De fleste land det er naturlig å sammenligne Norge med
har ett eller flere regionale forvaltningsnivå. Strukturene
varierer imidlertid fra land til land. Det samme gjør oppgavefordelingen
mellom forvaltningsnivåene.
Nedenfor følger en kort oppramsing av struktur og oppgavefordeling
for noen aktuelle land.
Danmark og Sverige har langt færre primærkommuner
enn Norge, men begge land har etablert et regionalt forvaltningsnivå mellom
staten og kommunene, i form av 14 amtskommuner/et hovedstedsområde
i Danmark og 23 landsting/3 bykommuner i Sverige. Det regionale
nivået er styrt av direktevalgte politikere og hovedoppgavene
er de samme som i Norge; sykehus, videregående utdanning,
offentlig transport og sekundærveier.
I Finland blir disse oppgavene ivaretatt gjennom et system av
samkommuner, dvs. interkommunale organ. Direktevalgte politiske
organ finnes ikke på regionnivået. Finland er
også det landet som bruker minst av de samlede kommunale
utgifter på regionnivået, dette til tross for
at samkommunene også organiserer vannforsyning og renovasjon.
Gjennom fylkesplanlegging og til en viss grad administrering
av distriktsutviklingsmidler (SND) har fylkeskommunene i Norge en
omfattende regionalpolitisk planleggings- og samordningsoppgave.
I de andre nordiske landene har disse oppgavene entydig vært
lagt til statlige distriktsorgan. Etter at Sverige og Finland ble
medlemmer av EU har imidlertid debatten om slagkraftige regionale
enheter tiltatt. Debatten påvirkes nå sterkt av
tanken om regionenes Europa, med spesielt fokus på utvikling
og markedsføring av næringslivet i regionene.
Storbritannia blir styrt gjennom godt over 14 000 ulike forvaltningsdistrikt
som kan deles opp i fire hovedgrupper; kommuneforvaltning, helseforvaltning, statlig
lokal- og regionalforvaltning og "quangos" (frittstående
særforvaltninger).
Storbritannia skiller seg ut gjennom en egen helseforvaltning,
The National Health Service, som er en frittstående statlig
forvaltning med sin egen distriktsinndeling. Denne distriktsinndelingen
går på tvers av både kommuneinndelinger
og annen regional statsforvaltning.
Det som tradisjonelt har vært omtalt som andrenivået
i kommuneforvaltningen (counties) er nå i ferd med å bli
avskaffet, til fordel for en inndeling utelukkende basert på primærkommuner
(districts). I tillegg særpreges Storbritannia av en vekst
i såkalte quangos (quasi national governments organisations), som
er frittstående forvaltninger med spesielle oppgaver underlagt
et regjeringsoppnevnt styre. I alt finnes det 39 slike quangos.
Ansvarsområdene spenner fra post og offentlig transport
til kulturoppgaver.
Forholdet mellom kommuneforvaltning og regjering har for øvrig
vært konfliktfylt i Storbritannia det siste tiåret.
Under den tidligere konservative regjeringen ble det iverksatt en
rekke reformer for å gjøre kommunene mer markedsorienterte,
bl.a. ble det i 1985 lovpålagt å bruke anbud ved
alle innkjøp og offentlige arbeider. En rekke oppgaver
ble også overført fra kommunene til brukerstyrte
organ eller quangos. Ett eksempel er brukerstyrte skoler med direkte statstilskudd.
Videre er bruken av bestiller/utførermodeller
i tjenesteproduksjonen utstrakt.
I USA varierer lokalforvaltningen sterkt fra delstat til delstat.
Counties (3 041) og municipalities (19 200) tilsvarer
det vi omtaler som fylker og primærkommuner. I tillegg
kommer ca. 30 000 special districts som er etablert for å ivareta
en eller flere spesielle oppgaver, for eksempel vann, avløp,
brannvern, havner, jordvern, flomvern og naturparker. Det er også vanlig
at utdanning er tillagt en særkommune, såkalt
school district, som har egen beskatningsrett.
Fylkesnivået (counties) har normalt ansvar for offentlige
sykehus, sosiale tjenester, veier, yrkesutdanning, politi og brannvern.
I byområder er det imidlertid også vanlig at primærkommunene
har ansvar for disse tjenestene.
Et annet særpreg ved USA er utstrakt kjøp og
salg av tjenester mellom ulike lokale enheter og mellom ulike forvaltningsnivå.
I byområdene selger ofte bykommunen tjenester til forstedskommunene,
og i landdistriktene selger ofte fylket tjenester til kommunene.
Det er også svært vanlig at private produserer tjenestene
på kontrakt for kommunene.
Sveits er en føderasjon med 26 kantoner som de grunnleggende
enhetene. Under disse finnes i alt 3 021 til dels svært
små kommuner. Landet har videre lange tradisjoner for direkte
demokrati. Dette kommer først og fremst til uttrykk gjennom
utstrakt bruk av folkeavstemninger.
De viktigste oppgavene for regionnivået, kantonene,
er; sykehus, veier næringsspørsmål, utdanning, politi,
kirker og miljøvern. Primærkommunene har ansvar
for lokale veier, offentlig transport i byene, energitilførsel,
vann og avløp, renovasjon, skolebygninger, sosialomsorg.
Den sveitsiske fordelingen av ansvarsområder mellom kommune-
og regionnivået ligner således til forveksling
på den norske.
Frankrike har et stort antall primærkommuner (36 763).
I tillegg preges forvaltningen av regioner (26) og fylker (100).
Alle tre nivå er styrt av folkevalgte organ. Regionene
og fylkene har delt ansvar for en rekke oppgaver som planlegging
og utvikling, boligbygging, veier, samferdsel, kulturprosjekt og støttetiltak
for næringslivet. Fylkene er ansvarlig for sosial omsorg
og administrerer utbetaling av sykepenger.
Hovedansvaret for grunnskole, videregående opplæring
og sykehusvesenet er imidlertid statlig. Fylkene står kun
for utbygging av skolebygg, mens regionene kun samarbeider med staten
om sykehusplanlegging.