Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:06:35] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid. Det har blitt noen sider med merknader fra oss alle.

Målet med denne meldingen er å sette de globale bærekraftsmålene inn i en norsk kontekst og presentere mulige nasjonale målepunkter for måloppnåelse som norske virksomheter, organisasjoner og offentlige myndigheter kan bruke som verktøy i arbeidet med bærekraftsmålene.

Verden har endret seg dramatisk den siste måneden. Det er krig i Ukraina – en krig på vårt eget kontinent. Vi går inn i en mer usikker og uforutsigbar tid enn på lenge. Det kaster et nytt lys over den politikken vi gjennomfører her hjemme. Vi må ha et lengre perspektiv på det vi gjør framover. Derfor er bærekraftsmeldingen så viktig.

For å være helt konkret: Å nå disse målene handler om prioriteringer og politikkutvikling, og selvsagt er selve fasiten på om en regjering virkelig brenner for noe, de konkrete bevilgningene som prioriteres i statsbudsjettene.

I Hurdal ble vi enige om konkret politikk for å kvalifisere flere til arbeid og slik sørge for at flere kan forsørge seg selv og sin familie. Dette er særlig viktig skal vi utjevne levekårene i landet vårt. Gapet i levekår mellom fattige byområder og resten av landet øker, og barnefattigdommen øker. I noen byområder har vi fått en tredobling av familier med varig lav inntekt. Segregeringen øker i byene, særlig mellom dem som har mest og dem som har minst i lommeboka – og dette har skjedd på Høyres vakt.

Vi tok grep i arbeidet mot barnefattigdom allerede i budsjettet for 2022. Derfor senket vi maksprisen i barnehagen for første gang siden 2013. Derfor styrket vi kommunerammen slik at kommunene kan øke bemanningen og få økt kompetansen og kvaliteten i barnehagen.

Politikk virker, og jeg vil komme med et eksempel på at prioriteringer betyr noe. Stoltenberg-regjeringen startet i sin tid forsøk med gratis kjernetid i barnehager i utvalgte Oslo-bydeler fra 2006. Fire- og femåringer i utvalgte bydeler med høy andel minoriteter fikk tilbud om 20 timer gratis kjernetid i uken. Nå har forskere fulgt disse barna over tid og funnet flere positive resultater når elevene har tatt nasjonale prøver på 8. trinn. Disse elevene har oppnådd bedre mestring på den nasjonale leseprøven. Barn i familier med lav inntekt hvor mor ikke jobber, ser ut til å ha hatt størst utbytte av gratis kjernetid i både lese- og regneferdighetene på 8. trinn, og gutter har hatt aller størst utbytte når det gjelder lesing.

Politikk virker, se bare på hva vi har fått til i byrådet i Oslo. De siste årene har elevene i Oslo fått bedre avgangskarakterer både på ungdomsskolen og i videregående opplæring. Flere ungdommer søker seg til yrkesfag, og flere elever fullfører og består skoleløpet. Dette er resultater som taler for seg selv.

Listen er lang, og jeg kunne fortsatt å ramse opp gode grep fra vår regjering, f.eks. klimabudsjett som styringsverktøy. Alle sektorer skal nå få utslippsmål, og vi skal begynne med klimabudsjettering – et årlig forpliktende budsjett for utslipp av klimagasser som en del av det ordinære statsbudsjettet. Slik skal klima og natur legge føringer for den øvrige politikken. Da blir det alvor. Det grønne skiftet banker nå på døren, og da er gode styringsverktøy avgjørende skal vi nå målene.

Oslo kommune slapp ut over 20 pst. mindre klimagass i 2021 enn året før, og fram mot 2025 er byrådets mål at alle egne anleggsmaskiner skal være elektriske og dermed redusere både klimagassutslipp og støy, samtidig som vi bedrer lokal luftkvalitet. Som første kommune i Norge laget Oslo kommune et eget klimabudsjett for 2017, og det har vært et nybrottsarbeid. Om man skal nå klimamålene i Oslo, må det kuttes kraftig i utslippene, og budsjettet viser hvor mye som må kuttes hvert år. Det viser også hvordan kuttet skal gjøres gjennom å tallfeste effekten av de ulike klimatiltakene. For Oslo er klimabudsjettet som styringsverktøy avgjørende for å nå de målene byrådet har satt seg.

Det nytter å gå foran og bryte vei for ny politikk, men det krever mot og vilje til å gjøre de tøffe prioriteringene som skal til for å følge opp – ikke bare fagre ord i en stortingsmelding.

Mudassar Kapur (H) [10:11:34]: Jeg er glad for at vi i dag behandler en viktig melding som i sin tid ble jobbet fram av Solberg-regjeringen. Meldingen gjennomgår de 17 bærekraftsmålene og de 169 delmålene som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2015. Norge var pådriver for å få målene vedtatt og er forpliktet til å jobbe for at verden når målene innen 2030. For å nå bærekraftsmålene kreves det et bredt politisk engasjement, både nasjonalt og lokalt. Jeg vil si at norske kommuner spiller en helt avgjørende rolle i å nå disse målene.

FNs bærekraftsmål 11 er bærekraftige byer og lokalsamfunn. Det finnes egentlig ingen politiske felt som ikke angår en by eller et lokalsamfunn – like fullt er det et faktum at noen utfordringer er særlig sterke i de største byene. Byene har f.eks. større sosiale utfordringer, men de har også en større evne til å møte disse utfordringene. Da trenger de politikere som spiller på lag med dem. Også i opposisjon vil Høyre være en samarbeidspartner, en lyttende part og en pådriver for en politikk som utjevner sosiale forskjeller og gir innbyggerne muligheter til å leve et godt liv. Derfor er f.eks. en fortsatt forsterking og fornyelse av områdesatsingene viktig for oss.

Norge bidrar aktivt i FN-organisasjonene med mandat innen matsikkerhet, ernæring og langsiktig utvikling av landbruk og fiskeri. Verdens matvareprogram har gjort en betydelig jobb for å bekjempe sult globalt siden det ble grunnlagt i 1961. Sultbekjempelse har også bidratt til konfliktdemping i sårbare områder. Derfor er det svært uheldig at regjeringen gjennomfører betydelige kutt i bevilgningen til Verdens matvareprogram i statsbudsjettet og i enigheten med SV.

God matjord er viktig for å ha en god matforsyning. Jeg ønsker i den anledning å informere om at det ved en inkurie har blitt lagt til en merknad knyttet til dyrket jord og jordvern som inneholder feil. Merknaden skulle referere til at man i Hurdalsplattformen har gått vekk fra fastsatt årstall for jordvernmålet på maksimalt omdisponert dyrket jord per år; henvisningen til 2 000 dekar innen 2025 skulle ha vært 2 000 dekar uten fastsatt mål. Det var hovedpoenget.

Solberg-regjeringen prioriterte arbeidet knyttet til bærekraftsmålene gjennom at statsministeren ledet en innsatsgruppe for bærekraftsmålene. Vi i Høyre håper den nye regjeringen følger vårt eksempel og gir bærekraftsmålene en sentral rolle i sitt arbeid. Da vi hadde en interpellasjon om dette for ikke så lenge siden, glimret – om jeg ikke husker helt feil – alle statsråder unntatt statsråd Gram med sitt fravær, men han skal ha for sin heroiske innsats i salen den dagen. Det var mange innlegg fra opposisjonen, men også fra posisjonen.

For å nå alle målene kreves det samarbeid, og derfor inviteres hele det norske samfunnet til en felles innsats for å nå bærekraftsmålene. Jeg håper at vi til tross for våre politiske forskjeller kan finne gode løsninger for hvordan vi som et lite land kan bidra med vårt i det store arbeidet.

Verdenssamfunnet gikk sammen om å peke på noen mål om hvordan vi kan skape en bedre verden og et bedre liv for oss som bor her. Det er mål som ved første øyekast kan virke store og fjerne, noe stort og byråkratisk; enkelte kaller det gjerne for visjoner og festtaler fra store internasjonale fora som det ikke kommer noe konkret ut av. Men med krigen i Ukraina har verden fått enda en stor krise, og den har kommet enda nærmere. Samtidig står verden i flere andre kriser. Pandemien er ikke helt over, og mangel på mat, medisiner, utdanning og trygg oppvekst er fortsatt gjeldende mange steder i verden.

Den siste tiden har lært oss at det er viktig at det internasjonale samfunnet kommer sammen og står sammen om noen universelle mål og verdier. FNs bærekraftsmål er så store at det trengs en hel verden for å levere dem. Men samtidig er de også så enkle at både du og jeg kan bidra med vårt hver dag.

Kathrine Kleveland (Sp) [10:16:35]: Bærekraftsmeldingen er vår norske plan for å nå verdens felles mål mot 2030. Norge var pådriver for å få målene vedtatt i 2015, og nå er det vårt ansvar å sette dem i sammenhenger vi allerede har, måle det vi gjør, og oppfylle målene. Sammen med de tre initiativene Parisavtalen for klima, Sendai-rammeverket for kriseforebygging og toppmøtet i Addis Abeba om utviklingsfinansiering er bærekraftsmålene felles føringer for samarbeid i verden.

Arbeidet med målene er krevende. De nasjonale målepunktene må være nøye utvalgt og treffsikre, og det samme må tiltakene være. Det handler om å gå fra oppramsing av gode hensikter til gjennomføring. Samtidig vet vi at uten mål har vi heller ikke retning. Vi må heller ikke miste optimisme og framtidstro i en verden der vi også i Europa nå har møtt krigens grusomheter igjen. For Senterpartiet dreier det seg om å oppnå mest mulig uten å legge beslag på for mange ressurser. Her er det naturlig å trekke fram regjeringsavtalens tillitsreform som pådriver for helhetstenkning. Tillitsreformen i offentlig sektor skal gi tillit, tid og makt tilbake til dem som utgjør førstelinjen og ryggraden i velferdsstaten. I Norge er høy tillit i befolkningen og en demokratisk oppbygging et godt utgangspunkt.

Rent vann og gode sanitærforhold er bærekraftsmål 6. På høringen var flere opptatt av vann. Tre av ti mennesker mangler rent vann i verden i dag, og vann er helt avgjørende for folkehelsen. Det norske ledningsnettet for vann er gammelt, og i gjennomsnitt lekker 30 pst. av det produserte og rensede vannet ut før det når oss innbyggere. At vi skal måle andel produsert drikkevann som går til spille og fornye ledningsnettet, er fornuftig. Vann er også avgjørende når det gjelder matproduksjon. Når vi vet at det trengs 3 000 liter vann for å produsere én kilo ris, er et viktig tiltak for verdens vanntilgang også å spise mer norsk mat. Vi kan bytte ut risen med norske poteter eller lokalt byggryn, og det vil bidra.

I dag har vi altfor lav selvforsyningsgrad i Norge. Mer nasjonal produksjon av mat vil føre til mindre frakt av mat på kryss og tvers i verden. Vi må spise mer av det vi kan produsere i eget land.

Bærekraftig matproduksjon handler også om å fordele maten som produseres, rettferdig, og dermed om bærekraftsmål 10, om å redusere ulikheter i og mellom land. Under koronaen er det for første gang på 20 år flere som sulter i verden. Og når Ukraina, verdens brødkurv, nå er okkupert og i krig, er et av verdens viktigste kornkammer for FNs matvareprogram i sultområder hardt rammet. Regjeringsavtalen gjør kamp mot sult og for matsikkerhet til et satsingsområde i utviklingspolitikken, med fokus på bærekraftig småskalaproduksjon og klimasmart landbruk.

Matproduksjon handler også om jordvern. Jordvern er en hjertesak for Senterpartiet, og jordvern er bærekraft i praksis. Matproduksjon, matforsyning og klimaendringer settes opp mot boligbygging, jernbane og vei. Nå er det på tide at matjorda igjen får den statusen den fortjener.

Når det gjelder jordvern, var det betryggende å høre representanten Kapur si at merknaden fra Høyre og Venstre var en misforståelse, for for oss var det vitterlig rart å høre at våre offensive mål om maks 2 000 dekar omdisponering ikke var bra nok. For oss alle dreier det seg selvsagt om å bygge ned minst mulig jord, ikke mest mulig jord. Det mener i hvert fall Senterpartiet. Jeg er glad vi har en ny regjering som har både offensive mål og en tydelig politikk for å lykkes med norsk landbrukspolitikk.

Denne meldingen bidrar med løsninger til å løfte blikket og samarbeide både internasjonalt og nasjonalt. Det er krevende at bærekraftsmålene favner så mye. For å lykkes må vi samarbeide på tvers av ulike sektorer og samfunnsoppgaver. Bærekraftsringen kan lett gjøres narr av, men sirkelen med de 17 bærekraftsmålene er et godt symbol. Så må vi sørge for at det blir praktisk politikk og ikke bare noe vi smykker oss med.

Helge André Njåstad (FrP) [10:21:44]: For Framstegspartiet er òg mange av dei 17 berekraftsmåla viktige. Me finn veldig mykje av vår politikk igjen i korleis me skal nå måla. Eg får sjølvsagt ikkje sjanse til å snakka om alle 17 berekraftsmåla på 5 minutt, men eg skal trekkja fram nokre som er spesielt viktige for Framstegspartiet, med tanke på både vår politikk og den tida me står i, med krig på vårt kontinent.

Når det gjeld det eine berekraftsmålet som òg føregåande talar var inne på, som gjeld mat, altså å fjerna svolt, har me eit stort ansvar som nasjon. Eg er ikkje einig i at me produserer for lite mat i Noreg. Viss me held fisken vekke, er det riktig, men fisk er jo òg mat, og Noreg har eit stort ansvar som sjømatproduserande land. Me har naturgjevne forhold som gjer at vår kyst er godt eigna til oppdrett. Det betyr at me kan produsera masse laks, masse mat til verdas befolkning, og det er eit stort ansvar me har. Difor er det viktig at denne sal og norsk forvalting legg til rette for ei berekraftig, god forvalting av havbruksnæringa og sørgjer for at me kan bruka våre naturgjevne forhold til å produsera sunn og god mat til verdas befolkning.

Me har i det siste sett kor viktig norsk teknologi og norsk kunstgjødsel er for å fjerna svolt, for å produsera mat. Me ser kor utfordrande det er når gassprisane stig og det blir vanskelegare å framstilla kunstgjødsel, og at me no står føre den neste store prisauken for befolkninga både her i landet og elles. Me har sett det på straumprisane, me har sett det på drivstoffutgiftene, og det neste vil bli mat, der bl.a. kunstgjødselkostnaden er ein av mange drivarar. Der har me eit stort ansvar for at me faktisk leverer gass, produserer gass og sørgjer for at me ikkje gjer oss avhengige av russisk gass, men at me kan bruka norsk gass i den miksen.

Det er òg viktig at Noreg bidreg med olje til drivstoff som i stor grad går på olje, av omsyn til leveransar og tungtransport. Der er me avhengige av at me har stor produksjon i Noreg av olje og gass, og å sørgja for at me ikkje gjer oss avhengige av land som Russland og Saudi-Arabia – eg kunne ha ramsa opp fleire. Det er mykje betre at norsk olje- og gassnæring produserer olje og gass, så det er viktig med tanke på å nå berekraftsmåla.

Eit anna berekraftsmål er rein energi til alle. Der òg er Noreg veldig heldige som har naturgjevne forhold som gjer at me kan leggja til rette for å produsera meir vasskraft. Me i Framstegspartiet har aldri skjønt kvifor ein skal vera så restriktiv på å ta i bruk vasskraftresursen, kvifor ein ikkje kan ha ei skånsam utbygging i ei rekkje vassdrag i Noreg som kunne ha sørgt for meir energi, kvifor me ikkje har eit skatteregime som gjer at me kan fornya vasskrafta og produsera endå meir rein energi for alle. Det ville ha vore eit godt bidrag i den tida me står i. Difor er norsk olje- og gasspolitikk ekstremt viktig.

Eg registrerer at Framstegspartiet er det fyrste partiet som snakkar om norsk olje og gass i debatten om berekraftsmeldinga i dag. Det er verkeleg viktig, for me vil aldri kunna nå berekraftsmåla viss ikkje me har inntekter me har fått frå den sektoren. Det er det som gjer det økonomisk mogleg for oss å ta nye løft, at me nettopp har ein olje- og gassindustri, som er viktig. Difor synest eg det er veldig rart at det er så få parti som brukar denne debatten til å snakka om kor viktig petroleumsaktiviteten er i Noreg.

Til slutt: Berekraftsmål 16, om fred, er ekstremt viktig. Den siste tida har mint oss veldig om kor viktig det er med fred. Vår fred blir fyrst og fremst trygga gjennom vårt NATO-medlemskap, gjennom våre allierte, USA og europeiske land. Det er utruleg at det er parti i denne sal som meiner at me skal trekkja oss ut av NATO. Når våre naboland diskuterer å tre inn i NATO, burde det ha vore eit samrøystes storting som seier at NATO er viktig for å bevara vår fred. I tillegg til å byggja opp vårt eige forsvar, er våre allierte veldig viktige. Når me har sett kor utrygt vår eige kontinent no er, med ein ytre fiende frå aust, burde NATO-medlemskap vore udiskutabelt i denne sal. Difor har Framstegspartiet tydelege merknadar som anerkjenner kor viktig NATO er for vår fred og for freden på vårt kontinent.

Grete Wold (SV) [10:26:40]: Det er ingen tvil om at bærekraft og bærekraftsmålene griper inn i alle områder. De er i alle planer og alle vedtak som fattes på alle nivåer. Det jobber både administrasjon og politikere med i hele Norge.

Vi har fått et fokus på at vi må etterlate oss en klode som er levelig for våre barn, barnebarn og deres barn igjen, og det skal få betydning i den politikken vi utformer.

Det er vanskelig å si noe vettug om en så stor melding, som favner så bredt på så mange områder, på veldig få minutter. Alle de 17 målene er viktige. Jeg vil i hvert fall innlede med å poengtere at det kanskje er mål nr. 17 som er det aller, aller mest avgjørende, nemlig muligheten til å kunne samarbeide om å nå de 16 foregående. Uten samarbeid og ikke minst evne til å se at alt henger sammen, også internasjonalt, vil vi ikke kunne lykkes.

Så er rettferdig fordeling og ikke minst et rettferdig grønt skifte noe som gjenspeiles i hele denne omfattende planen. Det passer så klart veldig godt også inn i SVs politikk.

Jeg skal kun kommentere kort noen av de mindretallsforslagene SV har i innstillingen. Rettferdig fordeling handler om å redusere Norges negative påvirkning også på andre land. Derfor må vi sørge for at vi har egne målepunkter for det. Vi foreslår derfor tiltak for å måle nettopp det. Det handler om å se helheten og tenke globalt for å redde en felles planet.

Denne planen handler om framtiden, og det er de unge som best forstår den, og det er de som skal leve i den. SV foreslår derfor at en representant for de unge i sivilsamfunnet inkluderes i det nasjonale forumet for bærekraftsmålene. Vi må lytte til de unge stemmene. Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner kan være et sted å finne en god representant, som da kan dekke et vidt og bredt område.

Når det gjelder de unge, handler det også om kunnskap. Vi ønsker derfor å innlemme det tverrfaglige temaet bærekraftig utvikling i læreplanene for engelsk og matematikk. Det handler om å se kunnskap og kompetanse inn i framtidens utvikling og ikke minst evnen til samhandling.

For å nå målene må vi ta politisk kontroll. Vi må redusere markedskreftenes makt og gi politikken en styrende rolle i det grønne skiftet. Konkret, og veldig aktuelt nå, foreslår vi også i meldingen at regjeringen utreder en modell for et statlig strømselskap. Jeg trenger ikke å bruke tid herfra i dag på å understreke hvor krevende strøm- og energisituasjonen er hos oss nå.

Til slutt vil jeg nevne innkjøpsmakt, i både privat og offentlig regi. Den er kraftfull og dermed også viktig. SV foreslår konkret en veileder for å vise mulighetene for å velge bærekraftig ved alle innkjøp. I tillegg må det tydeliggjøres overfor statlige innkjøpere at regelverket skal utnyttes til fulle for å velge bærekraftige, klima- og miljøvennlige løsninger.

Denne meldingen er viktig. Den er en handlingsplan, og nettopp det er kanskje det aller viktigste ordet. Vi må handle. Det holder ikke med ord, gode intensjoner og flotte planer. Skal vi lykkes med disse 17 målene samlet sett, må vi handle, og vi må samarbeide globalt om å lykkes med det.

Grete Wold (SV) [10:30:13]: Det vil jeg.

Tobias Drevland Lund (R) [10:30:23]: Ambisiøse mål krever ambisiøse handlingsplaner, og saken vi behandler i dag, inneholder begge deler. Men vi skal huske på at mål og planer mister både fart og kraft om det ikke ligger politisk vilje bak dem. Det er kanskje også det viktigste vi skal forsøke å ta med oss herfra i dag, at det faktisk i denne sal ligger en viss tverrpolitisk vilje til å gjøre en forskjell på de områdene bærekraftsmålene beskriver – en positiv forskjell, og det er oppløftende.

Men for å gjøre en forskjell må man starte med en viss grad av kritisk selvrefleksjon, slik Spire og Forum for utvikling og miljø i sine høringsuttalelser oppfordrer oss til å gjøre. Hvordan Norges arbeid for å oppnå bærekraftsmålene påvirker andre lands mulighet til å gjøre det samme, er svært vesentlig hvis man skal ta helhetsperspektivet i målene på alvor. Det må vi hvis vi mener at bærekraftsmålene skal bli noe mer enn en pin på jakkeslaget til politikere og andre samfunnsengasjerte mennesker. Rødt mener at man trenger både målepunkter for å avdekke og tiltak for å minimere den negative påvirkningen Norges måloppnåelse kan ha på andre land, og fremmer forslag om det.

Jeg skal ikke systematisk gå gjennom alle målene, for det ville tatt lang tid, men la meg trekke fram noen temaer som engasjerer Rødt spesielt.

Nylig ble tallene over hvor mange fattige barn som lever i Norge, lagt fram, og det var nedslående, faktisk akkurat så nedslående som jeg fryktet, for det er 115 000 barn som lever med vedvarende lavinntekt, også kjent som fattigdom. Det er 115 000 barn som ikke har de samme mulighetene som andre barn, og det er vårt ansvar. Redd Barna utfordrer regjeringen til å halvere dette tallet. Det er en utfordring vi burde ta imot, alle sammen, og er en god milepæl for veien mot første bærekraftsmål, nemlig å utrydde fattigdom, også i vårt eget land.

En annen aktuell debatt om dagen er Norges bidrag til det globale ansvaret det er, gjennom bistand og internasjonalt engasjement, å hjelpe fattige mennesker over hele verden. Det står akkurat nå i fare for å bli betydelig svekket. Regjeringen åpner for å tappe bistandsbudsjettet for isteden å bruke pengene på flyktningtiltak her hjemme. Det setter kriser opp mot hverandre, og det er ei heller særlig bærekraftig å flytte engasjementet vårt hjem når det blåser her. Sånn oppstår de glemte krisene. Det må være bistandsnasjonen Norges mål å kunne holde to tanker i hodet samtidig. Vi har råd til begge deler.

Jeg vil også spesielt trekke fram likestilling mellom kjønnene. Som stolt feminist mener jeg kvinnekamp og likestillingskamp er blant våre viktigste oppgaver, og jeg vil understreke at bedret rettssikkerhet for kvinner må prioriteres i årene som kommer. Så lenge kvinner ikke opplever at de har reell beskyttelse mot vold og overgrep, og så lenge rettssystemet vårt ikke tar overgrep mot kvinner tilstrekkelig på alvor, er det norske samfunnet langt fra likestilt. Som et minimum må reell tilgang til krisesentre for alle kvinner i Norge sikres, og en samtykkelov må innføres. Foreløpig ser begge deler ut til å være temmelig langt unna.

Jeg synes også at denne salen skal minne seg selv på at kvinner tjener 87,50 kr for hver hundrelapp en mann tjener, og at det er et politisk ansvar å tette dette lønnsgapet. En likelønnspott for de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor som kommer i tillegg til tariffoppgjørene, er et skritt på veien mot reell likestilling og økonomisk selvstendighet for kvinner.

Sykdommer som i størst grad rammer kvinner, får mindre oppmerksomhet enn de som oftest rammer menn, og forskning på kvinners helse har fortsatt lavere status i forskningsmiljøer. Det er et samfunnsproblem og en trussel mot det grunnleggende prinsippet om at vi alle skal ha like gode helsetjenester, uavhengig av kjønn. Samtidig er det også slik at menn har helseutfordringer som ikke får oppmerksomhet – det er nok av dem. Tradisjonelle kjønnsroller begrenser både kvinners og menns livsutfoldelse og tilsier at det er viktig å ha kjønnsperspektiv på helse.

Bærekraftsmålet Ren energi kunne jeg snakket veldig mye om. Europa står overfor en interessekamp når det gjelder sterke økonomiske og politiske krefter som står i veien for de store strukturelle systemendringene og klimaløsningene som verden trenger. Rødt vil understreke viktigheten av å gå fra fossile energikilder til fornybare, men det er også viktig å huske på at FN har varslet at ja, vi står i en klimakrise, men vi står også i en naturkrise, og det er viktig å bevare mest mulig natur.

Igjen: Det er mange ambisiøse mål i denne handlingsplanen, men det viktigste må være at vi går fra at FNs bærekraftsmål skal være en pin på jakkeslaget til at vi faktisk skal gjennomføre det som står der.

Med det tar jeg opp Rødts forslag. Jeg vil også varsle at Rødt støtter forslagene nr. 8–12, fra SV.

André N. Skjelstad (V) [10:35:41]: Jeg er glad for at vi får på plass en helhetlig plan for hvordan vi skal nå bærekraftsmålene fram mot 2030. Norge må være en pådriver internasjonalt for oppfølging av bærekraftsmålene, og det er viktig at vi har et høyt nivå på bistanden, og at den opprettholdes.

Alle målene er viktige, men spesielt målene om klima og utdanning står Venstre nært. Kunnskap er grunnlaget for demokrati, verdiskaping og velferd. En av de beste investeringene samfunnet kan gjøre, er å investere i barns kunnskap og oppvekst.

Regjeringen gjennomfører to dramatiske kutt til utdanning, både et kutt i bevilgningen for 2022 på 662 mill. kr og en halvering av Norges bidrag til det globale partnerskapet for utdanning, fra 3,7 mrd. kr til 1,85 mrd. kr for perioden 2021–2025. Dette skjer på tross av at et samlet storting ga tilsagn til disse bevilgningene i RNB i 2021.

Høsten 2018 ble det innført en plikt for skolene til å gi intensivopplæring til elever som henger etter i lesing, skriving og regning i 1.–4. klasse. Vi legger til grunn at det følges opp i alle kommuner, til tross for at flere av partiene på venstresiden stemte imot en særskilt prioritering av lesing, skriving og regning på de første trinnene.

Desentralisering og fleksible utdanninger er viktige tilbud for både unge og voksne i distriktene. Regjeringen Solberg la fram en strategi for desentralisert og fleksibel utdanning, og vi forutsetter at regjeringen Støre følger opp dette.

Å gi elevene i skolen god kunnskap om klimaendringer er avgjørende for å skape forståelse av årsakene til klimaendringer, konsekvenser av et endret klima og evnen til å påvirke utviklingen. Både lokale og sentrale myndigheter, lærerutdanningene og lærerprofesjonene har et ansvar for å sikre at temaet bærekraftig utvikling gis et konkret, forskningsbasert og engasjerende innhold i skolen.

Klima- og miljøutfordringer er blant de største utfordringene vi står overfor i vår tid. Verdens land har gjennom Parisavtalen forpliktet seg til å begrense den globale oppvarmingen ned mot 1,5 grader. Det vil kreve en enorm og hurtig omstilling av bl.a. kraftsystemer, transport og industri. Norge og norske virksomheter har gode forutsetninger for å bidra betydelig til det grønne skiftet globalt, bl.a. gjennom utvikling av ny teknologi, men regjeringen legger opp til det motsatte. Det må bli dyrere å forurense, billigere å være miljøvennlig og mer lønnsomt å utvikle ny teknologi og nye grønne arbeidsplasser. De siste årenes offensive klimapolitikk har bidratt til at utslippene har gått ned flere år på rad. Det er lagt godt til rette for nye industrielle klimasatsinger i Norge.

Norges viktigste bidrag til å løse den internasjonale klimakrisen er vårt internasjonale arbeid. Dette gjelder både bevaring av regnskog, teknologioverføringer og opprettelse av et klimafond som gjennom de neste fem årene skal investere 10 mrd. kr i fornybar energi i utviklingsland. Venstre forventer at regjeringen Støre følger opp denne satsingen. Klimasamarbeidet med EU gjør at norske klimamål er langt mer forpliktende enn klimamålene fra 2008 til 2012 var. Dette innebærer også at Norge bl.a. må forholde seg til de årlige utslippsbudsjettene.

Så er det, som representanten Kapur redegjorde for i et tidligere innlegg, blitt en inkurie vedrørende jordvernmålene. Jeg går ikke noe mer inn på det, for jeg synes redegjørelsen til representanten Kapur var god. Tastaturfingrene har kanskje løpt litt for raskt for hodet, og det får man bare ta med i den sammenhengen.

Ellers vil jeg også nevne at en av de store utfordringene framover, og en av dem som kanskje kan bidra til at vi når bærekraftsmålene raskere, selvfølgelig er matproduksjon, både innenfor landbruk og innenfor fiske. Det er korrekt nok som representanten Njåstad sa, at vi har mer enn nok av fisk, men jeg tror at den store utfordringen framover blir at vi er nødt til i større grad å fokusere på kortreist protein. Kortreist protein vil gjøre at det vi nå henter utenfra, vil vi kunne produsere selv, og da vil vi også la verden rundt oss ha større mulighet til å ha nettopp en slik utvikling som vi har i Norge.

En av de store, store utfordringene framover vil være om vi har rent og nok vann. Norden er i en unik situasjon i så sammenheng; det er et av de få stedene i verden der vi har rent vann og nok vann. Dette er en utfordring, også fordi hele fotosyntesen selvfølgelig avhenger av vann og det vi tar opp gjennom plantene. Derfor vil mat være særs viktig framover.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [10:40:58]: Jeg har aller først lyst til å gi honnør for at vi endelig har fått en sak til behandling om hvordan FNs bærekraftsmål skal følges opp i Norge.

Den store nyvinningen da bærekraftsmålene i 2015 erstattet tusenårsmålene, var at dette ikke lenger var mål som bare gjaldt for utviklingslandene, det var felles mål som gjaldt for alle land i verden. Miljøpartiet De Grønne tok tidlig opp dette i Stortinget, tilbake i 2015, gjennom interpellasjoner og forslag. Da var holdningen i Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen at bærekraftsmålene i stor grad ville være ansett som oppfylt i mange utviklede land, og de stemte derfor imot å utvikle egne systemer for å følge opp dette. Det er aldri for sent å snu, og jeg synes det er positivt at Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti i regjering la fram en stortingsmelding om oppfølging av bærekraftsmålene.

Miljøpartiet De Grønne sitter ikke i kommunal- og forvaltningskomiteen, så la meg starte med å si hva jeg mener er bra i meldingen. Det er bra og viktig at meldingen fra Solberg-regjeringen er tydelig på at bærekraftsmålene skal utgjøre en overbygning for regjeringens politikk både nasjonalt og internasjonalt. Jeg synes også at meldingen gir et rimelig godt overblikk over hva som er gode indikatorer for å vurdere norsk måloppnåelse på de ulike delmålene – men med noen unntak, som jeg skal komme tilbake til om et øyeblikk.

Det store spørsmålet er hvilke konsekvenser det vil få for norsk politikk at Stortinget nå sier at bærekraftsmålene skal være en overbygning for all politikk. Det er ingen tvil om at Norge ligger helt fremst i verden på mange av målene, ikke minst knyttet til fattigdom, likestilling, helse og utdanning, selv om vi også har våre utfordringer. Men på flere av målene har Norge langt igjen, og på noen er vi verstinger. Det gjelder klima, det gjelder materielt forbruk, og det gjelder også natur.

Ta klima: Én ting er at Norge for 2020 hadde et av de svakeste klimamålene i Europa, med kun mål om å kutte 7 pst. fra 1990-nivå. Det har vi som kjent ikke klart, mens våre naboland har kuttet 30–40 pst. av sine utslipp. En gjennomsnittlig svenske slipper ut halvparten av det en gjennomsnittlig nordmann gjør. Men Norge er også verdens åttende største eksportør av CO₂ i form av olje og gass, som hvert år bidrar til ti ganger høyere utslipp enn de fra norsk territorium. Det gjør at per innbygger er det kun innbyggerne i Qatar, Kuwait og Brunei som bidrar mer til klimakrisen enn det nordmenn gjør. Dette faktum har regjeringen med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti som vanlig sett bort fra i meldingen.

Ta natur: Til sammen 2 752 arter står nå på rødlista i Norge – for første gang også villrein og villaks. Likevel fortsetter regjering etter regjering å bygge ut urørt natur og la oppdrettsnæringen få lov til å herje med naturen over hele landet. Og mens regjeringen snakker om at 30 pst. av havarealet i verden må vernes, har vi kun vernet 4,5 pst. av vårt eget.

Og så forbruk: Det mest grunnleggende er forbruket vårt. Hvis alle skulle levd som nordmenn, ville vi trengt tre jordkloder. Tre av de mest trafikkerte flyrutene i Europa ligger i Norge. Og jeg kunne fortsatt.

Jeg savner en ærlig og usminket omtale i meldingen på disse områdene og mer presise og dermed også ubehagelige indikatorer på hvordan det ligger an. Det må til for at vi skal få en politisk debatt og bygge oppslutning om de store og grunnleggende endringene vi trenger å gjøre i Norge for at vi faktisk skal bli et bærekraftig samfunn. Det er nødvendig hvis oppfølgingen av FNs bærekraftsmål framover skal bli noe annet enn festtaler.

Miljøpartiet De Grønne støtter flere av mindretallsforslagene fra komiteen og kommer til å stemme for disse.

Statsråd Bjørn Arild Gram [10:45:48]: De 17 bærekraftsmålene med 169 delmål beskriver en ønsket retning for hele verdens utvikling. Målene gir rammene for en omstillingsagenda som har til formål å gi alle et bedre liv samtidig som miljøet bevares. Jeg tenker at selv om vi har veldig forskjellig utgangspunkt rundt omkring i verden, er det et eller annet stort med det at hele verdenssamfunnet kan samles om noen felles mål på denne måten.

De siste tiårene har mye gått i rett retning. Økonomisk utvikling og helse henger i hop. Det er langt færre som sulter og er fattige nå enn før, og betydelig flere får utdanning og er i arbeid. Men de siste to årene har pilene snudd, først med pandemien, som har skjøvet millioner av mennesker tilbake i fattigdom – vi vet at de som var mest utsatt fra før, har blitt hardest rammet – og nå på grunn av Russlands angrep på Ukraina. Konsekvensene er forferdelige for befolkningen der, tusenvis har blitt drept, og millioner er på flukt. Russlands aggresjon har skapt ny usikkerhet i Europa, og sikkerhetspolitikken har kommet i fokus.

Disse krisene viser hvordan bærekraftsmålene henger i hop. Mål 16 om fred og rettferdighet har fått ny aktualitet. Krisene viser også at de vesteuropeiske landene er i stand til å stå i lag, politikken har vist handlekraft.

I sum beskriver bærekraftsmålene en ønsket tilstand som ligger nær det samfunnet vi allerede har i Norge. Landet vårt er i stort kjennetegnet av trygghet, rettssikkerhet og materiell velstand. Utdannings- og helsetjenester er tilgjengelige for alle, samfunnet er preget av samarbeid og tillit, og det er høy yrkesdeltakelse og relativt lite ulikhet. Sett under ett er Norge ett av de landene som scorer best på bærekraftsmålene, men på noen områder har vi likevel utfordringer. Det gjelder særlig de faktorene som på et vis viser baksiden av velstanden. Vi har et høyt materielt forbruk og store klimautslipp og scorer derfor dårlig på bærekraftsmålene 12 og 13. Vi har også utfordringer med naturmangfoldet og bærekraftsmål 15. Den store utfordringen er for Norge som for andre vestlige land å gjennomføre et grønt skifte der vi videreutvikler velferdssamfunnet samtidig som utslippene kommer ned på et akseptabelt nivå, og vi kan sikre et bærekraftig forbruk.

Meld. St. 40 for 2020–2021 Mål med mening ble lagt fram av forrige regjering. Innstillingen fra kommunal- og forvaltningskomiteen viser at det er bred enighet om betydningen av bærekraftsmålene og hvordan de skal følges opp. Det er det grunn til å være glad for.

Stortingsmeldingen går systematisk gjennom de 169 delmålene og viser de norske utfordringene sett i forhold til den nasjonale politikken. På sett og vis er den også et slags omredigert statsbudsjett der politikken er sortert ut fra bærekraftsmålene i stedet for etter departementsinndelingen.

Det er summen av en rekke tiltak som gjør at vi trekker i samme retning. Det gjelder virkemidler for innovasjon i bedrifter og offentlig sektor, hvordan den offentlige innkjøpsmakten kan utnyttes bedre, hvordan vi skal redusere frafallet i videregående skole, hvordan kommuneøkonomien skal være sterk nok til å finansiere velferden, og hvordan vi får bedre regelverk for å stimulere til økt gjenbruk – for å nevne noe.

For å følge utviklingen over tid bruker vi indikatorer og målepunkter. Hver for seg viser de selvsagt bare et lite utsnitt av virkeligheten; de indikerer, men de gir et bedre beslutningsgrunnlag for næringsliv og politikk. Med tall for målepunktene vil vi over tid få tidsserier og kan følge med på utviklingen fram mot 2030. Neste gang vi skriver en stortingsmelding, vil vi kunne beskrive og analysere utviklingen og den retningen vi går i.

For å få utviklingen til å gå fort nok er det nødvendig at organisasjoners og virksomheters toppledere engasjerer seg. Regjeringen etablerer derfor et topplederforum for bærekraftsmålene. Forumet skal følge med på utviklingen fram mot 2030. Forumet skal bidra til oppnåelse av bærekraftsmålene ved å diskutere muligheter og utveksle kunnskap om erfaringer, utfordringer og dilemmaer.

Arbeidet med bærekraftsmålene handler om de daglige beslutningene og handlingene i hver enkelt organisasjon og hver sektor. Topplederforumet er en møteplass for utvikling av felles kunnskapsgrunnlag, deling av beste praksis og drøfting av målkonflikter, interessekonflikter og dilemmaer. Topplederforumet skal gi innsikt fra kommunesektoren, næringslivets organisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner, frivillige organisasjoner og statlige virksomheter. Forumet vil bestå av organisasjoner som er aktive på bærekraftsområdet, og ha en liten fast kjerne med statsråder og andre toppledere. Gruppen vil bli supplert av fagfolk og ledere ut fra de temaene som tas opp. Sånn vil sammensetningen variere fra gang til gang og inkludere flere.

Terje Sørvik (A) [11:00:07]: Petter Dass skrev på slutten av 1600-tallet, uten å ha lest eller hatt mulighet til å forutse hva som skulle bli FNs 14. bærekraftsmål:

«Fisken i Vandet, det er vores Brød, Og miste vi hannem, da lide vi Nød, Og jammerlig nødes at sukke.»

Han skrev dette ut fra en erkjennelse av kystens og havets avgjørende betydning for livberging og samfunnsutvikling. I 10 000 år, siden våre forgjengere drev fiske og fangst langs iskanten av det som skulle bli landet vårt, har vi høstet, forvaltet og livberget oss av hva havet kan gi.

Vi har ansvaret for noen av verdens mest verdifulle fiskebestander, som f.eks. atlanterhavstorsk, og vi har stort sett klart å forvalte dette på en bærekraftig og god måte. Det skal vi fortsette med. Men det utfordres av både klimaendringer og miljøpåvirkning.

Temperaturstigning smelter stadig større mengder av isen på jorda og endrer havstrømmene. Marin forsøpling har pågått i lang tid og er et gigantisk problem. Hvalen med magen full av plast som måtte avlives på Sotra i 2017, ble en vekker for oss alle, og vi vet at verdens hav inneholder enorme mengder plast og tilføres åtte millioner nye tonn hvert år. Dette må stanses. Vi ser nå mange gode initiativ med rydding av plast i strandsonen og skjærgården vår. Mange unge deltar og har det som sommerjobb. Vi ser selskaper som spesialiserer seg på innsamling og resirkulering av plastavfall til nye produkter. Dette er bra, og vi må legge til rette for mer bevisstgjøring og innsats. Dette er bærekraft og sirkulærøkonomi i praksis.

Norge har sju ganger landarealet til havs. Dette gir oss muligheter, men også et stort ansvar, med tanke på forvaltning og matproduksjon til en stadig økende befolkning i verden. 70 pst. av kloden vår er hav, men vi produserer bare 2 pst. av maten i det. Vi har mer kunnskap om verdensrommet enn om havrommet.

Arthur C. Clarke sa følgende da han så satellittbilder av vår blå klode:

«How inappropriate to call this planet Earth, when it is quite clearly Ocean.»

Altså: Hvor upassende det er å kalle denne planeten jorda, når den ganske tydelig er hav.

FNs 14. bærekraftsmål har følgende som sitt første delmål:

«Innen 2025 forhindre og i betydelig grad redusere alle former for havforurensning, særlig fra landbasert virksomhet, inkludert marin forsøpling og utslipp av næringssalter»

Dette haster.

Lene Westgaard-Halle (H) [11:03:15]: Blir verden et bedre sted å leve neste år eller de neste ti årene? Kommer vi til å klare å kutte nok utslipp? Kommer vi til å klare å håndtere de konfliktene vi ser i Europa nå? Kommer vi til å ha nok mat til folk? Kommer vi til å klare å få bukt med den økende polariseringen? Klarer vi å få liv i Oslofjorden igjen eller produsere nok ren kraft til alle i Norge? Vil kvinner få lik lønn for likt arbeid neste år eller om åtte år? Dagens ungdom tror ikke det. Dagens ungdom er mye mer pessimistiske enn min generasjon og generasjonen før oss – kanskje med god grunn, fordi utfordringene står i kø.

Og så hører jeg at Miljøpartiet De Grønne hevder at Norge har vært en sinke, og at den blå-grønne Solberg-regjeringen var motstandere av bærekraftsmålene fordi vi stemte imot et eller annet Miljøpartiet De Grønne-forslag i hine hårde dager. Det er selvsagt ikke riktig. Norge – under Solberg-regjeringen – var faktisk et av de aller første landene i hele verden som leverte status på oppfølging av bærekraftsmålene til FN. Det gjorde vi allerede året etter at bærekraftsmålene ble vedtatt – heldigvis, for Norge bør gå foran. Klimaet sliter, utslippene øker, og selv om vi klarer å kutte dem her i Norge, klarer vi ikke å kutte dem internasjonalt. De går opp. De siste årene har vi sett at falske nyheter og desinformasjon får fatale følger i mange land i verden. Vi har sett det i Myanmar, vi så det i USA, og vi har kjent det på kroppen her hjemme i Norge.

Den største utfordringen er at de landene med størst mulighet til å ta grep for å nå bærekraftsmålene også er de landene hvor folk lever mest behagelige liv. Bare se på oss i salen her: Vi sulter ikke, vi mangler ikke vann, og vi puster ren luft – i hvert fall sånn noenlunde. Vi har stort sett god helse, og vi er nesten like mange damer som menn. Det er heller ikke krig her. Så hvor realistisk er det da å nå bærekraftsmålene?

Vi har løst veldig mange store utfordringer før. I 1990 levde 36 pst. av verden i fattigdom. 1990 er ikke så veldig lenge siden – jeg synes i hvert fall ikke det. I dag er vi nede i 9,2 pst. Det er en fantastisk utvikling fordi vi har jobbet aktivt med det. Det er det bærekraftsmålene handler om. Jeg har trua – ikke bare fordi jeg er født på det glade 1970-tall, hvor alle var veldig optimistiske, men fordi vi har klart så mye allerede. Færre er fattige, færre sulter, flere får utdannelse. Vi har utryddet en lang rekke sykdommer. Utvikling virker, og målrettede tiltak funker om vi jobber sammen, og om vi løfter sammen. Det er det bærekraftsmålene handler om.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [11:06:14]: Jeg vil i dag prate om et par bærekraftsmål som jeg mener er svært viktige, og som vi må se i sammenheng. Målet om å utrydde sult handler om at alle mennesker skal ha tilgang på næringsrik mat hele året. For å få til dette må det produseres mer mat. Verden trenger mer mat.

Ingen behov er mer grunnleggende enn behovene for rent vann og sunn mat. Alle land har en plikt og en rett til å produsere så mye mat som mulig for egen befolkning på egne ressurser. Å sikre sin egen befolkning sikker tilgang på nok mat er en av de absolutt mest sentrale oppgavene for et land, og det er også en av de absolutt mest sentrale oppgavene for alle folkevalgte i et land. Vi er inne i en tid med stor usikkerhet rundt forsyningene i verdensmarkedet. Det er farlig. Vi har sett gang på gang at mangel på mat skaper uro, kaos og konflikt. Fra den franske revolusjonen til den arabiske våren og krigen i Syria har mangel på mat vært den utløsende faktor.

I en del områder bruker befolkningen 30–40 pst. av inntekten sin på mat. Når matvareprisene øker, gir det store problemer. Dette ble resultatet i 2010 da tørke i Øst-Europa, Russland og Ukraina ledet til eksportrestriksjoner fra Svartehavsregionen. Nå står vi åpenbart overfor en minst like alvorlig situasjon. Også i Norge er vi sårbare. Selvforsyningsgraden i Norge er for lav. Korrigert for fôrimport er den i dag på knapt 40 pst. Norge er faktisk blant de industrilandene i verden med lavest selvforsyning.

Det er en tett sammenheng mellom mat og energi. Energi er nødvendig for å kunne produsere mat. Dyrere energi gir dyrere mat. For eksempel gir høyere gasspriser høyere priser på kunstgjødsel, som igjen gir høyere priser på mat. Dersom vi i Norge skulle sluttet å produsere olje og gass i Nordsjøen, ville det rammet mange fattige, fordi det bl.a. vil være et bidrag til å øke matvareprisene.

Regjeringen er klar: Norsk petroleumsindustri skal utvikles, ikke avvikles. Regjeringen vil legge til rette for fortsatt høyt og stabilt aktivitetsnivå på norsk sokkel av den norske olje- og gassvirksomheten.

Verden trenger energi, og verden trenger mer norsk energi. Vi skal ikke være flaue, men stolte over at vi produserer så mye energi som verden trenger. I Norge kan vi bidra til både å gi verden mer energi og samtidig senke klimautslippene globalt. Det synes jeg at vi skal gjøre.

Erlend Wiborg (FrP) [11:09:27]: Sjelden har vel Stortinget behandlet en sak som for mange oppleves som så svulstig. Det er ingen som i utgangspunktet er uenig i de overordnede målene, det er gode overordnede mål. Men politikk på sitt verste er når det blir en teoretisk øvelse og man glemmer hvordan politikken faktisk slår ut for dem vi er satt til å tjene, nemlig innbyggerne. Saken om bærekraftsmålene og den norske handlingsplanen kan i stor grad bære preg av at det som politikere er lett å klappe hverandre på skuldrene og skryte av flotte og fagre vedtak uten at man egentlig har fokuset på: Hva er realitetene i saken, hvordan påvirker dette hverdagen til folk flest i Norge og internasjonalt? Det er det som burde være det viktigste.

Vi ser også at man i iveren etter å nå flere av de i utgangspunktet gode målene her har fått en symbolsk klimapolitikk, som har ført til store utfordringer for folk flest og næringslivet. Vi ser det i Norge nå, med historisk høye bensin- og dieselpriser, som bl.a. skyldes at man har valgt en klimapolitikk basert på symboler, ikke realiteter. Og vi har, som flere har vært inne på, utfordringer med skyhøye strømpriser og høye og økende matpriser, som rammer folk med svak økonomi. Når det er realiteten, hjelper det lite at vi i denne salen vedtar fagre og flotte mål.

Fremskrittspartiet har alltid vært en forkjemper for norsk olje- og gassektor. Vi advarte som eneste parti i valgkampen i fjor om at det ville være uansvarlig å bygge ned olje- og gassektoren, for det ville øke makten til land som f.eks. Russland og Saudi-Arabia. Nå ser vi realitetene. Vi vet også at norsk olje- og gassektor faktisk er den sektoren som sitter på mye av nøkkelen for å trygge verden. Det bidrar til å kunne holde energiprisene nede, det bidrar til å kunne øke gjødselproduksjonen og dermed matproduksjonen.

I dag må jeg si at jeg er skuffet når jeg hører Senterpartiet stå på talerstolen med pekefingeren og si at folk må spise mindre ris, og Miljøpartiet De Grønne mener at folk må besøke familie bosatt andre steder i landet, mindre. Det er ikke en politikk for folk flest.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:12:48]: Jeg kan være enig med SV, som sier at bærekraftsmål nr. 17 kanskje er det aller viktigste av dem alle. Jeg vil allikevel benytte min tid til å snakke om et annet, svært livsviktig, tema, og det er bærekraftsmål nr. 6: rent vann og gode sanitærforhold.

I verden i dag mangler tre av ti mennesker tilgang på rent vann, og nesten halvparten av verdens befolkning mangler tilgang til fungerende sanitæranlegg. Norge støttet utviklingsland med ca. 100 mill. kr til vann- og sanitærtiltak i 2020, og det er viktig at vi viderefører støtten til tiltak innen vann, sanitær og hygiene i utvalgte multilaterale innsatser.

Bærekraftsmål nr. 6 er ikke bare viktig internasjonalt. Det er også svært viktig nasjonalt. Vedlikeholdsetterslepet i vann- og avløpsnettet i Norge er stort, og fornying og renovering av ledningsnettet vil kreve store investeringer i tiden framover. I Norge har vi manglende reservekapasitet på rent drikkevann i en rekke kommuner, og uten en god alternativ forsyning kan det oppstå kritisk vannmangel hos befolkningen også hos oss.

Samtidig er det flere vannverk som har utfordringer med å sikre den hygieniske kvaliteten, og kommunale vann- og avløpsledninger ligger mange ganger side om side i grøftene. Gamle og dårlige ledningsnett resulterer i store lekkasjer, og enkelte steder forsvinner opp mot 60 pst. av vannet ut i terrenget. Det er også stor fare for at avløpsvann på denne måten kommer inn i drikkevannet. Dette vil igjen øke risikoen for drikkevannsrelaterte sykdommer. Tall fra Norsk Vann viser at det samlede kommunale investeringsbehovet fram mot 2040 er estimert til 332 mrd. kr. Det betyr i gjennomsnitt 16,6 mrd. kr i året de neste 20 årene.

Oppgradering av vann- og avløpsnett er kostbart, men helsekostnadene kan fort bli mye større hvis vi ikke gjør det. For å nå bærekraftsmål nr. 6 må vi i Norge i de aller fleste kommuner, for ikke å si alle, arbeide for å ta igjen etterslepet i vann- og avløpssektoren. Samtidig må vi bidra til at mennesker i utviklingsland får fungerende vann- og sanitæranlegg.

Irene Ojala (PF) [11:15:28]: Aktivitet, nærvær og kunnskap er tre ord som også har vært omtalt som byggesteiner i nord. Aktivitet handler om økonomi, nærvær handler om menneskene som blir berørt, og kunnskap skal gi oss verktøy til å forstå konsekvensene av politiske beslutninger, eller det vi trenger som byggesteiner for å nå bærekraftsmålene også i nord.

Ofte når vi snakker om nordområdene på Fastlands-Norge, Finnmark, er temaet hvordan ressursene i nord skal brukes for å styrke bosettingen og økonomien i Finnmark, men mye av den betingede ressursen fisk, som også skulle gi oss lys i husene langs Finnmarkskysten, er blitt privatisert gjennom kvoter, noe som gjør det vanskelig for ungdommer fra Finnmark å bli sjarkfisker og dermed skape aktivitet i fjordene og langs kysten av fylket. I stedet sendes mye av fisken fra Finnmark til Kina for videreforedling og kommer tilbake på butikken i Vardø som frityrpinner – og det er dårlig praksis hvis bærekraftsmålene skal nås om åtte år.

Byggesteinene i nord handler også om beredskap for helse, og innstillingen tar opp bærekraftige byer og lokalsamfunn. En undersøkelse Den norske legeforening gjennomførte sist høst, viser at folk i nord stoler minst på helsevesenet. 27 pst. av befolkningen i Nord-Norge er misfornøyd med akuttberedskapen. Det tilsvarende tallet for Vestlandet og Østlandet er 11 pst. og 14 pst. Det er helt avgjørende for fiskernes trygghet at man får den hjelpen man trenger når det haster. Det gjelder også når kvinner skal føde barn, for om ikke kvinner føder barn, dør Finnmark og Distrikts-Norge ut.

Å stoppe klimaendringene er ambisiøst. Å klare det om åtte år vil kreve en formidabel innsats. Hvis vi har et mål om at folk skal bo i Finnmark av sikkerhetspolitiske hensyn, må faktisk finnmarkingene ha noe igjen. Bærekraftsmålene om havet viser at fisken må tilbake til Finnmark. Bærekraftige lokalsamfunn viser at unge kvinner må få trygghet når livets største glede skjer og fødsel nærmer seg. Sju av ti barn i Vest-Finnmark blir født av kvinner fra Alta. To tredjedeler av kvinnene er nødt til å reise til Hammerfest, som ligger 140 km fra Alta, for å føde sine barn. En fødeavdeling i Alta vil sikre kvinners trygghet og styrke beredskapen i en framtid som kommer til å bli våtere, røffere og tøffere værmessig.

Skal klimaendringene stoppes, er det faktisk sånn at det er ingen som har det så travelt som død fisk og fødende kvinner. Disse to sakene er viktig for Finnmark, og skal vi nå bærekraftsmålene, må vi finne gode løsninger for begge. Da må man jobbe på tvers av departementene.

Sandra Bruflot (H) [11:18:32]: To år med pandemi har gjort det vanskeligere å nå bærekraftsmålene. Der verden skulle gått framover, har den gått bakover eller stått stille. Når sultkatastrofer, fattigdom eller helsekrise rammer, sier man ofte at der barn har det ille, har jenter det verst. Internasjonalt på helsefeltet er bekymringen at tallet på jenter som giftes bort og blir gravide mens de ennå er barn, blir høyere, at mødredødeligheten ikke går ned, at tallet på kjønnslemlestelser ikke går ned, at likestillingen blir satt i revers.

I Norge er utfordringene ganske annerledes. Ofte er det de akutte tingene som prioriteres innen helse, men med bærekraftsmålene ser vi hvor viktig det langsiktige arbeidet er. Spedbarns- og mødredødelighet, fedme, folkehelse, psykiske lidelser og ruslidelser er bare noen eksempler der vi vet at det ikke er tiltak og politiske endringer over natten som gjør at tallene blir bedre – det er langsiktig arbeid, og ofte ser man ikke resultater med en gang.

Norge har sluttet seg til WHOs mål om å redusere tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft med 25 pst. innen 2025. Men dette målet er allerede nådd. Målet er derfor videreført i bærekraftsmålene, men nå med mål om en tredjedels reduksjon innen 2030.

I 2020 startet Solberg-regjeringen arbeidet med en ny strategi, hvor psykiske lidelser, ruslidelser og muskel- og skjelettlidelser også inngår, i tillegg til overvekt og fedme. Det arbeidet ble satt på vent for å kunne ta inn kunnskap om pandemien og hvilke virkninger den har hatt. Men dette arbeidet forventer vi at Støre-regjeringen fortsetter, slik at vi når også disse målene.

Terje Sørvik (A) [11:20:43]: Å sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold til alle er bærekraftsmål nr. 6. Meldingen beskriver bl.a. det norske perspektivet med utfordringer og delmål. Delmål 6.1 handler om å sørge for likeverdig tilgang til trygt drikkevann til en overkommelig pris for alle.

Vann- og avløpssektoren er et eksempel på samfunnskritiske tjenester som allerede er under kraftig press som følge av klimaendringer. Økt fortetting i mange byer forsterker utfordringen. Kommuner og selskaper arbeider fortløpende med å tilpasse vann- og avløpstjenestene til den nye klimahverdagen. Ekstreme nedbørsmengder, flom, havnivåstigning og tørke har utløst behov for kostbare investeringer i infrastrukturen. I tillegg er mange resipienter blitt mer følsomme for tilførsel av næringsstoffer, slik at renseanlegg må bygges om for å fjerne flere av disse før det rensede vannet slippes ut.

For å sikre leveranse av trygt drikkevann og forsvarlig håndtering av avløpsvannet må norske kommuner, som også representanten Linnestad sa, investere 332 mrd. kr i infrastruktur. Om lag 20 pst. av behovet kommer som følge av etterslep i vedlikehold. De øvrige kostnadene fordeler seg på naturlig utskifting i den neste tjueårsperioden, myndighetskrav og klimatilpasninger.

Vi har også utfordringer med regulering av overvann. Mer ekstremnedbør, kombinert med økt fortetting, fører stadig hyppigere til skader på bygninger og infrastruktur. Uten forebyggende tiltak vil forventede skadekostnader i løpet av de neste 40 årene bli i størrelsesordenen 45–100 mrd. kr. Den samfunnsøkonomiske gevinsten av forebyggende tiltak er følgelig stor. Det haster å avklare ansvaret for å etablere forebyggende tiltak, og hvordan de skal finansieres.

Klimaendringer og behovet for tilpasning vil påvirke vanlige folks økonomi, lokalsamfunn og muligheten til å skape nye arbeidsplasser. Det blir viktig å jobbe målrettet og koordinert med klimatilpasninger.

Hurdalsplattformen er tydelig på at regjeringen ser behovet for klimatilpasning og forebygging, og at den vil styrke beredskapen ved planmessig å styrke arbeidet for å forebygge mot framtidige ekstremhendelser, øke NVE og kommunenes mulighet til å forsere dette arbeidet og bidra med løsninger til kommuners arbeid med å tette etterslepet på rehabilitering og bygging av vann- og avløpsløsninger. Ikke minst skal man også fremme en sektorlov for vann. Dette blir helt nødvendige tiltak for at vi skal ta ansvaret vårt for løsninger på en stor utfordring.

Ingunn Foss (H) [11:23:58]: FNs bærekraftsmål nr. 16 skal fremme fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner. Arbeidet med å fremme demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper er en viktig del av norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

I en tid hvor utviklingen går i feil retning i mange land, er det viktigere enn noen gang å hegne om liberale rettsstatsprinsipper. En velfungerende rettsstat med sterke institusjoner og domstoler uten korrupsjon eller politisk påvirkning er avgjørende for å sikre borgerne rettferdig og lik behandling. Når rettsvesenet i et land fungerer dårlig, går det ut over folks rettssikkerhet.

Dersom Norge skal ha troverdighet i slike spørsmål, må vi behandle våre egne institusjoner med den respekten de og rettsstaten fortjener. Regjeringens forslag om å reversere domstolsreformen er et eksempel på det motsatte.

I 2019 rettet Riksrevisjonen sterk kritikk mot både tingretter og lagmannsretter for lang saksbehandlingstid og dårlig ressursutnyttelse. Problemene var så alvorlige at det kunne «gå ut over rettssikkerhet, liv og helse».

På bakgrunn av Riksrevisjonens rapport og en grundig utredning av Domstolkommisjonen fremmet Solberg-regjeringen forslag til domstolsreform. Reformen ble et kompromiss mellom kommisjonens forslag og den tidligere strukturen og hadde bred støtte blant høringsinstansene.

Reformen har virket i snart ett år, og resultatene er tydelige: Fagmiljøene er blitt sterkere, sakene behandles raskere, og ressursene utnyttes bedre. Derfor er det helt ubegripelig at regjeringen vil reversere reformen, og det på bakgrunn av et høringsnotat som er så svakt at Regelrådet har gitt det strykkarakter. I stedet for å akseptere utfordringene og ikke minst fakta vil regjeringen bruke tid og penger på en reversering som er helt unødvendig. Mitt råd til regjeringen er å bruke pengene på det domstolene selv sier at de trenger.

Det er også sterkt beklagelig å se den arrogante og nedlatende holdningen regjeringen har overfor dem som arbeider i domstolene, og som står midt i en krevende endringsprosess. At ansvarlig statsråd i VG stempler alle juridiske fagmiljøer som Oslo-elite og heller vil lytte til «vanlige folk», er mildt sagt oppsiktsvekkende. Det er ikke bare beklagelig overfor fagfolk som står mot en politisk ledelse i et departement uten faglig styring, det er beklagelig også overfor ansatte som kastes ut i ny uvisshet, og barn og sårbare grupper som blir skadelidende på grunn av regjeringens distriktspolitiske eksperiment. Den arrogante holdningen er også med på å svekke tilliten til institusjonene. Det er alvorlig.

Det vi ser nå, er ikke en rettsstat verdig. Det er en svekkelse av den norske rettsstaten og dens institusjoner – stikk i strid med FNs bærekraftsmål nr. 16.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:27:09]: Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030 inneholder mange ord. Nå må vi få dette temaet ned på grasrota. Nå må vi få til praktisk handling. Folk må se og erfare hva som er lønnsom handling i produksjonslivet og i dagliglivet.

Norges viktigste positive tiltak hittil er bortfall av avgifter på elektriske biler. Det har kostet om lag 20 mrd. kr per år, og det gir store resultater. Der ser vi hvordan det kan gjøres.

Senterpartiet ønsker at en bærekraftig utvikling må skje langs de tre dimensjonene økonomisk, sosialt og miljømessig. Det kan bety at vi setter ressursøkonomien i sentrum, at vi reduserer vårt materielle forbruk i Norge, at vi forstår økologien, at vi forstår samspillet i naturen – mennesket er en del av naturen, menneskets bruk av naturen er helt sentral – og at vi fremmer en rettferdig økonomisk utvikling med større inntektsutjevning, som gir trygghet for folk.

Det grønne skiftet skal gjennomføres innenfor et demokrati. Det skal ha folkelig oppslutning. Men da må det grønne skiftet defineres. Jeg har ennå ikke sett hva det betyr. For meg betyr det i hvert fall at vi skal gå fra fossilt karbon, altså svart karbon, til fornybart karbon, altså grønt.

Det må bety at en skal satse på primærnæringene. Det er i primærnæringene en produserer det grønne karbonet. Det er i fiskeriene, det er i skogen, det er på jorda. Det er et uomtvistet faglig, vitenskapelig faktum.

Hvis vi tar bærekraftsmål nr. 15, om å sikre bærekraftig skogforvaltning, hva betyr det i Norge? Hva vil vi med vår skogbruk? Vi bør være enige om fordelene ved å etablere en felles virkelighetsforståelse av hva vi vil med skogbruket. Dette er en forutsetning for å få en god debatt og sette i verk nødvendige tiltak.

Vi må ut av dagens skyttergraver med båndlegging, hvor altså de som ønsker å ta skogen ut av bruk, snakker om prosenter her og prosenter der. De som driver med skog, snakker om at vi skal drive skogen på akkurat samme måte som vi har gjort tidligere. Vi må ut av de skyttergravene. Vi må sette framtidig skogskjøtsel, altså skjøtsel av all skog, i sentrum.

Vi må nedsette, det må regjeringa gjøre, en skogkommisjon – sist ble det gjort i 1951, det er 70 år siden – som forteller hva vi vil med skogbruket. Så må dette skogbruket finansieres, og det er da naturlig å finansiere det også med at CO₂-avgifter brukes for å skjøtte skogen bedre, så vi kan få en større fangst av CO₂. Vi skal huske på at 1 m³ grantømmer fanger 700 kg CO₂, om lag like mye som utslippet fra 200–250 liter diesel.

Tore Vamraak (H) [11:30:26]: Jeg vil i mitt innlegg fokusere på FNs bærekraftsmål nr. 4, god utdanning.

Når jeg har fulgt debatten, har jeg så langt ikke hørt mye omtale av dette bærekraftsmålet, til tross for at god utdanning er en av de beste investeringene vi som samfunn kan gjøre. Ikke minst for oss som er opptatt av å bekjempe ulikhet, er det viktig å huske på at god utdanning er den aller beste og mest treffsikre medisinen mot ulikhet.

Globalt har Norge under regjeringen Solberg gjort seg bemerket som en viktig bidragsyter til utdanning i den tredje verden, og særlig for jenters muligheter til en god utdanning. Utdanning til jenter er nøkkelen til bærekraft. Dessverre har den rød-grønne regjeringen valgt å kutte dramatisk i det norske bidraget til utdanning og halvert Norges bidrag til Det globale partnerskapet for utdanning, fra 3,5 mrd. kr til 1,85 mrd. kr for perioden 2021–2025, til tross for at et samlet storting ga tilsagn til denne bevilgningen i revidert nasjonalbudsjett for 2021.

En god utdannelse bygger på en god start. Det er derfor essensielt med tidlig innsats overfor barna som har behov, slik at vi unngår at problemene vokser seg store. Regjeringen Solberg la fram stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, som inneholdt en rekke tiltak for å hindre at barn faller utenfor. Skolenes plikt til å gi intensiv opplæring til elever som henger etter i lesing, skriving og regning i 1.–4. klasse, er viktig for å hindre at elever blir hengende etter.

Det å fullføre skole og utdanning er avgjørende for å minske utenforskap i dagens arbeids- og samfunnsliv. Fullføringsreformen fra regjeringen Solberg inneholder en rekke gode tiltak for å gi flere en sjanse til å fullføre videregående skole og bidra til samfunnet. Fullføringsreformen ga en historisk utvidelse av retten til å fullføre videregående skole.

Dette arbeidet vil det være viktig å følge opp i årene framover for å sikre våre barn og barnebarn en god utdanning tilpasset deres egne evner og forutsetninger, slik at hvert enkelt barn får en best mulig start på livet. Det er bærekraft.

Ingjerd Schou (H) [11:33:07]: Bærekraftsmålene skal ligge til grunn for Norges politikk. Selv tenker jeg på dette som verdensmålene fordi ambisjonene er så grunnleggende. Det er ingen stor uenighet i Norge eller i norsk politikk hvorvidt vi skal følge disse; det er måten vi arbeider for å oppnå målene på, det er uenighet om.

På enkelte svært viktige områder mener jeg regjeringen gjør feil prioriteringer. Da tenker jeg helt bestemt på satsingen på utdanning. Utdanning er nøkkelen til selvrealisering, det er grunnlaget for et lands varige vekst, og det handler om selvstendighet og framgang for den enkelte, men også for den enkelte nasjon.

Når jeg ser tilbake på tiden vår i regjering under Erna Solberg, er det ett av områdene jeg finner spesielt grunn til å være stolt av. Det er mange, men særlig dette at vi prioriterte utdanning som utviklingspolitisk målsetting. Gjennom FNs bærekraftsmål nr. 4 har Norge forpliktet seg til å arbeide for å sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle.

Disse ambisjonene er ikke tilstrekkelig fulgt opp av regjeringen i dag. Mest tydelig er dette i tilknytning til bevilgningene til Det globale partnerskapet for utdanning, GPE. Regjeringen har både gjennomført store kutt i inneværende års bevilgninger og avlyst Norges mangeårige forpliktelse, som hadde et samlet storting bak seg. Dette går ut over verdens skolebarn, men setter også Norges omdømme som troverdig bistandspartner i et meget dårlig lys. Dette er et dagsaktuelt spørsmål. Ukraina er et av landene der GPE planlegger et arbeid – et arbeid som startet opp før den pågående krisen – og den nåværende krisen vil gjøre det enda viktigere å ha støtte fra GPE i gjenoppbyggingen av utdanningssystemet. GPE kan være en svært viktig støttespiller i framtiden, og Norge er ikke tilstrekkelig med.

Vi har forståelse for at en svært stor del av oppmerksomheten nå går på akutte humanitære forhold i Ukraina, og det støtter vi. Men regjeringens kutt i utdanning kom før invasjonen, og jeg akter å fortsette å etterlyse større engasjement fra regjeringen på dette grunnleggende området og for å oppfylle våre forpliktelser og verdensmål nr. 4.

Anna Molberg (H) [11:36:00]: Anstendig arbeid og økonomisk vekst er bærekraftsmål nr. 8. Det innebærer at vi må skape verdier i form av arbeidsplasser til befolkningen og skatteinntekter til staten. Pandemien, strømkrise og krig i Europa bidrar til at flere av statens økonomiske utfordringer kommer raskere, og i kombinasjon med en klimakrise er presset på omstilling enormt. I årene framover vil det være behov for reformer og prioriteringer for å sikre framtidige generasjoner en anstendig pensjon og en bærekraftig velferdsstat som er der for dem som trenger den mest. Alle som kan, må bidra, og det er opp til oss politikere å legge til rette for at flere blir inkludert i arbeidslivet.

Verdiskapingen vår starter med et næringsliv som ikke tynges ned av høye skatter, og arbeidsplassene sikres ved at næringslivet får den fleksibiliteten og forutsigbarheten de ber om. Regjeringen har nylig sendt på høring et forslag til kraftige innstramninger av den fleksibiliteten norsk arbeidsliv trenger. Innleie av arbeidskraft blir forbudt i store deler av Østlandet, og adgangen til innleie generelt blir vesentlig innskrenket. Konsekvensene av dette er ikke utredet i det hele tatt, og det er grunn til å frykte at bedriftene blir satt i en situasjon der permitteringer vil øke i rolige perioder, og at færre utenlandske arbeidstakere – som vi er helt avhengige av – ikke kommer hit for å jobbe.

Faste stillinger skal helt klart være en hovedregel i norsk arbeidsliv, men vi må også tilpasse oss de realiteter som er der. I alle kommuner i Norge finnes det små og mellomstore bemanningsbyråer som skaffer Ola nordmann sin første jobb, og som finner riktige folk til det lokale næringslivet. Å forby dette bidrar på ingen måte til å nå de bærekraftsmålene vi strekker oss etter. Takket være et fleksibelt arbeidsliv og et næringsliv som går godt, har vi den laveste arbeidsledigheten på lenge. Samtidig vet vi at et stort problem framover blir å skaffe næringslivet arbeidskraft. I tillegg er det for veldig mange unge mennesker et problem at man ikke finner sin plass verken i skolen eller i samfunnet for øvrig, og det er helt avgjørende å intensivere inkluderingen av disse, slik at ikke varig uføretrygd blir løsningen.

Solberg-regjeringen startet dette arbeidet, bl.a. med å legge fram en stortingsmelding om utenforskap. Istedenfor å følge opp tiltakene i meldingen har regjeringen nå trukket den. Vi åpnet også for at både private og offentlige arbeidsmarkedstiltak kunne være med på å skreddersy et løp til den enkelte.

Spørsmålet blir hva slags politikk regjeringen vil føre for å møte utfordringen med unge uføre og et næringsliv som roper etter arbeidskraft. Per nå er det innstramninger, forbud og økte skatter som ser ut til å være regjeringens løsninger for å nå bærekraftsmål nr. 8.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [11:39:13]: Et grunnprinsipp bak 2030-agendaen er at ingen skal utelates, «leave no one behind». Det betyr at den utviklingen vi oppnår i årene som kommer, ikke skal gå på bekostning av enkeltpersoner, grupper eller land, men spesielt komme de mest sårbare og marginaliserte til gode.

I den forbindelse har jeg lyst til å rette søkelyset på det digitale utenforskapet. Gapet mellom digitalt «innenforskap» og utenforskap har blitt enda større under pandemien, da titusener av nordmenn på få dager og uker tok digitale sjumilsskritt. Brått var videomøter og elektroniske legetimer hverdagskost for mange, mens andre ikke klarte å henge med.

Nyere undersøkelser viser at minst 600 000 innbyggere sliter med å mestre digitale verktøy og tjenester. De fleste er over 65 år, men også personer med ulike funksjonsnedsettelser, mennesker med rusproblemer og psykisk uhelse og innvandrere med lav språk- og teknologikompetanse opplever å falle utenfor. Andre som sliter med digitalt utenforskap, er folk som har finansielle problemer og som derfor ikke har råd til å kjøpe digitale verktøy, eller blir nektet å abonnere på mobil- og internett fordi de ikke er kredittverdige.

Myndighetene har slått fast prinsippet «digitalt førstevalg», og en viktig ambisjon i både offentlig og privat tjenesteproduksjon er at alle innbyggere, næringsdrivende, frivillige organisasjoner og kunder skal kommunisere digitalt. Men faren er at digitalt førstevalg blir digital tvang. Vi må ta på alvor at over en halv million nordmenn sliter med å utføre digitale tjenester som de fleste av oss tar for gitt. Mange må få hjelp fra pårørende, venner eller frivillige til å bruke digitale tjenester, som nettbank, helsenorge.no og nav.no. Brukerne tvinges da til å dele sensitive opplysninger med andre. Det gjør dem sårbare for utnytting, og de mister kontrollen over egen økonomi.

Mange beskriver at manglende mestring i dagligdagse situasjoner bryter ned verdigheten deres og gjør at de isolerer seg i stedet for å besøke venner eller gjøre ærender. Poenget med digitalisering er at det skal gjøre livet enklere for folk. For dem det blir vanskeligere for, bør det finnes alternative løsninger. De digitale løsningene må være universelt utformet, slik at alle, også personer med funksjonsnedsettelser, skal kunne bruke dem.

Vi må fortsatt holde høy fart i gjennomføringen av gode strategier for å sikre og implementere effektive og trygge digitale tjenester til innbyggerne våre. Det er praktisk, fleksibelt og enkelt for de fleste av oss. Men vi må nok innse, først som sist, at det alltid vil være noen som trenger mer analoge kanaler til å kontakte bank og offentlige etater. Alternativet er at mange svake grupper blir utelatt. De blir «left behind».

Rune Støstad (A) [11:42:16]: Noe av det fineste med Norge er at det bor folk i hele landet, og at vi har levende lokalsamfunn og trygge arbeidsplasser der folk bor. Denne meldingen er godt nytt i så måte, for den viser at Norge har gode forutsetninger for å nå bærekraftsmålene, og den viser at vi må bruke folk og ressurser i hele landet for å nå målene.

La meg ta to eksempler som illustrerer nettopp det – to bærekraftsmål som henger i hop. Sjelden har en regjering vist en så ambisiøs vilje til å satse på landbruket, med et mål om å føre en landbrukspolitikk som er tilpasset det landet vi bor i, der vi også er tydelige på at inntektene skal gå opp. På den måten bidrar vi til å sikre befolkningen nok trygg og sunn mat, og vi legger til rette for et bærekraftig landbruk der vi produserer mer av matvarene vi har forutsetninger for å produsere, og som forbrukerne etterspør. Det vil være et viktig bidrag for å jobbe mot bærekraftsmål nr. 2, om å redusere sult.

Dagens regjering skal føre en politikk for sterkere fellesskap, vekst og positiv utvikling i hele landet, i både by og bygd. For denne regjeringen er arbeidsplasser og god velferd det aller viktigste i distriktspolitikken. Bærekraftsmål nr. 11 tar for seg levende byer og lokalsamfunn. Vi skal sette i gang nye tiltak for å skape optimisme og framtidstro i hele Norge. Hvis vi skal få folk til å bo i og flytte til distriktene, må viktige tjenester, som barnehage-, skole- og helsetilbud, være i nærheten. Alle innbyggerne skal ha tilgang til bredbånd og god kritisk infrastruktur, som vei og ferje.

Mange kjenner på en følelse av at staten har forlatt dem. Det har denne regjeringen tenkt å gjøre noe med. Statlige senter for tjenester som pass, førerkort og juridisk rådgivning er et av flere eksempler på at vi satser på tjenester og arbeidsplasser nær folk. Da blir det ikke bare ord; da viser vi også handling.

Skal Norge som land nå klimamålene, må jobben gjøres ute i hele landet, ikke minst i kommunene. Da er det bra med en regjering som har store ambisjoner for hele landet, som skal utvikle ny og forsterket distriktspolitikk for å redusere forskjeller mellom folk, og som skal fordele makt og ressurser utover i hele landet.

Kathrine Kleveland (Sp) [11:45:17]: På høringen om bærekraftsmeldingen etterlyste Kirkerådets Atle Sommerfeldt sivilsamfunnet i meldingen. Sommerfeldt ønsket også konkrete oppgaver for sivilsamfunnet. Senterpartiet vil i frivillighetsåret påpeke at den nye regjeringen både ser verdien av og verdsetter frivilligheten. Derfor var et av de første grepene vi gjorde i høstens budsjett, å sikre frivilligheten full momskompensasjon – et etterlengtet og viktig grep for å styrke frivilligheten i hele Norge. Utover det ble det i sist fredags forslag til tiltakskroner i forbindelse med flyktningkrisen satt av 45 mill. kr til frivillige organisasjoners arbeid med fritidsaktiviteter, språkopplæring og møteplasser for ukrainske flyktninger. De frivillige har en unik og avgjørende rolle i arbeidet som står foran oss når vi som samfunn skal hjelpe ukrainerne på flukt fra krig. Dette er bærekraftsmål nr. 17, om samarbeid, i praksis.

Biblioteket er et annet eksempel på en viktig møteplass for folk. Lørdag var jeg på Deichman, Oslo kommunes bibliotek og Norges største folkebibliotek. Her fikk jeg oppleve et moderne bibliotek der folk i alle generasjoner fylte huset. I denne maurtua satt også mennesker helt fordypet i sin egen verden, i et spill, i en bok, bak en skjerm eller bak en symaskin.

Et bibliotek kan være så mangt, men den grønne tråden i det hele er bærekraften. Alle kommuner i vårt langstrakte land har bibliotektilbud for sine innbyggere. Det å låne bøker er fortsatt en av de mest bærekraftige måtene å dele kunnskap på. Generasjon etter generasjon kan lese, lære og levere tilbake tidløs kunnskap og lyrikk trykket på grønt karbon eller som lydfiler. Bibliotekene viser at klimavennlige, bærekraftige og grønne valg ikke trenger å være banebrytende radikale eller inngripende i folks liv.

Vi har til alle tider funnet gode løsninger på folks hverdagsbehov, og som samtidig bidrar til å løse våre store utfordringer. Da bibliotekene først ble etablert, fokuserte man nok ikke på sirkulærøkonomi, men at de ga kjært tiltrengt kunnskap til et bredt lag av befolkningen. I dag er bibliotekene et godt eksempel på jordnær sirkulærøkonomi i praksis, for det kan ikke beskrives som annet enn nye måter å praktisere jordnær sirkulærøkonomi på, når det på en lørdag på Deichman lånes ut seks symaskiner til f.eks. å lappe klær og forlenge gode plaggs levetid.

Heidi Greni (Sp) [11:48:31]: Bærekraftsmeldingen er et omfattende dokument. 2030- agendaen er konkretisert gjennom 17 bærekraftsmål og 169 delmål. FN oppfordrer medlemslandene til å utvikle nasjonale indikatorer. Det vil gjøre det enklere å vurdere måloppnåelse, men må samtidig begrenses slik at det ikke genererer unødvendig byråkrati. Det er særlig viktig at kommunene ikke påføres utstrakt rapporteringsplikt på enda flere områder.

Mange av disse 169 delmålene kan også være motstridende, og det kan bli nødvendig å foreta avveininger mellom de ulike målene. Den avveiningen bør i størst mulig grad foregå på kommunalt nivå og nærmest mulig innbyggerne. Hovedprioriteringen må være å utjevne økonomisk og geografisk ulikhet, og da må vi unngå økt sentralisering.

Det viktigste for de aller fleste er god helse og livskvalitet, som omtales i mål nr. 3. Hurdalsplattformen tydeliggjør regjeringens helse- og velferdspolitikk. En sterk offentlig helsetjeneste og styrket kommuneøkonomi er en forutsetning for å utjevne ulikheter i helse. Psykisk uhelse er et økende problem, særlig blant unge. Derfor har regjeringen styrket dette feltet betydelig og jobber målrettet for nullvisjon for selvmord.

Å føle seg trygg på å få hjelp hvis noe skulle inntreffe, er god helseforebygging. De siste årene har vi hatt en utvikling der de som bor utenfor de største byene, har opplevd at tryggheten har blitt borte, ambulansen er lenger unna, politiet er knapt til stede, og brann og redning er de eneste som har akseptabel responstid. Dette er vi nå i ferd med å få snudd. Alle har rett på samme trygghet uansett hvor i landet de bor. Ambisiøse mål vi som samfunn har satt, må gjelde for oss alle uansett om man lever ytterst i havgapet eller i de dype skoger.

Hurdalsplattformen har en rekke tiltak. Styrket kommuneøkonomi gir større mulighet til helseforebyggende arbeid. Vi foreslår en gradvis innføring av skolemat og fremming av fysisk aktivitet – for å nevne noe. Kampen mot antibiotikaresistens er et annet viktig grep, og vi bør legge til rette for økt kjøttproduksjon for å unngå import fra land med utstrakt bruk av antibiotika i produksjonen.

Bærekraftsmål nr. 12 handler om ansvarlig forbruk og produksjon. Min kjepphest er redusert matsvinn. Etter 30 år i dagligvarehandelen er jeg fortsatt sjokkert over hvor mye som kastes. Vi må produsere det forbrukerne etterspør, og vi må slutte å kaste mat. Man må slutte å late som om små gulrøtter med rare former ikke er spiselige, at de smaker dårligere enn store gulrøtter. Grønnsaker bør selges i løsvekt, og vi må ha mindre krav til fasong og form.

Trine Lise Sundnes (A) [11:51:52]: Anstendig arbeid og økonomisk vekst – bærekraftsmål nr. 8 lyder:

«fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle».

Dette bygger på FN-organisasjonen ILOs anstendig arbeidslivsagenda.

Arbeiderpartiets hovedprioritering er trygghet for jobb, trygghet i jobb, flere faste ansettelser framfor innleie og midlertidige jobber – og å styrke det seriøse og organiserte arbeidslivet og øke innsatsen for å ta kriminelle i arbeidslivet. Vi får – om ikke daglig, så ukentlig – tilbakemeldinger fra folk om at det trygge og organiserte arbeidslivet i Norge utfordres av useriøse aktører, sosial dumping, lønnstyveri og lav organisasjonsgrad i utsatte bransjer, som i byggenæringen. Det bidrar til økende forskjeller, svekker den norske modellen og svekker rekrutteringen til viktige yrker.

Den viktigste oljen Norge har, er arbeidsfolk og deres innsats. Tryggheten og produktiviteten, som har vært norsk arbeidslivs fremste konkurransefortrinn, trues og må tas på alvor. Derfor er jeg glad for at regjeringen er i gang med arbeidet og vil føre en aktiv politikk for å hindre at mennesker blir utnyttet på jobb, for å bekjempe sosial dumping og for å sikre at fellesskapet ikke unndras inntekter. Storrengjøringen i arbeidslivet for å sikre faste, hele stillinger med anstendige lønns- og arbeidsvilkår er vesentlig for å levere på bærekraftsmål nr. 8.

Vi vil ha et trygt og rettferdig arbeidsliv for alle. Sammen med en styrket fagbevegelse vil Arbeiderpartiet bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, begrense midlertidighet og innleie, sørge for at flere kan jobbe heltid, og satse på livslang læring og kompetanse. Da vil vi også være godt rustet til å møte den store omstillingen det grønne skiftet krever av oss.

Heidi Greni (Sp) [11:54:22]: Regjeringens arbeid med å gjenopprette selvstendige domstoler etter Solberg-regjeringens domstolsreform er i gang. Bærekraft er et interessant ord i den forbindelse. Domstolsreformen er jo basert på det motsatte, nemlig på en politisk omkamp og et skjørt kompromiss. Domstolsreformen i sin opprinnelige form, som flere her i salen sikkert husker, gikk på et nederlag og fikk ikke flertall. Den var det faktisk knyttet et forarbeid til gjennom Domstolkommisjonens arbeid. Det kan man imidlertid ikke si om den løsningen vi har i dag. Der har vi en strukturmessig hybridløsning, med avdelingskontor og omreisende ledelse. Er det noen av de aktørene som det siste året har sett på utfordringene ved norske domstoler, som har framført det som løsning? Nei, det er ikke det, for hvem kunne vel se for seg det politiske kompromisset som skjedde i denne saken i 2020.

Å fremme rettsstaten nasjonalt og internasjonalt og sikre likhet for loven, rettssikkerhet og rettsvern for alle er en del av bærekraftsmål nr. 16. Det betyr for Senterpartiet at alle skal ha lik tilgang til rettstjenester. Rettssikkerhet handler om flere ting, men også om tilgang på god rettshjelp. En forutsetning for det er ikke bare en lokal domstol, men et juridisk fagmiljø knyttet til domstolene som kjenner lokale forhold.

Konsekvensene av domstolsreformen for andre deler av fagmiljøet i rettssystemet – advokater, jurister, tolker osv. – eller for publikums tilgjengelighet eller andre lokale ringvirkninger ble ikke berørt ved gjennomføringen av domstolsreformen i det hele tatt. Rettssikkerhet i form av tilgang på rettshjelp betyr også å ikke bruke uforholdsmessig lang tid på transport, ikke ha høyere utgifter knyttet til reiser, og at den som er part og skal vitne, eller av andre grunner skal møte i en rettssak, ikke har det mer trasig enn dem som bor andre plasser i landet. Gjenoppretting av selvstendige domstoler er ikke et distriktspolitisk eksperiment, som noen påsto her før i dag. Det er en styrking av rettssikkerheten for innbyggerne i Distrikts-Norge.

Senterpartiet mener at selvstendige domstoler med stedlig ledelse er et helt grunnleggende prinsipp for å opprettholde en desentralisert domstolsstruktur i Norge, og at dagens struktur ikke er bærekraftig for framtiden fordi den gjør mindre domstoler uten stedlig ledelse mer sårbare for å miste arbeidsplasser. Nærpolitireformen, som aldri gjorde politiet mer nært, men organiserte politiet bort fra befolkningen, er en annen utfordring. Vi kan gjerne snakke om framtiden og hvordan vi skal sikre mer bærekraft, men det må gjøres gjennom nettopp de verdiene vi snakker om her i dag.

Elise Waagen (A) [11:57:41]: For Arbeiderpartiet er en god offentlig skole og lik rett til utdanning avgjørende for at alle skal ha like muligheter. Frihet og trygghet for alle er bare mulig hvis vi går sammen i fellesskap. Skolegang til alle og muligheten til utdanning og kompetansepåfyll gjennom hele livet er veien til nettopp frihet, egen inntekt og selvstendighet. Med en god offentlig skole og et sterkt offentlig utdanningssystem kan vi redusere forskjellene.

Å møtes i klasserommene på tvers av kulturer, kjønn og bakgrunn har en egenverdi. I tillegg til å gi hver enkelt muligheter bygger vi ned barrierer. Vi skaper møteplasser og gir barna våre en arena for å bygge tillit. Er det noe vi ikke har nok av i verden nå, er det tillit. I en urolig verden er utdanning nettopp med på å bygge håp.

Her hjemme prioriterer regjeringen utdanning høyt. Med Arbeiderpartiet i regjering skal vi få ned forskjellene, vi skal styrke laget rundt barna, og vi skal gi de ansatte mer tid og mer tillit. Regjeringen har økt kommunenes frie inntekter med hele 4,5 mrd. kr – 2,5 mrd. kr mer enn Solberg-regjeringens opprinnelige forslag i statsbudsjettet for 2022. Det gir rom for å styrke laget rundt barna. Er det noe vi vet om konsekvensene etter pandemien, er det nettopp at laget rundt barna er viktig.

Tusenvis av elever i hvert eneste kull fullfører ikke videregående skole. Halvparten av timene til spesialundervisning utføres av ukvalifiserte. Siden 2013 har vi sett en dobling av unge uføre. Mange står uten læreplass. På Solberg-regjeringens vakt så vi en markant økning i private skoleplasser. Det er det motsatte av å bygge ned barrierer. Dette er arven etter Høyre.

Dette bare understreker behovet for en ny kurs i utdanningspolitikken, en kurs som satser på den offentlige skolen. Skal vi gi barna våre en skole der alle lærer godt, er det ingenting som er viktigere enn læreren. Det er nettopp derfor regjeringen opprettholder satsingen på kompetanseutvikling for lærere.

Arbeiderpartiets engasjement for utdanning stopper ikke ved landegrensene. Bærekraftsmålene er tett vevd inn i hverandre, og god utdanning til alle, enten det er i Norge eller andre steder i verden, vil være et av de fremste bidragene til å nå de andre målene. Jeg er stolt av det arbeidet regjeringen legger ned.

Mudassar Kapur (H) [12:00:59]: Det har vært holdt en rekke innlegg om arven etter Solberg, og jeg skal ikke gå inn i alt det nå. Jeg synes temaet vi har i dag, er litt for overordnet til å dypdykke i det. Jeg kan nøye meg med å si at en viktig del av arven etter Erna Solberg er at vi behandler denne bærekraftsmeldingen, og så kan det si sitt.

Jeg tok egentlig ordet for å takke for en god debatt. Jeg synes det er viktig at vi med jevne mellomrom har debatter hvor vi får løftet blikket litt og sett på de tingene som bringer oss sammen, uansett hvilken del av samfunnet vi jobber i. Jeg har også lyst til å takke saksordføreren for å ha holdt i en sak som jeg vet har vært ganske svær og tatt mye tid. Men vi føler at vi som komité har fått lagt fram en grundig behandling av en viktig sak.

Slike saker står ofte i fare for å møte to typer skjebner. Den ene er at vi har et kjempestort engasjement når de blir vedtatt, og holder mange gode innlegg om dem, men så havner de dessverre i skuffen etterpå. Den andre skjebnen som denne typen saker dessverre ofte kan møte, er at de blir neglisjert eller kalt for festtaler og store ord. Dermed blir det forsøkt å nedvurdere viktigheten av dokumentene. Vi må sørge for at ingen av de delene skjer.

Jeg tror at den beste måten å få til det på er hele tiden å vise resultatene knyttet til arbeidet med å nå målene og hvilken forskjell de faktisk utgjør i folks liv. Det tror jeg er det viktigste motsvaret til den typen skjebner. Derfor er mitt håp at særlig norske kommuner fortsetter sitt arbeid med dette. Jeg er veldig glad for at denne saken kommer til oss i kommunal- og forvaltningskomiteen. Vi er mye ute og møter både kommuner og fylker, og vi vet at en norsk kommune egentlig er Norge i miniatyr. Der får vi også mye nærmere kjennskap til hvordan dette arbeidet går.

Jeg håper også at næringsliv, frivillighet og øvrige deler av samfunnet opplever at det lønner seg å jobbe for målene. Det må vi også bidra til gjennom politikkutviklingen, helt uavhengig av parti. Og så håper jeg at vi med jevne mellomrom – uten at jeg har fasit på det – på egnet måte kan adressere disse målene og se hvordan det går med dette arbeidet, også i vår komité, eller i Stortinget. Jeg tror dette er en viktig sak som vi som folkevalgte også må holde høyt.

Lene Vågslid (A) [12:03:53] (leiar i komiteen): Tusen takk for ein veldig god debatt. Eg vil òg takke saksordføraren for ein svært god jobb med saka.

Det er fleire moment i denne debatten som Arbeidarpartiet og Høgre kan vere ueinig i, eller alle partia, for så vidt. Det viktigaste er at dei aller fleste her i dag klarte å heve blikket på det som handlar om å setje globale mål inn i ein nasjonal kontekst, og ikkje minst snakke om det som det er viktig at Noreg gjer for å oppnå berekraftsmåla.

Det var vel berre Framstegspartiet som klarte å lande i den eine grøfta som kollegaen min frå Høgre nettopp åtvara imot – å omtale dette arbeidet og denne meldinga som «svulstig» og «teoretisk». Det er ikkje teori når fleire her i dag seier at me er nøydde til å gjere noko med vasspolitikken. Det er ikkje teori at me må ta igjen det valdsame etterslepet som er ute i landets kommunar. Det er ikkje berre teori når me seier at me må vidareutvikle kunnskapsbasert arbeid mot radikalisering og ekstremisme. Det er heller ikkje teori og svulstige ord når me seier at me no vil ha storreingjering i norsk arbeidsliv. Det er heller ikkje teori når fleire av oss her i dag seier at me vil styrkje matproduksjonen i Noreg, eller at me – og det er me ganske einige om, trur eg – er nøydde til å satse på meir fornybar kraft. Det er heller ikkje svulstig teori når me seier at me må auke innsatsen innanfor førebygging av og beredskap på helsekriser. Det er heller ikkje teori når me seier at Noreg skal leggje vekt på kvinners rettar og likestilling i utviklingspolitikken.

Slik kunne eg halde på lenge, men det har me ikkje tid til. Men eg er heilt einig med Mudassar Kapur når han i innlegget sitt seier at slike grøfter må me ikkje hamne i i denne viktige debatten for Noreg og for verda.

Under høyringa i saka hadde me 27 aktørar inne – veldig gode innspel. Det som gjekk igjen blant fleire av dei, var at me må hugse på å gjere arbeidet med berekraftsmåla konkrete, forståelege og ikkje minst etterprøvbare. Der er eg heilt einig med Heidi Greni, som òg understreka i innlegget sitt at no må me ikkje byråkratisere arbeidet med berekraft. Der har me god dialog med norske kommunar og fylkeskommunar, slik at me evnar å gjere det på ein god måte: globale mål i ein norsk kontekst.