Stortinget - Møte mandag den 13. juni 2022 *

Dato: 13.06.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 451 L (2021–2022), jf. Prop. 113 LS (2021–2022))

Innhold

11 treff for "farahmand" i dette dokumentet:

1 av

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 27 [13:04:14]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringer i inndelingslova (ny fylkesinndeling og nye fylkesnavn) (Innst. 451 L (2021–2022), jf. Prop. 113 LS (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå kommunal- og forvaltingskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlem av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil sju replikkar med svar etter innlegg frå medlem av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Lene Vågslid (A) [] (ordførar for sak nr. 25 og leiar i komiteen): Som saksordførar for tilleggsproposisjonen til Prop. 113 LS for 2021–2022 er det det mitt innlegg kjem til å omhandle. I tilleggsproposisjonen til Prop. 113 LS for 2021–2022, som me behandlar i same sak i dag, fremjar regjeringa forslag til kva fylke Jevnaker og Hole kommunar skal høyre til. Endringane og forslag til deling av tvangssamanslåtte fylke og kommunar vil tre i kraft fyrst i 2024. Alle kommunar skal naturleg nok høyre til eit fylke, og med tilleggsproposisjonen er forslaget til deling av Viken å sjå på som fullstendig. Eg vil takke komiteen for samarbeidet og er glad for at me fekk til å behandle desse to sakene saman i dag.

Bakgrunnen for behovet for ein tilleggsproposisjon er at fleire kommunar har behandla spørsmålet om fylkestilhøyrsle etter at Viken fylke sende inn sin søknad om deling til Kommunal- og distriktsdepartementet. Jevnaker kommunestyre fatta 31. mars vedtak om at kommunen ynskjer å høyre til Akershus etter deling av Viken. Kommunestyret i Hole fatta vedtak om same tilhøyrsle 4. april 2022.

Viken fylkeskommune har ikkje greia ut ei inndeling av dei nye fylka med Jevnaker og Hole tilhøyrande Akershus fylke i staden for Buskerud fylke. Det blir i proposisjonen vist til at det på den korte tida frå kommunestyrevedtaket blei sendt til departementet til Prop. 113 LS for 2021–2022 blei fremja for Stortinget, ikkje var mogleg for regjeringa å ta stilling til fylkestilhøyrsla for Jevnaker og Hole kommunar. I Prop. 113 LS for 2021–2022 blei det derfor varsla at departementet innan kort tid ville fremje ein eigen proposisjon med eit fullstendig forslag om deling av Viken, då inkludert fylkestilhøyrsle for Jevnaker og Hole.

Det er verdt å minne om at fleire av vedtaka i kommune- og regionreforma gjennomført av førre regjering, blei gjennomført utan å lytte til lokalt og regionalt nivå. Delingsforslaga i saka i dag kjem av eit behov for å rydde opp etter den feilslåtte kommune- og regionreforma høgreregjeringa gjennomførde. Ansvaret for kostnaden og bruken av pengane her meiner eg ligg hos tidlegare statsminister Erna Solberg og dei fire partia som stemte dette gjennom i Stortinget.

Som ein ser av innstillinga, er det ikkje ein samla komité bak tilrådinga. Tilrådinga til komiteen i Prop. 127 S for 2021–2022 – altså tilleggsproposisjonen – om at Jevnaker kommune skal høyre til Akershus, og at Hole kommune skal høyre til Buskerud, blir fremja av Arbeidarpartiet, Senterpartiet, SV og Raudt. Forslaget i tilleggsproposisjonen erstattar forslag A i Prop. 113 LS for 2021–2022, slik at forslaget til vedtak om deling av Viken blir fullstendig. Eg legg til grunn at partia som ikkje står bak tilrådinga, gjer greie for sine syn i debatten.

I saka om Jevnaker og Hole meiner Arbeidarpartiet at Jevnaker er i ei særstilling. Jevnaker var opphavleg ein del av Oppland, før ein blei tvangssamanslått i den nye konstruksjonen Viken. Frå 2024 skal Jevnaker plasserast i eit heilt nytt fylke igjen, og då meiner me det er naturleg at det blir i Akershus, etter at eit samrøystes kommunestyre ville det.

For Hole kommune ville det vere å flytte kommunen ut av eit fylke ein historisk sett har høyrt til, altså Buskerud, og slik sett meiner fleirtalet at anbefalinga til Viken fylkeskommune om at Hole fortsatt skal høyre til Buskerud, er den rette avgjerda.

Kari Mette Prestrud (Sp) [] (ordfører for sakene nr. 26 og 27): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid om denne innstillingen om deling av fylker og Ålesund kommune, i tillegg til representantforslaget fra Njåstad og Strifeldt om å legge til rette for at Alta kan velge fylkestilhørighet.

I Senterpartiet gikk vi til valg på å oppløse fylkene som ble slått sammen mot fylkestingenes vilje – og nå skal det skje. De aktuelle fylkene vi deler opp, er Viken, Vestfold og Telemark og i tillegg Troms og Finnmark. Fylkene Akershus, Østfold, Buskerud, Vestfold, Telemark, Troms og Finnmark gjenoppstår. Å få være saksordfører for denne saken er derfor en ære.

Siden 1883 har vi hatt et regionalt nivå i Norge. Det har nesten ikke vært endringer i dette før i 2018, og i 2020 fikk vi regionreformen som skapte kaos. Reformen tvang fylker og kommuner sammen mot folks vilje. Vi endte opp med sammenslåinger som ingen ville ha; slik Viken er et godt eksempel på. Derfor er jeg veldig glad for å få tilbake hjemfylket mitt, Akershus, og identitetsfølelsen skal vi ikke ta lett på i denne salen. Folk fra nord til sør identifiserer seg med regionen de er fra. Folk i Finnmark ønsker å være finnmarkinger like mye som innbyggerne i Telemark ønsker å være telemarkinger. Folk i Østfold ønsker å være østfoldinger, og i Buskerud er det heller ingen som føler en identitetsfølelse til Viken framfor å være en buskerudværing.

For oss i Senterpartiet er nærhet til beslutninger en avgjørende forutsetning for et levende folkestyre. Blir fylker og kommuner for store, vil folkevalgte ikke ha tilstrekkelig lokalkunnskap om de sakene de har til behandling. Folk har også en berettiget forventning om at vi folkevalgte har tid til å forstå sakene vi skal beslutte på vegne av dem. Den muligheten blir i praksis frarøvet politikerne når avstandene blir for store og sakene for mange.

Opposisjonen hevder at det er uansvarlig pengebruk å reversere de aktuelle fylkessammenslåingene. Vi mener tvert imot at det er langt større grunn til å stille spørsmål ved de milliardene som ble brukt på å slå sammen fylkene, særlig når Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å avvikle fylkeskommunene som forvaltningsnivå uansett. I Senterpartiet hegner vi om lokaldemokratiet og feirer derfor at vi får tilbake fylkene våre, med et høyt hurra!

Denne innstillingen omhandler også et representantforslag fra Njåstad og Strifeldt fra Fremskrittspartiet om å legge forholdene til rette for at Alta kommune og innbyggerne i Alta kan velge fylkestilhørighet. Men i mellomtiden har Alta avholdt en folkeavstemning, og litt over 50 pst. ønsker å bli værende i Finnmark fylke, mens litt over 48 pst. vil til Troms. Kommunestyret i Alta har derfor enstemmig vedtatt å bli en del av Finnmark fylkeskommune når fylket gjenoppstår som et selvstendig fylke.

Innstillingen omfatter til slutt også deling av Ålesund kommune. Det skyldes at Haram ble slått sammen med Ålesund i strid med Haram kommunes ønske om være en selvstendig kommune. Det ble avholdt en innbyggerundersøkelse og en konsekvensutredning om hvorvidt hele tidligere Haram kommune skulle gjenoppstå. Til tross for dette besluttet Ålesund kommune at kun deler av tidligere Haram kommune skulle søkes tilbakeført. Vanligvis kan departementet innvilge disse søknadene, men i dette tilfelle var departementets innstilling noe annet enn kommunestyret hadde bedt om – innstillingen var altså å tilbakeføre hele Haram og ikke bare deler av kommunen. Derfor måtte saken til behandling i denne salen. Jeg vet ikke om dette var et forsøk på triks i ludo fra Ålesund kommune eller en lite vennligsinnet handling for å presse Haram til å søke seg tilbake til Ålesund. Jeg har i alle fall ikke sans for at kommunen søker om at kun deler av Haram skal få gjenoppstå, når de spurte befolkningen der om de ville ha tilbake hele kommunen sin, og fikk et ja til det.

I dag feirer vi alle fylkene og kommunene som har seiret i deres ønske om tilhørighet og å komme ut av tvangsvedtak.

Mudassar Kapur (H) []: Den nye regjeringen har høstet mye kritikk for å være retningsløs og uten et skikkelig prosjekt, men nå slår regjeringen tilbake og gir svar på tiltale. Regjeringen har nemlig funnet både prosjekt og retning: Den skal ta Norge bakover.

Høyre mener at samfunnets ressurser må prioriteres til de viktigste oppgavene. Norge må fortsette omstillingen gjennom et grønt skifte, sørge for at flere fullfører skolen, bygge infrastruktur, skape flere jobber og inkludere flere. Det er innholdet og kvaliteten i tjenestene som er viktig for innbyggerne. Men denne regjeringen velger heller å bruke menneskelige ressurser, tid og penger på reverseringer av viktige reformer.

Høyre mener at en oppløsning av Viken, Troms og Finnmark, Vestfold og Telemark og Ålesund vil koste fellesskapet og skattebetalerne store summer og resultere i svakere kompetansemiljøer, dårligere tjenester og sette utviklingen på pause. Høyre støtter ikke regjeringens reverseringer. Som en følge av det standpunktet vil vi også stemme imot de forslag som regjeringen har lagt fram for Stortinget i Prop 113 LS for 2021–2022 og i tilleggsproposisjonen 127 S for 2021–2022, og viser også til Høyres merknader i innstillingene til disse proposisjonene. Jeg vil også varsle at Høyre vil stemme for Fremskrittspartiets forslag nr. 3, om å legge ned fylkeskommunen, i Innst. 452 S for 2021–2022, og når det gjelder Fremskrittspartiets representantforslag 29 S for 2021–2022, vises det til innstillingen.

Regjeringen setter nå i gang store reverseringer uten å synliggjøre de reelle kostnadene, uten å peke på hvordan man skal finansiere dette, og hvor mye fylkene får dekket av sine kostnader. Etter alle praktiske formål presenterer regjeringen ingen grundige analyser av de økonomiske konsekvensene, og har egentlig heller ikke gjort en skikkelig utredning på selvstendig grunnlag. Vikens egen utredning slår fast at resultatet av en reversering er svakere kompetansemiljøer, dårligere tjenester til innbyggerne, og at viktig utvikling blir satt på vent. Jeg er bekymret for at regjeringen nå har satt i gang dyre og årelange prosjekter med å lage flere fylker og flere fylkesadministrasjoner, noe som vil bety mange tapte år for innbyggerne.

Høyre mener på prinsipielt grunnlag at fylkeskommunen må legges ned, og at det holder med to forvaltningsnivåer i Norge: stat og kommune. Jeg vil samtidig trekke fram at en viktig faktor for å kunne fordele oppgavene mellom stat og kommune og dermed legge ned fylkeskommunen er å fortsette arbeidet for større og mer robuste kommuner, med tilgang på god fagkompetanse. Regjeringen Solberg gjennomførte en viktig kommunereform, og den bør fortsette med full kraft framover.

Det må ha vært ganske ille for Arbeiderpartiet å gå fra å være den såkalte ørnen i norsk politikk til å bli en værhane gjennom de siste årene, men etter valget har vi sett en ny utvikling i den trenden. Nå er Arbeiderpartiet overstyrt av Senterpartiet. Nå skal det altså brukes hundrevis av millioner, kompetanse og ressurser på å ta Norge bakover. Nå skal det brukes tid og ressurser på å avvikle nødvendige reformer. Det er ikke et gjenkjennelig arbeiderparti. Men det er ikke så rart at statsråd Gjelsvik er fornøyd i dag, eller at statsråd Vedum satt i salen og nikket til innlegget fra saksordføreren. Det overrasker meg ikke. Men for Arbeiderpartiets del er dette er en pinlig utvikling. Jeg synes faktisk lederen i Kristiansand Arbeiderparti, Helge Stapnes, sa det godt i Fædrelandsvennen 9. juni. Jeg siterer:

«Jeg har sår på ryggen. Men jeg er usikker på om det skyldes sola eller pisken.»

Det er nok partipisken til Arbeiderpartiet han snakker om, men det er Senterpartiet som har svingt den. Jeg tror Helge Stapnes satte ord på det veldig mange i Arbeiderpartiet føler for tiden.

Jeg tar til slutt opp de forslag Høyre er en del av.

Presidenten: Då har representanten Mudassar Kapur teke opp dei forslaga han refererte til.

Helge André Njåstad (FrP) []: Dette er første gong eg har vorte invitert til ei skilsmisse, så eg var litt usikker på kleskoden. Eg ser at representantane har lagt litt ulikt i innbydinga. Nokre ser på det som ein stor fest, mens andre kler seg sånn som dei ville gjort på ein vanleg dag på jobb. Eg synest bunaden burde vore øyremerkt samlande dagar som heile befolkninga står bak, og ikkje nytta ein dag der eit mindretal får ønsket sitt gjennomført.

Så var det litt spennande – det er jo tydeleg at me er inviterte på Senterpartiet sin store dag. Når partileiaren smiler frå øyre til øyre, og tek bilete og kosar seg på fremste rad, og ministeren òg kjem springande inn og gler seg veldig, så er me inviterte på Senterpartiet sin store dag. Så var eg jo litt spent på kva som eigentleg ville bli utfallet av reverseringa av kommunereforma. Skulle me reversera tilbake til 1930, då landet hadde 447 kommunar? Kanskje nokon i Senterpartiet kunne tenkt seg det. Eller skulle me gå tilbake til 1967, då me hadde 454 kommunar? Eller skulle me reversera tilbake til 2014, då me hadde 428 kommunar? Fasiten for denne festen i dag er at ein går frå 356 kommunar i Noreg til 357. Det er fasiten på reverseringa som Senterpartiet i dag markerer – at ein opprettar éin ny kommune.

Det viser jo at i all hovudsak er innbyggjarane og dei folkevalde fornøgde med den jobben som vart gjord dei siste 8 åra, med å gå frå 428 til 356 kommunar. Dei er betre i stand til å levera tenester nær folk, til å byggja opp store fagmiljø og til å skapa nye kommunar som leverer gode tenester til innbyggjarane sine. Så eg er tilfreds, eg, med at dei aller fleste kommunane har brukt fire år på å skapa nye, gode kommunar, og vil fortsetja å ha blikket retta framover og ikkje bakover. Grunnen til at me hadde kommunereforma var jo ikkje eit ønske om å forandra Noreg, men eit svar på at Noreg er forandra. Det har vorte kortare avstandar, og det er behov for meir spesialiserte tenester – difor var kommunereforma riktig, og difor står ho seg godt i dag når Senterpartiet berre går frå 356 til 357 kommunar.

Den eine kommunen, Haram, stemmer Framstegspartiet òg for å oppretta på nytt. Det var ikkje noka stor sak for oss i 2017 at han skulle inn i nye Ålesund – og når ein ønskjer det så sterkt lokalt. Eg trefte faktisk to frå Haram på ein pub i Oslo på fredag, eller var det torsdag, dei måtte i alle fall vera her nokre dagar ekstra på grunn av at Stortinget behandla saka i dag og ikkje på fredag. Eg tenkjer at når det er eit så stort engasjement i Haram, så får me ønskja dei lukke til med å skapa ein ny kommune. Det blir ikkje lett ut frå dei økonomiske føresetnadene som rådmannen i Ålesund beskriv, men har ein engasjement, vilje og trykk, trur eg ein skal greia å skapa to gode kommunar i endå nyare Ålesund og Haram, så me ønskjer dei lukke til.

Når det gjeld fylkeskommunane, er linja vår at me burde sagt at me klarar oss med to nivå. Det har vore eit stort problem lenge at fylkeskommunen har låg legitimitet, og det er ikkje riktig at fylkeskommunen har vore lik i alle år frå 1837. Fylkeskommunen som direkte folkevalt organ er ein relativt ny skapning frå 1976, og han har veldig låg legitimitet i befolkninga. Det er ingen grunn til at me skal organisera oss i tre nivå i eit land med litt over fem millionar menneske. I ein situasjon der me skal ha lågare pengebruk, og me har smalare moglegheiter i framtida, burde me sagt at me klarar oss med to nivå: sterke kommunar og staten. Difor vil ikkje me bruka masse unødvendige pengar på å halda liv i fylkeskommunen. Me kan gjerne halda liv i valdistrikta i fylka som folk har tilhøyrsel til, men det er ingen som har tilhøyrsel til fylkestinget sitt. Det er jo ikkje der tilhøyrselen ligg – i fylkestinget – tilhøyrselen ligg i det geografiske området, og det er det ingen som har teke vekk frå nokon.

Difor ville det riktige svaret vera Framstegspartiet sitt forslag om å leggja ned fylkeskommunen og klara oss med to nivå i Noreg. Når det dessverre ikkje får fleirtal, stemmer me subsidiært, etter samtalar med våre fylkestingsgrupper, for at ein kan skapa dei nye fylkeskommunane. Det blir ikkje enkelt å få den legitimiteten som ein ønskjer i dei heller, men me får ønskja fylkespolitikarane våre lukke til med jobben med å skapa dei nye fylkeskommunane.

Til slutt: Alta-saka vart litt uaktuell når folkerøystinga vart gjennomført før Stortinget sa noko om økonomiske verkemiddel til Alta kommune. Grunnen til at me fremja forslaget, var jo at me ville svara befolkninga i Alta før dei skulle ta si avgjerd. Når fleirtalet behandla det først i dag, fell det jo vekk.

Når det gjeld Jevnaker og Hole, har Framstegspartiet landa på motsett konklusjon av regjeringa: Me seier ja til Hol og nei til Jevnaker.

Med det vil eg ta opp dei forslaga som Framstegspartiet er med på, og har fremja.

Presidenten: Representanten Helge André Njåstad har teke opp dei forslaga han refererte til.

Grete Wold (SV) []: Hvordan vi organiserer forvaltningen i et langstrakt land, er ikke uten betydning, og det reflekteres også tydelig i de sakene som vi har oppe til behandling i dag. Prosessen og saksgangen fram til vi skal votere i disse sakene, viser med tydelighet hvor komplisert man kan klare å gjøre det.

I mange år – det har vært nevnt fra 1837 – lå fylkesstrukturen så godt som i ro, og med noen få unntak var det lite debatt, men det var heller ikke et yrende behov for å endre på noe. Tvert imot så de aller fleste behovet for et forvaltningsnivå som hadde et regionfokus, som kunne legge til rette på et overordnet nivå, men allikevel med et lokalt blikk på de utfordringene som man så i sitt hjørne av et langt land. Så har fylkeskommunen litt ulik betydning, litt avhengig av avstand til sentrale myndigheter. Det kan være geografisk, eller det kan være på annen måte. Opplevelsen av avstand kan måles på mange måter.

Men så ble det store endringer under forrige regjering, med den begrunnelsen at større enheter i kommuner og fylkeskommuner skulle slås sammen. Noen steder var det fornuftig og frivillig – og vips, straks mer vellykket. Dessverre var ikke frivilligheten like stor overalt, trolig basert på at man ikke så behovet for sammenslåinger, men det kom det forventninger om at det skulle man. Ja, det vanket sågar et økonomisk ris bak speilet, og dårlig skjulte trusler om umuligheten av å kunne løse framtidens oppgaver med daværende struktur. Noen steder var tvangen helt åpenbar, mens det andre steder var noe mer: Vil du ikke, så skal du.

Jeg er stolt av at våre folkevalgte er praktiske og løsningsorienterte. Så da oppgaven kom, jobbet man med den. Man forsøkte å finne gode løsninger til beste for innbyggerne sine, på tross av en opplevd misnøye med reformen mange steder. Et betydelig arbeid er nedlagt, og store ressurser er brukt. Ansatte har stått på i opp- og nedturer, og man har tålt store omveltninger.

Nå påpeker høyresiden at det er nettopp det argumentet for ikke å løse opp igjen som nå skal vektlegges. Selv med folkeavstemninger mener man at dette blir for kostbart. Man ønsker egentlig å legge ned fylkeskommunen som nivå, et nivå Solberg-regjeringen selv har brukt enorme ressurser på å slå sammen, og med det – etter deres vurdering, antar jeg – videreutvikle den til noe bedre. Det kan vi vel knapt si er blitt resultatet.

Det er et uttrykk på dårlig norsk som heter «design for disaster», og det kan synes som om man har ønsket å gjøre fylkeskommunen så dyr, så krevende og så upopulær at det er like greit å legge hele nivået ned. Men det er ny regjering, nye koster, og vi forsøker nå å rydde opp i dette, selv om det blir kostbart – for kostbart og ressurskrevende, ja, det blir det. Det er derfor ikke underlig at man er opptatt av at staten skal ta regningen, så påløpte nye utgifter ikke skal gå ut over tjenestetilbudet til innbyggerne, tilbud som buss, skole og veivedlikehold, og det støtter SV fullt ut.

Til slutt: Et resultat av denne situasjonen er en støy som nå oppstår, en støy etter en mislykket reform, og det er uro og usikkerhet og ønsker fra enkelte kommuner om enten å bli værende eller flytte til et annet fylke, slik som vi ser i Alta. Denne typen prosesser er sjelden positive. De blir fort splittende istedenfor samlende om felles oppgaver, som er det vi trenger nå.

I dag behandler vi også situasjonen i Ålesund og Haram, som har vært nevnt, og til slutt også Hole og Jevnaker. Dette er krevende prosesser, og det er mange hensyn som må vektlegges. SV er opptatt av å lytte til våre folkevalgte der ute og våre lokallag, som kjenner sine egne forhold best. I disse sakene vil vi derfor stemme i tråd med deres ønsker og også i tråd med innstillingene.

Så håper vi at vi snart kan legge denne prosessen bak oss, så vi kan konsentrere oss om å bygge en sterk fylkeskommune med nye og regionalt viktige oppgaver. Fylkeskommunen er viktig, og den må ha relevante oppgaver. Det fortjener den aller helst.

Tobias Drevland Lund (R) []: I dag er en merkedag i norsk politikk, og bunaden passet ikke meg, så jeg tok på meg slipset. Men endelig skal Finnmark og Troms, Viken, Vestfold og Telemark og Ålesund kommune deles ved vedtak i Stortinget. Og selv om dette ikke trer i kraft før 1. januar 2024, er dette starten på å reversere noe av den sentraliseringspolitikken som har vært rådende altfor lenge, men særlig under den forrige regjeringen.

Rødt har fra starten av vært sterkt motstander av kommune- og regionreformen. Det var fordi vi fryktet og trodde at regionreformen ville legge opp til en regional sentralisering til regionshovedstedene på bekostning av distriktene. Derfor foreslo Rødt allerede i oktober 2018 å stanse tvangssammenslåinger av fylker og kommuner.

Solberg-regjeringens tvangssammenslåinger av fylker, som ble vedtatt med knappest mulig flertall, har møtt stor motstand der ute i befolkningen. Og i en folkeavstemning i Finnmark i mai 2018 var det over 80 pst. av de som stemte, som sa nei til en sammenslåing med Troms fylkeskommune. Arbeiderparti-veteranen Martin Kolberg sa det godt da han sa at det hele koker ned til et spørsmål om sentralisering av demokratiet og tjenestene til innbyggerne. Vi i Rødt mener derimot at nærhet mellom befolkningen og de som tar beslutninger, er helt grunnleggende å sikre i størst mulig grad for et levende folkestyre.

Så er det verdt å minne om at desentralisering av oppgaver ble erklært som en av hovedoppgavene til denne reformen, men det er imidlertid ingen oppgaver av større betydning som faktisk ble overført, ei heller penger til det.

Jeg har stor medfølelse med alle de fylkeskommunalt ansatte som har brukt flere år på å bygge organisasjoner og fylkeskommuner som det ikke blir noe av det, men likevel, men det er likevel viktig å huske at dette er at Solberg-regjeringens regionreform, og det er deres rot som vi nå rydder opp i. Dette er et resultat av et politisk kompromiss som ingen egentlig ville ha. Slik blir det når politikken utformes på et møterom på Stortinget, uten at man tar inn over seg hva folk der ute mener.

Høyre og Fremskrittspartiet vil legge ned fylkeskommunen, Venstre og Kristelig Folkeparti vil ha en fylkeskommune, og resultatet ble da en politisk hestehandel og en reform som ingen egentlig ville ha, og som var bygd på tvang. Det er et dårlig utgangspunkt for en reform. Resultatet ble en reform som bærer preg av lite og mangelfull utredning av kostnader og konsekvenser i forkant, få store, reelle oppgaver overført til de nye fylkeskommunene og ingen vilje til å lytte til flertallet verken i befolkningen eller blant de folkevalgte politikerne, som ble overkjørt.

Rødt er veldig tydelig på at vi forventer at de reelle kostnadene knyttet til deling, blir fullkompensert av staten. Vi mener også at statsforvalteren bør følge de til enhver tid gjeldende fylkesgrensene.

Oppgavene framover er store, og vi må jobbe sammen for at fylkeskommunen skal ha relevante og viktige oppgaver samt god finansiering fra statens side. Rødt mener at det er på tide å styrke det regionale folkevalgte nivået for å løse de utfordringene vi vil stå overfor i framtiden.

Så er det verdt å minne om at Rødt også har vært sterkt motstander av Solberg-regjeringens kommunereform, hvor flere kommuner har blitt vedtatt sammenslått med tvang, mot sin vilje. Derfor er Rødt glad for bl.a. det som ligger i proposisjonen her i dag, om å dele Ålesund kommune, og at Haram i sin helhet går ut. Det burde være liten tvil – hvis man ser på resultatet i folkeavstemningen – om hva som bør være resultatet her, og derfor støtter Rødt innstillingen slik den foreligger.

Det er ingen hemmelighet at Rødt gjerne skulle sett at flere tvangssammenslåtte kommuner fikk muligheten til å dele seg. Jeg viser da til et brev fra statsråden til statsforvalteren i Vestland, der statsråden bl.a. skriver at dersom en eventuell deling av Kinn kommune – i dette tilfellet – skal bli vedtatt i tide til at de eventuelt nye kommunene kan tre i kraft fra 1. januar 2024, må kommunestyret i Kinn behandle saken om deling senest 1. september 2022. Da forstår jeg det på ingen annen måte enn at dette også må være en mulighet for andre kommuner som ønsker å få delt seg i tide og få avholdt valg til de nye kommunestyrene, hvis de ønsker det. Derfor fremmer Rødt et eget forslag her i dag om å be regjeringen aktivt oppfordre tvangsammenslåtte kommuner om å søke om deling og om å gjøre det innen 1. september og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i sak nr. 26.

Presidenten: Representanten Tobias Drevland Lund har teke opp det forslaget han refererte til.

Sveinung Rotevatn (V) []: Eg registrerer at fleire representantar har kledd seg i flotte bunadar i dag. Det har ikkje eg, min heng heime i skåpet. Det er fordi eg ikkje har ein Vestland-bunad, for den finst ikkje. Eg har heller ikkje ein Sogn og Fjordane-bunad, for den finst heller ikkje. Eg har ein Nordfjord-bunad. Det illustrerer eigentleg eit poeng, for bunad er noko folk knyter til identitet. Dei færraste bunadar i Noreg følgjer fylkesgrensene, verken dei gamle eller dei nye fylkesgrensene. Eg trur at viss vi følgde det prinsippet, ville til og med Senterpartiet meint at det vart litt for mange fylkeskommunar i dette landet. Viss nokon derimot presenterte meg eit kommunekart som følgde bunadsgrensene, trur eg faktisk det kunne vore ein idé som var verd å utforske – men nok om det.

Regionreforma hadde eit mål, og det var å skape større, sterkare og betre koordinerte regionar som kunne styrke det lokale folkestyret. Ekspertutvalet som vart leia av professor Terje P. Hagen, konkluderte med at regionreforma opna for å flytte fleire oppgåver nærare folk enn før. Den førre regjeringa flytta fleire oppgåver ut til dei nye regionane. Det var riktig nok ikkje alle oppgåvene dei ville ha, men mykje vart likevel flytta ut, og ein kunne gjort endå meir. Det som no skjer, er at ein gjer det veldig vanskeleg å fortsetje med den utviklinga, og kanskje må ein reversere ho.

Venstre støttar ikkje delinga av fylka Viken, Vestfold og Telemark og Troms og Finnmark. Dei nye regionane hadde ein moglegheit til å snakke for sin region samla og fungere som ei motstemme på vegner av sin region. Det vil dei ikkje lenger få. Endå viktigare enn det: Delinga skapar utfordringar for innbyggjarane. Både Buskerud og Østfold vert rekna å ville ha eit negativt netto driftsresultat i løpet av kort tid etter oppattretting av fylka. Med andre ord kjem begge fylkeskommunane – med mindre regjeringa løyver meir pengar – til å måtte kutte i tenester nær folk, som det heiter, eller redusere investeringane for framtida. Oppdelinga vil svekke fagmiljø som no har vorte mødesamt etablerte, og ein risikerer å miste verdifull kompetanse i prosessen.

No høyrer vi veldig mange bekymringsmeldingar om folk som ønsker å slutte. Ein skal sjølvsagt ikkje basere alt på anekdotiske bevis, men eg har ei heilt reell frykt for at det som no skjer, kjem til å ramme særleg Buskerud og Østfold og vil ha ein negativ effekt på arbeidsmiljøet. Ein vil ta på seg ein stor risiko for at dei nye fylkeskommunane vert mindre effektive og dyrare å drifte enn dei vi har i dag. Det er eit ganske stort ansvar fleirtalet her i salen i så måte tek på seg, men vi får leggje til grunn at dei er seg sitt ansvar bevisst.

Proposisjonen inneheld også nokon forslag knytt til kommunar. Ålesund kommune har vurdert det slik at kretsane Vatne/Tennfjord og Søvik/Grytastranda bør verte verande ein del av Ålesund kommune sjølv når ein deler opp, og det er slik kommunestyret har søkt om å dele opp kommunen. Departementet skriv at det ikkje har kome fram forhold i utgreiinga som tilseier at dei to nye kommunane ikkje vil kunne fylle rollene sine om dei vert delte på den måten, så det er altså ikkje noko som tilseier at regjeringa her må gripe inn, men det gjer den altså likevel. Det er underleg at regjeringa no føreslår ei anna inndeling enn den kommunestyret sjølv har gått for.

Det er også slik at Stortinget har vorte førelagt forslag til plassering av kommunane Hole og Jevnaker i dei nye fylka etter delinga. Venstre sitt utgangspunkt er at vi meiner dei bør liggje i Viken fylke, som i dag, og det er slik vi kjem til å stemme. Samtidig synest eg det er litt pussig at regjeringa heller ikkje her vil lytte til kommunestyret i Hole, som har søkt om at kommunen skal verte ein del av Akershus.

Det må vel i alle fall kunne seiast at den veldige kritikken mot at den førre regjeringa ikkje ville lytte til det lokale nivået, høyrest litt mindre edelt ut etter dei rundane vi no går gjennom – og då har eg ikkje eingong nemnt det som no er i ferd med å skje nede i Kristiansand. Vi får berre slå fast at dagens regjering er for å overstyre det ein vedtek lokalt, og det er det dagens regjering som har ansvaret for.

Det kommunesektoren no treng, er ro og at ein får konsolidert dei nye kommunane og fylkeskommunane som er etablerte, ikkje å slenge tilsette og folk ut i den store usikkerheita som vil oppstå etter dagens møte.

Til sist: Dei endringane som vert føreslått i samansetninga av fylke, medfører behov for å endre inndelingslova, slik at fylka får namn. Venstre står ikkje bak tilrådinga i saka fordi vi ikkje støttar oppsplitting, men det er klart at vi ser at det ikkje vert fleirtal for det, og då må desse fylka eingong ha namn som reflekterer dei faktiske forholda, så vi vil stemme for tilrådinga når det gjeld lovdelen av dette.

Eg tek opp forslaget frå Venstre.

Presidenten: Representanten Sveinung Rotevatn har teke opp det forslaget han refererte til.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Vi står her i dag som en konsekvens av en forhastet og lite gjennomtenkt regionreform, der det i flere tilfeller ble skapt store og lite hensiktsmessige fylker som hadde mindre demokratisk nærhet til beslutningene. Miljøpartiet De Grønne var i tillegg imot denne regionreformen fordi det tok tid og penger vekk fra viktig arbeid i fylkeskommunene. Særlig på området klima og miljø, der fylkene gjør veldig mye viktig planarbeid og jobber med samferdsel og kollektivtransporten.

På fylkesnivå har Miljøpartiet De Grønne stemt for at Troms og Finnmark – det kanskje aller minst hensiktsmessige fylket – skal oppløses, men når det gjelder fylket Vestfold og Telemark og fylket Viken, har Miljøpartiet De Grønne på fylkesnivå tatt en annen vurdering. Oppløsningen vil koste tid og penger på samme måte som sammenslåingen gjorde, noe som vil gå på bekostning av klima- og miljøarbeidet. Det skaper også en vanskelig og usikker situasjon for de ansatte og fagmiljøene, som nå splittes opp. Vurderingen i Vestfold og Telemark og i Viken er at det for disse fylkene vil være betydelig vanskeligere å nå målene for fylkeskommunen, og pragmatisk sett har vi vurdert det nødvendig å stemme imot å gå en ny runde i dansen med omorganiseringer på fylkesnivå.

Men fylkene har tatt sine valg. Lokaldemokratiet har talt, og vi i Miljøpartiet De Grønne støtter prinsippet om at fylkene selv skal bestemme. Derfor støtter vi i dag fylkenes ønske om en oppløsning. Vi vil gjøre vårt beste for å samarbeide om gode tjenester og klimaarbeid i de nye fylkene.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: I dag er en gledens dag. Gjennom et vedtak som Stortinget ligger an til å gjøre i dag, vil nærmere to millioner nordmenn få fylkene sine tilbake. Ikke minst er det en gledens dag for demokratiet, fordi en har et flertall på Stortinget som vil lytte til den lokale folkeviljen. Det har kostet tid, det har kostet krefter, og det har kostet penger å sørge for at folkeviljen skal skje. Omsider vil en gjøre vedtak om at den rare konstruksjonen Viken, som mange av oss gjennom år har argumentert mot, skal bli historie, at en skal få tilbake Akershus, Buskerud og Østfold som egne fylker. På samme måte vil også sammenslåingen av Troms og Finnmark bli historie, og en vil få tilbake Troms og Finnmark som egne fylker. Den sterke folkeviljen som ikke minst ble uttrykt gjennom en folkeavstemning i Finnmark med langt over 80 pst. for eget fylke, blir fulgt opp gjennom dette vedtaket. En vil også oppløse sammenslåingen av Vestfold og Telemark og få tilbake de to fylkene som egne fylker. Haram kommune vil også komme tilbake som egen kommune, i tråd med og innetter de samme grensene som Haram kommune hadde tidligere.

I tillegg foreligger det en tilleggsproposisjon til behandling i dag, som angir fylkestilhørighet for de siste kommunene som sendte inn søknad til vurdering så sent at vi ikke fikk det med i den opprinnelige saken. Det ligger nå fore et fullstendig forslag til vedtak.

Jeg registrerer at representanter fra Høyre og Høyres hovedtalsperson, Mudassar Kapur, er bekymret for kostnader i prosessen. Jeg hørte ikke at Høyre var bekymret for kostnader da en mot folkets og folkevalgtes vilje tvang gjennom sammenslåing av både kommuner og fylker. Da kunne taksameteret gå, men når vi sørger for et forslag som er i tråd med det som en lokalt ønsker, etter vedtak og søknader fra kommunestyrer og fylkesting, da er plutselig Høyre bekymret for kostnader, for første gang i prosessen.

Jeg registrerer også at Høyre er bekymret for at det ikke har vært utredninger, eller at spørsmål ikke har vært utredet nok, eller at vi ikke tar hensyn til de utredningene som har blitt foretatt. Vel, disse sakene er blitt mye bedre belyst og utredet lokalt og regionalt gjennom det som nå skjer, enn da sammenslåingene skjedde. Det er altså opp til de lokalt folkevalgte i de berørte fylker å gjøre en vurdering av både det som gjelder kostnader og det som gjelder effekter på ulike områder, og vurdere hva som er best for utviklingen i deres fylke, istedenfor å gjøre som f.eks. representanten Rotevatn, som står her og sier at en er bekymret for hvordan det vil gå med Østfold og Buskerud. Ja, kanskje en skal lytte til dem som bor i Østfold og Buskerud, og høre hva de mener er det beste for utviklingen av deres område.

Jeg merker meg også at representanten Njåstad sier at mindretallet her får gjennomslag. Nei, tvert imot, det er selvsagt flertallet i denne salen som vil fatte vedtak. Men det som er forskjellig denne gangen i forhold til forrige gang, er at denne gangen har vedtakene flertall bak seg i Stortinget og i tillegg flertall bak seg lokalt, istedenfor slik Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet gjorde ved forrige korsvei, der en med knappest mulig flertall tvang gjennom vedtak som ikke hadde oppslutning blant folk og folkevalgte rundt omkring i Norge.

Vi må utvikle Norge i lag med det som er folkeviljen rundt omkring i Norge, sørge for at vi gradvis også gir mer makt og myndighet til både kommuner og fylker, sørge for å styrke dem gjennom en styrket kommuneøkonomi, som denne regjeringen har som en av sine viktigste prioriteter. Vi må sørge for å legge til rette for gode tjenester i hele Norge, i bygd og by.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Mudassar Kapur (H) []: Jeg vil først gi statsråden honnør for at han faktisk innrømmer at han har levert en sak som ikke er godt nok utredet. Han innrømmer at dette kommer til å koste mye penger. Men begrunnelsen hans, at han gjør det fordi Høyre heller ikke gjorde disse tingene i regjering, er feil. Han innrømmer de faktiske forhold, men begrunnelsen er feil. Begrunnelsen er rett og slett at Senterpartiet kjører dette som en egen reverseringssak og har egentlig ikke tatt jobben med å utrede saken, så man legger fram fylkenes egne utredninger. De slår fast at dette ikke vil være bra for tjenestene til innbyggerne. For Viken har utredningen pekt veldig tydelig på at både utviklingen, kompetansemiljøer og ikke minst tjenestene vil lide under dette. Hva er statsrådens tilbakemelding til Vikens faglige utredning? Hvorfor vil han ikke lytte til fagmiljøene?

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Jeg merker meg selvsagt at representanten Kapur er interessert i å høre det han selv ønsker å høre, men han kan ikke ha lyttet særlig til det jeg sa. Jeg sa at saken er betydelig bedre utredet denne gangen enn da tvangssammenslåingen skjedde, eksempelvis i Ålesund kommune, som Haram kommune nå skal skilles fra. Der er det foretatt en utredning og en folkeavstemning i tidligere Haram kommune, som viste et klart flertall for Haram som egen kommune. Vi har lyttet til de lokale holdningene basert på en utredning som har blitt foretatt. Tilsvarende er det i Viken. Hvem er det som er nærmest til å vurdere den utredningen i Viken? Det er de politikerne som selv har bestemt at en skulle ha denne utredningen, som har bestilt den, og som i etterkant har gått gjennom utredningen og konkludert med at det rette for Viken er oppløsning, og at en går tilbake til Akershus, Buskerud og Østfold fylker.

Mudassar Kapur (H) []: Jeg synes det er spennende å høre statsråden i sitt svar til meg bruke kommunestyrevedtak eller kommunenes vedtak som eksempel på at man lytter til lokaldemokratiet. Så langt har denne regjeringen måttet forholde seg til fire kommunestyrevedtak, Ålesund, Jevnaker, Hole og egentlig også Kristiansand, og i tre av fire tilfeller har denne regjeringen valgt å overkjøre hva kommunene selv ønsker – men det til side.

La meg gå tilbake til det spørsmålet statsråden ikke ville svare på. Utredningen fra Viken slår fast at denne reverseringen vil gå ut over tjenestetilbudet, kommer til å sette viktig utvikling på vent. Det kommer til å ramme kompetansemiljøene. De ansatte selv er også bekymret for det. I mangel av at regjeringen har sin egen utredning, men peker på Viken, mens Viken peker på de fakta som jeg har pekt på, hva er statsrådens svar til de fagmiljøene som har lagt en rapport på bordet?

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Jeg synes representanten Kapur også skal lytte til dem som faktisk har behandlet den rapporten, og til de ansatte. Jeg bor selv i Akershus, på Romerike, og LO Romerike var veldig tydelig på at de ønsker en oppløsning av Viken basert på faglige argument og sin interesse inn i prosessen. De folkevalgte i Viken har gått igjennom rapporten, vurdert ulike moment som ligger i rapporten, og kommet med et tydelig ønske og en søknad om å dele opp Viken fylkeskommune og få tilbake Akershus, Buskerud og Østfold, fordi de mener at det gir det beste grunnlaget for utvikling i de tre fylkene. Det synes jeg også Høyre burde lytte til. Men jeg registrerer at det er ikke Høyre spesielt interessert i, men det er i hvert fall Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen.

Mudassar Kapur (H) []: Jeg skjønner at det er ubehagelig å måtte forholde seg til rapporter fra fagmiljøene og hele tiden peke tilbake på at Høyre ikke lytter. Nå snakker vi faktisk om en rapport som ligger på bordet, og statsråden har ikke sin egen utredning som kan matche den, men peker hele tiden på vedtaket i Viken, og det er riktig å gjøre det. Men det er slik at noen av hovedargumentene fra Vikens fylkesstyre var at en del av avtalen var at man skulle legge ned Viken som region. Det var derfor veldig mange i Senterpartiet ble så irritert på Arbeiderpartiets statsråder da de gikk ut og mente at det ville være uforsvarlig å oppløse Viken. Man burde heller lytte til rapporten. Men nå er veldig mye av Vikens vedtak fattet med bakgrunn i at de har fått inntrykk av at staten skal dekke hele regningen. Selv har staten kommet opp med en søknadsbasert ordning. Hvilket økonomiske handlingsrom og forutsigbarhet ligger igjen i dette vedtaket?

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Jeg registrerer at representanten Kapur definerer det som å lytte. Det er en selektiv gjengivelse av deler av en rapport som er gitt til Viken fylkeskommune. Det som regjeringen legger i å lytte, er å ta hensyn til de vedtak som Viken fylkesting gjør, etter høring med berørte kommuner, etter å ha hatt dialog med de ansatte og etter selv å ha hatt en politisk behandling i den prosessen som var særs brei. Det er det det handler om i prosessen, at en faktisk må se på hva de som har behandlet saken, har landet ned på og vurdert, istedenfor å gjøre sine egne vurderinger ut fra en forhåndsbestemt konklusjonen.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg hadde skrive ein replikk i forkant, men akkurat då statsråden gjekk inn for landing, etterlét han eit inntrykk av at denne regjeringa satsar på ein styrkt kommuneøkonomi. I desse dagar sit norske kommunar og behandlar revidert budsjett. Omtrent alle rådmennene skriv i samband med det at rammetilskotet blir trekt ned, ein får mindre pengar, basert på at regjeringa i revidert nasjonalbudsjett har trekt inn litt over 9 mrd. kr til kommunesektoren.

Synest statsråden at det er greitt å seie, frå talarstolen i Stortinget, at ein styrkjer kommuneøkonomien, når realiteten er at ein svekkjer han kraftig?

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Her har nok representanten Njåstad rotet fælt med kalkulatoren sin. For det første har denne regjeringen, med støtte fra SV, sørget for en kraftig styrking av kommuneøkonomien. I inneværende års budsjett er det en økning av de frie inntektene på 4,7 mrd. kr. I tillegg innebærer det reviderte budsjettet som regjeringen har lagt fram, at en styrker kommuneøkonomien med ytterligere 4,1 mrd. kr i inneværende år. Det representanten Njåstad snakker om når det gjelder å trekke inn inntekter, er ekstraordinære utbytteskatteinntekter som eventuelt ville ha kommet på toppen av det igjen. Så vi har lagt til rette for en solid kommuneøkonomi, som innebærer en god mulighet for å gi tjenester nært folk i hele Norge.

Helge André Njåstad (FrP) []: Eg trur ikkje statsrådar frå Senterpartiet skal læra folk om kalkulatorbruk. Eg trur det enklaste er å sjå på posten «Rammetilskudd» på statsbudsjettet, kap. 571, post 60. Går han opp eller ned no når kommunane skal revidera? Tek alle rådmennene i Noreg feil når dei anerkjenner at rammetilskotet blir mindre, eller blir det meir, slik som statsråden sa?

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Her er det ulike faktorer vi snakker om. Her handler det om de forutsetningene som ble lagt til grunn i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet i fjor høst, som i tillegg er blitt styrket etter den tid. Det er riktig at dersom en regner fra ulike tidspunkt, så kan en få ulike svar, men hvis en ser på utviklingen fra 2020 og fram til 2022, har økningen av de frie inntektene vært på 6,9 mrd. kr for kommunesektoren, basert på tall fra Finansdepartementet. Så er det en del kommuner som opplever usikkerhet, og som melder tilbake at de ønsker mer trygghet framover, bl.a. når det gjelder hvordan en dekker ekstraordinære kostnader knyttet til pandemien. Det vil vi bidra til en oppfølging av etter at arbeidsgruppen som har jobbet med kostnader i forbindelse med pandemien, har levert sin rapport den 1. september.

Grete Wold (SV) []: Det er en ærlig sak at det er ulike meninger – som vi hører her i salen i dag – om fylkeskommunens berettigelse. Som tidligere fylkespolitiker har jeg vært med på å slå sammen to fylker, og jeg kan med sikkerhet si at det er litt ulikt hvilken rolle og betydning det nivået har hatt i befolkningen. Men det som har blitt helt tydelig, i hvert fall, er at det er helt avgjørende hvilke oppgaver fylkeskommunen har. Jeg antar at statsråden ikke er helt uenig i det.

Hvordan vil statsråden jobbe konkret med å tillegge fylkeskommunene relevante, gode og betydningsfulle oppgaver, både de som har slått seg sammen, og de som velger å oppløse seg?

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Jeg takker representanten for et godt spørsmål. Jeg er opptatt av å understreke at fylkeskommunene i dag har relevante og viktige oppgaver å utføre for innbyggerne i sine fylker, bl.a. knyttet til videregående opplæring, kollektivtilbud og næringsutvikling. Men det er også rom for å se på hvordan vi kan styrke fylkene framover når det gjelder både økonomien deres, samfunnsutviklerrollen deres og ved å se på oppgaver som f.eks. statsforvalteren har i dag. Dette vil vi komme nærmere tilbake til og starte en prosess for.

Tobias Drevland Lund (R) []: La meg starte med å berømme statsråden og regjeringen for den viktige politikken som diskuteres her i dag. Men vi i Rødt er likevel utålmodige på vegne av flere av de andre tvangssammenslåtte kommunene, som også nevnes i proposisjonen. For å lese fra proposisjonen gjelder dette bl.a. Lillestrøm, Indre Østfold, Lindesnes, Sogndal, Ørland, Senja, Hamarøy og Vikna. Derfor er mitt spørsmål til statsråden:

Kan Stortinget forvente seg at regjeringen legger opp til å legge til rette for flere delinger i tiden som kommer?

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Her har vi hatt en prosess der alle tvangssammenslåtte kommuner har hatt mulighet til å igangsette prosesser og utredninger og utlyse folkeavstemninger, som en har gjort f.eks. i Haram, som jeg viste til. Men hovedregelen er at en må bygge politikken på initiativ nedenfra. Og med basis i det får man en videre prosess.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Geir Inge Lien (Sp) []: Høgre–Framstegsparti-regjeringa gjorde etter mitt syn fleire uforståeleg val i kommune- og regionreforma. Kommunereforma førte til at fleire av dei samanslåtte kommunane vart ulogiske, og fleire av dei tvangssamanslåtte vart òg veldig ulogiske med Høgre–Framstegsparti-regjeringa. Dei lytta ikkje til dei regionale og dei lokale folkevalde nivåa.

Difor kjem denne saka her i dag raskt, effektivt og gledeleg. Det er behov for å rydde opp etter ein feilslått kommune- og regionsreform, som den førre regjeringa sette i gang. Me veit alle at tvangsekteskap ikkje skal førekome, og om det gjer det, er det sjeldan eller aldri vellykka – friviljugheit, friviljugheit. Denne saka handlar om å løyse opp tvangssamanslåing av kommunar, og kjem som eit resultat av eit valløfte, har denne saka kome for oss i dag.

Eg hadde fleire besøk under valkampen i gamle Haram kommune, og der – på veg til Haram ut av Ålesund, på ferjekaia i Brattvåg – lova eg direkte på fjernsyn at dersom Senterpartiet fekk nok oppslutning, skulle me reversere denne samanslåinga. Og i dag skjer det, i dag skjer det.

Etter fleire rundar og med Hurdalsplattforma som grunnlag er me i dag der at Haram kommune igjen skal oppstå som eigen kommune frå 1. januar 2024.

Eg er svært glad og imponert over det store engasjementet og oppslutninga i denne prosessen. Ein takk til kommunestyret i Ålesund som tok folket i Haram på alvor, gav dei moglegheita til å få ei folkeavstemming – ei folkeavstemming med stor deltaking, der resultatet vart at heile 72 pst. av innbyggjarane i gamle Haram ville ha Haram kommune i si heilheit tilbake.

Eg er svært imponert over lokale politikarar frå Haram, med Lisa Alvestad i spissen, som i lag med organisasjonen Haram ut av Ålesund, leia av Harald Nordang, har opptredd svært ryddig og målretta. Dei sit på galleriet her i dag – ein gratulasjon til dei. Dei – med fleire – har rigga mange folkemøte med fulle hus på Haramsøya, på Vatneeidet og i Brattvåg, eit utal møte med folk der begge synspunkt har fått kome til uttrykk, med gode spørsmål til både stortingsrepresentantar og finansminister. Ja, eg har vore på møte og veit korleis det var. Folk vart høyrde og no skal ein kommune på 9 300 innbyggjarar få gjenoppstå. Gratulerer til Haram. Gratulerer til oss alle.

Anne Kristine Linnestad (H) []: Jeg mener dette er en trist dag for innbyggerne i Viken.

I februar hadde NRK et oppslag med Tove Korneliussen som jobber i administrasjonen. Hun og mange ansatte med henne fryktet en ny runde med omstilling. Hun mente sågar at man i debatten om fylkesdeling glemmer de ansatte i fylkene, og hun fryktet at flere viktige prosjekter skulle bli lagt på is. For Høyre er altså tjenestene som tilbys innbyggerne, det aller, aller viktigste – at tjenestene har god kvalitet, og at de blir gitt når innbyggerne trenger dem.

Jeg deler Korneliussens bekymring. Det blir ikke effektivitet, innovasjon og gode tjenester av usikkerhet. Ingen vet hvor mye det vil koste å splitte Viken og opprette tre nye fylker, men det er antydet opp mot 500 mill. kr. Flertallet vil altså bruke hundrevis av millioner og store menneskelige ressurser på å splitte fagmiljøer som har brukt fem år på å etablere seg. De samarbeider på tvers, lærer av hverandre og etablerer innovative, effektive tjenester til det beste for innbyggerne i hele Viken. Ved oppsplitting av Viken vil flere tusen ansatte kastes ut i usikkerhet om hvor de skal jobbe, hvilke oppgaver de skal ha, hvem de skal jobbe sammen med, og mange av dem vil dessverre se seg om etter jobb andre steder. Det er ikke til det beste for folk, i verken Halden, Hurdal eller Hallingdal.

Dersom regjeringen og flertallet i denne salen har så mye penger til å lage nye fylker, hvorfor bevilger de ikke heller de samme pengene til å utvikle enda bedre videregående skoler, følge opp elever som sliter med mobbing og utenforskap, og forbedre gang- og sykkelveinettet på tvers av det fylket vi har i dag?

Svaret ga egentlig saksordføreren selv, og jeg siterer:

«Opposisjonen hevder at det er uansvarlig pengebruk å reversere de aktuelle fylkessammenslåingene. Vi mener tvert imot at det er langt større grunn til å stille spørsmål ved de milliardene som ble brukt på å slå sammen fylkene.»

Senterpartiet er altså mer opptatt av fortiden enn av å utvikle gode tjenester for framtiden. Saksordfører legger i et leserinnlegg i Østlandets Blad stor vekt på avstand:

«De færreste har tid til å reise halve landet på tvers for å dra på en befaring. Å reise fra min hjembygd Kråkstad til Hardangervidda oppleves ikke nært.»

Tenker Senterpartiet i Finnmark på samme måte? Er det for langt mellom Kirkenes og Alta? Bør Finnmark splittes i to?

Å være politiker i Viken er krevende, men det blir det også i Akershus. At avstand skal være det beste argumentet for å splitte Viken i tre, mener jeg er å snakke politikerne ned. De er valgt for å tjene hele fylket, og mange av dem har fylkespolitikk som heltidsverv. Jeg håper virkelig at de bruker tid på å sette seg inn i sakene og på å reise i hele fylket. Det vil nok bli krevende for en politiker fra Kråkstad å sette seg inn i sakene som omhandler Dal også. Det mest uforståelige er allikevel at dersom man leser rapporten Viken selv fikk laget om seg selv, er det ingen gode grunner for å splitte Viken og etablere tre nye fylker.

Kathrine Kleveland (Sp) []: «I dag kan det Norge vi kjenner bli endret ved vedtak på Stortinget», skrev jeg på Facebook 8. juni 2017 og fortsatte: «Senterpartiet tror at det gode livet og samfunnet skapes lokalt med små avstander til skoler, sykehjem og barnehage. Et samfunn der det er kort vei mellom de som bestemmer, og dem som berøres av vedtakene. Derfor stemmer Sp i mot alle forslag om tvangssammenslåinger.» I videoen jeg postet, sa jeg: De store endringene som skjer med både kommune- og regionreformene, ønsker vi ikke i Senterpartiet.

Jeg var selv med og stemte imot ved enhver anledning i Vestfold fylkeskommune til slaget var tapt. Dermed ble ett av resultatene at 19 fylker ble tvangssammenslått til 11, og at Vestfold ble til Vestfold og Telemark.

Hurdalsplattformen bekrefter at vi vil videreføre tre direkte folkevalgte nivåer. Det er det ikke alle som vil. Hurdalsplattformen ga også rom for at tvangssammenslåtte fylker og kommuner som ville splitte opp, og som fikk flertall for det i sine folkevalgte organer, kunne søke om det. Det ville et klart flertall i Vestfold og Telemark. Jeg er glad vi har en regjering som lytter til lokaldemokratiet.

Etter vedtaket i morgen skal vi derfor bygge fylkene videre hver for seg. Senterpartiet vil styrke folkestyret og fortsatt forsvare et tredelt forvaltningsnivå med stat, fylke og kommune. Avgjørelser skal tas nærmest mulig dem det berører. Det er sentralisering som svekker folkestyret.

Senterpartiet vil gi fylkeskommunene mer ansvar – og verken ribbe eller fjerne det folkevalgte nivået. Senterpartiet ser muligheter for fylkeskommunen videre; fylkeskommunen har en sentral plass i distriktspolitikken. Jeg er glad for at regjeringen vil gjennomgå og styrke virkemiddelapparatet og fylkeskommunenes rolle i distrikts- og regionalpolitikken.

Vestfold var et lite fylke, men det var ikke noe som tydet på at vi ikke klarte å fylle de oppgavene vi hadde før tvangssammenslåingen. Det er heller ingen ting som tyder på at vi ikke skal klare å oppfylle våre oppgaver når vi igjen blir et eget fylke. Nå ser jeg framover, og jeg er en stolt vestfolding.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Når vi hører Høyres representanter snakke, handler det om kroner og øre. Senterpartiets utgangspunkt i regiondebatten er et aktivt og levende folkestyre, der beslutningene skal tas så nært folk som mulig. Vår mål er liv i hele landet, med spredning av makt, arbeidsplasser og kapital.

Historisk har kommune- og fylkesgrensene vært effektive kjepper i hjulene for sentraliseringens iboende kraft. Vikens utforming, derimot, er av en sånn sammensetning at den over tid ville bidratt til massiv sentralisering av makt og arbeidsplasser i Buskerud, Østfold og i distriktene i Akershus.

Gjennom tre valg har vi i Senterpartiet drevet valgkamp mot Viken, både ved stortingsvalget i 2017, fylkestingsvalget i 2019 og ved stortingsvalget i fjor høst. Resultatet var veldig oppløftende – stor framgang – fordi folk ikke kjente seg igjen i det kartet en håndfull politikere hadde tegnet på et komitérom her i huset uten noen som helst utredning på forhånd, annet enn egen forankring i eget hode. Det er derfor oppløftende at stortingsflertallet nå vil oppløse Viken og andre fylker uten forankring og tilbakeføre disse til de gamle fylkene.

Viken var et barn av tvang. Verken Østfold, Buskerud eller Akershus gjorde positive vedtak som sluttet opp om etableringen av Viken. Det var kanskje ikke så rart, all den tid det har vært vanskelig å få øye på fellesskapet i disse tre fylkene og de samlede regionale fortrinnene som det ble snakket så pent om.

Jeg gleder meg til Østfold fylkeskommune gjenopprettes – ikke fordi at alt var perfekt i gamle Østfold, men fordi det bidrar til å spre makt, arbeidsplasser, kapital og kompetanse. Jeg tror at de snart to et halvt årene med Viken har lært oss noe om våre felles kvaliteter, som vil bidra til å bygge Østfold 2.0 til et bedre fylke. Jeg tror heller aldri at fylkeskommunen kommer til å bli elsket av allmennheten, men det er heller ikke poenget. Poenget er å sikre landet en god inndeling med levende bygder og byer, og da trenger vi ikke mer sentralisering. Vi trenger et bolverk som kan holde igjen, som bidrar til å bygge sterke kompetansemiljøer også utenfor hovedstaden, og som sørger for å rekruttere og engasjere folkevalgte fra alle deler av regionen, og som sikrer bred representativitet.

En del av de som vedtok Viken, sa at det bare handler om en administrativ enhet. Nei, Viken er en dårlig ramme for folkestyret. Viken bryter fundamentalt med folks opplevelse av tilhørighet, nærhet og samarbeid. Høyreregjeringens sentraliserings- og fusjoneringspolitikk var hentet fra læreboken på BI og fra styrerommene i store konsern. Der ligger den store forskjellen på Senterpartiets verdier og løsninger, for dette handler om offentlige tjenester til innbyggerne – de kan ikke styres som i en bedrift. Høyre er opptatt av bunnlinjen. Vi er opptatt av folkestyre, trygghet, nærhet og identitet. Derfor er i dag en svært god dag, når konstruksjonen Viken sendes på skraphaugen. Østfold – ille bra!

Lene Vågslid (A) []: Høgre og Framstegspartiet forsøkjer å latterleggjere debatten me har her i dag. Men me kan f.eks. sjå tilbake til ein leiar i VG i 2018, som sa følgjande om regionreforma til Erna Solberg:

«Arbeidet med å slå sammen norske fylker til større regioner må være noe av det sletteste politiske håndverket på lang tid. Uansett hva som blir utfallet til slutt er regionreformen et sorgens kapittel i norsk politikk.»

Det var hard kost frå ein av landets største aviser. Me kunne òg lese i Dagsavisen i desember i fjor om ei historisk mislukka reform, og om at dei gamle fylka no gjer comeback fordi den blå regjeringa aldri forstod landet ein skulle styre.

At Arbeidarparti- og Senterparti-regjeringa ville innvilge skilsmisse for tvangsamanslåtte fylke som søkte om det, om me vann valet, har vore tydeleg kommunisert. Ingen som stemte på oss, hadde grunn til å tvile på det, heller ikkje i mitt valdistrikt. Eg er derfor glad for at me gjer det me lova veljarane etter at Vestfold og Telemark sende inn ein søknad om deling den 18. februar i år. Det var grundig diskutert i fylkestinget, og bak vedtaket stod eit breitt fleirtal av Arbeidarpartiet, Senterpartiet, SV, Raudt, fleirtalet i Framstegspartiet og delar av Høgre.

Då me fekk det nye fylket var det mange som spøkte med om me skulle begynne å seie Vestfold- og Telemarkskanalen, Vestfold- og Telemarksbunad, Vestfold- og Telemarksku eller å ta eit Vestfold- og Telemarksnedslag. Sjølvsagt måtte me aldri gjere det, men likevel er det eit lite alvor i denne spøken. For dette er òg ein debatt om identitet. Det handlar om tru på og tillit til at ein blir godt representert i folkevalte organ.

Så Høgre- og Framstegsparti-politikarar som er bekymra for at me skal gå bakover i tid, kan ta det heilt med ro – me skal framover. Me må berre rydje litt fyrst, for det er det dette er – opprydding etter ei dårleg reform.

Eg vil avslutte innlegget mitt med å sitere sjefsredaktøren i Telemarksavisa, som i februar i år skreiv:

«Først og fremst var dette en dårlig forberedt og forankret reform, som ble en ren fiasko. Det viser oppløsningenene nå. Og det kan ikke Høyre skylde på noen andre for. Den fiaskoen eier de selv.»

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: Jeg ser fram til at vi får en ny giv i Finnmark.

Denne helga var jeg på konsert i Hasvik kirke. Det var Tverrelvdalen Veterankorps som spilte – en fantastisk konsert. Det viser at man kan få til noe også i utkanten. Korpset kommer fra Alta, men mange av deltakerne i korpset har tilknytning til Hasvik. Konserten var tuftet rundt kjærlighet til Finnmarks kultur og er et samarbeid mellom korpset fra Alta og lokale krefter fra kommunen. Melodiene som ble spilt, var bl.a. Kjærlighetsvise til Sørøya og Ut mot havet.

Regjeringen vedtok 12. mai i år å gjenopprette Finnmark som et selvstendig fylke. Det er første steg for at Finnmark skal få mer igjen for de verdier som blir skapt av arbeidsomme folk og av fantastiske ressurser i Finnmark. Gjennom gruvedrift, olje- og gassutvikling, oppdrett, fiske, reindrift og jordbruk skapes det enorme verdier i Finnmark. Jeg kan nevne at i min kommune eksporterer vi for ca. én million per innbygger hvert år. Likevel har det offentlige tjenestetilbudet vært under angrep de siste ti årene. Fra 2013 opplevde vi en sentralisering av politi, militær, skattekontor, rådhus og fylkeskommune. Sentraliseringen fjernet arbeidsplasser og trygghet og ga oss lengre avstand til makten. Det har også gått ut over samspillet mellom offentlige og private arbeidsplasser, for å skape et sterkt arbeidsmarked.

Regjeringens vedtak om å opprette Finnmark som eget fylke, styrking av økonomien til alle finnmarkskommunene, økning av Finnmarksfradraget, et kraftfullt jordbruksoppgjør og satsing på militær og sivil beredskap, særlig i nord, samt at flere av fergesambandene våre blir gratis er – sammen med Altas ja til Finnmark – starten på en satsing på Finnmark. I tillegg trenger vi nå flere helårsarbeidsplasser og mer eierskap lokalt i alle næringer. Her har Alta med sine gründere og entreprenører en nøkkelrolle. Vi skal ikke tilbake til det gamle, vi skal framover til det nye, og vi har god plass til dobbelt så mange personer som det vi er i dag. Ressursgrunnlaget for å dette til er der. Regjeringen har startet på jobben og er klar for mer, og sammen med engasjementet fra alle som bor der skal vi få til en ny giv for Finnmark.

Jeg har en god venn som nå er på tur til Finnmark for å feire denne saken – og gratulerer til Finnmark.

Irene Ojala (PF) []: Pasientfokus’ velgere kommer fra samtlige partier i Finnmark, og den største oppslutningen har vi i Alta kommune. Noen vil være i Finnmark, og noen vil være i Troms av våre velgere. Uroen befolkningen i Alta faktisk kjenner på, er noe som verken fylkespolitikere, Stortinget eller regjeringen snakker så mye om. Hva er det nye Finnmark? Vil det føre til en positiv beslutning om at kvinners rett til fødeavdeling blir en realitet? Vil våre eldre få en geriatrisk sengepost i Alta, som er Finnmarks største by?

Folkeavstemningen om Altas fylkestilhørighet ble gjennomført for fem uker siden, med en valgdeltakelse på 37,85 pst. – en oppslutning Altas ordfører fra Arbeiderpartiet syntes var tilfredsstillende. Valgforsker Frank Aarebrot har uttrykt at en valgdeltakelse under 50 pst. bør bekymre oss. Av de 37,85 pst. som stemte, var det 50,06 pst. som svarte at de ville bli i Finnmark, mens 48,16 pst. ville søke om å bli med i Troms.

Tvang er et helt spesielt ord, og tvangssammenslåing er det samme. Smak litt på det ordet – det høres ikke bra ut. Men tvang er det også når eldre mennesker sendes fra sitt hjem til enkle undersøkelser på vinterstengte og kolonnekjørte veier, liggende på rygg i en ambulansebil til omlasting i fokk og rokk og en tissepause i kulingen. Tvang, det er også når pårørende tvinges til å være hjemme mens et familiemedlem ligger for døden på sykehus, alene og ensom uten en hånd å holde i. Tvang er det også når kvinner som skal føde, tvinges til flere timer lange reiser alene, uten jordmorfølge. Da, folkens, snakker vi om tvang.

Merk dere det, dere som representerer de sørlige deler av landet. Det som skjer i Finnmark av manglende respekt for gravide kvinners og eldre pasienters rettigheter, det kommer til å komme sigende sørover som trekkfuglene om høsten.

Velgere har fortalt oss hvorfor de ikke deltok i avstemningen. De sier rett ut at myndighetene ikke la fram saklige alternativer, med en positiv side og en negativ side. De følte seg viklet inn i et politisk kaos hvor mange sterke aktører drev med desinformasjon, særlig om hvordan Altas befolkning ville tape hvis de søkte seg til Troms.

Framtidens Finnmark må vi lage bedre enn det gamle Finnmark. Vi må unne Alta fødeavdeling og geriatri, Kautokeino må ha beredskapsflyplass, og alle kommunene i hele Finnmark må få plass teleteknologiske tilbud slik at legevaktslegen alltid kan sende pasienten til riktig behandlingssted. For hvem var det som innbilte oss finnmarkinger at norsk helselovgivning gjelder alle andre steder i landet, men ikke i Finnmark?

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) []: Dette er en historisk dag. Det er en god dag for alle oss som mener at Viken er en uhensiktsmessig konstruksjon som svekker demokratiet og fører til sentralisering av makt. Det er en god dag for alle oss som mener Østfolds kvaliteter bør utvikles i et eget fylke, som en god ramme for folkestyret og for å tilby gode tjenester nær folk, et fylke der hele Østfold blir sett og alle deler av fylket tas i bruk.

Senterpartiet er klar til å starte den viktige jobben med å bygge et fylke som skal løse framtidens oppgaver. En oversiktlig fylkeskommune der både administrasjonen og de folkevalgte har god lokalkunnskap er viktig for å kunne fatte gode beslutninger. Vi må starte med blanke ark og legge igjen det som ikke var godt nok i gamle Østfold fylke. Vi må bygge en felles identitet og en kultur for å gjøre hverandre gode.

For Senterpartiet vil nærhet og demokrati være viktig. Vi skal lytte til folk, ta med de gode tingene vi har utviklet i Viken, og få en framoverlent fylkeskommune som er en god samarbeidspartner for kommunene. Vi tror at folkevalgte som sitter nærmere folk og tjenestene, lettere vil kunne se hva som er problemene, og skape bedre tilbud. Nei, folk flest har ikke behov for å besøke fylkeshuset, men det betyr noe hvem som jobber der, hvem som skal møtes til politiske møter der, og hvilket og hvor stort område de har ansvar for.

Måten sammenslåingen skjedde på, har bidratt til at de tvangssammenslåtte fylkene aldri har fått noen legitimitet i befolkningen. Lærdommen vi kan ta med oss av denne prosessen, er at når vesentlige strukturelle endringer skal gjøres i samfunnet, må det forankres så godt som mulig i befolkningen. I dette tilfellet skjedde ikke det.

Vikens dager er snart talte. I dag debatterer Stortinget deling av tvangssammenslåtte kommuner og fylker, i morgen fattes vedtak om at Viken skal oppløses, og at Akershus, Buskerud og Østfold ved neste stortingsvalg skal gjenoppstå som egne fylker. Det blir også en god dag.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) []: Solberg-regeringens regionreform er av mange andre enn meg beskrevet som et politisk makkverk. I juni 2017 vedtok Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, etter egen overbevisning, at størst er best, at sammenslåing er et mål i seg selv, og at sentralisering er måten å bygge landet på – nærmest uansett. Da bestemte man seg også for å tvangssammenslå Troms og Finnmark. Noen annen logisk, rasjonell begrunnelse var det ikke mulig å se om man skrellet av all nytale om hvor flott dette skulle bli.

Sentralisering av makt, økonomi og folk er fortsatt Høyres mantra. Selv mikroskopiske nye myndighetsområder som man prøvde å overbevise skulle gi større politisk tyngde og legitimitet, falt på steingrunn. Sjelden har ord hatt så liten verdi som i daværende flertalls begrunnelse. Og handlinger i form av reelle oppgaver beseglet den politiske nytalens tomme innhold.

Den dagen i 2017 sa jeg til mediene at dette er en konstruksjon ingen vil ha. For det var virkelig en tvangssammenslåing svært få ville ha, som ingen hadde bedt om og som et flertall i befolkningen i både Troms og Finnmark var imot. Og det har ikke endret seg. Senest i fjor høst svarte 61,7 pst. av de spurte i Troms at det er rett å oppheve tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark. Og det etter at det hadde gått fire år, og at de som hadde fattet den famøse beslutningen, nok hadde trodd at dette skulle gå over. Nei, motstanden mot tvangssammenslåingen gikk ikke over.

Da proposisjonen ble lagt fram for Stortinget våren 2017, hadde man ikke konkludert fra daværende regjering når det gjaldt Nord-Norge. Men så ble det fremmet et såkalt løst forslag, der bl.a. representanten Helge André Njåstad fra Fremskrittspartiet var med, der denne konstruksjonen ingen ville ha, ble foreslått og vedtatt – et pinlig utslag av politisk samrøre, der man skaltet og valtet med organisering og folkestyre i Troms og Finnmark. Det er et areal på størrelse med Danmark, 75 000 km2, og da er det selvfølgelig litt hyggelig at Fremskrittspartiet nå vil la disse fylkene gjenoppstå. Men spesielt ærerikt, framtidsrettet og økonomisk klokt kapittel for Fremskrittspartiet og daværende flertalls politiske arbeid, er det definitivt ikke.

Jeg er glad for å være en del av et flertall og representere et parti som ser hele landet, er opptatt av lokalt folkestyre, oversiktlige enheter og tjenester nært folk.

Jeg er glad for at Senterpartiet og dagens stortingsflertall sørger for at Troms gjenoppstår som eget fylke. Det tjener tromsøværingen, det tjener framtiden, og det tjener folkestyret.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Folkestyret bygger på et levende pulserende engasjement blant folk, og det forutsetter folkeopplysning og kunnskap om sakene som skal vedtas. Det forutsetter engasjement og klare meninger. Debatt gir folkeopplysning. Da må eksempelvis NRKs distriktskontor følge med i sakene og reise debattene. Det fungerer altfor dårlig i dag.

Viken som geografisk enhet med eget fylkesting er ikke et fellesskap som innbyggerne i Buskerud, Akershus og Østfold kjenner seg hjemme i. Meningsmålingene viser det. Når Venstres Rotevatn overser dette fullstendig, er han sjølsagt på fullstendig kollisjonskurs med Venstres folkestyretradisjon. Senterpartiet har nå overtatt Venstres historiske folkestyrerolle.

For Senterpartiet er det gledelig at Viken, Telemark og Vestfold og Troms og Finnmark oppløses. Desentralisering av makt, arbeidsplasser og bosetting er helt grunnleggende for oss. Som ombudsmann for Buskerud vil jeg også takke for innsatsen til min tidligere gode kollega, Martin Kolberg, tidligere leder i Buskerud Arbeiderparti. Han spilte en meget viktig rolle i en krevende prosess internt i Arbeiderpartiet. Sterke krefter i Akershus Arbeiderparti ønsket ikke det som vi nå har oppnådd på tross av at det var klare vedtak i alliansen Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Viken fylkeskommune.

Min sterkeste erfaring i denne saken er at Høyre og Fremskrittspartiet mente, og mener, at det å kvitte seg med fylkeskommunen er greit ved at en etablerer dysfunksjonelle fylkeskommuner, eksempelvis Viken. Hvorfor? Ja, det kan en lure på, men det ser ut som at det å underminere fylkeskommunen er helt greit, og at en da kan opptre så uansvarlig som det er å etablere slike enheter som innebærer en sløsing med arbeidsinnsats og offentlig penger.

Viken er resultatet av en hestehandel mellom Høyres parlamentariske leder, Trond Helleland og Fremskrittspartiets daværende parlamentariske leder, Harald Tom Nesvik. Helleland fikk Viken, Nesvik fikk Møre og Romsdal – Viken med 1,2 millioner innbyggere, Møre og Romsdal med 265 000 innbyggere. Buskerud får nå 283 000 innbyggere. Det blir samspill mellom Møre og Romsdal og Buskerud. I dag er Helleland ikke en gang å se i salen.

Ved fylkestingsvalget i Buskerud høsten 2023 blir det viktigste spørsmålet for partiene som stiller til valg, vitalisering av fylkestinget for Buskerud. Hva vil vi med Buskerud fylkesting? Hva vil vi med kommunestrukturen i Buskerud? Dagens regjering må overføre flere skjønnsoppgaver i plansaker fra statsforvalter til fylkeskommunen. Dessuten er det viktig at fylkeskommunen tar opp i seg oppgaver som kommunen mener det er mer hensiktsmessig at blir løst på fylkesnivå. Her har vi en sentral jobb å gjøre. Da trenger vi et vitalt fylkesting.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg har vært med på disse debattene siden 2013, og argumentene fra tidligere regjeringskamerater, tvangspartiene som gjennomførte dette, er akkurat like uforståelige i dag som de var i 2013 og i 2017, og som de har vært hele veien. Det eneste som står seg, er Toskedals uttalelse om at vi har et felles resultat som ingen er fornøyd med. Vi kan bare slå fast at det er fortsatt ingen som er fornøyd med det resultatet.

Kort oppsummert kan man si at tvangskameratene i dag skiller seg i alle retninger. Høyre står fast på dagens struktur, men stemmer for å legge ned fylkesnivået de har brukt milliarder på å omstrukturere. Venstre står fast på vedtaket, men vil slett ikke legge ned fylkene. Kristelig Folkeparti har ikke prioritert å være i salen i dag. Og Fremskrittspartiet innser at dette var en stor tabbe som ikke funket, og stemmer med regjeringspartiene på alle oppløsninger. Det er fortsatt fullt kaos.

Jeg skjønner at det er tungt for Høyre å akseptere at hele reformen deres nå smuldrer opp, og jeg skjønner at de leter fortvilet etter gode argumenter, men det er ingen av de argumentene som har vært framført her i salen i dag, som holder vann. For det første beklager de at det blir svakere kompetansemiljø når de deler Viken i tre – samme dag som de selv stemmer for å legge ned fylkeskommunen, og sånn sett vil dele Viken i 51. Tre fagmiljø vil altså være altfor smått, mens 51 fagmiljø vil være i stand til å ivareta de fylkeskommunale oppgavene. Det håper jeg representantene fra Høyre kan forklare meg. Og selv om man halverer antall kommuner, vil problemstillingen være akkurat den samme.

De kritiserer oss også for å bruke penger på reversering, og at det er misbruk av skattebetalernes penger. Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemte imot denne reformen. Vi vil gjøre om på en reform vi var sterkt imot. Høyre og Fremskrittspartiet vil reversere sin egen reform, som de brukte milliarder på å tvinge gjennom, for rett etter at de har brukt de milliardene på omstrukturering, skal de altså legge ned fylkesnivået. Hadde det ikke vært mer fornuftig pengebruk å gjøre det i omvendt rekkefølge?

Når det gjelder Haram, er det også fullstendig kaos når man ser hvordan opposisjonspartiene agerer. Høyre er for hele Ålesund, sånn det er i dag, Fremskrittspartiet stemmer med regjeringen for oppløsning, og Venstre har et eget forslag der de vil frigjøre deler av Haram. Kaoset er akkurat like stort som det var da de drev med tvangssammenslåingene. Nå setter vi heldigvis punktum for dem.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Else Marie Rødby (Sp) []: Viken fylke deles nå i tre fylker: Østfold, Akershus og Buskerud. Verken innbyggerne eller de folkevalgte i disse fylkene ønsket at Viken skulle oppstå, og beslutningen ble tvunget fram, noe som har gjort at det er ganske åpenbart at Viken mangler den forankringen den trenger i befolkningen. Sannsynligheten for at den skulle fått det, ser også ut til å være liten.

Viken har dessverre fått en del oppmerksomhet knyttet til høye godtgjøringer til enkeltrepresentanter og hvor dyrt det er å avholde fylkeskommunale møter – akkurat sånn som vi i Senterpartiet advarte mot før sammenslåingene. For storfylket Viken er kostnadsdrivende i sin form, på grunn av sin enorme geografi og organisasjon. En større sentraladministrasjon blir en nødvendig konsekvens av et så stort fylke bare for å koordinere den økende kompleksiteten som følge av lange avstander, lite lokalkunnskap og høyt innbyggertall.

En så stor organisasjon krever flere heltidspolitikere samtidig som det er færre folkevalgte per innbygger, og de minst folkerike kommunene i fylkets ytterkant mister sin representasjon. Dagens beslutning har betydning for Vikens nesten 1,2 millioner innbyggere som nå vil få kortere vei til beslutningene, for det teller. Som de sa det så godt i Sandefjord kommunestyre da det gjaldt oppløsning av Vestfold og Telemark – og dette er fra et forslag som Høyre også var med på å fremme:

«En deling vil gi større nærhet til politiske og administrative prosesser og derigjennom gjøre det enklere å påvirke tjenesteproduksjonen til beste for innbyggere og næringsliv.»

Det var godt sagt. For man kan regne på arbeidstimer i en organisasjonsendring, prislapp og IKT-lisenser og drift av bygg, men hva er prislappen på å svekke folkestyret, og hva koster egentlig en toppstyrt administrasjon, både i menneskelige og økonomiske ressurser? Hva er prisen for alle heltidspolitikerne, for politisk og administrativ reisevirksomhet, og for hele systemet Viken? – et system hvor det er vanskelig for en deltidspolitiker å gjøre seg kjent og ha oversikt over alt som rører seg innenfor ansvarsområdene på en god og forsvarlig måte.

Så er det en ærlig sak å ville legge ned fylkeskommunen som styringsnivå, sånn som noen partier tar til orde for. Likevel: Kommuner og fylkeskommuner er fortsatt til for folk, og jeg skulle gjerne sett noen eksempler på de konkrete stordriftsfordelene man har oppnådd hittil gjennom sammenslåtte kommuner og fylker. Hvilke fordeler har egentlig kommunereformen gitt i form av innsparinger og effektiviseringer? Har det blitt lavere administrative utgifter? Har innbyggerne i sammenslåtte store kommuner fått mer igjen for skattepengene sine gjennom rimeligere kommunale avgifter, byggesaksgebyrer, SFO-ordning, kulturskole osv.?

Jeg regner ikke med å få svaret gjennom denne debatten, jeg er bare veldig glad for at vi i dag skal vedta oss ut av gigantfylket Viken og inn i Akershus, Buskerud og Østfold fylker.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg har på meg telemarksbunaden min i dag, for aldri har jeg vært så glad og høystemt på denne talerstolen. I løpet av få timer vil nemlig telemarkingen og jeg få fylket vårt tilbake. Med det vil vi få muligheten til å utvikle Telemark på våre premisser som det distriktsfylket vi er – med våre utfordringer og våre muligheter – uten å hensynta helt forskjellige Vestfold, som nå også får bli sitt eget fylke igjen og utvikle seg på sine premisser.

Gleden over å få fylket mitt tilbake handler også om å vinne fram etter mye jobbing i en politisk sak for oss i Telemark Senterparti. Jeg ble nemlig valgt inn på Stortinget i 2017 fordi jeg hadde som hovedsak å stoppe sammenslåingen av Telemark og Vestfold – og med det bremse den voldsomme sentraliseringer av makt, ressurser, arbeidsplasser og tjenester fra distriktsfylket Telemark til folketette Vestfold, noe som regjeringen Solberg allerede var i gang med i stor stil.

Både jeg, Senterpartiet, fylkestinget og et overveldende stort antall av befolkningen sa nei til sammenslåingen fordi den ikke ville gagne telemarkingen – siden han i en slik konstitusjon ville komme i mindretall i fylkestinget og i alle andre demokratisk valgte organer. En rekke institusjoner og tjenester ville også kunne komme til å slå seg sammen som følge av en ny fylkesstruktur. Etter tvangssammenslåingen i 2020 kom da også eksemplene på det på rekke og rad, fra at telemarkingen ble nedstemt i viktige saker i sammenslåtte fagorganisasjoner, via at NRK lager mindre journalistikk fra Telemark fordi sendetiden må deles med Vestfold, til at offentlige tjenesteytere som Nav – med fylkessammenslåingen som argument – har startet med å flytte den ene enheten etter den andre fra Telemark til Vestfold.

Vi i Senterpartiet holder nå valgløftet vårt, og ved å splitte opp igjen fylkene, stoppes altså den største driveren til en sånn negativ utvikling i Telemark. Selv om det blir krevende for de ansatte i fylkeskommunen å skulle omorganisere seg igjen, har de veldig store utfordringene med å slå de to administrative enhetene sammen bare understreket hvor feil denne tvangssammenslåingen har vært.

Helt fra høymiddelalderen har Telemark i sin nåværende form vært sin egen administrative enhet i Norge – altså fram til 2020 og tvangssammenslåingen. Nå blir vi det igjen, og denne gangen med et stort engasjement – både i befolkningen og politisk – for å bygge nye Telemark fylke, tuftet på vår befolkning og geografi og på våre muligheter innenfor kraftproduksjon, grønn industri, kultur- og opplevelsesnæring og det at vi er et flott og mangfoldig distriktsfylke. Vi er veldig mange som har sagt ja til Telemark lenge, og nå er vi også veldig mange som gleder oss.

Presidenten: Presidenten presiserer at det kan bli godt humør i flere dager, for det blir ikke votert over den saken i dag, men det er nå så.

Tobias Drevland Lund (R) []: Det blir sagt fra særlig Høyre at regjeringen og dermed også stortingsflertallet ikke lytter til lokaldemokratiet, f.eks. i Kristiansand. Sannheten er at det var Solberg-regjeringen som overkjørte folk i bl.a. Søgne og Songdalen, og som gjorde at vi er i den situasjonen vi er i dag. Nå får de, sammen med andre, muligheten til endelig å bli lyttet til.

Det er litt morsomt å høre at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti – som ikke er i salen her engang – plutselig er blitt lokaldemokratiets største forsvarere, når det er de som ikke har brydd seg om hva folk har ment, og det er derfor vi står her i dag og debatterer det vi gjør.

Jeg skjønner at særlig representanter fra partiet Høyre i dag stritter imot det de kan for å forsvare en fiasko av en reform, men en reform som ingen vil ha, bygd på tvang, er et dårlig utgangspunkt for en reform. Vi må derimot lytte mer til folk der ute i kommunene og fylkene for å lage god politikk for folk i deres hverdag.

Jeg vil gjerne at en av representantene fra særlig Høyre eller Fremskrittspartiet kan komme opp på denne talerstolen og vise til én folkeavstemning, én meningsmåling, ett vedtak i de tidligere fylkestingene som samsvarer med inndelingen av fylker vi i dag har. Jeg tror ikke de kommer til å klare å finne det. Det var derimot et flertall av noen representanter på et møterom på Stortinget som fant sammen, men de lyttet ikke til hva befolkningen der ute mente.

Derfor er Rødt veldig glad for at tiden endelig er inne for å lytte til folk i Telemark, Vestfold, Buskerud, Akershus, Troms, Finnmark, Østfold og også i Haram. Rødt skulle veldig gjerne sett at vi fikk delt opp enda flere kommuner og enda flere fylker, så den kampen har vi ikke gitt opp ennå. Poenget er at best mulig lokaldemokrati bygges best basert på nærhet til de folkevalgte og nærhet til der beslutningene tas, ikke ved å lage reformer bygd på tvang og laget på et møterom på Stortinget.

Mahmoud Farahmand (H) []: Jeg ønsker å starte med et par sitater fra noen utredninger. Jeg starter med det som er fra Vestfold og Telemark fylkeskommune:

«(...) dette dokumentet synliggjør at risikoen for negative konsekvenser av en deling av fylkeskommunen totalt sett overstiger fordelene, og vil derfor ikke anbefale å avvikle Vestfold og Telemark fylkeskommune.»

Dette skriver altså Vestfold og Telemark i sin egen rapport om oppløsningen.

KS skriver følgende – beklager, men jeg må bare fortsette med disse sitatene. NHO og LO sier at de fraråder oppløsning. Til tross for det velger enkelte representanter her å fremstille det som om alle er unisont enige. Videre gikk statsråden inn på at alt skulle bli så meget vel med tanke på økonomi. Dette skriver KS i sin uttalelse om fylkeskommunenes økonomi i 2022 og 2023:

«I realiteten er det signaler om et fall i kjøpekraft på 0,6–1,1 mrd. kroner målt mot realinntektsnivået i 2022.»

Det er interessant å ha med seg når det sitter en statsråd her og sier at alt har blitt så mye bedre økonomisk.

Så må jeg si at jeg reagerer på et par andre ting. Jeg sitter på bakerste benk der, sammen med resten av rampen fra Telemark, og hører litt snakk om tilhørighet. Men hvis jeg skal følge disse tilhørighetslinjene tilbake til min egen person, som enkeltindivid: Jeg er født i Iran, og skal jeg følge den retorikken, ville det være forferdelig vanskelig for meg å føle tilhørighet til Norge – hvis ikke vestfoldinger og folk fra Telemark kan føle tilhørighet sammen. Ei heller skulle jeg kunne gå i vestfold- eller telemarksbunad, for det ville jo også gjøre litt med livet mitt. Ei heller kan jeg reise til Vestfold for å gjøre ting. Så hvis jeg skal dra alt dette tilbake til min egen hverdag, må jeg si at de samme menneskene som ellers mener at innvandrere som meg lett kan føre tilhørighet til Norge, nå mener at vestfoldinger ikke kan føle tilhørighet til Telemark – ei heller omvendt.

Runar Sjåstad (A) []: Før sammenslåingen av Troms og Finnmark fylke hadde Finnmark riktignok bare 76 000 innbyggere. Samtidig var arealet i gamle Finnmark fylke nesten 15 pst. større enn landet Danmark. Likevel mente Solberg-regjeringen at Finnmark fylke ikke var stort nok. Vi var rett og slett ikke robuste nok til å stå på egne ben. Mot en rekke advarsler ble det vedtatt å slå sammen Troms og Finnmark fylke til ett fylke. Bare fylkene ble store nok og skiftet navn, bare vi flyttet noen geografiske grenser, så skulle alt bli bedre. Kulturnæring, samferdsel, videregående opplæring, regionalutviklerrollen – alt dette var oppgaver som fylkeskommunen allerede hadde. Disse oppgavene skulle plutselig utføres på en bedre og gjerne billigere måte. I tillegg skulle fylkeskommunene få tilført en rekke nye oppgaver.

Vi så at det regionale folkevalgte nivået ikke fikk disse oppgavene. Vi så heller ikke mye spor av den økonomien som skulle stilles til rådighet, den satsingen som skulle komme. Dette ble det advart om underveis, og nå, etter nesten fem år, har vi også fasiten. Det store løftet innenfor eksisterende oppgaver uteble. De nye oppgavene som var forespeilet, uteble. Regionalutviklerrollen ble nesten borte da RUP-midlene ble nesten ikke-eksisterende. De regionale utviklingsmidlene og den rollen var utrolig viktig for et fylke som Finnmark. Sammen med midler fra Innovasjon Norge og privat kapital var det med på å skape utvikling og vekst i hele fylket.

Arbeiderpartiet har hele tiden vært imot den sammenslåingen. Vi har stemt mot ved enhver anledning, og vi har reist egne forslag for å få oppløst dette tidligere. Jeg er glad for at Troms og Finnmark nå skal tilbakeføres som selvstendige fylker. Flertallet må samtidig tilføre nye oppgaver og økonomi for å løse dem. Det må gjennomføres gode prosesser. Befolkningen må sikres gode tjenester, og de ansatte må – gjennom medvirkning i prosessene – få trygghet for egne arbeidsplasser.

Dette har ikke vært en god og samlende og utviklende sak for Finnmark. Det har vært en sak som har spredd unødig mistenksomhet og splid. De ansatte har jobbet under dårlige forhold, men jeg har likevel lyst til å berømme dem for en heroisk innsats hele veien for å levere gode tjenester til befolkningen, tjenester befolkningen har fortjent, og de ansatte har fortjent en bedre og mer ro over egen arbeidssituasjon enn det som har vært tilfellet.

Erlend Larsen (H) []: Tapte år – mens de pragmatiske fylkene fortsetter å utvikle tilbudene til innbyggerne, skal fylkene som står foran delinger, bruke tiden på omorganisering. Vi kommer til å få et sprik i kvaliteten på tjenestetilbudet mellom de fylkene som arbeider for framtiden, og de fylkene som skal tilbakeføres til fortiden.

Før valget var Senterpartiet og Arbeiderpartiet høye og mørke da kritiserte Solberg-regjeringen for kommune- og fylkesreformen. Det vi helt klart kan si i dag, er at oppdelingsreformen er særdeles dårlig. Dette er en reverseringsreform som går i hurtigtogsfart, uten å si noe som helst om hvilken retning eller noe om hvilke oppgaver framtidens fylker skal ha. Ikke på noen måte viser regjeringen nasjonale lederegenskaper ved å peke framover og angi hvordan fylkene skal løse framtidige oppgaver og utfordringer.

Det vi vet, er at reverseringsreformen skaper usikkerhet blant mange ansatte. Det er mange som er lei av å arbeide under en kontinuerlig omorganisering og flytting av kontorer, og som derfor har valgt å slutte i fylkeskommunen.

Vestfold og Telemark har beregnet at skilsmissen vil koste 80 mill. kr. Det virker som et svært optimistisk tall, sett i forhold til hva det har kostet å slå fylkene sammen. Pengene ville gjort mer nytte for seg i skolene, i kulturlivet eller til forbedring av fylkesveiene. Men hva om Vestfold og Telemark ender opp med å bruke langt mer på en deling? Hvem skal da betale differansen – bortsett fra skattebetalerne, da? Det er tross alt innbyggerne våre som betaler for reverseringsiveren til regjeringen. Vil staten dekke ekstrakostnadene dersom fylkesdelingen blir dyrere enn fylket har anslått?

Det er interessant å høre Senterpartiets argumenter i debatten om sløsing og økonomisk fornuft, for denne saken er definitivt en sløsesak, hvor 1 mrd. kr blir brukt på noe som ikke gir noe resultat eller forbedring av tilbudet til innbyggerne.

Rødby refererte til et innlegg i Sandefjord kommunestyre hvor det ble argumentert med nærhet til fylkeskommunen. Ja, det er nettopp det man opplever i Vestfold – det er rett og slett at det nye fylket ikke har klart å bygge en vi-kommune, en felleskommune, og man opplever fra Vestfolds ståsted at alt skal skje i Telemark.

Representanten Sem-Jacobsen feirer med bunad at hun skal få fylket sitt tilbake. Jeg synes det er patetisk å uttrykke at hun skal feire det å få fylket sitt tilbake. Da ville det være nærliggende å svare med at vestfoldingene feirer at vi ikke lenger skal subsidiere Telemark. Det er for patetisk, man kan ikke si slikt, mener jeg.

Så er det greit å minne om Vestland. Vestland fylke, et av de største fylkene, som man skulle tro ville gått i bresjen for deling, gjør ikke det. De får det til fordi de ser at de har noe å hente ved dette. Det burde man kanskje også se til.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at å omtale sine medrepresentanter som patetisk ikke er god parlamentarisk tale.

Lene Vågslid (A) []: Takk for ein god og engasjerande debatt. Eg kan jo minne representanten Larsen om at det òg var skattebetalarar – den same krukka med pengar – som betalte for regionreforma som er grunnen til at me no står her. Det er imponerande korleis ein greier å skilje mellom det. Det må representantane frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre snart ta inn over seg. Det er den same krukka pengane kjem frå.

Sjølv om eg er glad for og meiner det er heilt rett at me gjer den oppryddingsjobben me no gjer, har det vore krevjande år for tilsette og folkevalde i fylkeskommunane. Og det er ei så utruleg unødvendig reise ein eigentleg har vore gjennom. Men eg har behov for å seie at eg er imponert over mange både fylkespolitikarar og tilsette, kor god jobb dei likevel har gjort – inn i nye fylke som dei sjølve var imot. Dei fortener ein takk, for det har vore enormt krevjande. Det blir òg krevjande med ei ny omstilling. Eg meiner berre at det ansvaret må plasserast hjå dei som tredde ei reform ned over hovudet på fylkespolitikarane.

Det blir viktig å sikre gode prosessar framover. Staten skal stille opp, og eg er glad for at arbeidarparti–senterparti-regjeringa ynskjer å styrkje fylkeskommunen som eit regionalt folkevalt nivå. Difor synest eg Høgre skal svare på utfordringa frå Heidi Greni. Det var nemleg eit svært presist poeng, at om ein meiner at oppdelinga av f.eks. Viken gjer dei nye fylka for små, at dei ikkje blir robuste nok, så meiner det same partiet at dei oppgåvene like godt kan leggjast til kommunane. Det resonnementet heng ikkje saman, så eg ville gjerne høyrt representantar frå Høgre kome opp og forklare korleis f.eks. Telemark fylkeskommune ikkje er stor nok, mens kommunane i Telemark ville ha greidd det.

Eg meiner det er heilt tydeleg at målet med den tvangsreforma som blei vedteken her i Stortinget, eigentleg var å skape tvil om heile fylkeskommunens eksistens, når me i dag har eit Høgre som står her og er oppteke av å snakke om og for Viken, som eigentleg ingen er for – er ein vel det? På den andre sida er dei opptekne av å leggje ned fylkeskommunen. Det er i så fall ei utruleg øving å utsetje land og fylke for, å bruke så mykje tid og pengar på ei regionreform ein eigentleg ikkje var for.

Helge Orten (H) []: Når representanten Vågslid snakker om en nødvendig opprydding, er jeg litt usikker på om arbeiderpartiordføreren i Ålesund eller arbeiderpartiordføreren i Kristiansand er like enige i den oppryddingsjobben. Det minner like mye om litt kaos som det minner om opprydding.

Jeg hadde egentlig tenkt å ta ordet fordi jeg er opptatt av mitt eget nærområde, like ens som alle andre representanter rundt omkring i det ganske land. I mitt fylke er det Ålesund som er tema. Der velger regjeringen nå å skille ut gamle Haram kommune og splitte opp igjen en regionkommune som er etablert for et par år tilbake.

Hele poenget med å etablere en regionkommune er jo at det er naturlig bo- og arbeidsmarked, det er et naturlig område der folk samhandler, jobber og går på skole, og der folk utveksler kulturtilbud og servicetilbud. Innenfor det området er det ikke så unaturlig å tenke at en kan ha en felles kommuneadministrasjon og en felles kommunedrift, nettopp for å utnytte de fordelene som ligger i å ha en sterk regionkommune. Og for oss på Nordvestlandet ville det å kunne bygge en sterk regionkommune også ha stor betydning for å tiltrekke seg arbeidskraft framover, for å tiltrekke seg arbeidskraft i konkurranse med Trondheim, Bergen eller Oslo. Det er den konkurransen vi egentlig snakker om, det er den visjonen eller det målet en må ha der framme. Det som kanskje vil prege oss aller mest framover, er at vi må greie å tiltrekke oss den arbeidskraften vi trenger for å kunne drive både kommunen og næringslivet i regionen.

Oppsplitting klarer ikke jeg å se at er en god løsning. Tvert imot burde nå kreftene samles for å bygge regionkommunen god. En velger altså heller å splitte opp. Det interessante er at man først velger å splitte opp, og det veldig mange her som snakker veldig varmt om hvor viktig det er å lytte til lokaldemokratiet: Kommunestyret i Ålesund valgte da de endte i den situasjon og ble utfordret på å splitte opp, nemlig å velge en annen løsninger enn det regjeringen nå foreslår.

Det er mange gode sitater å samle fra denne debatten til senere diskusjoner omkring akkurat dette temaet. Og jeg tenker at det også er en utrolig viktig sak, nå hadde vi hatt muligheten til å ha blikket framover og jobbe sammen for å skape en best mulig kommune. Kanskje om noen år kunne vi gjort en evaluering og sagt: Ja, vi kunne ha gjort ting litt annerledes. Det kan godt hende. Nå burde vi hatt blikket rettet framover for å utvikle kommunen til å bli virkelig god. Når representanten Myhrvoll sier at vi gjør dette bare av økonomiske grunner – nei, det er ikke det, men jaggu er det en fordel om vi også greier å forvalte økonomien på en god måte rundt omkring i Kommune-Norge.

Etter min oppfatning er det å splitte opp Ålesund nå en tapt mulighet, det er tapte år. De burde vi heller brukt til å rette blikket framover.

Det ble tatt en pause i debatten for å votere. Debatten fortsatte etter voteringen.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Med valget i fjor høst ble det klart at tiden for tvang var over, tiden for sentralisering var over, tiden for sammenslåing var over. Den nye Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen ville gi folk mer innflytelse over lokalsamfunnet deres, mer innflytelse over landet deres.

Da Høyre og Fremskrittspartiet sørget for storstilt sammenslåing av kommuner og fylker, ble det gitt enorme løfter. Alt skulle bli bedre. Økonomien skulle bli styrket, tjenestene skulle bli bedre, det skulle bli flere innbyggere, det skulle til og med bli mer demokrati. Vel, hvordan har det gått? Klassekampen skrev en interessant artikkel i fjor som viste at 35 av 43 sammenslåtte kommuner måtte kutte i tjenestene i fjor. Samme avis har hatt flere artikler og vist at byråkratiet har vokst mest i sammenslåtte kommuner. En lang rekke av de sammenslåtte kommunene har opplevd befolkningsnedgang. Befolkningsnedgangen er sterkest i de nedlagte kommunene, men også i flere kommuner som helhet. At det blir mer demokrati av å slå sammen kommuner med tvang, sier det seg selv at ikke kan stemme.

Det er interessant at spesielt Høyre har stilt spørsmål ved kostnaden av oppløsning. Hvorfor ble ikke det spørsmålet stilt da en skulle igangsette en omfattende tvangssammenslåing av fylker og kommuner? Er det først når man hører på folkets vilje og oppløser kommuner og fylker i tråd med den lokale folkeviljen at en skal stille spørsmål ved hva som vil være kostnadene?

Hvorfor er Senterpartiet så opptatt av fylkeskommunene og fylkesgrenser? Jo, fordi det har vært et bolverk mot sentralisering over flere hundre år. Ta mitt eget hjemfylke, Hedmark, som nå dessverre er blitt en del av Innlandet. Et flertall i Innlandet stemte for å få tilbake Oppland og Hedmark. I Hedmark skjedde det store endringer i løpet av flere hundre år. Man fikk Skibladner og Rørosbanen, det kom flere veier, bedre veier, det ble bygd ut bredbånd og mobildekning, men fylkesgrensene besto. Det er ikke et tegn på at det må endres, det er et tegn på at det var en suksess, for de grensene gjorde det enklere å bevare og ta vare på lokalsamfunnene over hele fylket.

Geir Jørgensen (R) []: Tenk at denne dagen endelig kom – at finnmarkingene skal få lov til å komme hjem til seg selv, til sine egne folkevalgte på fylkesnivå, og bestemme hva som er best for dem i de sakene som fylkeskommunen har med å gjøre. Dette er en seier for lokaldemokratiet, en seier for folkestyret og en seier for distriktspolitikk. På samme måte er det et nederlag for de kreftene som vil sentralisere, som vil at folk skal få mindre og mindre å si om sin egen framtid på stedet der de bor.

Vi så reaksjonene som kom i Finnmark med det samme dette var klart. Vi fikk med en gang et stort folkelig engasjement, vi fikk en bunntenning i befolkningen, og jeg har lyst til å takke de som har stått i denne kampen og denne saken, spesielt organisasjonen For Finnmark og senere søster- eller brororganisasjonen for Troms, som kom senere og har bedrevet folkeopplysning og aktivisme på en helt forbilledlig måte.

Det må vel nå være slik at tvang, sentralisering og overstyring skal man være ferdig med. Folk som bor i dette demokratiet, har krav på å bli representert av folk som kjenner forholdene på stedene der de bor. Det er over 1 000 kilometer fra Vardø til Harstad, og dette har man altså forsøkt å slå sammen til én enhet, mot viljen til et flertall av folket.

Jeg er så glad for at vi får satt punktum for denne sentraliseringspolitikken. Den kom også med et budskap til folk i disse fylkene, og Finnmark spesielt, om at de ikke hadde noen framtid der hvis de ikke fusjonerte inn i større enheter. Det Solberg-regjeringen gjorde, var å formørke framtidsutsiktene for folk, og for folk i Øst-Finnmark spesielt. De var nær ved å lykkes. Hvis man ser hva som har skjedd – spesielt i Vadsø, som er fylkeshovedstaden i Finnmark – med boligpriser, med fraflytting, med alt, ser vi at dette var nesten i ferd med å bli fullbrakt.

Men jeg er veldig glad for at vi i Rødt kan være med her og danne flertall for at denne helt mislykkede reformen skal legges i en skuff. Nå setter vi hengelåsen på, og disse sentraliseringstankene som er arvegodset fra Solberg-regjeringen, skal aldri opp av skuffen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Hadeland er et varemerke, det er en merkevare. Hadelandskommunene Gran, Lunner og Jevnaker var en naturlig del av Oppland. Så fikk vi Høyres arbeid for å slå sammen og forsøke å kvitte seg med fylkeskommunene. Det endte dessverre med at Hadeland ble splittet opp i to fylkeskommuner – Innlandet og Viken. Som om ikke det var nok, ble Hadeland splittet opp i tre stortingsvalgkretser ved siste stortingsvalg. Oppland hadde Gran, Akershus hadde Lunner, og Buskerud hadde Jevnaker.

Flertallet i Viken fylkeskommune mente at Jevnaker skulle være en del av Buskerud fylkeskommune. Det samme standpunktet hadde Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Buskerud. Kommunestyret i Jevnaker vedtok enstemmig ved hastebehandling at Jevnaker skulle være en del av Akershus. Arbeiderpartiet i regjering ville også ha Jevnaker som en del av Akershus.

Vi har fått et krevende dilemma: beholde Hadeland som fellesskap i samme fylke og samtidig gjøre Jevnakers samspill med Ringerike effektivt. Jevnakers samkvem med Ringeriksområdet, altså Ringerike kommune og Hole kommune, er veldig omfattende. Det gjelder bl.a. en stor arbeidspendling til Ringerike, og Jevnaker deltar i det interkommunale politiske råd for Ringeriksregionen.

Om lag 50 pst. av elevene på videregående utdanning i Jevnaker søker seg til Ringerike. Det er også et viktig kollektivsamarbeid på strekningen Jevnaker–Ringerike og videre til Akershus og Oslo. Det er felles legevakt, ambulansetjeneste og lokalsykehus på Ringerike. De inngår i Sør-Øst politidistrikt med resten av Buskerud og Vestfold og Telemark og hører sammen med Nav i Vest-Viken. Jevnaker sogner til Ringerike rettssted, tingretten på Hønefoss, og Hadeland og Ringerike Avfallsselskap er også et fellesskap.

Slike statlige, fylkeskommunale og interkommunale fellesskap må fungere effektivt i folks dagligliv og være ubyråkratisk.

Fylkestilhørighet har konsekvenser for fylkeskommunale tjenester, og departementet mener det ikke er en ideell løsning at kommunegrensen Ringerike–Jevnaker også er fylkesgrense Buskerud–Akershus. Jeg er helt enig i det. Jevnakers fylkestilgrensning ble derfor en krevende sak for regjeringa, og Buskerud Senterparti var og er tilhenger av at folk på Jevnaker engasjerer seg i saken og om nødvendig får en folkeavstemning om fylkestilknytning. Når det gjelder Ringerike, hører det til Buskerud i dag og i framtida.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: Regjeringen Solberg hadde fått det for seg at mitt fylke ikke kunne eksistere med et så lavt innbyggertall som Finnmark har, 76 000 innbyggere. Størrelsen i geografisk utstrekning spilte heller ingen rolle. Det spiller altså ingen rolle at Finnmark er Norges største fylke, og at det på et område som er 13 pst. større enn Danmark, skulle være mulig å gjennomføre et kommunalt selvstyre, enn si overføre en rekke statlige oppgaver, som Solberg-regjeringen stilte i utsikt for lydige fylkesinnbyggere. Hva Finnmarks befolkning ville, spilte heller ingen rolle for regjeringen. At 87 pst. sa nei til fusjonen med Troms tok Solberg-regjeringen ingen notis av.

Regjeringens politikk har i årevis systematisk drevet en årelating som ikke bare er skammelig og rettsstridig, men også uhørt i norgeshistorien. Torskerettighetene som tilhører finnmarksflåten, krymper år for år. For meg står det klart at Solberg-regjeringens politikk skulle gjøre Finnmark til en koloni med så få innbyggere at det skulle være enkelt for eksterne kapitalinteresser å forsyne seg med fylkets ressurser, låse fiskemottak og –bruk og gå.

Solberg-regjeringen sa at utfordringen var å redusere fattigdom. Arbeid er den beste måten den enkelte kan øke sin inntekt og velferd på. I Finnmark kan det enklest oppnås ved at de ungdommer som vil inn i fisket, kommer inn gratis. Kvotene i fisket skal tilhøre folket i Finnmark, slik det var før, og derfor også fordeles til kystfolket av myndighetene i Finnmark, godt i tråd med tidligere statsråd Mælands ønske om overføring av statlige oppgaver til fylket. Disse fordeles til unge, aktive fiskere i Finnmark, til levering og foredling lokalt. Hva har vel ikke vi i Finnmark? Jo, nettopp kvalitetsfisk. Rett utenfor stuedøren kommer seien og torsken til oss, like sikkert som banken. Vi har det beste havet i Europa i så måte – mest fisk og størst fisk, og fisk som et kresent europeisk marked ikke får nok av.

Presidenten: Tobias Drevland Lund har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tobias Drevland Lund (R) []: Høyre-representantene her i dag har vært veldig redde for økonomien, men da nevner de ikke de over 3,2 mrd. kr man brukte på å tvangssammenslå fylkene i utgangspunktet.

Representanten Erlend Larsen fra Høyre mente at det var telemarkingenes skyld at ikke Vestfold og Telemark fylkeskommune fungerte. Vel, forsiden til Tønsbergs Blad onsdag 16. februar sier sitt: Der står det «Fri!». Dette var med andre ord dømt til å mislykkes. Men en reform tredd nedover hodene til folk, uten folkelig forankring, blir det sånn. Jeg foreslår heller at Høyre lytter til sin egen Høyre-ordfører Bjørn Ole Gleditsch i Sandefjord, som sa han var villig til å gå i tog for å få oppløst Vestfold og Telemark. Det er jo ingen skam å snu, og jeg registrerer også at Fremskrittspartiet her i dag stiller seg bak tilrådingen om å dele fylkene. Så til Høyre: Det er ingen skam å snu, dere kan fortsatt høre på folket og gå for deling av fylkene.

Erlend Larsen (H) []: Det er hyggelig å høre at Drevland Lund leser Tønsbergs Blads forsider. Det hadde vært fint hvis han hadde lest hele artikkelen, så hadde han fått forklart hvorfor Vestfold ønsker å skilles fra Telemark. Jeg skal si litt om det nå.

I Vestfold har samtlige kommuner vedtatt at de ønsker fylkesdeling, slik at Vestfold gjenopprettes som et eget selvstendig fylke. Argumentene for deling har vært mange. Ett av dem er at Vestfold-kommunene tok sin del av sammenslåingsansvaret og reduserte antall kommuner fra 14 til 6. Denne prosessen var det tverrpolitisk enighet om. Tre Senterparti-ordførere og fem ordførere fra henholdsvis Arbeiderpartiet og Høyre ledet prosessen i hver sin kommune. Horten kommune passet ikke sammen med noen av nabokommunene og fortsatte alene, men med 27 500 innbyggere er Horten stor nok til å klare seg selv.

Fylkessammenslåingen mellom Vestfold og Telemark har feilet på flere nivåer. På politisk nivå har den rød-grønne politiske ledelsen vært dårlig til bl.a. å skape en bykultur. Vestfold-kommunene har opplevd å bli forfordelt på en så sterk måte at de praktisk talt tverrpolitisk ser seg tjent med å løsrive seg fra Telemark.

På administrativt nivå har det vært konfliktfylt, noe som også har bidratt til å sette banesår for fylket. I Wiersholm-rapporten framgår det at fem av direktørene har brukt private mailer, unnlatt å journalføre mailer og gått sammen i hva rapporten kaller et mytteri mot fylkesrådmannen. Dette har heller ikke bidratt til å styrke det nye fylket.

Jeg er grunnleggende motstander av fylker som administrativt nivå. Stat og kommune burde vært tilstrekkelig i et lite land som Norge. Når vi først skal ha fylkesnivå, har jeg likevel vært tilhenger av Vestfold og Telemark fylke. På tross av kulturforskjeller har vi mange kvaliteter som kunne gjort oss bedre og sterkere sammen – teknologimiljøet i Vestfold, industrimiljøet i Grenland, energiprodusentene i Vest-Telemark og mange flere gode grunner.

Jeg har én fot i Vestfold og én fot i Telemark og bor omtrent like stor del av året i Vinje i Telemark som i Sandefjord i Vestfold. Jeg har ønsket at fylket skulle lykkes, og jeg har som stortingsrepresentant arbeidet for hele Vestfold og Telemark.

Vi får nå et minifylke med seks kommuner i Vestfold. Det blir administrativt svært i forhold til antall kommuner, men samtidig et svært godt utgangspunkt for å la kommunene overta de fylkeskommunale oppgavene. Vestfold-kommunene er store nok til å ta over ansvaret for vei, tannleger, kultur og videregående skoler. Dette er en fantastisk mulighet for kommunene til å følge elevene fra barnehage til et skoleløp i videregående eller inn i arbeidslivet som lærlinger. Fylkesdelingen regjeringen legger opp til, kan bane vei for prøvekommuner som kan vise at fylkesnivået er overflødig.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Det er interessant å lytte til debatten og ulike innlegg som kommer fra ulike parti, ikke minst også det siste vi hørte fra representanten Larsen her. Han representerer altså et parti som mente det var helt nødvendig å gjennomføre en tvangssammenslåing av Akershus, Buskerud og Østfold for å lage en gigantisk region med 1,2 millioner innbyggere, mens det han nå står på talerstolen og argumenterer med, er at kommunene i Vestfold – Færder, Larvik, Sandefjord og andre kommuner – fint kan ta over de fylkeskommunale oppgavene. Her har Høyre først argumentert med at Buskerud og Østfold, som har rundt 300 000 innbyggere, og Akershus, som hadde mer enn det dobbelte, ikke var store nok til å være framtidsrettede som egne fylker, men nå hører en altså her hva som er strategien. En skal dels sentralisere noen oppgaver til staten og dels skal en legge det ut til kommuner i eksempelvis Vestfold fylke.

Det er også interessant å høre både representanten Larsen og representanten Orten snakke om tapte år. Ja, det syns jeg er en ganske god beskrivelse for alle de ansatte og folkevalgte, de som har vært valgt av folket rundt forbi i Akershus, Buskerud, Østfold, Vestfold, Telemark, Finnmark, Troms og i Haram kommune, som ønsket å videreutvikle sin kommune, fokusere og bruke pengene på å levere gode tjenester i bygd og by, til beste for de velgerne som hadde valgt dem. Istedenfor var det et knapt flertall her i denne salen som sørget for at de ble strøket fra kartet og sammenslått med tvang. Heldigvis har vi nå, gjennom et langt og møysommelig arbeid, sørget for at en i tråd med den lokale folkeviljen får de gamle fylkene tilbake igjen.

Når det gjelder det at en er bekymret for hvorvidt kostnader med oppdelingsprosessen blir dekket, har Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen sagt veldig tydelig at nødvendige kostnader knyttet til delingsprosessen skal dekkes av regjeringen. Det står i ganske grell kontrast til det som var tilfellet da en gjennomførte tvangssammenslåinger fra Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Da var det ingen av de berørte fylkene som fikk dekket sine kostnader fullt ut. Viken hadde kostnader beregnet til ca. 335 mill. kr og fikk av daværende flertall dekket 45 mill. kr.

Framfor alt er det en gledens dag for demokratiet at vi nå får flertall for det folket lokalt vil.

Mudassar Kapur (H) []: Hadde det vært et annet parti enn Senterpartiet som ikke var bekymret for pengebruken, hadde jeg vært bekymret – eller kanskje overrasket. Men det at vi får kritikk av Senterpartiet for å være bekymret for økonomien, er et sunnhetstegn ved Høyres politikk. Vi ser hvordan deres egen finansminister fra tid til annen driver med omtrentligheter og ikke minst tar innover seg mange av de krisene som folk står i. Senterpartiets økonomiske politikk kan jeg ta i en annen debatt, men jeg noterer meg at det å ta lett på og kanskje bruke opp mot 1 mrd. kr på å opprette nye fylker og nye fylkesadministrasjoner sammenliknes med det som er reformer for å levere bedre tjenester og gjøre ting mer effektivt og bedre.

Det er samtidig en gjenkjennelig retorikk, for dette er en reise Senterpartiet har gjort for å bli et renspikket populistisk parti gjennom de siste årene. Det var faktisk Senterpartiets egen tidligere leder og kommunalminister som i sin tid mente at det var nødvendig med større og sterkere regioner. Men det tilhører kanskje den litt halvseriøse fortiden til Senterpartiet, som man helst ikke ønsker å omgi seg med nå for tiden, og det tar jeg selvfølgelig til etterretning.

Det viktigste for oss i Høyre er at vi leverer gode tjenester til innbyggerne, at vi har gode kompetansemiljøer til å levere de tjenestene, og at utviklingen i Norge fortsetter. Derfor mener vi at kommunereformen må fortsette. Vi må sørge for at vi får færre, større og sterkere og mer robuste kommuner, slik at vi etter hvert også kan legge ned fylkeskommunen og overføre oppgavene.

En annen ting ved denne debatten som jeg legger merke til, er at Senterpartiets egne representanter har et selvbilde som er ganske spesielt. De mener at de kan sitte i denne salen og vite godt nok hvordan man kan styre hele Norge, men deres egne lokalpolitikere skal visstnok ikke engang greie å styre en region av størrelsen til Viken – som er mindre enn mange andre regioner – fordi avstandene og kulturforskjellene blir for store.

Når det gjelder dette med kulturforskjeller, vil jeg advare mot å bruke den typen splittende og populistisk retorikk i salen: å få fylket sitt tilbake og at kulturforskjellene er for store. Vi er ett land, og vi er ikke så store at vi ikke kan greie å finne sammen for å levere gode tjenester, både når det gjelder videregående skole, integrering og veibygging. Til det er nok ikke kulturforskjellene i landet så store.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) []: Det er med en blanding av fornøyelse og litt forundring at man kan lytte til denne saken og kanskje særlig Høyre. Det er nå engang sånn at hvordan vi velger å organisere samfunnet, legger premisser for hvilken samfunnsutvikling man ønsker. Fra meg hjemme i Salangen er det 100 mil til Trondheim. Det er også 100 mil til Kirkenes i Finnmark. Hvor logikken måtte befinne seg i forhold til hvor smart og genialt det skulle være å organisere en fylkesorganisasjon med omtrent akkurat de samme oppgavene som før i et så svært område – det er egentlig ikke noe annet svar på det enn det nesten forbilledlige utslaget av politisk ærlighet fra representanten Helge Orten tidligere i ettermiddag, nemlig at man må bli størst mulig for å konkurrere med de andre som er større enn en selv. Hvis det skal være det eneste premisset for hvordan vi organiserer samfunnet i Norge, da er det et mysterium for meg at Høyre og Fremskrittspartiet ikke i utgangspunktet har foreslått at vi burde slå alt sammen til ett fylke, og at vi alle burde være akkurat der. Det blir på en måte enden på visa.

Men hvis man vil organisere et samfunn som legger til rette for en desentralisert samfunnsutvikling, må man faktisk ha noen organisatoriske strukturer i hele landet som er med på å legge premissene for det, som sammen med næringsliv og sammen med lokalsamfunn kan bygge trygge og gode lokalsamfunn – og som ikke bygger framtiden sin på sentraliseringen.

Det er nå engang sånn at det er paradoksalt at Høyre kan resonnere som følger: Fylkeskommunene var for små, de måtte slås sammen for å klare jobben sin, og da fikk vi Viken – mens i det andre øyeblikket er kommuner med en brøkdel av størrelsen til Viken i stand til å løse alle oppgavene til fylkeskommunen. Dette er noen paradokser som egentlig handler om nytale. Jeg synes man skal være så ærlig – som representanten Orten nesten var – å si at det man egentlig ønsker, er å sentralisere samfunnet fordi det er det verdt og man tror at det er svaret på framtidens utfordringer. Det er det ikke for undertegnede, det er det ikke for Senterpartiet, og heldigvis er det ikke det for flertallet i denne salen i denne perioden.

Runar Sjåstad (A) []: Jeg skal på ingen måte prøve å oppsummere denne politiske debatten, men det er ingen tvil om at de fleste innleggene har handlet om reell politisk uenighet. Det er uenighet om hvorvidt vi skal ha to styringsnivåer eller tre, og man har diskutert sammenslåing, mangelfulle og dårlige prosesser, oppløsning og kostnader.

Det har i altfor liten grad vært fokusert på hvordan vi skal rigge fylkeskommunene for at de skal levere høy kvalitet på de ansvarsområdene de har. Det har vært veldig lite om oppgavene, lite om kultur, næring, samferdsel, tannhelse, folkehelse med mer. Det har vært lite snakk om hva den regionreformen innebærer, nettopp en massiv forflytning av makt og beslutningsmyndighet. Det har vært lite og ingenting om lojale ansatte som har stått på og gjort en god jobb – uansett arbeidsvilkår har de lojalt fulgt opp de politiske vedtakene.

Arbeiderpartiet har hele tiden vært mot disse sammenslåingene. Samtidig ser vi at det betyr ikke at man ikke kan samarbeide på tvers av fylkesgrensene. Vi har tross alt mer som binder oss sammen, mer som forener oss, enn som splitter oss.

Samtidig har vi en situasjon med befolkningsnedgang. Vi er avhengig av utvikling og vekst i samfunnene våre. Vi er avhengig av at disse oppgavene leveres. Vi er nødt til å ha båtruter til de veiløse samfunnene, vi må ha videregående opplæring, vi må ha tannhelse – vi må levere på alle oppgavene. Men vi kan ikke kjøre en debatt – eller prosesser eller politiske vedtak – hvor vi later som om vi kan sentralisere oss vekk fra spredt befolkning og lange avstander. Så vi i Arbeiderpartiet tror på at beslutningene fattes nærmest mulig der folk bor i samfunnene, og at vi på den måten får et bedre tilbud til alle.

Heidi Greni (Sp) []: Nå er det flere representanter fra Høyre som har vært på talerstolen, og det er ingen som har greid å svare på utfordringen min, nemlig hvorfor det skal bli så dårlige fagmiljøer når vi deler Viken i tre. Det var f.eks. en representant her som kunne fortelle at de seks kommunene i Vestfold er kjempegode til å ta vare på tannhelse, på videregående, på fylkesveger. Men Viken delt i tre? Akershus vil ikke klare det, det vil bli for lite fagmiljø, og Buskerud vil ikke klare det, det blir for lite fagmiljø. Ingen vil forklare hvorfor, og det er fordi det ikke finnes noen logikk i det. Men la nå det ligge.

Jeg kan være enig med Høyre i én ting: Det viktigste er gode tjenester til innbyggerne. Det er nettopp derfor vi nå sørger for å splitte opp fylkene, for at de igjen skal få gode tjenester til innbyggerne. Tror man innbyggerne i disse fylkene er så lite opplyst at de har stemt for en oppsplitting hvis de hadde ment det ville gi betraktelig dårligere tjenester? Det er innbyggerne og politikerne i fylkene som vet hva dette har ført til, og som har sett konsekvensene av det.

Så en liten runde innom Haram, for Helge Orten gjør narr av at vi nå ikke følger kommunestyrevedtaket i Ålesund. Det skjedde et overgrep mot lokalbefolkningen i Haram da de ble overkjørt og tvangsfusjonert inn i Ålesund. Det har vært innbyggerundersøkelser med et enormt stort flertall for å bli en egen kommune. Det har vært folkeavstemning med et enormt stort flertall for å bli egen kommune. Det var et stort flertall i alle kretser i Haram for å bli en egen kommune, og det eneste som er utredet, er tilbake til gamle Haram kommune. Da kan ikke regjeringen gjøre noe annet enn å foreslå tilbake til gamle Haram kommune, som er utredet, der folket er involvert, der inndelingsloven er fulgt, og det er det som er folkets vilje og lokaldemokratiet i Haram sin vilje. Jeg er veldig glad for at vi i dag sørger for at Haram kommer tilbake som egen kommune. Det er for øvrig ingen liten kommune. Det er en stor kommune i norsk målestokk, med over 10 000 innbyggere.

Til slutt må jeg spørre representanten Njåstad fra Fremskrittspartiet om tankegangen bak å bruke så mye penger på først å foreslå den sammenslåingen av Troms og Finnmark med et løst forslag i salen som overhodet ikke var utredet, bruke pengene på å tvangssammenslå to fylker når det ikke er vurdert konsekvensene av det – når jeg i dag ser at man heldigvis har snudd og stemmer sammen med oss for at de skal bli egne fylker. Uansett er jeg veldig glad for at vi nå får lokalviljen tilbake.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Representanten Kapur kom med et sterkt angrep på Senterpartiet. Han anklaget oss for å være et reinspikka populistisk parti. Da vil jeg oppfordre representanten til å komme hit og dele sin definisjon av populisme. Hva er det han snakker om når han kommer med den typen anklager? Jeg antar at anklagen er at man ikke har gode økonomiske resonnementer bak politikken sin. I så tilfelle har jeg tre utfordringer tilbake.

Nummer én: Høyres egen kommunalminister, den siste kommunalministeren til Høyre, anklaget Senterpartiet for populistisk vås da vi sa at vi skulle kutte ned på pengebruken til regjeringskvartal. Hva er det vi har gjort? – Eksakt det vi sa vi skulle gjøre. Vi har allerede gjort det tydelig at vi skal spare 5 mrd. kr, og det skal spares videre. Var det populisme?

Nummer to: Man bekymrer seg nå for kostnaden ved å oppløse fylker, men hvor var bekymringen da man gikk i gang med en massiv tvangssammenslåing av fylker? Hvilke økonomiske vurderinger var det som da ble gjort? Det har jeg lyst til å høre mer om.

Utfordring nummer tre: Når Høyre har vedtatt i sitt partiprogram at man skal legge ned fylkeskommunen og gi oppgavene videre til kommunene, må det logisk bety at man må ha mye større kommuner. Hva kommer til å være kostnaden med en sånn sammenslåing av kommuner? Høyre hadde jo kommunalministeren i åtte år og styrte Kommunaldepartementet i åtte år. Vi skulle da forvente at det kan komme ganske presise økonomiske kalkyler for hva en sånn prislapp vil være.

Nå har jeg gitt representanten Kapur tre tydelig utfordringer, og jeg håper han vil svare.

Geir Inge Lien (Sp) []: I dag har me frå Møre og Romsdal vore så heldige at me nettopp har hatt besøk frå mine nabokommunar Rauma og Haram, som sit her med representantar frå dei distrikta. Rauma kommune fekk initiativ til å vere eigen kommune, og dei vart verande eigen kommune. Me ser viktigheita av det, og det er det eg vil inn på. Der kommunane rår sjølve, der rår det private næringslivet i lag med dei. Det er snakk om å skape truverde og optimisme.

Mi erfaring då eg var ordførar, var at der kommunane ønska å satse, der det er satsing, der vert òg investorar og næringsliv i det private verande for å satse i lag med kommunen. Det er ikkje uvesentleg når me snakkar om å ha fylkeskommunar som ikkje berre er bygde på eit storleiksprinsipp, men òg på at det er viktig å ha tenester og folk som ønskjer å utvikle regionen i nærleiken av seg sjølv.

Eg vert forundra når eg høyrer fleire av Høgres representantar er framme og snakkar om kor bra det er om berre ting vert stort. Me høyrer her snakk om at avstandane i Finnmark og Troms kan vere på 100 mil, og likeins langt til Oslo. Det er store avstandar me snakkar om i dette landet. Det er viktig at Stortinget no lyttar til lokaldemokratiet, til folkeviljen, slik me no står her, og kan få vekk desse tvangssamanslåtte kommunane og få tilbake trua og håpet.

Eg er i dag veldig glad for – eg må få seie det nok ein gong – at no skal Haram kommune gjenoppstå som eigen kommune. Det er viktig. Der har me eit sterkt næringsliv, både maritimt og marint, og det er utruleg mykje næringsverksemd, tru og optimisme og ungdom som vil satse i den kommunen. Eg er veldig glad for at me no kan få tilbake lokaldemokratiet. Me har folk som er framoverlente, som vil byggje dette vidare. Det er viktig.

Eg må berre seie – eit lite spark: Eg har høyrd snakk om at saksbehandlingstida neppe er så effektiv i ein stor kommune som i ein liten kommune. Der har både ordførar og folk som jobbar i administrasjonen, tid til å møte private og næringsdrivande som treng hjelp kjapt og fort. Den erfaringa har eg sjølv som ordførar, og dette er det viktig å ta med seg. Det er viktige moment i ein politikk der me snakkar om tenester nær folk. Då er det ikkje snakk om storleiken på kommunane, men det er snakk om korleis me skal ivareta interessene til folk og næringsliv.

Kari Mette Prestrud (Sp) []: Først vil jeg takke for en veldig aktiv og engasjert debatt, for det har det virkelig vært, og det liker vi her i stortingssalen.

Kapur er bekymret for økonomien. Da hadde en vel heller ikke trengt å bruke over 3 mrd. kr på å slå sammen disse fylkene heller? Høyres Linnestad spør om jeg ikke er bekymret for at en politiker i Akershus, som ikke er heltidspolitiker, like fullt må reise langt, til Dal eller til Eidsvoll, på en befaring, men jeg håper vi kan være enige om at det er langt lenger til Hardangervidda, som faktisk er ytterpunktet for Viken, for meg som kjørende fra Krogstad, dersom jeg skulle vært i den situasjonen.

Også mange flere og tyngre saker behandles i Viken. Jeg tviler på at det i realiteten er så mye mer tid til en befaring ute i det store fylket vi nå forhåpentligvis skal legge ned.

Så var det fagmiljøer: Men kjære vene, det er ikke noe i veien for å fortsette et godt samarbeid, som man kanskje nå har fått til på flere områder. Det kan fortsette. IKT-investeringer har vi gjort et kjempeløft på i Viken. Det er investeringer som kan gjenbrukes. Vi hører Høyre og Fremskrittspartiet som tar til orde for å legge ned hele fylkesnivået – etter å ha brukt milliarder på dette arbeidet. Nedleggelse av fylkeskommunen vil være en vesentlig endring i organiseringen av landet vårt, en endring som forutsetter at kommunene blir store nok til å ta over fylkeskommunens oppgaver. Premisset her er at alle kommunene skal ha ansvaret for de samme oppgavene, og det gjør det svært vanskelig å være en liten kommune. Små kommuner har vi mange av i Norge, som også identitetsfølelsen er sterkt knyttet til.

Det er heldigvis ikke flertall for å presse disse kommunene til å slå seg sammen når de ikke selv ønsker det. Alternativet er at staten overtar fylkeskommunenes ansvar. Dette vil bare føre til at beslutningene flyttes ytterligere lenger fra folk og de lokalsamfunn som beslutningene berører.

Heldigvis har vi et flertall på Stortinget som advarer mot begge disse alternativene, og som heller mener at fylkeskommunene må videreutvikles, hvis det kommer flere oppgaver fra statlig nivå. Men ved neste lokalvalg vil det på ny være gode muligheter for partiene i forbindelse med nominasjonsprosessene til å ha et klart standpunkt om kommuner og fylkestilhørighet som gjenspeiler partiets mening. Den oppfordringen håper jeg lokaldemokratiet tar.

Mudassar Kapur (H) []: Representanten Per Martin Sandtrøen utfordret meg på noen spørsmål. Ett minutt er veldig kort tid, så noe må jeg nok henvise til selvstudier. Men det var litt spennende å høre representanten svare på sitt eget spørsmål, for han sa at dette med populisme mest sannsynlig handlet om Senterpartiets økonomiske politikk. Det er helt riktig, så når de først selv skal tenke på hva som kan være svaret, er det deres egen økonomisk uansvarlige politikk.

Så vil jeg si at når det gjaldt dette med «populistisk vås» og regjeringskvartalet, vil jeg henvise til min kollega Nikolai Astrup, som skrev en fin kronikk om at Senterpartiet fortsatte sitt populistiske vås når det gjaldt kostnader knyttet til regjeringskvartalet. Den kronikken kan man lese med stor interesse.

Men nå er vi ved debattens ende, og jeg har brukt opp min tid. Jeg vil allikevel avslutte med å si at jeg tror det viktigste framover nå blir å satse på tjenester for innbyggerne, og ikke reversering.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Høyres kommune- og fylkessentralisering kostet, ifølge brev fra statsråd Gram 14. januar 2022, 3,2 mrd. kr. Høyre hadde ikke budsjettert med det, men regninga måtte betales. Det kaller Høyre ansvarlig.

Jeg vil takke representanten Kapur, som deltar offensivt i debatten, i motsetning til Høyres tidligere parlamentarisk leder, Trond Helleland, som er ansvarlig for Viken. Og Høyres representant Kapur er en sann tilhenger av sammenslåing av kommuner og fylker. Det som er problemet, er at eksempelvis næringslivsledere forstår at der hvor staten flytter ut, må de private flytte etter.

Jeg vil bare si til slutt at representanten Kapur er velkommen til Buskerud i kommende valgkamp neste høst, og at vi kan få en krass debatt, en folkeopplysning om hva vi vil med Buskerud, og at Høyre da kommer opp med sitt alternativ. Det vil fremme saken, fremme folkeopplysningen og fremme det vi er enige om, nemlig aktiv debatt.

Presidenten: Representanten Per Martin Sandtrøen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Jeg merker meg at jeg ikke fikk svar på noen av utfordringene jeg kom med til representanten Kapur. Da må en konkludere med at Høyre til tross for at de styrte Kommunaldepartementet i åtte år, fortsatt ikke har et estimat eller en analyse av hva kostnadene vil være ved at kommunene skal ta over oppgavene til fylkeskommunene. Det er interessant. Jeg vil faktisk si det er litt oppsiktsvekkende.

Det virker heller ikke som det ble gjort noen vurderinger av kostnadene ved tvangssammenslåingene av kommuner og fylker. Det merker vi oss dersom det kommer nye forslag fra Høyre om kommunesammenslåinger eller andre sammenslåinger.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik []: Norge er mangfoldig. Det er et langstrakt land, som over tid har utviklet seg basert på at en har hatt folkevalgte i bygd og by, i store og små kommuner, som har tatt valg knyttet til organisering av egen kommune, utvikling av egen kommune med gode tjenestetilbud, næringsutvikling og å utvikle samfunnsutviklerrollen.

Det er nettopp med basis i den lokale forankringen vi må bygge Norge videre, ikke gjennom overstyring og tvang, som var gjennomgangsmelodien i regionreformen ved en rekke kommunesammenslåinger i forrige periode.

Jeg må innrømme igjen, at dette er litt vanskelig å få tak på. Jeg synes heller ikke representantene fra Høyre, representantene Orten, Kapur og Larsen, svarer på konkrete utfordringer i denne debatten. La meg legge til ytterligere en, til representanten Orten, som argumenterer med at det er viktig i hans nærområde at en får en utvikling og et felles bo- og arbeidsområde, og at en fortsatt skal ha en storkommune i Ålesund, der også Haram er en del. Det har representanten Orten full mulighet til å delta i debatten i Møre og Romsdal om og argumentere for sitt syn og forsøke å skape oppslutning om sitt syn. Ålesund kommune har utredet spørsmålet. De har spurt folk i Haram hva de mener gjennom en folkeavstemming, der et klart flertall i Haram sa at en ville ha kommunen sin tilbake.

Jeg registrerer at representanten Orten også tar til orde for at i stedet for å lytte til folk i gamle Haram kommune, burde en kanskje heller gått inn for det vedtaket som flertallet i Ålesund kommune gikk inn for. Det ville innebære ikke å få Haram tilbake etter gamle grenser med ca. 9 400 innbyggere, men etablere en helt ny konstruksjon med omtrent halvparten så mange innbyggere. Jeg har ikke hørt et eneste argument fra representanten Orten om hvorfor det ville være fornuftig med tanke på god regional utvikling.

Til representanten Larsen, som argumenterer og i dag stemmer for at Vestfold og Telemark fortsatt skal være eget fylke, at Akershus, Buskerud og Østfold fortsatt skal være tvunget sammen i Viken samtidig står på talerstolen og sier at de fylkeskommunale oppgavene i eksempelvis Vestfold, fint kunne ha vært overlatt til eksempelvis Færder, Horten og Holmestrand, som alle har mellom 25 000 og 30 000 innbyggere. Det er en argumentasjon som ikke henger i hop. Men jeg er i hvert fall veldig glad for at flertallet på Stortinget sørger for å lytte til folkeviljen, og at en får tilbake de gamle fylkene.

Votering, se tirsdag 14. juni

Presidenten: Da vil presidenten igjen presisere at det skal ikke stemmes over den saken i dag, men i morgen kl. 15.

Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 25, 26 og 27.

Dagens kart er dermed ferdigdebattert. Forlanger noen ordet før møtet heves? – Så synes ikke, og møtet er hevet.