Stortinget - Møte torsdag den 21. januar 2021 *

Dato: 21.01.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 5 [12:29:13]

Interpellasjon fra representanten Torstein Tvedt Solberg til kunnskaps- og integreringsministeren: «Vi får nå flere og flere alvorlige meldinger om koronautmattelse fra skoler og barnehager over hele landet. Ansatte melder om høyt arbeidspress, økende sykefravær, mangel på vikarbudsjetter og usikkerhet rundt smittevern. Dugnaden fra i vår er avlyst. Det kortvarige skippertaket har blitt erstattet av et langvarig arbeidspress. Koronakrisen blir langvarig, og det er behov for å gi allerede slitne ansatte bedre svar på hvordan hverdagen ute i skolene og barnehagene skal være fremover. Kan statsråden nå berolige dyktige ansatte i skoler og barnehager om at det vil komme klarere rammer, et tydelig og forutsigbart regelverk og tilstrekkelige ressurser for resten av skoleåret, og hvilke konkrete grep vil regjeringen ta for å lette situasjonen til de ansatte?»

Talere

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg vil starte med å si hvor imponert jeg er over den fantastiske jobben de ansatte i skolene og barnehagene rundt omkring i landet gjør. Jeg ser og hører om den innsatsen alle de gode ansatte i Skole-Norge nå gjør – hvordan de jobber på spreng for å møte nye krav, planlegge for karantener og sjonglere hjemmeskole og fysisk undervisning. De ansatte i skolene og barnehagene er en viktig del av førstelinja – noen av de viktigste heltene våre i denne krisa.

Fra Arbeiderpartiet vil jeg si klart og tydelig: Vi ser og anerkjenner den enorme jobben de gjør. Jeg ser at det ikke står på kampviljen, men jeg forstår at det er utmattende. For jeg er alvorlig bekymret over de meldingene vi får fra skoler og barnehager rundt omkring i landet. Det meldes om mangel på vikarbudsjetter og ulik tolkning av regelverk. Det er stort arbeidspress. Lærere som var utslitt allerede til høstferien, er nær utmattelse nå etter juleferien. Det er økende sykefravær. Vi så det nå spesielt i barnehagene, men også i skolene, og jeg har dessverre hørt om lærere som allerede har sluttet.

Dugnaden fra i vår er avlyst, men allerede overarbeidede lærere får fortsatt beskjed om å gjøre gratisarbeid på strammere og strammere budsjetter. At dugnaden er avlyst, blir nå bekreftet av at statsministeren også har sluttet å bruke dette ordet. En forsto vel kanskje at det var umusikalsk å fortsette å invitere til dugnad når en selv ikke møtte opp.

Det kortvarige skippertaket vi så for oss i vår, har blitt et langvarig, intenst arbeidspress for både lærere, ansatte og elever. Derfor mener jeg det nå er på tide å kalle en spade for en spade. I Danmark kaller de nå det siste året nødundervisning. Danskene er jo kjent for å bruke sterke og karikerte ord. Statsministeren sier ofte at hun kanskje ikke ville brukt akkurat de ordene, men jeg mener det er unntakstilstand i Skole-Norge. Å behandle det siste året som normalen blir lureri. Jeg synes det i for stor grad fortsatt snakkes som om dette er normalen. Store prosjekter om skoleutvikling blir ikke satt på pause, og en fortsetter i stor grad innføringen av fagfornyelsen.

Det som nå er klart, er at vi må planlegge for at denne situasjonen vil vare ut skoleåret. Derfor er mitt mål med denne interpellasjonen også å løfte blikket og invitere Stortinget til en debatt om de grepene vi må ta nå for å sikre at den unntakstilstanden som minst vil vare til sommeren, blir å leve med for både ansatte, barn og elever.

De siste dagers diskusjon om krisepakker til skolene og barnehagene viser at vi kanskje ikke her i dag blir enige om akkurat det. Jeg er opptatt av at den diskusjonen heller ikke skal skygge for viktige diskusjoner om bedre smittevern, behov for tydeligere regelverk, endringer i trafikklyssystemet, muligheter for hjemmekontor, behov for økte ressurser og hva vi må gjøre for å få bedre digital undervisning. Min påstand er at vi også politisk i for stor grad snubler fra den ene krisen til den andre. Spørsmålet nå er om vi har lært fra i vår og i høst, og om vi klarer å ta grep og justere kursen og unngå at vi gjør de samme feilene igjen.

Rødt nivå på ungdomsskoler og videregående skoler i januar er et godt eksempel på nettopp dette. Igjen ble ansatte i skolen innkalt til dugnad med kortest mulig frist og uten at merarbeidet og behovet for ekstra ressurser ble kompensert. Regjeringa presenterte rødt nivå kl. 18 en søndag kveld, som skulle virke fra mandag morgen kl. 8. Fjorten timer på å planlegge er kort tid selv om en er forberedt. Det ble ikke mye søvn på rektorer, lærere og ansatte som måtte lage ny timeplan på én natt. For rødt nivå betyr også en helt annen måte å organisere skoledagen på. Det er mindre kohorter, faste klasserom og én meter avstand for både elever og ansatte. Det er rett og slett merarbeid, mer digital undervisning og økt arbeidspress. Derfor mener jeg at rødt nivå også må bety økte ressurser til skolene. At regjeringa ikke la én krone på bordet når vi vet at det koster og krever mer, var feil.

Sånn kan det ikke fortsette. Skolene og barnehagene er allerede på bristepunktet. Vår jobb nå er å sikre et mer stabilt fundament for den unntaksskolen vi vet det blir fram til sommerferien. Og dette er ikke svartmaling, men virkeligheten der ute, der de ansatte gjør sitt beste, men opplever å ikke strekke til. En strekker ikke til for de barna som trenger fellesskapet skolen og barnehagen er.

I Facebook-gruppa «Korona-dugnad for digitale lærere» – som ble opprettet i iveren etter å dele og hjelpe hverandre da skolen stengte ned – deles det nå ikke bare digitale tips, en diskuterer også hva som trengs for å hjelpe en i skolehverdagen. Det etterlyses bedre smittevern og mer ressurser, og det stilles spørsmål om innføringen av nye læreplaner bør settes på pause. Og kanskje viktigst av alt: Det etterlyses tydeligere nasjonale føringer, flere folk og ressurser – og det læreren Monica beskrev på Facebook at hun trenger:

«Tid! Tid til alt jeg skal rekke. Til å rette. Til å veilede. Til å planlegge. Til å berolige. Til å være kone og mor.

Fri! Fri fra alt som tynger. Fri fra bekymringer om at jeg tar med smitte fra skole hjem til farmor på 92. Fri fra fagfornyelsen. Fri fra dugnad.»

Vi ser nå at flere barnehager melder at allerede fra høstferien i fjor var vikarbudsjettet brukt opp. Skoler forteller om at de ikke har penger til å sette inn vikarer. VG meldte at 1 400 spesialpedagoger ble brukt som vikarer framfor til spesialundervisning, og at 14 000 elever i grunnskolen har fått redusert spesialundervisning. Ferske tall fra Nav viser at det legemeldte sykefraværet i barnehagene har økt med hele 14 pst., og at det egenmeldte sykefraværet har økt tilsvarende.

Det er dette som er virkeligheten der ute. Arbeidspresset i skoler og barnehager er på rødt nivå. Det har det vært lenge. Nå ser vi også at det får konsekvenser. VG fortalte denne uka at 50 pst. av dem som jobber i skolen, vurderer å søke seg vekk eller bytte jobb. Jeg har hørt mange historier om folk som allerede har sluttet, som nå søker på andre jobber, og det kommer på toppen av den økende lærermangelen vi har nå. Det kan vi ikke stå og se på.

Spørsmålet nå er om vi har lært fra i vår og i høst, og om vi klarer å ta grep. Jeg mener det er et stort behov for et tydeligere regelverk og endringer i trafikklyssystemet. Det er behov for mer konkrete trappetrinn i systemet og for å tydeliggjøre hva som skiller de ulike nivåene. Jeg håper også at veilederne kan være tydeligere på forskjellene, og at en rydder opp i dette.

Konsekvensen nå er at en ser at det er store forskjeller når det gjelder hvordan dette tolkes. Jeg har hørt mange ansatte beskrive et nytt nivå som egentlig ikke finnes, et oransje nivå, som er midt imellom gult og rødt – et nytt uttrykk som har vokst fram nettopp i denne usikkerheten. Vi har sett at regjeringa har lagt fram en forskrift som var på høring før jul, med gult nivå med hjemmeskole. Det blir nesten som rødt. Jeg er i hvert fall veldig opptatt av at det er tydelige skiller mellom de ulike nivåene, og klart når en gjør hva.

Jeg har også fått mange konkrete bekymringer fra dem som jobber i voksenopplæringen. De følger nå ungdomsskolens veileder. Jeg mener det nå er på tide at de kanskje får sin egen veileder. Voksenopplæringen har en helt egen situasjon. Det er en spesiell gruppe elever som krever egne løsninger, spesielt når vi ser smitten som har vært i noen av disse miljøene. Jeg håper statsråden kan svare på om dette er noe en har vurdert eller vil se på.

Vi må også innom bedre smittevern, noe jeg får mange tilbakemeldinger om. De ansatte står midt i smittefaren. Ekstremt mange lærere jeg snakker med, er bekymret. Det er et paradoks at en lærer må ha nesten null nærkontakt privat, men på jobb må møte 50, 100, ja nesten 200 personer.

Skal barnehagene og skolene fortsatt kunne klare å være åpne fram mot sommeren, forutsetter det at ansatte ikke blir utsatt for eller bidrar til økt smitte. Jeg tenker at dette må få betydning for vaksineringen. Derfor har jeg støttet kravet fra Utdanningsforbundet om at det må vurderes. Jeg inviterer ikke nå til en krass debatt om vaksinerekkefølgen, men vil gjerne høre statsrådens vurderinger rundt dette – om når hun og regjeringa mener ansatte i skoler og barnehager bør inn på prioriteringslista for vaksine. Jeg ser også fram til svaret fra Folkehelseinstituttet på utfordringen fra Utdanningsforbundet. En del av dette er at en også må diskutere muligheten for hjemmekontor og hvordan man bedre kan ivareta risikogrupper.

Det er også behov for økte ressurser, og jeg mener det er grunn til å se spesielt på dette med vikarer og overtidsarbeid. Vi vet at de ansatte har jobbet mer, vi vet at de ikke har blitt kompensert, og vi vet at de ikke har fått tatt ut avspasering. Dette må det tas grep om hvis ikke flere skal forlate yrket, og jeg håper konkret at statsråden kan sette seg ned med KS og de andre partene og se hva hun kan gjøre for å sikre dette på en bedre måte.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Guri Melby []: Jeg vil starte med å takke representanten for å løfte dette temaet på Stortingets dagsorden. Jeg synes det er veldig bra at vi diskuterer dette fra landets viktigste talerstol, og jeg håper at det i seg selv kan bidra til at situasjonen i skoler og også i barnehager får enda mer oppmerksomhet rundt omkring. For det er ingen tvil om at det er en diskrepans mellom de tilbakemeldingene vi får fra kommunesektoren, og de beskrivelsene vi får fra mange som jobber ute i skolen. Jeg tror det er viktig at vi går ordentlig inn i dette og ser om det er så stor forskjell i virkelighetsopplevelsen, og hva det bør få av konsekvenser for politikken. Men jeg tror ikke det er vanskelig for noen av oss å forstå at det både er og har vært veldig krevende for ansatte i barnehager og skoler etter utbruddet av pandemien.

Jeg har også lyst til å føye til at det er mange yrkesgrupper som har stått i en veldig spesiell situasjon siden mars, men de som jobber i skoler og barnehager, som jobber tett på barn og unge, og som må møte opp på jobb hver eneste dag for å kunne utføre sine oppgaver, står i en veldig spesiell situasjon og i et veldig stort press. Og jeg vil gjerne gjenta det som jeg har sagt før, at ansatte i barnehagene og skolene har gjort en formidabel innsats. De har stått i jobben, de har gitt omsorg, trøstet, hjulpet barn og elever inn i leken og ikke minst gitt faglig opplæring. I tillegg har de gjort en kjempejobb med å håndheve smittevernreglene. Jeg tror det er mange der som – i likhet med mange av oss – har blitt smitteverneksperter i løpet av kort tid.

Før juleferien, og også nå etter jul, har vi hatt ganske få store utbrudd på skoler på tross av et ganske høyt smittetrykk, og vi hadde en synkende trend i smitten blant barn og unge tross åpne skoler og barnehager. Det viser jo at smittevernreglene overholdes, og at de fungerer. Jeg har også lyst til å trekke fram det poenget at Norge i større grad enn veldig mange andre land har holdt skoler og barnehager åpne og hatt en relativt normal drift, og det synes jeg hele sektoren kan være veldig stolt over.

Det var ingen av oss som i begynnelsen av mars i fjor kunne forutse hvordan disse siste ti månedene skulle bli. Smittesituasjonen rundt omkring i landet har vært og er varierende. Noen steder har det vært til dels store lokale utbrudd, mens andre steder har hatt et mer jevnt smittetrykk, og det er fortsatt steder i landet som nesten ikke har hatt smitte.

Ved hjelp av helsemyndighetene fikk vi på plass veiledere med råd om smittevern i barnehage, skole og SFO. I mai ble disse veilederne revidert, og det ble innført en trafikklysmodell med grønt, gult og rødt nivå som viser hvilket nivå av smitteverntiltak barnehager og skoler skal følge. Denne trafikklysmodellen skulle bl.a. bidra til mer forutsigbarhet for barnehager og skoler, i tillegg til at den tar hensyn til en eventuell økning i lokal smitte. Etter innføringen av denne modellen er det kun gjort mindre justeringer i veilederne. Jeg har også lyst til å si at gjennom hele denne tiden har vi hatt svært jevnlige møter med alle organisasjonene og med KS, og vi har hver gang bedt eksplisitt om tilbakemeldinger på veilederne. Noen ganger har de blitt justert på bakgrunn av disse tilbakemeldingene, men hovedbeskjeden har vært at trafikklysmodellen fungerer godt. Det betyr ikke at alt er perfekt, og at det ikke er noen utfordringer, men inntrykket formidlet via fagorganisasjonene er at modellen har fungert godt.

Barnehage- og skoleeierne skal også ha beredskapsplaner, sånn at de raskt kan veksle mellom de ulike nivåene i smittevernveilederne, men det vil selvsagt alltid ta litt tid å omstille seg fra ett nivå til et annet. Vi har også vært tydelige på at de gangene vi har vedtatt den type skifter, er det fullt mulig for skolene å bruke tid på å tilpasse seg.

Fram til 4. januar lå vi nasjonalt på gult tiltaksnivå i barnehager og skoler, og da var det opp til lokale myndigheter å vurdere om man skulle øke til rødt. Så langt har det ikke vært aktuelt at vi nasjonalt skulle ha barnehager og skoler på grønt tiltaksnivå. Da vi satte tiltaksnivået til rødt for alle ungdomsskoler og videregående den 4. januar, var det fordi smitten var økende. Det var mange som hadde reist i forbindelse med julen, og situasjonen var uoversiktlig mange steder i landet. Nå er situasjonen annerledes, og vi har heldigvis kunnet gå tilbake til gult nivå. Den beskjeden gikk ut på mandag. Vi sa at det skulle implementeres tidligst onsdag, men at man også fint kunne bruke hele uken til å omstille seg. Kommuner som har stort smittepress, bør imidlertid vurdere å beholde rødt tiltaksnivå for videregående, ungdomsskole og eventuelt også andre trinn. Vi har gode erfaringer med at smitten har blitt redusert i kommuner som har drevet på rødt tiltaksnivå, og at man derfor får smitten under kontroll raskt og kan gå tilbake til gult tiltaksnivå.

Smitteverntiltak som rammer barn og unge, skal være nødvendige og forholdsmessige og i minst mulig grad påvirke deres hverdag negativt. Vi vet stadig mer om hvor viktig det er for barn og unge å være til stede på skolen og i barnehagen. Derfor er det viktig at de tiltakene som settes inn for å bremse og unngå smitte, går minst mulig ut over barn og unge. Jeg er særlig opptatt av at vi er nødt til å skjerme de aller mest sårbare, og de skal alltid vurderes for et stedlig tilbud i barnehage og skole, også dersom det er redusert oppholdstid. Men jeg må også si at jeg har stor forståelse for at ansatte i skolen og barnehagen er bekymret for å bli smittet eller for å smitte andre, og jeg kan forsikre om at vi jobber tett med helsemyndighetene om tryggheten til ansatte, barn og elever. Vi følger hele tiden med på ny kunnskap om viruset. Smittevernveilederne er utarbeidet nettopp med tanke på å holde barnehager og skoler åpne på en forsvarlig måte også ved økt smitte.

Foreløpig har ikke helsemyndighetene tilrådd bruk av smittevernutstyr som munnbind i skolen og barnehagen, men dersom det skulle komme endringer i tilrådingene eller andre smitteverntiltak enn dem vi har i dag, vil jeg selvsagt umiddelbart legge til rette for at de skal tas i bruk. Det står verken på penger eller på vilje hos regjeringen.

Men fram til de fleste av oss er vaksinert, er det viktig at vi følger de rådene som gjelder for smittevern, både på fritiden og på jobb. Det å være hjemme når vi er syke, holde så mye avstand som mulig til andre og vaske hendene grundig og ofte er fortsatt de beste tiltakene for å begrense smitten.

Hjemmekontor for lærere når de ikke underviser, kan også være et fornuftig smitteverntiltak. Det må eventuelt løses lokalt og i samarbeid med partene i arbeidslivet, men jeg har flere ganger understreket at det er tiltak som bør tas i bruk for å redusere risikoen for smitte mellom de voksne i skolen. Jeg vet også at mange er slitne, og vi vurderer flere tiltak. Vi har f.eks. jobbet med hvordan lærer- og lektorstudenter kan være et viktig bidrag til å fylle vikarbehovet i skolen, og jeg vet at f.eks. Bergen kommune har vært veldig flinke til å ta dette i bruk.

Når det gjelder det øvrige regelverket, har det i hovedsak ligget fast fra de første midlertidige reglene for barnehage og skole kom på plass våren 2020.

Før jul hadde Kunnskapsdepartementet på høring et forslag om å åpne for mer hjemmeopplæring på gult nivå. Det var ulike synspunkter på dette forslaget. Jeg har vært opptatt av å finne fram til løsninger som ivaretar flere hensyn samtidig, og som gir klare og forutsigbare rammer. Jeg har derfor hatt møter med og bedt om innspill fra de sentrale aktørene på området om dette temaet. Men vi skal ikke legge skjul på at det åpenbart er noen dilemmaer her. Det vil være utfordringer i å greie å balansere hensynet til tryggheten til de ansatte og det behovet ungene våre har for en tettest mulig oppfølging og fysisk tilstedeværelse på skolen. Vi gjør så godt vi kan for å greie å forene og ta hensyn til begge disse to tingene samtidig, og det er det vi forsøker på også med dette forslaget. Litt mer fleksibilitet i bruk av hjemmeopplæring, også der man driver skolen på gult nivå, håper jeg kan bidra til å redusere stress og belastning og gi mer spillerom for den enkelte skole til å finne gode løsninger som passer for lærerne, men som ikke minst også gir et godt tilbud til elevene. Så det er viktig for meg å få på plass det regelverket.

Det har også vært veldig viktig å ha tett kontakt med sektorene, bl.a. gjennom jevnlige møter med barnehage- og skoleeiere, organisasjonene til ansatte og også Elevorganisasjonen.

Når det gjelder de økonomiske rammene, har regjeringen vært tydelig på at kommunesektoren skal kompenseres for merutgifter og mindreinntekter i forbindelse med virusutbruddet. For 2020 har kommunesektoren blitt kompensert med 18,7 mrd. kr begrunnet i virusutbruddet, og for første halvår 2021 har Stortinget bevilget 8,6 mrd. kr til kommunesektoren begrunnet i økonomiske konsekvenser av virusutbruddet. I tillegg til dette kommer en rekke ordninger som går spesifikt på skolesektoren, f.eks. støtte til digitalt utstyr, ekstra støtte til tilbud for sårbare barn, osv. I en situasjon med store ekstraordinære utgifter som følge av virusutbruddet og tilhørende smitteverntiltak er det viktig at kommunene og fylkeskommunene legger til rette også økonomisk for at skoler og barnehager fortsatt kan levere gode tjenester.

Jeg kan forsikre representanten Torstein Tvedt Solberg om at jeg og regjeringen gjør det vi kan for at barn og unges rettigheter blir ivaretatt, samtidig som det skal være trygt å jobbe i både barnehage, skole og SFO.

Jeg håper med dette at jeg har greid å være innom de fleste problemstillingene som representanten løftet. Hvis ikke får jeg helt sikkert anledning også videre i debatten til å diskutere flere av temaene som er blitt tatt opp.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg vil takke statsråden for svaret og at vi er i gang med denne diskusjonen. Det er godt vi har mer tid, for det er mange detaljer i dette.

Noe av det jeg vil utfordre statsråden på i den videre diskusjonen, er ordene vi skal bruke for å beskrive den situasjonen skolene og barnehagene nå står i. Mange av de ansatte jeg har snakket med, opplever at en politisk – også vi, som deres politiske ledere – ikke anerkjenner de utfordringene de står i. Jeg mener selv at vi bør kalle dette en unntakssituasjon og en unntaksskole. Mye av den politiske diskusjonen synes jeg bærer preg av at en later litt som om dette er en normal. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på hennes tanker rundt dette, hva vi tenker rundt det, og hva vi kaller det. Jeg er enig i at målet vårt er å sikre og legge til rette for at skolene og barnehagene forblir åpne.

Statsråden sier at det er en diskrepans i diskusjonen om behovet for ressurser. Jeg vil nok heller si at en lever på litt ulike planeter, og jeg opplever at den største avstanden er mellom regjeringas påstander og virkeligheten og realiteten der ute. Jeg vil nå utfordre statsråden spesielt på at det er hun og regjeringa som sitter med det største ansvaret for den avstanden og den såkalte diskrepansen. Nå baserer en seg på og skryter av estimater og behovet i oktober. Vi står nå i en helt annen situasjon. Jeg er spent på når en kan forvente nye estimater. Jeg er spent på om en nå jobber med nye regnestykker. Melby innførte rødt nivå på alle ungdomsskoler og videregående skoler uten å bevilge flere ressurser. En visste at det krevde mer, men stilte ikke opp med de pengene en snakker så varmt om. Det kom en krisepakke den 29. januar. Kan en nå si at det kommer flere ressurser?

Jeg er også litt utålmodig når det gjelder en del av avklaringene en har sagt skal komme i løpet av våren, og som statsråden sier hun jobber med. Jeg håper en kanskje kan si noe mer om når en ser for seg at det blir en avklaring rundt eksamen. Jeg vil gjerne at statsråden nå kan si noe om hva hun tenker om tempoet på fagfornyelsen og skoleutvikling, når en nå ser og vet at denne situasjonen kommer til å vare, at unntakstilstanden kommer til å vare i hvert fall fram til sommerferien. Jeg har i hvert fall ikke sett at statsråden har kommentert at den kommer til å vare bare til utpå vårparten.

Til slutt håper jeg at statsråden også får tid til å komme innom det jeg nevnte om voksenopplæringen. Det er en liten del av hele utdanningssystemet og har lett for å bli glemt, men spørsmålet er om de bør få en egen veileder, spesielt rettet mot deres utfordringer.

Statsråd Guri Melby []: Da jeg brukte begrepet diskrepans, handlet det først og fremst om ulikheten i det jeg opplever blir beskrevet fra klasserommet kontra fra kommunene – altså ikke mellom den virkeligheten vi beskriver, og den lærerne beskriver, men mellom den kommunene beskriver for oss, og den lærere, rektorer og andre beskriver.

Vi har hele veien vært bekymret for om de beregningene vi har kommet fram til sammen med KS, har vært gode nok på området skole og barnehage. I hele høst var jeg veldig redd for at mange holdt igjen i bruken av ekstramidler, fordi opposisjonen hele tiden sådde tvil om de pengene ville komme fram. Derfor er jeg også bekymret for om det har vært underrapportert hvor stort behovet i skole og barnehage faktisk er. Så da regjeringen skulle legge fram sin tilleggsproposisjon for kommunene i november, la vi på én milliard kroner ekstra oppå det som arbeidsgruppa der KS er med, hadde sagt var behovet for første halvår, hovedsakelig begrunnet i behovet i skole, barnehage og helse. Vi har hele veien også vært tydelige på at hvis det skulle vise seg at behovene blir større enn det vi beregnet i høst, vil vi selvsagt stille opp med mer penger. Men det er jo ikke sånn at da vi beregnet behovet i høst, så vi bort fra at det kunne bli rødt nivå. Det var blant de faktorene vi regnet med, og som er en av grunnene til at vi satte av 8,6 mrd. kr ekstra.

Jeg er helt enig i at det ikke er noe behov for å late som om ting er normalt, så det har jeg heller ikke prøvd å gjøre. Jeg har vel opptil flere ganger brukt begrepet krise. Vi står i en pandemi. Noen ganger tenker jeg at vi skal være stolte over at vi i det hele tatt greier å holde skoler og barnehager åpne, og vi kan ikke forvente at vi skal få til alt. For eksempel når det gjelder innføringen av fagfornyelsen, som lærerorganisasjonene var veldig opptatt av at vi skulle gjøre på tross av pandemien, har vi også sagt at vi selvsagt ikke forventer at alt skal innføres til punkt og prikke og på en ny måte dette året. Den typen slakk må vi faktisk gi dem som står i klasserommet.

Når det gjelder avklaringer i løpet av våren, skal vi komme raskt tilbake med avklaringen angående eksamen. Der har vi gitt et tydelig oppdrag til Utdanningsdirektoratet, som vurderer sårbarheten ved systemet og hva som er mulig å gjennomføre.

Når det gjelder voksenopplæringen, er det definitivt et tema som jeg synes vi bør bruke mer tid på. Grunnen til at det ikke er blitt laget en egen veileder, er at voksenopplæringen er organisert svært ulikt i ulike kommuner. Derfor er heller ikke voksenopplæringen knyttet til ungdomsskoleveilederen. Det er opp til kommunene å bestemme hvordan de skal behandle voksenopplæringen, ut fra hvordan den er i kommunen. Om det er behov for en egen veileder, mener jeg vi kan komme tilbake til.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Det er ingen tvil om at 2020 og starten av 2021 – som alle håpet skulle bli så mye bedre – har vært krevende. Det er bare å snakke med lærere og skoleledere, og de vil fortelle hvor utfordrende det er å skulle gjøre endringer hele tiden når smittesituasjonen er så uoversiktlig. Så jeg er veldig glad for at vi får diskutert dette godt i dag, og jeg er glad for denne interpellasjonen.

Det er lærerne som står i frontlinjen, og som hver dag bærer ansvaret for de prioriteringene vi gjør i denne salen. Prioriteringen har nemlig vært at barn og unge skal skjermes mest mulig, og at vi ønsker å holde skolene åpne. Det har vært prioriteringen. Hver gang man har gjort lettelser i smittevernreglene, har det vært ønsket at barn og unge skal komme først. Man vet også at når man gjør det, vil det føre til økte kostnader for skoler og kommuner. Nettopp derfor er jeg veldig glad for at statsråden har vært tydelig hele veien – også her i dag – på at de kostnadene skal dekkes. Jeg tror det er en grunn til at man nå i Utdanningsnytt kan lese at 60 pst. har fått større respekt for lærerne i løpet av pandemien, og at veldig mange også er fornøyde med hvordan skoler og barnehager har organisert seg i en ny hverdag. Det er fordi man har jobbet beinhardt for å få det til.

Da pandemien kom, var det veldig vanskelig å vite hva slags ekstrautgifter man har. Den mest naturlige måten å gå fram på da er å sette seg sammen med partene, med KS, og gjøre grundige beregninger. Det var de beregningene som lå til grunn for at man i 2020 fikk over 20 mrd. kr ekstra, og at man i år har bevilget 8,6 mrd. kr ekstra. Det er mer enn man først estimerte. Hvorvidt man har brukt mer enn 8,6 mrd. kr de første ukene nå i januar, har ikke jeg sett noe regnestykke på. Men jeg forventer, som statsråden sa, at man hele tiden gjør disse beregningene, og at dersom det koster mer, skal det dekkes.

Jeg er enig i at det er forskjell i virkelighetsforståelse, for når man har fått økte overføringer fra staten, som KS er enig i dekker merutgiftene, er det veldig urovekkende for oss her å høre lærere og skoler fortelle at pengene ikke når fram. Det er også ganske urovekkende at koronaen av og til brukes i noen kommuner – slik jeg har forstått det – litt som en unnskyldning for at man nok en gang kutter i skolebudsjettet. Det er bl.a. sett i byer som Bodø, Tromsø, Trondheim og Oslo, hvor man nå gjør kutt. Hvis kommunene må gjøre kutt i den ordinære driften av skolene fordi de har vanskeligheter med å få budsjettene til å gå i balanse, er det én ting. Men dersom man ikke betaler lærerne for overtid og ekstrajobbing og ikke betaler for vikarer under en pandemi, er det et veldig stort problem, og jeg forventer at statsråden, som hun har varslet, er tydelig på dette overfor kommunene.

Jeg skulle ønske at alle her, som har ordførere, er like tydelige overfor dem, for selv om vi er i en krisetid, kan ikke lokaldemokratiet opphøre. Det ville være ganske problematisk dersom vi på Stortinget skulle begynne å øremerke midler til hver eneste kommunal sektor når vi har en pandemi som slår så ulikt ut. Det er det vi må anerkjenne – at det ikke er én løsning.

Når det er sagt, mener jeg at vi må se på om vi skal bevilge mer dersom kommunene ikke får dekket sine kostnader. Jeg håper alle her unngår å så tvil om at det er det man skal gjøre. Sår man tvil om det, er det vanskeligere for skoler og kommuner å vite og da tørre å prioritere f.eks. flere vikarer.

Jeg er litt nysgjerrig på regnestykket som jeg opplever at interpellanten, Tvedt Solberg, har brukt i en del debatter. Senest i går sa representanten at kommunene ikke har fått dekket utgiftene sine, og at 50 pst. av kommunene ikke har blitt kompensert for tapt foreldrebetaling i SFO og barnehage. Men det er jo ikke riktig, for i tilleggsproposisjonen i november ble kommunene kompensert for dette. Det er heller ikke slik at man baserer seg på estimater fra oktober. Man har jo nettopp bevilget 8,6 mrd. kr i år fordi man visste at det kunne skje større endringer i skolen, og at det ville føre til økte kostnader.

Men vi skal være ydmyke, for det er lærernes opplevelse som er viktig. Det er det vi legger til grunn når vi nå diskuterer hva man skal gjøre. Da handler det om penger og om å sikre at de kommer fram til skolene, men det handler også om, som statsråden var inne på, at man kanskje gjør mer for å avlaste lærerne, både ved å få inn flere vikarer – kanskje lærerstudenter – og ved å være åpen og ærlig om at man ikke forventer at alt med f.eks. fagfornyelsen går som planlagt. Dette er en vanskelig situasjon, men vi skal gjøre vårt beste for å hjelpe lærerne og skolene i den situasjonen de står i.

Marit Arnstad (Sp) []: Aller først er det på sin plass med en stor takk til alle landets lærere, skoleledere og kommuner, som står i første rekke for å gi elevene en så normal hverdag som mulig under veldig unormale omstendigheter.

Mange lærere er forståelig nok trøtte av dobbeltarbeid og stadig skiftende rammer, og mange føler usikkerhet og utrygghet for egen helse. For lærerne kastet seg ikke rundt bare 12. mars i fjor, de har jo måttet kaste seg rundt gjentatte ganger i snart et år. I en undersøkelse fra Respons som ble kjent denne uka, svarer de fleste at de føler seg overarbeidet, smitteutsatt og underbetalt for merarbeidet. Det er foruroligende når mer enn halvparten av de 1 200 lærerne som ble spurt, i løpet av de to siste årene har søkt jobb eller vurderer å sende inn jobbsøknad til stillinger utenfor skoleverket. Det må i hvert fall være en varsellampe for arbeidsgiverne ute i kommunene og for ansvarlige statsråder, for det siste vi trenger nå, er frafall av faglærte lærere, som vil forsterke den lærermangelen vi allerede har i skolen.

Smitteverntiltakene er nødvendige, men de koster, sjølsagt, både i kroner og i ekstrainnsats. Senterpartiet har i lang tid etterlyst en avklaring på hvordan merutgiftene skal kompenseres, og så var sjølsagt svaret i fjor høst en gruppe med regjeringen, KS og lærerorganisasjonene. Men det er klart at mens de satt og jobbet og regnet på mindreinntekter og merutgifter, jobbet barnehagelærerne, assistentene, lærerne og rektorene nesten fletta av seg for å dekke opp for sykdom og karantene som gjorde at kollegaer ikke kunne møte på jobb.

Jeg må si at jeg synes nok det er langt fra denne salen og til det enkelte klasserom når jeg hører enkelte av innleggene, for det hjelper ikke å si til en rektor som i ukevis har 30 pst. av staben i karantene og skolen på rødt nivå, at en bare kan knipse fram nye vikarer. Og det er utfordrende for rådmenn og skolesjefer å skulle oppheve alle budsjett – å si fra seg alle budsjett nærmest, oppheve dem og si at nå regner vi på nytt – uten tilstrekkelig sikkerhet for hva som faktisk blir kompensert. For det er noen spor som skremmer. En skal ikke lenger tilbake enn til våren 2020 og kompensasjon for tapt foreldrebetaling i barnehagene, der det ble en diskusjon om mindreinntektene faktisk ble kompensert eller ikke.

Jeg reagerer litt på at i stedet for at regjeringen er åpen om at ting kan gjøres bedre, lager en her en slags oppkonstruert konflikt mellom kommunene og skolene, kommunene og lærerne. Det synes jeg er litt uverdig i den situasjonen vi står i. Istedenfor å ta til seg litt av den kritikken som kommer, velger regjeringen nærmest å skylde på kommunene. Det synes jeg er svært uheldig. Det er en slags form for «blame game», som jeg også ser at representanten Tybring-Gjedde kom med i Utdanningsnytt, der en insinuerer at kommunene bruker pengene på andre ting enn skole, og at det nærmest er kommunenes feil at en nå står i store vanskeligheter i skoleverket. Poenget er at ansvarlige rektorer og kommuner ikke kan bruke penger de ikke har – og ikke er sikre på vil komme. Når virkeligheten taler så tydelig som den gjør, mener jeg at regjeringen også må være med og erkjenne både at de kan gjøre ting bedre, at kommunikasjonen kan være bedre, og at den kanskje ikke har vært god nok i de månedene som ligger bak oss.

Senterpartiet mener det kreves en annen type dialog både med kommunene og med skolene. Så mener Senterpartiet også sterkt at en del av de tingene som nå er knyttet til fagfornyelsen, bør vurderes i løpet av dette halvåret. Da tenker vi særlig på den svært uheldige eksperimenteringen med matematikkeksamenen som regjeringen legger opp til, og som Utdanningsdirektoratet ønsker å få gjennomført, som vil svekke matematikkfaget. Den typen eksperimentering er i alle fall slett ikke det skolene trenger i den situasjonen de nå er oppe i, der de skal håndtere en veldig ekstraordinær situasjon.

Mona Fagerås (SV) []: Lærere opplever at de er overarbeidet, smitteutsatt og underbetalt for merarbeidet i pandemiskolen. 53 pst. av dem har enten søkt seg bort eller vurderer en jobb utenfor skolen. Dette er tall ifølge VG. Dette er svært oppsiktsvekkende, og jeg forventer at dette tas på høyeste alvor av landets kunnskapsminister. Vi kan ikke miste flere lærere nå.

SV har sammen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå lagt inn et representantforslag med 16 konkrete forslag til hvordan vi kan få inn flere lærere i norsk skole. Alle disse forslagene har regjeringspartiene tidligere stemt imot. Vi har allerede altfor få utdannede lærere i norsk skole, og en lærerkrise i norsk skole er høyst reell. Det må også landets skoleminister snart innse.

Så er det på tide at også posisjonen i dette landet lytter til sektoren, som er samstemt om at noe må gjøres.

  • Vi trenger at flere søker seg til lærerutdanningene.

  • Vi trenger å beholde de lærerne vi allerede har.

  • Vi trenger å få seniorene til å være villige til å stå lenger i jobben.

Norske lærere trenger nå mer enn et klapp på skulderen. De trenger å se at pengene kommer fram til dem de var ment for. Da handler det om å tro på de beskrivelsene som skolen kommer med, som lærerne har, sånn som representanten Marit Arnstad var inne på i sitt innlegg.

Det er åpenbart at pengene som er ment å gå til skole, bør gå til skole, og det er ministerens ansvar å sette inn tiltak som virker. Det er ministeren som må komme med tydeligere instrukser til kommunene enn det ministeren så langt har prestert, om å styrke skolebudsjettene, om å få inn vikarer som kan avlaste slitne lærere, og ikke minst at pengene kommer elevene til gode. Vi vet at de elevene som mest av alt trenger å være på skolen, er de som sliter mest akkurat nå.

Det nytter ikke å skylde på kommunene. Det presset skolene har vært igjennom i snart ett år, er enormt, og en kan bare beundre de ansatte i barnehagene og skolene etter det de har stått i. Skolene trenger penger på bordet nå, og de trenger ikke flere bekymringer rundt økonomi i tillegg til alt annet.

Så kan det godt hende at denne representanten av og til skyter over mål, slik som ministeren var inne på i VG forleden. Det ligger i gamet om å være med og ta ansvar for laget, men dette er jo et ansvar for laget som ministeren burde tatt. Det er et ansvar hun burde tatt for norske skoler i den alvorlige situasjonen vi er i nå, og ikke be andre om å gjøre jobben.

Løsningen for å sikre at skoler og barnehager får dekket sine utgifter i forbindelse med korona, er ikke moralske pekefingre overfor norske kommuner. Løsningen er en kompensasjon som dekker de faktiske utgiftene den enkelte kommune har hatt. Det har ikke dagens løsning gjort så langt, og jeg skulle ønske ministeren var villig til å se det. For dagens løsning dekker bare et gjennomsnitt, og det betyr at noen kommuner får mer, mens andre kommuner får mye mindre.

Først og fremst handler dette om kommuneøkonomi, en kommuneøkonomi som gjør det mulig å satse på barn og unge, slik at en ikke er nødt til å kutte i tilbud til barn og unge, sånn som realiteten er i mange norske kommuner akkurat nå.

Solveig Schytz (V) []: Lærere, barnehageansatte, elever, skoler og barnehager har gjort en enorm innsats det siste året, og det vil jeg takke særskilt for. Det er mange som har strukket seg veldig langt.

Lærernes og elevenes situasjon er det viktigste for oss i Venstre. Derfor er det helt sentralt at de ressursene regjeringen har satt av til å dekke kommunenes og fylkenes utgifter innen utdanningsområdet, faktisk blir brukt i skolen. Derfor er jeg og Venstre glad for den tette kontakten som har vært mellom departementet, KS og organisasjonene, om hvilke midler som trengs i kommuner og fylker for å sikre at merkostnader og inntektsbortfall blir dekket. Det er bra at regjeringen har gitt fylkene og kommunene de midlene som er meldt inn som nødvendige, og at de i høst la på en milliard ekstra for å sikre at tilstrekkelige midler skulle være tilgjengelig.

Jeg er glad for statsrådens klare tale og signaler gjennom hele pandemien om at barna, barnehagen og skolen er det viktigste, og at disse må komme først. Venstre er også glad for at vi som land har greid å holde skolene åpne i mye høyere grad enn andre land som vi kan sammenligne oss med.

At interpellanten tar opp vikartilbudet i kommuner og fylker, er helt på sin plass. Selv om regjeringen har gitt kommunene og fylkene ekstra midler, virker det dessverre ikke som alle disse midlene er kommet fram til skoler og barnehager. Utdanningsforbundet dokumenterte i sin egen undersøkelse hos sine medlemmer nå i høst at det ikke virket som at de pengene staten og regjeringen gir, kommer inn til skolene. Man hører også om enkelte kommuner som har satt koronastøtten i fond heller enn å bruke den på tiltak i kommunen, og slik kan vi ikke ha det.

Dersom kommunene og fylkene ikke bruker pengene de får, til det de skal, går det tvert imot det regjeringen har bedt om. Her må lokale politikere og administrasjoner i fylker og kommuner levere det som regjeringen har lagt grunnlag for i sine bevilgninger og med sine tydelige signaler.

Barn og unge skal ha et like godt og best mulig tilbud under pandemien. Det skal ikke være slik at det kuttes i dette. Lærere og rektorer skal være trygge på at de kan gjøre jobben sin på en god måte. Venstre forutsetter at fylkene og kommunene leverer i henhold til det ansvaret de har for barn og unges framtid, og ikke bruker pandemien for å spare penger i budsjettene.

Jeg er glad for at statsråd Melby er tydelig på at det ikke står på pengene, og at pengene skal fram til skolene, til lærerne og til elevene.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg vil takke for en god debatt, og ikke minst vil jeg takke statsråden for at hun nå skal se grundigere på noen av de utfordringene hun i dag har fått, kanskje spesielt dette om voksenopplæringen.

Jeg vil også si meg enig med representanten Tybring-Gjedde, som tydelig sier at en forventer at de ansatte skal få overtidsbetaling og bli kompensert for det ekstraarbeidet de er blitt påført. Det synes jeg er et bra signal fra regjeringspartiet Høyre. Det er ikke det vi har sett fram til nå. Det var ikke det vi så da Høyre var med og innførte rødt nivå i ungdomsskoler og videregående skoler. Da forventet en gratisarbeid. Det er ingenting som ligger i avtalene til lærerne nå om at de skal bli kompensert for dette, så jeg håper dette betyr at Høyre sammen med statsråden fra Venstre nå vil sette seg ned med partene og ikke minst fra regjeringens side legge penger på bordet, slik at en blir kompensert for det ekstraarbeidet en har hatt. Det må regjeringen være en del av om det skal skje.

Jeg er også veldig enig med representanten Arnstad, som kaller det uredelig, slik regjeringspartiene diskuterer, og ikke minst den måten de setter kommuner, skoler og lærere opp mot hverandre på i diskusjonen om ressurser.

Siden manglende foreldrebetaling ble brukt som eksempel, synes jeg egentlig det er sjokkerende om regjeringspartiene er fornøyd med egen innsats på det området. Her er det snakk om inntekter som en ikke fikk i mars, i april, i mai. Noen av de pengene fikk en altså til slutt, på slutten av året, i desember, og det er regjeringen strålende fornøyd med, den sneglefarten i framdriften og måten å jobbe med kommunene på. Det sier seg selv at det blir umulig for en rektor eller for en rådmann å planlegge når regjeringen er mer opptatt av å krangle på regningen og kutte ned på regnestykkene. Jeg er veldig enig med representanten Arnstad, og håper at statsråden nå framover er mer på offensiven – raskt vil ha på plass nye estimater, kan si at hun vil gå i dialog med KS for å få regnestykkene på bordet – ikke bare sitte på kontoret og vente på at andre skal regne for henne, og at en får en mer samlende diskusjon, der en ikke setter kommuner, skoler og lærere opp mot hverandre, og i hvert fall ikke skylder på opposisjonen. Det er ikke noe annet enn søkt. En må kunne forvente en litt annen diskusjon om vi skal klare å komme i mål.

Statsråd Guri Melby []: Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over hva slags debatt vi nå fikk. Jeg hadde håpet at vi kanskje kunne greid å løfte blikket litt og diskutere noen av de langsiktige konsekvensene som jeg frykter at denne koronaskolen får. For det er ingen tvil om at selv om vi nå har de aller, aller fleste skolene åpne, og selv om de fleste også kan drive på gult nivå, er det fortsatt mange barn og unge som ikke får like god undervisning og oppfølging som det de får til vanlig, og som ikke får like tett oppfølging fra lærerne sine. Jeg er redd for hva det fører til både av læringstap og av sosialt utenforskap. Jeg er redd for at det fører til økt frafall og en rekke andre ting, og jeg skulle ønske at vi kunne ha løftet blikket litt over på det.

Men så har det nok en gang blitt en krangel om penger. Jeg må bare understreke det nok en gang: Regjeringen har fra dag én sagt at vi skal stille opp for kommunene. Vi startet ganske tidlig med å bevilge ekstra midler. For eksempel det med å dekke foreldrebetaling: Det gikk ikke mange dagene fra barnehagene stengte, til regjeringen sa at vi skulle ordne opp i det. Og kommunene har jo ikke de samme likviditetsutfordringene som f.eks. private bedrifter, så det er ikke slik at kommunene må få pengene inn på konto den dagen foreldrebetalingen forsvinner. Så lenge de vet at pengene kommer fra staten, kan de budsjettere med det. Og hvis vi nå kommer i en situasjon der kommunene faktisk ikke stoler på staten, da har vi virkelig store problemer.

Jeg mener at det 2020 viste, var at staten stiller opp med penger. Alle beregninger vi har så langt, viser at vi faktisk stilte opp med mer enn det kommunene hadde av utgifter.

Når det gjelder de tiltakene som representanten etterlyser, f.eks. kontinuerlig dialog med KS: Ja, det har vi. Vi har en egen arbeidsgruppe der KS er med, som sitter og gjør disse beregningene, og som tar inn de nye tallene, de nye faktaene, og som selvsagt kommer med veldig klare tilbakemeldinger til oss i regjering dersom det er behov for mer penger.

For å understreke det nok en gang: Vi har bevilget 8,6 mrd. kr ekstra for dette halvåret, men hvis det skulle vise seg at behovet er større, vil vi selvsagt stille opp med de pengene. Så det er viktig nå – og det handler ikke om skyld, men det handler om å være tydelig overfor dem som nå faktisk kan gjøre en endring – at verken rådmenn, ordførere eller andre lar være å ta i bruk de pengene de har fått, på vikarer, på økt renhold, på støttefunksjoner som gjør at det er mulig å drive et best mulig opplæringstilbud uten å slite ut de ansatte. For hvis pengene skulle bli brukt opp, hvis det skulle bli tomt, og hvis behovet overstiger det de har fått til nå, så kommer de til å få mer.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 5 avsluttet.