Stortinget - Møte torsdag den 18. februar 2021

Dato: 18.02.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 229 S (2020–2021), jf. Dokument 8:66 S (2020–2021))

Innhold

Sak nr. 8 [16:09:46]

Innstilling fra næringskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Emilie Enger Mehl, Liv Signe Navarsete, Geir Pollestad og Marit Knutsdatter Strand om å kutte i kvotene for tollfri import av jordbruksvarer fra EU etter brexit (Innst. 229 S (2020–2021), jf. Dokument 8:66 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det innenfor den fordelte taletid bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Steinar Reiten (KrF) [] (ordfører for saken): Behandlingen av representantforslag 8:66 S fra Senterpartiet i næringskomiteen viser at det fremdeles er et bunnsolid og bredt flertall på Stortinget for å videreføre hovedlinjene i norsk landbrukspolitikk, slik de også er nedfelt i Granavolden-plattformen.

Det viktigste grepet for å sikre inntektsgrunnlaget for norske bønder, en variert bruksstruktur og landbruk i hele landet er å opprettholde et velfungerende importvern for norske landbruksprodukter. Det sentrale spørsmålet i denne saken har vært hvor langt norske myndigheter kan og skal gå i å kreve ytterligere reduksjon i tollfrie importkvoter av landbruksprodukter fra EU i forbindelse med brexit. Forslagsstillerne vil be regjeringen om å gå i forhandlinger med EU med mål om å redusere tollfrie kvoter for import av landbruksvarer fra EU til Norge som følge av brexit. De ønsker også å be regjeringen om å avvise nye forhandlinger som tar sikte på videre liberalisering av handelen med landbruksprodukter etter artikkel 19 eller andre bestemmelser i EØS-avtalen.

Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet mener i likhet med forslagsstillerne at et velfungerende importvern er avgjørende viktig for å opprettholde et livskraftig norsk landbruk. Likevel vil disse partiene påpeke at det verken i selve artikkel 19 i EØS-avtalen eller i den konkrete avtalen som ble inngått som følge av forrige artikkel 19-runde, finnes hjemmel for å redusere tildelte kvoter hvis ett eller flere medlemsland forlater unionen. Det er altså ikke mulig for norske myndigheter å justere kvotene uten at dette skjer gjennom artikkel 19-forhandlingene. Dersom Norge ber om konsultasjoner om størrelsen på importkvotene til Norge, vil det fra motparten, EU, fort bli utvidet til ordinære forhandlinger i samsvar med ordlyden i artikkel 19 om toårige gjennomganger med sikte på ytterligere liberalisering.

Jeg vil i den forbindelse gjøre oppmerksom på at regjeringspartiene ved en inkurie ikke står inne i Arbeiderpartiets særmerknad på side 2 i komitéinnstillingen med følgende ordlyd:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at forslagsstillerne foreslår at Norge skal avvise nye forhandlinger under artikkel 19. Disse medlemmer viser til at Norge etter artikkel 19 er forpliktet til å gjennomgå handelen med landbruksvarer hvert annet år, og disse medlemmer mener en slik gjennomgang må danne grunnlaget for hvordan man vurderer behovet for forhandlinger.»

Dette er en viktig presisering, som regjeringspartiene fullt ut slutter seg til. Norge er gjennom artikkel 19 i EØS-avtalen forpliktet til en gjennomgang av handelen med landbruksvarer annet hvert år, men den norske regjeringen står da fritt til å meddele EU at en ikke ser behov for forhandling om endringer av gjeldende bestemmelser om tollfrie kvoter.

Et bredt flertall, bestående av regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, understreker viktigheten av at Norge opptrer som en ansvarlig og forutsigbar avtalepartner overfor EU. Krav fra Norge om reforhandling av tollfrie kvoter som ikke er hjemlet i avtalegrunnlaget, vil kunne trigge motkrav fra EU om en full artikkel 19-runde. Da er det ikke så enkelt som at Norge kan legge sine krav på bordet og forvente at motparten, som representerer neste 450 millioner innbyggere, faller til fote og innfrir kravene.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Saksordføreren har redegjort godt for de merknadene og standpunktene som også Arbeiderpartiet har og står inne i i denne innstillingen. Som saksordføreren har sagt, er det et stort, overveldende flertall på Stortinget – det eneste unntaket er Fremskrittspartiet – som slår fast at vi skal ha et velfungerende importvern som en bærebjelke i den norske landbrukspolitikken. Avvikling av det vil selvfølgelig gå betydelig ut over både primærprodusenter og mange viktige arbeidsplasser i næringsmiddelindustrien.

Som saksordføreren riktig har påpekt, har det fra Arbeiderpartiets side vært viktig å få fram at det er en gjennomgang av handelen annet hvert år, men det er opp til regjeringen å vurdere om det er behov for forhandlinger. Det er ingen automatikk, men det er det som er grunnlaget i artikkel 19.

Videre vil jeg påpeke at det også kan gjøres forbedringer innenfor importvernet, det så vi f.eks. under den rød-grønne tiden, da man gikk fra krone- til prosenttoll, som danner grunnlaget for viktige inntekter innen melkeproduksjonen i dag. Det er også noe Arbeiderpartiet ser på, og som ligger inne i vårt utkast til partiprogram – om det er mulig å utnytte mekanismen med å bruke prosenttoll der vi har glede av det.

Med dette er Arbeiderpartiets standpunkt i denne saken grundig redegjort for, både av saksordføreren og med dette innlegget. Vi kommer fortsatt til å kjempe for den balanserte interessen i å ivareta norske landbruksprodukter, og vi håper regjeringen følger opp den merknaden som sier at landbruket i størst mulig grad må skjermes i kommende forhandlinger, som regjeringspartiene også er en del av.

Guro Angell Gimse (H) []: Det kunne ha vært logikk i Senterpartiets forslag om at når et land trer ut av EU, får vi tilgang til et mindre marked gjennom avtalene, og at de britiske kvotene for tollfri import av jordbruksvarer burde gå i fratrekk. Men det hadde betinget to ting: Det ene er at andelen av importen fra Storbritannina hadde vært så stor at det var naturlig. Det andre er at vi hadde en avtale liggende der den ene parten ensidig kunne gå fra deler av avtalen. Ingen av disse to betingelsene er til stede.

Avtalen som vi har inngått med EU, tar ikke høyde for brexit. Så er det sånn at skiftende regjeringers erfaringer de siste tiårene er at EU ønsker økt markedsadgang til Norge for landbruksvarer. På bakgrunn av det har det liten hensikt å kreve reforhandlinger av eksisterende avtaler med EU om handel på bakgrunn av brexit. Vi må huske at handelen med landbruksvarer mellom Storbritannia og Norge har vært beskjeden. Importen fra Storbritannia utgjorde 2,6 mrd. kr i 2018, og total import fra EU var på 45 mrd. kr. Importen fra Storbritannia utgjorde altså 4 pst. av den samlede handelen i EU.

Regjeringen ivaretar interessen til norsk jordbruk gjennom velfungerende importvern, bilaterale og multilaterale forhandlinger om handel. I de kommende forhandlingene med EU etter artikkel 19 vil regjeringen vektlegge at britene ikke lenger er en del av det indre markedet. Norsk landbruk blir godt og offensivt ivaretatt innenfor de rammene vi har.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): I debattar om marknadstilgang, frihandel, forhandlingar mellom Noreg og EU er det verkeleg nokon i denne salen – dessverre eit stort fleirtal – som trur at lua-i-handa-strategien er den beste. Me har jo greidd å skjerpa tollvernet ein gong dei seinare åra. Det var i 2013, då Senterpartiet hadde landbruksministeren og me skjerpa ostetollen. Det var vilt opprør blant høgrepartia i denne salen. Dei skulle endra dette før dei hadde hengt av seg frakken, når dei kom i regjering. Dei går framleis med frakk – fordi Stortinget tok ansvar. Det var mykje støy, men me vågde, og me stod på det. Me hadde jo rett til å gjera det, og det har ikkje fått andre konsekvensar for oss enn at dei jordbruksoppgjera ein hadde i åra etter det, ikkje ville vore moglege om det ikkje var for det politiske grepet som vart gjort i 2013.

Balanse vart det sagt i eit innlegg her, og det er det dette handlar om. Når me får tilgang til EUs marknad, er det me betaler for det, grovt sett to ting: Me betalar i form av EØS-midlar, og me betalar i kraft av å gje EU tollfrie kvotar inn til Noreg på landbruksprodukt. Så det er jo marknadstilgangen me betalar for, og derfor vert det heilt feil når Høgre påstår at kor stor andel av handelen som går mellom Noreg og Storbritannia, påverkar denne saka. Det som påverkar denne saka, er at me får tilgang til ein marknad som har 70 millionar færre innbyggjarar, og så seier ein: Ja, men me skal framleis betala det same. Det er Senterpartiet ueinig i. Me meiner at då skal me betala mindre. Det vert ei skeivheit i styrkeforholdet mellom Noreg og EU. Det må få konsekvensar, og det er det forslaget vårt i denne saka handlar om.

Så har eg lyst til å gje litt ros til landbruksministeren, og det er for den siste setninga i brevet me har fått, der det står:

«Stortinget kan være trygg på at regjeringen vil fortsette å legge vekt på norsk landbruks beskyttelsesbehov i alle fremtidige forhandlinger, uavhengig av hvem motparten er.»

Ja, det er eg heilt einig i. Men det står jo i ganske sterk kontrast til det enkelte Høgre-representantar no reiser rundt med, særleg i Nord-Noreg, der dei seier at no skal me prioritera fisken framfor landbruket. Så ein sel ut to bodskap frå regjeringspartia. Eg heiar på at ein skal akseptera at Noreg har offensive og defensive interesser, men det er heller ikkje sånn at lua i handa er ein god strategi. Me må ha ei tøff tilnærming for å vareta norske interesser.

Så vil eg ta opp dei to forslaga som Senterpartiet står saman med SV om.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Tollvernet er en helt grunnleggende forutsetning for å kunne opprettholde et landbruk i hele landet. Derfor var det viktig for Kristelig Folkeparti å få inn i Granavolden-plattformen at et velfungerende importvern er en av bærebjelkene for regjeringens landbrukspolitikk. Det har vi også vist i praksis. Vi har forhandlet om en frihandelsavtale med Mercosur-landene, som er noen av verdens største eksportører på storfekjøtt, uten å gi et eneste tonn økt importkvote på storfekjøtt.

Det at Storbritannia forlater EU, endrer ikke handelsavtalene Norge har gjort med

EU, verken på landbruk eller på andre områder. Avtalene er inngått med EU, ikke med EUs enkeltmedlemmer. Verken EØS-avtalens artikkel 19 eller brevvekslingsavtalene våre med EU gir formelt grunnlag for å kreve reforhandlinger av avtalene med begrunnelse i at et land har gått ut av unionen.

Det virker som om forslagsstillerne forventer at EU uten videre vil akseptere å redusere importkvoter uten å stille motkrav for å gi slike innrømmelser. Senterpartiet har tilstrekkelig regjeringserfaring til å vite bedre. Det er grunn til å minne om at denne regjeringen har gitt langt mindre innrømmelser i artikkel 19 for ost og kjøtt til EU enn det Senterpartiet gjorde da de sist hadde landbruksministeren. Ost er den desidert mest sensitive av de fem landbruksproduktene der det faktisk har vært handel med Storbritannia. I den midlertidige handelsavtalen mellom Norge og Storbritannia har regjeringen utnyttet et handlingsrom i WTO-regelverket for å splitte ostekvoten til EU mellom EU og Storbritannia. Vi har tatt 299 tonn ost fra WTO-kvoten til EU istedenfor å gi det samme volumet til Storbritannia. Dette har EU akseptert.

Til slutt vil jeg gi honnør til Arbeiderpartiet, som viser en ansvarlighet i denne saken. En svekkelse av importvernet, f.eks. gjennom krevende artikkel 19-forhandlinger med EU, vil kunne føre til en reduksjon av norsk matproduksjon, både i primærjordbruket og i næringsmiddelindustrien, som også representanten fra Arbeiderpartiet sa her. Dette vil til slutt gå ut over sysselsetting, bosetting og ikke minst aktivitet i distriktene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Geir Pollestad (Sp) []: Når det gjeld artikkel 19-forhandlingane, har ein inngått avtaler etter dei i 2003, 2012 og 2018, og det vert framstilt som at ja, men ein gav mindre enn det ein gjorde før. Men det kjem jo på toppen, så dette har bygd seg gradvis oppover.

Fleirtalet i komiteen har understreka viktigheita av at ein skal vurdera behovet for nye forhandlingar kvart anna år. Då er mitt spørsmål: Gjorde ein den vurderinga i 2020, eller er det slik at ein berre har sete i ro og avventa dette?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: En har gjort den vurderingen i 2020 og tenkt, ut fra det som ligger nå, at vi ikke måtte gi mer i en forhandling med EU. En har funnet ut at det har vært best for landet vårt og for jordbruket vårt at det ligger på det planet det ligger nå, nettopp for å ivareta landbruket. For åpner en dette ballet uten videre, kan en få en reduksjon av det som vi har hatt til nå, i et tilbud fra EU, for de er jo interessert i ikke å gi ting gratis til Norge. De skal også ha noe tilbake igjen.

Geir Pollestad (Sp) []: Ja, og då vil eg følgja opp det same temaet: I 2020, kom det eit krav frå EU om eit ønske om forhandlingar?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Ja, og da er det slik at vi har vært opptatt av å ivareta det som var. For det som var et krav, var at en også ønsket større tilgang til det norske markedet enn det en har i dag, og for å verne det norske landbruket lot en være å ta de forhandlingene.

Geir Pollestad (Sp) []: Eit nytt tema, og det går på forholdet mellom fisk og landbruksprodukt. Eg er, som eg sa i innlegget mitt, einig i det som statsråden her skriv i det siste avsnittet. Det er veldig bra, og det er jo ikkje noko uvanleg at eit land har både offensive og defensive interesser i denne typen forhandlingar. Men så har me jo òg sett at ein del Høgre-representantar har vore ute i fiskerimiljø og i Nord-Noreg og sagt at no er det på tide å setja fisk framfor landbruk. Då lurer eg på om landbruksministeren kan gjera greie for kva som er regjeringa sitt syn på dette. Meiner regjeringa at det no er på tide å setja fisk framfor landbruk?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: I Granavolden står det tydelig at vi er opptatt av å ivareta et landbruk over hele landet. Vi er opptatt av å ivareta importvernet, vi er opptatt av å ivareta tollvernet. Det betyr at denne regjeringen er opptatt av å ivareta norsk landbruk og ikke la det gå på bekostning av noe annet, eller motsatt.

Presidenten: Da er replikkordskiftet ferdig.

De talerne som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: I forslaget fra Senterpartiet sies det:

«1. Stortinget ber regjeringen gå i forhandlinger med EU med mål om å redusere tollfrie kvoter for import av landbruksvarer fra EU til Norge etter brexit.

2. Stortinget ber regjeringen avvise nye forhandlinger som tar sikte på videre liberalisering av handelen med landbruksprodukter etter artikkel 19 eller andre bestemmelser i EØS-avtalen.»

Bakgrunnen er altså at brexit har kommet og vi har mistet et marked på 70 millioner mennesker. Komiteens flertall, medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til statsrådens brev til komiteen datert 17. desember 2020, der det slås fast at Storbritannias uttreden av EU ikke endrer de avtaler som Norge har inngått med EU når det gjelder handel med landbruksvarer, herunder avtaler inngått etter EØS-avtalens artikkel 19. Dette er avtaler som er vedtatt av Stortinget. Disse partier viser til at det verken i selve artikkel 19 i EØS-avtalen eller i den konkrete avtalen som ble inngått som følge av forrige artikkel 19-runde, finnes hjemmel for å redusere tildelte kvoter hvis ett eller flere medlemsland forlater unionen.

Dette er jo ganske fantastisk. Her mister vi et marked på 70 millioner mennesker, men skal samtidig opprettholde de avtaler vi har med EU? Hva slags avtaler er dette? Det er ikke noen god «deal» for Norge.

Videre sier vi:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker betydningen av et sterkt og reelt tollvern for å kunne sikre norsk landbruk over hele landet.»

Fremskrittspartiet viser til at partiet «på sikt vil arbeide for å fjerne tollvernet på landbruksvarer og andre handelsbarrierer». Fremskrittspartiet mener at tollvernet gir høye priser for forbrukerne – et syn som fører til dårligere kår for norske matprodusenter.

Når Storbritannia går ut av EU, reduseres det markedet som EØS-avtalen gir oss tilgang til, med om lag 70 millioner mennesker, og man har ikke noen ventil i avtalen som gjør det mulig å redusere tildelte kvoter. Det virker på meg som at dette er en dårlig avtale som Norge har med EU.

Steinar Reiten (KrF) []: Jeg vil bare knytte noen merknader til innlegget fra representanten Pollestad. Han sa at det er ingen grunn til å møte EU med lua i hånden. Det har han selvsagt helt rett i, og det har denne regjeringen heller ikke gjort. Statsråden redegjorde nettopp for at Norge gjorde det klart for EU at i 2020 ville det ikke bli noen ny artikkel 19-runde.

Det er interessant med historien. Representanten Pollestad minnet oss om historikken rundt innføringen av prosenttoll istedenfor kronetoll. Det var våren 2013, og jeg hadde gleden av å møte på Stortinget som vararepresentant, og den gangen støttet Kristelig Folkeparti den daværende regjeringen i den omleggingen som skjedde. Så kom det et regjeringsskifte, og de påfølgende seks årene utgjorde Kristelig Folkeparti en del av det såkalte jordbruksflertallet på Stortinget og sørget derfor for at hovedlinjene i landbrukspolitikken ble liggende fast helt til vi gikk inn i regjeringen og overtok ansvaret for landbrukspolitikken. Men en del av historien er jo at den rød-grønne regjeringen også kjørte en artikkel 19-runde i 2012, der en innvilget EU en økning i den tollfrie kvoten på ost på 2 700 tonn mot 1 200 tonn i 2018-runden. Kombinert med et særdeles dårlig jordbruksoppgjør i 2012 førte det til at Senterpartiet måtte gå fra bordet, med en landbruksnæring som slett ikke kan sies å ha vært spesielt godt fornøyd med det som skjedde i den siste delen av regjeringsperioden til de rød-grønne.

Vi merker oss også at det er Senterpartiet og SV som fremmer mindretallsforslagene i saken. Her skinner det klart gjennom mellom linjene at den kritiske holdningen til både EU og EØS er en underliggende faktor når en velger å kjøre en sak som denne. Da tror jeg det kan være betimelig for Senterpartiet og SV å merke seg at på samme måte som det var et landbruksflertall i Stortinget, er det også et tydelig EØS-flertall i Stortinget, både i denne perioden og i neste.

Jeg vil også berømme Arbeiderpartiet for å innta en ansvarlig holdning i det spørsmålet og berømme Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, for at han så forbilledlig klarte å sette skapet på plass når det gjelder å signalisere hva Arbeiderpartiet står for i forholdet til EØS.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg har et behov for å oppklare replikkrunden med Geir Pollestad, hvor det var et spørsmål om at EU hadde tatt et initiativ for artikkel 19-forhandlinger og forhandlinger med EU og initiativ eller krav. Dette måtte jeg faktisk forhøre meg om etter at jeg hadde satt meg, for jeg lurte på om det var noe jeg hadde glemt. Helt riktig – det var noe jeg hadde glemt. Det var ingen krav fra EU i 2020, men det var et krav tidligere, iallfall da representanten satt i regjering fra 2012. Det ble ikke gjort, men jeg har nå fått beskjed om at det ikke var noen krav fra dem i 2020.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg har nokre korte kommentarar til saksordføraren sitt innlegg og til forståinga av dette. Når ein høyrer at ein snakkar om kor mange tusen tonn og ulikt som vart løyva, er det verdt å merka seg, når ein seier at det i 2012-avtalen vart gjeve 2 700 tonn og i 2018-avtalen 1 200 tonn, at dette er årlege storleikar, så det rette er då at ein i sum av 2018 og 2012 gav 3 900 tonn.

Det til sides: Det som er ei bekymring, er at importen av matvarer til Noreg er aukande. Det gjeld ikkje berre blant dei tinga som er omfatta av artikkel 19, men òg importen elles. Oppmodinga om å eta norsk ligg i alle fall fast, og den trur eg at representanten Reiten og eg er veldig einige om.

Når det gjeld forståinga av kva som skjedde i den raud-grøne perioden, har eg registrert at veldig mange – kanskje særleg i Kristeleg Folkeparti – er veldig opptekne av å snakka om den perioden. Eg har ikkje noko behov for å unngå det, men eg har litt vanskeleg for å sjå kva godt kan koma ut av det, for me i Senterpartiet er meir opptekne av å kikka på framtida.

Men når ein fyrst tok oss tilbake til dette, vil eg seia at våren 2013 var prega av at noverande partileiar, dåverande landbruksminister, Trygve Slagsvold Vedum, la fram eit godt jordbruksoppgjer. Det var faktisk eit så godt jordbruksoppgjer at eg trur Steinar Reiten, som då var inne som vararepresentant i næringskomiteen, var den einaste som var furten og syntest dette var dårleg. Han klarte ikkje fylla Eidsvolls plass med sinte bønder som protesterte mot Slagsvold Vedum.

Så er det det å seia at det var mange ting i den raud-grøne regjeringa som kunne ha vore betre. Me har lært, og me er klare til neste runde.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Votering, se tirsdag 23. februar
Forrige kapittel
Neste kapittel