Stortinget - Møte mandag den 19. desember 2022

Dato: 19.12.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 130 S (2022–2023), jf. Prop. 16 S (2022–2023) unntatt kap. 671, 672, 3671 og 3672, Prop. 23 S (2022–2023) kap. 505, 507, 3505, 3506, 3507 og 5607 og Prop. 26 S (2022–2023) kap. 2540)

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [10:03:15]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Endringar i statsbudsjettet 2022 under Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Endringar i statsbudsjettet 2022 under Kommunal- og distriktsdepartementet og Endringar i statsbudsjettet 2022 under Nærings- og fiskeridepartementet (Innst. 130 S (2022–2023), jf. Prop. 16 S (2022–2023) unntatt kap. 671, 672, 3671 og 3672, Prop. 23 S (2022–2023) kap. 505, 507, 3505, 3506, 3507 og 5607 og Prop. 26 S (2022–2023) kap. 2540)

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fire replikker med svar etter partienes hovedtalere og inntil åtte replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Kirsti Bergstø (SV) [] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid under behandlingen. Det kan være krevende med budsjettbehandling i en tid med mindretallsregjering og forhandlinger i Stortinget, og da vil jeg takke komiteen for den rausheten som har vært i prosessen. Jeg vil også takke regjeringspartiene for godt samarbeid.

Det er dyrtid. Nå er det veldig mange folk som sliter med regninger og renter. Økende priser som tynger økonomien til folk, må møtes med mer rettferdig fordeling. Derfor la SV fram en dyrtidspakke på 8,6 mrd. kr i sitt forslag til budsjett. Det gjorde vi for å styrke kjøpekraften til dem som trenger det aller mest. Vi foreslo også en langt mer omfordelende skattepolitikk og å styrke en rekke sosiale ytelser til dem som har et stort behov for det nå, både minstepensjonister, barnefamilier, studenter og uføre. Vi foreslo også å fortsette arbeidet med de viktige velferdsreformene som SV er i ferd med å drive fram, nemlig gratis SFO for andreklassingene og å fortsette arbeidet med en tannhelsereform der målet vårt er veldig tydelig: Smilet skal ikke ha noe klasseskille, det skal ikke koste mer å gå til tannlegen enn til legen. Det var budsjettet som SV stemte for, og som vi mener ville sikret mer omfordeling og kraftigere grep for natur og klima. Det ble det ikke flertall for, men heldigvis ble det heller ikke flertall for høyresidens forslag.

Jeg skal starte med å rose Høyre for å foreslå å øke barnetrygden. Det er viktig. Det er det enkelttiltaket vi vet virker mest, hvis målet er å bekjempe barnefattigdom. Men der stopper også rosen, for hvis vi ser summen av Høyres og Fremskrittspartiets forslag til budsjett, er karensåret for folk på arbeidsavklaringspenger tilbake – det året som fører folk ut i fattigdom, så de ender opp på bar bakke, til tross for sykdom, og som på ingen måte kan sies å lede til noe raskere behandling eller avklaring. Vi ser også at det er kutt i barnetillegg for uføre, at det skal være dyrere å være organisert, det som er grunnlaget for et trygt og seriøst arbeidsliv, kutt i tannhelsereformen og i offentlig sektor og til enslige forsørgere.

Usosiale kutt og svekket trygghet og velferd er det høyresiden er kjent for, og det var også det det ble mobilisert et alternativ til ved stortingsvalget sist. Budsjettet som SV har forhandlet fram med regjeringspartiene, har gitt enighet på helt sentrale områder. Vi styrker minstepensjonen, uføretrygden, barnetrygden, bostøtten, og det blir ikke noe kutt i dagpengeordningen, som ville rammet flere tusen arbeidsløse. Det blir en tøffere utflytterskatt og mer omfordeling, og vi ser også at velferdsreformer drives framover – gjennom gratis SFO for andreklassinger til høsten og gjennom billigere tannhelse for unge. Det vet vi vil sikre mer trygghet, mer omfordeling og sterkere velferd – og det trengs.

Det er mange som vil si at det ikke er nok, at utfordringene er for store til at de egentlig møtes på godt nok vis gjennom den budsjettenigheten som er. Jeg vil si at det er en start. Det er en start på mer sosial omfordeling, på økt trygghet, og jeg lover fra SVs side at vi skal stå på i kampen for at de som har minst, skal få mer, og at vi skal få velferd og trygghet til flere.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Aleksander Stokkebø (H) []: Arbeid til flere er vår viktigste jobb fordi alle har noe positivt å bidra med til samfunnet. Samtidig ser vi at veldig mange med nedsatt funksjonsevne står utenfor. Vi har sammen sørget for å få kartlagt behovet for flere varig tilrettelagte arbeidsplasser, som viser at vi årlig trenger minst 900 nye. Høyre tar det på alvor og foreslår 1 000 nye. Regjeringen foreslo på sin side opprinnelig 0, og selv enigheten med SV er langt under behovet. Hvorfor godtar SV at køen av folk med nedsatt funksjonsevne uten jobb får fortsette å øke?

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg takker for et viktig spørsmål. Jeg deler synet om at mennesker med ulike former for funksjonsnedsettelser og utviklingshemming skal komme i arbeid og aktivitet. Det at så mange i dag står utenfor arbeid og aktivitet, er et stort hull i vår felles cv.

SV foreslo i sitt budsjett, som representanten Stokkebø sikkert er klar over, en langt større økning. Det fikk vi ikke på plass, men jeg er glad for at vi fikk en styrking, fordi regjeringen hadde ikke funnet rom for å øke antallet VTA-plasser. Jeg er glad for at vi har fått på plass dem vi har fått, og så må det ses på som en del av en større opptrappingsplan, nettopp med mål om at flere skal komme i meningsfullt arbeid og aktivitet i årene som kommer.

Aleksander Stokkebø (H) []: Det er gledelig at det ble økt noe, fra regjeringens nullambisjon til i hvert fall 250, selv om det fortsatt med stor sannsynlighet vil bety at flere unge i årene framover vil stå i kø uten VTA-jobb. Det er jo leit. Alle har noe å bidra med bare vi som samfunn gir dem sjansen. I noen tilfeller er det den oppfølgingen man får til å stå på, som kan senke terskelen for at arbeidsgiver sier ja til å gi noen sjansen og gjøre den enkelte ansatte trygg til å stå i jobb over tid. Derfor vedtok vi sammen i Stortinget at den tilrettelagte oppfølgingen for personer med utviklingshemming i ordinært arbeidsliv må være av varig karakter og ha et omfang tilsvarende det som praktiseres i Helt med-modellen. Regjeringen svarer med et prøveprosjekt der de vil ha oppfølging av deltakere i en innledende periode, f.eks. det første året, og der oppfølgingen i hovedsak overlates til virksomheten selv. Hva synes SV om at regjeringen ikke følger opp vedtaket?

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg deler synet om at vedtaket ikke er fulgt opp, og det skal vi være tydelig på når anmodningsvedtakene skal behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det er viktig med en tydelig oppfølging. Jeg er også enig med representanten Stokkebø i at det er viktig med oppfølging av unge, og derfor er jeg glad for at det også er enighet om nettopp en spesiell oppfølging av unge gjennom et eget løp for å følge dem opp for at de skal komme inn i arbeid og aktivitet. Det er nettopp det å satse hardt på dem som står utenfor arbeidslivet, som kjenner at veien er lang inn, og sikre tilpasset og individuell oppfølging, som kan gjøre det mulig for unge som i dag står utenfor, å ta del i arbeidslivet. Det synes jeg er en gledelig styrking i budsjettet som er til behandling.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: SV og Fremskrittspartiet har tidligere stått sammen om en økning av minstepensjonen på 7 500 kr. I budsjettavtalen med regjeringen har SV fått gjennomslag for å øke minstepensjonen for enslige pensjonister med 4 000 kr samt 450 mill. kr til skogvern, restaurering av natur og Klimasats. Et ord som er brukt mye den siste tiden, bl.a. av SV, er såkalt dyrtid. Dersom SV hadde lagt disse 450 millionene i potten for enslige minstepensjonister, ville beløpet nådd opp mot hva som trengs for å løfte minstepensjonistene med 7 500 kr i året. Hadde det ikke vært mer fornuftig i denne dyrtiden å hjelpe dem som sitter nederst ved bordet, jamfør tidligere forslag fra SV?

Kirsti Bergstø (SV) []: SV og Fremskrittspartiet står sammen i kampen for å øke minstepensjonen. Hvis vi ser på SVs alternative budsjett, foreslår vi nettopp det. Vi foreslo en økning på 7 500 kr. Så vet alle som har vært i forhandlinger, også representanten selv, at man ikke alltid får det akkurat som man vil. Jeg skulle ønske at økningen til minstepensjonene var større. Jeg skulle ønske at vi ga dem en bedre håndsrekning i den dyrtiden vi er inne i nå, enn vi gjør, men jeg mener at også 4 000 kr er penger. Det er en start, og det er noe som vil komme godt med, for er det noe folk som har lite, vet, så er det at alle bidrag teller. For folk som er vant til å snu på kronene, betyr tusenlapper noe. Så ser jeg fram til videre samarbeid og press for å gi en verdig minstepensjon i framtiden.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Tuva Moflag (A) []: Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for samarbeidet i året som har gått, og også i denne saken, og en særlig takk til SV, som vi har blitt enige om neste års statsbudsjett med.

Vi nærmer oss slutten av året. De siste nyttårsaftenene har jeg tenkt på hvordan det neste året skal representere noe nytt og bedre. Inngangen til et nytt år preges av håp og forventning. Men så har det bare blitt mer og mer tydelig at det som venter oss ved et årsskifte, er det ukjente, og at vi i politikken må være forberedt på å snu fort rundt og til dels endre kursen for å komme trygt fram til målet. Når man lever i en usikker tid, blir det i grunnen viktig å se på sporene vi har satt i året som har gått, fordi det også sier noe om hvilken retning vi er på vei.

2022 har representert et veiskille i arbeids- og sosialpolitikken. Lovverket har blitt endret i favør av arbeidsfolk ved flere anledninger, senest gjennom styrking av retten til hele stillinger i høst og skjerping av reglene for innleie, som ble vedtatt forrige mandag. Dette er endringer som folk vil merke i hverdagen på arbeidsplassen, og det er endringer som folk vil merke på lommeboka. De som jobber deltid har oftere lavere lønninger også. Dermed taper de i dobbelt forstand.

I budsjettet for 2023 har vi funnet plass til en heltidspott som skal bidra til å få fart på omstillingsarbeidet som må til for å få på plass flere faste og hele stillinger. Vi styrker også Arbeidstilsynet for å følge opp lovendringer som krever økt innsats fra tilsynsmyndigheten.

I år har også en rekke arbeidstakere fått opprettet pensjonskonto for første gang. Pensjon fra første krone har sikret en million nordmenn bedre pensjonsopptjening. Det betyr at alle arbeidstakere over 13 år skal inkluderes i arbeidsgivers pensjonsordning. En stille revolusjon som vil bety mye den dagen man går av med pensjon.

For 2023 har regjeringen lagt fram et budsjett som fortsatt legger trykk på en ny og mer rettferdig kurs. Gjennom budsjettforliket med SV har vi også fått på plass endringer som er i tråd med god sosialdemokratisk politikk, eller for å si det med ordene som brukes for å beskrive ethvert budsjettforlik: Et godt budsjett har blitt enda bedre. I 2023 og egentlig alle årene som ligger foran oss, er det duket for at politikken må spille en stadig viktigere rolle. De store påplusningenes tid er forbi. Det er gjennom prioriteringer vi viser hva som er viktigst og haster aller mest.

Under Erna Solbergs regjeringsperiode så vi en dobling i antallet unge uføre. Det er en trend vi må snu. Arbeiderpartiet mener at arbeidet med en ny ungdomsgaranti er viktig å prioritere nå. Gjennom en satsing på tvers av arbeid, utdanning og helse skal vi gjøre noe med de barrierene som holder unge utenfor arbeidslivet i dag. Det handler om å sikre kvalifikasjoner, det handler om å få rask og god helsehjelp, og det handler om å få en tett og tilpasset oppfølging fra Nav.

Budsjettdebatten i dag må også handle om den ekstraordinære situasjonen i landet vårt og i hele Europa. Krigen i Ukraina påvirker oss både direkte og indirekte. Norske kommuner har tatt imot 34 000 ukrainske flyktninger i år, og det er ventet om lag like mange neste år. Det er mennesker som trenger bolig, velferdstjenester, sosial oppfølging og jobb så snart de er klare for det.

Renteøkning, prisvekst og ekstraordinær dyr strøm gjør også at mange som ellers har klart seg fint, nå sliter med å få endene til å møtes. Mange må endre på forbruket sitt. Man har ikke råd til det samme som før. Aller verst er dette for dem som har minst i utgangspunktet. Derfor må vi fortsette å bedre situasjonen til dem som har dårligst råd, og vi må fortsette arbeidet med å redusere forskjellene i samfunnet.

Vi fortsetter å bygge ut velferden og inkluderer nå andreklassinger i ordningen med gratis kjernetid i SFO. Vi øker barnetilleggene for folk som mottar arbeidsavklaringspenger, dagpenger eller deltar i kvalifiseringsprogrammet. Sosialhjelpsmottakere skal få utbetalt 1 000 kr ekstra til jul, og uføre på minstesats får en ekstra utbetaling på 3 000 kr neste år. Vi øker minstepensjonen for enslige, en gruppe som er særlig utsatt for å ha dårlig råd. Det er lettere å være to om regningene.

Vi vet ikke med sikkerhet hva 2023 fører med seg, men vi vet at det er behov for en trygg styring og en mer rettferdig politikk, som sørger for at alle kommer seg gjennom den krevende tiden vi lever i. Når folk trenger velferdsstaten som mest, skal vi være her. Det er det sosialdemokratiet handler om.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) []: I velferdssamfunnet vårt har vi mange tidsbegrensede ordninger. Blant annet er det slik at hvis du går på dagpenger og har gått på det i to år, detter du ut av dagpengeordningen. Hvis du er sykmeldt i mer enn ett år, detter du ut av sykepengeordningen, faktisk i et halvt år, med mindre du kommer tilbake i jobb. Hvorfor er representanten Moflag for at mennesker som fortsatt er syke, skal falle ut av sykepengeordningen etter ett år, uansett?

Tuva Moflag (A) []: Vi har en sykepengeordning i Norge som varer en periode, og de som fortsatt er syke etter det, eller har nedsatt arbeidsevne, går over i en ny ordning som representanten kjenner veldig godt, nemlig arbeidsavklaringspenger. Det er en ordning som gjør at de som trenger lenger tid, faktisk får muligheten til enten å komme tilbake til arbeidslivet gjennom en oppfølging fra Nav, eller å bli avklart til en uføretrygd. Det er en ordning som avløser den andre.

Representanten brukte selv ordet «detter» ut. Det representanten burde være mer opptatt av, er folk som falt helt ut av arbeidsavklaringspengeordningen, ut i fattigdom, og som ble stående nærmest på bar bakke. Jeg vil nesten sende et spørsmål i retur til representanten om det, men jeg har sett at jeg får et spørsmål til, så jeg får vente og se hva som kommer.

Henrik Asheim (H) []: «Detter» ut er altså egentlig ikke mitt ord. Det er representantens ord, og det ble brukt om arbeidsavklaringspenger – at man detter ut av ordningen, fordi tidsbegrensningen går ut. Så svarer representanten at nei, da går man over på arbeidsavklaringspenger. Det er jo ingen automatikk i å gå fra sykepenger til arbeidsavklaringspenger. Noen gjør faktisk ikke det. Eller for den saks skyld dagpenger, om man er arbeidsledig i to år. Man har ikke kommet i jobb. Man søker jobber, men så har det gått to år, og da detter man ut, for å bruke representantens egne ord. Mange av dem havner på sosialhjelp.

Mitt poeng med dette spørsmålet er selvfølgelig at representanten ved mange anledninger har vært veldig kritisk til at man har en tidsbegrensning på arbeidsavklaringspenger og at det har en konsekvens dersom tiden går ut, men den samme representanten stemmer da for et budsjett som har akkurat det samme prinsippet for arbeidsledige, eller for dem som er syke. Derfor må representanten nesten redegjøre for hvorfor det prinsippet er så viktig i den ene ordningen, og ikke i de andre.

Tuva Moflag (A) []: Det er fordi vi ser at den politikken som Høyre-regjeringen førte, ikke fikk oss fram til det som er målet, nemlig å sørge for at folk kommer tilbake i arbeidslivet. Tvert imot ser vi at fordi man hadde den stramme tidsbegrensningen på arbeidsavklaringspenger som Høyre innførte, bidro det også til at flere kom raskere – kanskje for raskt – over på uføretrygd, istedenfor å komme tilbake inn i arbeidslivet. Det er fordi fokuset blir på inntektssikring, istedenfor at fokuset blir på å finne den arbeidsevnen som er der.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Regjeringen la fram sitt originale budsjett for noen måneder siden. De har senere inngått et budsjettforlik med SV med et par påplusninger. Representanten sa i sitt innlegg at et godt budsjett har blitt enda bedre. Mener representanten Moflag at budsjettet ble bedre med budsjettforliket med SV? I så fall: Hvorfor la man ikke fram det som var det beste alternativet, med en gang?

Tuva Moflag (A) []: Jeg tror at representanten fra Fremskrittspartiet også kjenner veldig godt til hvilken dynamikk som er i budsjettforhandlinger. Det er sånn at man kommer ut av budsjettforhandlinger med et resultat som er noe annerledes enn det man gikk inn i forhandlingene med. Men det jeg er veldig glad for, er at alle de endringene som har kommet i løpet av høsten, er veldig i tråd med den politikken som Arbeiderpartiet også står for.

Det er positivt at vi nå har funnet rom for disse 250 ekstra VTA-plassene som har blitt omtalt tidligere i replikkordskiftet. Jeg er glad for at vi øker barnetilleggene for de ulike ordningene – arbeidsavklaringspenger, dagpenger osv. Det er positivt at et budsjettforlik faktisk bidrar til å oppnå den politikken som også Arbeiderpartiet er opptatt av.

Mímir Kristjánsson (R) []: Denne regjeringen har veldig fortjenstfullt satt i gang en storrengjøring i arbeidslivet, og den har begynt å øke bevilgningene til Arbeidstilsynet også i dette budsjettet, etter mange lange år med dårlige budsjetter for det tilsynet. Samtidig er det en følelse blant både de tillitsvalgte i Arbeidstilsynet og enkelte andre tillitsvalgte av at mengden oppgaver til tilsynet øker enda raskere enn bevilgningene. For hver nye, gode regel vi vedtar for arbeidslivet i denne sal, får Arbeidstilsynet mer å gjøre. Spørsmålet til representanten Moflag er om regjeringspartiene føler seg trygge på at Arbeidstilsynet nå faktisk får en økning, eller om de ikke i realiteten risikerer – på grunn av så økte oppgaver – at de egentlig ender med mindre penger og mindre romslige rammer.

Tuva Moflag (A) []: Som representanten Kristjánsson er inne på, er vi også godt kjent med de tilbakemeldingene som har kommet fra tillitsvalgte i Arbeidstilsynet, og det er tilbakemeldinger vi tar på alvor. Nå har vi klart å finne rom for en økning til Arbeidstilsynet i dette budsjettet, og så vil vi ha nær dialog med etaten framover for å se at budsjettet står i stil med de oppgavene etaten må utføre. Men det er jo sånn at dette er et ekstraordinært krevende budsjett hvor man har vært nødt til å holde igjen på mange områder.

Jeg er glad for at vi har funnet en økning til Arbeidstilsynet, ettersom vi har mange nye, gode lover som skal følges opp, men det er klart at her skal vi ha nær dialog med de tillitsvalgte for å sørge for at de faktisk kan gjøre den jobben vi krever av dem. Det er viktig at vi ikke bare peker. Det er viktig at vi også sørger for at de har de rammene de trenger for å gjøre jobben sin.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Henrik Asheim (H) []: Vi er inne i en tid som krever mye av mange. Helt vanlige familier med to normale inntekter merker nå at summen av utgiftsøkninger vokser seg større enn lønnsveksten, og at månedsbudsjettene blir trangere.

Dette er allikevel aller mest krevende for dem som står utenfor arbeidslivet, eller som har de laveste inntektene. Derfor har Høyre laget et alternativt budsjett som har andre politiske løsninger enn dem Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er enige om. Vi ønsker å hjelpe dem som har de største utgiftsøkningene, mer, og det er de som har forsørgeransvar. Det gjør vi konkret gjennom å øke barnetrygden med 3 000 kr per barn opp til 18 år. I tillegg senker vi skatten på inntekt for dem med lav og moderat inntekt.

Vi vet at den aller beste måten å komme ut av varig lavinntekt på, er å gå fra ytelser til arbeid. Derfor må vi ha en politikk som gjør at flere av dem som står utenfor arbeidslivet, får muligheten til å komme tilbake. Det er ganske utrolig at vi i en tid hvor vi har 70 000 ledige jobber og over 200 000 mennesker utenfor arbeidslivet – mennesker som er i arbeidsfør alder og ikke går på helserelaterte ytelser – altså har en regjering som både i revidert nasjonalbudsjett og i budsjettet for neste år har kuttet i arbeidsmarkedstiltak.

Heller ikke SV prioriterte én krone til dette da de forhandlet med regjeringen. Det brukes altså stadig mindre på de tiltakene som faktisk kan hjelpe flere i jobb. Det er selvfølgelig alvorlig for dem som driver bedrifter og trenger ekstra folk, men det er ikke minst en tapt mulighet for mange av dem som mest av alt ønsker seg en jobb å gå til.

Her legger Høyre frem et tydelig alternativ. Vi foreslår å bevilge penger til 1 000 nye tiltaksplasser. Det er plasser som kan brukes av Nav på ulike måter, men med ett mål for øye – å sørge for at de som står langt unna arbeidsmarkedet, får en ekstra mulighet til å nå sitt mål: nemlig å få den jobben de trenger for å løfte sin egen inntekt og oppleve den gleden og verdigheten en jobb faktisk gir.

For dem som står nærmere arbeidsmarkedet, har regjeringen valgt å stramme til deres muligheter også – ikke først og fremst gjennom budsjettet, men gjennom lovendringer som gjør det vanskeligere å komme i arbeid. Da regjeringen strammet inn på adgangen til midlertidige ansettelser, måtte statsråden selv innrømme at adgangen til å ansette midlertidig var bra for dem som var ledige, men som sto nærmest arbeidsmarkedet, fordi det lettet inngangen. Allikevel valgte de å stramme inn på adgangen til å ansette midlertidig. Selv om vi vet at 40 pst. av de som ansettes i bemanningsbransjen, kommer fra arbeidsledighet, velger altså regjeringen å stramme kraftig inn på muligheten til å leie inn arbeidskraft gjennom bemanningsbyråer.

Et av resultatene av dette fikk vi se i Dagsavisen før helgen. CBA Fagformidling i Oslo sender nå oppsigelse til 120 av sine fast ansatte før jul – på grunn av nye regler innført av venstresiden. Det kuttes altså i de offentlig finansierte tiltakene for å hjelpe folk tilbake i jobb, og det strammes til i lovverket, slik at de som kan søke jobber på egen hånd, møter en høyere mur enn tidligere. Det er det motsatte av hva vi trenger.

Et annet skille mellom Høyre og regjeringen er at vi også prioriterer tiltak som gir en meningsfull hverdag til dem som ikke kan gå rett inn i ordinære jobber. Da vi hadde høring i komiteen om budsjettforslaget fra Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen, omtalte likestillingsombudet det som en skam. Det de viste til, var at regjeringen ikke øker antallet VTA-plasser i en situasjon hvor køene vokser. Dette er et veldig godt tilbud for dem som sliter med fysiske eller psykiske lidelser, og ikke minst for dem med utviklingshemming. Også de trenger den opplevelsen vi andre setter så høyt – å føle at man er til nytte, å ha gode kollegaer, å ha dårlig tid om morgenen, å glede seg til julebord eller helg – ja, rett og slett det å ha en jobb å gå til.

Derfor foreslår vi 1 000 nye varig tilrettelagete arbeidsplasser – et fantastisk tilbud for dem som bruker det, og noe vi trenger mer av i samfunnet vårt, ikke mindre. Det er grunn til å rose SV for tross alt å få på plass 250 flere plasser enn Arbeiderpartiet og Senterpartiet foreslo, men det er dessverre mindre enn det som er nødvendig for at køene skal gå ned.

For Høyre er det viktigste å prioritere å hjelpe flere med å få økonomien til å gå opp, å hjelpe flere over til det de aller fleste vil ha – en jobb å gå til og en lønn å leve av – og å sikre en meningsfull arbeidshverdag også for dem som ikke kan stå i ordinært arbeid.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Vereide (A) []: For ikkje så altfor lenge sidan var representanten Asheim og den vyrde komiteen med på komitéreise i USA. Då vi reiste rundt i USA, fekk vi møte veldig mange folk som deltok i det amerikanske arbeidslivet, men det var ein ting som eg trur kanskje representanten frå Høgre òg la merke til. Det var nemleg kor nedsmuldra og øydelagt det organiserte arbeidslivet i statane var. Når vi ser ein så klar samanheng mellom låg organiseringsgrad i arbeidslivet og kva det fører med seg både for arbeidstakarane og for produktiviteten, kvifor meiner representanten frå Høgre det er riktig å kutte i fagforeiningsfrådraget og med det gjere det mindre lukrativt å organisere seg?

Henrik Asheim (H) []: Først kan jeg bekrefte at de inntrykkene vi fikk som komité i USA, deler jeg med representanten. Vi så et samfunn hvor det å være fagorganisert innebærer at hvis man f.eks. går ut i streik, har man ikke rett til å få jobben sin tilbake, for arbeidsgiver kan bare ansette en ny. Det er ikke rart at et trepartssamarbeid i USA er helt utenkelig, sammenlignet med det vi har i Norge.

Det andre vi har vært opptatt av i denne perioden, er å kritisere den regjeringen som Vereide støtter, nemlig fordi man ikke involverer alle partene i trepartssamarbeidet. Det er en trussel mot trepartssamarbeidet vårt at de som f.eks. er organisert i Unio, Akademikerne eller YS, opplever at de blir satt til side fordi LO skal være hele parten.

Representanten spør hvorfor vi ikke er med på økningen i fagforeningsfradraget sammenlignet med Solberg-regjeringens nivå. Det er fordi vi prioriterer pengene på å senke skatten for alle ansatte. Men vi har et solid fagforeningsfradrag også i vårt budsjett, for vi mener det er en særegen situasjon – at man skal få skattefradrag for å betale fagforeningskontingent.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Representanten Asheim sa at Høyre har andre politiske løsninger og et tydelig alternativ. Det går bl.a. ut på at nettobevilgningen på vårens budsjett er 2,5 mrd. kr lavere enn forliket med SV. Det er altså langt større kutt enn det er påplussinger. Et av kuttene gjelder arbeidsavklaringspenger. Det omfatter over 130 000 mennesker og er av de ordningene som absolutt må forbedres, ikke svekkes. Høyre svekker den ordningen med 690 mill. kr og sier at karensåret skal fungere som insentiv for Nav til å avklare folk raskere. Hva er det som tilsier at det kommer til å skje framover, når vi kjenner bevilgningene til Navs administrasjon, med svakere muligheter for tett oppfølging enn tidligere?

Henrik Asheim (H) []: Her var det mange spørsmål i ett fra representanten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Nei, det var ett spørsmål.

Henrik Asheim (H) []: Nei, det var ikke det, for det var spørsmål både om ABE-kuttet, om karensåret og om hvordan dette skal fungere. La meg ta karensåret først. Som jeg nevnte i replikkordskiftet med representanten Moflag, er det ikke unikt at vi har ordninger som er tidsbegrenset. AAP er en tidsbegrenset helserelatert ytelse. Jeg er helt overbevist om at AAP-ordningen kan fungere langt bedre enn i dag. Vi hadde et møte med AAP-aksjonen senest forrige uke, for nettopp å få innspill til hvordan dette kan fungere bedre. Vi tror det bør være slik at når en tid har gått ut, må det ha en konsekvens. Det har ført til raskere avklaringer i Nav. Det andre er – helt riktig – at vi ber offentlig sektor om å effektivisere. Det har vi gjort også med tanke på budsjettet til Nav, men vi bevilger penger til 1 000 nye tiltaksplasser som gir Nav-kontorene der ute et større handlingsrom til å følge opp dem som står utenfor arbeidslivet.

Kirsti Bergstø (SV) []: Representanten Asheim snakket i sitt innlegg om arbeid og arbeidsløse. Da er det betimelig å se på Høyres forslag til budsjett, som kutter i feriepenger for arbeidsløse og permitterte – og som også ønsker å kutte i dagpenger, som regjeringen hadde hentet inspirasjon fra i sitt forslag til budsjett. Det er klart at man trenger styrkede arbeidsmarkedstiltak – helst i offentlig regi, ønsker SV – men da er det betimelig å spørre: Tror representanten Asheim at folk lettere får arbeid av å bli fattigere?

Henrik Asheim (H) []: Det tror jeg ikke. Når vi foreslår å ta bort det som representanten kaller for feriepenger, altså ferietillegget, er det fordi vi går tilbake til den ordningen vi selv innførte. Den innebar at hvis du er arbeidsledig i ett år, kan du ta fire uker ferie fra jobbsøking uten avkortning i dagpenger. Det som veldig ofte ikke kommer frem fra venstresiden når de snakker om denne ordningen, er at dersom du tar ferie når du er arbeidsledig, får du ikke dagpenger. Du får dem i stedet som et ferietillegg året etter. Det gjør ikke hverdagen enklere for dem som er arbeidsledige. Vi mener det er en mer sosial ordning å si at den som er arbeidsledig lenge, kan f.eks. ta ferie med familien sin i fire uker og samtidig få dagpenger utbetalt som før. Det er forskjellen på de to modellene.

Når det så gjelder forslaget om å beregne kun det siste året for dagpengeutbetaling, må jeg innrømme at vi ble litt overrasket da dette ble fremmet av den regjeringen som sitter nå, for da vi fremmet forslaget i 2017, ble det omtalt som dypt usosialt av de samme partiene som nå foreslår det. Jeg mener det er riktig å si at dagpenger først og fremst skal beregnes for dem som har vært tett på arbeidsmarkedet, og at det heller finnes andre ytelser og ordninger for dem som har vært arbeidsledig lenge.

Mímir Kristjánsson (R) []: I Høyres alternative statsbudsjett er det flere store og usosiale kutt i velferdsordningene. Det gjelder kutt i dagpenger, som representanten Bergstø var inne på, det gjelder gjeninnføring av karensåret i arbeidsavklaringsordningen, som representanten Lundteigen allerede har vært inne på, og det gjelder kutt i barnetillegg for uføre. Tankegangen bak disse kuttene synes for meg å være en form for alternativ medisin, der man tror at de uføre f.eks. blir mer motivert til å jobbe hvis de får redusert barnetillegget, eller at den som ennå ikke er ferdig avklart plutselig vil bli avklart enten til arbeid eller trygd på magisk vis ved å få karens på arbeidsavklaringspenger. Så mitt spørsmål til representanten Asheim er om dette er den eneste typen alternativ medisin han tror på, eller om han også tror på andre.

Henrik Asheim (H) []: Jeg tror ikke på noen form for alternativ medisin. Jeg er veldig kritisk til alternativ medisin, men det kan vi ta en annen gang.

Noe av det representanten tar opp, for å ta en annen innfallsvinkel enn de to andre replikantene fra venstresiden, er reduksjonen i barnetillegget for uføre. Når man blir uføretrygdet, får man 66 pst. av den opprinnelige lønnen man hadde, men man kan få et behovsprøvd barnetillegg oppå det, som i enkelttilfeller kan gjøre at man får mer utbetalt enn det man hadde i inntekt før man ble ufør. Vi mener det er veldig usosialt hvis det er slik at f.eks. en kvinne som har vasket på en skole og blitt ufør, så går på arbeidstrening og gjør alle de tingene som trengs, kommer tilbake i arbeid, og så skal hun gå ned i levestandard. Det kan ikke være slik at man taper penger på å gå over i arbeid. Senest denne morgenen har vi hørt om saker der man har kommet over fra uførhet til arbeid, og så har man tapt penger på å gjøre det på grunn av regelverket i Nav.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke for samarbeidet og for forliket med Sosialistisk Venstreparti.

Det er i 2022 en sterk økning i andelen av befolkningen som opplever å ha dårlig råd. Det går fram av en utvalgsundersøkelse som er gjennomført regelmessig i perioden 2017–2022, og det framkommer nå i Nav-rapport nr. 5 2022, som heter «Lavinntekt og levekår i Norge. Tilstand og utviklingstrekk – 2022».

Vi opplever svært høy prisstigning. Den er i hovedsak kostnadsdrevet, ikke etterspørselsdrevet. Viktigst er tyske strømpriser som slår direkte inn i Norge som følge av at strømprismarkedet ikke styres politisk. Prisnedskriving av strøm til husholdninger og jordbruk har virket svært positivt og dempet prisstigningen med over 2 pst. For resten av samfunnslivet gir imidlertid ekstremt høye priser og uforutsigbare strømpriser grunnlag for høy prisstigning.

Når regjeringa skal få kontroll på kostnadsdrevet prisstigning med høyere rente og strammere finanspolitikk, vil arbeidsledigheten måtte øke, og samtidig ser vi at forskjellene mellom de som har arbeidsinntekt, kontra de som er avhengig av ytelser fra Nav, øker.

Dersom anslaget for prisstigning for 2023 er 1 pst. feil og vi kjenner til at vårt budsjett er på 558 mrd. kr, betyr det om lag 5,5 mrd. kr. De satsene som blir prisjustert for 2023 på vårt budsjett, er prisjustert med 2,8 pst. Prisveksten de siste tolv månedene, fra november i fjor til i november i år, er på 6,5 pst. Dette gir enorme beløp hvis anslaget er feil.

Den viktigste debatten om økonomisk politikk framover er hvordan vi skal få kontroll med strømprisene. Dette tar drivkreftene bak prisstigningen ved roten og sikrer nasjonal kontroll og konkurransedyktige strømpriser som er stabile og forutsigbare, jf. Hurdalsplattformen.

I Nav-rapporten som jeg refererte til, heter det at når det gjelder høy andel med lavinntekt blant personer med ytelser fra Nav, er den høyest blant aleneboende minstepensjonister, mottakere av kvalifiseringsstønad og supplerende stønad og blant sosialhjelpsmottakere. Personer som tilhører familietypen enslige med barn, er tre ganger så ofte å finne i lavinntektsgrupper sammenlignet med dem som tilhører familietypen par med barn. Vi må derfor få en debatt om alle minsteytelser, alt fra veiledende sosialhjelp, dagpenger, kvalifiseringsprogrammet, uføretrygd, barnetillegg og til enslige pensjonister. Disse ytelsene er lakmustesten på den norske velferdsstaten – om den yter rettferdighet til de økonomisk svakeste i samfunnet.

Arbeids- og velferdsetatens driftsbudsjett for 2023 er ved forliket på 12 819 020 kr – drift av hele Nav, altså kontorer i kommuner og bydeler, spesialavdelinger og utvikling av nye dataløsninger. Overskridelser av IKT-bevilgninger i arbeids- og velferdsetaten er dessverre nærmest blitt en vane for Stortinget og kontrollkomiteen. Nå gjelder det program Prosjekt 3 – sykepenger. For å rette opp finansieringen og overskridelsene må en for å gjennomføre det pågående IKT-prosjektet prioritere slik fra etatens side at det blir færre fagfolk. Det er det etaten gjør. Det blir dermed redusert saksbehandling og mindre tid til tett oppfølging, kortere åpningstider og færre fagfolk ved de lokale Nav-kontorene. Dette er en konsekvens som er stikk i strid med det som var Stortingets vedtak da vi behandlet saken om Nav den 29. november i år.

Oppsummert kan jeg si dette: Strømprisene må komme under norsk politisk styring. Finanspolitikken må brukes til å stille opp for folk som bor ytterst, enten geografisk eller sosialt. Minsteytelser på pensjon og trygd må heves i tida framover. Nav-kontorene må åpnes, slik at våre medmennesker får faglig hjelp av folk de kan stole på, og som forstår det hele mennesket og familiens situasjon og kan opprette en god relasjon. Det er den gode relasjonen mellom fagfolk i Nav og de menneskene som trenger ytelser, som nå må prioriteres. Det er der det svikter. Det er der det må skje en forandring. Alt dette må skje innenfor den viktige parolen som Senterpartiet og Arbeiderpartiet står sammen om, nemlig: Gjør din plikt og krev din rett. Senterpartiet må være tro mot Samholds-Norge, ikke Markeds-Norge.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Anna Molberg (H) []: En av fire bedrifter melder nå at de trolig vil måtte redusere antall ansatte det kommende året, ifølge en undersøkelse fra NHO. I tillegg kunne vi forrige uke lese i Dagsavisen at et bemanningsbyrå sier opp 120 fast ansatte før jul på grunn av regjeringens nye regler om innleie. På samme måte som i revidert budsjett kutter regjeringen i tiltak som skal få folk i jobb også i år.

Mye tilsier at flere kommer til å bli arbeidsledige framover, og regjeringen øker likevel terskelen for å komme inn i arbeidslivet med nye rigide regler. Hva vil bli Senterpartiets viktigste grep for å sikre eksisterende og nye arbeidsplasser?

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er ikke korrekt at regjeringa øker terskelen for å komme inn i arbeidslivet. Det regjeringa legger opp til i forbindelse med arbeidsmiljøloven, som jeg regner med representanten tenker på, er et mer velorganisert arbeidsliv. Det er et arbeidsliv hvor det blir færre gjestearbeidere. Det er en utvikling som hele fagbevegelsen ønsker, og det er en utvikling som vi ser nå går i en positiv retning, i den forstand at de som har vært ansatt i bemanningsselskaper, nå i stor grad blir ansatt i produksjonsbedriftene – altså de bedriftene som benyttet seg av gjestearbeidere. Det er en positiv utvikling.

Det som er konsekvensen av en stram finanspolitikk og en økende rente, er sjølsagt at aktiviteten i økonomien går ned. Det gir store utfordringer framover, men den politikken er Høyre en sterkere pådriver for enn regjeringspartiene.

Anna Molberg (H) []: Senterpartiet skriver i sitt eget stortingsvalgprogram at det er spesielt viktig å satse på lønnstilskudd til bedrifter som ansetter folk med delvis arbeidsevne. I regjeringens eget statsbudsjett står det skrevet at arbeidsmarkedstiltak er viktig for å øke arbeidsstyrken, uavhengig av konjunkturene. Selv om arbeidsledigheten enn så lenge er lav, står 250 000 nordmenn i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Når både partiprogrammet til Senterpartiet og regjeringens budsjett er så tydelig på viktigheten av det offentliges rolle i å inkludere mennesker i arbeidslivet, passer dette ganske dårlig med politikken som vedtas. Hva er da regjeringens begrunnelse for så kraftig å redusere bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak?

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Svaret er enkelt: Det er et stramt budsjett.

Når jeg har lest merknadene til Høyre, blir jeg veldig glad på det punktet, for her har Høyre endret politikk. Høyre sier nå at en skal ikke se på arbeidsmarkedstiltak i forhold til arbeidsledigheten. Høyre sier nå at arbeidsmarkedstiltak må rettes inn mot de mange som er utenfor arbeidslivet, sjøl om det er liten arbeidsledighet. Det er en gledelig utvikling, det er en utvikling i tråd med både Arbeiderpartiets og Senterpartiets forståelse av hvordan arbeidsmarkedstiltak skal brukes. Jeg håper vi kan være enige om det framover i neste budsjett, for da vil det bli bedre for disse gruppene.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Representanten Lundteigen brukte litt tid på å snakke om at man trenger mer politisk styring i Norge. Jeg husker godt at representanten Lundteigen hadde en replikk til meg da situasjonen var annerledes og Fremskrittspartiet var med og styrte. Fremskrittspartiet og SV har jo vært blant de partiene som historisk sett har vært mest skeptiske til EU og EØS. Er det etter representanten Lundteigen og Senterpartiets syn mulig å sikre velferdsgoder til norske innbyggere uten eksport av velferdsgoder til EU-land og EU-innbyggere?

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Nei, som konsekvens av EØS-avtalen og de forpliktelsene som der er, og de forordninger som gjelder, er faktum at den folketrygdlov som vi bestemmer, med de regelverk og de ytelser, må praktiseres sånn at det blir likebehandling innenfor et EØS-område. Når Fremskrittspartiet sier at en ikke ønsker en sånn likebehandling, er det jo bare å melde seg ut av samfunnet, for vi er nødt til å forholde oss til lover som er vedtatt av det norske stortings flertall, og da er det det som gjelder. At Fremskrittspartiet ikke liker det – vel, det er et problem for dem. Men Senterpartiet må ha rettssikkerhet – alle må få behandling i henhold til norsk lov. Det har framgått av vår behandling av EØS-trygdeskandalen, som Fremskrittspartiet dessverre meldte seg ut av.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Stadig flere mennesker sliter på grunn av høye priser på strøm, drivstoff, matvarer, skatter og avgifter. I vårt alternative statsbudsjett kutter vi skatter og avgifter, slik at folk flest skal kunne klare seg på egen inntekt framfor statlige ytelser.

Fremskrittspartiet er opptatt av å sikre gode velferdsordninger og et bærekraftig velstandssamfunn. Vårt alternative statsbudsjett bygger opp under disse målsettingene.

Det er stor enighet i denne salen om at arbeidslivet skal være trygt, fleksibelt, familievennlig og med plass til alle. Flere står utenfor arbeidslivet, og antall eldre vil øke kraftig i årene framover. For å sikre vår velferdsmodell for framtiden er det nødvendig at alle bidrar etter evne, og virkemidlene må innrettes på en måte som gjør at det alltid lønner seg å stå i arbeid. I vårt forslag til statsbudsjett ligger det inne flere tiltak for å stimulere til arbeid samt avvikling av særytelser til funksjonsfriske mennesker, noe som i hovedsak bidrar til å forlenge utenforskapet.

I vårt forslag ligger det inne en harmonisering av ytelsesnivået mellom dagpenger og arbeidsavklaringspenger. Det er i dag ulikt ytelsesnivå for dagpenger ved arbeidsledighet og for de som midlertidig skal gjennom et avklaringsløp for tilbakeføring til arbeid eller varig uføretrygd. Det er uheldig at det gjøres forskjell på ytelsesnivået mellom slike stønader, da de økonomiske insentivene for å søke seg til helserelaterte ytelser blir størst.

I tillegg til å målrette inntektssikringsordningen prioriterer Fremskrittspartiet å løfte alderspensjonistene. Alderspensjonen skal bidra til at alle eldre får en verdig alderdom basert på opptjente rettigheter. Mot Fremskrittspartiets stemmer ble pensjonsreformen innført i 2011, og det med en reguleringsmodell som førte til at alderspensjonen ble underregulert med 0,75 pst., noe som har resultert i at pensjonen har tapt seg i verdi og at pensjonistene har tapt kjøpekraft på over 60 mrd. kr over ti år.

I februar 2021 fikk Fremskrittspartiet gjennomslag for å fjerne denne underreguleringen, og pensjonistene sikres nå en inntektsvekst lik snittet av lønns- og prisveksten. Men det gjenstår fortsatt en del for å gi pensjonistene et løft som sikrer dem en rettferdig pensjon og gode levekår. Gifte og samboende pensjonister får fortsatt sin pensjon avkortet med 10 pst. hvert eneste år. Det er grunnleggende urettferdig at pensjonister på grunn av sivil status får lavere pensjon enn de har opparbeidet seg gjennom et langt yrkesliv.

Fremskrittspartiet er opptatt av at de som har de laveste pensjonene, skal få økt sin pensjon slik at de kommer over EU60. Dette er svært viktig for deres hverdagsøkonomi. Derfor foreslår vi å øke minstepensjonen med 7 500 kr, og vi foreslår også i nysalderingen at disse pensjonistene får en engangsutbetaling på 3 000 kr.

Stadig oftere hører vi historier om folk som opplever Nav som lite imøtekommende og med svært lang behandlingstid. Det er derfor viktig at det rettes innsats mot at Nav blir tilgjengelig og brukervennlig. Stortinget har vedtatt at det skal opprettes et Nav-ombud, da det er viktig at Nav-brukerne blir ivaretatt av et slikt ombud. Det har imidlertid gått svært lang tid siden vedtaket ble fattet, uten at noen etablering har skjedd. Dette må komme raskt på plass, og ordningen må bli ubyråkratisk og brukervennlig.

Det gis i dag overgangsstønad til funksjonsfriske mennesker hvor den eneste særskilte utfordringen er at mottakeren av stønad er alene med barn. Fremskrittspartiet mener at det ikke er behov for en særskilt stønad for enslige forsørgere. Vi ser det som hensiktsmessig og rettferdig at disse henvises til ordinære studieordninger, som Lånekassen, og eventuelt gis veiledning til ordinær oppfølging av Nav.

Men noen mennesker klarer ikke å stå lenge i jobb grunnet helseproblemer. Det er viktig at en har en god uføretrygd som fanger opp disse. Samtidig er det et viktig prinsipp at inntekt fra arbeid alltid bør være høyere enn mottak av passive ytelser. For en del mennesker vil det å kombinere eksempelvis uføretrygd, barnetillegg, bostøtte og andre ytelser gi høyere ytelser enn arbeid ville gitt. Fremskrittspartiet mener at nivået på uføretrygd og barnetillegg totalt ikke skal overstige 90 pst. av tidligere inntekt.

I vår jobb som politikere møter vi ofte personer med nedsatt funksjonsevne rundt om i landet, og vi har lært mye om viktigheten av å ha en jobb å gå til for disse. Dette er en gruppe mennesker som bidrar stort til samfunnet på sine arbeidsplasser, enten det er i skjermet bedrift eller i ordinær virksomhet. Det er et stort behov for flere VTA-plasser. Derfor foreslår vi en økning på 500 plasser.

Med dette tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Presidenten []: Representanten Dagfinn Henrik Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Trine Lise Sundnes (A) []: Det er fristende å tydeliggjøre at avkortingen i pensjonen når det gjelder sivilstatus, egentlig er et tillegg for enslige, som Fremskrittspartiet har bidratt til å gjøre 10 pst. mindre hvert eneste år de har hatt mulighet, men det er ikke det jeg skal spørre om. Vi har hørt tidligere i dag at Høyre ikke går inn for en økning av fagforeningsfradraget, men i Fremskrittspartiet går man lenger og fjerner fagforeningsfradraget for medlemskap i en fagforening. Til sammenligning foretar Fremskrittspartiet seg ingenting når det kommer til arbeidsgivernes fradrag for kontingenten til sin arbeidsgiverforening som ivaretar arbeidsgiveriet. Hvorfor ikke?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Med Fremskrittspartiets forslag til statsbudsjett vil en familie på fire med to barn motta 32 000 kr mer i året i kjøpekraft enn med det forslaget som sannsynligvis får flertall i denne salen. I vårt forslag til statsbudsjett har vi lagt til grunn en skattelettelse for alle arbeidstakere i Norge, ikke bare for dem som er tilsluttet fagbevegelsen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Fremskrittspartiet følger opp sin linje om at det ikke er behov for særskilte ytelser til foreldre som blir alene med unger. Det er jamt over yngre foreldre, og det er jamt over små unger. Som jeg refererte til, er det undersøkelser som dokumenterer at personer som tilhører familietypen enslige med barn, er tre ganger så ofte å finne i lavinntektsgruppene, sammenlignet med dem som tilhører familietypen par med barn. Fremskrittspartiet er opptatt av enslige minstepensjonister. Fremskrittspartiet prøver å få en image, en utadrettet forståelse av seg sjøl om at de hjelper de svakeste. Men de er helt konsekvente på at ikke minst yngre foreldre, gjerne kvinner med små barn, ikke skal ha noen ekstra skjerv. Hva er det som er årsaken til denne linja?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Det er slik at i de siste årene har det blitt en halvering av antallet som mottar denne type ytelser, og det er fordi vi har gode ordninger som i dag fanger opp dem som har behov for en ekstra skjerv i forbindelse med at de f.eks. skal ta utdannelse. Men det er også et faktum at slike ytelser er passive ytelser, som gjør at svært mange kanskje venter med å gå videre i et studieløp eller i et yrkesløp.

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg slår meg ikke til ro med svaret representanten Olsen ga til forrige replikant. Overgangsstønaden som representanten Olsen var tydelig på at Fremskrittspartiet vil fjerne, er jo for at aleneforsørgere skal ha muligheten til å ta utdanning for så å kunne forsørge seg selv og ungen sin med begge beina godt plantet i arbeidslivet. Derfor er enten fagbrev eller annen type utdanning ønskelig.

Tidligere fremskrittspartiformann Carl I. Hagen uttalte i sin tid at alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får for mye hjelp fra det offentlige. Det er ikke sikkert representanten Olsen ville brukt akkurat de samme ordene, men det er akkurat den samme politikken.

Hvorfor vil Fremskrittspartiet straffe aleneforsørgere økonomisk? Er det fremdeles et moralsk spørsmål?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Som jeg sa i mitt forrige svar, har det skjedd en halvering. Det er ca. 11 000 mottakere av denne ordningen i dag. Den halveringen som har skjedd, har nettopp skjedd fordi man har andre gode ordninger de nyttiggjør seg av. For oss er det viktig at vi fremmer en politikk som gjør at man velger det å komme seg ut i yrkeslivet raskest mulig, heller enn at man sitter i ro fordi man har passive ytelser som gjør at man kan gjøre det, rett og slett.

Mímir Kristjánsson (R) []: Heller ikke jeg slår meg helt til ro med de svarene som representanten Olsen har gitt til de foregående replikantene. Det er gjentatte ganger her sagt at dette er en passiv ytelse. For det første er det å være aleneforsørger ikke spesielt passivt. Det er ekstremt aktivt arbeid, og det er relativt krevende, tror jeg. De av oss som ikke er det, føler oss ofte lykkelige for at vi er to som deler på den byrden. Det er nå det ene. Det andre er at denne ytelsen faktisk stiller krav til at man må være arbeidssøker, i utdanning eller i 50 pst. arbeid for å få ytelsen, så det er heller ikke en passiv ytelse på den måten.

Representanten Olsen har flere ganger vektlagt hvor få det er som nå får denne ytelsen, at det er færre enn før. Går det ikke an å snu det argumentet på hodet og si at det blir enda mer smålig og usosialt å gå etter akkurat disse menneskene? Så vidt jeg kan forstå, og så vidt all forskning jeg leser, forteller meg, er nettopp det å være aleneforsørger en av de viktigste årsakene til fattigdom i Norge for både foreldrene og barna de får. Er ikke representanten Olsen enig i det?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Nei, det er faktisk ikke representanten enig i. Det er nemlig slik at det finnes mange gode ordninger man kan benytte seg av i dag, og det er nettopp det som har gjort at man har fått denne halveringen. Vi ønsker å fremme politikk som gjør at man faktisk nyttiggjør seg de ordningene som finnes i dag, for å ta en utdannelse, slik 11 000 har gjort hittil, og kanskje de 11 000 neste bør gjøre.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Mímir Kristjánsson (R) []: Hvis det sitter mange folk hjemme og ser på denne debatten nå, vil i alle fall jeg tilgi dem for å tenke at politikere generelt ofte er en ganske selvfornøyd gjeng. Den eneste yrkesgruppen jeg vet om som er mer selvfornøyd enn politikere, er journalister, og jeg har vært begge deler, så jeg vet ikke hva det sier om meg.

Her ser vi parti etter parti – og jeg kunne for så vidt gjort akkurat det samme – gå opp og fortelle at vi har gjort dette, vi har foreslått dette, vi har lagt fram dette, i vårt budsjett er det sånn, i vårt budsjett er det sånn, og i vårt budsjett er det sånn. Det er masse god politikk som er foreslått her fra alle partier – til og med Høyre har kommet med god politikk i år, 3 000 kr i økt barnetrygd. Regjeringen har gjort en rekke gode grep, og SV har gjort de grepene enda bedre, tradisjonen tro. I Rødts alternative budsjett går vi som vanlig enda lenger og vil ha en økning i alle minsteytelsene i velferdsstaten på 12 000 kr per år.

Problemet for oss alle er at virkeligheten der ute er i ferd med å løpe fra oss og alle de budsjettene som er foreslått og vedtatt av noen i denne salen. Realiteten er at det ikke nytter å gå med museskritt i riktig retning på pensjon, trygd og andre ytelser så lenge prisene går med sjumilssteg i gal retning. Den høsten vi nå har stått overfor, har gjort meg bekymret for om kriseforståelsen blant de store partiene i denne salen er tilstrekkelig til å ta inn over seg de problemene folk står oppe i.

Allerede da dette budsjettet ble lagt fram, var jeg på denne talerstolen og siterte et inkassobyrå som spurte om det var sånn at politikerne hadde forstått hvor alvorlig den høsten og vinteren vi da var på vei inn i, var. Allerede da dette budsjettet ble lagt fram, hadde vi tall som viste at 200 000 familier måtte hoppe over måltider eller gå til Nav eller frivillige og søke om hjelp. Siden den gang har det ikke blitt noe enklere. Nå er også strømprisene tilbake på et høyt nivå, vi snakker 9–10 kr/kWh på det meste. Selv etter strømstøtte er dette regninger veldig mange – lavtlønte, trygdede, pensjonister og andre – overhodet ikke er i stand til å betale. Derfor står vi i en situasjon der Norge akkurat nå er en sosial katastrofe for veldig mange.

1. desember opprettet jeg en facebookgruppe som heter «Redd jula for vanlige folk!». Jeg var veldig usikker på hva slags respons det skulle komme på den, men responsen har vært helt overveldende i form av at hver eneste, bidige dag er det altså flere titalls, opp mot hundre, som skriver om hvordan de nå ser for seg julen, og hvordan deres livssituasjon er. Det er relativt hjerteskjærende lesing, og det tror jeg de fleste i denne salen vil være enig med meg i.

Det viser at det er behov for et taktskifte, et temposkifte. Jeg tror ingen som sitter i denne salen, har dårlige intensjoner. Jeg tror ingen som sitter i denne salen, syns det er fint at folk gruer seg til jul, at de ikke har mat, at de ikke har lys i pæren eller den type ting. Tvert imot tror jeg det bekymrer alle oss her inne, slik det bekymrer alle mennesker i Norge, men det er grunn til å konstatere at de tiltakene som hittil er lagt fram, ikke er tilstrekkelige til å bøte på dette. 3 000 kr i økt barnetrygd fra Høyre er for lite til det. 3 000 kr i et engangsbeløp til uføre på minstesats er for lite til det. 333 kr i måneden til minstepensjonister er for lite til det.

Vi har lagt fram vårt budsjett med våre økninger og våre påplussinger – vi ville nok for den del plusset på enda mer dersom vi hadde visst om disse Statkraft-milliardene som dukket opp i siste runde – men i den grad det er mulig å komme med et juleønske til alle partier i denne salen, er det at vi går inn i det nye året med en visshet om at vi ikke skal være fornøyd med oss selv. Disse problemene er på ingen måte løst, og på tross av at det har skjedd mange gode ting denne høsten, denne vinteren og i dette budsjettet, kan situasjonen i januar likevel bli verre for mange i Norge enn den var i desember, det kan for mange bli verre i februar enn det var i januar, for det som går i gal retning, går dessverre fortere enn de små skrittene i riktig retning. Derfor mener jeg at det trengs et stort taktskifte i norsk politikk. Rødts alternative budsjett er et første steg i den retningen. Det ville monnet, men heller ikke med det ville vi vært i mål.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Runar Sjåstad (A) []: Det var en lang oppramsing av juleønsker. Et av de juleønskene er jo innfridd: Vi har fått en ny regjering, vi har fått et taktskifte. Mye er gjort det første året på dette politiske området, selv om det gjenstår ting.

Den 6. desember skrev representanten Kristjánsson:

«Noe er råttent i den norske velferdsstaten. Statsbudsjettet redder ikke jula for vanlige folk.»

Mange sliter, og det budsjettet som nå blir vedtatt, svarer selvfølgelig ikke ut alle utfordringene. Men mener representanten at vi ikke har et taktskifte, at vi ikke har en endring i kursen? Finner ikke Rødt noen positive endringer? Og hva mener Rødt eventuelt er den viktigste endringen etter regjeringsskiftet og det året den nye regjeringen har fungert?

Mímir Kristjánsson (R) []: Nå frister det meg å spørre presidenten om jeg har 45 minutter til å svare, men jeg har bare 1 minutt.

Jo, det har skjedd et skifte i norsk politikk. Det er vi glade for. Det mener vi er viktig, og det går i riktig retning. Men det har også skjedd noe nytt etter valget – det er ikke regjeringens feil – og det er at det har kommet en priskrise på mat og strøm, bl.a. som følge av Putins herjinger i Ukraina, noe som gjør at veldig mye av det gode som den brede venstresiden vedtar på Stortinget hver dag, er utilstrekkelig til å møte de endringene som skjer i virkeligheten til folk. Når man f.eks. øker minstepensjonen fra neste år med noen tusenlapper, er det et veldig gledelig gjennomslag – nå skjer det en endring. Men samtidig vet vi at situasjonen for de minstepensjonistene trolig vil bli såpass mye forverret på grunn av priser på strøm og mat at de pengene da i liten grad vil bli en reell påplussing.

Ja, det skjer mye positivt, men jeg tror nok at de fleste som har dårlig råd, opplever at det skjer enda mer negativt i livet deres. Det er nok ikke regjeringens feil, men det er regjeringens ansvar å rydde opp i det.

Runar Sjåstad (A) []: Det ansvaret har vi bedt om, det ansvaret har vi fått, og det skal vi også ta, men vi ser en utvikling som ingen hadde forutsett. Vi prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Vi har sittet ett år, dette er det første selvstendige budsjettet vi har levert. Vi mener vi har lagt opp til en ny kurs. Da vil mitt neste spørsmål til representanten fra Rødt være: Mener Rødt at man har forutsett den utviklingen som nå skjer, i sitt forslag til alternativt statsbudsjett? Ville det ha løst alle problemene?

Mímir Kristjánsson (R) []: Nei, jeg var ærlig på i mitt innlegg at det ikke ville ha løst alle problemer. Men i Rødts alternative statsbudsjett ligger det en årlig økning på 12 000 kr til alle minsteytelser i velferdsstaten. Det er minstepensjon, det er minste uføresats, det er minste AAP og en rekke andre ytelser. Dette er altså før det ble funnet 4,3 mrd. kr ekstra i utbytte fra Statkraft, som Rødt, hvis vi hadde hatt disse da vi budsjetterte, trolig også ville ha lagt på disse ytelsene.

Poenget her er at regjeringen har gjort en rekke gode forbedringer sammen med SV, f.eks. en økning i barnetillegg på AAP og en engangsutbetaling for uføre, men det fins andre grupper. Hvis man ikke er på minstesats for uføre, får man ingenting. Hvis man ikke har barn og er på AAP, får man ingenting. Hvis man er samboende minstepensjonist, får man ingenting. Så det er dessverre en rekke hull i dette opplegget, til tross for at det er en del forbedringer.

Vi er glade for hver krone som kommer, men vi kommer nok ikke til å gi oss med det. Det er egentlig svaret.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Sveinung Rotevatn (V) []: For å leve eit godt og fritt liv er det ein føresetnad at ein har økonomisk fridom og moglegheit til å ta eigne livsval. Denne hausten, og i grunnen store delar av det siste året, har fleire enn normalt fått kjenne på at det er vanskelegare enn på lenge å få endane til å møtast. Mange har fått mindre fridom i kvardagen og færre valmoglegheiter, og fleire enn vanleg er bekymra og går julehøgtida i møte med ein klump i magen.

I den ekstraordinære situasjonen vi er i no, meiner Venstre at det også er viktig å få på plass ein del akutte løysingar som kan hjelpe menneske og familiar med å kome seg gjennom den krevjande tida vi er i. Samtidig er det viktig å sørgje for at dei som treng det, opplever at hjelpa er innan rekkjevidd. Det skal alltid løne seg å jobbe, men det må òg vere eit trygt sikkerheitsnett i botnen når ein ikkje kan jobbe, eller når inntekta rett og slett ikkje strekk til. Det er ein del hòl og manglar i det sikkerheitsnettet som vi har, og som skal fange opp dei mange som no opplever at summen av auka straumrekningar, høgare prisar i butikken og auka rente vert meir enn det dei maktar å bere.

Det som er viktig då, er at ein klarer å vere fleksibel, at ein f.eks. lempar på krava som må innfriast for å kunne få sosialhjelp. Difor føreslår vi også at ein utvidar dei skjønsmessige marginane for vurderinga av sosialhjelp, slik at ein unngår ytterlegare press på enkeltmenneske som no står i ein veldig vanskeleg økonomisk situasjon.

Samtidig er det òg nødvendig for Nav at dei får det handlingsrommet dei treng for å kunne yte nødvendig hjelp. Når køane på matsentralane og inn mot frivillige organisasjonar veks, samtidig som delen som søkjer sosialhjelp, er ganske lik, då er det noko som ikkje stemmer heilt, og det kan vere at moglegheita og terskelen for å få det aller mest nødvendige har vorte for høg.

Vi ber om at regjeringa tydeleggjer og styrkjer plikta Nav har til å følgje opp personar som ikkje klarer å overhalde fristar for å avdekkje behov for hjelp og støtte. Vi ber også om at regjeringa vurderer om det er mogleg å redusere dokumentasjonskravet for mottak av sosialhjelp, i tråd med at stadig meir informasjon er tilgjengeleg digitalt. Dette er grep som vi meiner er viktige, og som kan gjere at vi avdekkjer det reelle hjelpebehovet i befolkninga og senkar terskelen for at folk kan få akutt hjelp.

På lang sikt er det ikkje velferdsordningar – og iallfall ikkje nødhjelp aleine – som flyttar menneske ut av fattigdom, men når folk slit, og fleire enn vanleg, må vi sørgje for at systema våre kan avhjelpe raskt, og at dei ikkje er unødvendig byråkratiske.

Når det er krevjande tider, og når forskjellane aukar, vert det iallfall for meg meir tydeleg at det å ha velferdsordningar der absolutt alt skal smørjast tynt utover, i liten grad bidreg til å gjere forskjellane mindre, og det hjelper iallfall ikkje dei som verkeleg treng det. Universelle ordningar er bra, men dei vert ofte så dyre at ein aldri har råd til å auke dei eller gjennomføre dei i det heile, eventuelt så marginale at ingen eigentleg merkar at dei er der. Det er ei ganske mager trøyst for dei som slit.

Eg meiner at eit godt eksempel på det er barnetrygda. Tal frå SSB viser at om lag 115 000 barn veks opp i fattigdom i Noreg. Det er ikkje greitt, det er urovekkjande høge tal. Det gjer at mange ikkje har moglegheit til å delta på fritidsaktivitetar, dra på ferie eller gå på kino og kafé. Mange vert òg ståande utanfor eit fellesskap. Dette er ei yting som treffer barnefamiliane godt, men som er svært dyr å auke for alle slik at det monnar.

Det vi i Venstre har valt å gjere i vårt alternativ, er å skattleggje barnetrygda samtidig som vi aukar ho. Det gjev i sum den desidert største auken i barnetrygd i noko budsjett til dei familiane som har verkeleg dårleg råd. Eg registrerer at det har medført ein debatt, og det er bra, og dette er ein debatt som eg håpar at alle parti vil delta i på ein fordomsfri måte.

Det er samtidig viktig at ein har eit skattesystem som gjer at folk får behalde meir av sine eigne pengar. Difor har vi i Venstre i vårt forslag eit opplegg der vi aukar frådraga og løftar dei som er nedst, der dei som har aller best inntekt, bidreg noko meir, og der vi samtidig aukar og målrettar ein del heilt nødvendige ordningar som bustøtte, den nemnde barnetrygda m.m.

Gode inntektssikringsordningar løyser ikkje fattigdomsutfordringane permanent, men dei avhjelper ein vanskeleg situasjon. No er vi i ein krevjande situasjon, og då bør vi også alle gjere meir. Samtidig må vi ikkje gløyme dei langsiktige utfordringane, som er å sørgje for at fleire som er i varig utanforskap, kjem i arbeid. Det er heilt avgjerande for dei sjølve, men det er også viktig for berekrafta i norsk økonomi.

Eg tek opp forslaga som Venstre har levert til debatten i dag.

Presidenten []: Representanten Sveinung Rotevatn har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Trine Lise Sundnes (A) []: Regjeringen vil føre en politikk som stimulerer til økt organisasjonsgrad blant både arbeidstakere og arbeidsgivere. Vi har hørt her i dag at Fremskrittspartiet vil fjerne fagforeningsfradraget totalt, og Høyre vil fjerne økningen. Så spørsmålet mitt er som følger: Hva vil Venstre gjøre knyttet til fagforeningsfradraget?

Sveinung Rotevatn (V) []: Svaret på det ligg i vårt alternative budsjett, men eg kan gjenta det for Stortinget, i fall nokon ikkje har lese det. Vi føreslår ikkje den same store auken i fagforeiningsfrådraget som regjeringspartia og fleirtalet i Stortinget går inn for, men vi føreslår eit raust fagforeiningsfrådrag som vil vere på eit nivå som treffer dei aller fleste fagforeiningskontingentar i Noreg, sjølv om det finst nokre kontingentar som er endå høgare. Vi er for at ein har eit fagforeiningsfrådrag, men det bør også seiast frå denne talarstolen at vi dessverre har lite forsking frå Noreg som viser at det å auke frådraget har hange saman med høgare organisasjonsgrad. Det skjedde i alle fall ikkje sist ein gjorde det, men vi kan jo håpe at det gjer det no, for ingenting ville vore betre.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg hører at partiet Venstre ikke lenger har råd til universelle ordninger. En må endre barnetrygden gjennom skattlegging. Det neste er vel da at en også skal ha helseordningen knyttet til inntekt. Mens vi da vi hadde materiell fattigdom, hadde råd til universelle ordninger og greide å sikre fellesskapets forståelse for et trygt velferdssamfunn, er Venstre nå på full fart ut i Høyres økonomiske politikk.

Mitt spørsmål er knyttet til forslag nr. 9, fra Venstre, hvor en sier at en skal «utvide de skjønnsmessige marginene for vurderingen av sosialhjelp». Så står det videre at en derigjennom «unngår ytterligere press på enkeltmennesker som nå står ovenfor en vanskelig økonomisk situasjon». Vi vet jo at sosialhjelp er det siste som folk må ty til, dersom alle andre muligheter er oppbrukt. Hvorfor vil ikke Venstre heller satse på å heve minstesatsene på de ulike trygder og ytelser, for dermed å unngå at så mange kommer og trenger sosialhjelp?

Sveinung Rotevatn (V) []: For det første har ikkje eg fått med meg at partiet til representanten Lundteigen har gått til val på, eller har gjennomført, ein auke av alle dei minstesatsane, men det er mogleg at representanten sjølv støtta det.

Når det gjeld forslaget om skjønsmarginar rundt sosialhjelp, handlar det om å gjere det no slik vi gjorde under pandemien – at ein gjev litt meir slakk, gjev moglegheiter for ikkje å vere like streng når det gjeld kva ein pålegg sosialhjelpsmottakarar å gjere, f.eks. det å selje eigedelar dei har. Det trur eg er eit riktig forslag i den situasjonen vi er i.

Når det gjeld det første representanten er innom, at han var redd Venstre er på full fart inn i Høgres politikk for barnetrygd, er det litt vanskeleg å forstå, all den tid det vi føreslår, ikkje er Høgres politikk for barnetrygd, men det er Venstres politikk for barnetrygd. Det medfører at viss ein gjer det vi føreslår, vil dei som har minst, få den desidert største auken i barnetrygd av alle budsjettforslag på eitt storting – utan at vi har det dyraste budsjettopplegget.

Det meiner eg er ei reform som tida er inne for, og eg håpar at fleire i denne salen kan vere litt meir fordomsfrie i møte med ein sånn tanke enn det representanten Lundteigen var i sin replikk til meg.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Fremskrittspartiet har – på inn- og utpust – over år snakket for norske minstepensjonister, og avkortingen til pensjonister generelt har vært et tema som Fremskrittspartiet har løftet gjentatte ganger. I Venstres alternative statsbudsjett foreslås det å øke avkortingen til gifte og samboende pensjonister fra 10 til 15 pst. Hva skyldes denne plutselige endringen? Er det for å endre Fremskrittspartiets seier, eller er det rett og slett fordi man mener at norske pensjonister har det så bra at man bruker dem som salderingspost i statsbudsjettet?

Sveinung Rotevatn (V) []: For det første er det for så vidt korrekt at norske pensjonistar i stort har det bra. Det kom faktisk ein rapport seinast for eit par veker sidan som viser at dei har dei beste ordningane i heile verda. Så viss ein skulle velje seg eit land å verte pensjonist i, har ein nok treft riktig land.

Så anerkjenner eg at den reduksjonen i avkortinga som vart gjennomført for nokre år sidan – i og for seg mot nesten alle parti i Stortinget sin vilje, med unntak av Framstegspartiet – var ein stor FrP-siger, så den skal dei få lov til å vere glade for. Men eg meiner det var feil då, og eg meiner det er feil no. Grunnen til det er veldig enkel: Gifte og sambuande pensjonistar har lågare utgifter per pensjonist, dei har betre råd, dei er meir velståande enn det einslege pensjonistar er, og då meiner eg faktisk at det er rimeleg og rettferdig at einslege pensjonistar får meir i pensjon. Viss Framstegspartiet er ueinig i det – og det er dei jo – er det ei ærleg sak, men det er ikkje rettferdig, det er ikkje rimeleg, og då bør ein heller ikkje meine det.

Kirsti Bergstø (SV) []: Representanten Rotevatn snakket om økende forskjeller, han snakket varmt om behovet for fleksibilitet og trygghet, og han nevnte at det nok er mange som har en klump i magen nå. Det er et syn jeg deler. Men jeg tror ikke klumpen i magen til dem som er syke, har blitt mindre av å se Venstres forslag til budsjett, for der foreslås det å kutte 5 mrd. kr i sykelønnsordningen, og begrunnelsen er at sykelønnsordningen har for svake insentiver til å få folk tilbake på jobb. Men sykelønnsordningen er jo en inntektssikring for syke folk, og ved å kutte i sykelønnen kutter man også i tryggheten til syke folk. Så jeg lurer i all oppriktighet på hvordan man tenker at folk skal komme raskere tilbake i jobb av å få kutt i sykelønnsordningen.

Sveinung Rotevatn (V) []: Det er riktig at Venstre i sitt alternative budsjett føreslår å gjennomføre det som var forslaget til reform av sjukelønsordninga frå Holden-utvalet, altså ekspertgruppa til sysselsetjingsutvalet, frå 2019. Det er eit forslag som har eit tungt forskingsmessig og fagleg belegg. Eg opplever eigentleg at det er ganske liten forskingsmessig ueinigheit i at det forslaget – det å få inn eit element av eigendel i sjukelønsordninga etter seks månader med 100 pst. samtidig som arbeidsgjevarar har eit lengre medfinansieringsansvar enn 16 dagar – vil redusere sjukefråværet. Utvalet anslo at det ville redusere sjukefråværet med 6 pst. Det vil sjølvsagt gje ei enorm innsparing for det offentlege, men viktigare enn det er at det vil gje fleire høgare inntekt på sikt, redusere varig utanforskap, som er det store problemet.

Så kan ein sjølvsagt velje å tru at det ikkje har noko å seie korleis ordninga er innretta, men då må ein i så fall kunne svare på: Kvifor er det slik at så mange går tilbake til jobb når det nærmar seg eitt år?

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Det er høy etterspørsel etter arbeidskraft, og mange bedrifter har problemer med å besette ledige stillinger. Med statsbudsjettet for 2023 vil regjeringen følge opp med tiltak som ivaretar at også de som står lenger unna arbeidsmarkedet, kommer i jobb.

Det er spesielt viktig for regjeringen å hjelpe flere unge til å fullføre utdanning og komme i arbeid. Vi innfører derfor en ny ungdomsgaranti i 2023. Den skal sikre unge som trenger hjelp til å komme i arbeid, tidlig innsats og tett oppfølging så lenge det er nødvendig. Dette skal skje gjennom bedre samordning av tjenester fra Nav, helsetjenestene og utdanningssystemet.

Opplæring vil fremdeles være et prioritert tiltaksområde ettersom mange ledige mangler kvalifikasjonene for å komme inn på arbeidsmarkedet. I 2023 vil vi igangsette et forsøk med en tilskuddsordning som skal stimulere til lokalt samarbeid mellom arbeids- og velferdsetaten og fylkeskommunen om tilrettelagt videregående opplæring innen fag- og yrkesopplæring.

Regjeringen vil videre styrke tilbudet for personer som mottar eller i nær framtid ventes å få innvilget uføretrygd, og som trenger spesiell tilrettelegging og tett oppfølging. Derfor starter vi et forsøk med tettere oppfølging av deltakere i VTA i ordinær virksomhet. Gjennom budsjettforliket styrker vi også VTA med 250 nye plasser i 2023.

Som en del av regjeringens aktivitetsreform ønsker vi å teste ut en kombinasjon av to nye virkemidler: Også personer som har fått vedtak om arbeidsorientert uføretrygd, skal få tett oppfølging fra arbeids- og velferdsetaten og en adgang til ansettelse med trygdejustert lønn. Målet er å mobilisere arbeidsgivere til å ansette flere personer med varige helseutfordringer. Målgruppen for forsøket er nye mottakere av uføretrygd under 30 år som ellers ville fått full uføretrygd.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for et trygt og seriøst arbeidsliv. Vi har foreslått flere regelverksendringer med sikte på å redusere bruken av innleide og midlertidige arbeidstakere. Regjeringen har også utviklet en handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. I statsbudsjettet for 2023 har regjeringen foreslått en større satsing på tiltak rettet mot å redusere useriøsitet og sosial dumping. Satsingen innebærer bl.a. en styrking av Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet samt støtte til Fair Play Bygg Norge. Regjeringen legger vekt på at Arbeidstilsynet skal være synlig og til stede der utfordringene er størst. Det er derfor viktig at Arbeidstilsynet har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å følge opp og motvirke utfordringene med useriøsitet og sosial dumping. Regjeringen vil også øke bruken av sanksjoner når regelverket brytes.

Et viktig mål med budsjettet regjeringen la fram i oktober, var å bidra til å få kontroll på den kraftige prisveksten, skape trygghet rundt folks økonomi og arbeidsplasser og utjevne de sosiale og geografiske forskjellene. Budsjettenigheten i Stortinget har vært en god mulighet til å justere budsjettet i tråd med utviklingen de siste månedene, der noen grupper rammes hardere av de urolige tidene. Vi styrker nå økonomien til dem som merker prisveksten sterkest. Det betyr mer til minstepensjonister, barnefamilier og dem med lavest ytelse, som uføre. I budsjettet som nå vedtas, tar vi altså ytterligere grep for å sikre at de som har minst, får det bedre.

Helt til slutt vil også jeg gjerne takke komiteen for samarbeid, gode debatter og hardt arbeid i løpet av det året som har gått. Jeg ser fram til fortsettelsen.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) []: La meg først, så jeg ikke glemmer det, også takke statsråden for godt samarbeid i året som har gått, og etter hvert også ønske henne en riktig god jul. Men vi har litt tid igjen til å diskutere.

En av de sakene som jeg tror vi er ganske bredt enige om i denne salen, og ikke minst også statsråden, er at det er veldig viktig at flest mulig av dem som er uføre, kan komme i arbeid. Nå har det blitt avdekket saker som viser at mange av dem som er uføre og kommer i jobb, får et tilbakebetalingskrav for den trygden de har fått utbetalt mens de fortsatt var uføre. Dette er det helt sikkert en eller annen form for logisk forklaring på, men allikevel ser man at utslagene av det gir helt urimelige konsekvenser.

Da NRK skulle lage denne saken, pekte Arbeiderpartiet på regjeringen, Senterpartiet svarte ikke NRK i det hele tatt, og regjeringen pekte delvis på Nav og at man kan bruke skjønn.

Nå er statsråden her, så mitt spørsmål til statsråden er: Vil hun ta noen form for initiativ til å endre eller tilpasse regelverket slik at man ikke får slike utslag som NRK har dokumentert?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Dersom vi har regler som gjør at man svekker arbeidsinsentivene snarere enn å styrke dem, er det selvsagt noe som man bør se på. Men det er klart at når det gjelder uføretrygdede, skal den uføretrygdede opplyse om forventet pensjonsgivende inntekt og om endringer i inntekten. Dersom det er ubetalt for lite eller for mye, skal det foretas et etteroppgjør. Det foretas etter at ligningen for kalenderåret foreligger.

Som jeg sa innledningsvis – svekker man arbeidsinsentivene, bør man se på mulighetene for å gjøre noe med det. Men jeg har samtidig lyst til å presisere at dette er en ordning som er basert på inntekt, som også representanten Asheim har sagt her, og kanskje derfor er det heller ikke helt urimelig at det også finnes ordninger for etterbetaling, når man har fått både for lite og for mye.

Henrik Asheim (H) []: Jeg tror alle er enige om at dersom man får utbetalt både uføretrygd og inntekt, må det være en grense for hvor mye inntekt man kan få utbetalt mens man mottar uføretrygd. Det er det jo i dag. Den grensen går allerede på 0,4 G.

I hvert fall slik dette fremstilles nå, som er grunnen til at mange partier i denne salen har reagert, skal tidligere utbetalt trygd tilbakebetales fordi Nav tenker et helt kalenderår. Kunne man sett for seg å gjøre disse vurderingene på månedsbasis i stedet, slik at dersom man har vært ufør og kommer i arbeid – selv om det er midt i et år – skal man ikke betale tilbake trygd man var berettiget da man var ufør? Det kan ikke være slik, og jeg kan ikke tro at statsråden heller er for det, at regelverket ender opp med at uføre som kommer i arbeid, får en ekstraregning fra Nav som gjør at det i realiteten ikke lønner seg, eller – og det er kanskje et enda mer perverst insentiv – at skal man komme fra uførhet til arbeid, må man vente til 1. januar for ikke å få et tilbakebetalingskrav.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Uføretrygd er en årlig ytelse, slik det er i dag. Det er grunnen til at den også reduseres mot årlig inntekt over inntektsgrensen.

Det er, som jeg sa, selvfølgelig mulig å se på endringer for ikke å svekke arbeidsinsentivene, men samtidig har jeg lyst til å peke på at Nav kan vurdere det som et arbeidsforsøk og sånn sett unnlate å kreve tilbake det negative beløpet. Og hvis det f.eks. gjentas år etter år, kan det kanskje bære preg av sesongarbeid og ikke arbeidsforsøk i enkelte tilfeller. Da kan det være rimelig at beløpet kanskje avregnes eller tilbakebetales etter den hovedregelen som gjelder for ytelsene som utbetales.

Henrik Asheim (H) []: Alle skulle ønske at vi hadde et regelverk som var logisk, men som ble håndtert klokt. Utfordringen nå er – og dette ikke er en kritikk av Nav som sådan – at måten Nav håndhever det på, gjør f.eks. at en CP-pasient som tidligere har vært ufør og nå har kommet i arbeid, opplever å få et tilbakebetalingskrav på 40 000 kr fordi vedkommende var ufør i noen måneder før hun kom i jobb. Det tror jeg ingen mener er rimelig.

Når det håndheves på den måten, må jeg nesten spørre statsråden på nytt: Kommer hun til å ta noe initiativ for å sørge for at både håndhevingen av regelverket fungerer i tråd med det som jeg tror absolutt er Stortingets intensjon, og eventuelt åpne for regelendringer som gjør at det blir færre slike stivbeinte regler som går ut over uføre som faktisk kommer i arbeid?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg har lyst til å presisere at uføre som forsøker seg i arbeid, får midlertidig beholde deler av uføretrygden, selv om inntekten blir høyere enn det som er kravet, men det utbetales da ikke uføretrygd når den pensjonsgivende inntekten utgjør mer enn 80 pst. av inntekten for uførhet. Siden dette er en årlig ytelse, reduseres den forholdsmessig mot årlig inntekt.

Men som jeg også sa innledningsvis: Dersom man svekker arbeidsinsentivene, er det viktig å se nærmere på hvordan man kan gjøre dette. Det er også viktig, synes jeg, å hegne om at vi har et godt system der man har en uføretrygd dersom man ikke kan arbeide, at den baseres på tidligere inntekt, og at den skal man ha hvis man ikke kan arbeide.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Ja, jeg tror ikke vi kommer nærmere et svar på det som var debattert i forrige spørsmål og svar her.

Statsråden var selv inne på den dyrtiden vi er inne i, hvor folk flest opplever store kostnadsøkninger til elementære ting som mat, strøm og drivstoff. Det jeg ønsker å belyse, er den styrkingen som minstepensjonister burde ha vært gitt fra denne salen. Det har dagens regjering, siden de tiltrådte, overhodet ikke bidratt til ved å delta på et eneste forslag, annet enn det som SV fikk til nå i budsjettavtalen, som – rett skal være rett – legger til grunn en mye bedre sosial profil på statsbudsjettet enn det regjeringen selv la fram. Hvorfor er det slik at regjeringen ikke selv ser dette? Er det fordi man mener at norske minstepensjonister har det så bra og ikke trenger noen forbedring?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg har lyst til å presisere at jeg syntes det var veldig rimelig å gi den økningen til minstepensjonistene som budsjettforliket mellom regjeringspartiene og SV ga. Det er ikke minst viktig på grunn av den dyrtiden vi lever i nå. Jeg er derfor også glad for de andre ytelsene som det er gjort noe med for å møte dette.

Som jeg også har sagt flere ganger på denne talerstolen, holder vi på å skrive en stortingsmelding med evaluering av pensjonsreformen, som Stortinget skal få til behandling i løpet av vårsesjonen, og det er naturlig å se på disse spørsmålene i en helhet når Stortinget skal diskutere dette.

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg vil takke statsråden for samarbeidet i året som har gått, og si at jeg fullt ut deler denne gleden over nye regler for innleie, satsing på heltid og at man sikrer flere unge en vei inn i arbeid. Jeg er også glad for at vi gjennom godt samarbeid og forhandlinger har fått til et mer sosialt budsjett. Så skal det godt gjøres å sikre nok i den tiden vi er inne i, og med de utfordringer folk står i.

I diskusjonen om ytelser og trygghet kommer ofte arbeidslinjen inn som et argument. Det er klart vi alle ønsker at folk skal ha jobb, og vi vet at det er veien til trygghet og sikker økonomi. Men jeg har lyst til å be statsråden reflektere rundt om økte ytelser i seg selv vil hindre at folk får trygghet gjennom arbeid.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Det å arbeide og få alle som kan jobbe, inn i arbeid må være en prioritert oppgave. Det er gjennom lønnsinntekt og arbeid at vi i dette samfunnet oppnår full økonomisk selvstendighet og kan ta valg i eget liv.

Så er det viktig at vi har inntektssikringsordninger som dekker de faktiske behovene folk har i livet sitt knyttet til helt nødvendige ting, som bolig, strøm, mat, klær og fritidsaktiviteter for barn. Derfor synes jeg det er viktig å se på ytelsene, selvfølgelig, slik vi i fellesskap har gjort, og ikke minst å bygge opp under den universelle velferdsstaten med rimeligere barnehager, gratis kjernetid i SFO, økt barnetrygd for enslige forsørgere, bostøtte til dem som trenger det, og ikke minst det siste sikkerhetsnettet, sosialhjelpen, som er viktigst for de aller fattigste.

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg vil gjerne takke for svaret, som jeg synes gir veldig positive signaler. Jeg oppfatter at statsråden på ingen måte sier at økte ytelser vil hindre insentiver for arbeid, og at det er viktig å løfte både arbeidet for å få folk i jobb og tryggheten for folk. Jeg ser fram til et godt samarbeid om det og til å bli bedre kjent med veilederen statsråden har meldt om, om økonomisk sosialhjelp. Hvis vi ser på statsrådens egen hjemby, har Bergen nettopp gått i front for å styrke sosialhjelpen og gjøre den sånn at flere kan leve på den.

Jeg lurer på to ting: Det ene er om statsråden har hentet inspirasjon fra sin hjemby, og det andre er om jeg kan få en julegave, og det er å ikke få noen forslag til usosiale kutt i neste års budsjett, som f.eks. i dagpenger.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg har hatt sete i bystyret i Bergen siden 2003 og fram til valget i fjor høst, så det er klart at jeg har hentet mye inspirasjon fra min egen hjemby og politikken der. Når det gjelder akkurat sosialhjelp, er det ingen tvil om at Bergen by har gått foran på mange områder. Blant annet har Bergen, tverrpolitisk, aldri innarbeidet barnetrygden som en del av inntekten for utmåling av sosialhjelp. Det synes jeg er bra at er nasjonalt nå.

Jeg skal gjøre mitt for å unngå usosiale kutt. Tvert imot er denne regjeringen klar for å utjevne de sosiale og geografiske forskjellene i dette landet og ikke minst skape flere arbeidsplasser som mange kan få, og hjelpe de ungdommene som kanskje står uten kvalifisering, til å møte kvalifikasjonskravene som arbeidslivet nå har, for å få enda flere i arbeid. Det skal jeg jobbe jevnt og trutt for også i det neste året som kommer.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg vil også begynne med å takke statsråden for samarbeidet. Vi har vært litt i tottene på hverandre – eller jeg har vært i tottene på statsråden, og det vet jeg ikke om alltid har opplevdes like hyggelig, men takk for et godt samarbeid i alle fall.

Spørsmålet mitt handler om den situasjonen vi nå har foran oss, for det er rimelig klart at de enorme utfordringene som gjelder strøm, mat og andre varer som folk sliter med å få betalt, gjør at det er behov for å gjøre enda mer enn regjeringen og SV allerede har gjort i budsjettforliket – ganske snart, tror jeg.

Da er mitt spørsmål om det er aktuelt for regjeringen enten å framskynde trygdeoppgjøret, som altså er ventet langt framme i mai, eller på andre måter øke ytelsene ytterligere mellom nå og mai for å motvirke de enorme prisøkningene for dem som har velferdsstatens aller laveste ytelser.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Det er krevende tider for veldig mange nå, både dem som mottar ytelser, og for mange vanlige lønnsmottakere som opplever de høye prisene i sin privatøkonomi. Det er krevende. Det er mange andre ting som også kan påvirke dette, bl.a. alle de ukrainske flyktningene som nå kommer til Norge – om lag 40 000 i år og prognosene tilsier det samme. Det er også mennesker som skal ha kvalifisering, som skal ut i arbeidsmarkedet, og som vi skal sørge for at kan leve et så godt liv som overhodet mulig her i Norge mens de er her. Vi er klar til å handle raskt når situasjonen tilsier det.

Når det gjelder trygdeoppgjøret, har vi lagt opp til vanlig justering av trygdene. Jeg skal ha mitt første møte med pensjonistorganisasjonene allerede i morgen.

Presidenten []: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Runar Sjåstad (A) []: De som har minst fra før, er også de som merker konsekvensene av økte levekostnader raskest og hardest. Økte gjeldsrenter, strømpriser, matvarepriser, bensin- og dieselpriser gjør at flere sliter med egen økonomi. Situasjonen er svært krevende for stadig flere.

Hovedformålet med statsbudsjettet for 2023 er å få kontroll på inflasjon og utlånsrenter, bremse den kraftige prisveksten, bidra til økonomisk trygghet, skape trygghet for egen arbeidsplass samt utjevne sosiale og geografiske forskjeller, altså sikre en trygg økonomisk styring.

Minstepensjonister, barnefamilier og de med lavest ytelse, som uføre, er av de gruppene som vil få styrket sin økonomi med dette budsjettet. Statsbudsjettet sikrer et redusert skattenivå for personer med årlig inntekt under 750 000 kr. Fagforeningsfradraget fordobles, og reisefradraget økes. Strømstøtteordningen er forlenget ut 2023. Bostøtten er økt, det er økt barnetrygd for alle, ytterligere økning i barnetrygden for enslige forsørgere, billigere barnehage, gratis SFO for førsteklassinger og økning av pensjonen for enslige minstepensjonister. Dette er noen av de viktige tiltakene i budsjettet som treffer svært mange. Ungdomsgaranti, fokus på hele stillinger og styrking av Arbeidstilsynet er også viktige grep.

Samtidig er det et stramt budsjett som er lagt fram. Budsjettet vil ikke på kort sikt kunne løse alle utfordringene i samfunnet, men det er et budsjett med en tydelig omfordelingsprofil og retning. Skal vi redusere forskjellene i samfunnet og bidra til å forebygge utenforskap senere i livet, må vi sette inn tiltak som gir utsatte barn og unge bedre oppvekstvilkår nå. Velferdsstaten må gi nødvendig trygghet og sikre en rettferdig fordeling. Vi må få flere i arbeid, og vi må ha gode universelle velferdsordninger for alle og en mer rettferdig og omfordelende skatt.

Høy sysselsetting er den viktigste forutsetningen for det norske velferdssamfunnet. Dagens situasjon er at vi opplever rekordhøy sysselsetting, rekordlav arbeidsledighet, men samtidig sliter mange bransjer med å skaffe nok kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er det viktig at vi ikke glemmer dem som fortsatt står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, de som trenger målrettede tiltak for å komme tilbake i arbeid. Velferdsstaten skal stille opp, også for dem.

Regjeringen svarer på disse utfordringene og fører en politikk som reduserer sosiale og økonomiske forskjeller. Jeg er samtidig glad for at budsjettet inneholder viktige distriktspolitiske virkemidler. Det er avgjørende for å stoppe ytterligere befolkningsnedgang i distriktene, distrikt som også bidrar til samfunnet gjennom verdiskaping.

Anna Molberg (H) []: Å hjelpe mennesker med å finne sin plass i arbeidslivet har hele veien vært en viktig prioritering for Høyre. Vi fortsetter også i år med å styrke arbeidslinjen i vårt alternative budsjett.

Det største skillet mellom mennesker er hvorvidt de har en jobb å gå til, eller ikke. De som ikke kan jobbe, skal heller ikke det, og vi skal stille opp for dem som har minst, i tider der alt blir dyrere. Derfor foreslår Høyre å øke barnetrygden og senke skatten for dem med lavest inntekt. Vi støtter også å utbetale 3 000 kr til uføre på minstesats som en hjelp til jul.

I dag står over 250 000 nordmenn i arbeidsfør alder utenfor jobbmarkedet av ulike grunner. Regjeringen skriver selv i sin egen budsjettproposisjon at arbeidsmarkedstiltak er et viktig virkemiddel for å øke arbeidsstyrken, uavhengig av konjunkturene. Derfor er det merkelig at regjeringen allerede i revidert budsjett reduserte arbeidsmarkedstiltakene. Denne trenden tar de med seg videre i budsjettet for 2023, hvor vi også denne gangen ser reduksjoner i satsingen på arbeidsmarkedstiltak.

En av fire bedrifter sier de vil redusere antall ansatte det neste halvåret, ifølge NHO. Dette kan tyde på endringer i arbeidsmarkedet vårt i tiden som kommer. Da er det ekstra viktig å holde trykket oppe på arbeidsinkluderingen. Sammenlignet med hva regjeringen la opp til i sitt budsjett, foreslår Høyre 1 000 flere varig tilrettelagte arbeidsplasser og 1 000 flere tiltaksplasser til personer med nedsatt arbeidsevne. Vi reduserer formuesskatten og arbeidsgiveravgiften, og vi går tydelig imot regjeringens innstramninger i bemanningsbransjen.

Det er uklokt å stenge ulike veier inn i arbeidslivet, særlig når de økonomiske utsiktene til bedriftene forverres. Verdiene må skapes før de kan deles, og økte skatter og nye rigide regler i arbeidslivet er ikke rett medisin for et arbeidsliv som må opprettholde verdiskapingen i en tid med høy prisstigning. Terskelen for å ansette blir bare høyere og høyere, med nye skatter og lite fleksibilitet i arbeidsmiljøloven.

For Høyre vil det alltid være god velferdspolitikk å legge til rette for at flere arbeidsplasser blir skapt, og at Nav hjelper mennesker inn i arbeid ved å spille på lag med store og små bedrifter og organisasjoner som jobber med inkludering. Vi vet at hver eneste tiltaksplass betyr noe for den som får den, og det er derfor vi har dette som en viktig satsing i Høyres alternative statsbudsjett.

Eivind Drivenes (Sp) []: Det er med en viss ærbødighet jeg står her og skal være med og stemme over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett. 558 mrd. kr – det er over én tredjedel av det samlede statsbudsjettet. Dette er et viktig fagfelt, men som vanlig er det – i det store og hele – bare småbeløp vi politikere endrer på. Det aller meste er styrt av tidligere vedtak og prioriteringer. Det er ikke fritt for at jeg kan kjenne på en anelse handlingslammelse her også.

Det er et tøffere økonomisk farvann, men det er likevel viktig å gjøre de rette prioriteringene. Vi har de senere årene sett en utvikling med at forskjellene blir større i Norge. Det har også vært en økende andel av de unge som står utenfor arbeidslivet, av ulike årsaker.

Det er viktig for flertallet her i dag å få flere unge til å fullføre utdanning. Det er viktig at Nav, sammen med kommuner, fylkeskommuner og næringsliv, får ungdommen til å fullføre utdanning og få seg en jobb til å leve av og få pensjon av. I bl.a. Vennesla og Modum har det vært store skoleprosjekter med gode resultater, som det er viktig å dra nytte av i hele landet. Morgendagens utfordringer trenger enhver hånd til å utføre et ærlig stykke arbeid. Enten det er et fagbrev eller en bachelor – lærdom er aldri tung å bære.

Det er svært gledelig at regjeringen satser på å få unge inn i arbeidslivet. Regjeringen satser via Nav på en ungdomsgaranti. De som er under 30 år, skal ha særskilt oppfølging for å komme seg i jobb. Det er viktig. Blir en ungdom vant til ikke å gå på skole eller jobb, blir det fort vanskelig å endre på den uvanen.

Et annet viktig tiltak innenfor Navs virkeområde er VTA-plasser, varig tilrettelagt arbeid. Dette er et tiltak for å få bl.a. utviklingshemmede ut i jobb. Her har det vært satset de siste årene, og det er godt. Men Senterpartiet skulle gjerne ha sett at man hadde satset enda mer. I forhandlingene med SV ble det økt med 250 plasser, noe som hjelper. Når denne utvidelsen skal fordeles, håper jeg at det fordeles ut til også de mindre arbeidsmarkedsbedriftene rundt omkring i det ganske land. Det er mange av de små mottaksplassene som ønsker dette.

Det budsjettet vi i dag vedtar, blir ikke det samme som det vi kommer til å vedta som regnskap for 2023. Jeg tror det er viktig for både komiteen, Stortinget og regjeringen å anerkjenne utfordringene samfunnet står overfor ved inngangen til et nytt budsjettår. Det blir spennende å følge med på renteutviklingen, arbeidsledigheten, strømprisene og alle de andre faktorene som påvirker alle innbyggernes livsutfordringer, spesielt de som har minst å leve for, og som sitter nederst ved bordet, som det heter i uttrykket. Vi må følge godt med det neste halvåret og treffe raske tiltak hvis vi ser det er endrede behov. Det er snart tre måneder siden statsbudsjettet var ferskvare – ting skjer fort nå.

Avslutningsvis vil jeg ønske både presidenten, komiteen og ministeren en god og fredfull jul når den tid kommer.

Trine Lise Sundnes (A) []: Vi sikrer befolkningen i krisetider og omfordeler med dette budsjettet. Det aller dyreste er å ha dårlig råd, og det er en fattig trøst at dette er bildet i hele Europa. Den britiske avisen The Guardian skriver bl.a. at Sverige har et fattigdomsproblem, og det kommer fra en avis i et land hvor «freeze or starve» har blitt et uttrykk i dyrtiden.

Arbeid skal sikre velferden. Regjeringen styrker innsatsen mot useriøse og sosial dumping i arbeidslivet gjennom en betydelig satsing. Arbeiderpartiet mener at et arbeidsliv preget av trygge og faste arbeidsforhold gagner både arbeidstakere, virksomheter og samfunnet som helhet.

I dagens utgave av Dagsavisen kan vi lese om Christina Sjøveian, som har tre småjobber for å klare seg. Det er til alt overmål tre jobber i samme kommune. Fra nyttår gjelder heltidsnormen. Det bør bidra til at mange småjobber i Kommune-Norge slås sammen. Det kan være krevende. Derfor er det også riktig at det avsettes penger til en heltidspott med søkbare midler for gjennomføring av forsøksprosjekter for redusert bruk av deltid og økt bruk av heltid.

Vårt arbeidsliv er bygget opp i en god tradisjon hvor det forutsettes at bedriftsdemokratiet fungerer, med sterke parter på begge sider av bordet. Derfor er det også gledelig å se at fagforeningene i varehandelen er styrket, og at ansatte i både Meny, Spar, Joker og nå Kiwi kan nyte godt av at det er framforhandlet en 3,67 pst.-innbetaling til tjenestepensjonsordningen sin, mot minimumsordningen på 2 pst. Så i tillegg til å få pensjonsopptjening fra første krone, som gjelder fra i år, blir det med dette budsjettet enklere å organisere seg, og med det får man også økt forhandlingsstyrke, som gis for ytterligere å bedre lønns- og arbeidsvilkårene.

Det nærmer seg jul, og spesielt én type arbeidstaker står på alt det seletøy og remmer tåler om dagen, for at julematen skal komme i hus, og for at det skal være pakker under treet: landets hundretusenvis av butikkmedarbeidere. Vi skylder å sende dem en tanke og et vennlig smil når vi er innom – og vise litt tålmodighet – og si takk og god jul. Takk for jobben!

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det kan ikke bli sagt ofte nok at et velorganisert arbeidsliv er forutsetningen for et trygt familieliv, enten det gjelder arbeid i butikk eller innenfor fiskeforedling. Det budsjettet vi nå behandler, omhandler også Arbeidstilsynet. De har fått en økning på i overkant av 35 mill. kr. Det er ikke mye. Deflatoren på 2,8 pst. er 22 mill. kr. Dette er altså et veldig stramt budsjett for Arbeidstilsynet.

Vi gir også Arbeidstilsynet flere oppgaver, ikke minst med oppfølging av innstrammingen i bemanningsbyråspørsmålene. Det blir heretter ikke lovlig å drive bemanningsbyråer som bare har søkt om godkjenning – de må være godkjente. Det er en innstramming i forhold til andre bransjer. Og jeg vil understreke at det er vesentlig at Arbeidstilsynet følger opp nettopp den flertallsmerknaden – fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV – om at bemanningsbyråene skal være godkjente før de kan drive lovlig i Norge.

Et annet punkt dreier seg om arbeidsmarkedstiltakene og forsøkene med tilrettelagt videregående opplæring. Regjeringa satser bevisst på det – satser bevisst når det gjelder de mange unge menneskene som er over 18 år, men som ikke har fullført videregående opplæring.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten på de mange ungdommer som ikke er ferdige med videregående skole, og som trenger et samspill mellom ulike etater for å få en kvalitativt god utdanning. Det er sjølsagt fylkeskommunen som har ansvaret for denne utdanningen, men det bør bli et nærmere samspill mellom Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Det bør være en større grad av fleksibilitet her, slik at arbeidsmarkedssida kan understøtte et kvalitativt bedre tilbud. Her er det gode prosjekter på gang i Viken, nærmere bestemt i Buskerud. Der er det et godt tiltak som heter UngInvest, hvor en har såkalt styrkebasert opplæring. Det bygger på at den enkelte ungdoms styrke blir dratt fram. De har svært gode resultater.

Jeg vil for øvrig komme med en kort kommentar til det som representanten Mímir Kristjánsson nevnte om kriseforståelse. Det er et vesentlig punkt. Dagens budsjett ble utarbeidet av regjeringa i en annen situasjon enn den som nå bygger seg opp. Deflatoren er lav, og da er det vesentlig å styrke fellesskapet framover – det må det fokuseres sterkere på fra regjeringas side, slik at en realiserer Hurdalsplattformen.

Aleksander Stokkebø (H) []: Arbeid til flere er vår viktigste jobb. Derfor styrker Høyre Helt Med, slik at flere får delta. Derfor prioriterer vi 1 000 nye tiltaksplasser for folk med nedsatt arbeidsevne og 1 000 nye varig tilrettelagte arbeidsplasser. Regjeringen foreslo på sin side null nye VTA-jobber, og budsjettforliket er langt unna behovet. Med det godtar venstresiden at køene av folk med nedsatt funksjonsevne uten jobb vil fortsette å bli lengre, og det er beklagelig.

Alle har noe å bidra med, og det er vårt ansvar å legge forholdene til rette. Derfor vedtok Høyre og stortingsflertallet at oppfølgingen av personer med utviklingshemming i ordinært arbeidsliv må være av varig karakter. Regjeringen svarer med et forsøksprosjekt, hvor det er oppfølging bare i en innledende periode, og hvor ansvaret i hovedsak overlates til virksomheten selv. Hadde dette vært en skoleoppgave, hadde regjeringens oppfølging utvilsomt stått til stryk. Man svarer overhodet ikke på oppgaven som er gitt. Høyre vil derfor invitere Stortinget til samarbeid for å få denne saken tilbake på rett spor.

I budsjettet gjør Regjeringen det vanskeligere å skape og bevare arbeidsplassene, med høyere skatt på verdiskaping og høyere skatt på å holde folk i jobb – arbeidsgiveravgiften. Det er samtidig godt kjent at innstrammingene i innleie er dårlig utredet og allerede får store konsekvenser for næringslivet og jobber i hele landet. De første hundre oppsigelsene er allerede sendt.

Høyre har en alternativ kurs til dette. Istedenfor å stramme inn overfor hele næringslivet og gjøre det vanskeligere for de seriøse prioriterer vi kampen mot den faktiske arbeidslivskriminaliteten. Derfor støtter vi en styrking av arbeidet til Lars og Fred i Fair Play Bygg. Derfor styrker vi Arbeidstilsynet med 45 mill. kr for å avdekke mer og sanksjonere flere. Derfor skjerper vi nivået på tvangsmulkt og overtredelsesgebyr ved grove lovbrudd. Og derfor øker vi makstaket for hvor høyt overtredelsesgebyr Arbeidstilsynet kan gi.

Vi gjør det fordi arbeid til flere er vår viktigste jobb, og fordi arbeidslivskriminaliteten er en av de største truslene mot å få til nettopp det. Kampen mot arbeidslivskriminaliteten må fortsette, og den skal vinnes.

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg har lyst til å starte med å takke for debatten, i hvert fall så langt. Det kan hende at den trekker ut, for vi har mye å diskutere. Debatten i dag har på mange måter vært klargjørende fordi tydelige politiske skillelinjer har kommet fram, veivalgene framstår som tydelige.

Det er ingen tvil om at folk har en tøff tid nå, og vi møter dem alle sammen, uansett parti. For litt siden var mange tillitsvalgte fra kantiner rundt omkring på besøk. De er organisert i Fellesforbundets avdeling 10 og var veldig tydelige på hvor krevende det er med lave lønninger i en tid med høye priser.

Vi møter også folk som går på ulike ytelser, og som på ingen måte kjenner at økonomien strekker til. Ulike partier har foreslått forskjellige grep for å trygge folk i situasjonen de står i. Det er et godt tegn. Det betyr at det er et grunnlag for videre samarbeid og et videre press. Også når løsningene kan være ulike, er det en erkjennelse av at situasjonsbeskrivelsen er den samme.

Vi har sett noen veldig tydelige forskjeller i debatten i dag, og de står seg også hvis vi ser utover dyrtidssituasjonen. Vi ser det i arbeidslivet. Jeg betviler ikke høyresidens oppriktighet i ønsket om å bekjempe arbeidslivskriminalitet, men jeg tror ikke at det skjer på en god måte gjennom ABE-kutt i Arbeidstilsynet og ved ikke å erkjenne at nettopp et organisert arbeidsliv er og må være grunnlaget. Etter vårt syn er veien å gå derfor lovregulering og styrking av flere organiserte for å sikre heltid og rett til hel og fast stilling. Det handler også om å tro på å styrke den norske modellen når vi er en aktiv pådriver for å stramme inn på innleie. Vi ser forskjellene i velferdspolitikken, der vi vil styrke velferden med konkrete reformer, og der de vil slanke offentlig sektor og heller behovsprøve.

Jeg må si at om det er én sak hvor jeg håper at vi kan se at skillet krymper i denne salen, så er det kraftpolitikken og behovet for å ha mer politisk styring. Selv om det ikke ligger under denne komiteens ansvar, er det vi som ser tydelige konsekvenser av den ulykkelige situasjonen for folk.

Til slutt vil jeg bare ønske en riktig god jul, både til statsråden og til komiteens medlemmer. En velsignet og fredfull høytid ønsker jeg alle sammen, og jeg takker for samarbeidet i året som har gått.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Venstresiden prøver ofte å fortelle en historie: Hvis man beholder mer av sine opptjente penger, er det skattelette til de rike, og jo mer som tas inn fra innbyggerne og fordeles, jo bedre og mer og mer sosialt er det.

Verden er imidlertid mer nyansert enn som så. Hvis det automatisk hadde betydd mer velferd og et bedre liv for folk flest jo mer skatt man betaler, hvorfor ikke ta i enda mer? Det er nok noen partier med kommunistisk opphav som tenker i de baner, men for meg er det åpenbart at skatte- og avgiftslette også er velferd.

Derfor ønsker Fremskrittspartiet å kutte skatter og avgifter med 57 mrd. kr. Det kommer alle til gode, uansett om man er pensjonist, ufør eller helt vanlig arbeidstaker. Derfor vil en vanlig familie med to voksne og to barn spare 32 000 kr med vårt alternative statsbudsjett. Man får ganske mye velferd for 32 000 kr. Regjeringspartiene og SVs påplussinger blir nærmest som symbolske å regne sammenlignet med et opplegg som kommer alle til gode.

I tillegg øker vi kjøpekraften for den gruppen som bygde landet, nemlig pensjonistene, ved å øke pensjonen med 7 500 kr som en del av vår plan for å øke pensjonen til EUs fattigdomsgrense, den såkalte EU60. I Norge i dag er det mange som lever under fattigdomsgrensen. Regjeringen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet måtte bli presset av SV og forhandlet i ukevis for til slutt å gi pensjonistene 300 kr mer i måneden.

I tillegg vil vi halvere avkortingen for gifte og samboende pensjonister. Fremskrittspartiet mener pensjon er en opparbeidet rettighet og ikke en gave fra politikerne. Derfor er det ikke bare usosialt, men pensjonstyveri å avkorte pensjonen.

Det er viktig å inkludere flere i arbeidslivet. For mange står utenfor arbeidslivet, og selv om Norge har tilsynelatende lav arbeidsledighet, er det mange som mottar passive ytelser og på den måten ikke blir inkludert i arbeidslivet. I tillegg må arbeidsmarkedstiltak styrkes.

Til slutt: Fremskrittspartiet støtter Venstres forslag nr. 9 og 10, som omhandler å vise mer skjønn i vurderingen av sosialhjelp og tydeliggjøre Navs plikt til oppfølging av personer som ikke er i stand til eller klarer å overholde Navs frister.

Mímir Kristjánsson (R) []: I mitt første innlegg snakket jeg om kriseforståelsen og hvor sent den kanskje er kommet i gang blant en del av dem som er med på å styre dette landet, når det gjelder hvor vondt folk har det, og hvor mange som nå sliter med å dekke helt grunnleggende behov.

Det er veldig gledelig det representanten Lundteigen er inne på i sitt innlegg når han sier at man er nødt til å følge denne situasjonen veldig nøye framover, og at man er nødt til å komme med tiltak som monner i enda større grad, tror jeg, enn de som hittil har kommet.

Det er ikke gitt at det er enkelt – såpass rause får vi være når det nærmer seg jul – for en regjering å vite hva man skal gjøre når det blir krig i Ukraina, når det blir priskrise av denne typen, og når det blir dyrtid av denne typen. Man skal ikke stå her – heller ikke vi i opposisjonen – og late som man har monopol på alt vett, selv om det selvfølgelig er noen av oss som av og til faller for den fristelsen.

Men hvis det er én ting vi kan være ganske sikre på, er det hvilken medisin som ikke fungerer, og det er den medisinen som blir skrevet ut i høyresidens alternative statsbudsjetter. Der ser vi at Norges fremste reverseringspartier i velferdspolitikken er tilbake igjen med de samme gamle kuttene som de foreslo da Erna Solberg var statsminister i dette landet. Det er kutt i barnetillegget til uføre. Fra Venstre kommer det forslag om å gi kutt ved sykelønn, fra Fremskrittspartiet er det overgangsstønaden som skal bort. Det er kutt i dagpenger, det er kutt i arbeidsavklaringspenger. Det er gjeninnføring av karensår. Når to ytelser i velferdsstaten skal harmoniseres – som det heter så fint på høyresidens språk – betyr det alltid at alle skal dras ned til det laveste nivået. Det har vel aldri forekommet at høyresiden har foreslått å harmonisere to velferdsytelser opp til det høyeste av de to nivåene.

Tilsvarende ser vi i arbeidslivspolitikken, der høyresiden har strittet imot reguleringene som nå har kommet for f.eks. bemanningsbransjen, og som vil sikre mange en tryggere og bedre arbeidshverdag og få slutt på en del av det løsarbeidersamfunnet som har fått utvikle seg innenfor en del bransjer. Vi ser det i synet på fagforeningsfradraget, som flere har tatt opp her, der det er kutt, kutt og atter kutt, sånn at det skal bli vanskeligere å være fagorganisert.

Dette er en misnøyens vinter, og det er med god grunn. Det er jo ingen som har noe vanskelig for å skjønne hvorfor folk er misfornøyde når de har de strømregningene, matregningene og pengeproblemene de har. Er det én ting jeg tror de aller fleste der ute, uansett hvor god eller dårlig råd de måtte ha, klarer å skjønne hvis de tenker seg litt om, er det at veien videre nå må gå gjennom å styrke velferden og fellesskapet, ikke gjennom flere usosiale og smålige kutt som de høyresiden har foreslått i sine budsjetter.

Henrik Asheim (H) []: Jeg skal forsøke å ikke forlenge debatten ytterligere, selv om det var fristende etter representanten Kristjánssons innlegg.

La meg bare presisere en ting som også har kommet tydelig frem i debatten i dag, og det er at det er utelukkende de borgerlige partiene som snakker om hvordan man kan hjelpe flere mennesker i jobb. Den aller viktigste måten å løfte folks inntekt og også selvstendighet på, er at flere av de menneskene som står utenfor, kommer i arbeid. Da må man fjerne reguleringer som gir merkelige insentiver, men man må også sørge for å ha en politikk som skaffer nok tiltaksplasser der folk kan komme i jobb, og også at det lønner seg å komme i arbeid.

Jeg vil også takke komiteen for en god debatt i dag og for et godt samarbeid i året som har gått.

Så vil jeg gi en kort stemmeforklaring: Høyre kommer til å stemme for forslag nr. 15, fra Venstre. Det er viktig å gå gjennom de regelverkene og de lovene vi har, som kan bidra til at flere av våre eldre arbeidstakere kan stå lenger i jobb. Vi har sympati med mange av forslagene fra Venstre, men en del av dem er til behandling i komiteen nå. Derfor velger vi å stemme mot dem nå – fordi vi skal komme tilbake til det i løpet av nyåret. Men forslag nr. 15 kommer altså Høyre til å stemme for.

Torbjørn Vereide (A) []:

Natt og dag er ikkje så forskjellige.

Begge er stille, og begge er fulle av lys.

No når juletida er på veg inn, synest eg at dette er eit fint dikt, for det viser at det er litt fint i alt.

Men: Når det gjeld arbeidslivspolitikken, er det ein forskjell mellom Arbeidarpartiet og høgresida i norsk politikk. Det er berre å vere dønn ærleg på at det har noko å seie, for nokre gonger blir det teikna eit ganske urett bilete av at det ikkje har noko å seie kva retning vi går med den norske politikken for norske arbeidstakarar.

Sanninga er at tryggleiken er vesentleg sterkare med denne regjeringa enn han har vore med andre regjeringar. Det er basert på det enkle faktum at vi alle saman i løpet av livet kan måtte ende med å trenge ei hjelpande hand. Vi kan alle falle utfor ein kant der vi treng eit sikkerheitsnett som fangar oss opp. Då er det eit poeng at det sikkerheitsnettet er der. Ordningar som f.eks. karensåret, som kastar folk ut i økonomisk uføre viss ein er så uheldig at ein hamnar utanfor arbeidslivet, har Høgre no lyst til å innføre igjen. Det har vår regjering tenkt å stå på barrikadane for å sørgje for at ikkje vil skje. Men når ein frå Høgres side først har det i sitt alternative statsbudsjett, og prøver å innføre det igjen, treng det å bli kommentert.

Det same er det med dei eigentleg ganske uansvarlege kutta i fagforeiningsfrådraget, som i lengda er med på å svekkje det organiserte arbeidslivet som vi er så sårt avhengige av i Noreg, for det er det som er med og sikrar at vi har den tryggleiken for folk som vi har i dag.

Ikkje minst har det òg noko å seie om ein har feriepengar på dagpengar, eller om ein ikkje har det. Det er så enkelt som: Har mamma og pappa råd til å ta seg nokre dagar der dei kan ha det koseleg og byggje nokre minner med barna sine, eller har dei ikkje det?

I den siste tida, både i nasjonale sendeflater og andre plassar, har eg fått spørsmålet om eg meiner at vi har gjort nok. Sanninga er at vi har aldri gjort nok, vi kan aldri kome dit. Men Arbeidarpartiets prosjekt blei ikkje ferdig på 1960-talet, det blei ikkje ferdig på 1980-talet, det blei ikkje ferdig på det tidlege 2000-talet. Vårt prosjekt er eit levande og bevegeleg prosjekt som handlar om alltid å vere utolmodig og alltid kjempe for forandring, og alltid ta til orde for dei som sit nedst ved bordet. Det har vi tenkt å fortsetje å gjere, og nettopp difor er eg glad for at vi no har eit fleirtal som stiller opp for dei folka som ikkje alltid kan stille opp for seg sjølve – at vi har rosa høgt oppe og kjempar for sosial rettferd.

Presidenten []: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Etter representanten Henrik Asheims innlegg har jeg behov for en påpekning. Når representanten sier at det er de borgerlige som hjelper flere mennesker i jobb og har referanse til tiltaksplassene, vet representanten at det ikke er sannheten. Er det noen partier i denne salen som har parolen «full sysselsetting», er det dagens regjeringspartier. Dagens regjeringspartier har som parole en økonomisk politikk som skal sikre full sysselsetting. Da må vi få en økt diskusjon om den økonomiske politikken framover. Hvis tyske strømpriser skal fortsette å være i Norge, driver det inflasjonen oppover, og det fører til at en får en for høy rentestigning og en for stram finanspolitikk, noe som har som konsekvens at arbeidsplasser går tapt. Det er kjernen i diskusjonen.

Her står regjeringspartiene på rett side, historiske forhold står til høyre, og så spørs det hvordan en vil prioritere i de kommende måneder framover.

Votering, se voteringskapittel

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

Sakene nr. 3–5 vil bli behandlet under ett.