Til Odelstinget.
Fri ferdsel i utmark er gammel sedvane i Norge. En slik ferdselsrett
gjelder imidlertid ikke for motorferdsel. Bestemmelser som avgrenser
motorferdsel i utmark er blant annet inntatt i friluftsloven av
1957, altså lenge før moderne terrengkjøretøyer
dukket opp i utmarkssammenheng.
Loven av 1977 ga en større grad av kommunal bestemmelse
over kjøring i utmark. Et stigende antall snøscootere økte
presset på kommunene som regulerende myndighet, og overkommunale
myndigheter mente kommunene gikk ut over lovverket ved å tillate
utstrakt rekreasjonskjøring. Resultatet ble en innstramming
ved at det ble innført en felles nasjonal forskrift av
1988 som avløste de kommunale forskriftene for motorkjøretøyer.
Forskriften ble justert noe den 3. desember 1990, da det ble understreket
at mest mulig av nødvendig transport med snøscooter bør
foretas av lokale ervervskjørere.
Formålet med sistnevnte endring var at færre
dispensasjoner til nyttekjøring skulle gis, og at slik
kjøring skulle henvises til forhåndsgodkjente
leiekjørere. Således skulle kjøring i
utmark og behovet for å eie egen snøscooter begrenses.
Behovet for lovregulering av motorferdsel i vassdrag og utmark
er utvilsomt til stede. En stadig økende utbredelse av
terrenggående motorkjøretøyer i privat
eie fordrer et lovverk som avgrenser og begrenser bruken av disse
i utmarksområder. Spesielt gjelder dette for bruk av snøscootere,
som har hatt en særlig sterk økning i antall registrerte
enheter de senere år.
Utbredelsen av snøscootere er særlig sterk
i landets nordligste fylker, og det er naturlig at den klassiske
konflikten mellom bruksinteresser og naturverninteresser også er
sterkest i denne landsdelen. Den styrke og intensitet som eksisterer
i denne konflikten stiller store krav til ”edruelighet” i
saksbehandlingen hos det forvaltningsorgan som er tillagt avgjørelsesmyndighet
i medhold av lov- og forskriftsverk på området.
Det er imidlertid berettiget grunn til å spørre
om en slik forvaltningsmessig ”edruelighet” i
dag er et spesielt fremtredende trekk ved fylkesmannens miljøavdelingers
håndhevelse av regelverket.
Det er et faktum at store avstander, spredt bosetting og et næringsgrunnlag
sterkt knyttet til primærnæringene, turisme, jakt
og fiske, nødvendiggjør en helt annen holdning
til snøscooterbruk i enkelte deler av landet.
Snøscooterturisme er blitt stadig mer utbredt i Sverige
og Finland, og har etter hvert blitt en betydelig inntektskilde
for næringslivet, og da spesielt for næringslivet
ute i distriktene. I Norge har vi på grunn av hindringer
i lovverket dessverre ikke de samme mulighetene for å utvikle
en slik form for vinterturisme. Norge som et langstrakt land med
store områder som ikke er befolket, har gode forutsetninger
til å utvikle en slik for turisme uten at det kommer i
konflikt med annen turisme eller friluftsliv. For mange næringssvake
områder i distriktsnorge vil en åpning for en
slik form for vinterturisme kunne gi positive resultater for både
næringsliv og befolkning.
Det er ikke dermed sagt at man ikke skal ha regler som begrenser
bruken av slike kjøretøyer, men at man i langt
større grand enn i dag erkjenner at geografiske og lokale
forhold umuliggjør en generell lov og forskrifter som favner
alle berettigede behov som kan tenkes å oppstå.
Den tidligere loven, før innføring av nasjonal
forskrift av 1988, ivaretok i langt større grad muligheten til å fange
opp lokale variasjoner og behov. Primært fordi loven var
tuftet på et nærhetsprinsipp, dvs. at myndighet
var tillagt det forvaltningsorgan som presumptivt har størst
kjennskap til lokale forhold, og som dermed også har best
forutsetninger for å styre ferdselen innenfor egne grenser.
Nasjonal forskrift av 1988 fratok kommunene mye myndighet, og overførte
den til fylkesmannens miljøvernavdeling. Dermed fikk man
en mer konsekvent, og i mange tilfeller ”firkantet” håndhevelse
av lovverket, som foruten å fjerne muligheten for lokale
variasjoner og tilpasninger, også synes å være
ensidig tuftet på naturverninteressens premisser.
Dette har bidratt til å skjerpe konflikten mellom de
ulike interesser betraktelig. Umyndiggjøringen av lokale
myndigheter, kombinert med kompromissløs håndhevelse
av regelverket fra fylkesmannens miljøavdeling, bidrar
til å bryte ned respekten for loven. På sikt vil
dette skape større problemer enn hva man får ved
tilbakeføring av myndighet til den enkelt kommune. Dersom
man gjennom lovverket legger seg på en linje som bryter
sterkt med tyngdepunktet i folks rettsoppfatning, vil respekten
og forståelsen for og nødvendigheten av lovverket,
over tid brytes ned. Resultatet kan meget vel bli det motsatte av
lovmakers intensjon: - en ukontrollert og lovstridig bruk av motorkjøretøyer
i utmark. Dette vil kunne skje uten at lovmaker og kontrollmyndigheter
har noen mulighet til å gjenvinne kontrollen over situasjonen.
Undertegnede mener med dette ikke at man skal legge seg flat
for bruksinteressene, men bare å påpeke at lovverket
kun får den tilsiktede effekt dersom det oppleves som rimelig
hos majoriteten av dem det angår. Størstedelen
av snøscooterbrukerne er ansvarlige mennesker som ser nødvendigheten
av restriksjoner på motorferdsel i utmark. Nettopp dette
letter håndhevelsen av et regelverk som oppleves å være
rimelig. Det mindretall som tøyer grensene urimelig, vil
foruten trusselen om å bli oppdaget av oppsynsmyndighetene
også oppleve et betydelig press og risiko for å ble
anmeldt av ansvarlige snøscooterbrukere.
Hensikten med dette forslaget er å tilbakeføre myndighet
gitt i medhold av lov av 10. juni 1977 nr. 82, om motorferdsel i
utmark og vassdrag, til den enkelte kommune, samt at adgangen til å bruke
snøscooter i særskilte løyper i utmark
og på islagte vassdrag gjøres generell. Dagens
ordning med myndighet tillagt fylkesmannens miljøvernavdeling
er ikke egnet til å tilgodese lokale forhold og krav til
tilpasning og variasjoner, og undergraver dermed lovens betydning.
Det fremmes følgende
forslag:
Vedtak til lov
Om endringer i lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel
i utmark og vassdrag.
I.
I lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag
gjøres følgende endringer:
§ 4a oppheves.
§ 5. (generelle tillatelser etter vedtak) skal lyde:
Kommunestyret kan gi forskrift om adgang til:
a) (Ny) Bruk av
motorkjøretøy i utmark og på islagte
vassdrag til nødvendig transport i forbindelse med jakt,
fangst, fiske, bærsanking og eller når det foreligger
andre særlige grunner som i tilfelle må angis
i forskriften,
b) (Ny) Bruk av snøscooter
på vinterføre langs særskilte løyper
i utmark og på islagte vassdrag. Vedkommende kommune skal
sørge for merking av og informasjon om løypene,
c) landing og start med luftfartøy
på bestemte steder i utmark og vassdrag. Adgangen kan begrenses til
landing og start til bestemte formål, til bestemte tider
og til å gjelde selskaper eller enkeltpersoner som driver
ervervsmessig luftfartsvirksomhet,
d) bruk av motorfartøy
på innsjøer mindre enn 2 kvadratkilometer når
det foreligger særlige grunner som i tilfelle må angis
i forskriften.
Kommunestyrets myndighet kan ikke delegeres. Utkast til forskrift
sendes fylkeskommunen og berørte statlige organer til
uttalelse.
§ 7 skal lyde:
§ 7. (myndighet for departementet til å gi
særlige bestemmelser for viktige natur- og friluftsområder og
til begrensning av kommunens myndighet etter §§ 5
og 6).
Departementet kan gi nærmere retningslinjer om kommunens
bruk av myndigheten etter §§ 5 og 6 og kan fastsette
at det ikke skal kunne gis tillatelse til visse former for motorferdsel
eller visse bruksformål.
Departementet kan for særlig verdifulle natur- og friluftsområder
ved forskrift forby eller gi nærmere bestemmelser for motorferdsel
som ikke er tillatt etter § 4.
II.
Denne lov trer i kraft straks.
11. februar 1999.