Stortinget - Møte tirsdag den 18. desember 2018

Dato: 18.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 119 S (2018–2019), jf. Meld. St. 6 (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 6 [16:09:48]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Oppgaver til nye regioner (Innst. 119 S (2018–2019), jf. Meld. St. 6 (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 40 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.

Presidenten vil foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten ut over den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torhild Bransdal (KrF) [] (ordfører for saken): Denne reformen har hatt en langvarig og til dels smertefull fødsel. Det er ikke enkelt å gjøre så store inngrep i forvaltningens indre liv, og det har heller ikke vært fritt for utfordringer å få på plass en fylkeskommunestruktur som innebærer store nok enheter til å kunne gjennomføre en solid oppgaveoverføring fra staten til folkevalgt regionalt nivå. Senest for to uker siden behandlet vi omkamper om dette. Da sa jeg hva jeg mente om det, og nå skal vi konsentrere oss om oppgavene.

Likevel skal det nevnes at det var med dette bakteppet mitt parti valgte den litt utradisjonelle arbeidsmåten å framforhandle en enighet med regjeringen på, før stortingsmeldingen ble framlagt. Jeg har lyst til å ta den tyren ved hornene og forklare det. Det var nødvendig å skape ro om vedtatt struktur for å forhindre ytterligere tidstap i mange fylkessammenslåinger. Hvis vi ikke hadde gjort det, hadde usikkerheten og spillet fått fortsette til nå, like oppunder jul, og de nye fylkeskommunene hadde tapt verdifull tid i omstillings- og ansettelsesprosesser. Hensynet til ansatte og deres familier som lever i uvisshet om sin egen arbeidshverdag, og respekten for den innsats som er nedlagt av administrasjon og politikere i de fleste fylkeskommuner, tilsa en rask avklaring. Og jeg minner om at ekspertutvalget var klare på at betydelig oppgaveoverføring krevde en viss minimumsstørrelse på fylkeskommunene, og at det var folketall som var relevant – ikke kvadratkilometer.

Videre vil jeg innledningsvis nevne at det er vesentlig at generalistkommuneprinsippet legges til grunn for de nye fylkeskommunene. Vi kan ikke ha et lappeteppe av beslutningsporteføljer i dette landet. Det ville gitt en uoversiktlig og lite tjenlig modell. Så langt om dette bakteppet.

Som vi bestilte i behandlingen av kommuneproposisjonen i vår, kom stortingsmeldingen i oktober, og jeg vil få takke komiteen for et konstruktivt arbeid med meldingen.

Hele grunntanken i denne reformen er å gjøre fylkeskommunene til sterkere regionale samfunnsutviklere. Det er godt at en mangeårig debatt i det politiske Norge nå munner ut i en regionreform med større og sterkere fylkeskommuner og med en betydelig oppgaveoverføring fra staten. Den bredt sammensatte distriktskommisjonen for 15 år siden hadde dette som sin hovedanbefaling. Det er ingen tvil om at det vi nå gjør, et det viktigste distriktspolitiske grepet som har vært gjort i vår politikergenerasjon. Etter reformen kan fylkeskommunene disponere mer av virkemidlene ut fra sin kunnskap og regionale fortrinn og utfordringer. Slikt blir det bedre og mer effektiv politikk av.

Reformen er også en demokratireform som gjør at de regionale folkevalgte politikerne avgjør og får grep om saker som tidligere ble håndtert f.eks. av regionalt statlig byråkrati. Og ikke et vondt ord om statlige byråkrater! Vi har byråkrater i Norge som gjør en utmerket jobb. Like fullt er det grunnleggende i demokratiet at beslutninger som krever politisk skjønn, skal avgjøres av folkevalgte politikere som velgerne kan kaste ved neste valg, og som ved sin ombudsrolle har en annen nærhet og forpliktelse til lydhørhet overfor dem som er berørt av beslutningene.

Jeg skal også legge til at reformarbeid gir en betydelig læringskurve til alle impliserte. Flere av oss har sett at store ord og bokstaver som vi har brukt, nå nyanseres en smule når reformiveren skal avstemmes mot det som er mulig å få gjennomført prompte, og det som krever litt lengre tid. Det er litt smertefullt å erkjenne, men det er vel dette som kalles hverdagspolitikk.

Hagen-utvalget, ekspertutvalget, ga et godt grunnlag for arbeidet med oppgaveoverføring. I meldingen og i enigheten kan beslutningene om oppgaveoverføringer deles i fire kategorier: de som er besluttet i samband med tidligere stortingsbehandling av Prop. 84 S for 2016–2017, de som kan besluttes umiddelbart, de som krever litt lengre forberedelse, og som regjeringen kommer tilbake til i kommuneproposisjonen til våren, og de som krever ytterligere utredninger, som f.eks. Bufetat. En femte kategori er for så vidt forslag som legges til side, i alle fall i denne omgang.

Det har vært viktig å understreke at oppgaveoverføring ikke begrenser seg til det skippertak som nå gjøres. Dette må hele tiden følges opp ved at det vurderes om oppgaver i framtiden kan løses mer hensiktsmessig på regionalt nivå enn på statlig nivå. Oppgaver som er regionale i sin karakter, bør løses regionalt.

Det er viktig at så mange oppgaver som mulig er klare til overføring 1. januar 2020. Likeså er det viktig at så mange avklaringer som mulig gjøres i behandlingen av denne stortingsmeldingen i de varslede prosessene fram mot kommuneproposisjonen for 2019 – dette ikke minst for at både fylkeskommunene, de politikere som stiller til valg i fylkestingsvalget neste år, deres partier og velgere vet, i alle fall langt på vei, hva som skal være fylkeskommunenes portefølje.

Så ser jeg, president, at jeg er satt opp på 5 minutter, jeg trodde jeg hadde 10. Som saksordfører har jeg forberedt meg på 10 minutter.

Presidenten: Det er riktig, da fortsetter Bransdal.

Torhild Bransdal (KrF) []: Fint, da kan jeg kanskje komme igjennom det som jeg har forberedt.

I det arbeidet som skjer etter denne dagen, er det viktig at regjeringen involverer KS og fylkeskommunene på en god måte. Det vil gi både en bedre prosess og, sannsynligvis, bedre beslutninger rundt neste sving. I og med at beslutninger vil komme på litt ulike tidspunkter, er det nyttig om regjeringen i budsjettet neste år gir en samlet rapport om status for innholdet i og gjennomføringen av reformen.

De oppgavene og virkemidlene som nå overføres, er på områder der fylkeskommunene allerede har ansvar og kompetanse. Dette styrker fylkeskommunene som samfunnsutviklere. Fylkeskommunene får nye oppgaver på viktige områder som kompetanse og integrering, folkehelse, klima og miljø, næringsutvikling og landbruk, forskning, samferdsel, planlegging og kultur. Dette er viktige områder for utviklingen av samfunnet i det enkelte fylke og er oppgaver som fylkeskommunene har gode forutsetninger for å løse. Som nevnt: Noe er klart til beslutning nå, noe vil komme i løpet av neste halvår.

Innen næringspolitikken, som er en nøkkel til en sterkere samfunnsutviklerrolle, foreslås i meldingen at oppdragsgiveransvaret for næringshageprogrammet, inkubatorprogrammet, mentorprogram, bedriftsnettverk og deler at etablerertilskuddet overføres til fylkeskommunene. Videre er det bra om også virkemidlene i reiselivssatsingen overføres, men vi har forståelse for at dette trenger noe utredning. Vi forstår at den helhetlige gjennomgangen av det næringsrettede virkemiddelapparatet som regjeringen er i gang med, må gå sin gang, men har klare forventninger til at gjennomgangen fører til mer oppgaveflytting.

Kompetansepolitikken er også et område der regionalisering av makt kan gi mer treffsikre løsninger. Hagen-utvalget foreslo nedlegging av flere direktorater og overføring av hele deres portefølje til fylkeskommunene. Regjeringen har valgt å overføre mye fra IMDi, men å beholde IMDi som nasjonalt fagdirektorat og kompetansesenter. Det er trolig riktig. Like fullt vil vi påpeke at det gir en demokratisk og funksjonell merverdi å overføre bosetting til et folkevalgt styrt organ, og ikke minst at fagmiljøet styrkes nærmere der bosetting finner sted.

Jeg vil videre framheve at alle oppgaver hos Fylkesmannen som innebærer politisk skjønnsutøvelse, er eller blir overført til fylkeskommunen – vel å merke med unntak av truede arter og vernede områder, som følger direkte av statlig vedtatt politikk. Vi tror at forankringen av en miljøportefølje på alle tre forvaltningsnivåer er vesentlig for å oppnå sterkere politisk trykk og forståelse.

Det er nylig framlagt en kulturmelding som går dypere inn i de berørte saksområdene på kulturfeltet. Det er ingen tvil om at det er mange oppgaver på kulturfeltet som burde forvaltes av regionalnivået. Jeg har en klar forventning til at det legges til grunn ved Stortingets behandling over nyttår.

Den nordligste landsdelen vår, og i særdeleshet Finnmark og Troms, har en spesiell nærhet til og kunnskaper om nordområdeforvaltningen. Vi er derfor glad for at de får en mer framtredende rolle i Arktisk råd, og at om lag halvparten av midlene over tilskuddsordningen Arktis 2030 overføres til fylkeskommunene i Nord-Norge.

En av de aller største overføringene Hagen-utvalget foreslo, var Bufetat. Dette gjelder bl.a. tjenestene til de aller mest sårbare barna, og det er ikke rett å gjøre et slikt grep før man har utredet godt om endringen medfører bedre tjenester til disse barna. Dette illustrerer godt at vi ikke kunne levere «en full Hagen», som ble stammespråk for å iverksette alt ekspertutvalget hadde foreslått, med én gang. Deres mandat var ikke å utrede komplett alle saksområder.

Under Arbeids- og sosialdepartementet foreslås bedriftsintern opplæring overført, og det skal utredes om ansvaret for øvrige opplæringstiltak bør ses i sammenheng med fylkeskommunenes ansvar for opplæring og helhetlig kompetanse.

På helseområdet overføres hele folkehelseporteføljen som i dag ligger hos Fylkesmannen, med unntak av tilsyn. Videre foreslås det at midler som i dag ligger i Helsedirektoratet, innlemmes hos fylkeskommunen etter planperioden. Sammen med friluftsoppgaver har dermed fylkeskommunene et helhetlig grep om folkehelsepolitikken. Det har vi store forventninger til.

En samlet komité støtter at koordineringen av kollektivtrafikken mellom fylke og stat skal utvides, slik at begge kan nå sine målsettinger, og at tilbudet blir bedre og mer samordnet for folk. Overføring av fylkesdelen av sams vegadministrasjon er overmoden, til tross for en del indre skepsis. Vi har forventning om at dette fører til bedre ressursutnyttelse og mer sammenhengende tenking i veiplanlegging og vedlikehold.

Jeg kan ikke gå inn på alle oppgaveoverføringene i dette innlegget, men la meg si at med dette virkeliggjør vi en reform som jeg tror vil tjene landet, innbyggerne og folkestyret vårt godt. Det er viktigere enn spill om enkeltelementer.

Eirik Sivertsen (A) []: Omsider behandler Stortinget spørsmålet om hvilke oppgaver fylkene skal ha. Debatten så langt har i veldig stor grad handlet om struktur og i svært liten grad om innholdet og substansen i reformen. Det er kanskje ikke så rart, for den nye fylkesinndelingen er preget av vilkårlighet, uansvarlighet og umodenhet. Det er ikke lett å skjønne hvordan dette skal styrke demokratiet eller gi bedre tjenester til innbyggerne. Det er også vanskelig å forstå logikken bak at noen fylker er valgt ut og tvunget til å slå seg sammen mot sin vilje, mens andre får fortsette som i dag. I tillegg er prosessen preget av til dels dårlig politisk håndverk fra regjeringens side. Vi trenger ikke en regjering som ommøblerer landet, vi trenger en regjering som bygger landet, og som spiller på lag med folk.

Nå har vi gjentatte ganger behandlet spørsmålet om hvor mange og hvilke fylker vi skal ha, og stortingsflertallet har stått last og brast sammen og holdt fast på at de vil tvinge gjennom en rekke nye fylker gjennom en tvangssammenslåing som ikke har oppslutning hos dem som faktisk bor der. Det har skapt sår, og det er sår som vil trenge lang tid for å gro, men flertallet i denne salen må bære ansvaret for det.

Dagens debatt skal handle om hvilke oppgaver fylkene skal ha, og for Arbeiderpartiet er det noen klare utgangspunkt for hva som skal være grunnlaget for å overføre oppgaver og myndighet til fylkene. Vi ønsker sterke regioner og fylker under direkte folkevalgt styring. Fylkene skal i samarbeid med kommuner, næringsliv og statlig forvaltning ta lederskap i samfunnsutviklingen. Sterke fylker bør overta flere områder innenfor sektorer som samferdsel, utdanning, forskning, næringsutvikling og miljø. Det regionale nivået må beholde de oppgavene de har, innenfor både skole, helse, kollektivtransport og tannhelse. Så er det noe med å klare å se den helhetlige samfunnsutviklerrollen, både når det gjelder regionale planer, og hvordan de skal kunne utvikles som et verktøy for å få en mer samordnet utvikling. Og la meg bare være tydelig på det: I Arbeiderpartiet er vi positive til lokale prosesser der fylkeskommuner vurderer å slå seg sammen til større fylker, hvis de mener det gir bedre tjenester til innbyggere og næringsliv.

Regjeringen har begrunnet sitt mål om færre, større og mer robuste fylker med at de skulle få ansvar for flere oppgaver og mer makt og ansvar. Vårt utgangspunkt er litt annerledes. Vi er opptatt av at oppgavene fordeles på en sånn måte at det er effektivt, men først og fremst at det gir bedre tjenester for innbyggerne og for dem som driver virksomhet i fylket. Derfor har Arbeiderpartiet både i denne perioden og i forrige periode fremmet en rekke forslag som ville ha overført makt og myndighet til det regionale folkevalgte nivået. Vi har vært utålmodige og ment at nye oppgaver skulle være på plass før vi diskuterte struktur og størrelse på fylkeskommunene. Det har ikke regjeringen og stortingsflertallet lyttet til, og det kan kanskje forklare noe av den manglende entusiasmen og oppslutningen om – for ikke å si motstanden mot – regionreformen. Man har rett og slett ikke fått vite hva strukturendringene faktisk skal ende ut i.

I februar 2018 la Hagen-utvalget fram forslag til oppgaver for de nye fylkeskommunene. Utvalget foreslo en overføring av oppgaver og virkemidler fra en rekke statlige etater. Det omfatter oppgaver innenfor næring, innovasjon, forskning, kompetanse, integrering, kultur, folkehelse, samferdsel, klima og miljø. Det var et godt anslag som regjeringen sendte ut på høring. Men før sommeren opplevde Stortinget at regjeringen somlet med å følge opp utvalgets forslag. Regjeringen la opp til at oppgavene skulle komme stykkevis og delt til Stortinget. Derfor så man seg nødt til å instruere regjeringen, med en tidsfrist, om å legge fram en egen sak med en samlet vurdering av oppgaveoverføringer til de nye fylkeskommunene, basert på ekspertutvalgets utredning og den høringen som var gjennomført. Det er denne saken som er grunnlaget for behandlingen i dag.

Jeg må få lov til å si at jeg er kritisk til at ansvaret for kultur ikke er en del av det vi diskuterer her i dag. Det kan oppleves som en obstruksjon av den klare instruksen som Stortinget ga i juni. Kultur er en viktig side av det å utvikle og bevare sin identitet. Det er bare å se på hva fylkeskommunene bidrar til å gi støtte til i dag av lokale spel og lokale museum. Aller best er kanskje det man har valgt å gjøre i Trøndelag fylkeskommune, der man har brukt penger på å skrive sangen «Æ e trønder» ? kanskje det mest effektive tiltaket for å få prosessen til å gå godt.

Mange av forslagene fra regjeringen er også uklare i form, innhold og tidsplan for gjennomføring. Det er mange nye utredninger, gjennomganger, avklaringer og høringer som skal gjennomføres, før man konkluderer med hvor mange arbeidstakere, hvor mye penger og hvilken kompetanse som skal overføres til fylkene. På mange måter er det forståelig, men Arbeiderpartiet ville gjerne hatt klarere svar på hvilken myndighet, og når myndigheten skal overføres til fylkene. Så ville utredninger underveis kunne ha vist om det hadde vært nødvendig å gjøre justeringer. Hele poenget med å ha en samlet vurdering i Stortinget var nettopp å se ting i sammenheng, og forutsigbarhet er en forutsetning også for fylkeskommunene og lokale folkevalgte i regionene. Stortinget burde i dag vært mye klarere på både retning og farten på myndighetsoverføringen som skal gjennomføres.

Arbeiderpartiet vil gjennom oppgaveoverføringer til regionalt folkevalgt nivå bidra til å styrke fylkeskommunenes mulighet til å legge til rette for nye arbeidsplasser og videreutvikle eksisterende. Vi vil utnytte potensialet som ligger i hele landet. Norge er variert når det gjelder næringer, ressurser, infrastruktur og kompetanse. Da må virkemidlene skreddersys. Derfor vil Arbeiderpartiet styrke nettopp de områdene der fylkeskommunene allerede i dag har et ansvar – næringslivsutvikling, forskning, innovasjon, kompetanseutvikling, samferdsel, regional planlegging og samordning.

Dessuten er det helt sentralt for oss når vi overfører kompetanse og myndighet, at vi også bidrar til å styrke den politiske styringen og får mindre byråkrati. Flere beslutninger bør tas av folkevalgte, som kan stilles til ansvar ved valg. Da får vi en bedre demokratisk styring av samfunnsutviklingen, og da sprer vi mer makt og myndighet i hele landet, fra direktorat og byråkrater til folkevalgt regional styring. Det gir bedre lokale prioriteringer fra dem som kjenner sitt område best. Det er også mer effektivt økonomisk.

Kommuneloven er rammen for all fylkeskommunal virksomhet. Formålet med loven er nettopp å fremme det kommunale og fylkeskommunale selvstyret og legge nødvendige rammer for det. Da bør også oppgaveoverføringen bygge opp under dette.

Arbeiderpartiet fremmer flere forslag enn regjeringen om oppgaveoverføring. Overordnet mener vi at vi burde ha gjort en større innsats for å flytte klima- og miljøoppgaver til det folkevalgte regionale nivået, og vi vil derfor be regjeringen utrede ytterligere overføring på det området fra Fylkesmannen og over til fylkeskommunene. Vi ønsker også å gi fylkeskommunene veiledningsansvar med hensyn til motorferdsel i utmark og å gi dem et regionalt samordningsansvar på klimaområdet knyttet til oppfølgingen av klimaloven. Ikke minst i lys av debatten her i salen tidligere i dag ville det vært et effektfullt tiltak.

Også på landbruksområdet, der det fortsatt vil være overlapping mellom fylkeskommunen og Fylkesmannen, vil vi at regjeringen uten å svekke landbruksavtalen, med de nasjonale føringene som ligger der, utreder en ytterligere overføring av oppgaver til Fylkesmannen og fylkeskommunen.

Pasientreiser er et annet område der det er grunnlag for å se på samordningseffekter og synergier, særlig i fylker med store arealer, og på den styrkede rollen til kollektivtransport.

De siste årene har regjeringen kuttet kraftig i de regionale utviklingsmidlene, spesielt i distrikts- og regionalpolitikken. Det har gått ut over fylkenes mulighet til å skape arbeidsplasser i hele landet. Det er også underlig at regjeringen i en prosess med en regionreform der nettopp fylkene skal styrkes som regionale utviklingsaktører, velger å kutte akkurat i denne posten. Jeg kan ikke se noen annen forklaring enn at regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiets primærstandpunkt hele tiden har vært at vi skal avskaffe fylkeskommunene.

To ord om nordområdene. Jeg merket meg at saksordføreren var inne på det, men det er en av de delene i innlegget jeg ikke kan slutte meg til, for hun sa at spesielt Troms og Finnmark har nordområdekompetanse. Jeg vil argumentere tungt for at alle de tre nordligste fylkene har god nordområdekompetanse, men den er litt forskjellig. I Finnmark er man særlig god på Barentssamarbeidet og det å være nabofylke til Russland, Troms har fantastiske, verdensledende miljøer innen bl.a. klima og havforskning, mens Nordland er det tunge industrifylket som vet noe om hvordan det er å drive eksportrettet virksomhet i Nord-Norge – for å male det med bred pensel.

Arbeiderpartiet tar i innstillingen til orde for at fylkeskommunene på en langt bedre måte må involveres i utredningsarbeidet som er på gang. Det må være en forutsetning når man overfører de oppgavene som faktisk kommer, og jeg forventer at regjeringen følger opp dette.

Jeg beklager at stortingsflertallet valgte å avgjøre denne saken på kammerset gjennom en avtale, istedenfor å søke et bredt forlik om en reform som tross alt er viktig for landet. Det ville ha styrket fellesskapene.

Med det tar jeg opp det forslaget Arbeiderpartiet står bak, og de forslagene Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Eirik Sivertsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Saken vi behandler nå, er en del av den største strukturelle oppgave- og ansvarsendringen for fylkeskommunene på mange tiår. Vi forandret ikke fylkeskartet for å forandre det, og vi endrer heller ikke oppgave- og ansvarsfordelingen for å gjøre det, men fordi landet vårt er forandret.

Den vedtatte strukturen på elleve fylker ligger fast, og det er en viktig forutsetning for overføringen av nye oppgaver til fylkeskommunene. Det handler om desentralisering. For oss i både Kristelig Folkeparti, Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre er det viktig å flytte makt nærmere innbyggerne. Vi vet at det er i den enkelte regionen en kjenner utfordringene og behovene best og dermed også kan utvikle løsninger til beste for både innbyggere og næringsliv. Samtidig har regjeringa fulgt prinsippet om at alle fylkeskommunene skal ha samme oppgaver, slik som også Hagen-utvalget gjorde det. Det betyr at fylkesstrukturen og folketallet i den minste fylkeskommunen er dimensjonerende for hvilke oppgaver som kan overføres til fylkeskommunene.

Med ny struktur og flere virkemidler blir fylkene nå bedre i stand til å utføre de oppgavene de har, og de som overføres. Med større enheter vil fylkene ha mulighet til å bli bedre på tjenesteutvikling. De får flere virkemidler til å få flere i jobb, og de kan legge til rette for regionale behov for utvikling av kompetanse, arbeidskraft og næringsaktivitet. Nye oppgaver og ansvarsområder innenfor næringsutvikling, landbruk, forskning, folkehelse, kompetanse, integrering, klima og miljø og også helse og kultur vil styrke fylkeskommunenes rolle som samfunnsutviklere på en god måte.

Vår forutsetning for å flytte oppgaver til regionene er at vi mener det vil skape både bedre og mer likeverdige tjenester i regionene. De fire partiene som har samarbeidet om regionreformen og overføringen av oppgavene, har vært opptatt av at de nye fylkeskommunene ikke skal bli overkommuner. Derfor har vi flyttet makt fra staten, og vi flytter ikke makt og oppgaver fra kommunene. Det er det som er reell desentralisering.

For å sikre velferden for kommende generasjoner trenger landet vårt omstilling. Gjør vi ikke det, svikter vi vår fremste forpliktelse. En god politikk for distriktene handler også om et bedre samarbeid mellom bedrifter og offentlige institusjoner. Regjeringas politikk for den offentlige forvaltningsstrukturen for kunnskap, kompetanse, næringsutvikling, landbruk, samferdsel og kommunikasjon, helse og kultur er innrettet med sikte på å styrke og myndiggjøre lokalsamfunn, sikre bærekraften og vekstkraften over hele landet.

I forbindelse med arbeidet med oppgavemeldingen har Kommunal- og moderniseringsdepartementet også gjort klart at departementet skal gå gjennom inndelingen av regional stat for å tilpasse seg den nye fylkeskommunestrukturen der det er logisk. Føringene som er gitt for dette arbeidet, er at det skal prioriteres endringer som bidrar til effektivisering av statlig forvaltning, bidrar til en bedre samhandling på tvers i staten, bidrar til en bedre samhandling mellom regional stat og fylkeskommunene og bidrar til en forenkling for brukere, kommune, næringsliv og innbyggere.

Jeg er glad for at det i komiteen er enighet om mye knyttet til oppgavene som nå foreslås overført til fylkeskommunene. Det er nok slik at opposisjonspartiene legger fram noen flere forslag, og særlig Senterpartiet ønsker en mer omfattende overføring. Men når Senterpartiet vil ha en større overføring, ønsker de altså dette til tross for at de ikke har støttet den strukturforutsetningen som Hagen-utvalget baserte sine anbefalinger på. Så Senterpartiet sier ja til oppgavene, men nei til strukturen. Det er for meg et paradoks.

Så vil jeg gjerne til slutt i dette innlegget minne om at de oppgaveoverføringene som er foreslått i denne meldingen, ikke hindrer at det etter hvert kommer flere oppgaver som kan være egnet til utflytting. Nå har vi en struktur å bygge videre på, og regjeringa og Kristelig Folkeparti har tatt et viktig skritt for å legge til rette for overføring av oppgaver og bygge tyngre fylkeskommuner som kan ta en betydelig sterkere rolle som samfunnsutvikler i sine regioner i framtiden.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Aller først vil jeg kommentere at opposisjonen, og da særlig SV, er veldig opptatt av at Fremskrittspartiet mener at regionreformen er første skritt på veien til å legge ned fylkeskommunene. Jeg synes det er veldig flott å få drahjelp med hensyn til hva som er Fremskrittspartiets primærstandpunkt når det gjelder fylkene. Vi lager nytt partiprogram hvert fjerde år i forbindelse med stortingsvalg. Partiprogrammet gjelder i fire år, og i vårt partiprogram står det at vi vil legge ned fylkeskommunen. Dette vil stå der i tre år til – minst.

Men så er det også slik at når vi inngår avtaler, gjelder disse. Regionreformen bygger på en slik avtale. Vi ser først og fremst på regionreformen som en desentraliseringsreform. Vi flytter makt fra Oslo ut til fylkene, nær der folk bor. Dessuten flytter vi makt fra Fylkesmannen til fylkeskommune, og slik sett styrker vi demokratiet. Med denne saken viderefører vi enigheten mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti om at regionreformen i sum skal redusere byråkratiet, med færre ansatte i administrative stillinger, færre heltidspolitikere på regionalt nivå og flere ressurser til tjenester for innbyggere og næringsliv. Sammen forplikter vi oss til å sørge for at politikergodtgjørelsene er moderate og har bred legitimitet, og å få på plass retningslinjer for godtgjørelse til folkevalgte på regionalt nivå.

De norske fylkeskommunene er generalistkommuner. Det skal de fortsette å være. Det vises i meldingen til at regjeringen med regionreformen ønsker å legge til rette for positiv samfunnsutvikling i alle deler av landet, basert på regionale fortrinn, forutsetninger og prioriteringer. Fylkeskommunene er sentrale i å tilpasse den regionale politikken til de nasjonale og regionale utfordringene vi står overfor. Regjeringen vil styrke fylkeskommunene som samfunnsutviklere, slik at de får flere virkemidler til å utvikle fylket i ønsket retning. Fylkeskommuner som legger til rette for at flere kommer i jobb, at bedrifter får tak i den arbeidskraften de trenger, og at flere jobber skapes, skaper attraktive regioner og styrket vekstkraft.

Det vises i meldingen til at forslag til nye oppgaver som krever lov- eller forskriftsendringer, vil bli sendt på høring på ordinær måte, slik at høringsinstansene får anledning til å uttale seg om regjeringens konkrete forslag. Forslag til lovendringer fremmes deretter for Stortinget. Forslag fra regjeringen som krever budsjettendringer, vil bli fremmet for Stortinget i forbindelse med de ordinære budsjettprosesser.

Det foreslås oppgaveoverføring innen bl.a. næringsutvikling og næringsrettet forskning, kultur, samferdsel, landbruk, folkehelse samt klima og miljø. Innen samferdsel overføres ansvaret for de statlige fiskerihavnene, som i dag ligger hos Kystverket. Tilskudd til ikke-statlige lufthavner og kjøp av innenlandske flyturer, som i dag gjøres av Samferdselsdepartementet, og den statlige tilskuddsordningen for utvidet TT-tilbud innlemmes. Ansvaret overføres etter at TT-ordningen er blitt finansiert som en nasjonal ordning. Jeg er kjent med at noen i den forbindelse er bekymret for fortsatt store forskjeller mellom fylkene. Det vil derfor være avgjørende at de nasjonale retningslinjene blir rigget på en slik måte at dagens store forskjeller opphører.

Det overføres også tilskudd til skredsikring av fylkesveier og til gang- og sykkelveier langs fylkeskommunalt/kommunalt veinett. Fylkesdelen av sams veiadministrasjon overføres også til fylkeskommunene. På samferdselsområdet må oppgaver som overføres, være i samsvar med NTP, og vi har en forventning til at dette fører til bedre ressursutnyttelse og mer sammenhengende tenkning, veiplanlegging og vedlikehold.

Når det gjelder kultur, er dette delegert i en egen melding, som vil bli behandlet i gjeldende komité. I denne meldingen foreslås det bl.a. at dagens tilskuddsmidler til tiltak og arrangementer som har en sterk lokal og regional forankring, og som ikke har en etablert stilling på nasjonalt nivå, overføres til fylkeskommunene.

Det går godt i Norge. Den økonomiske veksten er på vei opp, og arbeidsledigheten går ned. Gjennom gode vilkår for næringslivet, digitalisering og sterke kommuner kan vi legge til rette for nye, trygge jobber og bærekraftig velferd i hele landet. En god distriktspolitikk handler også om bedre samarbeid mellom bedrifter og offentlige institusjoner i byer og distrikter. Regjeringens politikk for kommunestruktur, kompetanse, næringsutvikling, landbruk, samferdsel og kommunikasjon, kunnskap og helse er innrettet med sikte på å styrke lokalsamfunn og distriktssentre og gjør det mulig å bo og leve over hele landet.

Regjeringen satser ytterligere på Merkur-programmet i 2019.

Den differensierte arbeidsgiveravgiften er et kraftig distriktspolitisk virkemiddel og utgjør om lag 15,4 mrd. kr for 2019.

Bevilgningene til samferdsel har økt med om lag 75 pst. i vår regjeringsperiode. Dette reduserer avstander, binder lokalsamfunn sammen og gir nye muligheter for folk og næringsliv i hele landet.

Målet med regional- og distriktspolitikken er regional balanse gjennom likeverdige levekår og bærekraftige regioner i hele landet. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å legge til rette for levende lokalsamfunn og vekst i hele Norge. Regjeringen vil derfor legge frem en distriktsmelding i 2019.

Sittende regjering har også gått grundig til verks for å gjøre hele samfunnsstrukturen bedre, mer lønnsom og bærekraftig. Samtidig har Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV brukt debattene til å snakke denne regionreformen ned. Disse partiene kunne brukt debatten nyttig med å snakke opp distriktene, men som vanlig har disse partiene ett fokus: mer penger, mer stat. Jeg etterlyser politikk fra venstresiden som ikke vil føre til økte skatter for innbyggerne.

Regionreformen blir viktig fremover, ikke minst med tanke på å bidra til at flere innvandrere deltar i arbeidslivet. Fylkeskommunenes styrkede rolle i kompetansepolitikken medfører at de skal utarbeide planer, som også omfatter tiltak for å kvalifisere flyktninger og innvandrere til å møte regionale arbeidsmarkedsbehov. Videre skal fylkeskommunene bidra til bosetting av flyktninger internt i regionen.

Integreringsspørsmålet er avgjørende for en bærekraftig økonomi i fremtiden, og integreringsspørsmålet er noe jeg har fulgt tett de siste årene. Mange unge med kort botid har formell rett til videregående opplæring, men mange har ikke reelle muligheter til faktisk å fullføre, fordi de mangler nødvendig grunnopplæring. Bare om lag halvparten fullfører derfor videregående opplæring. Det må vi gjøre noe med.

I tråd med enigheten mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti vil vi utrede hvordan vi kan gi fylkeskommunene utvidet ansvar for å tilrettelegge og forsterke opplæringen for alle unge i alderen 16 til 24 år som ikke har tilstrekkelige forutsetninger for å gjennomføre videregående opplæring. Dette vil sikre at unge – bl.a. innvandrere med kort botid – får et tilbud som setter dem bedre i stand til å gjennomføre et videregående skoleløp. Flere fylker har allerede etablert slike tilbud i samarbeid med kommunene, bl.a. såkalte kombinasjonsklasser. Der får ungdom et tilbud som forsterker grunnopplæring i en videregående skole, sammen med andre ungdommer. Kombinasjonsklassene støttes av et statlig tilskudd, Jobbsjansen del B, som vi foreslår å fordoble i 2019. Midlene overføres til fylkeskommunen fra 2020.

Vi skal også vurdere hvordan fylkeskommunene kan få et tydeligere ansvar for å tilrettelegge tilbud om fag og yrkesopplæring til innvandrere som er i samsvar med regionale arbeidsmarkedsbehov. Samlet styrker dette regionenes rolle i kompetanse- og integreringspolitikken og skal bidra til å øke sysselsettingen også blant innvandrere.

Videre skal det utredes hvordan fylkene kan få ansvaret for bosetting av flyktninger internt i regionene og også annen regional samordning av integreringspolitikken. Dette betyr at vi flytter oppgaver og ansvar fra staten til fylkene. Samtidig beholdes Integrerings- og mangfoldsdirektoratet som nasjonalt fagdirektorat på området. Vi trenger en aktør som har oppdatert og nødvendig kunnskap om dette feltet.

Jeg konstaterer at opposisjonen støtter at støtteordninger til utbygging av bredbånd overføres til fylkeskommunene fra 2020, men ser også at de skriver at uten at midlene øremerkes i en startfase, vil vi oppleve at det digitale klasseskillet øker, og at utsatte regioner vil miste konkurransekraft. Hvis vi skal gi mer makt til fylkene, må vi også ha tillit til at de klarer å påta seg nye oppgaver. Å uttrykke mistillit mot fylkene samme dag som vi vedtar å gi dem mer tillit, synes jeg er en dårlig start for de nye fylkene.

Senterpartiet skriver flere ganger i innstillingen, som en kommentar til at andre oppgaver skal utredes videre, at de understreker at det må utredes hvordan overføringen skal utføres, ikke om oppgaven skal overføres. Dette er jeg sterkt uenig i. Selvfølgelig må vi gjøre nøye vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Vi overfører ikke oppgaver dersom vi mener at dette vil medføre en dårligere tjeneste eller har andre uheldige konsekvenser. Siden Senterpartiet går imot noen av de foreslåtte overføringene, har de selv vist at de mener at ikke alle overføringer vil være et gode.

Et eksempel på et felt som jeg er bekymret for å overføre, er barnevern. Barnevernet har betydelige utfordringer i dag. Selv om barnevernet i dag er atskillig bedre enn for noen tiår siden, vet vi at det fortsatt finnes barn som lider, og som ikke får hjelp. Men vi vet også at barnevernet gjør feil og henter barn som aldri burde vært hentet. Videre kan mange barn og unge fortelle at det faktisk var bedre å leve under omsorgssvikt og mangler hos mennesker som tross alt elsket dem, enn å ha nødvendig trygghet hos mennesker som ikke viste dem kjærlighet.

Vi vet også at det er en enorm belastning å jobbe med disse sakene. Vold og trusler er blitt dagligdags for mange av de ansatte i barnevernet, noe som selvfølgelig er uakseptabelt, og som vi må bekjempe. Fremskrittspartiet støtter derfor alle dem som under høringen var skeptiske til å «tukle» med barnevernet nå, og er enig i at dette må utredes med særskilt nennsomhet, og at de som deltar i dette, må ha relevant og bred erfaring og kompetanse.

Det tas et særskilt grep for å styrke Nord-Norge, ved at om lag halvparten av midlene i tilskuddsordningene og Arktis 2030, som i dag forvaltes av Utenriksdepartementet, overføres til fylkeskommunene i Nord-Norge. Forvaltningen av tilskudd til kvensk språk og kultur overføres til Troms og Finnmark fylkeskommune.

Fylkeskommunenes involvering i planleggingen av gjennomføringen av møter i Arktisk råd sikres og tydeliggjøres gjennom utarbeidelse av målsettinger, regler og rutiner for samarbeidet mellom aktørene. Det etableres et sekretariat for regionalt nordområdeforum i Vadsø.

Det ligger et hav av muligheter i å flytte makt, arbeidsplasser og kompetanse dit folk bor. Regionreformen handler ikke først og fremst om byråkrati, antall politikere, gammel eller ny struktur eller reformmotstand. Dette handler om mennesker, velferd, bedre tjenester og et styrket demokrati. Dersom vi skal imøtegå en tid med endringer i demografi, med flere eldre og innvandring, er vi helt avhengig av å endre strukturen. Det er et ordtak som sier at vi må skifte taket mens sola skinner. Det er nå. Det går godt med Norge – så godt at vi kan omstrukturere oss til det bedre, og det helt uten at vi må øke skattene.

Willfred Nordlund (Sp) []: La meg starte med å si at Senterpartiets motstand mot regionreformen slik regjeringen har kjørt den, dreier seg om rekkefølgen som regjeringen har lagt opp.

Tvangsammenslåingen som denne regjeringen har stått i front for, og forslaget som regjeringen her legger fram, mener jeg viser at vår motstand er velbegrunnet. Senterpartiet har imidlertid lenge vært tydelig på at vi ønsker en betydelig overføring av oppgaver, myndighet og midler til fylkeskommunene.

Det er en rekke oppgaver som ikke løses best av statlig byråkrati, verken lokalisert ute i Norge eller sentralt i Oslo, men som krever politisk skjønn. Samtidig vil kommunene i all overskuelig framtid bli for små, uansett hvor mye tvang og tvilsomme gulrøtter denne regjeringen er beredt til å bruke for å nå målet om færre kommuner. Da er det bra å ha et nivå som kan ta regionale hensyn.

Senterpartiet foreslo i 2016 ved behandling av Meld. St. 22 for 2015–2016 å overføre flere store oppgaver til fylkeskommunene, og foreslår i denne omgang betydelig flere og større oppgaver enn hva regjeringen gjør. Et helt avgjørende premiss for Senterpartiet er at økonomiske bevilgninger skal følge med oppgaven. Vi er derfor skuffet over regjeringens forslag til oppgaveoverføring, og mener det foreslås for små og for få oppgaver. Oppgavene som er nevnt i stortingsmeldingen, skal i all hovedsak utredes og vurderes, og det foreligger svært lite reell overføring i forslaget. Vi mener det er uheldig at det foreslås å flytte kun deler av oppgavene fra ulike direktorater og fra Fylkesmannen, og at ikke hele oppgaveporteføljer overføres til fylkeskommunene. Med en slik oppstykking risikerer man ansvarspulverisering og utilstrekkelig finansiering, i tillegg får en ikke redusert byråkratiet med forvaltning av oppgaven i det omfanget man kunne.

Når regjeringen foreslår å flytte mindre deler av oppgaver, eller myndighet, reduserer man videre muligheten til å arbeide med overordnede målsettinger, som vil variere fra fylke til fylke. Det å se på tvers av sektorer for å løse oppgaver på en effektiv og hensiktsmessig måte med regionale forutsetninger svekkes.

Senterpartiet mener Stortinget burde benytte anledningen til å overføre betydelige oppgaver til fylkeskommunene, og samtidig redusere statlige forvaltningsoppgaver og byråkrati. Regjeringen burde fulgt Hagen-uvalgtes tilråding og foreslått nedleggelse av hele direktorater og statlige institusjoner.

En slik helhetlig oppgaveoverføring ville medføre en mer demokratisk tilnærming til viktige samfunnsoppgaver. Ved å overføre betydelige oppgaver til fylkeskommunen styrkes fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler, samtidig som man styrker mulighetene til å se gode løsninger på tvers av sektorer og i lys av de lokale og regionale forhold.

Senterpartiet mener alle Fylkesmannens oppgaver som krever politisk skjønn, bør overføres til fylkeskommunen, med unntak av jordvernet. Fylkesmannen bør på sikt bli et rent klage-, kontroll- og tilsynsorgan. Fylkeskommunen har nemlig langt på vei bedre forutsetninger enn staten for å tilpasse forvaltningen til gode, regionale løsninger.

Ved å overføre de fleste av oppgavene som Hagen-utvalget foreslo, og litt til innenfor andre områder, kunne Stortinget sørget for en betydelig redusering av statlig byråkrati til fordel for desentralisering av arbeidsplasser, myndighet og makt ut i hele landet. Det ville styrket folkestyret, under forutsetning av at tilstrekkelige midler fulgte med. I høringsinnspill fra fylkeskommunene ble det tydelig understreket at fylkene forventer en betydelig overføring av oppgaver, og ikke minst full finansiering av disse.

Dersom vi skal lykkes med å omstille Norge, må man se offentlig forvaltning på tvers av sektorer og evne å tilpasse offentlige løsninger til de lokale og regionale forutsetningene. Fylkene må ha regionale utviklingsmidler som kan stimulere til innovasjonsprogram, og videregående skoler må utdanne ungdom lokalt og i samråd med lokalt næringslivs behov for å sikre tilgang til relevant arbeidskraft, og ikke minst at ungdommene kan få en jobb.

Fylkene må ha infrastruktur og mulighet til overordnet regional planlegging, samt gode lokalsamfunn rundt omkring i hele fylket som sørger for at folk ønsker å bo og arbeide i hele landet. Det er en nøkkel for å få tatt i bruk de ressursene som ligger i hele landet.

Flere høringsinstanser trakk fram kompetansepolitikken og næringsutviklingen som viktige områder for regional utvikling, der fylkeskommunene burde få en sterkere rolle. En mer helhetlig tilnærming til disse feltene kan føre til en mer effektiv virkemiddelbruk og mer lokalt tilpassede løsninger. Jeg vil i den sammenheng vise til en kartlegging fra NIVI Analyse, gjengitt i Produktivitetskommisjonens sluttrapport i 2016. Der ble det vist til at 38 statlige direktorater har 36 ulike geografiske inndelinger. Dette er ikke effektivt, og det gir heller ikke et godt utgangspunkt for å se på tvers av fagfelt for å finne de beste løsningene for offentlig forvaltning. Ved å gi fylkene mer makt og ressurser kan man få gevinst av å bygge på lokalkunnskap og på folkevalgt styring av tjenestene i større grad enn dagens oppstykkede statlige organisering.

Når vi nå skal sørge for oppgaveoverføring til fylkeskommunene, må vi sørge for at det gjøres med en helhetstenkning. For å få til dette må fylkeskommunene selv involveres i mye større grad. Senterpartiet forventer at fylkeskommunene involveres i det videre arbeidet med oppgaveoverføringen, og at fylkeskommunene derfor gis reell medvirkning i hvordan man kan løse overføring av oppgaver på en god måte.

Senterpartiet forventer i hovedsak at alle oppgaver i meldingen som er foreslått utredet eller vurdert overført, skal overføres. I de tilfeller der det er foreslått utredning, eller der noe skal vurderes overført, bør det utredes hvordan oppgaven skal overføres, ikke om den skal overføres.

Vi mener alle oppgaver som er foreslått i Meld. St. 6 for 2018–2019 og av Hagen-utvalget, og alle Fylkesmannens oppgaver som ikke omhandler tilsyn, kontroll eller klage, skal overføres til fylkeskommunen. Det finnes noen få unntak: Statped, tilskudd til studieforbund, statlige fiskerihavner, jordvern, Distriktssenteret og Merkur-programmet. Årsakene til at vi mener at disse oppgavene ikke skal overføres, er at fagmiljøene er små og spesialiserte, og derfor bør de beholdes som i dag. Jordvernet er holdt utenfor vårt forslag fordi matjord er en nasjonal ressurs, og fordi vi i dag ikke har et regelverk som sikrer tilstrekkelig vern mot nedbygging.

Det er helt avgjørende at fylkeskommunene har økonomiske muligheter til å løse sine oppgaver. Vi mener derfor at oppgaver som skal overføres til fylkeskommunene, må fullfinansieres, og at de økonomiske overføringene til fylkene generelt må styrkes, ikke svekkes.

I denne sammenheng mener Senterpartiet det er meget kritikkverdig at regjeringen i statsbudsjett for 2019 kutter i poster som bl.a. rammeoverføring til fylkeskommunene, regionale utviklingsmidler, bredbånd og regionale forskingsfond. Dette er midler som fylkeskommunene i dag bruker til grunnleggende oppgaver og til det samfunnsutvikleroppdraget regjeringen mener skal styrkes gjennom regionreformen. Dersom Stortinget og regjeringen mener alvor med at vi skal sikre utvikling i hele landet med økt digitalisering og et kompetent og omstillingsdyktig næringsliv, kan man ikke fjerne virkemidlene vi har for å få dette til.

Jeg vil videre benytte anledningen til å vise til rapport fra Opplysningsrådet for Veitrafikken, som viser at vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene er økende i Nord-Norge og på Vestlandet, og konstant på Østlandet. Dette viser tydelig hvilken krevende situasjon fylkene havner i når bevilgningene som trengs for å løse oppgavene, ikke er tilstrekkelig.

I budsjettet for 2019 er det ingen økning i rammeoverføringene til fylkene, tvert imot. Selv om fylkene som veieiere gjør en god jobb med midlene de har, har kostnadene økt mer enn overføringene.

Fylkeskommunens andre oppgaver er kostnadskrevende, og med store satsinger på kollektivtilbud rundt om i hele landet, i tillegg til utgifter til videregående skole, er det krevende å få budsjettene til å gå opp. Særlig rammes mange distriktsfylker, spesielt kystfylkene våre, og det er urovekkende.

For å bli en god tjenesteleverandør av nye oppgaver må det følge med finansiering for å sikre at både nåværende og nye oppgaver kan løses på en god måte. Når de økonomiske virkemidlene reduseres, har ikke fylkene anledning til å løse oppgavene de allerede har, og langt mindre å løse nye og flere oppgaver. Selv om de første nye oppgavene til fylkeskommunene først skal overføres fra 2020, er det bekymringsverdig at regjeringen har redusert disse bevilgningene drastisk de senere årene.

Når fylkene skal overta nye oppgaver – etter at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti gjennom sine budsjettforlik i seks år har redusert bevilgningene til dem – er det helt avgjørende at alle partiene nå sørger for at fylkeskommunene har rom for å bygge opp de kompetansemiljøene som er nødvendig, og ikke minst å drive utvikling av eksisterende og nye tjenester og oppgaver. Jeg vil også påpeke at Senterpartiet i utgangspunktet er positiv til økt rammestyring og mer handlingsrom for fylkeskommunene, men det betyr ikke at det er greit å legge stadig flere oppgaver inn under rammeoverføringene uten at overføringene øker tilsvarende.

I dag har Stortinget en kjempemulighet til desentralisering av makt, myndighet og tjenesteutvikling, tilpasset de regionale forutsetningene. Den mener Senterpartiet at Stortingets flertall burde benytte til det beste for hele landet.

Med det tar jeg opp de forslag Senterpartiet har lagt fram alene, og de forslag vi har fremmet sammen med SV.

Presidenten: Representanten Willfred Nordlund har tatt opp de forslagene han refererte til.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): En regionreform som gjennomføres av partier som sier de ønsker å legge ned regionnivået – noe som allerede igjen har blitt bekreftet her i dag – som tvangssammenslår fylker, og som kutter i de viktigste regionalpolitiske virkemidlene, inngir ikke tillit. Og det handler ikke om hvorvidt SV har tillit eller ikke, det handler om de menneskene som bor ute i fylkene – de har jo ikke tillit til det som skjer.

SV ønsker et fylkesnivå som har økonomisk handlingsrom, og det foreslår SV. Vi ønsker virkemidler til næringsutvikling, det foreslår SV. Vi kutter ikke i de regionalpolitiske virkemidlene – som regjeringen sjøl sier gir 5,6 pst. mer verdiskaping og 6,1 pst. større vekst i antall ansatte enn i sammenlignbare bedrifter. Dette er det som kan skape utvikling i regionene, det er den rollen regionene skal ha – og de har blitt møtt med kutt fra regjeringen.

Vi i SV foreslår mer penger til innovasjon, forskning og kompetansebygging. Det er de viktigste virkemidlene en region kan ha. Dessuten foreslår vi flere midler til desentralisert høyere utdanning, og at fylkeskommunene og universiteter og høyskoler må få slike virkemidler. Det møter behovet for kompetanse i hele landet, slik at den kan utvikles i tråd med de regionale forutsetningene som er, og i tråd med det regionale arbeidsmarkedet og behovene i det. Regjeringen svarer ikke på noen av disse punktene, som jo er den regionalpolitiske rollen som regionene bør få.

SV mener at de oppgavene som fylkeskommunene skal få, må være fullfinansiert av staten. Det er en av grunnene til at vi er skeptisk til at det skal legges inn i rammen. Det har vært diskusjoner også her i dag om f.eks. midlene til bredbånd. Det er veldig ulike behov for det i fylkene. Regjeringen har også endret inntektssystemet for fylkene, som gjør at distriktsfylkene har tapt voldsomt. Legger man dette inn til utbygging i regionene, vil mye av pengene havne i Oslo. Det har ingen mening at slike midler skal inn i rammen, med de fordelingsmekanismene som ligger der. Så det er grunn til å være skeptisk til mye av det som blir framlagt av regjeringen.

Én av de tingene som er helt nødvendig å ha og å styrke kraftig, er de regionale forskningsfondene. Det er ulike forhold rundt omkring i landet som trenger en forskningsinnsats. Vi har markert ganske sterkt i merknadene våre at det er viktig at vi styrker dette. Man må altså ikke svekke de nasjonale forskningsmiljøene for å få dette til.

SV har også fremmet forslag om en av de tingene som fylkeskommunene virkelig burde ha råderett over sjøl, det samme som kommunene burde ha. Det gjelder skolestruktur – de er jo skoleeiere. Men det er slik at de verken kan si nei eller kan sette foten ned for etablering av private skoler eller når de skal redusere antall skoleplasser. For å tilpasse det til f.eks. elevgrunnlaget har de ikke mulighet til å gjøre det i private skoler, de må ta det bare i de offentlige. Det burde være en helt soleklar rett for skoleeierne å bestemme skolestruktur sjøl.

Kollektivtrafikken er en av de oppgavene fylkene har. Jeg ser til min store forskrekkelse at regjeringen nå endrer konsesjonsbestemmelsene, slik at det er frislipp for alle ruter på over 50 km. Det vil sparke bein under inntektsgrunnlaget for noen av de kollektivrutene som fylkene har, da private kan gå inn og ta det ut, mens fylkeskommunene må drifte de rutene som kanskje ikke går med overskudd. Dette er en av de måtene der man hele tida undergraver fylkeskommunenes muligheter til å se dette i en helhet, som alle prater så pent om.

Jeg vil ta opp de forslagene i innstillingen som SV står bak.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

André N. Skjelstad (V) []: I motsetning til mange av de foregående talerne er jeg veldig godt fornøyd i dag. Vi har brukt litt tid på nettopp å få til en storstilt desentralisering. Mange av våre ungdommer ønsker for så vidt å komme hjem etter endt studium. Jeg tror det er et sterkt ønske om det, nettopp for å kunne være med og bidra i sitt lokalsamfunn.

Mange er heldige og finner relevant arbeid, men svært mange gjør det ikke. Da blir det ofte slik at en kommer hjem til jul, men en kommer altså ikke hjem for godt. Det er ikke bare det at folk ikke ønsker å bo i distriktene, i mindre byer og i bygder – der lever mange det gode liv og brenner for sitt lokalsamfunn. Det er mange unge som flytter ut for å studere, og det står nødvendigvis ikke en jobb og venter. Mange ville nettopp ha bidratt som samfunnsutviklere i sitt hjemfylke eller i sin hjemkommune, men det arbeidet finnes ikke.

Jeg har stor forståelse for at nyutdannede fortsatt vil hente inspirasjon fra sine nye fagfelt, og få påfyll i nytt arbeid. Nå legger vi i større grad til rette for at en ikke nødvendigvis trenger å bo i en storby. Med elleve regioner, flere folk og – ikke minst – oppgaver tror jeg at trenden kan være en annen. Jeg ser ikke at en nødvendigvis trenger å bo med utsikt over Oslo for å kunne tiltrekke seg det som er drømmejobben. Teknologi legger til rette for at en kan bo nær sagt hvor som helst. Da må vi også legge til rette for utbygging av bredbånd, satse på lokale gründere og lokalt næringsliv og skape grobunn for flere arbeidsplasser i distriktene.

Det gleder meg at Troms og Finnmark har funnet sammen. Jeg tror det vil kunne gjøre at vi får en bredere kompetansebygging innenfor nordområdepolitikken. Ikke minst gleder vi oss over at vi får etablert et sekretariat for Regionalt nordområdeforum, som skjer i Vadsø, i tillegg til andre oppgaver som nå legges på regionnivå.

Der andre snakker om lange avstander, velger jeg heller å se på hva dette gir av muligheter. Vi er i en digital tidsalder. Jeg vil påstå at det vil ha stadig mindre betydning hvor i regionen en bor når det gjelder det fylkeskommunale arbeidet. Det er jo ikke slik at en kjører til den ytterste delen av hvert et fylke per i dag heller – det er det definitivt ikke. Jeg tror at en i større grad må fokusere på mulighetene og – ikke minst – på de oppgavene som vi nå snakker om.

Da Hagen-utvalget la fram sine forslag til oppgaver tidligere i år, fikk mange se disse mulighetene. Å slå sammen fylker var en nødvendighet, men med Hagen-utvalget fikk vi også se det store potensialet. En så hvordan det var mulig å spre oppgaver og å få på plass kompetanse og fagmiljøer, noe som før var umulig.

Noen anklager imidlertid den framforhandlede avtalen med Kristelig Folkeparti for å være for svak, for liten, for vag og for at den ikke betyr nok arbeidsplasser. Motstanderne hogger til – det kunne være at de gamle fylkene kunne klart å slå seg sammen. Latteren sitter løst – lell om noen av dem i dag hevder at de var på tilbudssiden tidligere.

Jeg var ordfører for oppgavemeldingen i 2015, da vi la fram dette. Det ble invitert bredt, men jeg oppdaget ikke at Sivertsens parti eller Nordlunds parti tok den hansken og ville gå videre. Motstanderne ville ikke ha dette, en ønsket det ikke. Hele retorikken – som vi også hører i dag – handler om at det er to partier som ikke ønsker å stå for dette. Men de to partiene står ved siden av avtalen, og da er jeg ikke noe bekymret for at vi lager noe som faktisk er bedre, som skaper det mulighetsrommet. Det er litt som Woodrow Wilsons påstand: Hvis du vil skaffe deg fiender, prøv å endre noe. Jeg kan jo si at det ikke har vært noen voldsom applaus, men jeg tror at dette har vært helt nødvendig for at vi i det hele tatt har vilje til å desentralisere oppgaver – annet enn bare tom retorikk som føres fra spesielt to partier i denne salen.

Jeg tror at dette var en nødvendighet. Hvis vi ønsker å bygge opp kompetanse også i distriktsfylkene, har vi gjort det rette i dag.

Statsråd Monica Mæland []: Regjeringen mener at samfunnet best bygges opp nedenfra. Det betyr at tjenester skal besluttes og gis så nær innbyggerne som mulig. Derfor ønsker vi å flytte oppgaver nærmere folk. Regjeringens forslag til oppgaveoverføring forutsetter større og færre fylkeskommuner for å ha nødvendig kapasitet og kompetanse.

Regionreformen innebærer den største struktur- og ansvarsendringen for fylkeskommunene siden de ble opprettet. Det gir nye muligheter og en ny giv for fylkeskommunene. Jeg er glad for at også Troms og Finnmark nå har startet det viktige arbeidet med å bygge en ny fylkeskommune.

Jeg la 19. oktober fram stortingsmeldingen Oppgaver til nye regioner. Her presenterer regjeringen sin vurdering av hvilke oppgaver som bør overføres til fylkeskommunene. Så er det slik at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti har kommet til enighet om oppgaveoverføring og regionreform, og innholdet i denne enigheten ligger således til grunn for stortingsmeldingen.

Regionreformen skal styrke fylkeskommunen som samfunnsutvikler. Det handler både om å styrke fagmiljøene i fylkeskommunen og om flere virkemidler for å kunne utvikle fylket i ønsket retning.

La meg nevne noen eksempler:

Næring: Fylkeskommunene skal styrkes som næringspolitisk aktør ved at de får oppdragsgiveransvaret for virkemidler hos Innovasjon Norge og SIVA.

Landbruk: Fylkeskommunene får ansvar for å utarbeide regionalt næringsprogram, som Fylkesmannen gjør i dag.

Samferdsel: Sams vegadministrasjon, utvidet TT-ordning og tilskuddsordning for bredbånd skal overføres.

Kompetanse: Fylkeskommunene skal få en sterkere kompetansepolitisk rolle gjennom å kartlegge regionale kompetansebehov, formidle disse behovene til utdanningsinstitusjonene og legge til rette for etterspurte opplærings- og utdanningstiltak.

Integrering: Fylkeskommunene skal få et større ansvar på integreringsområdet ved å kvalifisere innvandrere, slik at kompetansen møter regionale arbeidsmarkedsbehov.

I kulturmeldingen foreslås det å flytte oppgaver fra staten til fylkeskommunene. Det foreslås at dagens tilskuddsmidler til tiltak og arrangement som har en sterk lokal og regional forankring, og som ikke har en etablert posisjon på nasjonalt nivå, skal overføres til fylkeskommunene.

Fylkeskommunene skal få et større ansvar for folkehelsearbeidet, fordi det overføres tilskudd fra Helsedirektoratet og Fylkesmannen.

Vi styrker også de nordligste fylkeskommunene med oppgaver innen nordområdepolitikken.

Alt er ikke klart til overføring ennå. Noen av oppgavene skal derfor utredes videre. Det gjør vi for å få best mulig beslutningsgrunnlag. Men intensjonen er veldig tydelig: Regjeringen og stortingsflertallet vil overføre ytterligere oppgaver til fylkeskommunene.

Det skal gjennomføres en helhetlig gjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet.

Kunnskapsdepartementet vil legge fram en stortingsmelding om tidlig innsats og inkluderende fellesskap.

Det skal også utredes om fylkeskommunene skal få et større ansvar for opplæringen for unge i alderen fra 16 til 24 år, slik at alle elever får en mer reell mulighet til å gjennomføre videregående opplæring.

Vi skal også se på hvordan fylkene kan få ansvaret for bosetting internt i regionene og annen regional samordning av integreringspolitikken, og vi skal utrede om en overføring av barnevernsoppgavene fra Bufetat vil gi et styrket tilbud til barn og familier som har behov for det.

Noen prinsipper ligger til grunn: De norske fylkeskommunene er generalistkommuner. Det betyr at alle fylkeskommuner, uavhengig av innbyggertall, bosettingsstruktur eller andre forhold, skal imøtekomme de samme kravene til tjenester, planleggings- og utviklingsoppgaver og ivaretakelse av demokratiske funksjoner.

Med regionreformen flytter vi makt og myndighet fra staten til fylkeskommunene. Større ansvar på flere områder kan bidra til å revitalisere fylkesdemokratiet. Vi flytter ikke oppgaver fordi vi må. Vi flytter oppgaver til regionene fordi vi mener det vil skape bedre tjenester og en bedre samfunnsutvikling i regionene – til beste for innbyggere, samfunns- og næringsliv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg deler statsrådens intensjon om å flytte flere oppgaver, makt, myndighet og virkemidler til fylkene fordi jeg tror det vil gi bedre løsninger. Så har vi forskjellig inngang til hvor tydelig vi vil ha det besluttet i dag.

Det har vært en ganske lang prosess, og mitt spørsmål til statsråden er: I ettertid, er det noe statsråden ville ha gjort annerledes i denne prosessen, hvis hun skulle ha lagt opp til en ny runde med sammenslåinger av og oppgaveoverføringer til fylkeskommunene?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er blant dem som alltid tror at ting kan gjøres bedre og annerledes, og at man alltid lærer av de erfaringene man henter seg. Det tror jeg helt sikkert denne prosessen også vil vise. Men det er ikke sånn at denne reformen er gjennomført, ferdig og klar for evaluering. Vi står midt oppe i arbeidet. Det er hardt arbeid, og det er krevende arbeid for mange. Det har vært krevende for denne sal, det har vært krevende for regjeringen, men først og fremst har det vært krevende for dem som står der ute, de som er ansatt i fylkeskommunene, de som er politikere i fylkeskommunene, og som nå jobber med dette.

Men jeg har lyst til å si at jeg står her med en liste – jeg tror jeg har listet opp åtte forsøk fra 1992 på å gjennomføre en regionreform. Det har aldri lyktes. Nå er vi i ferd med å lykkes. Jeg tror dette blir bra. Så kunne vi helt sikkert gjort noe bedre.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg takker for svaret. Så får jeg imøtese de vurderingene statsråden gjør, når hun har fått alle de prosessene som skal gjennomføres, på bordet. Det var nå i hvert fall en vilje til å vurdere om man kunne lære noe av denne prosessen.

En annen problemstilling som nå ble løftet opp, og som jeg også har nevnt i mitt innlegg, er knyttet til nordområdemidlene. Denne regjeringen er – og ikke minst var den forrige regjeringen – opptatt av at nordområdene er et strategisk viktig område for nasjonen. Hensikten med å overføre om lag halvparten av Arktis 2030-midlene må jo være at vi skal bygge opp under den nasjonale politikken i en internasjonal kontekst. Jeg har vært opptatt av at Nord-Norge består av mer enn én fylkeskommune, eventuelt to, litt avhengig av hvilket tidspunkt vi betrakter det på. På hvilken måte mener statsråden at disse midlene må rammes inn – hva skal de brukes til, hvordan skal de tildeles for å bygge opp under de nasjonale interessene?

Statsråd Monica Mæland []: For det første har jeg sagt noen ganger – og det må jeg bare gjenta – at det er sånn at sektorprinsippet består. Vi samordner i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, men det er det enkelte fagdepartement som nå følger opp det arbeidet som skal gjøres. Når det gjelder Arktis 2030, er det Utenriksdepartementet som skal jobbe med dette.

Så hørte sikkert representanten at jeg snakket om de fylkeskommunene, altså Nordland, Troms og Finnmark, som nå blir to, og som begge skal bidra til å bygge opp denne kompetansen. Jeg må være veldig ærlig og si at jeg oppfatter at det var et veldig godt initiativ som kom i forhandlingene mellom Troms og Finnmark på Gardermoen, da de fikk hjelp av en meklingsperson for å mekle seg fram til en avtale tidligere, i vinter. Den avtalen ble jo ikke gjennomført, men det var der man først så muligheten for å bygge opp en spesialkompetanse på nordområdepolitikk i større grad enn det man har gjort tidligere, fordi man fikk større kapasitet. Det har vi videreført i dette forslaget.

Heidi Greni (Sp) []: Senterpartiet har vært den største pådriveren i hele prosessen med å få flest mulig oppgaver ut til fylkene, og vi legger også i dag inn betydelig flere oppgaver enn det flertallet vil overføre. Samtidig blir vi stadig mer bekymret, for etter budsjettvedtaket på fredag ser vi at det er kraftige kutt i rammeoverføringene til fylkeskommunen, kutt i bredbånd, kraftige kutt i regionale forskningsfond og regionale utviklingsmidler osv. Samtidig påpeker regjeringen at fylkenes rolle som regional utviklingsaktør skal styrkes.

Samtlige fylkeskommuner påpekte i høringen at de gjerne vil ha en større rolle når det gjelder jobben med samfunnsutvikling og en styrket rolle som regional utviklingsaktør, men at dette oppdraget var umulig å løse på en tilfredsstillende måte uten at de fikk finansiering. Og med det som det nå var lagt opp til, hadde de ikke mulighet til å gjennomføre den rollen på en tilfredsstillende måte. Hvordan tenker statsråden at dette skal foregå når verktøykassa nå snart er tom?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er helt uenig i premissene som spørreren legger til grunn for spørsmålet. Det er jo ikke slik at verktøykassen på noen måte er tom. Det er fylkeskommunene som er vinnere i budsjettet neste år. Man får dramatisk nedgang i andelen 16–19-åringer. Da er spillereglene sånn at når demografien går ned, trekkes penger ut, og når demografien går opp, får man penger tilført.

Vi trekker ikke disse midlene ut, vi henfører dem til fylkesveier, der den rød-grønne regjeringen ga oss en veldig dyr gave i form av riksveinettet, med et stort etterslep. Vi har fylt på med penger for å kunne utbedre dette i flere omganger, også neste år, og man får beholde en solid ramme for nettopp å kunne gjøre sine egne prioriteringer basert på hva som er ens egne utfordringer i de ulike fylkeskommunene.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg tør minne om at Senterpartiets alternative budsjett vel inneholder 1,5 mrd. mer til fylkeskommunen enn det regjeringen legger fram, og siden det rød-grønne budsjettframlegget for 2014 er de regionale utviklingsmidlene mer enn halvert. Samtidig sier regjeringen selv at nettopp disse midlene viser veldig god effekt, og at de bedriftene som har fått av disse midlene, viser en mye bedre utvikling enn dem som ikke har fått det.

Men nå til noe helt annet. Det er fortsatt masse i denne innstillingen som skal utredes og vurderes, osv., og vi vet at 2021 kommer veldig fort. Fylkene er akkurat like usikre på hva de skal holde på med etter 2021, som de var før denne behandlingen på veldig mange områder. Når kan vi forvente en endelig avklaring på alle de oppgavene som skal vurderes og utredes? Kan vi forvente at det er avklart før 2021?

Statsråd Monica Mæland []: Først til det økonomiske. Jeg snakket om rammen. Fylkesrammen er solid fordi demografien går ned. Jeg snakket ikke om regionale utviklingsmidler. Jeg har nå hørt gjentatte ganger i Stortinget hvor veldig stor treffsikkerhet de har, men da glemmer man å fortelle at det gjelder en veldig liten andel av dem, nemlig det som går til innovasjonsrettede virkemidler i Innovasjon Norge. Men der er historien slik at vi gjennom disse årene har fylt kraftig opp andre deler av Innovasjon Norges virkemidler som har større treffsikkerhet. Og så har vi hvert år plusset på rammen til fylkesveier fordi vi opplever at det er mye viktigere enn bruken av de regionale utviklingsmidlene for øvrig.

Så er det i meldingen tydelig redegjort for ulike prosesser som går i ulike departementer. For noe trenger vi bare å flytte en post på budsjettet, noe trenger lovendring, og noe må gjennomgås skikkelig med partene – det er ansatte involvert her, så det skal gjøres på en skikkelig måte. Så det er ulike tidsløp basert på ulike oppgaver.

Karin Andersen (SV) []: Når statsråden nå sier at de regner med å lykkes med denne reformen, regner jeg med at Høyre legger bort ideen om at fylkeskommunen bør legges ned. Hvis ikke er vel dette arbeidet ganske forgjeves.

Jeg har lyst til å spørre statsråden om et punkt som har vært svært viktig for SV, og det er å få styrket den desentraliserte høyere utdanningen i hele landet. Det har i dag høyskolene og universitetene noen midler til, og en del fylkeskommuner og kommuner har brukt av egne midler for å etablere slike ressurssentre. Jeg har sjøl vært med på å dra i gang ett, i 1989, som fremdeles lever i beste velgående og fungerer veldig godt.

Er statsråden enig i at det å få på plass muligheten til å heve kompetansen også på høyere utdanningsnivå lokalt er et kjempeviktig virkemiddel både for regional utvikling og for næringsutvikling i Distrikts-Norge?

Statsråd Monica Mæland []: Dette punktet er ikke behandlet i Hagen-utvalget. Det er UH-sektoren som har ansvaret for forskning og høyere utdanning, også den desentraliserte, og de har en rekke desentraliserte løsninger. Jeg så forslaget fra SV, og vi har ikke funnet noen egne øremerkede tilskudd som kan desentraliseres. Dette håndteres av UH-sektoren. De foretar sine vurderinger basert på det faglige og etterspørselen i markedet blant studenter.

Så er jeg kjent med at man noen steder har laget disse sentrene. De er laget av kommuner og en del klynger og er gode bidrag som man selv har valgt å prioritere. Men det er ikke sånn at vi her har noen tilskudd å flytte over, som denne meldingen handler om.

Karin Andersen (SV) []: Det må jo være en stor misforståelse, for høyskolesektoren har tilskudd til dette. Det er også mulig å etablere slike tilskudd hvis man mener at det er viktig. Jeg savner virkelig at statsråden kan se at det kan være et nytt, godt virkemiddel.

Men så til det andre, til kompetansen på noen av de områdene som foreslås flyttet, nemlig på klima, miljø og naturvern. Der viser vi til forskningsprosjektet EVAPLAN, der det kommer tydelig fram at klima-, natur- og miljøhensyn svært ofte taper i planprosessene. Det er ganske alvorlig. Det er alvorlig når det skjer i kommunene, det er alvorlig når det skjer i fylkeskommunene.

Hva er grunnen til at regjeringen ikke mener at vi må sikre at det er kompetanse på disse viktige områdene i kommunesektoren, slik SV har foreslått, f.eks. innen biologisk mangfold og oppfølging på klima. Når man nå skal ta enda mer vekk fra fylkesmannen og legge det over til fylkeskommunene, må de ha kompetanse.

Statsråd Monica Mæland []: Den desentraliserte utdanningen er det UH-sektoren som har ansvar for. Det sa jeg i mitt innlegg. Det mener jeg UH-sektoren er best kvalifisert til. Dette har ikke vært en melding om å flytte den selvstendige avgjørelsen og de faglige vurderingene UH-sektoren gjør, over til fylkeskommunene. Det mener jeg fylkeskommunene ikke har kompetanse på. Men fylkeskommunene skal utvikle enda større kompetanse på å se de behovene både de som er i utdanning, har, de som er i arbeid, har, og ikke minst de som vi skal ha i arbeid, i integreringsøyemed, har – så det skal vi jobbe med.

Når det gjelder plansiden av spørsmålet, er det slik at vi ikke har ønsket å lage overkommuner. Vi ønsker ikke at fylkespolitikerne skal styre over kommunepolitikerne. Kommunepolitikerne foretar sine arealvurderinger. Skal noen overstyre dem, skal staten, altså departementet, gjøre det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Stein Erik Lauvås (A) []: Ny inndeling av landet, nye store oppgaver for nye fylker og demokratireformen vi ikke hadde sett maken til – dette var noe av det vi hørte da nye fylker skulle på plass og nye oppgaver skulle komme. Og hva endte det med? Møre og Romsdal og Rogaland fikk være i fred, stå alene, mens det var ytterst påkrevet å slå sammen Østfold, Akershus og Buskerud fordi man ville ha en sterk hovedstadsregion. Men hovedstaden Oslo skulle ikke være med! Oslo skal ligge i midten av det nye Viken og dele Viken opp i to geografiske deler. Hvor er logikken når en av hovedsakene var at man lettere skulle se bo- og arbeidsregioner under ett, og så utelater man selve navet i kollektivtrafikken og arbeidsregionen som jo Oslo er for så vel Akershus, Buskerud som Østfold?

Man sier at det var viktig med en felles bo- og arbeidsregion. Jeg har stilt spørsmålet tidligere, men jeg har ikke fått det jeg vil kalle et vettugt svar. Mener man fremdeles at Halden og Hemsedal er et naturlig felles bo- og arbeidsmarked, hvor pendlingen kan gå sømløst og avstanden er rimelig for å gjøre et ærlig dagsverk som pendler?

Problemet var, og er vel fremdeles, at regjeringen sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti startet i feil ende. Man sa ikke hvilke oppgaver som skulle løses. De syntes det var enklere bare å tegne kart – et kart over de nye fylkene, som endte opp uten det jeg vil kalle hode og hale. Et Viken med 1,2 millioner innbyggere sett opp mot f.eks. Møre og Romsdal gir ingen fornuftig balanse.

Nå er vi der. De nye fylkesgrensene er vedtatt opptil flere ganger. Vi må se på oppgavene. Men oppgavefordelingen startet heller ikke så veldig glatt for regjeringen. Det var faktisk et stortingsflertall som måtte fortelle regjeringen at oppgavemeldingen skulle komme på bordet nå i høst. Da regjeringen først kom med oppgavene, ble nok mange fylker skuffet. Da premisset ble lagt, sa regjeringen at det var det minste fylket som skulle være førende for oppgavene. Hva ble, nok en gang, igjen av logikken i at vi måtte få gigantfylket Viken, mens andre fylker med mindre innbyggertall enn Østfold alene ikke måtte sammenslås? Her bærer Kristelig Folkeparti et stort ansvar. Vi kunne bidratt til en mer fornuftig løsning. De lot det være.

Utredningen fra regjeringen har nå kommet på plass og diskuteres her i salen. Det er i og for seg bra at den har kommet, men i det store og det hele viser regjeringen til at her må det utredes og her må det vurderes. Å «utrede» og «vurdere» nye oppgaver står omtalt over 80 ganger, og det etter at regjeringen har hatt et par år på seg til å jobbe med oppgavefordelingen. Man kunne kanskje håpet på noe mer og noe mer presist enn så mange nye utredninger og vurderinger.

Arbeiderpartiet er positiv til nye oppgaver for fylkene, og derfor har vi også et eget forslag her i salen til saken i dag. Det hadde vært å håpe at det kunne blitt flertall for det. Uansett vil arbeidet med oppgaver til fordeling i fylkene fortsette, og det skal selvsagt Arbeiderpartiet delta konstruktivt i når disse utredningene og vurderingene måtte komme på plass.

Til slutt må jeg si at det er lovende at statsråden så inderlig håper at vi skal lykkes meget godt med et prosjekt som hun egentlig er helt imot.

Ove Trellevik (H) []: Etter mange år med debatt kunne me for eit par dagar sidan endeleg slå fast her i salen, for anten tredje eller fjerde gongen, at regionreforma faktisk er vedteken. Det er på mange måtar ein gledesdag at me endeleg kan vedta oppgåveoverføring til dei nye fylka. Det er det mange som har venta på.

Hensikta med regionreforma er å styrkja fylkeskommunen som regional samfunnsutviklar. Fleire vedtak skal fattast av folkevalde organ, nærmare den det gjeld. Dette kan vera formålstenleg innan f.eks. distriktspolitikk, landbruk, samferdsel, næringsutvikling, integrering og i andre saker der lokale og regionale forskjellar gjer at regionale politikarar har større moglegheiter til å ta betre avgjerder for regionen og innbyggjarane.

Så er det slik at ikkje alle oppgåver er klare for overføring. Meir skal greiast ut. Fleire har peika på dette i dag, men for Høgre er det viktig med god kvalitet og gode prosessar som involverer dei som involverast skal, framfor ei mengde oppgåver som skal vedtakast raskast mogleg. Like viktig som oppgåveoverføring er det å styrkja samarbeidet mellom fylkeskommunen, regional stat og andre regionale aktørar, som har oppgåver som er viktige for utviklinga i ulike delar av landet, og som også krev tilpassing til regionale forhold.

Høgre ønskjer ein heilskapleg forvaltningsstruktur som møter utfordringane i framtiden, der dei ulike delane av forvaltninga fungerer godt saman. Større fylke legg også grunnlag for nye oppgåver og ansvar på litt lengre sikt, når nye strukturar og oppgåver er implementerte på ein god måte, slik me skal vedta i dag.

Ein føresetnad for å fylla ei strategisk rolle som samfunnsutviklar og møta utfordringane i samfunnet er tett knytt til lokale og regionale strukturar. Målet er difor å gjera regional planlegging meir forpliktande. Det vil bl.a. leggja grunnlag for raskare bygging av nødvendig infrastruktur og avklaring av viktige spørsmål for kommunane, næringsliv og innbyggjarar, og det vil påverka statlege sektormyndigheiter og forplikta staten på ein betre måte i desse prosessane. Det er også viktig å få fram, som statsråden sa, at denne regionale planlegginga ikkje skal bety at dei nye regionane vert overkommunar. Kommunane skal sjølve planleggja og vedta sine kommuneplanar.

Oppgåveoverføringane me i dag vedtek, er såleis både spennande og viktige for regionane. At dei nye fylkeskommunane får tildelt større oppgåver og ansvar innan næringsutvikling, med ansvar for næringshageprogrammet, inkubatorprogrammet, mentorprogram og bedriftsnettverk, gjer at næringsutviklinga kanskje vert meir målretta mot behova og fortrinna i regionane.

Innanfor f.eks. samferdsel vert støtteordninga for breiband, fiskerihamner, kjøp av flyruter, tilskot til skredsikring og gang- og sykkelvegar overført. Det er svært positivt. Men også det at fylkeskommunen skal ha ei rolle i å samordna kollektivtrafikk, er viktig for at dei reisande skal få eit attraktivt og meir heilskapleg tilbod. Samordning av ansvaret for tilrettelagd transport for funksjonshemma vil også medføra betre tilbod til brukarane. Eg meiner overføringa av fylkesdelen av sams vegadministrasjon vil kunna gje betydelege fordelar, då utgreiing, planlegging, bygging, forvaltning, drift og vedlikehald vert betydeleg nærare knytte saman sidan oppgåver og ansvar vert samla i dei nye fylka.

Elles er eg lite imponert over Senterpartiet sin iver etter å overføra nye oppgåver. Det dei føreslår, er eigentleg berre ein kopi av rapporten til Hagen-utvalet. Det er etter at dei har streva imot denne regionreforma i år etter år, så det er underleg å høyra på dei. Til og med under høyringa i Stortinget kunne me sitja igjen med eit inntrykk av at Senterpartiet støttar alle dei kritiske røystene som då var mot oppgåveoverføring. Den einaste jubelen i Senterpartiet må ha vore då dei sjølve sat i regjering og fekk overført milevis med elendig vedlikehaldne vegar frå staten til fylkeskommunane. Framleis slit me me dette.

Med ein breiare oppgåveportefølje til dei nye fylka vil me kunna gje dei større fridom til å prioritera og tilpassa tilbodet til innbyggjarane sine behov. Med nye oppgåver og færre fylkeskommunar må me som samfunn òg kunna forventa redusert byråkrati og auka effektivitet til det beste for innbyggjarane våre.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Fylkeskommunenes berettigelse og framtid har til tider vært hardt debattert i denne sal. Det er derfor veldig gledelig at en samlet komité i sine merknader slår ring om fylkeskommunen som en sterk regional samfunnsutvikler og slår fast at oppgaver som kan løses mer hensiktsmessig på et regionalt nivå, bør flyttes fra stat til kommune.

Så gjenstår det å se i hvor stor grad dette vil bli fulgt opp i praksis. Akkurat nå er det ganske mange ute i fylkene som spør seg om det er verdt å gjøre så store endringer for så lite. De fleste hevder at de oppgavene som regjeringen så langt har lagt på bordet, er noe som med letthet kunne vært håndtert av dagens fylker. Det er litt pussig at Buskerud, Akershus og Østfold, som hver for seg har en minstestørrelse på over 240 000, må slå seg sammen for å kunne overta de oppgavene som Nordland og Møre og Romsdal blir tildelt – uten å slå seg sammen.

Vi er enig i generalistkommuneprinsippet, men når absolutt alt skal være dimensjonert ut fra den minste sin evne til å løfte, får man ikke høstet gevinsten ut av fylker som f.eks. Viken. Det er som om man skulle rigge seg til med et dobbelt vogntog for å frakte en pakke tannpirkere. Det er litt overdimensjonert.

Det er veldig bra at komiteen slår fast at oppgaver som er regionale i sin karakter, bør løses på regionalt nivå. Det er derfor ekstra synd at det virker som om oppgaver når det gjelder næring, kultur, kompetanse og integrering, er de som sitter lengst inne og blir skjøvet ut i tid.

Det aller viktigste grepet som nå kan gjøres, er å gi fylkene et større ansvar for den regionale kompetansepolitikken. Det betyr både å kartlegge regionale kompetansebehov samt å legge planer for hvordan dette behovet kan dekkes opp i partnerskap med bl.a. næringsliv, partene i arbeidslivet, høyere utdanning, studieforbund og kommuner. Dette har Østfold fylkeskommune allerede gjort sammen med et kompetanseforum som er etablert. I tillegg må fylkeskommunene få et helhetlig ansvar for og i oppgave å bidra med videregående utdanning til alle i yrkesaktiv alder i Norge. Dette er avgjørende viktig både når det gjelder omstilling i næringslivet, ungdom som faller utenfor, og integrering.

Det er i dag rundt 500 000 nordmenn som ikke har videregående utdanning. Disse blir i stadig større grad presset ut av arbeidslivet og inn på varige ytelser. Samtidig ser vi at næringslivet mangler folk med kompetanse, og at utdanning på videregående nivå, som flere faglærte, er det det er størst mangel på.

De nye fylkene er som skapt for å gjøre noe med denne mismatchen mellom ledige jobber og ledige hender. Vi har de folkene vi har i dette landet. Det er på tide å gi dem den kompetansen arbeidslivet trenger. Dette forventer jeg at regjeringen kommer tilbake til både i forbindelse med den bebudede kompetansereformen og konkret som nye oppgaver og finansiering i kommuneproposisjonen til våren.

Det er veldig riktig og viktig at komiteen påpeker at den regionale stat i størst mulig grad må være sammenfallende med de nye fylkene, ikke slik som i dag der de statlige organer organiserer seg på kryss og tvers helt uavhengige av hverandre og av fylkeskommunene. Det er også viktig å se lokaliseringen av kontorer i en sammenheng for å sikre jevn fordeling av arbeidsplasser og kompetanse i regionen.

I den videre delegeringen av oppgaver fra stat til kommune er det viktig å fokusere på en helhetlig oppgaveløsning med minst mulig silotenkning. Det er viktig å sikre effektive tjenester mest mulig nær der folk bor, og mest mulig tilpasset de regionale behov. Men for at denne reformen til syvende og sist skal lykkes, avhenger det av to ord, og de ordene er finansiering og inkludering.

Fylkene og KS må inkluderes i det videre arbeidet, og oppgavene må være fullfinansiert. Det kan ikke være slik at overføring av oppgaver fra staten til fylkeskommunene skal være en ren nedskalering også når det gjelder finanser og oppgavenes mulighet til å lykkes i fylkeskommunen.

Mari Holm Lønseth (H) []: I dag vedtar Stortinget den største struktur- og ansvarsendringen for fylkeskommunene siden de ble opprettet. Regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti vedtar i dag å flytte flere oppgaver nærmere folk. Det betyr også at vi får en historisk desentralisering av makt og myndighet fra staten – nærmere der folk bor.

Fylkeskommunens viktigste oppgave er å legge til rette for vekst og verdiskaping i bygder og byer. For fylkeskommunen handler det om å utdanne kompetent arbeidskraft, om å bygge regionene sammen med fylkesveier og om å legge til rette for næringslivet. Det er også disse oppgavene vi sørger for at overføres til fylkeskommunene i dag. I dag vedtar vi å flytte fylkesdelen av sams veiadministrasjon, vi setter et mål om å styrke de regionale forskningsfondene, fylkeskommunenes rolle i å mobilisere og kvalifisere næringslivet til å investere mer i forskning og utvikling styrkes, og i tillegg skal fylkeskommunene få et utvidet ansvar for forsterket grunnopplæring til ungdom som mangler det, sånn at enda flere får en reell sjanse til å gjennomføre videregående skole. Dette er viktige oppgaver med stor betydning som bidrar til å skape nye jobber, og som innebærer en reell overføring av makt – ikke bare overføring av søknadsordninger og tilskudd.

Vi skal flytte oppgaver fordi vi mener at fylkeskommunene kan løse dem bedre enn de løses der de er i dag. Men for å vite om oppgaven kan løses bedre i fylkeskommunene enn der de løses i dag, er man faktisk avhengig av at det utredes. Det skulle man jo også f.eks. tro at opposisjonen var enig med regjeringen og Kristelig Folkeparti i. Vi hadde tidligere i år en lengre debatt i forbindelse med vedtakelse av fylkesnavn, der Senterpartiet påsto at utredningsinstruksen var brutt fordi regjeringen hadde benyttet seg av et unntak i regelverket og ikke sendt saken ut på høring før den kom til Stortinget. Da er det ganske bemerkelsesverdig å se hvordan det samme partiet ikke ser behovet for utredning i forbindelse med overføring av oppgaver som omhandler tusenvis av ansatte og tusenvis av brukere av de samme tjenestene. At Senterpartiet mener at det ikke trengs like mye utredning som regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti legger opp til, ser man klart og tydelig i innstillingen, men man ser det også på hvordan partiet uttalte seg til Bergens Tidende i går. Der kunne man lese:

«En kunne overført betydelige oppgaver, og virkelig bygget opp under fylkeskommunen som regional samfunnsutvikler. Men det er så mye som skal utredes, vurderes og tenkes på, sukker Willfred Nordlund.»

I motsetning til opposisjonen er jeg glad for at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti er opptatt av å utrede dette på en ordentlig måte, der man også tar hensyn til de ansatte.

Jeg hører også flere av representantene i salen kritisere regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti – når man faktisk har fått til en regionreform og har tatt for seg strukturen før man gjorde noe med oppgavene. For det første er det ganske fascinerende å se hvilken selvtillit opposisjonen har med hensyn til at oppgavene skulle ha kommet først – når historien viser oss at deres forsøk på å få til en regionreform strandet. For det andre er det faktisk viktig at man vet hvilke forutsetninger fylkeskommunene har for å ta imot oppgaver, før man gir oppgavene til dem. Der er derfor det er viktig at man først ser hvilken struktur man har. Dessuten skulle jeg gjerne ønsket at opposisjonen hadde lyttet mer til egne folkevalgte i fylkene når de tok stilling til om oppgavene eller strukturen skulle komme først.

Fylkesordfører i Trøndelag, Tore O. Sandvik, en mann jeg for øvrig sjelden er enig med, sa følgende til Kommunal Rapport den 23. november 2017:

«Det var helt nødvendig å gjøre noe med regionstrukturen for at regionene skulle bli i stand til å påta seg flere oppgaver. Å fortsette med 19 fylkeskommuner ville aldri gitt flere oppgaver, men ført til utarming.»

Jeg er glad for at vi i dag vedtar den største overføringen av oppgaver nærmere folk noen sinne. Dette har vært et ønske gjennom vekslende regjeringer. Nå får vi endelig vedtakene på plass, og fylkeskommunene kan gå i gang med å skape en bedre framtid for sine innbyggere.

Martin Kolberg (A) []: Jeg begynner med å vise til det innlegget som representanten Sivertsen hadde her i starten av debatten, og slutter meg til alle hovedsynspunkter som han redegjorde for i sitt innlegg.

Som veldig mange har vært inne på, har strukturen vært behandlet tidligere, men det er helt nødvendig, selvfølgelig, å diskutere struktur sammen med oppgaver, slik som denne diskusjonen går. Når vi har hatt tre runder med strukturbehandling, er det bare et uttrykk for hvor stor tvil det er i det norske storting om denne reformens strukturelle organisering.

Saksordfører Bransdal, statsråden og Skjelstad sier at dette er en demokratireform. Om det vil jeg si: Det kunne det blitt, men det blir det ikke. Det kunne blitt det hvis man faktisk ikke hadde ironisert om at man kunne gått inn i en bred prosess og diskutert oppgavene først, og man hadde fått en bred diskusjon i hele det norske politiske miljøet om strukturen. Da kunne det blitt en bred demokratireform. Det kunne blitt en styrking av det norske folkestyret. Men det er ikke det som har skjedd.

Oppgavene kommer etterpå, og strukturene blir ikke forsvart. Jeg kommer – og nå snakker jeg gjennom presidenten til Bransdal – fra Viken. Jeg har ikke hørt én representant fra regjeringspartiene som aktivt går opp og forklarer hva det er som er bra med en region som skal dekke 1,2 millioner mennesker. Jeg vet at regjeringspartiene i området er mot, men de vil ikke si det. Men det skal igjennom.

Hvis det hadde vært slik at vi skulle vedtatt oppgaver som trenger så store regioner som Viken, hvorfor aksepterer da Stortinget Møre og Romsdal og Rogaland? Er man med andre ord ikke i stand til å håndtere de oppgavene som nå skal vedtas, ettersom man mener at man må ha større regioner, men lar noen fylker stå igjen? Selv om dette er vedtatt tidligere, mener jeg at noen som har ansvaret for dette, må gå opp og forklare det, for det er uforklart gjennom alle de prosessene vi har hatt. Det er uforklart, og det er veldig nødvendig å diskutere det. Så får vi informasjon om at man i valglovkommisjonen diskuterer at man må dele Viken i to ved stortingsvalg. Det viser hvor store problemer vi egentlig strukturelt står overfor i forbindelse med denne behandlingen som vi har her i dag.

Så er det selvfølgelig det med avstand til velgerne. Den blir kortere, sier de. Ja, mon det. Det vi opplever nå, er at man i alle regioner bygger opp store byråkratier. Antallet folkevalgte blir betydelig redusert. Mange gode partifeller i alle partier går ut av rekken og mister sin politiske plattform. Folkestyret blir svekket, det blir ikke styrket. Det er det som egentlig foregår. At man så kan påberope seg dette og si at det er en demokratireform som kommer nærmere befolkningen, forstår ikke jeg. Jeg har tross alt vært med noen år i denne politiske prosessen, og jeg forstår ikke det. Det kunne blitt det, men det blir det ikke med denne oppgaven vi nå har.

Så er det dette spørsmålet jeg for så vidt har vært inne på, men som jeg gjerne vil at både Bransdal, som saksordfører, og statsråden svarer på: Hvilke oppgaver er det nå som skal bli overført, som er så store at vi trenger så store regioner som Viken? Hvilke oppgaver er det, og hvordan mener Bransdal at dette skal kunne videreføres når enkelte fylker som er sånn som de er i dag, skal kunne greie å håndtere de samme oppgavene, når hun har den prinsipielle argumentasjonen som hun har? Det er spørsmål som Stortinget bør få svar på før denne diskusjonen er slutt.

Til sist: Det var representanten Kjønaas Kjos som sa at vi bare vil ha større stat. Om det er å si: Hva gjør vi med direktoratene? Skal de bygges ned, eller skal de ikke bygges ned?

Olemic Thommessen (H) []: Et viktig hensyn i arbeidet med oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene må være å samle beslektede oppgaver på samme nivå. Dette har også vært førende for departementets vurderinger av hva som skal være fylkeskommunens oppgaver på integreringsområdet. Et svært viktig mål i integreringspolitikken er å få innvandrere i arbeid. Sammenhengene med fylkeskommunenes ansvar innenfor videregående opplæring og næringsliv er da iøynefallende. Ikke minst er det viktig å se nærmere på hvordan fag- og yrkesopplæringen kan tilrettelegges for våre nye borgere.

Vi har dessverre altfor mange eksempler på at den kunnskapen den enkelte flyktning har med seg fra sitt tidligere liv, ikke blir ivaretatt og brukt når vedkommende kommer til Norge, og vi har stort behov for fagarbeidere innenfor flere håndverk og fagområder. Etter å ha tatt utgangspunkt i flyktningenes yrkesmessige kompetanse er det å finne gode, individuelt tilpassede veier frem til de jobbene som faktisk eksisterer, avgjørende. Her har fylkeskommunene et godt utgangspunkt for å kunne gjøre lokale tilpasninger og kartlegge det regionale behovet for arbeidskraft.

I dette arbeidet blir det viktig å få til et tett samarbeid med kommunene og deres arbeid med introduksjonsprogrammet. Et sentralt grep i regjeringens integreringsstrategi er å få til gode, individuelt tilpassede løsninger. Det betyr eksempelvis samordning mellom norskopplæring, yrkesopplæring og – om mulig – det å faktisk stå i jobb.

Fleksibilitet til å planlegge parallelle løp har flere steder vist seg å gi gode resultater. Å være i jobb gir trygghetsfølelse og selvrespekt, det gir motivasjon, og det gir et godt utgangspunkt for både språk- og yrkesopplæringen. Parallelle løp senker trolig også terskelen for å få jobb i privat sektor. Sysselsettingen i Norge er høy, og behovet for arbeidskraft er stort mange steder. Men skal dette få effekt for den gruppen av nye nordmenn vi snakker om, må vi gjennom utdanning og bosetting bidra til at kompetansen treffer behovet bedre enn tilfellet er i dag.

I lys av dette er det interessant at regjeringen vil se nærmere på mulighetene for å gi de nye fylkene et mer helhetlig ansvar for opplæringen for ungdom i alderen 16–24 år. Ikke minst vil man i disse sammenhengene kunne treffe innvandrere med kort botid – en gruppe som ellers har lett for å komme langt bak i jobbkøen. I denne sammenheng er det også interessant å se hvordan fylkene kan spille en sterkere rolle i arbeidet med bosettingen internt i regionene. Det er her all grunn til å se på hvilke oppgaver som kan overføres fra IMDi, samtidig som det er nødvendig å ivareta IMDis nasjonale oppgaver med tanke på den nasjonale samordningen.

Generelt sett handler integreringspolitikken om å gjøre godt tilpassede grep der de individuelle behovene kan møtes på en best mulig måte. Dette handler mye om smidighet og lokal kunnskap. Her har fylkeskommunene et godt utgangspunkt sammen med kommunene. Det er derfor interessant når regjeringen bebuder en gjennomgang av dette.

Et eksempel er spørsmålet om flytting av ordningen med minoritetsrådgivere til fylkeskommunen. Sammenhengen med videregående skole er her iøynefallende. Mange av problemene knytter seg nettopp til sosial kontroll som dukker opp i den alderen man er elev på videregående. Det samme gjelder Jobbsjansen del B, som er rettet mot ungdom som har rett til videregående opplæring, men som ikke har de nødvendige faglige eller språklige kunnskapene som skal til, likeså når det gjelder mentor- og traineeordningene.

Gjennom integreringsstrategien signaliserer regjeringen en politikk der skreddersøm og lokal tilpasning er gode stikkord. Dette er et politisk område der vi kommer til å gjøre store endringer, og det at fylkeskommunen gis en rolle i dette arbeidet, gir også oss en anledning til å legge kortene på nytt.

Et helt annet tema: Jeg har lyttet til særlig Arbeiderpartiets, men også Senterpartiets, innlegg her i salen. Jeg tenker: Er det ikke snart på tide å legge bak seg sutringen over inndelingen av de nye fylkene? Og er det ikke snart på tide å komme over til å snakke om hva innholdet skulle være? Jeg skjønner at man ergrer seg over at vi får til det de selv ikke fikk til, men nå er det ganske viktig å klare å konkretisere noe på dette området vi diskuterer i dag.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg må bare påpeke overfor siste taler at det å vektlegge at lokaldemokratiet skal bli hørt, må jo være helt grunnleggende når lokaldemokratiet nå blir satt til å forvalte nye oppgaver. Her er det en sammenheng.

Senterpartiet mener at regionalt nivå ofte er mer effektivt enn statlig byråkrati og bedre kan ivareta nettopp folkestyret. Styring og ansvar må nærmere dem som blir involvert og berørt. To forutsetninger for suksess er for det første at oppgavene må ha konkret innhold og ansvar, der fylkene har tillit til å løse oppgavene ut fra sine forutsetninger, og for det andre at oppgavene må bli fullfinansiert, og fylkene må få handlingsrommet økt i forlengelsen av økt ansvar.

Så konkret til oppgavemeldingen. Den ble jeg skuffet av. Det hele framsto lite ambisiøst. Regjeringen har fortsatt flere utredninger og prosjekter på gang der fylkenes rolle ennå ikke er avklart. Meldingen baserer seg på rapporten fra Hagen-utvalget, som har uttalt at deres utredninger ikke går i dybden på de ulike oppgavene de har foreslått overført. Nå skal vi orientere oss i kaoset – alt fra ekspertutvalg håndplukket av regjeringen, pågående utredninger og arbeid med stortingsmeldinger, tiltak gjort uten utredning og forankring, til omfattende reformer som går på kryss og tvers av sektorer. Da er det godt å vite at vi får denne debatten og behandlingen, der alle felt blir sett i sammenheng. Det som derimot er kritikkverdig, er hastverket og innsnevringen av komitébehandlingen og debatten i dag. En skulle nesten tro regjeringspartiene ikke ønsket debatt.

Innen kompetanse, utdanning og forskning åpnes det nå for utvidet ansvar for regional kompetansepolitikk. I den bredt ønskede kompetansereformen skal fylkenes rolle være tydelig. Karriereveiledning, næringsutvikling og næringsrettet forskning henger sammen. Folket er vår største ressurs, og nå samles de ulike tiltakene i fylkene. I tillegg vil en helhetlig gjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet kunne bidra til at flere oppgaver kan bli flyttet til fylkeskommunene og styrke deres rolle som næringspolitisk aktør. Rundt 90 pst. av våre bedrifter har under ti ansatte, og da er fylkenes oppfølging av små og mellomstore bedrifter avgjørende.

Mer kritikkverdig er undervurderingen av studieforbund i en kompetansereform, distriktsutvikling – med deres samfunnsoppdrag. Det blir utredet en endring av tilskudd til studieforbund, og der forutsetter vi at voksenopplæringen blir lagt til grunn.

Ellers vil jeg poengtere Senterpartiets forslag nr. 8, om utredning av konsekvenser for overføring av oppgaver som ligger til Statped i dag. Her er det enormt viktig at organiseringen legger barna og oppgavene til grunn.

André N. Skjelstad (V) []: Venstre vil bestandig mer, og ikke minst ønsker vi flere oppgaver ute i distriktene. Nettopp gjennom dette gir vi muligheter og mer innflytelse også til innbyggerne ute i distriktene. Da vi tok opp saken i 2014, mente de fleste at dette var umulig. Da er det for så vidt artig for undertegnede, som i 2014 var medforslagsstiller til denne saken, at vi har gjort det umulige i dag.

Det er ikke til å komme fra at dette også vil skape ganske mange muligheter. Fram til nå har man stort sett fra opposisjonen sett på utfordringene, eller for å bruke deres ord: problemene. Diagnosetenkning er ganske enkelt – uten å se på det som er mulighetsrommet her. Jeg mener reiseliv er en av de store mulighetene. Gjennom de effektene som ligger her, og med et sterkt Innovasjon Norge som også vil være med og bidra, og der mange fylker eier en del av de landsdekkende delselskapene innen reiselivsvirksomhet per i dag, vil dette gi store muligheter, for fylkeskommunene eier mange av dem. Stort sett er de hel- eller deleid av fylkeskommunen. Dette vil gi muligheter som ikke har vært der tidligere.

Jeg har blitt litt forundret i løpet av debatten. Arbeiderpartiet har stort sett hatt håndbrekket på, men plutselig i dag virker det som om de er veldig for, men slik var det ikke da vi startet prosessen. Det er blitt ganske mye av det, også i den debatten vi har om grensesetting, om regional utvikling, og der er jeg helt enig i det som statsråden sier. Det er helt nødvendig å fylle på den gaven den rød-grønne regjeringen ga i 2008, da de overførte de gamle riksveiene, slik at de ble nye fylkesveier, som var underfinansierte så det gjorde monn. Det virker som om Arbeiderpartiet helt har glemt det. Jeg skulle gjerne debattert og diskutert med representanten fra Buskerud hva som skjer videre rundt direktoratene. Jeg ønsker særdeles velkommen en debatt som jeg synes vil kunne være interessant.

Jeg er svært enig i at vi er nødt til å se på hvordan avgrensningen av regional stat bør være i forhold til de nye regionene. Her bør det etter min mening klart være noen sammenhenger. Det er slik at dette er starten, men det betyr ikke at dette er stoppunktet for regionene. Dette er starten for å se på hva som er mulig, og det er ikke nødvendig stille diagnosen på det folk tror er umulig.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Senterpartiet vil bygge landet nedenfra. Vi vil at beslutninger skal tas på lavest mulig nivå. Vi vil at det skal gjøres nært folk. Vi vil at beslutninger som krever skjønn, skal tas av folkevalgte politikere og ikke byråkrater. Dessverre ser vi at dagens regjering fører landet i en annen retning. Vi får også flere byråkrater i direktoratene istedenfor mer lokaldemokrati og mer handlingsrom til folkevalgte politikere.

Senterpartiet vil spre makt og myndighet over hele landet. Vi vil gi fylkeskommunen reelt handlingsrom. Det handler om både økonomiske muligheter og mer makt og myndighet. Mer makt til fylkene må også bety at nasjonale myndigheter må gi fra seg makt. Det trengs større rammeoverføringer som har mindre grad av detaljstyring og øremerking. Det vil også gi større autoritet til fylkene og gi fylkene større grad av mulighet til å utvikle sin drift og aktivitet tilpasset fylkenes muligheter til samfunns- og næringsutvikling.

Da regjeringen satte i gang regionreformen, var det et uttalt mål at lokaldemokratiet og samfunnsutviklingen skulle styrkes. Nå ser vi at dårlig planlegging og gjennomføringsevne fra regjeringens side gjør at hele regionreformen ender med massiv motstand og demonstrasjoner. Regjeringen har satt i gang en regionreform som nå ingen vil ha. Både Høyre og Fremskrittspartiet sier selv at de ikke ønsker et regionalt folkevalgt nivå, så vi kan kanskje ikke være overrasket over at entusiasmen og idealismen ikke er til stede når jobben skal gjøres. Istedenfor å starte med hvilke oppgaver som kunne desentraliseres, og hvordan lokale fortrinn kunne utnyttes, startet regjeringen med det motsatte – å tegne et kart. Da visste man ikke hvilke oppgaver man skulle ha, og hastverket i reformen har ført til at prosessen har blitt dårlig.

Et viktig virkemiddel for at regionene skal kunne bidra til næringsutvikling og utnyttelse av regionale fortrinn, er de regionale utviklingsmidlene. Når noen sier at de ikke treffer, er det akkurat de virkemidlene som gjør at en får til en samhandling mellom kommunene, fylket og de som ønsker å få til vekst. Dessverre ser vi at regjeringen har kuttet disse midlene, år etter år etter at de overtok. Hvorfor i all verden gjør man det? Det burde vært en motivasjon som sørget for at man fikk entusiasme rundt denne reformen. Ett år før de fleste sammenslåingene trer i kraft, er det fortsatt helt i det blå hvilke oppgaver de nye regionene skal få. Mange utredninger og avklaringer gjenstår før det er klart. Vi frykter at oppdeling og bare delvis utflytting av ulike oppgaver fra direktoratene fører til at man rett og slett ikke vet hvilke oppgaver fylkene skal ha i framtiden. Det er ganske alvorlig.

Torhild Bransdal (KrF) []: Av tidligere erfaring vet jeg at det er farlig å snakke om høner i denne forsamlingen, men her reises det stor tvil om hva som kom først – høna eller egget. Jeg vet ikke hva vi skal definere som høna eller egget, men jeg registrerer i alle fall at det brukes vanvittig mye energi på å snakke om inndeling – dette må nesten være den fjerde omkampen. Og hvis representanten Kolberg hadde vært i salen den 6. desember, hadde vi også hatt rikelig anledning til å diskutere det. Det er langt tilbakelagt å diskutere dette, for det ble bestemt da Kristelig Folkeparti bøyde hodet for det, fordi denne reformen betyr så mye for oss. Og dette er bare begynnelsen.

Jeg ble også utfordret på hvilke oppgaver som var store nok til at vi måtte gjøre noe med regionene. Det er en sammensetning av en oppgaveportefølje som stadig skal bli større. Statsråden var utrolig tydelig på at hensikten med utredningene var å overføre makt og myndighet til regionene – det var ikke bare å utrede det og legge det i en skuff.

Som sagt: Her må vi ha en vilje til desentralisering, og derfor tar de fire samarbeidende partiene ansvaret for at denne jobben går videre og ikke sporer av slik som andre prosesser har gjort før. Derfor sier vi også at dette er en stor demokratiseringsprosess, fordi avgjørelsene blir flyttet nærmere brukerne.

Vi har også hørt retorikken om at Høyre og Fremskrittspartiet ikke vil ha en regionreform. Ja, det var utgangspunktet, men det er inngått en avtale mellom fire partier som skal utvikle det regionale nivået, så det er snøen som falt i forfjor – minst – hvis en skal diskutere det.

Så sa representanten Knutsdatter Strand her at ekspertutvalget var håndplukket av regjeringen. Da finner jeg det utrolig bemerkelsesverdig at Senterpartiet trykker ekspertutvalget til sitt bryst og vil desentralisere alle ekspertutvalgets oppgaver, for øvrig med en linje om at det kreves 240 000 innbyggere i regionene for å desentralisere oppgavene.

Til slutt til representanten Nordlund, om noe som jeg gjerne vil ha en presisering på, for jeg vet ikke om jeg hørte feil da jeg hørte at alle kommuner i framtiden blir for små: Skal fylkeskommunen være en overkommune, eller skal kommunene bli atskillig større, etter Senterpartiets vilje, fordi det kommer oppgaver ut?

Heidi Greni (Sp) []: Senterpartiet har hele tiden vært den største pådriveren for mer oppgaveoverføring til fylkeskommunen. Representanten Trellevik antydet her at vi ikke har kommet med noen nye forslag – det var bare en kopi av Hagen-utvalgets rapport som vi lanserte her i dag. Da tror jeg han må ta en liten gløtt på tidslinjen, for de oppgavene vi har fremmet forslag om her i dag, fremmet vi også under behandlingen av Meld. St. 22 for 2015–2016. Hagen-utvalget kom med sin rapport i februar 2018. Det er godt mulig Hagen-utvalget har vært lat og bare tatt våre forslag og gjort dem til sine, men det får i tilfelle stå for representanten Trelleviks regning. Min umiddelbare reaksjon da de la fram sin rapport, var at dette var overraskende sammenfallende med Senterpartiets tenkning.

Vår motstand mot regjeringens regionreform dreier seg kun om tvangssammenslåing av fylker. Tvangen viser at regjeringen slett ikke har noe ønske om å styrke lokaldemokratiet og få en mer desentralisert offentlig forvaltning. Grunnlaget var sentralisering, og det er en stor utfordring. Senterpartiet ønsker en betydelig overføring av oppgaver til fylkeskommunene, men vi har hele tiden vært tydelige på at det ikke forutsetter tvangssammenslåing av fylker. Dagens fylker er store nok til å løse dagens oppgaver. De er store nok til å løse de oppgavene som er foreslått overført, og de er også store nok til å ta på seg flere og større oppgaver. Det innrømmer regjeringen langt på vei i og med at de sier at Møre og Romsdal er mer enn stort nok til å fortsette som eget fylke. Derfor foreslår Senterpartiet en mye mer offensiv oppgaveoverføring, og den er mye mer omfattende og vil gi mye mer myndighet til fylkesnivået enn det som blir vedtatt her i dag.

For oss i Senterpartiet ligger det et helt sentralt premiss til grunn for oppgaveoverføring, nemlig at alle nye oppgaver må fullfinansieres. Det er helt avgjørende at fylkeskommunen har økonomiske muligheter til å løse sine oppgaver – det gjelder både dagens oppgaver og nye oppgaver. I denne sammenheng er det meget bekymringsverdig at regjeringen i budsjettet for 2019 kutter i poster som bl.a. rammeoverføring til fylkeskommunene, regionale utviklingsmidler, bredbånd og regionale forskningsfond. Dette er midler som fylkeskommunene i dag bruker til grunnleggende oppgaver og til det samfunnsutvikleroppdraget regjeringen hevder de skal styrke gjennom regionreformen. Dersom Stortinget mener at fylkene skal få en styrket rolle som regional utviklingsaktør, må det fylles på med midler, og det må gis myndighet til rollen.

Regjeringen har hatt flere år på seg til å utrede hva slags oppgaver som skulle overføres. Fylker burde fått en mye tydeligere avklaring. Senterpartiet forventer at alle oppgaver i meldingen som er foreslått utredet eller vurdert, skal overføres, og i de tilfeller der det er foreslått utredning, må det utredes hvordan oppgaven skal overføres, ikke om oppgaven skal overføres.

Karin Andersen (SV) []: Statsrådens svar til meg i replikkvekslingen gjorde meg ganske urolig. For det første: Når jeg snakker om, og spør om, nødvendig kompetanse i de nye fylkene, handler det ikke om overkommune. Det handler om det regjeringen sjøl foreslår. Og denne forskningsrapporten, EVAPLAN, viser at det står ganske dårlig til i kommunene. Nå skal altså fylkeskommunene få et større ansvar, og da er vår bekymring at man tar det miljøet som er hos fylkesmannen og deler det i to – slik at det skal være igjen noen oppgaver på kontroll hos fylkesmannen og noen oppgaver i fylkeskommunene – og at begge disse miljøene blir for svake til å ivareta den viktige oppgaven de har. Dette er kjempeviktige oppgaver, der man er avhengig av å holde oppe noen av de nasjonale målene, og ikke minst noe av det vi har ansvar for internasjonalt.

Så statsråden tar helt feil når det gjelder hva spørsmålet handlet om. SV har fremmet forslag om at vi må sette noen kompetansekrav til disse miljøene, slik at vi vet at det faktisk er kompetanse der til å ta de oppgavene som er.

Det andre gjelder desentralisert høyere utdanning. Da blir jeg nesten enda mer forskrekket over at statsråden ikke har fått med seg hvordan det fungerer. Det er ikke slik at universitetene og høyskolene nødvendigvis har den samme interessen som næringslivet eller de ulike regionene i landet. Tvert imot ønsker mange av dem å samle mest mulig på campus. Det betyr at veldig mange ikke får den høyere utdanningen som de trenger, og som bedriften trenger.

Dette har vi gjort mange steder. I mitt fylke er det Kongsvinger og Tynset som har drevet mye med dette. Jeg har vært med på Kongsvinger sjøl siden 1989. Der har tidligere kunnskapsminister Røe Isaksen vært og rost det opp i skyene, og det er det god grunn til. Det handler om at fylkeskommunene sjøl har brukt midler for å få dette til, altså tilretteleggingen, kartleggingen – hva er behovet, hvilke utdanninger finnes, og hvor? – og prøvd å lokalisere disse lokalt når behovet er der. Dette er det nødvendig å gjøre, og alle fylkeskommunene vi har snakket med i denne prosessen gjennom flere år, sier at kanskje det viktigste regionalpolitiske utviklingsmiddelet vi kan få, er noen egne midler til å fasilitere dette. Man kan ta utdanning fra andre land – også det har vi gjort på Kongsvinger, det er fullt mulig – og sikre at det er på plass. Og de som gjennomfører disse desentraliserte utdanningene, gjør det kjempebra, og de gjør det ofte sammen med det å stå i arbeid, for det er helt nødvendig. Mange av disse flytter ikke fra familien sin til et annet sted og tar utdanning i mange år, men de gjennomfører med glans når dette er mulig å gjøre der de bor.

Siv Henriette Jacobsen (A) []: To ord om temaer som har vært lite berørt i debatten hittil: Det første er kultur. Kultur er gjennomgående viktig for å bygge identitet, og er det noe de nye fylkene trenger, er det identitet. Jeg har ikke hørt – og jeg etterlyser egentlig – noen ambisjoner eller noen ideer fra regjeringspartiene om kulturens rolle i de nye fylkene. Vi ventet lenge på kulturmeldingen. Den er kommet og er levert til komiteen, men den er fremdeles veldig vag. Det sies at man ikke skal bruke mer midler. Det er det viktigste som man slår fast, men man tar ikke konkret stilling, synes jeg, til Hagen-utvalgets forslag. Så regjeringspartienes ambisjoner når det gjelder kultur, etterlyses.

Det andre temaet er det internasjonale samarbeidet. Dagens fylker er medlemmer i en rekke internasjonale organisasjoner, det være seg mot Østersjøen, mot Nordsjøen eller andre. De samarbeider bredt internasjonalt for å finne «best practice», for å sikre seg finansiering til utvikling og for å løse felles problemer i fellesskap med sine naboer. Det er veldig merkelig da at oppgavemeldingen fullstendig mangler en internasjonal dimensjon, bortsett fra den nordlige biten. Flere verktøy for internasjonal samhandling er avgjørende for den regionale utviklingen, og dette bør regjeringen skrive seg bak øret, ikke minst i arbeidet med et nytt Interreg-program.

Så er det ulogisk og trist at Samferdselsdepartementet har satt ned foten for fylkesinterne innkjøp av togruter. Det minste et så folketungt fylke som Viken burde få ansvaret for, er i sterkere grad å koordinere buss- og togtilbud slik at det blir flere sømløse overganger, slik at tog kan brukes til et lokalt kollektivtilbud, og slik at det ikke kjøres konkurrerende og overlappende ruter mellom buss og tog.

Fra fylkene der ute rapporteres det allerede om manglende midler til omstillingsarbeidet, og at dagens fylker må ta fra løpende driftsmidler for å drive omstilling. Slik bygger man ikke en robust fylkeskommune. Når det meldes om at man trenger mer midler til omstilling, bør departementet iallfall være åpen for å vurdere det – både der det er mer enn to fylker som slår seg sammen, og når det gjelder innbyggertall og størrelsen på fylket.

Kjersti Toppe (Sp) []: Senterpartiet føreslår i dag å be regjeringa følgja opp ekspertutvalet og gjera ei ny vurdering av organisering av sjukehusa, der ein greier ut ein fylkeskommunal modell. Hagen-utvalet har vurdert kva geografisk nivå som er best eigna til å vareta spesialisthelsetenestene. Dei har vurdert om spesialisthelsetenesta bør tilpassast regionale forhold, og om ho i større grad bør verta underlagt dei regionalpolitiske prioriteringane. Svaret på dette er ja.

Dei skriv at overføring av eigarskap til fylkeskommunen vil kunne gi auka innslag av regionalpolitisk skjønn, særleg i lokaliseringsspørsmål. Dette vil ha to effektar, ifølgje utvalet: For det fyrste vil lokaliseringsvedtak reflektera regionale areal- og transportplanar, og for det andre vil avgjerdene verta fatta av eit organ som debatterer alternativa i opne fora, og av politikarar som kan stillast til ansvar for val som vert gjorde. Utvalet meiner at begge desse endringane er ønskelege.

Hagen-utvalet anbefaler at organisering av sjukehus vert vurdert på nytt. Ein fylkeskommunal modell bør inngå i desse vurderingane, og inntil da bør ein ha greidd ut finansieringsordningar som gir stabilitet i finansiering av universitetssjukehusa.

Men regjeringa avviser å følgja opp Hagen-utvalet på dette punktet. Regjeringspartia, Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti viser i innstillinga til at Stortinget sluttar seg til å vidareføra dagens styringsmodell i forbindelse med statsbudsjettet for 2018 på bakgrunn av Kvinnsland-utvalet sin rapport. Men Kvinnsland-utvalet greidde ikkje ut ein regional modell. Dei fekk ikkje i oppgåve av regjeringa å vurdera alternativ til føretaksmodellen. Dei fekk i oppdrag å koma med forslag til endringar i føretaksmodellen, men der det framleis skulle vera føretak og føretaksstyre. Mandatet til Kvinnsland-utvalet var sterkt kritisert, også av medlemar i utvalet. Kvinnsland-utvalet er altså ikkje eit argument for å avfeia Hagen-utvalet si anbefaling for sjukehus.

La det vera heilt klart: Senterpartiet har programfesta at vi vil avvikla helseføretaksmodellen og ta sjukehusa tilbake til folkevald styring og offentleg forvalting. Vi vil vidareføra statleg eigarskap, men overføra dagens regionale ansvar til folkevalde sjukehusstyre valde av og blant fylkestinget sine medlemar som skal styra innanfor rammene nedfelte av Stortinget i ein styrande nasjonal helse- og sjukehusplan. Det står i innstillinga at oppgåver som er regionale i sin karakter, skal løysast på regionalt nivå, og det er uforståeleg at dette ikkje skal gjelda for helsetenestene våre.

Stein Erik Lauvås (A) []: Regional stat samordnes med de nye fylkene, har det blitt nevnt her, og at det var viktig å se på det. Ja, da spør jeg om vi kan få noen avklaringer på det overordnede allerede nå i kveld. Skal vi ha ett Nav i Viken, eller skal det deles i to, slik vi har hørt at noen tar til orde for, fordi Viken ble for stort? Skal vi ha ett Statens vegvesen i Viken? Hva er tankegangen rundt de tingene når det gjelder regional stat?

Så blir vi belært av representanten Holm Lønseth om at det er viktig at vi lytter til det lokale og det regionale nivået. Politikerne der ute er det svært viktig at vi lytter til, belærer representanten Holm Lønseth fra Høyre Arbeiderpartiet om. Det kan hende at representanten Holm Lønseth skal se seg selv ganske grundig i speilet og ta med seg resten av sitt parti – og gjerne ta med seg Fremskrittspartiet, Venstre og delvis også Kristelig Folkeparti – for hvis det er noen som ikke har vist noen evne til å lytte til hva det lokale og regionale folkevalgte nivå har ment, er det Holm Lønseth og hennes parti og hennes regjeringskamerater med Kristelig Folkeparti på slep. De har tvangssammenslått kommuner, de har tvangssammenslått fylker. Er det det representanten Holm Lønseth mener er å lytte til det lokale folkevalgte nivået? Eller hva er det egentlig hun prøver å belære oss andre om når det gjelder det temaet? Hun stiller ikke med særlig troverdighet når det kommer til den saken.

Så registrerte jeg at representanten Bransdal avlyste Høyres og Fremskrittspartiets politikk – med tanke på at de nå er for det tredje folkevalgte nivå. Det var interessant å merke seg at nå er situasjonen slik.

Til slutt: Det har blitt sutret over at regjeringen, som står bak regionreformen her, har fått kritikk. Ja, det er helt nødvendig å gi kritikk, for prosessen har vært helt elendig. Det har vært dårlig politisk håndverk fra starten av, som har ført til at vi har fått mye mer støy og bråk enn det som hadde vært nødvendig. Regjeringen kunne valgt å gå en annen vei.

Martin Kolberg (A) []: Jeg vil gi uttrykk for at jeg tar imot kritikken fra representanten Bransdal, om at jeg burde ha vært til stede her den 6. desember og ikke nå gjenta de argumentene som hørte til i den debatten, etter hennes mening. Nå vet representanten Bransdal selvfølgelig at det hender vi ikke har anledning til å være til stede, slik at jeg synes det er en litt urimelig utflukt å bruke det argumentet. Men det får stå.

Når jeg sier det jeg sier, er det fordi det jeg snakker om, er gjennomføringen av oppgavene, som henger sammen med strukturen. Jeg legger merke til at representanten Bransdal ikke svarte på mine problemstillinger på prinsipielt grunnlag. Jeg vet ikke om statsråden har tenkt å ta ordet noe mer, men iallfall bør vi igjen få en avklaring på følgende problemstilling: Møre og Romsdal, og Rogaland, får lov til å fortsette som egne fylker, men Buskerud skal ikke det. Fylkestinget i Buskerud, i Akershus og i Østfold har sagt nei til regionen. Men regjeringen sier at jo, dere må, for oppgavene er så store at dere må bli stor for å kunne gjennomføre dette.

Men det gjelder ikke for andre fylker, og i relasjon til den saken som Stortinget behandler i dag, om oppgavene, vil jeg før dette er slutt, ha svar på følgende – jeg kan ikke forlange det, men jeg mener det er viktig at vi får svar på det: Hva er logikken i den prinsipielle tenkningen fra flertallspartienes side? Det er det det ikke svares på, ikke i noen debatt om disse spørsmålene. Det er selvfølgelig fordi det ikke lar seg svare på, for den tegningen som handler om strukturen i forhold til oppgavene, henger ikke sammen. Det er derfor det er såkalt sutring, som representanten Olemic Thommessen er inne på. Det er ikke sutring, det er reell politisk debatt og spørsmål som er avgjørende for det regionale nivået i Norge i framtiden. For hvordan skal dette gå, og hvordan skal det ende?

Vi står altså igjen med masse utredninger, som andre representanter har pekt på, men vi står også igjen med spørsmål, for når vi skulle overføre så mange oppgaver til regionene, var forutsetningen at det statlige systemet skulle bygges ned. Direktoratene er det ingen plan for. Samtidig bygger vi opp store byråkratier på regionalt nivå, og antall folkevalgte går betydelig ned. Dette må jo være en betenkelighet med tanke på de oppgavene som også skal gjennomføres, og det er derfor jeg holder disse litt engasjerte innleggene på vegne av norsk demokrati og folkestyre. Dette er ikke en god reform, og det er derfor debatten blir som den blir.

Presidenten: Representanten André N. Skjelstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg hadde vel håpet at representanten Kolberg også hadde tatt med Nordland, som ikke får en justering – bare for å korrigere.

Jeg hører debatten her og har bare det ene lille minuttet. Jeg vil si: Hva er det som er bremsen her, som representanten Kolberg tar opp? Jo, hvis vi vil gjøre om generalistprinsippet, er det selvfølgelig en mulighet til å ta langt større grep enn dette. Når det gjelder sams veiadministrasjon, som har vært etterlyst av veldig mange fylkespolitikere tidligere, er det tydelig sånn at man er nødt til å justere. Det hadde ikke vært mulig med de aller minste fylkene, i hvert fall ikke så lenge man skal beholde generalistprinsippet.

Til representanten Toppe: Ja, gjerne, velkommen, men da er vi nødt til å se helheten. Det går ikke an å legge ut helseforetaket med den strukturen som har vært med 19 fylkeskommuner.

Ellers synes jeg det for så vidt er mye positivt i det Arbeiderpartiets representanter kommer med i debatten, men intet nytt fra Senterpartiet.

Geir Inge Lien (Sp) []: Eg tenkte eg skulle dra ei likning her no. Når ein skal vaske ei trapp, startar ein oftast øvst oppe – i alle fall gjer eg det – og vaskar seg nedover. Det er viktig om ein skal få til eit godt resultat. Regjeringa, med støtte frå Kristeleg Folkeparti, har etter mitt syn starta om ikkje nedst, så ikkje langt unna. Det gjeld både kommunereforma og regionreforma, der ein har fått forskjellig størrelse på kommunar når det gjeld både innbyggjartal og størrelse på areal. Dette er uforståeleg for folk flest, eller folk ute i både bygd og by.

Eg er utruleg glad for at eg kjem frå Møre og Romsdal, og at vi får lov til å vere eige fylke. Det skal eg kome tilbake til litt seinare. Det som er viktig for at vi skal kunne greie å oppretthalde gode kommunar og gode fylke, trur eg ikkje nødvendigvis er størrelsen, men rammer. Det må kome overføringar som gjer at kommunane og fylkeskommunane kan utføre dei oppdraga som dei vert pålagde frå stat og regjering. Viss ein får rikeleg med pengar, eller i alle fall nok til å utføre gode tenester, greier kommunane dette på ein utmerkt måte. Då leverer både fylkeskommunane og kommunane.

Eg har lyst til kome med eit eksempel, for det var snakk om frå ein representant i stad at det stod så dårleg til med skulen: Aldri før har fleire gjennomført og bestått vidaregåande opplæring sidan Kunnskapsløftet vart innført i 2006. Dei nasjonale tala har auka med omtrent 5 prosentpoeng. Møre og Romsdal kan vise til eit resultat på 76 pst. som har gjennomført og bestått i løpet av fem år. Der har dei fått både vitnemål og fagbrev. Målsetjinga vår er 79 pst. Vi er eit lite fylke, ein liten region, men vi er tett på og driv gode tenester for innbyggjarane, og vi leverer – berre vi får overført gode rammer.

Så har det vore snakk om nærleik til lokaldemokratiet. Eg har store problem med å forstå at når ein aukar avstanden frå der avgjerdene skal takast, så er det med på å styrkje lokaldemokratiet. Eg kan ikkje fatte og begripe det. Det som skjer, er at det vert meir byråkrati og færre politikarar som er ute og skal ta avgjerder for folk nært. Det er i alle fall ikkje med på å styrkje demokratiet, etter mitt syn, at ein no lagar store regionar som er langt unna folk flest.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Arkitektene, pådriverne, for denne reformen er jo Kristelig Folkeparti og Venstre, som motvillig har fått med seg Høyre og Fremskrittspartiet i en avtale, som det blir referert til gang på gang. Det er de som i denne debatten er mest uklare. De snakker fortsatt om at dette bare er starten: Fortsatt må jo dette debatteres, fortsatt må jo vi tenke helhet. Dette er altså ett år før man skal begynne å iverksette en kjempediger reform. Her burde oppgaver vært formulert som oppdrag til fylkene om hva de skal gjøre om ett år. Det er jo fortsatt helt i det blå hva som skal gjøres og ikke gjøres. Det sitter folk, og man ansetter folk, i administrasjonen i dag som skal gjøre en jobb – og så sitter vi og debatterer og lurer på om det skal være det eller det.

Intet nytt fra Senterpartiet, ble det sagt. Hvem i all verden er det som henviser til flest nye oppgaver i den innstillingen som vi debatterer nå? Jo, det er Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Hør på Kjersti Toppe, som tar opp en helt sentral sak som hadde betydd enormt mye for demokratiet – det å ta ansvar for helsetjenester i de nye regionale foretakene. Det kan vi ikke gjøre, sier Skjelstad – vi må jo tenke helhet. Det er ett år til. Alle vet hva Senterpartiet mener om regionreformen, om størrelse på fylker og om tvangssammenslåing. Det tror jeg de fleste har fått med seg. Men alle vet også at de oppgavene vi ønsker skal ned på det nivået, er det som blir presentert i dag.

Jeg håper inderlig at Kristelig Folkeparti og Venstre støtter de forslagene som Senterpartiet og Arbeiderpartiet, eller mindretallet, nå legger fram. Det er jo det som skal være med og bygge det som Kristelig Folkeparti og Venstre mener er den store, nye byggeklossen som skal forme et samfunn som skal bygges nedenfra. Gjenstående utredninger og manglende avklaringer fra regjeringen fører til usikkerhet blant både ansatte og folkevalgte. Det som man påstår er en populær reform, er altså ikke det. Representanten Skjelstad er glad for at Finnmark og Troms har funnet sammen, sa han i stad. Det sier vel egentlig alt.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Monica Mæland []: Jeg vil anbefale siste taler å ta en prat med sin egen partifelle i Sogn og Fjordane, for der finner man en virkelig entusiast når det gjelder denne reformen.

Jeg har en veldig klar følelse av at de som hele tiden har vært imot, fortsatt er imot. Det er ikke så overraskende, det overraskende er kanskje at man påberoper seg de samme argumentene som om de var nye. Debatten i dag er ikke en debatt om struktur – det er ikke slik at vi må diskutere struktur i dag. Det har man gjort i Stortinget nå i halvannet år. Jeg tror at på et eller annet tidspunkt må opposisjonen finne seg i at strukturen ble lagt i juni 2017. Det var en struktur som var initiert og motivert av et flertall i denne sal. Vi hadde en ny debatt om det i fjor i desember, og så hadde vi enda en ny debatt. Opposisjonen sier at det er deres soleklare rett å fremme omkampforslag. Jeg er helt enig i det. Det er en soleklar rett, og det kan man fortsette å gjøre, men man kan ikke forvente det samme engasjementet fra flertallet, som altså mener at flertallet bør respekteres.

Jeg var litt tidlig ute før min debatt i dag. Da var det interessant å høre hva Senterpartiet sa om rovdyrpolitikken, for da var det ikke grenser for hvilken respekt man skulle ha for stortingsflertallet: Det måtte regjeringen forholde seg til, og det måtte stortingsflertallet forholde seg til. De flertallene man selv er for, skal altså respekteres, mens dem man er imot, trenger man ikke å respektere.

Strukturen er lagt, og jeg tror det var veldig klokt. Jeg tror ettertiden vil vise at det var klokt. Man sa ikke at slik måtte det bli fordi man fikk nye oppgaver, man sa at dette var fornuftig. Basert på at verden har endret seg dramatisk de siste 50 årene, bør også fylkene gjøre det – basert på de oppgavene de har i dag, de oppgavene man vedtok overført i juni i fjor, og de oppgavene man vedtar overført i dag. Vi sier også at vi skal videre. Vi skal selvsagt også sørge for å overføre oppgaver både til fylker og til kommuner – fordi det er klokt å gjøre.

Representanten Lauvås hadde en visitt når det gjaldt statens innretning. Jeg trodde kanskje Lauvås var kjent med den rapporten som kom forrige uke. Difi har på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet gjort en gjennomgang av elleve statsetater: Nav, Innovasjon Norge, Husbanken, IMDi, Bufetat, Statens vegvesen, NVE, Fiskeridirektoratet, politiet, Sivilforsvaret og Kystverket. Det er tre tematiske gjennomganger. Rapporten ble lagt ut på nett, og det ble laget en pressemelding. Det er interessant lesning. Rapporten er nå på høring, og vi skal diskutere konsekvensene av den i regjering når vi får inn høringsforslagene. Men man skal ikke bekymre seg for at vi ikke også tar på alvor at regional stat også selvfølgelig har et forbedringspotensial når det gjelder måten å omorganisere dette på.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Det er to grunner til at struktur kommer opp. Det ene er at det er tvang, og man påstår at det er demokrati. Det andre er at man ikke har svart på spørsmålet: Hvorfor trenger man ny struktur for disse oppgavene? Det trenger man altså ikke. For sams vegadministrasjon trenger man ikke det. Noe av det som bekymrer meg også, er at det bare er Arbeiderpartiet og SV som forutsetter at ingen ansatte skal sies opp som følge av oppgaveendringen. Vi kan nå risikere at resten av Vegvesenet blir kraftig sentralisert. Det tror jeg er en konsekvens av det vi ser nå, og da blir jo – for å si det sånn – desentraliseringen kanskje ikke så stor.

Så til sykehus. SV vil også fjerne foretaksmodellen. Vi ønsker å få dette under politisk styring, men jeg kan ikke se at det lar seg gjøre med den gamle fylkesstrukturen. Da lar det seg heller ikke gjøre med den fylkesstrukturen som nå blir vedtatt, med tvang. Da må vi ha andre regioner, og derfor er det viktig å få det tilbake under demokratisk styring først.

Eirik Sivertsen (A) []: Det er åpenbart at strategien her har vært å forsøke å lage en fortelling om at alle andre enn regjeringspartiene er mot endringer. Men nå er det påpekt mange ganger at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV legger fram en lang rekke forslag som går lenger enn regjeringen. Det er ingen i denne salen som har uttrykt at de er mot å styrke demokratiet, mot å styrke fylkenes handlingsrom. Det har vi også foreslått og lagt fram konkrete forslag om.

For Arbeiderpartiets del har vi også en solid satsing på fylkeskommunenes økonomiske rammer i vårt alternative budsjett for 2019 – igjen – fordi vi mener at fylkeskommunene har fått redusert sitt handlingsrom, sin mulighet til å gjøre det som er oppgaven de får gjennom denne oppgaveoverføringen, nettopp å være sterkere samfunnsutviklere. Vi har fulgt opp det med konkrete forslag. Så da hjelper det ikke å stå her på Stortingets talerstol og forsøke å skape en annen fortelling, som ikke har rot i virkeligheten.

Så har jeg altså opplevd at jeg og mine kollegaer fra Arbeiderpartiet blir karakterisert som at vi driver på med sutring når vi tar opp den bekymringen som vi hører folk har. For det er ikke riktig som saksordfører Bransdal sier, at strukturen er noe som er forbi for lenge siden. Den debatten pågår fortsatt ute blant folk. Når representanten Skjelstad hevder at Troms og Finnmark har funnet sammen, må det være en stund siden Skjelstad var i Finnmark – eller Troms for den saks skyld – og diskuterte denne problemstillingen med noen som faktisk bor der, for de kjenner seg ikke igjen i det problemet som beskrives i Oslo, de kjenner seg ikke igjen i den medisinen som Oslo foreskriver for dem, og de kjenner seg heller ikke igjen i de løsningene som foreslås. Så må man gjerne være uenig med dem. Men å si at vi som tar opp dette og peker på at det har sammenheng med innholdet, driver med sutring fra talerstolen – president, jeg trodde faktisk ikke det var et parlamentarisk uttrykk, men det har jeg altså lært at det er i dag.

Så har jeg nå hørt representanten Skjelstad snakke om hvordan man har inkludert alle osv., med henvisning til 2016 og at ingen ville være med da. Det representanten Skjelstad hopper bukk over, er jo hvilke premisser det var invitasjonen kom med da. Det var premisser som man ikke kunne akseptere. Men i år fant man tvert imot sammen i et flertall på Stortinget om å be om en helhetlig gjennomgang. Det var vi enige om. Debatten i dag viser også at det er bred enighet om å overføre oppgaver og myndighet. Det var derfor jeg tok det opp og sa at jeg var skuffet over at man ikke plukket opp det og sørget for en bredere forankring og et bredere flertall i denne salen. Det hadde saken stått seg på. Jeg tror vi ville fått bedre løsninger og mindre politisk kiv om det. Men flertallet rår. De må bære ansvaret. Vi skal selvfølgelig respektere det. Men vi driver ikke med sutring, vi driver med å tale våre velgeres sak.

Willfred Nordlund (Sp) []: Jeg skal i hvert fall bruke muligheten til å sutre med litt selvtillit, som vel var det representanten Lønseth mente Senterpartiet påberopte seg for mye. Jeg må takke representanten for å ha referert til det jeg selv uttalte til Bergens Tidende tidligere. Det er klart at den kritikken står seg fortsatt etter diskusjonen vi har hatt så langt, og de signalene som har kommet i denne debatten. Her hadde Stortinget en mulighet til virkelig å desentralisere arbeidsplasser, makt og myndighet ut til fylkeskommunene, men det skal altså utredes, vurderes og tenkes på fortsatt. Det synes jeg vi med god selvtillit kan påpeke fra Senterpartiets side. Det er ikke en måte å gjennomføre verken denne reformen på, eller en måte vi mener er hensiktsmessig for en rekke av de områdene som er foreslått av Hagen-utvalget, som i all hovedsak var en oppfølging av de samme forslagene Senterpartiet fremmet i 2016 gjennom behandling av Meld. St. 22 for 2015–2016. Det hadde representanten Trellevik fått med seg dersom han hadde lest innstillingen. Det er ikke sånn at Senterpartiet driver med blåkopi av Hagen-utvalget. Vi kan med sterk røst hevde at det i så fall er det motsatte som er tilfellet.

Jeg merket meg med interesse statsrådens svar vedrørende arealdisponering og prinsippet om overkommuner. Nei, Senterpartiet har ikke noe mål om noen overkommune, men jeg registrerer at statsråden mener at skal det overstyres, skal det i hvert fall gjøres skikkelig. Da skal det være en statlig byråkrat eller et departement som gjør det, og ikke at man kan komme til en løsning med fylkeskommunene der man har regionale muligheter og syn på sakene, slik vi ønsker å få utredet om kanskje kan være hensiktsmessig når vi ser det på litt lengre sikt.

Mange har tatt opp behovet for mer samordning. Representanten fra SV var inne på at det i dag er kommet en forskrift som sier at fylkeskommunene nå skal fratas mulighet til å drive med ekspressbuss, altså konsesjonene til å kjøre ekspressbuss, dersom det er over 50 km. Det står i skarp motsetning til det representanten Trellevik sa i sitt innlegg, at man nå skulle få større samordning mellom statlig og fylkeskommunalt nivå vedrørende kollektivtransport. Det er jo det motsatte. Det er å bli fratatt muligheten til faktisk å drive samordning. Det er helt forunderlig at regjeringen kan stå og skryte av større samordning og bedre muligheter for å løse transportutfordringer, som er det det faktisk dreier seg om her – hvordan folk skal komme seg på jobb, og hvordan skoleelevene skal komme seg på skolen. Det skal man på den ene siden drive større samordning av, men samme dag man hevder det med stor klang, legger regjeringen fram en forskrift som fratar fylkeskommunen de samme mulighetene. Det er ironisk.

Presidenten: Representanten Stein Erik Lauvås har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Stein Erik Lauvås (A) []: Jeg registrerer at statsråden klart, sterkt og tydelig står på talerstolen og sier: Verden har endret seg, da må fylkene også endre seg, bortsett fra Rogaland, Møre og Romsdal og for så vidt Nordland. I de fylkene står etter statsrådens syn tiden stille. Det er et illevarslende signal fra statsråden på tampen av denne debatten.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har ein kommentar til innvendingane mot forslaget vårt om å desentralisera sjukehusstyringa. Fleirtalet skriv i innstillinga at dei

  • «merker seg at regjeringen viser til at Stortinget sluttet seg til å videreføre dagens styringsmodell i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2018, og at man på denne bakgrunn ikke anser det som aktuelt å følge opp forslaget om å vurdere omorganiseringen av sykehusene på nytt.»

Det som stod i statsbudsjettet, var ei tilvising til Kvinnsland-utvalet sin rapport, og eg gjorde i mitt førre innlegg greie for at Kvinnsland-utvalet ikkje hadde som mandat å greia ut alternativ til føretaksmodellen. Difor er det uforståeleg at ein brukar dette som argument for ikkje å gå inn på forslaget vårt. Forslaget vårt lyder:

«Stortinget ber regjeringen følge opp ekspertutvalgets anbefalinger og vurdere organisering av sykehus på nytt med mål om å overføre ansvar for sykehus og DPS til de nye fylkene.»

Så har det vorte hevda no i debatten – det står det ikkje så veldig mykje om i innstillinga – at det framleis er for stor variasjon i storleik på fylka til at dei kan få sjukehusansvar. Eg har gjort greie for Senterpartiet si løysing på akkurat dette, for vi vil vidareføra statleg eigarskap nettopp med tanke på at det framleis er forskjellig struktur. Men vi vil overføra dagens regionale ansvar til folkevalde sjukehusstyre, valde av og blant medlemar i fylkestinget, og at desse skal styra innanfor rammene nedfelte av Stortinget i ein styrande nasjonal helse- og sjukehusplan. Forslaget vårt går på ei utgreiing av dette. Eg synest framleis det er veldig spesielt at ikkje fleire er med på det, i alle fall når det står nesten som første merknad i innstillinga:

«Oppgaver som er regionale i sin karakter, bør løses på regionalt nivå.»

Er det ei teneste som er regional i sin karakter, så er det sjukehus; det er ein veldig høg prosent som vert løyst og gitt innanfor det regionale nivået. At Stortinget er så avvisande til at akkurat desse helsetenestene skal verta drivne regionalt, synest eg ikkje fleirtalet har gitt ei god forklaring på.

Presidenten: Representanten Willfred Nordlund har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Willfred Nordlund (Sp) []: Det er flere av forslagene som er omtalt i innstillingen, som vi ikke rekker å være innom i debatten her i dag, og det er litt synd, for det burde vi absolutt ha vært. Det gjelder bl.a. hvordan man skal finansiere framtidig kjøp av flyruter i Distrikts-Norge. Vi burde også ha vært innom debatten om hvordan vi skal sørge for tilstrekkelig digitalisering. Vi burde ha vært innom debatten om hvordan man ytterligere skal forsterke ikke nødvendigvis de regionale utviklingsmidlene, men oppgavene – altså hvilke verktøy man skal legge i kassen til fylkeskommunen slik at man kan fylle innholdet i regional samfunnsutvikleraktør-rollen. Det håper jeg at folk merker seg og går inn og leser om.

Så skal jeg avslutningsvis hilse til representanten Skjelstad, for hvis denne regjeringen og Venstre hadde fulgt opp gjennom budsjettenighetene, hadde det ikke vært noe problem at man overtok flere kilometer med vei i 2008. Det hadde vært penger til det hvis man hadde stemt for Senterpartiets budsjettforslag de senere årene.

Heidi Greni (Sp) []: Statsrådens ironiske kommentar når det gjelder omkamp og parallell til ulveforliket kan ikke stå uimotsagt. Senterpartiet benytter seg av sin lovfestede rett til å fremme representantforslag her i salen når vi mener det er fattet vedtak som er veldig feil, og som absolutt ikke er i tråd med det som folket der ute ønsker. Vi er ombud for folket og benytter oss av den retten som Stortinget gir oss, til å fremme representantforslag. Regjeringen derimot tror de har fått en eksklusiv rett til å ignorere stortingsvedtak, og det gjelder også statsråden, som er til stede her i salen i dag. I Innst. 52 S for 2017–2018 fattet Stortinget følgende vedtak:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen.»

Det er ikke en uke siden statsråden foreslo, og det ble vedtatt her i Stortinget, at vi skal endre inntektssystemet slik at det nå ikke sikrer likeverdige tjenester gjennom regionsentertilskuddet.

Når det gjelder ulvesaken som vi debatterte her før i dag, er det akkurat det samme. Stortinget har fattet et vedtak, og regjeringen ignorerer vedtaket som Stortinget har fattet. Det er ikke nedfelt i reglementet for Stortinget.

Til slutt må jeg si til representanten Skjelstad, som sa at han var veldig fornøyd med det som er framlagt her i dag, og det som blir vedtatt, at hvis vi går tilbake og ser på de ambisjonene som Venstre og Kristelig Folkeparti hadde da denne saken ble brakt på banen, er han i alle fall ikke kravstor. Det tror jeg vi kan slå fast. Det var helt andre ambisjoner de hadde den gangen. Og for oss som husker debatten, er det interessant å se at da skulle alt være på plass. Alle oppgaver skulle være på plass, og det var en lang rekke som skulle gjennomføres. Samtidig var Høyre og Fremskrittspartiets representanter på talerstolen og var så «happy» med at de var kommet halvveis med å legge ned fylkeskommunen. Så det gjenstår å se hva som blir resultatet.

Så må jeg også si at representanten Skjelstad antakelig ikke har fulgt særlig mye med i media de siste par årene når han sier at Finnmark og Troms nå endelig har funnet sammen. Jeg har i grunnen fått inntrykk av at de ikke har funnet sammen aldeles frivillig, og at det har vært en viss form for tvang inne i bildet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.