Lars Haltbrekken (SV) [11:58:43]: For litt over fem år siden jublet vi i Paris. Verdens miljøvernministre klarte å bli enige om en klimaavtale som har som mål å gjennomføre store kutt i utslipp av klimagasser – kutt som gjør at vi ikke bare begrenser den globale temperaturøkningen til 2 grader, men så store at vi klarer å holde den under 1,5 grader.

Det kan høres uvesentlig ut med 1,5 eller 2 graders temperaturøkning. Matematisk er forskjellen liten, men for jorden utgjør den halve graden en enorm forskjell. Med 1,5 graders oppvarming vil Arktis være isfri kun én gang hvert 100. år, mens det med 2 graders oppvarming vil kunne skje hvert eneste tiår. Med 1,5 graders oppvarming kan vi begrense den ekstreme varmen, mens slike tilfeller vil skje dobbelt så ofte om den globale temperaturen stiger med 2 grader. Korallrevene vil forsvinne dersom vi varmer opp jorden med 2 grader, mens de fremdeles vil eksistere til en viss grad med 1,5 graders oppvarming.

Det finnes mange slike eksempler på forskjellen mellom de to scenariene. Derfor er det en stor fordel om vi klarer å holde oss under 1,5 graders oppvarming.

Forskere på CICERO Senter for klimaforskning her i Norge anslår at om vi fortsetter utslippene av klimagasser på dagens nivå, vil verden i 2030 ha sluppet ut nok CO₂ til at den globale temperaturøkningen vil overskride Parisavtalens mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Og DNV GL anslår i sin rapport Energy Transition Outlook 2020 at vi vil ha brukt opp CO₂-budsjettet allerede i 2028.

Før jul utlyste regjeringen 25. konsesjonsrunde. Normalt tar det mange år fra en utlysning til det gjøres funn og til et felt settes i drift. For de feltene vi her snakker om, kan produksjonen komme i gang godt etter 2030. Utslippene fra både produksjonen og forbruket av oljen og gassen som nå skal hentes opp fra 25. konsesjonsrunde, vil altså kunne komme i en periode hvor vi er svært nær ved å bruke opp vårt karbonbudsjett for 1,5 graders målet – eller, om det har gått riktig ille, har vi allerede brukt det opp, og vi sitter og diskuterer nye mål for hvordan vi skal stanse en eskalerende klimakrise.

Den olje- og gassproduksjonen regjeringen ser for seg fra feltene som skal komme som et resultat av 25. konsesjonsrunde, ligger derfor an til å være i direkte strid med målene fra Parisavtalen om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Klimakonsekvensene av 25. konsesjonsrunde burde være nok til å avlyse utlysningen, men i tillegg har vi også de økonomiske sidene.

Jeg er overbevist om at både olje- og energiministeren og jeg deler et intenst håp om at verden når Parisavtalens mål og får gjennomført de utslippskuttene som trengs. Og hvis så skjer: Hvilken økonomisk verdi vil oljen og gassen fra 25. konsesjonsrunde da ha? Vil det finnes nok kjøpere til at fellesskapet kommer til å tjene penger på det, eller vil det bli et økonomisk tap for oss?

Av de blokkene som ble utlyst i 25. konsesjonsrunde, er 125 i Barentshavet. I sin høringsuttalelse til denne konsesjonsrunden ba Miljødirektoratet om en klimarisikoanalyse av konsesjonsrunden før den ble lyst ut – både for konsesjonsrunden som helhet og etter hvert for hver enkelt blokk som skulle lyses ut, altså en vurdering av den økonomiske risikoen vi tar ved å bygge ut oljeplattformer i dette området. I høringsuttalelsen skrev direktoratet:

«Miljødirektoratet vil også minne om klimarisikoutvalgets anbefaling om at klimarisiko vurderes og synliggjøres med scenarioanalyser og stresstesting ved beslutningsprosesser i både privat og offentlig sektor. Utvalget har særlig trukket frem betydningen av gode analyser av klimarisiko i petroleumssektoren. I lys av Parisavtalens 1,5-gradersmål bør man stressteste med et scenario hvor utslippene av klimagasser halveres innen 2030, og når netto null utslipp av CO₂ rundt 2050.»

Miljødirektoratet anbefaler videre at etterspørselsrisikoen forbundet med klimamålene ble vurdert før man lyste ut de nye blokkene i 25. konsesjonsrunde.

I et svar til meg i fjor om dette temaet skrev olje- og energiministeren:

«I tråd med etablert rolle- og ansvarsfordeling i sektoren og langvarig praksis er det som nevnt aktørene i næringen som vurderer og gjennomfører aktivitet i petroleumssektoren, herunder vurderer fremtidige olje- og gasspriser. Jeg mener det derfor vil være av begrenset interesse med egne klimarisikoanalyser ved konsesjonsrunder. Det viktige er at selskapene også fremover tar hensyn til hele risikobildet når ev. aktivitet skal besluttes. Prisrisikoen knyttet til fremtidige klimatiltak er en del av dette risikobildet.»

Et av spørsmålene jeg håper vi kan få belyst i dag, er om statsråden vil stille krav om en slik vurdering av klimarisiko i framtidige utbyggingsplaner – en stresstest hvor økonomien i utbyggingen ses i lys av Parisavtalens mål om å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader.

Vi skal også legge merke til klimaomstillingsutvalget som kom med sin innstilling i fjor, og som besto av bl.a. tidligere klima- og miljøminister fra Høyre, Vidar Helgesen, samt en stortingsrepresentant fra Høyre, Stefan Heggelund. Begge gikk inn for en stresstesting av klimarisiko for plan og utbygging av drift. Utvalget mener at lisenshavernes plan for utbygging og drift skal inneholde en realistisk klimastresstest av den samfunnsøkonomiske lønnsomheten for utbyggingen av det konkrete feltet. Utgangspunktet for stresstesten bør være scenarier for prisbaner for olje, gass og CO₂, inkludert et scenario basert på ambisjonene i Parisavtalen. Og dersom en slik samfunnsøkonomisk lønnsomhet ikke sannsynliggjøres, sa utvalget, anbefaler man da at prosjektene ikke godkjennes.

Flertallet i klimaomstillingsutvalget pekte også på at klimarisikoen de nærmeste årene har blitt betydelig forsterket som en følge av de skatteendringene som stortingsflertallet dessverre vedtok før sommeren 2020.

I fjor høst ble det også kjent at Olje- og energidepartementet hadde fått en ny lønnsomhetsvurdering av petroleumsvirksomheten i Barentshavet som de valgte ikke å informere Stortinget om i behandlingen av åpningen av Barentshavet sørøst i sin tid. Den nye vurderingen viste at oljeboring i Barentshavet ikke trengte å bli så lønnsomt som departementet hadde gitt inntrykk av, og at oljeboring faktisk ville bli ulønnsomt for en oljepris på mindre enn 84 dollar fatet. Denne saken skal nå behandles i kontrollkomiteen, men oljeprisen er i dag på rundt 55 dollar fatet – altså nesten 20 dollar under det som var lønnsomhetskriteriet. Da reiser det spørsmålet om de 125 blokkene i den 25. konsesjonsrunde som ligger i Barentshavet, noen gang kommer til å bli lønnsomme. Den tidligere skjulte lønnsomhetsrapporten peker i alle fall på et behov for å gjøre grundige vurderinger av lønnsomheten på norsk sokkel, spesielt i Barentshavet, i tillegg til de vurderingene man er nødt til å gjøre for å se om oljeboring framover, etter ønske fra regjeringen, er i tråd med Parisavtalens mål om å holde temperaturøkningen på under 1,5 grader.

Statsråd Tina Bru [12:08:17]: Klimautfordringen er vår tids største utfordring. Oppgaven vi står overfor, er enorm. I klimapolitikken er det sjelden enkle løsninger eller to streker under svaret. Utfordringene er sammensatt, og ofte er det vanskelige avveininger mellom ulike hensyn. Resultatene i arbeidet for å redusere utslippene er summen av politikk og tiltak på mange områder. Dette gjelder også innenfor sektoren jeg har ansvar for, nemlig olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel og energiforsyningen.

Energi og klima er ofte to sider av samme sak, og utfordringene er store. Forbrenning av kull, olje og gass slipper ut store mengder klimagasser, noe som igjen skaper klimaendringer. Verdens forbruk av disse energikildene er derfor helt nødt til å reduseres. På dette punktet er jeg og representanten Haltbrekken helt enige. Derimot skiller vi raskt lag når SV nok en gang kommer med enkle svar på det jeg mener er komplekse problemer, når de serverer overskrifter og tall uten kontekst og forklaring. Det er nemlig en grov forenkling å hevde at norsk olje- og gassutvinning og 25. konsesjonsrunde er i direkte strid med Parisavtalens målsettinger.

Verdens befolkning øker, og energifattigdommen er fortsatt utbredt. Dette er et spørsmål jeg vet at representanten Haltbrekken og SV er opptatt av. SV har alltid båret fanen høyt for solidaritet med fattigere land, og de har kjempet for bistand og utvikling. Realiteten er at energibruk og velstand henger sammen. Økt velstand, bedre helsevesen, utdanning, transportsystemer, bedre boliger og levekår – alt henger sammen med tilgangen på energi. Energi er og blir selve livsnerven i verdensøkonomien.

Dette energisystemet er enormt omfattende og komplisert. Det består av stor, kostbar og langvarig infrastruktur som er tilpasset dagens energisystem. Realiteten er at kull i dag dekker 27 pst. av verdens energibehov. Olje og gass dekker til sammen 57 pst. Av det resterende dekkes 6 pst. av vannkraft, 5 pst. av andre fornybare kilder og 4 pst. av atomkraft.

Jeg tror at også representanten Haltbrekken og SV innerst inne forstår at det vil ta tid å endre et slikt system, og at det vil medføre store kostnader. Det er faktisk slik at energitransisjonen, altså dreiningen fra kull, olje og gass til fornybar energi, foregår i ulikt tempo og står overfor ulike barrierer i verdens land.

Jeg sier ingenting av dette som en bortforklaring eller rettferdiggjøring av norsk olje- og gasspolitikk. Det haster med å begrense utslippene. Parisavtalen er utrolig viktig for å begrense klimaendringene, og regjeringens politikk forutsetter at vi skal oppfylle våre forpliktelser. Det gjelder også for energiforsyningen og olje- og gassnæringen. Jeg gjentar dette budskapet fordi det store bildet faktisk betyr noe, og norsk klima- og energipolitikk må være tilpasset landene rundt oss. Klimapolitikken er ikke et norsk mesterskap, men et internasjonalt samarbeid. Med dette bakteppet fører regjeringen en ansvarlig og forutsigbar petroleumspolitikk i møte med klimautfordringene. Norsk olje og gass bidrar til å dekke 2–3 pst. av verdens behov. Dette er energi som omsettes i globale markeder, og der etterspørselen kan dekkes av andre olje- og gassprodusenter.

Enkelte hevder at en ensidig avvikling av norsk olje- og gassproduksjon er et godt klimatiltak. Jeg er veldig uenig i det. Dagens petroleumspolitikk lå også til grunn da vi meldte inn våre mål under Parisavtalen, og Norge har, sammen med EU, den mest ambisiøse klimapolitikken i verden. Vi satser bredt på mange tiltak, både for å redusere utslipp nå og for å utvikle fremtidens løsninger, slik som Langskip, som vi nettopp hadde en god debatt om. Det er vel ingen andre oljeproduserende land som har gjort så mye for å redusere etterspørselen etter de samme produktene som det Norge har gjort.

Norsk petroleumsvirksomhet er allerede underlagt en streng virkemiddelbruk for å begrense utslippene til luft fra produksjonsaktiviteten – vesentlig strengere enn i andre petroleumsproduserende land. Kvoteplikt og CO₂-avgift er hovedvirkemidlene i klimapolitikken på norsk sokkel. Regjeringen varslet også i klimameldingen at vi skjerper CO₂-avgiften ytterligere, slik at summen av avgift og klimakvoter skal være 2 000 kr i 2030. Dette gir forutsigbarhet for industrien og ytterligere insentiver til å kutte utslipp fra produksjonen. Regjeringen vil også komme tilbake til Stortinget med en oppfølging av vedtaket via skattepakken om å sette et mål om 50 pst. reduksjon av utslippene fra produksjonen innen 2030.

Vi har drevet en forsvarlig petroleumsvirksomhet i alle våre havområder i mer enn 40 år. Vi vet at vi kan drive forsvarlig og sikker leting, utbygging og drift. Regjeringen viderefører derfor en stabil og langsiktig petroleumspolitikk, noe letepolitikken også skal bidra til. Konsesjonstildelingene er en bærebjelke i dette. De nummererte rundene, også 25. konsesjonsrunde, omfatter de mindre kjente tilgjengelige leteområdene på norsk sokkel. Slike leteområder er det lite igjen av på norsk sokkel, siden mesteparten av tilgjengelige letearealer ble åpnet for flere tiår siden.

Leting er selvsagt grunnleggende for å gjøre nye lønnsomme funn. Uten leting blir det ingen nye ressurser, og det vil i så fall bety at man styrer mot en langsom avvikling der man høster av funn som allerede er gjort. Denne sammenhengen er åpenbar, og derfor har også denne delen av norsk petroleumspolitikk bred støtte i Stortinget.

Alle konsesjonsrunder gjennomføres i tråd med etablert petroleumspolitikk og innenfor rammene som Stortinget har fastsatt. 25. konsesjonsrunde har vært varslet lenge. I Granavolden-plattformen gjorde regjeringspartiene det klart at runden skulle gjennomføres etter at revideringen av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten var ferdig behandlet. Et bredt flertall i Stortinget godkjente forvaltningsplanen i juni 2020. Stortingsflertallet ba også om at 25. konsesjonsrunde ble gjennomført så fort som mulig. Regjeringen følger nå opp dette. Forslag til areal som skulle lyses ut i 25. konsesjonsrunde, ble sendt ut på offentlig høring. Regjeringens forslag var i tråd med etablert praksis innenfor rammen av den oppdaterte forvaltningsplanen. Høringsuttalelsene ble vurdert, og 25. konsesjonsrunde ble utlyst 19. november i fjor. Forventet tildeling er 2. kvartal i 2021. Jeg forstår at representanten Haltbrekken ut fra sin politiske overbevisning vil fremstå som nærmest overrasket over at dette skjer. Men det er det altså overhodet ingen grunn til.

Representanten Haltbrekken og SV har gått fra å godkjenne feltutbygginger og åpne nye havområder da de satt i regjering, til å bli et parti som for alle praktiske formål ønsker å avvikle norsk petroleumsnæring raskest mulig.

At SV ønsker å avvikle norsk olje- og gassnæring, er et helt legitimt politisk standpunkt. Jeg skulle innimellom nesten ønske at de sa det enda tydeligere. Isteden får vi stadig skyggedebatter om elementer av petroleumspolitikken som egentlig handler om det overordnede målet, som er å avvikle virksomheten. Da kan vi også ha en debatt om konsekvensene av en slik politikk. Representanten Haltbrekkens politikk betyr nemlig at vi vil miste titusenvis av lønnsomme arbeidsplasser, at vi vil se kompetanse, kapital og teknologi forsvinne ut av landet, og at store inntekter til vår felles velferd blir borte. For verdens klimaproblemer vil det ikke gjøre noen forskjell.

Lars Haltbrekken (SV) [12:16:58]: Jeg vil vise til den replikkvekslingen jeg hadde med statsråden her tidligere i dag hvor jeg kanskje kom med det noen vil si er en klam omfavnelse, og sa at jeg kunne ha sagt nesten hvert ord av det hun sa i debatten om vassdragsvern. Jeg kan berolige statsråden med at det kunne jeg ikke ha gjort etter hennes foregående innlegg.

Vi står foran en stor utfordring – det vet jeg at statsråden er enig med oss i. Vi er nødt til å omstille norsk næringsliv for å møte de utfordringene vi står foran. Vi vet også at det er store muligheter til å skape en rekke arbeidsplasser i Norge basert bl.a. på miljøteknologi som bidrar til å kutte utslipp. Vi ser det nå langs kysten, hvor det på norske verft utvikles nullutslippsteknologi for skipsfarten. Vi ser også en sterk konkurranse mellom flere deler og regioner av Norge om å få etablert batterifabrikker.

Men den utfordringen vi står foran med klimakrisen, gjør at vi er nødt til å tenke nytt også når det gjelder norsk olje- og gassvirksomhet. Hvis vi skal nå de klimamålene verden har satt seg om å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader, er det noen fysiske lover som sier hvor mye CO₂ vi kan slippe ut framover og fortsatt klare å holde oss under dette målet.

Jeg føler vel ikke at jeg helt fikk svar på den utfordringen jeg har gitt statsråden om hvilke forutsetninger som regjeringen legger til grunn i 25. konsesjonsrunde, når flere forskere sier at CO₂-budsjettet vårt kan være brukt opp allerede før de feltene som er planlagt gjennom 25. konsesjonsrunde, kommer i drift. Det vil ikke være plass i atmosfæren til den CO₂-en som de genererer verken fra produksjon eller forbruk dersom vi fortsatt skal holde oss under 1,5-gradersmålet. Det håper jeg at statsråden kan gå litt nærmere inn på.

Statsråd Tina Bru [12:20:15]: Jeg skal starte med å si at jeg tror jeg er like glad som representanten Haltbrekken over at han ikke kunne gi meg den samme omfavnelsen her som det han kunne i den forrige debatten vi hadde. Jeg er glad for det.

Men ellers snakket representanten om mange ting som jeg er veldig enig i, hvordan vi nå ser at det skjer veldig mye spennende rundt omkring i hele Norge for å utvikle ny industri og finne nye løsninger som tar oss inn i det grønne skiftet, og som bygger opp under at vi skal kunne leve av noe også i fremtiden, men vi skal ikke ha de samme utslippene som det vi har hatt til nå. Langskip er et veldig godt eksempel på det. Hydrogensatsingen, som denne regjeringen også har løftet flere hakk, er et annet eksempel på det. Vi ser alt som skjer innenfor grønn skipsfart, som bygger på stolte tradisjoner og stor kompetanse som vi har i Norge innenfor det maritime. Vi kan ta en lederrolle internasjonalt også her og bygge noe som resten av verden trenger.

Så ser man det ikke minst også på alt som skjer innenfor transportpolitikken. Se på elbilpolitikken i Norge, som jeg var innom i mitt innlegg, som et eksempel på hvordan vi har kraftig understøttet en utvikling av noe som på mange måter slår beina under vårt viktigste eksportprodukt, som jo er olje. Vi gjør det fordi det er rett. Men det kommer fortsatt til å være rom og behov for olje og gass, også inn i den fremtiden hvor vi skal nå 1,5-gradersmålet. Spørsmålet er hvor den skal komme fra. Vi skal ikke produsere olje og gass i Norge for enhver pris, vi produserer fordi det er lønnsomt. Og så stiller vi mange klimakrav til bransjen her i Norge fordi vi tenker at det kommer til å gjøre dem mer rustet til å møte den fremtiden, til å kunne være med og levere olje og gass i en fremtid hvor det kommer til å være dyrt å forurense, og hvor det kommer til å være strenge krav til utslipp. Jeg har god tro på at vi skal få til det.

Så har representanten også stilt flere spørsmål om dette med klimarisiko og hvordan vi ser på det. Jeg mener at på mange måter er også denne debatten litt å slå inn å åpne dører, for det skapes et inntrykk av at dette er noe man ikke gjør i dag – dette er det ingen av selskapene som tenker på, de bare turer på og investerer milliarder av kroner uten å ta inn over seg eller være bevisst på at vi også skal nå noen mål i verden, at vi skal kutte utslipp. Det er jo ikke sant. Selskapene regner nøye på dette. De forutsetter f.eks. at det kommer til å være høyere CO₂-avgifter, høyere klimakvoteavgifter i fremtiden. Det er viktig for dem, for de vil jo ikke produsere ulønnsomt, akkurat som at vi ikke vil at de skal produsere ulønnsomt. Så klimarisiko er allerede i høyeste grad en del av denne vurderingen. Men det er rimelig meningsløst å gjøre den vurderingen før man har funnet noe, og en konsesjonsrunde er jo bare utlysing av områder for å lete. Man må jo først finne noe før man kan regne på hva som er lønnsomheten ved forventet utvikling også for karbonpris. Derfor føler jeg at den debatten er litt merkelig og ikke helt tar inn over seg den realiteten som olje- og gasselskapene faktisk befinner seg i.

Lars Haltbrekken (SV) [12:23:32]: Det kommer nok ikke som noen overraskelse på statsråden at jeg mener at oljeselskapene ikke i tilstrekkelig grad tar inn over seg den utfordringen vi står foran. Et eksempel: I februar i fjor la Equinor planene om utbygging av Oscar Wisting-feltet i skuffen på grunn av at lønnsomheten var for dårlig. Det var før koronapandemien traff landet med voldsom styrke.

Så fikk oljeselskapene, godt akkompagnert av interesseorganisasjonen Norsk olje og gass, gjennom en oljeskattepakke i Stortinget, hvor flertallet ga store skattelettelser til oljeselskapene som gjorde at den tidligere ulønnsomme utbyggingen av Oscar Wisting ble tatt fram igjen av Equinor, og som man nå kan komme til å søke om å få bygd ut. Man har laget en skattepakke som har gjort en tidligere utbygging lønnsom, i alle fall for oljeselskapet.

Regjeringen har annonsert at de i løpet av året skal komme med en energimelding som skal se på helheten i norsk energipolitikk. Det ser vi fram til. Det jeg håper regjeringen vil gjøre i den energimeldingen, er å gjøre rede for hvilke karbonbudsjett de opererer innenfor, når de ser for seg en fortsatt storstilt nysatsing på norsk olje- og gassvirksomhet. Da tenker jeg ikke på karbonbudsjettet først og fremst knyttet til norske klimamålet, men for verden som helhet. Jeg håper også at regjeringen i den meldingen tar inn over seg det som Klimaomstillingsutvalget foreslo, med bl.a. to sentrale medlemmer av Høyre til stede, om at det ble stilt krav om en stresstesting, en økonomisk vurdering av de enkelte utbyggingene sett i lys av Parisavtalens mål om å begrense temperaturøkningen til maks 1,5 grader.

Ellers vil jeg takke statsråden for debatten.

Statsråd Tina Bru [12:26:26]: Jeg vil også starte med å takke for debatten. Dette er en utrolig viktig debatt. Olje- og gassnæringen er Norges største og viktigste næring. Den står for enorm verdiskapning, sysselsetter hundretusenvis av mennesker og er en veldig, veldig viktig del av vårt lands evne til å ha det velferdssamfunnet som vi har. Men vi skal også selvfølgelig bygge videre på det for fremtiden.

Jeg må si at jeg er veldig stolt av norsk olje- og gassbransje, for vis meg den olje- og gassbransjen fra et annet land som har tilsvarende mål, eller som snakker tilsvarende varmt om behovet for å redusere egne utslipp, for å være med på omstillingen, for å bygge noe nytt på det de allerede er gode på, som kan være med inn i den fremtiden som vi vet ligger foran oss.

Norsk olje- og gassproduksjon kommer jo til å avvikles – helt uavhengig av hva slags debatter vi har i denne salen. Det er ikke en fornybar ressurs. Den har begrenset levetid uansett. Det kan jeg betrygge representanten med i det minste. Men jeg er opptatt av at det må skje på en måte som er bra for dette landet. Det er derfor jeg står for den olje- og gasspolitikken som jeg står for, og jeg mener at vi også med god grunn kan være stolte av at vi med troverdighet samtidig kan snakke om vår ambisiøse klimapolitikk.

Når det gjelder skattepakken, har jeg lyst til å si at den situasjonen vi sto i i fjor, var helt ekstraordinær. Prosjekt etter prosjekt stoppet opp på sokkelen. Det var ikke på grunn av at de plutselig ikke var lønnsomme, men det var på grunn av pandemien og alt som skjedde, med plutselig drastisk fall i etterspørsel etter olje og gass og full stans. Det var helt riktig, etter min mening, av Stortinget å stille opp for den næringen, slik de stilte opp for mange andre næringer i møte med pandemien. Vi ville risikert å miste svært viktige kompetansemiljøer, mange, mange arbeidsplasser og svekke Norges evne til å kunne bygge videre i fremtiden, når vi er ute av krisen. Den skattepakken er avgrenset. Det stemmer overhodet ikke, det bildet som representanten snakker om, med ulønnsomhet, og at disse prosjektene blir dyttet gjennom på grunn av skattepakken. Det stemmer ikke med det bildet vi har i departementet. Vi har de samme kravene nå som vi hadde før.

Så jeg er ikke bekymret for det. Jeg tror vi kommer til å se gode prosjekt gjennomført på norsk sokkel, som ville blitt gjennomført under normale omstendigheter, men som ble hindret på grunn av det som skjedde rundt pandemien. Så har vi sørget for at det ikke skjer, noe som også til gjengjeld har holdt mange i arbeid og hindret at vi mistet mange flere arbeidsplasser enn det vi ellers ville gjort.