Ahmed Lindov (A) [11:15:57]: Dokument 12:5 for 2019–2020, fremmet av representanter fra SV og Venstre, inneholder til sammen sju endringsforslag av Grunnlovens bestemmelser som omhandler forholdet mellom staten og Den norske kirke.

Forslagene i Dokument 12:5 går ut på å fjerne Grunnloven § 4, som omtaler kongens bekjennelse til den evangelisk-lutherske religionen, samt oppheving av Grunnloven § 16, slik at den norske kirke ikke lenger skal ha en særstilling som Norges folkekirke. I dokumentet er det i tillegg forslag om å fjerne verdigrunnlaget fra Grunnloven § 2 samt endring av §§ 9 og 44, som gjelder edsavleggelsen for konge, prinser og prinsesser, endring av § 99 og endring av tittel på kapittel B. Komiteen har i innstillingen behandlet alle forslagene under ett.

Formålet med de foreslåtte endringene er å ta ut Den norske kirkens særstilling fra Grunnloven og på den måten tydeliggjøre et fullstendig skille mellom stat og religion. Forslagstillerne mener at en moderne stat, slik Norge er i dag, ikke er tjent med å ha en kirke som er i en særposisjon i forhold til andre tros- og livssynssamfunn.

Innledningsvis vil jeg gjerne takke for et godt samarbeid i komiteen om denne saken. Saken har blitt grundig behandlet, og komiteen har delt seg i et flertall og et mindretall. Jeg antar at komiteens mindretall redegjør nærmere for deres syn. Jeg vil i det videre begrunne konklusjonen til flertallet i komiteen, som fremmes av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet.

Den norske kirke er en folkekirke med dype røtter her i landet. Kirken og den kristne og humanistiske kulturarven har preget Norge i mer enn tusen år og må anses som en sentral del i forståelsen av verdigrunnlaget nasjonen er bygget på. Flertallet mener derfor at Den norske kirke fortsatt skal ha en særskilt forankring i den norske grunnloven. Bestemmelsene i Grunnloven i dag hvor Den norske kirke og tro er nevnt, bærer mer preg av tradisjon og en seremoniell karakter enn egentlig noen realitet som kan medføre forskjellsbehandling. Flertallet mener derfor at en slik forankring som Kirken har i Grunnloven i dag, ikke er til noe hinder for at alle innbyggerne her i landet skal sikres lik og rettferdig behandling uavhengig av deres tros- og livssynstilknytning.

Det vises her til det faktum at Den norske kirke i dag ikke er i noen særposisjon ved finansiering, der er det lik og rettferdig behandling av samtlige trossamfunn i Norge. Den eneste plassen hvor det kan sies at Den norske kirke har en særskilt forankring og posisjon i dag, er i Grunnloven. Denne forankringen anses å være i tråd med verdigrunnlaget nasjonen er bygget på, og flertallet i komiteen kan dermed ikke se at denne forankringen hindrer lik og rettferdig behandling i Norge.

Flertallet ønsker også å vise til at flere av bestemmelsene endringsforslaget ønsker å endre, er bestemmelser det ble enighet om i stat–kirke-forliket. Dette forliket ble revidert sist i 2014. I ettertid har vi vedtatt en ny lov om tros- og livssynssamfunn, i denne salen. Den nye loven er en fullføring av stat–kirke-forliket. Formuleringene som nå står både i Grunnloven og i annen lovgiving, er balanserte formuleringer som har kommet til gjennom et langt og grundig arbeid som endte i stat–kirke-forliket. Dette var en krevende prosess, som ble ledet godt av daværende kirkeminister Trond Giske.

Det er slik med ethvert kompromiss at det ikke er noe parti som får inn sin førsteprioritet, og det er ikke noen som kan si at de er 100 pst. fornøyd, men det er helheten i kompromisset som en må ta inn over seg. Kompromisset tar hensyn til at den kristne kulturarven har en sentral posisjon i norsk historie og i norske tradisjoner. I kompromisset fikk vi en sekulær stat hvor tro og livssyn var fjernet fra samtlige bestemmelser hvor det kunne medføre en reell forskjellsbehandling for innbyggere i Norge. Forliket er enda relativt ungt, og det kan ikke ses at det har kommet fram momenter som tilsier at vi bør gå tilbake på dette forliket. Derfor er innstillingen fra flertallet at forslagene i Dokument 12:5 ikke bifalles.

Svein Harberg (H) [11:20:11]: Jeg har lyst til å si at debatten i denne saken kanskje ikke først og fremst dreier seg om enkeltforslagene, men om helheten. Det er ingen tvil om at Den norske kirke står sterkt og har stått sterkt. Den fungerer som en folkekirke, den har dype røtter i befolkningen, og det kan vel heller ikke være noen tvil om at Kirken og den kristne og humanistiske kulturarven er sentrale i forståelsen av verdigrunnlaget vi bygger vår nasjon på. Det er ikke så lenge siden vi feiret jul, som jo er et resultat av nettopp det. Da har jeg gitt et stikkord som gjør at en også kan tenke på mange av de andre tingene vi har som en naturlig del av vårt liv, og som har denne bakgrunnen. Så har disse tradisjonene og situasjonene noe mye mer med seg enn det som var den opprinnelige markeringen. Det er vi enige om, og vi tror det er verdifullt at en holder på det.

Jeg skal bare vise til saksordførerens innlegg, som oppsummerte det godt og presist, og kanskje gjenta noe av det han var inne på når det gjelder bakgrunn og historie. Det at det står slik det står nå, har jo en historie. Disse paragrafene og spørsmålene har vært særdeles grundig behandlet på Stortinget i løpet av de siste 15 årene. Vi hadde en stor sak om stat–kirke-forliket, der det ble en enighet som danner grunnlag for det som er der nå, og det ble en enighet på grunnlag av det som står der nå. Det var en grundig revidering av Grunnloven i 2014, der også paragrafene ble pusset på og justert. Ikke minst er det viktig at dette er fulgt opp i en helhet og ivaretatt når det gjelder ny lov for trossamfunn, som ble vedtatt i 2020. Da satte vi vel endelig punktum for kirkeforliket, da var det fullført. Da var alle de forutsetningene som lå til grunn for enigheten, gjennomført – altså så sent som i 2020.

Jeg vil bare si at jeg reagerer litt når en sier at det at Kirken er nevnt, som er et resultat av dette arbeidet, ikke likestiller. Jeg tror ikke det er noen i Norge i dag som kan si at de ikke får lov til å utøve sin tro eller sitt livssyn på noen som helst slags måte. Det er også gode ordninger med finansiering til alle tros- og livssynssamfunn. De som har en spesiell oppgave, f.eks. Kirken, ved å være til stede i hele landet for å være der for folk når en trenger det i spesielle situasjoner, har en annen finansiering, og det er godt begrunnet.

Det er vel ingen overraskelse at Høyre ikke stiller seg bak de forslagene som er fremmet.

Nils T. Bjørke (Sp) [11:24:08]: Det andre verset i Håvamål lyder slik:

«Den som har komme inn og frys på knea, treng eld. Den som har fare i fjell, treng mat og klede.»

Dette syner at alt i førkristen tid hadde det å taka vare på kvarandre som menneske ein sentral plass i tradisjonen vår. Når Grunnlova slår fast at verdigrunnlaget framleis skal vera den kristne og humanistiske arven, får det fram at me som land og folk har ei tru og ein tradisjon for menneskeverd som me står trygt i. Verdigrunnlaget til Senterpartiet er den kristne og humanistiske kulturarven. Kvart menneske er unikt og uerstatteleg. Menneskeverdet er ukrenkeleg og overordna andre verdiar.

Sist eg tala om dette i salen her, nytta eg den gamle steinkyrkja heime på Voss som døme på den norske tradisjonen. Mellomalderkyrkja på Vossevangen står som ei påminning om korleis Den norske kyrkja er ei folkekyrkje med tusenårige røter som framleis står trygt midt i folk sine liv. Sjølv om tida frå mellomalderen og framover har vore hardhendte tider, meiner eg at folkekyrkja og menneskeverdet heng tett saman.

Framlegget me no drøftar, legg opp til at det er konflikt mellom menneskerettane og det kristne og humanistiske verdigrunnlaget staten er tufta på. Eg meiner det motsette. Det er sjølve menneskeverdet som ligg i botnen for både kristendommen og humanismen. Den kristne trua set mennesket skapt av Gud i sentrum. Humanismens grunnleggjande verdi er at mennesket er eit mål i seg sjølv og aldri eit middel til noko anna. Slik er den kristne og humanistiske kulturarven ei grunngjeving for menneskerettane i Grunnlova.

Det vert argumentert med at det kristne og det humanistiske verdigrunnlaget står i motstrid til religionsfridomen. Eg meiner det motsette. Når me er trygge på vår eiga tru, er me ikkje redde for å gje andre rom for si tru. Mange med ei djup tru vil føla seg meir heime i eit land med ein klar kristen tradisjon enn i ein sekulær stat. Eg meiner å sjå at folk frå andre religionar kan vera meir positive til våre skulegudstenester enn mange humanistiske miljø er. Då vert kven me er, lettare å forstå enn om trua ikkje hadde nokon plass i livet vårt. Tru har respekt for tru. Det er respekt for menneskeverd.

Slik Grunnlova står no, har Stortinget vekta tilhøvet mellom tradisjon, tru og historie opp mot menneskerettar og religionsfridom då Kyrkja vart skild frå staten. Stortinget har no funne ein god balanse mellom trusarven som har prega oss som nasjon og dei allmenne menneskerettane, på ein klok måte. Denne balansen skal me verna om slik at han vert ståande for ettertida. Difor går me imot desse forslaga.

Kathy Lie (SV) [11:27:29]: Norge skal være et land for alle sine innbyggere, hvor alle kan leve et fritt og uavhengig liv. En viktig del av dette frie livet er at man kan tro på hva man vil – eller ikke tro på noe, hvis man vil det.

I vårt demokrati som vi hegner om, har vi allerede slått fast at ingen skal diskrimineres på bakgrunn av kjønn, seksuell legning, funksjonsnedsettelser eller etnisk opprinnelse, og heller ikke på grunn av tro eller livssyn. Derfor er det viktig å sikre at staten, storting og regjering ikke favoriserer enkelte troer eller livssyn og at alle troer og livssyn behandles likt.

De grunnlovsendringene som ble gjennomført etter stat–kirke-forliket i 2008, og arbeidet med den nye felles loven for tros- og livssynssamfunn, har tatt flere viktige skritt i retning av å avvikle statskirkeordningen i Norge – men vi er ikke helt i mål. Dette lovforslaget viser til flere paragrafer hvor Den norske kirke og den evangelisk-lutherske kristendommen nevnes spesifikt i dagens lovtekst.

I Grunnloven § 16, som ble vedtatt i 2012, står det nå:

«Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov.»

Disse formuleringene befester inntrykket av at det moderne Norge fortsatt holder seg med en statskirkeordning, og selv om likebehandlingsprinsippet også slås fast, er det vanskelig å hevde at vi har reell og fullstendig likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn med disse formuleringene.

Det er også et tankekors at selv om stat og kirke skal skille lag, skal Stortinget, gjennom å være den lovgivende forsamlingen, bestemme hvordan Kirkens ordning skal være. Da er det vanskelig å tro at vi har en fri folkekirke.

Etter at Den norske kirke i 2017 ble etablert som selvstendig rettssubjekt, må den helt og fullt anerkjennes som et selvstendig trossamfunn med plikter og rettigheter på linje med alle andre tros- og livssynssamfunn.

FNs spesialrapportør for tros- og livssynssaker minner om statenes ansvar for å opptre som en upartisk garantist for alle innbyggeres tros- og livssynsfrihet og advarer mot å innføre et hierarki som gir én religiøs tradisjon en særlig privilegert stilling i forhold til alle andre.

Paragrafene 2, 4 og 16 har også medført at Norge har fått kritikk fra FNs menneskerettskomité for Den norske kirkes og de kristne verdiers særstilling, og at begge deler utfordrer den likeverdige retten til tros- og livssynsfrihet som konvensjonen skal sikre. Komiteen uttrykte også bekymring over at trosfriheten ikke er hjemlet i Grunnlovens menneskerettighetskapittel. Det ville være logisk å flytte paragrafen som hjemler tros- og livssynsfrihet, til dette kapittelet.

Grunnloven § 2 har i dag følgende ordlyd:

«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

Hvis verdigrunnlaget skal ha relevans for alle innbyggerne i Norge, må statens verdigrunnlag uttrykke fellesverdier som alle kan slutte opp om, uavhengig av egen livssynsmessig tilhørighet. Skal skillet mellom stat og kirke bli reelt, kan man ikke forankre statens verdigrunnlag i majoritetens religiøse tradisjon.

Fellesverdiene bør forankres i de grunnleggende ideene om demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter, slik de kommer til uttrykk i paragrafens andre ledd. Dette er mer enn tilstrekkelig.

Nasjonens verdiparagraf bør nettopp ikke referere til eller forankres i spesifikke religioner eller livssyn. Å knytte nasjonal identitet til religion kan vanskelig oppfattes på annen måte enn at noen dermed ekskluderes.

I et land med full religionsfrihet skal alle dets innbyggere ha retten til å tro på det de vil – også kongen. I dagens edsavleggelse må kongen, eller prinser og prinsesser som møter i hans sted, avlegge ed hvor de lover

«å ville regjere kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende».

Når vi opphever de lovparagrafene som knytter staten til en bestemt religion, bør heller ikke kongefamilien pålegges å være knyttet til en bestemt religion. Kongens edsavleggelse bør derfor begrenses til å omhandle konstitusjonen og lovene, slik at eden knyttes til troskap til folkestyret og folkets vilje.

Det gjenstår fremdeles å fullføre skillet mellom stat og kirke og sikre reell likebehandling mellom tros- og livssynssamfunn. Derfor trengs det også en ny § 99 som stadfester at alle innbyggere i riket har fri religions- og livssynsutøvelse, og at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

Det er på tide å rydde opp i lovteksten vår. Dette grunnlovsforslaget handler om å fullføre det arbeidet som er påbegynt for å avvikle statskirken og fristille Den norske kirke. Det handler om å rydde opp i lovtekstene slik at vi endelig kan si at alle tros- og livssynssamfunn likestilles, og det handler om at religionsfriheten i Norge skal være reell og gjelde for alle – også for kongen.

Med dette vil jeg ta opp forslaget vårt.

Grunde Almeland (V) [11:33:43]: Som flere av mine kollegaer har vært inne på, er det gjennomført en rekke grunnlovsendringer i forbindelse med kirkeforliket i 2008. Men det gjenstår fortsatt en del for å fullføre skillet mellom stat og kirke.

Grunnen til at dette er så viktig, er at det er helt grunnleggende i et liberalt samfunn å sikre reell likebehandling mellom tros- og livssynssamfunn som eksisterer i Norge. Den dag i dag står det, som flere har pekt på, i Grunnloven:

«Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov.»

Så har vi i den loven det da refereres til, gjort en rekke endringer, også de siste årene, for å sikre reell likebehandling, og det er i stor grad oppfylt. Det skal likevel sies at selv i underliggende lov har Den norske kirke en særstilling og får en særbehandling, mye også på grunn av det opphenget og det grunnlaget og utgangspunktet vi finner i Grunnloven. Men dette er ikke en diskusjon om det. Dette er en diskusjon om hvorvidt det er riktig at i det som er statens verdierklæring, nemlig Grunnloven, skal en religion nevnes særskilt, gjennomgående, og på den måte også fort oppfattes som å ha en særstilling og forrang. For en stats konstitusjons legitimitet avhenger av at folk opplever at de omfattes av den.

Det er også en grunn, som foregående taler veldig godt påpekte, at bl.a. FNs menneskerettighetskomité har kritisert Norge for Den norske kirkes særstilling utenfor den likeverdige retten til tros- og livssynsfrihet, som FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter skal sikre.

Jeg reagerer også litt på hvor lett en del representanter tar på nettopp dette i salen i dag, for det kan nærmest framstå som om man bagatelliserer det at en religion er nevnt i Grunnloven. Det er også med på å framstille religion i den forstand som noe ubetydelig – i hvert fall kan det virke sånn. Og religion er ikke ubetydelig i folks liv. Religion har stor betydning. Derfor skal man også, når man nevner det i lov fra denne salen, ta det på høyeste alvor. Det er grunnen til at Venstre i dag støtter disse endringene og ser fram til at vi, forhåpentligvis, på et tidspunkt også får flertall for en reell likebehandling. For Grunnloven er ikke en historiebok som har ansvar for å ivareta vår hukommelse. Den er grunnlaget for staten vår – ikke noe annet.

Signe Bakke Sølberg (MDG) [11:37:26]: Kjære sal. Jeg vil uttrykke min støtte til grunnlovsforslaget fra representantene Nicholas Wilkinson, Solfrid Lerbrekk, Terje Breivik og Solveig Schytz, om endring av §§ 2, 4, 9, 16, 44, 99 og tittelen på kapittel B.

En ytterligere separasjon av stat og kirke er nemlig på overtid. Det var også på overtid i fjor, og det var det for 20 år siden også – ikke fordi gudstro i seg selv er utdatert, men fordi det ikke hører hjemme i et samfunn med fri religionsutøvelse at staten favoriserer én religion. Det liberale demokratiet bygger på den frie sannhetssøken gjennom Grunnloven § 100, om ytringsfrihet. Enhver må kunne gjøre sin egen meningsdannelse. Det innebærer også å søke sin tro gjennom å studere skriftene trossamfunnene tilbyr, og å gjøre seg opp en mening om dem uavhengig av familie og stat. Vi er så heldige at vi får velge den religionen vi anser å være mest i tråd med vårt virkelighetsbilde, men vi forstyrrer denne søken etter et religiøst hjem hvis vi låner én trosretning og ett kirkesamfunn tyngden fra Grunnloven og vår øverste statsleder.

Dagens grunnlov gir den evangelisk-lutherske kirke et urettferdig konkurransefortrinn i trossamfunnenes kamp om vår åndelighet. Dette gjør vi med en begrunnelse om at den norske folkekirken står så sterkt i befolkningen vår. Men om den kulturelle forankringen er så dyp, vil den kunne leve videre i hjertene og tradisjonene våre helt uten politisk drahjelp og konstitusjonell reklame.

Om forankringen derimot ikke er så dyp, og om det skulle vise seg at vi, flertallet i befolkningen, avviker fra det folkekirkelige idealet, at vi heller identifiserer oss som ateister, muslimer, katolikker, jøder, buddhister, hedonister, spirituelle eller bare prøver å finne Gud på tur i naturen, har vi ved å fjerne den kristne referansen gjort Grunnloven mer til en refleksjon av befolkningen. Hvis en politisk tekst skal kunne være formende for oss som samfunn, må den også romme oss i første omgang. Jeg er redd for at de kristne referansene i Grunnloven bidrar mer til en følelse av utenforskap enn gjenkjennelse.

De kristne verdireferansene er dessverre også egnet til å støte fra seg de nordmennene som bærer kristendommen med seg som et traume – de som har møtt en kirke som har gjort deres kjærlighet til synd, og deres seksualitet til skam. Kirken har beveget seg mye framover den siste tiden, særlig i spørsmålet om kvinners og skeives rettigheter, men det forandrer ikke folks vonde livserfaringer. Paragraf 2, slik den står i dag, er heller ikke et frampek mot en nasjon som samles om sine verdier. Det er et tilbakeblikk mot et homogent samfunn, et samfunn vi har erstattet med en rikere tilværelse, der vi samles av toleranse for ulikhet, ikke av likhet i seg selv.

Hans Majestet Kongen, som pålegges sin religion, har selv – paradoksalt nok – vært den flinkeste til å minne oss på styrken som ligger nettopp i mangfoldet.

Vi står nå foran en tid med forandring, der demokratiet vil bli utfordret av ressursknapphet og konflikt. Vi kan trenge noen verdier som samler oss. Det er ingen enkel oppgave å finne disse på tvers av generasjoner som har vokst opp med og uten sosiale medier, med og uten globalisering og med og uten krig. Men jeg mener vi bør ta utgangspunkt i noe mindre omstridt enn Guds eksistens. Frihet til å utøve sin religion skal selvsagt være en del av de verdiene vi tar med oss inn i framtiden, og den har en selvsagt plass i Grunnloven, men å bli pålagt en religion er like lite i tråd med menneskerettighetene som det å få et forbud mot å tro. Det er en frihet vi bør sette så høyt at den må gjelde absolutt alle mennesker i Norge – til og med kongefamilien.

Tove Elise Madland (A) [11:42:26]: Så lenge det har vore ei kristen kyrkje i Noreg, har det vore tette band mellom Kyrkja og kongehuset. Som fleirtalsinnstillinga peiker på, er Den norske kyrkja ei folkekyrkje med svært djupe røter her i landet, både historisk og kulturelt. Eg siterer frå fleirtalsinnstillinga:

«Kirken og den kristne og humanistiske kulturarven har preget Norge i mer enn tusen år og må anses som sentral i forståelsen av verdigrunnlaget for nasjonen.»

Eg er einig med fleirtalet i at Den norske kyrkja framleis skal ha ei særskilt forankring i Grunnlova, og at ei slik forankring ikkje er til hinder for alle som bur i landet. Ein er sikra ei lik og rettferdig behandling uavhengig av tru og livssyn.

Det er berre år sidan Stortinget blei einige om det såkalla stat–kyrkje-forliket. Det blei følgt opp i 2014 og seinast i 2020, då Stortinget vedtok ny lov om trus- og livssynssamfunn.

Den kristne kulturarven i Noreg er viktig for oss som nasjon, uansett kva livssyn – religiøst eller sekulært – kvar og ein av oss har reint personleg. Uttrykket «dei kristne verdiane» kan sikkert tolkast og forklarast på mange måtar, men kan hende er den beste tolkinga den ein har i Bibelen, kor det står: «Alt du vil at andre skal gjere mot deg, skal du gjere mot dei.» Det er ein svært god leveregel elles òg.

Til slutt er det for meg òg viktig å nemne vedkjenningsplikta til kongen, som var eit tema i samband med stat–kyrkje-debatten, og kor det var eit personleg ønske, frå både kongen og dronninga, at denne vedkjenningsplikta blei vidareført. Det var òg deira ønske å få ein kyrkjeleg vigsel då dei begynte gjerninga si som kongepar, slik det òg var for Olav V i 1957, då han blei konge.

Med dette vil eg berre støtte opp om innstillinga frå fleirtalet og seie at det er ein god veg vidare for oss.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:45:05]: Vår grunnlov skal likebehandle og verne alle borgeres religiøse tro. Den skal sørge for at om man tror på Gud, Allah, Buddha, ingenting eller altet, eller om man bare tror veldig mye på seg selv, skal man uansett kunne se at vi kan enes om Grunnlovens verdier, demokratiet, likhet for loven og menneskerettigheter.

Derfor er det bra at vi siden 1814 har kommet langt i å skille stat og kirke, men det er noen etterlevninger som setter den kristne tro i en særstilling i Grunnloven. Grunnloven § 6, vedtatt i 2012, er nærmest identisk med den danske grunnloven av 1849 og er sammen med § 2 første ledd og kongens bekjennelsesplikt i § 4 med på å befeste et inntrykk av at en i det moderne Norge fortsatt holder seg med en statskirkeordning. I § 16 står det:

«Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov.»

Samtidig slås prinsippet om likebehandling fast i samme paragraf, og det er en spenning mellom det å gi Den norske kirke en særstilling og å realisere likebehandlingsprinsippet. FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet, Ahmed Shaheed, minner om statens ansvar for å opptre som en upartisk garantist for alle innbyggeres tros- og livssynsfrihet og advarer mot å innføre et hierarki som gir én religiøs tradisjon en særlig privilegert stilling i forhold til andre.

§§ 2, 4 og 16 medførte at Norge fikk kritikk fra FNs menneskerettighetskomité da staten i 2018 redegjorde for sin oppfyllelse av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Komiteen kritiserte Den norske kirkes og kristne verdiers særstilling og pekte på at begge deler utfordrer den likeverdige retten til tros- og livssynsfrihet konvensjonen skal sikre.

Komiteen uttrykte videre bekymring over at trosfriheten ikke var hjemlet i Grunnlovens menneskerettighetskapittel. Paragraf 16 står i dag under kapittel B om den utøvende makt, kongen og den kongelige familie og om religionen. Det logiske ville vært å flytte paragrafen som hjemler tros- og livssynsfrihet, til kapittelet som omhandler menneskerettighetene. Etter at menneskerettighetene ble tatt inn i et eget kapittel i Grunnloven i 2014, ble det mer påfallende hvordan Den norske kirke har en særstilling som ikke passer inn i en moderne grunnlov. Dermed er det på tide å gjøre de nødvendige endringene for å fullføre skillet mellom stat og kirke.

Kirkens rolle i Grunnloven står i en særstilling sammenlignet med andre religioner. Selv om man kan være enig i at kristendommen har spilt en historisk viktig og unik rolle for Norge, er ikke det en tilstrekkelig grunn for å bevare dette i Grunnloven. Grunnloven er ikke en historisk oppsummering av Norge. Det kan man lese i historiebøkene. Grunnloven er et aktivt dokument, en lov og et framoverskuende dokument. Det er på tide å følge opp intensjonen i å skille stat og kirke og vise at Grunnloven skal være krystallklar på at likebehandling er en sentral og viktig verdi.

Det har blitt dratt fram av representanten fra Høyre at Grunnloven nettopp gir enhver borger i Norge religionsfrihet. Jeg skulle ønske at det var 100 pst. sant, men det er jo på tide å gi den ene personen som ikke har religionsfrihet etter Grunnloven, nettopp det. For kongen må etter § 4 bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Selv om jeg mener at kongehuset som institusjon er utdatert, mener jeg at så lenge vi har et kongehus, må i hvert fall de menneskene som er en del av det kongehuset, ha den helt grunnleggende, elementære menneskerettigheten å kunne tro på hva de selv ønsker. Grunnloven skal ikke detaljstyre hva et menneske må tro på, og det burde vært åpenbart for alle og enhver at særlig denne paragrafen bør oppheves.

La oss rydde opp i Grunnloven. La oss gi alle mennesker i Norge rett til å tro på hva de vil, og la oss fullføre skillet mellom stat og kirke.

Carl I. Hagen (FrP) [11:50:37]: Når jeg hører på denne debatten, virker det litt som om enkelte tror vi kan begynne med helt blanke ark og overhodet ikke se litt bakover. Det synes jeg er helt feil. Vi er som land, innbyggere og nasjon ofte opptatt av vår historie, vår bakgrunn, hvor vi kommer fra, hva som har skjedd tidligere, og hva våre forfedre har gjort. Det er ofte den type ting som binder oss sammen, fellesskapsfølelsen – og fellesskapet, som er det nye uttrykket den sittende statsminister bruker når han snakker om staten. Vi begynner ikke med blanke ark, vi må også respektere det norske folk og familiene og deres interesse av å se litt bakover og vite hvor de kommer fra, forfedre osv.

Derfor vil jeg legge veldig stor vekt på det flertallet skriver i innstillingen, som viser til at «Den norske kirke er en folkekirke med svært dype røtter her i landet». Ja, det er dype røtter, fra vi i realiteten ble kristne, med sverd i hånden, for over 1 000 år siden. Vi har jo hatt en statskirke som de aller fleste har vokst opp med, og som i mange distriktssamfunn har vært et sentralt element for bygdene og innbyggerne. Det vi gjorde i 2011/2012, med skillet mellom kirke og stat, var i realiteten dramatisk. Der vi tidligere hadde en kirke som var fullstendig styrt av staten, fikk kirken en enorm selvstendighet. Det plutselig å gå så langt som mindretallet vil gjøre her, vil bryte, synes jeg, med tradisjoner, med de dype røtter, og vil ikke i realiteten være fornuftig.

Vi har gitt vår kirke enorm selvstendighet, mens i andre mye større land enn Norge er det slik at staten er underlagt kirken. I islamistiske land er de statlige myndigheter underlagt de religiøse myndigheter, som f.eks. i Iran. Derfor gjør vi det i realiteten ganske bra internasjonalt når vi gir vår folkekirke mye større selvstendighet, selv om det fremdeles står i Grunnloven at den styres gjennom en egen lov. Vi har altså gått motsatt vei enn det som er en såkalt konkurrerende religion, hvis den er en religion. Så jeg synes det er litt mangelfull respekt når man nå ser bort fra, fra mindretallets side, de dype røtter som Den norske kirke har.

Jeg kan nevne at jeg kjører en del bil rundt omkring, bl.a. opp E6 i Gudbrandsdalen til Lesjaverk, og ser små bygdesamfunn med en stor kirke, bygget på dugnad av dem som flyttet til disse stedene for å dyrke jorden. Når man ser rundt seg, som jeg nevnte, har kirken som samlingspunkt, som felles ting, en betydelig innflytelse på folks liv, en tilhørighetsfølelse, og da må vi respektere at hvis vi skal gå i den retning mindretallet hevder, må man gå meget sakte frem.

Vi bør vise respekt for befolkningen ved å lytte litt til deres synspunkter, slik som i den foregående sak. Jeg kan ikke på noen måte se at det er noe folkekrav i den norske befolkning om å gå lenger enn det som ble gjort i 2011 og 2012. Derfor støtter vi og er med flertallet i denne saken.

Ahmed Lindov (A) [11:55:57]: Jeg skal være kort. Jeg følte bare jeg måtte ta ordet etter noen av innleggene der det oppfattes at flertallet tar lett på tro. Det vil jeg bare understreke at flertallet ikke gjør. Det er full respekt og forståelse for de troende i Norge og i verden, de som ikke tror, og for alle de livssynsvalgene som tas.

Da jeg gikk inn og sa at bestemmelsene i Grunnloven som foreslås endret, er av mer av seremoniell karakter, mente jeg nettopp Hans Majestet Kongens edsavleggelse. Jeg tror ingen i denne salen vil nekte kongen det hvis det en dag kommer til at kongen ikke vil bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religionen – at han ikke skal få lov til det. Men når Hans Majestet Kongen uttrykte et ønske under forhandlingene for ti år tilbake, synes jeg vi skal være litt forståelsesfulle og akseptere det, og at det kan stå inntil videre. Hvis forholdene endrer seg en dag, er jeg nokså sikker på at denne salen vil godkjenne det, når forholdene ligger til rette for det.

Vi inngikk forliket for en del år tilbake, der man foretok et stort skille mellom staten og kirken. Den forbindelsen man har igjen, er nok at flertallet av Norges befolkning er enig med flertallet i komiteen, hvis en kan si det sånn, litt flåsete. Vi kan ikke si at man ikke har noen tradisjoner. Selv om medlemstallet i Den norske kirke går ned, går ikke tilknytningen den norske befolkningen har til tradisjonene, ned. Det er et faktum.

Nå har de fleste av oss akkurat kommet tilbake fra juleferie. Og selv om kanskje medlemstallet i folkekirken er lavere, er det et veldig stort antall som har feiret jul, som feirer påske, som koser seg sankthans. Dette er kristne tradisjoner, om vi vil innrømme det eller ei. Det er faktisk en del av den kulturarven landet er bygd på. Det er det flertallet mener når de mener at forslagene ikke skal bifalles. Endringene som foreslås, ser vi ikke egentlig vil forbedre eller forverre forbindelsene den norske gjengse borgeren har til landet.

Røttene er dype, det må jeg si meg enig med forrige taler i, og det er bare noe vi må ta inn over oss. Som sagt er Grunnloven og alt vi vedtar i denne salen, dynamisk. Man vil endre på den med tiden hvis det blir behov for det, men sånn som det er i dag, ser ikke flertallet at begrunnelsen eller behovet er der.

Svein Harberg (H) [11:58:33]: Jeg har et par kommentarer til det som gjelder kongen og kongefamilien, for det har vært tatt opp av flere at vi i hvert fall burde gi dem muligheten til å være fri. Jeg sa i starten av mitt innlegg at denne saken kanskje dreier seg mer om helheten i forslagene enn om enkeltforslagene. Jeg tror vi kan si at hadde det ikke vært for at kongefamilien selv så sterkt ønsket at det som omhandlet dem, skulle stå i Grunnloven, hadde det ikke stått der. Det er nettopp av respekt for at de ønsket det, som representanten Lindov nå var inne på, at det fortsatt står der. Så kan det godt være at det skal endres på et tidspunkt, men dette er viktig å ha med seg når en snakker om disse forslagene.

Noen av oss har også et forhold til det religiøse innholdet i tros- og livssynssamfunn. Som livssynspolitisk talsperson i en periode i starten av mitt stortingsliv satt jeg i en del utvalg og settinger der det var folk fra flere trossamfunn. Jeg ble overrasket over hvordan de etterlyste at vi måtte stå sterkere på det som gjaldt vår tro og vår kristne tradisjon, for det var grunnlaget for dem – å stå sterkt på det. Det vi har i Grunnloven nå, dreier seg jo ikke om det. Det vi har i Grunnloven nå, handler for meg – og jeg har vært med så lenge nå at jeg har vært gjennom debattene i 2012, da vi behandlet saken, i 2014 og senere – først og fremst om at folkekirken slås fast, og om underbyggelse av folkekirken. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke: Ja vel, så fjernet vi Den norske kirke som folkekirke. Hva da? Hva så? Hvem skal da være til stede i hele landet? Hvem skal da være der og stille opp når hendelser skjer, når folk trenger et sted å gå for å få trøst, for å få hjelp, for å få noen å snakke med? Dette er jo helt sentralt i folkekirkens oppgave. Hvilket alternativ skulle det være til det? Det endrer ikke noe på dagens avstemninger, men jeg hadde lyst til å ta med også det perspektivet.

Som representanten Hagen var inne på, er det en historie, det er noe som er bygd opp over tid, og det er absolutt ikke et rop i folket om å fjerne folkekirken, som er der når vi trenger den.