Petter Eide (SV) [09:35:46]: Jeg er første taler, men det betyr ikke at jeg er saksordfører. Til Stortingets orientering er saksordføreren, fra Arbeiderpartiet, ikke til stede. Hun er syk, og det er også andre representanter fra Arbeiderpartiet. Jeg er da blitt bedt om å ta det første innlegget, ikke som saksordfører, men som forslagsstiller.

Jeg er veldig glad for at vi har fått flertall i denne saken i dag. Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men også Fremskrittspartiet, støtter oss i saken om at de lokale politistasjonene i Oslo ikke skal legges ned. Så i dag forventer vi også at det vil bli gitt en veldig klar beskjed til politiet om at de planene de har om å legge ned disse to politistasjonene, og da også planene om å bygge en ny samlet enhet, stanses, og at politiet gjør dette på en annen måte.

Det ble altså kjent i vår at politiet i Oslo, antakelig etter beskjed fra ledelsen i Politidirektoratet og kanskje også opp til justisministeren, ønsket å legge ned de to politistasjonene i Oslo øst og sør. De ulike bydelsutvalg som var berørt av dette, gikk umiddelbart til aksjon, og alle sammen protesterte mot disse planene. Bystyret i Oslo behandlet også saken, men tok ikke stilling til den og overlot dette til politiet.

Det er to forhold som gjør at jeg valgte å ta denne saken til Stortinget. Det ene er at vi her står overfor en strukturendring av politiressursene i Oslo som rammer nærmere halve byens befolkning, 280 000 mennesker. Politiet planla ikke for at denne endringen skulle forankres politisk. Det var altså ikke i politiets planer å drøfte dette verken med bystyret eller bydelsutvalg, og heller ikke med Stortinget. Jeg mener at dette er en altfor stor beslutning til at politiet kan ta den alene, selv om de har hjemmel for å gjøre det.

Det neste jeg reagerte på, var at konsekvensene av planene heller ikke var utredet. Det var ikke utredet hvordan politiet på bakgrunn av dette ville jobbe annerledes, det var ikke utredet hvordan politiet ville løse sitt forebyggende mandat, og det var ikke utredet hvordan publikums møte med politiet ville bli med disse planene. Ville f.eks. terskelen for å anmelde vanskelige saker bli høyere eller lavere? Det var ikke utredet. Det var heller ikke utredet hvordan politiets arbeidsmetoder ville endres, f.eks. om det ville bli mer eller mindre patruljering og større eller mindre lokal tilstedeværelse, og hvordan man skulle jobbe overfor sårbar ungdom, osv. Ingenting var utredet.

Heller ikke det økonomiske var utredet. Det ble hevdet av noen politiledere i Oslo at man ville spare penger på dette, og at disse pengene kunne overføres til annet politiarbeid. Men disse tallene har vi ikke sett, selv om vi har bedt om det.

Ingenting i disse planene er altså blitt utredet, og jeg mener at vi er nødt til å kreve – når en beslutning er så stor og rammer halve byens befolkning – at det er gode konsekvensanalyser som ligger til grunn for beslutningsgrunnlaget.

Når politiet er blitt utfordret på dette i den offentlige debatt, bruker de begreper som at de skal love publikum gode politiressurser, og de sier også at de skal spare penger. Men dette er hva man kan kalle god-jul-og-godt-nyttår-betraktninger, for det er ingenting av dette som er utredet eller håndfast, og det er heller ikke dokumentert skriftlig.

Det er ikke sånn at vi i SV ønsker å sementere hvordan politiet skal arbeide. Vi skal heller ikke vedta i Stortinget i dag hvilke bygninger politiet skal være i. Men vi forventer at når politiet gjør store endringer i måten de skal organisere seg på i Norges største by, har disse en politisk forankring, og vi forventer også at det er et beslutningsgrunnlag som er kjent og offentlig, og som vi kan ha tillit til.

Det er helt kritisk for SV, når vi skal diskutere måten politiet skal jobbe på i Oslo, at det forebyggende arbeidet blir ivaretatt på en god måte, spesielt overfor sårbar ungdom. Det er også avgjørende for oss at politiet er rustet til å håndtere vold og voldtekt i nære relasjoner, og det skal være en lav terskel for anmeldelser. I tillegg er det avgjørende for oss at politiet skal organisere seg på en slik måte at politiarbeidet skal kunne skje med minst mulig maktanvendelse.

På denne bakgrunn har vi nå fått flertall i denne saken, slik at politiet ikke skal slå seg sammen på dette området. Vi ønsker et nærpoliti som er nær der folk bor, og som ivaretar publikums tjenester på en god måte.

Peter Frølich (H) [09:41:12]: Stortingssalen er en sal med helt fantastiske muligheter. Her kan vi vedta nesten alt, om hva som helst. Det som startet som en litt begrenset praksis med at man vedtok lover og budsjetter og holdt seg til det, har nå utviklet seg til en tradisjon hvor vi vedtar anmodningsforslag om veldig mange forskjellige temaer. Det er bra på en måte, men det gir også en utfordring, for i et hektisk mediebilde er det også veldig fristende å kaste seg på saker og trender – og plutselig glemme hvilket konstitusjonelt ansvar man faktisk sitter med.

Jeg kan tenke meg mange, mange forskjellige saker som det kunne ha vært fristende å legge seg opp i. Skal det være flere heldøgns årsverk ved den lokale legevakten? Skal militæret øve på spesifikke scenarioer, og kanskje spesielt der man kommer fra? Skal man drive saksbehandling i forvaltningen? Det er kanskje enkeltsaker som får mye oppmerksomhet i mediene, og som opprører. Skal man drive enkeltsaksbehandling i denne salen? Det har forekommet, og det vil sikkert forekomme i framtiden også.

Nå skjer det altså i justiskomiteen. Man er nå fristet til å gå inn i en vanskelig debatt om ordenssituasjonen i bydeler i Oslo, og så legger man seg opp i politiets disposisjoner. Skal det være en eller to eller tre politistasjoner? Hvor skal de ligge? Hvordan skal de driftes?

Selv om det er fristende, er det ikke sikkert at det er rett og klokt å gjøre det på den måten, for den store prinsipielle utfordringen er at man nå flytter ansvaret vekk fra politiet, men faktisk også vekk fra regjeringen. Så flytter man det ansvaret inn i denne salen og til enkeltrepresentanter og partigrupper. Hvis resultatene uteblir etter disse vedtakene, hvor man f.eks. legger opp til heldøgns patruljering i visse bydeler, hvem skal man holde ansvarlig da? Hvem skal man holde ansvarlig for de uteblitte resultatene? Dette er prinsipielle spørsmål som jeg synes det er veldig uheldig at ikke flertallet reflekterer mer over.

Nå gjør man for det første et innhogg i investeringsbeslutninger og den typen lokaliseringsspørsmål i politiet. Det har noen økonomiske konsekvenser. Vi vet at det mest sannsynlig kommer erstatningskrav i kjølvannet av dette. Jeg håper at flertallet står klar til å betale regningen, i det minste. Det er litt frustrerende at politiet nå må bruke penger på potensielt å betale ut erstatninger og forsinke saker framfor å drive med kjerneoppgavene sine.

Den andre delen av dette forslaget er mye mer problematisk, og det handler om at man legger seg opp i politimesterens oppgaver. Det står at det skal være heldøgns patruljering i bydel a og bydel b, men det er ingen som reflekterer over: Hva med bydel c? Hva med politidistrikt x, y og z? Hvor skal det stoppe? Når skal denne salen finne ut at noe er faktisk regjeringens og politimesterens ansvar?

I prinsippet sitter det nå ganske mange assisterende politimestere i denne salen, som alle bærer en liten del av et ansvar som de har tatt fra politimesteren og plassert hos seg selv. Det er ingen god måte å styre politiet på, og det er ingen god måte å styre landet på.

Per-Willy Amundsen (FrP) [09:45:24]: Det er særlig på to områder politiet står overfor utfordringer. Jeg er blant dem som er godt fornøyd med en viktig og bra politireform, men vi har også noen utfordringer som jeg tror vi reelt skal ta inn over oss. Det handler om at politiet ikke overalt er like nærværende som vi helst skulle ønske, og det handler også om en særskilt utfordring, i særdeleshet i hovedstaden, som handler om gjengkriminalitet, som vi nå etter hvert ser utvikle seg også flere plasser i landet, rundt Oslo osv. Det er reelle utfordringer som det må tas tak i.

Derfor er Fremskrittspartiet svært glad for at vi i forhandlingene med regjeringspartiene om budsjettet fikk gjennomslag for å skaffe ytterligere 100 mill. kr for nettopp å styrke politiets nærhet ute i alle politidistriktene. For det er særdeles viktig. Det handler om tryggheten for folk flest, og det handler om at politiet er til stede når de trengs. Men også 60 mill. kr klarte vi å bli enige med regjeringspartiene om for nettopp å bekjempe gjengkriminalitet.

Dersom man ser utfordringer som er høyst reelle, og man ikke opplever at det tas tilstrekkelig tak i det, opplever jeg det ikke som problematisk i det hele tatt at man fra denne talerstolen, i denne salen har noen meninger om det og kommer med noen anmodninger til regjeringen om å rydde opp i det.

Jeg må si at fra mitt perspektiv er jeg ikke bare fornøyd med den jobben som gjøres i Oslo politidistrikt. Jeg oppfatter ikke at man i tilstrekkelig grad er til stede på gateplanet, at man i tilstrekkelig grad prioriterer å være nært befolkningen, og ikke minst i de mest utsatte bydelene i Oslo hva gjelder gjengkriminalitet. Derfor synes jeg det er naturlig for Fremskrittspartiet – som vi faktisk har valgt å gjøre her – å være med og danne flertall med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, fordi vi også har noen meninger om det.

Vi skal i neste uke behandle en rekke forslag fra Fremskrittspartiet som vi også delvis har fått gjennomslag for i justiskomiteen, hvorav flere av forslagene som blir vedtatt, nettopp handler om å bekjempe gjengkriminalitet. Men det forutsetter at man på den ene siden har de økonomiske ressursene som skal til for å håndtere det, og der opplever jeg at vi langt på vei er inne på en god kurs i statsbudsjettet, med enigheten mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene.

Dessuten bør Oslo politidistrikt kanskje prioritere litt annerledes. Kanskje de burde være mer opptatt av å bekjempe kriminaliteten på gata, skape trygghet i hovedstaden og kanskje i litt mindre grad enn det som er tilfellet i dag, sitte på et kontor og gjøre jobben derfra. Det handler om balansen mellom på den ene siden forebygging og på den andre siden et politi som er til stede, som kan slå ned på kriminalitet, og som kan bruke også de tøffe virkemidlene, som er helt nødvendig dersom man skal bekjempe gjengkriminaliteten i hovedstaden.

For det er en realitet. Vi har stått i tilsvarende utfordringer tidligere i Norge og i hovedstaden, men man klarte den gang å slå tilbake en utvikling som på ingen måte var ønskelig. Jeg opplever ikke at man i dag i like stor grad klarer å gjøre det. Det tror jeg kanskje handler litt om filosofi, den politiske filosofien som ligger til grunn for hvordan Oslo politidistrikt velger å jobbe, og hvordan man velger å prioritere. Da er det ikke vanskelig fra Fremskrittspartiets perspektiv å gi noen klare og tydelige signaler om at jo, politiet må være til stede, og i særdeleshet i Oslo øst, for det handler om tryggheten til folk flest, og det handler om innsats for å bekjempe gjengkriminalitet. Vi kan aldri havne i den situasjonen at vi begynner å nærme oss svenske tilstander.

Jan Bøhler (Sp) [09:50:39]: Dette er en sak jeg har vært involvert i siden rundt 1990. Politiet hadde den gangen sin politistasjon på Økern, og de hadde fra slutten av 1980-tallet et arbeid i gang, som ble kalt Stovner-modellen, og kontakt med oss politikere i Oslo for å få en stasjon på Stovner. Da var poenget som politiet argumenterte med, at de ville ha nærvær i et område hvor det skjedde en god del ting, og de ville også vise sitt nærvær ved å ha bygget sitt der, rykke ut derfra osv., og at det skulle være betryggende for befolkningen. Jeg husker møtene med politifolk som argumenterte for en stasjon på Stovner. Vi ble engasjerte politisk, og det skjedde – stasjonen kom dit.

Nå etter politireformen er Manglerud politistasjon og Stovner politistasjon reelt sett slått sammen i Enhet øst. Det er et faktum vi må forholde oss til når vi behandler denne saken. De forskjellige mannskapene innenfor Enhet øst, enten de sitter på Manglerud eller på Stovner, er vant til å samhandle. De bygger opp patruljetjenester sammen, de etterforsker sammen, de har et nært samspill, men de sitter forskjellige steder. Jeg vil gjerne rose politiet for kontakten som politiet har med oss som bor i områdene – den er god. Stasjonssjefen på Stovner legger stor vekt på å stille opp i bydelsutvalg, stille opp på fotballkamper, være til stede når ting skjer rundt omkring og er veldig tilgjengelig. Jeg vil at vi skal ha med oss det, at vi har et politi som har vilje til å bygge mye kontakt.

Da vi fikk høre om denne prosessen, var det i starten forsøk på kontakt. Jeg husker stasjonssjefen snakke bl.a. om at hvis de skulle ha et felles bygg, ville han bygge opp politiposter i alle bydelene, sånn at politiet kunne få et nærvær av dem som skal være der ute, forebyggerne. Det er nå ti–tolv forebyggere i hver bydel som Enhet øst dekker. De har mannskaper som kan møte opp på lokale politiposter – ikke bare komme innom, men møte opp fast et sted og bli bedre kjent med ungdommen. Det var noe han luftet i starten av prosessen.

Det som skjedde, var en veldig dårlig prosess videre av både politiledelsen i Oslo sentralt og Politidirektoratet. Da vi etterspurte hvordan det går, hva man kom til om hvor man skal ha stasjonene i framtiden, hvordan det blir og om dette med politiposter er en reell tanke, ble vi bare møtt med nei, nå er det anbudsprosess, nå kan vi ikke si noe, nå vet vi ikke noe. Til nå har svaret vært: Det er anbud, vi vet ikke, vi kan ikke si noe. Da vil jeg si til representanten Frølich at jeg ber om at man ser dette. Selv om man har en formell plassering av hvem som har makt til å beslutte dette, er man også avhengig av å lytte og ha en forankring og være i samspill med befolkningen. Hvis ikke faller grunnlaget for å ta de beslutningene sentralt i Politidirektoratet eller i politiledelsen i Oslo bort, eller de får i hvert fall liten legitimitet og støtte.

Behovet for tilstedeværelse er, som representanten Amundsen var inne på, større og større. Jeg merker fronten mellom ungdomsgrupper noen steder og politiet – den må bygges ned fra begge sider. Den ene siden, politiet, må bygge den ned ved at de er der hele tiden, også i fredstid når det ikke skjer ting – bli kjent, møte opp der hver dag og være på fornavn. Som jeg har erfart: Ved f.eks. politiposten på Holmlia, som nå er nedlagt, jobbet det en som hadde vært der i 20–30 år, som jeg ofte var rundt sammen med, og som var på fornavn med gutta fram til 2011–2012. Det betyr mye.

Jeg er nå spent på, når man har stoppet anbudsprosessen og skal starte på nytt våren 2021, hvordan man legger opp prosessen videre. Jeg tror det blir viktig å få til et samspill mellom de interessene jeg forstår at politiet har når det gjelder bygg, moderne bygg osv., og det behovet vi har for synlighet, tilstedeværelse overfor oss som bor i disse områdene. Jeg håper at man kan lære av den prosessen nå og starte den på nytt med blanke ark.

Bjørnar Moxnes (R) [09:56:03]: Den såkalte nærpolitireformen, som har brakt politiet lenger vekk fra folk i distriktene, men også i de store byene, skal fortsette. Det meldte regjeringen tidligere i høst og skrøt samtidig av at de har oppnådd målsettingen sin om to politifolk per 1 000 innbyggere. Det er oppnådd bl.a. gjennom litt kreativ telling, hektisk oppbemanning før jul og påfølgende oppsigelser etter nyttår, for ikke å snakke om at det fører til at stadig flere politifolk bruker tiden sin på sivile oppgaver.

Men det er bare en av mange ting som skurrer med den såkalte nærpolitireformen, og det er den saken som behandles i Stortinget i dag, også et uttrykk for. For denne reformen, den såkalte nærpolitireformen, som er en stående vits, fører politiet lenger unna folk, også her i Oslo. I strid med det som er meningen til alle folkevalgte organer som er berørt, skal politistasjonene på Holmlia og Manglerud bli slått sammen. Det har ikke vært på høring, de var blitt enige om det i direktoratet og Oslo politidistrikt og la det fram som et ferdig vedtak for kommunen. Verken Stortinget, byrådet, bystyret eller bydelsutvalgene har blitt spurt om hva de synes om denne planen.

Rødt har vært krystallklar i denne saken helt siden starten. Den er en konsekvens av den sentraliseringspolitikken som Stortinget har vedtatt, mot Rødts vilje. I Oslo har Rødt prøvd å få stilt denne sammenslåingen i bero, men da stemte Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet i bystyret mot. At Arbeiderpartiet nå har snudd, i hvert fall sånn halvveis i døra, er vel og bra, og det er det eneste fornuftige, men problemene forsvinner ikke selv om dagens vedtak går igjennom. For det er et mønster her som det føyer seg inn i, som er bekymringsfullt, som handler om tilliten til politiet, men også om måten sentralleddet overstyrer lokalkunnskap og kompetanse på. Den gradvise nedstengningen av politiet der folk bor, kombinert med et overdrevent fokus på såkalt effektivisering og flytting av ressurser til sentrale funksjoner, fører til at politifolks faglighet og også evne til å jobbe forebyggende svekkes, samtidig som regjeringen også sørger for å privatisere stadig mer av politiets kjerneoppgaver. Dette har politifolk på gulvet slått alarm om i årevis. Rapporter fra 2019 viser at tre av fire politifolk sier at ressursmangel går ut over oppgaveløsing. Nesten to av tre politifolk sier at de går hjem fra jobben med en dårlig følelse i magen av at de ikke har gjort jobben sin godt nok.

Hvis denne utviklingen som er påbegynt og har akselerert under den sittende regjeringen, fortsetter, kan vi få det vi kan kalle for amerikanske tilstander. Vi er heldigvis langt unna foreløpig, for mens folk i USA mobiliserer mot politiet og for såkalt «defunding», slår folk i Norge ring rundt sitt nærpoliti og går mot regjeringens ødeleggelse, svekkelse, sammenslåing og nedleggelse av de lokale politistasjonene – også her i Oslo, hvor det er mobilisering nedenfra mot å slå sammen Manglerud og Holmlia politistasjon.

Rødt kommer naturligvis til å støtte forslagene som nå får flertall i Stortinget i dag, men det er som sagt på langt nær nok. På nyåret skal stortingsmeldingen om politireformen behandles. Da skal vi gjøre det vi kan for at de mange tillitserklæringene til lokale politistasjoner landet rundt blir omsatt i en politikk som sikrer et nærværende politi med sivil karakter som kjenner og som kan spille på lag med befolkningen i lokalsamfunn landet rundt, også i våre største byer.

Skal vi klare å forebygge kriminalitet, må vi også ha et politi som har en sterk lokal forankring, som har god kunnskap om lokale forhold, som kort sagt kjenner folk lokalt – altså det motsatte av de borgerlige partiene og Arbeiderpartiets såkalte nærpolitireform – en reform som flytter politiet ut og tilbake i lokalsamfunnene, det være seg i bygd eller by, og på den måten har lokal forankring og kan gå i spissen for å forebygge, framfor regjeringens evige tro på sentralisering, sentralisering og sentralisering.

Statsråd Monica Mæland [10:01:20]: La meg starte med å si at jeg har full tillit til at politiet i Oslo klarer å ta de gode politifaglige beslutningene, også for kontorstrukturen i bydelene.

Politimesteren i Oslo er opptatt av å gi folk et godt tjenestetilbud over hele byen, og tilbudet blir stadig bedre. Samtidig mener Oslo-politiet at Manglerud og Stovner politistasjoner ikke i tilstrekkelig grad er egnet for dagens polititjeneste. Når dagens leiekontrakter går ut i 2023, gir det politiet en anledning til å se på dagens kontorstruktur, om den er best med tanke på de tjenester som innbyggerne i Oslo skal ha.

Oslo politidistrikt og Politidirektoratet forventer at en samlokalisering vil gi en styrket tilstedeværelse, mer effektiv ressursbruk i Oslo øst og sterkere fagmiljøer. Det er også verdt å nevne at Manglerud politistasjon ikke er åpen for publikum.

Så er det altså ikke slik at en ved hendelser rykker ut fra politistasjonen, men fra de mannskaper som til enhver tid patruljerer rundt i bydelen. Forebyggende arbeid foregår heller ikke nødvendigvis på kontoret, men ved at politiet oppsøker publikum, og at man har god kontakt med folk og driver oppsøkende arbeid ute blant unge og andre for å forebygge og fange opp ting før det skjer.

Som justis- og beredskapsminister er jeg opptatt av å sørge for at politiet har de beste forutsetningene for å gjøre en best mulig jobb, samtidig som en lar politiet stå for de politifaglige oppgavene og vurderingene. Det er deres fagfelt.

Beslutninger om tilpasning av tjenestetilbudet bør ligge til politiet. Det er de som har kunnskap om og innsikt i hvordan ressursene bør innrettes for å møte borgernes forventninger.

Politiet har utredet at en sammenslåing vil gi grunnlag for bedre tjenester. Konsekvensen av å kreve en ytterligere konsekvensutredning vil være at dagens konkurranse må stoppes, og det vil potensielt medføre både et svekket tilbud og økte kostnader for politiet – ressurser som burde vært brukt på forebygging og på avdekking av kriminalitet.

Jeg mener faktisk talt at flertallets innstilling i denne saken er nedslående. Jeg har nå reist rundt til politiet i hele landet, og jeg møter et politi som ønsker større handlingsrom, som ønsker tillit og mindre detaljstyring. I dag ønsker man å gjøre det stikk motsatte. I dag sier man at man ikke har tillit, ikke tillit til bystyret i Oslo og ikke tillit til politiet i Oslo, når man sier at man her i denne sal vet bedre, og har bedre forutsetninger for å vurdere hvordan en beslutning skal tas, hva den skal inneholde, og til og med hvem som skal ta den, eller dvs. hvem som ikke skal ta den – det står ordet «uavhengig», så da går jeg ut fra at det er andre enn politiet som skal ta beslutningen.

Jeg har hørt noen dette året snakke om tillitsreform, det var åpenbart ord helt uten innhold, og det er nedslående.

Petter Eide (SV) [10:15:14]: Jeg skal følge opp den problematikken med at dette ikke er Stortingets bord, som både justisministeren og representanten Frølich tok opp i stad. Frølich tar opp de konstitusjonelle sidene av saken, og han mener at dette er en type saksbehandling av politiets arbeid, og at vi blander oss opp i politiets beslutninger. Han mener at stortingspolitikerne overtar politiets oppgaver. Når skal dette stoppe, spør representanten Frølich. Justisministeren har tilsvarende, litt indignerte betraktninger – unnskyld at jeg må si det – når det gjelder hva Stortinget gjør her.

Jeg oppfatter det helt motsatt. Jeg mener at Stortinget tar et viktig ansvar. Vi er folkets representanter, slik representanten Bøhler også uttrykte det. Her har alle berørte bydelsutvalg i Oslo protestert mot denne endringen, og da er det helt naturlig at vi i en sunn demokratisk prosess velger å ta den opp til et høyere nivå. Vi lytter til det lokale demokratiet og tar det på den måten inn i stortingssalen. Jeg synes det er en sunn politisk prosess. Det er ikke noe galt konstitusjonelt med det overhodet. Ja, det er helt riktig at politiet har hjemmel til å gjøre dette uten at saken må politisk behandles, men spørsmålet er om det er lurt. Er det lurt? Bygger det tillit, og bygger det dialog med befolkningen når politiet gjennomfører en slik beslutning uten å lytte til hva lokale politikere mener? Jeg mener det er en svært uklok handlingsmåte, og jeg mener at representanten Frølich og justisministeren, i sin indignasjon over at Stortinget blander seg opp i dette, gjør en alvorlig feil, for det er helt avgjørende at vi, når vi skal bygge en politiressurs i Oslo, sikrer at den er i tråd med hvordan folk oppfatter at politiet også skal være. Om ikke annet skal det i hvert fall være en form for dialog med folk og med politiske organer lokalt.

Så er det ikke sånn at vi blander oss opp i politifaglige forhold. Nei, vi gjør ikke det, men vi tar ansvar og ber om at det skal gjøres politifaglige vurderinger. Vi har ikke sett disse politifaglige vurderingene. Vi har bare sett påstander om at dette kommer til å bli bra. Vi har sett påstander om at vi kommer til å spare penger. Vi har sett påstander om at politiet skal løse oppgavene sine. Vi har ikke sett konkrete konsekvenser skrevet ned på papir av hvordan dette kommer til å bli i framtiden. Det er ikke tilfredsstillende for Stortinget. Når vi skal behandle og jobbe med hvordan politiet organiseres for 300 000 mennesker, er det ikke tilstrekkelig at politiet serverer oss påstander som ikke er underbygget i konkrete utredninger. Det Stortinget gjør her i dag, er ikke å detaljstyre, men det er å ta ansvar.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:18:29]: Jeg må si meg enig med Petter Eide. Det er ikke hver gang, men denne gangen gjør jeg det.

Det er interessant å se, med tanke på en diskusjon vi hadde om langtidsplanen for Forsvaret for en tid tilbake. Da var det snakk om lokalisering og baser og anskaffelser. Også Høyre var opptatt av det. Det var ikke sånn at forsvarssjefen hadde monopol på alt dette. Da hadde vi ikke trengt å diskutere noe som helst, bare bevilget penger.

Det er jo nettopp det som er jobben vår – å se på hva som gjelder for kundene. Kundene er i dette tilfellet de som bor der. Det er ikke leverandøren, men kundene og hva de er opptatt av. Kundene er opptatt av nærhet. Kundene er opptatt av den tryggheten det er at politiet er der de bor. Hvis man tror man kan bygge en kjempemastodont og få bedre polititjenester i Oslo, er det helt meningsløst. Det vet også Høyre, og jeg kan være helt sikker på at Høyre kommer til å snu i denne saken. Til syvende og sist, ved neste års valgkamp, kommer Høyre til å gå ut og si at dette er viktig, vi trenger et nærpoliti, og nærpolitiet bør være der hvor folk er.

Ut fra Høyres argumentasjon kunne vi bygd én politistasjon, en kjempepolitistasjon i Oslo. Da hadde man ikke fått så mange kontorer. Da kunne folk vært ute og kjørt politibil og vært rundt omkring. Det er ikke sånn det funker! Det funker sånn at man skal patruljere, man skal være i forkant når det skjer kriminelle hendelser, at man er der før gjengkriminaliteten er der, blir kjent med dem som bor der – akkurat som representanten Bøhler, som har lang erfaring fra Groruddalen, sa. Han kjenner dette på kroppen og vet hvordan det skal fungere. Da er det ikke noen vits i å diskutere og prøve å krangle seg til en annen løsning og vise til politiet, når man vet at det er andre utfordringer i Groruddalen enn det er andre steder. Jeg skal ikke blande meg inn i hvordan politiet opererer i distriktene, men i Oslo blander jeg meg faktisk inn, for det er Oslo jeg representerer. Man vet at nærhet funker, og da er det ikke noen vits i å stå her på talerstolen og si at det blir mer nærhet ved ikke å være til stede, som statsråden faktisk sa fra talerstolen. Det skjer ikke sånn. Det er ikke sånn det fungerer.

Dette er en sak der regjeringen kommer til å snu. Jeg er helt sikker på at vi får en statsråd, om det er denne statsråden eller en annen, som neste år sier at ja, når politiet nå har fått en ny utredning, har vi kommet til en annen konklusjon – istedenfor å si at det er nedslående at vi står her og gjør det som er jobben vår, som Petter Eide sa. Det er jobben vår å stå her og se hva som er best for kundene. Kundene er velgerne – de som bor i området. Jeg er veldig glad for at regjeringen lider et nederlag her, for de kommer til å snu til slutt.

Peter Frølich (H) [10:21:11]: Det er ingen som er indignert fra denne talerstolen, men forundret må det være lov å være. Jeg tror det også er mange i Politi-Norge i dag som klør seg i hodet, for vi har hatt et system over lang tid. I syv år i justiskomiteen har vi hatt et system hvor Stortinget ikke blander seg inn i denne typen beslutninger. Jeg tror på stående fot at vi ikke har hatt ett eneste eksempel på at vi har trådt over den prinsipielle grensen og begynt å styre politiets hånd i enkeltsaker. I dag tar Stortinget det steget over grensen. Da må det være lov å være ganske forundret.

Petter Eide har rett når han sier at Stortinget tar ansvar. Det er faktisk akkurat det de gjør. De tar et stort ansvar, ikke i betydningen at det er ansvarlig, for det er det overhodet ikke. Dette tror jeg er noe av det mest uansvarlige jeg har vært med på, prinsipielt sett. De tar et enormt ansvar. De tar det vekk fra politiet, de tar det vekk fra politimesteren, og de plasserer det på sine egne skuldre. Da blir det interessant å se når medieoppslagene kommer om at anbud er kansellert, erstatningskrav kommer, det skal betales ut kompensasjoner, og millioner på millioner på millioner som kunne gått til politiaktivitet i Oslo, må gå ut til erstatninger til private firmaer. Er representantene i denne sal da klare til å stå her og svare for det, til å stå i media og svare for det? Det er de mest sannsynlig ikke. Da løper de enten og gjemmer seg eller skylder på regjeringen – dessverre.

Jan Bøhler (Sp) [10:23:17]: Å ta ansvar er også å ta ansvar for å prøve å få inkluderende prosesser hvor folk møtes, hvor man hører på befolkningen, og hvor vi prøver å få forankret avgjørelser på en måte som gjør at det ikke blir store konflikter, stor misnøye og unødvendige belastninger på forholdet mellom politi og befolkning. Jeg må si at hvis regjeringen og de som støtter regjeringen i Stortinget nå, hadde lest dette vedtaksforslaget, så er det utformet sånn at det er mulig å legge opp til en prosess.

Det er ikke absolutte punkter i dette forslaget til vedtak. Det er et forslag til vedtak som gir muligheter for å jobbe på en god måte med hvordan man kan forsikre seg om f.eks. kontinuerlig tilstedeværelse i disse bydelene. Der er det forskjellige modeller for det som man kunne jobbet med, som det legges opp til i det første punktet her. Jeg mener det ikke er for mye av Stortinget å forvente at vi skal kunne si til politiet at vi vil ha forsikringer om at det blir en kontinuerlig tilstedeværelse i bydelene.

Det samme gjelder det å ha en konsekvensanalyse av et vedtak – er det så krise at man trenger å bruke så sterke ord om hvor nedslående og provoserende dette er? Jeg vil bare fortsatt si til det statsråden sier om bystyret i Oslo, at bystyret i Oslo ikke har støttet dette. Det er byrådslederen det har vært vist til fra politiets side.

Det jeg skulle ønske når det gjelder dette som sies om tilstedeværelse, er at vi tenker på erfaringene vi nå har med hvordan bygge opp tillit og nærhet til bl.a. ungdomsgrupper og ungdomsmiljøer i disse utsatte områdene. Det jeg har sett, og min opplevelse av det, er at der hvor jeg har sett at det har vært bygd tillit, har det vært i perioder hvor vi har hatt politifolk som har blitt godt kjent hver dag med disse ungdommene, som har vært i miljøet hver dag. Det beste eksempelet jeg har på det, er det jeg nevnte i sted om en politipost som var på Holmlia til 2011/2012, altså til før den vanskeligste utviklingen begynte der ute. En hadde bl.a. en politimann som hadde vært der i 20–30 år, vært der hver dag på jobben i 20–30 år og kjente gutta ut og inn. Når vi var rundt og pratet med dem, var de på talefot, hilste og var blide, samme hva de drev med, og en kunne lettere også stoppe dem fra å komme helt ut å kjøre.

Jeg tror ikke man må forveksle en sånn politipost som er åpen på et senter hvor alle ser at her er politiet, alle ser at der inne sitter han politimannen med det fornavnet vi alle kjenner, og han er ute hos oss hele tiden, med et svært, massivt kontor hvor politiet sitter langt borte fra det området det gjelder. Jeg har sett dette i praksis, og jeg skulle ønske at man nå kunne ha en mer åpen tilnærming til mulighetene.

Petter Eide (SV) [10:26:37]: Jeg skal ikke fortsette den polemikken om hvorvidt dette er Stortingets oppgave eller ikke. Jeg mener definitivt at det er det, fordi vi her tar ansvar i en sak hvor vi mener at politiet ikke i tilstrekkelig grad har utredet konsekvensene av sine egne planer, og det er ikke tilfredsstillende for ansvarlige politikere.

Så er jeg glad for at vi får flertall i denne saken i dag. Jeg tror det uttrykker en god forståelse av hvordan politikere, spesielt i Oslo, ser på dette. Samtidig uttrykker dette også at vi lytter til lokaldemokratiet. Samtlige bydelsutvalg som er berørt av dette, vil være enig med stortingsflertallet i dag. Jeg tror at det vi vedtar i dag, kommer til å føre til at folk i Groruddalen og i Oslo sør, på Holmlia osv., vil føle seg tryggere, og de vil være veldig glad for at Stortinget faktisk har blandet seg opp i dette. Jeg har vært der ute og snakket mye med folk, og de synes det er veldig fint at vi stopper disse planene som folk føler er ganske fremmede.

Jeg er veldig glad for det flertallet vi har fått i dag, og tusen takk spesielt til Fremskrittspartiet.