Even Eriksen (A) [12:02:13] (ordfører for saken): I de dype skoger i Trysil driver et ektepar gården Alfarheim langt øst i kommunen. De tør å satse og investere i visshet om at etterkommere kan overta gården på en effektiv og lønnsom måte den dagen de gir seg, slik tre generasjoner har gjort før dem. Hva er det som skaper den forutsigbarheten og tryggheten for driverne på Alfarheim og mange andre gårder rundt omkring i landet? Jo, det er odels- og åsetesretten.

Komiteen har tatt stilling til rettighetenes status i Grunnloven. I behandlingen av dette grunnlovsforslaget må komiteen være enig om å være uenig i spørsmålet om opphevelse av Grunnloven § 117, selv om en enstemmig komité er enig i flere av forslagsstillernes intensjoner.

Jeg viser til at begrunnelsen for opphevelse av bestemmelsen er et ønske om at flere gårdsbruk får en bruksstruktur og størrelse som sikrer lønnsomhet til å skape fulltids arbeidsplasser. Forslagsstillerne mener en fjerning av odels- og åsetesinstituttet vil forenkle regelverket og bidra til å skape trygge arbeidsplasser i landbruksnæringen.

Flertallet i komiteen ønsker å oppnå akkurat det samme som forslagsstillerne og mindretallet, nemlig et levende landbruk med forutsigbare rammer og lønnsomhet. Men i motsetning til mindretallet mener vi det er feil virkemiddel da å fjerne odels- og åsetesinstituttet. Tvert imot mener flertallet at rettighetene har vært viktige årsaker til at folk har turt å satse på landbruk som næring. Lovgivningen tjener i så måte to viktige mål: et bærekraftig produksjonslandbruk som gir lønnsomhet, og hensynet til arv og familietilknytning til gården. Instituttet representerer også et vern mot kapitalkreftene og sørger for at folk med interesse og forutsetninger for å forvalte landbrukseiendommer har vært sikret muligheten til nettopp det.

Flertallet er heller ikke enig med forslagsstillerne og mindretallet i at det er odels- og åseteslovgivningen som vanskeliggjør nyetableringer i landbruksnæringen. Tvert imot er det viktig å følge opp priskontrollen slik at kapitalkreftene ikke kjøper opp viktige jordbruksarealer på bekostning av dem som ønsker å bidra inn i landbruksnæringen.

Odels- og åsetesretten har tjent oss godt gjennom flere hundre år. Mens andre land i Europa fikk adel, hadde norske bønder odel. Nettopp selvstendige, selveide og frie bønder er et særpreg ved norsk landbruksnæring. Gjennom en spredning av eiendomsretten til landarealene til de mange får man en spredning av makt, noe som kjennetegner den norske samfunnsmodellen. Instituttet har derfor vært en viktig faktor for folkestyret, for maktfordeling og med det velstandsutviklingen i Norge i et historisk perspektiv.

Samtidig er ikke noe hugget i stein. Odels- og åsetesretten har utviklet seg og skal fortsatt utvikle seg, i tråd med samfunnet for øvrig. I nyere tid er det relevant å trekke fram kvinners rett til odel på lik linje med menn i 2009 og innskrenkning av kretsen av odelsberettigete i 2014.

Det er flertallets syn at grunnlovsvernet står sentralt for at vi har et jordbruk over hele landet. Landbruksnæringen er viktig, bl.a. av hensyn til matsikkerhet, arbeidsplasser og verdiskaping ute i distriktene. Det handler om å gi gode rammevilkår for den norske bonden. Det er flertallets oppfatning at odels- og åsetesretten i så måte skaper en viktig trygghet og forutsigbare rammer.

Til slutt vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i saken.

Svein Harberg (H) [12:06:36]: Takk til saksordføreren for godt innlegg og god gjennomgang og godt arbeid. Det er jo en gjentakende øvelse å diskutere fjerning av odels- og åsetesretten i Grunnloven for oss som har vært her noen perioder. Det er en gjenganger. Det vekker også sterke følelser, og det er det mulig å skjønne, spesielt for dem som direkte berøres av det. Det skjønner jeg godt.

Både odels- og åsetesretten har lange tradisjoner i norsk historie. Det er faktisk et av våre lengstlevende institutter. Odelsretten har tradisjon helt tilbake til landskapslovene på slutten av 1000-tallet og har vært i Grunnloven siden starten i 1814. Denne lange historien gjør det ikke enkelt å endre på det, men den lange historien kan kanskje også være et signal om at en endring bør kunne vurderes – hva en nå skulle lande på.

Jeg skal ikke holde et langt innlegg, men vil gjerne forklare hvorfor Høyre i dag ikke støtter å fjerne dette fra Grunnloven, som vi noen ganger før har støttet. Høyre mener nemlig at odelsloven, som jo regulerer det i neste linje, burde endres til kun å gjelde for etterkommere etter nåværende eiere. På den bakgrunn synes vi det er naturlig å fremme et forslag til regjeringen om å utrede behovet for å gjøre endringer i Grunnloven, for å kunne gjennomføre en slik endring i odelsloven. Det vil Høyre følge opp her i salen og be regjeringen utrede det. Når den utredningen foreligger, vil vi eventuelt fremme et forslag om nødvendige endringer av Grunnloven. Med det som bakgrunn støtter vi ikke forslaget som er til behandling i dag.

Nils T. Bjørke (Sp) [12:09:03]: Det går fram av fleire norrøne kjelder at Harald Hårfagre vart skulda for å ta odelen frå bøndene då han la landet under seg rundt år 870 e.Kr. Hos Snorre vert det sagt at kong Harald Hårfagre sette denne retten i alle dei rika han la under seg, og at han eigna til seg all odelen og let alle bøndene betala landskyld, både rike og fattige. Det går fram av Snorre at odelen vart gjeven attende til bøndene av Håkon den gode.

Odelsretten eksisterte før me fekk lover, og det var ein rett som vart oppfatta som viktig. Kjelda til åsetesretten finn me i Magnus Lagabøtes landslov av 1274.

Odels- og åsetesretten har ført til at me i staden for eit system med leiglendingar og godseigarar har fått sjølvstendige eigarar, og det har gjeve grunnlaget for ei langsiktig forvaltning av jorda som ein ressurs over tid.

Å ta vare på odelslova i Grunnlova gjev tryggleik for at kortvarige endringar i stortingsfleirtalet ikkje fører til for store endringar. Men skal odelslova verkeleg vera til nytte, må me òg ha andre lover som fungerer. Odelslova er ein del av mange verkemiddel og byggjesteinar som trengst for eit berekraftig og godt landbruk i heile Noreg, som konsesjonslov og bu- og driveplikt.

På grunn av odelslova kan ein tenkja langsiktig i utviklinga av innsatsfaktorane i landbruket. Ein kan tenkja berekraftig – at ein skal etterlata arealet i betre stand enn då ein overtok det. Det har ikkje minst mykje å seia for den berekraftige og miljøvenlege bruken av norske areal.

Åsetesretten, som har vore avgjerande ikkje berre ved odelslova, men òg ved generasjonsskifte på gardane, har gjort at det har vore stabilitet med omsyn til kven som skal overta garden. Det har vore med på å gje den som har den beste odelsretten, tid til å områ seg før overtaking. Ein har m.a. kunna ta utdanning og få kompetanse. Samtidig har åsetesretten lagt til rette for at den som skal overta garden, kan gjera det til ein pris som kan forrentast av drifta. Lova er òg med på å markera likestilling mellom kjønna når det gjeld eigarskap og drift av landbrukseigedomar. Noreg er blant landa i verda med den største andelen kvinnelege eigarar og brukarar av landbrukseigedomar.

Det er ein del som hevdar at odelslova gjer at me har så mykje leigejord i Noreg. Då kan det vera lurt å sjå litt utanfor landegrensene, på dei landa som ikkje har odelslov. Ser ein på nabolanda, bl.a. Danmark, viser det seg at det er ein større andel leigejord i desse landa. Det er fleire bønder der som ikkje har klart å halda på garden sin, og som har måtta selja han. Banken står som eigar, og dei sjølve står attende som leiglendingar. Difor er det ikkje noko grunnlag for å seia at det er odelslova som gjer at me har mykje leigejord. Det er heller den generelle landbrukspolitikken. Me lyt sjølvsagt tilpassa han, og Senterpartiet er i startgropa for å gjennomføra ein landbrukspolitikk som gjer at det er grunnlag for bruk av areal i Noreg på ein berekraftig måte, til beste for norske innbyggjarar og norsk matproduksjon.

Carl I. Hagen (FrP) [12:13:21]: La meg først si at det var med interesse jeg merket meg at Høyres talsperson, Svein Harberg, fant det nødvendig å begrunne hvorfor Høyre ikke vil stemme for et forslag. Vanligvis er det jo motsatt. Men jeg tolker det, fra mitt ståsted, som veldig positivt – at det kan hende det blir noen endringer når vi ser litt lenger fremover.

Jeg vil også hevde at det å ha denne grunnlovsbestemmelsen ikke er nødvendig for å ha odelsloven. Det er fullt mulig å ha en odelslov som kan endres etter hvert som det synes å være fornuftig. Så det å fjerne dette fra Grunnloven betyr ikke at man samtidig og automatisk fjerner odelsloven. Det er en diskusjon som også kan gå gradvis fremover, og som gradvis kan endres, uten å gjøre det plutselig og over natten. Det er et meget viktig prinsipp.

Odels- og åsetesretten har lange tradisjoner i Norge, men samfunnsforholdene og landbruket har blitt betydelig endret siden grunnlovsbestemmelsen ble vedtatt i 1814. Bruksstrukturen i landbruket er nå tilpasset en annen tid og er også inne i en rivende endringsutvikling. Den teknologiske utviklingen i landbruket har ført til at dagens bruksstruktur ikke er rasjonell og tilstrekkelig lønnsom, noe foregående talsperson fra Senterpartiet også påpekte.

Landbruket står i dag overfor store omstillinger, hvor kravene til effektivitet vil være styrende for hvordan utviklingen i landbruket vil være i årene som kommer. I dag er det få gårdbrukere som har utkomme fra gården som sin hovedinntektskilde, og vi ønsker at flere gårdsbruk får en bruksstruktur og en størrelse som sikrer tilstrekkelig lønnsomhet til å skape fulltids arbeidsplasser.

Jeg vil vise til at myndighetenes viktigste bidrag til en framtidsrettet utvikling i landbruket er å bidra til en avbyråkratisering av landbrukssektoren og å styrke selvstendigheten og rettighetene til den enkelte driver. Samtidig må vi få en forenkling av regelverket som setter rammene for næringen. Dersom man skal få den ønskede utvikling i landbruket, må alle lover og forskrifter som unødvendig hindrer en riktig utvikling i landbruket, oppheves.

Odelsinstituttet synes vi er en betydelig hindring for å sikre trygge arbeidsplasser i landbruksnæringen. Vi mener det er unaturlig at man i dagens samfunn skal ha et regelverk som gir enkeltpersoner en fortrinnsrett til å overta en eiendom på grunn av slektskap. Videre er det ikke hensiktsmessig at eieren av en eiendom ikke skal ha frihet til å kunne selge eiendommen til hvem han måtte ønske.

Her vil jeg gjerne bemerke at sakens ordfører, Even Eriksen, som holdt et greit innledningsforedrag, viste til en familie i Trysil som kunne investere nå, fordi man visste at etterkommerne ville overta driften. Det vil man ikke være forhindret fra å gjøre selv om denne grunnlovsbestemmelsen skulle bli fjernet. Hvis det er en far som i dag er eier av en gård, og som ønsker å overlate den til et av barna – fortrinnsvis den som har odelsretten – ville han selvsagt kunne gjøre det selv om vi ikke hadde hatt grunnlovfesting av odelsretten. Han ville da kommet inn under de vanlige bestemmelsene og kunne solgt gården til hvem han ville, og da ville han selvsagt solgt den til det barnet som hadde odelsretten. I gamle dager, da denne retten ble innført i 1814, var det sønnen. Nå er det det av barna som har odelsretten, og det kan være av begge kjønn. Det viser at dette kan endres uten at man behøver å gå veien om Grunnloven. Så det eksemplet som Even Eriksen brukte som bevis på at vi må opprettholde grunnlovsbestemmelsen, er ikke holdbart i det hele tatt, for det å fjerne grunnlovsbestemmelsen ville ikke hindret den generasjonsendringen som nåværende eier ønsker.

Odelsinstituttet gjør det også svært vanskelig for nykommere å etablere seg innen landbruksnæringen, selv om de har de nødvendige faglige kvalifikasjonene, interessen for faget og næringen og kapital til å kjøpe en eiendom. Med dagens odelslovgivning er det nærmest praktisk umulig å få kjøpt en landbrukseiendom i det frie markedet.

Jeg vil gjerne nevne at i det regjeringsoppnevnte odelslovutvalget, som kom med sin innstilling i 2003, var det et mindretall som gikk inn for opphevelse av odelsloven. I en høringsuttalelse om odelslovutvalgets innstilling til Landbruksdepartementet uttalte også Statens landbruksforvaltning følgende:

«På bakgrunn av de erfaringer SLF har med odelsretten og dennes betydning for utnyttingen av landbruksressursene, mener vi at en god del argumenter taler for å oppheve instituttet. Tilsvarende tilsier vår erfaring at det ikke eksisterer noen argumenter for å beholde odelsretten som er så tungtveiende at det er formålstjenlig å videreføre rettsinstituttet. SLF anbefaler derfor at odelsretten avskaffes.»

Jeg tolker det dit hen at det er grunnlovsbestemmelsen de forholder seg til i første rekke. Derfor mener vi at det er en rimelig klar anbefaling fra en av de viktigste faginstansene innen norsk landbruk til støtte for det forslaget som nå er til behandling. På denne bakgrunn tar jeg opp forslag nr. 1 i innstillingen, om å bifalle grunnlovsforslaget.

Grunde Almeland (V) [12:19:49]: Som forrige taler tydelig uttrykte, vil også jeg minne om at denne debatten handler om hvorvidt vi skal ha grunnlovsbestemmelsen eller ikke, og man er ikke avhengig av denne grunnlovsbestemmelsen verken for å kunne regulere odels- eller åsetesretten i norsk lov for øvrig. Venstre er altså for at vi skal fjerne denne grunnlovsbestemmelsen. Selv om vi diskuterer grunnlovsbestemmelsen her i dag, mener jeg det likevel er ryddig å redegjøre for hva vi mener om både odelsretten og åsetesretten i det videre, for det er også underliggende for at vi tar denne diskusjonen her i dag.

For Venstres del mener vi at odelsretten er utdatert, for det er vanskelig å se for seg at det er riktig i dagens samfunn at enkelte skal ha fortrinnsrett til landbrukseiendom på grunn av rekkefølgen man er født i. Målet har vært å beholde eiendommene innad i slekten, men jeg vil påpeke at i dag har vi også andre og større utfordringer i landbruket, fordi samfunnet rett og slett har endret seg litt siden Harald Hårfagres tid, som tidligere representanter liker å mimre om. Derfor er det enda viktigere at vi har et system som gjør at flere gårdsbruk er i aktiv drift hele året, og da er det mer fornuftig at eierne av eiendommene står fritt til å overdra dem til andre, spesielt i de situasjonene hvor det ikke er naturlig eller ikke nødvendigvis er ønsket fullt ut å drive gårdsbruk, landbrukseiendom, selvstendig videre innad i familien – eksempelvis.

Venstre vil påpeke at når det gjelder åsetesretten, har vi et mer nyansert syn. Vi er klare på at vi ikke mener at reguleringen av denne retten hører hjemme i Grunnloven, men det er samtidig veldig gode argumenter for at retten bør opprettholdes gjennom regulering i lov. For Venstre er det viktigste at landbrukseiendommene er i aktiv bruk, men åsetesretten er med på å muliggjøre nettopp dette, ved at livsarvinger som ønsker å drive gården videre, har mulighet til å overta den for en overkommelig pris. Venstre støtter altså åsetesretten, selv om vi er motstandere av odelsretten.

Av den grunn støtter Venstre dette grunnlovsforslaget her i dag. Vi ønsker at det på et tidspunkt faktisk får flertall, og da ønskes en diskusjon om hvordan vi regulerer åsetesretten videre, hjertelig velkommen.

Per Olav Tyldum (Sp) [12:23:07]: Spørsmålet om å fjerne odelsloven har pågått i flere stortingsperioder. Argumentene har vært noe skiftende fra de partiene som ønsker å fjerne loven. Forslagsstillerne ønsker at flere gårdsbruk får en bruksstruktur og størrelse som sikrer tilstrekkelig lønnsomhet til å skape fulltids arbeidsplasser. Ja, det er kjent politikk fra Fremskrittspartiet å mene at markedet skal kunne ordne opp i alt, bare gårdsbrukene blir store nok. I den sammenhengen står odelsloven i veien for ønsket utvikling. Det er jeg grunnleggende uenig i.

Senterpartiet vil videreføre odelsloven og dens grunnlovsvern. Det er nettopp i landbrukets beste interesse å beholde odelsloven, men samtidig sørge for at innholdet i odelslovgivningen kan endre seg i takt med tiden og tilhøvene. Det er verdt å merke seg at fra den store revisjonen i 1974 og fram til i dag har det skjedd en rekke endringer og tilpasninger.

Jeg mener flertallet i merknadene til denne saken argumenterer godt for hvorfor lovgivningen er viktig. Odelsretten har bidratt til at folk har turt å satse på landbruket som næring. Odelsinstituttet representerer et viktig vern mot kapitalkreftene og sørger for at personer med interesse og forutsetninger for å forvalte landbrukseiendommene har vært sikret muligheten til nettopp det.

Særpreget ved norsk landbruksnæring er selvstendige, selveide og frie bønder. Odelsinstituttet har vært, og er fortsatt, en viktig faktor for folkestyret og maktfordeling, som har bidratt til vår velstandsutvikling. Jeg mener vi må hegne om familielandbruket i vårt land. Skal vi sikre trygg og sikker norsk mat i hele landet, vil ikke løsningen være forslagsstillernes politikk.

Vår matjord, som utgjør omkring 3 pst. spredt over landets arealer, har en egenart som vanskelig kan måles med det forslagsstillerne har i sin politikk: at bare gården blir stor nok, blir alt så mye bedre. Senterpartiet ønsker ikke en slik utvikling – fordi familielandbruket har vært langsiktig, både for vår befolkning, som nyter godt av maten som blir produsert, og for bonden. Derfor må odelsloven, som en viktig grunnpilar, opprettholdes. Det vil sikre familielandbruket. Det sikrer vår matsikkerhet og beredskap.

Terje Halleland (FrP) [12:26:21]: Ja, med jevne mellomrom gjøres det forsøk på å få opphevet odelsloven i Grunnloven, men dessverre har en så langt ikke lyktes. Dessverre ser det også ut til at vi ikke skal lykkes i dag. Det synes jeg er synd, og det er mest synd for utviklingen av norsk landbruk. Samfunnet har endret seg. Norsk landbruk har endret seg. Hele bruksstrukturen er tilpasset en helt annen tid. Hvordan skal vi klare å få flere inn i dagens landbruk? Hvordan skal vi klare å løfte investeringene? Hvordan skal vi klare å øke matproduksjonen?

For Fremskrittspartiets del er første bud å tilrettelegge i næringen på en sånn måte at du kan leve av gården din. Skal landbruket utvikle seg, skal det være innovasjon, skjer det ikke ved å drive gården på deltid eller ha gårdsbruk som en hobby. Den teknologiske utviklingen i landbruket har ført til at dagens bruksstruktur ikke lenger er rasjonell eller tilstrekkelig lønnsom.

Landbruket står overfor store omstillinger, hvor kravet til effektivitet vil være styrende for hvordan utviklingen i landbruket vil være i årene som kommer. Det er svært få som i dag har gården som hovedinntekt. Det blir et stort problem. Det viser også at hovedhensynet om å bevare gården innad i slekten har mye mindre betydning i dag enn hva det hadde tidligere.

Fremskrittspartiet ønsker at landbruket skal få en bruksstruktur og en størrelse som sikrer den nødvendige lønnsomheten for å skape fulltids arbeidsplasser. Myndighetene må bidra til å realisere en sånn utvikling gjennom å avbyråkratisere og forenkle regelverket som setter rammene for næringen i dag. Dersom vi skal få den ønskede utviklingen i landbruket, må alle lover og forskrifter som unødvendig hindrer en god utvikling i landbruket, oppheves. Odelsinstituttet er en betydelig hindring for å sikre den utviklingen, og en hindring for at vi kan få en bruksstruktur som gjenspeiler en næring hvor aktørene kan leve av gården sin og være med på å trygge arbeidsplassen sin.

Samtidig er vi av den oppfatning at det er unaturlig at man i dagens samfunn skal ha et regelverk som gir enkeltpersoner en fortrinnsrett til å overta eiendommen på grunn av slektskap. Det kan ikke være hensiktsmessig at eieren ikke har mulighet til å kunne selge eiendommen til hvem han måtte ønske. Odelsinstituttet gjør det også svært vanskelig for nykommere å komme inn i landbruksnæringen, selv om en ser at en har de nødvendige faglige kvalifikasjonene, interessen for faget og næringen, og ikke minst kapital for å kjøpe en eiendom. Med dagens odelslovgivning er det nærmest praktisk umulig å få kjøpt en landbrukseiendom på det frie markedet.

Så hadde representanten Bjørke et par betraktninger jeg hadde lyst til å kommentere. Når odelsloven skal være noe som skal sikre driften av gården, og odelsloven skal være med på å gi et bedre produkt tilbake til neste generasjon, har jeg lyst til å utfordre litt på hvor en kan vise til en sånn erfaring – at et regelverk fører til bedre forretningsdrift. Er det noen annen næring hvor en vil si at avkastningen fra butikken blir bedre fordi en har et regelverk som sier at dette skal ivaretas bedre? Er det bedre forretning å gi det videre til familien sin enn å selge det til en annen utenom familien? Er det noen næring som kan vise til denne erfaringen? Er det et land som kan vise til denne erfaringen? Da hadde jeg gjerne hørt om det med interesse.

Dagens politikk har ført til at de som driver i dag, forholder seg til over 50 pst. leiejord. Det er med dagens politikk. Da synes jeg det er merkelig at en mener at endringer i dagens politikk skal forverre den situasjonen. Jeg tror det er viktig at vi ser på, og tar utgangspunkt i, realitetene som drivere av norsk landbruk opplever i dag.

Jeg vil avslutte med viktigheten av det som er blitt sagt fra flere: at når vi tar odelsloven ut av Grunnloven, vil det likevel ikke føre til at odel ikke lenger fungerer. Om vi hadde fått flertall for en sånn endring, måtte vi satt oss ned og blitt enige om hva slags regelverk vi da skulle hatt, og fått gode overgangsordninger som hadde tjent hele næringen.

Even Eriksen (A) [12:32:17]: Jeg har lyttet med stor interesse på debatten og har et par kommentarer å komme med.

Jeg gir forslagsstillerne og mindretallet rett i at andelen leiejord er for høy og utviklingen i antall gårdsbruk har gått i negativ retning, men det er et totalt galt premiss å tildele odels- og åsetesretten skylden for denne utviklingen. Det er helt andre faktorer, og mener mindretallet noe med «et levende landbruk», bør man heller fremme politikk for å oppnå nettopp det.

Jeg gir også mindretallet rett i at en grunnlovfesting ikke er avgjørende for odels- og åsetesrettens eksistens, ettersom rettigheten også er regulert i alminnelig lovgivning, men vi har politiske partier i Stortinget som har tatt til orde for å fjerne også disse lovene. Dersom disse partiene mot formodning i en potensiell framtid får alminnelig flertall i denne salen, vil en fortsatt grunnlovfesting av rettigheten sørge for at norske bønder fortsatt nyter godt av den tryggheten og forutsigbarheten som odels- og åsetesretten vil gi dem.

Jeg vil til slutt takke for en god og ryddig debatt, og jeg gleder meg til reprise om fire år, når Stortinget sannsynligvis nok en gang skal behandle et likelydende grunnlovsforslag – tradisjonen tro.

Nils T. Bjørke (Sp) [12:34:00]: Eg gløymde i stad å takka saksordføraren for godt arbeid, så eg syntest eg måtte opp att og gjera det.

Til representanten Halleland vil eg gjerne seia at hadde han høyrt etter kva eg sa i innlegget mitt, hadde han kanskje høyrt at eg sa at hovudpoenget med å ha det i Grunnlova er nettopp at ikkje kortvarige endringar i stortingsfleirtalet skal føra til for store endringar. Så me er fullt klar over at lova ligg der, men poenget med å ha odelslova i Grunnlova er jo nettopp at me sikrar oss mot kortvarige endringar i fleirtalet.

Når det gjeld leigejord, er det vorte undersøkt av fleire, og Noreg har faktisk mindre leigejord enn mange land som ikkje har odelslov. Dette er velkjend politikk frå Framstegspartiet, som meiner at ein skal ha lov å gjera som ein vil, og at kapitalen skal styra. Det er nettopp det odelslova har hindra gjennom generasjonar. Då det var dårlege tider på 1920-talet, var det nettopp odelslova som gjorde at bøndene likevel vart sjølveigande bønder og i vanskelege tider kunne klara å kjøpa att garden sin, om dei måtte mista han. Det er nettopp difor me har eit spreidd eigarskap i norsk landbruk og må utvikla det. Eg sa òg at det ikkje er nok med odelslova. Me må sikra både bu- og driveplikt og mange andre verkemiddel i norsk landbrukspolitikk for å styrkja norsk matproduksjon.

Det er vel òg symptomatisk for Framstegspartiet at dei ser på kapitalen i landbruket på akkurat same måte som dei ser på all annan kapital og all anna forretningsdrift. Det er forskjell på å skulle driva areal i Noreg, der det mange plassar er svært krevjande geografisk, der ein verkeleg må tenkja langsiktig om ein skal få det til, og det å driva ein vanleg butikk. Det er grunnen til at det er så viktig å ha odelslova i Grunnlova.