Presidenten: Etter
ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
også får en taletid på inntil 3 minutter.
Runar Sjåstad (A) []: Ønsket til forslagsstillerne
om en gjennomgang av planene for vernede vassdrag med mål om å øke
utbyggingen har blitt grundig behandlet i komiteen, men har ikke
oppnådd flertall.
Historisk ser
vi at det første arbeidet i Stortinget på dette feltet ble gjort
allerede i 1960, da Gabrielsen-komiteen ble nedsatt, noe som resulterte
i Verneplan for vassdrag i 1973. Målsettingen for en samlet plan
for vassdrag var å få til en samlet nasjonal forvaltning av landets
vassdrag, og at planen skulle ses i sammenheng med landsplan for
nasjonalparker. Disse skulle ivareta naturvern og friluftsliv og
avveies opp mot behovet for en forsvarlig kraftdekning. I dag ser
vi at det er ca. 390 vernede vassdrag i Norge.
Energimeldingen
fra 2016 understreket at verdien av å sikre disse vassdragenes verneverdier
og urørthet er større enn gevinsten de ville gi ved en utbygging.
Likevel ble det åpnet for at det i særskilte tilfeller kunne behandles
konsesjoner for vannkraftverk i vernede vassdrag, knyttet til effekt
ved flom- og skreddempende tiltak, innenfor akseptable miljøkonsekvenser,
og at disse sakene i så fall skulle behandles direkte av Stortinget. Også
inngrep som veibygging, kraftlinjer og drenering skulle kunne vurderes
opp mot verneverdiene, om de kan gjennomføres uten å hindre vernebestemmelsene. Opovassdraget
er så langt det eneste vernede vassdraget som etter vedtak i Stortinget
er åpnet opp for inngrep som tiltak mot flom.
Statsråden har
vært tydelig på at kunnskapsgrunnlaget oppdateres jevnlig i NVE,
og at det er tilgjengelig på deres sider. En ny gjennomgang vil
være omfattende og arbeidskrevende og støttes derfor ikke nå.
Det estimerte
potensialet for utbygging på om lag 50 TWh er basert på et rent
teknisk og økonomisk utbyggingspotensial, jf. statsrådens svarbrev
til energi- og miljøkomiteen. Likevel mener et flertall at det er
bra at en søker muligheter for å finne alternative kilder til fornybar
energi, og at det i enkelte tilfeller kan være lurt å vurdere kraftproduksjon,
om man reduserer flomfaren. Disse må i så fall vurderes særskilt.
Tap av natur og
klimautfordringene er to hovedutfordringer som samfunnet må løse,
uten at den ene går på bekostning av den andre. Derfor må vi evne
å bevare og videreutvikle et økologisk representativt nettverk av varig
vernet vassdragsnatur, for å ivareta natur og artsmangfoldet.
Jeg vil dermed
anbefale komiteens tilråding.
Liv Kari Eskeland (H) []: Det er all god grunn til
å vera einig i forslagsstillarane sitt utgangspunkt for dette Dokument 8-framlegget,
der dei gjev ein hyllest utan atterhald til vasskrafta vår. Det
gjer eg og! Ingen energiproduksjon kan samanlikna seg med kvalitetane
som ligg i vår regulerbare vasskraft – ingen over, ingen ved sida
av.
Me har bygd mykje
av vår velstand på denne vasskrafta, og me har eit uttalt mål om
å utvikla denne, og seinast i budsjettet for 2021 tok regjeringa
grep for å utnytta endå meir av det potensialet som ligg her gjennom endringar
i skatteregimet, noko som me allereie no får tilbakemeldingar om
vil vera med på å bidra til auka investering i kWh i vasskraft.
Men så har me
naturen og omsynet til naturverdiar på den andre sida av vektskåla,
for all menneskeleg aktivitet krev inngrep i naturen, og det er
sjølvsagt grunnen til at me har sett på at nokre naturverdiar må
og bør vernast – noko som er grunnlaget for dei omfattande verneplanane
som er laga, og som Stortinget så seint som i 2016 slutta seg til
gjennom stortingsmeldinga Kraft til endring.
Likevel – det
vil nok heilt sikkert vera vassdrag som kan ha potensial i seg til
både å ta vare på dei naturkvalitetane eller kulturminna som det
er verd å ta vare på, samstundes som det er mogeleg å byggja ut
delar av det verna vassdraget – noko me har fleire eksempel på.
Etnevassdraget er eit slikt eksempel. Det er også andre tilfelle der
flomsituasjon i verna vassdrag kan kombinerast med kraftproduksjon
– Opovassdraget vart nemnt her i stad.
Difor har Stortinget
i sin visdom i handsaminga av energimeldinga opna for at det i særskilde
tilfelle vil kunna handsamast konsesjonar for vasskraft i verna vassdrag
på visse vilkår. Samtidig er det viktig å halda på det verneinstituttet
me har slått fast gjennom fleire vedtak.
Departementet
har slått fast i sin gjennomgang av saka at det ein kan få att i
talet på kilowatt sett i forhold til ein relativt omfattande gjennomgang
av våre verna vassdag, er relativt beskjedent. 39 pst. av fastlandet
er dekka av verna vassdrag, og det er ein stor jobb som i tilfelle
skal gjerast med å rekartleggja desse områda.
Forslaget tek
likevel opp i seg fleire viktige forhold som både komiteen og Stortinget
vil få høve til å drøfta vidare i åra som kjem, nemleg trongen for
meir fornybar energi, og korleis me skal skaffa oss denne energien
på ein miljøvenleg og skånsam måte, slik at me også greier å ta
vare på naturen.
Framstegspartiet
skal ha ros for at dei ser seg om etter innovative løysingar for
å møta den aukande energietterspurnaden no som me har som mål å
fasa ut den fossile energien me i dag nyttar på mange område. Eg
ser fram til at dei også framover vil vera konstruktive medspelarar
til dette arbeidet.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Terje Halleland (FrP) []: Fremskrittspartiet har
spurt Stortinget om å få ta en gjennomgang av mulighetene for skånsomme
vannkraftutbygginger i vernede vassdrag, men nei, vi får ikke det.
En sånn gjennomgang er for omfattende, var svaret. Så spurte vi
om kraftselskapene kunne få lov til å ta den gjennomgangen, men
vi fikk ikke flertall for det heller. En sånn etablering er ikke
mulig uten at det gjøres inngrep i naturen, og da er det uansett
ikke ønskelig.
Samtidig har vi
en debatt gående om klima og om hvordan vi skal få ned klimagassutslippene
i Norge. Elektrifisering er stort sett svaret nesten uansett spørsmål.
Dessverre går debatten utelukkende på mer bruk av kraft, ikke hvor
denne kraften skal komme fra. I dag har vi overskudd av kraft, men
når vi ser de planene som er framover, ser jeg ikke hvordan dette
skal la seg gjennomføre.
Vi har lokalsamfunn
som slåss for nye etableringer, som skaper verdier og arbeidsplasser,
men som utelukkende blir etablert på grunn av tilgang til kraft.
Vi har storskala batterifabrikker, datalagring, elektrifisering
av sokkelen og elektrifisering av transporten, for å nevne noen
eksempler. Dette henger ikke lenger sammen. Jeg har ikke registrert
én kritisk stemme til sånn etablering.
Men vi har hatt
andre diskusjoner, bl.a. om etablering av utenlandskabler. Flertallet
i denne salen har vært oppriktig bekymret for en sånn etablering
på grunn av faren for økt pris og at dette skal kunne svekke norsk konkurransekraft.
Er det sånn at det samme flertallet ikke er bekymret for økte priser
om kraften blir brukt til noe annet enn å bli sendt til utlandet?
Det har sikkert veldig mye for seg å elektrifisere sokkelen, men
tror en virkelig at dette ikke vil gi prisene for fastlandsindustrien
de samme utfordringene?
Jeg håper man
i like stor grad som man har avvist våre forslag i dag, forteller
til kommuner og næringsliv, som i disse dager arbeider for etablering
av ny aktivitet, at disse arbeidsplassene kan være truet av mangel
på kraft.
Alle energiformer
har en eller annen påvirkning på miljøet rundt oss. Storsamfunnet
har vist i vindkraftutbyggingene hvor langt en har vært villig til
å gå med naturinngrep for å få til kraftproduksjon. Men likevel,
med ny kunnskap og ny teknologi, har en ikke tro på at våre kraftselskaper
vil kunne finne fram til vannkraftprosjekter der gevinsten er større
og inngrepene mindre.
Da tar jeg opp
Fremskrittspartiets forslag.
Presidenten: Representanten
Terje Halleland har tatt opp det forslaget han refererte til.
Sandra Borch (Sp) []: Vannkraften har vært og er
ryggraden i det norske kraftsystemet og utgjør i dag store deler
av norsk kraftforsyning. Det er ingen tvil om at vannkraften har
vært bærebjelken i utviklingen av det moderne Norge, og det er ingen
tvil om at vannkraften også i framtiden blir viktig.
Senterpartiet
er generelt positive til å se nærmere på de mulighetene og det potensialet
som ligger i økt fornybar energiproduksjon i norske vassdrag. Vi
har over lengre tid tatt til orde for å se på muligheter for opprustning
og utvidelse av eksisterende vannkraft og ser i utgangspunktet derfor
positivt på dette forslaget. Men jeg vil presisere at vi også er
opptatt av at en slik eventuell utbygging må skje innenfor nærmere
bestemte rammer og med hensyn til de verneverdiene som en del av
vassdragene i dag representerer.
Jeg må også få
understreke at det derfor ikke kan være snakk om et frislepp på
området. Men en faglig gjennomgang som bygger på flere hensyn, bør
ingen i denne salen være redd for.
I flere deler
av landet er det knyttet betydelige utfordringer til fare for flom
og ras i vernede vassdrag, som det derfor ikke er anledning til
å gjøre gode og nødvendige sikringstiltak i. I slike tilfeller må
det kunne være både meningsfullt og samfunnsøkonomisk klokt å legge til
rette for bl.a. utbygging av vannkraft.
Det er ingen tvil
om at teknologi og ny metodikk muliggjør påkobling av eksempelvis
sideelver i eksisterende vannkraftverk på en helt annen måte, med
potensial for bedre miljøforhold enn det som var tilfellet tidligere.
Dette kan også gjøre det mulig å ta vare på natur samtidig som man
produserer mer fornybar kraft.
Senterpartiet
er derfor positiv til at det kan åpnes for bygging av kraftverk
i vernede vassdrag i de tilfellene det ikke er i konflikt med verneverdier
og eksisterende næringer. En gjennomgang av planene for vernede
vassdrag kan utgjøre et godt kunnskapsgrunnlag for å utnytte potensialet
for økt produksjon av norsk fornybar vannkraft. Vi støtter derfor
forslaget i dag.
Jeg mener imidlertid
at det ikke bør åpnes for å innvilge eventuelle søknader fra kraftselskap
i slike vernede vassdrag før det er gjort en gjennomgang. Det er
derfor viktig å legge til grunn at en eventuell gjennomgang på området
vil kunne avgjøre hva slags vassdrag det er aktuelt å se nærmere
på som har en slik grad av verneverdier eller konfliktnivå at det
framstår som uaktuelt å bygge ut kraftverk i. Eventuelle søknader
fra kraftselskap i denne forbindelse må etter vår mening komme i
etterkant av en slik gjennomgang.
Lars Haltbrekken (SV) []: Den 14. januar var det
40 år siden norgeshistoriens største sivil ulydighetsaksjon på miljøområdet.
Den 14. januar 1981 marsjerte 600 politifolk opp til nullpunktet
i Stilla, ikke langt fra Alta sentrum, for å bære bort de tusen
elveredderne som hadde lenket seg fast i protest mot utbyggingen
av Alta-Kautokeinovassdraget.
Selv om naturvernerne
tapte kampen om utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget, vant naturvernerne svært
mye på lengre sikt. Verneplanen for vassdrag, som har vernet tett
innpå 400 vassdrag, er en av de virkelig store naturvernseirene
som vi kan være stolte av i Norge, og det har vært et bredt flertall
i Stortinget som har stått bak de verneplanene som har kommet.
For ikke lenge
siden fikk vi også et forslag fra en statsråd fra Fremskrittspartiet
om vern av Øystesevassdraget i tidligere Hordaland fylke. Det var
et svært godt forslag fra Fremskrittspartiets statsråd, som ble
enstemmig stemt igjennom i Stortinget.
Det var i fjor
også 50 år siden vi så de første sivil ulydighetsaksjonene for naturen
i Norge. Det var også knyttet til en vannkraftutbygging – Mardøla.
Vi skal i disse
sakene huske historien. Vi skal huske den betydningen som miljøorganisasjonene
har hatt i arbeidet for å få vernet det som på mange måter kan kalles
Norges regnskognatur. Vi har et internasjonalt særskilt ansvar for
å ta vare på vassdragsnaturen. Jeg er derfor glad for at det er
et bredt flertall i dag som står sammen om å avvise forslaget fra
Fremskrittspartiet.
Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder): Jeg vil
starte med å si at tida for de store vannkraftutbyggingene i Norge
definitivt er over, og det er slått fast mange ganger. Jeg er glad
for det flertallet som i dag sier nei til dette forslaget. Regjeringa
har også bebudet en energimelding. Den blir viktig. Det er klart
det er elementer i dette som det er viktig å diskutere, bl.a. teknologien,
som går framover.
Det er verdt å
merke seg – vi har vært igjennom en stor vindkraftdebatt – at nå
kommer solcelleteknologien i større og større grad, også i Norge.
Den utvikler seg veldig raskt. Dette handler om å ta i bruk de samlede mulighetene
vi i Norge har når det gjelder vann – som er, som sagt, ryggraden,
og den kraften vi har der, er veldig viktig – men nå har vi også
fått betydelig vindkraftproduksjon. Så kommer sol i betydelig grad
inn. Småkraft er også en viktig del av dette. Så hørte jeg i representanten Sandra
Borchs innlegg at det kan være tilfeller der man kan gjøre både
klimatilpasning og fornybar kraftproduksjon i småskala. Det er jeg
helt enig i. Det bør vi være nysgjerrige på og se på, men at det
må kombineres i en sånn plan, er jeg skeptisk til.
Noe annet som
skjer nå, som er veldig viktig, er en utrolig digitalisering av
kraftsektoren. Det gir oss et helt nytt handlingsrom å spille på.
Jeg er opptatt av at vi nå bruker disse mulighetene så godt som
mulig i Norge. Vi har også en lang tradisjon for nordisk fellesskap,
samarbeid og organisering av kraftsektoren, og vi bør fortsette å
bygge ut det samarbeidet, som vi har gjort de siste 25 årene. Vi
er ledende i Europa i å organisere dette.
Her ligger det
så mange andre muligheter vi skal utnytte før vi går inn og diskuterer
hvilke vassdrag vi eventuelt skal gå løs på. Det spriker i det faggrunnlaget
som vi får inn – fra at det er mulig å gjøre noen tilpasninger i
allerede utbygde vassdrag, til å bygge ut ny. Det spriker mellom
5 TWh og 30 TWh, noen sier opp mot 50 TWh, men det er jo et behov
vi ikke har, så vi må også få et faggrunnlag som gir oss et navigeringspunkt.
Energimeldinga er et viktig startpunkt for det.
Statsråd Tina Bru []: Jeg mener, som forslagsstillerne,
at vi både skal bevare og utvikle vannkraften videre. Den gir grunnlag
for verdiskaping og nye næringer, bidrar til kraftkrevende industri,
gir grunnlag for økt elektrifisering, gir inntekter til stat og kommuner
og har en flomdempende effekt. Derfor har vi sammen bl.a. endret
skattereglene for vannkraft for å legge til rette for nye investeringer
og opprustning og utvidelse av eksisterende vannkraftverk.
Samtidig er det
viktig å bevare et representativt utvalg av den norske vassdragsnaturen.
Stortinget sluttet seg så sent som i 2016, i energimeldingen – Meld. St. 25 for
2015–2016 – til at vassdragsvernet i hovedsak skal ligge fast. Stortinget
vurderte at disse vassdragenes verneverdier og urørthet er større
enn gevinsten ved utbygging.
Verneplanen for
vassdrag var et utspring fra konfliktene rundt de store vannkraftutbyggingene
på 1960- og 1970-tallet. All kraftutbygging i naturen, også vannkraft, krever
inngrep i naturen. Gjennom de to siste årene har vi vært igjennom
en svært opprivende debatt om vindkraft, og der har Fremskrittspartiet
og Senterpartiet skiftet standpunkt, fra å være veldig for til nå
å bli svært restriktive. De, som alle andre partier i denne sal,
har endret politikk som følge av den store motstanden. Men man kan
jo undre seg om Fremskrittspartiet og Senterpartiet har forstått
hva som førte til den konflikten i utgangspunktet.
Forslagsstillerne
viser til at ny kunnskap og teknologi kan gi bedre utnyttelse av
vannkraftressursene samtidig som miljøhensynet ivaretas, og jeg
er helt enig i det, for takket være målrettet forskning og utvikling
er dagens prosjekter mer skånsomme og effektive. Det er likevel
ikke mulig å bygge ut vannkraft uten naturinngrep og miljøulemper.
Potensialet for større utbygginger i vernede vassdrag uten betydelig
konflikt er svært begrenset.
Spørsmålet om
å se på verneplanene på nytt i håp om å finne prosjekter med akseptable
miljøvirkninger er tatt opp flere ganger tidligere. Det har også
vært fremmet forslag om å se på prosjekter med flomdempende effekt.
Vurderingene har vært at det realistiske potensialet nok er beskjedent.
Å gå igjennom alle verneplanene vil også være et svært omfattende
arbeid. Jeg noterer meg at forslagsstillerne innser dette. Verneplanene
består av 390 objekter og omfatter ulike vassdrag som til sammen
skal utgjøre et representativt utsnitt av Norges vassdragsnatur.
Svært få land
har et så stort mangfold i landskapstyper og rikdom på vann og vassdrag
som Norge. Utbygging av vannkraft har tjent oss godt, og vern av
vassdrag har vært en viktig del av den samlede vassdragspolitikken.
På bakgrunn av dette ser jeg ikke behov for at det nå settes i gang
en gjennomgang av planene for vernede vassdrag.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Terje Halleland (FrP) []: Med sin innstilling til
denne saken sier regjeringen fra seg muligheten til å få en økt
vannkraftproduksjon, eller i alle fall en oversikt over hva potensialet
kunne vært, i en tid der det er økt etterspørsel etter kraft, fornybar
kraft, og det ikke er så mange alternativer til det. Når en da tar
med at statsråden har vært en sjeldent tydelig stemme mot den motstanden
som gjerne har vært i vindkraftdebatten, er mitt spørsmål til statsråden:
Er det ny vindkraft på land som skal være løsningen på økt etterspørsel
etter kraft?
Statsråd Tina Bru []: Vi har ikke noe umiddelbart
behov for massivt med ny kraft i Norge. Vi styrer mot et kraftoverskudd.
Helt frem til 2040 kommer vi til å gjøre det, i det nordiske kraftmarkedet.
Men jeg er helt enig med representanten i at vi er nødt til å passe på
den balansen, for vi har store planer, og det er mye vi ønsker å
få til.
Jeg tror ikke
løsningen på en situasjon der vi har stoppet mye vindkraft og kraftig
strammet inn den politikken på grunn av stor motstand mot å gå inn
i urørt natur og bygge i natur – som Fremskrittspartiet har vært en
av de fremste forsvarerne for i den debatten – er å gå inn i vernede
vassdrag. De er vernet av en veldig god grunn. Vi har masse vannkraft
i Norge som vi fortsatt kan utvide, ruste opp, få mer potensial
ut av, men å begynne med å gå inn i de vernede vassdragene tror
jeg ikke er en løsning på å skaffe mer kraft uten betydelig mye
mer konflikt.
Terje Halleland (FrP) []: De første vassdragene våre
ble vernet for 50 år siden. Vi har fått en helt ny kunnskap, vi
har en helt ny kompetanse, og vi har en helt ny teknologi til å
bygge ut vannkraften i naturen vår i dag enn hva vi hadde den gangen.
Hvis statsråden,
som også er aktiv i programkomiteen til Høyre, skal se på de mulighetene
vi har for å få økt kraftproduksjon, er dette noe som nestlederen
i Høyre vil stille seg bak å være motstander av?
Statsråd Tina Bru []: Jeg forstår ikke helt. Det
er ikke slik at all vannkraftutbygging i Norge er vernet. Noe er
vernet, av god grunn, og vi har god kunnskap om det. Noe av kunnskapsgrunnlaget
er eldre, ja, men det er også fordi det har vært så opplagt at dette var
natur med stor verdi som trengte et vern.
Så må man tenke:
Til hvilket formål? Ja, man kan si at det teknisk er et potensial
på rundt 50 TWh i vernede vassdrag, men hvis man faktisk skulle
realisert det, snakker vi om massive inngrep, massiv rasering av
naturverdier. Jeg tror ikke noen av oss her inne egentlig er for
det. Hvis man skal begynne å gå inn i vernede vassdrag, vil man
uansett få et veldig lite potensial som er gjennomførbart. Det må
uansett konsesjonsbehandles, og der vil man også stille krav for
å ivareta miljøverdier. Spørsmålet er: Hvor mye kraft får man ut
av det, og er det verdt det? Er det verdt å ta den kampen istedenfor
å legge til rette for at vi kan bygge ut på andre måter i noe som
ikke er vernet, som jeg mener vi sammen nå har fått til i budsjettforliket,
med skattereglene for mer vannkraft?
Runar Sjåstad (A) []: Representanten Haltbrekken
tok kampen mot utbygging av Altavassdraget til inntekt for miljøbevegelsen.
Den var nok en viktig drivkraft, men jeg tror mange var uenig i
at man skulle legge kirken i Masi og store deler av bygda under
vann – at man skulle frata reindriftsnæringen viktige beiteareal.
Det var nok litt mer sammensatt enn det. Det er nok også grunnen
til at den politiske kampen på 1970- og 1980-tallet endte med at
NVE til slutt, i 1974 i konsesjonssøknaden, hadde tatt vekk store
arealer.
Men tap av natur
og klimautfordringer er i fokus, og når vi har et potensial på 50 TWh
på områder hvor man allerede har gjort inngrep, er det naturlig
at man ønsker å se på det. Med de begrensningene som foreligger:
Hvor stort anser du at det egentlige potensialet er? Det blir en viktig
del av diskusjonen.
Presidenten: Presidenten
minner om at talen skal rettes til presidenten, ikke til statsråden.
Statsråd Tina Bru []: Det går en diskusjon om hva
som egentlig er potensialet for å hente ut mer kraft fra vannkraften
vår, og det varierer veldig i tall. Én ting som er helt tydelig,
er at man innimellom i denne debatten, tror jeg, blander litt og
ikke helt har klarhet i hva som er de ulike måtene å gjøre det på.
Det er f.eks. forskjell på å oppruste noe og å utvide noe. En opprustning
kan handle om å bytte ut en turbin, få mer kraft ut av det man allerede
har, mens en utvidelse nesten i samtlige tilfeller vil innebære
mer naturinngrep. Man må utvide areal, bruke mer, bygge ned mer
natur. Så jeg tror ikke potensialet er så enormt, jeg tror vi kan
få litt mer ut av mange forskjellige ting, men tiden for de store
vassdragsutbyggingene er nok forbi. Det betyr ikke at vi ikke skal
være flinke til å ruste opp det vi har, utnytte der det er fornuftig
å gjøre det uten for store naturinngrep. Det tror jeg er en fornuftig
politikk for å få mer kraft og samtidig ta vare på naturen og miljøet
rundt.
Runar Sjåstad (A) []: Det er veldig viktig at vi
får avklart hvor stort det egentlige potensialet er, for det er
jo en drivkraft i debatten. Jeg og Arbeiderpartiet er ikke uenig
i de begrensningene som ligger der, og at vi også skal ta hensyn
til lokalkunnskap, til lokal motstand, eventuelt støtte. Er ikke
statsråden enig i at det ville ha vært viktig for debatten framover
at vi hadde fått avklart hvor stort det egentlige potensialet er?
Statsråd Tina Bru []: Jeg mener ikke at det er veldig
vanskelig å finne den informasjonen. Det som var poenget med mitt
svar i sted, var at vi også må rydde opp i begrepene rundt hva som
er hva. Å si at det er et potensial for så og så mye: Hva er potensialet
for å utvide, hva er potensialet for å oppruste, hvor mye får man
ut av det? Tallene er lett tilgjengelige, Statkraft har gode tall
på dette, NVE har gode tall på dette, og det står også ganske tydelig
forklart der hva som er potensialet innenfor de ulike måtene å gjøre
dette på.
Jeg er helt enig
i at noen fakta i bunnen er viktig, men jeg synes det ville vært
veldig spesielt om vi nå, etter at vi nettopp nærmest har blitt
enige om at vi ikke skal ha vindkraft noe sted – for å sette det
litt på spissen, det er sånn denne debatten har utviklet seg – hadde
sagt at vi skal løse det med å gå inn i noe som har vært vernet, eller
som har stor naturverdi, og tro at dette ikke kommer til å bli veldig
opprivende og skape mye konflikt. Det tror jeg ikke er en vei framover.
Jeg tror den politikken vi har i dag, er fornuftig. Jeg tror vi
skal respektere at vi har en avveiing av ulike hensyn, og så henter
vi ut der det er mulig å gjøre det uten for store inngrep.
Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg skal gjøre noe så uvant
som å si tusen takk til statsråden for et usedvanlig godt innlegg.
Jeg tror at hvis jeg fortsatt hadde vært leder i Naturvernforbundet,
skulle jeg ha tilbudt henne et medlemskap i organisasjonen på flekken.
Jeg tror jeg kunne
ha sagt nesten hvert ord av det statsråden sa i sitt innlegg. Det
er godt å høre et sånt forsvar av vernet av natur som vi tross alt
har fått til i Norge.
Det jeg ønsker
å spørre om, er: Vi har i dag mange gamle vannkraftkonsesjoner gitt
i en tid da miljøkravene var nesten fraværende. Det er nå en revidering
av disse konsesjonsvilkårene, så jeg ønsker å høre statsråden fortelle
litt om hvordan regjeringen legger opp arbeidet for å få gjort mer
for å få revidert de gamle vannkraftkonsesjonene.
Statsråd Tina Bru []: Takk for den komplimenten –
hvis jeg får lov til å si det. Jeg setter pris på det.
Jeg mener det
jeg sier, men det er også en annen grunn enn bare at naturverdiene
har en egen verdi – som de jo har – til at jeg sier det jeg sier.
Sånn jeg har fulgt energidebatten de siste årene, og sånn jeg ser
for meg at den kommer til å utvikle seg, tror jeg vi er ganske sjanseløse
til f.eks. å få til elektrifisering av hele samfunnet vårt og klare
å gjøre dette på en måte som ikke skaper store rifter og stor konflikt
– hvis vi ikke klarer å enes om noen viktige prinsipper, at vi må
balansere også hensynene her og ivareta viktige verdier på begge
sider. Det er også en grunn til at jeg mener vi bør stå for den
politikken vi har hatt.
Når det gjelder
vilkårsrevisjonene, mener jeg det er et kjempeviktig grep. Der har
man blitt enige om at man kommer til å akseptere en viss grad av
tap av kraftproduksjon for å bedre miljøverdiene, for det er det
god grunn til å gjøre i flere av de gamle konsesjonene.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 3.
Votering, se voteringskapittel