Ole André Myhrvold (Sp) [10:03:47] (ordfører for saken): Først vil jeg starte med å takke komiteen for godt samarbeid. Denne saken må kanskje sies å være litt på overtid, da komiteens arbeid for det meste var unnagjort i god tid før jul, og fordi rammebetingelsene i stor grad ble avgjort i forbindelse med statsbudsjettet for det året vi nå er inne i.

Det er en enstemmig komité som slår fast at karbonfangst og -lagring er avgjørende for å begrense de menneskeskapte klimaendringene og nå målene i Parisavtalen om å holde den globale temperaturøkningen under to grader. Det er bra.

Det har lenge vært bred enighet om at Norge har en unik mulighet og forpliktelse til å realisere industrielle anlegg for fangst og lagring.

For drøyt ti år siden snakket noen om månelanding, men den gang handlet det om å gjøre oljeindustrien utslippsfri. Det har skjedd mye siden den gang. Dagens prosjekt, som regjeringen har valgt å kalle Langskip, har som mål å tilby fangstteknologi til alle bransjer som slipper ut svart karbon. Planen er å kunne tilby mottak og lagring av karbon fra andre land og samtidig eksportere verdensledende fangstteknologi.

Norge er allerede verdensledende innen karbonfangst. På sokkelen har aktører drevet med fangst og lagring av karbon i mer enn 20 år, og både Norge og andre land har hatt suksess med teknologien fra petroleumsindustrien. Jeg skal ikke dvele mer ved de mulighetene som ligger her – de er etter hvert meget godt belyst.

Senterpartiet mener det må komme klart fram at satsing på fangst og lagring av det svarte karbonet er viktig. Vi ønsker at Norge skal utnytte mulighetene som ligger her til framtidig verdiskaping, teknologiutvikling og arbeidsplasser.

I løpet av den fireårsperioden som nå snart ligger bak oss, har Senterpartiet utålmodig heiet på prosjektene som har vært under planlegging. I dag står vi igjen med to prosjekter som er klare. Det ene gjelder sementfabrikken i Brevik, det andre gjelder avfallsforbrenningsanlegget her i Oslo, på Klemetsrud.

Jeg legger ikke skjul på at Senterpartiet ønsker en realisering av begge, for det vil gi en mer robust verdikjede, et bedre grunnlag for framtidige prosjekter og grunnlag for et viktig eksportprodukt i årene som kommer. Vi når som sagt ikke målene i Parisavtalen uten en løsning for industrien og heller ikke for verdens avfallsforbrenningsanlegg.

Regjeringen har lagt opp til at anlegget på Klemetsrud skal finansieres delvis ved hjelp av EU. Vi i Senterpartiet håper selvfølgelig at det lar seg gjøre, for det er avgjørende viktig å lykkes, men vi er kritisk til at regjeringen legger opp til denne finansieringsmodellen, fordi den skaper usikkerhet om det er reell vilje til å lykkes fra regjeringens side.

Senterpartiet mener også det er viktig å få en strategi på plass for videre utrulling av flere fangst- og lagringsanlegg i framtiden. Brevik og eventuelt Klemetsrud blir de første, men de blir ikke de siste.

Jeg anbefaler med dette innstillingen.

Espen Barth Eide (A) [10:07:19]: Dette er en usedvanlig viktig debatt om et usedvanlig viktig tema. Endelig kan vi ta neste skritt i den lange sagaen om karbonfangst og -lagring i Norge. Norge tok på seg ledertrøya internasjonalt for mange år siden, tidlig i Stoltenberg-regjeringens periode. Og jeg gleder meg, som saksordføreren, over at det nå er bred enighet om at vi nå går inn i neste kapittel, med fullskala satsing på fangst, med å etablere en verdikjede for både fangst, transport og lagring. Og jeg gleder meg over de framskrittene som er gjort i forhold til Northern Lights-prosjektet, der Equinor, Total og Shell samarbeider, som jo er viktig i seg selv, men som også er viktig for å vise at dette går an.

Det vi driver med her, er intet mindre enn god klimapolitikk, god miljøpolitikk og god industripolitikk i skjønn forening. Det er et klimapolitisk imperativ, fordi det finnes veldig få alternativer hvis vi skal nå Paris-avtalens mål om å begrense oppvarmingen av kloden til 1,5 grader, eller for den saks skyld til 2 grader, utenom karbonfangst og -lagring. De alternativene som finnes, er betydelig dyrere og betydelig mer inngripende i folks liv enn om man lykkes med karbonfangst og -lagring. Så dette er rett og slett Norges viktigste enkeltbidrag i den internasjonale klimakampen.

Det er også et industripolitisk imperativ, for som saksordføreren gjorde godt rede for, vil karbonfangst og -lagring være knyttet til mange av de nye teknologiene, de nye løsningene som det nå er stor etterspørsel etter internasjonalt. Jeg har lyst til å bruke anledningen til å minne om at sent i går kveld, eller i natt, fikk altså EUs grønne giv følge av USAs Green New Deal. USA er tilbake i Parisavtalen, men det er også en massiv sektorovergripende innsats for at USA skal melde seg på i konkurransen om de nye teknologiene, som gjør at også det landet kan gå fra det 20. århundrets fossilindustri til det 21. århundrets fornybar industri. Dette er bra, men det sender også et tydelig signal til Norge. Enkelt sagt: Det vi kan bli gode på i framtiden, vil bli stadig mer populært i markedet, mens det vi var gode på fram til nå, og som jeg er veldig glad for at vi har håndtert så godt, vil falle raskere enn vi har trodd.

Så, til slutt, vil også jeg si at det er viktig at vi lykkes med to anlegg. Når det nå gikk slik at det ble sendt en søknad til EU, så har vi, i likhet med Senterpartiet, som det ble redegjort for, kommet til at den søknaden bør opprettholdes. Det er fint og velkomment om vi lykkes med de pengene, å få de pengene fra EUs innovasjonsfond, men vi har altså ment at det er lurt å signalisere at vi øker det norske bidraget, for derved også å øke sannsynligheten for gjennomslag. For vi kommer til å trenge å lykkes både i forhold til prosessindustri og avfallshåndtering. Det siste er noe vi alltid kommer til å ha bruk for.

Jon Georg Dale (FrP) [10:10:51]: Forslaget om Langskip har ei lang historie. Ho starta med det som til slutt vart kalla «månelandinga» til den raud-grøne regjeringa, som for mange enda opp som ei krasjlanding, men som regjeringa systematisk har jobba med i mange år etter det for å få på rett spor. Også då Framstegspartiet var ein del av regjeringa, vart det jobba systematisk for å bidra til teknologiutvikling som fangst og lagring av CO₂.

Når Framstegspartiet i denne saka og til det konkrete prosjektet har valt ein annan kurs enn stortingsfleirtalet, kjem det av fleire svakheiter i regjeringa sitt forslag til Langskip, slik vi vurderer det. Det aller viktigaste er at det er i for stor grad skattebetalarane som tek hovudrisikoen, den økonomiske risikoen, i prosjektet, mens det er selskapa som for alle praktiske formål sit igjen med gevinsten. Det er med andre ord ein for stor ubalanse mellom kven som tek risiko, og kven som får gevinst.

Det er også fleire andre utfordringar i dette prosjektet. Eksempelet frå Mongstad viste oss jo at det dukka opp uføresette ting i så store industriprosjekt, med, som regjeringa sjølv skriv i meldinga, ein stor risiko knytt til seg. Då hadde det eksempelvis vore lurt å ikkje gjennomføre to prosjekt parallelt, av den enkle grunnen at ein kan lære av feil ved realiseringa av det første, slik at ein slepp å gjenta tabbar som kan verte gjorde undervegs, fordi dette er ekstremt krevjande.

Den risikoavveginga som Stortinget burde ha gjort, som næringslivet sjølv ville gjere, vel Stortinget aktivt å sjå vekk frå i behandlinga av denne saka. Det er det som er den grunnleggjande utfordringa med det forslaget som ligg på bordet, og som gjorde at det var nødvendig at Framstegspartiet gjennom budsjettavtalen fekk stramma til på fleire område for tydlegare å avlaste denne risikoen framover. Grunnen til at skattebetalarane tek ein så stor del av risikoen, er at dei private bedriftene som står bak, ikkje ville ha gjort det. Nettopp det gjer at oppfølginga av dette må vere tett. Det er framleis fleire utfordringar med Langskip.

Lars Haltbrekken (SV) [10:14:12]: Lite kjennes mer meningsfylt enn å starte akkurat denne dagen med å diskutere hva vi kan gjøre for å bekjempe vår tids store utfordring, klimakrisen. Etter presidentskiftet i USA i går kveld og nyheten om at USA igjen vil gå inn i Parisavtalen, er det grunn til å si: Det er håp. Det er håp om at vi skal klare å kutte utslippene av klimagasser, så vi unngår de verste konsekvensene av klimakrisen.

Saken vi diskuterer nå, CO₂-fangst og -lagring, er ikke en ny sak. Selv stiftet jeg bekjentskap med den første gang i 1989 på et møte i Trondheim Natur og Ungdom. Det var Erik Lindeberg, forsker ved SINTEF i Trondheim, som foredro om hvordan man kunne løse utslippsproblemene ved det planlagte gasskraftverket på Tjeldbergodden i Møre og Romsdal. CO₂-en kunne fanges og lagres. Det hører med til historien at dette gasskraftverket til slutt ble CO₂-fritt – ikke fordi man fanget CO₂-en og lagret den, men fordi det aldri ble bygd.

I dag er klimakrisen en betydelig større utfordring enn den var i 1989. Derfor er det også behov for en mye kraftigere innsats. Vi er glade for at regjeringen vil sørge for at det blir CO₂-fangst ved sementproduksjonen i Brevik. Vi tror det er avgjørende for å få fjernet CO₂-utslipp fra andre sementprodusenter rundt om i verden.

Men dessverre vil ikke regjeringen være med på å sikre at vi får CO₂-fangst ved søppelforbrenningsanlegget her i Oslo. Her overlater regjeringen i stor grad beslutningen til EUs innovasjonsfond – et fond med mange søkere og en begrenset mengde penger. Søknadssummen på 3 mrd. kr, som forslaget til regjeringen tilsier, utgjør 30 pst. av innovasjonsfondets første utlysning. Flere er med rette bekymret for om EU vil bevilge et så stort beløp til et enkeltstående prosjekt. Sjansen er stor for at man vil spre midlene til forskjellige industrisektorer og geografisk i hele eller store deler av Europa.

I rapporten «Energy Transition Outlook 2020» fra DNV GL av 8. september 2020 anslås det at verden vil passere nivået som driver temperaturen over 1,5 grader, allerede i 2028. Dermed er vi i en svært alvorlig situasjon som gjør at vi ikke kan ta de nødvendige utslippskuttene litt etter litt. Derfor kan vi ikke bare sette vår lit til EUs innosvasjonsfond. Derfor er vi selv også nødt til å være med på å sikre fullfinansiering av karbonfangst ved Fortum Oslo Varmes anlegg.

Jeg tar med det opp de forslagene som SV er en del av.

Ketil Kjenseth (V) [10:17:28]: Norge leder an i noe av det som er det aller viktigste for å redde kloden fra altfor store klimautslipp. Det å fange karbon blir helt essensielt, men så er det også verdt å minne om at den teknologien gjør ikke alt. Den vil ikke redusere temperaturen og den globale oppvarmingen i betydelig grad, så vi må gjøre mer, men Norge gjør her sin del og har gjort det lenge og tatt på seg et stort ansvar.

Dere har vært inne på Mongstad og den rød-grønne regjeringens forsøk på månelanding, som også representanten Dale beskrev som en «krasjlanding». Men det er også med respekt vi står her i dag, fordi det er krevende teknologier som skal tilpasses. Dette er jo fangst, men det er også transport, og det er lagring på havbunnen, og det er kombinasjonen av det som gjør at Norge er langt framme og viser vei. Tempoet i det prosjektet har jo vært en stor del av debatten, særlig de siste årene, men regjeringen leverer nå det vi hele tiden har sagt, på dato, og vi holder framdriften, til tross for at det er brønner som har måttet bli boret på nytt på havbunnen, og andre utfordringer knyttet til teknologien.

EU som medfinansieringskilde: Ja, det er et stort felles prosjekt vi tar på oss, og vi har jo fra norsk side, uavhengig av regjering, jobbet for at karbonfangst og -lagring skal være en del av EUs innovasjonsfond og finansiering. Nå er karbonfangst og -lagring tilbake på lista over innovasjonsprosjekter. I tillegg er Northern Lights-prosjektet sterkt forankret også i de andre nordiske landene, som gir et bidrag til at EU vil finne dette interessant å være med på. Andelen kan vi selvfølgelig diskutere. Men det er også andre aktører som vil ha en interesse av avfallsforbrenning her, fordi det må bygges flere avfallsforbrenningsanlegg i verden, og når en kan sette på fangstanlegg i tillegg, har altså Norge en stor eksportmulighet.

Så til Venstres rolle i dette: Vi har vært en stor pådriver. Venstre gikk til valg i 2013 på to prosjekter. Dagens leder i Venstre, Guri Melby, var byråd i Oslo da Klemetsrud fikk startskuddet, og Jeløya-forhandlingene i 2017 har vært viktige for at vi er der vi er nå. Vi kan også takke Fremskrittspartiet – da de satt i regjering – for god støtte til å komme dit vi er nå. Det har vært viktig med den framdriften, de bevilgningene som vi har måttet gjøre underveis for å komme fram til dagens prosjekter.

Stefan Heggelund (H) [10:20:54]: Dette er en gledens dag. Jeg er glad for at vi behandler meldingen som beskriver det største klimaprosjektet i norsk industri noensinne. Vi er ikke de eneste som gleder oss her i dag. Det er glede i industri, partene i arbeidslivet, forskere, miljøorganisasjoner. Denne meldingen og behandlingen av denne meldingen er en seier. Jeg har lyst til å gratulere statsråd Tina Bru med arbeidet hun har gjort i denne saken, i tillegg til å gi ros til den rekken av Fremskrittsparti-statsråder som har jobbet godt med det vi sitter med i dag.

Dette er en klimapolitisk milepæl. Det er et prosjekt som vil kutte utslippene, ikke utviklingen. Sånn er det helt i tråd med det som er Høyres og regjeringens klimapolitikk. Det handler om å sikre eksisterende og skape nye, grønne industriarbeidsplasser. Akkurat det er en prioritet fra regjeringen. Legg merke til den tråden som er i klimapolitikken når det gjelder industri, fra denne regjeringens side – fra Hydro Karmøy til Hywind Tampen videre til Langskip. Dette henger sammen. Dette er den riktige måten å tenke på hvis man ønsker en grønn omstilling, og hvis målet ens ikke er å stanse veksten, men å frikoble utslipp fra vekst, fordi det er den eneste måten å løse klimaproblemet på og ha en grønn omstilling samtidig.

Langskip er det første prosjektet i sitt slag. Selv om teknologien i de enkelte delene av prosjektet er velprøvd, er det selvfølgelig risiko forbundet også med dette. Men dette prosjektet skiller seg fra det rød-grønne prosjektet, og jeg skjønner de er lei av å høre om det, så jeg skal være kort og si at det skiller seg fra det rød-grønne prosjektet ved at dette ikke er en blanko fra norske skattebetalere til industri. Her er risikoen fordelt på flere hender nettopp fordi vi må lære av feilene de rød-grønne gjorde. Så dette er et mer fornuftig prosjekt hvor det ikke er slik, som representanten Dale prøver å gi inntrykk av, at all risikoen ligger hos skattebetalerne. Nei, risiko ligger også hos bedrifter, industri som er med på dette.

Så er det en rekke misforståelser om EUs innovasjonsfond, hvordan det fungerer, osv. Men hadde jeg vært medlem av Arbeiderpartiet, og det hadde jeg selvfølgelig aldri vært, men hadde jeg det, hadde jeg vært litt nervøs, tenkt meg om to ganger før jeg gikk opp på talerstolen i dag. Her har man i måned etter måned sagt at man må fullfinansiere to og ikke skal ha noe med EUs innovasjonsfond å gjøre, men når man leverer et alternativt budsjett, er det jammen meg et mageplask for energi- og miljøfraksjonen deres, dette også.

Tore Storehaug (KrF) [10:24:07]: Ja, i dag er ein gledeleg dag. Som vi alle veit, er det avgjerande at vi lykkast med karbonfangst og -lagring viss vi skal nå dei internasjonale måla for klimaarbeidet som er sette. Dette er ein teknologi vi må lykkast med, og der Noreg har føresetnadene for å kunne gå framfor og lage ei heil verdikjede. Stortingsmeldinga til regjeringa og prosjektet Langskip og måten ein har jobba i lag med industrien og aktørane der, på, er nødvendig for at vi skal kunne lykkast.

Med det klarar vi òg i praktisk politikk å ta eit steg framover i klimapolitikken, og vi klarar å gjere det på ein måte som er føreseieleg, og som på sikt skal sikre norske industriarbeidsplassar, som òg resten av Europa vil vere avhengig av at vi lykkast med, og kan klare å kople seg på. Med det har ein ein politikk som kuttar og ikkje flyttar utslepp. Difor er dette ein gledeleg dag.

Når Stortinget gjev ei så brei tilslutning til denne stortingsmeldinga, meiner eg det er bra. Sjølv om det har vore ymse utspel frå forskjellige parti tidlegare, er det bra at ein har ei såpass brei tilslutning til innhaldet i meldinga. Men ein er òg vidare nøydd til å ha ei oppfølging av dette. I merknadane frå regjeringspartia og Framstegspartiet blir det peikt på ein del av dei oppmodingsvedtaka som blir fatta. Framstegspartiet har vore med på at vi gjev dei midlane som prosjektet treng, gjennom budsjettet. Så er det òg nokre oppmodingsvedtak der intensjonane handlar om at vi må nytte oss av den teknologien som blir utvikla her, og sørgje for at den kan kome norsk industri til gode. Vidare at ein òg sørgjer for at risiko og ansvar blir fordelt riktig mellom staten og dei aktørane som er der.

Det som er fint med denne teknologien, er at når vi no får på plass heile energikjelda, er det eit stort potensial òg vidare. Det er eit stort potensial for å kunne knyte til seg andre bedrifter og andre land i Europa som ein del av prosjektet. Det er ein viktig del av føresetnaden for kvifor prosjektet er lagt opp slik det er. Men det er òg eit stort potensial for å kople på fleire i vårt eige land. I Klimakur er det tre avfallsforbrenningsprosjekt ein har sett på tiltakskostnaden på. Alle har ein tiltakskostnad som er lågare enn den CO₂-prisen som regjeringa legg opp til i si klimamelding.

For at dette skal bli den suksessen som trengs, må vi vidare få med oss resten av Europa. Noreg har no vald å gå framfor, og ein ser at Europa hevar sine klimaambisjonar.

Dette er ein teknologi som vi treng, regjeringa har levert ei god melding, og dette er ein gledeleg dag. Det er ein gledeleg dag for Øygarden, for Noreg og for dei landa som ligg rundt oss og kan ha glede av dette prosjektet. Ikkje minst er det òg ein gledeleg dag for klimaet og dei arbeidsplassane som dette prosjektet kan sikre og skape i framtida.

Statsråd Tina Bru [10:27:17]: Langskip er en viktig milepæl i norsk klima- og industrisatsing. Det er det største klimaprosjektet i norsk industri noensinne. Det kan få global betydning i kampen mot klimaendringene, og det skaper nye muligheter for grønn vekst her i Norge.

Jeg synes det er flott å se at Langskip allerede stimulerer til nye prosjekter i Norge og Europa. Sist uke oppnådde selskapene også alle nødvendige godkjenninger fra europeiske konkurransemyndigheter. Enda en viktig milepæl er dermed passert.

Langskip er et resultat av mange års planlegging og politisk arbeid fra flere regjeringer og statsråder fra ulike partier. Ikke alle satsinger har ført fram, men de har gitt mye læring – læring vi har dratt god nytte av i utarbeidingen av Langskip. Det usedvanlig solide beslutningsgrunnlaget vi nå har, er resultatet av et tett samarbeid med industrien, som skal eie og drive prosjektene. Gassnova har også gitt viktige bidrag.

Statens rolle er å sette nødvendige rammer og yte tilstrekkelig støtte til at industrien får jobben gjort. Den smart utformede støtteavtalen med lagerselskapene er et viktig grep i så måte. Den stimulerer til kostnadsdisiplin samt god utnyttelse og videreutvikling av lagervirksomheten. Det er svært gledelig at det allerede vises betydelig interesse fra ledende europeiske industriaktører for å benytte seg av restkapasiteten i lageret.

Det er også viktig å huske på at et vellykket Langskip handler ikke bare om å gjennomføre prosjektet innenfor rammene for kostnader, tid og kvalitet. Hvis Langskip skal lykkes, må vi sørge for å koble utslippskilder fra Europa til lageret vårt, som igjen bidrar til at andre prosjekter blir realisert raskere og med lavere kostnader. Jeg mener utviklingen i europeiske klimapolitikk gir grunnlag for optimisme. Forholdene ligger nå til rette for at Langskip skal bidra vesentlig til utviklingen av CO₂-håndtering som effektivt klimatiltak – et klimatiltak Europa er helt avhengig av for å nå målene i Parisavtalen.

Norge vil nå gjøre et viktig grep for å videreutvikle CO₂-håndtering som klimatiltak, og jeg er glad for den brede støtten i Stortinget til å gjennomføre Langskip. Men vi må ikke glemme at det er først etter det møtet vi har her i dag, at jobben tar til for alvor. Skal vi lykkes, kreves det en fortsatt sterkt vilje til å satse og mye hardt arbeid fra både industri og myndigheter, både i Norge og i Europa. Lykkes vi, vil vi ha gitt et betydelig bidrag til at verden skal nå målene som er satt i Parisavtalen. Ikke minst vil vi også ha bygget noe nytt og stort på skuldrene til olje- og gassindustrien som vil sikre arbeidsplasser og verdiskaping i norsk industri også i en lavutslippsverden.

Dette prosjektet er et svært godt eksempel på at det er mulig å kutte utslippene uten å kutte utviklingen. Det gjør meg stolt.

Ruth Grung (A) [10:42:51]: Som flere har vært inne på, må karbonfangst til for å nå klimamålene. Det er få land som har den teknologien og industrikompetansen, de økonomiske ressursene og så god tilgang på stabile brønner til å lagre CO₂, som det Norge har.

Northern Lights har vært helt tydelig på at det er samspillet mellom utvikling av fangstteknologi og lagringsteknologi som skal til for at Norge opprettholder en ledende posisjon.

CO₂-fangst og -lagring og gjenbruk av karbon vil spille en viktig rolle for å stanse global oppvarming. Fullskalaanlegg er et eksempel på industriutvikling som vi vil se mer av framover, som vil bidra til både å redusere klimautslipp og utvikle ny industri med nye arbeidsplasser og verdier til å finansiere framtidig velferd.

Men, som flere har vært inne på, er det fellesskapets midler som tar den største risikoen og regningen for investeringene. Derfor er det utrolig viktig at vi som storting, myndigheter og regjering følger med på at det bidrar til å skape nye arbeidsplasser og at verdiene kommer ikke bare private selskaper til gode, men også det store fellesskapet.

Det er mye som er uklart framover, både hvilken type industri som vil utvikles i tilknytning til fullskalaanleggene, hvordan karbonprisen vil utvikle seg, konkurranse fra andre karbonfangstteknologier eller andre alternative løsninger og ikke minst verdens evne til å prioritere klimautfordringene.

Som representanten Barth Eide var inne på, har Norge store naturgassverdier. Jeg savner kanskje en litt tydeligere kobling her, selv om statsråd Tina Bru svarte tydelig, når det gjelder å realisere de verdiene som vi har i form av naturgass, når naturgassprisene går ned. Hovedmarkedet er iallfall i dag inn mot EU, og det er store forventninger til hydrogen. Vi vet at det er for liten tilgang på grønn fornybar energi til å få fram det grønne hydrogenet, så man bør tenke gjennom hvordan vi kan lage gode avtaler inn mot EU, for der kommer det også ulike signaler, i hvilken grad de vil ha blått eller grønt hydrogen. Så at vi i sterkere grad kobler Langskip inn mot en offensiv satsing knyttet opp mot å realisere verdiene i naturgass, tror vi er veldig viktig framover.

Men avslutningsvis: Optimismen er utrolig stor i Øygarden. Der har man startet prosjektet med all den pomp og prakt som skal til, de ligger midt i kjernen av den store industriklyngen som Vestland er, og vi ser fram til at vi klarer å skaffe nye arbeidsplasser, nye fantastiske muligheter, og at vi også får nye verdier inn til å finansiere velferden vår.

Lene Westgaard-Halle (H) [10:46:08]: Først vil jeg bare ta tak i en ting som foregående taler sa. Hun sa at dette må ikke bli noe som bare kommer de private selskapene til gode, men også fellesskapet. Det syntes jeg var litt interessant, for det viser litt hva som er forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet i et nøtteskall, for private selskaper er en del av fellesskapet. Vi jobber der, det er der vi får inntektene våre, og det er de som bidrar med skatteinntekter og verdiskaping til fellesskapet. Så det henger på en måte ganske tett sammen.

Dette er en veldig, veldig stor dag. Ikke bare har vi fått en klimaoffensiv president i Det hvite hus; han har altså på sin aller, aller første dag valgt å løfte USA inn i Parisavtalen igjen, og med det får vi jo egentlig et ekstra gir i klimakampen i verden. Det betyr at Europa ikke lenger står alene, men vi står skulder ved skulder med våre venner i vest, og sammen trapper vi opp innsatsen for å kutte utslippene og ikke utviklingen.

Og det er nettopp det som er det aller viktigste med Langskip. Det er ikke bare offensivt og visjonært; det er realistisk, og det sikrer grønne, trygge og moderne arbeidsplasser for framtiden. CCS er et av klimakindereggene: Vi kutter utslipp, vi utvikler teknologi som vi kan selge, og vi skaper jobber. Og for meg som er fra Norges vakreste fylke – veldig fint å ikke kunne få replikker på det! – Vestfold og Telemark, fylket som har nesten alt: Vi har fjorder, fjell og – der borte i Østfold – Norges vakreste skjærgård, og vi har industri, høyteknologi og landbruk. For alle oss er dette en gledens dag. Dette har vi jobbet hardt og lenge for. CCS på Norcem gjør oss nesten komplette som fylke. Nå mangler vi bare dobbeltspor på intercity hele veien ned til Grenland – og så skal vi aldri be om noe igjen, kanskje.

Så kan vi stå på denne talerstolen og flisespikke litt fra ulike partier og markere noen nyanser og si akkurat det som er viktig for akkurat vårt parti, men dette er vi jo faktisk tverrpolitisk enige om. Vi er mange som har kjempet for dette. Fremskrittspartiet har drevet det fram i regjering, som er veldig bra. Arbeiderpartiet har samme opplegg som oss i sitt alternative budsjett, og alt er – iallfall sammenlignet med den politiske situasjonen hos våre venner i vest – rene harmonien. Norge går foran, opposisjonen henger sånn noenlunde med, og sammen kan vi feire at Norges vakreste fylke går foran i kampen for grønn vekst, ny teknologi og trygge arbeidsplasser.

Som om ikke det er nok, har regjeringens beste statsråder, Rotevatn og Bru, drevet fram norgeshistoriens mest offensive klimapolitikk. Vi har lagt fram klimameldingen, og det er et skikkelig taktskifte, sammen med CCS, for klimapolitikken i Norge. Så takk til alle som har jobbet for det! Jeg gleder meg til vi skal behandle den i salen også. Og til alle sammen: Gratulerer med dagen!

Ole André Myhrvold (Sp) [10:49:28]: Vi er tverrpolitisk enige om at dette er en viktig mulighet for norsk industri. Regjeringen har pekt på to anlegg, ett fullfinansiert og ett med en finansieringsmetode som ligger litt på utsiden av det tradisjonelle. Det er mange gode grunner til å peke på to anlegg, herunder å få ned tiltakskostnadene per tonn fanget CO₂ for å sikre stabiliteten i leveransen av CO₂ inn i verdikjeden.

Fangst av CO₂ utgjør en relativt liten andel av totalkostnaden for Langskip, også med to fangstanlegg. Likevel har regjeringen, som det nå er påpekt, valgt å fullfinansiere bare ett anlegg. Norcem Heidelberg er fullfinansiert, mens Fortum Oslo Varmes prosjekt for ren avfallsforbrenning kun har fått tilsagn om rundt halvparten av budsjettet for å realisere det anlegget. Misforstå meg rett: Det er viktig å få renset opp etter sementindustrien som står for 5 pst. av de globale utslippene.

Det er allikevel greit å stille noen spørsmål rundt hvorfor Heidelberg er valgt, hvis man bare skulle velge ett anlegg. Reduserte utslipp fra avfallsforbrenningen vil bli nødvendig for alle kommuner i landet som har slike anlegg. Realiseringen av fangst og lagring fra avfall vil være langt viktigere for flere i Norge enn håndteringen av utslipp fra en sementfabrikk, som strengt tatt vil primært glede eierne i Tyskland og den globale sementindustrien.

For det andre mener vi at ambisjonene for Langskip, herunder demonstrasjonseffekten og driftssikkerheten klart taler for to anlegg. I stedet har regjeringen sendt et brev til Fortum Oslo Varme og bedt dem søke midler fra EU. Det har vi stilt oss bak i innstillingen, og vi håper det lykkes, men vi kommer til å følge nøye med på det framover. Vi er utålmodige for å få løst dette.

Når det er sagt, bør ikke satsingen på fangst og lagring stoppe her. Det er flere prosjekter som er på beddingen rundt i landet. Det er flere prosjekter som har kommet langt. Westgaard-Halle var innom Vestfold. I Østfold har vi et anlegg på Øra i Fredrikstad, som også bør få se dagens lys med tid og stunder, som vil være med og bidra til at fornybarindustrien i Østfold blir enda mer ren enn det den allerede er. Spørsmålet til statsråden er: Hvordan tenker regjeringen å følge opp de prosjektene som ikke er en del av Langskip, men som nå koker rundt i landet, og som bør se dagens lys i løpet av overskuelig framtid?

Ola Elvestuen (V) [10:52:26]: Ja, dette er en stor dag, som flere har vært inne på.

I går meldte USA seg inn igjen i Parisavtalen. Noe som var et viktig tema i forhandlingene om regelverket for Parisavtalen tilbake i 2018, var om man skulle få en juridisk sterk nok avtale som omfattet alle land, inkludert Kina, sånn at det skulle være enkelt for USA å melde seg inn igjen. Det fikk man på plass.

I dag gjør Stortinget et vedtak om Langskip, som har global betydning. For skal vi nå Parisavtalens mål og holde temperaturøkningen ned mot 1,5 grader, må vi kutte utslipp. Vi må være i netto null globalt innen 2050, men det holder ikke i seg selv. Vi må også ta vare på og restaurere natur i en skala som verden tidligere ikke har sett. Men det holder heller ikke i seg selv. For å holde oppvarmingen ned mot 1,5 grader er vi nødt til å ha omfattende karbonfangst og -lagring.

Karbonfangst og –lagring er teknologi som ifølge Det internasjonale energibyrået kan kutte globale klimagassutslipp med 19 pst. Det er et enormt potensial. Det vil skape grønne arbeidsplasser og øke eksporten, i dette tilfellet av norsk klimateknologi. Karbonfangst og -lagring er ny teknologi som verden trenger. Den norske teknologien kan brukes på tusenvis av industri- og avfallsforbrenningsanlegg, i flere land. Alle land som har forpliktet seg til Parisavtalen, skal de nærmeste årene kutte utslipp raskt. Da trenger vi karbonfangst og -lagring.

Jeg kom inn på Stortinget i 2013, rett etter at karbonlagringsprosjektet på Mongstad ble avsluttet. Jeg tror at jeg har holdt på med dette siden, både gjennom budsjettforhandlinger, for å holde prosjektet gående med to anlegg fram til 2018, og i forhandlinger om både Jeløya-plattformen og Granavolden-plattformen. Jeg vil også slutte meg til dem som sier at vi hadde et godt samarbeid i regjering, også med Fremskrittspartiet. Derfor synes jeg det er litt underlig med den holdningen som er der nå, for dette har vi virkelig drevet igjennom sammen.

Norcem er et stort prosjekt som viser hvordan klimatiltak driver næringsutvikling. Northern Lights lagringsprosjektet er viktig for Øygarden. Helt til slutt: Det er riktig å be om støtte fra EUs innovasjonsfond for Fortum Oslo Varme og prosjektet på Klemetsrud. Men det holder ikke bare å gjøre det. For Venstre handler det ikke om Klemetsrud skal realiseres, men hvordan det skal gjøres.

Espen Barth Eide (A) [10:55:46]: Litt av poenget med denne salen er jo at man skal kunne bryte meninger mot hverandre. Sunn uenighet er bra og litt av poenget i politikken. Men det kan også være lurt å anerkjenne når vi faktisk er enige. Jeg har lyst til å understreke en gang til at det er veldig mye av dette vi er enige om. Jeg er veldig glad for statsrådens svar på både mitt og representanten Grungs spørsmål, når det gjelder at dette er en lang tradisjon hvor flere regjeringer har delt på ansvaret, delt på visjonene og også delt på risikoen.

Når spesielt representantene Heggelund og Kjenseth bruker så mye tid på å latterliggjøre Stoltenberg-regjeringens karbonfangstanlegg, har jeg lyst til å minne om at Langskip altså ikke er bygd. Det var altså slik da vi gikk inn for både testsenteret og fullfinansiering at vi trodde det ville virke, og så viste det seg at testsenteret virket og ble en stor suksess, mens det opprinnelige fullskalaanlegget ikke virket.

Det vi gjør i dag, er å vedta at vi skal gå inn i svært avansert teknologi. Vi skal lykkes på Norcem med å fange karbon, vi skal lykkes med å få en fungerende transportkjede, og vi skal lykkes med noe som ikke har vært prøvd før, i hvert fall ikke i denne skalaen, nemlig å lagre under Nordsjøen i store reservoarer. Det kan jo gå galt, det kan jo bli dyrere, det kan jo bli forsinket, det kan være at vi får store sjokk også i denne prosessen.

Da har jeg lyst til å si fra denne talerstol, i den grad jeg og mine måtte bli involvert i dette i framtiden, at hvis noe slikt skjer, har jeg ikke tenkt – og skriv det gjerne ned, den eneste representanten for pressen som følger denne debatten – å si at herregud, så håpløs Solberg-regjeringen var, dette burde de ha skjønt, hvordan kunne de finne på å gå inn for noe sånt, det var jo opptil flere pensjonerte teknologer som mente dette ikke ville virke noen gang, og de hørte ikke på dem – k for det syns jeg ikke er spesielt kledelig.

Vi er med på å ta denne risikoen. Det er en risiko å utvikle ny teknologi. Jeg har forstått det sånn fra folk som kan mye mer om dette enn meg, at ikke bare testsenteret, men også mye av lærdommen ved det fullskalaprosjektet som ikke ble noe av, er en del av det globale kunnskapsgrunnlaget som har videreutviklet karbonfangst og -lagring. Apollo 1 kom ikke til månen, Apollo 11 kom til månen. Man satser lenge, og det var en meget høy risiko – månelandinger er det.

Jeg tenker at jeg vil anbefale representantene Heggelund og Kjenseth å lytte til sin kollega Tina Bru, som holdt et godt innlegg om dette, men de kan også ta en ekstra titt på talen til president Joe Biden i går. Han understreket at det noen ganger kan være lurt å lytte til hva den andre egentlig mener, ikke bare prøve å lete etter konflikt også der konflikt ikke eksisterer.

Espen Barth Eide (A) (fra salen): Det er bra!

Ketil Kjenseth (V) [10:58:55]: Det passet jo da godt at jeg etterfølger representanten Barth Eide. Jeg sa i mitt innlegg at vi skal ha respekt for den teknologien, og at det var store utfordringer knyttet til Mongstad-prosjektet. Jeg anerkjenner absolutt det, og at testsenteret har vært utrolig viktig for at vi er der vi er i dag.

Jeg sa også noe om tempo, at regjeringen har levert på dato. Det er jo der jeg retter kritikk mot opposisjonen – at en har undergravd regjeringens arbeid systematisk hele veien, stilt spørsmål og skapt tvil om at det er mulig å levere på dette. Nå har regjeringen virkelig levert, og det synes jeg også opposisjonen i dag skal ta ad notam. En har ikke mer penger å legge på bordet. En har ikke et raskere tempo å drive dette prosjektet fram på. Det er også en del av denne debatten som jeg synes det er verdt å nevne i dag. Det er et ansvar en har hver dag i politikken, ikke bare den dagen en vedtar noe som en til slutt er enig i.

Så vil jeg trekke fram at representanten Myhrvold fra Senterpartiet har nevnt HeidelbergCement, som står bak Norcem. Flere har også nevnt Fortum, som er et finsk selskap. HeidelbergCement er tysk. Det sier også noe om hvilke aktører vi her snakker om, som er med og bidrar. Den videre debatten om dette er ikke en konflikt mellom staten og Oslo. Dette er en stor dugnad mellom mange aktører for å få til noe som er svært krevende, svært dyrt og svært nødvendig.

Derfor er det – til opposisjonen og egentlig oss alle – viktig at vi også får fart på å finansiere spleiselaget: hvordan vi skal bruke aktøren Gassnova i fortsettelsen, og hvordan vi skal bruke CO₂-avgiften regjeringen har lagt på forbrenning, til å være med og finansiere den videre utviklingen. For det er ikke sånn at Trondheim, Bergen, Fredrikstad og Kristiansand kan sitte helt stille og vente på at staten skal ta regningen for å utvikle denne krevende teknologien. Det er flere som må melde seg på. Det er ikke bare finske Fortum, som eier Klemetsrud i Oslo, som skal ta den regningen helt alene, men det er samarbeidet vi må få til. Jeg sitter også i Nordisk råd og leder et tilsvarende utvalg der. Det er stor interesse, og det er større og større forståelse og større og større vilje til å være med på dette spleiselaget. Derfor er det også viktig at Stockholm, København – hovedstedene – som har store avfallsforbrenningsanlegg, er med på denne utviklingen.

Så er også den konkurransen det er snakk om – risikoen, men også konkurransen – ved å ha flere aktører inne, veldig viktig, for teknologien her går raskt. Det er nevnt at det bare fra Norge til EUs innovasjonsfond er flere titalls søknader, og det sier noe om både hvor Norge er, og også hvor viktig konkurransen om teknologiutviklingen er.

Stefan Heggelund (H) [11:02:11]: Det er ingen – det kan jeg bare si til representanten Barth Eide – som ikke mener at det har vært et samarbeid her gjennom mange år. Men hvis han hadde lyttet til det jeg sa i mitt innlegg, så pekte jeg på én konkret ting som bl.a. var noe av problemet med det rød-grønne prosjektet, nemlig at all risiko lå på skattebetalernes hender. Da sa jeg at da har vi lært av den feilen. Det er ett eksempel.

Men så skal kanskje Espen Barth Eide være litt forsiktig med å snakke om at man ikke liksom skal lage konflikt der det egentlig ikke er konflikt. La oss ta en liten historiefortelling:

Den 4. juni 2020 stiller Espen Barth Eide et spørsmål til Tina Bru om hun vil bidra til at Norge tar en internasjonal lederrolle innenfor produksjonen av blå hydrogen gjennom i nær framtid å foreta en investeringsbeslutning med to fangstprosjekter.

Den 10. juni 2020 sier Espen Barth Eide i VG at han ikke utelukker at et flertall i Stortinget vil sikre fullfinansiering av to fangstprosjekter.

Den 21. september 2020 tvitrer Espen Barth Eide: «Skuffende at Regjeringen ikke går videre med fullskala karbonfangst ved avfallsanlegget på Klemetsrud (…)»

Den 21. september 2020 sier Espen Barth Eide til NRK: «At vi skal si til Brussel at vi ikke klarer å finansiere dette selv, og at vi derfor må be bulgarske og portugisiske skattebetalere om hjelp, klinger litt rart … Jeg mener at dette bør vi kunne bære på våre skuldre.»

Det viser for øvrig at han ikke vet hvordan EUs innovasjonsfond er finansiert.

Den 25. august 2020 sier Espen Barth Eide til NTB: «For at Norge skal beholde ledertrøya her, trenger vi en investeringsbeslutning allerede i neste års statsbudsjett om to fullskala CCS-anlegg.»

Den 21. september 2020 sier han: «Vi er samtidig skuffet over at man nå ikke går videre med fullskala-prosjektet ved Fortum Oslo Varme (…)»

Den 4. desember 2019, når han snakker om Arbeiderpartiets alternative budsjett, hvor Arbeiderpartiet ikke fullfinansierer to prosjekter, sier han:

«Vi har en sterk satsing på karbonfangst og -lagring, hvor vi mener at Norge må gå i front.»

Så det han har ment at ikke er å gå i front, det han har ment vil forsinke prosjektet, det han har ment vil forsinke teknologiutviklingen, mente han i desember at er å gå i front. Dette henger ikke på greip. Man må klare å stå for det man mener i både juni og desember.

Se på eksempelet Lars Haltbrekken. Han klarer det nemlig. Han fullfinansierer to prosjekter. Så når man sier alle disse tingene fra juni til oktober/november, må man også følge det opp i sitt eget alternative statsbudsjett. Det valgte Espen Barth Eide ikke å gjøre.

(Innlegg er under arbeid)

Ruth Grung (A) [11:05:31]: Barth Eide står på talerlisten, så han får svare for det meste. Jeg vil bare si at rent generelt må man ta en større offentlig risiko i startfasen av ethvert forskningsprosjekt, som Stoltenberg-regjeringen den gangen gjorde, for da var det særdeles umodent. Nå er det blitt mer moden teknologi, både på fangst og lagring.

Så til Westgaard-Halle. Jeg mener det er bred enighet politisk om at nøkkelen til suksessen i Norden og i Norge nettopp er at vi har en fornuftig samhandling mellom industri og myndigheter. Når vi investerer så mye av fellesskapet, er det mulig – slik vi har oppfattet at også statsråd Tina Bru har vært tydelig på – å lage kontrakter og ordninger som sikrer verdien på teknologien, som sikrer at det er tilstedeværelse av dem som skal lokalisere seg, som sikrer at det kommer til å være sysselsetting, og at man når man skal utvikle prosjekter, får med seg norske aktører i samhandling med internasjonale aktører, sånn at vi hele tiden bygger opp norsk kompetanse for å tilrettelegge for norske lønnsomme arbeidsplasser og verdiskaping tilbake.

Så er det litt spesielt at en stor aktør som sementindustrien, som står for en så stor andel av det internasjonale utslippet, som heller ikke kan flytte så lett på seg, og som har så pass store klimautslipp, ikke ser en egeninteresse av å investere enda mer i dette prosjektet og ta en større risiko. Her må både storting, regjering og myndigheter følge tett med på hva som kommer ut av teknologien, slik at hvis det er mulig å selge den senere, får også det norske storsamfunnet andel i det, og ikke bare internasjonale aktører.

Statsråd Tina Bru [11:07:40]: Først har jeg litt behov for å kommentere innlegget fra representanten Myhrvold, for jeg synes det er helt utrolig fascinerende at også den debatten vi har i dag, klarer Senterpartiet å gjøre til en oss versus dem-debatt – norske kommuner versus store internasjonale aktører. La oss da ikke bry oss om at det har vært hundre år med sementproduksjon i Brevik – en viktig del av en stolt norsk industritradisjon og industrihistorie. Jeg synes det er litt utrolig.

Jeg synes ikke at vi skal sette disse to tingene opp mot hverandre. På sikt skal vi selvfølgelig også lykkes med CO₂-håndtering på avfall. Nå har vi også varslet en kraftig økning i CO₂-avgiften som kommer til å gi klare incentiv til å få til det. Og som jeg har sagt flere ganger i dag: Jeg har stor tro på prosjektet til Oslo Fortum Varme.

Jeg ønsket også å ta ordet for å fortelle litt om hvor vi står nå, etter at vi tok beslutningen om Langskip, som jeg mener er viktig, gitt den offentlige debatten vi har om dette kommer til å lykkes, og om dette er riktig å satse på.

Vi ser allerede at Langskip har hatt en positiv effekt på utviklingen av CCS. Bare kort tid etter at vi lanserte Langskip, inngikk Equinor en intensjonsavtale med Microsoft, som bl.a. vurderer å lagre CO₂ i det norske lageret. Equinor er i dialog med 60 potensielle kunder som vil dekarbonisere ulik industri i Europa. Et eksempel er den store tyske stålprodusenten ThyssenKrupp. I går sendte Equinor utkast til kommersielle avtaler til 15 forskjellige selskaper. HeidelbergCement, som eier Norcem, er nå i gang med studier av CO₂-fangst ved sin sementproduksjon på Gotland i Sverige. Så vi ser også en positiv utvikling på CO₂-håndtering i flere land rundt oss. Blant annet i Danmark og Sverige pekes det på muligheten for å lagre CO₂ i Norge.

Statsstøtteavtalene er nå klare for signering, og Equinor har allerede satt ut de første kontraktene til underleverandører: Skanska, Aker, Kværner, TechnipFMC og Alcatel. Så her skjer det mye.

Jeg har mange ganger sagt at den store risikoen i dette prosjektet ikke er at vi ikke klarer å holde kostnadene, eller at teknologien ikke er moden, at vi ikke får det til. Det tror jeg vi kommer til å gjøre. Det viser også kvalitetssikringen at det er god grunn til å tro. Det som er den største risikoen, er jo at ingen følger etter, at Norge blir det ene landet i verden som satser på dette, og som bygde denne infrastrukturen som ingen andre ville benytte seg av. Men på kort tid, bare på den lille, korte tiden etter at regjeringen sa at vi ønsket å gå for dette prosjektet, ser vi allerede stor bevegelse i Europa, masse positive signal, og store, viktige avtaler som inngås. Det er noe å glede seg over i dag.

Espen Barth Eide (A) [11:10:47]: Jeg konstaterer at min appell om å glede seg over det man er enige om, ikke nødvendigvis traff alle like godt. Det får jeg bare ta til etterretning. Men jeg vil understreke det ene poenget som det er viktig å få fram, og det er at vi mener at det skal være to fangstanlegg, og vi mente veldig lenge at den riktige måten å få til det på var å gå direkte til fullfinansiering av begge to.

Så skjedde det noe i mellomtiden: Det ble faktisk sendt en søknad til EUs innovasjonsfond. Den søknaden er inne, den er til behandling. Vi vurderte – gjennom en grundig gjennomtenkning sammen med våre kolleger i Senterpartiet, som er på samme linje – at det var urimelig å trekke den tilbake mens den var til behandling. I stedet sa vi at vi ville øke den betingede støtten fra de opprinnelige 3 mrd. kr med 1,5 mrd. kr, altså til 4,5 mrd. kr, og så avvente hva som skjer i EU. For det går jo nesten ikke an å være imot at man får støtte utenfra hvis det er mulig. Det er altså et forsøk på å nærme seg en enighet. Det står vi på, og det kommer vi til å fortsette med, selv om noen egentlig ønsker at vi skal ha mest mulig konflikt.

Jon Georg Dale (FrP) [11:12:09]: Eg har sjeldan hatt rykte på meg for å vere festbrems, men i denne debatten er det behov for noko meir sunnmørsk nøkternheit. For når ein høyrer innlegga i salen i dag, er det lite som tyder på at vi her reelt sett set i gang investeringar som totalt vil koste opp mot 25 mrd. kr, på usikker teknologi og til ein kostnad som vi ikkje veit om marknadene vil vere i stand til å betale. Ein av dei største risikoane i dette prosjektet er at tiltakskosten er så høg at ingen andre har råd til å nytte seg av det. Når ein høyrer innlegg etter innlegg etter innlegg som ikkje tek innover seg verken det regjeringa sjølv skriv om risiko i prosjektet, det eksterne kvalitetssikrarar peikar på, eller dei risikoavlastande temaa som må gjennomførast, er det grunn til bekymring.

Det høyrest ut som om dette er plankekøyring. Det er det ikkje, verken når det gjeld teknologi, eller finansielt. Det gjer meg uroa for prosessen vidare, for det er skattebetalarane som tek ein plass mellom 70 og 80 pst. av rekninga og risikoen i prosjektet, og det er skattebetalarane som i veldig stor grad ber risikoen for denne feilinvesteringa på sine skuldrer fordi ingen private selskap som sit igjen med eigarskapen til teknologien, var villige til å gjere det.

Når det er situasjonen og det eine innlegget etter det andre handlar om nesten å overby kvarandre i kor mykje for alt dette ein kan vere, utan å ta innover seg dei realitetane, gjev det grunn til bekymring. I alle andre grunnlagsinvesteringar på sokkelen er staten med og bidreg og tek risiko, men har også ein direkte økonomisk andel, f.eks. gjennom at regjeringa tildeler ein SDØE-andel – ein mykje betre risikoprofil enn ein aktivt vel her.

Denne saka håpar eg vi lykkast med. Eg håpar skepsisen min viser seg å vere utan grunn. Men det gjev grunn til bekymring at ingen andre her synest å gjere det.

Åsmund Aukrust (A) [11:15:25]: Dette ble på mange måter en veldig merkelig debatt. De første innleggene handlet om at alle var enige om at dette var en jubeldag for Norge, og Høyres representanter sa gratulerer med dagen til hverandre. Så får vi noen tordentaler om hvordan Arbeiderpartiet og Senterpartiet er verdens verste partier, igjen fra representanten Stefan Heggelund, og så går til og med statsråd Tina Bru opp og anklager Senterpartiet for å være dem som skaper splid mellom folk her. Jeg tror nok at Tina Bru burde lytte til innleggene som kom fra representantene Stefan Heggelund og Ketil Kjenseth, og tenke at de bidro til større oppslutning om det prosjektet som nå Stortinget enstemmig stiller seg bak.

Det har vært veldig mye snakk om månelandingen. Jeg vet at det er favorittøvelsen til politikere i Høyre og Venstre. Jeg lover at jeg skal aldri skal kritisere en politiker for å ha for store ambisjoner i klimakampen. Jeg vil mye heller ha en politiker som tør å satse stort, som tør å tenke høyt, men som kanskje ikke kommer hele veien. Hvis vi skal følge resonnementene til Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet i denne debatten, må vi ha politikere som bare tør å gå nøyaktig de millimeterne de vet at de kommer til å klare. Jeg mener at man på ingen politiske områder bør tenke sånn, men i alle fall ikke i klimakampen. I klimakampen har vi så få år på oss, og vi har så store oppgaver foran oss, at vi trenger politikere som viser vei, som tør å tenke stort, som tør å drømme høyt, som av og til ikke kommer hele veien dit man skal, men som kommer et stykke på veien. Det er det Mongstad-prosjektet handler om. Det er ingen grunn til å snakke det ned på den måten som gjøres av de borgerlige partiene i dag. Det er grunn til å være stolt av det vi har fått til i Norge – selv om vi gjerne skulle være kommet lenger, er vi kommet et godt stykke på vei.

Det var et merkelig innlegg å høre fra representanten Stefan Heggelund, som selvfølgelig, som vanlig, var mest opptatt av Arbeiderpartiet og hadde gått igjennom representanten Espen Barth Eides bevegelser det siste halve året. Vel, det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet har vært den største pådriveren for begge disse prosjektene. Det har de vært lokalt, i Oslo, i Skien, i industrimiljøene, i fagbevegelsen og her i denne sal. Vi i Arbeiderpartiet har ved hver eneste korsvei tatt opp våre bekymringer for utsettelser av CCS-prosjektene. Vi kunne brukt nesten hele taletida vår i dag på å snakke om hvordan det har vært kutt tidligere som nok har gitt noen forsinkelser. Men la oss ikke gjøre det. La oss si at det er bra at vi har kommet dit vi har gjort, når vi har kommet hit i dag.

Skulle vi fulgt resonnementet til Stefan Heggelund, hadde jeg nesten ønsket at Arbeiderpartiet hadde stemt imot den søknaden. Jeg tror ikke den søknaden hadde stått noe sterkere i Brussel dersom den hadde blitt nedstemt eller bare så vidt fått stemmer fra en regjering som kanskje skal sitte bare et halvt år til. Jeg tror søknaden står sterkere, det er bra, og Stefan Heggelund burde være fornøyd med at Arbeiderpartiet nå slutter opp om det regjeringa har gjort. Jeg tror at hvis vi hadde sittet i regjering, hadde det kanskje sett annerledes ut, men nå er vi der vi er i dag, og derfor bør Stortinget være fornøyd med de har gjort.

Det partiet som virkelig har forandret seg mye, er Fremskrittspartiet. Det Fremskrittspartiet mener i denne saken, har virkelig vært et bevegelig mål, fra å ha en rekke statsråder, til at de avslo hele prosjektet da det kom, til at de nå stemmer for allikevel.

Ketil Kjenseth (V) [11:18:41]: Litt oppsummering, både til Fremskrittspartiet og til Arbeiderpartiet: Jeg kommer gjerne Arbeiderpartiet i møte i forhold til engasjementet de har for hydrogen. Det er hydrogen-fest på Oslo Børs nå. Det er store internasjonale aktører som ser hva som skjer i Norge, og vi har alle muligheter til å gjenbruke en infrastruktur på best mulig måte. Noe av den blir sikkert blå. Noe av den håper jeg blir så grønn som mulig. Det trenger vi.

Så til risikoen: Det er ikke bare skattebetalerne som tar den risikoen. Altså: Fortum er et finsk selskap, Heidelberg er et tysk selskap, og det er skattebetalere i andre land som er med på å ta den risikoen. Shell, Total, Equinor, Aker Carbon Capture er en annen norsk aktør. Og til representanten Myhrvold: Det finnes også i Østfold. Goodtech er også er en liten aktør som sikter seg inn mot disse markedene. Det er mange aktører, men vi må også evne å samarbeide, bl.a. mellom de nordiske landene. Vi er virkelig i det grønne hjørnet som skal bygge grønn konkurransekraft i Europa, og denne muligheten er vi i ferd med å gripe sammen.

Stefan Heggelund (H) [11:20:02]: Jeg stusset litt over innlegget til Aukrust og Barth Eide. Arbeiderpartiet har altså i flere måneder underkjent den søknaden i alle mulige medier, underkjent den og sagt at det er helt urealistisk at pengene kommer til å komme derfra. Og da jeg kommenterte i Dagbladet at det burde Arbeiderpartiet kanskje slutte med, og i samme artikkel fikk jeg også anledning til å forklare Espen Barth Eide hvordan det innovasjonsfondet er finansiert, så sa han at det var det merkeligste han hadde hørt fra den kanten på en stund. Poenget mitt var at jeg er kjempeglad for den enigheten vi har nå, men det går altså ikke an å si at Arbeiderpartiet har vært en sterk pådriver for fullfinansiering av to anlegg, når det altså er Lars Haltbrekken som leverer det i sitt alternative budsjett. Jeg mener det Lars Haltbrekken gjør i sitt alternative budsjett er feil. Jeg mener det vi gjør i vårt budsjett, er riktig. Men Arbeiderpartiet har altså kritisert oss for én ting i seks måneder når det gjelder karbonfangst og -lagring, og da er det umulig å ikke påpeke det når vi skal behandle meldingen.

Lars Haltbrekken (SV) [11:21:22]: Etter det siste innlegget er det nesten fristende å spørre om representantens Vipps-nummer, men jeg skal la være å gjøre det.

Klimakrisen krever at vi løfter i flokk. Den er av en så alvorlig karakter at vi er nødt til å finne fram det beste i vårt demokrati. Hvis nå regjeringens – eller Fortum Oslo Varmes – søknad om penger fra EUs innovasjonsfond ikke slår til, hvis pengene ikke kommer, hvis det kommer for lite, så må vi som land ha planene klare for hvordan vi da går videre. SV har forslag til det i sitt alternative budsjett. Det har vi blitt nedstemt på i Stortinget, beklageligvis, men i dag fremmes det forslag både fra SV og MDG, samt også fra SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, på å utvikle alternative finansieringsmåter for å sikre etablering av CO₂-fangst og -lagring også ved avfallsforbrenningsanlegget her i Oslo. Vi skulle ønsket at det forslaget fikk flertall, sånn at man kunne gå i gang med å utvikle alternative strategier for å sikre dette fangstanlegget dersom det viser seg at regjeringens strategi med å hente penger fra EU slår feil.

Og det er ikke bare i Oslo at vi trenger denne satsingen på CO₂-fangst og -lagring fra forbrenningsanleggene. Vi trenger det også i byer som Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Fredrikstad. Vi ser at alle disse stedene er det et sterkt ønske om og en sterk vilje til å få til CO₂-fangst og -lagring, og det vil være et betydelig bidrag til å nå Norges klimamål og få kuttet utslippene av klimagasser, men det vil også være et betydelig bidrag til å industrialisere og gjøre denne teknologien billigere, sånn at også flere land kan ta den i bruk.