Presidenten: Etter
ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.
De som måtte tegne
seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid
på inntil 3 minutter.
Ole André Myhrvold (Sp) [] (ordfører for saken):
Først vil jeg starte med å takke komiteen for godt samarbeid. Denne
saken må kanskje sies å være litt på overtid, da komiteens arbeid
for det meste var unnagjort i god tid før jul, og fordi rammebetingelsene
i stor grad ble avgjort i forbindelse med statsbudsjettet for det
året vi nå er inne i.
Det er en enstemmig
komité som slår fast at karbonfangst og -lagring er avgjørende for
å begrense de menneskeskapte klimaendringene og nå målene i Parisavtalen
om å holde den globale temperaturøkningen under to grader. Det er
bra.
Det har lenge vært
bred enighet om at Norge har en unik mulighet og forpliktelse til
å realisere industrielle anlegg for fangst og lagring.
For drøyt ti år
siden snakket noen om månelanding, men den gang handlet det om å
gjøre oljeindustrien utslippsfri. Det har skjedd mye siden den gang.
Dagens prosjekt, som regjeringen har valgt å kalle Langskip, har som
mål å tilby fangstteknologi til alle bransjer som slipper ut svart
karbon. Planen er å kunne tilby mottak og lagring av karbon fra
andre land og samtidig eksportere verdensledende fangstteknologi.
Norge er allerede
verdensledende innen karbonfangst. På sokkelen har aktører drevet
med fangst og lagring av karbon i mer enn 20 år, og både Norge og
andre land har hatt suksess med teknologien fra petroleumsindustrien.
Jeg skal ikke dvele mer ved de mulighetene som ligger her – de er
etter hvert meget godt belyst.
Senterpartiet mener
det må komme klart fram at satsing på fangst og lagring av det svarte
karbonet er viktig. Vi ønsker at Norge skal utnytte mulighetene
som ligger her til framtidig verdiskaping, teknologiutvikling og arbeidsplasser.
I løpet av den
fireårsperioden som nå snart ligger bak oss, har Senterpartiet utålmodig
heiet på prosjektene som har vært under planlegging. I dag står
vi igjen med to prosjekter som er klare. Det ene gjelder sementfabrikken
i Brevik, det andre gjelder avfallsforbrenningsanlegget her i Oslo,
på Klemetsrud.
Jeg legger ikke
skjul på at Senterpartiet ønsker en realisering av begge, for det
vil gi en mer robust verdikjede, et bedre grunnlag for framtidige
prosjekter og grunnlag for et viktig eksportprodukt i årene som
kommer. Vi når som sagt ikke målene i Parisavtalen uten en løsning
for industrien og heller ikke for verdens avfallsforbrenningsanlegg.
Regjeringen har
lagt opp til at anlegget på Klemetsrud skal finansieres delvis ved
hjelp av EU. Vi i Senterpartiet håper selvfølgelig at det lar seg
gjøre, for det er avgjørende viktig å lykkes, men vi er kritisk
til at regjeringen legger opp til denne finansieringsmodellen, fordi den
skaper usikkerhet om det er reell vilje til å lykkes fra regjeringens
side.
Senterpartiet mener
også det er viktig å få en strategi på plass for videre utrulling
av flere fangst- og lagringsanlegg i framtiden. Brevik og eventuelt
Klemetsrud blir de første, men de blir ikke de siste.
Jeg anbefaler med
dette innstillingen.
Espen Barth Eide (A) []: Dette er en usedvanlig viktig
debatt om et usedvanlig viktig tema. Endelig kan vi ta neste skritt
i den lange sagaen om karbonfangst og -lagring i Norge. Norge tok
på seg ledertrøya internasjonalt for mange år siden, tidlig i Stoltenberg-regjeringens
periode. Og jeg gleder meg, som saksordføreren, over at det nå er
bred enighet om at vi nå går inn i neste kapittel, med fullskala
satsing på fangst, med å etablere en verdikjede for både fangst,
transport og lagring. Og jeg gleder meg over de framskrittene som
er gjort i forhold til Northern Lights-prosjektet, der Equinor,
Total og Shell samarbeider, som jo er viktig i seg selv, men som
også er viktig for å vise at dette går an.
Det vi driver med
her, er intet mindre enn god klimapolitikk, god miljøpolitikk og
god industripolitikk i skjønn forening. Det er et klimapolitisk
imperativ, fordi det finnes veldig få alternativer hvis vi skal
nå Paris-avtalens mål om å begrense oppvarmingen av kloden til 1,5
grader, eller for den saks skyld til 2 grader, utenom karbonfangst
og -lagring. De alternativene som finnes, er betydelig dyrere og
betydelig mer inngripende i folks liv enn om man lykkes med karbonfangst
og -lagring. Så dette er rett og slett Norges viktigste enkeltbidrag
i den internasjonale klimakampen.
Det er også et
industripolitisk imperativ, for som saksordføreren gjorde godt rede
for, vil karbonfangst og -lagring være knyttet til mange av de nye
teknologiene, de nye løsningene som det nå er stor etterspørsel
etter internasjonalt. Jeg har lyst til å bruke anledningen til å minne
om at sent i går kveld, eller i natt, fikk altså EUs grønne giv
følge av USAs Green New Deal. USA er tilbake i Parisavtalen, men
det er også en massiv sektorovergripende innsats for at USA skal
melde seg på i konkurransen om de nye teknologiene, som gjør at
også det landet kan gå fra det 20. århundrets fossilindustri til
det 21. århundrets fornybar industri. Dette er bra, men det sender
også et tydelig signal til Norge. Enkelt sagt: Det vi kan bli gode
på i framtiden, vil bli stadig mer populært i markedet, mens det
vi var gode på fram til nå, og som jeg er veldig glad for at vi
har håndtert så godt, vil falle raskere enn vi har trodd.
Så, til slutt,
vil også jeg si at det er viktig at vi lykkes med to anlegg. Når
det nå gikk slik at det ble sendt en søknad til EU, så har vi, i
likhet med Senterpartiet, som det ble redegjort for, kommet til
at den søknaden bør opprettholdes. Det er fint og velkomment om
vi lykkes med de pengene, å få de pengene fra EUs innovasjonsfond,
men vi har altså ment at det er lurt å signalisere at vi øker det
norske bidraget, for derved også å øke sannsynligheten for gjennomslag.
For vi kommer til å trenge å lykkes både i forhold til prosessindustri
og avfallshåndtering. Det siste er noe vi alltid kommer til å ha bruk
for.
Jon Georg Dale (FrP) []: Forslaget om Langskip har
ei lang historie. Ho starta med det som til slutt vart kalla «månelandinga»
til den raud-grøne regjeringa, som for mange enda opp som ei krasjlanding, men
som regjeringa systematisk har jobba med i mange år etter det for
å få på rett spor. Også då Framstegspartiet var ein del av regjeringa,
vart det jobba systematisk for å bidra til teknologiutvikling som
fangst og lagring av CO2.
Når Framstegspartiet
i denne saka og til det konkrete prosjektet har valt ein annan kurs
enn stortingsfleirtalet, kjem det av fleire svakheiter i regjeringa
sitt forslag til Langskip, slik vi vurderer det. Det aller viktigaste
er at det er i for stor grad skattebetalarane som tek hovudrisikoen,
den økonomiske risikoen, i prosjektet, mens det er selskapa som
for alle praktiske formål sit igjen med gevinsten. Det er med andre
ord ein for stor ubalanse mellom kven som tek risiko, og kven som
får gevinst.
Det er også fleire
andre utfordringar i dette prosjektet. Eksempelet frå Mongstad viste
oss jo at det dukka opp uføresette ting i så store industriprosjekt,
med, som regjeringa sjølv skriv i meldinga, ein stor risiko knytt
til seg. Då hadde det eksempelvis vore lurt å ikkje gjennomføre
to prosjekt parallelt, av den enkle grunnen at ein kan lære av feil
ved realiseringa av det første, slik at ein slepp å gjenta tabbar
som kan verte gjorde undervegs, fordi dette er ekstremt krevjande.
Den risikoavveginga
som Stortinget burde ha gjort, som næringslivet sjølv ville gjere,
vel Stortinget aktivt å sjå vekk frå i behandlinga av denne saka.
Det er det som er den grunnleggjande utfordringa med det forslaget som
ligg på bordet, og som gjorde at det var nødvendig at Framstegspartiet
gjennom budsjettavtalen fekk stramma til på fleire område for tydlegare
å avlaste denne risikoen framover. Grunnen til at skattebetalarane tek
ein så stor del av risikoen, er at dei private bedriftene som står
bak, ikkje ville ha gjort det. Nettopp det gjer at oppfølginga av
dette må vere tett. Det er framleis fleire utfordringar med Langskip.
Lars Haltbrekken (SV) []: Lite kjennes mer meningsfylt
enn å starte akkurat denne dagen med å diskutere hva vi kan gjøre
for å bekjempe vår tids store utfordring, klimakrisen. Etter presidentskiftet
i USA i går kveld og nyheten om at USA igjen vil gå inn i Parisavtalen,
er det grunn til å si: Det er håp. Det er håp om at vi skal klare
å kutte utslippene av klimagasser, så vi unngår de verste konsekvensene
av klimakrisen.
Saken vi diskuterer
nå, CO2-fangst og -lagring,
er ikke en ny sak. Selv stiftet jeg bekjentskap med den første gang
i 1989 på et møte i Trondheim Natur og Ungdom. Det var Erik Lindeberg,
forsker ved SINTEF i Trondheim, som foredro om hvordan man kunne
løse utslippsproblemene ved det planlagte gasskraftverket på Tjeldbergodden
i Møre og Romsdal. CO2-en
kunne fanges og lagres. Det hører med til historien at dette gasskraftverket
til slutt ble CO2-fritt
– ikke fordi man fanget CO2-en
og lagret den, men fordi det aldri ble bygd.
I dag er klimakrisen
en betydelig større utfordring enn den var i 1989. Derfor er det
også behov for en mye kraftigere innsats. Vi er glade for at regjeringen
vil sørge for at det blir CO2-fangst
ved sementproduksjonen i Brevik. Vi tror det er avgjørende for å
få fjernet CO2-utslipp fra
andre sementprodusenter rundt om i verden.
Men dessverre
vil ikke regjeringen være med på å sikre at vi får CO2-fangst ved søppelforbrenningsanlegget
her i Oslo. Her overlater regjeringen i stor grad beslutningen til
EUs innovasjonsfond – et fond med mange søkere og en begrenset mengde
penger. Søknadssummen på 3 mrd. kr, som forslaget til regjeringen
tilsier, utgjør 30 pst. av innovasjonsfondets første utlysning.
Flere er med rette bekymret for om EU vil bevilge et så stort beløp
til et enkeltstående prosjekt. Sjansen er stor for at man vil spre
midlene til forskjellige industrisektorer og geografisk i hele eller
store deler av Europa.
I rapporten «Energy
Transition Outlook 2020» fra DNV GL av 8. september 2020 anslås
det at verden vil passere nivået som driver temperaturen over 1,5
grader, allerede i 2028. Dermed er vi i en svært alvorlig situasjon som
gjør at vi ikke kan ta de nødvendige utslippskuttene litt etter
litt. Derfor kan vi ikke bare sette vår lit til EUs innosvasjonsfond.
Derfor er vi selv også nødt til å være med på å sikre fullfinansiering
av karbonfangst ved Fortum Oslo Varmes anlegg.
Jeg tar med det
opp de forslagene som SV er en del av.
Presidenten: Da
har representanten Lars Haltbrekken tatt opp de forslagene han refererte
til.
Ketil Kjenseth (V) []: Norge leder an i noe av det
som er det aller viktigste for å redde kloden fra altfor store klimautslipp.
Det å fange karbon blir helt essensielt, men så er det også verdt
å minne om at den teknologien gjør ikke alt. Den vil ikke redusere
temperaturen og den globale oppvarmingen i betydelig grad, så vi
må gjøre mer, men Norge gjør her sin del og har gjort det lenge
og tatt på seg et stort ansvar.
Dere har vært
inne på Mongstad og den rød-grønne regjeringens forsøk på månelanding,
som også representanten Dale beskrev som en «krasjlanding». Men
det er også med respekt vi står her i dag, fordi det er krevende
teknologier som skal tilpasses. Dette er jo fangst, men det er også
transport, og det er lagring på havbunnen, og det er kombinasjonen
av det som gjør at Norge er langt framme og viser vei. Tempoet i
det prosjektet har jo vært en stor del av debatten, særlig de siste
årene, men regjeringen leverer nå det vi hele tiden har sagt, på
dato, og vi holder framdriften, til tross for at det er brønner
som har måttet bli boret på nytt på havbunnen, og andre utfordringer
knyttet til teknologien.
EU som medfinansieringskilde:
Ja, det er et stort felles prosjekt vi tar på oss, og vi har jo
fra norsk side, uavhengig av regjering, jobbet for at karbonfangst
og -lagring skal være en del av EUs innovasjonsfond og finansiering.
Nå er karbonfangst og -lagring tilbake på lista over innovasjonsprosjekter.
I tillegg er Northern Lights-prosjektet sterkt forankret også i
de andre nordiske landene, som gir et bidrag til at EU vil finne
dette interessant å være med på. Andelen kan vi selvfølgelig diskutere.
Men det er også andre aktører som vil ha en interesse av avfallsforbrenning
her, fordi det må bygges flere avfallsforbrenningsanlegg i verden,
og når en kan sette på fangstanlegg i tillegg, har altså Norge en
stor eksportmulighet.
Så til Venstres
rolle i dette: Vi har vært en stor pådriver. Venstre gikk til valg
i 2013 på to prosjekter. Dagens leder i Venstre, Guri Melby, var
byråd i Oslo da Klemetsrud fikk startskuddet, og Jeløya-forhandlingene
i 2017 har vært viktige for at vi er der vi er nå. Vi kan også takke Fremskrittspartiet
– da de satt i regjering – for god støtte til å komme dit vi er
nå. Det har vært viktig med den framdriften, de bevilgningene som
vi har måttet gjøre underveis for å komme fram til dagens prosjekter.
Stefan Heggelund (H) []: Dette er en gledens dag.
Jeg er glad for at vi behandler meldingen som beskriver det største
klimaprosjektet i norsk industri noensinne. Vi er ikke de eneste
som gleder oss her i dag. Det er glede i industri, partene i arbeidslivet,
forskere, miljøorganisasjoner. Denne meldingen og behandlingen av
denne meldingen er en seier. Jeg har lyst til å gratulere statsråd
Tina Bru med arbeidet hun har gjort i denne saken, i tillegg til
å gi ros til den rekken av Fremskrittsparti-statsråder som har jobbet
godt med det vi sitter med i dag.
Dette er en klimapolitisk
milepæl. Det er et prosjekt som vil kutte utslippene, ikke utviklingen.
Sånn er det helt i tråd med det som er Høyres og regjeringens klimapolitikk.
Det handler om å sikre eksisterende og skape nye, grønne industriarbeidsplasser.
Akkurat det er en prioritet fra regjeringen. Legg merke til den
tråden som er i klimapolitikken når det gjelder industri, fra denne
regjeringens side – fra Hydro Karmøy til Hywind Tampen videre til
Langskip. Dette henger sammen. Dette er den riktige måten å tenke
på hvis man ønsker en grønn omstilling, og hvis målet ens ikke er
å stanse veksten, men å frikoble utslipp fra vekst, fordi det er
den eneste måten å løse klimaproblemet på og ha en grønn omstilling
samtidig.
Langskip er det
første prosjektet i sitt slag. Selv om teknologien i de enkelte
delene av prosjektet er velprøvd, er det selvfølgelig risiko forbundet
også med dette. Men dette prosjektet skiller seg fra det rød-grønne prosjektet,
og jeg skjønner de er lei av å høre om det, så jeg skal være kort
og si at det skiller seg fra det rød-grønne prosjektet ved at dette
ikke er en blanko fra norske skattebetalere til industri. Her er
risikoen fordelt på flere hender nettopp fordi vi må lære av feilene
de rød-grønne gjorde. Så dette er et mer fornuftig prosjekt hvor
det ikke er slik, som representanten Dale prøver å gi inntrykk av,
at all risikoen ligger hos skattebetalerne. Nei, risiko ligger også
hos bedrifter, industri som er med på dette.
Så er det en rekke
misforståelser om EUs innovasjonsfond, hvordan det fungerer, osv.
Men hadde jeg vært medlem av Arbeiderpartiet, og det hadde jeg selvfølgelig
aldri vært, men hadde jeg det, hadde jeg vært litt nervøs, tenkt
meg om to ganger før jeg gikk opp på talerstolen i dag. Her har
man i måned etter måned sagt at man må fullfinansiere to og ikke
skal ha noe med EUs innovasjonsfond å gjøre, men når man leverer
et alternativt budsjett, er det jammen meg et mageplask for energi-
og miljøfraksjonen deres, dette også.
Tore Storehaug (KrF) []: Ja, i dag er ein gledeleg
dag. Som vi alle veit, er det avgjerande at vi lykkast med karbonfangst
og -lagring viss vi skal nå dei internasjonale måla for klimaarbeidet
som er sette. Dette er ein teknologi vi må lykkast med, og der Noreg
har føresetnadene for å kunne gå framfor og lage ei heil verdikjede.
Stortingsmeldinga til regjeringa og prosjektet Langskip og måten
ein har jobba i lag med industrien og aktørane der, på, er nødvendig
for at vi skal kunne lykkast.
Med det klarar
vi òg i praktisk politikk å ta eit steg framover i klimapolitikken,
og vi klarar å gjere det på ein måte som er føreseieleg, og som
på sikt skal sikre norske industriarbeidsplassar, som òg resten
av Europa vil vere avhengig av at vi lykkast med, og kan klare å
kople seg på. Med det har ein ein politikk som kuttar og ikkje flyttar
utslepp. Difor er dette ein gledeleg dag.
Når Stortinget
gjev ei så brei tilslutning til denne stortingsmeldinga, meiner
eg det er bra. Sjølv om det har vore ymse utspel frå forskjellige
parti tidlegare, er det bra at ein har ei såpass brei tilslutning
til innhaldet i meldinga. Men ein er òg vidare nøydd til å ha ei
oppfølging av dette. I merknadane frå regjeringspartia og Framstegspartiet
blir det peikt på ein del av dei oppmodingsvedtaka som blir fatta.
Framstegspartiet har vore med på at vi gjev dei midlane som prosjektet
treng, gjennom budsjettet. Så er det òg nokre oppmodingsvedtak der
intensjonane handlar om at vi må nytte oss av den teknologien som
blir utvikla her, og sørgje for at den kan kome norsk industri til
gode. Vidare at ein òg sørgjer for at risiko og ansvar blir fordelt
riktig mellom staten og dei aktørane som er der.
Det som er fint
med denne teknologien, er at når vi no får på plass heile energikjelda,
er det eit stort potensial òg vidare. Det er eit stort potensial
for å kunne knyte til seg andre bedrifter og andre land i Europa
som ein del av prosjektet. Det er ein viktig del av føresetnaden
for kvifor prosjektet er lagt opp slik det er. Men det er òg eit stort
potensial for å kople på fleire i vårt eige land. I Klimakur er
det tre avfallsforbrenningsprosjekt ein har sett på tiltakskostnaden
på. Alle har ein tiltakskostnad som er lågare enn den CO2-prisen som regjeringa legg
opp til i si klimamelding.
For at dette skal
bli den suksessen som trengs, må vi vidare få med oss resten av
Europa. Noreg har no vald å gå framfor, og ein ser at Europa hevar
sine klimaambisjonar.
Dette er ein teknologi
som vi treng, regjeringa har levert ei god melding, og dette er
ein gledeleg dag. Det er ein gledeleg dag for Øygarden, for Noreg
og for dei landa som ligg rundt oss og kan ha glede av dette prosjektet. Ikkje
minst er det òg ein gledeleg dag for klimaet og dei arbeidsplassane
som dette prosjektet kan sikre og skape i framtida.
Statsråd Tina Bru []: Langskip er en viktig milepæl
i norsk klima- og industrisatsing. Det er det største klimaprosjektet
i norsk industri noensinne. Det kan få global betydning i kampen
mot klimaendringene, og det skaper nye muligheter for grønn vekst
her i Norge.
Jeg synes det
er flott å se at Langskip allerede stimulerer til nye prosjekter
i Norge og Europa. Sist uke oppnådde selskapene også alle nødvendige
godkjenninger fra europeiske konkurransemyndigheter. Enda en viktig milepæl
er dermed passert.
Langskip er et
resultat av mange års planlegging og politisk arbeid fra flere regjeringer
og statsråder fra ulike partier. Ikke alle satsinger har ført fram,
men de har gitt mye læring – læring vi har dratt god nytte av i
utarbeidingen av Langskip. Det usedvanlig solide beslutningsgrunnlaget
vi nå har, er resultatet av et tett samarbeid med industrien, som
skal eie og drive prosjektene. Gassnova har også gitt viktige bidrag.
Statens rolle
er å sette nødvendige rammer og yte tilstrekkelig støtte til at
industrien får jobben gjort. Den smart utformede støtteavtalen med
lagerselskapene er et viktig grep i så måte. Den stimulerer til
kostnadsdisiplin samt god utnyttelse og videreutvikling av lagervirksomheten.
Det er svært gledelig at det allerede vises betydelig interesse
fra ledende europeiske industriaktører for å benytte seg av restkapasiteten
i lageret.
Det er også viktig
å huske på at et vellykket Langskip handler ikke bare om å gjennomføre
prosjektet innenfor rammene for kostnader, tid og kvalitet. Hvis
Langskip skal lykkes, må vi sørge for å koble utslippskilder fra Europa
til lageret vårt, som igjen bidrar til at andre prosjekter blir
realisert raskere og med lavere kostnader. Jeg mener utviklingen
i europeiske klimapolitikk gir grunnlag for optimisme. Forholdene
ligger nå til rette for at Langskip skal bidra vesentlig til utviklingen
av CO2-håndtering som effektivt
klimatiltak – et klimatiltak Europa er helt avhengig av for å nå
målene i Parisavtalen.
Norge vil nå gjøre
et viktig grep for å videreutvikle CO2-håndtering
som klimatiltak, og jeg er glad for den brede støtten i Stortinget
til å gjennomføre Langskip. Men vi må ikke glemme at det er først
etter det møtet vi har her i dag, at jobben tar til for alvor. Skal
vi lykkes, kreves det en fortsatt sterkt vilje til å satse og mye
hardt arbeid fra både industri og myndigheter, både i Norge og i Europa.
Lykkes vi, vil vi ha gitt et betydelig bidrag til at verden skal
nå målene som er satt i Parisavtalen. Ikke minst vil vi også ha
bygget noe nytt og stort på skuldrene til olje- og gassindustrien
som vil sikre arbeidsplasser og verdiskaping i norsk industri også
i en lavutslippsverden.
Dette prosjektet
er et svært godt eksempel på at det er mulig å kutte utslippene
uten å kutte utviklingen. Det gjør meg stolt.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Espen Barth Eide (A) []: Jeg har egentlig lyst til
å begynne med å gratulere statsråd Bru for å være den statsråden
som legger fram dette ekstremt viktige prosjektet, som altså har
bred støtte i Stortinget. Jeg vil også takke, faktisk, for at hun
anerkjenner at dette er en innsats fra mange regjeringer. Det er
en moden kontrast til enkelte andre representanter fra samme side
i denne debatten så langt.
Mitt spørsmål
gjelder veien videre i forhold til den halvparten av dette prosjektet
som har å gjøre med avfall – ikke i og for seg Klemetsrud og EU,
der har vi jo en løsning vi langt på vei er enige om, selv om vi
legger mer penger inn i det. Hvilken strategi ønsker statsråden
for å sørge for at vi i framtiden kan få karbonfangst- og lagring på
mange flere avfallsanlegg? For det er jo slik at i industrien kan
man jo på sikt tenke seg alternativer til karbonfangst- og lagring,
men avfall vil vi alltid ha. Selv i en framtidig ombruksøkonomi
eller sirkulærøkonomi blir det noe avfall igjen. Det må forbrennes,
for vi vil ikke kaste det i havet eller legge det i et deponi. Så
hva er regjeringens strategi på sikt for avfallsdelen av karbonfangst-
og lagring?
Statsråd Tina Bru []: La meg starte med å takke for
et godt samarbeid mellom våre partier om prosjektet for fangst og
lagring av CO2 i Norge,
som har pågått i mange år. Det er en lang prosess som har ført oss
hit. Vi har snublet på veien, men nå står vi endelig ved målstreken,
og det er en veldig deilig følelse.
Så er jeg selvfølgelig
glad for å se at man fortsatt er ivrig etter å komme videre med
det neste, og vi skal gjøre mer. Jeg mener at det viktigste vi kan
gjøre for strategien videre, også når det gjelder CO2-håndtering på avfall, er faktisk
å gjennomføre dette prosjektet. Det er derfor vi også peker på at
vi ønsker å realisere Fortum Varme i tillegg, fordi det vil gi viktig
læring og få ned kostnadene. Det er jo det viktigste for å kunne
implementere dette i større skala etter hvert.
Vi vet vi kommer
til å være helt avhengige av også å fange CO2 fra avfallshåndtering,
fordi det er en stor utslippskilde, og det er også i ikke-kvotepliktig
sektor. Så det er gode grunner til å gjøre det. Vi har også støttemekanismer
på plass for at man skal kunne søke støtte til å modne prosjekter
og få dem i gang, og vi kommer til å bygge videre på det. Men det
viktigste skjer i dette prosjektet, som vil gi den læringen vi trenger
for å komme videre.
Espen Barth Eide (A) []: Jeg takker for et godt svar
og ser fram til godt samarbeid også om det, for dette er det ganske
viktig at vi står sammen om. Det er Norges viktigste enkeltbidrag
i klimakampen, og det fortjener bred samling i dette hus.
Vi har også en
god del verdier igjen i Nordsjøen, ikke minst i gass. Men etter
de signalene vi har fått fra EU, og nå i natt også fra USA, ser
vi at avkarboniseringen f.eks. av kraftsektoren kommer til å gå
fortere enn nesten noen av oss turte å tro for bare noen måneder
siden.
Hva slags strategi
har regjeringen for å få til karbonfangst og -lagring knyttet til
gassproduksjon, slik at vi i framtiden kan eksportere hydrogen –
utslippsfri gass? Og er statsråden enig i at Norges framtidige nisje
i Europa kanskje kan være å lage nettopp det blå hydrogenet, som
kan gi volum lenge før det grønne kommer på plass?
Statsråd Tina Bru []: Ja, jeg ser absolutt en stor
framtid for blått hydrogen. Jeg tror Europa kommer til å være helt
avhengig av det. Også når man ser på de kraftige ambisjonene som
mange europeiske land nå har på hvor mye hydrogen de ser for seg
å bruke, er det helt opplagt at de også kommer til å trenge det
blå hydrogenet. Det vil ikke være tilstrekkelig med grønt, i hvert
fall ikke på kort sikt, og det vil kreve enorme mengder fornybar
energi for å realisere det.
Så igjen: Dette
prosjektet er et superviktig skritt i den retningen. Det er det
som muliggjør en storsatsing også på produksjon av blått hydrogen
i Norge, nå som vi har lagringskapasiteten på plass. Jeg vet også
at det er mange aktører i Norge som ser på dette.
Jeg tror vi nok
en gang har nådd en milepæl som tegner et kart videre for hvor vi
kan havne i Norge – en måte å sikre verdiskaping på fra våre fantastiske
naturressurser også på norsk sokkel, i en grønn framtid hvor dette vil
være ekstremt viktig.
Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg vil også få gratulere
statsråden med denne saken.
Regjeringen peker
på EU for finansieringen av anlegget på Klemetsrud. EUs innovasjonsfond
er på 1 mrd. euro. Det er 311 søkere, og det er til sammen søkt om
prosjekter til en verdi av 21,7 mrd. euro. Senterpartiet håper at
Norge lykkes med den søknaden, men det er i tillegg 17 andre søknader
fra Norge, og mer enn 15 av dem er CCS-prosjekter. Skulle et norsk
prosjekt da få en tredjedel av EUs innovasjonsfond, er det oppsiktsvekkende.
Så spørsmålet
er: Har regjeringen skjøvet dette til Brussel for å slippe kostnaden
med å stå til ansvar for å si nei til Klemetsrud?
Statsråd Tina Bru []: Hvis regjeringen har gjort
det, har i så fall Senterpartiet gjort akkurat det samme. For hvis
Senterpartiet er så bekymret for dette, kunne man jo lagt opp til
en fullfinansiering også av Fortum Oslo Varme i sitt alternative
statsbudsjett. Det har ikke Senterpartiet gjort. Riktignok legger
de inn litt mer penger, men de vil fortsatt være avhengige av at dette
innovasjonsfondet, som har så mange søknader som representanten
viser til, velger det norske prosjektet.
Jeg har tro på
det norske prosjektet. Jeg har tro på Oslo Fortum Varmes prosjekt.
Det er godt modnet. Det passer som hånd i hanske med mange av de
planene og ambisjonene som også Europa har. Så jeg har ikke tenkt å
stå her nå og snakke ned mulighetene de har for å få tak i disse
pengene.
Og det handler
ikke bare om finansieringen, det er ikke et pengespørsmål; det er
et spørsmål om også å få Europa med på det som skjer på karbonfangst
og -lagring. For det som kommer til å gjøre Langskip vellykket, når
alt kommer til alt, med Norcem, og med Fortum Oslo Varme, hvis det
blir realisert, er jo at andre følger etter i Europa. Da er det
viktig også å få Europa med på dette prosjektet. Så jeg har tro
på prosjektet, og det er synd at ikke Senterpartiet har det samme.
Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg kan berolige med
at Senterpartiet har stor tro på prosjektet på Klemetsrud. Det er
noe med realismen i EUs finansiering vi stiller spørsmål ved. Og
vi har valgt å gå for det i denne runden.
For å stille spørsmålet
litt annerledes – eller som en oppfølging av Klemetsrud: Vi er altså
nødt til å få til fangst og lagring på avfallsforbrenningsanleggene
for å nå Paris-målene. Det er ca. 450 avfallsforbrenningsanlegg
i Europa. Spørsmålet er: Hvorfor har regjeringen valgt bort anlegget
som kanskje er mest relevant for norske kommuner og norske utslipp,
og i stedet gått for en industrigigant?
Statsråd Tina Bru []: Jeg må igjen få lov å kommentere
at hvis man er opptatt av realismen i å få finansiering fra EU,
burde man jo fullfinansiert prosjektet selv i sitt alternative statsbudsjett
– hvis man ikke har tro på at det er mulig. Men det gjør ikke Senterpartiet,
så da må man allikevel ha tro på det. Hvis man er så bekymret, burde
man lagt inn alle pengene selv. Det gjør man ikke. Så noe sier meg
at også Senterpartiet ser verdien utover bare finansieringen, at
det har en selvstendig verdi også å få EU med på laget.
På spørsmålet
om hvorfor vi har valgt Norcem framfor Fortum Oslo Varme som det
vi skal realisere først, handler det bl.a. om at kvalitetssikrer
helt tydelig pekte på Norcem som det beste prosjektet. Så vet vi
også at læringen fra å gjøre to prosjekter parallelt ikke er så
stor som det man kanskje kunne tenkt i utgangspunktet, selv om det
er to ulike sektorer. Men det er allikevel svært gode grunner, nettopp
de grunnene som representanten nevner, til også å få realisert Fortum.
Derfor er det det vi jobber mot, og vi har forpliktet oss til 3 mrd. kr
til det prosjektet dersom vi også sikrer tilstrekkelig annen finansiering.
Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg tror også jeg skal
gratulere statsråden i dag med et viktig prosjekt. Og så vil jeg
spørre statsråden: Hva nå hvis strategien med å få penger fra EU
slår feil? Hva hvis EUs innovasjonsfond ikke bidrar med penger til
prosjektet på Klemetsrud i Oslo, eller bidrar med for lite? Hva
vil statsråden da gjøre for å sikre at vi får CO2-fangst og -lagring også på
avfallsforbrenningsanlegget her i Oslo?
Statsråd Tina Bru []: Først og fremst takk for gratulasjonene
– det er veldig hyggelig. Jeg synes vi også skal dele denne med
min gode kollega i SV.
Jeg tror at det
er litt for tidlig nå å begynne å snakke som om dette ikke er mulig
å få til. Nå må vi først se hvordan søknaden går, og så får vi ta
det derfra. Men regjeringen har ikke pekt på EUs innovasjonsfond
som den eneste muligheten for annen finansiering. Vi har bare sagt
at vi må sikre tilstrekkelig annen finansiering, og vi har pekt
på innovasjonsfondet som en mulighet og også oppfordret selskapet
til å søke der. Jeg merker meg at regjeringspartiene skriver i merknadene
i innstillingen til saken her i dag at også Oslo kommune f.eks.
kunne bidra hvis de ønsker det. Så vi har ingen motforestillinger
mot andre finansieringskilder, men vi har pekt på EUs innovasjonsfond
som en god mulighet som jeg tror passer godt til dette prosjektet.
Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg takker for svaret.
Statsråden peker på at EUs innovasjonsfond kan være en mulig finansieringskilde,
og hun peker også på Oslo kommune. Har statsråden andre mulige finansieringskilder
også, utover disse to?
Statsråd Tina Bru []: Jeg mener at jeg akkurat svarte
på det. Jeg mener det er for tidlig å ha den diskusjonen nå. Vi
har lagt opp til at man skal kunne gå to søknadsrunder i innovasjonsfondet
i avtalen med Fortum, så vi jobber ut fra det sporet, og så får
vi komme tilbake til det. Men vi er også åpne for at Fortum kan finne
andre finansieringskilder, og dette vet jeg at Fortum er opptatt
av og jobber godt med. Jeg opplever at vi også har en god dialog
med dem.
Ruth Grung (A) []: Jeg må bare føye meg inn i rekken
av alle gratulantene. Men dette bygger jo også på en tidligere satsing
fra Norge og at vi var så tidlig ute med å satse på fangstteknologi
og forskning – Mongstad-prosjektet, TCM på Mongstad. Så hører vi stadig
vekk spesielt Fremskrittspartiet, Venstre og – tidligere – Høyre
si at dette var en mislykket investering. Men vi vet at det amerikanske
klimadepartementet har inngått intensjonsavtale, til tross for Trump,
med TCM, og inderne er inne, fordi det er det er mest avanserte forskningssenteret
innenfor fangst. Så spørsmålet mitt er: Hva mener statsråden om
forskningssenteret TCM?
Statsråd Tina Bru []: Først og fremst har jeg lyst
til å si at jeg har aldri hørt noen verken i regjeringspartiene
eller andre si at TCM har vært mislykket. TCM har tvert om vært
noe av det som har blitt trukket frem som det positive som kom ut
av Mongstad, men jeg tror vi alle må være enige om at CO2-fangstprosjektet på Mongstad
lyktes ikke som man hadde tenkt at det skulle lykkes. Men som jeg
også sa i mitt innlegg, har det gitt veldig viktig læring, som har
gjort at vi kan stå her i dag. Det er ingen tvil om det. TCM er
viktig, det kommer til å fortsette å være viktig. Det er sant som
representanten sier, at det er også hyppig brukt av andre internasjonale aktører,
og det er en stor styrke for Norge. Det er også derfor jeg har så
tro på dette prosjektet. Jeg tror vi skal lykkes med dette i Europa
fordi vi har så lang erfaring med det – vi har vist at det er mulig
å få til. Nå satser vi videre. For første gang vil vi nå få en fullstendig
verdikjede med CO2-fangst
og -lagring og få demonstrert det og få ned kostnadene, så det kan
rulle ut over hele Europa. Det er min drøm.
Presidenten: Med
det er replikkordskiftet omme.
De talerne som
heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
Ruth Grung (A) []: Som flere har vært inne på, må
karbonfangst til for å nå klimamålene. Det er få land som har den
teknologien og industrikompetansen, de økonomiske ressursene og
så god tilgang på stabile brønner til å lagre CO2, som det Norge har.
Northern Lights
har vært helt tydelig på at det er samspillet mellom utvikling av
fangstteknologi og lagringsteknologi som skal til for at Norge opprettholder
en ledende posisjon.
CO2-fangst og -lagring og gjenbruk
av karbon vil spille en viktig rolle for å stanse global oppvarming.
Fullskalaanlegg er et eksempel på industriutvikling som vi vil se
mer av framover, som vil bidra til både å redusere klimautslipp
og utvikle ny industri med nye arbeidsplasser og verdier til å finansiere
framtidig velferd.
Men, som flere
har vært inne på, er det fellesskapets midler som tar den største
risikoen og regningen for investeringene. Derfor er det utrolig
viktig at vi som storting, myndigheter og regjering følger med på
at det bidrar til å skape nye arbeidsplasser og at verdiene kommer
ikke bare private selskaper til gode, men også det store fellesskapet.
Det er mye som
er uklart framover, både hvilken type industri som vil utvikles
i tilknytning til fullskalaanleggene, hvordan karbonprisen vil utvikle
seg, konkurranse fra andre karbonfangstteknologier eller andre alternative
løsninger og ikke minst verdens evne til å prioritere klimautfordringene.
Som representanten
Barth Eide var inne på, har Norge store naturgassverdier. Jeg savner
kanskje en litt tydeligere kobling her, selv om statsråd Tina Bru
svarte tydelig, når det gjelder å realisere de verdiene som vi har i
form av naturgass, når naturgassprisene går ned. Hovedmarkedet er
iallfall i dag inn mot EU, og det er store forventninger til hydrogen.
Vi vet at det er for liten tilgang på grønn fornybar energi til
å få fram det grønne hydrogenet, så man bør tenke gjennom hvordan
vi kan lage gode avtaler inn mot EU, for der kommer det også ulike
signaler, i hvilken grad de vil ha blått eller grønt hydrogen. Så
at vi i sterkere grad kobler Langskip inn mot en offensiv satsing
knyttet opp mot å realisere verdiene i naturgass, tror vi er veldig
viktig framover.
Men avslutningsvis:
Optimismen er utrolig stor i Øygarden. Der har man startet prosjektet
med all den pomp og prakt som skal til, de ligger midt i kjernen
av den store industriklyngen som Vestland er, og vi ser fram til
at vi klarer å skaffe nye arbeidsplasser, nye fantastiske muligheter,
og at vi også får nye verdier inn til å finansiere velferden vår.
Lene Westgaard-Halle (H) []: Først vil jeg bare ta
tak i en ting som foregående taler sa. Hun sa at dette må ikke bli
noe som bare kommer de private selskapene til gode, men også fellesskapet.
Det syntes jeg var litt interessant, for det viser litt hva som
er forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet i et nøtteskall, for
private selskaper er en
del av fellesskapet. Vi jobber der, det er der vi får inntektene
våre, og det er de som bidrar med skatteinntekter og verdiskaping
til fellesskapet. Så det henger på en måte ganske tett sammen.
Dette er en veldig,
veldig stor dag. Ikke bare har vi fått en klimaoffensiv president
i Det hvite hus; han har altså på sin aller, aller første dag valgt
å løfte USA inn i Parisavtalen igjen, og med det får vi jo egentlig
et ekstra gir i klimakampen i verden. Det betyr at Europa ikke lenger
står alene, men vi står skulder ved skulder med våre venner i vest,
og sammen trapper vi opp innsatsen for å kutte utslippene og ikke
utviklingen.
Og det er nettopp
det som er det aller viktigste med Langskip. Det er ikke bare offensivt
og visjonært; det er realistisk, og det sikrer grønne, trygge og
moderne arbeidsplasser for framtiden. CCS er et av klimakindereggene:
Vi kutter utslipp, vi utvikler teknologi som vi kan selge, og vi
skaper jobber. Og for meg som er fra Norges vakreste fylke – veldig
fint å ikke kunne få replikker på det! – Vestfold og Telemark, fylket
som har nesten alt: Vi har fjorder, fjell og – der borte i Østfold
– Norges vakreste skjærgård, og vi har industri, høyteknologi og
landbruk. For alle oss er dette en gledens dag. Dette har vi jobbet
hardt og lenge for. CCS på Norcem gjør oss nesten komplette som
fylke. Nå mangler vi bare dobbeltspor på intercity hele veien ned
til Grenland – og så skal vi aldri be om noe igjen, kanskje.
Så kan vi stå
på denne talerstolen og flisespikke litt fra ulike partier og markere
noen nyanser og si akkurat det som er viktig for akkurat vårt parti,
men dette er vi jo faktisk tverrpolitisk enige om. Vi er mange som
har kjempet for dette. Fremskrittspartiet har drevet det fram i
regjering, som er veldig bra. Arbeiderpartiet har samme opplegg
som oss i sitt alternative budsjett, og alt er – iallfall sammenlignet
med den politiske situasjonen hos våre venner i vest – rene harmonien.
Norge går foran, opposisjonen henger sånn noenlunde med, og sammen
kan vi feire at Norges vakreste fylke går foran i kampen for grønn
vekst, ny teknologi og trygge arbeidsplasser.
Som om ikke det
er nok, har regjeringens beste statsråder, Rotevatn og Bru, drevet
fram norgeshistoriens mest offensive klimapolitikk. Vi har lagt
fram klimameldingen, og det er et skikkelig taktskifte, sammen med
CCS, for klimapolitikken i Norge. Så takk til alle som har jobbet
for det! Jeg gleder meg til vi skal behandle den i salen også. Og
til alle sammen: Gratulerer med dagen!
Ole André Myhrvold (Sp) []: Vi er tverrpolitisk enige
om at dette er en viktig mulighet for norsk industri. Regjeringen
har pekt på to anlegg, ett fullfinansiert og ett med en finansieringsmetode
som ligger litt på utsiden av det tradisjonelle. Det er mange gode grunner
til å peke på to anlegg, herunder å få ned tiltakskostnadene per
tonn fanget CO2 for å sikre
stabiliteten i leveransen av CO2 inn
i verdikjeden.
Fangst av CO2 utgjør en relativt liten
andel av totalkostnaden for Langskip, også med to fangstanlegg.
Likevel har regjeringen, som det nå er påpekt, valgt å fullfinansiere
bare ett anlegg. Norcem Heidelberg er fullfinansiert, mens Fortum
Oslo Varmes prosjekt for ren avfallsforbrenning kun har fått tilsagn
om rundt halvparten av budsjettet for å realisere det anlegget.
Misforstå meg rett: Det er viktig å få renset opp etter sementindustrien
som står for 5 pst. av de globale utslippene.
Det er allikevel
greit å stille noen spørsmål rundt hvorfor Heidelberg er valgt,
hvis man bare skulle velge ett anlegg. Reduserte utslipp fra avfallsforbrenningen
vil bli nødvendig for alle kommuner i landet som har slike anlegg.
Realiseringen av fangst og lagring fra avfall vil være langt viktigere
for flere i Norge enn håndteringen av utslipp fra en sementfabrikk,
som strengt tatt vil primært glede eierne i Tyskland og den globale
sementindustrien.
For det andre
mener vi at ambisjonene for Langskip, herunder demonstrasjonseffekten
og driftssikkerheten klart taler for to anlegg. I stedet har regjeringen
sendt et brev til Fortum Oslo Varme og bedt dem søke midler fra EU.
Det har vi stilt oss bak i innstillingen, og vi håper det lykkes,
men vi kommer til å følge nøye med på det framover. Vi er utålmodige
for å få løst dette.
Når det er sagt,
bør ikke satsingen på fangst og lagring stoppe her. Det er flere
prosjekter som er på beddingen rundt i landet. Det er flere prosjekter
som har kommet langt. Westgaard-Halle var innom Vestfold. I Østfold
har vi et anlegg på Øra i Fredrikstad, som også bør få se dagens
lys med tid og stunder, som vil være med og bidra til at fornybarindustrien
i Østfold blir enda mer ren enn det den allerede er. Spørsmålet
til statsråden er: Hvordan tenker regjeringen å følge opp de prosjektene
som ikke er en del av Langskip, men som nå koker rundt i landet,
og som bør se dagens lys i løpet av overskuelig framtid?
Ola Elvestuen (V) []: Ja, dette er en stor dag, som
flere har vært inne på.
I går meldte USA
seg inn igjen i Parisavtalen. Noe som var et viktig tema i forhandlingene
om regelverket for Parisavtalen tilbake i 2018, var om man skulle
få en juridisk sterk nok avtale som omfattet alle land, inkludert
Kina, sånn at det skulle være enkelt for USA å melde seg inn igjen.
Det fikk man på plass.
I dag gjør Stortinget
et vedtak om Langskip, som har global betydning. For skal vi nå
Parisavtalens mål og holde temperaturøkningen ned mot 1,5 grader,
må vi kutte utslipp. Vi må være i netto null globalt innen 2050, men
det holder ikke i seg selv. Vi må også ta vare på og restaurere
natur i en skala som verden tidligere ikke har sett. Men det holder
heller ikke i seg selv. For å holde oppvarmingen ned mot 1,5 grader
er vi nødt til å ha omfattende karbonfangst og -lagring.
Karbonfangst og
–lagring er teknologi som ifølge Det internasjonale energibyrået
kan kutte globale klimagassutslipp med 19 pst. Det er et enormt
potensial. Det vil skape grønne arbeidsplasser og øke eksporten,
i dette tilfellet av norsk klimateknologi. Karbonfangst og -lagring
er ny teknologi som verden trenger. Den norske teknologien kan brukes
på tusenvis av industri- og avfallsforbrenningsanlegg, i flere land.
Alle land som har forpliktet seg til Parisavtalen, skal de nærmeste
årene kutte utslipp raskt. Da trenger vi karbonfangst og -lagring.
Jeg kom inn på
Stortinget i 2013, rett etter at karbonlagringsprosjektet på Mongstad
ble avsluttet. Jeg tror at jeg har holdt på med dette siden, både
gjennom budsjettforhandlinger, for å holde prosjektet gående med
to anlegg fram til 2018, og i forhandlinger om både Jeløya-plattformen
og Granavolden-plattformen. Jeg vil også slutte meg til dem som
sier at vi hadde et godt samarbeid i regjering, også med Fremskrittspartiet.
Derfor synes jeg det er litt underlig med den holdningen som er der
nå, for dette har vi virkelig drevet igjennom sammen.
Norcem er et stort
prosjekt som viser hvordan klimatiltak driver næringsutvikling.
Northern Lights lagringsprosjektet er viktig for Øygarden. Helt
til slutt: Det er riktig å be om støtte fra EUs innovasjonsfond
for Fortum Oslo Varme og prosjektet på Klemetsrud. Men det holder
ikke bare å gjøre det. For Venstre handler det ikke om Klemetsrud
skal realiseres, men hvordan det skal gjøres.
Espen Barth Eide (A) []: Litt av poenget med denne
salen er jo at man skal kunne bryte meninger mot hverandre. Sunn
uenighet er bra og litt av poenget i politikken. Men det kan også
være lurt å anerkjenne når vi faktisk er enige. Jeg har lyst til
å understreke en gang til at det er veldig mye av dette vi er enige om.
Jeg er veldig glad for statsrådens svar på både mitt og representanten
Grungs spørsmål, når det gjelder at dette er en lang tradisjon hvor
flere regjeringer har delt på ansvaret, delt på visjonene og også
delt på risikoen.
Når spesielt representantene
Heggelund og Kjenseth bruker så mye tid på å latterliggjøre Stoltenberg-regjeringens
karbonfangstanlegg, har jeg lyst til å minne om at Langskip altså
ikke er bygd. Det var altså slik da vi gikk inn for både testsenteret
og fullfinansiering at vi trodde det ville virke, og så viste det
seg at testsenteret virket og ble en stor suksess, mens det opprinnelige
fullskalaanlegget ikke virket.
Det vi gjør i
dag, er å vedta at vi skal gå inn i svært avansert teknologi. Vi
skal lykkes på Norcem med å fange karbon, vi skal lykkes med å få
en fungerende transportkjede, og vi skal lykkes med noe som ikke
har vært prøvd før, i hvert fall ikke i denne skalaen, nemlig å
lagre under Nordsjøen i store reservoarer. Det kan jo gå galt, det
kan jo bli dyrere, det kan jo bli forsinket, det kan være at vi får
store sjokk også i denne prosessen.
Da har jeg lyst
til å si fra denne talerstol, i den grad jeg og mine måtte bli involvert
i dette i framtiden, at hvis noe slikt skjer, har jeg ikke tenkt
– og skriv det gjerne ned, den eneste representanten for pressen
som følger denne debatten – å si at herregud, så håpløs Solberg-regjeringen
var, dette burde de ha skjønt, hvordan kunne de finne på å gå inn
for noe sånt, det var jo opptil flere pensjonerte teknologer som
mente dette ikke ville virke noen gang, og de hørte ikke på dem
– k for det syns jeg ikke er spesielt kledelig.
Vi er med på å
ta denne risikoen. Det er en risiko å utvikle ny teknologi. Jeg
har forstått det sånn fra folk som kan mye mer om dette enn meg,
at ikke bare testsenteret, men også mye av lærdommen ved det fullskalaprosjektet
som ikke ble noe av, er en del av det globale kunnskapsgrunnlaget
som har videreutviklet karbonfangst og -lagring. Apollo 1 kom ikke
til månen, Apollo 11 kom til månen. Man satser lenge, og det var
en meget høy risiko – månelandinger er det.
Jeg tenker at
jeg vil anbefale representantene Heggelund og Kjenseth å lytte til
sin kollega Tina Bru, som holdt et godt innlegg om dette, men de
kan også ta en ekstra titt på talen til president Joe Biden i går.
Han understreket at det noen ganger kan være lurt å lytte til hva den
andre egentlig mener, ikke bare prøve å lete etter konflikt også
der konflikt ikke eksisterer.
Presidenten: Presidenten
vil forsikre representanten Barth Eide om at det også føres referat.
Espen Barth Eide (A) (fra salen): Det er bra!
Ketil Kjenseth (V) []: Det passet jo da godt at jeg
etterfølger representanten Barth Eide. Jeg sa i mitt innlegg at
vi skal ha respekt for den teknologien, og at det var store utfordringer
knyttet til Mongstad-prosjektet. Jeg anerkjenner absolutt det, og
at testsenteret har vært utrolig viktig for at vi er der vi er i
dag.
Jeg sa også noe
om tempo, at regjeringen har levert på dato. Det er jo der jeg retter
kritikk mot opposisjonen – at en har undergravd regjeringens arbeid
systematisk hele veien, stilt spørsmål og skapt tvil om at det er
mulig å levere på dette. Nå har regjeringen virkelig levert, og det
synes jeg også opposisjonen i dag skal ta ad notam. En har ikke
mer penger å legge på bordet. En har ikke et raskere tempo å drive
dette prosjektet fram på. Det er også en del av denne debatten som
jeg synes det er verdt å nevne i dag. Det er et ansvar en har hver
dag i politikken, ikke bare den dagen en vedtar noe som en til slutt er
enig i.
Så vil jeg trekke
fram at representanten Myhrvold fra Senterpartiet har nevnt HeidelbergCement,
som står bak Norcem. Flere har også nevnt Fortum, som er et finsk
selskap. HeidelbergCement er tysk. Det sier også noe om hvilke aktører
vi her snakker om, som er med og bidrar. Den videre debatten om
dette er ikke en konflikt mellom staten og Oslo. Dette er en stor
dugnad mellom mange aktører for å få til noe som er svært krevende, svært
dyrt og svært nødvendig.
Derfor er det
– til opposisjonen og egentlig oss alle – viktig at vi også får
fart på å finansiere spleiselaget: hvordan vi skal bruke aktøren
Gassnova i fortsettelsen, og hvordan vi skal bruke CO2-avgiften regjeringen har
lagt på forbrenning, til å være med og finansiere den videre utviklingen.
For det er ikke sånn at Trondheim, Bergen, Fredrikstad og Kristiansand
kan sitte helt stille og vente på at staten skal ta regningen for
å utvikle denne krevende teknologien. Det er flere som må melde
seg på. Det er ikke bare finske Fortum, som eier Klemetsrud i Oslo, som
skal ta den regningen helt alene, men det er samarbeidet vi må få
til. Jeg sitter også i Nordisk råd og leder et tilsvarende utvalg
der. Det er stor interesse, og det er større og større forståelse
og større og større vilje til å være med på dette spleiselaget.
Derfor er det også viktig at Stockholm, København – hovedstedene
– som har store avfallsforbrenningsanlegg, er med på denne utviklingen.
Så er også den
konkurransen det er snakk om – risikoen, men også konkurransen –
ved å ha flere aktører inne, veldig viktig, for teknologien her
går raskt. Det er nevnt at det bare fra Norge til EUs innovasjonsfond
er flere titalls søknader, og det sier noe om både hvor Norge er,
og også hvor viktig konkurransen om teknologiutviklingen er.
Stefan Heggelund (H) []: Det er ingen – det kan jeg
bare si til representanten Barth Eide – som ikke mener at det har
vært et samarbeid her gjennom mange år. Men hvis han hadde lyttet
til det jeg sa i mitt innlegg, så pekte jeg på én konkret ting som
bl.a. var noe av problemet med det rød-grønne prosjektet, nemlig
at all risiko lå på skattebetalernes hender. Da sa jeg at da har vi
lært av den feilen. Det er ett eksempel.
Men så skal kanskje
Espen Barth Eide være litt forsiktig med å snakke om at man ikke
liksom skal lage konflikt der det egentlig ikke er konflikt. La
oss ta en liten historiefortelling:
Den 4. juni 2020
stiller Espen Barth Eide et spørsmål til Tina Bru om hun vil bidra
til at Norge tar en internasjonal lederrolle innenfor produksjonen
av blå hydrogen gjennom i nær framtid å foreta en investeringsbeslutning
med to fangstprosjekter.
Den 10. juni 2020
sier Espen Barth Eide i VG at han ikke utelukker at et flertall
i Stortinget vil sikre fullfinansiering av to fangstprosjekter.
Den 21. september
2020 tvitrer Espen Barth Eide: «Skuffende at Regjeringen ikke går
videre med fullskala karbonfangst ved avfallsanlegget på Klemetsrud
(…)»
Den 21. september
2020 sier Espen Barth Eide til NRK: «At vi skal si til Brussel at
vi ikke klarer å finansiere dette selv, og at vi derfor må be bulgarske
og portugisiske skattebetalere om hjelp, klinger litt rart … Jeg
mener at dette bør vi kunne bære på våre skuldre.»
Det viser for
øvrig at han ikke vet hvordan EUs innovasjonsfond er finansiert.
Den 25. august
2020 sier Espen Barth Eide til NTB: «For at Norge skal beholde ledertrøya
her, trenger vi en investeringsbeslutning allerede i neste års statsbudsjett om
to fullskala CCS-anlegg.»
Den 21. september
2020 sier han: «Vi er samtidig skuffet over at man nå ikke går videre
med fullskala-prosjektet ved Fortum Oslo Varme (…)»
Den 4. desember
2019, når han snakker om Arbeiderpartiets alternative budsjett,
hvor Arbeiderpartiet ikke fullfinansierer to prosjekter, sier han:
«Vi har en sterk satsing på karbonfangst
og -lagring, hvor vi mener at Norge må gå i front.»
Så det han har
ment at ikke er å gå i front, det han har ment vil forsinke prosjektet,
det han har ment vil forsinke teknologiutviklingen, mente han i
desember at er å gå i front. Dette henger ikke på greip. Man må
klare å stå for det man mener i både juni og desember.
Se på eksempelet
Lars Haltbrekken. Han klarer det nemlig. Han fullfinansierer to
prosjekter. Så når man sier alle disse tingene fra juni til oktober/november,
må man også følge det opp i sitt eget alternative statsbudsjett.
Det valgte Espen Barth Eide ikke å gjøre.
(Innlegg er under
arbeid)
Ruth Grung (A) []: Barth Eide står på talerlisten,
så han får svare for det meste. Jeg vil bare si at rent generelt
må man ta en større offentlig risiko i startfasen av ethvert forskningsprosjekt,
som Stoltenberg-regjeringen den gangen gjorde, for da var det særdeles umodent.
Nå er det blitt mer moden teknologi, både på fangst og lagring.
Så til Westgaard-Halle.
Jeg mener det er bred enighet politisk om at nøkkelen til suksessen
i Norden og i Norge nettopp er at vi har en fornuftig samhandling mellom
industri og myndigheter. Når vi investerer så mye av fellesskapet,
er det mulig – slik vi har oppfattet at også statsråd Tina Bru har
vært tydelig på – å lage kontrakter og ordninger som sikrer verdien
på teknologien, som sikrer at det er tilstedeværelse av dem som
skal lokalisere seg, som sikrer at det kommer til å være sysselsetting,
og at man når man skal utvikle prosjekter, får med seg norske aktører
i samhandling med internasjonale aktører, sånn at vi hele tiden
bygger opp norsk kompetanse for å tilrettelegge for norske lønnsomme arbeidsplasser
og verdiskaping tilbake.
Så er det litt
spesielt at en stor aktør som sementindustrien, som står for en
så stor andel av det internasjonale utslippet, som heller ikke kan
flytte så lett på seg, og som har så pass store klimautslipp, ikke
ser en egeninteresse av å investere enda mer i dette prosjektet
og ta en større risiko. Her må både storting, regjering og myndigheter
følge tett med på hva som kommer ut av teknologien, slik at hvis
det er mulig å selge den senere, får også det norske storsamfunnet
andel i det, og ikke bare internasjonale aktører.
Statsråd Tina Bru []: Først har jeg litt behov for
å kommentere innlegget fra representanten Myhrvold, for jeg synes
det er helt utrolig fascinerende at også den debatten vi har i dag,
klarer Senterpartiet å gjøre til en oss versus dem-debatt – norske
kommuner versus store internasjonale aktører. La oss da ikke bry oss
om at det har vært hundre år med sementproduksjon i Brevik – en
viktig del av en stolt norsk industritradisjon og industrihistorie.
Jeg synes det er litt utrolig.
Jeg synes ikke
at vi skal sette disse to tingene opp mot hverandre. På sikt skal
vi selvfølgelig også lykkes med CO2-håndtering
på avfall. Nå har vi også varslet en kraftig økning i CO2-avgiften som kommer til
å gi klare incentiv til å få til det. Og som jeg har sagt flere
ganger i dag: Jeg har stor tro på prosjektet til Oslo Fortum Varme.
Jeg ønsket også
å ta ordet for å fortelle litt om hvor vi står nå, etter at vi tok
beslutningen om Langskip, som jeg mener er viktig, gitt den offentlige
debatten vi har om dette kommer til å lykkes, og om dette er riktig
å satse på.
Vi ser allerede
at Langskip har hatt en positiv effekt på utviklingen av CCS. Bare
kort tid etter at vi lanserte Langskip, inngikk Equinor en intensjonsavtale
med Microsoft, som bl.a. vurderer å lagre CO2 i det norske lageret. Equinor
er i dialog med 60 potensielle kunder som vil dekarbonisere ulik
industri i Europa. Et eksempel er den store tyske stålprodusenten
ThyssenKrupp. I går sendte Equinor utkast til kommersielle avtaler
til 15 forskjellige selskaper. HeidelbergCement, som eier Norcem,
er nå i gang med studier av CO2-fangst
ved sin sementproduksjon på Gotland i Sverige. Så vi ser også en positiv
utvikling på CO2-håndtering
i flere land rundt oss. Blant annet i Danmark og Sverige pekes det
på muligheten for å lagre CO2 i
Norge.
Statsstøtteavtalene
er nå klare for signering, og Equinor har allerede satt ut de første
kontraktene til underleverandører: Skanska, Aker, Kværner, TechnipFMC
og Alcatel. Så her skjer det mye.
Jeg har mange
ganger sagt at den store risikoen i dette prosjektet ikke er at
vi ikke klarer å holde kostnadene, eller at teknologien ikke er
moden, at vi ikke får det til. Det tror jeg vi kommer til å gjøre.
Det viser også kvalitetssikringen at det er god grunn til å tro.
Det som er den største risikoen, er jo at ingen følger etter, at
Norge blir det ene landet i verden som satser på dette, og som bygde
denne infrastrukturen som ingen andre ville benytte seg av. Men
på kort tid, bare på den lille, korte tiden etter at regjeringen
sa at vi ønsket å gå for dette prosjektet, ser vi allerede stor
bevegelse i Europa, masse positive signal, og store, viktige avtaler
som inngås. Det er noe å glede seg over i dag.
Espen Barth Eide (A) []: Jeg konstaterer at min appell
om å glede seg over det man er enige om, ikke nødvendigvis traff
alle like godt. Det får jeg bare ta til etterretning. Men jeg vil
understreke det ene poenget som det er viktig å få fram, og det
er at vi mener at det skal være to fangstanlegg, og vi mente veldig
lenge at den riktige måten å få til det på var å gå direkte til fullfinansiering
av begge to.
Så skjedde det
noe i mellomtiden: Det ble faktisk sendt en søknad til EUs innovasjonsfond.
Den søknaden er inne, den er til behandling. Vi vurderte – gjennom
en grundig gjennomtenkning sammen med våre kolleger i Senterpartiet,
som er på samme linje – at det var urimelig å trekke den tilbake
mens den var til behandling. I stedet sa vi at vi ville øke den
betingede støtten fra de opprinnelige 3 mrd. kr med 1,5 mrd. kr,
altså til 4,5 mrd. kr, og så avvente hva som skjer i EU. For det
går jo nesten ikke an å være imot at man får støtte utenfra hvis
det er mulig. Det er altså et forsøk på å nærme seg en enighet. Det
står vi på, og det kommer vi til å fortsette med, selv om noen egentlig
ønsker at vi skal ha mest mulig konflikt.
Jon Georg Dale (FrP) []: Eg har sjeldan hatt rykte
på meg for å vere festbrems, men i denne debatten er det behov for
noko meir sunnmørsk nøkternheit. For når ein høyrer innlegga i salen
i dag, er det lite som tyder på at vi her reelt sett set i gang
investeringar som totalt vil koste opp mot 25 mrd. kr, på usikker
teknologi og til ein kostnad som vi ikkje veit om marknadene vil vere
i stand til å betale. Ein av dei største risikoane i dette prosjektet
er at tiltakskosten er så høg at ingen andre har råd til å nytte
seg av det. Når ein høyrer innlegg etter innlegg etter innlegg som
ikkje tek innover seg verken det regjeringa sjølv skriv om risiko
i prosjektet, det eksterne kvalitetssikrarar peikar på, eller dei
risikoavlastande temaa som må gjennomførast, er det grunn til bekymring.
Det høyrest ut
som om dette er plankekøyring. Det er det ikkje, verken når det
gjeld teknologi, eller finansielt. Det gjer meg uroa for prosessen
vidare, for det er skattebetalarane som tek ein plass mellom 70
og 80 pst. av rekninga og risikoen i prosjektet, og det er skattebetalarane
som i veldig stor grad ber risikoen for denne feilinvesteringa på
sine skuldrer fordi ingen private selskap som sit igjen med eigarskapen
til teknologien, var villige til å gjere det.
Når det er situasjonen
og det eine innlegget etter det andre handlar om nesten å overby
kvarandre i kor mykje for alt dette ein kan vere, utan å ta innover
seg dei realitetane, gjev det grunn til bekymring. I alle andre grunnlagsinvesteringar
på sokkelen er staten med og bidreg og tek risiko, men har også
ein direkte økonomisk andel, f.eks. gjennom at regjeringa tildeler
ein SDØE-andel – ein mykje betre risikoprofil enn ein aktivt vel
her.
Denne saka håpar
eg vi lykkast med. Eg håpar skepsisen min viser seg å vere utan
grunn. Men det gjev grunn til bekymring at ingen andre her synest
å gjere det.
Åsmund Aukrust (A) []: Dette ble på mange måter en
veldig merkelig debatt. De første innleggene handlet om at alle
var enige om at dette var en jubeldag for Norge, og Høyres representanter
sa gratulerer med dagen til hverandre. Så får vi noen tordentaler
om hvordan Arbeiderpartiet og Senterpartiet er verdens verste partier,
igjen fra representanten Stefan Heggelund, og så går til og med
statsråd Tina Bru opp og anklager Senterpartiet for å være dem som
skaper splid mellom folk her. Jeg tror nok at Tina Bru burde lytte
til innleggene som kom fra representantene Stefan Heggelund og Ketil
Kjenseth, og tenke at de bidro til større oppslutning om det prosjektet
som nå Stortinget enstemmig stiller seg bak.
Det har vært veldig
mye snakk om månelandingen. Jeg vet at det er favorittøvelsen til
politikere i Høyre og Venstre. Jeg lover at jeg skal aldri skal
kritisere en politiker for å ha for store ambisjoner i klimakampen.
Jeg vil mye heller ha en politiker som tør å satse stort, som tør å
tenke høyt, men som kanskje ikke kommer hele veien. Hvis vi skal
følge resonnementene til Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet i
denne debatten, må vi ha politikere som bare tør å gå nøyaktig de
millimeterne de vet at de kommer til å klare. Jeg mener at man på
ingen politiske områder bør tenke sånn, men i alle fall ikke i klimakampen.
I klimakampen har vi så få år på oss, og vi har så store oppgaver
foran oss, at vi trenger politikere som viser vei, som tør å tenke
stort, som tør å drømme høyt, som av og til ikke kommer hele veien
dit man skal, men som kommer et stykke på veien. Det er det Mongstad-prosjektet
handler om. Det er ingen grunn til å snakke det ned på den måten
som gjøres av de borgerlige partiene i dag. Det er grunn til å være
stolt av det vi har fått til i Norge – selv om vi gjerne skulle
være kommet lenger, er vi kommet et godt stykke på vei.
Det var et merkelig
innlegg å høre fra representanten Stefan Heggelund, som selvfølgelig,
som vanlig, var mest opptatt av Arbeiderpartiet og hadde gått igjennom representanten
Espen Barth Eides bevegelser det siste halve året. Vel, det er ingen
tvil om at Arbeiderpartiet har vært den største pådriveren for begge
disse prosjektene. Det har de vært lokalt, i Oslo, i Skien, i industrimiljøene,
i fagbevegelsen og her i denne sal. Vi i Arbeiderpartiet har ved
hver eneste korsvei tatt opp våre bekymringer for utsettelser av
CCS-prosjektene. Vi kunne brukt nesten hele taletida vår i dag på
å snakke om hvordan det har vært kutt tidligere som nok har gitt
noen forsinkelser. Men la oss ikke gjøre det. La oss si at det er
bra at vi har kommet dit vi har gjort, når vi har kommet hit i dag.
Skulle vi fulgt
resonnementet til Stefan Heggelund, hadde jeg nesten ønsket at Arbeiderpartiet
hadde stemt imot den søknaden. Jeg tror ikke den søknaden hadde stått
noe sterkere i Brussel dersom den hadde blitt nedstemt eller bare
så vidt fått stemmer fra en regjering som kanskje skal sitte bare
et halvt år til. Jeg tror søknaden står sterkere, det er bra, og
Stefan Heggelund burde være fornøyd med at Arbeiderpartiet nå slutter
opp om det regjeringa har gjort. Jeg tror at hvis vi hadde sittet
i regjering, hadde det kanskje sett annerledes ut, men nå er vi der
vi er i dag, og derfor bør Stortinget være fornøyd med de har gjort.
Det partiet som
virkelig har forandret seg mye, er Fremskrittspartiet. Det Fremskrittspartiet
mener i denne saken, har virkelig vært et bevegelig mål, fra å ha
en rekke statsråder, til at de avslo hele prosjektet da det kom,
til at de nå stemmer for allikevel.
Presidenten: Representanten
Ketil Kjenseth har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Ketil Kjenseth (V) []: Litt oppsummering, både til
Fremskrittspartiet og til Arbeiderpartiet: Jeg kommer gjerne Arbeiderpartiet
i møte i forhold til engasjementet de har for hydrogen. Det er hydrogen-fest på
Oslo Børs nå. Det er store internasjonale aktører som ser hva som
skjer i Norge, og vi har alle muligheter til å gjenbruke en infrastruktur
på best mulig måte. Noe av den blir sikkert blå. Noe av den håper
jeg blir så grønn som mulig. Det trenger vi.
Så til risikoen:
Det er ikke bare skattebetalerne som tar den risikoen. Altså: Fortum
er et finsk selskap, Heidelberg er et tysk selskap, og det er skattebetalere
i andre land som er med på å ta den risikoen. Shell, Total, Equinor,
Aker Carbon Capture er en annen norsk aktør. Og til representanten
Myhrvold: Det finnes også i Østfold. Goodtech er også er en liten
aktør som sikter seg inn mot disse markedene. Det er mange aktører,
men vi må også evne å samarbeide, bl.a. mellom de nordiske landene.
Vi er virkelig i det grønne hjørnet som skal bygge grønn konkurransekraft
i Europa, og denne muligheten er vi i ferd med å gripe sammen.
Presidenten: Stefan
Heggelund har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en
kort merknad, begrenset inntil 1 minutt.
Stefan Heggelund (H) []: Jeg stusset litt over innlegget
til Aukrust og Barth Eide. Arbeiderpartiet har altså i flere måneder
underkjent den søknaden i alle mulige medier, underkjent den og
sagt at det er helt urealistisk at pengene kommer til å komme derfra.
Og da jeg kommenterte i Dagbladet at det burde Arbeiderpartiet kanskje
slutte med, og i samme artikkel fikk jeg også anledning til å forklare
Espen Barth Eide hvordan det innovasjonsfondet er finansiert, så
sa han at det var det merkeligste han hadde hørt fra den kanten
på en stund. Poenget mitt var at jeg er kjempeglad for den enigheten
vi har nå, men det går altså ikke an å si at Arbeiderpartiet har
vært en sterk pådriver for fullfinansiering av to anlegg, når det
altså er Lars Haltbrekken som leverer det i sitt alternative budsjett.
Jeg mener det Lars Haltbrekken gjør i sitt alternative budsjett
er feil. Jeg mener det vi gjør i vårt budsjett, er riktig. Men Arbeiderpartiet
har altså kritisert oss for én ting i seks måneder når det gjelder
karbonfangst og -lagring, og da er det umulig å ikke påpeke det
når vi skal behandle meldingen.
Lars Haltbrekken (SV) []: Etter det siste innlegget
er det nesten fristende å spørre om representantens Vipps-nummer,
men jeg skal la være å gjøre det.
Klimakrisen krever
at vi løfter i flokk. Den er av en så alvorlig karakter at vi er
nødt til å finne fram det beste i vårt demokrati. Hvis nå regjeringens
– eller Fortum Oslo Varmes – søknad om penger fra EUs innovasjonsfond ikke
slår til, hvis pengene ikke kommer, hvis det kommer for lite, så
må vi som land ha planene klare for hvordan vi da går videre. SV
har forslag til det i sitt alternative budsjett. Det har vi blitt
nedstemt på i Stortinget, beklageligvis, men i dag fremmes det forslag
både fra SV og MDG, samt også fra SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, på
å utvikle alternative finansieringsmåter for å sikre etablering
av CO2-fangst og -lagring
også ved avfallsforbrenningsanlegget her i Oslo. Vi skulle ønsket
at det forslaget fikk flertall, sånn at man kunne gå i gang med
å utvikle alternative strategier for å sikre dette fangstanlegget
dersom det viser seg at regjeringens strategi med å hente penger
fra EU slår feil.
Og det er ikke
bare i Oslo at vi trenger denne satsingen på CO2-fangst og -lagring fra
forbrenningsanleggene. Vi trenger det også i byer som Trondheim,
Bergen, Stavanger, Kristiansand og Fredrikstad. Vi ser at alle disse
stedene er det et sterkt ønske om og en sterk vilje til å få til
CO2-fangst og -lagring,
og det vil være et betydelig bidrag til å nå Norges klimamål og
få kuttet utslippene av klimagasser, men det vil også være et betydelig
bidrag til å industrialisere og gjøre denne teknologien billigere, sånn
at også flere land kan ta den i bruk.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
Votering, se voteringskapittel