gjøre disse tingene allerede. Tyskerne er ikke mer glad i avgifter eller mer glad i klimapolitikk enn nordmenn. Tvert imot ser vi i den siste undersøkelsen at klimaendringer nå er det som bekymrer folk aller mest. Da har vi et ansvar som politikere for å levere den politikken som trengs for at man kan gjøre de tiltakene i hverdagen som folk ønsker å gjøre. Jeg tror vi som politikere ofte velger å overdrive den bekymringen enkeltmenneskene har for faktisk å merke at klimapolitikken virker.

Presidenten: Då er replikkordskiftet omme.

Bjørnar Moxnes (R) []: Nylig ble klimaforhandlingene avsluttet, og statsråden kom hjem og sa at han var fornøyd med at Parisavtalen endelig er fullstendig, og at verden som helhet nå har mulighet til å kutte utslippene nok til å kunne nå 1,5-gradersmålet. Mulighetene er der, men er det nok vilje hos den sittende regjeringen? Rapporten fra FN denne høsten viser at vi har tolv år på oss til å gjennomføre drastiske tiltak for å sikre at den globale temperaturen ikke stiger mer enn 1,5 grader. Men statsbudsjettet svarer ikke på det enorme behovet for taktskifte i klimapolitikken. Regjeringen er mest opptatt av ny teknologi som løsning, i tillegg til å legge til rette for økt oljeleting i nord og fortsatt vekst.

Etter en varm sommer der alle var enige om at den lange tørken var en konsekvens av klimaendringer, trengs det rask klimatilpasning i alle sektorer. Forebygging er mye billigere enn å betale for konsekvensene når de kommer, men her satser ikke regjeringen nok. Kommunene har ikke midler som skal til for å drive overvannshåndtering, skred- og flomforebygging, og landbruket står dårlig rustet overfor et varierende klima med henholdsvis mye tørke og mye nedbør.

Med regjeringens politikk er det de som har råd, som kan kjøpe seg forbi avgifter og få subsidier til nye dyre elbiler. Samtidig spiller regjeringen hasard med arbeidsplasser i industrien og gjør seg avhengig av den usikre ressursen olje i stedet for å sikre klimavennlige endringer. Gevinstene oljenæringen tar ut, privatiseres, mens tapene sosialiseres. Toppene blir rikere, mens de som rammes av konjunkturene, er de som har gitt sitt arbeidsliv til å bygge vår velferdsstat.

Jeg tror opprøret fra de gule vestene i Frankrike viser tydelig hvorfor det ikke holder med en politikk som bare er grønn. Den må også være rød og rettferdig. Folk har grunn til å være forbanna på en president som først kutter i formuesskatten, og så øker drivstoffavgiftene for å betale for skattegavene som de rikeste har fått. Lærdommen fra Frankrike er at sender du regningen for det grønne skiftet til dem som allerede sliter mest – ja, da kan du få brennende bildekk tilbake.

Det viser også problemet med den overdrevne troen på at miljøavgifter er løsningen. Avgiftene er urettferdige og slår hardere ut for dem med minst penger og få alternativer til privatbilen. Vi må ha en miljøpolitikk som fungerer. Da må vi også se på hvordan vi kutter, ikke bare øke avgiftene. Vi må også ta kostnadene i fellesskap. De som har skapt store verdier for fellesskapet på norsk sokkel, skal ikke ta regningen i form av arbeidsledighet og utrygghet. Vi må derfor sørge for en rettferdig og planmessig omstilling av oljeindustrien.

I vårt budsjett får vi til utslippskutt gjennom en rekke tiltak, gjennom mer penger til investering, drift og vedlikehold av jernbane og kollektivtransport, gjennom å fjerne letesubsidier for oljeselskapene, ved å kutte utbygging av store forurensende motorveier, gjennom en økt CO2-avgift, ved å reversere avgiftskuttet på flyreiser og heller redusere prisene på togbilletter i landet vårt – og i tillegg ved å fjerne merverdiavgiften på reparasjoner, slik at det blir lettere å ta vare på det man har, framfor å måtte kjøpe nye ting.

I tillegg sikrer vi naturmangfoldet, skogene og truede arter. Vi ønsker å rydde opp mer i marin forsøpling og restaurere flere myrer. Og ikke minst, Norge trenger en ny, grønn, industriell revolusjon. Vi har enorme fornybare ressurser i hav, vind, jord, skog og fossefall, og sammen med høykompetent arbeidskraft er dette grunnlaget for verdiskaping i landet vårt for framtida. Det er her vi trenger en kraftig innsats fra regjeringen, ikke i form av usosiale miljøavgifter eller økte klimagassutslipp, men tvert imot gjennom en satsing på å bygge opp nye fornybare næringer basert på våre evigvarende fornybare ressurser.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Ketil Kjenseth (V) []: Til representanten Moxnes: Det er interessant å diskutere revolusjon med Rødt, i hvert fall den grønne. Men jeg synes den er lite grønn, den revolusjonen han skisserer, og jeg blir provosert når representanten trekker inn Frankrike. I Norge har vi hatt en elbilpolitikk i 15 år. Det er ikke en avgiftsøkning, for det er null avgifter på elbiler. Det er det som er greia, og det er ganske rettferdig. Det gjør at alle lag av befolkningen har mulighet til å kjøpe seg en elbil i dag, til og med en ny bil. Det har aldri vært så billig å eie og bruke bil i Norge som i dag, og inntektene på bil til statskassa har falt med bortimot 40 mrd. kr de siste årene. Så det er ikke en avgiftsøkning vi snakker om. Det er en gedigen avgiftslette. Jeg anbefaler representanten fra Rødt å ta seg en tur til Raufoss, der det er en grønn industrirevolusjon på gang. De leverer bildeler til hele verden hver dag, og utfordringen til Rødt er å ikke skulle forholde seg til verden og ha et marked. Hvordan er den grønne revolusjonen til Rødt?

Bjørnar Moxnes (R) []: For det første: Det skjer masse bra på Raufoss. Det vet Rødt veldig godt. Vi har mange som jobber i industrien der som kjenner veldig godt til hva som skjer, og som er viktig for det grønne skiftet.

I vårt budsjett gjør vi masse for å stimulere til nye næringer som er fornybare, og som også er miljøvennlige. Vi styrker miljøteknologiordningen, vi går inn for en storstilt opprustning av vannkraftverk, vi satser på klimatiltak i industrien, vi går inn for en demonstrasjonspark for flytende havvind, vi øker de regionale utviklingsmidlene, og vi vedlikeholder og rassikrer fylkesveier – for å nevne noe. Men først og fremst må det være en rettferdig politikk, som ikke rammer usosialt. Det er lærdommen fra Frankrike at hvis man ikke har en grønn og rød politikk, får man en boomerang der folk flest reiser seg mot miljøpolitikken, og det er vi ikke tjent med. Derfor er vi for en rød og grønn politikk i sammenheng.

Ketil Kjenseth (V) []: Til representanten Moxnes: Det er en ganske rettferdig politikk når Norge har fritak for elavgift for den industrien som produserer mye av de varene, og hvor en del av Rødts medlemmer riktignok jobber – ja. Men det er også et bidrag til å holde den industrien i Norge. Vi må bli enda flinkere til å bygge den typen industri. Alle de tiltakene som representanten Moxnes her ramser opp, ligger inne i regjeringas budsjett. Det er ikke noe nytt. Utfordringen for Rødt er det å eksportere varer, det å forholde seg til en EØS-avtale som gir tilgang til et indre marked – det skal vi ut av. Det er en proteksjonisme: Hvor skal vi få solgt alle de varene som vi ønsker å produsere, med billigere elavgift for industrien i Norge, subsidiert av fellesskapet? Hvordan skal vi få avsetning på markedet og skape den grønne revolusjonen som vi egentlig er enige om her?

Bjørnar Moxnes (R) []: Norge eksporterer olje, gass, fisk og en del metaller som er nødvendige innsatsvarer i produksjonslivet bl.a. i EU, som de er helt avhengige av. Kvitter vi oss med EØS-avtalen, kvitter vi oss med fjernstyringen fra Brussel. Da kan Stortinget bestemme landets lover og ikke være et postkasseorgan for vedtak fattet i Brussel. Jeg er helt sikker på at forbrukerne i EU fortsatt kommer til å ønske seg norsk gass, og at industrien i EU vil trenge aluminiumen som produseres i Norge. Problemet er at Venstre, sammen med andre partier, svekker vilkårene for industrien gjennom å støtte ACER, som gir EU større kontroll over norsk energipolitikk. Det er fullstendig bakvendt når målet er å styrke denne industrien for framtiden. Da skal den styres av norske politikere, ikke kontrolleres i større grad av Brussel.

Une Bastholm (MDG) []: Miljøpartiet De Grønne og Rødt er de to minste partiene på Stortinget, og vi blir ofte puttet i samme bås av andre partier. Av og til blir det bare veldig, veldig klart for meg – og jeg håper det er klart for andre også – at vi ikke er det samme partiet. Hittil i debatten har det vært tydelig på flere punkter.

Jeg tenkte jeg skulle ta opp det med grønne avgifter. Rødt har et sterkt sosialt engasjement, og klimaendringene er det mest usosiale verden står overfor. Det største solidaritetsprosjektet vi har globalt, er å klare å hindre så alvorlige klimaendringer at det scenarioet som Verdensbanken nå skisserer, blir virkelighet, som vil si at 143 millioner klimaflyktninger vil måtte flytte rundt i verden i 2050, og derfra øke kraftig. Det er den største utfordringen vår. Da synes jeg det er trist at Rødt skyver fattige foran seg i enhver debatt som handler om klimatiltak som faktisk virker. Hvilke tiltak har Rødt som gjør at vi kommer i mål?

Bjørnar Moxnes (R) []: Rødt har mange tiltak i sitt budsjett som vi går inn for. Vi kutter bl.a. bygging av store, forurensende motorveier. Vi øker CO2-avgiften. Vi reverserer avgiftskuttet på flyreiser. Vi kutter prisen på togbilletter. Vi fjerner momsen på alle reparasjoner. Vi ønsker å stanse leterefusjonsordningen for oljebransjen.

Men vi ser også at hvis ikke miljøpolitikken oppfattes – og er – reelt rettferdig, hvis regningen sendes til dem som har minst i samfunnet, hvis ikke de som har mest, pålegges å bidra aller mest, risikerer vi at miljøpolitikken mister legitimitet, og at folk gjør opprør mot usosiale avgiftsøkninger. Vi må ha en politikk som ikke bare er grønn, men som også er rød og rettferdig, og der er det nok i praksis en ganske stor forskjell, tror jeg, på politikken til Rødt og Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Statsråd Ola Elvestuen []: Global oppvarming er det største problemet verden står overfor. Den siste rapporten fra FNs klimapanel viser at klimaendringene vil bli dramatiske. Den viser også hvor stor forskjell det er på om vi klarer å holde oss under 1,5 grader, eller om vi går opp til 2 grader eller mer. Skal vi beholde en gjenkjennelig verden, slik vi kjenner den i dag, trenger vi en langt større og raskere omstilling enn vi kanskje noen gang har hatt tidligere.

Klimatoppmøtet i Polen ga oss en retning med et felles sett med regler for hvordan 196 land skal gjennomføre Parisavtalen. Verden er et viktig skritt nærmere målet om å begrense jordens oppvarming til 1,5 grader. Men klimaproblemet kan bare løses gjennom et globalt samarbeid, og det er nå, etter avtalen i Katowice, det virkelige arbeidet starter. Derfor skal vi kutte våre klimagassutslipp med 40 pst. innen 2030, i samarbeid med EU. Vi har også denne enigheten på plass, og både EU og vi skal legge inn nye mål til FN i 2020. Norge skal være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet, og vi skal kutte våre utslipp i Norge.

Regjeringen fører en klimapolitikk som gjør at Norge oppfyller sine klimaforpliktelser og samtidig skaper nye arbeidsplasser. Statsbudsjettet for 2019 inneholder en rekke satsinger som vil gi reduserte utslipp og stimulere til grønn omstilling. God klimapolitikk er god næringspolitikk. Teknologiutvikling og det å ta den i bruk er en viktig del av svaret på klimaproblemet. Regjeringen øker derfor overføringen til Enova med 344 mill. kr. Jeg er glad for at budsjettforliket med Kristelig Folkeparti styrker satsingen med ytterligere 100 mill. kr.

Økningen skal først og fremst innrettes mot utslippskutt i transportsektoren, der vi ser klart at det er mulig å øke takten på innføringen av null- og lavutslippsteknologi. Transport er en av de største kildene til klimagassutslipp. Vi må legge til rette for en omstilling til fossilfritt og nullutslipp innenfor alle transportformer, og vi er på god vei, ved at 30 pst. av nybilsalget i år er elbiler, og at 71 elferger er på vei til å tas i bruk i Norge fram mot 2021. Vi styrker også satsingen på grønn skipsfart i budsjettet.

Det er flere som har snakket om behovet for et CO2-fond. Vi trenger en sterkere innsats når det gjelder tungtransport, og regjeringen er i samtaler med NHO om et CO2-fond.

Kollektivtrafikken styrkes i budsjettet. Bevilgningene til jernbaneformål foreslås økt med nesten 3 mrd. kr. Videre foreslår regjeringen nær en dobling av utgiftene til statlig delfinansiering av store kollektivprosjekter i de fire største byene.

Økt vern av regnskogen er avgjørende om vi skal klare å begrense global oppvarming. Vi foreslår å øke bevilgningene til det norske klima- og skoginitiativet med 200 mill. kr neste år, slik at samlet innsats for regnskogen blir på 3,2 mrd. kr.

Å ta vare på natur kan være 30 pst. av løsningen for å holde oss under 1,5 grader fram mot 2030, men det biologiske mangfoldet utgjør også en kjerne i hele vårt livsgrunnlag – det handler også om å stoppe et katastrofalt tap av natur i verden. Det betyr at vi må jobbe internasjonalt, men vi må også jobbe i Norge for å ta ansvar også her. Regjeringen foreslår derfor å styrke både skjøtsel og tilrettelegging i verneområder og også kampen mot fremmede arter. Skogvernet videreføres på et historisk høyt nivå, med 444 mill. kr, i tillegg til en tilsagnsfullmakt som gjør at den samlede summen kommer opp i 795 mill. kr i 2019. Det betyr at jobben med skogvern aldri har vært prioritert høyere enn det den vil være i 2019.

Til slutt: Rovdyrforvaltningen styrkes med 15 mill. kr. Midlene skal gå til Statens naturoppsyns feltvirksomhet og til forebyggende tiltak for å redusere rovdyrskader.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Espen Barth Eide (A) []: Da daværende klima- og miljøminister Vidar Helgesen la fram klimameldingen, uttalte representanten Elvestuen at det – i motsetning til den daværende regjeringens syn om å ta minst to tredjedeler av utslippskuttene hjemme – burde være fullt mulig å ta alle utslippskuttene hjemme. Det synes jeg var klokt sagt av representanten Elvestuen.

Jeg vil gjerne høre hva statsråd Elvestuen mener har endret seg, utover at Venstre har gått inn i regjering, som gjør at det nå er tilfredsstillende å ta kuttene også i ikke-kvotepliktig sektor sammen med EU, men uten at vi spesifiserer egne mål. Som oppfølging til det vil jeg gjerne vite: Når man sier at vi skal gjøre mest mulig hjemme, hvordan skal Stortinget i ettertid måle om man har gjort mest mulig? Det er et tall som er litt vanskelig å gripe, så jeg vil gjerne høre hva statsråden Elvestuen tenker om dette.

Statsråd Ola Elvestuen []: Det er mye som skal skje, og det skal skje parallelt neste år. Nå har vi endelig fått på plass en avtale med EU. Dermed er rammeverket på plass. Det må vedtas. Så skal både vi og EU som en oppfølging av Parisavtalen også foreta en vurdering av egne mål fram mot 2030. Dem skal vi levere inn i 2020. Når vi har de målene og målsettingene klare, må vi legge fram en plan for hvordan vi skal nå dem. Det står i Jeløya-plattformen. Det står også at det skal være sektorvise planer. Vi må selvfølgelig også legge en plan ut fra denne diskusjonen – hva er målet? Jeg mener fortsatt at ingen land i verden gjør mer innenfor transportsektoren enn Norge. Vi ligger langt foran. Vi har mange mål innenfor det feltet – 50 pst., også mer spesifikke. Vi bør fortsatt ha mål om at vi skal kunne ta mest mulig, og da hele forpliktelsen, i Norge.

Espen Barth Eide (A) []: Det er jo en nyanseforskjell mellom «hele» og «mest mulig», men vi skal følge med på dette med stor interesse, og statsråden får sikkert ordet etterpå.

I forlengelsen av det har jeg bare lyst til å si at vi anerkjenner – jeg har jo allerede sagt at statsråden gjorde en god jobb i Katowice – og setter stor pris på mange av de langsiktige tiltakene vi har i Norge, både skogstøtten og tiltakene for transport, som har vært i mange år, og som regjeringen har arvet fra tidligere regjeringer. Det er veldig bra.

Men hvilke helt konkrete ting har Venstre tilført regjeringen på dette feltet det siste året? Hver gang vi spør om det, får vi en liste over gode tiltak som var velkjente lenge før Venstre kom inn i regjering.

Statsråd Ola Elvestuen []: For det første, og dette er en diskusjon som Arbeiderpartiet tidligere har tatt opp at de vil gå bort fra, viderefører vi nettopp elbilfordelene gjennom hele denne stortingsperioden. Forrige måned var det 42 pst. salg. I tillegg har vi en styrking av grønn skipsfart, det ligger også i dette budsjettet, og vi holder på med en handlingsplan. Vi holder også på med en strategi for hydrogen, og det er en økning i implementeringen og støtten knyttet til hydrogen.

Jeg vil også ta med det internasjonale arbeidet. Skal vi nå 1,5-gradersmålet, må vi avvikle bruken av kull. Doblingen som ligger på fornybar energi internasjonalt, er også en viktig del. Skal vi nå målet, må vi ta vare på natur. Økningen i regnskogsatsingen er viktig i dette budsjettet, men det er også fortsatt satsing på å ta vare på natur i Norge. Det er et budsjett som er blitt økt hvert år siden 2013.

Marit Arnstad (Sp) []: Et veldig bredt flertall på Stortinget har vedtatt at vi skal ha et bestandsmål på fire til seks ulvekull. I dag ligger vi svært langt over det. Rovviltnemndene har gjort en samvittighetsfull jobb med å vurdere uttaket av ulv basert på tallene fra Rovdata og på rovviltforskriften. Da regjeringen i går kastet vrak på den anbefalingen rovviltnemndene kom med, betyr det at vi ikke har noen sjanse til å komme ned på det bestandsmålet som Stortinget har vedtatt. Regjeringen har til og med sluttet å snakke om bestandsmål, egentlig. Det passer kanskje ikke når vi ligger så skyhøyt over som det vi gjør i dag. Likevel står Stortingets brede vedtak fast. Det er bare drøyt to år siden det ble fattet. Hva er regjeringens strategi for å komme ned på det bestandsmålet på mellom fire og seks ynglinger som Stortinget har fastsatt?

Statsråd Ola Elvestuen []: Vi har en aktiv rovviltforvaltning i Norge, også når det gjelder ulv. De tre vedtakene som kom i går, var resultatet av en klagesaksbehandling og en vurdering av det juridiske grunnlaget for de beslutningene som ble tatt av rovviltnemndene. Vi mener at de i Slettås kan begrunnes med naturmangfoldloven § 18 c, om vesentlige samfunnsforhold, men at samme begrunnelse ikke kan brukes i Hobøl og Mangen.

Hva som ligger langt over, er jo en vurdering, men de siste tallene fra Rovdata viser at det vi vet så langt i år, er at det er dokumentert fire valpekull i helnorsk revir. Det er ett i et grenserevir, og sannsynligvis er det også et helnorsk revir til og to grenserevir. Med det vi vet så langt, har vi seks og en halv yngling i Norge. Det kan riktignok være flere, men jeg er usikker på om representanten ønsker at vi skal finne flere eller ikke.

Marit Arnstad (Sp) []: Statsråden refererer nå beleilig én av de fire rapportene som skal komme fra Høgskolen i Hedmark til Rovdata om telling av ulv. Det viktigste som blir sagt i den delrapporten som gjelder oktober til desember, og som ikke tar med seg noe av resten av vinteren, er at vi antakelig kommer til å få en kraftig økning utover det som i dag er registrert.

Statsråden var opptatt av § 18 i naturmangfoldloven. Det er to krav i naturmangfoldloven. Det er § 18 a, som sier at det ikke skal være til hinder for bestandens overlevelse, og det er det jo definitivt ikke når vi ligger skyhøyt over bestandsmålet. Det andre er § 18 c, som ble grundig gjennomgått av Stortinget for et og et halvt år siden. § 18 c stenger på ingen måte muligheten for å kunne ta ut alle de tre revirene i ulvesonen dersom en ønsker det. Jeg ser at statsrådens regjeringskollega fra Fremskrittspartiet sier det er behov for en lovendring for å komme ned på bestandsmålet og få tatt ut det som er nødvendig. Mener statsråden det er nødvendig med en lovendring for å gjøre det, eller ser han også at § 18 c er dekkende, og at dette bare er retorikk fra regjeringens side?

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg driver vår rovviltforvaltning ut fra de to rovviltforlikene. Det er flertallsvedtaket om ulv og vedtaket fra 2017. Ellers er det naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. Naturmangfoldloven må ligge innenfor Bernkonvensjonen. Det ligger også til grunn for Jeløya-plattformen, og jeg ser på dette som et godt felles rammeverk for den politikken som skal gjennomføres. Jeg vil også påpeke, med hensyn til om en kan benytte seg av en juridisk vurdering etter § 18 c, at vår vurdering er at det kun for Slettås er en situasjon som gjør at man kan benytte vesentlige samfunnshensyn og § 18 c, etter den presiseringen som Stortinget har gitt.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg er kanskje den eneste i denne debatten som vil gratulere statsråd Elvestuen med i hvert fall to tredjedeler av gårsdagens vedtak, men det er ikke det mitt spørsmål til statsråden i dag gjelder.

Da man laget naturmangfoldloven for noen år siden, anslo man at ca. 400 arter i norsk natur kunne være aktuelle å gi status som såkalte prioriterte arter. Da Stortinget i 2016 behandlet Meld. St. 14 for 2015–2016, Natur for livet, skrev energi- og miljøkomiteen:

«Komiteen mener at ambisjonsnivået for prioriterte arter og utvalgte naturtyper bør være slik det ble lagt opp til i forbindelse med utarbeidelsen av naturmangfoldloven.»

I Dagsavisen i dag kan vi imidlertid lese at Miljødirektoratet nylig har foreslått å gi bare to nye arter status som prioriterte arter. Hva er det som har skjedd? Er trusselen mot naturen blitt redusert, eller legger regjeringen føringer på fagmyndighetene, der man er mer opptatt av å spare penger på kort sikt enn å ta vare på naturen?

Statsråd Ola Elvestuen []: Dette er en rapport som kommer fra Miljødirektoratet, og det faglige innholdet i den er det Miljødirektoratet som står bak. Nå har vi fått den, og vi vil gjøre en vurdering av innholdet og hvilke tiltak vi skal gjennomføre. Det er viktig å se på hele virkemiddelapparatet. Prioriterte arter er ett virkemiddel. Det kan være handlingsplaner og nye verneområder. Man må se på hele summen av virkemidler vi har, når vi skal følge opp rapporten. Men innholdet er det Miljødirektoratet som står ansvarlig for.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg vil begynne med å si at jeg synes klima- og miljøministeren ofte er veldig god til å skissere og vise både oss politikere og befolkningen det alvoret vi står overfor. Jeg har hørt statsråden flere ganger legge fram dette på en måte som jeg tror engasjerer, og slik det er nødt til å sies veldig ofte framover for at vi skal huske alvoret.

Når Miljøpartiet De Grønne er utålmodig, gjelder det politikken som faktisk blir levert fra regjeringen. Jeg har flere ganger tatt opp gapet mellom de målene vi har sagt at vi skal nå, og de tiltakene som regjeringen viser at man har. Jeg refererer også til at når vi spør, får vi bare til svar at det kommer mer politikk. Mitt spørsmål er: Hva er egentlig det? Klimaloven er veldig tydelig på at Stortinget skal få vite hvordan budsjettet som legges fram hvert år, viser hvordan vi kommer i mål, og hvilke tiltak som skal gjøre at vi kommer i mål. Det skal også være sektorvise utslippsbaner som viser hvordan f.eks. nye motorveier påvirker klimapolitikken.

Statsråd Ola Elvestuen []: Klimarapportering etter klimaloven ligger i budsjettet i år, og dette er første året vi har det. Det er ikke noen tvil om at dette er noe som må utvikles over tid for å bli bedre enn det er i år, og det er det ingen som underslår. Vi vil også få med enigheten med EU. Vi skal huske på at det bare er tre land som har en forpliktelse på 40 pst. reduksjon fram mot 2030. Det er Sverige, Luxembourg og nå Norge, så det er et høyt ambisjonsnivå. Vi vil også få utslippsbaner som vi må følge med tanke på regelverket i EU. Når vi har disse målene på plass, skal det ut fra Jeløya-plattformen legges fram en plan for hvordan vi skal nå målene. Der skal det være sektorvise planer innenfor det som er ikke-kvotepliktig sektor.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Norges store utfordring i mange tiår framover er å holde balansen i steget fra oljenæringen til nye næringer. Det handler om å flytte vekten fra den ene foten først når vi vet hvor det neste steget er. Gjør vi det for tidlig eller for sent, mister vi balansen, en balanse som både har sikret og i mange år framover skal sikre velferd og velstand for folk.

Vi har i dag en trygg plass å stå på. Norge har gjennom olje- og gassnæringen bygd en tryggere framtid for oss alle. Det er noe å være stolt av. Våre dyktige kvinner og menn i oljebransjen har ofret mye, og de har satset hardt. Samtidig har denne næringen fremdeles mye igjen å gjøre. Verden trenger energi, og Norge som sådant ville ha blitt kastet ut i kollaps hadde vi stoppet i morgen.

Noen mener vi trenger å stenge ned olje- og gassproduksjonen fort. Jeg er grunnleggende uenig i det. Det gode arbeidslivet og tryggheten er en forutsetning for å takle de utfordringene Norge møter, det er ikke en hindring. Legges olje- og gassnæringen aktivt ned for fort, vil vi fjerne våre forutsetninger for å bygge noe nytt. Det ser vi hver dag i industrien på Vestlandet.

Debatten om norsk klimapolitikk må derfor ikke snevres inn til en debatt om oljenæringens sluttdato. Debatten må i større grad handle om det neste steget og hvor vi skal, og det er noen plasser som peker seg godt ut for å satse på.

La meg peke på en sånn mulighet: havvind. Parisavtalen og behovet for stabile fornybare energiressurser har økt behovet for havvinder. Installasjonene må derfor av land og lenger ut på havet. Det betyr dypere farvann og behov for flytende havvind. Det betyr også at verden trenger en næring som kan hav. Med andre ord er det en stor mulighet for norsk næringsliv.

Vi som folkevalgte kan være med og bygge disse næringene, legge politikk bak det. Det handler bl.a. om å åpne opp for et hjemmemarked med havvindparker, sikre at Enova kan og vil satse på havvind, og stille krav gjennom vårt eierskap.

Vi må faktisk også lette foten fra der vi står i dag. Der er jeg helt enig med de ulike miljøorganisasjonene. Hvis verden ikke går bort fra fossilt brensel, vil vi heller ikke møte en trygg framtid for de neste generasjonene. Klimaendringene vil skyve oss helt ut av balanse med mer ekstremt vær. Norge vil også tape hvis vi ikke posisjonerer oss i nye næringer. Men nettopp derfor blir mitt hovedpoeng i dag at vi må holde fokus på hvor vi skal, ikke at en næring skal legges ned. Det vil Arbeiderpartiet være med på.

Liv Kari Eskeland (H) []: Denne regjeringa har ambisjonar – ambisjonar om å levera på grøne løysingar som vil gagna oss og etterkomarane våre. Det grøne skiftet betyr både utfordringar og moglegheiter for næringslivet. Me ser at Noreg på basis av den teknologiutviklinga som er tufta på den maritime marin- og petroleumskompetansen vår, kan bidra òg internasjonalt til å få ned klimautsleppa. På fleire område har Noreg gode føresetnader for å ta ei leiande rolle, og her vil grøn skipsfart vera eit viktig bidrag til å få ned utsleppa. Ein treng eigentleg ikkje gå lenger enn til skipsappen som syner alle verdas skipsbevegelsar, for å forstå kva teknologiframsteg innan grøn skipsfart vil bety for å redusere omfanget av CO2-utslepp. Med denne regjeringa legg me opp til ordningar som underbyggjer desse teknologiutviklingane.

Når no Noreg ligg fremst i verda med nær 70 ferjer under produksjon og i drift med fornybare framdriftssystem drivne fram av våre fremste ingeniørar og tiltak sette i gang av regjeringa, er det klart at det både vil gje oss fortrinn og bidra til at andre land kan ta del i den teknologirevolusjonen me her har hjå oss. Eksempel finn me i Sunnhordlands-miljøet, hos Wärtsilä, der dei saman med Teekay, verdas største leverandør av skytteltankarar, har utvikla eit skipskonsept der ein forventar å redusera det årlege utsleppet av CO2 med meir enn 40 pst. samanlikna med konvensjonelle bøyelastarar.

Og når Norled, LMG Marin, Hyon og Selfa Arctic går i gang med eit teknologiutviklingsprosjekt for utvikling av nullutslepp frå hurtigbåtar, handlar det om leiande norsk maritim kompetanse og teknologi som skal gje oss nullutslepp frå hurtigbåtar på lik linje med norske ferjer. Regjeringa har difor i årets budsjett også sett av midlar til internasjonal profilering av næringslivet som leverer grøne løysingar, og som har moglegheiter på internasjonale marknader. Satsinga skal medverka til å fremja gode gründerar, fleire vekstkraftige bedrifter og fleire innovative næringsmiljø, som samtidig skal bidra til berekraftig utvikling og overgang til lågutsleppssamfunnet.

Me har òg sett av midlar til å følgja opp Grønt skipsfartsprogram og driftsmidlar til Sjøfartsdirektoratet. Grønt skipsfartsprogram er eit offentleg-privat samarbeid som vil verta ein viktig premissgjevar for det vidare arbeidet, saman med Sjøfartsdirektoratet, som må liggja i framkant med regelverk for å møta dei nye løysingane næringane kjem opp med.

Eg registrerer samstundes at Arbeidarpartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet Dei Grøne meiner at me må auka satsinga på området, utan at dei har sett av ei einaste krone til det. Satsingane som denne regjeringa har gjort på området, og svara som næringslivet gjev i form av ny teknologi og framsteg, syner korleis me byggjer vidare på fortrinna våre, byggjer arbeidsplassar og stør opp under innovasjon og utvikling som bidreg til det grøne skiftet.

Det er eit faktum at me med denne regjeringa får ein reduksjon i klimagassutslepp i Noreg, sjølv om utsleppa har auka globalt. Det skjer uavhengig av at me beheld levestandarden vår, at me har hatt ein befolkningsvekst, og at me har fått 65 000 fleire i jobb, tre fjerdedelar innan privat sektor. Det fortel oss at me ikkje berre har ambisjonar, men òg evne og handlingsvilje til å gjennomføra dei måla me har sett oss. Høgre sitt overordna prosjekt er å byggja eit berekraftig velferdssamfunn, få fleire i jobb og inkludera alle i samfunnet, samstundes som me innfrir klimamåla som me har sett i ein internasjonalt forpliktande fellesskap.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Jeg mistenker allerede nå at debatten blir slik som en budsjettdebatt generelt er: Uansett om budsjettet er bra eller dårlig, høster det gjerne kritikk fra opposisjonen. Det er greit nok, jeg skjønner at det er sånn den politiske hverdagen fungerer, men jeg kan ikke la være å legge merke til at det er litt hult. Det er en kritikk som går på autopilot, og hvor svaret alltid er å gi en symbolsk sum mer penger enn regjeringen.

Men faktum er at vi løser de store utfordringene med dette budsjettet. Vi er med på å løse den globale trusselen, vi tar den på alvor. Jeg var en av dem som var så heldig å få lov til å være med på klimatoppmøtet i Katowice i Polen i forrige uke. Og jeg tenkte det var et litt underlig valg for et klimatoppmøte, for i Polen går det meste på kull – skittent, klimafiendtlig, miljøødeleggende kull, og smogen ligger som en tåke over byene. Dette kullet har jeg lyst til å erstatte med bl.a. ren, norsk miljøvennlig gass, til glede for både Polen, Norge og klimaet, men det er det noen av partiene i denne salen som er imot. Hvorfor det er klimavennlig hvis polakkene utvinner egen gass som erstatter kullet, mens det er klimafiendtlig om vi selger vår gass som erstatter samme kullet, er for meg en gåte. Men jeg regner med at vi får en oppklaring i løpet av debatten i dag.

Vi har videre en parisavtale, som denne regjeringen følger opp. Utslippene har ikke vært lavere siden 1995, og det er med Fremskrittspartiet i regjering til og med. Hvem hadde trodd det? Vi kutter mer med Fremskrittspartiet i regjering enn man gjorde med klimapartiene i den forrige regjeringen. Utslippene går ned, men likevel får man kritikk for å være en klimasinke – en kritikk som går på autopilot.

Mange tror at vi kan redde klimaet ved å ha ineffektive tiltak hjemme, gjerne tiltak som spiller på skyldfølelse: at man skal skamme seg på flyet til Syden, at man skal fortelle folk hvor klimafiendtlig biffen man spiser, er, eller hvor klimafiendtlig jobben er – enten det er som bonde eller som oljearbeider, osv. Men det de samme politikerne sjelden har lyst til å diskutere, og som er elefanten i rommet, er hvordan man får de store landene, som Kina, USA og Russland, til å kutte sine utslipp. Hadde vi fulgt deres klimapolitikk, og hadde deres klimapolitikk vært gjeldende, hadde verden blitt varmet opp med over 5 grader. Det er likevel i Norge man skal stoppe den oppvarmingen, uten å stille de strenge kravene til elefanten i rommet.

Mange vil si at vi må jo gjøre noe, alle bekker små, alle monner drar, osv. Ja, det er jeg enig i. Derfor gjør Norge mye med det vi er best på, vi har nemlig en offensiv fornybarpolitikk, vi bygger ut både vann og vind – både til lands og til vanns. Enova har mangedoblet sine budsjetter opp gjennom årene, og vi har bl.a. åpnet for støtte til flytende havvindprosjekter. Og nettopp fordi vi har en olje- og gassnæring, er det noe som kan lykkes.

Videre styrker vi Norges internasjonale lederrolle i arbeidet mot marin forsøpling. Denne komiteen var i Indonesia, hvor vi så hvor mye plast og avfall som kastes, og som liksom bare forsvinner i havet. Problemet er at det ikke forsvinner, det spres av havstrømmene, brytes ned i bitte små biter og går inn i naturens kretsløp. I likhet med klimautfordringene er marin forsøpling et globalt problem som trenger globale tiltak. Det var mange som var skeptisk til å bruke bistandsmidler til å bekjempe marin forsøpling, men der var Fremskrittspartiet veldig tydelig på at har vi et globalt problem, må vi også ha globale løsninger. Jeg er veldig glad for at vi bruker bistandsmidler også til å bekjempe marin forsøpling.

Denne regjeringen bevarer også regnskogen, som i likhet med marin forsøpling har et bredt engasjement i befolkningen. Regjeringen viderefører skogsatsingen, og energi- og miljøkomiteen fikk førstehåndskjennskap til Norges offensive politikk under et besøk i Indonesia.

Jeg ser fram til en videre god debatt og håper at vi også kan diskutere elefanten i rommet i dagens debatt.

Sandra Borch (Sp) []: En annen elefant i dette rommet er rovdyrpolitikken. Det står ikke så mye i budsjettet om rovvilt, men det er en samlet komité som stiller seg bak erkjennelsen av at rovdyrforvaltningen byr på store utfordringer i hele landet, og at midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak må ha høy prioritet.

Jeg vet ikke om det var tilfeldig at det var akkurat i går miljøministeren kom med vedtaket om hvor mange ulv som skal tas ut i ulvesonen. Det begynner nærmest å bli en vane for denne regjeringen å pushe beslutningen så langt inn mot jul som overhodet mulig, for å gi minst mulig rom for debatt i saken. Uansett tror jeg vi kan konkludere med at dette er en arbeidsmetode fra regjeringen som er alt annet enn konfliktdempende. Det er ingen tvil om at den todelte målsettingen i rovdyrforvaltningen må tydeliggjøres. Det må bli helt tydelig at det er to likestilte målsettinger som skal balanseres i tråd med Stortingets tidligere vedtak. Det helhetlige bildet som avtegner seg, er at rovviltforvaltningen i dag i alt for liten grad tar hensyn til berørte lokalsamfunn og næringsutøvere, noe som bringer norsk rovviltpolitikk i vanry og skaper en rekke problemer for næringsdrivende og lokalsamfunn landet rundt.

I går kom årets julegave fra regjeringen og statsråden: vedtaket om felling av ulv innenfor ulvesonen, en ulvesone som nærmest har blitt et ulvereservat under denne regjeringen. Rovviltnemndene hadde foreslått et uttak på 17 ulver, etter grundige og lokalt forankrede vurderinger. Regjeringen svarer med å ta ut to ulver, kanskje tre, og argumenterer med naturmangfoldloven. Miljøminister Ola Elvestuen bruker naturmangfoldloven § 18 c, om helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser, som begrunnelse for å gi fellingstillatelse på to til tre ulver i Slettås-flokken, men nekter felling av Hobøl- og Mangen-flokken på samme grunnlag. I pressekonferansen sa statsråden at forskjellen var at folk i Slettås-reviret hadde levd lenge med ulv og opplevd en større belastning enn i de andre to revirene. Statsråden innfører med dette en turnusordning som ødelegger for folk som finner husdyrene sine revet i filler og næringsgrunnlaget sitt ødelagt. Dette rammer folk som driver med jakt, går tur og lever tett på naturen. Dette er det ikke dekning for i Stortinget og i det rovviltforliket som er vedtatt.

Statsråden og regjeringen mener det ikke kan tas ut flere dyr, på grunn av frykten for bestanden i Norge. Men til og med Miljødirektoratet sier at det ikke vil true bestanden av ulv i Norge å ta ut disse tre flokkene. Vi har altså en regjering som nå på få år har gjort at vi har en rovdyrpolitikk helt ute av kontroll, en regjering som nekter å følge opp Stortingets rovviltforlik, og som nå helt har sluttet å forholde seg til bestandsmålet. Gang på gang ser vi det, og det er helt klart et brudd på Stortingets vedtatte forlik, som fastslo at det skulle være 4–6 ynglinger i Norge. I dag ligger bestanden på det dobbelte.

Regjeringen påstår at det er tatt færre beitedyr av ulv de siste årene innenfor ulvesonen. Det som er viktig å ha med seg her, er hele historien. En stor del av årsaken til at tapet av sau går ned i enkelte områder, er at det ikke er beitedyr igjen i disse områdene. Dersom statsråd Elvestuen fortsetter å bruke dette argumentet som et bevis på at regjeringens rovdyrpolitikk fungerer, bør han være så redelig at han forteller hele sannheten, ikke bare det som passer inn i hans egen virkelighetsforståelse og forestillingen om en vellykket og balansert rovdyrpolitikk.

Det er regjeringens ansvar å følge opp Stortingets vedtatte bestandsmål for ulv. Det vi derimot ser, er en form for politisk ledelse som mangler nødvendig demokratisk forankring. Dette bør bekymre flere enn Senterpartiet. Imidlertid ser det ut som statsråden holder en kontinuerlig hjemme-alene-fest i rovdyrsaken, og at Høyre og Fremskrittspartiet har gitt Venstre fullstendig selvråderett over rovdyrpolitikken her i landet. Samtidig sitter lokalbefolkningen igjen – oversett, overprøvd og overkjørt. Nå har Senterpartiet bedt om en redegjørelse fra regjeringen om hvordan vi skal oppnå bestandsmålet. Jeg håper at vi får tilslutning til det.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg []: Petroleumsnæringen er landets største næring og har siden oppstarten generert rundt 14 000 mrd. kr til fellesskapet. Den skaper lønnsomme arbeidsplasser over hele landet, og den gir store ringvirkninger. Rundt 170 000 personer jobber i og for denne næringen, og disse menneskene bor i hele landet.

La meg ta to eksempler på hva denne næringen betyr. De totale forventede investeringene på Johan Castberg er på 47 mrd. kr i 2017-kroner, og med 47 000 årsverk i byggefasen. Johan Sverdrup-feltet alene er ventet å gi fellesskapet inntekter på 900 mrd. kr i sin levetid, med 150 000 årsverk fram til 2025.

Overføringen av teknologi og kompetanse fra petroleumsnæringen til andre næringer er stor. Det har ført til at virksomheten er en vekstmotor for andre næringer. Det er bare å se på havbruksnæringen. Potensialet for ytterligere verdiskaping er stort. Under halvparten av våre utvinnbare ressurser er produsert.

Det er gjennom stabile og forutsigbare rammebetingelser, tilgang på attraktive leteareal og satsing på forskning og utvikling vi legger til rette for nye investeringer og prosjekter. Her er også leterefusjonsordningen viktig.

En samlet næring har klart å øke effektiviteten og redusere kostnadene. Samtidig jobber næringen med å redusere klimagassutslippene ytterligere. Utslippene fra norsk sokkel er i gjennomsnitt under halvparten av gjennomsnittet ellers i verden.

Men på sikt vil aktiviteten være avhengig av nye funn, at eksisterende funn bygges ut, og at prosjekter for økt utvinning gjennomføres. Inntektene fra petroleumsnæringen utgjør cirka én femtedel av statens inntekter i 2019. På en dag som i dag: Verdier må skapes før inntekter kan fordeles.

I Norge lever vi godt av våre energiressurser, og dette startet lenge før lykkelandet. Det norske industrieventyret startet med vannkraften for over hundre år siden, og det har gjort den norske kraftforsyningen tilnærmet hundre prosent fornybar. Denne regjeringen bygger ut mer fornybar kraft enn på mange tiår. Med den fleksible vannkraften som ryggraden i vårt energisystem, og et vindfullt land – i alle fall der jeg bor – har vi naturgitte, gode muligheter for vindkraft. Regjeringen jobber med en nasjonal ramme for vindkraft. Dette er ikke en utbyggingsplan, men å styre lokaliseringene av vindkraft til de mest egnede områdene i dette landet. Vi legger også opp til å åpne ett eller to områder for konsesjonssøknader om vindkraft til havs.

Vi må ta vare på og videreutvikle den eksisterende vannkraften, samtidig som vi legger til rette for verdiskaping og utbygging av ny, lønnsom fornybar kraft. Dette er en viktig jobb, for kraften tas i bruk på stadig flere områder og i stadig flere sektorer. Derfor må vi videreutvikle de konkurransefortrinnene vi har, for dette gir arbeidsplasser, og det hjelper oss på veien mot lavutslippssamfunnet.

Regjeringen har en ambisjon om å realisere en kostnadseffektiv løsning for fullskala CO2-håndtering, gitt at dette gir teknologiutvikling i et internasjonalt perspektiv. Vi vil komme tilbake til Stortinget for en investeringsbeslutning når forprosjektet er gjennomført.

De årlige bevilgningene til forebygging av flom- og skredskader har økt under denne regjeringen og utgjør i budsjettforslaget 394 mill. kr når Svalbard inkluderes. Regjeringen har videre i endringsproposisjonen for 2018 foreslått 55 mill. kr for å følge opp flommen i Oppland og på Vestlandet tidligere i år.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Espen Barth Eide (A) []: I Norge liker vi å mene at vi er best på det meste. Hvis presidenten lover å ikke si det til noen, kan jeg innrømme at det ikke alltid er sant. Men på ett område er det faktisk riktig: hvordan vi håndterte oljemulighetene og oljeformuen, der vår håndteringsmodell overgår det noe annet land har klart å lykkes med. Der har vi mye å være stolt av. Kloke mennesker gikk inn i sin tid og så både utfordringer og muligheter med dette.

Jeg har lyst til å utfordre statsråden på en potensiell motsetning mellom to hensyn. Nå har vi fått Klimarisikoutvalgets rapport, som jeg mener er en svært god utredning. Den er veldig grundig og sier mange kloke ting, og én av dem er at alle sektorer må stresstestes opp mot klimarisiko, altså også økonomisk klimarisiko, ikke bare klimapolitisk risiko. På den annen side har vi alle sagt – og de aller fleste i denne salen sier det fortsatt – at det skal være stabile rammevilkår. Kan vi fortsette å si det i all framtid, eller må vi også ta inn over oss behovet for å stressteste oljepolitikken opp mot klimarisiko?

Statsråd Kjell-Børge Freiberg []: Jeg mener dagens system allerede ivaretar dette på en god måte. Jeg merker meg at Klimarisikoutvalget mener at norsk økonomi, samlet sett, er relativt robust. Men Norge er en liten og åpen økonomi, og klimaendringene kommer til å påvirke oss også. Petroleumsnæringen og -virksomheten er svært viktig for norsk økonomi. Utvalget peker på at klimarisiko ikke tilsier at man bør fravike prinsippet om nøytralitet i petroleumsskattesystemet. Finansministeren mottok denne rapporten sist uke, og jeg mener den er i trygge hender. Den kommer til å bli sendt ut på en bred høring før den får sin oppfølging.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg takker for svaret. Vi ser fram til en diskusjon og forventer at regjeringen går inn i dette på alle sektorer. Siden vår største sektor er den statsråd Freiberg sitter på, er det viktig at også denne sektoren tar dette på veldig stort alvor. Som statsråden helt riktig var inne på, vet vi nå at mer enn halvparten av de samlede ressursene er tatt ut. Klimarisikoutvalget sier at verdien av de gjenværende ressursene er avhengig av hvordan det går med Parisavtalen. Hvis Parisavtalen lykkes, er verdien av de gjenværende midlene lavere enn hvis den ikke lykkes, fordi etterspørselen vil falle kraftig. Mener statsråden at vi skal legge opp til å styre mot et scenario der oljepolitikken vår er forenlig med at Parisavtalen lykkes? Eller bør vi heller gamble med at Parisavtalen mislykkes, og da regne med at vi har de verdiene vi tidligere la til grunn?

Statsråd Kjell-Børge Freiberg []: Jeg mener at dagens petroleumspolitikk styrer mot 2-gradersmålet og 1,5-gradersmålet i Parisavtalen.

Klimautfordringen er global og må løses globalt. For å bruke det internasjonale energibyråets analyser: De viser at det vil være behov for olje og gass i framtidens energimiks i mange tiår framover. Norge har en konkurransedyktig og attraktiv sokkel, fordi vi har gode virkemidler og en god skattepolitikk for det.

Espen Barth Eide (A) []: Igjen vil jeg takke for svaret. Jeg er for så vidt enig i det statsråden sier om bærekraften i selve næringen. Mitt poeng her var i mindre grad et klimapolitisk tiltak, men mer en økonomisk vurdering. Hvis klimarisikoutvalget har rett, er den gjenværende formuen under bakken mye mindre verdt om Parisavtalen lykkes enn om den ikke lykkes. Siden vi i vår alminnelige politikk legger til grunn at Parisavtalen lykkes, vil det fortsatt være mye penger å hente – flere hundre milliarder dollar – men mindre enn det man tidligere har lagt til grunn. Da er spørsmålet: Må det føre til noen justeringer av de beregningene vi gjør? Eller må det kanskje føre til en enda raskere omstilling over i andre næringer, siden vi nå har Klimarisikoutvalget? Jeg forstår egentlig at statsråden ikke har alle svarene på dette nå, men jeg vil utfordre ham til å se på dette, slik at vi i oppfølgingen av Klimarisikoutvalget kan se nærmere på dette, også de partiene som mener at forutsigbarhet og lange linjer er viktig i oljepolitikken.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg []: Som jeg viste til i forrige svar, er klimautfordringene globale og må løses globalt. Én ting kan vi sikkert si når det gjelder oljeprisen: Den kommer til å gå opp og ned. Norge har en attraktiv sokkel i dag, det vet vi og ser vi, og vi vet det kommer til å være et behov for norsk olje og gass også i framtidens energimiks i mange tiår framover.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg skal ikke spørre statsråden om ulv, for der tror jeg vi er ganske enige. Men jeg skal spørre statsråden om utjevning av nettleie. For litt siden utfordret jeg olje- og energiministeren på manglende oppfølging av Stortingets vedtak om utredning av ulike modeller for nettleie. Statsråden hevdet at det var gjort. Kapitlet i budsjettproposisjonen fra departementet kan strengt tatt ikke kalles en utredning. Departementet vurderer bare én modell, nemlig sammenslåing av nettselskap. Et bredt flertall på Stortinget har bedt om at det legges fram en utredning om ulike modeller for utjevning av nettariffer i en egen sak som skal sikre mer like priser, også i distriktene. Mitt spørsmål er om statsråden har tenkt å følge opp flertallsvedtaket fra Stortinget. Når kan man forvente at en slik utredning blir klar og legges fram for Stortinget?

Statsråd Kjell-Børge Freiberg []: Strømnettet vårt er avgjørende for en sikker kraftforsyning. Kostnadene ved vedlikehold og utbygging av strømnettet betales av dem som bruker nettet. Regulering av strømnettet skal medvirke til effektiv drift og utbygging av nettet, og til at kostnadene for strømkundene ikke blir høyere enn nødvendig.

Så mener jeg at jeg svarte ut det som Stortinget gjennom anmodningsvedtaket ba om, i vår budsjettproposisjon. Der viser jeg bl.a. til den rapporten som ble laget tidligere, og som er omfattende, der kunnskapsgrunnlaget er oppdatert og framkommer i proposisjonen. Så kan jeg bekrefte at statsråden selvfølgelig kommer til å følge opp det anmodningsforslaget som jeg oppfatter at kommer til å bli vedtatt i dagens budsjettvotering.

Lars Haltbrekken (SV) []: Under klimaforhandlingene i Polen nylig gikk Fremskrittspartiets miljøpolitiske talsperson, Gisle Meininger Saudland, ut og sa at vi måtte slutte å klimapine befolkningen. Han mente at Norge gjør nok i klimakampen. Elbil var ett av tiltakene han listet opp som en klimapine for befolkningen. Mitt spørsmål er: Mener også statsråden at regjeringen klimapiner befolkningen, og mener også statsråden at Norge virkelig gjør nok i klimakampen?

Statsråd Kjell-Børge Freiberg []: Jeg mener at regjeringserklæringen, som er mitt oppdragsdokument, trekker opp en riktig retning for klimaarbeidet og det viktige arbeidet vi har framfor oss. Det samme mener jeg at statsbudsjettet gjør. Klima- og miljøministeren har nettopp vært på talerstolen og redegjort for bl.a. hva regjeringen gjør. Tar man seg en kjøretur – i den grad man har bil – vil man se at det er langt mellom skiltene det ikke står «el» på, nettopp fordi det er en bevisst politikk, en villet politikk og en riktig politikk med hensyn til jobben med klimautfordringene.

Ketil Kjenseth (V) []: Den store diskusjonen om fornybar energi er også viktig å ta, og en utfasing av olje- og gassektoren på sikt innebærer muligheten til å bygge opp noe nytt. I høst har jeg prøvd å invitere til en debatt om å tenke enda mer nordisk – et sterkere nordisk energisamarbeid framover, særlig knyttet til elektrisitet, er viktig. Norge ligger veldig gunstig til ved Nordsjøen, vi har en aktiv sokkel, Storbritannia ønsker seg et tett samarbeid, og vi har nordiske naboer som vi samarbeider godt med. Mitt spørsmål er: Hvilken visjon kan vi dra opp for de neste 25 årene knyttet til det nordiske samarbeidet for å elektrifisere Norden? Også når det gjelder en nordisk hydrogenstrategi – kan statsråden si noe om hva en gjør der for å styrke det nordiske samarbeidet?

Statsråd Kjell-Børge Freiberg []: Jeg mener vi jobber på et bredt felt mot våre europeiske venner på energiområdet. Norge som nasjon har masse å bidra med her.

Vi har vært inne på havvind, og her har Norge absolutt en rolle å spille, ikke minst fordi vi har kompetanse og teknologi fra petroleumsnæringen som kommer til å spille en viktig rolle inn i dette. Derfor jobber vi med å åpne to områder for havvind.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Åsmund Aukrust (A) []: Samme dag som regjeringen la fram sitt budsjett, kom FN med sin 1,5-gradersrapport. Den viste to ting: Den viste hvor stor forskjell det er på 1,5 grader og 2 grader, og den viste hvor langt unna vi er å nå klimamålene våre.

Klimapolitikken er preget av dårlige nyheter. Utslippene går ikke ned, konsekvensene blir verre, og stadig flere mennesker får kjenne prisen av klimaendringene på kroppen. Men det som er den gode nyheten, er at det er mulig å gjøre noe med det. Det er mulig å ta i bruk ny teknologi og gjøre ting på andre måter dersom vi har viljen. Men da må det handles raskt, og det må handles kraftig. Verden har bare få år på seg dersom vi skal unngå de farligste klimaendringene. Derfor må klima være rammen rundt alt det vi gjør. For alle politiske valg vi tar, må vi spørre oss selv om klimaeffekten av det.

Dette budsjettet svarer ikke på det. Det er nesten rent komisk å høre skryteinnleggene fra spesielt Høyre, som kan rapportere at i Norge står alt bra til. Problemet er at det er ingen andre som har skjønt det, bortsett fra Høyres stortingsgruppe. Sannheten er at kontrasten mellom FN-rapporten og Siv Jensens framlegg av statsbudsjettet, kunne knapt vært større. Dette er ikke et budsjett som tar innover seg det alvoret som klimatrusselen er.

Dette er det første statsbudsjettet som Venstre har vært med på å skrive selv. Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde troen på at det skulle komme i hvert fall noen nye klimaløft. Man skulle tro at Venstre skulle fått noe igjen for å bryte sitt valgløfte om ikke å bli en juniorpartner for Fremskrittspartiet. Men nei da, her er det ingen nye klimaløft, ingen nye initiativer. Det er å fortsette med det samme ganske begrensede klimaengasjementet denne regjeringen har hatt. Ola Elvestuen har ikke fått til noen ting i dette budsjettet som ikke Tine Sundtoft og Vidar Helgesen fikk til. Jeg synes det var en god illustrasjon nettopp her, hvor Venstre måtte bruke replikk mot sin egen statsråd for å få svar på det de lurte på. Nå er det Ola Elvestuen som har fått erfare hvordan det er å jobbe med klima i en regjering hvor Siv Jensen skal ha siste ord. For å bruke statsministerens egne ord: Det er vanskelig å stå opp for klima i en regjering hvor noen ikke er så opptatt av det.

I Arbeiderpartiet er vi svært opptatt av det. Det er vår aller viktigste sak. Klima må være avgjørende for alle politiske spørsmål. I årets statsbudsjett var klimaregnskapet like viktig som det økonomiske regnskapet for oss. Eller egentlig er det enda viktigere, for statsbudsjettene kommer og går, en dårlig bevilgning ett år kan rettes opp et år etter, men utslippsregnskapet er endelig. De utslippene vi gjør i 2019, kan ikke gjøres opp senere. Derfor har Arbeiderpartiet gjort den jobben som regjeringen ikke har klart å gjøre selv, nemlig å lage et klimabudsjett som viser veien mot 2030.

Dagens regjering leverer ikke i klimapolitikken. De lovet å forsterke klimaforliket. Sannheten er at de ikke vil være i nærheten av å nå det. Så med dagens regjering vil vi ikke nå målene for 2020, og vi vil for første gang ikke lenger ha et nasjonalt klimamål å strekke oss etter. Vi fikk i replikkordskiftet fra Fremskrittspartiet høre hvordan de tok på seg æren for at Norge nå skulle kjøpe utslippskutt i utlandet istedenfor å handle hjemme, og at det skjer med en klimastatsråd fra Venstre, er ganske utrolig.

Arbeiderpartiet vil gjøre mye mer. Vi vil ha forsterkede nasjonale mål, for alle må gjøre sitt. Vi vil ikke utsette det ved å kjøpe oss fri, for vi vil investere i Norge – skape ny grønn industri, satse på havbruk, på ny teknologi og på kollektivtrafikk i byene. For det klimavennlige samfunnet skal skape nye næringer, og de må det satses på nå. Sånn unngår vi for brå endringer, og vi unngår at klimahandlinger gir større forskjeller mellom folk. Vårt krav er det motsatte: Vi vil ha en rettferdig omstilling hvor alle er med, og hvor forskjellene mellom folk blir mindre. Da trengs det en mer aktiv klima- og næringspolitikk enn det vi får fra dagens regjering.

De eneste skrytetallene vi får fra denne regjeringen, er at utslippstallene omsider går litt ned. Det skulle jeg gjerne vært glad for, men sannheten er at dette ikke skyldes god miljøpolitikk, det skyldes dårlig miljøpolitikk. For det kommer på grunn av massiv bruk av palmeolje. Det ser kanskje bra ut på et regneark, men det fører til massiv avskoging og økte utslipp i andre land. Vi vil ha palmeolje ut av biodrivstoff. Her har regjeringen vært totalt handlingslammet. Til og med de vedtakene som Ola Elvestuen selv var med på å gjøre her i Stortinget, har ikke hans regjering klart å følge opp. Det er bra at Stortinget nå i årets budsjett har fått et vedtak om å få det ut, men med den erfaringen vi har, er det utrolig at vi gir dem et helt år på å få det til.

Én ting er sikkert: Her kommer Arbeiderpartiet til å følge med – vi godtar ikke nok et år med brutte løfter fra denne regjeringen.

Renate Sølversen (H) []: De fleste kjenner fortellingen om Norge. Historien vår er preget av vikingtid, svartedauden og unioner, men historien vår er også en historie om energi. For snart tusen år siden skjønte vi at en vanndrevet mølle kunne hjelpe oss med å forvandle korn til mel og mel til brød. Vannkraften var også helt sentral da vi senere fant nye og smartere måter å foredle tømmer på. Den stolte industrihistorien vår fra 1900-tallet og utover er bygget på – ja, nettopp – vannkraft. På 1900-tallet opplevde vi krig som satte dype spor i samfunnet vårt. Vi var ganske fattige, og vi hadde et stort behov for å bygge samfunnet opp igjen. På 1970-tallet kom langt flere kvinner ut i lønnet arbeid, og vi gikk også inn i en ny energiepoke – vi fant oljen.

Når jeg står her i dag, vet jeg at historien vår generelt, og 1900-tallet spesielt, ga oss mange goder. Økonomisk har det vært gode tider for mange enkeltpersoner og familier, for staten og velferdssamfunnet vårt. Vi står likevel overfor store utfordringer i framtiden på grunn av bruken av ressursene våre. CO2-avtrykket vi har skapt, gjør at klimaendringene i dag er verdens desidert største utfordring. Jeg vet godt at min pensjon ikke kommer til å være finansiert av oljepenger. Jeg, og generasjonene etter meg, har rett og slett ikke råd til å tenke at det er oljen vi skal leve av, for oljen kommer ikke til å gi oss alle fantasillionene vi kommer til å trenge for å finansiere framtiden. Vi er helt nødt til å ha flere ben å stå på.

Så hva da med framtiden? Hva slags historie er det vi skal skrive? Vi må tro på at løsningene finnes der ute, for: Hva fikk forfedrene våre til å hoppe i vikingskipene sine og seile til Island og Amerika? Det var optimisme og ingeniørkunst. Og hva fikk forfedrene våre til å satse på vannkraftverk og arbeidsplasser i stor skala «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» for over 100 år siden? Det var også optimisme og god ingeniørkunst. Vi må også møte klimaendringene med optimisme, en tro på at det kan gå, fordi vi fortsatt har ingeniører og andre kloke hoder som er i stand til å gjøre en stor forskjell. Så hvordan kan dette budsjettet bidra til at optimismen er velbegrunnet?

Vanndrevne møller og sager er eksempler på hvordan gode ideer forandrer måten vi gjør ting på. Sam Eyde og Kristian Birkeland satte i gang kunstgjødselproduksjon, Norsk Hydro og et stort industrieventyr basert på norsk energi. I dag har vi Enova, som støtter utviklingen av ny energi- og klimateknologi. Med over 3 mrd. kr på neste års budsjett forventer vi resultater som tar landet i riktig retning. Enova er nåtidens verktøy for å hjelpe folk som Eyde og Birkeland fram når de utvikler morgendagens løsninger. Vi har også Nysnø, som helt bevisst investerer klimavennlig for å trekke Norge i riktig retning. De gode ideene finnes der ute, og virkemiddelapparatet må innrettes slik at de får blomstre og til og med kanskje skape et nytt fornybareventyr.

Denne regjeringen satser på forskning og innovasjon i klimaarbeidet. Det handler ikke bare om hva vi gjør nasjonalt. Det handler også om internasjonalt arbeid. Godt klimaarbeid forutsetter tett internasjonalt samarbeid, og ikke minst at vi deler kunnskap og løsninger. Her kan og bør Norge ta en lederrolle fordi vi har noen fortrinn. Vi har hatt en vekst som har gjort gode levekår tilgjengelig for de aller, aller fleste.

I mange land oppleves det å si nei til fossil energi som å si nei til bedre levekår. Derfor satser vi på fornybare løsninger og andre klima- og miljøtiltak i bistandsbudsjettet, slik at det å redusere utslipp og bedre levekårene for dem som har det vanskeligst, ikke utelukker hverandre.

I klimaendringene ligger det en stor trussel, men det ligger også en stor mulighet i det nødvendige grønne skiftet. Vi må ha en ambisjon om å utvikle grønne løsninger for hele verden. Vi kan være et grønt laboratorium. Norges kinderegg er at vi er eksperter på energi, har økonomi til å gjøre lønnsomme investeringer, og at vi har en kunnskapsrik befolkning. Det som er avgjørende nå, er at vi bruker det på riktig måte, og at det går fort nok.

Vi trenger å opprettholde samfunnet. Vi trenger å opprettholde velferdssamfunnet, og vi trenger å få ned klimagassutslippene. Jeg håper at de neste kapitlene i Norges historie vil vise at vi klarte det.

Runar Sjåstad (A) []: Klimakrisen er menneskehetens største felles utfordring. Klimapanelets rapport viser at selv om temperaturøkningen i snitt stopper ved 1,5 graders oppvarming av kloden, kan temperaturene i snitt likevel bli 3–3,5 grader høyere i Norge. Det er heller ingen selvfølge at vi når målet om 1,5 grader. Det betyr svært store endringer i folks liv. Mest sannsynlig vil konsekvensene bli alvorligst nordpå, da oppvarmingen er sterkest når man nærmer seg polene.

De klimaendringene vi allerede registrerer, fører til varige og dramatiske endringer. Klimaendringene fører til mer nedbør, kraftigere nedbør og ekstremvær. Vi må derfor være forberedt på hyppigere flom og skred.

NVE har en viktig oppgave med å kartlegge risiko og forebygge og begrense skade som følge av flom og skred – som en konsekvens av bl.a. klimaendringer. Det er viktig at NVE Anlegg har medarbeidere med rett erfaring og kompetanse til å gi råd til kommuner og entreprenører og å bistå i nødvendig planlegging. Mange kommuner har ikke utført faresonekartlegging og kan dra nytte av NVE i arealplanlegging som skal sikre mot risiko knyttet til skred og flom i vassdrag.

NVE leverte i desember 2016 en rapport som slår fast at dagens bevilgningsnivå gjør at mange sikringsprosjekter ikke kan gjennomføres. Videre viser NVE til at økte bevilgninger ville kunne ført til reduserte kostnader for samfunnet ved flom- og skredhendelser, både direkte kostnader for reparasjon av bygninger og infrastruktur og følgekostnader ved brudd i infrastruktur. I tillegg vet vi at mange som lever og bor i flom- og rasutsatte områder, føler stor grad av usikkerhet og frykt.

All erfaring viser at det er klokere og billigere å forebygge framfor å reparere skader i ettertid, noe som ble bekreftet og godt dokumentert i bl.a. svenske offentlige utredninger. Samme forhold gjelder også for Norge. Utredninger viser at kostnadene ved å forebygge skader på veier og broer på grunn av skred, ras, nedbrytning og oversvømmelse ble anslått til om lag fire ganger lavere enn kostnadene ved å reparere. Behovet for økte bevilgninger og betydningen av disse er godt dokumentert.

Derfor ønsker Arbeiderpartiet å øke bevilgningene til klimatilpassing og flomdemping med 150 mill. kr utover regjeringens forslag. Tilskuddene skal gå til tiltak mot klimaendringer og ekstremvær, flom og skred, kartlegging, forebygging, sikring, utstyr og kunnskap.

Vi må gjøre det lettere for vann å finne veien ned i jorda – ha grønne og åpne områder, la trær forsinke vannet og ha et ledningsnett som tar unna nedbør. Mer nedbør og ekstremvær fører til økt press på vann- og avløpssektoren, hvor det allerede er et stort etterslep på vedlikehold og opprusting. Arbeiderpartiet foreslår derfor 40 mill. kr utover regjeringens forslag til klimatiltak og klimatilpassing i kommunene.

Skredsikring av riks- og fylkesveier er en av Arbeiderpartiets hovedprioriteringer i Nasjonal transportplan for perioden 2018–2029. Arbeiderpartiet foreslår derfor 300 mill. kr mer til skredsikring av riks- og fylkesveier. Det er stor avstand mellom regjeringens budsjett og det reelle behovet. Arbeiderpartiet ønsker derfor å styrke innsatsen mot flom og skred med nær 500 mill. kr i det alternative budsjettet.

Jeg registrerte at statsråd Freiberg nevnte et tall for forventet investering i Johan Castberg-utbyggingen. Det er et stort beløp. Dette er en utbygging som bidrar til viktige industrioppdrag for norsk industri over hele landet. Jeg håper statsråden har regnet inn en ilandføringsterminal på Veidnes i det beløpet.

Med det vil jeg bare si jeg er i ferd med å bli kraftig forkjølet – jeg håper jeg ikke smitter noen – og ønsker alle en god jul. (Humring i salen)

Aase Simonsen (H) []: I en tid der det ser ut til at vi mennesker i større og større grad evner å ta inn over oss at noe må gjøres med klimaforandringene, merker jeg at vi er mange som kanskje, i vår iver etter å beskrive både farer og muligheter, nok også er med på å skape en frykt og en redsel for framtiden blant både unge og eldre. Jeg mener selvsagt at fakta skal fram, vi skal være tydelige på konsekvensene av vår livsstil, og vi skal si klart ifra om det vi vet, at vår velstandsutvikling har medført skadelige utslipp, en konsekvens som vi ikke evnet å se da det tok til. Men det jeg nå synes er vår viktigste oppgave som folkevalgte, er å legge fram og synliggjøre gode tiltak som gir menneskene håp om at dette løser vi – sammen. Vi må få til dette.

Verden der ute er i ferd med å få øynene opp for alvoret, og vi legger føringer for hva vi skal bidra med her i landet, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil så gjerne være en klimaoptimist. Jeg vil tro at vi skal klare det, og jeg skal være villig til å ta tøffe beslutninger som helt sikkert vil smerte noen, men det vil være en kortvarig smerte sett opp mot perspektivet om en framtidig jord i en god stand.

Klimaendringene fører til et våtere og villere vær, og her hjemme er de største utfordringene flom og ras, og det er umåtelig viktig å sette av penger til flom- og skredforebygging til de enkelte kommunene framover. Her er det virkelig store behov, som må tas over tid, men denne regjeringen, sammen med Kristelig Folkeparti, følger godt opp. Vi har satt av 257 mill. kr til dette i 2019. Samtidig har vi også gitt en fullmakt til å overskride dette beløpet med inntil 150 mill. kr. Viktig er også de 8 mill. kr som er bevilget til nye stillinger i NVE for å bistå de enkelte kommunene med håndtering av overvann. Her er behovet stort for å styrke kunnskapsgrunnlaget om avrenning i byer og tettsteder.

Og vi skal ikke bare bry oss om det som skjer her hjemme. Mer enn noen gang er det viktig å styrke vår innsats for klima, miljø og energi i resten av verden. Det gjør vi til gagns over bistandsbudsjettet for 2019 – til hav og marin forsøpling, til forebygging og klimatilpasning og til innsats mot miljøgifter i utviklingsland, for å nevne noe.

Viktigheten av forskning og utvikling kan ikke understrekes nok. Mitt fylke er det såkalte oljefylket, Rogaland. Vi er i omstilling etter noen tøffe år, men det er ennå slik at optimisme rundt arbeidsplasser og velferd stiger i takt med oljeprisen. Oljesektoren er – og blir – svært viktig for Rogaland i mange år framover, men omstillingen til nye og bærekraftige næringer er viktig hos mange aktører. Mye av kompetansen fra oljen skal hjelpe oss med omstillingen til å bli et energifylke, og det er også interessant at de store oljeselskapene vender sine blikk og sine investeringer mot fornybar energi, og det er her vi må evne å tenke to tanker – minst – samtidig.

Olje- og gassnæringen er vår største og viktigste næring, og vi skal være stolte av den velferden og verdiskapingen som den næringen har gitt oss. Jeg er glad for at denne regjeringen fortsatt skal føre en stabil og forutsigbar petroleumspolitikk, som har tjent oss godt, samtidig som vi skal øke satsingen på kunnskap og forskning for å framskaffe ny viten og nye løsninger innen klima, energi og petroleumsteknologi som bringer hele verden framover mot et lavutslippssamfunn.

Jeg er stolt over at vi tar mål av oss til å være et foregangsland innen miljøvennlig energiproduksjon, og det at vi nok en gang øker støtten til Enova, bekrefter denne regjeringens og Kristelig Folkepartis vilje til å spisse og styrke dette arbeidet. Det er dette vi kaller for «grønn omstilling». Så kan vi nok mene at mer drastiske tiltak skulle vært igangsatt, men vi er i gang og dette skal vi fortsette med. Økningen i Enovas budsjetter er det denne regjeringen som har bidratt til, og det er vi som har erstattet den rød-grønne symbolpolitikken med reelle utslippskutt.

Vi ønsker oss alle en sunn jordklode, også for framtiden. Jeg ble farmor for snart tre år siden og – det må jeg bare si – det gir ekstra motivasjon til å våge å være tøff av hensyn til henne. For det er våre barn og våre barnebarns framtid det dreier seg om, og av hensyn til dem kan vi ikke våge å la være å ta klimautfordringene på alvor.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tuva Moflag (A) []: Alt henger sammen med alt, sa vår tidligere miljøvernminister, statsminister og generaldirektør i Verdens helseorganisasjon, Gro Harlem Brundtland, og sjelden passer sitatet så godt som når det kommer til sammenhengen mellom en sunn planet og vår egen helse.

Tidligere i høst la Verdens helseorganisasjon fram en rapport om nettopp klima og helse. Det er en sterk sammenheng mellom klimaendringer, luftforurensning og helseproblemer. La oss ta luftforurensning først. Hvert år dør over 7 millioner mennesker som følge av luftforurensning. Dødsårsaken er gjerne hjertesykdom, slag, kronisk lungesykdom eller lungekreft, men egentlig er det luften på stedet de bor, som tar livet av folk – som tar livet av oss. 90 pst. av folk som bor i urbane strøk, puster inn luft som overstiger Verdens helseorganisasjons grenseverdier for luftforurensning. Derfor er jeg så stolt av de grepene det rød-grønne byrådet gjør i Oslo, det er villet politikk som gjør byen mer miljøvennlig og mer helsevennlig. Det samme gjelder min hjemkommune, Ski, som har framtidens miljøby som et av sine fem hovedsatsingsområder.

Klimaendringene påvirker oss både direkte og indirekte. Temperaturøkning, hetebølge, tørke og flom fører til en rekke helserelaterte plager og dødsfall. Det kan dreie seg om vannbårne sykdommer, skader, forgiftning, underernæring, heteslag, infeksjoner m.m. Og så er det slik at klimaendringene påvirker en del av oss mentalt, noe som jeg selv kjenner meg igjen i. Jeg har fått fire barn i verdens beste land for mammaer og barn, og jeg har – bank i bordet – hatt få bekymringer etter at jeg ble mamma for første gang for ti år siden, men etter den sommeren vi har lagt bak oss, har jeg kjent på en sterk uro, ja, jeg må faktisk innrømme at jeg er litt redd for hvordan framtiden til mine barn og deres generasjon vil se ut, med tanke på stabilitet i verden, fare for ekstremvær og naturkatastrofer og tilgang på mat og medisiner. Jeg er urolig for om våre barn og barnebarn kan leve et godt liv i helsefremmende omgivelser.

I denne salen er vi 169 representanter, som har et særskilt ansvar. Vår generasjon ser allerede de store konsekvensene av klimaendringene. Vi har nok kunnskap. Vi er den siste generasjonen som kan gjøre kraftfulle nok grep til å stoppe klimaendringene. Jeg er bekymret, men like fullt optimist.

Den 8. desember 2018 var det 100 år siden Hans Børli ble født. Avslutningsvis vil jeg derfor gjøre hans ord til mine:

«Du og Jeg er ikke

rette ord å si. –

Verdens håp er dette

vesle ordet Vi.»

Arne Nævra (SV) []: Verden opplever tap av natur som vi aldri har sett maken til så lenge menneskene har eksistert. Det er et faktum. Hvert eneste år mister vi rundt 2 pst. av verdens dyreliv. I løpet av mitt voksne liv siden 1970 – 1970 var for øvrig det første naturvernåret – har verdens dyrebestander blitt redusert med i gjennomsnitt 60 pst., ifølge WWFs Living Planet Report, som er vel kjent.

Mange har hørt om insektenes betydning i det siste, og det har kommet alarmerende opplysninger fra Tyskland. Det kjenner vi også til. Mens bestandene synker, dør også artene ut i høy fart. Samtidig blir det mindre villmark – mindre og mindre. Det verste for oss er at naturtapet foregår i like stort omfang i Norge, og det verste av alt er at feil arealdisponering er den viktigste årsaken til alt dette. Enda verre: En liberalisert utbygging og nedbygging er en ønsket politikk fra denne regjeringen. Det har jeg tatt opp flere ganger i denne salen, bl.a. i en interpellasjon for kort tid siden.

Nå konstateres det, med dyp bekymring, som det heter, at de fleste bærekraftsmålene i FN ikke kan holdes innen 2020, i uttalelsene fra det nettopp avholdte FN-møtet om naturmangfold i Sharm el Sheikh i Egypt. Der var vår miljøminister, Ola Elvestuen, så han kjenner godt til dette.

I Norge har minst 114 arter dødd ut de siste 200 årene. Hver femte art i norsk natur er i større eller mindre fare for å dø ut, om vi ikke gjør noe, ifølge den norske rødlisten over truede arter – ikke minst er gjennomtenkt og langsiktig arealdisponering avgjørende for at ikke natur, arter og dyrket mark skal gå tapt. Regjeringa har gitt klare føringer for at man skal gi kommunene større frihet og færre innsigelser fra Fylkesmannen og andre fagetater. Dette gjelder f.eks. tolkingen av naturmangfoldloven. Dette gjør at naturen taper – igjen og igjen.

Et ferskt eksempel kan fortelle det aller, aller meste. Saken om en omkjøringsvei på Karmøy i Rogaland, fv. 47 Åkra sør–Veakrossen, er blitt en prøvestein på regjeringens respekt for naturmangfoldloven. Her står store naturverdier på spill. Fylkesmannen kom med sine innsigelser for andre gang, men Kommunaldepartementet godkjente planen i 2016. Så kommer Sivilombudsmannen på banen og krever ny behandling av departementet, med henvisning til naturmangfoldloven § 7. Men så, på min bursdag den 7. desember, for en uke siden – takk til statsråd Mæland for gaven – godkjenner statsråden utbyggingen, eller kommunedelplanen, og overkjører naturvernprotester og Fylkesmannens innsigelser igjen, dvs. med noen uklare formuleringer om noen avbøtende føringer for reguleringsplanen. Så jeg ber om at man legger seg dette på minne: Arealdisponering er veldig, veldig viktig.

Anne Kristin Bryne (A) []: Vi vet at klimautfordringene blir stadig større. Vi vet også at vi må ta større ansvar for løsningene. Byområdene våre har et stort potensial for å redusere klimautslipp. En stor del av kuttene må skje innenfor transportsektoren, og biltrafikken må ned. Reduksjon i biltrafikken må følges av større satsing på kollektivreiser samt bedre framkommelighet for dem som går og sykler. Dette minsker køkjøring og lokal luftforurensning på tettsteder, og det gir nye muligheter til å utvikle bedre og mer miljøvennlige offentlige rom.

I de største byene våre vet vi at mange av innbyggerne har lagt seg til gode vaner når det gjelder å bruke sykkel og kollektive transportmidler. En slik trend trenger vi også i de mellomstore byene. Men for å klare å endre disse holdningene og handlingene må politikerne være ansvarlige og gi drahjelp fra statlig hold.

I Bodø, Ålesund, Haugesund, Arendal, Grimstad og Vestfoldbyen arbeides det nå målrettet for å øke kollektivandelen samt å legge til rette for gående og syklende. Disse byene samarbeider tett med fylkeskommunene for å få bussen raskt fram, og de styrer etter de samme målsettingene som storbyene – med byfortetting og null vekst i personbiltransporten. Det forventes også en befolkningsvekst i disse mellomstore byområdene fram mot 2040, og det sier seg selv at dersom det ikke blir gjort tiltak her, vil dagens transportfordeling gjøre at bruken av privatbil forsterkes framfor å reduseres.

Arbeiderpartiet mener vi raskt må få en avklaring på når ordningen med byvekstavtaler skal utvides til å omfatte flere, noe jeg også sendte samferdselsministeren et skriftlig spørsmål om i forrige uke. I svaret står det at hvorvidt ordningen skal utvides til flere byområder eller ikke, er noe en kan ta stilling til ved neste rullering av Nasjonal transportplan, altså i 2022. Dette framstår som en vente-og-se-holdning og vil ikke bidra til at vi kommer nærmere målet om å redusere klimautslippene, snarere tvert imot.

I de fem nevnte mellomstore byregionene bor det til sammen en halv million mennesker. Nærmere 80 pst. av reisene her skjer i dag med bil. Potensialet for å endre reisevanene og dermed klimautslippene er stort. Her kan vi virkelig gjøre noe som monner.

Arbeiderpartiet er tydelig på at vi vil utvide ordningen, slik at den gjøres tilgjengelig for flere byer. For Arbeiderpartiet er det vesentlig å bruke samferdselspolitikken som ett av flere verktøy for å redusere klimautslippene. Dette må det gjøres noe med nå, og vi har altså ikke tid til å vente.

Eirik Sivertsen (A) []: Klima står sentralt i denne debatten, og det er på sin plass. I høst la FNs klimapanel fram sin siste rapport, og den viser store forskjeller i Arktis. Med en temperaturstigning på 1,5 grader i gjennomsnitt globalt vil vi se to til tre ganger så høy temperaturstigning i Arktis, i tillegg til ekstremt store regionale forskjeller. I denne sammenhengen er Arktis også Nord-Norge.

Endringene som kommer som følge av denne oppvarmingen, er ikke noe som kommer i framtiden. Vi kan allerede observere dem. Sjøisen er mindre enn noen gang og tynnere enn før. Nord for Grønland ser vi at flerårsis smelter. Før var den solid; nå sprekker den opp i små biter. På Svalbard går det skred der det aldri gikk skred før, også med fatale utfall. Permafrosten tiner, og det ødelegger infrastruktur. I Alaska flytter man hele landsbyer fordi de raser i sjøen som følge av økt erosjon.

Endret naturform truer de tradisjonelle måtene å leve på, slik at inuitter, samer og andre urfolk trues. Når jeg møter reindriftsutøvere på Finnmarksvidda, sier de: Her vokser det bjørk, det gjorde det ikke før. Konsekvensen er at livsgrunnlaget deres trues.

Rapporten fra AMAP, Arktisk råds arktiske overvåkings- og evalueringsprogram, fra oktober om havforsuring viser at havforsuring i kombinasjon med høye temperaturer truer torskefisket i Barentshavet. Det har en verdi i størrelsesordenen 10 mrd. kr på både russisk og norsk side. Nettoeffekten av det kan være på opptil 2,3 mrd. kr årlig i tapte inntekter av verdiskaping. Klimaendringene har kommet, og de har konsekvenser for folks liv.

I september deltok jeg på den trettende arktiske parlamentarikerkonferansen i Finland. Der var selvfølgelig klima helt sentralt. En av diskusjonene som går, er at klimaendringer ikke er noe som skapes lokalt. De skapes heller ikke i Arktis. De kan bare løses globalt, som statsråd Elvestuen var inne på tidligere i dag. Hvis det er sånn at vi i nord blir truffet først og hardest, kan vi samtidig ta innover oss at Arktisk råd, inkludert landene med observatørstatus, herunder EU, står for 80 pst. av de globale utslippene. Hvis det er så vanskelig å finne en løsning globalt, er kanskje utfordringen statsråd Elvestuen skal ta fatt på, å sette Arktisk råd i førersetet og få de 20 aktørene til å inngå et partnerskap for å lede an, så vi kan løse den globale krisen mellom 20 land, i stedet for at 200 land skal bli enige til å begynne med.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Byene i Norge går foran i kampen for miljøet. Vi trenger modige politikere som våger å utfordre og å skape politikk for framtiden, modige politikere som velger smarte løsninger, bygger miljøvennlig, forurenser mindre lokalt og bidrar til mindre utslipp globalt. Politikere i byene våre viser handlekraft og har innført tiltak for å bedre miljøet, som satsing på kollektivtrafikk, sykkelveier, restriksjoner på bilbruk og lokale bilfrie områder.

I Oslo er klimagassutslippene på vei ned, og klimapolitikken vår vekker stor oppmerksomhet internasjonalt. I 2016 gikk utslippene ned med 8 pst., mens de totalt i Norge gikk ned med kun 1 pst.

Ikke minst trenger vi politikere som tør å utarbeide klimabudsjett. Statsbudsjettet i kroner kan og bør få følge av et budsjett som teller våre egne utslipp. I Oslo har vi lagt fram klimabudsjett i flere år nå. Hvordan vi politikere løser de store globale megatrendene, er avgjørende. Gode svar knyttet til klima, migrasjon, urbanisering og integrering er vesentlig for om vi lykkes med å skape en bærekraftig klode.

Til nå har for få politikere våget å gå foran og ta modige valg for framtiden. De politikerne som har tatt dristige steg, har det til felles at de representerer store byer. Gode eksempler er ordførerne i London og Paris og ikke minst Oslos byrådsleder, Raymond Johansen. De store byene ser nå til Oslo og kommer hit på besøk for å lære. Barcelona har besøkt Oslo og skal nå kopiere Oslos klimabudsjett. Klimasjefen i New York var her nettopp og ønsket å lære om hvordan Oslo stiller klimakrav til både Oslos pensjonsfond og til utslippsfrie byggeplasser.

I Oslo Arbeiderparti har vi ønsket oss bilfritt sentrum siden 2003. I 2014 vedtok fylkeslaget en helhetlig og radikal miljøpolitikk vi gikk til valg på i 2015. Nå gjennomfører byrådet den politikken vi vedtok i 2014. Det å tilhøre et moderne og framoverlent miljøparti som Oslo Arbeiderparti gjør meg stolt – stolt av å være politisk aktiv og drive fram politikk som gjør en forskjell. Tenk at jeg er med på det laget som politikere fra hele verden nå kommer til for å lære av.

For å bevege flokken må noen gå foran og vise vei. I vår tid er det byene og faktisk særlig Oslo som er en slik veiviser. Nå må nasjonene ta etter og lære av byene. Regjeringen kan når som helst besøke Oslo og lære av Raymond, slik som så mange andre miljøforkjempere i hele verden gjør. Velkommen skal dere være.

Stein Erik Lauvås (A) []: Statsråd Elvestuen har med godkjenning fra sine regjeringspartnere i Høyre og Fremskrittspartiet overkjørt de regionale rovviltnemndene og de faglige rådene fra eget direktorat og tillater altså ikke jakt på ulv i Hobøl-reviret og i Mangen-reviret. De har i samme slengen også overkjørt og sett bort fra stortingsforliket i denne saken. Begge deler er hver for seg en alvorlig sak.

Like alvorlig er det når Fremskrittspartiets egen landbruksminister er med på framleggelsen av beslutningen om å overkjøre rovviltnemndene, direktoratet og forliket som er gjort i Stortinget. Så opplever vi altså noen minutter etter at framleggelsen er gjort, at Fremskrittspartiet kommer på banen og er uenig med egen regjering og egen statsråd.

Denne formen for mangel på koordinering og styring fra regjeringen er til skade for saken, den er til skade for tilliten til hele rovviltforvaltningen, og det er vi ikke tjent med. Rovviltdebatten er vanskelig nok som den er, og nå roter regjeringen og Fremskrittspartiet, sammen med statsråd Elvestuen, det til nok en gang.

Ulvesonen, der Østfold inngår, skal ikke være et helfredet reservat for ulven. Det har aldri vært meningen. Det skal være en forvaltning av ulv også innenfor sonen, akkurat slik som rovviltnemndene har besluttet, men som nå altså overstyres av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, ved statsråd Elvestuen. Vi må kunne forvente at en regjering forholder seg til et stortingsvedtak og et forlik gjort i Stortinget, og vi må kunne forvente en ryddigere opptreden av regjeringspartiene, som sitter med det daglige ansvaret. Vi må dessverre si at det ikke ser slik ut om dagen.

Arbeiderpartiet har, sammen med Senterpartiet, sendt et brev til statsministeren i dag og bedt om at regjeringen kommer til Stortinget og redegjør for vedtaket. Det er det stort behov for, særlig når vi ser Fremskrittspartiets opptreden og holdning til saken, hvor Stortings-Fremskrittspartiet er uenig med Regjerings-Fremskrittspartiet nok en gang. Det er bare noen timer siden sist.

Avslutningsvis må jeg bare innrømme at jeg er sjelden enig med Fremskrittspartiets fylkestopp i Østfold, Håvard Jensen, men nå krever han Fremskrittspartiet ut av regjering, og det synet støtter jeg. Jeg kan legge til for egen regning: De skulle aldri ha vært der.

Marit Arnstad (Sp) []: Et fellestema for Høyres talere her i dag har vært naturressursene våre, både den verdiskapingen vi bygger på vannkraft, og den verdiskapingen vi bygger på olje. Og det er lett å være enig i det. Så må det dog nevnes at hvis vi hadde gjort som Høyre ville når det gjaldt vannkraften, hadde vi kanskje ikke vært helt der vi er i dag, når det gjelder nasjonalt eierskap og offentlig kontroll, verdiskaping og muligheten for vannkraft til å være en motor i grønn omstilling.

I denne oppramsingen av naturressurser savner jeg én ting, og det er skog. En nevner ikke skogen, men det er klart at skogen og treforedlingsindustrien også er en av våre store næringer, som bygger mye verdiskaping på norske naturressurser. Derfor er det mange som er bekymret for at Miljødirektoratet nå i Trøndelag og Nordland alene registrerer 82 000 mål skog med tanke på vern, fordi de ønsker å oppfylle det 10 pst.-skogvernet som Stortinget har vedtatt, som vil være over en tredobling av dagens frivillige vernepolitikk.

Det som bekymrer oss enda mer, er at i dag er det 13 dager til regjeringen skal melde inn til EU den såkalte referansebanen for opptak av utslipp av klimagasser i landøkosystemet, deriblant skog. Det handler rett og slett om hvilken mulighet vi skal ha til å bruke skogen som klimaløsning i årene framover. Det har vært en prosess full av hemmelighold og med lite debatt, men realiteten er at av de elleve ulike referansebanene som Miljødirektoratet har utredet, er det bare en av dem som vil gi oss mulighet til å bruke skogen som en del av klimaløsningen. Alle de ti andre vil sette begrensninger på bruken av skog som en norsk naturressurs.

Det viser seg at den anbefalte referansebanen som Miljødirektoratet har foreslått, ikke gir mulighet til å opprettholde avvirkning fordi den viser til stammevolum, ikke til tømmervolum, og det betyr at hvis man trekker fra det, vil man trekke fra en god del av det man har mulighet til å bruke i skogen. Den eneste modellen som er mulig å akseptere hvis vi skal opprettholde det Stortinget har sagt om å bruke skogen som klimaløsning, er den såkalte modell 11, som ikke er utviklet etter EUs regneregler, men i stedet laget av svenskene.

Vi kan komme i en situasjon der vi blir nødt til å betale kvoter til EU for å få lov til å dyrke opp dyrkbar mark. Det kan hende det blir greiere miljømessig å importere tømmer fra Russland enn å bruke norsk tømmer. En slik løsning vil være hinsides all fornuft, og om 13 dager skal regjeringen bestemme seg, og hvis regjeringen gjør feil der, kommer det til å bli et rabalder.

Karin Andersen (SV) []: Så kort tid etter at vi har fått nye rapporter som viser hvor alvorlig klimatrusselen er, er det ganske nedslående å være vitne til en debatt der det fremdeles er mange i denne salen som går opp på talerstolen og nærmest snakker som om det er oljeboring for klima.

Det er det å ikke gjøre noe med klimaet som kommer til å bli dyrt, vanskelig og farlig, og det er det å prøve å vri oss vekk nå fra farlig olje- og gassvirksomhet og over på klimavennlige løsninger som kommer til å være det som er trygt i framtida, både for å skaffe oss nye arbeidsplasser som vi trenger å leve av, og for at klimaet skal være i balanse. Ikke minst er det det veldig mange andre land gjør. Så vi kan ikke risikere å bli sittende igjen uten å ha vært med på den moderne teknologiutviklingen.

Jeg hører at flere har vært på talerstolen og sagt at de har blitt bestemor. Jeg er farmor til fire, og jeg er helt enig med representanten fra Høyre i at det bidrar til et nytt alvor inn i det hele, men da må det jo være sånn at vi tar dette på større alvor enn det Høyre gjør, bl.a. ved å skaffe oss mat. Vi har en tørkesommer bak oss. Vi vet hva det betyr hvis vi ikke klarer å skaffe oss mat. Dette er alvoret mange steder rundt om i verden, der områder der det går an å produsere mat i dag, kanskje ikke blir mulig å leve i. Det kan være snakk om hundretusener av flyktninger. Det er ingen trygg verden. En verden med store klimaendringer er ingen trygg verden. En verden med store klimaendringer er en dyr, forferdelig verden å overlate til barnebarna våre. Så alt som er lønnsomt, er ikke verdifullt og verneverdig. Det kan til og med skade oss. Da må vi snu i tide.

Det er litt forstemmende å høre etter den klimaavtalen som nå er inngått i Polen, som er et stykke på vei, men som mangler noen av de helt avgjørende virkemidlene som gjør at vi faktisk når målene, at vi i Norge, som er et veldig rikt land, ikke kan ta på oss en førerrolle for å snu dette. Det ville faktisk også være i vår egen interesse, for da ville vi ligge hestehoder foran i å utvikle ny teknologi som vi kunne leve av framover. Så alle vi som er besteforeldre, har virkelig en jobb å gjøre for å trygge verdenen for barnebarna våre.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Representant etter representant tar til orde for klima- og miljøforandringene verden står overfor. Dette er vel og bra, og det er viktig å minne om tingenes tilstand. Samtidig vil jeg utfordre: Hva er de konkrete tiltakene? Hva kan vi gjøre som faktisk bidrar i klimaregnskapet? Hvordan kan vi erstatte forbruk med gjenbruk?

Senterpartiet vil ha en klimapolitikk for de store tiltakene. Vi er derfor sterke tilhengere av et CO2-fond for næringstransport. Vi har allerede erfart at Næringslivets NOx-fond har vært en stor suksess. Det bygger på en modell hvor tilsluttede bedrifter i næringslivet betaler inn til fondet i stedet for å betale en NOx-avgift. Næringslivet kan så søke fondet om støtte til utslippsreduserende tiltak. Dette viser en direkte sammenheng der kostnader fra utslipp går til å stimulere til reduserte utslipp og reduserende tiltak. Tungtrafikk står i dag for dobbelt så store utslipp som personbilparken. Her må og kan vi kutte store utslipp raskt. Senterpartiet mener derfor det er viktig å komme i gang med løsninger for denne sektoren nå.

FNs siste klimarapport viser at regjeringen svikter i arbeidet med å få en raskere grønn omstilling – det går for sakte. Næringslivet selv er utålmodig etter å komme i gang, men regjeringen har signalisert at de vil ha en løsning hvor staten går via Enova for å administrere et slikt fond. Dette innebærer en avvisning av næringslivets initiativ til å etablere en miljøavtale de kan administrere selv. Det er ingen god måte å sette i gang et så viktig arbeid på.

Allerede i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2017 ble det vedtatt å etablere et CO2-fond, men i statsbudsjettet for 2019 er det fortsatt verken bevilget midler eller gitt uttrykk for at dette er en satsing som kommer i gang i nær framtid. Dette er for svakt og viser ingen handlingsvilje eller evne til å gjøre en jobb for de store og konkrete tiltakene. I stedet er klimaministeren i dag mest opptatt av å kutte inntaket av kjøtt hos norske forbrukere og oppfordrer til mindre matsvinn. Disse tiltakene er ikke i nærheten av å være politikk for betydelige klimakutt og virker ærlig talt ganske tafatt.

Næringslivet har hatt et stort ønske om å administrere et liknende fond for næringstransport, men regjeringen er lite imøtekommende. Senterpartiet har lenge sett behovet for en slik modell for transportsektoren og har foreslått bevilgninger til formålet. Jeg skal hilse fra NHO og resten av næringslivet. De er motiverte og klare til å ta fatt på arbeidet – er regjeringen det?

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Over flere år har det i Norge vært en debatt om omstilling og det grønne skiftet. Alt ligger til rette: Vi har bedrifter som tar initiativ, og som kan vise til gode enkelteksempler, og vi har ikke minst dyktige arbeidsfolk. Men det er påfallende hvor lite informasjon vi får om hvordan det faktisk går med omstillingen. Hva viser tallene?

Mens Sverige er på samme nivå som før finanskrisen når det gjelder investeringer i ny industri som i stor grad baserer seg på fornybare energikilder og råstoff, ligger tallene for Norge flatt. Over flere år har det vært slik at mens Sverige går opp, ligger Norge flatt. I september kom det nye tall fra SSB som viste utviklingen av produksjonen i industrien. Da kunne de rapportere at fra mai til juli var det en økning på kun 0,4 pst.

Mens vi ser at det er behov for langt større investeringer i nye arbeidsplasser og ny industri i Norge, øker samtidig de økonomiske forskjellene mellom folk i Norge. Dette er veldig vesentlig i denne debatten om omstilling og et mer klimavennlig samfunn, for det er bare de landene med små økonomiske forskjeller mellom folk som vil være rustet til å gjennomgå en forbedring av samfunnet, og som vil få utslippene ned.

Det er en lærdom vi kan ta fra det som vi nå ser av opprør i Frankrike: Når forskjellene blir for store, blir det i praksis svært krevende å se for seg at folk ønsker å være med på den omstillingen som skal til. Derfor er det en elefant i dette rommet som ikke har blitt nevnt, men det ble etterlyst elefanter i rommet. Da trenger vi, i en så viktig debatt som denne debatten i energi- og miljøkomiteen på Stortinget er, å finne den.

Når vi har norgeshistoriens mest markedsliberalistiske regjering, som bevisst øker de økonomiske forskjellene mellom folk, skaper det et langt dårligere utgangspunkt for å skape en bedre framtid, med gode framtidsutsikter og lavere utslipp. Det er kun de brede, folkelige partiene, som kjemper for mindre forskjeller mellom folk, som kan være i stand til å gjennomføre den positive endringen som vi nå trenger.

Lars Haltbrekken (SV) []: Kampen mot klimaendringene er en dugnad, en dugnad der alle må bidra. Særlig vi, som har tjent oss søkkrike på forurensning, har et ansvar. Akkurat dette poenget har gått Fremskrittspartiets representanter i denne sal hus forbi. Vi må slutte å klimapine befolkningen, sa stortingsrepresentanten Gisle Meininger Saudland under klimatoppmøtet i Polen og nevnte elbil som et eksempel på en klimapine – elbil, som gir oss ren luft, som reduserer CO2-utslippene, og som, etter det jeg hører, gir gode kjøreopplevelser. Men det er visstnok sånn at så lenge bilen ikke går på bensin eller diesel, eller gir folk helseskader, er den en klimapine.

Hva vil Fremskrittspartiet? Jo, de vil gjøre det dyrere å kjøpe elbil, gjøre det dyrere for vanlige folk å kjøre miljøvennlig. Mens prisen på en Porsche Cayenne, som kun de rikeste i dette landet har råd til å kjøpe, skal være uforandret, skal prisen på elbil opp. Og ikke bare det, men Fremskrittspartiet mener også at de økte prisene på elbil skal gå til å sponse Porsche Cayenne-bilistene gjennom bomringen. Inntektene skal øremerkes reduserte bompengesatser. Med Fremskrittspartiet skal altså forurenser betales – ikke betale. Og ikke nok med det, forurenser skal betales av dem som kjører mest miljøvennlig.

Så har elefanten vært oppe i dette rommet – eller denne salen – noen ganger i dag. I klimapolitikken sies det at elefanten i rommet er utslippene fra energibruk i Kina, India og andre store utviklingsland. Men hva har regjeringen gjort med satsingen på ren og fornybar energi i utviklingsland? Jo, de første årene av sine regjeringsår kuttet de dramatisk i bevilgningene til ren og fornybar energisatsing i utviklingsland. Så har de fått til en økning den siste tida, men fortsatt ligger de under det den rød-grønne regjeringen bevilget da de la fram sitt siste budsjett. Så ja, vi må gjøre mer – vi må gjøre mer både hjemme og ute.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Norge er et langstrakt land med enorme ressurser, som generasjoner før oss har utnyttet, og som vi også må sørge for å utnytte i enda bedre grad i framtiden. Det er jordressurser, det er skogressurser, det er vannet, det er mineraler, det er olje og gass, og det er fisk og andre marine ressurser. Skal vi få til dette, må vi ha en politikk for at folk kan bo, arbeide og leve et godt liv i hele landet. Vi må legge til rette for dem som ønsker å drive næringsvirksomhet, skape nye jobber basert på de rike fornybare naturressursene som vi har i hele landet, vi må oppmuntre dem og gjøre hverdagen enklere. Ta eksempelvis alle dem som velger å bosette seg i Vardø og pendle til jobb i Båtsfjord – det er drøyt 17 mil. Det er av stor verdi for det norske samfunnet, og de bør ikke pålegges økte kostnader, men det bør tvert imot legges til rette for at de får en enklere hverdag og får bidra til å utnytte ressursene i den delen av landet. Eller f.eks. de som i perioder må pendle med fly fra Bodø til Brønnøysund fordi en har arbeidsplass der – ja, de gjør en viktig jobb for at hele Norge blir tatt i bruk. Vi må legge til rette for det for framtiden. Istedenfor at en rent symbolsk i denne salen skal legge økte avgifter på noen av dem som nettopp bidrar til dette, må en sørge for å ha en reell politikk som funker for å bidra til økt næringsvirksomhet, men også for å løse klimaproblemene.

En av de sakene som det har vært en del oppmerksomhet på tidligere, bl.a. i budsjettdebatter i Stortinget, er et CO2-fond for næringstransporten. Der er næringen selv veldig tydelig på at en ønsker en modell etter det NOx-fondet som har virket, og så ønsker man en tilsvarende modell for et CO2-fond for næringstransporten for å få inn ny teknologi, nye løsninger. Vi trenger det, og vi trenger det kjapt. Dessverre møter vi veggen så langt i forhandlinger med regjeringen. Det drar ut i tid, regjeringen legger seg på en annen modell, som ikke næringslivet har tro på, som ikke vil kutte utslipp, og som ikke er det vi trenger for framtiden.

Skal vi løse klimautfordringene for framtiden – ja, så må vi satse på skogen og økt avvirkning av skog i større grad enn det som skjer i dag. Det må vi gjøre gjennom nasjonale tiltak, alt fra gjødsling, planteforedling til skogsbilveier, og ha et grønt investeringsselskap for å få trøkk på utnytting av skogressursene. Men så handler det også om de internasjonale rammevilkårene som er, og de forhandlingene som er med EU. Jeg viser også til det som representanten Arnstad utfordret statsråden på i stad. Jeg vil be ham om å komme opp her og svare på hva slags forpliktelser Norge nå skal inngå i avtale med EU om skog, hva slags referansebane som vil bli meldt inn fra Norges side. Det forventer jeg at statsråden svarer på før han forplikter Norge.

Ketil Kjenseth (V) []: Venstre har ledet an og vil fortsette å kjempe for ledertrøya i klimapolitikken. I fortsettelsen vil vi åpne for at Statens pensjonsfond utland kan investere i unoterte aksjer og fornybar energi. Vi har kapital og muskler til å bidra til det skiftet – øke støtten til forskning på nullutslippsteknologi, utrolig viktig, oppskalere ordninger som Enova, Nysnø og Klimasats, som alle er barn av Venstre, sørge for at miljøvennlige innkjøp alltid blir prioritert i offentlige anskaffelser. Dette er særlig viktig fordi offentlig sektor også er en så stor kjøper og kan påvirke og drive fram ny teknologi. Det er viktig at både kommuner, fylkeskommuner og andre offentlige, statlige aktører kjøper framtidas løsninger – og ikke fortidas energikrevende løsninger.

Da er vi over på en sektor som det har vært lite snakk om her i dag. Når Arbeiderpartiet og Senterpartiet, med så mange ordførere, utfordrer regjeringa på at det er transportnæringen som skal være én løsning på utfordringene – og den andre er skognæringen – sitter en altså med en stor offentlig sektor som også skal være med på en storstilt omstilling, som skal fase ut alle kjemiske renseanlegg innen vann- og avløpssektoren de neste 10–15 årene, og gå over til biologiske renseanlegg. Arbeiderpartiet og Senterpartiet sitter helt stille i båten. Når det gjelder jordvern, hvilke ordførere er det som lar jorda glippe? Når det gjelder skogvern, er det knapt vilje til det. Naturvern er også en del av utfordringen.

Vi er nødt til å organisere også den tekniske sektoren i kommunene på en annen måte. Vi sliter med kapasiteten når det gjelder å resirkulere og gjenvinne – vi må ha en bedre struktur i avfallssektoren. Også vann- og avløpssektoren har store utfordringer med både klimatilpasning og å ta i bruk ny teknologi. Vi ser i dag at vi har for små kommuner, som ikke tør å ta risikoen ved investeringer i ny teknologi. Her må vi tilpasse til det nye og framtidsrettede. Det er reinspikka prosessindustri som også er litt av svaret på klimautfordringene vi står overfor. Det passer ikke nødvendigvis for en debatt i et kommunestyre å diskutere investeringer på det nivået, verken når det gjelder kapital eller teknologi.

Når det gjelder sirkulær økonomi, er det utfordringer med å få ressursene som er på avveier, i omløp – bruke dem lenger og bedre. Det er viktig.

Vi må også en tur innom bistandsutfordringene eller land i sør. Utfordringene i Arktis er nå så, men det er de landene som ligger lavest, som har utfordringer. Øystatene i Stillehavet er en av de store utfordringene her. (Presidenten klubber.)

Så skulle jeg gjerne vært innom arbeidsledigheten i Hedmark og Oppland, (presidenten klubber igjen) som er den største utfordringen – dette til representanten Sandtrøen. Det er ikke (presidenten klubber hardt) – beklager. (Munterhet i salen)

Presidenten: Det er fullt mulig å be om ordet flere ganger.

Ketil Kjenseth (V) []: Da tegner jeg meg til et innlegg til.

Arne Nævra (SV) []: I dette innlegget hadde jeg tenkt å si mye om vern av natur og artsmangfold, for jeg har sett mye av det i mitt tidligere liv. Jeg har også sett hvor mye som går tapt. Jeg hadde tenkt å anbefale en del verktøy statsråden kunne bruke – fra kofferten sin – for å få det til, om han vil bruke dem, og om han får lov til å bruke dem.

Jeg hadde tenkt å si litt om at han skal la naturen jobbe for klimaet, la naturen få en sjanse til å ordne opp en viss del selv. Naturen binder og lagrer store mengder karbon, dvs. at han må ta vare på myr, gammel skog, heier og dyrket mark – og kanskje tenke på å verne 10 pst. av skogen på ti år.

Jeg hadde tenkt å si at han burde få fortgang i å etablere et økologisk grunnkart. Det er avgjørende viktig å vite hva vi ødelegger. Det vet vi ikke nå. Jeg har sett hele tiurleiker forsvinne – fullstendig forsvinne. Det er hogd ut, borte, fordi vi ikke visste at de var der – dvs. vi visste det, men det var ikke kartlagt og satt på nasjonale kart.

Jeg hadde tenkt å be statsråden sørge for at regjeringa tar vare på 20 utvalgte naturtyper og 100 prioriterte arter.

Men så må jeg si: Jeg lar meg provosere – det gjelder rovdyrsaken, som kommer snikende hver gang. Er det mulig å se så mye bort fra fakta som innenfor dette temaet? Er det mulig? Det er i praksis ikke sauer der ulveflokkene er, altså ingen tap av sauer der. De tapene av sauer vi har, skyldes i hovedsak enkeltdyr som kommer fra Sverige. Dette er uomtvistelig. Alle forskere vet det. Alle forvaltere vet det. Det er tydelig at til og med rovdyrmotstanderne vet det. Det er det samme for tapet av sauer om det er tre, fire eller sju flokker innenfor ulvesonen. Hver av dem trenger 300–1 000 km2. Jeg har gått der og tråkket, jeg kjenner godt til det. Ingen andre ulver får etablere seg der det er revir. Det er den beste garantien for at det ikke blir flere innenfor et sånt territorium.

Gitt at vi skal ha ulv i Norge – da ser jeg bort fra dem som mener at vi slett ikke skal ha det, at vi ikke skal ta internasjonalt ansvar, og ikke ta ansvar for naturmangfold og økologi – er ulvesonen et perfekt sted å ha dem. De tar elg, ja – de kan til og med ta jakthunder. Noen frykter dem, ja, men sånn sett er forholdene i sonen helt lik den i Sverige, der det er så mange, mange flere ulver enn i Norge.

For ikke å snakke om jerven – den får jeg ikke så mye tid til å si noe om akkurat nå, kanskje jeg tar det i mitt siste minuttinnlegg. Rovviltnemndene i Hedmark hadde nemlig et ekstraordinært møte her om dagen, om rovvilt i region 5, hvor de skulle jakte på flere jerver. Jeg skal utdype hvorfor dette vedtaket var fullstendig feil – og at statsråden må svare dem på en fornuftig måte – i mitt siste minuttinnlegg.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ole André Myhrvold (Sp) []: La meg få rette opp litt fra i stad – jeg vil understreke det. Jeg skal innrømme at det gikk litt fort i svingene her. Jeg ble litt satt ut i replikkordvekslingen etter replikken fra representanten Sølversen, som spurte hvorfor Senterpartiet ikke var med på Klimasats i kommunene. Senterpartiet er selvfølgelig med på Klimasats i kommunene, det var derfor jeg ble satt ut. Vi har en økning i vårt budsjett på 20 mill. kr i forhold til hva regjeringen la opp til. Selvfølgelig skal kommunene ta sin del og sin forpliktelse.

Jeg vil fortsette litt der noen av mine medrepresentanter har vært før meg i dag, nemlig dette med CO2-fond for næringstransport. Etter å ha fulgt den saken en stund og stilt en del spørsmål rundt den over tid, er det for meg helt ubegripelig at regjeringen ikke klarer å bli enig med næringslivet i dette spørsmålet. Unnskyldningen er at regjeringen gjerne vil ha dette underlagt Enova, og at det skal være i strid med EØS-lovgivningen. Næringslivet ønsker et frittstående fond etter NOx-fondsmodellen og har solide juridiske utredninger som viser at dette er håndterbart innenfor EØS-lovgivningen. Høyres representanter har vært ganske høye og mørke på vegne av klima i dag. Derfor er det enda merkeligere at Høyre, som tradisjonelt kaller seg et næringsvennlig parti, ikke støtter næringslivets eget initiativ, næringslivets egen modell, som vi vet vil gi store utslippskutt raskt i den sektoren som har størst utslipp i ikke-kvotepliktig sektor i Norge. Da er spørsmålet: Handler det om at man kun anser CO2-avgiften for en fiskalavgift, eller er det noe prinsipielt knyttet til organiseringen opp mot Enova som gjør at dette er vanskelig for regjeringen? Så spørsmålet er: Setter man altså prinsipper om organisering framfor hensynet til raske utslipp? Det kunne vært nyttig å få avklart.

Senterpartiet øker også støtten til klimaforskning innen husdyrproduksjon med 25 mill. kr. Det har vært en målrettet satsing på fôrutvikling og avl gjennom 100 år i Norge som har gjort den norske kua til en av verdens mest klimavennlige. Mat må vi ha, og Parisavtalen slår også fast at klimamålene ikke skal gå på bekostning av matforsyningen. Da er det interessant at vi har en regjering med en miljøstatsråd som tar til orde for redusert kjøttforbruk, en landbruksminister som ber oss spise mer rødt kjøtt, og en utenriksminister som jobber for å øke tollkvotene på importkjøtt fra Argentina, som har den mest klimafiendtlige kua i verden. Det henger ikke på greip, og det kunne vært interessant å høre regjeringspartienes syn på saken.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg har lyst til å gå litt videre med det som gjelder skog, for det som skjer når det gjelder innmelding av skog til EUs klimaavtale, er i alle fall ingen ting å le av. Det kan få ganske store konsekvenser, og det kan avgjøre om vi kan bruke skogen som en del av klimaløsningen. Hvis en melder inn referansebaner som ikke har med seg hele tømmervolumet en kan ta ut, begrenser vi våre egne muligheter. Det er min mening at regjeringen i realiteten ikke har noen fullmakt til å forplikte Stortinget på en referansebane som den Miljødirektoratet anbefaler. Både i klimameldingen og i klimaloven er det et bredt flertall i Stortinget som sier hvordan vi ser for oss at skogen skal brukes i en klimaløsning. Nå er ikke Venstre bestandig med på de flertallene, men Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har vært nokså klar på akkurat det.

Da er det slik at av de elleve referansebanene som NIBIO og Miljødirektoratet har utredet, er det bare én som kan være aktuell, og det er den som bygger på de svenske reglene, ikke på EU-kommisjonens regler. I tillegg til det jeg nevnte om at det vil vanskeligjøre uttak av f.eks. oppdyrking av dyrkbar mark, vil det også vanskeliggjøre muligheten vår til å utvikle andre generasjons biodrivstoff som er basert på norske ressurser. Vi kan komme i en situasjon der vi blir nødt til å betale kvoter til EU for å få lov til å utvikle andre generasjons biodrivstoff. Det ville være helt paradoksalt. Ingen ting ville være bedre enn om statsråden i dag kan bekrefte at denne regjeringen kommer til å legge seg på scenario 11, altså det som er basert på de svenske reglene for beregning for skog, og ikke på noen av de andre scenarioene. Da ville vi følt trygghet. Hvis ikke må jeg spørre om det er sånn at Høyre og Fremskrittspartiet synes det er greit å bli lurt av Venstre én gang til.

Jeg må også få lov til å kommentere rovvilt med noen få ord. Det ene er at jeg har respekt for at SV mener noe annet enn Senterpartiet om rovdyrpolitikken, men faktum er at Stortinget har vedtatt et bestandsmål. SV vil ikke forholde seg til det, men Stortinget har vedtatt et bestandsmål. Økningen i antall revir har vært særdeles sterk de siste fem årene, og vi ligger nå langt over det bestandsmålet. Regjeringen skal forholde seg til det Stortinget har bestemt.

Jeg er fortsatt forundret over at en her bruker lovtekniske argumenter. Stortinget gikk grundig gjennom både Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven § 18 våren 2017. Vi gikk gjennom alle ulike paragrafer, både § 18 a og § 18 c, og vi baserte oss på noe av den fremste juridiske ekspertisen en har på Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven i Norge. De sa: Det er ikke noe problem å bruke § 18c for å komme ned på bestandsmålet. Det er fullt mulig å legge vekt på både lokale næringsinteresser og distriktsinteresser, og de har full mulighet til å ta ut de kullene de ønsker i ulvesonen.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Arbeiderpartiet vil ha økt verdiskaping på fornybare naturressurser i Norge. Derfor er vi bl.a. opptatt av at vi også må fornye skogen vår. Vi skal ha skogbruk, det krever at man hogger for så å fornye og plante. Derfor har vi satset på det i vårt alternative statsbudsjett. Det handler også om å se den jobben folk gjør rundt omkring i hele landet for nettopp å få til økt næringsvirksomhet og verdiskaping på fornybare norske naturressurser.

I et interessant debattinnlegg fra en av Venstres kommunestyrerepresentanter i Tolga kommer det fram en dyp konfliktlinje som går tvers igjennom partiet Venstre, fra det som kanskje er igjen av noen få distriktsrepresentanter i partiet og opp mot ledelsen. Kommunestyrerepresentanten i Tolga påpeker at landet vårt er bygd gjennom å bruke fornybare naturressurser, enten det er ved å sette garnet i sjøen, sette plogen i jorda eller ta fram øksa når en skal i skogen.

Da er det som bl.a. nå skjer i rovdyrdiskusjonen, urovekkende, for det er en parallell. Tilliten brytes ned på felt etter felt når ikke folk kan få være med i den positive verdiskapingen som vi nå trenger mer av. Når Stortinget har vært tindrende klar på at vi skal ha en faktisk bestand i Norge på mellom fire og seks ynglinger i året, går det ikke an å forklare seg bort fra det. Det er et brudd på Stortingets klare vedtak. Derfor er Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet nå i ferd med å kreve at regjeringen må komme til Stortinget og forklare seg om hvordan dette bruddet kan oppstå.

Det er stadig viktigere å få en forståelse for at den store jobben vi skal gjøre sammen som samfunn, når vi skal få utslippene ned og verdiskapingen opp på fornybare naturressurser, må det være en rød tråd som går fra den jobben folk gjør ute i landet hver dag gjennom hardt arbeid, til de vedtakene som fattes i denne salen. De har jo i dette tilfellet vist seg å være veldig gode, men regjeringen har ikke oppfylt sitt parlamentariske ansvar og fulgt det opp.

Nå trenger vi langt mer ydmykhet, hvis ikke kommer vi til å se større markeringer. Bjørgulv Braanen påpeker nettopp i Klassekampen i dag at saken om regjeringens brudd på å følge opp bestandsmålet handler om noe langt mer enn ulvedebatt, den handler om tillit til demokratiet.

Statsråd Ola Elvestuen []: Det ble tidligere i debatten etterlyst en lederrolle fra norsk side når det gjelder reduksjoner av klimagassutslipp. Vi har en lederrolle. Det har vi internasjonalt, og det har vi nasjonalt. Skal vi ha mulighet til å nå 1,5 grader og holde oss under det, er det på sju områder vi må jobbe:

  1. En må erstatte kull så raskt som mulig. Vi øker satsingen på fornybar energi, som er internasjonalt, og vi øker også inn mot Norfund.

  2. Vi må slutte med alt fossilt drivstoff så fort som mulig. Vi leder an i elbilsatsingen i verden, og vi gjør det også for tungtransporten med de målene som er i Nasjonal transportplan. Det ble etterlyst et CO2-fond. Vi er i samtale med NHO om et CO2-fond.

  3. Vi må foreta et grønt skifte innenfor industrien. Derfor styrker vi virkemidlene for å få til det ved at det er en økning innenfor forskning, det er økning gjennom mange år av miljøteknologiordningen, det er av Enova, og vi har også fått på plass Nysnø.

  4. Vi må ta tak i det som er lokal forurensning, de korte klimadriverne, også det som er metan. Derfor støtter vi opp under at vi skal ha klimavennlige byer. Vi satser på kollektivtransport. Vi har gitt mange virkemidler til byene i forrige stortingsperiode, og det satses på jernbane.

  5. Vi må ta vare på naturen. Derfor øker vi innsatsen globalt inn mot regnskogsatsingen, og vi må stoppe det katastrofale tapet av regnskog som vi ser, men vi må også gjøre mer her. Vi har vedtak om å ivareta myr, restaurere myr. Vi har skogvernmål som det vil bli en høyere sum til neste år enn det vi har hatt tidligere, men vi skal også drive skogen. Vi må drive den og utnytte ressursene i skogen, også for å redusere utslipp. Ja, vi skal referere en referansebane til EU før nyttår, men vi må følge EUs regelverk. Det kommer også Sverige til å måtte gjøre. De har ikke et eget. Vi vil også få en kompensasjonsordning som gjør at det er rom for økning i uttak også fra skogsdrift i Norge. Det er ikke slik at selv med en enighet om felles målsettinger er det EU som setter politikken. Politikken bestemmer vi, og den bestemmer vi selv, som de andre landene.

  6. Vi må bygge opp en sirkulær økonomi. Det tar tid, men det betyr at det å redusere matsvinn også er viktig. Det å spise sunnere med mindre kjøtt er også et klimatiltak, og vi må følge opp de tiltakene vi har for å redusere bruk av plast, og ha gjenbruk av ressurser i årene framover.

  7. Vi må bygge opp teknologien for karbonfangst og -lagring. Derfor fortsetter regjeringen med prosjektene på Norcem og Klemetsrud.

Samtidig med dette må vi også stoppe de andre store krisene. Vi må stoppe et katastrofalt tap av natur og en katastrofal forurensning, ikke minst marin forurensning.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Jeg skjønner at det å redusere bompengene var et kontroversielt utspill for en SV-er, men jeg sa også at det ikke først og fremst er et klimatiltak å legge om avgiftssystemet. Det er nettopp for å komme en debatt i forkjøpet. Man kan si at det for en FrP-er må være fantastisk å ha en bil som er avgiftsfri, og som man ikke betaler bompenger for. Så vet jeg like godt som alle andre i denne sal, at på et eller annet tidspunkt vil det komme en endring. Og da er det de rød-grønnes avgiftspolitikk jeg er redd for, for da vet jeg at på et eller annet tidspunkt vil man avgiftsbelegge denne bilen uansett. Da har jeg lyst til å være føre var og heller øremerke den avgiften til andre ting som kommer bilistene til gode. Jeg mente også at forslaget var relativt moderat fordi det kun er snakk om moms, som det meg bekjent er på alle varer, tjenester og produkter i dette landet.

Jeg tenker også at jeg gjerne kan moderere forslaget mitt lite grann for å komme representanten Haltbrekken i møte. Hvis vi bruker noen av de midlene som vi nå kunne tatt inn på moms, på andre klimatiltak, mer effektive klimatiltak, som fører til at vi reduserer CO2-utslippene med mer enn det de reduseres med nå: Vil representanten Haltbrekken fortsatt være mot en omlegging av de avgiftene selv om det vil resultere i et mindre CO2-avtrykk enn dagens system?

Jeg merker også at den norske klimadebatten på mange måter blir så smal at man måler klimavennligheten til partiene opp mot hvor mye man er villig til å subsidiere elbilene med. Men jeg vet også at representanten Haltbrekken og jeg har vært ute en vinternatt før, og det jeg ikke fikk svar på, som jeg tok opp i mitt første innlegg, er: Hva skjer med klimaet hvis vi kutter ut norsk olje- og gassproduksjon? For et år siden var representanten Haltbrekken og jeg på klimatoppmøtet i Bonn, og jeg må minne om at der var det en tysk MDG-politiker som hadde lyst til å kjøpe norsk gass, nettopp for å fase ut sin kullproduksjon og gjøre det i et klimaperspektiv. Jeg hadde håpt at SV kunne vært med på Fremskrittspartiets klimapolitikk, som hadde ført til lavere utslipp enn SVs klimapolitikk. Invitasjonen til å avklare standpunktet for norsk gass står fortsatt.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ketil Kjenseth (V) []: Det blir 1 minutt om Innlandet til representanten Sandtrøen, for representanten var inne på de store og økende forskjellene. Ja, det er inntektsforskjeller i Norge, men de er mindre enn i noe annet land i verden. Utfordringen er at vi har en aldrende befolkning, og ser vi 10, 15 eller 20 år framover i tid, kommer den eldre befolkningen til å bli enda større, og den har ikke inntekt. Ergo blir inntektsforskjellene større – ja.

Utfordringen for oss i Oppland er at vi har 1,5 pst. arbeidsledighet. I Hedmark tror jeg den er på 1,7 pst. Det å få den arbeidsstyrken inn i det grønne skiftet og få til den omstillingen, blir en stor utfordring fordi så mange av de hendene skal inn i pleie- og omsorgssektoren til nettopp en aldrende befolkning som bor ytterst i distriktene. Vi står overfor en krevende spagat. Jeg skulle ønske at Arbeiderpartiet brukte mer tid på å diskutere hvordan vi kan sikre at vi kan bidra i det grønne skiftet med flere hender, som vi virkelig trenger, i stedet for å snakke om de store og økende forskjellene – for vi har både hender og kapital hvis vi prioriterer riktig.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg ville satt pris på om statsråden, i stedet for å bruke taletiden på å ramse opp en uendelig skryteliste over regjeringens innsats, hadde svart på konkrete spørsmål som blir stilt i denne sal.

Til CO2-fond for næringstransporten: Vi er fullt klar over at det pågår samtaler med NHO. Det vi spør om, er den konkrete modellen. Utfordringen er ikke at det pågår samtaler. Det som er problemet, er at samtalene ikke tar slutt fordi regjeringen ikke gir seg og ikke ser at det er næringslivets modell som må legges til grunn for å sørge for praktiske og gode løsninger som gir utslippskutt, og som også gir framdrift for næringen i Norge.

Til referansebanen for skog: Statsråden sier at politikken bestemmer vi selv. Så sier han i samme åndedrag at vi må følge EUs regelverk. Ja, hva betyr det konkret for den referansebanen som statsråden har tenkt å melde inn og forplikte Norge på innen 13 dager? Hva betyr det? Hva slags referansebane er det statsråden på vegne av Norge har tenkt å forplikte oss på? Kan statsråden bekrefte at det er bane 11 som blir valgt, eller mener statsråden at bane 11 ikke kan velges fordi man da ikke vil oppfylle EUs regelverk? Det er utrolig viktig å velge en referansebane som sørger for at man fortsatt kan bruke skogen for økt avvirkning og bruke skogen som en ressurs for biodrivstoff.

Så til rovdyr, som har vært et stort tema også i debatten i dag. Jeg var i dag tidlig på Bjørkelangen og møtte flere av dem som i månedsvis har forberedt seg på å skulle følge opp rovviltnemndenes vedtak, bl.a. om uttak av Mangen-flokken. Nok en gang blir rovviltnemndene overkjørt. Nok en gang blir også stortingsflertallet forsøkt overkjørt av regjeringen. Det er ikke regjeringen som skal sitte og fortolke hvorvidt stortingsflertallets vedtak og et rovviltforlik er i tråd med naturmangfoldloven og i tråd med Bernkonvensjonen. De vurderingene har stortingsflertallet gjort, og stortingsflertallet er også tydelig på at man skal ha fire–seks ynglinger per år, nå er det langt over. Derfor er det som nå skjer, et klart brudd med rovviltforliket. Man overkjører igjen de lokale rovviltnemndene, og det er derfor behov for – slik Senterpartiet og Arbeiderpartiet har varslet i denne debatten – at vi får en egen redegjørelse om denne saken.

Karin Andersen (SV) []: Nå er representanten fra Venstre oppe og sier at vi har hender og kapital. Ja, det har vi. Vi har smarte hoder også. De smarte hodene må vi bruke i fornybar satsing, og kapitalen må vi bruke på grønn satsing og på vanskeligstilte, ikke på fortsatt satsing på olje og gass. Det binder arbeidskraft der, og vi er nødt til å satse på bedre fordeling, nettopp for at den klimasatsingen vi gjør, ikke skal ramme vanskeligstilte. Den rammer nok der fra før.

Jeg er også bekymret for den klimaavtalen som er inngått, både fordi det fremdeles kan foregå dobbelttelling på kvotepolitikken, og fordi det nå er hvert lands ambisjoner som styrer om vi lykkes eller ikke. Og da er jeg ikke trygg på den norske regjeringen, og jeg er heller ikke trygg på andre regjeringer, så det er ganske skremmende det vi har foran oss.

Så er Venstre oppe og snakker om kommunesektoren. Det er vel og bra, men hvorfor stemmer da Venstre imot å bevilge mer penger til fylkene slik at de kan satse mer på elferjer eller kollektivtrafikk? Det stemte Venstre imot på fredag. Det at kommunesektoren må ha kompetanse for å ivareta både biologisk mangfold, natur, jordvern og ikke minst sitt klimaansvar, ble det fremmet forslag om i Stortinget på fredag – Venstre stemte imot. Det er ikke så greit å få til dette hvis man ikke har veldig høy og god kompetanse i kommunesektoren, som kan gi politikerne et skikkelig faglig godt grunnlag. Det er mange nok som presser lokalpolitikere og regionpolitikere til å drive med utbygging som ikke er klimavennlig, som tar matjord, og som ødelegger den planleggingen som kunne gjøre det mulig å nå klimamålene. Den kompetansen må på plass, den er ikke der, men Venstre stemmer dessverre imot.

Vi skal behandle en annen sak her i dag, om regionreform, der SV har tatt til orde for at vi kanskje kunne gitt fylkeskommunene et ansvar for arealplanlegging, slik at vi kan nå målene om at framtidig transport skal tas med gange, kollektiv eller sykkel. Men det vil ikke Venstre. Venstre lager en sånn rar region – Viken, der Oslo ikke er med – og så vil de ikke engang at dette skal utredes. Dette kunne være en oppgave som man er nødt til å se i en større sammenheng, der man nettopp tar vare på muligheten til å gjøre dette uten å komme i kollisjon med verken biologisk mangfold, klima, jordvern eller naturvern. Men Venstre har dessverre sagt nei til det, og det sier vel at man er mer interessert i å sitte i regjering enn å ta vare på disse verdiene.

Presidenten: Representanten Arne Nævra har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Arne Nævra (SV) []: Jeg lovte å komme tilbake til én art, til jerven, som Norge har et veldig spesielt ansvar for. Rovviltnemnda i Hedmark vil veldig gjerne jakte jerv i skogsområder i lavlandet – der det ikke er sau. Er det mulig! Det var veldig bra at statsråden tok til følge denne klagen på felling av 20 jerver i høst, reduserte antallet til 16 og ville felle jerv der det var prioriterte saueområder. Det skulle bare mangle. Det er åpenbart logisk dersom konfliktnivået skal ned, for jerven gjør overhodet ikke skade i barskog der det ikke er sau. Da disse 16 så var skutt, kom rovviltnemnda sammen igjen på hastemøte – nå, nettopp – og vedtok nok en gang ny kvote på flere dyr. En ny klage ble i dag sendt til departementet, og jeg tar for gitt at Elvestuen står rak i denne saken igjen, som han helt riktig har hatt en veldig god holdning til så langt. Det skjønner jeg at han ikke kan kommentere akkurat i dag.

Terje Halleland (FrP) []: Jeg har lyst til å kommentere lite grann de ytringene som kommer, spesielt fra klimakameratene våre. Jeg tror at hvis andre nasjoner hadde fulgt denne debatten, hadde de lurt veldig på hva vi egentlig er uenige om, men jeg forstår at her gjelder det bare å gå lengst.

Vi er en komité som heter «energi og miljø», og det betyr altså at vi skal diskutere litt miljø, og vi skal diskutere litt energi. Vi er nok i en situasjon i dette landet der tilgang til energi og den situasjonen vi har på dette området, blir tatt som en selvfølge. Milliarder av kroner har ført oss til det samfunnet vi har i dag, vi tar det helt for gitt, og det har vel også egentlig kommet forslag om at oljefondet vårt skal slutte å investere i olje. En miljødebatt og en klimadebatt er viktig å ta, men når en får mer eller mindre beskyldninger om at det er useriøst, og en ikke blir tatt på alvor når en har en alternativ politikk, så reagerer jeg på det.

Når utslippene kommer i Kina, hva hjelper det da å kutte i Norge? Klimautfordringene er internasjonale, de er globale. Da må vi også være med på å jobbe for å få til internasjonale avtaler som gjør at alle er med på dette. At det bare skal gjøre vondt i Norge, hjelper ingen. Med den politikken som blir ført, gjelder det altså å begrense verdens tilgang til energi. Da har jeg bare lyst til å minne om at i dag står energimiksen som er skapt av sol og vind, for ca. 2 pst. Da blir mitt spørsmål: Er det lettere å møte utfordringene som samfunnet vårt står overfor, med mindre energi, eller med større tilgang på energi? Billig energi betyr billige produkter og billige varer. Dyr energi betyr dyre varer. Er det dette vi skal møte verdens fattige med? Vi opplever også at fossilt selvfølgelig skal ut, mens de samme partiene kjemper imot etableringer av både vann og vind fordi det utfordrer norsk natur. Dere vil virkelig tilbake til hest og kjerre.

Fremskrittspartiet vil møte utfordringene med å bruke overskudd fra Nordsjøen og norsk sokkel til teknologiutvikling, bruke det på CCS, et eksempel på en teknologi som kan være avgjørende for framtidens klimautslipp og bidra til internasjonale avtaler der utslippene virkelig er.

Renate Sølversen (H) []: Jeg vil først få lov til å oppklare en misforståelse. Jeg anklaget ikke Senterpartiet for ikke å være med på Klimasats. Jeg spurte bare Senterpartiet, som vanligvis slår et slag for kommunene, om de er komfortable med å være det partiet som gir minst til Klimasats i neste års budsjett. Jeg lover at jeg ville brukt langt mer taletid på å forsvare Klimasats dersom noen foreslo å kutte ordningen helt.

Samtidig vil jeg komme med et bitte lite ønske for det neste året. Mange har snakket om juleønsker og julegaver, men jeg vil komme med et nyttårsønske: Jeg håper at denne debatten neste år handler mer om hvordan vi bruker ressursene våre, og ikke minst om hvordan vi kan bruke dem om igjen. Sirkulær økonomi vil være tema i en strategi som kommer fra regjeringen. Jeg håper at den for alvor kan sette i gang den debatten.

Sirkulær økonomi høres kanskje litt fremmed og tørt ut, men selve essensen er jo grunnleggende god. Det er å få mer ut av de ressursene vi allerede har hentet ut. Det handler om så mye mer enn avfall. Det handler om utvikling av smarte produksjonslinjer og samarbeid på tvers av sektorer som ser at de kan finne verdier hos hverandre. Det er ikke alltid naturlig at en som driver med fiske, samarbeider med en som driver med helse, men der kan sirkulær økonomi være en løsning.

Det handler om utleie, abonnementer og smarte systemer for deling. Til syvende og sist handler det om hvordan jeg som forbruker kan ta valg som gjør at mitt karbonavtrykk her i verden blir litt mindre, at jeg kan kjøpe en kjole som er laget av materialer som er brukt tidligere, i stedet for å kjøpe en som er helt ny, og at jeg kan velge produkter basert på hvordan de er produsert, og om de er mer klimavennlige enn andre. Derfor gleder jeg meg til strategien kommer.

Sirkulær økonomi er en naturlig videreføring av tanken om en bærekraftig politikk og å ta vare på ressursene vi har. Jeg håper at 2019 blir året da det får en naturlig plass i klimadebatten.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg kan forstå hvorfor enkelte kan bli oppgitt over klimadebatten, for når man hører Arbeiderpartiet snakke og så ser deres alternative budsjett, og ser hvor milelang avstanden er mellom det de påstår at de gjør, og det de faktisk gjør, kan man ikke annet enn å bli forundret.

De skryter av at de har levert et klimabudsjett i sitt alternative budsjett i år. Hvor har de fått de tallene fra da? De har fått dem fra regjeringen. Det kommer ingenting om at vi nå rapporterer på klimautslipp for første gang, og at vi gjør det på grunn av at de borgerlige partiene har sagt at det er nødvendig. Det er ikke noe nytt eller unikt med Arbeiderpartiets budsjett – snarere tvert imot.

Jeg har for øvrig lagt merke til at det har vært flere enn vanlig fra Arbeiderpartiet som har deltatt i klimadebatten i dag. Det er bra, for vi vet at dette er et tema som vanligvis ikke har ligget Arbeiderpartiets hjerte nært. Noen har også vist til min hjemkommune, Oslo. Der så vi hvordan samferdselsbyråden var ute og sa at man burde ha fem klimatips til alle storbyer, for det er dette vi gjør her i Oslo, sa hun. Punktene 3, 4 og 5 av de fem klimatipsene var nasjonal politikk – det var regjeringens politikk.

Senterpartiet har også villet snakke om klima. Det er nytt for denne stortingsperioden. Vi hører bl.a. om CO2-fondet, som Arbeiderpartiet også er opptatt av. Til det vil jeg for det første si at dette flertallet styrker bevilgningene til omstilling i tungtransporten. Enova-bevilgningene er på et historisk høyt nivå, og de skal brukes bl.a. på dette.

Det overraskende når det gjelder debatten om CO2-fond, er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil forringe forurenser betaler-prinsippet ved å hoppe inn i en foreslått modell og bare godta den og ta den for god fisk. Det er jo nettopp derfor man har samtaler med NHO – for å finne en modell som vil være best både for utslippene, for å bevare forurenser betaler-prinsippet, og for at avgiftsfritakene ikke skal bli så store at man mister CO2-avgiften som et klimavirkemiddel.

Når det gjelder skog, kan det være verdt å minne om at Senterpartiet var med på klimameldingen hvor vi bestemte å koble norsk klimapolitikk opp mot EU. Når det snakkes om regelverket, er det viktig å huske på at Norge her vil få en kompensasjon. Dette er også behørig dekket i flertallsmerknadene i innstillingen om klimameldingen.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg []: Det har vært mange gode innlegg i denne debatten, og det har vært mye debatt om klima. Det er bra. Men vi er nødt til å slå fast at klimaproblemet er globalt og må løses globalt. Derfor er Norge en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet. Vårt bidrag til Parisavtalen er basert på at vi fortsatt skal ha en aktiv petroleumspolitikk. I dette bildet er norsk gass viktig.

Norsk gass muliggjør et skifte fra kull til gass i Europa, som i Storbritannia. En slik endring gir raske, store og billige utslippsreduksjoner i land som bruker kull. Gass er også utmerket i samspill med varierende energi fra sol og vind. Dette gjør gass til en løsning i EU-lands klimapolitikk. I kombinasjon med CCS kan gass på lang sikt gjøre hydrogen til en viktig del av løsningen på klimautfordringene.

Representanten Karin Andersen sa at det er farlig med olje og gass. Nei, bruker man gassen til det den er veldig godt egnet til, er det ikke farlig. Hvis de ca. åtte millioner hjemmene og boligene i Storbritannia ikke hadde fått gassen fra Norge, ville alternativet ha vært kull til oppvarming. Engelskmennene er litt som oss: De er hyggelige folk som liker det gode liv, men de kommer ikke til å sitte med pledd om vinteren for å holde varmen. De kommer til å finne andre energikilder. Det er nærliggende å tro at kull vil være den energibæreren.

Da vil jeg takke for en god debatt.

God jul, president.

Presidenten: Takk for det. Det var kanskje litt tidlig for denne salen, for her kommer nok flere til å oppleve en vinternatt sammen utover kvelden. Men takk allikevel.

Representanten Marit Arnstad har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg blir ganske urolig av det statsråden sier om skog, for hvis man melder inn en referansebane som ikke er nummer 11 og i tråd med svenske regler, er man i brudd med det Stortinget har sagt om bruk av skogen som klimaløsning. Jeg må si at hvis Høyre og Fremskrittspartiet har tenkt å godta det, blir jeg meget bekymret. Kompensasjonsordningen som enkelte viser til her, vil bare gjelde forvaltet skog, den vil ikke gjelde de andre kategoriene. Det jeg nevner som eksempel, at vi kan komme til å betale kvoter til EU for å få lov å dyrke opp dyrkbar mark i et land som har 3 pst. dyrket mark, står fast.

Når representanten Halleland er opptatt av at vi må se klimakampen globalt, vil jeg si at Fremskrittspartiet må følge med på det som skjer i Norge og i egen regjering. Vi kan være i ferd med å fraskrive oss skog som en del av klimaløsningen. Det burde representanten Halleland konsentrere seg om.

Til representanten Heggelund vil jeg bare si at når jeg hører ham angripe Arbeiderpartiet og Senterpartiet om CO2-fond, høres det hele ut som en særdeles god søknad til embetsverket i Finansdepartementet.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lars Haltbrekken (SV) []: Representanten Meininger Saudland var oppe og prøvde å gjøre rede for hvorfor Fremskrittspartiet vil gjøre nullutslippsbiler dyrere og dermed mindre konkurransedyktig i kampen mot fossilbilene. Det er jo akkurat det som er problemet med Meininger Saudlands forslag – elbilen vil bli svakere i konkurransen mot bensin- og dieselbiler, for prisen på Porsche Cayenne ønsker ikke Fremskrittspartiet å gjøre noe med.

Så spør representanten Meininger Saudland hva jeg mener om miljøpartiet De Grønne i Tysklands holdning til norsk gass. Vel, jeg er ikke medlem av miljøpartiet De Grønne i Tyskland, og de skal få lov til å svare for det selv. Men vi vet at EU-kommisjonen har lagt fram planer om en kraftig satsing på fornybar energi og på energieffektivisering, og vi ser da at behovet for gass til EU går kraftig ned. Så der fins svaret.

Presidenten: Representanten Nils Kristen Sandtrøen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det var representanten Kjenseth som hadde et innlegg til meg og egentlig bare forsterket hele poenget og kom med et kjempepoeng, og det er den aldrende befolkningen i deler av Distrikts-Norge. Svaret på å gjøre noe med den utfordringen er ett ord: næringspolitikk. Det er jo derfor jeg har snakket om næringspolitikk i begge innleggene mine her i dag. Og ikke nok med det – vi har et representantforslag på gang, som skal behandles her rett over nyttår, om trygg matproduksjon på norske ressurser, noe som vil føre til arbeidsplasser i hele Norge.

Egentlig holder det å sitere et tidligere Venstre-medlem som er varaordfører i Engerdal nå, og som var med og la ned Engerdal Venstre i fjor, for han er en av dem som har kjent sentraliseringspolitikken, de økende forskjellene og manglende næringspolitikk på kroppen:

«Det ble helt utenkelig å skulle drive valgkamp til høsten for et parti som snakker bygda mi midt imot.»

Espen Barth Eide (A) []: Jeg tror representanten Stefan Heggelund har med seg et kort der det står at man til enhver tid skal fortelle at Arbeiderpartiet nettopp har begynt med klima- og miljøpolitikk. Som det har vært nevnt før her i salen, var altså Gro Harlem Brundtland verdens første miljøvernminister. Hun sto mange år senere i spissen for Vår felles framtid og satte veldig mye av tonen for det internasjonale klimaarbeidet som har kommet senere. Jens Stoltenberg initierte skogsatsingen, som er helt unik i verden, og som denne regjeringen følger opp, noe som er utmerket. Røttene til den moderne elbilpolitikken som Norge fører, altså den første ideen om avgiftsfritak, kom også under en Arbeiderparti-regjering.

Det er, for å si det forsiktig, noe overdrevet at dette er noe vi har kommet på nå. Men det er riktig at vi sier klart og tydelig at klimapolitikk må være rammen rundt all politikk, og at et ansvarlig styringsparti ville vært uansvarlig hvis man ikke prøvde å styre innenfor naturens rammer. Det vet vi veldig mye mer om nå enn man gjorde for bare noen tiår siden.

Jeg har også lyst til å oppklare en annen påstand som har kommet noen ganger i dag, om at Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett og utslippsbudsjettet er kopiert fra regjeringen. Det er galt, for i Prop. 1 S for 2018–2019 fra Klima- og miljødepartementet sier man eksplisitt på side 295 at framstillingen som gis av Miljødirektoratet, ikke er noe regjeringen slutter seg til. Det er altså noe man har gjengitt som et slags vedlegg fra Miljødirektoratet. Da vi ønsket å lage en oversikt over utslippseffekten av vår politikk på en mest mulig realistisk måte, brukte vi det beste fagmiljøet som er, nemlig Miljødirektoratet, og de beregningene de har gjort, men vi har også tatt tydelige valg på noe som er politikk, noe vi ønsker å gjennomføre, til forskjell fra regjeringen. Det gjorde ikke regjeringen i klimameldingen og heller ikke i statsbudsjettet. Derfor har man ikke en konkret plan.

Jeg har lyst til å si litt om det som har vært oppe om norsk gass. Statsråd Freiberg sier helt riktig at det nå og i nær framtid ikke er noen tvil om at norsk gass har vært med på den store omleggingen som Storbritannia har fått til, som har hatt et veldig kraftig kutt i klimautslippene. Det er fordi Storbritannia har ført en krig mot kull, som i stor grad har lyktes, og om bare få år, kanskje i 2025, er kull helt ute av miksen. Den store vinneren er jo vindkraft, som nå virkelig har tatt av, og som Storbritannia har blitt en stor bruker av.

Det jeg vil advare mot, er å tro at det man ser i dag, vil være der i all framtid. Jeg tror at man i den neste runden – både i britisk politikk, samme hva som skjer med den etter brexit, og i EU – også vil redusere kraftig på importen av fossilt. Derfor skal man ikke projisere fra nåsituasjonen, som er riktig beskrevet, til at dette nødvendigvis er der om 30 år. Det er det jeg mener med – og som jeg inviterte til tidligere i dag – en diskusjon om hvordan vi ser Klimarisikoutvalgets anbefalinger opp mot framtidige, videre investeringer i norsk olje og gass.

Presidenten: Presidenten vil bare opplyse om at den første klima- og miljøministeren var Olav Gjærevoll, så har vi lært det også i dag.

Åsmund Aukrust (A) []: Noen ord på slutten: Naturvern har vært lite nevnt i denne debatten. Det er synd, for det er den andre store miljøutfordringen verden står overfor. Tap av det biologiske mangfoldet er en like stor utfordring som klimautfordringen. Heller ikke på dette området har vi fått et kraftfullt budsjett fra denne regjeringen. Arbeiderpartiet vil mer. Vi vil ha en større satsing på miljøovervåkning, så vi vet hva vi skal ta vare på. Vi vil satse mer på Artsdatabanken, som tar vare på de utsatte artene. Vi vil ha en større satsing mot marin forsøpling, for også her hjemme må vi rydde opp i våre hav.

Flere har snakket om skogvern. Det er veldig bra at det er tverrpolitisk enighet om at skogvern er viktig, og at ordningen om frivillig vern fungerer bra. Det er likevel et paradoks at man for første gang på mange år altså vil ha et kutt i skogvernet under denne regjeringen. Nå har det vært økninger siden 2011, men i år – med en Venstre-statsråd – kom det et kutt.

Det har vært snakket om det internasjonale arbeidet. Det internasjonale arbeidet er veldig bra. Jeg heier på hver eneste krone Norge kan bruke ute i verden, for det er ute i verden vi virkelig kan være med og utgjøre en stor forskjell ved å satse på fornybar energi i utviklingsland. De økningene som nå kommer, kommer jo etter fem år med kutt fra Børge Brende. I dag skrytes det av en historisk satsing, men det er fortsatt to tredjedeler av det vi lå på for fem år siden. Man skulle trodd vi hadde kommet mye høyere enn der vi var for fem år siden, men det er altså historien til denne regjeringen. De driver en jojopolitikk hvor de kutter det ene året for å skryte av en økning det andre året.

Med de kuttene vi nå får fra amerikanerne, er det spesielt viktig at Norge ikke gjør det samme. Tiden for store fornybarkutt fra dagens regjering må være slutt når vi ser hva amerikanerne gjør.

Når vi hører Stefan Heggelund, høres det ut som om resten av salen har funnet opp klimaproblemet for fem minutter siden. Det er med respekt å melde bare tull. Klimapolitikken går som en rød tråd gjennom Arbeiderpartiets historie: fra Trygve Bratteli, som var med på å opprette det første Miljøverndepartementet i verden, til Gro Harlem Brundtland, som ble verdens klimaminister, og til Jens Stoltenberg, som ble FNs spesialutsending for klima.

Jeg er stolt av hva mitt parti har gjort, men jeg synes ikke vi har gjort nok, for klimautfordringen er så stor og fundamental at ingen kan si de har gjort nok. Derfor blir jeg veldig bekymret når jeg hører hvor selvtilfredse Høyre-politikerne er i dag. Mens verden står på kanten av stupet, sier altså Høyre at vi gjør mer enn nok her hjemme i Norge, og når alle andre kritiserer oss, er det alle de andre som ikke har forstått, for vi gjør mer enn nok.

Sannheten er allikevel at det ikke tas noen nye initiativ. Man styrer mot ikke å nå målene for 2020. Vi har ingen egne mål for 2030. Dette blir nok en tapt mulighet for klimaet. Men Arbeiderpartiet kommer ikke til å slappe av. Det kommer en ny mulighet i januar, da de 37 forslagene fra Arbeiderpartiet og SV skal opp til behandling. Da har posisjonen muligheten til å stemme for dem.

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg tok i mitt forrige innlegg opp hvordan Norge ligger foran i klimainnsats, så det kommer jeg ikke til å gjenta nå, men når det gjelder spørsmålet om skogvern, er det altså sånn at aktiviteten innen skogvern øker til neste år. Vi opprettholder summen på 444 mill. kr, og så er det en tilsagnsfullmakt som gjør at den totale summen blir 795 mill. kr. Det har aldri før vært mer aktivitet enn det det blir til neste år.

Så var det noen kommentarer omkring Venstre og distrikt. Heldigvis er det sånn at for å kunne nå 1,5-gradersrapporten, kreves det mye innovasjon, det kreves arbeid, og det kreves næringsutvikling over hele landet. Hvis vi ser det som nå skjer, med både å investere innenfor biogass, det som skjer på avansert biodrivstoff, det som skjer langs kysten på maritime næringer, og nullutslipp innenfor grønn skipsfart – det er massevis av aktivitet som skjer på bakgrunn av den miljøpolitikken som føres.

Så var det noen spørsmål. Representanten Andersen var opptatt av dobbelttelling. Selv om markedsdelen av regelverket i Parisavtalen ble utsatt, slår Parisavtalen likevel fast at dobbelttelling ikke er lov, så det skal være ivaretatt.

Så var det gjentatte ganger spørsmål om CO2-fond. Det pågår samtaler mellom regjeringen og NHO, og da kan jeg ikke referere til resultatet av det, hva det kommer til å bli, før vi har en enighet. Men det er kjent hva som er regjeringens utgangspunkt, og det er kjent hva som er NHOs utgangspunkt. Nå pågår samtalene.

Når det gjelder referansebanen – og det er referansebanen for forvaltet skog som må meldes inn før 1. januar – er det slik at NIBIO og Miljødirektoratet nå ser på det, og de ser også hen til diskusjonen som er i Sverige. Men det er klart at når vi tilslutter oss en enighet om et system i EU, vil vi måtte følge regelverket, og det kommer vi til å gjøre.

Helt til slutt: Vi hadde tre klagesaker på felling av ulveflokker i går, og når vi gjør vår vurdering av beslutningen om det, følger vi de vedtakene Stortinget har gjort: Stortingets vedtak om naturmangfoldloven, Stortingets vedtak om å tilslutte seg Bernkonvensjonen, og de stortingsvedtakene som vi har for øvrig.

Så vil jeg også takke for debatten.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er litt forunderlig når man hører representantene fra regjeringspartiene snakke om grønn omstilling, for det virker som om de har lært seg noen talepunkt, at kommunikasjonsavdelingen i departementet sier at nå er det mye mer grønn omstilling enn før, at det er mindre oljeavhengighet i norsk økonomi nå enn tidligere. Men sannheten er jo at det er motsatt. Det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet i år er høyere enn i 2013. Vi er mer oljeavhengige nå enn vi var da Erna Solberg ble statsminister. Det er faktum. Når man ser investeringene i norsk økonomi neste år, skal de antatte investeringene i oljesektoren ifølge SSB øke med 20 mrd. kr. Det er ca. like mye som hele investeringen i norsk fastlandsindustri. Bare økningen innenfor olje- og gassektoren er ifølge SSB på ca. 20 mrd. kr, og så står statsråden her og sier at vi er mindre oljeavhengig. Vi er mer oljeavhengig.

Det er ikke sånn at vi har omstilt norsk økonomi. Det er olje- og gassektoren og boligsektoren som er de to store driverne i norsk økonomi. Det er et faktum, og det er på tide at regjeringen begynner å snakke om det som er virkeligheten, ikke det som er festtaler.

Når jeg hører Stefan Heggelund fra Høyre før i dag, virker det som han har glemt at Høyre er et parti som har tro på den private eiendomsretten, som har tro på lokal forvaltning, og som har tro på enkeltmennesket. En av Høyres sterke talspersoner, Gunnar Gundersen, skrev i går på Facebook:

«Det finnes ingen ideologisk ryggrad igjen. Alt kan forhandles bort. Respekt for enkeltmennesker, eiendomsrett og demokratiets beslutningsorganer er borte.»

Det er det folk opplevde i går. Punkt én, eiendomsrett: Det er klart at når det blir en så stor ulvebelastning som det nå har blitt i store deler av ulvesonen, går det ut over muligheten til å drive næringsaktivitet. Det er et klart brudd på det Høyre tradisjonelt har stått for. Punkt to, demokratiske beslutningsorganer: Her har det vært en stor prosess, både i Stortinget og i de regionale rovviltnemndene, som har sagt at man skal ta ned antall ulv fordi det skaper så stor belastning for den enkelte. Men nei, når Ola Elvestuen sitter på sitt kontor, tar han ikke hensyn til det, han gir blaffen i de lokale beslutningsorganene, overkjører dem og overkjører enkeltmenneskene. Det er grunnen til at det blir så høyt konfliktnivå i ulvedebatten: at man gang etter gang opplever at når det kommer til departementet, tar man ikke hensyn til lokalbefolkningen, til enkeltmennesker, til den private eiendomsretten, til de regionale beslutningene og til det lokale demokratiet.

Jeg håper at Fremskrittspartiet og Høyre begynner å finne tilbake til sine grunnrøtter når det gjelder troen på det lokale, ikke bare på sentralstyring, for den beslutningen som ble tatt i går, er et nytt overtramp mot lokalbefolkningen i kommune etter kommune, og det kommer til å bli masse uro hvis man ikke begynner å lytte til dem som faktisk kjenner virkeligheten, ikke bare til dem som er i departementet.

Une Bastholm (MDG) []: Nå begynner vi vel å nærme oss den delen av debatten hvor det er lov å oppsummere litt. Jeg synes dette har vært en debatt som viser veldig tydelig at denne salen er klar over det alvorlige bakteppet vi har. Problemet er at vi i dag ikke har politikken som skal til for at vi når målene våre og til og med klarer å forsterke dem, slik at vi kan svare på FNs anbefaling nå – som ikke er å kutte 40 pst. fram mot 2030, men som er at hele verden skal kutte i utslippene sine med 50 pst. i løpet av de neste tolv årene, innen 2030. Og i det scenarioet kan det godt tenkes at Norge også skal gjøre mer enn bare det aller minste vi har lyst til, for det at vi klarer mer, gjør også at andre land slipper å kutte så mye at det går ut over f.eks. velferd.

Så har jeg fått med meg at noen av oss har vært i Tyskland og fått høre fra de grønne der at de også der er opptatt av miljøpolitikk. Det burde jo ikke overraske noen at et land som ikke er selvforsynt med energi, og som ønsker å ha minst mulig utslipp, ønsker å bruke gass i stedet for kull. Det kunne jeg ha fortalt før komiteen reiste til Tyskland. Spørsmålet er jo hva Tyskland ønsker seg i 2030, i 2040, i 2050. For den debatten vi har om framtiden til norsk olje- og gassektor, handler ikke om de utslippene som kommer i dag og i morgen. Til og med Miljøpartiet De Grønne anerkjenner at vi har inngått kontrakter på sokkelen, som kommer til å fortsette å stå der og gå – og så lenge det er lønnsomt, kommer de til å gjøre det. Men vi må ha en politikk fra denne salen som rigger Norge for den framtiden vi skal inn i. Det handler om nå ikke lenger å ha en politikk for mer investeringer på sokkelen, men å sørge for at de aktørene som er på sokkelen, får en trygg avvikling, og at de som jobber på sokkelen og i tilgrensende næringer, går en trygg framtid med tryggere jobber enn dem vi sørger for i dag, i møte.

Olje- og energiministeren viser til IEAs anslag om at verden vil trenge 70 millioner fat olje per dag i 2040, og at det er nødvendig å finne ny olje for å dekke etterspørselen. Men det ministeren beleilig hopper over, er at dette scenarioet for 2040 bryter 1,5-gradersmålet. FNs klimapanel er krystallklare: Skal vi holde oppvarmingen under 1,5 grader, må verdens utslipp av klimagasser halveres innen 2030 og være netto null i 2050. Og Klimarisikoutvalget som regjeringen nedsatte, og som leverte rapporten sin nylig, viser veldig tydelig at jo mer vi lykkes med klimapolitikken, desto dårligere kommer det til å gå med norsk økonomi dersom vi fortsetter å ha den samme politikken som vi hadde på 1970-, 1980- og særlig 1990-tallet – en politikk for mer investeringer. Den tiden er over. Vi må være lykkelige over det vi har fått til, og så må vi tenke nytt. Vi må klare det mens vi fortsatt også tenker på dem som er her og nå.

Sandra Borch (Sp) []: Først til representanten Nævra og SV: Jeg vil først si at jeg respekterer SVs syn på rovdyrpolitikken. Men vi er strengt tatt nødt til å følge opp det rovviltforliket vi har vedtatt med et bredt flertall i dette stortinget. De to rovdyrene representanten Nævra nevnte, var jerv og ulv, og det er akkurat disse to rovdyrene som ligger langt over bestandsmålet i dag. At ikke SV vil anerkjenne rovviltnemndenes jobb og grundige vurderinger i disse sakene, synes jeg er lite tillitsfullt overfor den gode jobben nemndene faktisk gjør.

Representanten Nævra sier også at verken jerv eller ulv har gjort noen særlig stor skade. Da vil jeg råde representanten til å reise ut til de bøndene som har brukt store deler av sommeren på å lete etter døde og skadde dyr.

Så til skog: Jeg må si at jeg ikke er beroliget av noen av statsrådenes svar på Senterpartiets spørsmål angående forhandlingene med EU som nå pågår. Dette kan få store konsekvenser for skogen, både for næringen og ikke minst for skogen som en del av Norges klimaløsning.

Senterpartiet har ikke bestridd at vi har måttet følge et regelverk. Ja, vi vil måtte følge et EU-regelverk, men spørsmålet er hvilken referansebane vi skal velge å melde inn. Det er bare ett alternativ av de elleve som er utredet, som er akseptabelt, og mitt spørsmål er om regjeringen vil melde inn det, og om Høyre og Fremskrittspartiet vil følge statsråden opp på det. Det er et enkelt spørsmål som statsråden bør kunne svare ja eller nei på.

Heidi Greni (Sp) []: Statsråd Elvestuen var på talerstolen her i stad og klargjorde hva slags vurderinger som var lagt til grunn for å overprøve rovviltnemndene. Jeg syntes tydelig han sa at han fulgte Stortingets vedtak når han gjorde den vurderingen. Da vil jeg sterkt anbefale statsråden, som er statsråden med ansvaret for dette feltet, å ta en liten titt på rovviltforliket. I rovviltforliket står det nemlig at vi skal ha to til fire ynglinger av ulv i Norge, og i dag har vi det dobbelte. Er det slik at statsråden ikke har lest rovviltforliket, eller er det slik at han bestrider det bestandsestimatet som er – at vi faktisk har dobbelt så mye ulv i Norge som det Stortinget har sagt vi kan tolerere?

Stortinget har vært tydelig på at uttak skal skje også innenfor sonen. Det skal gjennomføres for å prøve å komme ned på bestandsmålet. Det har Stortinget sagt helt tydelig fra om. Dette er en hån mot demokratiet, det er null respekt for Stortingets vedtak, og det er også en hån mot rovviltnemndene. Stortinget har sagt at rovviltnemndene skal ha en tydelig rolle i denne forvaltningen – nå blir de nok en gang overkjørt. Ikke minst er det en hån mot lokalbefolkningen, som har levd med de alvorlige konsekvensene av en dobling av ulvestammen nå i flere år, og nå øynet et håp om at de kanskje kunne få en litt mer levelig hverdag, og så opplever de at Stortingets flertall blir overkjørt på denne måten. Så jeg må virkelig spørre statsråden: Har han ikke lest rovviltforliket, eller er han ikke enig i de bestandsestimatene som er? Er han enig i at vi har dobbelt så mye ulv som det Stortinget har sagt vi faktisk skal ha?

Presidenten: Representanten Espen Barth Eide har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg vil bygge videre på representanten Bastholms gode innlegg nå i stad og si at når vi skal vurdere våre klimapolitiske forpliktelser, Klimarisikoutvalgets innstilling og olje- og gassektoren, er det en viktig faktor vi ikke har snakket så mye om i dag, men som bør være nevnt, og det er investeringene i karbonfangst og -lagring. Jeg vil bare understreke hvor utrolig viktig det er å lykkes i den satsingen, som er et sted hvor Norge har gått foran, og hvor vi vanskelig kan regne med at noen andre gjør det for oss. Vi skal få med oss andre land, men vi må beholde ledertrøyen.

Dette er viktig med tanke på klimapolitiske mål, men jeg har også lyst til å si i denne salen at det også er viktig med tanke på olje- og gassektorens framtid. For kanskje ligger mange av svarene nettopp der på hvordan man f.eks. kan konvertere naturgass til hydrogen – hvis man da kombinerer det med CCS, kan man levere et rent produkt videre, til dels med eksisterende infrastruktur. Så folk bør være opptatt av det enten de kommer inn i det av et ønske om å oppfylle Parisavtalen, eller for å ta vare på arbeidsplassene innen olje og gass. Men vi må altså komme videre, og vi må få til en investeringsbeslutning når tiden er inne for det.

Statsråd Ola Elvestuen []: Når det gjelder referansebanen, tror jeg at jeg har svart på det flere ganger, at vi har nå en enighet med EU når det gjelder å forvalte skog. Vi kommer til å levere inn det innen 31. desember, og vi vil selvfølgelig følge reglene i det systemet vi tilslutter oss. Men det er en prosess med NIBIO og Miljødirektoratet, som også ser hen til den diskusjonen som er i Sverige og andre land som skal levere inn på samme tid.

Ellers er jo dette en budsjettdebatt, og når det gjelder rovvilt, er det på budsjettet for neste år 15 mill. kr i økning. Det er økning til FKT-tiltak, og det er økning til SNO. Det ble i går gjort vedtak når det gjelder klagebehandling. Det er klart at når vi følger opp rovviltpolitikken, er det vi følger, Stortingets vedtak, det er vedtak om å tilslutte seg Bernkonvensjonen, det er vedtak om naturmangfoldloven, det er de to rovviltforlikene, det er flertallsvedtaket på ulv, og det er flertallsvedtaket på ulv med presisering av § 18 c under naturmangfoldloven. I vurderingen i går er det ut fra § 18 c det er gitt tillatelse til uttak av Slettås-flokken, ut fra det som er vesentlige samfunnshensyn.

Presidenten: Representanten Stefan Heggelund har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg er ikke noen embetsperson i Finansdepartementet, jeg er en helt vanlig idealist for bedre klimapolitikk. Det som overrasker meg med Arbeiderpartiet og Senterpartiet når det gjelder CO2-fond, er at de vil gå for en modell hvor hverken storting eller regjering kan stille noen konkrete krav til at fondets midler skal brukes på en bestemt måte. Det synes jeg er rart.

Det er heller ikke sant at regjeringspartiene og flertallet er selvtilfredse. Det er jo derfor vi sier at klimapolitikken skal forsterkes hvert eneste år. Hvis man trenger noe tegn på at klimapolitikk er et nytt gebet for Arbeiderpartiet, er det bare å se på de forslagene som representanten Aukrust viste til. Der kan man se at regjeringen allerede er i gang med de aller fleste av de forslagene. God jul, sier man til det.

Til representanten Espen Barth Eide kan jeg bare si at vi skal fortsette å legge inn tall i våre budsjetter som Arbeiderpartiet kan klippe og lime inn i sine egne alternativer, og så etterpå kalle det for sin egen idé.

Terje Aasland (A) []: Egentlig har jeg sittet og hørt på debatten med interesse, og jeg synes det har vært mange viktige innlegg om framtiden, klima, de store utfordringene. Jeg synes ikke minst det som vår hovedtalsperson, Espen Barth Eide, har sagt om klimavisjonene til Arbeiderpartiet og klimakonkretiseringene som ligger i det forslaget, har vært viktig.

Men jeg måtte ta ordet da jeg hørte statsråd Elvestuen snakke om at han følger opp Stortingets vedtak om ulveforvaltningen. Det er med respekt å melde ikke riktig. Jeg satt i de forhandlingene, og det var ganske intens stemning mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet. Ola Elvestuen var aldri en del av de forhandlingene. Han var sterkt imot det som var konklusjonene.

Men konklusjonene fra stortingsflertallet var veldig tydelige. De fastslo at det skulle være en ulveforvaltning på fire–seks ynglinger per år som et faktisk tall. Det var grunnlaget for hva de fire partiene ble enige om, og det var veldig tydelig understreket også i stortingsvedtaket.

Når statsråden da tillater seg å bruke denne talerstolen til å stå og si at han følger opp Stortingets vedtak når det gjelder ulveforvaltning, er det med respekt å melde feil. Det er ikke riktig. Dette var en veldig tydelig konklusjon fra de fire partiene, og hvordan Stortingets vedtak var å forstå, ble ettergått også i runder med daværende statsråd Helgesen. Helgesen innrømmet det etter de oppklarende rundene. Jeg synes det er ganske alvorlig at en statsråd på tampen av en debatt faktisk sier så tydelig at han følger opp et vedtak fattet i Stortinget, som han overhodet ikke følger opp.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg stilte noen spørsmål i mitt forrige innlegg som statsråden overhodet ikke svarte på. Har statsråden fått med seg at bestandsmålet er totalt fire–seks ynglinger hvis vi regner med grenseulven? Eller er det sånn at statsråden ikke betrakter det estimatet som er på minst 50 pst. mer, som reelt? Mener han at vi ikke har mer enn fire–seks ynglinger i året? Er vi altså nede på bestandsmålet? Hvis vi ikke er nede på bestandsmålet og han aksepterer at vi har altfor mye ulv i Norge, er det et brudd med stortingsvedtaket når det ikke blir jobbet effektivt fra regjeringens side for å prøve å komme ned på bestandsmålet. Når vi har et bestandsmål på fire–seks, betyr det at vi skal være innenfor rammen på fire–seks ynglinger. Det betyr ikke at vi kan ha åtte–ti–tolv ett år, og at vi så plutselig skal ned på én eller to året etterpå.

Jeg vil ha en avklaring fra statsråden: Er det sånn at han ikke aksepterer det bestandsestimatet som ligger til grunn for diskusjonen, eller er det sånn at han totalt overser Stortingets vedtak om at vi skal ned på fire–seks ynglinger av ulv i Norge?

Presidenten: Representanten Ole André Myhrvold har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i rovdyrsaken, men likevel: Er det sånn at man nå er i ferd med å innføre en turnusordning for folk som bor i rovdyrområdene – at i fjor var det altså ikke samfunnsmessige belastninger av betydning i Slettås, mens i år er det det, mens Hobøl og Mangen må vente på tur fordi de ikke har levd med denne konflikten lenge nok? Er det sånn at regjeringen mener at det i Stortingets rovviltforlik ligger inne en slags turnusordning, sånn at man kan sjonglere med hvilke deler av befolkningen som skal ha denne belastningen? I så fall lurer jeg på når det er Hobøls tur, og når det er Mangens tur.

Willfred Nordlund (Sp) []: Det passer bra at statsråden har tegnet seg etter mitt innlegg, for et av de store temaene som nå dukker opp her, er om regjeringen har tenkt å melde inn en av referansebanene til EU som gjør at vi fortsatt skal kunne drive skogdrift i dette landet. Det er flere av representantene som har utfordret statsråden direkte på om det er det regjeringen har tenkt å melde inn. Det statsråden presterte å svare i forrige runde på dette spørsmålet, var at man i samråd med NIBIO og eventuelt i lys av hva andre land melder inn, skal vurdere hva man skal melde inn.

Spørsmålet er enkelt og greit: Har regjeringen tenkt å melde inn en referansebane til EU, som gjør at det skal være mulig å drive skogdrift i dette landet framover uten at vi skal måtte betale til EU for å ha den muligheten? Er det sånn at når statsråden viser til andre land, så er det i lys av den enigheten som Nordisk råd hadde her for noen uker siden om at man skulle ha et felles skandinavisk standpunkt overfor EU nettopp når det gjelder skog, fordi man har en annen kulturelt og historisk betinget forståelse av skogdrift i de nordiske landene enn det man nødvendigvis har i EU?

Jeg må gjenta spørsmålet som flere av representantene har stilt: Kommer regjeringen til å melde inn en referansebane til EU som gjør at vi fortsatt kan ha lønnsom skogdrift her i dette landet, eller er regjeringen mer opptatt av å melde inn andre baner for å nå noen mål som det er diskusjon om hvordan man skal bruke Norges forutsetninger i den grønne omstillingen for å nå, eller mener regjeringen at man skal melde inn de banene som er forsket fram, nemlig den ene banen av de elleve, eller er det andre baner man har tenkt å legge til grunn?

Så må jeg få si helt på slutten, i lys av det representantene Bastholm og Barth Eide var inne på, at vi står overfor et behov for å gjøre drastiske tiltak i dette landet. Nå har jo til og med Fremskrittspartiet blitt enig i det. Men det som de fleste etterlyser, er jo vilje til å se helheten og hele landet når man skal ta i bruk de virkemidlene man er nødt til å ha på plass for at man skal nå den grønne omstillingen. Skog er en av de forutsetningene, og statsråden klarer altså ikke å svare på om han har tenkt å melde inn en referansebane som gjør at man får drevet skogbruk og får tatt i bruk det grønne karbonet til beste for en grønn omstilling. Det er egentlig oppsiktsvekkende.

Statsråd Ola Elvestuen []: Selv med en enighet med EU er det vi som beslutter hvilken politikk vi skal føre for skog. Vi skal nå melde inn en referansebane, og dette er et arbeid med beregninger som pågår med NIBIO og Miljødirektoratet. Det vil også være en kompensasjonsordning som ligger innenfor regelverket, og jeg mener det vil gi godt rom for vekst i norsk skognæring.

Når det gjelder vedtakene i går, er de enkeltvedtak. Kommer det nye klagesaker til neste år, vil de også være enkeltvedtak med en vurdering i det enkelte tilfellet. Vi skal følge alle Stortingets vedtak. Stortinget er også lovgiver. Det har vedtatt naturmangfoldloven. Det har vedtatt naturmangfoldloven § 18 c og § 18 b, som gjelder i dette tilfellet. Selv om man har et bestandsmål på fire–seks ynglinger, viser tallene siste år at det først var ti og en halv yngling. Så ble to av flokkene tatt ut, slik at det var åtte og en halv yngling. Tallene for det vi kjenner til så langt i år, viser at det er påvist fem og en halv yngling. Forventet så langt er seks og en halv yngling. Ja, det kan hende at det er flere, men det vil man vite mer om etter hvert som det blir sporsnø og man får mulighet til å finne ut av det.

Om det er mye eller nært bestandsmålet på fire–seks ynglinger, får den enkelte vurdere, men i klagesaksbehandlinger må man uansett ha en begrunnelse også for uttak innenfor ulvesonen. Vi følger den todelte målsettingen, der det skal være lav terskel utenfor og høyere terskel innenfor, også i henhold til §§ 18 c og 18 b. For Slettås-flokken er det vurdert at det etter Stortingets presiseringer våren 2017 er hjemmel for uttak etter § 18 c.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: I går hadde jeg litt tillit igjen til at statsråd Elvestuen for en gangs skyld ville velge å følge opp Stortingets vedtak, helt til det kom fram at det selvsagt var en illusjon jeg burde ha skjønt og sett. Med Venstre i Klima- og miljødepartementet blir det ikke tatt ut ulv i tråd med Stortingets vilje. Jeg synes det er helt utrolig at statsråden kan stå her og si at han følger Stortingets vedtak. Det gjør han ikke. Stortingets vedtak er at det skal være mellom fire og seks ynglinger hvert år, inkludert helnorske revir og grenserevir – det er langt over det. Stortinget har avklart at man kan ta ut ulv for å komme ned til bestandsmålet, og alle faglige vurderinger tilsier at ulvebestanden fortsatt vil være levedyktig selv om man tar ut ulv for å komme ned til det bestandsmålet.

Har ikke statsråd Elvestuen lært av de katastrofene vi har sett i Nord-Østerdal, på Hadeland, på Toten og andre angrep? Har ikke Elvestuen lært av at det nesten ikke er en sau igjen i ulvesonen? Jeg synes det er ganske ironisk når statssekretær Hamar sier i Dagsnytt atten at tapstallene for sau går ned, så det går fint. Men det er jo ikke rart at tapstallene for sau går ned når det ikke er noen sau igjen. Når det ikke er noen sau igjen i ulvesonen som ulven kan ta, går selvfølgelig tapstallene ned.

Elvestuen la vekt på at dette er en budsjettdebatt, og at det er lagt inn noen midler til rovvilt i budsjettet. Men tror statsråden at det hjelper de bøndene som mister dyr og får store økonomiske og personlige tap uten at det blir erstattet? Tror han at det hjelper dem som lever med ulven rundt husveggen hver dag og er redd for å sende ungene av gårde på skoleveien? Eller tror han at det hjelper de mange som har opplevd å miste en jakthund, og jegerne som ikke lenger kan jakte med løs hund innenfor ulvesonen fordi det er så stor risiko for at bikkjene blir tatt? Det går ut over trivsel, trygghet og kultur.

Og hva vil egentlig Elvestuen si om de mange hundre artene av planter som er avhengig av beitelandskap for å overleve, et beitelandskap som er direkte truet av ulven? For beitemark legges faktisk brakk, bøndene legger ned, landskapet blir endret når ulven gjør sitt inntog og gjør at landbruket må legges ned og sauen må ut. Det er et paradoks som Venstre burde ta inn over seg. Ulven fortrenger faktisk annet biologisk mangfold.

Det er nødt til å skje noe. Vi kan ikke lenger leve med en bestand som er langt over Stortingets vedtak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2–4.